THE CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Transhuman Serien
SHOUD 1 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe
Presentert i Crimson Circle
6 august 2016
www.crimsoncircle.com
Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.
Velkommen til Shoud 1 i Transhuman serien. Hm, trekk pusten godt og dypt på det (trekker pusten dypt). Mm. Det er noe som er annerledes. Det er noe som er annerledes i lufta, i energien. Du kan sanse det hvis du trekker pusten godt og dypt og går ut av sinnet en stund (liten pause). Det er noe som er annerledes. Vi skal snakke om det om en liten stund, men …
Jeg hadde noen ord jeg vil begynne med, men det er denne overveldende aromaen – (Adamus snuser og publikum ler) – som jeg puster inn, en overveldende aroma, enten av god fransk champagne i pusten deres (Adamus snuser igjen) eller noe mer gjennomtrengende. Kan det være – kan det være skikkelig kaffe? (Publikum sier «Jada!») Sandra! Hvor er kaffen min?
LINDA: Adamus! Jeg tror det er din tur å gå over til den spesielle Mesterklubben.
ADAMUS: Vel, hvis jeg blir invitert …
LINDA: Ja, det blir du! (Applaus).
ADAMUS: … den menneskelige Mesterklubben. Takk min kjære.
LINDA: Vi vil du skal se disse vakre skapelsene som Mestrene holder på med. Ja.
ADAMUS: Så vi bare går til Mesterklubben.
LINDA: Ja.
ADAMUS: Jeg tror at jeg kanskje har forberedt en liten tale i anledning dette, men hvem vet? Hvem vet?
LINDA: Åh! Er det mulig? Du? En tale?!
ADAMUS: Mwah! Først et lite kyss …
LINDA: Åh. Sånn ja.
ADAMUS: Å ja!
LINDA: Ja, hva med mer? Ja, ja.
ADAMUS: Mwah! (Blåser kyss til noen publikummere). Ja. Ja.
LINDA: Ja, ja.
ADAMUS: Mwah! Slengkyss.
LINDA: Ikke gå glipp av det! Ikke gå glipp av det!
ADAMUS: Mwah‼ Og en klem. Ah, kjære gamle venn (de klemmer). Jeg har ikke sett deg på en stund. Mm. Mm. Og den vakre datteren din. Jeg har ikke …
LINDA: Hun er fantastisk.
ADAMUS: Jeg kommer om et øyeblikk.
LINDA: Jada. Helt greit.
ADAMUS: Mwah! Jeg har kyssingen min å … åh.
SHARON: Åh.
ADAMUS: Åh. Mwah!
SHARON: Takk.
LINDA: Vi vil ikke avbryte noe.
ADAMUS: Ok.
LINDA: Ok.
ADAMUS: Så …
LINDA: Vi setter i gang. Vi setter i gang.
ADAMUS: Ok. Takk. Kan du være så snill å ta meg i handa?
LINDA: Ja, ja.
ADAMUS: Ja, ja.
LINDA: Jeg vil forsikre meg om at du tar godt var på Geoffrey.
ADAMUS: Ahh!
LINDA: Å, vent, vent!
ADAMUS: Ahhh!
LINDA: Å, ser du dette? Ser du dette? (Peker på maleriet av Tobias som henger på veggen).
ADAMUS: Ah, Tobias.
LINDA: Ah.
ADAMUS: Du tok deg aldri så bra ut, Tobias …
LINDA: Åhh!
ADAMUS: … som du gjør på det maleriet.
LINDA: Åhhh!
ADAMUS: Ok. Åh! Så det er dette?
LINDA: Det er dette.
ADAMUS: Det er dette, Mesterklubben.
LINDA: Er du ikke stolt? (Han sukker dypt). Det er en fantastisk vakker skapelse.
ADAMUS: Det er en vakker skapelse. Hvis det er greit for deg, får jeg kaffen min og …
LINDA: Haah! Hva skal dette bety?
ADAMUS: … og så … det er Timothy (Adamus humrer).
LINDA: Bak Timothy, sammen med Timothy.
ADAMUS: Jeg skal snakke litt herfra en stund (Timothy flytter seg til en annen stol). Så. Ja, og kaffen min mine damer.
LINDA: Ah! Barista opplært!
ADAMUS: Er den allerede klar? En …
SANDRA: Ha, fra barista (Kerri).
ADAMUS: Oh, kan du …
LINDA: Ohh!
ADAMUS: … løpe til kamera med den og vise dem hvor vakker den en tar seg ut med … takk.
LINDA: Åhhh! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det …
ADAMUS: Takk.
LINDA: … for å få den foran kamera. Å, herregud. Dette blir – dette er spennende. Ok, kan du se innsiden av denne kaffekoppen?
ADAMUS: Ta den litt lavere, og så kan de tippe litt på kamera.
LINDA: Jeg tror ikke det er mulig.
ADAMUS: Rett inn i kaffekoppen.
LINDA: Kan du se den?
ADAMUS: Der er den!
LINDA: Åhhh! De kan se den. Vent, vent! Åhh! Se på dette profesjonelle barista-arbeidet! (Det er en hjerteform i kaffen). Åhhh! Du!
ADAMUS: Jeg er her. Så.
LINDA: Du er bare så heldig.
ADAMUS: Takk og takk vakre damer for at dere har laget meg en skikkelig kaffe. Jeg har holdt ut med denne – ahem – andre kaffen, denne mindre elegante kaffen i alle disse årene. Men nå – nå … og jeg vet at dette var et ønske fra meg, og jeg ba Cauldre og Linda om å forsikre seg om at vi fikk inn en god kaffemaskin her i Mesterklubben. Hvis dere ikke har noe imot det (han drikker litt). Ahhh!
LINDA: Endelig fornøyd!
ADAMUS: Takk. Takk.
LINDA: Wow.
Mesterklubben
ADAMUS: Som første Oppstegne Mester i denne klubben, i denne menneskelige klubben, vil jeg gjerne benytte anledninger til å invitere inn alle de andre Oppstegne Mestrene, både de som er legemliggjort her på Jorden, og de som befinner seg i de andre rikene. Jeg vil gjerne be dem om å komme inn, og Crash, kan du være snill å åpne døra, eller Timothy; åpne døra og slipp dem inn. Jeg tuller bare. De trenger ingen dør å komme inn gjennom (latter). Han falt for den. Han falt for den.
Jeg vil be dem om å komme inn og være sammen med alle dere, de av dere som ser på online, dere som er her i Crimson Circle Connection Center, for å virkelig jorde disse energiene, trekke pusten dypt og tillate at energiene flyter inn mellom det en kan kalle himmelen og Jorden, mellom de andre rikene og dette menneskelige riket, og mer enn noe annet, i dette øyeblikket, tillate alle de Oppstegne Mestrene å komme inn og være sammen med oss … virkelig smelte inn i OG. Det handler ikke så mye om himmel og Jord eller dette riket og det, det handler om OG, de mange. Og det er egentlig det dere alle gjør. Dere gjør det i de personlige livene deres, dere gjør det akkurat her i Mesterklubben.
Så la oss bruke dette øyeblikket i vakker stillhet, som egentlig ikke er stille, til å invitere inn i Oppstegne Mestrene. De som er her – over femten hundre som er legemliggjort her på denne planeten – og alle de som er i de andre rikene, som har sin egen Klubb for Oppstegne Mestre, men jeg er sikker på at det ikke en gang kan sammenlignes med de energiene dere har her (pause), for her er det noe så spesielt, en slik historie som er innlagt i denne veggen. En historie om reisen deres, de mange, mange, mange livene.
Det ble tidligere sagt at steinene i veggen her representerer alle Shaumbra, de mange, mange steinene, og det er sant. Men det representerer også alle livene deres, alle opplevelsene, når det gjelder hver og en av dere, alle steinene her – alt det dere har vært gjennom, alle opplevelser, alt det vanskelige, alle vakre, gledesfulle øyeblikk – akkurat her i denne veggen.
Bruk en liten stund til å føle dette. Det er på en måte en minnevegg. Det er så visst ingen klagemur, så ikke begynn å legge små bønner inn i den. Det er veggen av glede, og det er veggen av å være transhuman.
Og på den andre veggen, som vi skal vise senere, men på den andre veggen på motsatt side av rommet, er det Cauldre kaller for den store Crimson-veggen, den veggen representerer livskunsten og livshandlingen. Det er en vakker vegg, og den er ikke bare flat, for dere er ikke bare flate. Den har dimensjon. Den har karakter i seg. Den har kunst i seg, lagt inn av artisten som skapte den, men også av hver og en av dere. Den viser livets virvler, livets tekstur, livets alt-annet-enn-flatt-het. For veldig mange … for mange som lever i livets ensidighet – livene deres kan være som en flat, nesten fargeløs vegg. Men for de som går inn i OG som tillater OG som virkelig tillater legemliggjøring av alt, representerer denne veggen skjønnheten i OG, i kunst, i potensialer.
Så vi har de to veggene, Veggen av Glede med opplevelsene deres, og Veggen av OG, som representerer dybde, og som virkelig representerer det transhumane.
Og selvfølgelig, i midten har vi kaffemaskinen og kjøkkenet, som representerer den meget vakre delen av det menneskelige livet, det å gi kroppen føde, og å nyte de sensuelle tingene som er selve livet. Så her har vi det.
Og den siste veggen; vinduene. Vinduene som ser ut på verden, som ser ut, gir et slikt perspektiv på virkeligheten. Det er det disse fire veggene egentlig handler om. Og når dere står her i dag, når dere enn måtte komme på besøk, når dere enn sitter i denne energien, enten dere er omgitt av andre Shaumbra eller kanskje helt for dere selv, føl nå den forbindelsen dere har laget mellom de andre rikene og dette riket, integrasjonene av OG, akkurat her.
Det er kanskje bare et lite sted på en liten planet i et veldig stort univers, og det det er og det det representerer, er å bringe OG til denne Jorden. De mange, all-heten, ikke lenger et lineært, ensidig liv.
La oss trekke pusten godt og dypt på det.
Denne dagen er viktig, like historisk – og kanskje vel så det, enn den dagen vi hadde sammen ved Kvantespranget, i september 2007. Og det var en dag da vi sa at vi går ut av skalaen. Det dukker kanskje ikke opp i livene deres, eller i menneskelig liv med en gang, men kvotienten for bevissthet, historiens vei, forandret seg den dagen. Det ble kalt for Kvantespranget fordi vi gikk inn i noe annet. Det har tatt noen år å manifestere, men her er vi akkurat nå, denne dagen av OG. Denne dagen av sann legemliggjøring på denne planeten her.
La oss trekke pusten dypt på det.
(Pause)
Og kjære Linda, kan du guide meg tilbake? Og Sandra, kan du komme med kaffen min?
LINDA: (ler) Er det flere du vil ha med deg?
ADAMUS: Hun er … ja, en eskorte.
ADAMUS: Ja.
LINDA: Kan Kerri også komme?
ADAMUS: Kerri kan også komme, som sjefs-barista. Har du lyst til å være med?
KERRI: Å, ja!
ADAMUS: Ja. Og vi lager en liten parade tilbake til studio.
LINDA: Da går vi.
ADAMUS: Vel, vi må vente på Kerri.
LINDA: Ok, selvfølgelig, selvfølgelig.
ADAMUS: Ja.
KERRI: Ok! Jeg kommer.
ADAMUS: Ja, ok. Da går vi.
LINDA: Da går vi.
ADAMUS: Greit.
LINDA: Åhhh!
ADAMUS: Takk.
LINDA: Veldig passende.
ADAMUS: Ja (applaus når de går tilbake til studio). Å, vi så dere nettopp på den andre siden (Adamus ler).
LINDA: Skal en først gjøre det, skal det gjøres skikkelig.
