CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Transhuman Serien

 

SHOUD 6 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe

 

Presentert i Crimson Circle
4. februar 2017
www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Professor Adamus Saint-Germain.

Ah! Jeg sanser duften av kaffe til og med før jeg åpner øynene mine – mm – venter ivrig på meg når jeg kommer på denne scenen på månedlig basis sammen med Shaumbra. Det er en slik fryd å ha kaffe og sex og vin og natur og de tingene dere mennesker har som vi ikke har i Klubben for Oppstegne Mestre i de andre rikene. Vi har en form for kaffe, men den er ikke like virkelig, den er ikke like fysisk, den er ikke så fylt av tyngdekraften som den dere har her.

Åh! For noen gleder dere har. Og jeg liker å komme hit på besøk av og til, ikke for ofte, i denne fysiske formen. Så hvis du ikke har noe imot det kjære Linda av Eesa (han drikker litt). Ah! Akkurat passe.

La oss trekke pusten godt og dypt når vi nå begynner med denne februar – måneden for kjærlighet – Shouden.

LINDA: Mmm.

ADAMUS: Ja, ja.

Hvor fort?

Jeg har et spørsmål til dere når vi nå begynner. Jeg jobber tett med å følge med på, føle inn i alle energiene deres, jobbe med dere for å si; Hva er den riktige balansen når det gjelder å forhindre at ting blåser i stykker, for å hindre at det blir for sprøtt?

Spørsmålet er; bør vi ta det litt saktere nå? Bør vi senke farta litt slik at alt kan befeste seg i kroppen og sinnet? Bør vi senke farta litt, eller bør vi sette den opp? (Noen sier «sette den opp» og «ja»), sette opp farta. Sette den opp. Dere hørte det der oppe i Klubben for Oppstegne Mester? (Latter). Ja, de følger selvfølgelig med i dag.

LINDA: Er valget for alle, eller bare for noen?

ADAMUS: Sette opp farta sier noen få – la oss ta en håndsopprekning.

LINDA: Oh.

ADAMUS: Alle som vil det – alt det vi gjør her når det gjelder den legemliggjorte opplystheten deres – alle som vil at vi skal senke farta litt, liksom «Vi har det ikke travelt. Vi skal bare nyte turen», alle som vil at vi skal senke farta; rekk handa i været (en eller to rekker handa i været). Jeg ser to halve hender (litt latter), som her nede (han løfter handa halvveis).

Alle som vil at vi skal øke farta, rekk opp hendene (mange hender, og noen få «kom igjen!» og «wee!») hendene er løftet høyt. Hvor mange er egentlig ikke bevisste? Dere sitter her i stolene i dag (latter), men dere er egentlig ikke bevisste eller våkne. Ok. Hvor mange … (noen sier «vi vil ha det som det er»). Hvor mange liker det akkurat som det er? (Noen sier «Ah!» og noen sier «takk»). Der borte. Jeg elsker dere alle (Adamus ler).

Grunnen til at jeg spør om dette, er fordi jeg faktisk jobber med dere alle for å forsikre oss at denne integrasjonen er der, at det er evne til å gå gjennom opplevelsene deres. Jeg har mange ganger sagt at dette er den største opplevelsen dere noensinne vil ha. Noen av dere får oppkast i munnen når jeg sier det, men (litt latter) det er den største opplevelsen. Jeg vil ikke at dere skal gå glipp av den. Dette er ikke noe kappløp, men jeg følger med, og jeg kan si at dere av og til kjeder dere litt. Jeg kan se at når dere kommer og setter dere på disse stolene, eller følger med online, sier dere «Jeg håper han har noe nytt til oss i dag, for alt jeg vil ha er nytt. Jeg vil ha nye saker. Jeg har egentlig ikke hørt de gamle greiene, jeg forstår ikke de gamle greiene, men gi meg noe nytt jeg kan holde meg opptatt med, som kan distrahere meg.»

Så det er mange av dere som sier; «La oss komme oss videre. La oss dykke inn i det,» og noen av dere strever akkurat nå, har det vanskelig når det gjelder kroppen, justeringene til alt mulig. Det er vanskelig. Det er til tider veldig, veldig vanskelig, så jeg følger godt med, og jeg vet allerede svaret før jeg stiller spørsmålet.

Det er en god regel for dere alle – vit alltid svaret før du stiller spørsmålet. Cauldre og jeg samarbeider om en artikkel om spørsmål til neste måneds Shaumbra Magazine – farene ved spørsmål, frykten i forhold til spørsmål. Men jeg vet allerede svaret, og svaret er at vi gjør det helt riktig. Og som dere har følt, er det noen ganger det går veldig fort. Denne siste måneden gikk det så visst veldig fort. Andre ganger vet jeg at dere kjeder dere, og jeg vet at dere sier til dere selv, «Åhh! Dette har vi hørt fra Adamus før. Jeg Er. Jeg Eksisterer. Jeg bryr meg ikke. Jeg kjeder meg.” (Latter). Og jeg fortsetter å komme tilbake til noen av disse prinsippene som er så grunnleggende, så viktige, for som dere vet, sier jeg ofte noe som bare er en refleksjon av dere.

Og forøvrig, hvis du kjeder deg, så er det på grunn av deg, ikke på grunn av meg.

LINDA: Ohhh (litt latter).

ADAMUS: Men jeg sier ting som dere hører, og på en måte så ringer det i sinnet, og dere liker det, og det føles bra, men så, 48 timer senere er det liksom; «Hva var det han sa?» Og så hører dere det igjen neste gang, og det går litt dypere og gir kanskje litt mer mening, og det kan gå et år eller to før dere faktisk får den sensuelle opplevelsen av det. «Jeg Eksisterer» for eksempel. «Jeg Eksisterer». Fine ord, veldig kort og enkelt, på en måte mesterlig. Dere sitter på parkbenken og folk kommer bort til dere og spør hvordan det går; «Jeg Eksisterer.» (Litt latter). Det høres veldig hellig ut. «Jeg eksisterer.» Åhh! «Unger! Kom igjen! (Latter). La oss komme oss fort herifra!”

Og så sitter dere en dag på parkbenken, eller tar et bad eller hva dere nå gjør, drikker litt kaffe, og plutselig fatter dere det. «Jeg … Jeg Eksisterer! Nå forstår jeg hva han mener,” og det er en følelse som først går inn i kroppen. Og du føler det i kroppen – kriblingen og justeringene – og så begynner sinnet å åpne opp og tilpasse seg.

Men det er en fornemmelse som går utover det, som er større enn kroppen og sinnet. Dere har alle hatt den, denne fornemmelsen som går utover og sier; «Nå føler jeg det. Det er ikke det at jeg forstår det, jeg føler det. Jeg Er Det.» De faktiske ordene – «Jeg Eksisterer» - forsvinner nesten. De er nesten meningsløse, og plutselig er du i det. Du opplever det. Det har gått utover det mentale og det fysiske, selv om det også blir påvirket. Men plutselig er du i den opplevelsen, noe dere vet fra å ha vært der, og så vil du ikke gi slipp på den, aldri. Du vil at den aldri skal blekne. Og hva skjer i det øyeblikket du sier; «Å, jeg vil ikke at dette skal forsvinne. Jeg vil ikke at det …» Åhhh! Det blekner bort, delvis fordi fokuset ditt er på blekne bort i stedet for å trekke pusten dypt og legemliggjøre det.

Sinnet hopper inn og begynner å bekymre seg, du begynner å bekymre deg; «Åh! Jeg vil aldri miste dette!» Og hva er energien i det? «Miste det», og så forsvinner det. Men de gode nyhetene er at det kommer tilbake. Det kommer så absolutt tilbake.

Så la oss trekke pusten dypt på det akkurat nå. Vi skal ikke – vel, vi går for fort, og vi går for sakte, og vi gjør det helt riktig. Og for å være i stand til å virkelig oppleve det, ikke bare høre det med ørene, men virkelig oppleve det på alle nivåer, lag, OG, «Vi går veldig sakte. Når vil det skje? Det går skikkelig fort! Jeg klarer ikke å holde følge lenger! Jeg blir sprø! Jeg tror ikke jeg er verdig!” Og så: “Det er helt perfekt. Ahh! Åhh!” – drikk litt kaffe til – “Vi gjør det helt riktig,” og det gjør vi.

Og det er det jeg elsker ved det vi gjør sammen. Jeg har aldri før hatt en gruppe som dette (latter). Egentlig aldri før hatt en gruppe som dette. Jeg har aldri før hatt en gruppe som dette der ikke alle faller fra. Mange av de andre gruppene mine døde ut. Jeg antar at det ikke er noen god attest (mer latter) Men det var for mye for dem. Forventningene deres om hva som ville skje, og så … jeg antar en kan si det tempoet de gjorde det i og evnen til å holde det i balanse mentalt sette, fysisk, og i alle de andre rikene – ting jeg kommer til om en liten stund – var bare for mye. For mye. Og så tiltrekningen, forførelsen fra den andre siden, som er ganske søt. Den andre siden, og nå har vi Theos og alt det førførende ved det, og de andre rikene. Og det å være sammen med meg i Klubben for Oppstegne Mestre, jeg plukker opp alle billettene. Tiltrekningen til det, ønsket om det var veldig sterkt når det gjaldt mange av studentene.

Faktisk så var en av grunnen til at vi stengte Mysterie Skolene at det ble en avhengighet til dem. Det ble en avhengighet, og noen av dere måtte sparkes ut. Når det gjaldt noen, bare stengte vi stedet. Dere kom hjem fra en spasertur en dag, og dørene var blokkerte – «Jøss!» - for det kan bli en avhengighet. Det drar dere inn, og det er som om dere bare vil bli værende i denne Mysterie skole verdenen og ikke dra ut, ikke gå inn i livet. Dere vil bare være sammen med de som var der. Dere ville ikke blande dere med andre folk – landsbyfolket, landsbyidiotene som dere pleide å kalle dem. Det var der det uttrykket kom fra. Det var dere som begynte med det (latter). «Vil du at jeg skal blande meg med alle disse landsbyidiotene? Jeg holder meg her på Mysterie skolen.» Det er liksom; «Nå spøker du. God musikk, god mat.»

Så, evnen til å bli værende, og i hvilket som helst øyeblikk føle at det går for fort for deg. Og jeg vet at hver og en av dere – hver og en av dere, jeg snakker med dere om natta – «Åhh Adamus! Hva er det som er galt?» Ingenting. «Åh, Adamus! Det går for fort. Jeg tror ikke jeg klarer det lenger.”

Og så, neste dag, faktisk neste natt; «Jeg kjeder meg slik. Det går så sakte. Jeg slår meg sammen med en annen gruppe Adamus.» Flott. Ha det bra. Men å ha evnen til å være i alt dette samtidig er virkelig en Mester. Evnen til å føle alt dette. Jeg mener, virkelig føle det.

Del av problemet, den kampen dere og jeg har, er at dere tenker det, og jeg sier; «Få det inn i følelser. Få det inn i de sensuelle, de indre, de virkelige sansene.» Men dere fortsetter å tenke det. Så hvis dere har følt litt press i det siste, som om noen prøver å presse ned på dere – ikke emosjonelt – men for å si «Kom igjen. Hold det i denne kroppen. Hold det i dette sinnet. Hold det i denne virkeligheten, og føl alt dette sammen. Føl alt som foregår med deg og slutt å slåss med det. Slutt å jakte på det. Slutt å tenke deg gjennom det.» Det er kjedsomhet – tenke deg gjennom alt dette og bli mental. Nei, du trekker bare pusten dypt – du trekker pusten godt og dypt – og lar deg selv føle det selv om det gjør vondt, for smerten er ganske midlertidig. Smerten er en mental motstand i forhold til noe mye dypere.

Så sinnet, som genererer all smerten – det er ingen smerte i den fysiske kroppen, ikke hos noen av dere, alt er i sinnet – sinnet skaper motstand overfor virkelig sensualitet, sanne følelser, og ikke bare fysiske følelser.

Dere har alle hatt denne opplevelsen, den ekspanderte følelsen utover sinnet. Dere vet hvor vakkert det er, hvor rikt det er. Som jeg sa på siste Shoud; det er akkurat dit vi skal. Men det er noen utfordringer i det. Det er noen utfordringer.

