Crimson Circle

CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Serien om Kharisma

SHOUD 4: “Kharisma 4” – av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
6 desember 2014
www.crimsoncircle.com

Oversettelse: Gunn Remø Korrektur: Evy Finjord Heggelund

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av St. Germain.

Velkommen kjære venner. Livet er godt. Livet er godt. Ah, la oss trekke pusten godt på det.

Livet er godt og enkelt. Det er virkelig det. Det er virkelig det. I dag skal vi snakke om hvorfor det av og ser ut til å være vanskelig, hvorfor dere noen ganger gjør det vanskelig, men det er egentlig ganske enkelt.

Jeg vil be dere om å føle det en liten stund, hvis dere vil. Livet er enkelt. Å, dere kan gi meg tusen grunner til at det ikke er det. Dere kan fortelle meg om fortiden deres. Dere kan fortelle meg om bekymringene deres for fremtiden, men det er enkelt. Det er virkelig det.

Det spørsmålet jeg har til dere er; kan du håndtere det? Eh, før du svarer, vil jeg at du virkelig føler inn i det. Kan du forholde deg til at livet er lett og i overflod og fritt og annerledes? Kan du håndtere det? (noen hvisker «ja») Du sier ja, men bevisene viser noe annet. (latter) Jeg bare sier det. (Adamus humrer)

Mangler vi noen folk på fremste rekke? (det er noen tomme stoler) Ble de fortalt … Linda, skremte du dem? Det er ingen på fremste rekke … (noen kommer og setter seg på fremste rekke) Takk. Jeg biter ikke. Jeg spytter. (Latter) Jeg puster ild, men jeg biter ikke. Noen flere? Fremste rekke. Takk. Ja. Eh, ikke der med de ørene dine. (til noen som har på seg reinsdyrgevir som kan komme i veien for kamera)

LINDA: Flytt deg litt.

ADAMUS: Neste sete. (Adamus humrer)

LINDA: Takk. Takk.

ADAMUS: Ja. Vi gjør våre tekniske vurderinger. (latter) Livet er enkelt, men dere må være bevisste. Ja. (han setter seg på en av stolene) Denne er min. Ja. (litt latter) Åh!

LINDA: Nei, nei. (noen har kommet for å sette seg der)

ADAMUS: Jeg beklager. Jeg tror den er din. Takk. Vel, på grunn av den hornete toppingen din, kan vi ikke la deg sitte der. Livet er enkelt, og det er godt, og det er dit vi skal. Det er dit vi skal. Og det høres vakkert ut. Dere sier; «Å ja! Det er det jeg vil.» Men for å komme dit må vi gi slipp på noen ting. Vi må ha en visjon – en visjon – om at livet er enkelt, noe det er.

Vi må ikke falle inn i massebevissthetens tette gravitet. Det er faktisk enkelt, men til å begynne med er det ukomfortabelt. Velkommen alle som lytter online. Er det ikke flott med jul? Liker dere skjønnheten ved julen? Så, hvis vi kan få et fint overblikk over sceneområdet (til kamera). Åh Linda, du kan bare sitte der. Du er en del av den naturlige skjønnheten. Ja.

LINDA: Å, du vinner hjertet mitt i dag. Åhhh. (litt applaus)

ADAMUS: Å, jeg elsker julen. Det har jeg alltid gjort. Jeg kommer vanligvis oftere på besøk, ikke bare under Shoudene, men til dere. Jeg er vanligvis mer rundt dere i julen, for dere er litt lettere, litt enklere. Julen er en tid – nesten den eneste tiden som er igjen nå – da mennesker tror på noe magisk. De tror at det skjer noe spesielt. De ser på triste, tåredryppende – noen ville kalle det svette – julefilmer. Men jeg elsker å sitte sammen med dere når dere ser på «Det er et fantastisk liv». Ja. Ja. Du, jeg, popkorn, du med din Kleenex, jeg med mitt skjerf, og en masse tårer. (litt latter)

Jeg elsker julen, for den minner dere også ofte om fortiden da ting faktisk var mye mer magisk på planeten. Mye av det er borte nå. Det er en mental æra.

Du kan … vær så god, sette deg godt til rette (inviterer Linda tilbake til stolen hennes.) Og … Sandra, må jeg virkelig minne deg om det hver gang? (Adamus humrer) Kaffe med fløte takk, ikke geitemelk. (litt latter)

Denne slutten på året er så magisk. Det er kanskje fordi dere har jobbet veldig hardt gjennom året, stresset og tvilt og tilbrakt fryktelig med tid på en jobb dere kanskje ikke en gang liker, forholdt dere til slektninger – vel, det må dere også gjøre i julen – men det er en slik magisk tid på året da dere bare legger ned garden litt. Små barn, og til med noen voksne tror på julenissen. Dere tror at det skjer magiske ting. Dere tror på mirakler. Mirakler.

Å, tidligere i dag kom jeg over det en kan kalle en hjemløs person som sto på et gatehjørne med et lite skilt, joda, og på skiltet sto det; «Jeg trenger et mirakel.» Det sto ikke «jeg trenger penger.» Det er det som pleier å stå. Det sto; «Jeg trenger et mirakel. Og vet dere hva? Mirakler skjer. Mirakler kommer ikke fra englene eller Ånden eller noe slikt. Mirakler er simpelthen ting dere ikke forstår. Dere forstår ikke hvordan det skjedde, og det spiller ingen rolle. Det spiller ingen rolle for dere om dere ikke vet detaljene når det gjelder hvordan noe eller noen kom inn i livene deres.

Et mirakel skjer når dere er villige til å komme dere ut av gamle begrensninger, når dere er villige til å gå ut av sinnet, når dere er villige til å gå ut av karakteren deres, denne karakteren som dere identifiserer dere slik med. Plutselig skjer det mirakler fordi dere er mer tilgjengelige for de energiene som bare ventet på dere. Bare ventet på dere. Alt er der.

Det er derfor jeg sier at det er enkelt. Jeg bruker uttrykket «Kasama», som noen ville ha oversatt til ordet «Kismet», som betyr skjebne, men ikke den vanlige lineære skjebnen. Kasama er sjelens skjebne. Vi snakket nylig om dette i Keahak. Skjebnen til … (Sandra kommer med kaffen) Å ja? Et pappkrus for kommandøren deres? En papp … plastkopp. Vær så snill! Vær så snill.

EDITH: Å broder! Kom deg over det! (latter)

ADAMUS: Nei. Jeg skal fortelle deg en historie Edith. Jeg skal fortelle deg en historie. Takk (til Sandra), i hvert fall keramisk. Jeg foretrekke krystall. Joda. (Adamus humrer) Jeg skal fortelle deg en historie kjære Edith. Dere har delvis hørt den fra Cauldre (under introen), men den er veldig sann. Båten i havna på Nilen passet ikke resonansen min. Vel, alle vi 70 kunne har sittet på båten og funnet oss i støyen og ubehaget, men hvorfor det? Hvorfor det? Det var så enkelt som å si; «Flytt båten.» Så enkelt er det – «Flytt båten.» «Kaffe i en keramisk kopp.» «Jeg Er den Jeg Er.» «Et liv i overflod.» Hvorfor ikke?

Hvorfor Edith, som har snakket ut og som nå får hovedtyngden av energiene mine … Edith, hvorfor har du funnet deg i noe mindre enn det beste for Edith? Hvorfor? Vi trenger mikrofonene. La oss ikke dill-dalle her. Jeg trenger kaffen min, mikrofon. Gjør deg klar på tavle. En mikrofon. Ja. Vær så snill, ikke løp alle sammen for å hjelpe meg her!

LINDA: Måtte gud forby!

ADAMUS: Så Edith, hvorfor har du funnet deg i noe som … kan du komme hit Edit? Sett deg på stolen.

LINDA: Åhhh, åhhh!

ADAMUS: Åhhhhh!

LINDA: Åhhhh!

EDITH: Edith, popstjerne over hele verden. Nå er det noe som er kjent som «Edith-faktoren» blant Shaumbra. (latter)

LINDA: Åhhhh!

ADAMUS: Vær så god å sett deg. Du behøver ikke å stå. Sett deg.

EDITH: Skal jeg det?

ADAMUS: Ser dere?! Rett på poenget mitt.

EDITH: Greit! Greit! Greit! (hun setter seg på stolen hans)

ADAMUS: Jeg tilbød …

EDITH: Jeg vet ikke om jeg kommer meg opp.

ADAMUS: Det er stolen til en konge, og hun sier «sier du det?» Vel Edith …

LINDA: Geoff, det der er tortur!

ADAMUS: Edith, hvorfor slår du deg til ro med noe som er mindre enn det beste i livet ditt? Hvorfor har du funnet deg i mindre enn det beste?

EDITH: Det er et utmerket spørsmål.

ADAMUS: Det vet jeg. Det var jeg som stilte det.

EDITH: Jeg skulle ønske jeg visste svaret.

ADAMUS: Åhh. Oww!

LINDA: Åhhhhh! (stønn og kommentarer fra publikum)

ADAMUS: Åhhh! Jeg vet, men det var veldig nær.

LINDA: Edith!

