Crimson Circle

CRIMSON CIRCLE-MATERIALE

Kunsten å benke

SHOUD 2 – Med ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert for Crimson Circle
6. November 2021
www.crimsoncircle.com

Jeg Er det Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.

Velkommen til Shaumbras hus, kjære Shaumbra. Velkommen til Huset. Det spiller ingen rolle hvor du er, hvor jeg er, vi er i Huset.

Alle energiene akkurat nå er fokusert på dette huset, på Shaumbra, på deg, på reisen din. All bevissthet er her. Vi er alle her for enda en Shoud. Hm.

Uansett hvor du er, uansett hvem du er, hva du gjør akkurat nå, det er passende for deg å være her. Det var noe du valgte. Det var ingen feil. Selv om du er bak i rommet og bare kikker inn døren i dette Shaumbra Huset, det er så passende at du er her.

Alt dette ble valgt, alt med energikoding, for at du skulle være her, og koden sier ikke nøyaktig hvordan du skulle komme hit. Koden sier bare: "Du kommer til å være her." Det er ingen feil at Cauldre er her for å bringe inn disse meldingene fra meg. Ingen feil at kjære Linda av Eesa sitter her ved hans side. Det er ingen feil at Crimson Circle-teamet, staben er her for å støtte denne tjenesten til Shaumbra, og det er ingen overraskelse overhodet at du er her. Ikke en feiltakelse. Det kan ikke være feil. Det er ikke bare ved et sammentreff. Selv om du tror du bare er på utsiden og bare kikker inn en gang i blant, ikke i det hele tatt. Dette handler om koding og design, det er derfor du er her.

Vi har ting vi skal gjøre, veldig spesifikke ting. Som jeg sa for en stund siden, handler det ikke bare om din realisering. Det er en selvfølge. Det er derfor jeg ikke fokuserer mye på det. En påminnelse nå og da bare for å ta et dypt åndedrag og tillate det, men det ville komme uansett. Vi er her på planeten akkurat nå, denne gruppen som heter Shaumbra, et vakkert uttrykk, forresten. Shaumbra har faktisk blitt en enhet. Ikke et sjelefullt vesen, men en enhet, på grunn av alt du og vi har gjort i løpet av alle disse årene, i mange år. Men det er ingen feil at du er her.

Ofte hører jeg deg tenke eller si til deg selv at: "Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hvorfor jeg er her. Hva er formålet? Hvorfor har jeg ikke en jobb som jeg har lidenskap for? Hvorfor har jeg ikke en lidenskap for mange ting? Hvorfor er jeg egentlig ikke så interessert i å være sammen med andre mennesker? Hvorfor føler jeg noen ganger at jeg er som et skip uten ror? Det er fordi det har vært mye venting på å komme hit. Det har vært mye venting på samfunnet, massebevisstheten, alle elementene for at de skulle få gjøre sine ting, å være på denne tiden av maskinene, å være her på denne tiden med de nye artene av mennesker på planeten - ny kropp, nytt sinn, ny bevissthet og nye tanker på dette tidspunktet.

Det er derfor du er her. Du valgte det. Vi dro deg ikke (Adamus humrer) ut av sengen og fikk deg til å bli med oss. Du valgte å være her nå. Jeg vet at det er tider da sinnet går frem og tilbake, og det undrer seg og det tenker og det tviler og det stiller spørsmål. Det er greit. Det er det sinnet har gjort. Kanskje vi kan begynne å endre på det.

Men akkurat nå, bare føl deg inn i det, ditt valg, ditt - du kan på en måte si - sjele skjebne, en skjebne som, ja, du kunne ha forlatt når som helst. Noen Shaumbra har. De har dratt, og noen har ikke kommet tilbake. Mange har kommet tilbake fordi de innser at det ikke handler om leksjoner. Det handler ikke om undervisning. Det handler ikke om å måtte se alt vi gjør, å delta på alle seminarer, Shoud, Cloud Class eller alt annet. Det er fordi vi er her i dette felleskapet om å være på planeten akkurat nå som Mestere. Ikke trengende mennesker, ikke som uoppfylte mennesker, men som Mestere. Og enten du innser det eller ikke, så er du en Mester. Det er fortsatt den delen, kanskje, som tviler og spiller spill, men det er du faktisk. Ellers ville du ikke vært her, og jeg ville ikke vært her.

Føl deg inn i det et øyeblikk, grunnen til at du valgte å komme tilbake, grunnen til at du valgte å være her på dette tidspunktet. Føl deg inn på stien som har ført deg hit. Noen ganger en veldig lang og vanskelig vei, men en ting er at du har historier. Du har mange historier.

Føl deg inn i hele sjelens skjebne som førte deg hit. Og det er ikke det at vi skal prøve å konvertere planeten. Det er ikke det at vi skal prøve å forandre alle. Det er ikke nødvendig. Ikke noe ønske om å gjøre det. Ah, den sanne definisjonen av medfølelse er å akseptere alt som det er, inkludert andre, slik at de kan gjøre det de velger å gjøre, akkurat som du fikk lov til å gjøre det du valgte å gjøre. Noen ganger eventyrlystne, noen ganger veldig triste, deprimerte og smertefulle. Andre ganger vakre og gledelige, men du valgte selv hva du skulle gjøre, og derfor tillater vi alle andre å gjøre det. Det er det sanne, sanne tegn på medfølelse.

Vi har ikke bøker som vi deler ut og forteller folk at de må lese alle de hellige notatene i den eller noe sånt. Vi er rett og slett her for å benke, skinne vårt lys, for å belyse, fordi det er så mange potensialer som mennesker ikke ser ennå. De lever i en svært begrenset, veldig innsnevret virkelighet. De ser det ikke ennå. Men når lyset tennes, når lyset ditt stråler ut til verden, så ser de det. Og så er det opp til dem. Velg det, ikke velg det, spiller ingen rolle. Vi skal bare sitte her på en parkbenk, eller i mitt tilfelle en barkrakk, og ta en kopp kaffe, i mitt tilfelle ganske god kaffe.

Så la oss ta et dypt åndedrag med det.

Forsterket? Forsterket? Jeg hører kjære Linda snakke om at ting blir forsterket? Jeg hørte det etter at vi hadde fullført et seminar eller en klasse eller en Shoud eller omtrent hva som helst i disse dager, en Cloud Class, og folk sier at det er forsterket, så intenst, det går så fort akkurat nå. Vel, absolutt. Vi holder tritt – vi er litt foran - menneskeheten, og menneskeheten forsterkes akkurat nå på alle måter, og det er forvirrende og usammenhengende og ser ut som et totalt rot. Men det er det egentlig ikke. Det er ikke det. Det er bare forandring. Det er akkurat det som skjer når alt endrer seg i kvantehastigheter, og folk har vanskelig for å forstå det. Det sprenger sinnet deres. De kan rett og slett ikke forstå dette. De har ikke ord å beskrive det med. De har ikke qualia, som kan sammenlignes med det de har opplevd tidligere, annet enn at det bare går så jævlig fort, og det er forvirrende.

Folk skriker om urettferdighet over hele verden, og det er mange, og det kommer til å fortsette å være urettferdighet og på noen måter, kløften, skillet mellom de som har og de som ikke har, de som vil ha det og de som ikke vil ha det, det kommer til å utvide seg. Men poenget er at alt dette rotet, all dette oppstyret, det tjener et formål. Det gjør det virkelig.

Og hva kan du gjøre? Vel, du kan puste dypt og innse at du kom deg hit. Gi deg selv æren for det. Du kom deg hit. Du sier: "Hva skal jeg gjøre akkurat nå?" Ingenting. Du har gjort alt du trenger å gjøre. Du har gjort alt det. Du kan legge det på hjemmesiden din som et tilbud. Du har gjort alt du trenger å gjøre, og nå er du her, og det er på tide å bli med de andre Oppstegne Mestere som er på planeten akkurat nå og bare nyte livet, utstråle lyset ditt. Gjør de tingene du ikke har gjort for deg selv. Vær dristig og vågal. Bryt ut av formen. Gjør ting du ikke har gjort for deg selv. Du sier: "Ja, men jeg skal være her for planeten akkurat nå og utstråle lyset mitt." Ja, og det skjer når du gjør ting for deg selv, når du nyter livet, når du setter en stopper for din egen lidelse.

