CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Serien om Kharisma

SHOUD 7: “Kharisma 7” – av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
7 mars 2015
www.crimsoncircle.com

Oversettelse: Gunn Remø                                                                                                                                                                                                                                                                                            Korrektur: Evy Finjord Heggelund

 

ADAMUS: Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene

 

Velkommen kjære venner. Velkommen, velkommen. Takk for den vakre musikken (med Gerhard & Einat) Ah! La oss trekke pusten dypt når vi nå begynner. For en gruppe her. For en gruppe her (online). Ah! La oss bringe alt sammen, alle dere der ute, bringe det sammen med alle dere her, og jeg har lyst til å åpne med en Shaumbra-gåte. Hm. Ja, denne er lett. Shaumbra-gåte.

 

Men før Shaumbra-gåten, må jeg stille et spørsmål som sannsynligvis er mer aktuelt. Sandra, hvor er kaffen min? (Latter) Ahhh! (Hun gir den til ham) Den var helt klar, og i dag får jeg servert den i en skikkelig guddommelig kopp. Ikke flere plastkopper. Ikke flere papirkrus, men virkelig eleganse til en ekte Mester.

 

LINDA: Og slik bør det være. (Publikum samtykker)

 

ADAMUS: Ja. Ja. Og som jeg hørte det ble sagt i dag, så er ikke dette Louisville Colorado. (Adamus etterligner Geoff’s uttalelse) Louie-ville. (Fransk uttalelse) Lou-ville. Lou-ville. ‘Lou’ som kongene, ahh, og ‘ville’ som hjemmene. Ja, ja. Så passende det er at vi er her i Louie-ville. Ja. Ikke Louisville. (Latter) Så, en skål for hver og en av dere (løfter kaffekoppen), ah, ja, som ser på, som er her personlig. Og hva har vi her? (Ser på Linda som er kledd som en vulcan til ære for Leonard Nimoy som nylig gikk over)

 

LINDA: Ikke noe spesielt.

 

ADAMUS: Spock. Spock. Ah. Spock. (Gnir henne på skuldrene) Ah! Jeg må ta meg litt tid her. Spock. Slapp av Spock. Ja.

 

LINDA: Det er ikke logisk. (Latter)

 

ADAMUS: Slapp av. Så jeg hører at den som spilte, skuespilleren som spilte Spock nylig gikk over. Og hva tror dere essensen av Spock opplevde da dette vesenet gikk over? Dette vesenet som spilte rollen til dette vesenet som ble så opphengt i sinnet? Hva tror dere Spock plutselig forsto?

 

LINDA: At han også var Gud.

 

ADAMUS: Neppe. (Latter) Neppe, neppe, neppe.

 

Så da Spock, som nå er del av bevissthet, å, det er et vesen som blir kalt Spock i de andre rikene. Ikke bare den som spilte Spock, denne kjære Leonard, men det er en Spock i de andre rikene nå.

 

Og da Spock gikk over, ga det ingen mening. Det var ikke logisk – hele denne opplevelsen med å gå over, opplevelsen av å dø. Nei, det ga overhodet ingen mening, og det kastet bevisstheten til kjære Spock inn i litt av en uro. Den ble på en måte kastet opp/ned. Det ga ingen mening. Og enda så mye Spock prøvde å finne logikken i dette med å gå over, så gikk det simpelthen ikke. Og enda så mye Spock prøvde å kjempe imot og prøvde å finne mening og logikk i det, og prøvde å forakte dette som bare en menneskelig opplevelse av unødvendig død, var det noe som skjedde med Spock, selvfølgelig via skuespilleren. Men det var noe som skjedde. Spock forsto at det finnes mer enn logikk, mye, mye mer enn ting som gir mening. Og Spock forsto særlig at Jorden er den største av alle planeter. (Litt latter)

 

LINDA: Selvfølgelig.

 

ADAMUS: Og når det gjelder all denne nedlatenheten i forhold til Jorden og tingene på den menneskelige reisen, forsto han selvfølgelig aldri det, og når det gjelder dette med å se ned på mennesker, forsto han plutselig at det aldri vil gi mening.

 

LINDA: Han så ikke ned på det, han forsto bare ikke!!

 

ADAMUS: Det spiller ingen rolle. (Adamus humrer) Han forsto plutselig at det til syvende og sist egentlig ikke er noen virkelig logikk i universet. Det er heller ingen sannhet i universet. Han forsto plutselig at det er noe mye, mye større, og det er den sensuelle opplevelsen av livet.

 

LINDA: Mmm.

 

ADAMUS: Noe som bare kan opplevelses på Jorden i sin fulle utstrekning, bare på Jorden. Så hva gjør Spock, bevisstheten, akkurat nå?

 

LINDA: Feirer.

 

ADAMUS: (ler) Planlegger å inkarnere, ja, bevisstheten av Spock – ikke skuespilleren, men bevisstheten av Spock – å ta på seg fysisk form, ta på seg sinnet. Men mer enn noe annet, ta hjertet og lidenskapen som ikke en gang finnes på de mest intelligente planetene, for til syvende og sist betyr intelligens ingenting uten hjertet. Så Spock, vi ønsker deg velkommen til samlingen vår, og i dag vil du kanskje lære noe om menneskelige prøvelser, om menneskelig tragedier og komedier. Du vil kanskje lære noe om den menneskelige opplevelsen som til slutt, min kjære logiske venn, vil bringe deg til ekte opplysthet. (Adamus drikker av kaffen sin) Ahh!

 

LINDA: Jeg holder pusten.

 

ADAMUS: Og kaffe. Og kaffe. Ja.

 

En gåte

Så gåten er Shaumbra, gåten er: hva er det som er her og som mangler?

 

LINDA: Mmmm.

 

ADAMUS: Hva er det som er her men som også samtidig mangler? Det burde ikke ta dere lang tid å finne ut av det. Kjære Spock, Linda, hva det nå er, kan du ta fram mikrofonene takk? Vi har flere spørsmål. Hva er det som er her og som mangler? Veldig enkelt.

 

SHAUMBRA 1 (kvinne): Realisering.

.

ADAMUS: Realisering. Jovisst. Fint. Hva er det som er her og som mangler? Ikke gi den til henne. Hun vil ikke ha den. (Adamus humrer) Hva er det som er her og som samtidig mangler?

 

SHAUMBRA 2 (mann): Bevissthet.

 

ADAMUS: Bevissthet. Joda. Det er ganske åpenbart. Vi behøver ikke å gå mer i detalj når det gjelder dette akkurat nå …

 

LINDA: Å, fint.

 

ADAMUS: … men det er en storartet Shaumbra-gåte. Det er det som er her og som samtidig mangler – følelse, lidenskap, bevissthet, Jeg Er-het, Jeg Eksisterer-het. Det er her, men det mangler også. Vi skal gå inn på det i dag for at dere skal få en litt bedre forståelse av hvordan det kan være her og samtidig mangle.

 

Et spørsmål

Så la oss trekke pusten godt og dypt når vi nå går inn i denne dagen og dagens Stoud spørsmål. Her er vi, litt over to måneder inne i dette nye året. Det vil bli et interessant år, et år med mange forskjellige hendelser – ja, en behøver ikke å være Mester for å skjønne det – men mye kaos, mye oppstyr. For de fleste mennesker vil det være slitsomt, veldig, veldig slitsomt, det er veldig mange ting som forandrer seg på denne planeten. Og akkurat når dere trodde; «Hvordan kan noe forandre seg enda mer?»  Kommer det til å forandre seg enda mer. Så absolutt. Så spørsmålet er …

 

SART: Alle ombord!

 

ADAMUS: Joda. Tid for å bli spente. Spørsmålet er: i disse siste to månedene og en uke i tid, hvordan har de indre opplevelsene vært? Jeg vil at dere skal være klare. Jeg vil at dere skal ta dere litt tid til det – den indre opplevelsen. Vel, jeg vil ikke ha historier. Jeg vil ikke ha noe av dette «jeg vet ikke». (Adamus hvisker) Ikke noe slikt. Ti ord eller mindre. Og hvis du sier: «Vel, la meg se, min indre opplevelse har vært,» har du brukt opp de fleste ordene. (Litt latter) Så, kom til poenget, som de sier.

 

Og grunnen til at jeg vil gjøre dette, er at jeg vil at alle som er her, enten dere er her i Louisville eller ser på online, jeg vil at dere skal forstå likheten i det dere har opplevd, for det er en tendens til å føle at dere er alene, en tendens til å føle at du er den eneste som går gjennom disse tingene. Dere går gjennom deres egne personlige opplevelser, dype opplevelser, men det finnes også beslektede sjeler som går gjennom dette sammen med dere.

Så Linda, kan du gå med mikrofonen, særlig til de nye? Joda, bryt gjennom.

 

LINDA: Å, de nye?

 

ADAMUS: Bryt dem inn.

 

LINDA: Uhh-oh. (Litt latter)

 

ADAMUS: Oppsummer de indre opplevelsene siden begynnelsen av året.

 

SHAUMBRA 3 (mann): Virkelig personlig, og det at jeg allerede vet.

 

ADAMUS: Vel, personlige opplevelser burde være personlige.

 

SHAUMBRA 3: Det at jeg allerede vet.

 

ADAMUS: Fint.

 

SHAUMBRA 3: At jeg allerede vet. Jeg føler at det jeg vil vite egentlig er flyktig. Det kommer inn, og så vil jeg at det skal være noe annet, men til slutt så visste jeg det. Som om jeg allerede vet. Så …

 

ADAMUS: Fint, fint.

 

SHAUMBRA 3: Jeg vet ikke hvorfor jeg vil at svaret skal være et annet, men …

 

ADAMUS: Jovisst. Og en del av grunnen til det er at du og andre begynner å bli tidløse. Og når dere blir tidløse, er det en merkelig miks av fortid og nåtid, på en måte fortid og fremtid som passerer hverandre, stopper noen ganger kort opp og gir kortvarig ening, eller en føler seg i hvert fall at det er greit. Men det vil fortsette, denne følelsen av å vite/ikke vite. Går det greit for deg?

 

SHAUMBRA 3: Joda, det går greit ...

 

ADAMUS: Fint, fint. Du har egentlig ikke noe valg. (Latter)

 

LINDA: Godt svart.

 

ADAMUS: Det er som det er, Ja. Fint. Takk. Takk.

 

LINDA: Og du er ikke ny, men det er du. (Neste Shaumbra sukker)

 

ADAMUS: Joda.

 

LINDA: Du så vel at det kom.

 

ADAMUS: At du ville komme til å få mikrofonen …

 

TERESA: Faen!

 

ADAMUS: … uansett.

 

TERESA: Faen!

 

ADAMUS: Jeg prøvde å beskytte deg.

 

TERESA: Det vet jeg. Takk.

 

ADAMUS: Joda. Opplevelser siden begynnelsen av året.

 

TERESA: Sprø, emosjonelt kaotisk, overveldende og så vakkert, det har gitt sprøe gaver.

 

ADAMUS: Ok, fint. Vil du komme med en forpliktelse overfor deg selv?

 

TERESA: Ja!

 

ADAMUS: Ingen flere leksjoner. Du trenger ikke alt dette sprøe.

 

TERESA: Det vet jeg, ikke sant??

 

ADAMUS: Joda, det gjør du!

 

TERESA: Jeg sa det … jeg! Ja! Det vil jeg, det vil jeg. (Adamus humrer) Ja.

 

ADAMUS: Du behøver ikke alt dette sprøe, og særlig ikke det å prøve å finne mening i det sprøe. Det gjorde Spock. Men ikke prøv å finne mening i det. Det er gammelt. Det er på en måte ‘oppvåkning, til og ‘pre-oppvåkning’. Det er på en måte på grensen til makyo. Du prøver å si; «Vel, det var dette jeg skulle lære av det der.» (Spytt!) Som det. (Latter) Nei, nei, nei, nei, nei, nei. For du får deg selv inn i et mønster med mer og mer «vel, jeg trenger flere leksjoner,» og det gjør du ikke. Det er dette som skjer …

 

TERESA: Okay.

