CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Lidenskap 2020 Serien

SHOUD 2 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
5 oktober 2019
www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.

La oss trekke pusten dypt når vi nå bringer sammen alle energiene til Shaumbra fra hele verden, Shaumbra som er her på planeten akkurat nå i denne Maskinenes Tid, Shaumbra som har gått over til den andre siden, men som fremdeles er veldig aktivt involvert i det dere alle gjør. La oss trekke pusten godt og dypt, og bringe energiene våre sammen i denne utrolige, fantastiske tiden.

Cauldre ber om en liten tjeneste fra kjære Linda av Eesa, hvis hun er villig til det.

LINDA: Uh-oh.

ADAMUS: Den er veldig liten. Kan du ta av Cauldres boots? (Han har på seg et kostyme med støvler med snøring).

LINDA: Åh, gudskjelov! Det er alt du ber om! (Latter). Der fikk du meg til å bli bekymret! Åh, jøss! Jada, det er da ingenting! (Hun ler).

ADAMUS: Da jeg forberedte meg på å komme inn, følte han seg litt ubekvem, og det var fordi han hadde støvlene på. Så for meg spiller det ingen rolle, men han vil gjerne ha dem av.

LINDA: Åh! Jeg er så lettet. Dette er da ingenting! Ingenting!

ADAMUS: Er hun ikke fantastisk?

LINDA: Ingenting!

ADAMUS: Energi tjener Cauldre. Ja, ja.

LINDA: Jada, slik er det.

ADAMUS: Noen av de som ser på vil kanskje synes at dette er litt merkelig, men … (litt latter).

LINDA: Alt er merkelig! (Mer latter, og Linda humrer).

ADAMUS: Og jeg bare drikker kaffen min mens du og Cauldre gjør tingene deres.

LINDA: Åh, jada. Der har du det. Du har det.

ADAMUS: Og Cauldre sier at «Ja, nå har vi dette på film». (Latter, og Adamus humrer når Linda ser på ham). Jeg holder meg ute av det.

LINDA: Kunne du ha knyttet disse strammere?

ADAMUS: Jeg er bare den Oppstegne Mesteren her.

EDITH: Linda er den beste. Ja!

LINDA: Ah! Bare en Mester kan være i tjeneste, ikke sant? (Latter).

ADAMUS: Eh, kunne du ha vært i tjeneste litt raskere? (Mer latter).

LINDA: Ohh! Ohh, ho-ho! Oh, ho, ho! Oh, ho, ho! Nå må du være snill!

ADAMUS: Jøss! (Latter når hun drar i støvelen og nesten drar ham av stolen)

LINDA: Vent, jeg har en nål, er du sprø?

ADAMUS: Og kan du trekke buksebeina ned?

LINDA: Ok. Ja. Vil du at jeg skal skifte undertøyet? (Mer latter).

ADAMUS: Snakker du til Cauldre eller til meg? (Mer latter). Strålende, nå er han mye mer fornøyd, og vi kan fortsette.

Jeg liker at dere kler dere ut. Ja, det gjør jeg virkelig. Det fører til en stor forskjell i energien. Jeg håper at noen av dere hjemme kledde dere ut, selv om dere kanskje er alene. Dere begynner å forstå at alt er et skuespill, og det menneskelige skuespillet er sannsynligvis det største av alle de skuespillene dere noen gang har hatt. Men det er bare et skuespill. Det er virkelig det. Når dere kler dere ut, kommer dere ut av rutinen. Det åpner dere litt opp. Så kle dere ut oftere, kanskje ikke som en robot. Vi har et lite problem med det. Men jada (Adamus humrer, refererer til kommentarer om Cauldres kostyme i det forrige segmentet).

Så kjære Shaumbra, det er et stort skuespill, det menneskelige skuespillet, og akkurat nå er det noe som foregår med det menneskelige skuespillet som får meg litt bekymret. Ikke så veldig bekymret, men bare litt. Jeg lurer på hvorfor skuespillet foregår. Jeg antar at jeg kan forstå, for det som skjer akkurat nå er simpelthen utover. Det som skjer på planeten, har aldri før skjedd.

Dere vet, det var en tid da vi på en måte gikk i et atlantisk spor, og en kunne energetisk lage analogier til det som hadde skjedd i Atlantis for hele planeten. Jeg mener, alle mennesker kunne knytte seg til det. Nå er vi utover dette, går inn i fullstendig nye riker.

Som Shaumbra går dere inn i noe som dere kanskje synes er tvilsomt, og mennesket spiller et spill der det nesten later som om det er for mye, later som om det er usikkert, at det egentlig ikke er klart for dette.

Vi har snakket veldig klart, veldig spesifikt på samlingene våre, jeg vil si i hvert fall de siste tre årene, veldig klart om det dere egentlig er her for, og det morsomme er at det egentlig ikke er på grunn av opplysthet. Det er ikke på grunn av opplysthet. Dere trodde det var det, og for mennesket var det et strålende mål. For en prestasjon, å strebe etter Realisering. Men dere kommer kanskje til å forstå at det ikke er derfor dere er her. Det kommer til å skje. Jeg mener, det er gitt, for dere valgte det i dette livet. Som jeg har sagt til dere mange ganger, ventet dere. Dere ventet, men nå er dere her. Men det handler faktisk egentlig ikke om opplystheten. Det handler om å bli værende på planeten.

Din Realisering

Opplysning er gitt for hver og en av dere. Det kommer til å skje, og ikke fordi mennesket jobber med det, ikke fordi dere har det som et eller annet strålende ideal, ikke fordi dere har jobbet hardt og dere har lidd. Faktisk så jobber det mot dere. Det vil skje fordi du har valgt det – og når jeg sier «du», snakker jeg til mennesket og til Mesteren – i dette livet. Og det kommer ikke nødvendigvis til å skje fordi dere faster og mediterer og ber og chanter og alt det der i uke etter uke. Det vil bare skje.

Dere vet, på samlingen vår siste måned sa jeg; «Er det tid for at vi begynner å sette sammen en kode, en bok eller noe slikt med retningslinjer eller hovedtrekk?» og vi skal fortsette å snakke om det. Vi hadde en interessant sesjon i Landet av det Ukjente nylig – Norge – der vi snakket om det og vi prøvde, og det gikk ikke så veldig bra. Beklager dere som var der, men vi prøvde. Men det som faktisk kom derfra, er at det handler mer om at det kommer til å være historiene deres som utgjør forskjellen. Historiene kommer på en måte til å ha all informasjonen, retningslinjene, rådene til alle.

Og det som kommer til å bli virkelig interessant i historiene deres, er den dagen da dere kom til Realisering, og historiene kommer til ikke til å være på en dag da skyene plutselig løste seg opp og det kom ned lyssøyler. Det kommer ikke til å være når det skjer noe spesielt. Det kommer til å være enda en dag på mange måter. Det vil bare skje.

Det kommer til å gjøre dere veldig forskrekket, for det kom ikke som resultat av en tragisk hendelse eller ulykke i livene deres. Det kom ikke som resultat av dyp meditasjon eller pusteøvelser. Det vil bare skje.

Dere vet, det er på en måte som om det skjer i en drømmetilstand, noen ganger til og med i døden, men noen ganger er det liksom; «Drømmer jeg egentlig, eller er jeg våken?» Og veldig ofte når folk går over, slik som da vår kjære venn Timothy – Timothy Smith gikk over – tok det ham nesten en uke å skjønne at han var død. Og det er bra, for det var ingen smerter. Han gled på en måte bare over, og han brukte litt tid på å undre seg. Og han var som om han ikke var helt på den andre siden, men han var så visst ikke her, og han tok denne tiden til å føle inn i seg selv og han forsto at han var død. Jeg mener, det var det. Men i det øyeblikket skjønte han også at han på et vis gikk glipp av det, dette med døden, og han var litt lei seg for at det bare skjedde. Han sier «Faen ta! Jeg fikk ikke en gang oppleve det», for han hadde det så travelt med å tillate Realiseringen sin i det øyeblikket. Tillate Realiseringen sin, og så, like etter, gikk han over.

Historiene deres – ikke når dere dør, men når dere kommer til Realiseringen deres – kommer til å være veldig vakre, for det var ikke noen supermenneskelig aktivitet som foregikk på den tiden. Jeg mener, du vasket kanskje opp, eller var kanskje ute og tok en spasertur. Det kan skje når du våkner om morgenen og sier; «Det var litt av en drøm. Jeg drømte at jeg plutselig var Realisert», og så forstår du at det ikke var en drøm. Det skjedde simpelthen i løpet av natta. Det beveget seg på en måte bare inn. Dette kommer til å være den vakre historien om når dere kom til Realiseringen deres.

Og det er derfor jeg sier at dere ikke kom hit i dette livet på planeten for å få Realisering. Jeg mener, det er på en måte som å si at dere drar til en restaurant bare for å spise. Det er på en måte åpenbart. Jeg mener, Realisering er gitt.

Kan du føle inn i dette litt? Hver og en av dere, hver og en av dere – de som ser på, ser på nå eller senere – føl inn i dette litt. Realiseringen er gitt. Kan du, det menneskelige aspektet, tillate det? Ikke jobbe med det. Ikke planlegge det. Ingen lidelse for å komme dit. Alt handler om å Tillate.

Og jeg vet at noen av dere er utålmodige, men ikke vær det. Nyt hvordan det var å komme dit. Nyt opplevelsen. Og ha fred med å vite at Realiseringen din kommer i dette livet. Det spiller ingen rolle om det er i morgen eller om ti år fra nå. Det spiller ingen rolle om det er som med Timothy, på en måte Realisering og så gå over samtidig. Det spiller ingen rolle. Det kommer.

Det viktige er at dere har jobbet med det i flere liv. Dere vet, en kunne egentlig på en måte tidfeste det og si at det begynte i denne tiden med Yeshua for over 2000 år siden, plantingen av frøene for guddommelighet på denne planeten, noe som etter hvert resulterte i en masse religioner, dere har jobbet med det helt siden da. Og dere har vært i religionene. Dere bidro til å starte dem opp. Dere har gjort med ohm-ing og ahm-ing og meditering og pusting og suging og blåsing og alt annet som dere på noen måte (latter) – ikke som det Sart (mer latter) – enn dere på noen måte kan forestille dere, og lest og studert og vært stresset og forvirret. Dere har gjort det i mange, mange liv. Bare tillat det nå, ok? Det kommer til deg.

Det er – jeg kan forsikre dere om, jeg kan garantere – og Cauldre trippelsjekker meg. Dere vet, han er som fakta-sjekkeren i et magasin eller på en nyhetskanal. Han må liksom «Mener du virkelig det Adamus?» Jeg mener det virkelig. Jeg garanterer at dere kommer til å få Realiseringen deres i dette livet. Jeg vet datoen, eller på det nærmeste. Jeg vet ikke akkurat hvordan det kommer til å skje, og det spiller ingen rolle. Men kan du trekke pusten dypt på det og slutte å stresse med å tenke på at dette livet bare handler om å bli Realisert? Det gjør det ikke. Det er gitt. Det kommer til å skje.

Trekk pusten dypt på det.

(Pause)

Jeg føler en masse lettelse, men jeg føler også en masse tvil i rommet akkurat nå, det sies; «Er ikke dette bare anda et løfte? Er dette bare noe vi blir matet med?» Vel, først og fremst, det er mye bedre enn at jeg sier; «Ehh, ok, de fleste av dere kommer ikke til å klare det». (Latter). «Prøv igjen i neste liv! Eh, beklager, du klarte det ikke i dette livet.»

Jeg fortalte nylig en gruppe at hvis jeg skulle komme tilbake, noe jeg aldri kommer til å gjøre, hvis jeg skulle komme tilbake, ville jeg ha vært vert i et spørreprogram. Jeg skulle ha rotet slik med folks sinn som en del av leken (Adamus humrer). Så det er mye bedre enn å si at noen få av dere kanskje vil klare det, de fleste av dere ikke. Så jeg er i hvert fall optimistisk i så henseende.

For mennesket er det veldig tvilsomt, «Hvem, jeg? Trenger jeg ikke å jobbe litt mer med det? Jeg er liksom så tilrotet. Hvis du ikke har lagt merke til det Adamus, er jeg liksom – eh – litt rar. Du mener at jeg vil klare det?» Ja, det vil du. Og jo før du forstår – ikke jobb med det. Ikke stress med det. Ikke slåss med det. Ikke en gang inviter det, noe som betyr; ikke tigg det om å komme til deg. Du bare sitter der og tillater. Du kan være ute og fiske når det skjer. Du kan ta en dusj. Det er et strålende sted for Realisering, når du er i dusjen. Det renser på så mange måter. Det er gitt. Du er egentlig her på planeten for noe annet.

Den VIRKELIGE grunnen til at du er her

Det høres ut som – jeg fortsetter å bruke ordet «tvilsomt», for det er et veldig passende ord – det høres tvilsomt ut, og det er dette «Hvem, jeg?» syndromet. «Hvem, jeg?» Jada, du. Du kom til denne planeten og visste at Realisering ville skje, og du spilte et fantastisk spill i «Jeg skal gjøre det skikkelig vanskelig å komme dit, slik at jeg aldri glemmer at jeg kom dit.» Men du kom til planeten bare for å være et lys på planeten i denne Maskinenes Tid.

Jeg sier det, men dere vet – vet dere hvor lang tid det gjennomsnittlig tar fra jeg, eller tidligere Tobias, sier noe, dere vet, viktig, noe som blåser sinnet i stykker, til dere egentlig fatter det? Jeg sier noe i en Shoud, dere hører det med ørene deres, det går inn i sinnet, dere bruker det av og til som en makyo-klisjé, men dere tok det egentlig ikke inn i livene deres. Vet dere den gjennomsnittlige tiden mellom når dette dype kommer ut og til dere tar det inn i livene deres?

ALAIN: Ti år.