Men akkurat nå er du her etter eget valg, og du er her med andre likesinnede. Ikke bundet sammen i et stramt samfunn eller samfunn eller enhet eller noe sånt. Du er her med tilknytningen til andre, vennskapet og vennskapet med andre, med dine gamle venner.* Gammel, jeg mener, gammel, gammel, som Atlantean gammel, fra Yeshua tiden, fra gamle bibelske tider, som Mysterie Skolene. Du er her med dine gamle venner, og nå er tiden inne. Du har fortjent retten til å lene deg tilbake, ta en kopp kaffe, et glass vin, hva det nå er. Du trenger ikke å gjøre noe. Du har gjort alt du skal gjør, og nå er det bare spørsmål om å være her.
* Refererer til sangen “Old Friends” spilt før kanaliseringen

Kan du ta et øyeblikk, når vi lanserer i denne Shouden, å bare akseptere det, å tillate det? Du har gjort alt du trenger å gjøre, og nå har du ankommet. Nå er det på tide å nyte din mestring. Å, du kommer til å lære mer og mer eller oppleve mer og mer om hvordan det er å la energien din tjene deg.

Kan du bare tillate at du er en Mester her i maskinenes tid og gjøre akkurat det du kom for å gjøre, bare slå på lyset? Det krever ikke mye arbeid. Bare slå på lyset, lene deg tilbake og deretter se på, observere. Det er en ting du kanskje kunne gjøre hvis du skulle gjøre noe, 'å gjøre ting' er å observere. Det er fasinerende akkurat nå å stå bak den lave muren. Fasinerende å se på.

Jeg skal gå gjennom en benke merabh med deg i dag, senere, og det er bare benking. Jeg mener, det er ganske enkelt. Du trenger ikke mye trening. Du trenger ikke mye skolegang for det. Det er bare benking. Du sitter på ræva på en benk eller en stol, uansett hva det måtte være, ta tak i favorittdrikken eller snacken din, ta noen dype åndedrag, sett på litt musikk hvis du vil og benke, noe som betyr å la lyset skinne ut til verden. Det er ganske enkelt. Og så observere du hva som skjer.

Se hva som skjer i verden, la oss si, relativt kort tid etter at vi har gjort en benkemerabh i Shaumbra Huset. Se hva som skjer i de neste, jeg vil si fjorten dager, to uker etter. Det kan skje før; det kan skje senere. Og du kan si: "Vel, noe skulle skje uansett." Vel, du begynner å se på det, se etter virkelige forandringer, se etter det store skifte. Og hver måned, når vi går gjennom og gjør vår merabhing på parkbenken sammen, begynn å legge merke til mønstrene og hva som skjer i verden etter det.

Og igjen, vi prøver ikke å forandre verden. Det er et tøft spill å spille, fordi verden vil hoppe inn. Hvis du sier: "Jeg skal prøve å forandre deg," da vil verden si: "Spill videre! Prøver du å forandre meg, skal jeg prøve å forandre deg. Spillet er i gang. La oss se. La oss se hvem som vinner denne." Nei. Vi gjør ikke det. Bare ta din favoritt drikke, sitt på din favoritt parkbenk. Og jeg er så lei meg – vi starter denne benkeserien i begynnelsen av vinteren noen steder, men kle på dere, ta på noen ekstra lag, eller sitt på en kafé eller sitt hjemme hvis du vil. Fint å komme seg ut av hjemmet en gang i blant, men sitt på en kafé. Sitt i bilen og benke. Slå på varmen eller hva det måtte være, men nå er det på tide bare å skinne lyset og deretter observere. Hvis du skal gjøre noe, observer hva som skjer på planeten. Kanskje det er noen der ute som vil begynne å spore dette for oss, Shouden holdes på en bestemt dag, observer hva som skjer etter det.

La oss puste dypt med det.

Det er en grunn til at du er her. Ikke for å ha en stor og viktig jobb eller ikke for å forandre verden eller ikke for å bygge en stor identitet for deg selv. Du er her ganske enkelt her som en Mester. Det er en ganske god historie i seg selv, ikke bare hvordan du kom hit, men "Jeg kom til denne verden akkurat nå for å være en Mester. Og her er jeg."

La oss ta et godt dypt åndedrag på det.

Forsterket? Absolutt. Alt er forsterket og til og med - kjære Linda, du ser nydelig ut i dag.

LINDA: Takk skal du ha.

ADAMUS: Og, wow.

LINDA: Alltid kjekk.

ADAMUS: Takk skal du ha. Jeg er fortsatt ikke vant til å bruke disse hawaiiske skjortene, men jeg blir vant til det etter en stund.

LINDA: De er komfortable.

ADAMUS: Komfortabel. Selv Mark Twain hadde ikke på seg denne typen klær.

LINDA: Å, jøss.

ADAMUS: Nei, nei. Alltid slips. Alltid slips.

Men kjære Linda, alltid, du vet at i våre nylige Shouder og arrangementer og seminar går det ganske fort. Men ikke så fort at det overvelder deg.

LINDA: Nei.

ADAMUS: Kanskje det påvirker deg. Hvordan ble du påvirket etter «Masters in Communication» workshop?

LINDA: Det var bare - det var så ekspanderende og så skiftende perspektiv, og du fortsetter å gjøre det, og så er det som om du tror du er ...

ADAMUS: Det er derfor jeg får betalt de store pengene.

LINDA: Jeg vet det! Og slik – så, du vet, jeg fortsetter å tenke, ok, hvordan skal dette gå? Og så går det mer!

ADAMUS: Det går mer. Ville du bli skuffet hvis det bare var: " Oh boy, det samme, ingenting har endret seg på 10 år?"

LINDA: Jeg ville ikke vært her da.

ADAMUS: Du ville ikke vært her da. OK. Men ja, det er forsterket, og etter en veldig intens sesjon som vi nettopp gjorde, det var vakkert.

LINDA: Utrolig.

ADAMUS: Det påvirker kroppen noen ganger, spesielt fordi vi snakket om kroppen, den fysiske kroppen og lys kroppen. Og du vil legge merke til, og noen ganger kan det bare være, det du vil kalle, slitsomt og det som virkelig skjer er at du trenger å være nede for litt søvn eller slappe av eller slutte å gjøre noe hele tiden.

LINDA: Ber du meg innrømme at jeg følte meg herjet med ...

ADAMUS: Jeg spør ikke om noe (Linda ler). Jeg planter forslag.

LINDA: Jeg følte meg litt herjet med!

ADAMUS: Å, du ble herjet med, og mange av de andre som deltok i «Masters in Communication». Det påvirker deg, og innimellom er det bare å sitte ved bassenget eller ligge i sengen. Jeg anbefaler ikke alltid å ligge i din vanlige seng, fordi det er et energiavtrykk i sengen. Den er mer for å sove i enn den er for å endre, justere, skifte bevissthet.

LINDA: Jeg lå ikke under lakenet, så...

ADAMUS: Å, det utgjør hele forskjellen i verden.

LINDA: Ja, ja. Ja, å, helt sikkert.

ADAMUS: Ok, greit. Ja, ja.

LINDA: Helt klart. Helt (Adamus humrer).

ADAMUS: Så uansett, absolutt ting forsterker seg. De går fort, men...

LINDA: På en kul måte.

ADAMUS: Jeg tror vi alle ville kjedet oss hvis de ikke hadde gjort det, hvis vi satt fast, hvis det ikke var noe som foregikk.

LINDA: Det ville ikke fungere så bra.

ADAMUS: Det ville ikke fungere så bra. OK.

En historie

La oss begynne Shouden, og jeg vil begynne med en liten historie. Dette er historien som finner sted for lenge, lenge siden. Det er historien om Giuseppe, en veldig strålende talentfull skulptør. Historien om Giuseppe.

Giuseppe elsket å lage skulpturer i bronse. Bronse er selvfølgelig kombinasjonen av kobber og tinn, og det er relativt enkelt å jobbe med, lettere enn å jobbe med marmor eller stein eller noe sånt. Men Giuseppe elsket å skape alt mulig. Han begynte å lage små miniatyr bronseskulpturer, og så ble de større og større. Gjorde også skulpturer i full størrelse, og han var kjent vidt og bredt for å være den største billedhuggeren av alle.

En dag sa han: "Jeg vil gjøre et mesterverk nå. Jeg ønsker å skape en fantastisk skulptur av Gud. Av Gud. Og selvfølgelig, på den tiden, hadde alle et bilde av Gud som en gammel mann. Så han designet denne skulpturen. Den var fem meter høy. Den var høy, den høyeste skulpturen som noen i kjent historie noensinne hadde forsøkt å lage. Og han brukte mye tid på å jobbe med utformingen, men selvfølgelig så den ut som et mennesket, du vet, ting har virkelig ikke endret seg mye siden da. Folk relaterer fortsatt Gud til å være en stor gammel mann. Men han skapte dette skjønne arbeidet, tok hensyn til hver minste detalj, ble nesten besatt, og ga sine lærlinger en vanskelig tid når de gjorde en liten feil eller rotet det til, fordi han ønsket at dette skulle være en skulptur som ville vare veldig lenge for å hedre Gud. Og kanskje vise folk at Gud alltid var til stede. At Gud ikke bare var oppe i himmelen et sted, men Gud var her på Jorden som en skulptur.

