CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Jeg Er Merlin serien
SHOUD 5 - Med ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe
Presentert til Crimson Circle
6. februar 2021
www.crimsoncircle.com
Jeg Er den Jeg Er, den magiske og musikalske Adamus Saint-Germain.
Ah! Det var et oppkvikkende stykke musikk da vi kom inn i denne sesjonen. Jeg snakker selvfølgelig om pausemusikken min før vi startet (med henvisning til denne musikken). Jeg elsket å komponere. Jeg elsket instrumenter. Jeg elsket å synge. Jeg elsket kvinner. Jeg elsket mange ting. Jeg elsker, elsker, elsker - jeg antar at det er en god måned å uttrykke det - men jeg elsker å komponere musikk og spille musikk. Du visste sikkert det, ikke sant, Linda?
LINDA: Å, selvfølgelig!
ADAMUS: Ja.
LINDA: Ja, hva elsker du ikke å gjøre?
ADAMUS: Og likte du den musikken i pausen?
LINDA: Egentlig gjorde jeg det.
ADAMUS: Det gjorde du. Det gjorde ikke Cauldre. Jeg er sikker på at han vil lære en dag. Hans sans for musikk, hans smak vil modnes på et eller annet tidspunkt.
Men nei, jeg elsker å komponere, og jeg komponerte, vil jeg si, 83 forskjellige symfonier i min tid, noen eksisterer fremdeles i dag, selvfølgelig. Jeg elsket å male. Jeg elsket så mange ting med menneskelivet, men en gang tok jeg et godt dypt pust og kom meg ut av min egen vei. Ja. Det er det jeg oppfordrer dere alle til å gjøre. Ikke stå i veien for dere selv.
Septeret ditt
Før vi går videre - har vi mye å snakke om i dag, før vi går videre - vil jeg gjøre noe med hver og en av dere, vi har gjort det litt i Keahak. Vi kommer til å gå inn på mer av det i Keahak i fremtiden, men før vi går videre, vil jeg at du forestiller deg et septer. Vet du hva et septer er? Det er en stokk, men den brukes ikke nødvendigvis som en stokk. Merlin holder et septer. Den har vanligvis en ball på toppen - glass, krystall og gull er enda bedre. Du vet, jeg elsker gull. Ja, gull har så fantastiske egenskaper. Det har en fred i seg; energisk har den en vakker fred.
Så forestill deg septeret ditt, kanskje med en krystall på toppen og etset i krystallen det sirkelpunktet, du vet, med sirkelen og prikken i midten, og fire stråler som kommer ut som representerer energi. Det ville være bra. Og skaftet, det kan være gull. Det kan være tre. Jeg elsket et vakkert tre-septer. Tre er så representativ for planeten Jorden. Det er så vakkert. Det er fornybart. Du kan bruke den til å holde varmen ved peisen. Du kan bruke den til møbler, og det fornyer seg igjen og igjen.
Så forestill deg et septer, uansett hva du vil at det skal se ut som, og ja, det kan endre seg. Det kan endres hvert øyeblikk, hver dag, dersom du vil det. Det trenger ikke å være likt, men forestill deg et septer. Og som vi snakket om i Keahak, og vi vil gå mye dypere med det, når det er tider med forvirring eller usikkerhet eller uvitenhet, når du nå går inn i Endrings tiden, går utover dualitet som et grunnlag for virkeligheten og du kommer til det usikre øyeblikket der det er uro og til og med kanskje angst og frykt, tar du et dypt pust og bare holder på septeret.
Det septeret er et symbol på å gå inn i alt du vet, til og med det du ikke vet. Septeret tar deg utover de gamle tankemønstrene og logikken og følelsene, og det vil transportere deg dypt inn i dine egne energier der du kan se alle potensialene og alle svarene selv. Ikke for andre. Hvis andre kommer til deg og sier: "Hei, Bill, kan du bruke septeret for å få meg inn i energien min?" svaret er absolutt nei. Det er for deg. Den er din. Dine svar er der. Ikke verdens svar. Ikke Bills svar. Ingen andre sine svar.
I tider med usikkerhet, i tider med, vel, når du bare føler at ting er utenfor deg, forestill deg septeret ditt. Det er ikke en tryllestav. Du vinker det ikke over frosker og gjør dem til fyrster, damer - eller herrer. Det er et septer, og det er en påminnelse om alt som du er, om å transportere deg dypt inn i energien din der du kan se alle svarene.
Adamus Saint-Germain
Vi begynner med det, vi slutter med det i dag, men før vi går videre, må jeg ta opp noe av stor betydning: Meg (Linda ler).
«Var det morsomt, kjære Linda?
LINDA: Å, ja!
ADAMUS: Å, ja. Greit.
LINDA: Mmm hmm!
ADAMUS: Noe av stor betydning, meg.
Nå la jeg merke til at du endelig spilte musikken min. Hvor mange år har det vært musikk i pausene og imellom, og til slutt velger du å spille litt av den herlige musikken min?
LINDA: Det var veldig hyggelig.
ADAMUS: Jeg vil gjerne se en avstemning på sosiale medier, kjære Linda og dere alle, de som bare elsket det, vil gjerne høre mer av det hele tiden, og de som kan klare seg uten det, som Cauldre. Ja. Hva synes du om den herlige musikken? Rørte det ikke hjertet ditt?
LINDA: Det var vakker, klassisk musikk.
ADAMUS: Denne valentinsmåneden.
LINDA: Fantastisk. Jeg elsker det.
ADAMUS: Jeg takker deg. Takk skal du ha. Og hun var ikke ...
LINDA: Jeg er virkelig ...
ADAMUS: ... betalt ekstra for å si det.
LINDA: Du vet jeg mener det.
ADAMUS: Takk. Ja, vi feirer Valentins, og for en passende tid å spille musikken min.
Nå la jeg merke til et par ting som var galt, og jeg ville ikke nevne noe før jeg kom foran publikum - heh! - for å få sagt det, men datoene for fødselen min. Kan dere sette det opp igjen, produksjonsteam? Når dere setter opp grafikken, er det noe fryktelig galt med det. De jobber med det, men bare for å si at datoene er feil. Ja.
LINDA: Jeg lurte på det.
ADAMUS: Ja, det gjorde jeg også da jeg så det, og det er selvfølgelig utenfor meg å rette noen, bortsett fra når det er et publikum å gjøre det foran. Jeg døde ikke i 1784. Mange ønsket at jeg hadde gjort det.
LINDA: Oof!
ADAMUS: Å, det er sant. Og jeg forsvant liksom på den tiden, men jeg var ikke død før minst et tiår eller mer.
LINDA: Å.
ADAMUS: Så ja, og jeg ble født litt senere enn det som vises på skjermen der. Men du vet, faktum er at historien er så unøyaktig, er så veldig unøyaktig. Historien er flat, for det første. Historien er en persons, en forfatters, en forskers mening om hva som skjedde, og ofte er datoen for historien fryktelig feil. Ikke la deg villedes av historiens fakta, for det er så mye mer til den.
For det andre gjør jeg et unntak – et stort unntak - med bildet, bilde som du skal se vises på skjermen av det som visstnok var meg, og tingen du brukte i pausene, eller, vel, dette er også bra.
LINDA: Du ser litt mer mannlig ut enn det, ikke sant?
ADAMUS: Takk, kjære Linda av Eesa, du søte skapning. Ja, kan du være så snill å bilde igjen. Egentlig? Jeg mener virkelig?! Vil St. Germain, den berømte, den mystiske, den sjarmerende, den sensuelle St. Germain se slik ut? Jeg tviler på det.
Nå, fakta er at historien ikke alltid er rett.
LINDA: Å.
ADAMUS: Fakta er at det var en god venn av meg, og på en eller annen måte ble det tatt for å være meg underveis av noen klønete historikere som satte navnet mitt på det. Tilbake til bildet, vær så snill (bildet kommer opp igjen). Egentlig?! Virkelig, meg?! (Linda fniser) Jeg mener, denne mannen, en venn av meg, så ikke bra ut, og han var litt mer fet enn til og med det som er vist på bildet der, og han betalte maleren ekstra penger for å få ham til å se litt bedre ut enn han faktisk gjorde. Han hadde føflekker over hele ansiktet og var ikke en attraktiv mann, men ikke meg. Ikke meg. Nei ikke i det hele tatt.
Faktum er at jeg ikke hadde fått malt noen portretter av meg selv i løpet av livet, av en rekke årsaker (Adamus sukker). Jeg var en bedre maler enn noen av de som hadde fått i oppdrag å male meg. Nei seriøst. Jeg gjorde en rekke selvportretter, sju eller åtte selvportretter. Jeg vet ikke hva som skjedde med dem. Jeg forestiller meg at en eller to fremdeles kan være rundt omkring, hengende på noens loft, på det mugne, støvete, insektinfiserte loftet, og forhåpentligvis vil de en dag finne det og ikke vite hvem den kjekke mannen er.
LINDA: Var det et maleri?
ADAMUS: Jeg malte meg selv.