ADAMUS: Det er på grensen til …

Edith, du vet, og det er det som er problemet. Du vet, men du nekter å se det. Du har ingen visjon. Vel, hvis du har en visjon, så er det Ediths visjon.

LINDA: Åhhh!

ADAMUS: Flytt båten. (Adamus humrer) Jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg ikke, og det burde ikke du heller gjøre. Hvorfor kommer du til disse møtene hver måned?

EDITH: Fordi jeg elsker dem. Jeg liker det. Jeg tror på det.

ADAMUS: Ja.

EDITH: Jeg tror på opplysthet, bevissthet.

ADAMUS: Fint.

EDITH: Fullstendig legemliggjort bevissthet.

ADAMUS: Joda, og alt dette andre.

EDITH: Ja.

ADAMUS: Men alt er der ute. Jeg vil ha det i Edith neste gang vi snakker slik som dette. Jeg vil ha det legemliggjort i Edith.

EDITH: Jeg trodde det var det.

LINDA: Åhh!

ADAMUS: Ikke den Edith jeg snakket med tidligere! Ikke den Edith som aksepterer ting som er mindre enn det beste for seg selv og livet sitt. Og alle dere andre: dere har en liten Edith i dere. (Adamus humrer) Dere har alle dette med å tillate noe som er mindre enn det beste. Hvorfor? Hvorfor? Vel, det skal vi snakke om i dag. Det er veldig perfekt oppsett. Tillate mindre enn det beste – penger, helse, forhold, barn – skal vi fortsette, eller tar dere poenget? Noe som er mindre enn det beste.

EDITH: Jeg tar poenget, men jeg skulle ønske jeg hadde løsningen.

LINDA: Mmmmm.

EDITH: Vel, vil du at jeg skal lyve for deg?

ADAMUS: Vel …

LINDA: Det hadde jeg gjort!

ADAMUS: … på en måte … (mye latter)

EDITH: Du har rett, Linda.

ADAMUS: Vel, det får fram spørsmålet … jeg fikk det lagt rett i hendene mine. Det får fram spørsmålet; hva er løgnen? Hva er løgnen Edith? Du sier at du ikke vil lyve for meg. Jeg tror du lyver for meg, og at du enda mer lyver for deg selv.

Når du sier at du ikke vet … beklager Crash. Når du sier at du ikke vet, lyver du, og når du sier at du ikke vil du skal lyve for meg, så gjør du det. Du lyver ved å ikke tillate deg å være den du egentlig er. Og det er veldig enkelt. Det er veldig lett, men det er noe som hindrer deg. Og du har gitt meg tillatelse til å være brutal mot deg om nødvendig, og kjærlig når det er behov for det. Du har gitt meg tillatelse til å peke på hvor du har forblindet deg selv, stengt ned deg selv. Når du sier til deg selv og til publikum overalt i verden – hvis du ser på det lille røde lyset på kamera … verden ser på – du har gitt deg selv tillatelse til at jeg kan eksponere løgnen. Og løgnen er «Jeg vet ikke.» Du vet. Og det vil være det aller vanskeligste for deg å komme over, og det aller vakreste, og det er veldig lett.

Så vær så snill min kjære, vær så snill. En kan si at det koker ned til spørsmålet om verdighet, men det er egentlig et spørsmål om visjon, visjonen for Edith. Og visjonen er å drikke kaffe fra en porselenskopp. Det kan synes lite Edith, men det er veldig verdt det. (Adamus drikker kaffen sin) Ahh! (litt latter) Denne sensuelle kaffen som simpelthen ikke kan oppleves med papir, bare porselen.

Det er «Flytt båten», og ikke bry seg med det. Kommandere det, ikke bekymre seg. Cauldre, Linda, de andre, Lucia, ble bekymret da jeg sa «Flytt båten». Jeg bryr meg ikke om detaljene. De påvirker meg ikke. Og jeg går ikke inn i noen lang og kjedelig tvil om det stakkars mannskapet og skipet som må gjøre dette arbeidet, og hva kapteinen vil si, og om det er i henhold til reglene. Jeg bryr meg ikke, og det burde ikke du heller. Det burde ikke du heller. Dette året – dette kommende året, Edith – er en tid for realisering. Det er en tid for å bringe det sammen. Og det spørsmålet jeg har, og som Metatron stilte for lenge siden, er; Er du klar?

EDITH: Jeg er klar …

ADAMUS: La det være med det. Ahh, dette «men» kom nesten fram. «Men» …

LINDA: Hva?!

ADAMUS: Med dine ord. Med dine ord, “men.”

Tre ønsker

Edith, et spørsmål. Du vet, julenissen er virkelig. Ja, julenissen er virkelig. Hver gang massebevisstheten tror på noe – djevelen. Djevelen er veldig virkelig fordi det er nok folk som tror på det. De skaper det. Det er på en måte forårsaket av massebevisstheten. På samme måte som de Oppstegene Mestrene kan skape en kollektiv sjel, det er veldig lett. Så hvis det er nok folk som tror på julenissen, er julenissen virkelig.

EDITH: Akkurat.

ADAMUS: Og den kan manifestere seg. Jeg snakker ikke bare om virkelig som i … dere vet, at det er nok folk som tror på den, men jeg snakker om at julenissen faktisk manifesterer seg. Og miraklene og magien til julenissen og alvene skjer faktisk. Det skjer virkelig. Så Edith, når du vet det, får du tre ønsker til julenissen. Hva vil du be om? Tre ønsker.

EDITH: Et Ahmyo liv.

ADAMUS: Et Ahmyo liv. Ok.

EDITH: Strålende og med fantastisk overflod og rikdom.

ADAMUS: Flott.

EDITH: Strålende og fantastisk helse.

ADAMUS: Ok.

EDITH: Og strålende …

ADAMUS: Eh, tre. Tre. (Adamus humrer)

EDITH: Åh.

ADAMUS: Ikke dra det for langt overfor julenissen!

EDITH: Å, visdom. Jeg vil gjerne ha mer visdom.

ADAMUS: Julenissen er ingen idiot! Han kan telle til tre. (latter).

Ok, Ahmyo-liv. Det kan han ikke gi deg. Det må du gi til deg selv. Det er faktisk enklere enn at julenissen skal gi det til deg. Vill overflod – det kan faktisk julenissen hjelpe deg med, for når du har tillatt det, bare fortsetter det å komme inn. Det spiller ingen rolle om det er Jesus eller julenissen eller meg eller noen andre, vi vil fortsette å komme med disse gavene. Vi vil fortsette med å bringe inn energien. Vi vil hjelpe til med å bringe inn energien av vill overflod. Ja.

Og helse. Helse. Åh, ja. Det er mest opp til deg. Julenissen har ikke så stor innflytelse på det. Det er mest opp til deg.

EDITH: Jeg trodde at alt var opp til oss, at det er vi som er mester-skaperne.

ADAMUS: Det er dere. Det er dere. Men energiene blir ofte brakt inn av andre. Kroppen er på en måte din. Det er du som bringer inn disse energiene. Mye av disse andre greiene kommer fra utsiden. Kroppen er en veldig personlig ting. Og jeg skal gi deg et hint: ikke jobb med å helbrede kroppen din. Jeg mener det.

EDITH: Det gjør jeg ikke.

ADAMUS: Det vet jeg.

EDITH: Den er helbredet.

ADAMUS: Den er helbredet. Vel, den er faktisk … vi skal gå utover den fysiske kroppen som dere kjenner nå. Vi skal gå inn i denne lyskroppen. Så vi går på en måte utover den. Lyskroppen bryr seg på en måte ikke med den gamle fysiske kroppen. Vi skal ikke piffe opp den gamle – ikke den ‘gamle kroppen’ som i ‘deg’ – den kroppen du har blitt vant til. Så, fint. Takk. Og takk for at du holder ut med meg.

EDITH: Jeg elsker deg og jeg tolererer deg.

ADAMUS: Takk. Takk. (litt latter)

Vel, kjære Linda … (applaus) Takk. La oss fortsette med dette, hvis du kan være snill å gå til publikum. Julenissen. Du har tre ønsker. Hva vil du be om? Tre ønsker. Hvis du kan reise deg. Ja.

RICKI: Mine tre ønsker som … jeg skal prøve å ikke gjenta det Edith sa.

ADAMUS: Ja, er det ikke vanskelig, alle vil bare gjenta det Edith sier. (Adamus humrer)

RICKI: Selvfølgelig.

ADAMUS: Siterer Edith. Ja.

RICKI: Vel …

ADAMUS: Tre ønsker.

RICKI: Jeg vil at dette neste året skal være et magisk år …

ADAMUS: Ok.

RICKI: … da det skjer vidunderlige og fantastiske ting.

ADAMUS: Som hva?

RICKI: Som at jeg inne i meg selv skal vite at jeg er en Oppsteget Mester, og at jeg er akkurat der jeg skal være, og gjør det jeg har lyst til å gjøre.

ADAMUS: Fint.

RICKI: Jeg vil løse familieproblemene mine. Jeg elsker familien min, og likevel føles det som om jeg enten er for avhengig av dem eller de er for avhengige av meg, og at jeg har behov for å være mer for meg selv. Og jeg vil – det er bare noe menneskelig – bo på det stedet som er perfekt for meg.