Så kom den dagen de skulle helle den smeltede bronsen i formen. Du vet, formene. Har du gjort metallarbeid, kjære Linda. Den dagen, de blandet opp i et stort kar, et stort kar med smeltet bronse. Varmen var instens og her var bronsen, flytende på grunn av den intense varmen, og alt var klart til å helles i den første delen av formen.

På det tidspunktet, Giuseppe, så forsiktig med hver minste detalj, han ønsket å sjekke den nøyaktig konsistensen av den smeltede bronsen, ønsket å sjekke at det var riktig temperatur og alt var helt riktig, at det var riktige farge, som hadde blitt lagt til for å få ekstra effekt. Og han så, han var nær og like over den store kjelen av bronse som ble varmet opp, og han - (Linda gisper) - han så over og, og gikk litt for langt.

LINDA: Åh!

ADAMUS: Han falt rett ned i karet med smeltet bronse.

Du tror det ville være slutten på historien, men selvfølgelig ikke , nei, nei, nei. Dette er en Adamus-fortelling. Historien fortsetter.

I det øyeblikket kroppen hans traff den varme flytende bronsen, smeltet den. Den brant ikke, den smeltet bare og ble umiddelbart til små krystaller inne i bronsen. Den krystalliserte seg selv. Og det morsomme var at du ville forvente at stakkars Giuseppe ville være en bakt Giuseppe eller stekt Giuseppe, men det var han ikke. Han var nå inni denne smeltede bronsen, og han kunne føle seg selv. Han kunne høre seg selv. Han var klar over det. Varmen brant ikke huden hans, fordi han ikke hadde noen igjen. Alt var krystallisert. Men han var midt i opplevelsen, denne flytende, det som skulle bli Gud ganske snart, og han var i den.

Lærlingene var opptatt og distrahert. De hadde mye å gjøre. Giuseppe hadde gitt dem mange instruksjoner på forhånd, hvordan dette måtte gjøres nøyaktig til rett tid og gjort helt riktig. Så uten å tenke på hvor Giuseppe var – de trodde kanskje han hadde lurt seg ut for å gå på toalettet – de helte den smeltede bronsen i formen, og så helte de i den andre halvdelen og satte dem sammen og lot dem kjølne. Og her var Giuseppe støpt inn i sin egen skulptur.

Bronsen avkjølte seg og de fjernet formen og beundret skjønnheten i denne veldig, veldig høye skulpturen av Gud, ble overrasket over hvordan den så ut nå, ikke bare som en avstøpning, men hvordan den så ut i det virkelige liv. Den var så høy, og den så så kraftig ut, strålte ut autoritet og makt.

Vel, de var opptatt med å gjøre forbedringer på statuen, slipe bort skarpe kanter, finjustere den her og der, og ingen brydde seg om å spørre hvor Giuseppe var. Og statuen fikk stå i noen dager før den var klar til å bli transpotert av mange menn inn på landsbytorget og reist på toppen av sokkelen som de hadde laget til den, og her er Giuseppe inne i statuen, bokstavelig talt smeltet sammen inn i bronsen. Han kunne høre seg selv. Han kunne føle seg selv. Han kunne høre de andre snakke, og han undret seg: "Hvorfor sier ingen: 'Hvor er Giuseppe? Hvor er Giuseppe?'" Men, vel, han var kjent for å elske kvinnene i byen, og de regnet med at han hadde stukket av med en ung vakker kvinne og kanskje aldri komme tilbake. Men det var deres oppgave å sette opp denne vakre skulpturen, og det gjorde de.

Og nå, her er denne skulpturen av Gud som ser ut mot landsbyen og inn på landsbyfolket med Giuseppe støpt inni den, låst inne, kunne ikke komme seg ut. Han prøvde å skrike, ingen kunne høre ham. Han prøvde å bryte seg ut, men bronsen var så sterk. Ingenting av det han gjorde hjalp. Han undret seg: "Hva blir det neste? Hva blir det neste for Giuseppe?"

Det tok ikke lang tid før folk glemte ham. Igjen antok de at han hadde løpt ut av byen med noen eller noe eller hvem vet. Men ganske snart begynte landsbyboerne å komme innom hver dag og de hedre denne statuen av Gud, uten å vite at Giuseppe så på dem, kunne føle dem, kunne se dem, kunne høre dem.

Den ene generasjonen etter den andre beundrer denne statuen av Gud. Folk kom fra fjern og nær for å se dette arbeidet, og ganske snart glemte de hvem som var kunstneren som hadde laget den. Det var bare Gud. Ganske snart ble historiene at statuen bare dukket opp en dag, og den hadde noen rare egenskaper. Selv om den bare var laget av bronse, så det nesten ut som om den var levende. Noen hevdet at om natten glødet den litt. Noen hevdet å høre stemmer fra den.

Generasjon etter generasjon, de gikk til denne statuen av Gud. Hele tiden så Giuseppe på dem og lurte på om han noen gang ville komme seg ut av statuen.

Han ble så i ett med statuen etter en stund at han ble statuen. Det var ikke lenger en Giuseppe. Det var bare statuen der. Han glemte hvem han var. Han glemte navnet sitt etter en stund. Han var nå bare statuen og sto der dag etter dag og ble beundret og tilbedt.

Mange generasjoner gikk, og slitasjen fra elementene begynte å bli synlige på statuen fra - vinden, regnet, stormene, spesielt duene. Og sakte, sakte begynte Statuen av Gud, skapt av Giuseppe, å slites bort. Ganske snart hadde den ikke den samme sjarmen den hadde da den var ny og i sine første 100 år. Ganske snart ble den bare gammelt og skitten. Folk fra hele landet sluttet å komme innom for å besøke den. Folk i landsbyen sluttet å komme innom for å tilbe den eller be om at bønner skulle besvares. Ganske snart ble den glemt. Busker og kratt begynte å vokse opp rundt den, trær som tårnet over den, og ganske snart ble den bare glemt, men med Giuseppe låst inne i den.

Og så en dag, tusen eller flere år senere, der står statuen av Gud og ser ut over landsbyen, den var helt glemt, så en dag kom en stor storm. Den kom inn over horisonten, en stor tornado, og den beveget seg gjennom landsbyen og gikk rett til statuen av Gud, laget av Giuseppe, rett til den. Statuen var ganske slitt, hadde hull her og der, hadde mistet mange detaljer, var misfarget, var ikke mye av noe. Den var ganske forfallen, ganske kjedelig, og tornadoen satte kursen rett mot den, slo den over ende og den fallt ned på bakken, og knustes i tusen stykker.

Og på dette tidspunktet vekket alt dette oppstyret Giuseppe. Etter over tusen år og fanget i sin egen skulptur, vekket den ham. Og da han våknet, skjønte han egentlig ikke hvem han hadde vært, men han visste at han hadde vært fanget i denne skulpturen i lang, lang tid. Ved oppvåkning var det en frykt som kom over ham: "Hvem er jeg nå? Jeg er ikke lenger denne statuen. Jeg er ikke lenger Guds statue. Hvem er jeg nå? Jeg er fri, men hva betyr det? Hva gjør jeg med friheten min? Jeg er ikke lenger støpt inn i denne statuen. Statuen er falt fra hverandre. Men hvem er jeg? Jeg har ingen identitet lenger."

Så hørte Giuseppe en stemme fra innsiden, og den stemmen sa: "Vel, du er Gud. Heh! Du spilte rollen i over tusen år som den statuen, gå ut og lev. Du er Gud." Og Giuseppe sa: "Vel, jeg har egentlig ingen andre valg, fordi jeg ikke husker hvem jeg var. Jeg har ingen følelse av identitet lenger. Jeg var innelåst i denne statuen, og jeg glemte hvem jeg var. Jeg kan like gjerne gå ut. Frihet, jeg vet ikke hva det betyr. Jeg vet at jeg er fri, men hva betyr det?

Giuseppe, i likhet med Kuthumi, begynte å gå. Han begynte å oppleve, og sakte, sakte kom noen av hans minner om Giuseppe tilbake og minner som han senere forstod var fra tidligere liv kom tilbake. Sakte begynte han å innse at han hadde støpt seg inn i sin egen identitet som Giuseppe, den berømte billedhuggeren. Han hadde støpt seg inn i en stram og fastlåst identitet, og han glemte å være fri og å være uttrykksfull. Han glemte at han kunne skape seg slik han selv ville når som helst, men han hadde blitt så fastlåst inn i seg selv, inn i sitt uttrykk som den store billedhuggeren som bokstavelig talt ble fanget i sin egen skulptur.