LINDA: Å.
ADAMUS: Selvportrett. Ja.
LINDA: Var det egg tempera eller olje?
ADAMUS: Det var den originale selfien, Linda.
LINDA: Ohh!
ADAMUS: Det var den originale selfien, ja, før du hadde din ...
LINDA: Oljemaling?
ADAMUS: Vel, faktisk. Ja.
LINDA: Åh.
ADAMUS: Olje, ja.
LINDA: Imponerende.
ADAMUS: Å, og jeg var maleren. Jeg kunne egentlig komponert en hel symfoni med den ene hånden mens jeg malte med den andre. Det var veldig enkelt å gjøre. Jeg var malermester i ...
LINDA: En mester i hva? (hun humrer, Adamus tar en pause)
ADAMUS: Jeg håper kameraet fikk et bilde, et blindskudd av ansiktet (Adamus humrer). Jeg sa at jeg var malermester og komponist (Linda ler videre). Hvordan vil dette showet bli? Vi er akkurat begynt.
Uansett, så spørsmålet er hvordan St. Germain så ut? La oss gå tilbake til det første bildet.
LINDA: Ok.
ADAMUS: Det var min moley-venn. Det var ikke meg. Jeg kan ha kledd meg sånn, ...
LINDA: Mm hmm.
ADAMUS: ... en gang iblant, men det var ikke meg. At bildet faktisk ser ut som en annen som jeg faktisk kjente ganske godt - George Washington. Ser du likhetene? Kan dere gå frem og tilbake (til teamet), ser dere? Eh, og George Washington.
Nå, jeg kjente George Washington, vi møttes ved flere anledninger. En strålende mann, og jeg likte faktisk godt kona hans, Martha, men jeg handlet ikke ut fra det. Hun likte faktisk meg også godt, men vi måtte holde vår sosiale avstand, hvis du forstår hva jeg mener, bare for å ... (Linda sukker dypt) Hva, kjære Linda? (Adamus humrer) Jeg prøver å være underholdende i dag.
LINDA: Ok.
ADAMUS: Jeg må innrømme at jeg har hatt noen leksjoner med Kuthumi i det siste. Jeg vet at min oppførsel til tider er ganske subtil og noen ganger kan man vurdere å være tørr og ikke så humoristisk. Så jeg har tatt Kuthumi-leksjoner, og han sa at det kommer til å ta en stund før vi er ferdige med dem. Men han sa at han også ville lære noen av dere å få den pinnen ut av baklomma, for å si det slik, for noen av dere er altfor seriøse om ting. Dere må lære å le. Jeg lærer å le og jeg lærer å bli ledd av også.
LINDA: Å.
ADAMUS: Så spørsmålet kommer opp (Adamus humrer), spørsmålet kommer opp, hvordan så jeg ut? Hvordan så jeg ut? Nå er det noen New Age-representasjoner av hvordan jeg ser ut, og kan vi vise det på skjermen? Hvordan den typiske New Age kunstneren ville tro at St. Germain ville se ut. Ikke verst. Litt som Jesus.
LINDA: Litt.
ADAMUS: Ja. Et fint slags rektangel ansikt, fint hår, holder den magiske kalk og hva annet det er, noe annet, og det gløder om meg. Jeg mener den gløden. Ser du likhetene? La oss gå tilbake til det New Age-bildet (bildet vises igjen). Se. Det kom tilbake nå. Du ser?
LINDA: Ohh! (ettersom bildet kommer tilbake til Adamus)
ADAMUS: Ah. Veldig lik - ... vel, ok, litt lik. Nei, det New Age-bilde (sukker), ikke så mye. Det er noens konsept om hvordan jeg kan se ut, du vet, en flott oppsteget Mester, kjekk og alt det der. Og det er egentlig ikke helt slik jeg så ut, men vi kommer nærmere enn George Washington-utseendet, som jeg virkelig avskyr.
Så jeg ber deg bruke fantasien din et øyeblikk. Bruk fantasien din. Gå utover datapunktene. Gå utover det du tror er fakta og gå utover historien.
Hvordan ville St. Germain sett ut hvis han, vel, hvis han var rundt oss nå? Hvordan ville St. Germain se ut hvis han var her nå, kanskje litt yngre? La oss forestille oss, og la oss nå sette det opp på skjermen.
Det blir litt mer som det. Fine klær. Jeg må innrømme det. Håret er litt lenger enn det jeg normalt ville hatt. Skjorten er litt vid, men vi kommer mye nærmere.
LINDA: Hmm.
ADAMUS: Tror du ikke det, Linda?
LINDA: Mmm.
ADAMUS: Liker du ikke det utseendet?
LINDA: Det er greit.
ADAMUS: Shaumbra forestiller seg dette akkurat nå. Dette er et kollektiv av Shaumbra og spesielt så mange damer akkurat nå - heh! – føl virkelig inn i dette, inn i hjertene deres: "Hvordan ville han se ut?" Ja det er det. Det er det.
Og så kommer spørsmålet opp, ok, nå når jeg ikke er her med Shaumbra, i gruppen her nede på Connection Centeret på planeten Jorden, hvordan ser jeg ut i klubben for oppstegene Mestere? På en vanlig dag, når jeg bare å henger rundt med kompisene, min oppstegne kompiser. Hvordan ser jeg ut?
La oss føle inn i det et øyeblikk. Føl deg inn i det. Tillat fantasien. Slipp alle datapunktene for hvordan du synes en oppsteget Mester skal se ut.
LINDA: Ohhh!
ADAMUS: Dette er hva vi finner på. Ja.
LINDA: Baby.
ADAMUS: Det blir ganske nært. Det blir ganske nært. Faktisk, så nært at vi kan ha noen problemer med copyright her.
LINDA: Wow!
ADAMUS: Fordi det er - ja, det er ...
LINDA: Og påfugl fjærene er helt rett!
ADAMUS: Å, absolutt.
LINDA: Åh!
ADAMUS: Absolutt. Jaja. Og forresten - hvis vi kunne gå tilbake til det bildet – så bruker jeg ikke påfugl fjær hele tiden.
LINDA: Å, det gjør du ikke.
ADAMUS: Nei, det gjør jeg sjelden, for du vet, stakkars påfugler. Det gjør veldig vondt når de blir plukket fra dem. Men dette er din fantasi. Det er litt av det kollektive, og av en eller annen grunn forestiller mange av dere påfugl fjær rundt meg. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke hva dette har med noe å gjøre.
Så la oss trekke pusten dypt, og slik ser jeg ut akkurat nå, når jeg kanalisere gjennom Cauldre, et bedre utseende enn hva jeg ville si at vi hadde med Guy Ballard da han kanaliserte St. Germain (Linda fniser). Hyggelig mann, men han var ingeniør og visste ikke hvordan han skulle kle seg ordentlig. Heller ikke Cauldre (humrer Adamus), men en gang iblant insisterer jeg på et antrekk. Så ... (Linda gjør en grimase) Å, han kommer til å ha det bra. Han gråter, men han kommer gjennom det.
Så dette er hvordan jeg ser ut gjennom Cauldre, men hvis du virkelig vil forestille deg meg hengende rundt i klubben for oppstegene Mestere, ser det slik ut. Å ja.
LINDA: Oof!
ADAMUS: Ah, ja. Jeg bruker ikke alltid hatten, men ok. Så nok av den distraksjonen, den forsettlige ...
LINDA: Veldig søt.
ADAMUS: Ja, vel, nei, høy på pæra. Jeg vil ikke si ...
LINDA: Påfuglaktig!
ADAMUS: La oss gå tilbake til bildet. Det var ikke noe skikkelig bilde. Det er et dristig mannlig bilde.
LINDA: Mmm.
ADAMUS: Det er en selvsikker ... ja, selvsikker.
Nå vet jeg at noen av dere der ute humrer og rister på hodet og lurer på hva dette handler om annet enn - få et liv. Vær så snill å ha litt sans for humor. Jeg lærer humor! Kuthumi og jeg, vi har det så gøy med humor i disse dager. Jeg lærer å lyse opp og slippe litt løs. Men noen av dere er der ute og humrer og sier: "Vel, hva med dette? Dette er alle menn." Vel, det er fordi jeg kanaliserer gjennom en mann i dag. Du sier: "Hva med livet ditt som kvinne?" Ikke sant?
LINDA: Det har vært over hele Facebook.
ADAMUS: Jeg vet det. Jeg leser. Jeg ser (Linda humrer). Så neste måned skal vi gjøre St. Germains liv som kvinner.
LINDA: Jeg tviler på det.
ADAMUS: Hvis du vet hva jeg mener. Ja, det vil vi.
LINDA: Virkelig?!
ADAMUS: Vel, absolutt. Vi må. Vi er i dette nye rettferdige samfunnet. Det ville være galt å vise bare menn.
LINDA: Du snakker om april shouden, aprilsnarr shouden ikke sant??
ADAMUS: Det er ikke neste Shoud. Vi kunne vente til april, men det er egentlig, du vet, hvem som er den virkelige tåpen her? Så neste måned skal vi vise noen bilder av meg ...
