CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Fremkomst Serien
SHOUD 9 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe
Presentert i Crimson Circle 4 mai 2019 www.crimsoncircle.com
Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene og St. Germain.
La oss pust godt og dypt. Ahh!! Det var litt av en sang, Never Going Back Again (Går aldri tilbake igjen). Ah! Det kunne dere ikke gjort selv om dere prøvde. Det kan dere ikke selv om dere vil. Og noen av dere prøver fremdeles. Ja, virkelig, det er sant, noen av dere prøver fremdeles, men dere kommer dere bare ikke tilbake. Så la oss puste dypt på det. Feiringen av å aldri gå tilbake (publikum sier «Jepp!!», litt skål og applaus). Ah! Dere heier og applauderer nå, men – ahem (litt latter) – på slutten av dagen vil noen av dere ønske å gå tilbake.
Velkommen til de nye
Jeg vil ønske hver og en her velkommen, alle som ser på online, og alle de 47 helt nye som ikke har hatt noen eksponering for Crimson Circle før nå nylig. Vi vil ønske dere velkommen hit. Hva kan dere forvente denne timen eller så vi er sammen? Ikke det dere forventer.
Jeg snakker fra mitt embete som St. Germain, denne entiteten som kalles for Adamus ble skapt av Shaumbra, av St. Germain for en tid tilbake. Noen av dere kjenner kanskje til St. Germain. St. Germain utgjør basisen i dette, men der er en fasett, et uttrykk, en personlighet som ble skapt da alle Shaumbra … Shaumbra er et navn på disse folkene som har vært sammen veldig lenge. De kaller seg for Shaumbra. Det er ingen klubb. Det er så visst ingenting å betale, og dere kan komme dere ut når dere vil – ahem! – eller tro det (latter).
Vi gjør det litt annerledes her. Det er ikke en masse seremonier. Det er forhåpentligvis ikke så mye av det vi kaller for makyo. Makyo er den spirituelle distraksjonen deres, og alle får det underveis. Før eller senere treffer alle på makyo. Det er det som får dere bort fra den virkelige veien, slutte å følge hjertet og så følge distraksjonene. For noen varer det, åh, noen få år, for noen, noen liv, men alle opplever en grad av makyo.
Det er det menneskelige sinnet og begrensningene som prøver å ta eierskap over alt dette, får en til å tro at mennesket skal bli opplyst eller oppsteget, og det blir det aldri. Ved dette punktet handler det ikke om mennesket.
Så vi skapte denne entiteten kalt Adamus, som er dere alle, som er Cauldre, budbringeren min, som er hans yndige, yndige partner, kjære Linda av Eesa.
LINDA: (hvisker) Jeg betaler deg senere! (Litt latter).
ADAMUS: Og alle andre. Vi skapte dette for å virkelig gå rett til kjernen i ting, fly forbi, seile forbi makyoen, ødelegge den, blåse den i stykker hvis vi måtte, for å komme til det vi virkelig gjør på planeten i dette livet, akkurat nå. Det er så fort gjort å bli distrahert, og det er noen av dere som gjerne skulle kommet hit en gang i måneden og bare sitte her med litt vakker musikk og toning og chanting og alt annet, men det har vi ikke tid til. Vi går til det virkelige formålet, den virkelige massion, som er friheten og lidenskapen deres mikset sammen, oppdraget og lidenskapen, vi kommer rett til det, for vi skal ha Realisering i dette livet.
Vi leker ikke bare med det. Vi skal ikke holde det borte til et annet liv. Vi gjør det nå, og det er ikke alltid lett. Det er en enormt stor del av selvet, til og med gamle aspekter og tidligere liv som faktisk ikke vil det, for de frykter at identiteten dere vil opphøre. Så de holder fast. De holder fast ut fra frykt, selv den frykten de har hatt ved å være menneske veldig lenge.
Ja, det er utrolig mye frykt ved å være menneske – frykt for deg selv, kroppen din, tankene dine, fortiden din. Vi går utover alt dette. Vi går rett til realisering i dette livet, og det er faktisk ikke så vanskelig. Det kommer med en veldig, veldig enkel ting som kalles for Tillate. Tillate. Det betyr å komme seg ut av veien for seg selv, la en naturlig prosess skje. Men det vanskelige er reorienteringen til energi, det nye forholdet til energi, for dere kan simpelthen ikke bli værende på denne planeten som Mester, som et realisert vesen hvis dere fremdeles forholder dere til energi på den måten dere gjorde før.