 

ADAMUS: … akkurat som med herremannen før deg. Fortid og fremtid går nå sidelengs, og de møter hverandre. De danser med hverandre, og de spytter på hverandre, de leker med hverandre, og det gir ikke mening, Spock. Det gir ikke mening.

 

LINDA: Det var midt på sekstitallet! (Adamus humrer)

 

ADAMUS: Jeg kan ikke se at du er kledd for 2015 akkurat nå.

 

LINDA: Ser det ikke ut som 2015?!

 

ADAMUS: Du sa akkurat at det var midten av sekstitallet.

 

LINDA: Det var da Spock brukte det.

 

ADAMUS: Men er det ikke – det er et godt poeng, jeg er glad for at du tar det opp – er det ikke fremdeles masse tilknytning til det gamle? Jeg bryr meg ikke om det handler om Jesus eller Buddha eller Spock. Ikke nødvendigvis for at de er samme kategori. (Latter)

 

LINDA: Stort sett!

 

ADAMUS: Stort sett. Joda, for henne så.

 

LINDA: En spade er en spade.

 

ADAMUS: Jesus rangerte ikke så veldig høyt. Spock er langt der oppe. Det er enda noe interessant. Det er tiden for … dere vet, dere har verdsatt tro. Dere har statuer på altrene deres hjemme, eller på de indre altrene, og er nesten redde for å gi slipp. Og ja, ærer. Det er fint å ære. Men dere kommer til å se at disse tilknytningene forandrer seg, og forvent det. Aksepter det. Tillat det. De tingene dere har holdt fast ved kommer til å forandre seg når det gjelder relevans og forbindelsen deres til dem. De vil ikke forsvinne, men hvis dere har hatt en dyp forbindelse til, vel, meg (Adamus humrer), så vil selv det forandre seg. Det vil forandre seg. Ok, la oss fortsette, Erfaringer, indre erfaringer siden begynnelsen av året.

 

EMMA: Enormt, intenst, multidimensjonal og vidunderlig.

 

ADAMUS: Javel. Fint. Hva med det fysiske?

 

EMMA: Å, jøss! (Hun ler) Kroppen min er helt sprø.

 

ADAMUS: Joda!

 

EMMA: Men. Greit, ikke sprø som …

 

ADAMUS: Hvorfor?

 

EMMA: Ok. Ehh …

 

ADAMUS: Nei, den er sprø som … det er den samme forskjellen. Kropp og sinn – det er i grunnen egentlig det samme.

 

EMMA: Ja. Ok. Det er trans- …

 

ADAMUS: Føles det rart å være på TV mens alle vennene dine ser på?

 

EMMA: Hei!

 

ADAMUS: Og det er som om du er verdensomspennende og multidimensjonal. Føles det rart?

 

EMMA: Litt.

 

ADAMUS: Litt.

 

EMMA: Joda.

 

ADAMUS: Okay. Ser du hva jeg nettopp gjorde?

 

EMMA: Distraherte meg!

 

ADAMUS: Distraksjon. Joda, fordi? Du ble mental overfor meg, og det ville jeg ikke. Jeg vil at du skal dele. Kropp. Hva foregår med kroppen?

 

EMMA: Den forandrer seg liksom.

 

ADAMUS: Joda, joda.

 

EMMA: Joda.

 

ADAMUS: Gjør det vondt?

 

EMMA: Ja, noen ganger.

 

ADAMUS: Joda. Og prøver du å kontrollere det med hjernetingene dine?

 

EMMA: Ja, veldig mye!

 

ADAMUS: Veldig mye. Joda. (Hun ler) Joda, på en måte, joda. Og det fungerer ikke, Gjør det vel?

 

EMMA: Overhodet ikke.

 

ADAMUS: Ahh! Ser du?

 

EMMA: Mm hmm.

 

ADAMUS: Du er ikke den eneste …

 

EMMA: Nei, en er ikke alene om det.

 

ADAMUS: … som har gått gjennom dette.

 

EMMA: Tro du meg.

 

ADAMUS: Joda.

 

EMMA: Ok, jada.

 

ADAMUS: Fint. Så, resten av opplevelsen din, indre opplevelse. Har du hatt noe slikt som … det jeg kaller øyeblikk da gardinen åpner seg? Med andre ord ahh! Plutselig så bare …

 

EMMA: Jovisst.

 

ADAMUS: Fint.

 

EMMA: Ja.

 

ADAMUS: Ja. Som å avdekke noe som er dypt inne i deg selv.

 

EMMA: Mm hmm.

 

ADAMUS: Og så er det vanskelig å forklare det til andre mennesker ...

 

EMMA: Det har jeg sluttet med.

 

ADAMUS: Okay.

 

EMMA: Joda.

 

ADAMUS: Så det er ikke vanskelig. Du har bare sluttet. (Hun ler) Ok, det gir mening.

 

EMMA: Jeg har sluttet å prøve å forklare.

 

ADAMUS: Ja, for det fungerer ikke. Gjør det vel?

 

EMMA: Det fungerer ikke.

 

ADAMUS: Faktisk så … takk. Takk.

 

EMMA: Åh. (Hun sender et slengkyss)

 

ADAMUS: Faktisk så … (Adamus sender et slengkyss tilbake) Faktisk så …

 

EMMA: Du er fantastisk. (Til Linda; latter, og folk snur seg for å se)

 

ADAMUS: Greit, rett oppmerksomheten hit opp. (Mer latter) Dere har forsøkt å forklare til venner og familie, til og med til andre som på en måte er Shaumbra. Det fungerer egentlig ikke, og det er på en måte bra, for akkurat nå – for akkurat nå – vil jeg heller at dere har denne indre utstrålingen. På en måte holder det for dere selv. Føler det for dere selv. I det øyeblikk dere begynner å utbrodere det – makyo, og så fungerer det ikke så bra, og dere blir opphengt i ord, og så blir dere frustrerte. Så føler dere dere som idioter, og så ser liksom alle på dere, som: «Hm, greit.» Og dere liksom; «skitt, hvorfor gjør jeg det? Jeg holder bare munnen min …» Joda. Bare whheewww! (Drar inn pusten sin)

 

Vi skal til et sted der det er ekte kharisma utstråling fra inne i dere, som kommer fra inne i dere i stedet for dette «bla bla bla bla». Som det. Joda. Det er slik dere kommer til å høre dere selv i fremtiden. Dere kommer til å se tilbake på dere selv nå og si «det var bare bla bla bla bla», som det. «Det som … det var ingenting som kom ut!» Og så vil dere bare stå der som den Mesteren dere er – hmmmm – eller ikke. (Litt latter) Til og med bare som, jada, men bare i kharismaen deres. Joho! Ahhh! Ok. Det er dit vi skal. Takk. Noen flere, indre erfaringer.

 

SHAUMBRA 4 (mann): Vanskelig å forklare. Det er allerede sagt.

 

ADAMUS: (ler) Fint.

 

(Liten pause)

 

Høyt? Lavt? Mørkt? Lyst?

 

SHAUMBRA 4: Mm. Antagelig litt begge deler.

 

ADAMUS: Ja, ja.

 

SHAUMBRA 4: På en måte en blanding.

 

ADAMUS: Joda.

 

SHAUMBRA 4: Egentlig aldri det samme.

 

ADAMUS: Kan jeg stille deg et spørsmål?

 

SHAUMBRA 4: Mm. (Nikker)

 

ADAMUS: Du burde alltid si nei til det. (Latter)

 

SHAUMBRA 4: Vel, jeg kan egentlig ikke si nei. Du kommer uansett til å spørre mer. Ikke sant?

 

ADAMUS: Så har du personlig følt deg nummen, nummenhet?

 

SHAUMBRA 4: Ja, fra tid til annen.

 

ADAMUS: Ja. Og på en måte lurt på hvorfor …

 

SHAUMBRA 4: Hva er det?

 

ADAMUS: Hva det er? Hjernen nummen og kroppen nummen og sensitiviteten føles nummen. Joda. Og andre ganger føle deg så åpne at du skulle ønske du var nummen.

 

SHAUMBRA 4: Det også.

 

ADAMUS: Det også. Så det er helt til poenget mitt. Du har hatt alt dette som har foregått, og det er til tider nummenhet. Som visse dager da du liksom bare «hvor er hva som helst? Jeg føler meg bare som en stein. Og det bare … ehh, blir ikke begeistret for noe. Jeg vil ikke en gang tenke på sex eller mat eller noe som helst. Ehh, neida. Bare ... Det var forresten moro. (Litt latter) Å, ikke sammen med denne gruppen. Ok. Nei. Noen av dere ler online. Denne gruppen, hvis en forteller en sex-vits, så «Hæ? Hææ? (Latter) Å ja, jeg husker det. Det var på sekstitallet sammen med Spock. (Mer latter) Det var logisk sex.» (Adamus ler) Spock har sex … (Adamus illustrerer ved å stå med et tomt uttrykk i ansiktet, så et kort, men tomt smil. Masse latter)

 

LINDA: Åja?! Åja?!

 

ADAMUS: La oss gjøre det en gang til.

 

SHAUMBRA 4: Takk for at du delte med oss.

 

ADAMUS: Spock har sex. (Adamus gjør det igjen)

 

LINDA: Med hvem?! Hvordan vet du det? (Mer latter, Adamus ler)

 

ADAMUS: Min kjære. Det er du som har kledd deg ut. Det er du som utagerer dette. Det er bare …

 

LINDA: Jeg beklager. Jeg kan sååå relatere til å være Vulcan.

 

ADAMUS: … du er riktig mann når det gjelder mesterskapet mitt.

 

LINDA: Beklager, beklager.

 

ADAMUS: Så, til tider føler du deg så nummen at du ikke en gang ler av en god sex-vits, enda mindre en Spock-vits, andre tider føler du deg så rå, så rå, jeg mener, at alt, bare lyden av en bie i nærheten er forstyrrende, til og med en sommerfugl i nærheter. Det er bare for intenst, fargene er intense, og alt mulig. Hva er det som skjer når det gjelder dette? Nummen den ene dagen, hypersensitiv den neste. Hva er det som skjer?

 

SHAUMBRA 4: Ny Energi?

 

ADAMUS: Ja, vel. (Ler) Ja og nei. Alt er Ny Energi. Ja. Men det som skjer skal jeg forklare om en liten stund. Jeg forbereder meg på en skikkelig forklaring. Det er det jeg gjør.

 

SHAUBRA 4: Beklager at jeg rotet det til.

 

ADAMUS: Fremtiden min kommer inn i nåtiden. Joda, perfekt integrasjon. Men disse tingene skjer. Joda. Fint. Og ta det som det er. Ikke prøv å finne mening eller logikk i det. Ikke prøv å kontrollere det. Greit? Det er mange gode kontrollører her inne, men ikke prøv å kontrollere det. Fint. Takk. Liker dere samlingen vår så langt?

 

SHAUMBRA 4: Det er bedre enn å se på via videokamera.

 

ADAMUS: Ja!

 

LINDA: Takk for at du er her.

 

ADAMUS: Likte du å se det på video?

 

SHAUMBRA 4: Det var helt greit.

 

ADAMUS: Ehh, det var greit.

 

SHAUMBRA 4: Dette er bedre. Men du vet, det var helt greit.

 

ADAMUS: Ehh, eh, det var greit.

 

LINDA: Takk for at du er her.

 

ADAMUS: Ok. Fint.

 

LINDA: Og takk for at du samarbeider med Adamus.

 

SHAUMBRA 4: Ja.

 

ADAMUS: Ja, neste, ja.

 

SAM: Så jeg har følt …

 

ADAMUS: (etteraper ham og teller ordene) Så jeg har følt …

 

SAM: Å, ok. Hvor mange ord var det?

 

ADAMUS: Du er ferdig. Takk.

 

SAM: Er jeg ferdig? Jess! Greit! (Litt latter) Frigjør meg fra massebevissthetens oppfattelse av livet.

 

ADAMUS: Ja.

 

SAM: Og mine egne indre feller når det gjelder dette, og også identiteten. Og tillater meg å være frustrert over det, og det er greit.