LINDA: Ohh!
ADAMUS: ... i mine tidligere liv som kvinner.
LINDA: Interessant.
ADAMUS: Og en gang iblant når jeg går "uni" i klubben for oppstegene Mestere, en slags sexløs eller alle kjønn faktisk, helt sex, vi skal vise noen bilder av meg om hvordan jeg vil se ut ...
LINDA: Interessant.
ADAMUS: ... som kvinne. Cauldre vil stikke av akkurat nå, og jeg har det bra med det, vet du.
Ok, la oss puste dypt for (Linda puster hørbart ut) det lille tullet mens vi kommer i gang i dag.
LINDA: Bra. God.
ADAMUS: Var ikke det gøy?
LINDA: Noe sånt.
ADAMUS: Ja, noe ...
LINDA: Ja, ja.
ADAMUS: Noe sånt, ok.
LINDA: Ja, noe sånt.
Du vet, jeg kommer til å minne dere om alt. Om 20 år fra nå, 30 år fra nå, kommer folk til å gå tilbake til Shoudene som aldri før, og hva om alt var tørt og kjedelig? Vet du hvem som er kjedelig? Metatron (Linda fniser). Veldig kjedelig. Ingen følelse av menneskelig personlighet, for han har aldri vært i kropp.
LINDA: Mmm.
ADAMUS: Du vet, jeg og deg, vi er guder i en kropp, og vi kommer til å se tilbake på dette materialet gjennom årene, og de tingene som virkelig kommer til å skille seg ut er våre morsomme øyeblikk, tidene med publikum, som vi snart kommer tilbake til. Noen av de største tider av alt – krumspringet, moro og feiring. Du husker ikke de kjedelige tingene, som vi kommer inn på om et øyeblikk når vi er ferdige med disse morsomme tingene. Du husker de morsomme tingene. Å kle seg opp, slik jeg gjør i dag.
LINDA: Jeg også!
ADAMUS: Du ser vakker ut, som alltid.
LINDA: Takk. Takk skal du ha.
ADAMUS: Ja, som alltid.
LINDA: Da jeg innså at Cauldre stylet seg opp for deg, sa jeg: "Vel, jeg må fiffe meg opp!"
ADAMUS: Absolutt. Og du kommer til å huske festene. Du kommer til å huske latteren og noen ganger tårene. Du kommer ikke til å huske de tørre tingene. Du vet, det er et bestemt segment av Shaumbra som bare vil ha det tørt og rett og uten humor og uten musikk, og du vet, jeg skal forklarer deg om et øyeblikk hvorfor det bare ikke fungerer lenger. Det fungerer bare ikke.
ProGnost 2021
Så før vi går videre, la oss snakke et øyeblikk om ProGnost. Som Cauldre og Linda nevnte, var det bare tre uker siden vi gjorde ProGnost . En ting jeg vil si om ProGnost, men det gjelder også alle Shoudene og alt vi gjør, det er oss alle. Alle oss.
Tobias introduserte ordet "Shoud", som er et gammelt ord, som egentlig betyr "samfunn", og han sa: "La oss kalle disse for Shoud, for det er oss alle." Den store forskjellen er at det vi gjør og hva de fleste andre grupper gjør, vanligvis er det noen som foreleser eller kanaliserer en foreleser. Informasjonen kommer til dem. Vi gjør ikke det her. Vi shouder sammen. Det betyr at vi setter samfunnet vårt sammen med alle stemmene våre, med all vår energi, og kommer ut med noen av de vakreste og dypeste tingene. Noen ganger morsomt, veldig rørende til tider, kjedelig som helvete til andre ganger (de humrer), men det er oss.
Alt du hører gjennom Tobias, Kuthumi, meg, er deg, er deg. Når tiden kommer når jeg går fra Shaumbra-scenen, når jeg drar, når jeg sier min siste "Jeg Er den Jeg Er" ... (snakker veldig dramatisk; Linda har hodet i hendene) Ber du, gråter eller ler du?
LINDA: Alt dette (Adamus humrer). Alt sammen. Jeg vil ikke tenke på det. Ikke fortsett å ta det opp.
ADAMUS: Du vet, mens Kuthumi lærer meg om humor, lærer jeg ham om teater. Teater! Han var litt uheldig med teater på et tidspunkt fordi han følte at det ikke var ekte. Han følte at det alltid måtte være ham i sin sanne deprimerende tilstand.
Så jeg måtte lære ham litt om teater, om uttrykket i livet (snakker lidenskapelig og teatralsk igjen). Det er ikke en overdrivelse når du åpner hjertet og dele på alle nivåer. Noen av dere er til tider så fryktelig kjedelige, og jeg ber deg om å reise deg som Phoenix, å reise deg opp fra deg selv, trekke lidenskapen, trekke spenningen, trekke teatrene.
Det er godt for sjelen å få synge for full hals, i stedet for å holde stemmen sin dypt i skitten (hvisker nå), i stillhet og i mørke.
Så, lys opp litt opp. Du trenger det. Du kommer til å trenge det hvis du planlegger å bli på denne planeten, på dette sprø stedet, som det er.
Hvor var jeg, kjære Linda? Jeg glemmer så fort. Jeg distraherer meg selv. Jeg tester faktisk bare for å se om hun husket det.
LINDA: Vel, du snakker at vi, du vet, må ha humor, og du vet, og du drar og ...
ADAMUS: Å, ja, ja, ja, ja!
LINDA: ... puh!
ADAMUS: Jeg drar, ja. Så når dagen jeg forlater scenen til Shaumbra kommer, og (veldig lidenskapelig) sier jeg min siste "Jeg Er den Jeg var" (de humrer). Jeg har det gøy (Adamus fortsetter humringen). Kuthumi har det veldig gøy. Det er noen folk her i dag som jeg kanskje introduserer om litt.
LINDA: Ups.
ADAMUS: De er litt forferdet over hva som skjer her. Jeg inviterte dem inn med vilje, for noen ganger blir de litt for alvorlige. Men når jeg drar, når jeg drar, skal jeg gi Adamus over til dere alle. Hver og en av dere vil være en Adamus. Adamus, “en jævla oss”, alle sammen (Adamus humrer).
Så la oss trekke pusten godt inn i gleden og skjønnheten og moroa i livet. Og jeg må si, Kuthumi, disse klassene gjør meg godt. Jeg morer meg i dag.
ProGnost er oss alle. Informasjonen som kommer ut, det er ikke bare det jeg sitter og skriver til et foredrag. Det jeg gjør er å tappe inn i hver og en av dere, og deretter tappe inn på planeten og føle hva som skjer, og så kommer jeg med budskapet. Men det er hver og en av oss. Det er skreddersydd for deg, fordi det er deg. Det er deg. Det er oss alle. Det er ikke bare det jeg har lyst til å snakke om. Hvis jeg får valget i ProGnost, vil jeg sannsynligvis snakke om musikk og kunst - hm, ja - men det er deg. Det er stemmen din. Så det er det som er viktig.
Og da vi gikk inn i menneskehetens tristhet, var det vanskelig. Det var tøft for meg. Det var veldig tøft for Cauldre. Det var tøft for kjære Linda. Det var tøft for dere alle, for det er en tristhet. Og fordi du som Shaumbra er klar over det, vil du høre om det. Du vil ha en forståelse av noe du tror du ikke vet, men faktisk så gjør du det. Du vil ha en forståelse av hva tristheten er. Du har spurt en stund: "Hva er det?" og selvfølgelig gjør du den Shaumbra-tingen. Du går inn. Du klandrer deg selv. Du tror du ikke gjør en god jobb med å komme til Realisering eller som å være en realisert Mester, fordi du har denne enorme følelsen av tristhet, og du tror det er noe galt. Nei! Du føler en veldig reell tristhet fra menneskeheten.
Nå, menneskeheten har gått gjennom noen triste tider før, men ikke nødvendigvis vært bevisst sin tristhet. Ikke nødvendigvis bevisst hvorfor de var triste, og nå er det utbredt. Vet du hvor det er sterkest akkurat nå? Det vi kaller de nye som kommer inn. De nye som kommer inn, kommer inn i Crimson Circle, men mange kommer bare inn i sin oppvåkning, og de treffer denne store veggen av tristhet - tårer, tristhet - og kan ikke definere det. Og hva sier de? De sier, “Jeg vet ikke hva dette er. Hvorfor føler jeg meg så trist? Det må være noe galt.” Eller de skylder på åndeguidene sine eller hvem vet hva annet.
Nei, det er en sky rundt menneskeheten akkurat nå. Den ble brakt opp av dragen som kom inn til planeten. Og det er en refleksjonstid, en tid med å se og si: "Hva har vi gjort?" Ikke en dom, ikke en beskyldning, men "Hva har vi gjort?"