ADAMUS: Å, en må spille litt av og til. Slutt å være så stive alle sammen. Dere må spille litt.
LINDA: Dere kan det. Dere kan det.
ADAMUS: Dere spør, “Hvorfor må Kerri eller Sandra bære kaffen hans?”
LINDA: Fordi de kan.
ADAMUS: Hvorfor ikke? Hvorfor ikke?
LINDA: Fordi de kan.
ADAMUS: Fordi da kan jeg be henne om å komme opp på scenen, Sandra, og ta imot anerkjennelse for det (applaus). Det er derfor. Det er derfor. Så, takk.
SANDRA: Gleden er på min side.
ADAMUS: Og takk for utmerket kaffe. Å, det blir til en spar. Det visste jeg (latter).
LINDA: (ler) Yay!
ADAMUS: Jada.
La oss trekke pusten godt og dypt når vi nå går inn i Shouden. Åh! Det føles så vakkert her.
Legemliggjorte Mestre
Det er nå fem Shaumbra som går rundt på denne planeten som legemliggjorte, realiserte Mestre. Fem. (Applaus).
LINDA: Wow! Stort!
ADAMUS: Det tok litt tid. Det tok litt tid, og jeg vet at mange av dere underveis lurte på; «Vi har bare to. Hvordan skal vi få flere? Blir det meg?» sier dere. “Kommer vi noensinne til disse fem?” Det er på en måte et magisk tall. Og jeg sier magisk fordi det er … en kan si at det er en energy-kvotient, eller et bevissthetsforhold det var behov for, for å få ballen til å rulle, popcornene til å poppe.
Jeg skal ikke avsløre navnene. Det har ingen betydning, og det er kanskje deg (Adamus humrer), kanskje ikke (latter). Det er ikke så viktig å avsløre navnene, for det er en viss … å, min kjære! (Snakker til en kvinne utkledd i 1800-talls kostyme). Å, min kjære! Er det deg? Bare kom hit opp. Jeg kan ikke motstå dette. Å, min lady, for …
HENRIETTE: (hun gir ham en drink og snakker fransk) Bonjour!
ADAMUS: Bonjour. Ahh! Ahh!
HENRIETTE: (snakker fransk)
ADAMUS: Oui. Ja. Du er så elegant, så guddommelig (applaus). For damen (de drikker). Jeg tror alle Shoudene blir annerledes fra nå av (latter). Du er så absolutt slående vakker.
HENRIETTE: Jeg husker deg.
ADAMUS: Ja, jeg husker deg.
HENRIETTE: Kan jeg få et kyss?
ADAMUS: Du kan få et kyss. Åh. Jeg ber Linda om å holde vinen, men … (mer latter). Litt …» Han luftkysser henne på begge kinn). Og en ekte gentleman berører faktisk ikke ansiktet med leppene, nei, eller handa. Men uansett, takk min kjære. Takk (de klinker glass). Skål igjen. Ah! Så hvorfor kler ikke alle seg ut når de kommer hit? (Litt latter). Ikke slik som dette (viser til Cauldre sin dress). Dette ser ut som om du skal i kirken eller i begravelse (publikum sier «åhhh»). En drink?
LINDA: Nei takk.
ADAMUS: Ok. Kan du sette det til side så jeg får litt armslag?
Fem. Det var alt som skulle til for å skape en drivkraft for alle andre.
Vel, jeg må anerkjenne … den var god (refererer til drinken), men jeg venter. Jeg må anerkjenne at det var godt over hundre, godt over hundre Shaumbra med gode intensjoner som gikk over før de ble realisert, legemliggjort i mesterskapet sitt. Og det omfatter ikke de som gikk over på grunn av en aldrende kropp, en kropp som slo feil, men hundre som hadde en frisk og sterk kropp som gikk over. Det er vanskelig. Det er veldig, veldig vanskelig. Og, nei, et spørsmål kom akkurat opp; “Tok noen av dem livet sitt, var det selvdrap?” Nei. De gjorde ikke et bevisst valg om å gå over. De bare gjorde det. For noen ganger i denne transformasjonen, når en går fra å være et ensidig menneske til å bli en ekte Mester, er det veldig vanskelig for kropp og sinn, veldig vanskelig, som dere alle vet. Det kaster ut alle rytmer og mønstre, og plutselig befinner en seg i de andre rikene. Ikke fordi det er et bevisst valg, en bare er der.
Så all ære til de som nå er på den andre siden, og som var på den samme reisen som dere, og som på en måte ryddet en vei for dere, tok på seg mye vanskelig. For husk, i alt det dere tenker, de bekymringene dere har når det gjelder dere selv og når det gjelder livet, og alt det stresset dere har, er det dere egentlig gjør å virkelig ta på dere utfordringene til bevisstheten, menneskeheten.
Jeg har snakket med dere om det før. Jeg har sagt at disse problemene som dere tror er deres, som dere virkelig føler veldig dypt og personlig inn i, egentlig ikke er deres. Dere tar på dere disse problemene på vegne av all bevissthet. Og de som gikk over til den andre siden, som var på denne realiserings-reisen, tok i stor grad på seg mye av deres frykt og bekymringer. De trodde det var deres egne. De trodde at de var de eneste med denne frykten og disse tankene og disse følelsene av ubalanse, men de var også deres. De tok på seg noe for hver og en av dere. Ikke for at dere skal synes synd på dem, de har det helt fint på den andre siden. Faktisk så hjelper de til. De støtter dere alle energetisk. Men nå er det fem, og snart blir det mange flere.
Det var en ting som var unik i hver og en av dem, disse fem, og som kanskje ser på online her – det var en ting som var unik, og det var at de hadde hatt en masse strev. Dere vet, det er et slikt strev å være et godt menneske. Det er et slikt strev å prøve å helbrede seg selv. Det er et slikt strev å prøve å perfeksjonere seg selv, slikt et strev å være en bedre person, og det fungerer ikke. Det fungerer ikke.
Og for hver og en av disse fem, etter å ha gått gjennom en masse strev og prøvd å gjøre seg selv bedre, prøvd å gjøre seg selv spirituelle eller bare snille, eller ikke ha så mange feil eller svakheter, etter en masse strev med dette og en masse sprø drømmer, masse sprø drømmer – det går på en måte hånd i hånd – våknet de opp en morgen – hver og en av dem … en morgen, og plutselig bare var de der. De bare var der.
Det er en interessant studie på en måte, for etter alt strevet uten noen ende i sikte, ikke vite hvordan det ville være om en uke eller en måned eller et år, ingen egentlig slutt i sikte, bare var de der. Det kom sammen. Og de våknet opp den morgenen, og i stedet for en følelse av strev – «hvordan blir jeg opplyst? Hvordan blir jeg realisert? Hvordan kan jeg være denne personene som jeg har prøvd å være, som jeg trodde jeg ville være?» - De våknet opp om morgenen etter en natt med ganske intense drømmer, og det var en ro. Det var ikke all denne aktiviteten i sinnet, og det var ikke dette strevet. Det var ikke et stort spørsmålstegn foran de, når de våknet. I stedet for våknet de opp, trakk pusten dypt, og bare smilte. «Jeg fatter det», sa de, «Jeg fatter det.»
Det var ingen lyssøyler. Det var ikke som noen av de opplevelsene noen av dere har hatt med kosmisk bevissthet, en utrolig følelse av å sveve inn i de andre rikene, men også en utrolig ubalanse i den menneskelige kroppen og sinnet. Det var en ro. Og den var uten alle spørsmålene og all den nagende tvilen og all funderingen på når.
Det var et – for hver og en av dem – et rolig og fredfull øyeblikk. Det var ikke et slikt øyeblikk da de hadde lyst til å løpe gatelangs og rope av fulle lunger: «Jeg er opplyst! Jeg er opplyst!» Det bare var der, og det var en slik befriende følelse. Ingen spenning, ikke fundering på hva som er det neste som skjer. Og ikke fordi de tenkte på å ikke tenke på hva som var det neste som ville skje, prøvde å ikke tenke på det, men tanken var der bare ikke. De behøvde ikke å prøve å tenke på den naturlige tilstanden av opplysthet, det bare var der. De behøvde ikke å lure på hvordan det skulle gå med denne verden, for på en måte spiller det ingen rolle. De bar det ikke på skuldrene sine, for de visste at det er i fullstendig perfeksjon slik det er. Og de lurte ikke på hvor mye lys de brakte inn i kroppen eller hvor mye av forfedrene sine de hadde forløst eller ikke forløst, eller om de ville få kreft eller hvor gamle de … alt dette forsvant som det – knips – for hver og en av dem. Alt bare var der, realisert.
Det var faktisk en følelse av enkelhet og ynde, en som ikke kan være en tanke i sinnet. En kan ikke tenke seg til ynde eller enkelhet, en kan tillate det. Og dette skjedde med disse fem, for, vel, de nådde enden av grensene sine. Hvis jeg hadde introdusert dere for dem for et år siden og sagt; «Her er den som kommer til å bli realisert, en av de fem om et år fra nå,» ville dere trodd at jeg spøkte eller løy. Dere kunne ikke ha forestilt dere det, for de var på en måte emosjonelle vrak. Livene deres var veldig ubalanserte. De var veldig skjøre, vel, veldig skjøre. Ikke sensitive, sensitivt er greit. Skjøre, som om de var i ferd med å falle fra hverandre. De var så på grensen til å slutte seg til de andre 100 eller så som gikk over. Så på grensen.
Dere ville ikke ha trodd at dere ville hatt dem som Standard, som eksempelet på noen som ville bli en av de fem første Mestrene på planeten. Nei, det ville dere ikke, men jeg sier dette til hver og en av dere. Jeg sier det fordi reisen deres veldig mye er den samme – spørsmålene, tvilen, undringen over når, prøve hardt, prøve å bli et godt eller bedre menneske. Hver og en av disse fem sa endelig «Aldri mer».
De ga på en måte opp. De stoppet. De var så skjøre, de var redde for at de ville blåse i stykker, og det hadde de sannsynligvis gjort, men så bare stoppet de. Og de sluttet å prøve. De sluttet å jobbe med det. Og de befant seg på en måte på et intet-sted, en ingenting-sone en stund. Det er det som skjer når en bare stopper opp. Det føles fryktelig ukomfortabelt for mennesket, men ikke for Mesteren, fryktelig ukomfortabelt å slutte med endeløse aktiviteter, fryktelig ukomfortabelt å ikke ha et program for den dagen, ikke måtte studere spiritualitet eller praktisere det, faktisk ikke en gang tenke på det. Fryktelig ukomfortabelt, for det er ikke de klærne dere har hatt på dere. Det er ikke deg. Det er vanskelig å identifisere seg med det. Men de hadde ikke noe annet sted å dra, bortsett fra til den andre siden, så de bare sluttet. Og da de gjorde det, var denne drivkraften, dette Direktivet for Oppfyllelse endelig i stand til å komme inn. Alle aspektene, alle bitene og delene, alle fragmentene, alle fortapte deler av dem selv var i stand til å komme inn.
Og det som egentlig skjedde denne store natten med drømmer som kom forut for å våkne inn i realisering om morgenen, det som egentlig skjedde, var at det ensidige vesenet som de trodde de var, og som dere tror dere er, dette ensidige mennesket åpnet plutselig virkelig opp og tillot OG inn.
Du kan ikke tenke deg til OG. Du kan vite hva det betyr, men du kan ikke tenke deg til det. Du kan ikke jobbe deg til det. Du kan ikke gjøre deg fortjent til det. Du kan forstå det energetiske konseptet at du ikke er et ensidig menneske. Det har du vært i mange, mange liv, levd i en ensidig virkelighet og trodd på den, trodd på denne virkeligheten. Det er på en måte en spøk, men det er en god spøk og en dårlig spøk. Det er på en måte en veldig interessant opplevelse når det gjelder oppfattelsen av hva bevissthet kan gjøre for å leve i ensidighet, men det var aldri meningen at du skulle være slik.