ADAMUS: 5,2 år. For deg der bak som sa ti år, er det korrekt (latter), 5,2 år. La oss stramme det litt inn. Jeg mener, vi har en masse arbeid foran oss, morsomt arbeid, spennende arbeid, til tider vil det være trist arbeid, til tider veldig trist. Jeg skal snakke om det om litt.

Men dere kommer til å oppdage at sameksistensen mellom lidelse og frihet ikke kommer til å skje så veldig bra her på denne planeten. Sameksistensen mellom de som velger smerte og lidelse – og de velger det, det er ingen som pådytter dem det – sameksistensen mellom lidelse og smerte, og så, over her, frihet og det vi kaller for magi. Det kommer til å bli veldig vanskelig å sameksistere.

Føl litt inn i det. Her har dere et utrolig stort antall av folk på planeten som fremdeles kjøper seg inn i smerte og lidelse, begrensning og mangel. Og så har dere folk som virkelig forstår frihet – energifrihet, frihet fra den oppfattede fortiden, frihet til å være den de er. Det er en vanskelig sameksistens. Og i grunnen er det på en måte først og fremst derfor dere velger å bli værende, for å kanskje, kanskje kaste et lys på andre mennesker, åpne opp potensialer. Ikke for å forandre sinnene deres, ikke for å overbevise dem, men simpelthen for å lyse opp potensialene i livene deres.

Så dere velger å være her for å gjøre det, for å være den som bringer lys, men ikke en anstifter av lys, ikke en som pådytter det på andre, simpelthen for å være dette lyset. Det er derfor dere er her, det er grunnen i denne Maskinenes Tid.

Vel, for mennesket som sitter her, er det liksom; «Wow, det er virkelig tvilsomt. Jeg mener, det høres ut som en stor og strålende film». Det er det ikke. Jeg mener, det er virkelig.

Jeg vil gjerne at du skal bruke en liten stund kjære menneske som leker leken med «det høres for stort ut. Jeg mener, hvem, jeg? Kanskje, kanskje noen andre. Hvem, meg?» Jeg vil at dere virkelig skal føle inn i det litt, og la dere selv føle at Mesteren og visdommen forklarer det for deg litt med ord slik jeg ikke kan. Bruk litt tid til å bare føle dette, hvorfor du egentlig er her.

(Pause)

For mennesket kan det kanskje virke som veldig stort, en stor oppgave. Mennesker som fremdeles tror at det må jobbe med ting, mennesket sier; «Jeg vet ikke om jeg kan gjøre det.» Jeg vil at dere skal høre litt på den indre Mesteren, til den indre visdommen …

(Pause)

… og se om det er kjent. Du er her virkelig for å være et lys som skinner på potensialer for andre mennesker, spesielt i denne Maskinenes Tid.

(Pause)

Så det spillet som spilles er noen ganger; «Åh, jeg er ikke helt klar for det.» Det spillet som spilles er; «Dette er for stort, for mye.» Spillet som spilles er; «Jeg holder på med dette med opplysthet, og jeg jobber med det, og …» Nei, det gjør du ikke. Du spiller et spill, et spill med «Jeg jobber med opplystheten min.» Vel, for det første, som dere vet, som jeg har fortalt dere, kan ikke mennesket på noen måte gjøre det. Så gi slipp på det. Slutt å spille spillet. Det skjer. Det er avtalt. En million dollar til den som ikke får opplystheten sin i dette livet. Du må innkassere det på den andre siden (litt latter), men det er en liten detalj. Liten detalj. Du er her for å bringe Merlin til planeten, lyset som simpelthen lyser opp potensialer for menneskeheten. Det er det. Ikke for å fortelle dem hvor potensialene er, og ikke for å fortelle dem hvilke de skal velge, men bare for å lyse opp potensialene. Det er det.

Og så, det som kanskje, kanskje vil skje når det gjelder det, er dette som jeg vet at noen av dere kommer til å synes er litt tøft, men lidelse kan ikke sameksistere med frihet i en person, i et samfunn, på en planet. Det kan det simpelthen ikke. Det er en av grunnene til at det har blitt skapt Nye Jorder der det ikke er noen lidelse, det er ikke noe behov for lidelse, og heller ikke for leksjoner, bare i tilfelle denne Jorda velger å aldri gå veien til frihet.

Frihet er frihet når det gjelder energi, frihet i forhold til Selvet sitt, suvereniteten. Jeg sier dette fordi dette kommer til å være noe av de vanskeligste tingene dere vil treffe på, at det er veldig vanskelig for disse to tingene å sameksistere – lidelse og frihet.

Føl litt inn i det. Hvordan kan du være virkelig fri hvis du fremdeles har lidelse i livet ditt?

(Pause)

Så, til mennesket sier jeg på denne dagen med kostymer og skuespill; «Slutt å oppføre deg så tvilende. Slutt å oppføre deg som ‘hvem jeg?’ aspektet.

«Hvem jeg? Realisering? Og enda større, at jeg er her for å gjøre dette med å bringe lys til planeten?» Vi skal ikke gå rundt og åpne portaler, Vi skal ikke gå rundt og gripe tak i folk på gatene og ta dem inn for å indoktrinere dem. Det er ikke noe slikt. Det er så enkelt. Det er virkelig så enkelt. Jeg sa nylig til en gruppe, til Threshold Reunion, og jeg vil gjerne dele det med dere.

Mesterens kontor er en parkbenk og en kafe. Det er det. Det er jobben deres. Dere går til parkbenken, dere går til kafeen eller hva det måtte være, det er kontoret deres. Dere sitter der, gjør det dere vil – leser, skriver en bok, skriver et skuespill, leser avisene, kanskje ikke – hva det måtte være. Observer folk, det er alltid veldig moro. Bare se på folk. Føl energien deres. Og noen av dere liksom; «Å, det kan jeg ikke gjøre. Det er bedømmende.» Eh, hallo, ha det moro med det, dere vet (litt latter). Det er en observasjon. Som Mester forstår du at det egentlig bare er en observasjon. Det er liksom; «Wow! Denne personen har noen store problemer med lidelse», og, «denne personen er klar for en stor forandring i livet sitt.» Du går ikke nødvendigvis og forteller dem det, men du begynner å føle med på hvordan alle jobber med sin personlige energi – hvordan alle fungerer – og later som om det ikke er slik. Det er en strålende observasjon. Dere følger med på hvordan andre folk håndterer sin personlige energi, for all energi er personlig, og de later som om den ikke er det, at den kommer fra et annet sted. For en strålende lek menneskene leker. For en strålende ting å observere som Mester.

Så Mesterens kontor er parkbenken eller kafeen. Parkbenk når det er fint ute, kafe når det ikke er det. Det er der dere gjør arbeidet deres. Dere sitter på rumpa, jada (Adamus humrer), og gjør arbeidet deres. Og dere tvinger det ikke. Dere tvinger det ikke. Dere lyser naturlig. Og dere bare sitter der og kaster lys på potensialer. Dere trenger ikke en gang å vite hva potensialet er for noen. Faktisk så vil dere sannsynligvis ikke ha lyst til å vite det. Men det bare kaster et lys som viser dem at det finnes alternativer. De har valg. Mange ganger vil de dessverre velge å bli værende i rutinene med lidelse, for det er på en måte så indoktrinert i den menneskelige bevisstheten akkurat nå.

Føl litt inn i massebevisstheten. Massebevissthet, det er som denne enormt store skyen med alle de menneskelige tankene og opplevelsen til alle menneskene som er på planeten, og som noensinne har vært der.

(Pause)

Det er en masse lidelse der inne. Vel, ja, der er litt glede, der er musikk, der er latter, der er familier, der er en masse ting, men det er en enorm skygge av lidelse der inne.

Lidelse trenger ikke å eksistere noe sted i universet, noe sted i skapelsen. Lidelse trenger ikke å være, men menneskene velger likevel dette. Det har blitt indoktrinert, hypnotisert inn i dem. Og som Mester kan du gi slipp på behovet for å lide for hva som helst. Du tar bare en dyp pust og gir slipp på det. Det er overhode ingen grunn til å lide.

Så det er åpningskommentarene mine. Vi skal knytte alt dette sammen før vi er ferdige med denne Shouden. Men i mellomtiden vil jeg gjerne ha kjære Linda av Eesa, utkledd som en grå, kjære Linda av Grå Eesa (Adamus humrer) med mikrofonen takk, for dagens visdomsspørsmål for Mestrene.

Shaumbra visdom

Ok. La oss få opp lysene og, la oss se, vi har ikke noen trommevirvel, har vi? Jada. Alle blant publikum er liksom «blindet» (da lysene kom på). Ok. Spørsmålet er – hvis du kan finne den første Mesteren vår, kommer spørsmålet …

LINDA: Velge dem før spørsmålet?

ADAMUS: Alltid, alltid.

LINDA: Sjarmerende. Ok. Jeg tror jeg skal velge noen som er litt ny.

ADAMUS: Ny. Er du ny?

KIMBERLY: Det er jeg.

ADAMUS: Det er liksom jødisk, men med en «n»? (Litt latter) (de har brukt ordene new-ish for ny, og jødisk på engelsk er Jewish. Med andre ord et ordspill). Jada, det er liksom ja, Shalom! (Adamus humrer).

KIMBERLY: Shalom. Takk.

ADAMUS: Jada, og spørsmålet er …

LINDA: Vent! Hun er ny. Jeg mener, hun har ikke vært på en – har du vært på en direktesendt Shoud før?

KIMBERLY: Nei, men jeg er ikke så ny.

ADAMUS: Du er ikke så ny (hun humrer). Så, fint. Nå som vi har fått alt det av veien, er spørsmålet; «Skader mennesker, generelt, generelt – skader mennesker mest seg selv, eller skader de andre?

KIMBERLY: Skader seg selv.

ADAMUS: Skader seg selv. På hvilke måter?

KIMBERLY: Um …

ADAMUS: Jeg leste ikke om dette i avisen da jeg kikket over skuldrene deres. Og dere har ikke en gang aviser nå for tiden. Det er så rart.

KIMBERLY: Det er rart.

ADAMUS: Ja.

KIMBERLY: Mennesker skader så visst seg selv mer enn de skader (sårer) andre, for vi skader andre. Det er klart at mennesker skader andre, men når en skader andre, skader en seg selv internt, mer enn en …

ADAMUS: Cauldre protesterer på en måte på dette. Han forteller meg at når foreldrene hans slo ham (hun humrer), skadet det mer dem enn det skadet ham (litt latter). Det er liksom, nei. Nei. Det er ikke sant. Det er simpelthen ikke sant. Men uansett, fortsett.

KIMBERLY: Nei, som jeg sa … så får du meg til å …

ADAMUS: Er det ikke litt morsomt at alt blir så luftig? (De ler).

KIMBERLY: Nei, mennesker skader så absolutt mer seg selv enn andre. Jeg antar at det er mitt perspektiv på det.

ADAMUS: Ja. Men en leser alltid om skaden andre gjør på andre folk. Hvorfor blir det ikke snakket om den skaden de gjør på seg selv, hvis det er det du tror?

KIMBERLY: Vel, jeg tror at skade eksisterer på flere vis. Du vet, det er å skade seg overfor seg selv, seg selv overfor andre til andre. Og jeg tror at det blir absorbert på tre forskjellige måter faktisk, av alle som deltar i det fra forskjellige vinkler.

ADAMUS: Akkurat. Jeg vet ikke hvor du vil med dette (de ler).

KIMBERLY: Det er faktisk ikke jeg heller sikker på (hun ler).

ADAMUS: Ja. Så skader du deg selv, eller har du skadet deg selv?

KIMBERLY: Så absolutt.

ADAMUS: På hvilke måter?

KIMBERLY: Ved å ikke tillate.

ADAMUS: Ved å ikke tillate. Ok, men gi meg et godt eksempel på å skade deg selv, noe du har gjort mot deg selv.

KIMBERLY: Blitt værende i forhold med folk som har skadet meg.

ADAMUS: Det er å skade deg selv, er det ikke?

KIMBERLY: Jo.

ADAMUS: Hvorfor gjør du det? Det er litt snålt.

KIMBERLY: Det er snålt. (Hun ler).

ADAMUS: Ja, ja. Jada. Jeg er glad du kan innrømme det. Er du fremdeles i den formen for forhold?

KIMBERLY: Nei. Nei, det er jeg ikke. Oppriktig talt, fordi jeg alltid føler at jeg kan fikse alt.

ADAMUS: Ja, åh, det er interessant.

KIMBERLY: Ja. Ja.

ADAMUS: Interessant. Du har på en måte litt mer enn andre, og du kan fikse alt mulig. Riktig. Hva med å fikse deg selv? Hvordan går det?

KIMBERLY: Mye bedre i det siste.

ADAMUS: Ja, ja.

KIMBERLY: Mye bedre i det siste.

ADAMUS: Hva måtte du fikse?

KIMBERLY: Meg selv (hun ler mykt).

ADAMUS: Jeg vet, men hva med deg selv?

KIMBERLY: Hva med meg selv? Jeg måtte gi slipp på gamle sår.

ADAMUS: Mm hmm. Jada. Du vet, jeg ser – og Cauldre, igjen, blander seg litt inn - sqixxxx! – statisk ut av veien (litt latter). Jeg ser her at du har gått glipp av noen store muligheter i livet ditt, som for eksempel kanskje en karrieremulighet som du virkelig ville ha, men du fikk den ikke, og noen få ting, eller kanskje et forhold som du ville ha, fikk du ikke. Hvem rotet det til for deg?

KIMBERLY: Jeg.

ADAMUS: Ja.

KIMBERLY: Ja.

ADAMUS: Veldig. Hvorfor? Jeg ser noen vakre muligheter som du hadde, og du ødela dem. Selv-ødeleggelse.

KIMBERLY: Jeg liker virkelig å ha det på den harde måten. Hva kan jeg si? (De ler).