Så han gikk og reiste mye og møtte mange mennesker, og hele tiden unnlot han å ta en ny identitet igjen. Han lot seg selv ha identitet. Han nøt sitt uttrykk, men han motsatte seg å bli fanget i en enkelt identitet igjen. Nei, ikke etter de tusen årene i Guds skulptur.

Nå innså han hvor morsomt det var. En dag kan han være en ting, neste dag kan han bli en annen. Han kan bli baker. Han kan bli kunstner. Han kan bli politiker. Han kunne bli hva han ville. Han kunne være et vesen som går fra landsby til landsby, nyter livet, snakker med andre mennesker. Han innså at det er så lett å bli fanget i en identitet, når den sanne Gud inni en sier: "Dere er alle identiteter, alt du ønsker å være. Og ja, du kan dykke dypt ned i en. Du kan bli fanget som om du er i en skulptur, men du er alltid fri, alltid fri til å skape en hvilken som helst ny identitet du ønsker for deg selv.

Så det er historien om Giuseppe, billedhuggeren. Ikke så bra som historien min (Linda fnyser) blir fanget i - du visste at den kom (Linda fniser). Ikke så god som min historie om å være fanget i krystallfengselet, men enda en gjentakelse av det, en som leder til en del av vår diskusjon for i dag.

Identitet

Noe av det du kommer til å oppleve skjer med deg akkurat nå - eller har skjedd med deg - er den følelsen av identitet som du formet og skapte og skulpturerte for deg selv og støpte for deg selv, og som du ble sittende fast i, den bryter sammen. Den begynner å bli gammel nå. Den har vært utsatt for mye vær, regn, vind, stormer, andre mennesker, kjedsomhet, depresjon, hva som helst. Men den gamle skulpturen, statuen av deg, begynner å falme, og det er skummelt for noen. Det er virkelig skummelt. Du har vært i den statuen, i den fysiske kroppen og i ditt sinn, i din identitet så lenge. Du frykter! Jeg vet at noen av dere sier intellektuelt: "Å, nei. Alt dette er flott," men når det kommer til kjernen, er det litt frykt der. "Hva skjer hvis all identiteten min blir knust?" og så motstår du den.

Du prøver å beskytte den, og det fungerer ikke til slutt. Den stormen, den tornadoen kommer til å finne deg, fordi det er deg. Det er sjelen din som sier – og dragen – og sier: "Ah, nei, nei. Nei, nei, nei. Det er på tide med ekte frihet. Det er på tide å innse at du ikke bare er denne identiteten. Jeg mener, denne identiteten er fin, opp til et visst punkt, men du er så mye mer enn det. Og hvis vi må knuse den, hvis vi må rive den fra hverandre, hvis vi må få deg ut av den statuen, den skulpturen du har vært i med makt eller hva som helst, er det greit, fordi vi vet at til slutt - vil du være et fritt vesen som har evnen til å endre identiteten, å endre uttrykket ditt, å endre hvordan du forholder deg til andre når som helst. Det er magien. Det er magikeren Merlin. Ikke fanget i en eneste identitet, annet enn «Jeg Er det Jeg Er.» Men «Jeg Er det Jeg Er» er ikke en definisjon. Det er bevissthet. Det er ikke en statue. Det er åpen og strømmende luft.

Jeg sier dette fordi når jeg jobber med deg og ser på deg, og selvfølgelig Kuthumi gjør mye arbeid på sidelinjen med deg - og vi snakker sammen, minst en gang i uken, "Hvordan har Shaumbra det? Hva gjør de? Kuthumi, hva er din oppfatning? Hvor er de?" Og vi innser begge at så mye akkurat nå handler om identitetsoppløsning, det å falle fra hverandre, og det er skremmende. Og du prøver da å forstå, forsøker å holde fast. Du prøver å forsterke identiteten din. Det trenger du ikke. Bare pust dypt inn og la det gå. Det betyr ikke at den er død. Det betyr at du nå er åpen for mange andre uttrykksformer, mange forskjellige typer identiteter, ikke bekymre deg for at du kommer til å få aspektet forvirring eller noe sånt. Men nå får du uttrykke og endre og ha friheten til å reidentifisere eller bi-identifikasjon.

Jeg hører uttrykket på planeten akkurat nå, folk snakker om å identifisere seg som slik og slik og slik og identifisere seg som en transkjønnet, identifisere seg som en soldat, identifisere seg med hva som helst. Her åpner vi identifikasjonene. Hvorfor være entall i identiteten din? Og hvorfor skape en identitet basert på falske guder? Hvorfor skape en identitet basert på ting som kanskje var morsomt å oppleve en liten stund, men nå er det på tide å gi slipp og virkelig være fri.

Det er et ganske stort skifte, og vi kan føle motstanden i mange av dere som identifiserer eller reidentifiserer dere selv, fordi den gamle identiteten faller fra hverandre. Dragen var medvirkende til å hjelpe til med det, bryte den fra hverandre, men du innser at dragen også er der - dragen er deg - dragen er der slik at du kan være så mange ting nå - å være Merlin, å være mennesket på planeten, å være et barn på mange måter, å være kunstner, å være hva du vil være - og du kan være dem alle. Og det er det fine med å være Merlin på planeten. Du sitter ikke fast i en form for identifikasjon.

Navnet ditt er ikke lenger så viktig, annet enn når du må gi førerkortet til det vennlige politiet. Navnet er ikke så viktig lenger. Listen over dine prestasjoner, dine grader eller dine feil, uansett hva det er som har formet identiteten din, er ikke så viktig lenger. Det bidro til å forme den. Det hjalp til med å støpe den i en slags åndelig bronse, men nå er det på tide at den forsvinner slik at du virkelig kan være fri, som Giuseppe som ble løslatt fra skulpturen sin.

Ta et godt dypt åndedrag og føl deg inn i skjønnheten i identiteten din som du har skapt, skjønnheten du har skulpturert. Beundre den skjønnheten. Beundre at det også er Gud, men i likhet med Giuseppe, la oss ikke bli fanget i den skulpturen, inn i akkurat den ene identiteten. Poenget er at du går mot multi-identitet nå, og det føles litt vanskelig i begynnelsen. Føles som om du vil finne grunnbasen din, grunnlinjen din på ting, "Hvor er balansepunktet?" Ikke tenk på det. Der du er akkurat nå, mellom kropp, sinn, ånd, sjel, alt ordner seg.

Hvis det er noe jeg kan sette fingeren på hos Shaumbra akkurat nå – jeg har prøvd å gjøre det på så mange forskjellige måter – slutt å prøve å lage, slutt å prøve å forme skulpturer akkurat nå, av deg selv som Mester. Noen av dere prøver fortsatt å gjøre det. Du prøver å si: "Hva er en Mester? La oss definere det. La oss støpe en bronsefigur som forestiller Mesteren. Det er ikke sånn. Mesteren er veldig flytende. Mesteren tidsreiser. Mesteren er utenfor selve rommet. Mesteren trenger ikke en definisjon av seg selv. Bare "Jeg Er, Jeg Eksisterer" er nok for Mesteren. Den trenger ikke å definere seg selv, hvordan den kler seg eller hvordan den snakker eller noe sånt. Den er virkelig en sans definisjon.

Du kan være leken med det, ha det gøy, ha utklednings dager, reise til forskjellige steder, gjøre forskjellige ting. Det er akkurat nå, ikke vær som Giuseppe og bli fanget i din egen definisjon, fordi det er i endring. Ikke arbeid med en ny definisjon. Ikke arbeid med en ny identitet av deg selv. Det trenger du ikke. Det utvikler seg. Det skinner gjennom på egen hånd. Hvis det er noe å gjøre akkurat nå, er det ganske enkelt å oppleve. Noen ganger betyr det å komme seg ut av sengen og komme seg ut av huset. Gå og oppleve den nye du, de nye identitetene, flertall, som du skaper. Gå og opplev det.

La oss puste dypt med det og føle oss inn. Dette er ikke noe du må jobbe med. Jeg rapporterer ganske enkelt til deg om hva som skjer i livet ditt akkurat nå, hvorfor du føler, hvordan du føler deg, hvorfor du noen ganger føler at du bare vil bryte ut av denne gamle statuen du har vært i, nesten håper at tornadoen vil komme forbi. Jeg mener, nesten ønsker at den ville komme forbi. Og jeg vil gå så langt som å si at du lager den tornadoen for å komme inn i livet ditt. Etter at du har vært i den gamle statuen i lang tid, sittet fast i den, nå skaper du – du vet, elementene av seg selv, vinden og regnet, var ikke nok til å gjøre det raskt nok. Så du sier: "Kom med tornadoen. Jeg er klar til å bryte ut av denne gamle menneskelige identiteten."