 

ADAMUS: Akkurat. Hva var det du sa? (Adamus ler)

 

SAM: Var det bare mumling? Jeg beklager.

 

ADAMUS: Jeg hørte bla, bla, bla, og det var liksom … jeg vil at du skal gå hit (hjertet). Gå inn i huset, hvis du forstår hva jeg mener.

 

SAM: Det gjør du. Det gjør jeg. (Nøler litt) Gir slipp på …

 

ADAMUS: Ja, nei.

 

SAM: … ideer om hvordan livet skal leves, og bare lever det.

 

ADAMUS: Ja, det høres ganske søvnig ut.

 

SAM: Jeg har vært søvnig! Jeg har vært skikkelig søvnig.

 

ADAMUS: Nå skjer det noe! (Litt latter)

 

SAM: Ja, jeg har sovet masse.

 

ADAMUS: Hvorfor? hvorfor? Hvorfor? Hvorfor? Nå kommer vi til noe.

 

SAM: Ja.

 

ADAMUS: Der ser du, etter at vi kom oss gjennom alt dette overfladiske. Hvorfor har du sovet? Hva er det som har skjedd?

 

SAM: Vel, jeg blir inspirert, og jeg tar kontakt med folk som jeg føler er opptatt av, eller i hvert fall interessert i det jeg har å si.

 

ADAMUS: Når du sover?

 

SAM: Nei, nei, når jeg er våken.

 

ADAMUS: Ok.

 

SAM: Akkurat.

 

ADAMUS: La oss snakke om søvnen din.

 

SAM: Ok. Hva jeg gjør når jeg sover?

 

ADAMUS: Ja, ja.

 

SAM: Det er …

 

LINDA: Det har du ikke noe med. (latter)

 

SAM: Den er aktiv, men ikke noe veldig fantastisk. Det er på en måte ting i de Nære Jorderikene.

 

ADAMUS: Ja, ja. Men hva er det som skjer? Hvorfor sover du så mye? Hva er det som egentlig foregår her?

 

SAM: Jeg føler meg begrenset. Ustimulert.

 

ADAMUS: Kan jeg komme med mitt perspektiv på det?

 

SAM: Vel, det kan du – det vil jeg du skal gjøre. (Latter)

 

ADAMUS: Hvor drar du? (Adamus humrer) Søvn. Det spiller egentlig ingen rolle akkurat nå. Til og med drømmetilstanden kommer til å bli veldig annerledes, og noen ganger veldig kjedelig. Akkurat nå kommer gamle ting inn i drømmetilstanden din, og mange ganger er det liksom som om … disse drømmene bare fortsetter og fortsetter og fortsetter, og gir egentlig ingen mening. Og du vil gjerne ha en sexy drøm av og til, men den er der ikke. Søvnen er veldig viktig for dere alle akkurat nå, når det er behov for det, og forandrede søvnmønstre. Men du går gjennom intense forandringer. Det er en tid da kropp og sinn trenger ro. Det er en slags renoverings-tid.

 

SAM: Ja.

 

ADAMUS: Renovering av huset, som de sier.

 

SAM: Ja.

 

ADAMUS: Ja, ja. Fint. Takk.

 

SAM: Mm hmm.

 

ADAMUS: Ok, en til. Hva har skjedd siden begynnelsen av året?

 

LINDA: Å, herregud, hun rakte opp handa.

 

ADAMUS: Indre følelser og perspektiver. Ja.

 

LADONNA: Vel, jeg har spørsmål. Så jeg har vært på en spirituell reise. Det vet jeg. Jeg vil ikke en gang – vi skal ikke telle tingene, så

 

ADAMUS: Ok.

 

LADONNA: Ok, jeg bare.

 

ADAMUS: Jeg teller.

 

LADONNA: For ca fire år siden forandret jeg livet mitt. Jeg sluttet å være kristen, og det er det beste som noensinne har skjedd meg.

 

ADAMUS: Å, nei (begge ler)

 

LADONNA: Ikke snakk med foreldrene minne om det!

 

ADAMUS: Kan jeg stille deg et spørsmål? Hvordan slutter en å være kristen?

 

LADONNA: En …

 

ADAMUS: Skriver en bare under på et papir – “jeg er ikke lenger kristen.”?

 

LADONNA: Vel, det er stort.

 

ADAMUS: Riktig.

 

LADONNA: Jeg holdt fast ved det utover 10 - 15 år … det var en stor sak.

 

ADAMUS: Hvorfor?

 

LADONNA: Fordi det var slik vi ble oppdratt.

 

ADAMUS: Ja. Men å være kristen i utgangspunktet, hva måtte du gjøre for å kvalifisere deg?

 

LADONNA: Tro på Kristus og gjøre alle de passende tingene.

 

ADAMUS: Hvordan tro på Kristus? Jeg mener, hva … det er liksom; hva er det å ikke tro på?

 

LADONNA: Vel, det vet jeg ikke.

 

ADAMUS: Jeg mener, greit.

 

LADONNA: Jeg ble oppdratt slik, og vi ble innpodet. Det var vanskelig å gi slipp. Så jeg fant denne …

 

ADAMUS: Ja, det er det.

 

LADONNA: Jeg har vært på denne reisen i fire år.

 

ADAMUS: Ja.

 

LADONNA: Og …

 

ADAMUS: Er dette enda en kristen reise?

 

LADONNA: Nei, det tror jeg ikke. Men det føles som om … (Adamus humrer) Ok, så dette er spørsmålet mitt.

 

ADAMUS: La oss stoppe litt nå!

 

LADONNA: Dette er spørsmålet mitt.

 

ADAMUS: Vi kommer til det.

 

LADONNA: Jeg har prøvd veldig hardt å være guddommelig på innsiden.

 

ADAMUS: Ja.

 

LADONNA: Og jeg har kroniske smerter. (På nippet til å gråte)

 

ADAMUS: Jovisst.

 

LADONNA: Og jeg vet ikke, men hvorfor kommer det ut fysisk på den måten? Jeg prøver veldig å være …

 

ADAMUS: Du sa det, rett før du sa at du har kroniske smerter. «Jeg prøver veldig hardt.»

 

LADONNA: Ikke å ha kroniske smerter. Men jeg prøver veldig hardt å være guddommelig.

 

ADAMUS: Men du prøver veldig hardt å være guddommelig. Det handler ikke om å prøve hardt min kjære.

 

LADONNA: (gråter) Vel, hvorfor kommer det ut som smerte?

 

ADAMUS: Fordi du prøver veldig hardt, fordi du fremdeles bærer rundt på den gamle Kristusen. Få Kristus, få Jesus ned fra korset.

 

LADONNA: Akkurat.

 

ADAMUS: Ja. Og deg selv. Det gjør vondt å være der oppe. Det gjør virkelig det. Jeg prøvde det en gang.

 

LADONNA: Men jeg forstår ikke hvorfor smerten kommer. Jeg prøver, for år siden, da jeg levde i denne trelldommen av tro …

 

ADAMUS: Akkurat.

 

LADONNA: … og …

 

ADAMUS: Stopp nå litt.

 

LADONNA: Ok.

 

ADAMUS: Gjør du ikke det nå? 

 

LADONNA: Jeg trodde jeg ikke …

 

ADAMUS: Vel …

 

LADONNA: Jeg trenger bare ikke smerten.

 

ADAMUS: Noen av disse tingene går veeeldig dypt. Du sa det, og det er det jeg elsker ved deg, ved dere alle. Dere sier det, men dere oppdager det ikke. Det er der, men det mangler. Jesus! (Latter)

 

LADONNA: Ikke Jesus! (Ler og tørker tårene sine)

 

ADAMUS: Du sa det! Det er her, men du går glipp av det – «jeg jobber veldig hardt med guddommeligheten min.» Hvorfor det? Dette er ingen kristen kirke. (Hun ler) Dette er ingen synagoge. Det er ingen moske. Vi prøver ikke hardt.

 

LADONNA: Ok. Men nå når jeg vet hva jeg vil …

 

ADAMUS: Du hørte ikke hva jeg sa. Og det er veldig indikativ for … åh! (Hun ler) Vi … åhhhh! (Latter) Vi jobber ikke med det. Vi jobber ikke med guddommeligheten vår, opplystheten vår, realiseringen vår, for det er naturlig. Det er bare når en ser på det som unaturlig at en jobber med det. Når en ikke anser seg selv som verdig, da jobber en med det. Når en … (han hviler armene på noens hode, Ladonna ler, Adamus kysser personens hode) Når du slutter å jobbe med det, og også slutter å slåss med din egen tro 

 

LADONNA: Ok.

 

ADAMUS: … og også slåss med deg selv og kristendommen og alt annet, når du simpelthen tillater, min kjære, når du bare tillater, vil det bli som en storm, en orkan som først kommer over deg, men for å rense deg. Det er det hele. Og du jobber ikke imot stormen, og du prøver ikke å finne ut av stormen – «hvorfor sendte Jesus stormen?» - og alt dette andre. Du bare tillater, for dette med realisering er helt naturlig. Kroppen din – kroppen din vil ha dette, men på en måte er det fremdeles en motstand på grunn av gamle implantater som sier; «nei, kroppen, den er ikke … åh, jøss, kroppen gjøre stygge ting.» Jeg mener, den bedriver utukt, og den gjør, ja, det også. Joda. Den gjør alt dette.

 

Så du har alt dette, og du prøver å finne ut av det. Du prøver å finne logikken. Det behøver du ikke. Så hvis du akkurat nå, i dette øyeblikk, velger det, kan du slutte med all prøvingen, alle anstrengelsene, alt «hva er det jeg gjør galt?» Ingenting. Hva er det som er her, og hva er det som samtidig mangler? Hva er her i den naturlige tilstanden av realisering, guddommelig menneske. Det som mangler er at du tillater det.

 

LADONNA: Ok.

 

ADAMUS: Slutt å tenke. (Hun ler) Jeg mener det.

 

LADONNA: Ok.

 

ADAMUS: Dette er ingen vei lenger. Du kom langs en vei og til et visst punkt. Ingen vei.

 

LADONNA: Ok.

 

ADAMUS: Ingen vei. Du bare tar imot …

 

LADONNA: Jeg har gjort Jeg Eksisterer hver morgen.

 

ADAMUS: Ja, eh. Nå vil jeg utfordre deg når det gjelder dette.

 

LADONNA: Du ba oss om å gjøre det!

 

ADAMUS: Kom igjen, reis deg. Og jeg hører at du gjør Jeg Eksisterer, og så legger du ting til det min kjære. (Hun gisper) Jeg hører deg.

 

LADONNA: Å, herregud!

 

ADAMUS: Å, herregud. Jesus. (Litt latter) Det handler om … Jeg eksisterer er bare det. Jeg eksisterer. Hold kjeft! Ikke mer – «bla, bla, bla! Jeg eksisterer for å ha overflod. Jeg eksisterer fordi …» Det er det hele. (Hun gisper igjen) Jeg Eksisterer.

 

LADONNA: Åh wow!

 

ADAMUS: Det er det hele. Jeg Eksiterer. Og fram til du føler dette, og du får en fullstendig mental, fysisk, spirituell orgasme over hele deg, har du ikke fattet det. Du «Jeg Eksisterer fordi det er sol i dag. Jeg Eksister fordi …» Hold kjeft! (Hun ler) Du vet akkurat hva jeg mener.

 

LADONNA: Ja, ja.  Jeg gjør det hver eneste dag.

 

ADAMUS: Jovisst, og lista blir lang. «Jeg Eksisterer fordi jeg var kristen, og det er jeg fremdeles.» Hva? «Jeg Eksisterer …» Agh! Jeg lytter av og til. Jeg skriker. (Hun ler) Ikke gjør det! Jeg Eksisterer. Ok?

 

LADONNA: Ok.

 

ADAMUS: Ok.

 

LADONNA: Wow.