Det er et så passende spørsmål å stille. Ja, det er en tristhet, men selve naturen til å stille det spørsmålet: "Hva har vi gjort?" får oss til å se på hvorfor vi kom hit i utgangspunktet, hvor vi skal herfra og se på lidelsen. Jeg klemmer dette alt sammen i en flott stor boks, kategori som kalles "lidelse".
Planeten lider. Mennesker lider enormt mye på egen hånd og på andres vegne. Hva som skjer akkurat nå, etter hvert som flere og flere mennesker kommer til bevissthet og det er mer realiserte Mestre på park-benching rundt planeten, er at vi tar en titt og sier: "Lidelse. Er det noe vi skal bringe frem? Lidelse. Er det noe som tjente oss? Det er vår energi. Tjente den oss? Må den tjene oss som lidelse fremover?”
Dere kan alle spore tilbake i slektslinjen, inn i tidligere liv og finne mer enn overflod av lidelse. Du kan se på dette livet. Du kan se på helvete forrige uke, og det er mer enn nok lidelse. Det er på tide akkurat nå at hele lidelseskonseptet blir skiftet ut. Planeten har lidd nok. Du har lidd nok. Det har vært nok tristhet. Det er derfor vi sammen tok opp dette emnet om menneskehetens tårer i ProGnost. Det var perfekt.
Det var perfekt for de nye å si: «La oss se på lidelse. Er det en bedre måte? Er det noe annet?” Og svaret er ja, og hvis du ikke vet hva det er, kjære Shaumbra, ta tak i septeret akkurat nå. Hvis du ikke vet hva det er, må du slutte å tenke et øyeblikk, ta tak i septeret, for det vil alltid føre deg inn i energien din og inn i dine resolusjoner. Ja, det er en annen måte enn lidelse.
Men det er de som er på planeten som har lidelse, og som føler at lidelse er Guds vilje og Guds måte. De føler at mennesket, uten lidelse, vil ødelegge seg selv på et utall forskjellige måter. De har ingen tillit til eller tro på selve menneskets natur, så de sier: “Mennesket må lide til mennesket lærer. Mennesket må krype på hendene og knærne og be om tilgivelse” fra en Gud de ikke engang kjenner.
Men det er på tide nå at lidelse og dens iboende tristhet begynner å komme til en slutt på denne planeten. Åh, men før du ser en større endring, vil du se mer lidelse og flere rop om lidelse, men den endrer seg. Og jeg vil at du skal innse en ting akkurat nå, hva vi gjorde i ProGnost, hva du gjorde i ProGnost og satte søkelyset på de som sa: "Ja, også dette må gå." Det er ikke rom for lidelse på planeten. Det er mye rom for vitser og humor. Mye rom for kjærlighet. Mye rom for at ens lys skal skinne åpent og fritt, men lidelse? Tiden er kommet. Det er derfor vi snakket om det, og det er en av de store tingene vi skal gjøre som realiserte Mestere på planeten, og skinne lyset vårt på lidelsens hjerte, slik at det kan komme til visdom.
La oss puste godt og dypt med det. Det er nok av denne lidelsen og tristheten på planeten. Nok.
Hvordan kommer vi oss dit? Det har virkelig ikke noe å si, men det er på tide at det endres. Det er kanskje den største - jeg vil ikke kalle det en oppgave - men den største bevisstheten for de av dere som blir på Jorden som realiserte Mestere. Vi skal ikke kjempe mot lidelse. Vi kommer rett og slett til å skinne et stort lys på det. Og når vi skinner lyset på det, vil det avsløre det. Og når det avslører det, vil det forårsake uro - mye uro og kaos - men til slutt vil det komme til visdom.
La oss puste godt med det.
(pause)
Mm. Så kjære Linda, vet du hva som virkelig irriterer meg, noe Shaumbra sier hele tiden og som egentlig bare irriterer meg? Vet du hva det er?
LINDA: Hva?
ADAMUS: "Jeg vet ikke."
LINDA: Hva mener du? Hva mener du "Jeg vet ikke"?
ADAMUS: "Jeg vet ikke." Jeg stilte spørsmålet, hva som virkelig irriterer meg - en av tingene Shaumbra, mange Shaumbra sier hele tiden - og hva er det?
LINDA: Hva mener du? Hvorfor spurte du? Hvis du ikke vet, hvorfor spurte du?
ADAMUS: Jeg vet ikke. Jeg vet ikke (høye summer og sirener går av og Adamus humrer).
LINDA: Hvorfor?
ADAMUS: "Jeg vet ikke!"
LINDA: Åh!
ADAMUS: Nei, "jeg vet ikke" er det som irriterer meg og som Shaumbra sier hele tiden.
LINDA: Ahh!
ADAMUS: Fordi du vet vet, og det er poenget med hele denne Shouden (Adamus humrer). Kan vi høre den ringingen igjen? Dette er når du sier "Jeg vet ikke" (lyden av bilhorn). Ja, det er som den indiske versjonen (nå ringing og sirener). Ja, slik er det. Bra (Adamus humrer). Bra. Det er nok. Det er nok. La oss kutte dette.
"Jeg vet ikke." Det er kanskje noe av det giftigste du kan si til deg selv eller om deg selv, " Jeg vet ikke." Plutselig når du sier, "Jeg vet ikke," setter den opp denne skyen, dette sløret rundt deg, og det blokkerer svarene, potensialene og hensikten. Det blokkerer for alt. “Jeg vet ikke” er en veldig bekreftende uttalelse, og noen av dere sier det så godt, “Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke!” Du sier det så bra. Det er den ene gangen du blir litt teatralsk,” Jeg vet ikke!” Og det gjør meg gal. Det er som negler, lange skarpe negler på tavlen - errrrr! - ned tavla da jeg hørte det, fordi faktum er at du vet. Du leker bare et spill som heter "Jeg vet ikke." Ja.
Så, vi pleide å ha publikum, nå har vi Linda som publikum. Vårt eneste publikum.
LINDA: Åh, et slikt press. Ugh!
ADAMUS: Vi pleide å ha publikum her, og det var så gøy når noen sa "Jeg vet ikke", og jeg ville gjerne sende dem ut på toalettet, ti minutter på toalettet alene. Noen likte det veldig. Men faktum er at noen trodde det var grovt og hevngjerrig fra min side. Ikke i det hele tatt. Jeg prøvde å få til et poeng at dette “jeg vet ikke” er så veldig, veldig giftig, fordi du vet det, og det er en lek du leker med deg selv hver dag.
Det er gjentakelser av "Jeg vet ikke." Det er som, "Jeg er ikke sikker" eller "Jeg vil egentlig ikke ta en beslutning" eller "Det er ikke i mitt lønnsnivå" eller alle disse forskjellige måtene å si det samme på, "Jeg vet ikke." Men faktum er at du vet det, og det er på tide å komme over det. "Jeg vet ikke." Når vi får et publikum tilbake hit - ooh! ooh! ooh! - Jeg bare venter på at det skal skje, for det vi skal gjøre er å ha dem - vi får en spesiell "Jeg vet ikke stol" her for dem.
LINDA: Ooh!
ADAMUS: Kanskje i hjørnet. Det er egentlig ikke et hjørne her, men vi finner en slags "Jeg vet ikke stol", du vet, en slags som - hva kaller du det - sender et lite barn til hjørnet deres, deres stille tid eller hva som helst. Vi kommer til å ha en "jeg vet ikke stol", og alle som sier det må ha på seg hatten.
LINDA: Å.
ADAMUS: Hatten. Så jeg vil gjerne gi deg et eksempel, fordi det ikke bare kommer til å være for disse live Shoudene. Det kommer alltid til å være når jeg tar noen av dere i å si "Jeg vet ikke" eller noen gjentakelse av "Jeg vet ikke." Dette er hva som kommer til å skje. Jeg kommer til å be om at en frivillig kommer opp til fronten for å vise dette for oss. Så, Gaelon, vil du være så snill å komme opp hit?
LINDA: Å, er han din frivillige?
ADAMUS: Vel, han er istedenfor Cauldre.
LINDA: Å.
ADAMUS: Cauldre er så opptatt, han kan ikke være i stolen her for å gjøre lys- og lydtester, så Gaelon er vant til å sitte i den store stolen her. Gaelon Tinder, hans mor, Jean Tinder, selvfølgelig. Vær så snill. Nei, kom rett opp og sett deg i den store stolen. Ja. Ta av masken. Jeg kan ikke få COVID, jeg er et spøkelse (Adamus humrer). Bra. Bra.
Så sett deg, vær så snill. Er du litt nervøs for dette?
GAELON: Ja.
ADAMUS: Visste du at du ville komme fram hit?
GAELON: Nei! (han humrer)
ADAMUS: Nei. Ganske overraskende, ikke sant?
Så det som kommer til å skje er at vi sier at du og jeg har en samtale i en Shoud, som vi vil, og jeg sier noe sånt som: "Så hva er den neste store tingen som kommer inn i livet ditt, Gaelon?" og du sier ...
GAELON: Jeg vet ikke (gisper Linda).