Og jeg forteller dere dette når vi nå åpner Transhuman serien vår. Transhuman betyr å gå utover bare mennesket, overstige menneskelighet. Ikke gå ut av den, og det er en av de mest vanlige misforståelsene – «La oss gå fra å være menneske til å være supermann.» Neeei, det gjør dere ikke. Mennesket er der fremdeles, og det er så mye mer. Det er en veldig, veldig enkelt fysikk i opplysthet, og det er å ta imot dette OG. Og det var det disse fem gjorde.
Hver og en av dem, en natt med drømmer. På en måte som det siste måltid, men gjøre det i drømmetilstanden, på en måte som en slags seremoni, en siste sammenbringing, og så våkne opp om morgenen.
Når våknet dere sist opp om morgenen og følte dere fullstendig fornyet? Ikke i det siste. Ikke prøv å lure verken dere selv eller meg. Ikke i det siste. Dere våkner opp om morgenen og føler dere i beste fall groggy, ofte trette men de våknet opp om morgenen, og det føltes ikke som om de akkurat hadde drukket tjue kopper kaffe og hadde en masse falsk energi. De våknet opp om morgenen, og følte seg simpelthen klare. Rene. Cauldre kaster inn det ordet. Takk Jomfru. Følte seg simpelthen rene på innsiden. Når følte du deg virkelig ren på innsiden, virkelig, uten grums, uten støv og skit og olje og søppel? Dere vet. Men de våknet opp og bare følte seg forfrisket. Og de tenkte ikke for seg selv: «Å, jøss, jeg må skaffe meg en T-skjorte der det står; «Jeg er et opplyst vesen.» - i tilfelle dere er opptatt av T-skjorter. Men de har bare slappet av inn i opplysthet. Og det største, det viktigste var at de sluttet å prøve.
Vel, gå ut fra at de gjorde en masse arbeid som dere. De gikk gjennom en masse helveter og en masse innsikter. De gikk gjennom en masse, men plutselig, da de stoppet det, var det som om alt de hadde gjort, alt det arbeidet de hadde gjort, alt det de hadde lært, alt kunne plutselig svuppe inn, være på innsiden. Det var ikke lenger der ute i biter. Det kom bare inn.
Nå lurer der på «hva gjorde de resten av dagen?» dere vet, de sa ikke; «Ah, jeg er en Mester» heller. Det var liksom bare; «Jeg føler meg så klar og ren.» Det var faktisk ikke før senere de begynte å si «Er dette realisering? Er dette opplysthet?» Og så er det liksom, «det spiller ingen rolle, for jeg leter ikke etter det lenger. Jeg prøver ikke på det lenger. Derfor må det være det. Hvis det ikke er målet mitt, da må jeg ha gjort det. Hvis jeg plutselig ikke bryr meg om det, må jeg være det.»
Hva gjorde de resten av dagen? Vel, de gjorde det de vanligvis gjør, men de gjorde det ikke med stress og med å lure på; «Er jeg i ferd med å bli syk? Å, herregud, var det en mygg som bet meg? Har den zika-virus?» De fortsatte bare med dagen sin. Men kan dere forestille dere å fortsette med dagen og ikke ha denne friksjonen, ikke ha den vekten, ikke ha denne nagende tvilen, ikke lure på hva som er det neste som skjer, bare gjøre det?
De hadde enkle dager. Noen få av dem gikk på matvarebutikken, for de var sultne. Det er det en gjør. De manifesterte ikke plutselig maten foran seg, men det kan de. Men det gjorde de ikke. De gikk på matvarebutikken, men der var en letthet. Og det var ikke stresset med å gå på butikken og stresset med å bekymre seg; «Å, herregud! Er dette organisk, og er dette vegetarisk?» De bekymret seg ikke for det. Eller «Er det for mye sukker, eller …» Dette stresset var ikke der. Det var meningsløst. Og de måtte ikke slåss, stå imot lysten til å kjøpe en stor sjokoladekake – «Å, nei, nei. Jeg har veldig lyst på den, men jeg …» Det var bare ikke der. Stresset var ikke der. Og hvis de kjøpe kake, flott. Hvis de ikke gjorde det, flott. Men dere vet hvordan det er; «Å herregud! Jeg har lyst på det der, men jeg kan ikke spise det. Å, slutt å plag meg med sjokoladekaken din!»
LINDA: Gikk noen av dem til Costco for å kjøpe lunsj? (Litt latter).
ADAMUS: Nei, jeg tror ikke de gikk til Costo for å få smaksprøver, i hvert fall så … jeg kjenner ikke til Costo, men Cauldre forteller meg; «Nei. Ikke få smaksprøver der.» (Litt latter).
Noen få av dem gikk på jobb. To av dem hadde jobb, tre av dem jobbet ikke – det burde si dere noe – de hadde ikke en vanlig jobb. Og noen få av dem tok med seg de kjære kjæledyrene sine på en tur i parken. Men to av dem tok en veldig lang lur. «Hallo, hvis den nattesøvnen var så god, vil jeg sove litt, da blir det enda bedre når jeg våkner igjen!» (Litt latter). De tok bare en lur fordi de kunne. De fortsatte med livene sine, men med et helt annet perspektiv. Ikke et mentalt perspektiv, noe veldig eksperimentelt. De var der. De var der.
Kan dere forstille dere en liten stund at kroppen ikke føler trettheten og ikke føler jetstrømmen fra forfedrene deres som suger dere inn igjen? Det var der bare ikke. Jeg mener, de visste, de var alle klar over den biologiske familien sin, men det suget var ikke der. Og jeg vil si at det største var at disse hjernegreiene ikke var der. «Hva gjør jeg? Hvem er jeg? Når blir jeg opplyst?” Ingenting av det var der. Kan dere forestille dere forskjellen i dagene deres?
De gikk ikke ut og gjorde små magiske triks som å få gullmynter til å manifestere seg i hendene deres. Det var meninsløst. Det er slikt mennesker gjør. Men en Mester behøver ikke å leke den leken. Mesteren behøver ikke å imponere andre ved å produsere ting ut av ingenting. Det er meningsløst. Det drar dere faktisk mer tilbake til å være et ensidig menneske enn inn i Mesterens særegenheter. Og i det ligger det en stor forskjell. Ordene høres nesten like ut (på engelsk) men det er en enorm forskjell på ordene.
En av dem hadde et forhold. Fire hadde ikke. Det burde si dere noe. (Adamus humrer), at det er noen som kan ha veldig gode forhold, ja (litt latter når han ser på Linda) Vil du ha en drink?
LINDA: Å, ja! (Mer latter).
ADAMUS: Forhold er vanskelige, og de som får det til er virkelig beundret og æret. Men forhold mens dere går gjennom dette er vanskelige. Men fire hadde ikke forhold, en hadde. Og denne ene gikk ikke og sa til sin – hva er det dere kaller det nå for tiden, partner eller leve i hva det nå er – løp ikke av sted og sa det til personen; «Å, du kan ikke tro hva som skjedde, Jeg er opplyst. Jeg er opplyst, og det er ikke du.» (Latter) Eller, «du vet, dette som du har ledd av meg for alle disse årene, denne gruppen jeg har vært med i? Vel, det skjedde endelig.» Det var ikke noe behov for å nevne dette.
Bare forestill dere dette en liten stund. Du våkner opp om morgenen etter rundt ti liv med veldig hardt arbeid med å prøve å være en spirituell person, så gir du slipp på alt, og plutselig er alt der. Du våkner opp om morgenen, og det er bare denne følelsen av «Å, jeg lever. Jeg Er den Jeg Er. Jeg Er Her.» Ingen kamp med det lenger. Ikke lenger prøve å gjøre deg selv bedre.
Jeg antar en kan kalle det for en aksept, en tillatelse. «Jeg Er den Jeg Er.» Og med det realiseringen, «Jeg Er Her. Jeg er et menneske. Jeg fungerer på denne planeten, OG jeg er alt dette andre.» OG. Det var det de til slutt tillot inn. Det var det som sank inn.
Hvis det er noe budskap de har til hver og en av dere, noe jeg har spurt dem om, noe budskap fra fem som faktisk har tillatt det, så er det «slutt å prøve så hardt. Slutt å jobbe med det menneskelige selvet ditt.» Det får deg ikke videre. Det vil kanskje få deg til å tro at du gjør noe. Det vil oppta tiden din. Det vil gi deg en viss følelse av et oppdrag, mål, kamp. Men til syvende og sist vil de fem fortelle dere; «Bare slutt med det, akkurat nå. Vær mennesket, OG vær alt annet som kommer.» Det er det hele. Og så får du en natt med drømmer, og du våkner opp om morgenen og du har den fornemmelsen av ren og klar, for dette Direktivet for Oppfyllelse som bringer alt sammen er der.
Alt dette er naturlig. Ja, vi snakker om mange ting. Når jeg snakker med dere er det for å berolige dere. Jeg tror dette kontinuerlige dilemmaet er der; «Gjør jeg det riktig? Er jeg på riktig vei?» Jeg lærer dere egentlig ingenting, jeg bare beroliger dere. Jeg gir dere noen ord. Jeg distraherer litt, men jeg sier til dere at dere er på rett vei. Slutt nå å prøve å gjøre det så riktig og bare tillat.
Vi kommer inn i dette året, denne serien, dette året, og – hvordan maler jeg bildet for dere? Dere har gjort alt arbeidet. De av dere som fremdeles er her, de av dere som ikke har dratt – og det er ingenting galt med de som har dratt, men de ville fortsette å jobbe med mennesket – men for de av dere som fremdeles er her, er dette det året da dere bare trekker denne dype pusten, dere slutter å prøve. Jeg mener, alt i livet deres. Det betyr ikke at … Cauldre spør meg for eksempel; «Vel, så en bygger ikke en vakker Mesterklubb?» Vel, er det å prøve, eller er det å være kreativ? Det er arbeid, men dere prøver ikke å bare forbedre dere selv.
Dere vet forskjellen mellom å gå ut og bygge noe bare fordi dere kan, eller dere skaper en sang fordi dere kan, eller dere skaper et kurs fordi dere kan, eller maler et maleri fordi dere kan. Det er ikke arbeid, det er å bare leve i motsetning til dette kontinuerlige dure i vei. En kan nesten føle girene durer i vei når dere prøver å jobbe med dere selv, forbedre dere selv, gjøre dere selv mer spirituelle, gjøre mennesket bedre.
Det er tid for å gi slipp på dette. Virkelig tillat mennesket, og da begynner dere å forstå OG. Det er så mye mer. Det er dit vi skal. Det er derfor jeg vil kalle det for Transhuman serien.
Transhumanisme
Og jeg nevner dette som jeg nevnte på siste samling, den transhumane bevegelsen på planeten. Bevegelsen over til teknologi – det skjer. Hvis du ikke har hatt anledning til å se på ProGnost Update, så se på det, men jeg skal gi dere en oppsummering.
Teknologi er det største som skjer på planeten. Tro det eller ei, det er ikke Donald Trump (latter), og det er ikke Hillary Clinton. Det er ikke terrorisme. Det er ikke de finansielle systemene. Det er ikke utslipp. Det er ikke hemmelige regjeringer eller banker, med mindre dere liker distraksjoner. Det er ikke så mye miljøet, med det spiller en stor rolle. Det er ikke ting som vil komme til å fengsle dere på nyhetene hver dag, eller fengsle dere i diskusjonene deres om alle konspirasjonene på planeten. Særlig konspirasjonene er enorme distraksjoner. Hvorfor suger de så ofte inn spirituelle folk? Hvorfor er disse konspirasjonene som magneter for de som befinner seg på den spirituelle veien? Jeg forstår det ikke helt.