ADAMUS: «Jeg liker veldig den harde måten». Nei, hva med å legge det til fortiden - shirrrrzzz!

KIMBERLY: Jepp.

ADAMUS: Du pleide å like den harde måten.

KIMBERLY: Akkurat.

ADAMUS: Men hvorfor? Det er interessant. Hvorfor?

KIMBERLY: (sukker) Det kan jeg egentlig ikke si.

ADAMUS: Det kan du.

KIMBERLY: Det kan jeg (hun ler).

ADAMUS: Finn på noe.

KIMBERLY: Hvorfor likte jeg å gjøre ting på den harde måten?

ADAMUS: Ja, ja.

KIMBERLY: Jeg antar at det var fordi jeg tidligere alltid prøvde å overbevise meg selv om at det handlet om alt annet enn meg selv.

ADAMUS: Riktig.

KIMBERLY: At det ikke var jeg som skapte dette. Det var ikke – du vet, du prøver å finne et eller annet som du kan legge problemene på …

ADAMUS: Riktig, riktig.

KIMBERLY: … og plassere det et annet sted, og jeg konfronterte egentlig ikke meg selv.

ADAMUS: Så kan vi få en slutt på det nå?

KIMBERLY: Ja.

ADAMUS: Jeg mener, det var en stor og strålende lek, og det var alt det var.

KIMBERLY: Det var en veldig stor lek. Ja.

ADAMUS: Det var en slags dum bevissthetshandling (hun ler) Men det gjør dere alle, og menneskeheten gjør det fremdeles. Men tilbake til det opprinnelige spørsmålet, så du føler at mennesker skader seg selv mer enn de skader andre?

(Hun nøler)

Det var det du sa.

KIMBERLY: Ja, det var det jeg sa.

ADAMUS: Hvor stor prosent? Er det 49 prosent som skader andre og 51 prosent som skader seg selv?

KIMBERLY: Vent. Vet du hva, jeg vil forandre svaret mitt. Jeg kan egentlig ikke si det.

ADAMUS: Ok, du kan ikke si det.

KIMBERLY: Jeg kan ikke si det.

ADAMUS: Javel. Da må du gå på toalettet vet du (hun ler). Jeg mener, det er en slags måte – jeg synes det er en annen måte for å si «Jeg vet ikke». «Jeg kan ikke si det». (Hun ler). Jeg tror det er det samme – vi skal la deg slippe denne gangen fordi du er jødisk (latter). Men jada, ok. Og lytt til noen av de andre svarene. Men vet du hva som skjedde mens vi snakket her?

KIMBERLY: Hva? Jeg forandret mening? (Hun humrer).

ADAMUS: Nei, nei. Det var vanskelig å tenke akkurat nå?

KIMBERLY: Ja, litt.

ADAMUS: Ja. Tror du ikke det var noe som ble trigget som bare trengte å forløses? Ja.

KIMBERLY: Takk.

ADAMUS: Fint. Takk.

Neste. Samme spørsmål. Gjør menneskene mer skade mot seg selv enn mot andre? Ja. Kan du reise deg?

SHAUMBRA 1 (kvinne): Nei.

ADAMUS: Ja.

SHAUMBRA 1: Kan du gjenta spørsmålet

ADAMUS: Javisst! Med glede.

SHAUMBRA 1: Takk.

ADAMUS: Forresten, jeg beklager, men en av de tingene vi gjør i dag – jeg snakker, jeg distraherer – men det er liksom denne – åh, hva skal en kalle det? Det er en slags sinnståke som vil være der hele dagen, og det av en god grunn. Jeg skal forklare senere. Så hva var spørsmålet mitt?

SHAUMBRA 1: Jeg vet ikke. Du må si det til meg (publikum sier «åhh!»).

ADAMUS: Ja, vel, det skal du liksom ikke si her. Så jeg skal …

SHAUMBRA 1: Åh, beklager. Jeg beklager.

ADAMUS: … gå tilbake i tid (latter). Ok, vi har gått tilbake i tid. La oss begynne om igjen. Så kjære Mester, gjør mennesker mer for å skade seg selv enn for å skade andre?

SHAUMBRA 1: Wow. Jeg tror vi skader oss selv.

ADAMUS: Ja, ja.

SHAUMBRA 1: Med mindre vi spiller offer, og det burde vi ikke gjøre.

ADAMUS: Riktig. Har du skadet andre folk?

SHAUMBRA 1: Bfff (Adamus humrer). Sannsynligvis.

ADAMUS: Sannsynligvis. Emosjonelt eller fysisk? Har du noen gang banket livskitten ut av noen?

SHAUMBRA 1: Sannsynligvis (Elizabeth ler).

ADAMUS: (Snakker til Elizabeth) Det kalles for en distraksjon. Hun er alt for mye i hodet. Vi måte bryte det opp på et vis.

ELIZABETH (ler): Ok. Skjønner.

ADAMUS: Så vi kan gå tilbake i tid på det også hvis du vil. Ja, jeg likte det. Så, ok. Så hva har du gjort for å skade deg selv?

SHAUMBRA 1: Vel, jeg har en tendens til å klandre meg selv for alt som noensinne …

ADAMUS: Ja. Det var din feil. Hvorfor ikke?

SHAUMBRA 1: Riktig. Javisst (litt latter).

ADAMUS: Jeg tuller!

SHAUMBRA 1: Åh.

ADAMUS: Det er meningen at du skal le nå. Ok. Nei. Du klandrer deg selv for alt mulig. Hva mer?

SHAUMBRA 1: Når jeg ser tilbake på livet mitt, du vet, det er vanskelig å finne andre folk å klandre for vanskelighetene i livet mitt. Det handlet alltid om noe …

ADAMUS: Nei, det er bare din feil.

SHAUMBRA 1: Ja, det vet jeg. Det er liksom, og jeg …

ADAMUS: Jeg mener, det er ikke andre folk sitt liv, men det er ditt liv.

SHAUMBRA 1: Riktig.

ADAMUS: Ja, ditt liv er bare din feil. Ja, det er det! (Adamus humrer).

SHAUMBRA 1: Vel, jeg skjønner at jeg er Mesteren til sjelen min, du vet, Mesteren på mitt skip eller hva du nå vil kalle det. Det er opp til meg. Og i det ligger min makt.

ADAMUS: Jada, på en måte en mester for ditt eget selvbedrag. Jada. Så når jeg snakker om den skaden du har gjort mot deg selv i dette livet, hva tror du – du kommer til Klubben for Oppstegne Mestere en dag, du går over, og du sier; «Jøss, det var dette jeg gjorde.» Få det ned til en ting. Hva gjorde du egentlig for å skade deg selv?

SHAUMBRA 1: Åh, bare forskjellig – tvil antar jeg.

ADAMUS: Tvil. Ok. Og hva førte denne tvilen til at du gjorde i livet ditt?

SHAUMBRA 1: Tok dårlige beslutninger.

ADAMUS: Ja. Og hva mer?

SHAUMBRA 1: Um …

ADAMUS: Kroppsspråket er der. Jeg mener …

SHAUMBRA 1: Ja. Jeg vet (hun humrer)

ADAMUS: Du sier det med kroppsspråket ditt.

SHAUMBRA 1: Ok.

ADAMUS: Du ble værende liten.

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Du vet, du er litt for grå.

SHAUMBRA 1: Ja, jeg tenkte på det tidligere.

ADAMUS: Ja, ja! Jeg mener, slik som hun (Linda) legemliggjør gråheten i Shaumbra. Du ble værende for liten, og du gjemte deg, og det skader deg. Jeg vil at dere alle virkelig skal høre det. Å forbli liten skader dere. Dere setter på en måte dere selv i deres eget fengsel for å forbli små. Hvorfor? Vi har store ting å gjøre her på denne planeten. Du må finne deg en parkbenk eller en kafe der det er komfortabelt for deg å skinne lyset ditt til hele verden, og det kan du ikke gjøre ved å bli værende liten. Du trenger ikke å gå opp på en scene, og du trenger ikke å holde store taler eller skrive bestselgende bøker. Alt du trenger å gjøre, og det vi skal gjøre sammen, er å plassere rumpa på en parkbenk eller en stol på en kafe, og utstråle, lyse opp og være åpen. Det er det hele. Men det kan du ikke gjøre når du er liten.

SHAUMBRA 1: Akkurat.

ADAMUS: Og du har en masse tvil, det har du fremdeles akkurat nå, som om du tviler på om du i det hele tatt burde være her akkurat nå, på planeten eller i Crimson Circle Connection Center.

SHAUMBRA 1: Nei, det gjør jeg egentlig ikke.

ADAMUS: Det gjør du ikke. Ok.

SHAUMBRA 1: Jeg har bare denne prestasjonsangsten, og det er det jeg opplever akkurat nå.

ADAMUS: Ja, javisst, javisst. Og faktisk så er det egentlig ikke det. Det er med hensikt en tåke i rommet, og så får du mikrofonene og bare er en – hva vil du kalle det?

LINDA: En pikk? (Mye latter).

ADAMUS: Jeg skulle til å si en intens Mester, men … (mer latter). I tilfelle du lytter og du ikke hørte det, var noen av kommentarene «pikk» og «rævhull». Ser jeg ut som … åh, ikke svar på det (latter). Ikke svar på det. Ok. Det ble kalt for en ‘enorm distraksjon’. Trekk pusten dypt alle sammen. Det er mye som foregår her.

Tvil og det å forbli liten er den største skaden du har gjort mot deg selv i dette livet. Og hvorfor? Det er ikke så morsomt. Ja.

SHAUMBRA 1: Riktig.

ADAMUS: Ok. Noe du vil dele med meg?

SHAUMBRA 1: Ikke akkurat nå.

ADAMUS: Ok. Senere?

SHAUMBRA 1: Sannsynligvis.

ADAMUS: Ok. Takk. Og det var Linda som valgte deg (Linda ler). Jeg holder meg borte fra den delen. Ok. Neste. Fortsett.

LINDA: La oss være vågale her.

ADAMUS: Ok. Hallo «Hvem, jeg?» Kom igjen! Kom igjen! (Adamus ler).

GARRY: Hallo.

ADAMUS: Så, gjør mennesker – jeg tror du er psykolog …

GARRY: Ofte.

ADAMUS: Ofte, ja. Ja, det er strålende for det du … vel, vi har mye å snakke om.

GARRY: Ja, det har vi.

ADAMUS: I ProGnost skal vi snakke om psykologien på planeten de neste 20, 30 årene. Det kommer til å bli fascinerende. Du vet, vi har snakket en masse om teknologi. Nå skal vi gå inn på psykologien i det som skjer. Men uansett, gjør folk mer skade mot selv, eller mot andre?

GARRY: Åh, seg selv.

ADAMUS: Hva gjør de.

GARRY: De fornekter hvem de egentlig er …

ADAMUS: Riktig, riktig. Og hva mer?

GARRY: … basert på tidlig ignoranse før de blir bevisste.

ADAMUS: Riktig.

GARRY: Og når vi blir bevisste og vi fortsetter å sabotere oss selv, så er det stor skade.

ADAMUS: Riktig. Fint. Fint. Så av gjennomsnittlig person som snakker, vil du si skade på seg selv kontra skade på andre, hva er prosentandelen?

GARRY: Faktisk så er det hundre prosent skade overfor dem selv.

ADAMUS: Hunder prosent. Ok. Fint. Og hvorfor sier du det?

GARRY: Fordi hvert menneskelige vesen har potensialet for fullstendig ansvarlighet, selv om de er barn.

ADAMUS: Ja. Det er sant.

GARRY: Det er ikke noe de kan klandres for – «dårlig bedømmelse» eller å ikke ha nok informasjon, men å anerkjenne at de ikke har ansvar er å holde dem begrenset ved å si: «Du er ikke god nok til å oppfylle bevisstheten til ditt sanne selv.»

ADAMUS: Ja, og det er veldig kjipt å si «jeg har ikke nok kunnskap eller informasjon, derfor er jeg egentlig ikke ansvarlig.» Det er kjipt, for alle har det i seg, og det har ingenting å gjøre med kunnskap og informasjon, utdannelse, være smart eller noe slikt. Noe slikt. Fint. Ok. Et par til. Takk.

GARRY: Takk.

ADAMUS: Du burde skrive det ned – det du akkurat sa – si det med ord og la det komme litt ut.

GARRY: Som et sertifikat.

ADAMUS: Ja, ja. Og det blir et sertifikat. Jada. For fem dollar (litt latter). Fint. Mennesker skader seg selv eller skader andre?

MARY SUE: Jeg tror også at vi skade oss selv hundre prosent.

ADAMUS: Hundre prosent. Ok. Hvorfor?

MARY SUE: Fordi det ikke er noen atskillelse. Alt er vår energi.

ADAMUS: Ok. Riktig. Riktig. Fint. Så hvorfor er det slik at en hele tiden hører om at det blir gjort skade mot andre på nyhetene?

MARY SUE: Fordi vi tror at alt er utenfor oss. Energien er utenfor oss. Hendelsene i livene våre er utenfor oss, og vi strekker oss alltid etter dem.

ADAMUS: Veldig typisk menneske, hvis en stiller dem det samme spørsmålet; «Skader du deg selv, eller er det noe utenfor som skader», hva ville de si?

MARY SUE: Skylde på andre.

ADAMUS: Skylde på andre. Og hvilken prosent tror du de ville tillegge seg selv? Typiske mennesker.

MARY SUE: Kanskje 20, 25.

ADAMUS: Det er helt korrekt. Ja, ja. De tar kanskje ansvar for 20 prosent, og alt annet er verden utenfor. Alt annet er alle andre.

MARY SUE: Ja.

ADAMUS: Jada. Så det er veldig vanskelig – det går tilbake til et av poengene mine i dag – det er vanskelig for lidelse og frihet å sameksistere. Vel, det er derfor vi er her. Det er derfor vi er her. Fint.