Å forandre orienteringen til energi høres fantastisk ut, men det skaper utrolig mye stress for kroppen. Stress i kroppen, fordi den må forandre den måten den har bragt inn energi på. Kroppen bruker essensielt noe vi kaller fro anayatron, kroppens lys-kommunikasjons-nettverk. Den måten alle cellene, den måten til og med DNA kommuniserer med hverandre på, kalles for anayatron. Det er dette som har bragt inn energi, og det er dette som har distribuert energien til kroppen. Anayatron har vært der i evigheter, og DNA har vært der i evigheter. Alt dette forandrer seg. Alt forandrer seg.
Som Atlantere hadde dere en slags informasjonstråd, der all informasjon om det å leve som et biologisk vesen på en måte var plassert på denne fleksible tråden, slik at når dere kom tilbake til et nytt liv, måtte dere ikke dra tilbake og lære alt om igjen. Så det var plassert på denne tråden, og dette ble til slutt DNA, og det ble et veldig rigid – veldig, veldig rigid – to-strenget system, men det opprinnelige DNA-et var bare en enkelt streng som inneholdt og bar på informasjon.
Når dere gjør om på forholdet til energi, forandres alt dette. Det forandrer bokstavelig talt DNA, og det forandrer anayatron. Til syvende og sist har dere dette som kalles for en Fri Energi Kropp, det mange av dere kaller for lyskropp. Eh, jeg er ikke så glad i det uttrykket, men lyskroppen, den Frie Energikroppen. Dere kommer til slutt til å ende opp med denne Frie Energikroppen etter at dere fullstendig har forandret forholdet til energi i dette livet.
Jeg har ikke snakket så mye om lyskroppen, for akkurat nå er det en enorm distraksjon. Enorm distraksjon. Først og fremst så skjer det allerede, og dere trenger ikke gjøre – dere kan ikke gjøre – noe for å legge til rette for at det skal skje raskere. Og hvis vi snakket om det, ville dere ønske å få det til å gå mye fortere. Dere blir distrahert fordi det ikke handler om lyskroppen. Det er makyo. Makyo. Makyo – husk, den spirituelle distraksjonen deres, spirituelt tullprat. Dere ville ha fokusert på lyskroppen fordi dere ønsker å være sunnere og yngre akkurat nå. Men virkeligheten er at før dere i det hele tatt kan – før vi kan snakke så mye om lyskroppen, handler det mer om forholdet til energi, som alt tatt med i betraktningen ikke er så bra. Det er ikke så bra. Dere har et veldig, veldig gammelt forhold til energi, som om den er der ute, som om den ikke tilhører dere, som om dere må jobbe for den. Og ingenting av dette er sant.
Så, for dere som er nye her; vi har en litt annerledes tilnærming. Vi har det moro. Vi ler. Hvis dere føler dere støtt av banning, av stygge ord, vil dere kanskje ha lyst til å slå av datamaskinen nå, for vi har litt av dette. De har det, publikum (latter). Ikke jeg så mye.
Mange ganger distraherer vi litt med hensikt. Vi er med på noe, og vi distraherer med hensikt, for det er en tendens til at mennesket blir veldig mentalt i forhold til ting. Det kommer dere til å oppdage – de av dere som er nye – dere kommer til å oppdage det senere i dag. Så vi gjør en rask distraksjon for å få noen ut av sinnet slik at den naturlig prosess kan fortsette.
Og det vi gjør her kan dere noen ganger – eh, stort sett – se på som uærbødig. Jeg er stort sett veldig direkte. Det er for eksempel en masse folk rundt om i verden som underviser om lyskroppen. De har ingen peiling på hva dette er. De forstår ikke energi. De forstår ikke hva den Frie Energikroppen er, eller hvordan en i det hele tatt kan få den. De ser på det som noe funklende, strålende, på en måte en eterisk, menneskelig kropp, og det er det på ingen måte. Det er ingenting slikt.