Dagens påminnelse

Men før jeg går inn på det, den månedlige påminnelsen denne måneden. Jeg liker å komme med det av og til, for vi, sammen, skapte en masse fantastisk informasjon. Crimson Circle kaller det for innhold, men jeg liker det, innhold. En masse innhold, en masse informasjon, en utrolig mengde.

Dagens påminnelse kommer fra den fantastiske Tobias; Det spiller ingen rolle. Det spiller ingen rolle. Og igjen, føl det i hodet ditt, føl ordene; «Det spiller ingen rolle,» og dere liksom, «Jada, jeg gir blaffen. Det spiller ingen rolle.» Det var ikke akkurat det Tobias mente. Det spiller ingen rolle.

 

Det spiller ingen rolle

Han leverte det budskapet, og jeg hang på en måte rundt og fulgte med gruppen. Det var i Egypt. Det var gruppen i Kongens Kammer i den Store Pyramiden. Det er et ganske spesielt sted. Det er et av disse stedene, disse ikoniske stedene, som nesten alle på planeten vet om – pyramiden og kammeret. Dere vet, det finnes en masse symboler på planeten, en masse steder som er berømte, men dette er sannsynligvis på topp ti lista over alle stedene i verden, og for en historie det har. For en historie det har.

I det kammeret satt Yeshua og Maria – vel, det var en masse Mariaer, men det en kaller Jomfru Maria, Maria Magdalena, Napoleon, og lista fortsetter og fortsetter – de satt i rommet og lette etter svar, lette etter noen dype opplevelser. Og de av dere som har vært i, Kongens Kammer, dere går dit inn og det lukter ikke godt, for det er en masse folk som går dit inn hver dag, og det på en måte … og det er ikke så mye bevegelse i lufta. Det er ikke så god ventilasjon der inne, så det bygger seg på en måte opp gjennom tidene. Og de av dere som har vært der, og de av dere som ikke har vært der, bare føl inn i det en stund.

Så dere går inn fra utsiden, klatrer opp disse steintrappene på utsiden av pyramiden. Dere går inn i trapperommet for å gå opp, og noen steder må dere krype på alle fire. Det er veldig innsnevret, og så kommer frykten for klaustrofobi fram. Jada. Og så, midt oppe i alt dette, er det noen folk som kravler opp foran dere, og det er en masse folk som kravler bak dere. Dere kravler bokstavelig talt på knær og albuer noen steder – og plutselig, «Herre- … den velsignede biologien. Jeg må på toalettet.» Hva gjør en? Og det er ikke noe toalett der oppe. Dere kan ikke gå tilbake den veien, for det er 25 mennesker som klatrer på knær og albuer i et rom som er så bredt og så høyt (viser med hendene).

LINDA: Hvor vil du med dette?

ADAMUS: Jeg distraherer min kjære! (Litt latter). De var fascinert. De kunne føle det. Blærene deres fylte seg opp. “Jøss! Åhh!” (Mer latter). Det kalles kusten å distrahere. Kjære gud, Linda, vær så snill, kan du hjelpe meg? (Latter).

Så la oss gå tilbake til det. Dere kryper på knær og albuer, og dere må virkelig, og dere tenker; «Å, jeg skulle ikke har drukket den kaffen før jeg gikk opp.» Og så kommer dere endelig opp i Kongens Kammer. Plutselig åpner det seg et rom som ikke en gang er like stort som dette, taket er kanskje litt høyere, men mindre enn dette studio-området her, og der er ingenting. Der er ingen vakre malerier på veggen. Der er ingen kunst på veggene. Der er ikke noe teppe på gulvet. Der er ikke noe toalett (litt latter). Det er ingenting der. Det er et stort rom med ekko. Det eneste i forkant er en sarkofag. Det har selvfølgelig vært der lenge, og det er på en måte gammelt og det er det hele. Det er det hele.

Så virker det som om all oppmerksomheten blir fokusert på det eneste som er i rommet, sarkofagen, og hva får det fram? Død. Død. «Å, herregud! Jeg kommer til å dø.” Vel, ja, det gjør dere, men ikke nødvendigvis akkurat der. Det får fram alle problemene.

Så her har vi det … det var distraksjonen min. Så her har vi en gruppe på 50 Shaumbra med disse fantastiske forventningene om hva som vil skje her. Først forventningen om at det ville være et gullforgylt rom med mumier overalt. Der er ingenting. Så de går gjennom det første sjokket, og det eneste fascinerende ved dette kammeret er ekkoet, for når en snakker, blir det ekko-ekko-ekko gjennom-gjennom-gjennom, det hopper ikke bare rundt i rommet, men det føles som om det går ut til livstider og så kommer tilbake, for det er akkurat det som skjer. Det går ut i andre virkeligheter, og så kommer det tilbake. Så det har en veldig unik lyd.

Gruppen satte seg ned, Tobias kom inn. Alle forventet svar på svarene, i det helligste av det hellige, det store svaret på livet og alle dets mysterier og alle dets spørsmål. Og Tobias spilte det for alt det var verdt, og trakk pusten dypt, og jeg tror det var litt toning, og så var det stillhet. Så snakket endelig Tobias veldig sakte og veloverveid, og så kom det store øyeblikket. «Grunnen til at jeg har samlet dere alle fra hele skapelsen her, fra alle deler av denne verden, grunnen til at dere har reist tusenvis av mil og kommet over ørkenen på kameler for å komme dere hit, og følte for å gå på toaletter på veien opp gjennom gangene, grunnen til det var for å gi dere dette budskapet; «Det spiller ingen rolle.» (Litt latter).

(Dette budskapet fra Tobias kan oppleves i Time Travels. Også norsk oversettelse).

Kan dere forestille dere skuffelsen? «Det spiller ingen rolle?» Det var selvfølgelig ingen som sa et ord, men en kunne føle at det ble skreket ut fra alle – «Det spiller ingen rolle?» Jeg har gjort alt dette, jeg sitter her i Kongens Kammer i den Store Pyramiden i Egypt, og du sier at det ikke spiller noen rolle? Dette skulle være kulminasjonen av den spirituelle reisen min, fokuspunktet for menneskeheten, nullpunktet for sivilisasjonen, der de store som Yeshua, Napoleon, og mange, mange andre har sittet, og så sier du at det ikke spiller noen rolle?

Det spiller ingen rolle.

Og det var faktisk et slikt dypt budskap at jeg måtte ta det fram igjen i dag. Slikt et dypt budskap, for i alt dette strevet dere holder på med får dere ikke noe sted. Det gjør ikke det. Dere får ikke ekstra kredit, brownie-poeng eller en god kopp kaffe for alt strevet i forhold til opplysthet som dere holder på med. Neida, ingenting, for alle de mentale anstrengelsene, alt dette med å prøve å finne ut av alt dette, finne mening i det, finne veien gjennom labyrinten til det hemmelige kammeret som vil bringe deg til opplysthet, ingenting av det teller. Ingenting av det teller. Det er mental makyo. Det er skittprat. Dere lurer dere selv.

Som jeg har sagt, alle studiene, all gjennomtenkingen, all tryglingen som dere holder på om natta til meg og de andre – når dere ikke får oppmerksomheten min, vet jeg at dere bedrar meg. Dere går til en annen entitet (litt latter). Vi snakker med hverandre. Vi snakker. Her en natt kom en av de andre Mestrene bort og sa; “Du vet, Henrietta har bedratt deg Adamus. Hun har vært her på denne andre klubben.» Og det er liksom; «Det vet jeg. Det vet jeg. Det plager meg ikke … så mye (mer latter). Men jeg skal ta henne for det en dag.”

Ingenting av dette spiller noen rolle. Dere tror at det gjør det. Dere vil at det skal gjøre det, og det gjør det ikke. Det er ingen store hemmeligheter. Det er ikke noe hurtigspor til opplysthet, og det er ikke noe feil spor til opplysthet. Sett det opp på websida – det er ikke noe hurtigspor til opplysthet, og det er ikke noe feil spor til opplysthet. Det bare er. Og jo før dere forstår det og slutter å jobbe med det … alle spørsmålene i hjernen – i artikkelen vår skal vi gå mer detaljert inn på det – men hver gang dere stiller et av disse spørsmålene i hjernene deres, går det ut til universet og leter etter svar, og det kommer ikke tilbake før det tror at det har et svar. Nå har dere alle disse spørsmålene – «Hvorfor er jeg her? Hvem er jeg? Hvor finner jeg sann lykke? Hva gjør jeg galt? Hva bør jeg gjøre annerledes i morgen? Hvem er jeg igjen? Hvem er jeg igjen? Og når får jeg opplysthet?” – dere sender alle disse ut i de andre rikene. Dere har alle disse lete-insektene som raser rundt der ute for å prøve å finne svarene, og det kommer de ikke til å gjøre.

Det er forvirrende, for dere kan føle det. Dere har mange titalls milliarder av disse spørsmålene som dere har stilt – og det var bare i forrige uke (litt latter) – og de er der ute og prøver å finne svarene. De leter, og de kommer ikke til å finne dem, for ingenting av det spiller noen rolle. Ingenting av det spiller noen rolle.

Det er et direktiv, som jeg kalte det, eller alvoret av oppfyllelse, ikke på grunn av et hodevalg, ikke på grunn av et menneskelig valg, men på grunn av den naturlige evolusjonen og på grunn av et dypt sjeleønske om realisering. Det kommer til å skje. Det skjer. Faktum er at dere tror at dere får det til å skje. Det gjør dere ikke. Dere står i veien. Dere tror at dere gjør det ved å fokusere eller meditere eller gjøre noen av disse øvelsene eller hva det nå er, spise på en spesiell måte. Nei. Det er et Direktiv for Oppfyllelse fra sjelen, fra Jeg Er. Det er realiseringen.

Jeg Er spør deg simpelthen; «Kan du bare nyte livet litt? Kan du være så snill og nyte livet? Spis et godt måltid. Gå tur i naturen. Ha sex. Det er lenge siden, ha sex. Lytte til musikk. Gjøre noe morsomt.” Men det er en slik stramhet, en slik – Cauldre, ikke mine ord, men hans – anal tilbakeholdenhet når det gjelder alt dette, og, «jeg må fortsette å jobbe, må fortsette å jobbe med det. Må fortsette å jobbe med det.» Nei, det må du ikke, så la oss her og nå slutte med det. Det finnes ingen store svar bortsett fra å tillate.

Vi har hatt en masse sesjoner. Vi har snakket masse. Vi har delt masse. Vi har grått mye. Vi har ledd litt. Men det er på en måte en distraksjon for å tillate en naturlig prosess, for å få dere ut av veien for dere selv.

Det spiller ingen rolle. Alt det dere tror betyr noe betyr ingenting. Helse? Faktisk så spiller det egentlig ingen rolle. Rikdom? Overhodet ikke. Holde på det dere kaller den rette vei, dere vet, følge reglene deres? Det spiller ingen rolle. Tobias prøvde det. Han prøvde å følge guds regler i henhold til den jødiske troen, og det spilte på ingen måte noen rolle. Gud bryr seg ikke.

Så alt dette harde arbeidet. Jeg ser det, og særlig denne siste måneden, har dere virkelig … ting gikk mer fort enn de gikk sakte denne siste måneden. Og jeg så også at dere kavet dere opp, prøvde å håndtere alt dette, og det kan dere ikke. La dere selv oppleve det. La dere selv føle det. Jeg antar at hvis det var noe annet enn “det spiller ingen rolle,” ville det være “la deg selv føle det, ikke tenk på det.” Og disse smertene og disse problemene som dere har; «Å, hva skal jeg gjøre?» Hold opp og trekk pusten dypt. Ingen av dem spiller egentlig noen rolle. De gjør egentlig ikke det. Alt det dere tror er viktig – spytt!- det spiller ingen rolle. Beklager, det var ikke virkelig Edith. Det var bare lureri. (Latter) Å, kanskje det var det.