ADAMUS: Hva betyr det?

RICKI: Det betyr at vi prøver å finne ut om vi skal bli boende der vi bor nå, eller flytte et annet sted, eller hva vi nå skal gjøre.

ADAMUS: Fint. Julenissen kan hjelpe deg litt med slike ting. Særlig når det gjelder flyttingen og den fysiske delen av det, for som du vet, å flytte – når du har bestemt deg eller det kommer til deg, det er liksom det enkle – men den fysiske delen kan være vanskelig, og julenissen har en masse hjelpere som kan hjelpe til med det.

RICKI: Det hadde vært fint.

ADAMUS: Ja, ja. Opplysthet, mesterskap – det er helt opp til deg. Julenissen kan ikke hjelpe deg med det. Jeg liker faktisk ikke å komme med nyheten, men julenissen er magisk, men ingen Oppsteget Mester. (litt latter, noen sier «oj») Han bryr seg ikke.

RICKI: Det kan jeg forstå ettersom det er vi som har skapt ham.

ADAMUS: Ja, ja, joda. Og ikke bare «vi», men massebevisstheten, mennesker, og alt det andre. De tror ikke på Oppstegene Mestre. Jøss, vi skal jaggu sjokkere dem neste år. (Adamus humrer, men ingen andre gjør det) Det var morsomt.

RICKI: Jovisst.

LINDA: Ha, ha, ha, ha!

ADAMUS: De tror ikke på det, men det er i ferd med å skje. Fint. Mange takk.

LINDA: Flere?

ADAMUS. Å ja. Det er innledningen min. Tre ønsker til julenissen.

STEPHAN: Vel, jeg har vel tre ønsker. Så det ene ønsket er at jeg skal få tre ønsker til når jeg vil. (latter)

ADAMUS: Faktisk så har julenissen en liten klausul. Han har en klausul. Joda, det er derfor de kaller ham Claus (på engelsk Santa Claus). Nei, du får tre. Det første handler ikke om 20 til. Han er ingen tosk. Du forstår hvorfor han har hatt det veldig travelt. Tell dem.

STEPHAN: Ok, mitt livs sjanse. Ok

ADAMUS: Jovisst. Du forstår, det er grunnen til at det er så enkelt. Du ber om et uendelig antall andre ønsker, og så lever du det aldri ut. Du sier; «Jeg har en hel koffert full av ønsker, og nå behøver jeg ikke å gjøre noe som helst.» Nå er det du som er i fokus. Du får tre, og du har omtrent 42 sekunder igjen til å svare, hvis ikke mister du ønskene dine. Så enkelt er det.

STEPHAN: Det ene ønsket er at jeg venter på et vedtak på oppholdstillatelsen min. Jeg vil gjerne vite om det … det burde skje når som helst, så det hadde vært …

ADAMUS: Å, det er allerede oppfylt. Ok.

STEPHAN: Ok. Fint.

ADAMUS: Det er allerede gjort.

STEPHAN: Kult!

ADAMUS: Det er gjort. Er det ikke strålende?

STEPHAN: Det kan jeg like!

ADAMUS: Lett som bare det. Det var ikke jeg som gjorde det.

STEPHAN: Ja, før jeg kom hit.

ADAMUS: Jeg påvirket det, eller gjorde deg oppmerksom på det. Så, fint.

STEPHAN: Så ha jeg et praktisk et, som det å selge et av selskapene mine …

ADAMUS: Fint. Fint.

STEPHAN: … for masse penger.

ADAMUS: Fint. Jeg er glad for at du kvalifiserte det. Fint. Så, tjene på det.

STEPHAN: Ja.

ADAMUS: Fint. Greit, gjort. Gjort.

STEPHAN: Perfekt.

ADAMUS: Jovisst.

STEPHAN: Hva mer?

ADAMUS: Tiden går.

STEPHAN: Tiden går. Greit.

ADAMUS: Hva som helst. Bare finn på noe. Veldig fort!

STEPHAN: Umm …

ADAMUS: Ehhhh! (lager lyd som en stoppeklokke)

STEPHAN: Et stort hus neste år. Et stort hus.

ADAMUS: Ok. Stort hus. Stort hus.

STEPHAN: Fem soverom.

ADAMUS: Fem soverom. Eier du det?

STEPHAN: Ja, hvorfor ikke?

ADAMUS: Er det noen sammen med deg i huset?

STEPHAN: Joda!

ADAMUS: Er det noen andre som bor der?

STEPHAN: Ja.

ADAMUS: En masse folk. Du har et samfunn.

STEPHAN: En masse folk. Samfunn.

ADAMUS: Ja, ja. Og dere sitter der og synger Kumbaya! Ehh … (litt latter) Men det er ditt hus.

STEPHAN: Ja.

ADAMUS: Ja. Fint. Så du kan kaste dem ut når du vil.

STEPHAN: Ja. Jeg kontrollerer …

ADAMUS: La oss begynne slik. La oss begynne med at det er ditt hus. Kast nå ut alle andre.

STEPHAN: Greit, det er mitt hus, og jeg kan invitere inn folk, og …

ADAMUS: Stort sett ikke. (Adamus humrer)

STEPHAN: Kanskje ikke.

ADAMUS: Jeg prøver bare å hjelpe deg litt.

STEPHAN: Ok.

ADAMUS: Eh, ja, for det er på en måte en tendens til å … du trenger ditt eget rom.

STEPHAN: Det er sant.

ADAMUS: Ja, joda. Jeg vet at det er sant. Jeg ville ikke lyve. Men uansett …

STEPHAN: Det er det som er fint når det er mitt hus. Jeg kan gjøre som jeg vil. Så jeg kan …

ADAMUS: Ja, det kan du, sammen med deg selv.

STEPHAN: Akkurat.

ADAMUS: Ok. Du kan ha et middagsselskap nå og da, men ikke noe slikt som å flytte inn …

STEPHAN: Du er invitert.

ADAMUS: Ja, takk. Fint. Hva skal du servere til middag? Hva skal du servere?

STEPHAN: Hva jeg skal servere? Um, filet mignon, litt rødvin.

ADAMUS: Ja.

STEPHAN: Og … ja, og så …

ADAMUS: Så langt høres det ut som en kjedelig middag. (Adamus humrer)

STEPHAN: Detaljene kommer senere.

ADAMUS: Ok, strålende. Gode ønsker. De er der. Det har allerede skjedd.

Vel, jeg vil be deg om å trekke pusten godt og dypt og legemliggjøre dem. Det er gjort, så lett som det. Det krevdes litt på-dytting, puffing fra min side for å få det fram, for å få deg til å verbalisere det, du lurte på om du virkelig kunne be om dette. Så absolutt. Du kan be om det du vil.

EDITH: Ingen papptallerkener.

ADAMUS: Ingen papptallerkener. (latter)

STEPHAN: Greit!

ADAMUS: Jeg drar hvis det serveres på papptallerkener.

Vel, det er allerede gjort, for du hadde visjonene om det. Det krevdes litt pushing, men det er allerede gjort. Og det er veldig enkelt. Disse fysiske tingene – et hus, selge jobben, oppholdstillatelse – veldig enkelt. Dette er virkelig ønsker til julenissen. Jeg mener, han er flink, du er flink til det, og jeg er flink til å hjelpe deg å få det fram, men det bare skjer.

Så fra nå av bekymrer du deg ikke om detaljene. Du bekymrer deg ikke om hvordan det skjer. Du stresser ikke med det. Du planlegger ingenting av det. Men du er i øyeblikket. Når prosessen begynner å rulle, når det begynner å skje, er du her som den yndefulle Mester som bare holder disse energiene i bevegelse, ikke blokkerer dem. Ikke lurer på hvordan det skjedde. Du lurer ikke på noe slikt, selv om det kan virke som om det er litt hikke underveis.

STEPHAN: Akkurat.

ADAMUS: Ah! Og hvis advokaten din plutselig ringer og sier «vi har et problem her», så trekker du bare pusten dypt, og tenker og til og med sier; «Nei, det er du som har et problem. Ikke jeg. Det er allerede gjort, få det nå til å skje.»

STEPHAN: Slik har hele året vært. Det har vært interessant. Det er liksom «wos! For et rotete år!» Men når en ser på det på en annen måte, er det liksom «Wow! Det er magisk hvordan alt ender helt perfekt.»

ADAMUS: Hva med “og!” Det er “og.”

STEPHAN: Jovisst!

ADAMUS: Det var et «rotete» år – jeg får ikke lov til å banne online lenger. (Adamus humrer)

STEPHAN: Julenissen oppfyller ønskene. Du kan!

ADAMUS: Men det var et utfordrende år, og åh, for et fantastisk år.

STEPHAN: Ja.

ADAMUS: Ja. Ja. Og advokaten ringer og sier «Vi har et lite problem med oppholdstillatelsen», og du trekker pusten dypt og sier «Og?»

STEPHAN: Løs det!

ADAMUS: “Det er ikke mitt problem!” joda. Joda, vakkert. Fint. Takk.

STEPHAN: Takk.

ADAMUS: Fint. To til, kjære Linda.

LINDA: To til?

ADAMUS: Jeg kommer med et poeng her.