Det er folk på planeten som holder kurs i hvordan en kan integrere lyskroppen gjennom 10 enkle steg. For det første; det er ikke enkelt. For det andre, det er egentlig ikke 10 steg. Det er to. Vi skal ikke gå inn på det akkurat nå. Så jeg tar det for meg når jeg ser det, og det støter kanskje folk, jo, det støter folk, og jeg bryr meg egentlig ikke. Som jeg sa til denne Shaumbra-gruppen den gang da; jeg bryr meg ikke om det bare er fem, for fem Realiserte Mestere som går rundt på denne planeten er nok til å utgjøre en forskjell for alle. Vel, det kommer til å bli mye mer enn fem på grunn av noen av de utrolige fremskrittene vi har gjort opp gjennom årene.
Denne gruppen som kaller seg for Shaumbra er veldig sterke. Veldig sterke, slik Cauldre skrev i sin siste artikkel. Sterkere enn en kunne forvente. Noen ganger kan de på en måte virke som, åh, melba toast (tynn, sprø, tørr toast). Melba toast, egentlig litt … hvorfor spise det i det hele tatt. Det er ingen smak. Det er ingen substans i det. Det er ingenting. Noen ganger virker de veldig, veldig sensitive. Noen ganger gråter de. Det var masse gråting tidligere i dag, jeg vet ikke helt hva det handler om. De gråter uten noen åpenbar grunn, selv om det egentlig er en grunn. Men hvis en går utover det, er de tøffe som negler. La meg si dere; jeg har stått her oppe i ti år. De er tøffe som negler under overflaten. De vil bite. De vil slåss. De vil gjøre alt annet (litt latter).
De er en tøff gjeng, men de lærer også at – eh, la oss si at det begynner i dag – de neste stegene dine har ingenting å gjøre med hvor sterk du er. Overhodet ikke. Seiglivetheten, tøffheten, evnen til å ta imot slag og komme deg opp igjen og ta imot en masse flere slag, vil egentlig ikke tjene deg etter dette. Styrke vil ikke nødvendigvis være noe bra. Så de av dere som bruker styrke, utholdenhet, eller prøver å pushe dere gjennom dette, bare slutt med det. Det vil ikke hjelpe herfra, for når dere går til dette styrkestedet inne i dere selv – «jeg skal være sterk, jeg skal være tøff, jeg skal klare denne neste utfordringen» - setter dere det opp som en kamp. Og dere vet at kampene er inne i dere selv akkurat nå, så hvilken mening gir det å være sterk?
Hva med å bare være vis i stedet for å være sterk? Vil vis – jeg skulle til å bruke ordet «trump», men Cauldre sa til meg at det var politisk ukorrekt (litt latter) – vis vil overskygge sterk når som helst.
Så ja, denne gruppen, de har vært veldig, veldig sterke, ekstremt sterke. Men nå skal vi trekke pusten dypt, og forstå at det egentlig ikke vil gjøre dere så godt herfra, styrken. Og jeg vet at det sannsynligvis er en av de siste tingene i den gamle, menneskelige verktøykassa som dere måtte dra ut; «Jeg skal være sterk». Og jeg liker det når dere er sterke overfor dere selv i sinnet, som om dere har en av disse sprø dagene – noen som har hatt det i det siste? (Litt latter). Dere har en av disse sprø dagene, og hva gjør dere? Dere sier; «Jeg skal holde ut for alt det dette er verdt. Jeg skal komme meg gjennom dette. Jeg skal puste litt. Jeg skal gjøre litt Tillate,» noe dere egentlig ikke gjør, «og jeg skal komme meg gjennom dette». Stopp nå opp. Vi skal komme inn på dette senere, men la deg selv bli sprø. La deg selv gå utover. Slutt å være sterk. Vær vis. Vær vis.
Så for dere som er nye her, hvis dere er her fremdeles – åh, vi mistet en (litt humring). Beklager, slikt skjer. Hvis du fremdeles er her, så er dette en fantastisk gruppe. Vi har vært sammen i æoner av tid. For de fleste av oss skriver det seg helt tilbake til Atlantis. Og forresten dere som er nye her, hvis dere noen gang får lyst til å høre historien, min historie om Atlantis og krystallfengselet mitt, så forteller jeg den med glede (publikum stønner og noen sier «det går bra»). Det går bra. Bare spør hvilken som helst Shaumbra, de kjenner hele historien, om og om igjen.