Det er faktisk en nødvendighet. I utviklingen av den menneskelige arten akkurat nå, måten du går inn i den, det er en nødvendighet å bryte ut av den statuen, for i utgangspunktet å få den til å knuse i stykker. Det trenger ikke å gjøre vondt. Det kan være gledelig, men det er nesten en nødvendighet å bryte ut av den, for å begynne å oppleve deg selv på flere nivåer. Ja, du kan lage identiteter, leke med dem, ha det gøy med dem, men bare ikke støp dem i bronse akkurat nå.

La oss ta et dypt åndedrag med det inn i alt du er, inn i de mange identitetene og begynne å oppleve dem.

Ja, når du går ut og er sammen med folk, du går til butikken eller gjør et kreativt prosjekt eller hva du enn gjør nå, begynner du å se hvordan den gamle identiteten ikke trengte å være der og så fastlåst som den er.

Noen frykter virkelig å ikke ha en identitet. Jeg mener, det ville være vanskelig for de fleste mennesker akkurat nå hvis vi sa: "Ok, neste søndag skal vi ta bort alles identiteter," de ville frike ut, som du sier, fordi de er så identifisert med den. De er så støpt inn i den. Det er den de er knyttet til. Det er den de får kontakt med når de står opp om morgenen, og det er den de er forbundet med hele dagen. Og de griper etter den og klager over den, men de ville være fortapt uten en identitet.

Du, Shaumbra, du trenger ingen identitet. Du kan ha det gøy med dem, men du trenger ikke lenger en. Det er ganske enkelt: ""Jeg Er det Jeg Er". Nå, hva velger jeg å være i øyeblikket?"

La oss ta et godt dypt åndedrag med det.

Det er det så mange av dere går gjennom akkurat nå og vil fortsette med til den statuen er ødelagt, og i likhet med Giuseppe frigjør dere deg selv, men så er det dette frihetsøyeblikket at dere sier: "Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med friheten," og du vil hoppe tilbake i statuen, men du kan ikke. Så du innser at alt er perfekt, inkludert tapet av den gammle menneskelige identiteten, slik at du kan innse alt du virkelig er.

Ok, da gå vi videre. La oss ta et dypt åndedrag, gi dette bare et øyeblikk, til å synke inn. Et dypt åndedrag, en kopp kaffe (Adamus tar en slurk av kaffen sin). Ah!

Bevissthet vs. tanke

Så, det neste på timeplanen. Det er et stort spørsmål akkurat nå: "Hva er forskjellen mellom bevissthet og tanke?" Vi diskuterte det til en viss grad på en av de siste samlingene her på Villa Ahmyo. Hva er forskjellen mellom bevissthet og tanke? Og det er vanskelig å ta tak i, og Linda vil du skrive det på tavlen, helt øverst som en overskrift "Bevissthet versus tanke".

LINDA: Greit.

ADAMUS: Det er litt vanskelig fordi de er litt like, men likevel er de veldig, veldig forskjellige. Og det jeg vil gjøre akkurat nå er å hjelpe deg med å forstå forskjellen.

Så ofte blir de viklet inn i hverandre, og så kategoriserer du alt som en tanke, og du reagerer annerledes på tanker enn du gjør til bevissthet.

Så, hva er forskjellen mellom bevissthet og tanke? Og jeg har kokt det ned til dette – veldig, veldig enkelt, lett å huske. Jeg liker å gjøre det lett å huske ting. Husk, kjære Linda, hvordan vi gjorde det lett å huske i et av de nylig seminarene, at du ikke alltid vil bruke ord. Ord kan være så begrensende fordi du kommuniserer nå energisk. Så jeg kom opp med et fantastisk lite ordtak som er veldig, som er veldig lett å huske, slik at vi ikke trenger å definere alt med ord, og det lille ordtaket var – Husker du hva det var?

Ja, det gjør du. Hun vil ikke si det. Ord kan være noe dritt.

LINDA: Jeg ønsket ikke å si det (Adamus humrer).

ADAMUS: Det er så enkelt.

LINDA: Jeg ville ikke si det.

ADAMUS: Nei, ord kan være dritt, og når ...

LINDA: Jeg ville ikke si det.

ADAMUS: Og jeg forklarte at dritt er et gammelt gresk ord som betyr litt rotete og un- ... Hva? hva?

LINDA: Du lagde det ordet.

ADAMUS: Jeg har laget det. Jeg lagde det. Men som jeg fortalte deltakerne på seminaret, vil du aldri glemme når du sier: "Å, det er så vanskelig å ikke bruke ord når jeg er i energikommunikasjon og tankene mine glir inn i ord og jeg glir inn i ord." Ja, det er da jeg sier: "Ja, du trenger egentlig ikke ord." Ord kan være noe dritt. De kan stoppe det naturlige åpne uttrykket, men det er ikke poenget jeg ønsket å gjøre for tavlen her.

Hvordan se forskjellen mellom bevissthet og tanker, og det er veldig enkelt - ellipser eller ellipse. Ellipser. Fire prikker – en, to, tre, fire. Hvis du bare tegner fire store prikker der på tavlen. Fire prikker.

Nå, vanligvis, ellipsene – Jeg får Linda til å skrive det på bare et øyeblikk – Vanligvis er ellipsene tre prikker, men vi kommer til å bruke fire for å minne oss selv på og skille det fra annen bruk av ellipser. Så, prikk, prikk, prikk. Kan du skrive ordet "ellipser", flertall?

LINDA: Ellipser, ok.

ADAMUS: Eller du kan skrive begge ordene - "ellipse" ...

LINDA: Rett nedenfor?

ADAMUS: Ja, det er det. Ellipse og ellipser, engelsk ord som betyr på slutten av en setning, prikk, prikk, prikk, prikk. Og det er slik du forteller forskjellen mellom (Linda sukker, prøver å stave det riktig) bevissthet og tanke. Det er i orden. Det er et vanskelig ord å stave. Det er med to "l’er". Så, ellipser og ellipse, og vi vil gå gjennom det om et øyeblikk så snart Linda finner ut av det.

LINDA: Du vil ha "ses" eller "sis".

ADAMUS: S-e-s. En slags innsidevits, kan man si. Ellipser. Ellipser er vanligvis tre prikker, vi bruker fire. Ellipser. Så neste side, takk.

Så, for å hjelpe deg til å forstå forskjellen mellom bevissthet og tanke. Så her er bevisstheten: "Jeg Er det Jeg Er ...." Skriv det på tavlen: "Jeg Er det Jeg Er," fire prikker. Det er bevissthet. Jeg mener, det er satt ord på, ja, men det er ikke superdefinert, og de fire prikkene på slutten betyr at det nå går inn i opplevelsen. Det er ikke definert. Det er åpent. Det er en følelse nå som da kan gå inn i hva som helst og oppleve. Det kan gå inn i en tanke. "Jeg Er det Jeg Er" og så fire prikker.

Tanken på det kan være mange ting. Hvis du skulle kategorisere og si – Ok, her er tanken, du trenger ikke å skrive det ned, her er tanken – "Jeg er ikke sikker på hvem jeg er." Det er en tanke eller: "Jeg er Giuseppe, billedhuggeren." Det er en tanke. "Jeg er 66 år og føler meg bra." Det er en tanke. Det er tanker, og de slutter med et punktum. "Jeg er et menneske på planeten." Punktum. Det er greit. Det er ikke noe galt med det, men bevisstheten er åpen. Det er "Jeg Er det Jeg Er ...." og deretter ellipsene. Det er en slags bevissthet.

Forskjellen mellom bevissthet og tanke er forskjellen mellom en ellipse og et punktum.

Det er mange andre og. "Jeg eksisterer ....". Hvis du skriver det på tavlen. Det – med fire prikker – det er bevissthet. "Jeg eksisterer ...." Det er en følelse. Det trenger ikke noe definisjon.

Linda: Ellipser?

ADAMUS: Ja, det er det. Det trenger ikke mye definisjon. Det er bevissthet. "Jeg eksisterer ...." Hvis det skulle gå i tanke, kan det være alt fra "Jeg lurer på hva jeg gjør her?" eller "Jeg føler meg selv i menneskekroppen." eller "Jeg lurer på hvor lenge jeg kommer til å eksistere?" Det er tanker.

Bare energisk føl forskjellen. "Jeg eksisterer ...." Det er bevissthet. Det er en bevissthet. "Jeg eksisterer ...." Og så ville en tanke være: "Jeg lurer på hvor gammel jeg kommer til å bli når jeg dør." Det er en tanke. Ikke at det er ille, ikke at det er noe. Men å forstå forskjellen mellom bevissthet og tanke er å forstå forskjellen mellom deg selv som Mester og deg selv som menneske.