Så la oss starte denne shouden med å si; bare trekk pusten dypt. Trekk pusten dypt. Du kommer ikke til å finne ut av det menneske, og du blir ikke bedt om det menneske. Det eneste som blir foreslått er at du bare nyter det. Og slutt å finne ut av hvor du skal flytte neste gang eller hva du skal forandre navnet ditt til. Det spiller ingen rolle. Forandre navnet ditt til Edith. Dere kan alle være Edith’er rundt om i verden (latter). Jeg skyldte henne det, for … jeg var nylig litt hard mot henne på grunn av mobiltelefonen, og jeg fikk det selv hardt av de som så på det lille opptrinnet. Hvor er den symbolske gaven min? Vent litt.

LINDA: Fortsett å snakke (Linda går for å hente den).

ADAMUS: Jeg dro til butikken og kjøpte noe bare til Edith. Så det spiller ingen rolle. La oss begynne dagen med det, ok? Føles det ikke befriende på en måte? «Det spiller ingen rolle! Åhh! Det spiller ingen rolle.”

Ok, men nå skal jeg svinge over til det neste, og jeg trenger Linda med mikrofonen. Jeg kan løpe med mikrofonene. Jada. Kanskje ikke. Vi venter på at Linda skal komme tilbake.

Hvorfor er livet så hardt?

Spørsmålet jeg har til dere er et multinivå spørsmål: hvorfor er livet så hardt? Jeg snakker om alt menneskelig liv, ikke bare deres. Hvorfor er det menneskelige livet så hardt? (Adamus plystrer på Linda, litt latter).

Så er denne tingesten (miken) på? (Han prøver å finne ut av det). Linda vet hvordan hun skal gjøre dette. Vi trenger to Lindaer her. Jada. Å, der kom det. Ok, hvorfor er livet så … åhh, Linda! Hvorfor er livet så hardt?

Før vi gjør det – dere får en sjanse til å tenke litt på det – Edith, Edith, Edith (publikum sier «åååå» når han gir henne en rosebukett), til deg (litt applaus) Mwah.

EDITH: Mwah!

ADAMUS: Jeg var hard mot henne i ProGnost, men, dere vet, når en er midt oppe i noe virkelig viktig og mobilen plutselig ringer, hva gjør en? En ignorerer det eller slår den av. En går ikke gjennom vesken og lager en masse oppstyr, forstyrrer professoren. Hvordan ville du like det Edith hvis du hadde sex og telefonene ringte og noen gikk for å svare på den? Du ville ikke ha vært så glad for det.

LINDA: På hvilken måte er det en unnskyldning? (Latter).

EDITH: Jeg vet ikke! Det er så lenge siden at jeg har glemt det.

SART: Oww!

ADAMUS: Så, spørsmål. Hvorfor er livet så hardt? Linda, mikrofon, en eller annen. Hvorfor er livet så hardt? Eller er det ikke det? Er det ikke? Ja.

SHAUMBRA 1 (mann): Det bare er slik.

ADAMUS: Kan du reise deg?

SHAUMBRA: Oh.

ADAMUS: Jepp, takk.

SHAUMBRA 1: Det bare er slik.

ADAMUS: Det bare er slik. Har du noen eksempler på at livet er hardt?

SHAUMBRA 1: Jeg tror vi egentlig gjør det vanskeligere for oss selv.

ADAMUS: Ja. Jeg mener, for mennesker – la oss si at du er filosof, psykolog eller hva det nå er, og du ser på menneskene, klientene som kommer hver dag – hvorfor er det hardt? Hvorfor er det hardt for dem?

SHAUMBRA 1: (blir stille, rister på hodet og ler) Umm …

ADAMUS: De ble slått som barn? Dårlige foreldre? Bare finn på noe.

SHAUMBRA 1: Finn på noe.

ADAMUS: Ja, ja.

SHAUMBRA 1: Ok. Umm, livet. Det er livet.

ADAMUS: Livet! Livet er hardt. Ok. Livet er hardt. Fint. Takk. Livet er bare slik. Det er hardt. Jada. Wow. En trodde aldri det skulle være annerledes. Så hvorfor er livet hardt?

JEANETTE: Mangel på frihet.

ADAMUS: Javisst.

JEANETTE: Mangel på enkelhet.

ADAMUS: Mangel på enkelhet. Fint. Det liker jeg veldig. Ja, ja, Og har du noen eksempler på at livet er hardt?

JEANETTE: Familie (hun ler).

ADAMUS: Ja, akkurat. Ja, det er stort, og det kommer fram med en gang – «åhh!» Du elsker familien din, men det er så absolutt vanskelig.

JEANETTE: Kroppen. Kroppen kan være en utfordring.

ADAMUS: Kroppen, akkurat.

JEANETTE: Sinnet, tankene.

ADAMUS: Ja, ja. Hva er det vanskeligste for deg av alle disse tingene? Kroppen, sinnet, familien? Hva er det vanskeligste?

JEANETTE: Kroppen og sinnet tror jeg.

ADAMUS: Kroppen og sinnet. Ok. Samarbeider de godt?

JEANETTE: (nøler) Ja. Du vet, de er begge utfordrende. De kan være utfordrende.

ADAMUS: Ja, ja. Jada. Hvis du kunne forandre en av dem og på en måte bringe det i balanse med deg, Jeg Er, hvilken ville du forandre? Kroppen eller sinnet?

JEANETTE: Sinnet.

ADAMUS: Sinnet. Ja, ja. Fint.

JEANETTE: Til å bare være i ren skapelse.

ADAMUS: Ja, det er liksom, “Hold kjeft!” Ja, ja (Adamus ler).

JEANETTE: Men en kan også være i OG og bare sitte på benken og observere det.

ADAMUS: Akkurat.

JEANETTE: Ja, ja.

ADAMUS: Akkurat.

JEANETTE: Det spiller ingen rolle.

ADAMUS: Nei, det gjør ikke det. Det spiller virkelig ingen rolle. Fint. Jeg mener, det kan virke veldig merkelig at jeg stiller spørsmålet «hvorfor er livet så hardt?» men jeg tror jeg vil noe med det. Det finner vi ut.

JEANETTE: Det gjør du alltid. Det gjør du alltid.

ADAMUS: Det finner vi ut. Ok. Neste. Hvorfor er livet så hardt? Vær hilset. Kom igjen, reis deg.

KASIA: Fordi vi …

ADAMUS: Du er så vakker i dag.

KASIA: Takk.

ADAMUS: Wow! Gløder (hun ler).

KASIA: Fordi vi setter opp forventninger som vi jager etter å oppfylle.

ADAMUS: Ja! Ja! Gi meg noen av forventningene dine.

LINDA: (hun gir mikrofonene tilbake til Linda) Han er ikke ferdig med deg.

ADAMUS: Ja, ja.

KASIA: Beklager? Ja, ok.

ADAMUS: Så hva er noen av de forventningene du har hatt i livet?

KASIA: I det siste, å få frihet.

ADAMUS: Frihet, akkurat. Suksess på noen måte?

KASIA: Ikke så mye.

ADAMUS: Ikke så mye. Kjærlighet?

KASIA: Ja!

ADAMUS: Ja. Åh! Det var så definitivt et ja. Og det andre spørsmålet er; på en skala fra en til ti, ti er skikkelig hardt og en er skikkelig enkelt, hvor er livet vanligvis på den skalaen? Heller det mot en ener? Heller det mot en tier?

KASIA: Det avhenger av dagen (hun ler).

ADAMUS: Avhenger av dagen. Ikke når det gjelder deg. Men når det gjelder alle, hele massebevisstheten, alle folkene.

KASIA: Vanligvis rundt åtte ...

ADAMUS: Åtte, hardt.

KASIA: Ja.

ADAMUS: Ok. Ja, ja. Fint. Takk

KASIA: Takk.

ADAMUS: Glad for at du er her. Det er fint å se deg igjen.

LINDA: Flere?

ADAMUS: Ja. Hvorfor er livet så hardt?

FRED: Vel, først, for meg har det ærlig talt ikke vært det. Denne reiser har i hvert fall vært fantastisk og uanstrengt.

ADAMUS: Fint. Du er en god skaper, og du gir på en måte faen, og det er ganske interessant.

FRED: Ja, det spiller ingen rolle.

ADAMUS: Ja, ja.

FRED: Generelt sett tror jeg det egentlig handler om å skape en fylde av opplevelse, og det virker der og da hardt, men i det store bildet gjør det opplevelsen mye mer fyldig, denne fysiske opplevelsen.

ADAMUS: Fint. Hvor vil du plassere livet for mennesker generelt på en skala fra en til ti? Ikke for deg, men du forholder deg til mange mennesker.

FRED: Jeg tror at åtte er optimistisk. Jeg tror heller det er nærmere ni, ni og en halv.

ADAMUS: Interessant. Interessant. Når det gjelder hele menneskeheten, hvor hardt er livet? Ikke så verst. Jeg sier ikke ordene dårlig eller ondt eller stygt. Bare hardt. Ok.

FRED: Det er hardt.

ADAMUS: Så vi er et sted mellom åtte og ni. Fint. Bare la mikrofonen gå. Dette er interessant. Dere forstår vel hva vi gjør her, alle vi, alle dere som ser på, vi skaper egentlig, vel, vi skaper en historie, en bok, en historie.

Ja, reis deg.

BECKY: Jeg føler at jeg må kontrollere alt mulig.

ADAMUS: Ja, ja.

BECKY: Så …

ADAMUS: Ja. Hvorfor?

BECKY: Jeg vet ikke.

ADAMUS: Hvor godt har det fungert for deg?

BECKY: Det har det ikke.

ADAMUS: Det har det ikke!

BECKY: Nei.

ADAMUS: Er ikke det morsomt? Men du fortsetter med det.

BECKY: Ja, jeg fortsetter med det.

ADAMUS: Ja, ja, ja. For det – kan jeg si det? – det er en underliggende frykt for at hvis du ikke kontrollerer det, så faller det fra hverandre.

BECKY: Riktig, riktig.

ADAMUS: Ok, vel, du utdyper dette og sier; «Vent litt. Du vet, jeg holder på med disse opplysthetsgreiene, og jeg prøver å kontrollere det, og det er liksom som denne gulrota foran hesten. Det er alltid rundt neste hjørne, ikke helt der, og jeg liker å fortelle meg selv og tro at jeg nesten er der.» Så denne kontrollen er faktisk akkurat det som hindrer deg i å komme dit, for hva om du slutter å kontrollere? Hva om den onde delen av deg kommer fram?

BECKY: Akkurat.

ADAMUS: Ja, jøss! Hva om alt bare faller fra hverandre? Jeg mener, du blir sprø, du kommer på institusjon og sikler på deg selv. Det er liksom; «Å, nei! Nei! Det vil jeg ikke!”

BECKY: Ja.

ADAMUS: Så det er en frykt som holder deg tilbake, som hindrer deg i dette. Når vil du slutte å kontrollere ting?

BECKY: Akkurat nå (hun ler).

ADAMUS: Sannsynligvis ikke.

BECKY: Ok.

ADAMUS: Sannsynligvis ikke. (Latter). Jada. Jøss, var det et mentalt svar, hvis noen av dere følte det? Men du tenker på det, ikke sant?

BECKY: Akkurat, akkurat.

ADAMUS: Ja, ja, ja. Og du tenkte på det i et par år for et par år siden, og så i ca. fem år, og så i ca. ti år. Jeg prøver så visst ikke å gjøre det vanskelig for deg, men du representerer veldig mange her, veldig mange som ser på. Det er liksom; «Jeg må fortsette å kontrollere ting,» og så rettferdiggjør du det med å si; «Dette er en sprø verden. Å, herregud. Og jeg er en sprø person i en sprø verden, og det kommer til å falle fra hverandre.»

Hva gjør du for å få fred i sinnet og deg selv tilbake i balanse?

BECKY: Går.

ADAMUS: Går. Hvor går du?

BECKY: På stiene.

ADAMUS: Ja, ja. Fint. I naturen.

BECKY: Ja, i naturen.

ADAMUS: akkurat, akkurat. Likte du videoen som ble spilt?

BECKY: Ja.

ADAMUS: Var den ikke fin?

BECKY: Jo, den var vakker.

ADAMUS: Gå på stiene med små orber rundt omkring.

BECKY: Akkurat.

ADAMUS: Og fin musikk, og jada. Det er fint, for naturen er det Shaumbra har sagt de først og fremst vil komme til å savne når de forlater denne planeten. Naturen. Ikke ektemannen eller kona eller barna. Ikke maten. Ikke TV. Ingen av de tingene. Ikke sex. Nummer en er naturen. Det sier mye. Det sier mye. Vi skal snakke om det senere, men takk.