Det er ikke det som skjer på denne planeten. Det som skjer på denne planeten, er at dette lille, gamle som kalles bevissthet som virkelig har startet – hvis dere lager et kart over det, noe jeg har gjort, hvis dere lager et kart over bevissthet, så begynte den å komme veldig sterkt inn til denne planeten rett etter andre verdenskrig. En kan si at andre verdenskrig på en måte var definisjonspunktet på planeten. Noen kaller det for kamp mellom lys og mørke. Jeg sier bare at det var tiden for «bringer vi inn mer bevissthet eller ikke?» Jeg antar det kan være lys og mørke, men det var et definisjonsøyeblikk under andre verdenskrig, helt på slutten av andre verdenskrig, og ved det punktet ble bevissthet brakt inn til planeten. Kristusfrøet som ble plantet 2000 år før det, begynte endelig å spire.
Det er ikke tilfeldig at de fleste av dere kom inn i løpet av de neste to og et halvt tiår, kanskje tre tiår, som bare er et blink i tid. Men det er ikke tilfeldig at dere kom inn for å bringe inn bevissthet. Det var det dere brakte inn. Dere ble født inn i denne kroppen, og dere dyrket fram et sinn, men det dere brakte inn var bevissthet. Ikke bare dere, det er mange andre rundt om på planeten, men dere brakte inn bevissthet, og det begynte å forandre ting. Og dere kan se på historien, evolusjonen, særlig sent på 50-tallet og 60-tallet, utrolige sosiale forandringer på denne planeten, og det fortsatte – for en stund inn i 80-tallet. Jeg vet ikke – men så fortsatte det etter det. Det var det dere brakte inn, og det er det som har utgjort en forskjell. Det var det som brakte oss til Kvantespranget – bevissthet. Og så brakte bevissthet teknologi.
Se på det i livene deres, den personlige historien i livene deres. Når kom den første, personlige datamaskinen ut? I deres liv, og den hadde ikke vært her hvis det ikke var for dere. Og se på all utviklingen i teknologi, særlig når det gjelder data, databehandling, som har hatt en slik dyp effekt på denne planeten, og en kan si at det går kvante. Det er det som er tingen, teknologi, men teknologi ble frembrakt av bevissthet. Det er dette som skjer på planeten, og det kommer til å fortsette.
Og jeg kaller dette for Transhuman serien, for det gjelder intellektet og vitenskapen som nå ser på hele kropper, partikkelkropper, simpelthen generert av teknologi. Det er overhodet ingenting galt med det, for, som jeg har sagt, er denne kroppen deres som dere har akkurat nå bare en hel masse partikler, Edith. Bare en masse partikler som egentlig ikke er deres. Det er fantastiske partikler ja, men denne kroppen deres er ikke noe stabilt. Dere tror at den er det, men det er den ikke. Jeg mener, partiklene forandrer seg akkurat nå. De re-oppstiller seg i lignende mønstre, og det er noe av det vi skal gjøre om på dette året, gjøre om på hvordan den om-mønstrer seg, for partikkelen kommer inn, det er en helt ny partikkel, men den stiller seg opp i det samme gamle mønsteret til den beveger seg ut og nye partikler beveger seg inn, men de stiller seg opp på samme måte.
Når dere forløser forfedrene, når dere forløser tanker som egentlig ikke er deres, eller lærer dere å gjenkjenne det som er deres og det som ikke er det, forandres partiklenes mønstre. Det er dette vi skal gjøre. Men jeg er inne på et sidespor.
Jeg bruker ordet «transhuman» fordi det er denne intellektuelle, vitenskapelige, tekniske bevegelsen som søker å gjøre akkurat det jeg har snakket om, det disse fem opplyste Shaumbraene faktisk gjorde. De søker å perfeksjonere mennesket. De søker å potensielt gjøre mennesket udødelig. De søker å unngå døden, det er det de gjør.
Det er interessant. Det er fenomenalt. Det vil faktisk holde teknologien i bevegelse, og det vil vise seg å være medisinsk levedyktig. Dere vil bli i stand til å erstatte et organ, og hvorfor ikke? Eller et lem hvis noe skulle skje – hvorfor ikke? Komponere et helt vesen ut fra atomer, fra molekyler, fra partikler, fra grunnen av. Ja, det er mulig. Bevisstheten i dette vesenet? Det er et interessant spørsmål. Det er et spørsmål som vi skal snakke om, se på begge sider av ettersom året går framover.
Men kan en faktisk tilføre bevissthet til en haug med partikler? Og er det – hvis en kropp for eksempel er generert ut fra dataprogrammer som manipulerer og mønstrer partikler slik at de skal være menneskelignende – er det egentlig menneske? Er det bevisst? Det er en utrolig samtale.
Jeg vil si at vi dette året skal – for å være litt dramatisk – jeg sier at vi skal knuse koden når det gjelder dette – men vi kommer til å ha en masse gode samtaler om det. Men kan en tilføre og opprettholde bevissthet i en ikke-biologisk produsert menneskelig kropp og sinn? Kan en?
Interessant, interessant dilemma. Og jeg sier ikke-biologisk. Dere vet, Tobias gjorde det på en måte, og det var litt av en prestasjon å tilføre seg selv inn i en biologisk kropp mange, mange år etter at den kroppen var født. Men det var likevel et biologisk fartøy. Det fulgte fremdeles gamle mønstre. Han var i stand til å gå inn i den, men det var en masse forhåndsavtaler som fant sted. Men hvis dere hadde en liten menneskekropp-printer, og dere trykte på en knapp og ut kom en menneskekropp, kunne bevissthet faktisk gå inn i den?
Hvis dere hadde nok datakraft som forsto alle detaljer i den menneskelige historien, alle detaljer om mennesker, all informasjonen som nå er tilgjengelig på planeten, og dere linket dette printer-produserte vesenet inn på det, de hadde tilgang til alle data, ville det være bevissthet? Og det er de som ville tro det, for de har all – en kan si – kunnskapen om alt på planeten.
Forresten, er dere klar over at bare de to siste årene har informasjonsbasen på planeten som er lagret i datamaskiner hjemme, på kontorer, på datamaskin-farmer – i løpet av to år er mer enn all tidligere kunnskap som noensinne har blitt akkumulert på denne planeten, inkludert Atlantistiden – vær så snill, vi skal ikke tilbake til Atlantis, det var fint den gangen, men det var ikke noe bedre, på ingen måte – alt dette. Bare i løpet av to år er informasjonsbasen på denne planeten større enn hele planetens historie, de siste to årene har det blitt lagret mer informasjon.
Det er dit vi skal, og det er dette Transhuman serien handler om. Men det handler om å ta en litt annen vei. Det er de som vil prøve å perfeksjonere mennesket, gjøre den menneskelige kroppen relativt udødelig. Det er fint. Udødelig. Hvor lenge vil dere egentlig eksistere i denne menneskelige kroppen? Det er spørsmålet mitt. Jeg tilbrakte 100.000 år i et krystallfengsel. Det var på en måte kroppen min. Det var virkeligheten min. Jeg kan her og nå si dere at en blir skikkelig fastlåst, kjeder seg etter ca. 200 år (litt latter), kanskje 300. Etter det er det bare – vel, når det ikke er andre rundt en å plukke på, gjøre narr av eller noe som helst annet, ha det fint sammen med.
Så jeg lurer virkelig på dette som kalles udødelighet. Men hvorfor udødelighet? Hvorfor denne søken for å gjøre kroppen udødelig ved hjelp av teknologi? Tilføre hele databasen av menneskelig kunnskap inn i hjernen? Jeg må tre litt tilbake og le litt. Hvorfor? Hvorfor? Og de vil såvisst ikke høre dette, men de er ensidige. De er fremdeles fokusert bare på menneske, bare denne dimensjonen, bare denne virkeligheten. Det er det hele. Så de prøver veldig hardt å gjøre mennesket bedre, få det til å leve lenger, gjøre det smartere, gjøre det sterkere, gjøre det mer sexy.
I den andre transhumane bevegelsen er det ikke så mye snakk om sanser og sensualitet, kanskje bortsett fra å høre litt bedre, se litt bedre, men det handler om å gjøre mennesket udødelig. Det er ikke så mye snakk om selve livet, opplevelsen av livet.
Vel – og igjen spiller jeg litt ut det ekstreme – men denne andre transhumane bevegelsen, de vil gjøre mennesket udødelig. Og jeg skulle gjerne ha sittet sammen med dem og spurt dem ut, kanskje dere kan arrangere det for meg. Jeg skulle virkelig ha likt å spørre dem ut, for jeg har litt bakgrunn innenfor filosofi – jeg tror jeg skapte filosofi, et av feilgrepene mine, men jeg hadde litt bakgrunn – men hvorfor skulle dere ville det? Er livene deres så bra at dere aldri vil dø? Er opplevelsene deres så dype og rike? Jeg mener, dere tilbringer hele dagen foran en datamaskin og ser på tekniske greier. Jeg mener, er det dette dere har lyst til å gjøre de neste 20 milliarder årene? (Litt latter). Så jeg ler på en måte litt av dem på en høflig Adamus måte (mer latter), virkelig? Jeg har sittet fast i en krystall, og det var ikke så veldig bra.
Vil dere virkelig at kroppen skal være udødelig? Vil dere virkelig fokusere på bare mennesket og ikke en gang bringe inn sensualitet? Jeg ser ikke i noe av denne transhuman bevegelsen ting om å ha større sexorganer eller ha større orgasmer eller noe som helst. Det er bare «jeg vil leve evig i en robotkropp og …» Men hva med selve livet? Hva med sensualitet? Hva med multidimensjonalitet? Så det vil jeg gjerne.
Så jeg ga med hensikt denne serien navnet «Transhuman», for dere kommer til å – vi kommer til å – ta en litt annerledes vei med et litt annerledes nettoresultat. Vi overgår ensidigheten ved å bare være et menneske, og går inn i OG med en utrolig forløsning av den menneskelige byrden.
Jeg fortsetter med å be Linda om å lage en liste over samtaler vi skal ha, men vi må ha en Sårene til Adam veldig snart. Stakkars menn. Åh! Jeg har så dårlig samvittighet fordi vi har Sårene til Isis, og vi har alle prosessert det, og nå er det Sårene til Adam. De stakkars mennene sitter bare fast der ute. Er det ikke tøft å være mann? (En mann sier «Jo»). Ja! Ja! Ser dere? Ser dere? Alle mennene. Er det ikke tøft å være mann, eller hva? Dere vet, dere sitter ved siden av Sårene til Isis her, og nå er dere – vi har ikke en gang forholdt oss til sårene til Adam. Så hvor var jeg? (Litt latter).
Så i vår transhumanisme handler det om å gå utover ensidigheten i alt, og i stedet for å bruke teknologi eller utelukkende bruke teknologi til å få kroppen til å vare. Med teknologi kan dere sannsynligvis pushe den til å vare enda 30 eller førti år, dere vet, ut fra slik jeg kalkulerer akkurat nå. Teknologi kan forandre seg, men 30 eller 40 år med en form for skikkelig god nanno-teknologi kropp eller nanno-deler i kroppen, men det er det hele.
Så vi gjør det litt annerledes. Vi overgår ensidigheten ved å være menneske. Vi tar byrden av det menneskelige vesenet og sier; «Du behøver ikke å prøve så hardt lenger.» Du behøver ikke å jobbe med det, stresse med det, for du er mennesket. Vær det f- … vær mennesket og … (noen sier «ahem»). Følg med på hvordan … hva? Jeg sa ikke noe stygt ord, faen (fuck), det kunne jeg ha gjort hvis jeg ville, men … (mye latter) men det gjorde jeg ikke! Det er hele poenget. Det var en alternativ virkelighet der jeg sa faen, men i denne sendingen gjorde jeg ikke det. Jeg nesten – dere trodde at jeg skulle til å si det. Det er magikeren. Dere trodde jeg skulle si det. Dere hørte det. Det var derfor jeg måtte si det høyt i en annen virkelighet. Jeg sa det ikke i denne virkeligheten, for i denne virkeligheten blir de så opphengt i stygge ord. Det er liksom, åh! Det er … hva betyr faen uansett? Nei, jeg mener …
LINDA: Senere! Senere! (Litt latter).