ADAMUS: Og jeg sier, "Hva ?? !!" Og klokken ringer ... (pause) klokken ringer. Vi må gi dem mer kaffe der bak. Apropos kaffe, Kerri!
KERRI: Åh!
ADAMUS: Jeg har ikke fått kaffen min. Jeg har vært her oppe og pratet i 45 lange minutter. Ingen kaffe. Snakk om lidelse! Jeg lider fordi de har glemt enkle ting som en enkel kopp kaffe. Du skulle tro at hun ville ha skjønt det med en gang, men hun sitter der ved det andre bordet, “Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg trodde ikke du ville ha en, Adamus. Du ber om ...”
Nei. Du føler inn i det. Du går utover tankene og datapunktene, og du innser: "Å, Adamus vil gjerne ha en kopp kaffe akkurat nå." Hvor var vi?
GAELON: Jeg vet ikke.
ADAMUS: Bra (de humrer). Og når du sier det og klokken ringer ... (rolig musikk et øyeblikk) Hva i helvete var det for slags klokke?! Og klokken ... (bilhorn som tuter) ... den ... ja, ok (alarmklokkene ringer). Det er ... bra. Og klokken ringer og så ser Linda og jeg på ... (en rekke forskjellige ringing og lyder fortsetter) Hvem ... hva skjer her?
LINDA: Du burde ha septeret ditt her, antar jeg.
ADAMUS: Mitt hva?
LINDA: Septeret.
ADAMUS: Det er septeret mitt. Nei. Dette er bare en del av skuespillet (hvisker).
LINDA: (hvisker) Ok.
ADAMUS: Ok, selv om Gaelon ikke visste det. Og så er jeg plutselig i sjokk fordi noen sier: "Jeg vet ikke." Når noen sier, "Jeg vet ikke," kan jeg bare se at det plutselig går et slør rundt dem som hindrer dem i å se alle potensialene deres, og så er du i "Jeg vet-ikke land." Du er liksom i en liten boble. Du kan ikke se hva som egentlig er rundt deg. "Vel, jeg vet ikke," og plutselig vet du ikke. Du går fra å være et fantastisk intuitivt vesen til et “jeg vet ikke det” vesen. Og så vil Linda gjøre noe. Fortsett, Linda.
LINDA: Åh! Åh! Dette er tiden ...
ADAMUS: Linda, vet du hva du skal gjøre her?
LINDA: Helvete, nei! (hun humrer)
ADAMUS: Nei, "jeg vet ikke." (de humrer) Linda kommer plutselig fram med denne vakre kreasjonen, unnfanget av Cauldre, utført og sydd av Jean Tinder, moren din, og du skal ha på deg "Jeg vet bedre." La oss få et bilde av det, "Jeg vet bedre" hatten (Linda klapper). Fint nærbilde. Bra. Og bare snu hodet litt, slik at kameraet kan se, eller enda bedre, flytte kameraet. Ok, "Jeg vet bedre."
LINDA: Det er bra.
ADAMUS: Takk, takk, takk. "Jeg vet bedre" har flere betydninger. Først og fremst: “Jeg vet bedre. Jeg vet mye, og jeg vet bedre enn å si: 'Jeg vet ikke.'. Vi må kanskje få mange av disse hattene, og egentlig bør vi lage noen. Hvis du setter det - noen setter det på listen. Hvem har ansvaret for det? "Jeg vet ikke" (med en hånende stemme). Noen satte det på listen. Vi får laget en hel haug, sydd, brodert, og vi vil distribuere dem. Men jeg tror det vil se bedre ut ...
LINDA: Adamus, hvem vil ha en av dem?!
ADAMUS: Jeg vet ikke.
LINDA: Det er en straff - oh!! (Linda ler).
ADAMUS: Jeg gjorde det med vilje (bjeller og ringing går av og Adamus humrer).
LINDA: (fortsetter å le) Sånn! (hun setter hatten på Adamus og fortsetter å le mens bjeller og ringing fortsetter)
ADAMUS: Jeg gjorde det med vilje, Linda. Du vet det! Takk, Gaelon, for at du poserte, for at du var modell for den nye "Jeg vet ikke" hatten.
GAELON: Min glede.
ADAMUS: Du vet, det ser litt ut som en dun hatt. Jeg lurer på om det skal se mer ut som en trollmanns hatt med en kant på. Jeg tror Jean opprinnelig hadde foreslått det. Takk for kaffen, Kerri. Takk skal du ha.
KERRI: Sikkert.
ADAMUS: (han tar en slurk av noe annet mens Linda tar med seg kaffen). Ahh! Ooh!
LINDA: Det er bra.
ADAMUS: Dette er ikke kaffe. Dette er …
KERRI: Jeg gjorde ikke det!
LINDA: Det er kombucha.
ADAMUS: Jeg tror dette er ... kombucha (Adamus humrer). Jeg tenkte urin fra en drue.
Så uansett, kjære Shaumbra, “Jeg vet ikke. Jeg vet ikke.” Jeg vil ikke høre det lenger, for du vet det. Faktum er at du vet alt. Du vet bare ikke at du vet det.
Kjærlighet
La oss begynne å bringe dette sammen. Dette er Valentins shouden vår. Ser du alle hjertene? Hvis du måtte spørre deg selv: “Hvorfor er alle hjertene og rosene her i dag? Jeg vet ikke.” Det er fordi Valentines er om, hva, åtte dager. Derfor.
Nå, Valentins er feiringen av kjærlighet, selv om St. Valentine var martyr. Skjønner? Han led og på en eller annen måte ble det til feiring av kjærlighet. Det er veldig rart. Jeg lurer på hvorfor de gjør det?
Du skal si, Linda, "Jeg vet ikke." Kom tilbake hit. Jeg skal ikke bite.
LINDA: Det er imot min religion. Jeg kan ikke si det.
ADAMUS: Ok. Så hun vil ikke si det lenger. Det er en god ting. Hun lærer.
St. Valentine var en martyr tilbake, hva med året, ca 269 e.Kr., men likevel ble det omgjort til en feiring av kjærlighet. Hvordan det skjedde vet jeg ikke. Så, vår St. Valentinsdag handler nå om kjærlighet, og det handler om en tid med, åh, unge elskere og mennesker som gjør kjærlighetshandlinger og gir blomster. Jeg gir deg disse, Linda, fordi jeg elsker deg. Disse kan være dine etter ...
LINDA: Å, takk.
ADAMUS: ... etter Shouden.
LINDA: Så omtenksom du er.
ADAMUS: Kjærlighet. Hva er kjærlighet. Hva er kjærlighet? " Jeg vet ikke." (de humrer spottende) Du vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det. Hvis jeg har litt problemer her, hvis jeg har en slags reaksjon på det, fordi jeg har hørt det så mange ganger fra dere alle.
Du vet når du ringer meg om natten, og jeg kommer ned på besøk og vi prater, og du stiller meg alle disse spørsmålene. Du vet at det typiske svaret mitt er, “Hva er svaret? Hva tror du?"
“Jeg vet ikke. Derfor ringte jeg deg.”
Men jeg skal ikke gi deg svaret. Jeg vil minne deg på at du har svarene, men i det øyeblikket du sier, “Jeg vet ikke! Jeg er uvitende, jeg vet ikke,” Da må jeg bare trekke meg tilbake. Jeg må la deg være i et slags forgiftet bad som du er i med "Jeg vet ikke." Det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg kan ikke gi deg svaret, og du insisterer på "Jeg vet ikke", så vi sitter bare der, og vi snakker om dumme ting en stund, for vi kommer egentlig ikke til emnet. "Jeg vet ikke", de er giftige på dette punktet i din utvikling, mestring. De er giftige.
Så, la oss gå tilbake til emnet kjærlighet. Hva er kjærlighet?
Hva er kjærlighet? Det er en følelse. Det er en følelse, og kjærlighet er en sans. Bokstavelig talt er det en sans. Det er nå en englesans. Det pleide ikke å være det. Tidligere var det ingen kjærlighet noen steder, ingen steder, før mennesker skapte den. Så den ble denne nye sansen som alle engler skal oppleve. Men hva er kjærlighet?
Da vi gjorde kjærligheten til en offisiell sans, akkurat der oppe sammen med de andre 200 000+ sansene, gjorde vi kjærligheten til en offisiell sans; vi hadde denne typen samling, dette møtet, og noen sier: "Jeg foreslår at kjærlighet er en av englesansene."
Det ble mye murring og diskusjon, og til slutt sa noen i den andre enden av salen: “Vel, hva er kjærlighet? Hva er kjærlighet?" og rommet ble stille. Alle følte, for de fleste av englevesenene hadde aldri kjent på kjærlighet, visste ingenting om kjærlighet.
Så, de sa, “La oss tilkalle et menneske. La oss bringe et menneske inn i møtet vårt, et menneske som har opplevd kjærlighet, og la dem beskrive kjærligheten slik at vi kan stemme på om det kommer til å bli en ny offisiell sans, en englesans. Så de gikk og fant et menneske. Drepte ham, mener jeg, for å bringe ham helt over, men til syvende og sist gjorde det ikke noe. Men de førte et menneske inn i rommet og sa: "Hei, Casanova, hva er kjærlighet?"