 

ADAMUS: Jeg eksisterer. Og fram til du fullstendig, til det rister i kroppen og sitrer i sinnet og du føler det som om du har en fullstendig sensuell orgasme, så hold opp med all dritten rundt det. Det er «Jeg Eksisterer. Jeg Eksisterer.» Det er kanskje for enkelt for deg. Hva er det som er her og som mangler? Jeg eksisterer. Det er her, men du går glipp av det fordi du må legge alle disse andre tingene til det. Jeg Eksisterer. Og så blir det en følelse. Det er ikke logisk. Det gir ingen mening i en veldig sprø verden. Men når du fatter det, når du føler det, så er det det hele. Du er hjemme. En til. Og jeg følger forresten med. Jeg – jeg … ikke i de veldig private øyeblikkene deres, men dere vet, bare … vel, noen få. (Latter) Jeg har ingen måte å ta opp på, men jeg jobber med det. (Mer latter)

 

SART: Bare med ett øye!

 

ADAMUS: Spock orgasme. (Adamus gjør det igjen, men et latterlig uttrykk i ansiktet, latter) Ok. Ja.

 

CRISTIAN: Det har vært to tøffe måneder.

 

ADAMUS: To tøffe måneder.

 

CRISTIAN: Ja.

 

ADAMUS: Hvorfor?

 

CRISTIAN: For kroppen, hostingen.

 

ADAMUS: Ja.

 

CRISTIAN: Nesen. Til og med ørene, øynene.

 

ADAMUS: Ja.

 

CRISTIAN: Magen.

 

ADAMUS: La oss stoppe litt opp der. (Latter)

 

CRISTIAN: Noe som er annerledes.

 

ADAMUS: Ja.

 

CRISTIAN: Kroppsreaksjonene er ikke som før.

 

ADAMUS: Ja. Men jeg vil vite hva som foregår.

 

CRISTIAN: Og også …

 

ADAMUS: Kom igjen, la meg ikke avbryte.

 

CRISTIAN: Også …

 

ADAMUS: Men jeg vil vite hva som … (latter) Ja.

 

CRISTIAN: Det er også mye spenning i sinnet, og også en tendens i forhold med andre, til å avvise dem, til … (han sukker)

 

ADAMUS: Kan jeg bare gå inn her?

 

CRISTIAN: Ja.

 

ADAMUS: Ja, takk. Du burde sagt nei, men … (Adamus humrer) Har du hatt overveldende frykt, særlig de siste par månedene, dyp, dyp frykt, uforklarlig? Å, ikke som mørke, ikke som det å være redd for mørke ting, men frykt som du aldri før har følt så dypt?

 

CRISTIAN: Ja. Det er sant.

 

ADAMUS: Noen andre? (Noen blant publikum er enig) Hvor kommer det fra? Jeg mener, det er daglig frykt. Det er ting som, dere vet, å bekymre seg for penger, Bekymre seg for helse. Bekymre seg for ekskona eller eksmannen, slike ting, eller hva dere skal gjøre med ekskona eller eksmannen. (Litt latter) Men jeg snakker om frykt som er veldig annerledes, veldig personlig, og veldig overveldende, og dere lurer på hvor det kommer fra? Og det er nesten en tendens til å stenge ned dere selv, for dere kunne forholde dere til den gamle, dagligdagse skitt-frykten. Dere vet, disse ordinære greiene som kommer opp, og til og med fobiene deres – jeg ser ikke på noen – en selv fobiene og frykten. Dere vet, dere forstår at det var greit å forholde seg til. Men her er det en frykt som kommer inn som er så personlig at dere ikke en gang vet hvordan dere skal håndtere det. Jeg bare antar det.

 

CRISTIAN: Det var som om alle fobiene og all frykten kom sammen, og sinnet prøvde å finne ut hva det handlet om, men det var ikke mulig.

 

ADAMUS: Ja. Fint. Kan jeg gi deg en klem?

 

CRISTIAN: Ja.

 

ADAMUS: Åh. (de klemmer kjærlig) Jeg savner det gamle landet mitt. Mm. (Christian er fra Romania)

 

CRISTIAN: Takk.

 

ADAMUS: Transylvania.

 

CRISTIAN: Takk.

 

ADAMUS: Mmmm. Åhhh. (Litt latter) Et fantastisk sted. Fantastisk. Går gjennom mye av sin egen transformasjon. Takk for at du er her. Takk. Du kommer til å ta med deg noe veldig, veldig spesielt tilbake.

 

Så mine venner, hvorfor stiller jeg disse spørsmålene, til irritasjon for noen? (Adamus humrer) Fordi jeg vil at dere skal føle, jeg vil at dere skal høre at det dere tror er bare deres, går også andre gjennom. Det burde si dere noe, at vi går gjennom denne forandringen, denne forandringsprosessen. Vi går inn i noe, men det har sine utfordringer. Det gir ingen mening. Det er ikke logisk. Dere vil slåss med det og kontrollere det. Dere vil jobbe med det, men det kan dere ikke. Det burde dere ikke behøve.

 

For det første, du, mennesket, burde ikke behøve å ta ansvar for alt dette. På en måte som … det var ikke du som skapte det. Nei, det gjorde du så visst ikke, på en veldig interessant måte. Du behøver ikke å jobbe med det. Det er helt naturlig. Det bare er der. Og jeg ser at dere, dere alle, jobber i vei med det. Bare trekk pusten dypt. Vi skal ha en fin ikke-jobb merabh om en liten stund, men bare trekk pusten dypt.

 

Realisering

Dere vet, opplysthet – nå foretrekker jeg ordet «realisering» - er et puslespill med bare en bit. Det er et puslespill med bare en bit, men når mesteren jobber seg vei, føles det likevel som en utfordrende labyrint. På en måte som en labyrint de må gå gjennom, og som om de blir testet av Ånden og sendt gjennom alle strabasene for å se om de er verdige. Og hele tiden spør dere dere selv – det er denne ånden som dere plasserer der oppe – og sier; «Er jeg verdig?» og «Hvilken test må jeg klare?» Det er bare deg.

 

Vi kan skjære gjennom en masse av dette nå. En masse av det, denne selv-testingen og dette «Er jeg verdig nok?» og «Er jeg sterk nok?» og «Er jeg lys nok?» vi kan bare skjære gjennom en masse av dette ved å bare si; la oss skjære gjennom en masse av det. (Litt latter) Ved å bare plassere bevisstheten vår utover dette, utover den gamle, kristne Jesus, eller hva det nå er som står i veien. Utover det å måtte overbevise dere selv om dere selv. La oss være ferdige med det.

 

Dere vil aldri komme dit. Dere vil så absolutt aldri komme dit. Og jeg vet at mange, eller alle de Oppstegene Mestrene prøvde. De prøvde å finne en mening i det. De prøvde å finne ut av det. De prøvde å teste seg selv om og om og om igjen, helt til de kollapset av utmattelse eller døde eller begge deler, og skjønte; «Alt jeg trengte å gjøre var å legge bevisstheten min i realiseringen, og da var den der.» Da var den der – gå ut av veien, tillat den å komme. Ja, ting vil forandre seg i livene deres. Kroppen vil gjøre vondt. Jeg vil gå så langt som til å si at tiden da kroppen gjør mest vondt på en måte er akkurat nå. Vi har akkurat kommet inn i det astrologiske «kroppen kommer til å gjøre vondt som helvete» syklusen, og det kommer til å vare til midten-slutten av sommeren. Det er ikke så ille.

 

SART: Ja! (Adamus humrer)

 

ADAMUS: Å, lett som bare det.

 

Og det er passende at kroppen gjør vondt, for den går gjennom forandringer. Noen av dere har blitt veldig, veldig syke fordi kroppen går gjennom forandringer. Den bedrar dere ikke. Den prøver ikke å fortelle dere noe. Den gjør mer vondt når dere begynner å bekymre dere «Hva gjør jeg galt? Hvilken leksjon er det i dette?» og dere begynner å komme trekkende med en masse gammel tro og gammel dritt. Kroppen komme fremdeles til å gå gjennom den samme grunnleggende transformasjonen, det er bare mer motstand mot det, og det er dette dere føler. Hvorfor all smerten? På grunn av motstanden. Det er ganske enkelt.

 

Så dere trekker pusten dypt, og dere bare realiserer, ah, dette fysiske vesenet som på en måte har vært kilden til en masse dårlige følelser, dårlige tanker – dere ser på en måte til og med på den som et dårlig aspekt, og dere har på en måte et dårlig forhold – vel, jovisst, den kommer til å være i litt smerte når den går gjennom integrasjonen, for den prøver å kvitte seg med alt dette som har blitt lagt på den. Så kroppen kommer til å være i smerte. Sinnet kommer til å være i kaos. Alt dette vil foregå, og det er greit. Det er faktisk ganske kult. Jeg skal vise dere om en liten stund. Men dette med opplysthet er egentlig bare et puslespill med en bit. Det er ikke ønskelig å finne ut av, med mindre dere prøver å begynne å finne ut av det, gjøre det logisk, finne mening, finne ut hva som er veien og alt dette mentale. Og jeg ser at dere alle gjør det nesten hver dag. Det er da dere trekker pusten dypt, «Jøss». Det skjer naturlig, realiseringen. Det kommer til å skje. Men til mer motstand dere har, til mer dere prøver å finne ut av det og foreta alle slags merkelige seremonier og andre ting rundt det, til mer vil det gjøre vondt.

 

Dit vi skal Shaumbra, det vi kommer til å gjøre i løpet av, la oss si resten av oppholdet mitt … og slutt å forutsi når jeg drar. (Adamus ler) Det er et strålende Shaumbra-drama – «Hvor lenge kommer Adamus til å være her?» Vel, til vi får fem som virkelig er realiserte. Så dit vi skal, det vi skal gjøre, er på en måte å gå inn i neste fase kan en si. Tre ting. Og Spock … kan du skrive Spock? Eller bare tenker du, og så dukker det opp på skjermen? Kan du eller …

 

LINDA: Det er opp til deg. (Adamus humrer)

 

ADAMUS: Greit. Bare …

 

LINDA: Kjære Adamus, det er du som forteller oss at vi skal kle oss ut, spille roller, og så holder du på slik som dette med meg?

 

ADAMUS: Ja! Skuespill. Gleder du deg ikke over all oppmerksomheten? Alt det lekne ...

 

LINDA: La oss se. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen.

.

ADAMUS: Det lekne. Det lekne. Og er du klar over at neste måned vil halvparten av de som er her komme utkledd som noen? Ja, de beundrer deg. «Åhhh, jøss! Linda kler seg ut som døde folk. Åh! Er det ikke strålende?»

 

LINDA: Du ba oss om å kle oss ut!!

 

ADAMUS: Vi elsker det! Vi elsker det! Ikke sant? (Applaus) Ja. Ok. Spock’s partner har sex. (Adamus står der tom og ubevegelig)

 

LINDA: Hva?!! (Latter fra publikum; Adamus ler) Den onde hviler ikke.

 

ADAMUS: Fint. Jeg er til og med forbauset over Cauldre i dag. Vanligvis har han en tendens til panikk.

 

Dit vi skal – tre ting

Så, dit vi skal, tre ting. Du kan skrive det, eller du kan tenke det. La oss få det opp på tavla her, slik at de som ikke hører ordene i hvert fall kan se bildene. (Adamus humrer)

 

~ Bevissthet

Så, først, bevissthet. Ahh, dere kommer til å bli lei av ordet bevissthet. Cauldre skrev til og med en artikkel om bevissthet. Det er et tøft ord, og, ja, det finnes bedre ord for det.

 

LINDA: Vil du ha det på tavla?

 

ADAMUS: Bevissthet. Kan du stave det?

 

LINDA: Ja, kan du?

 

ADAMUS: Det er vanskelig å stave, særlig …

 

LINDA: Nei, det er det ikke!

 

ADAMUS: … når noen snakker og du prøver å skrive og du prøver å være logisk og du er frustrert over meg, og så staver du feil. Du glemmer den andre «S’en»

 

LINDA: Jeg glemte den ikke. Jeg prøvde å lage rom for den. (Hun staver det «Bevisst») Det er ikke riktig. (Mye latter) Du er veldig slem. Slem, slem, slem, slem.