LINDA: Greit. Jeg føler …

ADAMUS: Joda, tre ønsker til julenissen, som er veldig virkelig. Veldig virkelig. Tre ønsker.

LINDA: (løper til noen) Jeg blir tilkalt. Jeg blir tilkalt.

ADAMUS: Ja, ja. Tre ønsker.

LARRY: Mer penger! Mer penger! Mer penger! (latter)

ADAMUS: Fint, fint. Fint. Ok.

LARRY: Det er det hele.

ADAMUS: Og, min kjære venn. Det vil skje. Vel …

LARRY: Fint.

ADAMUS: Vel, og hva skal du gjøre med dem?

LARRY: Kjøpe en masse dritt. (latter)

ADAMUS: Før du svarer på det spørsmålet, husker du historien jeg fortalte – den skulle være med i toppselgeren min, den kommende best-selger boka en Mesters memoarer – om studenten som fikk et lån av Mesteren og kom tilbake dobbelt så blakk et år senere? Skal det være slik, eller vil du gjøre noe annerledes for å ... (en mobil ringer, Adamus stopper opp og fnyser)

LARRY: Hvem bryr seg?

ADAMUS: … energetiser … (den ringer igjen) Jeg tar den. Jeg tar den. (Adamus humrer)

LARRY: Noen har telefonen på.

LINDA: Ikke gi den til ham! Er du gal?! (latter) Ikke gi den til ham!

ADAMUS: Jeg må ringe til julenissen.

LINDA: (ler) Slå den av og sett deg!

ADAMUS: Julenissen, Sheema har oppført seg dårlig. Hun lar telefonen ringe midt i presentasjonen min. Så nissefar, stryk henne av lista di. Så, masse penger, masse penger, masse penger. Og hva skal du gjøre med dem?

LARRY: Bruke dem.

ADAMUS: Og?

LARRY: Bruke dem!

ADAMUS: Og?

LARRY: Bruke litt mer!

ADAMUS: Ok, hvor lenge? Til du er helt blakk?

LARRY: Da får jeg bare mer.

ADAMUS: Flott. Takk.

LARRY: Gleden er på min side.

ADAMUS: Takk. Ja. Ja, fra min munn til din. Eh, vel, kanskje ikke helt slik da, men … (latter)

LDINA: Åhh! Åhh! Eww!

ADAMUS: Fint. Fint. Og forhåpentligvis har jeg tidligere gjort både deg og mange andre av dere sinte nok, irriterte nok på meg til at dere bare drar hjem og «åh! Denne Adamus! Erghhh!» nok til å få energiene til å bevege seg igjen. En til.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Julenissen, tre ønsker. Hva vil du be om? Hva vil du be om?

LINDA: Å, vent, vent! Vi må mikse det litt. Mann, kvinne, mann, kvinne. (hun ler)

SHEEMA: Åh!

ADAMUS: Hvorfor det? Spiller det noen rolle lenger?

LINDA: Nei, det er bare en lek ...

ADAMUS: Ok.

SHEEMA: Jeg er den slemme jenta.

ADAMUS: Hva med opplysthet, uopplysthet? Opplysthet, uopp …

LINDA: Ååååhh!

ADAMUS: Åhhhh! (publikum sier også “Åhhh”)

Bare fortsett. Tre.

SHEEMA: Vel, det første er at jeg vil bli opplyst.

ADAMUS: Jovisst.

SHEEMA: Men jeg tror ikke julenissen kan hjelpe meg med det.

ADAMUS: Nei, nei, nei.

SHEEMA: Jeg vil ha et hus.

ADAMUS: Du vil ha et hus?

SHEEMA: Ja.

ADAMUS: Fint.

SHEEMA: Jeg vil ha et skikkelig fint hus.

ADAMUS: Jovisst, jovisst.

SHEEMA: Med tre, fire soverom.

ADAMUS: Greit. Jovisst. Kanskje du kan flytte inn hos Stephan.

SHEEMA: Neiii! (de ler) Jeg vil ha mitt eget hus.

ADAMUS: Takk. Åh! Ja. Og hva mer?

SHEEMA: Um …

ADAMUS: Det var et. Ok. Hva mer?

SHEEMA: Vel, dette er også personlig. Jeg vil at den kreative siden min virkelig skal eksplodere og komme fram.

ADAMUS: Hvorfor har den ikke gjort det?

SHEEMA: Hvorfor har den ikke gjort det?

ADAMUS: Ja – vel, hallo? (Adamus humrer) Echo, echo, echo. (litt latter) Hvorfor har den ikke det?

SHEEMA: Fordi …

ADAMUS: Dette rådyruttrykket.

SHEEMA: … jeg har hatt det ganske travelt med å fundere på opplystheten min.

ADAMUS: Er ikke det samme sak? (hun humrer) Er det ikke det samme? Jeg mener, du funderer på begge to, det er det jeg mener. (hun ler igjen) Realiserer ingen av dem. Men er det ikke det samme? Den kreative eksplosjonen din, og også …

SHEEMA: Det begynner å komme fram.

ADAMUS: Begynner.

SHEEMA: Ja.

ADAMUS: Sakte men sikkert?

SHEEMA: Jeg var redd for det.

ADAMUS: Hvorfor det? Du burde være redd for å ikke ha det.

SHEEMA: Vel, du vet, som da jeg hørte stemmen min for første gang, for syv år siden, var det så utrolig at det skremte meg.

ADAMUS: Jepp.

SHEEMA: Og jeg holdt opp å synge i syv år.

ADAMUS: Åh. Du vet hva som skal skje nå, gjør du ikke?

SHEEMA: Vel, jeg begynner å synge igjen.

ADAMUS: Joda, her og nå.

SHEEMA: Å nei!!! (latter) Neiii‼ (litt applaus) Vel, jeg bare …

ADAMUS: White Christmas, en av favorittene mine.

SHEEMA: Neiii, nei, nei, nei, nei.

ADAMUS: (synger) I’m dreaming …

SHEEMA: Jeg lærer …

ADAMUS: (fortsetter å synge) … of a white Christmas. (publikum stemmer i) Just like the ones I used to have. Sett i gang. Vi sang alle sammen, nå er det din tur.

SHEEMA: Jeg hater den sangen. (latter)

LINDA: Feliz Navidad!

ADAMUS: Jingle Bells. Hva som helst.

SHEEMA: Ok, det er slik at jeg hele livet har sunget fra halsen …

ADAMUS: Distraksjon!

SHEEMA: Nei, det er sant!

ADAMUS: Distraksjon. Jeg gjør det ikke enkelt … sett i gang.

SHEEMA: Nei!

ADAMUS: Du får 30 sekunder.

SHEEMA: Jeg har knapt nok funnet ut hvordan jeg skal vokalisere min egentlige stemme.

ADAMUS: Ja.

SHEEMA: Men jeg lover at jeg snart skal komme og synge for deg.

ADAMUS: Den kjøper jeg ikke. Snart er nå. Ja. Vil du ha opplysthet? (hun nøler, og publikum sier også «gjør det») Gjør det! (Adamus ler) Sett i gang. Et brutalt publikum. «Gjør det! Gjør det! Gjør det! Gjør det! Gjør det!

SHEEMA: Nei!

ADAMUS: Jeg bare sang. Ikke så bra, men jeg sang. (hun ler)

EDITH: Hun er opplyst, og hun er veldig kreativ. (litt latter)

LINDA: Du kan være nestemann, Edith. (mer latter)

ADAMUS: Ser du Edith – Edith, du prøver å redde henne. Du har denne flotte muligheten i julenisse-øyeblikket vårt der andre bare som – knips – realiserer hus, penger, salg av forretningsvirksomhet for store penger – knips – bare som det. Så enkelt er det. Så, hvorfor nøler du? Du sa nettopp at du har realisert stemmen din. Jeg ber deg om å slippe den ut. Du sa at du ville kreativiteten skulle bryte fram. Jeg tror ikke det. Jeg tror du vil fundere på det. Jeg tror du vil leke med det. Jeg tror ikke du vil ha det. Jeg tar mikrofonene. Det er sang eller ingenting. (publikum sier «syng»)

SHEEMA: Feliz Navidad? (publikum sier “Ja!”) Greit. Jeg prøver …

ADAMUS: Og så slutter vi oss til underveis.

SHEEMA: Greit- Men dette … halsen min kommer til å komme fram. Greit? Så la oss …

ADAMUS: Shh! Shh! Shh! Shh! Shh! Shh! Shh! Shh! Vel, ser du? forstår du hva jeg snakker om? Åh! Jeg sa det ville bli lett, og jeg sa at livet er godt, og …

(hun avbryter Adamus og begynner å synge en sang på spansk. Adamus lytter med et smil) Ahhhh! (applaus, og noen roper «bravo», de omfavner hverandre) Takk. Ah!

Jeg elsker at vi faktisk utagerer det. Vi demonstrerer faktisk, i stedet for å bare snakke om det, og jeg er klar over at jeg av og til kanskje pusher Lindas komfortsone, komfortsonene deres, men så enkelt var det. Du måtte bare uttale at et av ønskene dine var dette kreative uttrykket, dette frembruddet og opplystheten din. Men likevel, når du fikk muligheten; «La oss fundere på det. La oss tenke på det. La oss snakke."