En annen som du kan skrive på tavlen. "Det er en vakker dag .... Det er en vakker dag ...." Det er bevissthet, og det etterfølges av ellipsene. "Det er en vakker dag ...." Du står opp om morgenen, du går ut og virkelig, i sin høyeste form, trenger du ikke engang disse ordene. Jeg bruker dem her. Du kan bare gjøre ellipser. Du kan bare ta et dypt åndedrag inn i dagen - ellipser, prikk, prikk, prikk, prikk. Fortsettelsen følger. Det kommer mer. Det må oppleves. "Det er en vakker dag ...." Det er bevissthet. Det er en følelse.

Og tanken er: "Det er veldig solrikt i dag." Tanken er: "Jeg lurer på hva jeg skal gjøre resten av dagen." Tanken er: "Vel, jeg lurer på om det blir storm i dag." Tanken er: "Det kommer til å bli varmt i dag." Det er tanker, og det er bra, eller "Det er en vakker dag. Jeg kommer til å gjøre noe for meg selv."

Så, "Det er en vakker dag ...." - bevissthet. "Jeg skal gjøre noe for meg selv. Og det er slik det fungerer. Forskjellen mellom bevissthet og tanke er forskjellen mellom ellipser – åpen ende, prikk, prikk, prikk, prikk – og et punktum på slutten av setningen.

Tanker er strukturert. Tanker er midlertidige. Tanker er som skulpturer eller statuer. De er definerte, og så er det et punktum på slutten. Det er slutten på det.

Du har mange tanker i sinnet hver dag og tanker hele tiden. Tanker om – selv akkurat nå når vi snakker – tanker om: "Vel, forstår du dette? Ønsker du forstå det?" Tanker om: "Å, det var så smart, Adamus." Alt dette er tanker.

Til syvende og sist er bevissthet virkelig - du trenger ikke engang ord som "Det er en vakker dag ...." Bevissthet ville bare være: "Det er ...." prikk, prikk, prikk, prikk – skriv det på tavlen, "Det er ...." - der du ikke engang prøver å sette noe på den. Du vet, noe er greit. "Det er en vakker dag ...." Det er bra. Det er bevisst. Men til syvende og sist er det ganske enkelt: "Det er .... Det er ....". og så føler du det, og du opplever det. Du opplever følelsen, så kan du gå ut og oppleve det i en fysisk og mental form.

"Det er ...." Men akkurat nå kan du bruke noen par ekstra ord der inne: "Det er en vakker dag ...." Du puster dypt og føler det. Det er bevissthet. Det er bevissthet.

Jeg tar opp dette fordi det så ofte er vanskelig å skjelne hva som er bevissthet og hva som tanker. "Hvilken del av meg er bevissthet? Er bevissthet rett og slett noe som går gjennom hjernebarken og kommer derfra og deretter kobler seg opp og kommuniserer med alle andre deler av meg? Nei. Det er en tanke – heh! – og nei, det begynner ikke i hjernebarken i hjernen. Det er en del av hjernen som tar bevissthet og – (bang! ) – flater det ut. Setter det inn i tanker og ord.

Bevisstheten, hvor er den? Overalt. Den er overalt hvor du er. Det må den være, ellers ville det ikke være noe annet. Hvis du ikke var her, ville det ikke vært noe. Så bevisstheten er overalt. Den er ikke bare i hjernen eller bare i kroppen. Den er i de tingene, men den er overalt. Bevissthet tar ikke plass, og den er ikke synkronisert til noen form for tid. Den er bare der. Bevissthet. "Det er .... Jeg Er ...."

Tanker er på den annen side definert, ofte dømmende, ofte satt i ord slik at de kan kommuniseres angivelig mer effektivt. Tanker er det som bygger en identitet. Jeg vil gjerne ha det på et eget papirark: "Tanker er det som bygger identiteten din." Bevissthet bygger ikke identiteter, men tanker er det som bygger identiteter og gjør deg til den du er. Gjør deg til en veldig unik individuell og svært kompleks form for å vesen på planeten.

Men det er alle tankene - tanken på at "jeg har en viss alder", tanken på at "Å, jeg føler meg ikke bra i dag," tanken på at "jeg har så mye å gjøre," tanken på at" Jeg kan ikke vente på neste Shoud." - det er alle tanker. Noen bra, noen ikke så bra. Og du er vant til at disse tankene stadig kværner rundt i hodet ditt, og så tror du det er bevissthet. Du tror det er den du er. Det er det ikke. Det er bare tanker. Det er bare tanker, og du har altfor mange av dem som kværner gjennom hjernen akkurat nå.

Du er bevissthet. Du er bevissthet. "Jeg Er det Jeg Er .... Det er en vakker dag .... Jeg elsker smaken på måltidet mitt ...." Det er bevissthet. Det er bevissthet. Og så går det ofte inn i tankene: "Disse tomatene er veldig friske. Fisken er riktig krydret. Kaken er så søt og lekker."

Det er tanker, men bevissthet er: "Jeg elsker at jeg er så knyttet til energien i måltidet mitt ...." Det er en bevissthet, med de fire prikkene bak. Men til syvende og sist, som sagt, så er det bare det. "Jeg Er.... Det Er...." Det er bevissthet. Men mennesker trenger flere ord enn det.

La oss føle oss inn i bevisstheten din akkurat nå. Den er ikke på et bestemt sted, og den kommer ikke fra hjernen din, og den er ikke tanker. Den er ganske enkelt "Det Er.... Jeg Er.... Det er...." Det er bevissthet.

Bevissthet vil i seg selv aldri skape en identitet. Den vil ikke opprette en identitet. Den er veldig flytende, åpen, flyter. Det er prikk, prikk, prikk, prikk på slutten av en setning. Det fortsetter. Det stopper ikke. Den flyter. Den strømmer fra, du kan si, en følelse av bevissthet inn i en annen, en bevissthet til en annen bevissthet. Det er en veldig, veldig åpen slutt. Du er bevissthet.

Og bevisstheten forteller deg ikke hva du skal gjøre i det hele tatt. Bevisstheten er rett og slett klar over hva du gjør. Bevisstheten skaper ikke en identitet.

Bevisstheten er den sanne deg. Den tenker ikke. Den trenger ikke å tenke. Det er ganske enkelt "Jeg Er det Jeg Er ...." Bevisstheten er de sanne svarene inni deg selv. Disse tankene som løper gjennom hjernen din, spesielt når du prøver å finne ut av noe, og så har du motstridende tanker, det er bare tanker.

Kom tilbake til bevisstheten din: "Jeg Er det Jeg Er ...." prikk, prikk, prikk, prikk, som betyr "Jeg Er det Jeg Er .... La meg nå hoppe inn og oppleve det." Men i motsetning til Giuseppe, la oss ikke bli sittende fast. La oss dykke ned i tankene. La oss dykke ned i opplevelsen. La oss dykke ned i gleden av det, hvis du vil, eller lidelsen, hvis du vil. Det spiller ingen rolle. La oss dykke ned i det, men det er ellipsene. Det er fortsettelsen.

Ja, du kan si at tankene fortsetter hele tiden, men det er en rekke tanker, setninger med punktum på slutten, definert, strukturert, som sinnet.

Sinnet, det genererer tanker. Det oppfatter bevissthet, på en måte, på en svært begrenset måte, og så setter den opp tanker, som former identiteten din. Og det er greit en stund til du blir støpt inn i det.

Tanker i sinnet - interessant ting om sinnet, og dette er veldig viktig når vi går fremover - jeg tar opp alt dette fordi sinnet ditt forandrer seg. Du kommer tilbake til en mer bevissthetsorientert virkelighet enn en tankebasert mental struktur virkelighet. Du kommer tilbake til mer bevissthet og mer identifikasjon med «Alt Du Er», ikke det lille du er.

Sinnet er veldig strukturert. Sinnet er som den støpte statuen. Det støper seg i et bestemt uttrykk, og det beveger seg ikke. Sinnet er sånn. Men det en ting med sinnet, spesielt akkurat nå, det er at sinnet er lydig. Linda, kan du sette det under der? Dette er briljante, briljante ordtak. Sinnet er lydig.

LINDA: (hvisker) Ok.

ADAMUS: Sinnet gjør det det ble bedt om å gjøre – å ha tanker, å forme og danne en realitet, og å holde seg innenfor en identitet. En del av deg ba den om å gjøre det, og det er veldig, veldig lydig. Det vil gjøre det det blir fortalt, og det vil gjøre det til det ekstreme. Det vil gjøre det til en besettelse.

LINDA: Punktum eller ellipse?

ADAMUS: Trenger ikke noe. Trenger ingenting.