 

ADAMUS: Zzzzzzz! Ingen logikk. Kan ikke en gang stave. Zzzz! (Mer latter)

 

Så, bevissthet. Du kan gå til neste side eller viske ut eller hva det måtte være. Bevissthet vil være veldig viktig. Bevissthet er simpelthen klarhet, realisering, men på et nivå dere tidligere ikke kunne ha forestilt dere i det logiske sinnet. Bevissthet – bevisstheten som går inn i alle nivåer, alle riker. Ikke bare bevissthet om tall og fakta. Det er ganske meningsløst. Ikke bare bevissthet om at det sitter en person ved siden av dere. Det er åpenbart. Men bevissthet, klarhet, som vi skal gå inn på snart, men om ting som er så mye riker og mer fullstendiggjørende.

Så bevissthet, klarhet. Det er Jeg Eksisterer. Og jeg vet at noen av dere sier; «Å, ja jeg forstår. Jeg Eksisterer.» Nei, dere fatter det ikke, for da hadde dere ikke sagt det mer. Dere hadde bare vært sååå utstrålende, karismatiske.

 

LINDA: Logisk.

 

ADAMUS: Ja. Jeg Eksisterer er ikke et mantra som skal sies om og om igjen til kjedsomhet. Dere kjeder dere på andre måter. Dere trenger ikke andre måter for å kjede dere. (Adamus humrer) Sex. (Adamus gjør det igjen)

 

SART: Wow! (Litt latter)

 

ADAMUS: Shaumbra sex. (Han står der og øynene går fram og tilbake som om han lurer på hva som skjer, latter)

 

LINDA: Det var ikke morsomt! Det var ikke morsomt! Du er slem! (Adamus ler)

 

ADAMUS: En må le av og til. Det aller største ved menneskene på denne planeten er evnen til å le, ha humor. Det er en slik konflikt, men en eller annen gang underveis, snudde menneskene det til humor, latter eller en såpeopera. Det er en av de to. Men denne konflikten, denne utfordringen, kan til tider være ganske morsom. Når dere kan le av dere selv – Ah! Det er mesterskap. Bevissthet. Bevissthet, men ikke tenkende bevissthet. Bevissthet der det nesten ikke er aktive tanker. Bevissthet slik at det ikke lenger er ord. Ikke noe behov for ord. Ikke noe behov for definisjon, ingenting av det. Det er bevissthet. Og etter denne tilstanden av ekte bevissthet, lærer så Mesteren å kommunisere det. Og vi skal dit, mer og mer.

 

Vel, kommunikasjon er interessant, for mens jeg snakker og kommuniserer her, hører dere ordene, særlig hvis dere snakker engelsk. Hvis ikke, er det som «bla, bla, bla». Men den virkelige kommunikasjonen som forgår her, ah, virkelig kommunikasjon er i øynene, ja, i bevegelsene. Men faktisk så kommer den virkelige kommunikasjonen fra et veldig dypt nivå. Alt annet er på en måte distraksjoner. Dere tror at dere hører ord eller ser noe eller føler berøringen av noe. Det er bare en del. Den virkelige kommunikasjonen skjer på et annet nivå.

Og mens jeg er her sammen med dere og gjør en veldig elegant jobb når det gjelder å distrahere dere, og … det er forresten litt kjølig her. (Publikum er enig) Det er kaldt. Ser dere den andre distraksjonen? Jeg bryr meg egentlig ikke, for jeg har ingen kropp, men litt distraksjon. Åh! Det er veldig bra.

 

Så hvor var jeg? (Noen sier «kommunikasjon») Ja, kommunikasjon. Dere husker ikke, gjør dere vel? Kommunikasjon. Jeg er her oppe og distraherer og dobbelt-distraherer. Jeg kan gå ca. fem eller seks nivåer dypere med distraksjoner i forhold til mennesker før de faller av lasset. (Litt latter) Det som egentlig skjer nå, er at du kommuniserer med deg. Hva er det som er her og som mangler? Det er det som er Shaumbra-gåten. Ja. Ah, T-skjorter, jeg kan se dem for meg. Det kan også noen av dere. Du kommuniserer med deg. Jeg vil at dere skal være bevisste. Jeg vil at dere skal være bevisste på … jeg vil bare sitte her og … (han setter seg på Einat sin stol og later som om han roter med lydutstyret hennes)

 

LINDA: Åhh!

 

ADAMUS: Jeg vil at dere skal være bevisste på hvordan du kommunisere med deg mens jeg distraherer dere. Det er den egentlige fordelen med samlingene våre når vi kommer sammen slik som dette. Dere analyserer det jeg sier, eller dere tenker på det jeg sier, men dere flyter egentlig av sted. Er dere klar over at kanskje ca seks prosent av oppmerksomheten deres er her, og resten er i et eller annet rot her inne? Og jeg sier et eller annet rotete, fordi … jeg mener det ikke negativt, men det er ganske moro.

 

Det er i denne formen for bla, bla, på en måte blabla som foregår, og dere prøver å finne ut av ting. Og, åh, så får dere flashback’s på noe, og tenker på det dere ikke har gjort og det dere kommer til å gjøre. Hele denne mekanismen, denne formen for merkelige påfunn som skjer på innsiden med … så ca 94 prosent av den tiden vi er her sammen i dag, har dere alt dette som foregår her. Av og til; «Å, jada, Adamus snakker. Åh! Han skal gjøre disse sex-greiene igjen. Greit, bra. Bra.» (Adamus humrer)

 

LINDA: Sier du det?!

 

ADAMUS: Jeg skal ikke gjøre det mer. (Adamus ler) Hva … kan du fortelle meg, hvordan gjør – hva kaller du disse vesenene fra planeten din?

 

LINDA: Vulcans.

 

ADAMUS: Vulcans. Kom hit fram.  (Noen sier “Å nei”) Å joda. (Noen sier “hvert syvende år”) Hvert syvende år, enten de har behov eller … jada. Så hvordan har en vulcan sex? (Han setter seg på en stol)

 

LINDA: Det vet jeg ikke lenger. Jeg er så utviklet. En har bare sex som aper. (Litt latter)

 

ADAMUS: Som menneske eller som vulcan?

 

LINDA: Jeg er halvt vulcan, halvt menneske.

 

ADAMUS: Ok, vis oss hvordan vulcaner og mennesker har sex.

 

LINDA: Geoff hadde ikke klart å håndtere det. (Latter og applaus)

 

ADAMUS: Morsomt. Morsomt. Geoff er ikke her akkurat nå. (Latter)

 

LINDA: Men han kommer til å høre om det.

 

ADAMUS: Jeg kan få ham til å glemme … (mer latter)

 

LINDA: Du kan heller ikke håndtere det.

 

ADAMUS: … i hundre år. Joda.

 

LINDA: Du klarer heller ikke å håndtere det.

 

ADAMUS: Joda. (Mer latter) Hva med slik som dette. (Adamus legger hendene på skuldrene hennes, hun gjør motstand) Nei, nei, nei. Kom hit. (Latter) Vi får et bilde fra siden. Det er slik de har sex. (Latter når han utagerer) Hva med bare nnnnnnnhhhh! (Står nært foran henne) Ahhh! Ahhh!

 

LINDA: Å, det er en god grunn til å bli, ja.

 

ADAMUS: Hun smiler ikke en gang etter det. (Mer latter) Ikke en gang «Ahhhh!» Det var bare som om «Det ga ingen mening.» (Sagt med robotstemme, mer latter) vi prøver igjen senere. Greit. Bevissthet. Ja. Hvor er det ordet på tavla? Jeg vil at det skal fremheves.

 

LINDA: Åh, å, vent, vent.

 

ADAMUS: Bevissthet. Det er dit vi skal. Bevissthet. Klarhet. Jeg Eksisterer. Dette er ikke bare enda en disiplin. Det er ikke enda en praktisering. Det er alt. Bevissthet er alt. Jeg har nylig fortalt grupper, det er ikke universet der ute med en liten prikk av … det er ikke som om … (latter fordi Linda har problemer med å skrive ordet korrekt) Jeg vil ikke henlede oppmerksomheten på skrivingen hennes, men jeg vil late som om denne skjermen er universet. Late som om denne skjermen er universet, det fysiske universet. Ikke som om der er en liten prikk av bevissthet der inne. (Linda skriver endelig «bevissthet, publikum sier; jess og applaus) Det er ikke som om det er en liten prikk av bevissthet på innsiden – lag en bitteliten prikk der, bare en liten, ja – inne i det store universet. Men det er slik folk, dere, de fleste andre, ikke dere så mye lenger, men det er slik folk lever.

 

De sier liksom «Her er jeg i dette store universet», og de kaller det ikke en gang bevissthet, men «Her er jeg. Stort univers. Jeg er bare ei lita flis.» Forstår dere at det er den grunnleggende troen – at det er en større tro enn Jesus – det bare, «vel, jeg er bare dette lille som skjer i noe enormt stort, og jeg vet ikke hvor jeg skal i dette, men vi får bare se hvor ting vil ta meg.» Det er på en måte bevisstheten til folk. Er dere varmere nå? (Publikum sier ja) Er dere for varme? (Publikum sier nei)

 

LINDA: Ikke enda.

 

ADAMUS: Joda. Fint.

 

La oss snu dette rundt. Bevissthet er alt, og i dette altet av bevissthet er det en bitte, bitte, bitte liten prikk som kalles universet. Ja. Og denne store bevisstheten – og jeg snakker ikke om dere og milliarder av andre mennesker og milliarder av utenomjordiske vesener og noen få vulcaner og slike ting. Jeg snakker om deg. Du er hele skjermen, og inne i denne skjermen er en liten bit av universet, og en masse andre ting.

 

Hva er her og hva mangler også – bevissthet. Bevissthet. Og uheldigvis, eller kanskje heldigvis, men uheldigvis kan dere ikke tenke dere til bevissthet. Vet dere det? Vel, det gjør dere ikke, for dere har prøvd. Dere kan ikke tenke dere til bevissthet. Den kan bare oppleves. Så vi skal dit, og, som Cauldre fremholdt i markedsførings-tingene sine, blir det Tillagt Bevissthet. Vi skal ikke snakke så mye om bevissthet, for da blir det mentalt. Vi skal legge til bevissthet (noen sier «takk») Ja, takk. Men når vi gjør det, kommer dere til å gå gjennom en masse utfordringer. Dere kommer til å prøve å tenke dere til det. Dere kommer til å prøve å finne logikk i det. Jeg kommer til å prøve å bryte dere i bakken og prøve å få dere ut av sinnet og inn i dere selv. Inn i dere selv.

 

Tillagt bevissthet, for der bevissthet blir tillagt, der kommer det liv. Vel, jeg vil at dere skal føle – dere tenker litt, men jeg vil at dere skal føle – hvor har bevisstheten deres vært? Tillagt bevissthet, det skaper virkelighet. Hvor har den vært? Det er ikke tankene deres. Det er en enorm forskjell mellom tanker og bevissthet. Det var derfor jeg i dag begynte med å spørre dere hva som har vært den indre følelsen eller reisen disse siste par månedene. Og mange av dere begynte i tankene deres. Hva har dere følt? Har dere følt grepet av dyp frykt? Det håper jeg. Ja, det håper jeg virkelig, for når dere begynner å tillate det, betyr det at dere åpner opp. Joda. Det er skremmende. Men så er det fantastisk, for, åh, denne frykten, dette overveldende mørket, føles som en stor magnet, en magnet av mørke som drar dere inn. For det første forstår dere «Jeg lever» for dere føler dette veldig intenst. Og for det andre skjer det noe fantastisk når dere kommer til det punktet. «Jeg vil bare tillate det, for alt er mitt». Med andre ord, så er det ingen styggemenn, demoner, djevler, Satan eller noe annet.

 

Kan dere tillate dere selv? Kan dere være på et slikt sted av ynde at dere sier «jeg bryr meg ikke. Denne frykt-magneten kan trekke meg rett inn, for alt er mitt.» Alt er bare en del av handlingen, en del av opplevelsen.