Det er dette det gjelder

Mine kjære venner, til poenget mitt: Forpliktelse. Hver og en av dere har i dette livet forpliktet dere til at det er dette som er det viktigste. Ingenting annet. Ingenting annet. Dere forpliktet dere før dette livet. Dere forpliktet dere i et tidligere liv, mellom livene. Dere hadde denne forpliktelsen da dere var små babyer – «Det er dette som gjelder, alt eller ingenting.» Denne ilden som raser i hjertene deres og i vesenene deres som brakte dere hit, denne forpliktelsen om at dette er det livet – det livet. En forpliktelse om at dere ikke skulle sløse det bort, at dere ikke skulle la dere selv bli distraherte, forpliktelsen om at det er dette som gjelder – alt eller ingenting – det ligger veldig dypt i blodet deres. Det er veldig mye en del av alt det dere har gjort i dette livet. Det er det eneste som teller.

Og, mine kjære venner, julenisse eller ei, Adamus eller ei, det er her. Det er gjort. Det er ingenting dere behøver å jobbe med lenger. Det er ingenting dere behøver å studere. Det er tiden for realisering av det som allerede er.

Jeg brukte dette uttrykket «Kasama» i Keahak nylig. Vi skal alle oppleve dette på mange forskjellige måter. Det er det som allerede er gjort, som allerede er der. Enten det gjelder opplysthet, om det er noen flere dollar i lomma, om det gjelder helsa deres eller lyskroppen eller slike ting, så er det gjort. Det kom gjennom en visjon, gjennom et ønske. Det er der. Det er ikke der ute. Den sangen behøvde ikke å bli værende et eller annet sted ute i fremtiden. Dette ville uttrykket for kreativitet eller overflod eller viten eller enkelhet behøver ikke å være der ute, på avstand. Det er ingenting å streve for. Det er her. Kasama er sjelens skjebne.

Vel, jeg har mange ganger sagt at det ikke finnes noen skjebne. Det er ingenting forutbestemt. Ikke i lineære uttrykk. Det er ingenting der ute. Det er ingen høyere hånd som leder livene deres og får ting til å skje. Det er intet engleråd eller utenomjordiske vesener eller vesener under jorda, ikke en gang myndigheter som manipulerer livene deres. Det finnes ingen skjebne på utsiden, men sjelens skjebne finnes. Den er allerede inne i deg Edith. Det er allerede gjort.

Pengene – og penger er bare toppen av isfjellet – men realisasjonen. Realiseringen.

Vi har gjort … jeg har gjort – eh, vi har alle gjort – en effektiv jobb disse siste fem årene med å luke bort, gi slipp. Skyve bort de som ikke var forpliktet. I Crimson Circle er det ikke rom for de som ikke er fullstendig forpliktet til opplystheten sin. Dette er intet show. Det er ingen underholdning. Vel, det er underholdning, men … (litt latter. Det er mer enn underholdning. Dette er ikke bare enda en distraksjon. Det er dette som teller. Det er dette som teller.

Som jeg har sagt til Cauldre og noen andre Shaumbra, er det dette som er året, dette som er tiden, det er her og nå at popkornet begynner å poppe. Det har varmet seg opp. Dere vet hvordan det er når dere putter dette popkornet i gryta og det begynner å varme seg opp og dere lurer på om disse kornene vil begynne å poppe i det hele tatt. Særlig hvis dere er sultne og det er sent på kvelden og dere ser på en film og bare vil at disse kornene skal begynne å eksplodere i kreative orgasmer. Og …

SART: Ja! (latter, og også noen andre som roper «ja»)

ADAMUS: Men jeg sier det, og jeg begynte sesjonen vår i dag med å si at det egentlig er ganske enkelt. Og dere sier alle; «Ja, ja. Å, det er enkelt.» Men så, når det kommer til dere, når det er der og klart til å realiseres, kommer dere med unnskyldningene og «men» og «la oss vente», eller «Jeg vet ikke», eller hva det nå er.

Mine kjære venner, julenissen er veldig, veldig virkelig. En kan si at julenissen er inne i dere. Dere bidro til å skape den med den fantastiske, barnslige troen deres på julenissen.

Det er der, og vi skal realisere det. Jeg vil ikke høre noen flere unnskyldninger, noen flere «men». Alle verktøyene er her, og nå handler det om å la dere selv eksplodere inn i det dere egentlig er. Joda. En vakker eksplosjon inn i Selvet. Vi kommer tilbake til det, skal snakke litt mer om det om en liten stund. Men akkurat nå vil jeg fortelle den siste historien av historiene mine fra Bok En av En Mesters memoarer.

LINDA: Ahh. Bok en.

ADAMUS: Bok En. Ja, ja.

LINDA: Åhhhh.

ADAMUS: En Mesters Memoarer. Og vær klar over at jeg kaller det min bok, men det er vår bok. Det er korte historier for å illustrere, for å demonstrere veldig enkle poeng.

Vil folk forstå det? Noen få. Kanskje mer enn noen få. Vil den forandre verden? Jeg bryr meg ikke. Det spiller ingen rolle. Det er morsomt å lage historiene. Det er morsom å oppsummere. Når jeg forteller historien, lurer dere veldig ofte på om jeg forteller historien om dere. Heh! Joda. Noen ganger er det ditt navn. Noen ganger lurer dere på om jeg bare har forandret navnet. Det er våre historier.

Så før vi går videre, vil jeg gjerne fortelle den siste historien fra Bok en av En mesters memoarer. Og forøvrig så bekymrer Cauldre seg av og til, Linda kanskje mye, de sier; «Adamus, det er en stor uttalelse å si at dette kommer til å bli en topp-selger av en bok.» Nei, for det er ikke et ønske. Jeg prøver ikke å projisere positive – spytt – tanker inn i det, for det fungerer ikke. Vi realiserer det. Beklager. Det fungerer ikke så bra. (litt latter) Jeg prøver ikke å drysse englestøv over det. Det er veldig lett for meg å si det, for jeg ser det. Jeg vet det. Det er der allerede. Den er allerede publisert. Den er allerede spredd som ild overalt i verden. Den er allerede oversatt til flere språk, utgiverne står i kø foran døra og trygler Linda om å få en kontrakt, og hun står imot til hun får akkurat det hun vil ha ut av det.

Det er ikke ønsketenking, og det er forskjellen. Det er forskjellen på det mange av dere har gjort i livene deres – «Jeg håper bare at det er der. Jeg skulle ønske jeg kunne tenke positive tanker», og det fungerer ikke. Det er ikke så veldig effektivt. En bare vet at det er der. Jeg ser det, og da blir det slik. Det er en vakker måte å forme virkeligheten på. Jeg ser det allerede, derfor er det der. Derfor spiller det ingen rolle uansett hvilken retning ting går i. Kanskje gikk ikke ting i livet ditt i noen god retning. Det spiller ingen rolle. Dere har bare visjonen, og da forandrer alt seg.

Det er på en måte å leke med tid og ingen tid. Å, vi hadde slike flotte samtaler om tid i Egypt. Slike flotte opplevelser med å være tidløse ved å komme oss ut av en bevissthet med restriksjonene av tid, og forstå at det allerede er gjort. Ikke i fremtiden. Ikke om 20 år fra nå, men akkurat nå, og det forandrer alt. Det forandrer fortiden. Alt. Alt.

Å, mine mest strålende øyeblikk vil være når noen av dere popperne, noen som virkelig har åpnet opp … og jeg bruker analogien med popkorn, for mange av dere vil bruke sakte-steking metoden. Dere legger dem i ovnen og lar det koke i ca. seks timer til det sakte er kokt. Popkorn varmer en skikkelig opp, og så, boom!!! Det blåser opp. Men det blåser opp til dette fantastiske, på en måte smakfulle, sprø, deilige, som dere er. (noen sier «Ååh»)

Så, ja, ååh. (Adamus humrer) så, mine kjære venner, i Egypt, åh, vi hadde fantastiske opplevelser utover tid. Og mine største øyeblikk er når dere kommer til meg og ikke bruker makyo ord, men med en virkelig viten og sier; «Jeg forstår endelig hva du snakker om når det gjelder fortiden. Jeg forstår det endelig på en ikke-intellektuell måte, men jeg forstår det du sier om at fortiden overhodet ikke er slik jeg trodde den var, slik jeg husker den.» Når en av dere sier; «Du vet, jeg trodde jeg hadde en skikkelig vanskelig barndom og dårlige foreldre, at jeg gjorde stygge ting og tok dårlige beslutninger, gjorde feilgrep.» Og når dere plutselig forstår at det overhodet ikke var slik dere trodde det var. Dere forstår plutselig at det fremdeles skjer, det er ikke ille, og på en fantastisk måte kan en si at det uansett egentlig ikke skjedde. Når en av dere kommer til meg og sier; «Jeg forsto akkurat det du mente om fortiden. Jeg forstår det endelig.» Åh! Det blir et av mine beste øyeblikk. Men i mellomtiden, la oss gå inn i historien vår.