ADAMUS: Nei, jeg stopper bare opp her en stund. Hva betyr det egentlig? Hvor kom det fra? Er det noen som vet det? Når ble det brukt første gang? (Noen rekker opp handa). Ja. Linda kommer med mikrofonene slik at du kan si det foran hele verden. Så jeg forstår det ikke, for i min tid hadde vi ikke hørt det ordet. Vi hadde ikke det ordet.
LINDA: Her borte.
ADAMUS: Jada. Det verste ordet vi hadde den gangen var “Satan.”
SHAUMBRA 1 (kvinne): Det kan være jeg tar feil.
ADAMUS: Ja.
SHAUMBRA 1: Jeg har alltid hørt at det betyr “for ulovlig kardinal [sic] kunnskap.” (Oversetters anm.: Det snakkes her om det engelske ordet fuck som jeg ikke finner noe bedre ord å oversette med enn faen. Eks.fuck you – faen ta deg.)
ADAMUS: For hva?!
SHAUMBRA 1: For ulovlig kardinalkunnskap.
LINDA: Åhh!
ADAMUS: Åh, faen!
SHAUMBRA 1: Når folk ble puttet i …
ADAMUS: Jeg mener, jeg ser det. Ja, ja.
SHAUMBRA 1: Når folk ble lagt i lenker.
ADAMUS: For ulovlig kardinal … hva er kardinal kunnskap?
SHAUMBRA 1: Sex. (de ler).
ADAMUS: Jeg vet! Vi hadde en spøk den gangen i forhold til prester og biskoper. Kardinal kunnskap.
LINDA: Jeg trodde det var «samleie under … (noen sier «samtykke …») kongens samtykke.» Jada, jada, jada. En måtte få tillatelse fra ham.
ADAMUS: Jeg tror det må være et godt tema på Shaumbra Facebook (Linda ler). Vel, da er et banneord avslørt. Hvor kom de fra? Hvor kom “skitt” fra? Jeg hører dere bruke det.
LINDA: Vet du ikke hvor det kommer fra? (Latter).
ADAMUS: Jeg bruker aldri det ordet. Jeg hører at dere bruker det ordet. Hvor kom det fra? Vi hadde ikke slike ord i mitt siste liv. Vi hadde ikke de ordene. Vi kalte noen for …
LINDA: Dere hadde et fransk ord for det.
ADAMUS: Et eller annet fransk ord. Vi kalte folk for hekser eller bastarder eller slik ord, eller forbannet dem med Satans navn og ting. Men vi hadde ikke disse morsomme ordene, og folk blir så opphengt i det. Liker dere dette med distraksjoner? La oss gå tilbake til transhuman. Dere ble søvnige! Dere lyser opp når jeg begynner å si f … (latter). Dere ble skikkelig søvnige.
Så arbeidet vårt med transhumanisme – en tilsiktet spøk antar jeg, en lek med ord som er veldig overlagt, med hensikt. Vårt arbeid handler simpelthen om å tillate den veldig naturlige forløsningen av nedarvet biologi, og, som dere gjør, omforme partiklene som kroppen består av i deres eget bilde. Ikke i guds bilde, eller så definitivt ikke i forfedrenes bilde. Vi skal ikke ha en eller annen stor masse-helbredelse. Det fungerer egentlig ikke. Vi bare re-partikkulerer, bare slipper ut det gamle. Vi tar et stort – det en kan kalle nedarvet dritt, og bare slipper det ut – jeg sa ikke det ordet, det andre ordet – og bare slipper det ut. Og dere vil finne en naturlig transhuman bevegelse inne i dere selv, og dere behøver ikke å bruke en masse teknologi. Og hvis dere gjør det?
Jeg blir forresten av og til spurt; «Adamus, er det ikke usannferdig å ta ansiktsløftning?» Jeg bryr meg ikke. Ta en ansiktsløftning. Det spiller ingen rolle. Eller “ er det ille å ta kosmetiske operasjoner?” Det hadde sannsynligvis jeg gjort hvis jeg var på planeten deres akkurat nå. Hvorfor ikke? Dere har verktøyene. Det handler om den bevisstheten dere gjør det i. Hvis dere gjør det fordi dere sier; “Jeg hater ansiktet mitt eller kroppen min,” så er det en ting. Hvis dere sier; «Hallo, hvorfor ikke?» Dere vet, dra ut og få litt – hva er det dere kaller det – litt arbeid gjort. «Jada, hun fikk gjort litt arbeid.» (Litt latter). Men hvis dere skal gjøre det, så gjør det på en skikkelig måte. Gå til noen som vet hva de gjør, ikke en slakter eller noe slikt. Bruk litt penger på det. Gjør det riktig. Gjør det i bevissthet.
I transhumanisme skal vi heller ikke huke oss på datamaskiner eller få chips implanterte i hjernene våre. Det handler om å forstå forskjellen mellom bevissthet og intelligens, og det er det hele. Det er egentlig enkelt.
Vi skal ikke prøve å forbedre sinnet, bli smartere. Smart er en veldig menneskelig ting. Det er veldig lineært. Veldig, veldig lineært. Hvor mye informasjon kan du, eller vil du holde på. Som Oppsteget Mester, holder jeg nesten ikke på noe informasjon. Det behøver jeg ikke. Hvorfor? Jeg har ingen minnebanker eller noe annet som lagrer informasjon, og det vil jeg heller ikke ha. Det er en byrde. Hvis det er noe jeg trenger å vite, spør jeg simpelthen, og så er det der. Og det er det hele. Hva det enn er, så er det simpelthen der, hvis jeg bryr meg nok om det. Hvis ikke, er det ikke der.
Dere har verktøyene i denne tiden. Med ca. ti trykk med fingrene kan dere finne ut hva som helst om hva som helst. Hvorfor bære rundt på det i hjernen? Dere kan bære rundt på det i lomma i stedet for, i denne iYammeren som dere har. Så vi skal ikke prøve å forbedre hjernen, få dere smartere. Smart er veldig menneskelig, veldig lineært. Intellektet – veldig, veldig menneskelig.
Dere vet, intellekt ble skapt som resultat av bevissthet. Intellekt – en måte for å sanse og oppfatte opplevelse, en dimensjon for eksempel. Intellektet tillater det, men det var aldri meningen at intellektet skulle bli opphøyet, det eneste fokus. I de andre rikene behøver dere ikke intellekt. Dere behøver ikke å være smarte. Fakta – jeg sier ofte at hvis dere drar til noen av disse andre rikene, vil fakta drepe dere. De vil virkelig det, for det betyr at dere prøver å holde dere i et menneskelig perspektiv i andre riker som ikke har dette, som ikke anerkjenner dette, ikke bruker det. Dere går inn i en pistolkamp med sverd, og dere kommer til å tape.
Så vi skal ikke jobbe med å bygge opp intellektet. Vi skal komme til å forstå forskjellen mellom bevissthet og intellekt, og det er en enorm forskjell. En enorm forskjell. Vi kommer til bevissthet i vår transhumane bevegelse.
Vil dere bruke datamaskiner? Så absolutt. Dere kan bruke datamaskiner til data, informasjon, de intellektuelle tingene som dere trenger i livet. Vi skal ikke starte en bevegelse der vi drar ut i skogen og har på oss rare – menn med morsomme lendekleder og kvinner med kapper – og ikke bruke datamaskiner eller elektrisitet. Nei. Vi skal så absolutt bruke de ressursene som er skapt av bevisstheten deres som kalles teknologi, men for å få en bedre livsopplevelse, ikke som den eneste opplevelsen i livet. Og i det ligger en stor forskjell.
Vi er på en måte uavhengige i dette. Det er – antallet kan diskuteres – men la oss bare si at det er rundt 30.000 Shaumbra rundt om i verden som vil gå inn i dette, som har klart det så langt, som vil fortsette – pluss/minus. Det vil være noen som vil sysle litt med det, som kommer og liksom nærer seg ved bordet, tar litt her og litt der, men dette er ikke noe dere gjør som en buffet. Jeg mener, her er det hele kurset.
Så la oss si at det er 30.000 sammenlignet med, åh, kanskje 20 til 23 millioner som akkurat nå befinner seg på en annen transhuman vei. Ganske lite antall når en sammenligner. Og den andre, den intellektuelle transhumane veien, vil samle hundrevis av millioner folk, til milliarder i deres levetid. De vil kanskje ikke kalle seg selv for transhumanister, men det er den veien de befinner seg på.
Så vi er et veldig lite antall, men er veldig erfarne, veldig modne, veldig forpliktet og egentlig veldig ekspandert. Dere får et bilde av det som foregår. Det er dere i ekspansjon. Det er dere utover å bare være menneske.
Det er alt det en kan si at dere har villet – dere har villet bli friskere, dere har villet ha et yngre utseende – men det er ikke grunnen til at vi gjør det. Vi gjør det simpelthen fordi det er tid for å være deg, og for å være hele deg, ikke bare den ensidige deg.
Så de neste to årene eller så vil jeg be dere om å følge med på parallellen mellom deres transhumane – en vakker representasjon vises på skjermen her akkurat nå (en sirkel med et plusstegn i midten), hvis dere kan vise det til de som ser på online. Hva betyr dette? Hva betyr dette? Vel, det er Sirkumpunktet, sirkelen med prikk i. Husk at jeg alltid har sagt at prikken var Kilden, at det var der dere kom fra. Sirkelen representerer opplevelsene deres, egentlig visdommen deres. Og en skulle trodd at prikken aldri forandret seg, for det var alltid Kilden. Det var der du kom fra. Det var ren bevissthet omgitt av alle dens opplevelser. Men noe forandret seg, og nå har det blitt et plusstegn. Sirkumpunktet vil aldri mer bli det samme.
Og dere kan se det vage bildet av den opprinnelige sirkelen, den opprinnelige Kilden eller hva dere nå kaller den rene, rene, rene bevissthet, men nå ekspanderer den. Det er et plusstegn. Det er ikke et kors. Det er ikke dette som Jesus døde på, og vi skal ikke legge på et lite bilde av en fyr som ble naglet til det. Nei (Adamus humrer). Og det er ikke det sveitsiske flagget. Jeg beklager overfor noen av dere, men det er ikke det sveitsiske symbolet. Det er et plusstegn. Dere vet hva et plusstegn er, det betyr OG. OG. Jada. Plusstegn. Så det er symbolet. Det er også ekspansjon i alle retninger, og hvis vi kunne avbilde dette på mer enn en to-dimensjonal måte, ville plussen, utstråling gå ut i alle retninger, inkludert innover. I alle retninger, ikke bare ekspandere ut, men ekspandere inn, ekspandere inn i seg selv. Sann ekspansjon på alle måter, i alle retninger.
Så det er dette det representerer. Det er den nye bevisstheten på planeten, og det er i grunnen det dere har skapt. Så når det er sagt – det var bare åpningsordene mine. (Adamus humrer).
La oss trekke pusten godt og dypt inn i deg, mennesket, inn i deg, mennesket, som skal slutte å prøve så hardt å bli et bedre menneske, vær så snill. Vær så snill. La oss bare si at det er slutten på veien når det gjelder dette. Hvorfor?