Og Casanova tenkte et øyeblikk, han var også teatralsk, og han sa: “Kjærlighet. Jeg kan ikke fortelle deg om kjærlighet før du har opplevd det. Og jeg har opplevd det 5000 ganger og mer, men jeg kan ikke fortelle deg om kjærlighet. Det er ikke kroppens erotiske og sensoriske følelser. Det er ikke kjærlighet. Det er en reaksjon på kjærlighet. Men hva er kjærlighet? Hva er kjærlighet? Det er så vanskelig å forklare når man aldri har opplevd det, men jeg kan fortelle deg at kjærlighet er den største av alle sansene du noen gang har hatt. Men du må være på jorden for å oppleve kjærlighet, og så når du gjør det og når hjertet ditt åpner seg for kjærlighet, og til og med når hjertet ditt er blitt beseiret av kjærlighet, så kan vi snakke om denne største av alle sanser.”
Gjennom salen var det et uttrykk i englenes ansikter: “Hva i he … - sa han nettopp? Hva?!" Men avstemningen ble tatt uansett, og selvfølgelig oppmuntret jeg alle til å stemme. Jeg sa: “Stol på meg. En dag vil du også ned til Jorden, du vil ta på den menneskelige formen og du vil oppleve denne tingen som kalles kjærlighet. Men som Casanova, kan jeg ikke fortelle deg om det. Jeg kan ikke beskrive det. Jeg kan ikke definere det, men det er mer ekte enn bergartene og vannet på Jorden. Det er mer ekte enn fuglene som flyr på himmelen. Det er mer ekte enn brannene som feier gjennom sko- … ”Jeg lar meg rive med her, men jeg liker å bli litt teatralsk.
Kjærlighet er veldig, veldig ekte. Når de blir spurt om kjærlighet, reflekterer de fleste mennesker bare. "Kjærlighet, hm." De du har elsket. Følelsen av å bli elsket, enten det var ved brystet til din mor, om det var i favnen til kjæresten din, så spiller det ingen rolle. Det handlet om den følelsen ... (Adamus humrer) Jeg sverger at Kerri la noe i kaffen min, for jeg var ikke slik før jeg begynte å drikke kaffe.
KERRI: Det gjorde jeg.
LINDA: Fortsett. Det er interessant.
ADAMUS: Så, kjærlighet. Tilbake til poenget. Kjærlighet. Ja, hva er kjærlighet? Du begynner generelt å føle deg tilbake i kjærlighetens tider. Ah, kjærlighetens storhet, eller de kjærlighetene du er i akkurat nå. Men prøv å beskrive det, det er nesten som å gjøre det en bjørnetjeneste.
Å prøve å definere den er som å prøve putte den på flaske og fengsle den. Kjærlighet er fra hjertet.
Så hvorfor tror du, Linda, hvorfor tror du kjærlighet er knyttet til hjertet?
LINDA: Fordi det ikke er hjernen.
ADAMUS: Det er et godt svar. Jeg trodde hun skulle si: "Jeg vet ikke." Hun lærer.
Det kommer ikke fra hjernen. Det er faktisk et veldig vist svar. Så det er ikke fra hodet. Det er fra hjertet, og hjertet er fartøyet som, når du er forelsket, føler du det, ikke sant, i hjertet ditt. Noen føler det i tarmene, men du føler virkelig ikke kjærlighet i hjernen, gjør du? Det er i hjertet. Det er stedet der livets rytme oppstår, som ingen andre steder i ditt vesen. Pulseringen i hjertet, ønsket om å leve og oppleve. Hjertet skaper ikke det ønsket, men hjertet reagerer på det ønsket om å leve livets rytme. Det er derfor hjertet.
Tilbake til poenget. Kjærlighet er en sensorisk følelse, og englevesenene stemte og sa: “Ok, vi skal akseptere kjærligheten som en av de nye sansene. Vi vet ikke helt hvorfor, men mennesker virker alle forelsket i det. Så, ja, la oss gjøre det.”
Kjærlighet er en sans, og sansen har ingen data. Ingen data. Det er derfor når du tenker på kjærlighet, er det en følelse som kommer over deg. Det er ikke datapunkter for kjæresten du hadde for 28 år siden, og hvor mange ganger du kysset og hvor mange burgere dere hadde sammen. Det er vel ikke datapunkter? Og det ville beseire kjærligheten hvis det bare var en serie datapunkter. Kjærlighet er en følelse.
Det er en følelse. Det går langt, langt utover hvordan sinnet muligens kan definere det. Og det er slik livet skal være.
Menneskelig beslutningstaking
Historikk er en serie datapunkter som generelt ikke er nøyaktige. Bildet mitt, for eksempel, det var en venn av meg. Historien er en serie med mange datapunkter som ikke er nøyaktige, men likevel ser det ut til at verden tar tak i datapunktene i disse dager. Vel, det er fordi det er slik sinnet tenker. Har du den lille skrivende tingen din, Linda?
LINDA: Jada.
ADAMUS: Å, bra. Jeg ber henne om å skrive - skriv - phu! - skriv noen ord på ...
LINDA: Å, gutt.
ADAMUS: (humrer) ... på tavlen. Jeg skal be henne skrive - det er Kuthumi som forstyrrer. Jeg skal be henne skrive noen punkter på tavlen her. Så her er hvordan menneskesinnet tenker. Data, data, data ... emosjoner ...
LINDA: Whoa, whoa, whoa.
ADAMUS: ... beslutning
LINDA: Jeg skrev dem i en annen rekkefølge (Adamus humrer).
ADAMUS: Data, data, data, emosjoner og beslutning. Det er et mønster - ikke at du bare har tre datapunkter - men det betyr en serie datapunkter som fører til en emosjon. Alle menneskelige beslutninger er basert på emosjoner. Emosjonen er beslutningspunktet, og da tar du endelig en beslutning og sier at du virkelig var intellektuell eller at du virkelig behandlet mange ting, men alt er basert på emosjoner. Og det er de som har utfordret meg tidligere og har tapt på den utfordringen, fordi enhver menneskelig beslutning er til slutt basert på emosjoner.
Ja, du samler inn data, mye data, og det er sinnet på jobb. Og ikke noe galt med sinnet, men det er slik tankene fungerer, det samler inn data. Og så blir dataene evaluert av sinnet, som virkelig ikke forstår sanne sanser eller sensualitet eller sensoriske følelser, og sinnet vurderer det basert på emosjoner og tar deretter en beslutning. Og avgjørelsen er tatt, vil jeg si, i det mørke eller i det grå i det minste, uten full nytte av sanne sanser, av sanne sanser.
Vi har snakket om dette før, ja, men nå er det på tide at vi skal gjøre det. Vi har snakket om det tidligere som en slags innledning til hva vi skal gjøre nå, men nå går vi inn i en supersensorisk livsstil.
La oss gå tilbake et øyeblikk. Data, data, emosjoner og beslutning.
Kjenn på dette et øyeblikk. Pust godt og dypt og forestill deg, hvis du vil, sammen med meg. Tenk deg at du går inn i et rom og det er helt mørkt. Helt mørkt. Du vet ingenting om rommet før du åpner døren, går inn og lukker den bak deg. Det er helt mørkt. Det er ingenting der. Umiddelbart begynner sinnet å søke etter data gjennom sine begrensede fysiske sanser. “Er gulvet kaldt? Er det laget av stein eller er det teppebelagt?” Data, data, data.
Og så roper du ut i totalt mørke. Du kan ikke se noe. Du roper i totalt mørke og er det et ekko som vil hjelpe deg med å bestemme størrelsen på rommet, fordi du ikke vet noe om rommet, dets størrelse, dets høyde, dets innredning, hva som helst. Du kan gå ytterligere to meter og falle i en dyp grop fylt med alligatorer for alt du vet. Du begynner å samle inn data. Du plystrer litt, og du prøver å justere øynene dine i håp om at det stikker litt lys ut gjennom mørket for å hjelpe deg med å bestemme deg.
Data, data, data, data er det du samler her akkurat nå. Og nå kommer du til det punktet hvor det nesten ikke er data i det hele tatt. Alt du vet er at du går på et gulv, og alt du vet er at noe absorberer lyden, slik at det ikke er noe ekko, men det hjelper deg fremdeles ikke med å bestemme størrelsen eller naturen til rommet. Du har ikke snublet inn i noe ennå, så du vet ikke en gang om det er møbler eller vegger eller noe annet. Data, data, data, data.
Og nå tar du en emosjonell beslutning, "Jeg er i fare." Heh! Slik fungerer hjernen, "Jeg er i fare." Det er en emosjonell reaksjon - "Jeg er i fare" - og kanskje er du det, kanskje ikke, men det er det datapunktene hjelper emosjonene å bestemme.