BECKY: Takk.

ADAMUS: Takk til deg. Bare trekk pusten dypt og gi slipp. Og følg så med på hva som skjer. Når du gjør det, kommer det til å være en liten stemme som sier; «Jeg kan ikke gi slipp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.» Det er da du går utover det. Gå utover og bare si; «Jeg Er Her på dette stedet der det ikke er noe behov for kontroll.» Du forstår, å prøve å kontrollere å miste kontrollen fra det kontrollerende sinnet og den kontrollerende hjernen fungerer ikke. «Ok, vi skal programmere dette til å gi slipp på kontroll,» og det blir bare enda mer kontroll. Så du kommer til «Jeg Er Her.» Du bare er der. «Jeg er utover behovet for selvkontroll.» Så er du der.

Et par til … åh, jeg glemte å spørre deg. Menneskeheten, fra en til ti, hvor hardt er det.

BECKY: Um, syv.

ADAMUS: Syv? Ok. Så vi heller mot en åtter nå. Fint. Noen få til Linda.

LINDA: Du.

ADAMUS: Ja.

LINDA: Nei du.

ADAMUS: Når hun plasserer den i hendene dine betyr det vanligvis at det er til deg.

LINDA: Du løftet handa. Det er deg.

SHAUMBRA 2 (kvinne): Nei, det gjorde jeg ikke.

LINDA: For sent (latter).

ADAMUS: Jada.

SHAUMBRA 2: Ok …

ADAMUS: Fint. Jeg vet at du har noe bra å si. Ja. Så hvorfor er livet hardt?

SHAUMBRA 2: Å, jøss. Fordi det alltid er noe mer vi må lære.

ADAMUS: Ah! Eller, oppfatningen er at det er mer dere må lære.

SHAUMBRA 2: Selv om vi tror vi har utviklet oss, så er det områder der vi føler at vi sitter fast.

ADAMUS: Ja. Kan jeg si deg noe, til dere alle? Dere har ikke noe mer å lære. Ingenting, ingenting. Ingenting, og det er også en tendens til avhengighet i sinnet – «Det er mer å lære», enten det handler om vitenskap, matte, spiritualitet eller noe annet. «Jeg må lære noe, for hvis ikke hadde jeg ikke sittet her. Hvis jeg visste mer, ville jeg ikke sittet her.» så det er alltid mer å lære. Det er det ikke.

Om dere kommer tilbake i ti liv til, kommer dere faktisk ikke til å lære noe mer. Dere kommer egentlig ikke til å få noen nye opplevelser. Dere får de samme gamle opplevelsene med en litt annen sukkerglasur på, men dere kommer ikke til å få noen nye opplevelser. Og det fører til hele dette kjedsomhetsproblemet. På den ene siden kjeder dere dere veldig i dette livet, for dere har vært der, dere har gått gjennom alt dette. Javisst, dere kan kjøpe dere en ny liten elektronisk innretning som dere på en måte aldri før har hatt, men hvor lenge varer det? Cirka en uke, og så er dere lei av det, for, vel, dere har vært der. Ingenting mer å lære. Fint. Hva mer? Hva mer gjør livet hardt?

SHAUMBRA 2: Å, jøss. Um …

ADAMUS: Hva har gjort deler av livet ditt hardt?

SHAUMBRA 2: Jeg har kanskje følt meg fastlåst.

ADAMUS: Følt deg fastlåst. Okay. Hva har fått deg fastlåst?

SHAUMBRA 2: Jeg har sett etter en ny jobb etter at den gamle jobben min tok slutt.

ADAMUS: Ja, bra. Bra. Hva vil du gjøre?

SHAUMBRA 2: Bare sende det ut til universet.

ADAMUS: Ja. Universet gir …

SHAUMBRA 2: Noen her? (Latter).

ADAMUS: Universet bryr seg ikke. Ja, ja. Jada. Vil du jobbe? Vil du ha en ny jobb?

SHAUMBRA 2: Ja!

ADAMUS: Hvorfor det?

SHAUMBRA 2: Fordi jeg elsker å være kreativ.

ADAMUS: Okay. Hva gjør du?

SHAUMBRA 2: Jeg jobber med prosjekter, jeg liker eiendomsbaserte prosjekter for fremtiden.

ADAMUS: Uh huh. Wow. Det høres spennende ut.

SHAUMBRA 2: Mm hmm.

ADAMUS: Og når du gjør dette på egen hånd, har ditt eget firma, din egen måte å gjøre ting på, hvordan føles det, i stedet for å jobbe for noen.

SHAUMBRA 2: Det handler ikke om å gjøre det alene. Det handler om å finne de riktige folkene å samarbeide med.

ADAMUS: Riktig. Samarbeide, men du er hoved-samarbeideren, i stedet for at andre samarbeider over hele deg (litt latter). Hvordan føles det?

SHAUMBRA 2: Noen ganger føles det spennende, og noen ganger frustrerende.

ADAMUS: Ja, men jeg mener, du er sjefen. Nå er det ditt firma, du er den som egentlig ser inn i fremtiden. Du er en interessant person, for du vet allerede. Du visste svaret på det spørsmålet jeg stilte, og det går alltid gjennom deg. På jobb kjenner du fremtiden mer enn noen andre, men du lar ikke deg selv være ditt eget selv, være din egen leder.

SHAUMBRA 2: Mm hmm.

ADAMUS: Ja, ja, Så du kommer sannsynligvis ikke til å få en ny jobb (hun setter opp en grimase). Så sannsynligvis … ja! ER det ikke fryktelig? «Å, nei! Husleia!” Men så sier du; “Jeg skal bare gjøre det selv. Jeg vet hvordan det skal gjøres. Jeg vet hvordan jeg skal samarbeide med meg selv, samarbeide med andre. Jeg vet hvordan jeg skal gjøre det.» Så bare gjør det. Ikke jobb for andre.

SHAUMBRA 2: Jepp.

ADAMUS: Med mindre du virkelig liker det. Jada. Fint. Takk.

SHAUMBRA 2: Takk.

ADAMUS: Takk. Jeg gir henne dårlige nyheter, og hun takker meg. Det er en fin dag på planeten. En til. En til. Ja. Vær hilset.

SCOTT: Hallo. Hei.

ADAMUS: Hei.

SCOTT: Ja, jeg tror at mennesker på en måte vil at det skal være hardt.

ADAMUS: Ja, ja.

SCOTT: Og det gir dem på en måte noe å gjøre.

ADAMUS: Akkurat.

SCOTT: Så jeg tror at et aspekt av hvorfor det er så hardt er å være alene og føle seg fortapt.

ADAMUS: Ja, ja.

SCOTT: Og jeg ser mye av det i meg selv og i andre, på en måte prøve å bøte på aleneheten på en eller annen måte.

ADAMUS: Akkurat. Fint. Og mennesker, på en skala fra en til ti, hvor hardt er det?

SCOTT: Det er forskjellig. Jeg ser at noen mennesker er strålende lykkelige, nesten ignorant lykkelige.

ADAMUS: På en måte så det nesten er kvalmende.

SCOTT: Ja, (litt latter) som foreldrene mine som gjorde alt riktig og som nå bare reiser rundt i landet og virker strålende lykkelige.

ADAMUS: Ja, ja.

SCOTT: Så når det gjelder dem, vil jeg si at det virker enkelt.

ADAMUS: Javisst.

SCOTT: Og så er det andre mennesker, som deler av familien min der alt er en utfordring, og det går bare til neste utfordring, kommer over det, føler seg bra en liten stund, og kjeder seg så til døde til den neste utfordringen kommer, og har så energi til å slåss med den utfordringen igjen.

ADAMUS: Og bortsett fra lykkelige mamma og pappa, hvor befinner menneskeheten seg på en skala fra en til ti når det gjelder hardt?

SCOTT: Jeg er enig i at det ligger øverst på skalaen.

ADAMUS: Ja.

SCOTT: Ja, rundt syv/åtte.

ADAMUS: Ok. Fint. Og bare av nysgjerrighet, hvor hardt har ditt liv vært?

SCOTT: Det er faktisk lett.

ADAMUS: Ja, fint. Fint.

SCOTT: Ja. Det er ikke hardt i det hele tatt.

ADAMUS: Fint. Fantastisk. Takk. Takk.

SCOTT: Takk.

ADAMUS: Og Linda, du kan ta mikrofonen. Takk.

Det menneskelige livet er hardt

Livet er ardt. Livet er hardt, og dere hadde alle nesten rett – ifølge mine målinger av det menneskelige liv, er det rundt 7,8 til 8, et eller annet sted rundt der, og det er tøft. Det er tøft. Jeg mener, jeg snakker ikke om dere. Det skal vi snart snakke om, men det er skikkelig tøft.

Hvis dere forestiller dere at de fleste mennesker har et hardt liv, så betyr ikke det at de ikke er lykkelige noe av tiden, for det kan de være. Jeg sier ikke at det er et dårlig liv, jeg sier at det er et hardt liv, og hardt liv betyr ting som kroppen – det er av de større problemene - dens smerter og dens alt annet, og så dør den. Og sinnet, sinnets kompleksitet. Noen sier at det er hardt fordi folk ikke lar det være enklere, og det er helt riktig. Sinnet gjør det veldig komplekst. Kompleksitet fører til utfordringer, vanskeligheter og også troen om at du må jobbe hardt for å få noe. Mange av dere har den bevisstheten at dere må jobbe hardt med ting, og det har dere polert ekstra. Dere har tilpasset dere dette fra barndommen av, jobbe hardt på skolen, tidlig i karrieren – «Jeg må jobbe hardt i denne jobben» - og nå har dere tatt det i bruk på den spirituelle reisen – «Jeg må jobbe hardt, for hvis ikke, vel, da gjør jeg ingen fremgang.»

Så det menneskelige livet er hardt, og svarene deres er veldig gode når det gjelder dette. Det er hardt på grunn av forhold. Det er hardt på grunn av forventninger. Det er hardt fordi dere må gå på jobb hver dag, noe dere ikke nødvendigvis liker. Det er ikke kreativt oppfyllende. Dere går gjennom ruter eller gjentagende bevegelser dag etter dag. Dere finner dere i sjefer som dere ikke nødvendigvis respekterer. Jeg snakker ikke om dere alle, men det er for mange livet er hardt for.

Vel, det er ikke nødvendigvis en god uttalelse om menneskeheten. Og, som jeg sa forrige måned, var det aldri designet slik at den menneskelige opplevelsen skulle være hard. Den var ikke designet for å gjøre vondt, men det har blitt slik. Og det vil ikke nødvendigvis forandre seg på ganske lenge. Det vil ikke gå ut av dette mønsteret med å være hardt.

Det som skjer i stedet for, er at mennesket våkner opp om morgenen, og de begynner i en tilstand av fem, nøytralt, dere vet, ikke hardt, ikke lett. De våkner bare. Men så kan en følge med ettersom de første timene av dagen utspiller seg, og det går fort til seks eller syv. Så går det litt ned, og senere på dagen går det til rundt åtte, ni til tider, og så roer det seg litt om kvelden. Det går tilbake, og det roer seg rundt syv og en halv.

Det er det typiske livet til et menneske på planeten, og det er hardt på grunn av det fysiske. Det er hardt på grunn av jobber og på grunn av familie. En dag er egentlig ikke morsom. Den er ikke spennende. Hvor mange mennesker våkner opp om morgenen og sier; «Det er en helt ny dag for å være på denne planeten.» Veldig få. Veldig, veldig få.

Så de prøver å medisinere det eller døyve det med rus, eller fornekte det. Som vi har snakket om mange ganger, medisinerer de angsten sin. Og angsten deres sier bare; «Det er noe som ikke er riktig. Noe er faen meg ikke riktig.» Og hvis de lot denne angsten virkelig komme inn, ville det bevege dem ut av tralten, bevege dem ut av denne rutinen som har fått dem så inn i det harde livet. Men det gjør de ikke. De medisinerer det, eller de hiver innpå alkohol eller stoff eller noe slikt – det er på en måte en egen form for fornektelse – eller de bare hypnotiserer seg selv inn i «Hold det gående. Hold det gående.»