Sinnet er veldig lydig. Det som skjer akkurat nå med sinnet, på grunn av at bevisstheten din nå kommer mer inn i din oppmersomhet, sinnet begynner å adlyde og sier: Det er på tide at vi endrer måten vi tenker og opplever virkeligheten på. Det er på tide nå at bevisstheten kommer inn og er det store lyset, det store helhetsbildet. Tankene hopper inn for å bidra til å forme den virkeligheten uten å overdefinere den. Sinnet er veldig lydhør akkurat nå, selv om det føles som om det har gjort motstand, og sier: "Jeg er klar for en forandring."

Vil du føle inn i det et øyeblikk, inn i din egen hjerne, inn i ditt eget sinn? Du har hundrevis av milliarder nevroner som er i aktivitet akkurat nå. Det er nesten for mye å forestille seg. Men sinnet er ganske enkelt en responsmekanisme. Det er ganske enkelt en datamaskin som er der for å gjøre det du vil programmere den til å gjøre. Og i dette tilfellet, det store som skjer, er: "Jeg innser at alt dette er min energi, og den er her for å tjene meg," og så tillate den å gjøre det. Før virket det som om energien tilhørte noen andre, og jeg måtte få min del av den."

Nå er det annerledes, og sinnet tilpasser seg det akkurat nå. Det har hørt deg. Det har hørt deg si: "Yeah, det er avtalen. Jeg er klar for energi til å tjene meg." Sinnet vil – det tar litt tid – men det begynner å tilpasse seg. Det blir lydig og sier: "Vi kommer nå til å åpne opp for konsepter som vi ikke er kjent med, men vi kommer til å åpne opp og tilpasse oss dem, åpne opp for at denne energien faktisk er vår," og nå tilpasser sinnet seg. Sinnet sier: "Jeg trenger ikke å ha en snever identitet av meg selv. Jeg Er alt Jeg Er."

Sinnet er først litt strukturert. Men det er lydig, så det sier: "Ok, vi trenger ikke identitet. Du fortalte meg før at vi trengte en identitet, og jeg lagde en. Nå sier du at vi ikke trenger en identitet. Ok, vi vil være veldig flytende, veldig åpne og fleksible.

Akkurat nå, sinnet ditt, hjernen din tilpasser seg og justerer seg. Du trenger ikke å jobbe med det. Du trenger ikke å presse den. Du trenger ikke å gjøre tankeøvelser eller noe sånt. Den tilpasser seg. Den er i ferd med å bli – det har den alltid – men den er lydig akkurat nå i fohold til Mesteren og Mesteren er deg.

La oss ta et godt dypt åndedrag med det.

Disse endringene du går gjennom – Jeg deler ganske enkelt det du går gjennom; du er den som gjør det, det er ikke meg – men endringene du går gjennom, strukturen eller skulpturen forvitrer. Du er ikke lenger en statue. Akkurat nå, å forstå forskjellen mellom bevissthet, det er enkelt. Bevissthet er en følelse. Den er åpen. Det er ellipsene. Det er prikk, prikk, prikk, "Jeg eksisterer .... Jeg eksisterer .... Det er en vakker dag .... Jeg elsker å være her i denne maskin tiden ...." Du kan si: "Vel, kanskje er det bevissthet eller tanke?" Men bring det inn i bevisstheten, så er det.

Og tanken ville være: "Jeg trodde ikke jeg noen gang ville komme hit." Tanken er: "Ikke som jeg forventet." Tanken er: "Hva er egentlig maskinenes tid?" Men bevisstheten er: "Jeg Er Her .... Jeg Er Her ...." Den trenger ikke en tanke.

Bevissthet er den du virkelig er. Tankene er rett og slett måtene å oppleve det og spille det ut. Men la oss ikke støpe dem i bronse.

La oss puste dypt.

Sinnet ditt forandrer seg. Du begynner å forstå forskjellen mellom ren bevissthet – det er bevissthet – og så er alt annet tanker.

Hvor går du når du velger noe?? Hvor går du når du er klar for en opplevelse? Hvor går du når du er klar for et skifte? Du går til bevisstheten.

"Jeg velger alt Jeg Er ... Jeg velger glede ...." Det er bevissthet. Du kan argumentere for at det er tenkt, men det det virkelig kommer ned til er at det er en ellipse på slutten - "Jeg velger glede ...." så blir det – eller «jeg velger glede». Punktum. Med et punktum på slutten. Det er litt av en forskjell.

La oss ta et godt dypt åndedrag med denne overgangen, for forståelsen av hva bevisstheten din er, for å forstå at du ikke trenger å bygge noen identitet nå. Du er fri til å være alt du virkelig er, ikke låst inn i en statue. La oss føle på det et øyeblikk.

(pause)

Ah! Jeg ser at noen av dere begynner å bli veldig kreative. Ja, et ellipsekjede, fire diamanter på rad. Å, det var Linda (de humrer). Men tenk enkelt rundt dette. Ikke tenk for mye på det: "Hva sa han nå?" Forskjellen er en ellipse, prikk, prikk, prikk, prikk. Det er bevissthet. Mens en tanke slutter med et punktum. Ganske enkelt.

Skinne vårt lys – Merabh

OK. La oss gå videre. Vi har litt arbeid å gjøre, den virkelige grunnen til at vi er på planeten akkurat nå, vi skal gjøre noe benking sammen. La oss samle alle energiene våre. La oss sette på litt musikk og la oss gjøre det vi kom hit for å gjøre.

Du kan selvfølgelig benke når du vil alene. Jeg håper du gjør det. Det burde ikke være en disiplin. Det burde ikke være en lidelse. Det burde bare være noe du pauser fra på en vanlig dag ...

(musikken begynner)

... Og du sier: "Det er på tide å benke. Det er på tide å bare skinne lyset mitt. Det er grunnen til at jeg er her. Jeg kom til denne planeten på denne utrolige tiden, kom hit for å gjøre dette."

Og det fine med å benke er at du ikke prøver å påføre forandring. Du prøver ikke å visualisere fred i verden. Noen vil si: "Vel, ja, men er ikke det en god ting?" Opp til et visst punkt, men jeg sier at medfølelse er viktigere.

Medfølelse er å akseptere. Alle er på sin reise. Ja, noen av dem velger lidelse. Noen av dem velger misbruk, narkotika, alkoholisme, uansett hva det er. Det er deres valg. Når de er klare, vil de komme til deg, de vil komme til seg selv, de vil bli påvirket av lyset ditt. Ikke bland deg inn. La dem oppleve det de velger. Det er medfølelse.

Så vi er her for å benke. Benking. Ah! En kopp kaffe, noe å spise kanskje.

Benking er ikke meditasjon.

Benking er ikke meditasjon. Så mange mediterer og prøver å roe sine sinn. Å, phew! Oof! Lykke til med det, til du forstår forskjellen mellom bevissthet og tanke.

Benking sier: "Jeg kom hit. Jeg Er her. Jeg er en Mester på denne planeten. Jeg tillater energi å tjene meg. Nå skal jeg bare sitte her og la lyset skinne. Jeg skal stoppe alle aktivitetene som foregår et øyeblikk. Jeg skal stoppe et øyeblikk og bare la lyset skinne.

"Først skinner jeg det på meg selv, på kroppen min," som, å, kroppen, vi snakket ikke det i dag, hva den går gjennom akkurat nå, når den kommer inn i lys kroppen.

"Jeg skal skinne lyset på tankene mine. Denne lydige tingen som sitter oppå hodet mitt som har adlydt meg i lang tid, og har nettopp vært en statue. Og nå er jeg veldig tydelig i min bevissthet, og derfor adlyder sinnet, og det vil åpne seg." Sinnet er veldig lydig, og det er veldig fleksibelt. Noen ganger går ikke de to tingene hånd i hånd, men sinnet er veldig fleksibelt.

Jeg vet, jeg vet du sier: "Adamus, du har vært ganske hard mot sinnet." Det har jeg vært. Du vet, for til tider er det å jobbe med Shaumbra som å snakke med en haug med statuer. Jeg måtte få oppmerksomheten din. Jeg måtte være den tornadoen som fulgte med. Men nå som den identiteten, den statuen bryter sammen, nå er sinnet fritt til å adlyde Mesteren deg.

Sinnet står fritt nå til å bringe inn energi på en annen måte. Sinnet står fritt til å kommunisere i seg selv på en annen måte, ikke lenger bare stole på nevronene.

Sinnet er fritt til å tilpasse seg og tilpasse seg det som kommer etterpå.

Det trenger ikke det komplekse kommunikasjonssystemet for nevrotisk nevronisk aktivitet. Det trenger det ikke.

Så først skinner du lyset på deg selv, på din egen kropp, ikke prøver å gjøre forandring, men heller tillater en naturlig evolusjon.

Og du skinner det på sinnet ditt, prøver ikke å forme sinnet ditt, prøver ikke å forme det til en statue av noe slag, men heller skinner lyset ditt og si: "Kjære sinn, det er så mange potensialer. La oss gå for dem."