MARY SUE: Ok.

ADAMUS: Jeg tar en til.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Mennesker, mest skade mot seg selv, eller mest mot andre?

SHAUMBRA 2 (mann): Dem selv.

ADAMUS: Dem selv. Og hvorfor sier du det?

SHAUMBRA 2: På grunn av alle de grunnene alle andre har sagt.

ADAMUS: Riktig. Vil du legge til noe?

SHAUMBRA 2: Skyld, tvil, alle de tingene.

ADAMUS: Ja, ja. Hva har du gjort for å skade deg selv?

SHAUMBRA 2: Jeg ble værende i et forhold litt lenger enn jeg burde.

ADAMUS: Ja. Hvor mye lenger?

SHAUMBRA 2: Fremdeles (latter).

ADAMUS: Ja, vel, de ser vel ikke tilfeldigvis på i dag, gjør de?

SHAUMBRA 2: Det vet jeg ikke.

ADAMUS: Du vet ikke. Ok. Hvorfor? Hvorfor gjorde du det?

SHAUMBRA 2: Jeg antar at det føles som programmet jeg har gått i veldig lenge.

ADAMUS: Riktig, riktig, riktig. Programmet er at du ikke ville være i stand til å gjøre det selv?

SHAUMBRA 2: Tvang, penger, alle disse tingene som ikke betyr noe.

ADAMUS: Riktig. Og det gjør det ikke. Jeg mener, det er på en måte veldig virkelig når en er midt oppe i det, veldig virkelig, og «Hva skjer hvis vi bryter opp?» Og, du vet, til og med hva skjer finansielt. Men det er også denne formen for merkelig støttesystem som du har blitt vant til, du vet.

SHAUMBRA 2: Ja.

ADAMUS: Hvor er det? Kan du klare det på egenhånd? Vil du noensinne finne noen som vil elske deg? Kan du være alene uten dette? Og du har rett, det er programmert inn. Når skal du stoppe det?

SHAUMBRA 2: Snart (de ler).

ADAMUS: I morgen.

SHAUMBRA 2: Ja.

ADAMUS: Det kommer egentlig ikke. Nei, jeg mener, jeg vil ha et klart svar. Når skal du stoppe det?

(Han nøler)

Har du med deg mobilen din? Vi kan ringe akkurat nå (noen blant publikum sier «Åh!»)

SHAUMBRA 2: Jeg vil gjerne si nå.

ADAMUS: Nå. Men hvorfor ikke? Hvorfor ikke? Hva holder deg i det forholdet?

SHAUMBRA 2: Frykt.

ADAMUS: For?

(Han nøler)

Når du sier det, vil det faktisk være veldig bra for deg å bare komme deg bort fra det.

SHAUMBRA 2: Jada.

ADAMUS: Og det er for øvrig folk i rommet med mye større historier enn det, så ikke bekymre deg for at du trår over kanten her. Mye større. Frykt for hva? Hva er det største – bare finn på noe – hva er det største som kommer til deg? Frykt for?

SHAUMBRA 2: Bedømmelse.

ADAMUS: Bedømmelse. Av?

SHAUMBRA 2: Andre.

ADAMUS: Av andre. Fordi du ikke håndterte et forhold?

SHAUMBRA 2: Jeg antar at det er del av det.

ADAMUS: Andre folk som bare ser på deg, og måten de ser på deg, og det, jada.

SHAUMBRA 2: Mm hmm.

ADAMUS: Ok. Du vet, det er på en måte veldig virkelig, men alt er et stort skuespill.

SHAUMBRA 2: Ja.

ADAMUS: Jeg mener, det er virkelig en enormt stor handling. Så du lever i dette forholdet, og i grunnen så sier du; «Vel, jeg håper det blir bedre, men det blir det kanskje ikke. Og jeg skal være ubesluttsom, og jeg skal ikke forandre noe», og så, du vet, går det 20 år, og det er liksom «hvorfor gjorde jeg ikke noe den gangen?» Vel, jeg sier ikke at du skal gå ut av forholdet. Jeg sier ikke det i det hele tatt. Jeg sa at du skal forandre forholdet.

SHAUMBRA 2: Det gir mening.

ADAMUS: Det er alt du trenger å gjøre. Jada. Og hvis det betyr å forlate det, greit. Hvis det betyr å forlate det i en kort periode, få litt pusterom, tid borte fra hverandre, er det greit. Men forandre dynamikken i forholdet. Hvor lenge har du vært i forholdet?

SHAUMBRA 2: Tolv år.

ADAMUS: Ja, og tror du at forholdet har noe å gjøre med karma, tidligere liv, tidligere opplevelser sammen?

SHAUMBRA 2: Veldig mye.

ADAMUS: Veldig mye. Ok, forandre det. Forløs karmaet. Vel, du kan gjøre det, eller dere kan begge gjøre det sammen. Hvis du gjør det, sier du «jeg er ferdig med karma» - du vet, karma er som en karusell, det bare fortsetter å gå rundt og rundt og rundt helt til du sier «jeg går av». Vel, det kan få denne personen, partneren din, skikkelig oppbragt, for de vil fortsette å leke karusell-leken, og det må du være villig til å forholde deg til. Du trenger ikke en gang å si det til dem. Du bare sier; «Jeg er av denne karusellen. Jeg er ferdig med det, ferdig. Alt er løst.» Men på den andre siden kan partneren din også si; «Jeg vet ikke hva det er, men det var bare noe som løsnet i dette forholdet, og jeg ser deg på en helt annen måte.»

SHAUMBRA 2: Hm.

ADAMUS: Så når jeg sier at du skal forandre det, betyr det; gå ut av det i morgen. Det betyr å forandre det, ok?

SHAUMBRA 2: Ja. Det gir mening.

ADAMUS: Det er en masse gammel karma i det. Mye, mye, mye, mye skyldfølelse der, og skyldfølelse er det ekleste av alt. Menneskelig skyld og skam, det er det tøffeste. Fint.

SHAUMBRA 2: Det lurer deg ut av energi.

ADAMUS: Det gjør et. Det gjør det. Jada. Og du har en masse drage-ting som foregår i livet ditt akkurat nå. Du vet, dragen drar liksom ting ut av deg, og det er litt overveldende og litt vanskelig å håndtere akkurat nå. Men dragen er der av gode grunner, det er for å komme gjennom denne dritten.

SHAUMBRA 2: Takk.

ADAMUS: Den er grei. Fint. La oss ta en til. Dette er så moro – for meg. For meg, ikke for dere! Å herregud! (Adamus humrer). Nei. Hvem vil egentlig ha mikrofonen? Mennesker skader seg selv, eller skader de andre?

MARY: Seg selv.

ADAMUS: Seg selv. Hvilken prosent?

MARY: Sannsynligvis hundre, ja.

ADAMUS: Hundre, ok.

MARY: Det er liksom … jada.

ADAMUS: Hva gjør de for å såre seg selv, skade seg selv?

MARY: De tviler på seg selv. De saboterer seg selv. De stoler ikke på seg selv. De, um …

ADAMUS: Hvordan blir det utagert? Du har tvil, mangel på tillit, alt det der. Så hvordan spiller de det ut?

MARY: Vel, det du sa for noen få minutter siden om å bli værende liten, det er virkelig – det er stort. Bli værende liten er stort.

ADAMUS: Å bli værende liten er stort. Ja, ja. (Litt latter). T-skjorter. Hvorfor er det ikke noen … Sart, du kan lage en T-skjorte fabrikk i en bil eller noe slikt, og i det øyeblikk vi kommer frem med noen av disse store, løper du bare ut dit og trykker dem ut. (Hun ler).

SART: Det må jeg gjøre.

ADAMUS: Å bli værende liten er stort. Ja, Ja. Så hvordan utspiller de det ellers? Og jeg skal gi deg et eksempel bare for å understreke det. Kutting. Kutting. Du vet hva det er, du vet.

MARY: Åh, herregud, ja.

ADAMUS:

Folk bare - slisssh! slissh! – kutter seg selv. Hvorfor?

MARY: Jeg har ikke noen – vel …

ADAMUS: Jeg sier ikke at du gjør det, jeg sier at folk gjør det.

MARY: Ja. Ja. Selvforakt.

ADAMUS: Selvforakt, ja. Ja. Og fordi de ikke blir straffet nok fra verden utenfor, begynner de å gjøre det mot seg selv.

MARY: Akkurat. Ja.

ADAMUS: Men det er også en interessant måte for å føle.

MARY: Ja, akkurat.

ADAMUS: Du vet, mennesker – mennesker …

MARY: Bare følelsen. Ja.

ADAMUS: Vi skal snakke om det i ProGnost, men den menneskelige følelsen – evnen til å sanse og føle går ned og ned. Det blir gråere hele tiden. Takk Linda (litt latter, Lindas kostyme er helt grått). Det blir gråere, så de må gjøre ting for å skape litt spenning i livet sitt.

MARY: Jeg tror at energien på planeten generelt hever seg på mange måter med oss og alt annet, så det er en fornemmelse av at vi må føle noe, og likevel handler samfunnet og teknologi og den maskinelle verden og alt annet om å ikke føle. Så det er en måte for å krysse denne broen mellom disse verdenene og inn i en slags sansende og sensuell verden.

ADAMUS: Ja, ja, selv om det gjør vondt.

MARY: Selv om det gjør vondt.

ADAMUS: Det er i det miste å føle. Og når en føler, minner det en om at en er i live, selv om det ikke føles så bra.

MARY: Akkurat, ja.

ADAMUS: Jeg mener, det er veldig merkelig. Menneskelig psykologi er veldig merkelig, og det vil snart gå over merkelig-meteret.

MARY: Jada.

ADAMUS: Det er bare veldig, veldig merkelig. Fint. Takk for svare alle sammen.

Adamus’ svar

Mitt svar er i tråd med det dere alle sa. Menneskene gjør mer for å skade seg selv enn andre. Dere leser om hva mennesker har gjort mot andre mennesker i avisen, for, vel, jeg antar at det ville ikke ha vært så bra lesestoff, dere vet, å ha alt dette stoffet og egen-tvil og personlig lidelse og slikt. Men jeg vil si at nært opp til hundre prosent av energien for lidelse og smerte blir brukt på en selv, og så blir det til tider utspilt eksternt for å skade andre bare fordi de simpelthen må det – det må eksternaliseres.

Jeg er faktisk overrasket over at det ikke er mer vold på planeten, folk som utagerer. Dere hører om det av og til, skyting eller bomber eller noe slikt. Men når en ser på alt det som menneskene holder inne akkurat nå, all smerten og skaden de gjør mot seg selv, er det tristeste i det at de egentlig ikke vet hvordan de skal komme seg ut av det. Det vet ikke hvordan de skal komme seg ut av det, så det fortsetter og fortsetter, eller de snakker ikke om det, eller du har ingen forløsningsmekanisme for det. Så det er en masse selvskading som går ut. Og det trenger ikke å være fysisk. Det kan være alt fra narkotika og alkohol, avhengighet. Det kan være å bare leve smått, leve grått. Det kan bare være å leve i kontinuerlig mørke – med andre ord ikke se alle potensialene i livet sitt – for de føler seg ikke verdige. Men det er enormt mye egen-skading på planeten.

Det er derfor jeg går tilbake til uttalelsen om at det kommer til å bli veldig, veldig vanskelig for virkelig frihet og lidelse å sameksistere. Og jeg sier dette på en måte som en liten advarsel når det gjelder det dere skal gjøre her på planeten som de som bringer et lys, for det kommer til å være tider da en virkelig kan sanse inn i en tristhet, som den på planeten, som dere aldri før har hatt, når dere er så åpne for følelser og kan sanse hva andre folk gjør. Det er til tider til og med vanskelig for de Oppstegne Mestrene som kommer til planeten for å jobbe med mennesker, for så sensitive som vi er og så følsomme som vi er, er det vanskelig å se mennesker som lever i denne hypnotiske tilstanden av lidelse og vite at det ikke behøver å være slik. Og vet dere hva? Dere kommer forhåpentligvis til å være de som gjør en enorm forandring i hele denne kjedereaksjonen på planeten.

Dere er ikke her for å få opplysthet, eller dere er ikke her for å jobbe med opplystheten deres. Dere er her på grunn av potensialene for planeten. Det vil kanskje, kanskje ikke virke. De vil kanskje omfavne det, de vil kanskje ikke. Det spiller egentlig ingen rolle. Det som spiller en rolle er at dere er her for å vise dem at det kan være så mye mer.

Og jeg begynte alt dette med å si at dere har denne – jeg elsker utkledning, spille ut, for dere forstår at det er så mange deler av dere, fasetter i dere. Og når dere kler dere ut, spiller litt, forstår dere at dere ikke trenger å leke denne menneskelige leken lenger, at å kle seg ut i tvil eller til og med kle seg ut med å tro at det dere er her for å gjøre på planeten i dette livet er tvilsomt. Det er det ikke. Det er det ikke. Det er faktisk ganske enkelt. Jeg vet at dere kanskje tenker; «Hvem, jeg?» Dette «hvem jeg «aspektet kommer ut og sier; «Her for å gjøre det? Jeg er bare en halvveis dumming.» Og det er liksom nei. Nei.

La oss slutte å leke den leken, ok? Vi har lekt «Hva er din lek?» leken siden vi nylig var i Østerrike. Hva er din lek? La oss slutte å leke leken «Hvem, jeg?» La oss slutte å leke leken «Jeg vet ikke om jeg er klar for alt dette.»

Det ligger noen interessante tider foran, og det kan bli veldig moro, det kan bli gledefullt. Det vil være tider med utrolig mye tristhet, for dere ser den skaden folk gjør mot seg selv og at det ikke behøver å være slik. Det er ikke skade som kommer fra utsiden. Og det er derfor jeg sier; Shaumbra, folk, slutt med disse kampene med alle disse bedriftene, eller med undertrykkeraspektet og alt det der.