En historie

La oss trekke pusten dypt når vi nå skifter inn i den siste historien fra En Mesters Memoarer. Harold elsket julen. Han elsket den så høyt at han bestemte seg for å dekorere det som gjensto på toppen av det enorme juletreet i den store hallen på den spirituelle skolen. Han kom før de andre hadde våknet den morgenen slik at han kunne legge siste hånd på et tre som var nesten syv meter høyt. Det var enormt.

Han fant fram den store stigen. Han fant fram alle dekorasjonene og ornamentene, samlet det rundt seg slik at det var lett tilgjengelig, og begynte å klatre opp stigen. Han holdt selvfølgelig pynten til toppen av treet, den vakre engelen, krystallengelen som skulle plasseres på toppen av treet. Og i det han satte engelen på toppen av treet, hørte han at døra i det store hallen ble åpnet. Han snudde seg for å se, og så at det var Mesteren som kom. Mesteren.

Og i dette øyeblikket, mens han holdt på å gjøre seg ferdig med å pynte treet, i det øyeblikket tidlig på morgenen, mens han snudde seg for å se Mesteren, kan dere selvfølgelig tenke dere hva som skjedde med stakkars Harold. Han mistet balansen. Han falt ned fra stigen, og landet i haugen av pynt på gulvet. Han knakk armen, to ribbebein, og skar seg i ansiktet på pynten av glass, og besvimte.

LINDA: Awww.

ADAMUS: Mesteren sto bak i rommet, og hadde overhodet ingen dårlig følelse i forhold til det som akkurat hadde skjedd med Harold. Han forsto at det var perfekt for Harold.

Mesteren gikk bort til Harold som lå der utslått mens han fremdeles holdt på krystallengelen som skulle ha vært i tretoppen, men som nå var delvis knust. Han hadde biter av den i ansiktet. Mesteren så på ham, så på blodet som fløt nedover ansiktet, trakk pusten dypt, dro fram sin Apple i Phone 6 – vi har nå begynt med produktreklame i historiene våre (latter) – dro fram sin Apple i Phone 6, og tastet 113. Så langt en vakker historie.

Det neste er at Mesteren befinner seg på sykehuset, ved senga til stakkars Harold som nå hadde armen i fatle, som hadde store smerter fra de knekte ribbebeina, og en stor bandasje som dekket de mange sårene i hodet hans. Og plutselig våknet studenten, Harold, opp akkurat idet Mesteren kom inn i rommet. Han begynte å våkne, og Mesteren sa: «Så kjære Harold, hva tenkte du på?» Hva gikk gjennom hodet ditt i det øyeblikket du falt ned fra stigen? Hva gikk gjennom hodet ditt? Hva tenkte du på?»

Harold tenkte litt på, tenkte på uhellet, og sa; «Vel, Mester, det var i hovedsak to ting. For det første: ville jeg overleve? Det var langt ned fra stigen. Det var en masse kasser på gulvet. Ville jeg overleve? Jeg er ingen ungdom lenger. Det var et høyt fall. Ville jeg overleve?» Og Mesteren sa; «Ja, og hva mer?» Harold sa; «Du vet, jeg var alene i rommet og pyntet ferdig treet. Det jeg tenkte for meg selv var at jeg har et godt liv. Jeg har to fantastiske barn, jeg har en hyggelig kone, har vært gift en stund, og jeg har et fint hus. Men jeg lurte på hva jeg egentlig har gjort. Jeg har vært med i dette spirituelle samfunnet ditt de siste fem årene Mester. Men hva har jeg egentlig gjort? Har jeg distrahert meg selv? Har jeg egentlig lært noe? Går jeg bare i sirkel? Er det bare en distraksjon fra et liv der jeg ellers bare ville ha kjedet meg? Det var det jeg tenkte.»

Mesteren sa; «Perfekt. Helt perfekt.» Og han sa til Harold, han sa; «Du vet, når det skjer ting, når du faller, når du blir utsatt for en ulykke, når slike ting skjer, så gå alltid tilbake til det som var i hodet ditt da, for det er det som setter opp situasjonen.

«Der var du, pyntet juletreet til jul, tenkte på fremgangen din, tenkte på om du egentlig har gjort en god jobb på din egen spirituelle søken. Og plutselig kom alt ut av balanse. Du mistet ikke balanser fordi jeg kom inn. Jeg kom inn fordi du mistet balansen. Jeg var den perfekte distraksjon, den perfekte grunnen til at du snudde deg på stigen, mistet balansen og falt ned. Og da du gjorde det, førte det til en rekke ting. Det førte til at du lurte på om du egentlig var levende. Er du egentlig levende? Nå er du her på sykehuset, og er sannsynligvis takknemlig for at det ikke gikk verre. Det er ikke permanent. Du blir fort frisk. Men du måtte vurdere livet ditt.

Mennesker er på en måte interessante. Veldig interessante, for de vil mer enn noe annet føle seg levende, men vet ikke alltid hvordan de skal gjøre det. Mennesker gjør merkelige ting for å føle seg levende Harold, som det å falle ned fra en stige. Du tror kanskje at det var et tegn fra oven, men det var det ikke. Det var for at du skulle føle deg levende. Det å stå overfor døden, fikk deg til å føle deg levende. Ved å ha smerter, slik du har akkurat nå, minner det deg faktisk om at du er i live. Smerte er morsom på den måten. Selv om smerte er vanskelig og smertefullt, minner det deg på en merkelig måte om at du er levende.

Hvorfor er det slik at mennesker gjør ting, noen ganger underfundige og smertefulle ting bare for å føle seg levende? Hvorfor er det slik at mennesker kjører på motorveien i veldig høy fart, skremmende fart, bare på grunn av spenningen ved å føle seg i live? Hvorfor er det slik at mennesker skrur musikken så veldig høyt opp at den er utover skalaen for det ørene deres kan tåle? Hvorfor er det slik? Fordi det får dem til å føle seg levende. Den støyen, den vibrasjonen, den eksterne kraften og energien kommer inn gjennom ørene deres og forvrenger hjernene deres – den får dem til å føle seg levende.

Hvorfor er slik at mennesker krangler med andre mennesker, andre som de hevder de er glade i? Fordi det får dem til å føle seg levende. Joda, Harold, selv en krangel får en til å føle seg levende. Det holder i gang noe som kanskje ellers hadde vært et kjedelig liv, et liv der en lurer på om en egentlig er i live, om de egentlig er verdige, om de egentlig gjør noe av verdi.

Hvorfor er det slik at mennesker leker ekstreme leker? Hvorfor er det slik at mennesker med hensikt kutter i seg selv? Hvorfor er det slik at mennesker bruker dop eller drikker for å få overskudd Harold? Fordi det får dem til å føle seg levende.

Det er så visst bedre måter for å føle seg levende, men det er veldig få mennesker som egentlig er klar over det. Så de bruker disse eksterne utfordringene. De gjør merkelige og ekstreme ting bare for å føle seg levende, for det er ingenting som er verre, ingenting som er verre enn å føle seg død, føle seg nummen, føle seg verdiløs, selv om en fremdeles har en fysisk kropp.

Så de gjør veldig, veldig merkelig ting. Harold, fallet ditt fra stigen var på en måte svaret på et spørsmål til deg selv som du hadde der på stigen; Gjør du noe betydningsfullt i livet ditt? Er du egentlig levende?

Og det virkelig spørsmålet er Harold, lar du deg selv føle? Lar du deg selv føle livet? Eller stenger du av for det? Kompromisser du? Må du alltid tilfredsstille andre mennesker? Først gi til andre? Du kan ikke føle deg levende på den måten. Nei. Faktisk, når du gjør det, når du alltid setter andre først, føler du deg litt mer død for hver dag, for de tar energi, og du tillater dem å gjøre det.

Da du falt fra stigen og fikk fryktelige smerter og så besvimte på grunn av smerten, fikk smerten deg til å føle deg veldig levende. Er det ikke merkelig?

Harold, jeg har kjent deg i fem år. Du har vært en god student. Men Harold, du stiller spørsmål. Du stiller deg selv spørsmål. Du holder deg selv tilbake. Du føler fremdeles at det er veldig viktig å gjøre alt mulig for alle andre, at alle andre skal ha det bra. Du begrenser fremdeles deg selv. Du skammer deg fremdeles over å ha mer i livet ditt.

Så Harold, på en måte dreper du deg selv sakte, dag for dag. Og du sier til deg selv at, vel, du er en god far. Du har en god jobb. Du har ingen regninger, men du vet like godt som jeg at du egentlig ikke føler deg levende.

Da brøt Harold sammen i gråt, for han visste akkurat hva Mesteren snakket om, og det føles godt å gråte. Og Mesteren prøvde ikke å trøste Harold, prøvde ikke å klappe ham på skulderen eller hodet og si at alt ville bli bra, for han visste at dette øyeblikket med gråt handlet om å føle seg levende igjen. Han visste at disse tårene og disse emosjonene og denne forløsningen som kom, åpnet ham opp for sjelen sin.

Akkurat i det øyeblikket åpnet døra seg, og inn kom en gruppe frivillige sangere. De begynte å synge en vakker julesang, og Mesteren sa; «Hør, åh Harold, englene synger» (stønn og latter over Adamus’ spøk) Og Harold gråt og stønnet, ikke på grunn av smertene eller skadene, men av smerte over Mesterens dårlige humoristiske sans. Og slik slutter En Mesters Memoarer. (Adamus humrer, applaus)

Og til poenger kjære Shaumbra; levende. Levende.