Dere vet, det triste er … noen av dere er litt mer modne, dere fortsetter i årene deres, hvorfor fortsette å prøve, selv når det gjelder helsa eller hjernen? Dere sier; «Å, jeg kommer til å miste hjernen.» Det er det beste som kan skje deg (litt latter). Ikke når det gjelder slike sykdommer som Alzheimer eller slikt, men å være i stand til å gå utover sinnet. Og hvis noen av dere opplever at sinnet vakler akkurat nå, så er det dette. Du bare ekspanderer. Trekk pusten dypt, slutt å ta medisiner og nyt vaklingen, (litt latter).
Dagens spørsmål
Så la oss trekke pusten godt og dypt og bevege oss inn i spørsmålene. Linda med mikrofonen takk. Alle Shaumbra i beredskap. Og jeg vet ikke, Cauldre ber meg om å gjøre dette kort i dag, for dere skal ha et stort party. Og sola skinner. Er det ikke fantastisk? Sola kom fram da Mesterklubben ble åpnet.
LINDA: Du har masse tid.
ADAMUS: Nei, Cauldre vil feire, men jeg har mye å si (litt latter).
LINDA: Han kommer over det. Han kommer over det.
ADAMUS: Spørsmål …
LINDA: Du har masse tid.
ADAMUS: Spørsmål – å, det vet jeg.
LINDA: Prøver du bare å komme deg ut av det?
ADAMUS: Ut av hva?
LINDA: Gjøre mer.
ADAMUS: Nei, nei, nei, nei. Jeg har time på time på time på time å gå på.
LINDA: Fint, fint, fint, fint.
ADAMUS: Jeg kan holde på til i morgen (litt latter).
Spørsmål. Linda med mikrofonen til første, um …
LINDA: Frivillige?
ADAMUS: Frivillige. Heldige frivillige. Jeg skulle til å legge til … stikk mikrofonen foran ansiktet deres før jeg stiller spørsmålet, jøss!
LINDA: Sier du det?
ADAMUS: Vel, ja.
LINDA: Akkurat nå?
ADAMUS: Ja, hvem som helst, og så stiller jeg spørsmålet.
LINDA: Greit, jeg skal velge en vanskelig en.
GARRY: Ah, ha.
ADAMUS: Å, denne er god.
GARRY: Åh! Lett som bare det.
ADAMUS: Å, fint. Så doktor, hva vil du sette – og jeg vil ikke at du skal tenke på dette, det er liksom svupp, det bare er der – hva vil du sette på gravsteinen din eller minnetavla? Jeg vet at du ikke …
LINDA: Oooh!
ADAMUS: Du skal kremeres. Men minnetavla, hva skal stå på den? Fem ord eller mindre. Ti ord.
GARRY: For alltid.
ADAMUS: «For alltid!” Den liker jeg. Fint. “For alltid!” Det er det. Den liker jeg. Det er på en måte poetisk, filosofisk. Det er som en annonse. Noen folk ser på det og sier; “for alltid hva?” Det kommer gjennom. For alltid. Fint. Du lader på en måte opp til mitt neste poeng.
Greit, forsett å sende mikrofonen. De tenker for mye på det. Å, og de kommer til å – jada. Ok, neste. Hva vil du sette på gravsteinene din, minneplata på veggen? Ja, dere får ei plate på veggen. Hva skal du sette på den?
CATHY: Jeg levde.
ADAMUS: “Jeg levde!” Fint. Hva med “Jeg elsket?” “Jeg levde. Jeg elsket.” Ok, “I levde.” Godt. Har du levd? Har du levd?
CATHY: Jeg gjør det nå.
ADAMUS: Fint. Kan jeg spørre deg – og dette blir på baksiden av plata slik at ingen ser det – hvordan vil du beskrive livet ditt? Med 50 ord eller mindre. Ehh, vi begynner med henne – hvordan vil du beskrive det?
CATHY: (nøler litt). Veldig intellektuell, analytisk.
ADAMUS: Planlagt.
CATHY: Perfeksjonisme.
ADAMUS: Planlagt.
CATHY: Organisert. Mål. Og til en viss grad tillate og leve og tiltrekke meg naturlig uten anstrengelser, og en masse moro.
ADAMUS: Har du fremdeles denne tendensen til å planlegge litt og organisere litt? Du kan si det til onkel Adamus.
LINDA: Åhh! Hun har nettopp sagt ja til å hjelpe oss med en tur til Cuba.
ADAMUS: Jeg skal ikke si det til noen.
CATHY: Ja, men …
LINDA: Hun lager en Shaumbra tur til Cuba. Hun planlegger allerede!
CATHY: Men det er likevel å tillate. Det er likevel å tillate. Hvis svaret kommer, du vet, da går du for det.
ADAMUS: Så det er på en måte en lang vei fra det jeg på en måte kaller riktig …
CATHY: Mm hmm.
ADAMUS: … til liksom, eh, bare gi slipp.
CATHY: Mm hmm.
ADAMUS: Det er det beste du kan gjøre for deg selv. Jada. Gi slipp betyr ikke å ta av deg alle klærne og løpe naken gatelangs, men – det er ikke så ille – men bare slutte å strukturere deg selv. Strukturering er destrukturerende. Slutt på strukturere. Slutt å prøve å gjøre deg selv til noe du aldri kommer til å bli, og som du uansett ikke vil være, ok? Fint. Takk.
Et par til. Gravstein, hva skal stå på den? Jeg har alltid elsket dette spørsmålet – «Gravstein».
KAY: Hun levde i glede.
ADAMUS: Hun levde i glede. Er det sant?
KAY: Det meste av tiden.
ADAMUS: Det meste av tiden.
KAY: Ikke hele tiden, men det meste av tiden.
ADAMUS: Hvor stor del av tiden?
KAY: Sannsynligvis 70 til 80 prosent.
ADAMUS: Å, det er bra. Det liker jeg. Ja, ja.
KAY: Ja.
ADAMUS: På baksiden av plaketten, hva med andre ganger?
KAY: Fortsette å lære å gi slipp (hun ler).
ADAMUS: Ok. Og så slutter du å fortsette å lære, og du sier bare f … ta det!
KAY: Gi slipp.
ADAMUS: Og du gir slipp.
KAY: Ja.
ADAMUS: Jada. Og så tenker alle i familien din; «Å! Nå er hun virkelig rar, gir bare slipp.” Vet du hva? Hvilken mening de enn har som er negativ er bra for deg. Jeg mener det alvorlig. Hvis de liksom «Å, hun er sprø.» Det er bra. I det øyeblikk de sier; «Hun er akkurat som oss,» (latter). «Å, jøss! Hva galt gjorde jeg?»
KAY: Jeg er som regel den rareste i rommet, og det plager meg ikke det minste (hun ler).
ADAMUS: Hvorfor ikke? Folk elsker faktisk rariteter.
KAY: Det gjør de!
ADAMUS: Men det er ukomfortabelt for dem. De elsker det faktisk i all hemmelighet, du vet, når det foregår noe snålt. Men de liksom; «Å, herregud!» De kan bare ikke. De er så engelske når det gjelder dette (mer latter). «Å, vi kan bare ikke. Bare … det er så uhøflig.» Og, jada. Jeg beklager, men dere vet – hvis du ser på fra England, eller du er fra England – dere vet hva jeg snakker om. Og dere ler. Jeg kan se dere.
LINDA: Her er England.
ADAMUS: Jada. Å, ja (Linda ler). Jada. Så hva skal stå på grav- … hadde Linda rett om …
SHAUMBRA 2 (Engelsk kvinne): Ja, fullt og helt. Fullt og helt, ja (hun ler).
ADAMUS: Fullstendig. Du vet, det fungerte for 300 eller 400 år siden. Du vet, det var helt som det skulle være. Men nå er det liksom, og kom igjen!
SHAUMBRA 2: Ja.
ADAMUS: Ta av det stramme undertøyet (latter).
SHAUMBRA 2: Javisst!
ADAMUS: Og bare … jada, ok. På gravsteinen din.
SHAUMBRA 2: Jeg er her.
ADAMUS: “Jeg er her.”
SHAUMBRA 2: Jeg er her.
ADAMUS: Fint. I bakken. På gravsteinen, “Jeg er her!”
SHAUMBRA 2: Jeg er utover!
ADAMUS: Hallo!
SHAUMBRA 2: Her og utover! (Hun ler).
ADAMUS: Noen folk ville gå forbi og se på gravsteinen og si; «Jada, duh!» (Mer latter).
SHAUMBRA 2: Jada, det er bra, og det får dem til å stille spørsmål! (Hun ler).
ADAMUS: “Jeg er her.” Jada, ok. På baksiden, du vet, det de ikke kan se. Hva står det der? Hva om livet ditt?
SHAUMBRA 2: Det var litt av en tur.
ADAMUS: “Litt av en tur.”
SHAUMBRA 2: Jada.
ADAMUS: Ok, jada.
SHAUMBRA 2: Jada (hun ler).
ADAMUS: Jada. Ville du ha gjort det på samme måte en gang til?
SHAUMBRA 2: Hmm. Sannsynligvis ikke (hun ler).
ADAMUS: Sannsynligvis ikke. Jada. Det er den engelske delen av henne som snakker. Hun sier, «Ikke faen! Det ville jeg ikke!» (Latter)
SHAUMBRA 2: Jada.
LINDA: Hva?!
SHAUMBRA 2: Jada.
ADAMUS: Å, det ville jeg ikke. Greit, takk. Å, skal du få ham til å snakke nå?
SHAUMBRA 2: Ja.
ADAMUS: Ok. Vel …
LINDA: Oh, oh. Ok.
ADAMUS: Kom igjen.
LINDA: Beklager, Lloyd.
ADAMUS: Gravsteinen din. Hva står det på den?
LLOYD: Jeg vil si, “hvem vil leve evig?”
ADAMUS: “Hvem vil leve evig?” Akkurat.
LLOYD: Det ville bli det.
ADAMUS: Ok. Ok. Et par til.
LINDA: Ok.
ADAMUS: Fint, jeg liker det.
LINDA: Du ba om merkelig. La oss se. Ikke svikt meg.
ADAMUS: Hallo.
GREGORY: Frekke lille djevel (litt latter).
ADAMUS: Jada, jada.
GREGORY: Frihet.
ADAMUS: “Frihet.” Ok. På gravsteinen din?
GREGORY: Jeg skal ikke ha gravstein.
ADAMUS: Neivel. Skal du ha en plakett?
GREGORY: Gå videre.
ADAMUS: “Gå videre,” jada. “Jeg gikk videre. Du er fastlåst.” (Latter). Den liker jeg.
Ok. To til.
LINDA: Ok.
ADAMUS: Å, forresten, hva står på baksiden av gravsteinen din, plaketten din?
GREGORY: Det var det med frekke lille djevel.
ADAMUS: “Frekke lille …” ok.
GREGORY: Jada.
ADAMUS: Du vil ikke sette, “Bæææ!” på baksiden?
LINDA: (gisper) Ohhh! Oww!
ADAMUS: Det er en privat spøk.
LINDA: Ok, la oss …
ADAMUS: Han liker får, ikke sant? Hvorfor ikke?
LINDA: Vent, vent, vent.
ADAMUS: De er bedre enn mennesker, ikke sant? Ok. Hva er det neste? Ja.
SHAUMBRA 3 (kvinne): Utover alt.
ADAMUS: “Utover alt.” Ok. På baksiden, det som ikke avsløres?
SHAUMBRA 3: Kanskje noe på mitt språk.
ADAMUS: Ja, ok.
SHAUMBRA 3: Jada. Heech.
ADAMUS: Ok.
SHAUMBRA 3: Det er det hele.
ADAMUS: Hva betyr det?
SHAUMBRA 3: Det samme.
ADAMUS: Ok.
SHAUMBRA 3: Jada.
ADAMUS: Fint, takk. En til.
LINDA: Ok, en til. En til.
ADAMUS: Gravsteiner.
LINDA: Ehh, ehh, ehh.
ADAMUS: Vi skal alle dø.