Den menneskelige skaden kommer fra mennesket, ikke fra utsiden, ikke fra selskaper eller politikere eller institusjoner eller noe annet. Den skaden folk gjør mot dem selv kommer fra dem selv. Det er derfor jeg sier at dere skal gi opp disse sakene. Gi opp alle disse kampene og stridene. Dere på stoppe opp og føle litt inn i hva energi egentlig er og hva bevissthet egentlig er, og det er slik en planet blir forandret. Dere tar opp våpen mot hva det enn skal være, hvilke slag det enn skal være, dere tar opp våpen mot det, dere slåss i en kamp som tapes. Dere validerer faktisk energiene i undertrykking, hva nå enn undertrykkingen kommer av – selskaper eller gudene må vite, utenomjordiske eller politikere eller hva det nå er – dere validerer dette når dere tar opp våpen. Vi har annet arbeid å gjøre på denne planeten, og det er å anerkjenne at menneskelig skade kommer innenfra. Det kommer innenfra.

La oss trekke pusten dypt og godt på det. God og dyp pust.

(Pause)

Spirituell modenhet

Jeg vil snakke litt om modenhet, spirituell modenhet. Modenhet er på et vis et morsomt ord. Jeg skulle ønske det var noe bedre, «voksen» eller «vis» ville kanskje være et bedre ord for det antar jeg. Modenhet.

De fleste mennesker har ikke modenhet eller visdom til å håndtere energi. De vil skade seg selv med den. Hvis vi plutselig skulle bli i stand til å vise andre mennesker hva energi faktisk er – vi gikk gjennom alt dette, energi er kommunikasjon, det er her det kommer fra, det er slik du får den til å tjene deg – de fleste av dem ville bruke det til å skade seg selv eller andre. Mest sannsynlig seg selv, og så muligens andre. Og skade, hvis noen virkelig forsto energi og hvordan den fungerer, ville det vært mye større enn hvilken som helst atombombe, hvilket som helst våpen planeten har nå, for det er å plutselig forstå energi.

Det tok oss lang tid å komme til dette punktet. Vi har snakket om energi i årevis. Hvis dere søker på alt Crimson Circle innhold – Tobias eller mitt opp gjennom årene – er sannsynligvis det mest brukte ordet energi, bortsett fra «the» eller «og». Vi har snakket om det lenge, virkelig forberedt dere til dette punktet da dere, først og fremst, er vise nok til å forstå at enhver opplevelse i livene deres, spesielt når det gjelder lidelse eller smerte eller tristhet eller noe slikt, ikke ble påført fra utsiden. Det var det ikke. Dere utspilte det på utsiden, men alt kom fra det indre.

Alle opplevelser dere gikk gjennom brakte dere etter hvert til punktet av visdom og punktet av forståelse, frem til nå, frem til dere var ved dette nivået av visdom og modenhet, kunne dere egentlig ikke ha tatt energi inn i livene deres på en ny og annerledes måte. Vi har på en måte bygd opp til det, ledet opp til det, men nå er dere ved det punktet, dere har visdommen, dere har modenheten til å faktisk la energi tjene dere. Vi har snakket om det i minst 5,2 år, eller kanskje lenger, og nå kommer tiden. Det er på en måte en stor – dere vet, vi har snakket om det, så dette er ikke nytt – men det er faktisk nytt å gjøre dette.

Jeg vil gjerne bruke denne dagen denne Halloween Shouden som en slags overgangspunkt. Vi har snakket mye om å la energi tjene dere, og hva energi er og alt annet. La oss nå bare gjøre det. La oss bare gjøre det. Alt skjer ikke nødvendigvis over natta, men den gamle prosessen har forandret seg. Dere har nå modenheten til å håndtere, til å bruke, til å tillate energi.

Trekk pusten godt og dypt på det, og føl inn i det. Dere kommer ikke til å skade dere selv, det er det jeg sier, så slutt å være redde for energi. Og dere kommer ikke til skade andre.

Så ta hele dette konseptuelle, teoretiske med energi og hvor den kommer fra og hvordan en skal bruke den og alt annet slikt, ta dette nå og bring det fra sinnet, fra en tanke eller en filosofi, inn i det fullstendige vesenet, inn i legemliggjøringen deres. Med andre ord, tillat energi å tjene dere.

Dere har modenheten, som om noen av dere tviler på det akkurat nå. Dere sier; «Vel, jeg er nær, men jeg er ikke helt der.» Nei, dere er der. Dere er der. Det er en lek, en enormt stor lek å late som om dere ikke er helt der. Og noen av dere leker denne leken fordi dere sier «Jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for dette». Dere er klar.

Energi er bare deres i utgangspunktet, og det er ingenting, ingenting, ingenting dere kommer til å gjøre med energi for å skade dere selv. Det var i fortiden. Det er borte. Ferdig. Ingenting. Dere kommer ikke til å skade dere selv, og dere kommer ikke til å skade andre. Dere kommer ikke til å – plutselig jobber energi for dere – dere kommer ikke plutselig til å begynne å bruke narkotika eller drikke for mye eller oppføre dere merkelig – merkeligere – enn dere allerede gjør (litt latter).

Så trekk pusten dypt, og jeg vil gjøre dette om fra et konsept, en filosofi, en lære, og til legemliggjort virkelighet, men jeg trenger at dere er med meg i dette. Trekk pusten dypt og tillat.

Det er faktisk forbannet enkelt. Forbannet enkelt, men det tar litt tid å komme dit.

Nå har dere visdommen. Og igjen, jeg hører noen av dere si: «Jeg er ikke helt klar», eller «Jeg er ikke helt sikker.» Nei. Det er du. Hør på det – dere har en Oppsteget Mester som forteller dere: «Du har visdommen til å tillate energi å tjene deg.»

Trekk pusten dypt på det, og legemliggjør det nå, noe som betyr å ta det fra en tanke i hodet og inn i det fullstendige vesenet. Lev det. Virkelig lev det.

(Pause)

Fint..

Dere vet, modenhet, visdom, hvis dere ikke hadde det, hvis en person ikke hadde det og de plutselig tok eliksiren og de visste hvordan de skulle få energi til å jobbe for dem, ja, det ville ha knust dem. De ville ha misbrukt den. De ville ha brukt den til å skade seg selv. Å skade seg selv er en måte for å teste seg selv; «Er jeg verdig? Kan jeg klare meg forbi denne hindringen eller stengselet? Kan jeg komme meg forbi denne selvpåførte leksjonen?» Vi trenger ikke det lenger. Det vi trenger er å tillate energi å tjene dere.

Praktisk magi for den moderne Merlin

Neste. I vår forrige sesjon snakket jeg litt om dette lille som kalles for «Praktisk magi for den moderne Merlin», veldig grunnleggende, enkle ting, virkelig enkle ting.

Hva var det vi snakket om sist, i siste Shoud? Hva var det praktiske, magiske? (En kvinne sier «åpne opp for energi»). Holde dere åpne for energien, ja. Og selv, dere vet, det er et overhengende bilkrasj, eller dere ser at en krukke er i ferd med å falle ut av hylla, og den kommer til å treffe dere i hodet, hva det nå enn måtte være, eller dere er bare i ferd med å gå inn i en slåsskamp med ektefellen eller hvem det nå er, og det er en tendens til å ta det inn, til å stenge ned energien. Det er som å skru av en kran, dere vet, dere ønsker å senke volumet på vannet som kommer ut. Ikke. Det er akkurat det motsatte. Det er da dere trekker pusten dypt med triggerordet deres, hvis dere har et, eller en triggertanke, hva det måtte være, dere stopper opp litt, og dere åpner opp. Jeg mener, det er på en måte merkelig, for dere tenker; «Hvorfor skulle jeg åpne opp i en tid da det kan bli en skikkelig katastrofe?» Det er magien, for plutselig åpner dere opp for energi. Dere tillater mer muligheter og potensialer enn noen gang før. Det er da magien skjer. Det er da den skjer.

Dagens Praktiske Magi for Moderne Merlin er veldig enkel. Vi har snakket om det før, men det jeg vil skal bli nedtegnet i historiebøkene, er at 100 prosent av den energien dere treffer på er deres. Det er ingen som helst energi på utsiden.

For meg er det så enkelt, men dere føler likevel inn i menneskeheten, andre folk, folk dere kjenner. De går et annet sted for å få energi. De kaller det kanskje ikke energi. De kaller det kanskje en lønningspose eller emosjonell støtte. De kaller det kanskje hva som helst. De går et annet sted, inkludert steder som Gud. Gud har ingen energi. Jeg mener, selv om dere dro av sted og tigget Gud, gikk ned på knær og albuer og ba; «Kan jeg få litt energi?» Gud sier liksom; «Jeg har ingen. Jeg har ingen. Jeg er bare bevissthet. Hva er det du snakker om? Jeg er ikke energi.»

Den er bare din. Hver eneste bit av den. Når dere forstår det, at det ikke er noe på utsiden og det er, igjen, en av disse merkelige tingene. Dere sier «Ja, men det treet der ute, det er ikke min energi.» Det er det. Det er bare din energi. Det er faktisk ikke noe tre der ute. Der er ikke noe tre. Det er bare din energi. Det dere ser der (peker på seg selv), mine kjære venner, det er deres energi. Det er det hele.

Vi leker en enormt stor lek når det gjelder dette, at energi er på utsiden og at dere på en eller annen måte må dra dit ut for å få den. Vi leker en strålende stor lek om at til og med jeg er en utsidig energi kalt Adamus Saint-Germain. Niks, det er deres energi.

Sinnet flipper på en måte ut. Sinnet sier liksom «Vel, jeg vet ikke. La meg berøre deg. Nei, du …» Det er din energi. Alt er din oppfatning. Og jeg sier at det er din «energi», en kan også bruke ordet «oppfattelse». Det er i grunnen det samme. Energi er bare en måte for å oppfatte. Energi er en sang. Det er en kommunikasjon. Det er en måte for å oppfatte og oppleve.

Så Praktisk Magi for den Moderne Merlin er plutselig å forstå «Det er min energi der. Bare min.»

Mennesker liker å skylde på andre folk, og liker å tenke at alt er utenfor dem og at de ikke har en dritt, at de har veldig, veldig lite, og at de ikke har noen kontroll. Det er en lek. Det er en dårlig lek, men det er en lek. Og som den moderne Merlin forstår dere «Nei, alt er min energi, min oppfattelse. Jeg trenger ikke å få den. Jeg trenger ikke energi fra noen andre steder. Jeg trenger ikke noen godkjennelse for noe. Alt er mitt.» Da begynner moroa, for dere forstår at det ikke handler om en masse krefter på utsiden som invaderer og angriper dere og prøver å ta deres lille bit, nøttene som dere har lagret for vinteren. Det er liksom; «Vent litt. Alt det er mine nøtter, og de som invaderer er bare meg. «Og det er liksom; «Wow, for en strålende lek.» Så begynner dere å ha det moro. Det er forbløffende for sinnet, for sinnet sier liksom; «Nei, nei, nei, slik kan det ikke være, for jeg ser andre folk.» Nei, det gjør du faktisk ikke. Det er en form for oppfattelse om at der er andre sjelevesener. Dere oppfatter bevisstheten deres, men det er deres energi gjennom hvordan dere oppfatter dem. Men andre ord så oppfatter dere egentlig ikke dem. Jeg mener, det er ikke deres energi. Det er din oppfattelse. Det er ditt stor TV-show eller film om dem. Forestill dere at energi er en enormt stor sky, en tåke, og den er bare din. Der er et sjelevesen på den andre siden av tåken som du oppfatter fra sjelevesen til sjelevesen, men energien mellom dem og deg er bare deg, og du oppfatter dem bare gjennom din egen energitåke eller hva det nå er. Men det er bare din energi. Så enkelt er det, men sinnet vil likevel ha motstand mot det og gjøre opprør mot det og prøve å over-filosofere det.

Kan du bare bruke litt tid, uten å bli helt rotet til i hodet, og bruke litt tid til å forstå; «Det er bare min energi, og den er bare her for å tjene meg. Og jeg har modenheten til å aldri la den skade meg, og den har heller ikke til hensikt å skade meg. Men den er bare min, og den er her for å tjene meg.» Det er fantastisk. Det er, igjen, da magien begynner, for plutselig trenger ikke energien å leke denne leken, dere vet, her er energi, som «Åh, for guds skyld! Billy står igjen opp om morgenen, og han leker denne leken om at jeg er utenfor ham, så vi må finne oss i det, for det er dette sjelevesenet gjør, og det er dette mennesket gjør, så vi må leke denne leken.»

Forestill deg hvor lettet energi vil bli når du endelig sier; «Faen! Alt dette er mitt. Det er min måte for å oppfatte og oppleve virkelighet. Det er bare mitt». Det er da magien begynner. Det er da du forstå at det ikke er noen krefter på utsiden. Det er ingen som prøver å ta energien deres. Det er det virkelig ikke. Det er ingen større energier. Det er ingen busemann-energier. Det er ingen slike greier. Alt er ditt eget. Når du begynner å forstå det, begynner magien å skje. Da kan du med glede tillate den å tjene deg. Og du kommer ikke til å skade deg selv. Det er det andre store. Du kommer ikke til å skade deg selv. Det vil du ikke. Du vil teste deg selv. Det vet jeg. Du kommer til å teste deg selv i dette og si; «Er jeg egentlig klar?» og «Kan jeg virkelig gjøre dette?» Kom igjen og lek «test deg selv», og du kommer til å skjønne når du gjør det; «Faen, jeg har modenheten og alt dette er min energi. La moroa begynne.»