Overleve eller være levende

Vi har kommet langt sammen, og en kan si at det vil bli mer intenst, og det er bra, for dere kommer til å føle dere mer levende. Vi har kommet langt sammen, og det er ikke lenger rom i livene deres for å bare overleve, bare så vidt greie dere. Intet rom for det.

Det er egentlig spørsmål om å overleve eller være levende. Det er det som er spørsmålet – overleve eller være levende. Det er ikke lenger noen midtsone her. Ikke mer tilbakeholdelse. Jeg kommer til å være empatisk når det gjelder det dette kommende året. Det har ingenting å gjøre med året, men det er en fin tid for det. Jeg elsker julen. Vi feirer, lener oss litt tilbake, og gjør oss klar for neste runde. Men neste runde vil ikke handle om å overleve. Det er ikke så veldig morsomt å overleve, er det vel? Nei. Nei. Dere kom ikke hit for å overleve, og det er en del av konflikten. Det er det som gjør dere annerledes enn andre folk. Det er derfor dere noen ganger synes at dere er merkelige og annerledes og alt annet. Det er fordi dere ikke vil tolerere å bare overleve. Dere vil falle ned fra en veldig høy metaforisk stige hvis dere bare overlever etter dette.

Det vil dere ikke gjøre mot dere selv. Harold falt ned fra den stigen. Det var ikke på grunn av Mesteren. Mesteren kom bare tilfeldigvis inn i rommet til perfekt tid, slik som skjer synkronisk. Men det var ikke Mesteren som fikk ham til å falle ned. Det var Harold som visste at han knapt nok klarte seg, som hadde en gnagende viten om at det fantes mer, men følte også at han undertrykte det. Han ville være en god far, en god ektefelle, en god student, god til alt, og det fungerte ikke lenger. Han bare overlevde. Han var egentlig ikke levende.

Dere sier at dere vil ha et frembrudd, en eksplosjon av kreativitet. Dere vil ha opplysthet, noe som egentlig bare er realisering. Dere vil at det skal skje, og jeg begynte samtalen med å si at det er enkelt, veldig enkelt, hvis dere ikke står i veien for dere selv, og hvis dere ikke kommer med unnskyldninger. Og hvis mikrofonene kommer til deg, synger du av hjertets lyst, og det mener jeg metaforisk. Hvis livet kommer til deg, omfavner du det. Du kommanderer det. Du danser med det. Du føler deg levende med det.

Det aller største for et sjelevesen er å kjenne Jeg Er, og det er også å føle seg levende. De, du, kom til denne planeten for å legemliggjøres i biologi. Det er på en måte fremmed, men nå er dere vant til det. Dere kom hit for å føle dere levende. Det finnes ingen bedre måte for å føle seg levende enn å ha fem menneskelige sanser, en fysisk kropp som kan oppleve smerte. Å være i en lineær virkelighet med all sin sneverhet hjelper dere faktisk på en måte til å føle dere levende. Men underveis blir dere opphengt i rutinene og rytmen, i massebevisstheten, i dere egne dogmer, i deres egen dritt – energetiske dritt – og dere stopper opp. Dere kompromisser. Dere holder tilbake. Dere forteller meg at dere skal synge en gang i fremtiden. Dere forteller meg at dere er helt klare for det, hva det nå enn måtte være. Men dere bare venter. På hva? Dere bare venter.

Og i mellomtiden … jeg bryr meg egentlig ikke, for det har uansett allerede skjedd, det kan jeg se når jeg ser på deg Pete, eller hvem som helst av dere. Det er gjort. Realiseringen, mesterskapet, opplystheten, hva det nå måtte være – det er gjort. Så jeg bekymrer meg ikke for det. Det eneste som er smertefullt for meg, er når dere bare overlever, når dere egentlig ikke er levende. Det eneste jeg synes er vanskelig, er å se på dere og vite at det allerede er der, vite at dere kanskje er redde for å realisere det. Dere legger det til side. Dere venter på at en annen kjerne ved siden av dere skal poppe først for å forsikre dere om at det ikke bare popper og så blir usynlig. (Adamus humrer)

Mine venner, vi kan ikke vente lenger. Vi kan ikke vente. Jeg tror ikke dere vil det, men det er likevel det som skjer. Det er likevel denne nølingen. Vi kan ikke vente lenger.

Jeg har tidligere sagt at opplysthet, realisering, er det dere vil mer enn selve livet. Hvis jeg hadde holdt hodet deres under vann, hvis jeg festet et deksel på toppen av den popkorn-kjelen … hvis dere vil det mer enn selve livet, men denne nølingen er der fremdeles, denne tilbakeholdelsen.

Så det kommer til det punktet da dere bare overlever. Det er en del av dere som vet det, og den kommer til å skyve dere ned fra stigen. Ikke jeg. Ikke noen konspirasjon, men det er du selv som skyver deg ned fra stigen slik at du kan føle deg levende. Det er noe som er fantastisk ved nær-døden opplevelser. Åh! Det er fantastisk. Skremmende. Og det er ikke alltid nær-døden. Noen ganger er det dødsopplevelser. (Adamus humrer) Det er det som er det fantastiske, for det kan gå andre veien. Men det får dere plutselig til å føle dere levende.

Vi behøver ikke å gjøre det på den måten. Jeg anbefaler det på ingen måte. Vi behøver ikke å gå gjennom denne store bilulykken som ligger i noen av energiene deres, eller det med kreft. Den er skummel. Jovisst. Vi burde ikke en gang snakke om det, ikke sant? Jo, la oss snakke om det, for det skremmer vannet av dere, og det burde det.

Legen kommer med nyheten; «Du har kreft.» Mm. Jøss. Plutselig begynner du å sette pris på livet, ikke sant? Plutselig handler det ikke lenger bare om å overleve. Nå er det som om dere sier; «Jeg må leve. Jeg må gjøre alt det jeg skulle ønske jeg hadde gjort.»

Og så kommer dere til meg. Det er det som er morsomt. Så kommer dere til meg og sier; «Jøss Adamus, du vet, jeg fikk nettopp nyheten. Det er ikke så bra. Er det noe du kan gjøre?» Jeg sier «Niks. Sjekk med julenissen. Kanskje han kan hjelpe deg.» (humrer) Ikke så bra. Ikke så bra. Men det er strålende. Og … (han ser på Linda)

LINDA: Jeg lytter.

ADAMUS: Det som er bra, er at dere får nyheten, får panikk, og lurer på om det finnes noen mirakelkur der ute. Nei. Men dere begynner å vurdere livet. Ah! Og så kommer dere til meg, og vi har noen strålende samtaler – og dere vet hvem dere er – og til å begynne med prøver dere å forhandle. Det fungerer ikke. Men så sier dere; «Du vet. Jeg skulle ønske jeg hadde …» og det er bare å fylle ut resten. «Jeg skulle bare ønske jeg hadde tillatt. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde utsatt opplystheten min, min egen realisering. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært litt modigere. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde kompromisset så mye. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt den klare visjonen som jeg har nå den gangen. Åh, jeg har visjonen. Når jeg står overfor døden og all smerten og alt annet som henger sammen med den prøvelsen, åh, jeg skulle ønske.» Mine kjære venner, la oss ha visjonen nå. Det er mye enklere.

Da vi begynte i dag sa jeg at det egentlig er enkelt, med mindre du kommer i veien for deg selv. La oss ha denne visjonen nå. Og visjonen, jeg mener ikke en visjon med øynene deres. Visjon er bevissthet. Det er det visjon betyr. Det er en klarhet.

Cauldre har tillatt meg å fortelle en interessant historie. Her om kvelden, da han etter middagen satt og så på et eller annet intetsigende TV show og slappet av, sier han at han hadde en opplevelse. Han slappet av. Og plutselig kunne han se på en måte han aldri før hadde sett. Ikke bare med øynene sine. Han kunne se 360 grader rundt seg. Selv om øynene var lukket, kunne han se inn i alt, inn i steinene på peisen, inn i treverket i skapene, inn i alt. Han kunne se inn i og gjennom ting. Han kunne sanse alt uten å anstrenge seg. Helt uanstrengt, uten å prøve på det. Plutselig var bevisstheten der. Det er slik det er. Plutselig er bare all bevisstheten der.

Og bevisstheten er overhodet ikke noe mentalt. Den bare er der. Dere behøver overhodet ikke å jobbe med det. Plutselig forstår dere oppsettet. Dere forstår hvordan energien fungerer, hvordan de kommer for å tjene dere. Dere forstår at dere er deres egen bestevenn og deres egen verste fiende. Dere forstår at dere kommer i veien for dere selv. Dere forstår hvordan dere kompromisser. Jeg skulle til å si ‘bøyer av’, for dere kompromisser veldig mye.

Huske visjonen

Dere vet hvorfor dere er her i dette livet. Dere vet om denne forpliktelsen, denne brennende dype forpliktelsen, men så kompromisser dere. La oss gå utover det. La oss få litt visjon.

Med det vil jeg be om at lysene dempes litt, og om litt myk jule-merabh musikk. Å, ja.