Planeten har kommet til et veldig snålt sted, veldig mentalt, slik jeg ofte snakker om. Veldig usensuelt, veldig ufølende, skikkelig fanget i sinnet. Og jeg skal ta dette til en konklusjon om en stund, men det er en hard eksistens, og det burde det ikke være.

Shaumbra Liv

La oss nå snakke om dere (Adamus humrer). Dere har bevissthet, en viten. Dere vet at det er mer der ute eller det er mer her inne. Jeg antar at det er en bedre måte å si det på. Dere vet at det er så mye mer, men dere er fremdeles i dette harde livet, dere er fremdeles i ‘spiritualitet må være former for menneskelig fornektelse’. Dere må være harde mot sinnet, mot kroppen og alt annet. Dere er fremdeles i disse mønstrene som den menneskelige bevissthet befinner seg i. Dere er kanskje ikke på en åtter når det gjelder hardhet. Dere har kanskje tatt det til 6,7 eller rundt der, men det er fremdeles hardt, og det burde det overhodet ikke være.

En kan argumentere mot det og si; «Ja, men så lenge en må forholde seg til trafikk, og så lenge en må forholde seg til andre mennesker og familie og alt dette andre, hvordan skal en komme seg ut av det? Hvordan går en utover det?» Og det er her jeg kommer tilbake til uttalelsen; Ingenting av dette spiller faktisk noen rolle. Ingenting av det spiller noen rolle. Ikke reisen, de andre folkene, familien, ingenting av det spiller noen rolle. Ikke på den måten at en bare gir faen, at en ikke bryr seg. Det spiller bare ikke noen rolle i det hele tatt. Ingenting av det.

Så det er da du trekker pusten dypt og slutter å jobbe så hardt med det, med alt i livet ditt – med jobber og forhold. Jeg skal fortelle dere en ting om forhold; hvis dere jobber skikkelig hardt med det, gjør det enda mer vondt. Og noen kommer til å bli sinte når jeg sier dette – «Ååh, en må jobbe med forhold og en må …» Nei, det er faktisk en masse tull, og hvis du har en partner som insisterer på at det er hardt og at du må jobbe med det, har du antagelig ikke den riktige partneren.

Forhold burde ikke være vanskelige. De burde være sensuelle. De burde være levende. De burde være frie. De burde være kjærlige. Og hvis det er hardt, faller du bare inn i dette gamle mønsteret. Dette gamle. Hvorfor? Hvorfor?

Vel, delvis fordi dere tror at dere ikke vet bedre. Dere tror at det er slik en gjør det. Dere jobber dere gjennom det. Dere jobber med problemet. Nei. Slutt med det. Dere tror at overflod eller jobber eller noe av dette må være hardt, at dere må jobbe med det. Slutt med dette med en gang.

Vel, når jeg sier dette, er det en del av dere som liksom; «Å, jeg visste det. Adamus har tatt ordene rett ut av munnen min. Jeg visste det.» Men den andre delen av dere, av sinnet, hopper inn dit og sier; “Å, men alt kommer til å falle fra hverandre. Jeg kommer til å miste kontrollen på alt. Jeg må bry meg.» Bry meg, er bry meg bare et annet ord for å jobbe skikkelig her og ikke komme seg noe sted hen? «Du må virkelig bry deg om ting. Du må jobbe på jobben din.» Nei, det må du ikke. Det er slik gammel tenking, inngrodd tenking. Det må du ikke.

Det som skjer når dere er i denne tankegangen at det må være hardt, hva dere enn gjør – spiritualitet, livet, forhold, hva som helst, bilen som alltid bryter sammen, det er så hardt – det overrasker meg at noen av dere kommer dere ut av senga om morgenen. Noen av dere klarer faktisk ikke det. Men når dere går inn i det, dette laget av bevissthet som blir lagt ut i virkeligheten, en kan kalle det tankene deres eller troen deres, men det som det faktisk er, er et lite lag av bevissthet – det er som om dere tok hele denne buketten her, men ser bare denne greina her, når dere egentlig har alt dette, men det er bare det laget som stikker ut og sier; «Jeg må jobbe hardt med det» - så er det bare det som gløder, vibrerer. Det er det som egentlig er i denne virkeligheten. Det kommer til å stille seg opp sammen med alle energiene.

Husk, du er bevissthet, et lys, som en magnet, og den delen som virkelig skinner, den delen som er aktivert i øyeblikket, den kommer til å trekke inn energiene som fullstendig støtter dette, som fullstendig vil gjøre det til virkelighet. Så derfor vil livet være hardt. Jeg antar at en kan kalle det for Loven om tiltrekning. Det er på en måte Loven om dumhet, for universet er dumt (litt latter). Noen av dere sier; «Å, jeg vil vente og se hva universet sier.» Universet er skikkelig dumt! Det er bare energi, partikler som responderer på bevisstheten din, den bevisstheten som en kan si resonerer, vibrerer, blir sendt ut.

Så når vi snakker her og jeg sier; «La oss slutte å gjøre livet så hardt,» hopper sinnet inn, en side av det, og sinnet sier; «Å ja, men hva skal vi gjøre? Vi skal ikke spise.» Holde opp med det nå. La denne virkelige vitenen … dere vet, være medgrunnleggere av planeten – det er en fin tittel på visittkortet: Medgrunnlegger. Planetarisk Medgrunnlegger (litt latter).

Når jeg sier at livet aldri var designet for å være hardt, vet dere det. Det er liksom; «Det er helt riktig.» Det var designet for å være litt av en reise, sensuell, virkelig, veldig – det er ikke noe menneskelig ord for det, jeg må kanskje finne på et ord – dypt fargerikt, meningsfullt, morsomt, og det spiler ingen rolle, på en måte sammensatt til et ord. Det var ikke ment å være slik som dette, og det var ikke ment å være så fastlåst. Noen nevnte fastlåst tidligere. Menneskene er fastlåst. Så absolutt. Fastlåst i gjørma, fastlåst i gamle mønstre.

Vel, hvis du velger det, la oss begynne bevegelsen her, først når det gjelder deg selv, og så går det ut. Det behøver ikke å være vanskelig. Ingenting av det. Andre mennesker vil rettferdiggjøre at livene deres er harde. De har hatt dårlige ektefeller, dårlige foreldre, hva nå problemene er. La oss bare slutte med alt det nå.

Livets skjønnhet og design

Jeg vil at dere skal være her. Jeg vil at dere skal elske å stå opp om morgenen. Jeg vil at dere skal elske det livet har å tilby. Jeg vil at dere skal elske design og skjønnhet. Jeg vil at dere virkelig skal elske design og skjønnhet. Men det er vanskelig nå som livet er så hardt. Det er vanskelig å bruke tid på å elske skjønnheten ved denne planeten.

Det er vanskelig å la dere selv sette pris på ting som kunst og musikk. Det er bare for hardt. For hardt. Men la oss slutte med det nå. La oss få den første generasjonen, sannsynligvis på et par millioner år, som faktisk ikke er på den harde siden ved livet. Det er på fem og den nederste delen på hardhetsskalaen, og går noen ganger til nesten null.

Det behøver ikke å være hardt. Jeg ser på det strevet dere går gjennom – mye av det selvpåført, mye av det – men egenakseptert, noe som betyr at dere aldri stoppet opp for å stille spørsmål ved det. Stoppet aldri opp for å stille spørsmål. Det er ikke meningen at det skal være hardt. Overhodet ikke.

Dere vet at dere kommer fra et gammelt tankesett, dere vet at dere er transhumane, er guddommelige og menneskelige på samme tid. Dere vet at dere kommer til sansene deres – kommer bokstavelig talt til sansene deres – når dere virkelig kan sette pris på skjønnhet. Virkelig sette pris på skjønnhet, design. Det var egentlig derfor dere kom hit – for å skape det og så sette pris på det.

Design kan være hva som helst. Design kan være tankene dine. Tankene dine i design. Akkurat nå er tankene i kaos, konflikt og smerte. Akkurat nå er tankene som er i sinnet til folk flest veldig harde, veldig røffe. Men dere vet at dere forløser dette når – det er faktisk en av de første indikatorene – tankene deres plutselig har design i seg. Har dere noensinne tenkt på å ha tanker som har design? Sannsynligvis ikke, for tankene deres er på en måte bare en strøm, av nesten frakoblede og ofte grove følelser som går gjennom. Tankene strømmer gjennom, og der er minner, minnestrømmer, men der er også strømmer av bedømmelse, og de er grove, først når det gjelder dere selv, og så andre. Og så prøver dere å holde tilbake og sier; «Å! Jeg vil ikke ha alle disse stygge tankene.» Men de er del av dette hardt-liv syndromet.

Og dere vet at dere begynner å tillate dere å ha et enkelt liv – enkelt på alle måter, jeg snakker om på alle måter – når dere plutselig en dag, forhåpentligvis veldig snart, forstår; «Å, det er et design i tankene. Det er en skjønnhet i tankene.»

Bare føl dette en stund. Dere har alle disse greiene som foregår i hodene deres – det er egentlig ikke i hodet, men det er det dere tror. Dere har alle disse greiene som foregår rundt omkring der inne, og det er på en måte som en slags virvar. Og, åh! Dere prøver faktisk å undertrykke en masse av det, men gi slipp på kontrollen et minutt og føl inn i dette designet. Det er artistisk. Det er kreativt. Det er faktisk en masse skjønnhet i selve tankene, hvordan de samarbeider med hverandre, hvordan de drar avsted på sin egen måte, hvordan de blir fortapt og fastlåst. Det er et design som på en måte er vakkert. En tanke går bortover en blindgate i hjernen din, og så vet den ikke hva den skal gjøre, og blir sprø. Det er design. Det er skjønnhet. Det er skjønnhet.

Så begynner dere å legge merke til designet i naturen. Det handler ikke bare om trær og gress og himmel. Plutselig forstår dere den indre skjønnheten i naturen. Naturen, det Shaumbra sier at de først og fremst kommer til å savne når de forlater denne planeten, og det har dere rett i. Det finnes ingenting som den, denne skjønnheten i naturen. Og den har design. Den har farge. Den har, vel, den har liv.

Naturen er selve livet. Det er derfor dere tror at dere kommer til å savne den, og til en viss grad kommer dere til å savne den, men naturen er liv. Den blomstrer og vokser kontinuerlig, og reagerer og fryder seg. Og så går den inn i sin dype søvn, og så dør den, og den bryr seg ikke. For det spiller ingen rolle for naturen, for den kommer fram igjen, enten inn i naturen igjen, eller et annet sted.

Det er en slik skjønnhet i naturen. Plutselig forstår dere; «Jeg legger fra meg det-harde-livet syndromet» når dere faktisk kan sette pris på den, gå ut og ikke bare se med øynene, men lukte den, være i denne sensuelle naturen til naturen.

Natur er noe dere skapte. Det er speilet deres. Det er speilet deres. Naturen er ikke der for å skape oksygen eller gasser eller noe annet. Den ble skapt av dere slik at dere kunne se livet, slik at du kunne se deg, energi i bevegelse. Men energi kommer til liv i form, design, symmetri, skjønnhet og kaos, alt samtidig.

Som det ble nevnt tidligere; når dere er ved et punkt av den vakre enkelheten, når dere ikke lenger gjør ting komplekse, faktisk tillater dem å være enkle igjen, når dere ikke legger lag på toppen av forvirrende lag på toppen av forvirrende lag, men dere kommer til enkelhet, det er da dere vet at dere legger fra dere dette hardt-liv syndromet og lar det være enkelt.

Enkelhet er nesten det motsatte av det verden underviser om. Den underviser om en masse kompleksitet, og de som kjenner kompleksitet, til og med vitenskap, de som kjenner det er skikkelig smarte og skikkelig kloke. Nei, det er faktisk de som kan se på alt i livet, i naturen, og se den elegante enkelheten, det er selve livet. Jeg bryr meg ikke med atomer og mikrober og kromosomer og alt dette andre. Det er interessant opp til et visst punkt, men livet er ikke vitenskap. Vitenskapen prøver å forstå livet og dets opprinnelse, men livet er ikke vitenskap. Livet er design og skjønnhet. Det er det.