Og nå er det tid for avgjørelse, fordi emosjonene har sagt: ”Fare, potensiell stor fare her inne. Du bør ikke være på dette stedet, "og avgjørelsen er" Spring for helvete. "Prøv å finne den døren du kom inn. Forhåpentligvis har du ikke beveget deg for langt fra døren, og i virkeligheten har du nesten ikke beveget deg bort fra døren, for i din datainnsamling, i din emosjonelle beslutning, er du redd for å gå lenger.
Men hva om dette rommet inneholdt din guddommelighet? Det var rett og slett sinnet ditt som ikke kan forstå guddommelighet, fordi det ikke har noen tidligere erfaring med det. Det vet ikke hva det skal se etter. Den vet ikke hvordan man bruker datapunktene for å oppdage guddommelighet. Hva om dette rommet var fylt med din guddommelighet, men nå har du tatt en beslutning om å løpe, i håp om at du finner døren, fordi du er redd for hva som kan komme?
Dette er den typiske måten menneskene tenker på. Jeg har selvfølgelig forenklet det og redusert det, og noen vil innvende at jeg har gjort det altfor enkelt, men nei, det er faktisk slik det fungerer. Du har det på skjermen. Data, data, data, emosjoner, beslutning, og du går gjennom livet slik, hver dag som dette. Og når du møter mørke rom - en metafor for noe meningsfullt nytt i livet ditt - er det generelt beslutningen om å løpe eller i det minste holde tilbake, eller den andre avgjørelsen som ofte tas er "La oss få mer data. La oss bare stå her en stund og se om noe skjer,” men holder den ene hånden på døren slik at du kan gå ut så raskt som mulig. Det er på tide å gå utover det.
I dette rommet representerer rommet så mange nye muligheter, dette rommet representerer din guddommelighet, dette rommet representerer din energi og alle dine potensialer; i dette rommet nå, stopper du. Du stopper den besatte datainnsamlingen, tar tak i septeret ditt, ikke som et våpen, ikke som svaret, men som en påminnelse om at du vet. Du vet det.
Hvis vi skulle ta en pause her, så står du i det mørke rommet og har samlet hundrevis av datapunkter, og din emosjonelle reaksjon er frykt, kanskje du ikke har tatt en beslutning ennå, og jeg kommer til deg og sier, “Så hva har du tenkt til å gjøre?" Så sier du: "Jeg vet ikke" og jeg slår deg veldig hardt, veldig hardt. Jeg slår deg i gulvet, og du skjønner at gulvet er ganske hardt. Det er et annet datapunkt, "Ikke fall på gulvet så ofte lenger." Så kaster jeg deg opp mot veggen, og du skjønner at veggen også er veldig hard. Og ... eh, jeg tuller! Mmm, kanskje ikke så mye.
På det tidspunktet sier du ikke "Jeg vet ikke." Når jeg går opp og sier: “Hva skal du gjøre nå? Du er i dette mørke rommet. Du aner ikke hva det er. Du er redd. Du tisset på deg selv, du var så redd. Hva skal du gjøre?" Du sier, “Jeg skal ta tak i septeret akkurat nå før jeg gjør noe annet galt (Adamus humrer). Jeg skal ta tak i septeret og septeret skal vise meg veien.” Og du kommer ut av tankene dine. Du slutter å tenke, og du er klar over emosjonene dine, men de overvelder deg ikke. Og du avstår fra å ta en menneskelig beslutning basert på data, data, data.
Du holder på septeret og lar det transportere deg inn i potensialene, inn i energien din. Og når du kommer inn i potensialene dine, er det ikke det at svaret er der. Ikke som 'Svaret', vet du; alle svarene, alle potensialene, og du vil umiddelbart bli tiltrukket av potensialet som inneholder det du vil kalle det største nivået av tilfredshet, av sensualitet, det minste nivået av lidelse, det minste nivået av motstand.
Du kommer til å bli automatisk guidet dit. Ikke sett spørsmålstegn ved dette noen gang. Aldri, aldri, aldri! Ikke sett spørsmålstegn ved at du automatisk blir ledet til det høyeste potensialet for deg. Ikke for planeten, ikke for noen andre, ikke for moren din, ikke for hunden din, men for deg. Ikke sett spørsmålstegn ved det, for det er et sinnsarbeid. Det er tankegangen. Det er ikke tid, det er ikke noe sted for det spørsmålet. Det krever enorm tillit - egentlig ikke. Heh! Nei, det gjør det faktisk ikke. Det er den misforståelsen, "Å, det er en enorm tillit." Nei det er det ikke. Dette er alt ditt. Det er all energien din. Det er alle potensialene dine, alle svarene dine. Det er ikke åndelige guider. Oj oj oj! Det er ikke noe av det. Det er deg som lar deg transportere eller bringes inn i alle potensialene dine - bevisstheten.
Og når du holder på septeret, som bare er påminnelsen; når du holder på septeret, vil den ta deg gjennom lagene, lagene av det giftige "jeg vet ikke" som du la der tidligere. Det vil skjære rett gjennom sløret og bringe deg til svaret. Og da vær stille. Hold kjeft.
Jeg sier det fordi det er en slik tendens for menneskesinnet til å begynne å bevege seg og kontrollere og stille spørsmål og bekymre seg og frykte og si: "Vel, vi må samler mer data og gjøre flere undersøkelser og prøve å finne ut, og så må vi sitte og balansere oddsen og hva som er bra og dårlig. Så må vi eval- …” Hold kjeft! Du er i din egen energi, og energien vil aldri, aldri jobbe mot deg. Det vil aldri jobbe mot deg.
Og så er du der i dette mørket, i dette intet, og et øyeblikk, ja, sinnet kommer til å hoppe inn og si, “Hva er dette? Dette er bare en stor, stor mørk avgrunn, og jeg blir spist opp av avgrunnsmonsteret.” Og akkurat på den tiden da du har transcendert "data, data, data, emosjoner", og plutselig er alt bare kunnskap, og du er som "Dang! Jeg visste det! Dang! Jeg har alltid visst det! Hvorfor gikk jeg rundt med alle disse "dataene, dataene, dataene og emosjonene" i tankene? "
Og så det øyeblikket du tenker at, øyeblikket du stiller det spørsmålet, vel, nå er du i din energi. Svaret kommer "Fordi du ville, fordi du trodde det var slik," og så tenker du med deg selv, "Jeg lurer på om jeg noen gang kan komme utover det," og svaret er der, den kunnskapen, "Vel, absolutt dumming.” Jeg mener, det er energien din som snakker til deg. Noen ganger snakker den slik til deg. Den sier, "Ja, vi må gå tilbake til det." Slutt å tenke på det. Slutt å bekymre deg for det. Du er her. Hold på septeret. Det transporterer deg rett inn i midten av energien din, som er alle potensialene dine, og potensialet som vil tjene deg mest i størst glede er det du blir klar over med en gang. Til slutt vil du være klar over alle de andre potensialene, men du vil si, “Ehh, ikke så interessert, for de er lidelser. De tar for lang tid. De - jeg vet ikke hva i helvete det er. Men nei, jeg vil ha denne med glede og letthet og ikke mer lidelse.” Ikke mer lidelse.
La oss puste dypt, kjære Shaumbra. Ja, jeg har det gøy i dag.
Det har vært så lenge nå å jobbe i denne gamle stilen, en veldig lineær stil med "data, data, data og emosjoner", en gang iblant en beslutning, men mange ganger " Jeg vet ikke." Du vet, du stiller disse spørsmålene noen ganger: “Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg flytte? Skal jeg finne en kjæreste? Hvem er jeg? Hvor lenge skal jeg leve? Hva må jeg gjøre for å ta vare på helsen min?” Så begynner du å prøve å få datapunkter. Du går på Internett. Du ser. Du undersøker. Slutt med det! Jeg sier ikke at forskning er dårlig, men for de store spørsmålene i livet ditt, hvor du går videre, hva du skal gjøre, hvordan du kan overvinne et fysisk problem, hvordan du kan la rikdom komme inn i livet ditt, alle disse tingene, stopp «data, data, data, emosjoner,» fordi, ser du, den store delen der er at beslutningene er basert på emosjoner, og emosjonene er generelt frykt eller mangel eller lidelse.
Ikke rart at du fortsetter å gjenta det samme med samme lidelse, med samme utfall hele tiden. La oss gå utover det. Hold septeret og la det transportere deg inn i din egen energi der alle svarene er, og hvor svaret med den største glede og største nåde kommer til å være så selvinnlysende for deg, så klart for deg. Det vil ikke komme til deg og si: "Vel, jeg er sikker på om jeg skal velge dette eller dette." Det kommer til å være så klart, og det vil treffe deg med stor viten.
La oss puste dypt.
Det er på tide at vi endrer måten, på tide du endrer måten du får ting på, du kommer til virkelige sanne beslutninger i livet ditt. Det er på tide at vi åpner for alle potensialene, og de er der, og det er så enkelt som å holde septeret og holde kjeft og slutte å være besatt. Det vil transportere deg rett til din energi, og jo roligere du er, for noen øyeblikk, noen dyrebare øyeblikk, det vil vise deg at i det store, mørke rommet du nettopp kom inn i, som er et symbol på kanskje et spørsmål i livet ditt; i det store, store mørke rommet, hvis du bare blir stille et øyeblikk, slutter å prøve å samle inn datapunkter og ikke kommer inn i de emosjonelle avgjørelsene, vil svaret være der.