Vi skal gå inn i bevissthet på en veldig anvendt, men veldig ikke-mental måte. Der du plasserer bevisstheten din er virkeligheten din. Og jeg snakker ikke om trivielle ting som det å gjøre dere selv fem år yngre eller gå ned fem kilo eller slike ting. Det er barneleker. Noe av det er overlagt distraksjon. Noe av det er distraksjon som ikke er med hensikt. Det er barneleker, akkurat som alkymi, den gamle oppfattelsen av alkymi som «jeg skal gjøre stein om til gull». Jeg er veldig glad for at vi lærte det trikset for lenge siden, hvordan bli kvitt de som egentlig ikke er interessert i realisering. De er bare interessert i å leke den menneskelige leken på en ganske snål måte, det er det hele. Så vi kvitter oss med dem gjennom disse distraksjonene. Vi skal inn i Anvendt Bevissthet, inn i helt nye verdener. For det andre, og det er veldig viktig, og du vil kanskje trenge litt hjelp med å stave dette. (Linda fnyser) Kanskje en ny side.

 

LINDA: Jeg jobber med det, jeg jobber med det.

 

ADAMUS: Ikke jobb med det, bare whooosh!

 

LINDA: Den gjør bare slike merkelige ting.

 

ADAMUS: Whoooosh!

 

LINDA: (hvisker) Jeg kommer. Jeg kommer (hun løper til John Kuderka for å få teknisk hjelp.)

 

ADAMUS: Neste. Veldig logisk. Den ene vulcanen vil hjelpe den andre. (Latter, og publikum sier “Ohhh!”)

 

Greit, jeg skal avsløre det her. Jeg skal avsløre noe som aldri har blitt sagt, og som er dypt personlig. De kjente hverandre på det en kan kalle en annen planet, et annet sted, et utenomjordisk sted, var gode kompiser, gode venner. De er begge relativt nye her på denne planeten, og prøver på en måte fremdeles å finne ut av det. Så der er et bånd, en form for Spock bånd som er der. (Adamus humrer) Har jeg rett, eller? (Noen responderer) «Takk» sier kona hans. (Refererer til John’s kone, latter) Ja! (Adamus humrer) Og la oss skur temperaturen litt ned. Greit. I dag skal vi leke temperatur.

 

~ Og

Ok, måtte du spørre ham hvordan du skulle stave det neste ordet? (Noen sier «vi vet ikke en gang hva det er») Å, vi vet ikke hva det neste ordet er. Det neste ordet, er veldig viktig. Vi har snakket om det i Keahak, og det vil bli mer og mer viktig i vokabularet deres, og det vil tillate dere å ha fylde og glede i livet. «Og» O-G.

 

LINDA: Pfft!

 

ADAMUS: Og. (Adamus ler) Det er O … G. (Linda skriver på tavla)

 

Og det kommer til å være veldig viktig i det vi gjør, for dere kommer til å forstå at kroppen kan være i smerte og den er ikke det. Dere kan ha andre fantastiske opplevelser. Dere er ikke ensidige lenger. Dere kan være logiske og absolutt sensuelle. Dere kan være i grepet av denne magnetiske frykten, og sitte ved en innsjø og se på sommerfuglene og synge sanger og nyte en flaske vin. Nå, menneskene er … kjeder dere dere?

 

LINDA: Neppe.

 

ADAMUS: Bra, bra. (Adamus humrer) Mennesker …

 

LINDA: Hva med irritert?

 

ADAMUS: Ja. Mennesker, og dette vet dere om mennesker. Mennesker er ensidige. Er du irritert og hva mer? Sjarmerende. Jeg ser det. Jeg ser det så absolutt. Ja. Irritert og veldig forelsket i spock. (Adamus ler) «Og». Åh! Veldig enkelt. Men hvis dere gikk ut og prøvde å forklare det for andre, ville de på en måte bare se på dere. Men dere kommer til å leve «og» -livet, noe som betyr at dere kan ha en dårlig dag og også en fin dag. Vel, det gir ingen mening. Det er ikke logisk.

 

LINDA: Det gjør det faktisk.

 

ADAMUS: Det gjør det! (Adamus humrer) Det gir ingen mening, men det er helt normalt. Er ikke det morsomt? Dere vet, mennesker går inn i dette veldig ensidige, og de kommer mer og mer inn i boksen. Faktisk så jobber de med å bli mer og mer konfigurert. Mennesker jobber med å bli mer konfigurert i sinnet og kroppen og i handlinger og tanker. Åhhh! Det sliter en ut, for dere prøver å kontrollere tankene og kroppen og alt i livene deres. Dere vet akkurat hva jeg snakker om. Dere prøver å kontrollere alt. Dere blir konfigurerte. Det er et fint ord for hypnotisert, kontrollert. Kontrollerer dere selv. Dere blir så veloverveide i alt at dere skiver liv ut av liv. Verre enn det, dere tar bevissthet ut av bevissthet. Hva er det som er her og hva er det som samtidig mangler? Bevissthet. Selve livet. Det er her. Alt er her. Vi skal ikke noen sted. Vi skal ikke dra noe sted. Vi bare realiserer at det er her og det er ikke her, og det er dette Mesteren vet. Ah ha!

 

Mesteren får ingen plutselige forståelser som gjør slutt på deres egen dumhet, dere egen uskyld, deres egen sårbarhet. De får ikke plutselig denne forståelsen som gir dem all verdens intelligens. Nei. Nei. De er «og». De er intelligente og dumme. De er sårbare, og de er veldig åpne. «Og.» Vel, det vanlige mennesket tenker veldig, veldig lineært. De kaster litt salt og pepper, litt dualitet inn i lineariteten sin, inn i fokuset sitt, akkurat nok til å hindre at det blir drepende kjedelig. Så de kaster inn litt dualitet – litt lys, litt mørke, litt glede, litt smerte, litt godt, litt dårlig. Så neste nivå av bevissthet etter ensidighet er bare litt av denne dualiteten. De går ikke utover det. Det finnes ingenting utover dualitet. De fleste mennesker tenker ikke utover sort og hvitt, opp og ned. Det er det hele. Forstår dere at det sannsynligvis er de ytre begrensningene til bevissthet?

 

LINDA: Åhhh!

 

ADAMUS: Ytre begrensinger! Å nei!  (Latter)

 

LINDA: Åhh! Wow!

 

ADAMUS: Det er på en måte de ytre begrensningene til bevissthet, men vi skal til Skumrings-sonen.

 

LINDA: Åhhh!

 

ADAMUS: Jeg gjorde det for henne.

 

LINDA: Å, du synger sangen min. Vil du ha sex? (Masse latter)

 

ADAMUS: Vel, de fleste mennesker … ja. (Demonstrerer Vulcan sex igjen, med et underfundig smil; mer latter) Åhh! (Adamus ler) Så …

 

LINDA: Skamløst.

 

ADAMUS: Kan dere forestille dere eller føle ikke bare ensidighet og ikke bare dualitet litt? Men faktisk og, og, og, og? «Hva er utover dualitet» kan en si. «Hva er utover lys og mørke?» Mine kjære venner, der er verdener. Der er verdener utover. Dualitet er på en måte som den grunnleggende programmerings-koden i denne virkeligheten. Men det finnes andre virkeligheter som ikke trenger koder, som ikke trenger programmering. Skjønnheten er at dette kan oppleves her, og dere kan samtidig være ensidige.

 

Forestill dere alle disse egenskapene en liten stund. «Og» - den fantastiske evnen til å være uskyldig, naiv, nesten dum, og vite alt. Fantastisk. Fantastisk. Det er dit vi skal – «og». Så vi skal egentlig ikke inn i opplysthet. Det hadde vært veldig ensidig. Nei. Det handler om «og». Du kan være dette mennesket og fullt og helt Mester. Det er vakkert, for plutselig forstår dere at handlingene deres ikke lenger er begrenset til, vel, handlingen til dere selv. Det er «og». Vel, til å begynne med vil det føles ukomfortabelt. Og noen av dere i Keahak har hatt små glimt av det. Det blir komfortabelt til å begynne med, for sinnet er ikke vant til det. Sinnet sier; «Følg den veien. Gjør slik» eller «sov.» Det er ikke vant til multi. Det er ikke vant til «og».

 

Så hva gjør du når det blir ukomfortabelt? «Å ja, og det er ukomfortabelt og jeg realiserer. Og det er faen meg skikkelig hardt for kroppen min og det er egentlig ikke det. Heh. Og jeg har ingen kropp, og jeg har en lyskropp.» Vel, en kan i grunnen si at det på en måte er schizofreni. (Latter) Og forresten, ikke forell terapeuten deres om dette. (Latter) Ikke et ord. Dette er bare mellom oss. Det virker litt fragmentert, men det er det ikke. Overhodet ikke. Plutselig forstår dere at det i utgangspunktet var en grunn for å være i stand til å skape aspekter – ikke jage dem bort, men skape dem – og dere kan begynne å leve i en vakker kombinasjon, multidimensjonalt, aspekter, logiske væremåter. Ikke lenger begrenset til bare det. Jeg mener, ikke at det er dårlig, dere vet, og jeg liker skjorta di, og det er multi-deg. Multi-deg.

 

Vel, det får fram et veldig interessant spørsmål. Dere kommer til å si; «Vel, hva er sannheten? Hva er virkeligheten?» Og det finnes ingen sannhet. Det er ingen. Slutt å lete etter sannheten. Det fungerer ikke. Det er ingen mening i livet. Beklager. Det er ingen sannhet, for alt blir sannhet. Det er ingen enkelt sannhet som er gjemt bort et eller annet sted i kjernen av universet. Det er det ikke. Sannheten er at alt er sannhet. Vel, hvis dere virkelig vil si «men hvor finner jeg basen min, balansen min? Det er så kaotisk, jeg må finne dette komfortable stedet av og til.» Jeg Eksisterer. Det er det hele. Det er det hele. Og resten er «og». Vi skal oppleve «og». Dere vil absolutt være ukomfortable, og dere vil sannsynligvis være litt sinte på meg, noe som skjer av og til, for dere kommer til å si; «jeg visste ikke at det ville bli så sprøtt.» Det sier jeg dere her og nå. Det kommer til å bli litt sprøtt og morsomt, og veldig annerledes på mange måter.  Og dere kan likevel dukke opp som gjennomsnitts mennesket på supermarkedet, og de vil ikke plage dere. De vil sannsynligvis ikke en gang se dere.

 

Dere forstår at dere kan være bare menneske, dere kan fremdeles ha det moro med de menneskelige handlingene, og samtidig gå gjennom matvareavdelingen og frukt og grønnsaker snakker til dere. Å, det gjør de allerede. Det er et annet problem. (Litt latter) Og dere går gjennom matvarebutikken, og dere kan være sultne, Dere kommer til å bli … jeg har sett noen få av dere spise i matvarebutikken, og jeg snakker ikke om prøvesmaking, men jeg snakker om det å bare ta mat og spise den. Men dere kan gå gjennom matvarebutikken – jeg har sett det – og dere kan gå gjennom matvarebutikken og plutselig spise energetisk og samtidig være sultne.

Vel, dere vil si, «Nei, hvis jeg er sulten, må jeg tilfredsstille det, jeg må spise.» Nei, nei. Dere kan gjøre begge deler. Dere vet, spise og være sulten er på en måte en interessant cocktail, for ved å spise og likevel være sulten har dere fremdeles denne sensuelle følelsen. Greit, jeg er på avveier. «Og.»

 

~ Synkron

Og det tredje og veldig viktige i arbeidet vårt – nei, gleden vår – som vi skal ha sammen. Vi har bevissthet, vi har «og», og så til slutt, et veldig viktig element, er det synkrone eller synkronisere alt sammen. Sette det sammen. Vel, god analogi, god metafor; de fleste av dere har en laptop og en mobiltelefon og et tastatur og alle disse forskjellige – og hvilke andre innretninger – GPS og klokker og de nye klokkene. Dere har alle disse innretningene. Helvetet er at de egentlig ikke er i fase. De er ikke synkronisert. Er ikke det en av de store frustrasjonene, å synkronisere dem? (Han stopper opp og setter opp et morsomt fjes over det Linda har skrevet)

 

LINDA: Du sa synchronous (engelsk). (Hun stavet det “Synchronis”) Det er ikke en gang et ord. Kanskje det er det. N-o-u-s? helt greit.