Tobias sa; «Det spiller ingen rolle», med andre ord, kom dere ut av disse små tingene. Slutt å jobbe så hardt med å gjøre livet mer smertefullt eller gjøre livet hardere. Ingenting av det spiller noen rolle, for det gjør det virkelig ikke. Og Tobias prøvde å få dere til å forstå at det ikke spiller noen rolle; slutt med denne smertefulle, harde veien til spiritualitet, for det ville ikke få dere dit. Dere kommer dit ved å tillate. Det er det hele. Ved å trekke pusten dypt og tillate. Det er det hele.

Vel, jeg vet dere kommer til å si; «Men sinnet mitt er så programmert inn i alle disse mønstrene, inn i all denne hardheten, inn i å måtte gjøre visse ting. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte ut. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg av denne karusellen som har gått rundt og rundt og rundt uten stopp til punktet med ren kjedsommelighet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg av. Det er enda en måte for sinnet og massebevisstheten og alt annet, enda en annen måte for å si; «Jeg kommer ikke til å gjøre det.»

Det er da du, Jeg Er, trer frem og sier; «Jeg er ute av det. Jeg Er Her i det enkle livet. Jeg Er.» Sinnet vil hoppe inn og si; «Å, du finner bare på dette,» og du sier; «Det er helt riktig sinn, for jeg er en skaper. Jeg kan finne på alt jeg vil, og derfor er det slik.»

Sinnet vil hoppe inn og si; «Å! Du bare lurer deg selv, og så går du i veggen igjen – Fadese! Fadese! – for du er en taper.» Det er da du sier; «Jeg Er Her. Jeg Er Her som et skapervesen. Jeg ER Her i det enkle livet mitt. Jeg bryr meg ikke om resten av det. Jeg Er Her.»

Vel, en kan argumentere med at dere simpelthen lurer dere selv, og det gjør dere kanskje, men virkeligheten er at når dere tillater dette, ikke jobber med det mentalt, når dere tillater det – «Jeg Er Her i det enkle livet» - så spiller det ingen roller om du lurer deg selv eller ei, men energiene begynner å respondere i henhold til det.

Universet er dumt. Det går ikke inn i noen psykoanalyse av deg. Det plasserer ingen løgndetektor på kroppen din; «Vel, tullet han eller? Var dette virkelig?» Det spiller ingen rolle. Universet er skikkelig dumt – eller enkelt antar jeg en kan si – og det responderer i henhold til det.

«Edith er her nå, i det enkle livet.» Alle energiene forandrer sin gamle oppstilling. De var over her, ved åtte, et hardt liv, og de liksom; «Ok, nå er hun i ‘enkelt liv’, Her er vi.» De gjenoppstiller seg. De gjenoppstiller seg, og de tjener deg, Mesteren.

Så enkelt er det. Og hvis du gjør det mer vanskelig, hvis du begynner med den intellektuelle dritten din, og hvis du begynner med sinnets makyo og begynner å dissekere og stille spørsmål – særlig stille spørsmål – da beseirer du deg selv, og du er rett tilbake på denne karusellen. Faktisk så har du aldri kommet deg av. Men hvis du, som skaper sier; «Jeg Er Her i Mesterens enkle liv,» da er det slik. Jeg antar en kan si at det er Energi fysikk 101. Det må være slik. Og det blir ikke levert fra universet. Jeg mener, energien kommer et eller annet sted fra, men det er ikke gudene som gjør deg en tjeneste. Det er det at du simpelthen tillater. Det er det hele. Det er det hele.

Alt som er mer komplekst, de av dere som er på sosiale medier – jeg vet ikke helt om jeg liker sosiale medier eller ei – men de av dere som er på sosiale medier og begynner å prøve å analysere det og dissekere det og argumentere om det og dasker til andre folk for det, dere har tapt. Dere er tilbake i de harde – harde tider. De av dere som enkelt og greit, som skaper sier «Jeg Er Her i det enkle livet», da blir det slik.

Det vil ikke forandre andre. Det vil ikke forandre resten av verden. De kommer til å bli værende der i åtte til ni-landsbyen, i det harde. Denne planeten vil fortsette å ha et hardt liv.

Nå er du fri

Grunnen til at jeg tar opp dette er fordi – vel, jeg skal snakke mer om det om en liten stund – men alt dette med ProGnost som jeg nylig snakket om, den Nye Jorden og den Gamle Jorden kommer aldri, aldri, aldri til å smelte sammen. Det er gode nyheter og dårlige nyheter antar jeg. For de av dere som elsker denne planeten, som virkelig hjalp til med å skape denne planeten, er det på en måte trist. Og det er liksom; «Ååh! Vi trodde vi skulle trekke det sammen.» Det kommer ikke til å hende.

De gode nyhetene er at dere nå er frie til å rase rundt i universet (latter). Dere er nå befridd for ansvaret, for vekten og byrden ved å prøve å bringe dette sammen. Dere er nå frie til å skape deres eget sted. Dere er nå frie til å være på Theos og være her samtidig.

Men hvis dere har den bevisstheten at, vel, dette livet må være hardt, hvis dere ikke kan legge fra dere det, kommer det til å være veldig hardt å være på Theos og på Jorden samtidig, være menneske og guddommelig samtidig. Det er derfor jeg sier; «Jeg Er Her. Jeg er Mesteren i mitt enkle liv, og sameksisterer overalt med de som er i det harde livet.» Og det er mulig.

Det er litt utfordrende. Det kommer til å være litt utfordrende – vel, det kommer til å være skikkelig utfordrende – på mange måter. Være i et enkelt liv, ha det enkelt selv, ingen sykdom, men ha det enkelt i forhold til deg selv i en verden som overalt rundt deg er full av åttere og niere, det harde livet. Det vil være en tendens til å ville få dem til å gjøre livet sitt enkelt, for dere er fremdeles spirituelle arbeidere. Jeg bryr meg ikke om hva dere sier, dere kan bare ikke noe for det, og det er da dere bedrar meg igjen. Dere sier; «Vel, jeg vil bare hjelpe denne personen her.»

Dere vet, kom tilbake til medfølelse. Virkelig medfølelse er å simpelthen tillate, akseptere alle nivåer av alle, reisen deres, utfordringene og vanskelighetene deres. De går gjennom sine historier. Det er alt de gjør, og dere har ingen rett eller grunn til å forandre historien deres før de kommer til deg og sier; «Jeg trenger hjelp.» Spør dem så tre ganger; «Vil du virkelig ha forandring?» «Vel, jeg trenger bare litt penger akkurat nå, og så blir ting …» «Vil du virkelig ha forandring?» Vel, nei …» Så spør dem tre ganger om de virkelig vil ha hjelp. Hvis de står på hender og knær og gråter den tredje gangen, kan du hoppe inn.

For å kunne være her på planeten som legemliggjort Mester, forstå at det er en åtter når det gjelder hardhet, og du kan være i rundt en, kanskje to, gå fram og tilbake bare for moro skyld, relativt enkelt. Dere kommer til å føle en slags skyld i forhold til det; «Jøss, de har det så hardt, og jeg har det så enkelt. Jeg har en masse ekstra letthet som jeg bare vil dele med dem.» Stopp opp der og da. Det kommer til å være hardt for deg og hardere for dem.

Tillat deg å ha dette enkle livet, ikke det at hvert eneste øyeblikk kommer til å være enkelt. Du kommer fremdeles til å ha OG - det er liksom «ååh!» Det er denne delen med mennesket, med OG, men du kommer på en måte til å holde deg mer borte fra det – være her som den enkle Mesteren. Ting kommer lett til deg – penger, energi, ikke nødvendigvis folk. Ikke nødvendigvis folk. Det vil ikke skje, men alt annet. Du sammen med deg selv, ditt design for livet, du som setter pris på skjønnheten din og skjønnheten overalt rundt deg. Det er viktig.

Så tilbake til der jeg var. Cauldre forteller meg at jeg snakker for lenge, men er ikke dette fascinerende? (Publikum samtykker og noen roper «Fascinerende!») Godt svar. Ser dere hvor enkelt det er? (Adamus humrer). Tilbake til hvor alt dette går.

Kom til fornuft (til sansene dine)

(Overs. Anm.: Adamus bruker uttrykket “come to your senses” som en vanligvis oversetter til “kom til fornuft” Men som dere ser av teksten, har det flere betydninger som kommer fram etterhvert.

Hvis Tobias sa at det ikke spiller noen rolle, vil jeg si til dere, til dere alle; kom til fornuft. Kom til fornuft (litt latter). Jeg vil gjerne at det blir en av frasene mine. Kom til fornuft betyr flere forskjellige ting. Først og fremst; «Kom igjen, sier du det? Det behøver ikke å være hardt. Kom til fornuft.» Livet behøver ikke å være hardt. Det burde ikke være hardt.

Kom til fornuft når det gjelder din egen spirituelle reise. Det er ingen reise. «Ha! Det er deres spøk. Kom til fornuft.” Det er ingen reise. Jeg kommer til det om litt, men hvorfor bega du deg ut på en reise? Hvorfor plasserte du deg selv på et eller annet hamsterhjul inn i spiritualitet? Fordi du liker at det går rundt? Fordi du liker å svette? Fordi du liker å jobbe hardt og tror at universet bryr seg om at du jobber skikkelig, skikkelig hardt? Det gir blaffen. Det gir blaffen.

Kom til fornuft når det gjelder hva energi egentlig er, og når det gjelder hvem du egentlig er. Du er ikke energi. Du er bevissthet. Du er «Jeg Eksisterer.» Kom til fornuft. Du tiltrekker deg energi. Du designer energi. Kroppen din er et energidesign. Tankene dine er energidesign. Men du er ikke energi, du er bevissthet. Du er akkurat det som bringer energi inn og designer den og skaper den og legger den ut i virkeligheten din. Du er akkurat det som har skapt natur, dette som du elsker så høyt, som er selve livet, som er designen.

Kom til fornuft. Slutt å gjøre ting komplekse når de ikke behøver å være det. Forhold – og av og til trår jeg på tynn is her, men jeg liker isfisking – men jeg sier til dere, dette er en av de dypeste; Kom til sansene dine. Hvis du ikke er i et godt forhold, så «Ha det bra.» Gud bryr seg ikke. Du ble ikke gift for evigheten. Nei, det ble du ikke, og det er en masse gammel, dårlig karma. Hva så om du sårer følelsene deres for en liten stund? Hva så om de blir drankere. Det spiller ingen rolle (litt latter). Det spiller ingen rolle! Ja, jeg er veldig seriøs når det gjelder dette, for det er ikke ok at en person drukner, men to er verre, hvis dere forstår hva jeg mener (noen sier «akkurat») akkurat. De kommer uansett til å drukne. Ikke alle ektefellene eller kjærestene deres. Noen av dere er veldig lykkelige. Men hvis du er i et dårlig forhold eller en dårlig familie; «Ha det bra!» Og du kommer til å være litt ensom en kort periode, men det er det hele.

Og kom også til fornuft til og med når det gjelder din egen kropp og når det gjelder din egen kontroll og reglene dine og hvordan du håndterer … kom til fornuft. Hold det veldig enkelt, veldig enkelt. Kom til fornuft.

Men den andre siden av alt dette er kom til sansene dine, sensualiteten din, det som er utover øynene og ørene dine. Kom til følelser. Det er det som befrir deg, javisst, sansene dine. Det er de som får deg ut av dyrehagen. Ikke å tenke deg ut, for du tenker bare en større dyrehage med større vegger. Men du er et sensuelt vesen. Forrige måned sa jeg at dette er året for å være i sansene dine, komme til sansene dine.

Vel, sinnet spør med det samme; «Vel, hva er det?» Og jeg sier; «Det spiller ingen rolle.» Det gjør virkelig ikke det, for de er der. Vi skaper dem ikke, og vi trenger ikke å definere dem. Vi skaper ikke sanser. Vi har 200.000 som allerede er der til å utforske. Vi vil skape noen nye, men kom til sansene dine, for det er en annen måte å leve på som ikke er i sinnet, som ikke kommer fra kontroll, som ikke er i begrensning. Kom til sansene dine. De er der allerede. De er allerede veldig vakre, og de vil komme til å hjelpe deg til å forstå design og skjønnhet på en måte sinnet aldri kan, aldri var ment til.