Jeg vil gå tilbake til et punkt, og jeg vil sannsynligvis måtte gjenta dette mange ganger, at lidelse og frihet ikke sameksisterer så veldig bra. Til syvende og sist kan de ikke sameksistere. Vi kommer til å spille litt av et spill overfor andre mennesker en stund – sameksistens – der dere fremdeles vil være her på planeten i fysisk kropp som en fri Mester – eller Frimurer (Freemason). Nei. Fri Mester (litt latter). Livene mine forvirrer meg (mer latter). Dere kommer til å være her som frie Mestere, og vi kommer til å sameksistere med lidelse en stund. Men det er lidelse som andre folk velger. Dere kommer til å være i frihet, og noen dager vil det være tøft.

Det er dette vi skal snakke om når vi går fremover her – hvordan håndtere disse skikkelig «jeg tåler ikke mennesker lenger» dagene som dere kommer til å ha (litt latter). Nei, dere kommer til å si; «Nei, virkelig Adamus. Jeg kan virkelig ikke tåle andre mennesker lenger. Nei, virkelig Adamus. Jeg er ferdig! Finnes det et annet sted, en annet planet som jeg kan dra til der jeg aldri behøver å treffe på et annet menneske? For – faen! – de lider hele tiden. Det er alt de gjør. De står opp om morgenen, og de lider, og de legger seg om kvelden og de lider, og de lider i drømmene sine». Jeg vil bare stoppe opp litt etter at jeg slutter å le og si; «Det er ikke så lenge siden du lekte den leken. Hva har forandret seg? Hva er annerledes nå?»

La oss puste dypt. Hva snakket vi om i dag? Noen bra greier. Jada. Noe skikkelig bra greier. Det faktum at dere har vokset opp nå. Dere kommer ikke til å skade dere selv med energi. Ok. Det er uansett deres energi. Dere kommer ikke til å skade dere selv med energien deres. La oss understreke det, kanskje med to strek. Dere har blitt så voksne nå at dere ikke kommer til å skade dere selv med deres egen energi, og dere kommer ikke til å skade andre folk. Så ha det nå moro med det. La det komme til deg. Og slutt å late som om det kommer fra et annet sted, ok?

Jeg skal ta dere på det i fremtidige Shouder. Jeg skal virkelig ta dere. Det blir ikke bare en tur på toalettet, det er – hva mer kan vi gjøre her? (Litt latter). Jeg skulle til å si sitte i boksen sammen med Vili, men hun er for hyggelig. Hun trenger ikke det. Vi skal komme opp med noe, noe skikkelig avskyelig som dere må spise foran alle (mer latter). Jeg har sett de menneskelige TV-showene. De gjør det, og de får en masse seere. Hva handler det om? Vi snakker om livsforandrende, verdensforandrende ting, og se, det var bare en liten håndfull mennesker som tunet seg inn. Så greit, vi begynner å spise avskyelige ting. Da vil kanskje flere folk se på. Eller ikke.

Hun passer akkurat inn (refererer til Linda som går i ett med den grå veggen). Jeg har nesten ikke sett henne for hele tiden (latter). Hun passer akkurat inn. Kan vi få et bilde av det? Ja. Ja. Det grå aspektet. Jada. Det er nesten som om hun er stille, og, dere vet, jeg føler vanligvis disse energiene som komme fra Linda av Eesa, dere vet, som veldig intense. Men i dag passer hun på en måte bare inn.

La oss trekke pusten dypt, og jeg vil gjerne gjøre en merabh, men en litt annerledes versjon av en merabh. Jeg kan ikke si om hun ler eller smiler eller sover (mer latter, og en kvinne sier «hun sover ikke») Hun sover ikke.

Men før vi går noe videre, skal vi på en måte gjøre en slags ny form for merabh. Det er en historie og en merabh. Så hva kaller vi det, en histrabh eller noe slikt (litt latter), men det blir moro. Vi avanserer når det gjelder merabher.

Å dra med verdighet

Men før vi gjør det, forstår jeg Dr. Cheryl (Bornt) at du hadde et spørsmål til meg, Cauldre sa det.

DR. BORNT: Åh.

ADAMUS: Vil du komme opp hit?

DR. BORNT: Javisst.

ADAMUS: Strålende. Og forresten, mange takk for det du gjorde forrige måned (refererer til august Shouden 2019) for alle. Det gjorde så utrolig godt for veldig mange folk.

DR. BORNT: Takk.

ADAMUS: Det er veldig mye medfølelse hele veien, og en slik verdighet fra din side. Så hva er spørsmålet ditt?

DR. BORNT: Kan jeg bare gi deg en liten oppdatering for de siste par månedene?

ADAMUS: Ja.

DR. BORNT: Som du sikkert kan gjette, er det mye som har foregått. Jeg har fått mye fantastisk støtte – e-post, tekstmeldinger, telefoner – fra folk over hele verden.

ADAMUS: Er det ikke vakkert?

DR. BORNT: Det har vært vidunderlig. Så jeg har brukt mye tid til å svare på e-poster og snakke med folk og på en måte bare latt dem få vite hva jeg har gjort. Jeg har solgt huset mitt. Jeg har solgt bilen min. Jeg har tømt pensjonsfondet mitt. Jeg har tatt ut nesten alle pengene mine fra bankkontoene mine, og jeg har funnet et antall folk som jeg har kunne gi det til. Og det har bare vært en fantastisk glede å kunne berøre folk, og på en finansiell måte gjøre livene deres helt annerledes. Og jeg har fått en slik fantastisk takknemlighet fra folk for at jeg har gjort dette. Men det gir meg glede, og det er ikke så bra for banken at jeg etterlater meg pengene mine på en konto, så nå er alt ordnet opp i. Stort sett alt.

ADAMUS: Stort sett. Du sa stort sett, ikke alt. Så hva er ikke ordnet opp i?

DR. BORNT: Vel, ting som jeg ikke har noen innflytelse på.

ADAMUS: Riktig.

DR. BORNT: Jeg har ikke vært i stand til å finne datteren min, og det er noe jeg gjerne skulle ha gjort. Men som du snakket om i dag, du vet, det er kanskje …

ADAMUS: Vel, men her må jeg stoppe deg litt.

DR. BORNT: Ok.

ADAMUS: Hvorfor har du ikke fått tak i datteren din?

DR. BORNT: Jeg leide en privatdetektiv. Jeg har lett etter henne i flere år. Jeg leide en privatdetektiv, og han ville ikke gi meg noen informasjon om henne.

ADAMUS: Åh.

DR. BORNT: Han ville at jeg skulle betale for informasjonen, men så ville han ikke gi den til meg (Adamus ler mykt). Så det skulle jeg gjerne ha …

ADAMUS: Hvorfor har du ikke vært i stand til å finne henne? Jeg mener, du ga meg praktiske grunner. Hva er den energetiske grunnen bak det?

DR. BORNT: Jeg tror … (hun ler)

ADAMUS: Føl.

DR. BORNT: Har jeg tillatelse til å si «tenke»?

ADAMUS: Javisst, javisst.

DR. BORNT: Ok, jeg føler at hun ble stygt misbrukt av eks-mannen min som barn, og jeg understreker «ex».

ADAMUS: Dobbel «eks» faktisk.

DR. BORNT: Dobbel “eks.”

ADAMUS: Ja, ja.

DR. BORNT: Og for et barn er det naturlig å klandre den andre personen – den personen det er trygt å klandre – men hun tror kanskje at jeg ikke beskyttet henne.

ADAMUS: Tror du det.

DR. BORNT: Ja.

ADAMUS: Ja. Ok, så hvorfor …

DR. BORNT: Hun vet ikke hvor mye jeg gjorde for å prøve å beskytte henne.

ADAMUS: …er dette med at du ikke har vært i stand til å finne henne, for det vi skal – for de av dere som nettopp har tunet dere inn, som ikke hørte oss forrige måned, så er du klar for overgangen din.

DR. BORNT: Jeg er klar til å dra.

ADAMUS: Ja.

DR. BORNT: Jeg er helt klar.

ADAMUS: Og vi snakket forrige måned, og jeg sa «Har du lyst til å bli værende? Kanskje vi kunne finne en måte for å reversere alt dette?» og du sa, «Absolutt ikke.»

DR. BORNT: Nei (hun ler).

ADAMUS: Så nå knytter du sammen noen løse ender.

DR. BORNT: Mm hmm.

ADAMUS: Ja. Og en av dem er datteren din. Energetisk, hvorfor har du ikke klart å finne henne?

DR. BORNT: Jeg må nok gå på toalettet for den (de ler).

ADAMUS: Alt du trenger å gjøre er å så «Oops!» (Latter). Åhhh! Du mener når du sier «Jeg vet ikke». Alt du trenger å gjøre er å si «Svaret er ikke realisert enda».

DR. BORNT: Svaret er ikke realisert enda. Det kommer ikke gjennom til bevisstheten min.

ADAMUS: Ok. Kan jeg hjelpe deg litt med det?

DR. BORNT: Ja, det vil jeg gjerne.

ADAMUS: Åh, javisst. Ok. Du finner datteren din. Vel, det blir en masse dritt. Jeg mener, i alle retninger.

DR. BORNT: Det er greit. Det bryr jeg meg ikke om.

ADAMUS: Makyo. Det kommer til å åpne opp for – hun ga slipp på en masse familie-greier for lenge siden. Hun måtte. Det kommer til å åpne opp en masse sår. Så kommer du til å føle at det er ille, for du har massevis av disse emosjonene som kommer gjennom energifeltet ditt og inn i deg, og så kommer du til å være forvirret i forhold til om du egentlig skal bli værende eller virkelig dra. Og en del av deg vil føle behov for å …

DR. BORNT: Mnh-mnh (rister på hodet ‘nei’).

ADAMUS: Å joda. En del av deg vil føle behov for å bli værende …

DR. BORNT: Det tror jeg ikke.

ADAMUS: … til du har fikset det, for du vil ikke bare dra med et stort rot her.

DR. BORNT: Hvis jeg hadde funnet henne, ville jeg bare latt henne få vite …

ADAMUS: Latt henne få vite hva?

DR. BORNT: Hvor høyt jeg elsker henne og hvor mye …

ADAMUS: Hvorfor sier du ikke det sjel til sjel?

DR. BORNT: Det har jeg gjort.

ADAMUS: Ok.

DR. BORNT: Ja.

ADAMUS: Så det å gjøre det personlig akkurat nå, kommer til å gjøre skikkelig vondt.

DR. BORNT: Mer galt enn godt.

ADAMUS: Mye mer skade.

DR. BORNT: Ok.

ADAMUS: For deg og for henne.

DR. BORNT: Ok.

ADAMUS: Det kommer til å såre deg. Det trenger ikke du, det trenger ikke hun. Du har gitt slipp på all karma i forbindelse med dette for lenge siden. Du har renset opp i det. For henne ville det åpen opp for noen ting som ville være veldig, veldig dype og emosjonelle. Hun lever faktisk et ganske så anstendig liv nå.

DR. BORNT: Åh, fint.

ADAMUS: Det tok henne lang tid å komme gjennom noen ting, med litt hjelp og et veldig, veldig godt forhold, og hun har to sønner og en datter. Hun har det bra, og det har du ikke lyst til å rote opp i.

DR. BORNT: Ok. Nei, jeg vil ikke rote til noe.

ADAMUS: Nei, nei, nei, nei, nei.

DR. BORNT: Mm hmm.

ADAMUS: Nei.

DR. BORNT: Ja.

ADAMUS: Så ok. Det var en av grunnene til at du ikke har gått over. Hva er den andre? Jeg har glemt det. Var spørsmålet ditt hvorfor du ikke har gått over?

DR. BORNT: Ja. Ut fra workshopen din for noen år siden når det gjaldt Oppstigning, som er den hovedinformasjonen jeg har når det gjelder å vite hvordan en skal gjøre det, ga du oss informasjon om å gjøre ting klare og gå ut i skogen sammen med hundene dine og bli værende i hytta, og jeg tror at du reiste litt rundt i verden og sa adjø til alt, og så en dag bare gikk du ut av kroppen din.

ADAMUS: Etter at alt var ivaretatt.

DR. BORNT: Etter at alt var ivaretatt.

ADAMUS: Ja, jeg hadde bøtte-listen min. Jeg kalte det faktisk for kiste-listen min, men …

DR. BORNT: Kiste-listen din, hva det nå enn var! (Litt latter).

ADAMUS: Jeg vet ikke hvorfor de kaller det for bøtte. Hvem vil bli begravd i en bøtte, vet du det? (Mer latter). Kall det for det dette er. Hva annet er det på listen din?

DR. BORNT: Det er det hele.

ADAMUS: Nei, det er det ikke. Jeg mener, det er noe annet der som du på en måte venter på, for det jeg sa både i DreamWalker Death og i Ascension , var at du bare velger tiden da du vil dra og hvordan du vil gjøre det.

DR. BORNT: Og det har jeg prøvd.

ADAMUS: Du har prøvd det.

DR. BORNT: Jeg har prøvd det flere ganger, og jeg har ikke klart det. Så det er egentlig spørsmålet mitt.

ADAMUS: Hvordan vil du gjøre det?

DR. BORNT: Jeg var i stuen min og så ut – jeg har et stort panoramavindu og en vakker hage, jeg har gjort en masse hagearbeid – og jeg ville bare forbinde meg med min Gud – jeg mener, være klar på at jeg er Gud.

ADAMUS: Riktig, riktig. Men forbinde deg med sjelen.

DR. BORNT: Uh huh, og utstråle.

ADAMUS: Riktig, riktig.

DR. BORNT: Og bare gå ut og så integrere kroppen min for å ta den med meg.

ADAMUS: Ok. Det høres lett ut.

DR. BORNT: Ja.

ADAMUS: Du vet, jeg mener, det er ikke noe stort og strevsomt, klatre opp til toppen av et fjell …

DR. BORNT: Nei! (Hun ler).

ADAMUS: … og måtte bære med deg alle disse tingen og så – det er ganske enkelt, stuen. Ja. Hvorfor har det ikke skjedd?