Du skinner ditt lys på hele livet ditt, ikke prøver å lage noe, gjøre noe. Bare skinnende lys.

Hva er lys, tross alt? Lys er bevissthet, bevissthet, forhåndstanke, ellipser, prikk, prikk, prikk, prikk.

Du blir virkelig mer oppmerksom på deg selv gjennom ditt eget lys, klar over alt du virkelig er, klar over at du ikke er denne statuen.

Og la oss nå skinne lyset over denne verden, på denne planeten, på den fysiske planeten Gaia – som drar, men fortsatt gjør sitt arbeid – i naturen. For en vakker ting.

Du bør se noen av hagene på noen av de nye jordene som ble opprettet basert på naturen på denne planeten. Så mange som har forlatt denne planeten, som har gått til de Nye Jordene, som ønsket å ha naturens skjønnhet, og hagene er fantastiske. De ha tatt naturens hoved konsept her på planeten med seg til de Nye Jordene.

Du tror du har vakre bilder av naturen på telefonene dine akkurat nå. Bare vent til du kommer på besøk til de Nye Jordene.

Å skinne vårt lys over verden, og innse at mennesker, de gjør det de velger å gjøre akkurat nå.

Ja, jeg vet at mange sier at de er fortapt, eller at de har det vondt. Men i stedet for å prøve å redde dem, sier vi ganske enkelt: "Vel, her er et annet potensiale. Her er noe annet du kan gjøre. Du trenger ikke å gå deg vill. Du trenger ikke å lide. Du trenger ikke å være en energivampyr. Du trenger ikke å være maktforhandlere. Her er et lys som viser deg hva annet du kan gjøre."

La oss skinne vårt lys akkurat nå på alle mennesker på planeten. Ikke påføre dem noe, ikke ha en agenda, bare skinnende lys.

Det er ikke et redningsmiddel. Det er ikke en dom. Det er ganske enkelt å si: "La det være lys slik at du kan se, hvis du velger å se."

(pause)

Så her er vi samlet i Shaumbras hus, fri luft, selvfølgelig, skinner vårt lys på menneskeheten.

Hvilken større tjeneste kan det være enn å gjøre det vi gjør akkurat nå. Hvilken større tjeneste kan det være?

(pause)

Det er andre som plukket opp der du slapp fra ditt tidligere energiarbeid - energiholdere på planeten, årsaksarbeidere. Det er de som tar seg av de fattige og de trengende, og ja, det er behov for det.

Det er andre som plukket opp arbeidet ditt som energiholdere, og opprettholder svært viktige forbindelser mellom dette riket og de andre rikene, mellom det menneskelige og guddommelige. De har alltid eksistert, i lang, lang tid, ofte gjemt bort, et sted bare for å holde den lenken, opprettholde den lenken.

Mange av dere har tjenestegjort i disse rollene tidligere, i tidligere liv, som energiholdere, årsaksarbeidere. Men nå - nå kommer du hit for å gjøre i dette livet det du planla hele tiden, for å være en Mester, en opplyst Mester.

Vi skinner lyset vårt akkurat nå over naturen, over himmelen, over hele planeten.

Virkelig, det finnes ingen større gave til planeten, ingen større gave til menneskeheten.

Vi er heller ikke misjonærer eller utsendinger. Misjonærer, for en interessant ting. Så rettferdig i sitt arbeid, å bringe Guds og Jesus ord til alle, selv de som ikke ønsket det. En stor rettferdighet involvert i misjonærarbeid: "Her, les denne boken."

Det hadde vært annerledes om misjonærene hadde gått til folk og sagt: "Du vet, hvis du noen gang leter etter forandring, er den allerede her." Men i stedet brakte de bøker og regler og forskrifter og mye vold.

Nei, vi er ikke misjonærer. Vi er ikke emisærer. Vi er ganske enkelt Mestere som sitter på parkbenken og skinner lyset vårt slik at andre kan se sine egne store potensialer nå eller i framtiden.

Jeg elsker dette arbeidet. Det vi gjør akkurat nå, elsker jeg. Det er litt enklere enn alle de årene med diskusjoner og forelesninger og alt annet. Jeg elsker dette, bare å sitter med deg på en parkbenk.

Du skjønner, det er ikke så vanskelig å skinne lyset ditt, spesielt når du vet hva lyset ditt er. Det er din bevissthet. Når du vet forskjellen mellom ditt lys og dine tanker, din bevissthet og din hjerneaktivitet, er dette mye lettere.

Jeg vil bare si til slutt at neste gang vil jeg ha en cappuccino kontra bare kaffe med krem og en croissant, men jeg vil fortsatt være her og jobbe med deg og skinne lyset vårt.

Du vet, det føles bra når du virkelig kan være så trygg som å åpne opp og skinne lyset ditt, ikke bekymre deg for at noen inntrengninger kommer tilbake, fordi de ikke kommer til å gjøre det. Hvorfor? Fordi du ikke prøver å forandre noe. Du skinner rett og slett et lys.

Hvis det hadde vært noe respons på at du skinner lys ditt på verden, ville det være at verden skinner sitt lys tilbake på deg. Det er veldig annerledes enn når du prøver å endre noe, da vil energien naturligvis prøve å forandre deg.

"Det er ganske enkelt arbeid," tenker du, "bare sitter her på parkbenken." Men husk alt som måtte til for å komme hit. Husk prøvelsene, prøvelsene, erfaringene, de tilsynelatende gale svingene, feil svinger med feil mennesker. Det tok litt tid å komme hit.

Enkelt nå, ja, men for det gjennomsnittlige mennesket, får du dem inn her og til å sitter på en parkbenk, de kommer til å finne en måte å rote det til og gjøre det vanskelig.

La oss puste dypt. Du lyser opp.

Å utstråle slik gir deg en helt ny forståelse av alt når du ser på naturen eller til og med andre mennesker.

Det gir deg et nytt og annerledes inntrykk av deg selv.

Det er fordi sinnet ikke kværner bort i tanker, prøver å sette punktum på alt.

Det er mer åpenhet. Det er mer sensualitet, fordi det kommer fra bevisstheten nå - "Jeg Er det Jeg Er ...." - fordi den har de fire prikkete ellipsene, ikke et punktum.

Vær observatør også. Vær observatøren. Ikke akkurat nå, men i løpet av de neste ukene. Hva skjer på planeten? Hva skiftet?

Først vil du si: "Vel, det hadde ingenting med oss å gjøre. Det var noe som skulle skje." Men vi gjør nok av disse sammen, eller du alene, og du vil begynne å si: "Noe forandrer seg virkelig."

Når du hører på nyhetene, sier de: "Noe helt uventet skjedde i dag. Noe som ikke fulgte normale mønstre, noe helt ut av det blå," så da kan du smile, og du sier: "Muligens hadde lyset vårt en effekt, det forårsaket noen endringer."

Du hører om et nytt vitenskapelig gjennombrudd, og de sier: "Jøss, ingen ville ha forventet det. Det var helt uventet, og det trosser så mye av konvensjonell tenkning.

Når du hører den typen ting, "Det er helt nytt, uventet," vel, da kan du smile, klappe deg selv på skulderen og si: "Det er det som skjer når lyset lyser, når lyset skinner," enten det er til noen forskere som leter etter svar, noen endringer i en gammel sosial struktur, noen åpner seg.

Når du begynner å høre ordene "uventet", "enestående", "ut av det blå", "helt annerledes", "kvanteendring", det er da du begynner å smile. All denne benkingen, dette – phew! – se hva det gjør med planeten.

Dette er hva du kom hit for å gjøre akkurat nå.

Du innser at det ikke handler om å jobbe med deg selv lenger. Det trenger du ikke. Det er vondt uansett.

Det er som om skulptøren alltid jobber med statuen. Gi opp. Knus statuen. Du er her for å være en Mester, slik at energien din kan tjene deg og skinne lyset ditt. Så enkelt er det.

Det har vært gøy i dag. Jeg må komme meg av gårde. Jeg vil opp til Klubben for Oppstegne Mestere og se i krystallkulen min. Jeg vil se effekten av det vi gjorde i dag, vår gruppe på Shaumbra benken. Jeg vil se effektene. Jeg vil se hvordan energien endrer seg, om i det hele tatt. Jeg vil se hvor lyset virkelig gjør en forskjell.

Gjør det samme for deg selv. Hold øynene og ørene åpne.

La oss ta et dypt åndedrag sammen, og alltid huske at alt er bra i hele skapelsen, spesielt når det er ditt lys.

Med det, mine kjære venner, er jeg Adamus av Suverent Domene. Takk skal du ha.

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Oversettelse: Inge Klokkeide. Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.