LINDA: Noen frivillige? La oss se. La oss se. Å, jeg burde visst det.
ADAMUS: Så du hadde litt tid til å føle inn i det. Hva skal det stå?
CAROL: Fordi jeg kan.
ADAMUS: “Fordi du kan.” Ok. Hva står på baksiden?
CAROL: Alt for, alt for, alt for mye arbeid.
ADAMUS: Ja, ja. Ok. Fint.
La oss trekke pusten dypt.
Løgnen om døden
Det første vi skal gjøre nå – la oss dempe disse lysene litt slik at de ikke får lys rett i øynene. Det første vi skal gjøre er … jeg tror det er veldig viktig her, i begynnelsen av denne serien å … jeg snakket om det forrige måned, men jeg vil virkelig gå inn på det nå.
Døden er så absolutt en løgn. Det er så absolutt en løgn, og det er en av de løgnene som er veldig innpodet i folk at de fullt og helt tror på det, og så dør folk. Og det er ikke så ille, for det er en løgn. Det er en illusjon.
Vel, jeg skal være veldig direkte, det er en skammelig løgn. Det finnes ingen død. Det gjør ikke det. Og noen kan komme og si; “men Adamus, se. Vel, du døde Adamus.» Nei, jeg døde ikke. Jeg gjorde ikke det. Det blir sagt at jeg levde i hundrevis på hundrevis på hundrevis av år. Det er sagt at jeg fremsto igjen langt etter tiden for døden min, men jeg døde ikke. Jeg gikk simpelthen over, og i det ligger en stor forskjell.
En kan argumentere med at den fysiske kroppen dør, og derfor er døden virkelig, men det behøver den ikke å være. Den fysiske kroppen behøver ikke å dø slik dere kjenner døden – hjerteinfarkt, sykdom, slag, eller bare gradvis nedbrytning. Den behøver ikke å dø. Dere kommer til å inkorporere, dere kommer til å bringe inn egenskapen av det fysiske selvet deres i Jeg Er-heten deres, og dere kommer ikke til å dø.
Dere vil gå over fra en innelåst, begrenset og ofte smertefull modus av eksistens. Dere vil gå ut av det, men er det ikke det dere har villet? Men dere vil ikke dø.
Dere vil gå inn i andre riker der den fysiske naturen og den intellektuelle naturen ikke er det øverste, der dette kanskje ikke en gang er kjent, men dere vil eksistere. Dere vil være, og dere vil ha vitenen, visdommen og til og med minnene om alt dere har gjort, hvor dere har vært, og hva dere har vært. Men for å kunne gå inn i transhumanismen vår, vår versjon av den, som simpelthen betyr å gå ut av den ensidige, menneskelige selvet, er det viktig at vi akkurat nå overgår selve døden.
Folk flest bekymrer seg for det fra det øyeblikk det har bevissthet om navnet sitt, om vesenet sitt. Unge barn er skrekkslagne når det gjelder døden fra de er to, tre, fire år gamle, og det blir aldri godt forklart. De blir fortalt at, «Hva skjedde med bestemor?» «Vel, bestemor dro til himmelen.» Nei, det gjorde hun ikke! (Litt latter). Hun dro til helvete. Hun var en slem bestemor. (Adamus ler). Kunne ikke noe for det.
Nei, det gjorde hun ikke. Hun gikk ut av den begrensede fysiske og intellektuelle opplevelsen, parentes – usagt til barn – fengsel. Hun gikk over, for vi vil ikke at barnet skal gå ut av fengselet for tidlig, hvis dere forstår hva jeg mener. Hun gikk over. Hun døde ikke. Hun er der fremdeles, hun ligger ikke død i jorda. Så trist, trist, legge folk i jorda nå for tiden. Den gangen måtte de det på en måte. Men i dag, i denne tiden, så trist. Grave kroppen ned i jorda slik at mark og edderkopper og alt dette andre bedritne som eksisterer under bakken, og forurensingen. De hadde ikke forurensing den gangen. Kroppen bare er der i forurensing (noen sier ufff). Uff! Og så kommer hundene løpene gjennom kirkegården og stopper rett over grava di … (latter) Ahhh!
LINDA: Gå tilbake til stygge ord! La oss gå tilbake til stygge ord! (De ler).
ADAMUS: Jeg sier bare at dette ikke er noe fint. Og dere ligger der …
LINDA: Vær så snill! Gå tilbake til stygge ord!
ADAMUS: “Å nei! Ikke gjør det! Neiiii!!” (Mer latter). “Aghh! Eghh!”
LINDA: Hold deg til stygge ord! (De ler).
ADAMUS: En må le litt av og til, ikke sant? Hvis ikke blir dere for alvorlige. Dere må le. Det er så lett å bli seriøs og tung. Le, det er en kunst.
Så hvor var vi? Å, døden. Det er en løgn. Det er så visst en løgn. Og jeg vil be dere å føle inn i det å gå utover døden. Dere kommer ikke til å dø. Dere kommer før eller senere til å gå over, for dere blir lei av alt dette. Jeg skal si dere at dere allerede er trette, hvis ikke hadde dere ikke sittet her. Nei, det er sant. Hvis dere bare var så dumme, fornøyde med å være et menneske og kroppen og slektningene og alt mulig, hadde dere ikke sittet her. Men dere vet at det finnes mer. Så det er derfor dere er her.
Men la oss nå bruke litt tid til, og vi skal gjøre dette – vi skal gjøre det hver eneste Shoud, greit? Til vi virkelig føler at vi har gått utover døden. Ingen musikk til dette. La oss bare stoppe opp litt. La oss gjøre en stille merabh. (Linda lager en lyd som høres ut som fis, og litt latter). Unnskyld meg. Du burde gå på toalettet hvis du må … (Linda ler høyt). Eller nå kan du gjøre det med munnen din, som du ville sagt.
LINDA: Oooh! Det var det jeg ville sagt (Linda fortsetter å le).
ADAMUS: Ok. Ser dere, vi kan le av døden, ikke sant? Vi sitter her, i ferd med å gå utover døden, vi kan – spytt – spytte på døden. Det er en løgn, og det sier jeg ikke bare filosofisk eller spirituelt. Det er faktisk en løgn. Og når vi går utover døden og bekymringene for døden, denne funderingen om døden. Lure på hva som skjer når dere dør, når vi går utover det kan dere leve igjen.
Jeg spurte om gravsteinen, hva vil du sette på den? Vel, jeg skal komme til det om litt. Så la oss dø akkurat nå. La oss gå utover dette.
Trekk pusten godt og dypt. «Stille merabh» betyr at det ikke er noe musikk, men jeg snakker (Linda ler).
BEN: Gjør vi ikke det hele tiden?
LINDA: Interessant.
ADAMUS: “vi gjør det hele tiden,” sier Crash eller en eller annen. Jada, Ben.
Ok, la oss trekke pusten godt og dypt, og jeg skal preke litt.
Merabh utover døden
Dere har levd med illusjonen om døden så lenge dere kan huske, til det punkt da dere faktisk trodde det, slik mennesker gjør. Jeg antar at det er en virkelighet. Det er en virkelighet, men ikke virkeligheten. Det er en måte å leve på antar jeg, men dere kommer ikke til å dø. Dere kommer ikke til å dø.
Dere kommer til å eksistere. Ved et eller annet punkt kommer dere til å bli lei av de fysiske vilkårene og de intellektuelle vilkårene og si; «La oss gå over. La oss suge opp alt dette, bringe det inn i vesenet vårt. La oss pakke kofferten og bringe alt opp til selvet.» Dere har illusjonen om døden. «Vel, det er når ånden forlater kroppen. Du legger fra deg kroppen.» Nei! Nei! Vi skal ta med oss kroppen – essensen, de energetiske elementene av kroppen og sinnet og alt annet – men det skal bringes inn i moderskipet, inn i deg.
Det finnes ingen død. På denne dagen proklamerer jeg at dere ikke kommer til å dø. Denne menneskelige identiteten skal ikke begraves i bakken eller brennes i varme ilder. Ikke helvete, jeg snakker om kremasjon. Noen av dere tenker med en gang; «Å, jeg skal til helvete.» Neida. Det var kremasjon. Så for å være de transhumane på Jorden, de legemliggjorte Mestrene, går vi utover selve døden.
Så mye mørke, så mye frykt. Så mye retorikk og dogmer og alt annet når det gjelder døden, og det er simpelthen ikke sant.
Ikke en gang mennesket dør. Dere vet, dette mennesket? Ikke en gang mennesket dør for å bli den høye, bevisstheten,, ånden, hva det nå er. Nei. Selv mennesket lever videre. All den energetiske essensen av det du opplevde i det fysiske vesenet blir brakt opp til moderskipet. Det blir absorbert. Det kommer til deg. Selv essensen av kroppen din, men en kropp som nå ikke eldes, som ikke går inn i smerte eller noes om helst. Alt blir brakt opp i overgangen.
Men selv lenge før den overgangen, er det en overgang akkurat nå, den overgangen som skjer ut av nedarvet kropp, ut av massebevissthetsinnet. Men så lenge mennesket fremdeles frykter døden og lurer på døden og egentlig har døden som mål – døden som mål, men et dere prøver å unngå – da blir alt annet skjevt.
Så la oss bare gå utover døden, hele illusjonen. Det står skrevet overalt i de hellige bøkene; «Du dør, du dør, du dør.» Nei faktisk så gjør du ikke det. La oss skrive den nye hellige boken som sier; «Jeg Er den Jeg Er. Jeg Eksisterer. Det er mange overganger av selvet, men døden er ikke lenger min bevissthet.
La oss trekke pusten godt og dypt i denne Transhuman serien.
(Pause)
Det kommer til å bli utfordrende på noen måter. Sinnet vil komme tilbake til døden og tankene om den, men jeg vil be dere om å slutte å prøve å unngå døden og slutte å prøve å tenke på den og bare forstå at dere ikke kommer til å dø. Jeg vil at dere skal føle det i disse ukene som kommer.
Forestill dere dette en liten sund, og jeg snakker ikke om å være udødelig som de andre transhumanistene, der en bruker robotdeler og alt annet for å gjenta et ensidig liv. Jeg snakker om at det ikke finnes noen død. Det er en overgang.
Dere er vant til overganger. Dere er Mestere i overganger. Dere går gjennom dem hele tiden.
Og virkelig føl inn i dette, dette – jeg mener, det er nesten morsomt – det finnes ingen død.
Du Mester kommer ikke til å dø.
(Pause)
For en lettelse. For en forandring i bevissthet etter all denne tiden, vel, på en måte var dere som dem, de andre transhumanisstene. Dere søkte på en måte udødelighet. Dere søkte egentlig på en måte å ha alle visdommen og kunnskapen. Dere søkte å være supermenneske på en måte. Men nå går vi utover alt dette. Vi setter et stort pluss rett i senteret av sirkelen til Jeg Er.
Det var en av de tingene som disse fem som jeg snakket om tidligere, som har tillatt realiseringen sin forsto: «Jeg kommer ikke til å dø. Jeg kommer ikke en gang til å bekymre meg for det igjen. Jeg kommer ikke til å dø. Jeg kommer til å gå over. Jeg kommer til å gå over på veldig mange måter, men døden? Nei.»
Jeg vil ta opp dette. Vi gjør bare en kort liten «utover døden» ting disse neste par Shoudene uansett. Det finnes ingen død, og når vi kan forløse det, å, vi er så frie.
Bare forstill dere en liten stund, ikke intellektuelt, men at dere virkelig, virkelig sier; «Å, dette er riktig. Jeg kommer ikke til å dø» for en lettelse det er.
La oss trekke pusten godt og dypt og snakke om noen overganger, og nå med litt musikk – eh – andre veien (lysene ble skrudd opp i stedet for dempet) Nå med litt musikk. Jada, la oss bare kaste litt lys på ansiktene deres, få dem til å våkne og, og så går vi tilbake til den virkelige merabhen som jeg ville gjøre i dag.