Visjon, ah, det betyr ikke øynene. Det er den vitenen som vi har snakket om.

(myk julemusikk spilles)

Det betyr ikke at dere behøver å kjenne alle detaljene i det som skal skje. Det er visjonen, visjonene om opplystheten deres i dette livet. Den er her.

(pause)

Det er ingen mental visjon. Det er ikke en som dere må mane fram i sinnet. Det er en visjon, en viten om at dere kom inn i dette livet og sa at det var det siste livet deres. Dere kom inn i dette livet med en veldig dyp forpliktelse om at ingenting skulle komme i veien for dere. Ikke en gang dere selv. Jeg har alltid likt den delen, da dere sa: «Ingenting skal komme i veien for meg, ikke en gang meg selv.»

Om det handler om å falle ned fra en stige, bli utsatt for en bilulykke, hva det nå er, ville dere ikke la noe komme i veien for dere. Dere hadde en slik visjon, en slik visjon om hvorfor dere er her. Den er der fremdeles.

Skjønnheten i dette er at dere ikke behøver å gjøre noe som helst. Dere behøver ikke å jobbe med visjonen. Dere behøver ikke å finne ut av hvordan dere skal få gjennomført den. Det er allerede gjort.

Dere behøver bare å komme tilbake til den visjonen. Den opplyste, legemliggjorte Mesteren. Ikke om ti år fra nå, ikke senere. Akkurat nå.

Den visjonen alene, den gjenforbindelsen er nok. Den vil flytte fjell og båter. Den visjonen, den vitenen, uten tvil, denne modige visjonen er alt som trengs. Alt annet begynner bare å falle på plass.

Det er da du, mesteren, bare kan ha dette store, gamle smilet rundt munnen. Det er da du kan tillate energiene å tjene deg. Det er da du ikke rygger unna eller holder tilbake når det gjelder rikdom og fylde, helse. Du setter ikke foten på bremsa. Den visjonen … er det du brakte inn i dette livet.

Dere vet, den visjonen er en av de to tingene dere så på som veldig dyrebare, så dyrebar at dere gjemte den bort. Dere ville ikke at noe skulle forvrenge eller forurense eller ødelegge den visjonen. Så dere gjemte den bort slik at den ikke skulle bli utsatt for hardheten i denne verden. Dere gjemte den bort fordi dere visste at dere ville være veldig sårbare overfor mørke i dette livet, mer enn i andre liv. Jeg gjentar det. Dere visste at dere ville være sårbare overfor mørke i dette livet, mer enn i andre liv. Så dere gjemte bort denne visjonen slik at den ikke skulle bli ødelagt.

Dere ville være mer sårbare overfor mørke, for dere ville være mer sensitive, dere vil være mer som utforskere, og dere visste at tiden ville komme da dere ikke lenger kunne løpe fra mørket – deres eller andres. Dere kunne ikke lenger løpe fra det. Dere kunne ikke lenger gjemme dere i lyset.

Ekte integrasjon er å integrere alt – mørke og lys, høyt og lavt, godt og dårlig, maskulint, feminint – så dere gjemte bort denne visjonen om opplystheten deres, så godt at en nesten kan si at dere glemte hvor dere hadde lagt den.

(pause)

Men dere vet, det gjorde ikke jeg. Jeg så hvor dere gjemte den. Jeg visste at vi ville komme til å sitte her rett før julehøytiden, rett etter å har krysset den historiske markøren 2012. Jeg visste at det ville komme en punkt da dere ikke lenger ville tolerere det å bare overleve lenger. Dere ville ikke finne dere i bare månedlige prater om hvor fantastisk opplysthet kunne være. Jeg visste det ville komme til et punkt da, hvis vi ikke fortsatte med det, ville få mytteri her i Crimson Circle.

Så jeg hadde visjonen, dere hadde visjonen om at vi ville sitte her med myk julemusikk som spilte i bakgrunnen, et fint Hanukkah tre på scenen, og jeg visste at vi ville snakke om visjon igjen. Den visjonene dere hadde, visjonen, vitenen om at opplystheten allerede var der. Ikke et eller annet sted, men akkurat her.

Visjonen, bevisstheten, og så, i denne formen for Kasama, som betyr at det allerede har skjedd, sa jeg; «Du vet, det kreves et skikkelig modig og djervt vesen for å ha en visjon og å tillate den.» Veldig modig, djerv.

En ting er å ha visjonen, vitenen om opplysthet, og holde den på avstand, akkurat slik en holder en gulrot foran en hest. En annen ting, helt annen ting, er å tillate den.

En kan på en måte neste si at det til et visst punkt er morsomt å ha visjonen og fortsette å jobbe mot den, la den være urealisert. På en måte moro, til et visst punkt. Men så, vel, så begynner livet å gå ut av dere. Dere føler dere ikke så levende. Dere føler det som om dere bare overlever. Det skjer faktisk ofte med de som holder på med spirituelt arbeid.

Jeg vil si at alle som involverer seg i spiritualitet, og til en viss grad i religion, alle har et hjertelig ønske om å kjenne noe større. Men veldig ofte er spirituelt arbeid, grupper, bøker, produkter, bare måter for å overleve. Det er bare distraksjoner. Det er bare enda en beskjed til Selvet om at Selvet ikke er klart.

Før eller senere … før eller senere blir dere lei av dette, og vi kommer til sannhetens øyeblikk. Det har allerede skjedd, og det skjer. Det morsomme er at dette sannhetens øyeblikk akkurat nå ikke bare skjer her. Det skjer også i alt ved fortiden deres. Det du føler akkurat nå blir følt av deg, et ungt barn i juletiden, en ung voksen en jul for tjue, tjuefem år siden. Alt blir følt.

Det handler om å huske den visjonen, denne vakre visjonen, denne forpliktelsen, «Det er dette.» Nå som vi følte tilbake til denne visjonen og forpliktelsen til opplysthet i dette livet, er det neste steget å være så modig, utrolig, djerv at du lar det komme inn i deg. Ikke mer venting eller holde på avstand. Ikke noe mer å nøye seg med, noe annet enn den fullstendige realiseringen. Ikke mer tenking. Ikke mer tvil. Ingen flere leker. Det er dette. Det er dette. Enten gjøre det eller dø. Så la oss gjøre det.

(pause)

Jeg forstår hvorfor dere gjemte visjonen, hvorfor dere lot som om den ikke var der. Jeg kan forstå hvorfor dere ikke ville at den skulle ødelegges. Dere ville heller la være å realisere den, eller ikke eie den, i stedet for at den skulle bli forvrengt av deg eller andre. La oss dra den fram igjen. La oss ta den fram fra der den har vært gjemt, åpne den, akkurat som du ville åpne en julegave. Ja, akkurat nå. Ikke vent. Ikke vent til neste jul.

Åpne den opp, som om den har ligget under juletreet og bare ventet på deg. Bare åpne den opp. Det er opplystheten din. Det er bevisstheten din. Det er fullstendigheten din. Føl den.

(pause)

Ser du, det var veldig enkelt. Det var ikke så vanskelig i det hele tatt. Ta den nå rett inn i deg. Bare ta den rett inn.

(pause)

Kroppen din, ta den inn i kroppen og sinnet ditt. Den er levende. Se, den er levende.

Det var ingen bok om hemmeligheter. Det var ingen magisk stav. Det var deg. Visjonen din, den er levende. Dere behøver ikke å gjøre ting som det å falle ned fra en stige eller komme opp i bilulykker eller få dårlige nyheter fra legen. Det er falske måter for å føle seg levende.

Visjonen er levende. Ta den inn i deg selv, inn i kroppen din, inn i øynene dine, nesen din, munnen din. La den flyte inn i ørene dine, inn i magen, inn i føttene, inn i dagene og nettene dine. Den er levende.

(lang pause)

Trekk pusten dypt. Trekk pusten godt og dypt mine kjære venner. Jeg elsker denne tiden av året. Den er veldig magisk, veldig magisk. Magi er virkelig, hvis dere lar den være det.

Så, som jeg sa da vi åpnet, det er lett. Det er ganske lett. Av og til kommer dere i veien for dere selv. Joda. Dere kommer i veien for dere selv med tvilen og det å holde tilbake. Men dit vi skal nå, der Shaumbra som fremdeles er igjen, dit vi skal nå, er inn i realiseringen, opplevelsen, inn i det å leve det. Ikke bare overleve i livet og snakke om det, men leve det. Det er dit vi skal. Det kommer faktisk til å bli mye lettere, mye lettere på mange måter. Men det vil kreve at dere på en måte er modige – vel, skikkelig modige – og er dere selv.

Så, med det mine kjære Shaumbra, det er en slik glede å være her hos dere. Nå må jeg forberede meg til festen deres. Ja, jeg vil være der. Og vær så snill, server uansett ikke meg eller dere selv noe annet enn det beste. Ikke bare på festen i kveld, men generelt i livet. Med det, la oss trekke pusten dypt, og huske at …

PUBLIKUM OG ADAMUS: Alt er vel i hele skapelsen.

ADAMUS: Med det, god jul kjære Shaumbra. Takk. Takk. (applaus)

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø. Korrektur: Evy Finjord Heggelund
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.