Du vet det allerede - Merabh
La oss trekke pusten godt, sette på litt musikk og gjøre dette med en merabh.
(musikk begynner)
Du vet det allerede. Du vet det allerede. Derfor er det støtende når du sier ting som "Jeg vet ikke", for da blir det din virkelighet.
Du sier "Jeg vet ikke" - (smell!) - energien kommer til å gi deg det. Du satte virkelig et slør rundt deg selv, og da vet du ikke, og du vet ikke, og du kan ikke vite.
I stedet for “Jeg vet ikke” - vil du gi meg den hatten, Linda? (“Jeg vet bedre” hatten)
LINDA: Jada.
ADAMUS: I stedet for at “jeg vet ikke”, vet du (hun gir den til ham), og du vet bedre enn noen andre.
Du merker at jeg ikke har den på meg (Adamus humrer). Jeg vil ikke ødelegge Cauldres tynne hår (Adamus ler). Pfft!
LINDA: Oof!
ADAMUS: Pfft! Kuthumi lærer meg humor.
LINDA: Oof!
ADAMUS: Jeg er ikke perfekt til det ennå! Ja det er jeg.
Jeg vet bedre. Jeg vet bedre enn å si: "Jeg vet ikke."
"Jeg vet ikke" er giftig.
Jeg vet bedre enn noen andre hva som er bra for meg.
Jeg vet bedre enn å bare samle inn datapunkter og prøve å ta en beslutning basert på det. Datapunkter er interessante, og de er fine i noen tilfeller, men ikke der livet ditt går. Datapunkter er fine når det gjelder å forstå hvordan du slår på oppvaskmaskinen. Det er det datapunktene er for, å sette på oppvaskmaskinen. Noen av dere har fortsatt ikke funnet ut av det. Det er greit. Du kommer dit.
Datapunkter er ikke ment for å styre livet, ser du, livet går den veien akkurat nå. Flere og flere datapunkter.
Datamaskinene. Mange datapunkter, billioner av datapunkter hvert nanosekund. Det er ikke det som er livet. Det er ikke det som åpner hjertet og gir kjærlighet og oppfyllelse.
Datapunkter - en serie datapunkter - gir ikke sunne avgjørelser, for hvis du bruker en serie datapunkter for å prøve å ta avgjørelser om livet ditt og din lykke og suverenitet, vil datapunktene bare be om flere datapunkter, og da vil disse datapunktene be om flere datapunkter, og du kommer aldri inn i din egen energi.
Pust godt inn.
Det er så enkelt som å holde septeret - det er ditt; det er din påminnelse - og la den belyse det mørke rommet.
Du kan tilbringe livet i å lete rundt i mørket i det rommet og prøve å samle nok datapunkter for å bestemme hvordan det ser ut og hva rommet består av, og selv da vil det ikke være nøyaktig, akkurat som historien egentlig ikke er korrekt. Det er en serie datapunkter. Det er litt sannhet i det, ja, men det er ikke veldig nøyaktig.
Din oppfatning av deg selv er basert på mange datapunkter. Du kaller det din fortid, og det er egentlig ikke den du er. Det er også basert på mange emosjonelle avgjørelser som er langt fra ditt virkelige potensial.
Du vet bedre. Alle svarene er der.
La oss gjøre dette. La oss omgå den tradisjonelle måten å ta valg og beslutninger på, den tradisjonelle måten å forstå virkeligheten på.
Hold fast i septeret og la det ta deg til potensialfeltene. Disse feltene ser ut til å fortsette og fortsette. Vakre, vakre felt av potensialer, akkurat som jordbærfelt.
Og det ene bæret, den ene frukten som virkelig er ditt hjertes lidenskap, som vil komme frem, og den vil være så åpenbar, utover alle de andre. Slutt å tenke så mye. Slutt å si "Jeg vet ikke."
Slutt å prøve å bruke datapunkter for å komme deg ut av dualiteten. Det vil ikke fungere.
“Data, data, data, emosjoner og beslutning” fungerer ikke.
Det er en utrolig virkelighet der ute som vi skal gå inn på, du kommer til å gå inn i, og det kan virke litt skremmende i begynnelsen, fordi du er så vant til å være datapunktdrevet, undersøke ting.
Vi kommer til å gå utover det til ekte supersensorisk, eller jeg vil kalle det super sensuelt. Det er ingen datapunkter der. Det er liksom kjærlighet, vet du. Prøv å beskrive det, det er vanskelig. Det er det samme med hvor vi skal, og det er ikke logisk, og det er bra. Det er ikke begrenset.
Så kjære Shaumbra, la oss bruke denne anledningen på feiringen av kjærlighetsdagen som snart kommer, 14. februar; la oss bruke denne anledningen til å virkelig gå utover den gamle måten å ta beslutninger på, oppfatte deg selv og verden på.
La oss gå inn i super sensorisk, og jeg skal ikke engang forklare hva det er. Bare ta tak i septeret. Det vil bringe deg dit. Det vet jeg. Det er en garanti for at det vil det.
Ta tak i septeret, enten det er en beslutning i livet ditt, om det bare er å endre din oppfatning av deg selv eller ha en større oppfatning, om det virkelig er å forstå historien din og fortiden din, uansett hva det er, la datapunkter være til ting som, hvordan du slår på den elektriske tannbørsten (humring). Noen av dere sliter fremdeles med det. La datapunkter vise hvordan du bruker datamaskinen.
Men for deg, for ditt hjerte, for ditt velvære mens du bor her på denne planeten, er det en helt ny måte å oppfatte virkeligheten på, å gå inn i potensialene dine, å finne sanne svar - svar som ikke kommer fra gud.
Du vet, gud er bare en haug med forbannede data. Ja, egentlig. Jeg mener, Bibelen, hva er det? Data. Du opplever ikke gud gjennom alle disse datapunktene, og det er det de lærde gjør. De synes de er så jævla smarte, men det kommer fra hjertet, fra følelsen, fra det supersensoriske.
Det er dit vi skal. Det er ikke skummelt.
Føl deg inn i dette store, store mørke rommet nå. Føl deg inn i det.
I stedet for å bruke den gamle måten med datapunkter og deretter emosjoner og avgjørelser på, er det bare å stå der med septeret i hånden.
Et øyeblikk, ja, for mennesket kan det være litt skremmende å si: ”Det er ingenting annet enn et stort mørkt rom. Jeg aner ikke hva som er her inne. Det kan være forrædersk.” Så forsvinner det.
Når du holder deg tro mot deg selv, forsvinner det og plutselig - føl akkurat nå hva som skjer.
Plutselig - la deg selv, din sanne bevissthet - føle hva som skjer med rommet akkurat nå.
(pause)
Ser du, det er det øyeblikk av stillhet, et øyeblikk av undring og som til og med prøver å fylle stillheten. Og når du tar et par dype pust, husker du: "Jeg vet bedre."
Du trekker pusten dypt inn i den sanne sensoriske naturen til deg selv, og du innser at det er greit her.
Alt du vil vite om livet ditt, dine neste trekk, potensialene dine, mulighetene dine, alt er her.
Din realisering var alltid her, men da du sa: "Jeg vet ikke hvordan jeg kommer dit, jeg vet ikke når det vil skje," ble du i mørket. Du holdt lysene slukket.
Ikke mer.
Ta tak i septeret og innse "Jeg vet bedre."
La oss puste dypt sammen, kjære Shaumbra.
Og takk for at jeg fikk teste ut min nye humor. Jeg tror jeg gjorde det ganske bra (Linda klapper). Takk skal du ha. Golf klapper her borte. Takk skal du ha. Jeg tror jeg gjorde det ganske bra. Jeg må tilbake og rapportere til Kuthumi. Jeg antar at han kommer til å sende meg en regning nå for klassene (Linda fniser). Det var en pengene-tilbake-garanti, men jeg har ikke noe imot å betale ham fordi du vet, for en flott gave. Jeg trenger ikke å bekymre meg for hvor pengene kommer fra, for å betale Kuthumi. Jeg trenger ikke å si, "Jeg vet ikke hvor de kommer fra." Jeg vet bedre. De er allerede her (setter "Jeg vet bedre" -luen på hodet).
Så kjære Shaumbra, la oss puste dypt. Vi kommer tilbake neste måned for mine grafiske og livlige bilder av meg som kvinne i mine tidligere liv.
Med det, husk at til tross for tristheten og galskapen på planeten, til syvende og sist er alt bra i hele skapelsen.
Takk, kjære Shaumbra (blåser kyss). Gratulerer med Valentinsdag. Åpne hjertet.
VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.
***
----------------------------------------------------------------------------------------------
Oversatt til norsk. Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------
Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.
Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.
Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.
Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.
Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.
© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.