Vi har vært sammen helt siden Atlantis, og det er et dypt bånd derfra. Vi kom sammen igjen på Yeshua sin tid, og det var da uttrykket Shaumbra først ble brukt. Der er et veldig dypt og veldig emosjonelt bånd, veldig, veldig emosjonelt bånd derfra. Og så var mange av oss sammen på Mysterie Skolene, spesielt i Europe, spesielt, åh, fra rundt 300 til rundt 800 år siden. Så vi har vært sammen lenge. Vi ønsker nykommere velkommen, og noen av dere er egentlig ikke nykommere. Dere var sammen med oss gjennom hele denne tiden. Noen av dere er helt nye i dette. Og dere føler dere ikke en gang som outsidere, Dere er velkommen til å være med i det vi gjør, for det er ikke meningen at det bare skal være for denne gruppen. Denne gruppen kom sammen under Tobias, og har vært sammen siden. De går gjennom denne utrolige transformasjonen, så utrolig at sinnet fremdeles ikke kan begripe det. Så utrolig at det til tider kanskje virker som et massivt spill. Men en av disse dagene vil de våkne opp, og det vil dere også gjøre, og forstå at det på ingen måte var et spill. Vel, det som var spillet var å være i det Blå Landet, være i begrensning, holde seg selv tilbake, tvile på seg selv, ikke elske seg selv. Det var spillet.
Så velkommen alle sammen, og når det gjelder dere vanlige, la oss trekke pusten dypt og ønske de nye velkommen. Det vil komme mange, mange flere.
For det andre, før vi går inn i noen av dagens temaer, forstå at det i dag kan virke som om vi hopper rundt, og det gjør vi. Men vi trenger ikke lenger å være lineære, så vi går på en måte hit, vi går på en måte dit, og så ser vi hvor vi ender opp på slutten av alt dette. Vi ender kanskje opp i begynnelsen igjen, for – bli vant til det – det er slik livet er ment å være. Det er ikke meningen at det alltid skal være en rett linje. Det kan gå i sirkler. Det kan til og med kollapse. Hele greia kan kollapse, og så forstår dere; «Å, det er greit. Jeg er her fremdeles. Jeg Eksisterer. Ingenting av det der spilte egentlig noen rolle.» Hm.
Budskap fra Shaumbra som nylig har gått over
Først en ting, en høne å plukke. For to netter siden hadde jeg et møte med elleve vakre vesener som nettopp hadde gått over – i løpet av de siste to ukene, og som alle kaller seg for Shaumbra. Noen som dere kjenner, noen som dere kanskje ikke vet om, for de var veldig stille Shaumbra, men de gikk over. Vi kom sammen med dem og sa; «Hva handler dette om? Jeg trodde dere ville bli på Jorden som Realiserte Mestere.» Vi snakket med dem, og de sa; «Du vet, det kom til et punkt da vi følte at spesielt kroppen var utslitt, eller bare hadde fått nok, og i det øyeblikket forsto vi at vi kunne gi slipp på alt. Alt. Ingenting spilte egentlig noen rolle lenger, Det vi trodde spilte noen rolle, var egentlig ikke så viktig, for det er Jeg Eksisterer. Det er det eneste.» De sa; «Så vi ga bare slipp. Vi ga bare slipp», og hensikten var ikke en gang å gå over.
Noen av dem brukte styrken sin til å kjempe seg gjennom sine fysiske lidelser. Noen av dem slåss veldig hardt mot noen av sine egne, indre demoner – ikke dragen men de indre demonene – og de klarte bare ikke å slåss lenger. De ga bare slipp. Ingen av dem sa; «Jeg velger å dra», men de kom til et visst punkt i denne store forløsningen, og forsto at de var Realiserte. En eller annen gang, i dette siste desperate øyeblikket i fysisk kropp, forsto de at de var Realiserte, og de gikk over.
Da de gikk over skjønte de at de var Realiserte, og de forsto at de var døde i forhold til den fysiske kroppen, men faktisk mer levende enn noensinne. Og da de følte inn i sitt menneskelige ønske om å bli værende på planeten i fysisk kropp, var det en grad av anger, bare et flytende øyeblikk av anger over å ikke være her sammen med dere alle, gjøre det dere gjør. Men så forsto de, først og fremst, at de ikke behøvde å gjøre det. Det var en utrolig forløsning å forlate kroppen, en utrolig forløsning å være Realisert, jeg mener, som i oppsteget, og de forventet det ikke en gang. De forventet mange flere år med å være på planeten og kjempe eller jobbe med ting eller hva det nå var, og plutselig var de bare der.