Og det er dette jeg kommer tilbake til. Vel, ikke sitt her og tro at vi skal gå inn i det å aktivere sanser, for det skal vi ikke. Det er simpelthen mental makyo. Det skal vi ikke. De er der allerede. Vi behøver ikke å gjøre noe annet enn å tillate. Kom til sansene dine. Da vil de komme fram. Litt forskjellig for alle, men da vil de komme fram. Og plutselig, plutselig åpner fantasien – som er en sans – seg, og du slutter å prøve å begrense dem. Du sier; «Å, det er bare sprø tanker.» Nei. Det er en fantasi sans.

En sans er en måte å oppfatte virkelighet på. Det er det hele. Det er et annerledes perspektiv for å oppfatte virkeligheter.

Når du åpner sansen for fantasi (forestillingsevne), skifter perspektivet på virkelighet. Plutselig er ikke virkelighet så hard. Plutselig er ikke virkelighet så begrenset. Plutselig blir virkelighet på en måte nesten som en fantasi, eventyr, og sinnet sier; «Vel, du finner bare på dette.» «Det er helt riktig sinn, det gjør jeg, for jeg er en skaper og jeg tillater.» Så, fantasien.

Drømmer. Drømmer er en annen sans. De er ikke sinnets vandring om natta, for du kan ikke finne på den dritten i det dagligdagse sinnet (litt latter). Det er en annen måte å oppfatte virkelighet på. Det er en måte for å, slik Cauldre skrev i sin story – han ville at jeg skulle gi ham kredit for det – drømmer er en måte for å se på pågående historier, enten det er et tidligere liv, en historie om et forhold du hadde for år siden men ikke har lenger. Du gir slipp på det. Historien fortsetter, og den er ganske vakker. Det er et design i den, og drømmer er en sans av oppfattelse.

Drømmer er ikke bare sprø ting fordi du spiste for mye pepperoni kvelden før, sinnet blir sprøtt. Det er de ikke. De er gjeldende. De er deler av deg. De prøver stort sett ikke å fortelle deg noe. Det er ingen store hemmeligheter. De er pågående historier. Og som mange av dere vet, dere har hatt sprø drømmer i det siste, store drømmer, fordi dere kommer til sansene deres, drømmesansen. Noen av dere husket ikke drømmene deres. Nå gjør dere det, og dere ønsker at dere kunne gå tilbake til å ikke huske drømmene (litt latter). Det er en måte å oppfatte på.

Vel, vi skal snakke om hvordan dere nå kan navigere dere rundt drømmer. Hvilke vil du se på? Det er som om dere har alle disse kanalene på TV nå for tiden, hva vil du se på? Akkurat nå popper bare drømmene på en måte opp, og vi skal gå mer inn på hvordan en kan oppfatte.

Men jeg vil snakke om en viktig sans, når vi nå kommer til sansene våre. Jeg elsker det – komme til sansene våre. Dere vet, «Hold opp sinn! Slutt å være så dum. Kom til sansene dine. Åpne opp.”

Så vi skifter litt gir her.

Hva er det egentlig som foregår

Nylig foretok vi et stort skift, denne januar måneden, og det var veldig passende, for det var en masse andre skift som foregikk på planeten. Så vi skiftet-ut skiftene på planeten. Ja, det er alle disse tingene som foregår, og jeg hører at Schumann Resonansen har blitt høyere enn noensinne, og alt skifter og dere har politiske dramaer i massevis. Dere vet, alt skifter akkurat nå. Woow!

Så mens det skifter her, mens Jorden egentlig er inne i store skift og distraksjoner og atskillelser og, jøss, dette hardt-liv greiene til og med går inn i ni nå, er vi her, vi transhumane. De er der og gjør sine ting, og om det er riktig eller ei spiller ingen rolle, for vi er over her, transhumanistene. Men ikke gjennom kunstig intelligens og alt dette, for det er fremdeles bare å prøve å etterape sinnet. Vi er over her, kommer til sansene våre. Det er transhumanisme. Tillate det som allerede er her. Legge ned alle barrierene og alle skjoldene. Vi er over her.

Så, i januar, det var veldig passende, etter å ha ventet lenge, til å bringe sammen ProGnost og Sårene til Adam, og overraskende nok handler de egentlig om det samme. Ut fra lyden av det skulle en ikke tro det. Dere sier; «Hva har Sårene til Adam å gjøre med ProGnost?» Alt. Alt, alt.

I ProGnost snakket jeg om at denne Nye Jorden og den Gamle Jorden ikke vil komme sammen. Jeg snakket om det faktum at der er en Ny Jord. Det er ikke noe fysisk sted, men noen vil oppfatte det som fysisk. De ser inn i solsystemet, og de ser en gravitasjonskraft. De ser ikke noen planet, men gravitasjonskraft. Så mentalt smarte som de er, sier de: «Da må det være en planet der. Vi kan bare ikke se den fordi den gjemmer seg bak Ur-anus eller sola elle hva det nå er.» (Litt latter og Linda gir ham et skeivt blikk på grunn av uttalelsen av Uranus) Jeg ga ikke planetene navn.

De sier; «Den gjemmer seg bak et eller annet.» Kom igjen. Kom igjen. Jeg elsker det alltid når vitenskapen prøver å validere seg selv med skittprat (latter). De ser denne gravitasjonseffekten, så de antar at det er fast materie der. Det de ikke forstår, er dynamikken i tyngdekraften.

Tyngdekraften er simpelthen responsen på bevissthet. Tid og rom beveger seg vanligvis gjennom bevissthet og skaper det som virker som materie. Men det spiller ingen rolle. Det … (litt latter). Det behøver ikke å være materie.

Så de kaller alt dette for Planet X, Planet 9, Nibiru og alt dette andre. Nei. Det de ser der ute er tyngdekraften til den Nye Jorden. Og den tyngdekraften en faktisk sterkere enn tyngdekraften på denne planeten. Men tyngdekraften behøver ikke å trekke ting ned eller presse ting sammen. Tyngdekraften kan være en tiltrekker for alt mulig. Tyngdekraften kan tiltrekke energier. Tyngdekraften er på en måte den strømmen energier flyter inn på og skaper virkeligheter. Det de ser er den Nye Jorden, ikke Planet X eller 9 eller noe slikt.

Så i ProGnost snakket jeg om Theos, og for å oppsummere det jeg sa; «Den Gamle og den Nye Jorden kommer ikke sammen,» og det er tøft for mange. Men det er også gode nyheter, for Theos, dette sted på den Nye Jorden, er veldig virkelig – og – det er her.

Tyngdekraften de ser når de ser gjennom instrumentene sine, tyngdekraften de ser, de antar at det er i den ytre delen av solsystemet, for – jeg prøver å få dette gjennom til Cauldre – fordi trossystemene deres så skaper denne virkeligheten som er langt borte. De kan på ingen måte tro at den er her. Det kan de ikke. Så troen skaper faktisk virkeligheten. Så for dem er det der ute, men faktum er at det er her. Den tyngdekraften de ser alle disse millionvis, milliardvise milene borte, det er egentlig ikke slik. Det er bare deres oppfattelse. Den måten dette blir oppfattet på gjennom øynene og gjennom sinnet. Men jeg er litt på avveier her.

Den virkelige historien er at dere kom hit av mange grunner i dette livet – realisering. Dere kom hit for å integrere, for å påvirke – det er et bedre ord – for å påvirke historiene deres. Du, det du tror er det menneskelige selvet ditt, som egentlig er så mye mer, du kom hit for å påvirke alle historiene. Jeg tror Tobias sa dette for lenge siden, du er den utpekte ‘oppstigeren’ for alle de tidligere livene dine og de fremtidige livene dine.

Du er forandreren av historiene som har blitt fastlåst eller som vandret av sted i merkelige retninger, og akkurat det arbeidet du gjør nå med deg selv, tillatelsen av opplysthet, forandrer alle historiene, alle tidligere liv. Det er ikke en lineær progresjon som går fra åtte liv siden da du begynte å studere mystikk og så syv der du ble litt bedre, og seks der du mediterte, og fem der du ble kastet ut av Mysterie Skolen min, og fire. Det er ikke slik.

Alle historier, alle tidligere liv, alle aspekter blir opplyst slik du er … slik du er. Så dette livet, la oss si for tolv liv siden der du var et avskyelig menneske – vel, elleve og ti og … men det livet der du var en barbar, en kriger og kastet ødeleggelse over hele Europa – blir faktisk opplyst, det forandrer faktisk historien sin. Og det livet som vil oppstå, la oss si potensielt fire liv fra nå, og som er på kanten til å ta sitt eget liv fordi det er overveldet, blir faktisk opplyst akkurat nå. Det skjer over grensene, samtidig. Det er ingen progresjon der en jobber og jobber og jobber og en kommer til attende dimensjon og så blir opplyst. Nei.

Det er som om dere akkurat nå er i senteret av solsystemet. Du er sola. Du er den som tillater opplysthet, og når du gjør det, går dette ut til hver eneste av historiene dine – i drømmetilstanden, i den menneskelige tilstanden, i englerikene, overalt. Og noen ganger lurer du på hvorfor det er hardt.

Forresten, hva var det egentlige svaret? Hvorfor er livet så hardt? «Fordi jeg bærer den byrden, denne tyngdekraften til alle historiene mine. De utpekte meg.»

De utpekte deg – på en måte et samarbeid – men de utpekte deg. De laget på en måte deg, men du laget dem. Dere vet, en kan gå fram og tilbake når det gjelder det, men du er i det. Du er den utpekte tillateren (litt latter). Du er tillateren. Du er den som tillater, og så går det ut til alle.

De klarte ikke å finne ut av det. Historiene deres over der blir spilt ut, utagert. Selv om de er døde, fortsetter historiene, enten det var på denne planeten eller et annet sted. Men alle disse historiene er der ute og utagerer. De vet ikke hvordan de skal avslutte historien. De er ikke alle fortapt. Noen av dem elsker historiene sine, men noen av dem er veldig fortapt og vil slutte, men de vet ikke hvordan. De skriker ut; «Hvordan forandrer vi historien?»

Så kommer du inn i dette livet. Det var derfor du kom hit, en av grunnene. Det er liksom; «Greit, jeg skal komme inn i dette livet, og jeg skal trekke alt dette sammen. Jeg skal være den som integrerer. Jeg skal være den som tillater det som uansett kommer naturlig. Jeg skal være portalen for alle mine tidligere og fremtidige liv og alt annet, alle historiene, enten de var her eller andre steder. Jeg skal være den.» Det er en enorm byrde. Og dere har prøvd å finne ut av det helt siden da. «Hvordan gjør jeg dette?» Du har trodd at det bare er deg. Å, det er det ikke. Det er derfor livet ditt er så hardt.

Det er nesten overveldende – ut fra min egen opplevelse. I denne realiseringen er det som om «Lot dere alle meg gjøre det frivillig for dere? (Litt latter). Virkelig? Virkelig?» Og så trekker du pusten dypt og husker – kom til sansene dine. Bokstavelig, figurativt, kom til sansene dine.

 

Først og fremst vil du spørre deg selv; «Hvordan gjør jeg dette? Hva om de ikke liker dette? Åh!» Det er en ting – en ting – og det er Tillate. Det er det hele. Du tillater. Du tillater det som kommer naturlig. Integrasjonen, evolusjonen, tilblivelsen, du bare tillater det. Det er alt du behøver å gjøre. Det er en ganske enkel jobb. Bare tillat. Hvordan tillater du? (Adamus står i en avslappet stilling og plystrer, litt latter). Det er det hele. Og så setter du i gang og nyter livet. Du drar på fisketur. Det er bedre å fiske enn mange av de andre aktivitetene. Eller du setter deg på benken antar jeg, eller du bare gjør et eller annet. Bowling, hva som helst, og så tillater du. Å tillate er bare å trekke pusten dypt. Det er å tillate.

 

Disse stripene av utstråling går ut til alle liv, alle historier. Det er ikke bare liv, men det er historier innenfor liv som tar på seg sine egne liv, som fortsette historiene sine i de andre rikene. Kom til sansene dine. Kom til enkelheten, men jeg mener også sansene dine – fantasisansen, drømmesansen, og nå kommer jeg tilbake til der jeg gikk litt ut av sporet.