DR. BORNT: Det er mitt spørsmål.

ADAMUS: Åh. Søren! (Latter). Ok. Jeg skal finne på noe. Ja, denne er god. Du forstår, i stedet for å si «jeg vet ikke», handler det alltid om å bare finne på noe, for du finner ikke på det. Sinnet, det tvilende sinnet sier; «Åh, jeg må finne på dette». Du kan ikke finne på det. Moroa begynner når du forstår at du ikke finner på noe.

Så grunnen er at det også er alt dette med «Vel, jeg kom hit for å få opplysthet, Realiseringen min, og jeg kan ikke bevege meg videre før jeg har fått den. Jeg må få diplomet mitt før jeg kan det, før jeg kan bevege meg videre.»

DR. BORNT: Det kan være samtidig.

ADAMUS: Det kan være samtidig, men jeg tror du ønsker i hvert fall – jeg vet ikke – 30 minutter, du vet (litt latter) til å oppleve å være legemliggjort og på planeten.

DR. BORNT: Ok.

ADAMUS: Så kan vi gjøre en avtale?

DR. BORNT: Ja.

ADAMUS: Ok. Jeg ville si at jeg neste måned tar med meg et sertifikat. Jeg beklager, du må holde deg her i hvert fall over julepartyet i desember. Jeg skal ta med meg et Sertifikat der det står; «Du er nå realisert.» Høres jeg ut som Wizart av Oz eller hva? (Publikum er enig). Fortalte jeg dere at jeg hjalp til med å skrive det? (Publikum stønner.) Litt av det. Vi vil ta med et Sertifikat for Realisering, fullstendig Realisering, og så vil det gi deg tillatelse til å gå over i stua di.

DR. BORNT: Er det virkelig derfor jeg ikke gjør det?

ADAMUS: Så absolutt.

DR. BORNT: Det er virkelig det.

ADAMUS: Det er det virkelig. Du venter på at det skal komme først, og så er du ute.

DR. BORNT: Ok.

ADAMUS: Du er kanskje ikke bevisst klar over det, men det som skjer her er at du sier; «Ok, dette er livet mitt for Realisering.» Det var faktisk en skuffelse da du skjønte at du ville komme til å gå over, og det er liksom; «Åh, da fikk jeg ikke Realiseringen. Jeg får det kanskje på den andre siden.» La oss holde en eksamens-seremoni for deg på Shouden i desember, og Cauldre sier til meg at det er den 14 desember. Går det greit å vente litt?

DR. BORNT: Det vil jeg egentlig ikke.

ADAMUS: Du vil ikke vente. Ok.

DR. BORNT: Jeg vil virkelig ikke det.

ADAMUS: Kan du komme til Hawaii?

DR. BORNT: Nei.

ADAMUS: Kan jeg sende det til deg på e-post?

DR. BORNT: (ler) Ok.

ADAMUS: Greit (Adamus humrer).

DR. BORNT: Eller bare fysisk er også greit. Jeg kan akseptere det nå.

ADAMUS: Hva med dette? Hva med dette – Cauldre har ikke skrevet det ut enda – hva med at vi finner en dato mellom nå og når Cauldre og Linda drar til Hawaii? Hvor lang tid har vi? To uker. Ok, to uker. Og vi kommer inn her, kanskje bare noen få, du vet, en liten gruppe – Linda, Cauldre, du, jeg – og hvis du vil kan vi kanskje filme det.

DR. BORNT: Ja. Hva som helst.

ADAMUS: Hva som helst, javisst. Og legge på litt musikk.

DR. BORNT: Hva som helst.

ADAMUS: Hva slags musikk liker du? Noe som er engleaktig eller jazz eller …

DR. BORNT: Noe oppløftende.

ADAMUS: Oppløftende. Ok.

DR. BORNT: Litt rock-n-roll aktig.

ADAMUS: Mmmm, jeg skulle til å si en av konsertene som jeg skrev.

DR. BORNT: Ja. Noe du skrev?

ADAMUS: Virkelig? Du ville ikke …

DR. BORNT: Eller noe …

ADAMUS: Hadde ikke det vært fint?

DR. BORNT: Eller noe jeg har skrevet. En av delene (hun ler).

ADAMUS: Det er ikke rock-n-roll, men du vet, vi kan bruke en av mine, en av dine.

DR. BORNT: Javisst.

ADAMUS: Ok. Og vi kan lage en liten video. Vi kommer inn hit i løpet av de neste to ukene. Du får diplomet ditt, Sertifikatet for Fullførelse av Realisering, og så kan du dra når som helst.

DR. BORNT: Ok.

ADAMUS: Avtale.

DR. BORNT: Det høres fantastisk ut.

ADAMUS: Ok. Så sjekk med Cauldre og Linda når de er edru, og så finner vi ut når (latter) – jeg mener fra dagens energi – og så gjør vi det, og så er du fri til å dra.

DR. BORNT: Ok.

ADAMUS: Og så er det så enkelt som bare i stua di. Og jeg skal være der.

DR. BORNT: Så, gå ut av kroppen min slik jeg har prøvd?

ADAMUS: Ja.

DR. BORNT: Og det blir så enkelt.

ADAMUS: Du har prøvd, og det er en del av problemet.

DR. BORNT: Uh huh.

ADAMUS: Men jeg skal hjelpe deg.

DR. BORNT: Det setter jeg pris på.

ADAMUS: Javisst, javisst. Ok. La oss gjøre det. Linda av Eesa, kan du ordne det i din … jeg er glad vi ikke kan se fjeset hennes (litt latter). Hun er liksom; «Adamus, du har virkelig mistet grepet.» Nei, dette er faktisk veldig vakkert. Dette er veldig …

DR. BORNT: Takk.

ADAMUS: … så absolutt vakkert.

DR. BORNT: Det er fantastisk for meg, for jeg hadde virkelig et spørsmål om hvorfor jeg ikke dro.

ADAMUS: Så vi gjør dette med sertifikatet og litt feiring. Fint. Mange takk (applaus). Takk.

Historie Merabh

La oss nå fortelle en historie med litt musikk i bakgrunnen. Pust dypt.

La oss dempe lysene litt for å få en merabh-setting.

(Musikken begynner)

Ah! For en god dag vi har hatt. Dere vet, masse distraksjoner i dag. Jeg sa til dere at det er en slags mental tåke her. Dere vil kanskje til og med føle dette den neste dagen eller så, for vi skal gå utover alt dette med å skade dere selv. Der er på en måte fremdeles en menneskelig frykt; «Hvis jeg får en masse energi, jeg mener, en masse energi, og det kommer inn i livet mitt, vil jeg skade meg selv eller andre?»

Vi foretok en liten tilbakestilling i dag mens alt dette andre pågikk. Nei, det kommer dere ikke til å gjøre. Det kommer dere ikke til å gjøre, og mens jeg chattet i vei og holdt på med tingene mine, la dere faktisk på et vis inn en liten bryter i dere selv som faktisk vil hindre dere i å gjøre det, på en måte som en garanti om at dere aldri kommer til å bruke energi for å skade dere selv eller andre. Hvorfor? Vel, fordi du er en Mester. Nå har du modenheten. Jada, dere har fremdeles en masse av de gamle minnene som kommer gjennom om ting dere har gjort tidligere, men det var tidligere.

La oss puste dypt.

Mesteren satt på kafeen. Det var kontoret hans. Han hadde vært der i rundt to og en halv time og jobbet hardt, jobbet hardt med å drikke cappuccinoen sin, spise dagens 3 croissanter, observere folk. Han bestemte seg for at denne dagen ville han egentlig ikke snakke med noen. Dere vet, noen dager vil han det. Og noen dager kommer bare folk bort til ham. Men denne dagen ville han egentlig ikke snakke med noen.

En Mester blir så vant til å være i sitt eget beste selskap, leker med, kommuniserer med og utagerer sine egne fasetter. Og det hadde han nytt denne dagen, og han var varm og imøtekommende overfor den unge mannen som serverte kaffen. Han ga ham mye tips. Tipset var faktisk større enn regningen. Men etter et par timer visste han at det var på tide å gå. Han hadde hatt en hard dag med å sitte på kafeen og skinne lyset sitt.

Han reiste seg og gikk ut. Det var en av disse veldig vakre høstdagene. Høsten, veldig vakker. Lufta var fortsatt relativt varm, men dere vet hvordan det er på slike høstdager da en bare kan føle vinteren i lufta, på en måte som en liten hvisken om at vinteren flyter rundt i den varme høstlufta.

Han gikk ut av kafeen, trakk pusten dypt, og hadde egentlig ingen planer for resten av dagen. Men det er liksom Mesterens måte. Ingen planer, være i øyeblikket. Han tok noen få steg rundt gatehjørnet og stoppet opp litt. Og i det øyeblikket stoppet han alt i tid. En Mester kan gjøre det, for det er bare deres energi. I dette tilfellet bare stoppet Mesteren vår alt, som en animasjon som har hengt seg opp. Alt bare stoppet, og han så seg rundt. Han stoppet det med hensikt, for han ville observere skikkelig. Det er noe dere vil oppdage at dere kan gjøre, at dere ønsker å gjøre. Dere bare observerer. Og det er ingen frykt for, vel, noen av dere har frykt for å være bedømmende. Nei. Å observere er bare å være bevisst. Jeg mener, bevissthet, det er selve sjelen.

Mesteren var bevisst på alt – nå i en form for opphengt animasjon, tiden var stoppet – og han observerte. Han så at der var en distrahert sjåfør nesten rett foran ham, noen som sexset (Adamus humrer) – bare for å gjøre historien interessant – på telefonen mens de kjørte, så ikke at lyset hadde blitt rødt og at en eller to biler hadde stoppet foran dem. Og mens Mesteren observerte, kunne han se et nesten overhengende krasj. Det ville sannsynligvis ikke føre til så mye fysisk skade, men det ville sannsynligvis føre til at minst en bil ble totalvrak, og at noen få andre biler fikk betydelig skader, og på toppen av det, da han følte inn i energien til sexeren, så hadde ikke den personen en gang forsikring. Å, jøss, livet kom til å bli tøft. Hm. Dere vet, Mesteren prøvde ikke å forandre det, bare observerte. Et overhengende krasj.

Mesteren så bortetter gaten. Ikke så langt unna var det en nybakt mor med sitt første barn, trillet barnet i en vogn. Moren så litt bekymret ut, men det var også blandet med lykke og glede over å være mor. Men moren var veldig bekymret for «Kan jeg være en god mor?» og «Vil jeg komme til å gjøre det samme mot datteren min som min mor gjorde mot meg?» Den energien var veldig klar, Mesteren kunne se det. Og i vogna gråt den lille babyen, gråt og gråt og gråt. Hm, denne lille babyen, seks måneder gammel, gråt fordi hun egentlig ikke ville være her. Moren trodde at det var kolikk eller – jeg vet ikke – luft eller hva det nå var, men babyen gråt fordi hun ikke ville være her. Det skjer veldig ofte. Reinkarnasjon skjer ganske så spontant, det er ofte ikke noe bevisst valg. Det bare skjer. Den lille babyen gråt, for den visste at den hadde enda 60, 80, 100 år foran seg på denne planeten. Jeg ville også ha grått (litt latter).

Mesteren så i den andre retningen, og så en syklist med et flatt dekk. Dere vet, det er ikke så mange ting i verden som får frem mer sinne enn en syklist med et flatt dekk (mer latter). Jeg mener, syklisten var sint. En middelaldrende mann, kledd i elastiske klær, (latter).

SART: Speedo!

ADAMUS: Og denne mannen var skikkelig sint fordi han hadde et flatt dekk, og han skylde selvfølgelig på alle andre. Noen måtte ha kastet spiker på veien eller knust glass eller hva det enn måtte være. Virkelig sint, og sint ikke bare fordi dekket var flatt og det faktum at han ikke hadde en lett måte å fikse det på, men han var sint fordi han så veldig dum ut, i det minste trodde han det. «Her er jeg, herr syklist, herr Kul i mine treningsklær, og her er jeg med et flatt dekk», og han bare visste at folk som kjørte forbi i de bensindrevne bilene sine lo av ham. Enten de gjorde det eller ei spilte egentlig ingen rolle, men det var det han tenkte, så han var skikkelig, skikkelig sint på grunn av alt dette.

Mesteren så i en annen retning, og hørte og så en eldre dame – eldre betyr at hun sannsynligvis var 90, men så faktisk veldig ungdommelig ut – som spilte fiolin på gatehjørnet. Spilte fiolin med den lille fiolinkassen foran seg for å få donasjoner. Hun spilte noe veldig fint. Og dere vet, vanligvis vil Mesteren, før Mesteren hadde blitt Mester, da han prøvde å bli det, ville Mesteren ha fått dårlig samvittighet, som «Åh, denne gamle damen spiller på gatehjørnet for å få noen få mynter å leve av. Er det ikke trist?» Men nå gjorde ikke Mesteren det. Han følte faktisk inn i den vakre musikken som hun spilte.

Og da Mesteren så i enda en annen retning, over mot parken, så han to unge mennesker som var vilt forelsket. Ah, det fikk han til å smile. De kunne ikke være mer enn 20 år gamle, og de var overalt på hverandre, jeg mener, i full offentlighet, åpenbart dypt forelsket, og det brakte tilbake slike strålende minner for ham. Denne ungdommelige kjærligheten, denne seksuelle opphisselsen, denne helt-vanvittig-forelsket i noen andre. Ah, han kunne bare smile når han tenkte på dette, husket hvordan det var.

Mesteren bare sto der en stund i denne tilstanden av animasjon som hadde stoppet opp, alt bare stoppet opp, var frosset til, og Mesteren trengte ikke en gang å bevisst anstrenge seg for å skinne lyset sitt, for det er der alltid.