 

ADAMUS: Ja. Så Spock er ikke alltid så logisk. (Adamus humrer) Så, mine kjære venner, synkron. Vel, hvis en bruker analogien med alt utstyret deres, kommer de ut av sync. Og så blir dere sinte på dem, og dere blir sinte på de som laget dem og de som laget softwaren. Og det er som «herre Jesus, kan noen …» Der var Jesus igjen. «Kan noe legge …» hvorfor bruker de Jesus på den måten? (Latter) Jesus) Nå er det nesten et banneord. Jøss … og så kle seg ut og komme til Shoudene våre som Jesus og Maria Magdalena. Jøss.

 

LINDA: Mester hver måned.

 

ADAMUS: Synkronitet, bringe det sammen. Et annet ord for det er integrasjon. Integrasjon, men på en måte som synkronitet. Så her har vi denne situasjonen med de mobile innretningene deres. De er alle ute av sync. Kalendrene samarbeider ikke, og kontaktene og databasene deres og alt annet. Er det ikke egentlig indikativ for mennesker? Det er faktisk den enkleste fiksen i verden. Jeg er overrasket over at de gjør et slikt stort nummer av det, at de ikke bare kan – knips! Finne ut av det som det. Men. Åh, de har all denne softwaren og dere må kjøpe …

 

Så må dere kjøpe og synkronisere utstyr for å synkronisere det andre utstyret og det utstyret er ikke så synkront med de andre, og så ringer dere kundeservice og de sier; «Vel, ja, du kjøpte synkroniseringsutstyret, men du må kvitte deg med alt det andre utstyret ditt.» Og så er det liksom; «men jeg har ikke noe utstyr», og da sier de; «Da er du synkron.» (Latter) Wow. «Ja, men jeg har ikke det andre utstyret mitt.» «Vel, hva er viktigst, all den dritten du bærer rundt på, eller være synkron?»

 

«I synkronitet med ingenting», sier dere. «Jeg har ikke … hva er det igjen å synkronisere?» Å, vi har løst problemet ditt. Ja. Joda. (Litt latter) Og du har utstyret ditt. I realisering, i opplysthet, kan dere faktisk ha dritten deres. Dere kan ha dritten, og alt kan være synkront eller ute av synkronitet. Det spiller ingen rolle. Det er der dere skal legge bevisstheten deres.

 

Ingenting av det er det en kan kalle evig eller fastlimt, for dere kan være ute av sync en dag. Dere vet, forestill deg at du er en slik Mester at du ikke bryr deg om at du er ute av sync. Du bryr deg ikke om at du har alle disse fragmentene og aspektene og urealiserte Selvene og alt dette. «Wow. Det er ganske morsomt i dag, leke ute av sync,» for dere vet at i det øyeblikk dere legger til bevisstheten deres – Tillat Bevissthet – sier dere bare; «Å ja, nå går jeg tilbake til – jøss, ahh – integrasjon.» Være i sync. Det er det som er det morsomme.

 

Det er faktisk ikke så veldig moro hvis en alltid er i sync. Det er det ikke. Det er på en måte kjedelig. Herregud, alt bare fungerer. (Litt latter) alt er bare, dere vet, «jeg våkner opp om morgenen og jeg er frisk og så kommer bare pengene og alle elsker meg og det er ingen trafikk, og wow, jeg har perfekt vekt, og jeg har ikke blitt eldre på mange år. Jeg er så lei av dette livet på denne planeten.» (Latter)

 

LINDA: Høres ut som vulcans.

 

ADAMUS: «Jeg skulle ønske jeg ble truffet av en bil, men jeg er så perfekt at det kommer ikke til å skje. (Latter) Jeg kommer til å være her i 500 år. Du vet, jeg må komme sammen med vampyrene.» (Adamus ler) så det er på en måte kjedelig.

 

Så forestill deg at du i dette «og» som Mester en dag bare kan være ute av sync. «Å, skitt. Dette er moro. Huset mitt brente akkurat ned. Men jeg bryr meg ikke, for det er et større hus under bygging. Og jeg bryr meg heller ikke om det.» Det er legemliggjort mesterskap. Folk har emosjoner. Jeg har tidligere fortalt grupper at Mestere – de er drittsekker. De er intolerante. De finner seg ikke i noe dritt. Og i neste øyeblikk finner de seg i det. Og.

 

Kan dere forestille dere å bare legge dere inn til noen? (Uttrykke seg veldig sint til dem) Det kan dere ikke, for dere begrenser dere selv. «Jeg kan ikke gjøre det. Det er ikke bra.» Eh, det er faktisk moro av og til. «Åååååå!» tenker dere. «Men i hvilken utstrekning? Kan jeg drepe dem?» (Litt latter) Spør dem først. Ikke bare gjør det. (Mer latter)

 

Evnen til å være «og», være alt dette, hvor dere enn vil legge til bevisstheten deres, og den blir aldri fastlåst der. Ikke en gang i perfeksjon. Tro dere meg, det er veldig kjedelig. Ha moro med det. Og så begynner dere å gli fram og tilbake i tid. Dere begynner å reise i dimensjonene. Dere begynner å oppleve «og», Tillagt Bevissthet. Og så, etter det, begynner dere å lære – det er ikke noe godt ord for det enda, jeg skal finne på et – men dere begynner å bli i stand til å dele opp bevissthet. Akkurat nå tenker dere: «Ok, jeg skal legge bevisstheten min her inn i det å være synkron, og så her.» Plutselig er dere begge deler på en gang. Og da er dere utover synkronisert, og det bare fortsetter og fortsetter når det gjelder evnen til å være multi-bevisst, multi-klar. Det er fantastisk. Virkelig fantastisk. Ah! La oss trekke pusten dypt.

 

Og dere kommer dit naturlig. Det er ikke noe å jobbe med. Det er ikke noe jobbing, med mindre dere vil si «tillater». Det er det eneste arbeidet dere trenger å gjøre. Tillate er egentlig ikke arbeid, men for de fleste virker det som arbeid, for, dere vet, de vil ikke en gang tillate. De vil bare; «Å, jeg skal bare se hva som skjer i dag». Det er som, vel, kan dere bruke en liten stund når dere våkner om morgenen – Jeg Eksisterer? Og så senere en annen setning «Jeg tillater»? Og det vil de ikke. (Noen rekker handa i været) Spørsmål. Hun tar mikrofonen. Og kan du ta denne (Spock sitt utstyr) i tilfelle du må stråle ham opp. (Litt latter)

 

LINDA: Ok.

 

ADAMUS: Bare i tilfelle.

 

SHAUMBRA 5 (mann): Kommer en til dette punktet med å synkronisere, og så vil en usynkronisere bare fordi det er så kjedelig?

 

ADAMUS: Eller begge deler på en gang. Kan du forestille deg begge på en gang? Kan du være synkronisert og usynkronisert på samme tid? Hvorfor ikke?

 

SHAUMBRA 5: Ja, hvorfor ikke?

 

ADAMUS: Hvorfor ikke? Det er det som er spørsmålet. Det er ingen fysisk lov som hindrer det i å skje. Ingen. Det er ingen emosjons-lover eller sinns-lover som hindrer det i å skje. Det er ingen som noensinne har tenkt på det før.

 

SHAUMBRA 5: Ja, det blir så definitivt kjedelig, og så forstår en hvor mye en liker det. Det er liksom «Å, herregud, jeg liker det virkelig.»

 

ADAMUS: Å ja. Det er et poeng ...

 

SHAUMBRA 5: Ja, så definitivt … det er ganske kult.

 

ADAMUS: Ja, mennesker har det ikke så bra uten drama. Det er kjedelig ...

 

SHAUMBRA 5: Ja.

 

ADAMUS: Så de roter til ting med hensikt slik at de kan gjenoppbygge det.

 

LINDA: Hva?!

 

ADAMUS: Joda, de gjør det hele tiden. Det er ikke noe galt med det før en blir lei av denne ensidigheten – drama, drama, drama, drama. Men som Mester er det som; «Jeg vil ha litt drama, og jeg vil være i ikke-drama. Jeg skal bare …» Det er «og». Når du er så fri at du kan velge hvor du vil legge bevisstheten din, og på flere steder samtidig, ah! Mine venner, det er å være Mester. Legemliggjort Mester. Så en kan si at det er de store kategoriene i det vi skal gjøre og oppleve og føle. Hvis dere vil vite «bør jeg holde meg i Crimson Circle?» så har jeg akkurat gitt dere hovelinjene, og hvis det ikke er noe for deg, så er det greit. Det er helt, helt greit.

 

Keahak

Jeg vil si litt om Keahak. Cauldre og Linda snakket om det tidligere. Keahak er, slik det sies nå, tillagt Bevissthet. Det jeg har bedt Keahak-staben om å gjøre, er at Keahak fremdeles er vår «ånd i bevegelse», men vi kommer sammen to ganger i måneden for å oppleve, diskutere – vel, ikke diskutere, jeg snakker – opplevelser og dykke dypere inn i hver av disse tingene som jeg nettopp snakket om. Keahak gir deg anledning til å forplikte deg til det vi sammen skal jobbe med, du og jeg, i et år, på personlig basis. Ja, vi har gruppesamlinger, men det er bare toppen av isfjellet. Når du blir en del av dette, sier du egentlig at du er villig til å ha meg rundt deg hver dag. Det høres bra ut, helt til etter andre dag (latter), for jeg provoserer en del folk.

 

LINDA: Sier du det?

 

ADAMUS: Irriterer andre.

 

LINDA: Wow.

 

ADAMUS: Men det er å kontinuerlig si; «Gi slipp. Slutt å jobbe med det. Slutt å anstrenge deg. Slutt …» Hvis du har smerter, er der motstand. Det er en grunn til det. Du har motstand mot noe. Så hold kjeft, og trekk pusten dypt, og tillat. Så enkelt er det.

 

Og min jobb – jeg er forenkleren. Jeg er Sjefs-forenkleren som jobber med deg, for du kommer til å bli distrahert. Du kommer til å gjøre det veldig vanskelig. Du kommer til å bringe inn en masse kaos. Du kommer til å overvelde deg selv, og jeg kommer med forenkler-staven min – ser nesten ut som denne (Einat sin stikke til lydbollene), men lengre – og jeg vil hjelpe deg til å forenkle. Jeg vil si; «Du forenkler det, eller vi får en av disse.» Mm. Så …

 

LINDA: Interessant.

 

ADAMUS: Interessant. Ja. Det er Forenkleren min. Kan jeg beholde denne? (Til Einat) Takk. Så, mine kjære venner, det er dit vi skal med Keahak. Poenget mitt er at du ikke trenger å være med på Keahak for å være en god Shaumbra. Overhodet ikke. Faktisk så vil jeg at du skal stille spørsmålstegn ved om du burde være del av dette, eller om det bare er fordi vi snakker om det her. Det må være riktig for deg. Jeg vil at du virkelig skal føle inn i dette.

 

Jeg vil faktisk … kan jeg stråle deg ut en liten stund? (Linda sukker tungt og går bak i rommet) Jeg vil faktisk fraråde dere å plutselig være med i denne Keahak-gruppen, for det er veldig, veldig intenst, og det koster masse penger, og det er en stor forpliktelse. Så ikke bare hopp inn i det. Og grunnen til at jeg vil fraråde dere først, før jeg inviterer dere, er fordi at hvis dere bare hopper inn i det – «Åhhh!» Her skal jeg bruke alle disse pengene og jeg skal fikse livet mitt» - nei, nei, nei, nei. Det skal du ikke. Hvis du gjør det av de grunnene, vil det gjøre vondt. Det kommer til å bli tøft. Det kommer til å bli et tøft år for deg.