I ProGnost sa jeg at det ikke ville fungere at den Gamle Jorden og den Nye Jorden kom sammen, av en enkelt grunn. Ikke fordi folk på Jorden er slemme, men fordi – det er faktisk deres feil (litt latter) – fordi det ikke lenger er et trygt rom for å oppleve ekte kjærlighet lenger. Dere kan ikke det, og det vet dere.

Kjærlighet

En kan si at du kom inn i dette livet som din utpekte ‘oppstiger’. Men du kom inn i dette livet fordi, dere forstår, kjærlighet er en sans. Den er veldig annerledes enn synet, lyd, ting som det, men det er en sans. Kjærlighet er en måte å oppfatte virkelighet på. Derfor er det en sans.

Kjærlighet eksisterte ikke før den ble oppdaget på denne planeten – eller realisert eller skapt, hva dere nå vil kalle det. Den kom ikke fra gud. Den kom ikke fra englene. Englene, de som aldri har vært her, kjenner ikke til, eller har ikke kjærlighetsansen. Den ble skapt her. Dere har elsket og dere har blitt elsket. Men en kan si at det er en siste barriere av kjærlighet som dere egentlig kom hit for. Det er grunnen, den virkelige, virkelige grunnen, eller jeg vil si den mer personlige grunnen. Og ved et eller annet punkt i dette livet, ganske nylig, forsto dere at det ikke var trygt nok her, for menneskene er harde. De lever et hardt liv.

 

Det er ikke trygt nok, for det neste nivået av kjærlighet, som dere så ønsker å oppleve, ønsker å ha i livene deres, er simpelthen ikke trygg her. Den er for følsom. Følsom, som sensitiv, men sans-itiv. Den sansen. Energiene her er så harde at hvis vi faktisk ikke hadde motbalansen på Theos, ville de angripe dere. De, ikke nødvendigvis folk – vel, kanskje de også – men energiene ville angripe dere. Hardheten i livet med den sensuelle skjønnheten og designet for virkelig kjærlighet. Jeg mener, virkelig kjærlighet – ikke den dere følte da dere var tenåringer, det var stor kjærlighet, men jeg mener ren kjærlighet –sammenstillingen mellom de to, ubalansen mellom de to ville føre til at hardheten i det menneskelige livet bokstavelig talt angrep sensitiviteten i virkelige kjærlighet. Så derfor ble Theos skapt for de som ønsker det nivået av kjærlighet. Og det er ikke nødvendigvis kjærlighet sammen med naboen som dere har hatt en affære med i et par år, jeg skal ikke si navnet ditt (litt latter). Det er egentlig ikke … du vet (ser inn i kamera). Du vet (mer latter). Jeg lovte deg at jeg ikke skulle si det.

Det er gammel kjærlighet. Det har dere hatt. Dere har vært der. Dere er lei av det. Dere har prøvd det. Dere har prøvd å gjenskape den, på en måte seksualitet, og det fungerte ikke. Dere kom hit på grunn av sansen for ekte kjærlighet.

Mennesker opplever ikke dette akkurat nå. Hvordan kan en oppleve kjærlighet så dyp og oppslukende og i skjønnhet, hvordan kan en oppleve dette i en verden som fremdeles kjøper seg inn i hardt-liv? Det var derfor de to ikke kom sammen. Det er derfor Theos er der, stedet for å oppleve kjærlighet, og Jorden og dere her på Jorden, og det er derfor de på en måte egentlig er sammen, men de er ikke det. Det er to forskjellige nivåer av å være i stand til å sanse livet og sanse skjønnheten ved livet. De er begge her, men de er ikke sammen.

Og så, nylig, etter det og bare etter det, kunne vi gjøre Wound of Adam.*Wound of Adam snakker om kjærlighet. Det er en historie om kjærlighet mellom karakterene Isis og Adam, som simpelthen er det feminine og det maskuline aspektet i dere. Og i Wound of Adam snakkes det om denne store kjærligheten. Det snakkes om Isis’ skam, men så den store kjærligheten som de faktisk til slutt oppdaget sammen her på Jorden.

*Wound of Adam blir sluppet 14. februar 2017.

Jeg vil ikke gå så mye inn i historien om dette, men det er unødvendig å si at disse to knytter seg så vakkert sammen. I Isis, den feminine jakten etter kjærlighet, hennes ønske … la meg si det på denne måten. Isis, det feminine aspektet, er den som vil insistere på opplevelsen av ekte kjærlighet, mens Adam, forelsket i Isis, holder fortet. Adam vil opprettholde stedet, balansen på denne Jorden der dere fremdeles bor, der dere fremdeles har kroppen, mens Isis kommer for å finne ekte kjærlighet på et sted kalt Theos.

Hva er det neste? Det som er det neste er ekte kjærlighet.

Jeg vil ikke si for mye om det akkurat nå, for jeg vil dere skal ha denne opplevelsen for dere selv, men jeg vil dere skal forstå hva som foregår – hvorfor du har følt deg slik du har gjort, hvorfor det til tider virker sprøtt, hvorfor du ikke forstår hva som foregår inne i deg, hvorfor alt dette blir snudd opp/ned. Det blir det ikke. Vi går ikke for fort. Vi går ikke for sent. Vi går i akkurat riktig tempo. Det er så vakkert, og alt dere trenger å gjøre er bare å komme til sansene deres.

Kjærlighetsansen – Merabh

Med det vil jeg avslutte dagen med en merabh, og la alt dette synke inn. Jeg har distrahert, jeg har forhåpentligvis delt, jeg har forhåpentligvis bragt fokus på det som egentlig foregår i livene deres. Så la oss nå bringe alt dette til integrasjon.

(Musikken begynner)

Jeg har selvfølgelig sagt en masse ord, og ingen av dem betyr egentlig noe, ikke så mye. Det som spiller en rolle er at du er her, og at du tillater.

I alt dette harde arbeidet, i all denne hardheten i forhold til deg, la oss trekke pusten dypt og bare gi slipp på det.

For et liv. For et liv.

(Pause)

La oss trekke pusten dypt og bare komme til sansene vår nå, noe som betyr; la oss virkelig gjøre det enkelt. La oss gjøre det veldig enkelt.

La oss komme til sansene våre, du vet, sansene dine nå. Vi har snakket om dem i evigheter, dere er sannsynligvis lei av dem, men syns- og hørselssansen, til og med tankene, alt dette er sanser. Dette er det som gir dere et perspektiv, et syn på livet, virkelighet.

Men nå, når du tillater, åpner sansene seg naturlig.

Der er veldig vakre sanser. Fantasisansen – det er en måte å oppfatte virkelighet på.

Drømmesansen – drømmer gir dere akkurat nå en sans for alt integrasjonsarbeidet i alle historiene, hvordan alle historiene deres, de tidligere og de fremtidige livene, alt det andre, faktisk kommer inn i realiseringen sin samtidig.

Når du tillater, kommer alle karakterene i den strålende livets bok, alle kommer inn i realiseringen sin. Forestill deg denne strålende boken med tusenvis av historier, tusenvis av kapitler, og alle disse kapitlene, alle disse forskjellige historiene, de fortsetter og fortsetter. De stenges ikke av. Og her er du, tillater, og det forandres. Det integrerer i grunnen alle historiene.

En kan si at du er det svaret de har lett etter.

Du er svaret de har lett etter. Og det som er å huske på for deg, er å simpelthen tillate det som kommer naturlig – Jeg Er.

Det beste du kan gjøre for dem, for deg selv, er å simpelthen slappe av inn i opplystheten din.

Simpelthen slappe av inn i et enkelt liv, et godt liv, et lett liv.

Simpelthen slappe av inn i skjønnheten, designet av ditt eget Selv.

(Pause)

Når en slapper av – har tillit antar jeg en kan si – i seg selv, åpnes alle sansene, de sensuelle delene seg opp.

Kjærlighetssansen er sannsynligvis den største.

Du forstår, det er en historie som er nærest og kjærest for deg – deg i dette livet. Du har alle disse andre livene, alle disse andre historiene, og du kan føle dem, du kan sanse dem. De svever rundt over alt. Men det er en historie, en sans som virkelig fikk deg til å komme tilbake hit; Kjærlighet.

La nå deg selv føle dette felles båndet til alle de andre historiene. Alle de tidligere og de fremtidige livene.

(Pause)

Er ikke dette også kjærlighetshistorier? Skape kjærlighetssansen … oppleve kjærlighet … gå til høydene av kjærlighet og dybdene av kjærlighet.

Det er ikke rart at alle disse historiene, disse tidligere og fremtidige livene, alle disse fasettene deler denne felles tingen; Kjærlighet.

Men det var du, dette livet, som sa; «Nå vil jeg ha ekte kjærlighet, dypere enn noen av de andre fasettene eller aspektene mine noensinne har følt, dypere enn noen av disse historiene.» Og disse historiene fortsetter å sno seg og spinne og utvikle seg, men du sa; «Det er dette. Dette livet, for meg – kjærlighet.»

Det handler ikke om opplysthet, det var en god distraksjon. Det handlet ikke om oppstigning, det er spirituell makyo.

Du kom inn i dette livet gjennom livmoren til moren din, for å komme til den største og aller reneste opplevelsen av kjærlighet … for å oppfylle ønsket om kjærlighet. Det er det hele, akkurat det.

(Pause)

Å elske et barn er vakkert. Å elske et annet menneske, mann eller kvinne, er stort. Men den neste realiseringen av kjærlighet gjør disse bleke i sammenligning.

Det var derfor du gikk inn i dette livet.

Det var derfor dere skapte Theos, for å gjøre det mulig da det pinefullt ble erkjent at den kjærligheten, den formen som dere faktisk søkte, den kjærligheten var bare ikke mulig på den Gamle Jorden. Det ville ta alt for lenge – alt for lenge – for disse to å integrere.

Det er defor den Gamle Jorden og den Nye Jorden ikke kommer sammen. Det er derfor Theos blir det trygge rommet deres. Det er også her, akkurat nå.

Det er derfor Theos ble skapt som det tryggeste av trygge steder – slik at dere kunne tillate denne kjærligheten.

(Pause)

Det er en av disse tingene … det er det første og det siste dere ville i dette livet.

Dere kommer ikke til å finne veien dit gjennom sinnet, ved å finne ut av det, ved å prøve å tilkalle det. Du simpelthen tillater. Du simpelthen, simpelthen tillater.

(Pause)

Trekk pusten godt og dypt, og jeg ber deg om å føle dette trygge rommet som du skaper … der denne neste opplevelsen, den sanne kjærlighetshandlingen, kan utspilles.

Det trygge rommet, scenen, settingen – og du.

Vær så snill å ikke prøv å gå for fort eller for sent.

Dere forstår, å tillate er ikke å prøve å kontrollere. Det er ikke å prøve å si «Sett opp farta», eller «senk farta». Det er å bare tillate. Og så kommer denne kjærligheten til deg.

Det kommer ikke til å være en høy, mørk, vakker mann, eller en vakker kvinne. Nei, det blir annerledes. Det vil ikke nødvendigvis være noen du spiser frokost sammen med om morgenen og legger deg sammen med og smyger deg inntil om natta. Nei. Det er også kjærlighet, men denne kjærligheten er annerledes. Veldig, veldig annerledes.

Trekk pusten godt og dypt, kjære menneske, kjære Mester, og simpelthen tillat. Og så kommer det til deg.

Så enkelt er det. Så enkelt er det.

Trekk pusten godt og dypt.

(Musikken slutter)

Timingen på alt det vi gjør her er så vakker. Det er et slikt design, et design av tid og energi og bevissthet.

La oss trekke pusten godt og dypt. Puff!! Det skjedde en masse her. Det var en god merabh. Jeg mener, fordi dere tillot den å være det.

La oss trekke pusten godt og dypt og på en måte komme tilbake til der vi startet – enkelt, lett liv, godt liv, og et liv med slik kjærlighet, selve grunnen til at du kom hit i dette livet.

Så la oss trekke pusten godt og dypt på det, og hva sier vi når vi nå avslutter?

ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel i hele skapelsen.

ADAMUS: Takk mine venner. Takk (applaus).

 

VIKTIG MEDDELELSE

Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.