Dere vet, til å begynne med da Meteren ble Mester, trodde han at han alltid måtte stoppe opp og si: «Jeg er et lys. Jeg lyser opp potensialer.» Han forsto at, vel, det var en slags dum menneskelig tankegang. Han trengte ikke å gjøre det i det hele tatt. Han behøvde ikke å ha som en på og av bryter for å lyse opp, det er der alltid. Alt han trengte å gjøre, var å huske; «Jeg Er Her,» Faktisk så trengte han ikke en gang å huske det, for det var der alltid. Han forsto alltid «Jeg Er Her».

Og han så – det var magisk, vakkert. Han så denne visdommen og dette lyset til Jeg Er, fra ham, han forestilte seg at det i sakte fart strakte seg ut med gnister, veldig, veldig sakte stråler av lys som naturlig gikk ut fra ham, lett, inn i denne scenen med stillestående animasjon. På en måte som sola som stråler ut i veldig sakte tempo, som de første solstrålene om morgenen som bare går ut. Han trengte ikke å jobbe med det eller pushe det. Det bare skjedde. Dere vet, dere har dette i dag, animasjon, at dere bokstavelig talt kan skape slike ting, men dette skjedde naturlig. Gnister, stråler av lys som går ut til hver eneste person i dette lille scenarioet.

Og han lot det lyse dem opp. Han prøvde ikke å forandre dem. Han prøvde ikke å tvinge frem et annet utkomme, han lyste simpelthen opp potensialene deres. Og så opphevet han den frosne bevegelsen. Han opphevet den, og alt gikk tilbake til det normale, og han hadde et stort smil om munnen. Han hadde et stort smil.

Dere vet, det er så uanstrengt. Det er med så mye medfølelse å ikke prøve å forandre noe, men bare vise andre hva som kan være, hva som kan komme, hvilke andre potensialer som er der, for, dere forstår, mennesker er egentlig ikke så flinke til å se potensialer. Mestrene som har kommet inn til denne planeten tidligere, var faktisk bare slike som viste menneskene at der erandre potensialer. Det er dette dere skal gjøre. Ikke fortelle en person hvordan de skal leve livene sine, ikke få dem til å forandre mening. Dere vet, Yeshua var, vel, han var faktisk del av dere, men Yeshua viste folk at det finnes en annen måte.

Men tilbake til historien vår. Alle handlinger, all bevegelse gikk tilbake til sin normale tilstand, og Mesteren bare sto der litt til. Jeg antar at en kan si at han på en måte kunne se inn i fremtiden, se den effekten som alt dette lyset hadde.

Da lyset gikk over til mannen på sykkelen som bannet og sverget og følte at det var pinlig og alt mulig, det var så viktig for ham at han ble stoppet i det øyeblikket, for dere forstår, hvis han ikke hadde fått dette flate dekket i Mesterens tilstedeværelse, ville han ha syklet etter veien i rundt 6 kilometer der en kvinne på rundt 35 år som gikk på narkotika og alkohol, kjørte en bil som ville ha truffet ham. Det ville ha drept ham på flekken. Og det som kan ha virket som et sinne over et flatt dekk for denne syklisten som sannsynligvis bannet over det resten av dagen og var sint på folk, det var Mesterens lys som viste ham en annen vei som førte til dette flate dekket, som førte til at livet hans ble forandret og reddet. Mesteren gjorde det ikke. Mesteren bare viste ham, på en måte gjennom lyset hans, hvordan livet kunne bli, et større liv enn han noensinne kunne ha sett på egenhånd. Det ville ha vært helt upassende for Mesteren å gå bort og vifte med handa over dekket og fikse det med det samme. Det er dette noen folk tror at magi er. Magi er å bare være der.

Og den lille babyen i vogna, sammen med moren, babyen som gråter. Babyen gråt faktisk veldig mye fordi den ikke ville være her. Men det som egentlig skjedde hele denne tiden med denne nesten hysteriske gråtingen, var at babyen faktisk tok inn veldig mye av sin guddommelighet. Og med den pustingen, den gråten – når du gråter kommer du deg ut av hodet, og når du kommer deg ut av hodet, spesielt når du er ung – kan du slippe inn guddommelig energi.

Babyen gråt egentlig ikke på grunn av at den hadde rotet det til og tatt på seg enda et liv. Den ville bare ha mer av ånden sin, mer av guddommeligheten sin. Det var det den egentlig lengtet etter. Og i Mesterens lys, forsto babyen at «Åh, det er ikke det at jeg ikke vil være her. Det er det at jeg vil at hele meg skal være her.» Det var det lyset gjorde, Mesterens lys.

De forelskede i parken, overalt på hverandre, de slo opp to måneder senere. Jada, unge folk gjør det, men det som skjedde her, var at det var noe som slo dem begge – ingen av dem snakket om det med det samme – i dette øyeblikket i parken slo det dem begge at dette ikke kom til å bli et godt forhold. Det var best å avslutte det nå, for det var så mye karma, så mye fra fortiden. Det ville ha blitt gledefullt. De ville ha fortsatt med karmaen.

Så de fant en måte for å avbryte det slik at de ikke endte opp i dette dårlige forholdet igjen, og det i seg selv renset opp i karmaen, selv om de gikk hver sin vei. Mesterens tilstedeværelse hjalp dem til å forstå at enda så mye de trodde at de var forelsket i øyeblikket, så forsto de at dette ikke ville bli bra. Det er hva lyset til Mesteren gjorde.

Mesteren trengte ikke å gå bort til dem å fortelle dem at; «Åh, dere har forresten en stor karma som kommer opp. Hvis dere er sammen, kommer dere til å få et elendig liv, og dere kommer til å avsky hverandre. Den ene av dere kommer kanskje til å drepe den andre.» Mesteren trengte ikke å si det. Det var simpelthen lyset.

Og så var det bilulykken – neste-bilulykken – tekstet og kjørte og ville komme til å krasje inn i hverandre. Det ville ha ført til veldig mye smerte i den personens liv i det øyeblikket hvis ulykken hadde skjedd. Det ville ha ført til smerte i livene til folk i bilen foran. Det var noen eldre mennesker, og dette ville ha påført dem betydelig skade. Og det var en bil foran dem igjen med noen folk, noen barn, og det ville ha ført til fysisk skade og kanskje emosjonell skade.

Og i det øyeblikket, i Mesterens lys, da alt var i en tilstand av stillestående animasjon, ble en person som var på telefonen og tekstet og sexet plutselig veldig bevisst på at uansvarligheten deres var i ferd med å forandre livet deres og livene til andre folk. Og i det øyeblikket forsto denne personen, la i sakte fart fra seg telefonen og så denne andre bilen som kom veldig fort, jeg mener, deres bil kom fort opp til en annen bil, de visste at en ulykke var i ferd med å skje, og at det ville bli alvorlig. Det skjedde ikke. De tråkket på bremsen. Det ble en masse risting og skrensing, og det skjedde bare ikke.

Og at det ikke skjedde hadde en slik innvirkning på sjåføren, hvorfor det ikke skjedde. Selv senere – alle gikk ut av bilene sine bare for å forsikre seg om at alle hadde det bra – og alle sa «jeg vet ikke hvordan du fikk stoppet bilen din i tide. Det må være fordi du kjøer en el-bil …» eller hva det måtte være. De kom med forklaringer, men faktum er at det skjedde magi i det øyeblikket.

I det øyeblikket så denne personen et lys, et større potensial. Det behøvde ikke å være noen ulykke. Det behøvde ikke å føre til år etter år etter år med lidelse. I det øyeblikket forandret den personen kurs i livet, ble mer ansvarlig, sluttet å være så distrahert, og dro faktisk av sted for å finne lidenskapen sin. Alt på grunn av ulykken som aldri ble noe av. Men det førte til en slik redsel for dem at, vel, det var livsforandrende.

Og så gikk til slutt dette lyset ut til den gamle kvinnen som spilte på gatehjørnet, spilte fiolin for å få donasjoner, noen få mynter. Mesteren visste hele tiden, til og med før han frøs tiden, han visste hele tiden at det var en annen Mester. De likte ikke parkbenker eller kafeer, så denne Mesteren valgte å spille fiolin. Mesteren trenge på ingen måte penger. Og Mesteren – om den var ung eller gammel, det spilte ingen rolle – denne Mesteren, denne kvinnen, valgte å fremstå som en eldre, kanskje fattig kvinne, slik at hun kunne sitte der og spille fiolin, og notene var også lyset hennes.

Mens hun spilte gikk folk forbi, og noen prøvde å ignorere henne, dere vet, for det var ukomfortabelt å se en gammel kvinne som spilte fiolin for å få penger. Andre folk forsto det, magien i musikken hennes. Mesteren visste hele tiden at dette var en annen Mester. Han sendte henne et stort smil, for hun var der ute og jobbet, gjorde sakene sine, skinte lyset sitt til verden. «Det var kanskje hennes lys» tenkte han, «som forandret selve naturen i hver og en av disse hendelsene. Kanskje var det begges lys.» Det spiller ingen rolle, for alt som betyr noe, er at de så noe annerledes. De så et større potensial, og så var det opp til dem.

Mesteren så at den andre Mesteren tvers over gata, kvinnen som spilte fiolin, smilte. Hun smilte virkelig til Mesteren. Hun kjente ham. Hun visste hvem han var, hun ga ham et stort smil. Han ga henne et mesterlig nikk tilbake. De hadde begge hatt en lang dag der de skinte lyset sitt, åpnet opp potensialer for andre.

Det kommer til å være det arbeidet dere gjør. Det er det hele. Vil dere vite hva som kommer? Vil dere vite hva dere skal gjøre? Det er dette. Det er en typisk dag i en Mesters liv. Det er det hele.

Dere drar hjem på slutten av dagen, har ikke trengt å jobbe for energi eller lide, ikke bekymret dere for å skade dere selv eller slike ting. Dere ler av den tiden. Dere drar hjem, og nå er alt i dere selv. Du er tilbake hos deg. Du drar hjem på slutten av dagen, og vet at du fører til en større forandring på denne planeten enn noen på noen måte kan forestille seg.

La oss puste dypt.

Det er det hele kjære venner. Det er det hele.

(Pause)

Jeg vet ikke om de noen gang kommer til å skrive bøker om dere eller vite navnene deres, men Mesteren bryr seg faktisk ikke, vil faktisk ikke det.

«Anerkjennelse?» spør dere. «Er det noen anerkjennelse?» Javisst. Før og fremst fra deg selv, og så fra de andre Mestrene. Dere kommer til å treffe på dem, enten de kommer via Shaumbra eller på andre måter. Dere kommer til å vite at det er en Mester som sitter der borte og spiller fiolin. De gjør det samme. De holder bare øye med ting rundt om i verden, enten det er på en kaffebar eller et gatehjørne eller kanskje en travel flyplass eller slike ting. Dere kommer bare til å vite det; «Vi er her. Jeg anerkjenner deg. Du anerkjenner meg. Vi gjør det vi kom hit for å gjøre.»

Anerkjennelse kommer også fra de Oppstegne Mestrene. Når dere komme til Klubben for Oppstegne Mestere, vil de vite hva dere har gjort, mer enn noen andre. De kommer til å være litt misunnelige, for, vel, de gjorde det ikke. De ble stort sett ikke værende i kroppen. De dro. De kommer til å være litt misunnelige. Jeg skal gi dere noen tips og knep når det gjelder hvordan dere skal håndtere Oppstegne Mestere. De kommer til å være veldig fylte av glede over det dere har gjort, de vil vite. Selv om ikke et eneste annet menneske på planeten vet hva dere har gjort for dette stedet, så vil de vite.

La oss puste dypt.

En Mesters liv.

(Pause)

Det er ikke å forandre verden. Ve den som gjør det.

Det er ikke å prøve å pådytte verden verdiene deres, troen deres eller noe som helst.

Det er simpelthen å være et stearinlys på et mørkt sted. Det er det hele. Stearinlyset prøver ikke å forandre noe som helst. Lyset bare er der.

Stearinlyset forbanner ikke mørket, stearinlyset prøver heller ikke å bli klarere.

Stearinlyset prøver ikke å varme opp rommet. Det prøver ikke å redde mørket. Ingenting av det. Det er bare et stearinlys. Og dette stearinlyset brenner i hver og en av dere akkurat nå, og det har det gjort lenge, lenge, lenge. Dere har bare glemt det.

La oss nå puste dypt.

Stearinlyset er selvfølgelig en metafor, men det er veldig sterkt akkurat nå.

Pust dypt inn i dette stearinlyset av visdom som lyser opp potensialene og som aldri vil gjøre skade.

La oss trekke pusten dypt for reisen deres som brakte dere hit, og det neste som kommer i livene deres.

Jeg har virkelig ikke lyst til å forlate denne samlingen. Jeg har bare ikke lyst til å forlate denne energien.

Men dere vet, jeg har en presentasjon i Klubben for Oppstegne Mestere i kveld. Jeg tror de skal gi meg en pris for et eller annet (latter). Jeg vet ikke. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal gjøre av den. Jeg har fått så mange priser (mer humring). Men de har bedt meg om å komme i kveld og snakke til dem om Shaumbra.

Oppvarmingen min er selvfølgelig Kuthumi. Det blir tøft å følge opp. Jeg mener, det er tøft, men jeg antar at jeg må gjøre meg klar. Jeg skal ha på meg det samme utstyret som Cauldre har. Jeg liker det. Jeg tror det vil imponere de Oppstegne Mestrene.

Men før jeg drar, la oss bare trekke pusten dypt sammen.

(Pause)

Opplysthet er gitt. Det er ikke grunnen til at dere er her på planeten. Dere er her for å være et stearinlys, for å skinne visdommen og lyset deres. Det er det hele.

Med den min kjære venner, vognen min, bussen min venter. Det er tid for å si adjø, så jeg avslutter slik vi alltid avslutter ting.

Husk at alt er vel i hele skapelsen. Takk.

Er det deg Linda? Takk. Takk (litt applaus).

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.