Livet i sladrespeilet – Merabh
(Musikken begynner)
Greit, la oss trekke pusten godt og dypt.
For en dag. For en dag. Jeg er på en måte veldig, veldig stolt venner – ikke fader, men venn – veldig stolt over å se det dere har skapt her på Jorden. Ja, det er et lite rom i en liten by på en liten planet, men likevel er det så symbolsk. For et utsagn om at Mestrene er her. Dere har det sementert inn i veggen. Ikke bare et trykket skilt. Jeg mener, dere gikk så langt som til å få det støpt i bronse, støpt i metall og legge det inn i en vegg. «Mestrene er her, legemliggjorte, virkelige.»
Vel, hvis dere trekker pusten dypt og slapper av, og da vet dere hvordan det er – jeg tror noen av dere kaller det for en biltur – når dere går inn i bilen. Ah! Det er av og til en slik strålende følelse. Du går inn i bilen, og du er ute på den åpne veien bort fra byen, ut på landet, ingen annen trafikk, og du setter på litt musikk på radioen. Å, radio, Cauldre forteller meg at det virkelig er veldig gammeldags. Dere setter på musikk på hva det nå er for innretning dere har. Ikke en radio, men for meg er det radio. Det vil alltid være en radio (litt latter).
Dere lytter til litt musikk. Jeg bryr meg ikke om hvordan dere får tak i den. La oss bare si at dere nynner for dere selv (Adamus humrer). Cauldre krangler om de morsomste ting, og det er som det punktet da du er avslappet og du har det moro, jaggu meg! (Latter).
Og veien er vidåpen og det er en solskinnsdag, og ingen andre er deg og forteller deg at du kjører dårlig. Du er bare avslappet og, å, herregud, for en reise det har vært. Og du er ikke på en reise, det er det som er morsomt. Du er bare på en kjøretur. Det er ingen reise mer, ingen mer egentlig destinasjon. Du er bare på en kjøretur.
Og dere vet, dere har denne innretningen – og Cauldre korrigerer meg ikke. Dere har denne innretningen i bilen, og det kalles for et sladrespeil. Det er slik at du kan kjøre, fortsette fremover eller hva det måtte være, og du kan se tilbake for å se hva som ligger bak. Og i dag er det livet ditt som er bak deg. Du fortsetter å ekspandere, du fortsette opplevelsene dine, men det gamle livet ditt er i sladrespeilet.
Se litt på det i denne merabhen – livet i sladrespeilet. Jeg liker den analogien, for dere forstår, dere snur dere ikke rundt og ser. Det er ikke som om dere ser tilbake på en brennende by. Dere ser simpelthen i sladrespeilet. Det er en refleksjon, det er et perspektiv, egentlig ikke en gang bokstavelig. For et liv du har hatt.
For et liv du har hatt når du ser i sladrespeilet. Et liv fylt av slike forventninger og ønsker, ulikt det de fleste mennesker har. Det var ikke en gang et liv med forventning om penger eller prominens eller noe som helst, et liv der du dedikerte deg til deg selv, til denne sirkelen med en prikk i midten.
For noen utfordringer. For noen utrolige utfordringer som du hadde i det livet. Det kan kanskje ha vært i forhold til familien, eller det kan ha vært i forhold til karriere eller helse, men hvis du ser i dette sladrespeilet en liten stund, vil du se at utfordringen egentlig var i forhold til deg selv.
De dukket ofte opp i forbindelse med familiemedlemmer eller helse, men utfordringene var egentlig din tilfredsstillelse, din aksept overfor deg selv.
Livet ditt i sladrespeilet.
Prøvde hardt, oppdro barn, prøvde å betale regningene. Du ser i dette sladrespeilet, livet ditt med å prøve å bli spirituell. Det var en overgang i livet ditt, dette vakre, lidenskapelige ønsket om svar – endelig. Du ser i sladrespeilet på det som var livet ditt, og det ligger bak deg nå.
Det var slike ømme øyeblikk i dette livet i sladrespeilet. Hvis du ser godt etter, bare se på all energien som ble lagt inn i det livet. Jeg vil si minst fem ganger mer energi enn en vanlig person legger inn i livet sitt. Jeg snakker ikke bare om å gå på jobb, men jeg snakker om energidynamikken i livet. Så mye energi inn i det.
Det livet er på en måte som et kunstverk. Jeg vet at det ikke var lett, og du vet at det ikke var lett, og nå er det i sladrespeilet.
(Pause)
Trekk pusten godt og dypt. Det er i sladrespeilet. Det betyr at det bare er en refleksjon. Det ligger bak deg.
(Pause)
Så mange blindveier der bak. Så mange blindveier. Du prøvde forskjellige ting, og de fungerte ikke helt. Det er greit. Så mange humper i veien.
Jeg tror det verste var, da du var der bak, da du bare var fortapt, når du var blakk, nedbrutt, fortapt. Noen ganger er det grusomt å ikke ha denne sansen for retning, og hva gjør en? Hvor går en? Og en vet ikke en gang, og en er bare fortapt. Du er en fremmed i en fremmed verden, en verden som egentlig ikke er din, og du visste det. Men hvordan i helvete kommer du deg ut av det? Det er fortapt.
Når du ser i sladrespeilet, et slikt ensidig liv, lineært. På den veien, på den veien med å prøve så hardt, jobbe for svarene. Nå er det i fortiden. Det er i sladrespeilet.
Alt ligger bak deg nå.
Alt dette som kalles døden, dette mørke objektet i sladrespeilet i det gamle livet ditt, bekymringen om døden. Faen ta det! Det var en dårlig spøk. Jeg mener, det var bare en dårlig spøk. Det var en slik løgn, døden.
Du gikk over, javisst, javisst, javisst. Du ville ikke ønske å bli værende i en tilstand av å være for alltid. Du ville ikke ønske å bare være i denne fysiske kroppen.
Jeg antar at når en tror at det ikke finnes noe mer, at denne virkeligheten, når de tror at dette er virkelighet, antar jeg at de vil prøve å være i den for alltid. Men når en vet at det finnes så mye mer, når en vet at det finnes mange virkeligheter der, og at denne virkeligheten er sin egen illusjon, jeg antar at da vil en ønske å bli værende i den udødelige, menneskelige tilstanden. Men det finnes så mye mer.
Døden, for en løgn. For meg, Adamus, er døden løgnen til de uvitende. Det er det hele. Det er uvitenhet. Jeg bruker et stygt ord akkurat nå, men jeg tror ikke at det er passende midt inne i Shouden å si et stygt ord. (Litt latter).
Nei, døden er virkelig for de uvitende, for de ubevisste. Hvorfor stiller ikke folk spørsmål ved den? Hvorfor? Jeg antar at det er fordi de er uvitende. De er ubevisste, og de bare finner seg i det, og så dør de fordi de tror på det. Men det er i sladrespeilet ditt akkurat nå.
Alt ligger bak deg.
Og all denne prøvingen. Du ser tilbake dit. Se på alle skiltene når du ser i sladrespeilet, alle veiskiltene. Jøss! Jeg mener, det er alt du ser i sladrespeilet, et masse skilt og direktiver og retningslinjer og alt annet. Se nå foran deg. Det er ingen skilt. Det er ingen skilt “Sving denne veien, stopp her, bjeff til idioter.” Det er ingenting slikt. Det er ingen skilter.
Det er heller ingen kraftlinjer. Forstår du? Det er ingen maktlinjer. Du ser i sladrespeilet, kraftlinjer over alt som visuelt forurenser omgivelsene. Det er ingen kraftlinjer.
Du ser i sladrespeilet, og der er kraftlinjer og skilter. Og, åh! Skilt. De representerte alt det du prøvde å kontrollere deg selv med. «Stopp», «Ikke gjør det der», «Snu her», «Ikke snu der,» «Bjeff til begrensning», «Bjeff til familie». «Bjeff til deg som forhandler overfor deg selv.» Alle disse skiltene. Er du ikke glad for at de er i sladrespeilet nå?
I det gamle livet måtte du bruke GPS for å finne ut hvordan du skulle komme deg et eller annet sted. Hva i all verden handlet det om? Så forvirrende at noen små bokser forteller deg hvor du skal dra. Det var kanskje partneren eller ektefellen, men veldig forvirrende. Her, når du ser foran deg, behøver du ikke en GPS eller et kart eller noe som helst annet. Du bare vet hvor du vil. Du behøver ikke en gang å ha en spesiell destinasjon. Destinasjoner ligger bak deg nå.
Vel, mens alt dette foregår ser du i sladrespeilet, livet ditt slik det var, så har du den vidåpne veien uten skilter, uten trafikk, ingen forurensing. Den ligger bare vidåpen foran deg. Det fører til en pause, jeg antar et kort øyeblikk av refleksjon, da du plutselig forstår; «Å, herregud! Jeg forandrer meg virkelig. Å, herregud! Og jeg skal ikke tilbake dit. Å, herlighet, dette er virkelig.”
Du skal ikke tilbake. Du skal ikke tilbake.
Går ikke tilbake til skiltene og kraftlinjene og dyrehagen og overbelastningen og forvirringen. Du skal ikke tilbake. Du går ikke tilbake til døden, og du går ikke tilbake til de gamle rytmene mer. Det er ikke lenger noen mønstre. Det får en til å bare stoppe litt opp, å, trekk pusten dypt, og så slår det virkelig inn; «Jeg skal ikke tilbake.» Som dere ville si «O.M.G. Jeg skal ikke tilbake.»
Så senker bilen på en måte farta. Plutselig ser du i sladrespeilet, og så ser du foran deg, ser tilbake på sladrespeilet, tilbake på livet ditt, ser foran deg. Og så ser du deg rundt «Jeg skal ikke tilbake i det hele tatt. Ikke en gang til døden.» Vi skal ikke tilbake til døden. Vi skal ikke tilbake til gamle mønstre. «Å, herregud.»
Og en kort stund er det litt uro som sier; «Men så, hva er det neste?» Og i det øyeblikk denne uroen ser ut for å komme fram, passerer den bare gjennom. Den har ingen mønstre å lande på. Den har ingen gamle rytmer å knytte seg til. Uroen kommer, og den går.
Aldri tilbake.
Og du vil alltid ha minnene. Du vil alltid ha sladrespeilet, men du kommer ikke til å se så mye i det. Jeg sier dette, du vil ikke se så mye i sladrespeilet. Du vil alltid ha minnene. De er ikke utslettet. De er ikke borte. Vel, du skal bare aldri tilbake.
I denne realiseringen, forsvinner plutselig alt det som har forårsaket at energi mønstrer seg på bestemte måter, alt det som har gjort at syklusene blir værende i sine gamle mønstre og sykluser. Du er fri. Energi er fri. Alt går nytt.
(Pause)
Hva ligger foran? Det spiller ingen rolle.
Det blir bedre enn noe det ensidige mennesket kunne ha planlagt. Det vil være utover, godt utover det sinnet kunne ha tenkt eller skapt.
For et øyeblikk her i denne formen for pause situasjon, bilen har senket farta, forståelsen om at du aldri skal tilbake, men også skjønnheten i der du kom fra.
Og så, plutselig, ingensteds fra, plutselig lyden av sirener – «Babu, babu, babu, babu!» Å, skitt. Jeg trodde jeg var utover alt dette! (Litt latter). Og så forstår du at det bare var Adamus Saint-Germain som sa; “Slutt å bekymre deg. Alt er vel i hele skapelsen!»
Og slik er det.
Nyt Mesterklubben mine kjære Shaumbra. Jeg elsker dere inderlig. Takk. Takk (applaus).
VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.
***
----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------
Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.
Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.
Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.
Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.
Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.
© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.