 

Hvis du gjør det fordi du virkelig føler at du er villig til å gå gjennom en stor renovering, en forandring som til tider vil være veldig utfordrende, og så kommer jeg inn og prøver å forenkle det for deg, så vurder det. Men føl inn i det. Føl veldig dypt inn i det. Det er en vakker reise som går over et år med mange andre fra hele verden, men til tider – ikke under sesjonene våre, men andre ganger, kan det være veldig – hvordan ville du sagt det kjære Linda? – litt overveldende. Ja. Fin måte å si det på. Takk.

 

Greit, neste punkt. Vi skal ha en merabh før eller senere. (Linda peker mot noe hun ga Adamus) Hun prøver å bestikke meg med kaker. Vel, jeg vet at vi har lite tid igjen, og det har vi ikke. Ja, vi skal få alt dette gjort. Joda. Enten det tar 10 minutter, 20 minutter, 30 minutter, det spiller ingen rolle.

 

Verdener rundt dere

Neste punkt. Det er verdener rundt dere akkurat nå. Der er verdener rundt dere. Det er derfor jeg sier: hva er her, men hva er det som mangler? Der er verdener rundt dere, fantastiske verdener – ikke bare sommerfugler og feer og slike ting – men verdener av sensuell, kreativt uttrykk, og de er overalt rundt dere. De er ikke der. De er her. Multi-verdenene deres er der, men der er også andre, ubeskrivelige med menneskelige ord eller for det menneskelige sinnet.

 

Men dere ser likevel ikke dette. Dere sier; «Men hvor er de? Jeg ser ingenting. Jeg føler ingenting.» Forståelsen for at der er verdener rundt dere er til syvende og sist et spørsmål om å tillate, og i det, i det å gå inn i disse bevissthetene, vil det til tider føles som om dere blir sprø. Og det er sannsynligvis faktisk et godt tegn, for det bryter ned mange av de gamle begrensningene, innskrenkningene. Det er veldig mange verdener, og dere burde ønske dette veldig. Det vet jeg. Dere har et slikt ønske om å …

 

La meg si det på denne måten: det er som å bo i en hule og forvente å se soloppgangen, og de kommer dere ikke til å gjøre. Dere kan tenke på soloppgang og solnedgang. Dere kan tenke på stormskyer, Dere kan tenke på vinden. Men hvis dere bor i en hule, blir det bare tanker. Der er en underliggende viten om at det er noe som foregår utenfor hulen, en følelse, et dypt ønske. Men inn til dere går ut av hulen, vil dere ikke oppleve soloppgangen. Det er ganske åpenbart. Ganske enkelt.

 

Og en kan si; «Greit, vel, la oss bare gå ut av hulen.» Men jeg vil dere skal se på hva som befinner seg ved døra til hulen. Jesus for eksempel, og han er sint. (Latter) Men ikke den Jesusen, deres Jesus og Jesusen til den gamle massebevisstheten. Og der er tigre og dinosaurer og der er folk som tidligere har skadet dere, og der er revesakser og det ukjente og der er slanger og insekter. Alle de dårlige drømmen deres og alle de dårlige opplevelsene deres er rett utenfor den døra.

 

Så når en sier; «Vel, til helvete, la oss bare gå ut av hula og se på soloppgangen» … det er en grunn til at dere er i hula. Det er ingen dør i den hula. Det vet dere. Men det er likevel andre hindringer. Så dere blir værende i hula og snakker om soloppgangen og prøver å føle inn i den, men etter en stund er også de følelsene borte. Det er nummenhet. Så prøver dere å gjøre hula bedre. Dere maler litt på veggene. Dere koster litt opp. Dere prøver å grave litt dypere, få litt mer plass i denne hulen. Og så lurer dere hele tiden på hvorfor dere bare mister lidenskapen for livet. Så sier dere; «vel, jeg finner aldri ut av det.» Så dere går tilbake til å grave og vaske og gjøre hulen større, til det punktet da dere nesten glemmer soloppgangen.

 

Soloppgangen er der. Vi skal gå rett ut av den hula. Vi skal gå inn i Jesus og demonene deres og de dårlige drømmene og alle folkene som skadet dere, og dere kommer til å føle det. Dere kommer til å føle all frykten og terroren og alt mulig. Det kommer til å få fram alt, og vi skal gå rett gjennom det, for det kommer til å være «og». Og jeg kommer til å se soloppgangen. Se alle dere som er i hulene. Hei, det er forresten ingen dør. Det er ingen dør. «Jiiiiipi, og de står der inne, nei han er gal. Hun er gal.» Niks, jeg skal se soloppgangen. Der er verdener rundt dere akkurat nå, men når dere lever i den hula og når dere er redde for å gå ut av den, redde for å bli sprø, redde for fobiene deres. Redde for avhengigheten deres. Redde for dere selv, kan dere stå rett ved den døra. Denne inngangen til hula, dere kan stå der og ikke gå over.

 

Jeg kommer til å provosere dere og irritere dere og alt annet jeg bare kan, underholde dere, hva som enn må til for å få dere til å si; «det spiller ingen rolle lenger. Jeg bryr meg ikke om jeg blir sprø. Jeg bryr meg ikke om kroppen går til helvete. Jeg bryr meg ikke om jeg taper. Jeg bryr meg ikke, for alt er bare et stort «og». Det er det hele. Et enormt stort «og». Frykt, fobier, gleder, sensualitet og det er opplysthet og dumhet. Det er «og». Det er alt dette – leve i en hule og leve utenfor den. Det, mine venner, er realisering.

 

La oss trekke en enormt dyp pust. Åhh! Mmmm, mmm, mmm. Jeg kan føle at dette går et eller annet sted. Hm. Fint. Og nå, med det vakre, musikalske akkompagnementet, vel, det er faktisk mest musikk og litt snakking. I dette vakre, la oss gjøre en merabh eller hva dere nå vil kalle det. La oss gjøre en merabh. La oss trekke pusten godt og dypt og forberede oss. Demp lysene, og alle dere som er med online, vær med oss i denne merabhen. Også dere som er her. Dere er her sammen med oss i Luoisville, Colorado.

 

EDITH: Kan jeg stille et lite spørsmål?

 

ADAMUS: Vil du ødelegge dette vakre øyeblikket med å stille et spørsmål du allerede vet svaret på?

 

EDITH: Ja.

 

ADAMUS: Kom igjen, mikrofon.

 

EDITH: Vel, jeg lurer på …

 

ADAMUS: Mik. Vi må ha mikrofon. Ja. Og vi må skru opp lysene igjen. Vi forandrer alt tilbake her. Ja.

 

EDITH: Hva er forskjellen mel- …

 

ADAMUS: Kan du reise deg?

 

EDITH: Det er greit.

 

ADAMUS: Fint.

 

EDITH: Hva er forskjellen mellom “og” og en illusjon?

 

ADAMUS: Ahh! Det er et godt spørsmål. “Og” og en illusjon; hva er forskjellen? Jeg spør deg.

 

EDITH: Jeg spurte først (latter)

 

ADAMUS: Jeg spurte deg andre, tredje, fjerde, femte, sjette, syvende, åttende, niende, tiende, hele rekka. Jeg brukte opp resten av tallene. Så …

 

EDITH: Ingen.

 

ADAMUS: Igjen. Ingen. Det er ingen sannhet mine venner, ikke slik dere vil tro at det er. Det er ingen enkelt sannhet. Hvis det er en sannhet, så er det «og». Det er det hele. Det er igjen forskjell mellom illusjon og virkelighet. Det handler bare om hvor vondt det gjør når dere løper på det.

 

LINDA: Ow.

 

ADAMUS: Vel, det er veldig bokstavelig, for dette er en illusjon. Det er så absolutt en illusjon, denne veggen. Men hvis en løper på den – i denne dimensjonen, hvis en løper inn i den – gjør det på en måte vondt. Men så helbredes det, eller hva det nå er. Men andre illusjoner er ikke så fysiske, men de er verken mer eller mindre illusjoner. Der er en ensidighet som sier; «Hvis den er fast, så er den virkelig. Hvis ikke, eksisterer den ikke.» Men selvfølgelig, svaret mitt på det, særlig i den tiden jeg skrev, er: hva med kjærlighet? Den har ingen masse. En kan ikke tømme den i et glass, men likevel gjør det mer vondt enn å stupe med hodet inn i en vegg. Å, ja. Det er en vakker tanke, er det ikke? (Litt latter) Men hva er virkelig? Hva er en illusjon? «Og» Alt er virkelig, og alt er illusjon. Ingenting av det er virkelig, og ingenting er falskt. Det er «og» proposisjonen igjen. Dere kommer til å forstå at denne handlingen til Edith er en illusjon. Det er en interessant handling, og det er veldig mye mer. Det er ikke Edith som blir mer, det er Edith og de andre verdene deres. Ja. Har dere lyst å gå dit?

 

EDITH: Det kan jeg ikke svare på.

 

ADAMUS: Du kan ikke svare på det. Det er bedre enn å si; jeg vet ikke.  (Adamus humrer)

 

EDITH: Så jeg behøver ikke å gå på toalettet?

 

ADAMUS: Jeg kan ikke … gå på toalettet. Jeg skal følge deg til toalettet.

 

EDITH: Nei.

 

ADAMUS: Vær så snill.

 

EDITH: Nei.

 

ADAMUS: Det er lenge siden jeg har fulgt en dame på toalettet. (Adamus humrer) Jeg går hvis du går.

 

EDITH: Nei.

 

ADAMUS: Jeg går hvis du går. Du går først, jeg kommer etterpå.

 

EDITH: Hvorfor det?

 

ADAMUS: Fordi du må gå. Jeg vil ikke gjøre deg flau foran alle.

 

EDITH: Jeg trenger ikke å gå på toalettet. Jeg har ikke behov for det.

 

ADAMUS: Å, hun vil ikke gå – nå behøver hun ikke å gå. «Og». Det er som om en går, så går en ikke – og – alt på samme tid. Ok. Nå, kan … Edith? Ok, la oss dempe lysene. (Adamus humrer)

 

Sensuell Merabh

Ok, pust dypt. Dyp, dyp, pust. Og før musikken begynner, vil jeg stille dere et spørsmål, og jeg har dempet lysene slik at dere ikke gjør verken dere selv eller meg flau. Når var siste gang du hadde en virkelig, virkelig god sensuell opplevelse? Når? (Noen sier «for noen øyeblikk siden», Adamus humrer) en bak i rommet som er uten bukser sier «noen øyeblikk siden». (Latter)

 

SART: Kan det være i dette livet?

 

ADAMUS: Ja, i dette livet. La meg gå tilbake til å være litt skarp her. Ok. Noen bemerkninger fra publikum? Noen som må bruke toalettet eller har, dere vet … ok. La oss trekke pusten dypt, og gå inn i øyeblikket. Sensuell opplevelse. Åh. Dere vet, dette som er som en stor bølge, på en måte som en enorm overveldelse, på en måte som en enorm bris av sensuell opplevelse i livene deres. Denne formen for sensuell opplevelse som dere kan føle gjennom hele kroppen. Den roer sinnet, og sinnet føler harmoni. Denne ekte sensuelle opplevelsen. Jeg vil våge meg til å si at det enten har vært en stund siden, eller ikke ofte nok.

 

(Musikken begynner)

 

Noen ganger er det til og med skyldfølelse ved å ha dette, for, vel, dere må være konfigurerte. Jeg liker det ordet. Dere må være konfigurerte. Men en enorm sensuell opplevelse som kommer over deg, og, ja, den kan være seksuell. Jeg antar en kan spørre, jeg kan spørre, når var siste gang du hadde en virkelig god fysisk orgasme.

 

GERHARD: I går kveld. (Adamus og publikum ler)

 

ADAMUS: Ok, stopp musikken, skru på lysene, og la oss snakke om dette. (Latter) Tuller. Ok, og før det min venn?

 

GERHARD: Kvelden før. (Mer latter)

 

ADAMUS: Og før det?

 

GERHARD: Det husker jeg ikke.

 

AADMAUS: Hun smiler. Hun smiler. Bra. Bra for deg.

 

EINAT: Dette er merkelig. (Adamus ler)