Vel, hver og en av dem hadde så muligheten i dette, dere vet, jeg antar en kan kalle det for det hvite lys scenarioet – «Å, jeg er død. Det er fantastisk. Alt føles så bra akkurat nå» - hver og en av dem hadde muligheten til å gå tilbake, tilbake til den fysiske kroppen. De som gikk gjennom fysiske lidelser sa; «Nei, det vil jeg ikke. Nei, det vil jeg ikke.» De som gikk gjennom de dype, interne kampene kunne bare ikke tenke seg å gå tilbake til det. Så de dro. De dro, og jeg spurte dem. Jeg sa; «Hva vil dere egentlig dele med Shaumbra nå? Hva kan jeg ta med meg til neste Shoud og dele med hver og en av dem, visdomsordene deres?» Og her er noe av det de sa.
Først og fremst, mer enn noe, virkelig Tillat deg selv. Og de forsto at «Tillate» for mange fremdeles bare er et ord, bare et konsept, men de sa «Virkelig Tillat», for hvis de hadde gjort det, hvis de ikke bare hadde tatt disse bittesmå stegene, forsto de at ting ville ha vært veldig annerledes for dem.
Og så sa de; «virkelig føl inn i lidenskapen din akkurat nå. Virkelig føl inn i lidenskapen.» Og jeg sa tilbake til dem; «Men dere var akkurat noen av de som klaget over at dere ikke hadde noen lidenskap, at dere kjedet dere, og det var faktisk kjedsomhet som førte til at mange av dere bare dro, kom tilbake hit.» Og hver og en av dem sa; «Du vet, i overgangen, i det å komme til Realisering, i disse siste øyeblikkene i livet mitt, forsto jeg at det var veldig mye lidenskap. Det var veldig mye lidenskap, men jeg hadde holdt det tilbake. Jeg hadde for eksempel sett etter en gammel, menneskelig lidenskap. Jeg hadde nesten latt som om det ikke var noen lidenskap, at jeg kjedet meg. Men», sa de, «fortell alle at den lidenskapen er der hvis du tillater den, og den lidenskapen vil være den største faktoren når det gjelder å forandre forholdet ditt til energi.»
Flere av dem sa; «Adamus, hvis du kan fortelle dem dette; ‘ikke tenk så mye’. Faen ta! Slutt å tenke på det. Slutt å behandle det i sinnet. Slutt å bruke plattheter og klisjéer og alt det der og kjøre det gjennom sinnet. Bare trekk pusten dypt og være det. Bare vær det. Slutt å analysere hva ‘det’ er eller hva ‘være’ er. Bare gjør det.»
Så jeg bringer dette budskapet, sannsynligvis ikke det mest oppløftende budskapet å begynne dagen med, men jeg bringer dette fra dem, og hver og en av dem sa; «Vi skal være her», for vi kommer til å trenge det. Vi kommer til å trenge det, balansen fra den andre siden. Ja, jeg vet at alt er inne i dere, og noen ganger er det veldig fint å ha en venn og føle komforten i at noen virkelig bryr seg om deg og det du gjør.
Så la oss trekke pusten med de som har gått over, og hver og en av dem forstår at dere vil komme til øyeblikket deres, at dere vil komme til tiden deres, og enda så mye mennesket sier; «Nei, nei, jeg vil bli værende», så forstå at dette øyeblikket da dere bare føler at dere vil gå over, vil komme. Men dere vil bli spurt en gang til, etter nær-døden opplevelsen, om dere vil bli værende eller dra. Dere vil få muligheten igjen.
Det er hardt, det er til tider skikkelig hardt, og spesielt nå som vi gjør gjennombruddet vårt, er det veldig, veldig hardt. Dere vet ikke hva som foregår i kroppen eller sinnet eller noe annet. Men jeg vet allerede at vi kommer dit i dette livet. Det er bare ikke … la oss, vel, la oss holde oss til den uttalelsen.
La oss puste godt og dypt.
(Pause)
Fint.
Shaumbra Visdom
Et spørsmål til å begynne med på den vanlig delen av dagen. Spørsmål. Linda, mikrofonen takk. Dette er et interessant spørsmål. Jeg lar deg velge en frivillig før jeg kaster ut spørsmålet. Det bygger virkelig opp spenningen i rommet.
SART: Skitt! (Latter).
ADAMUS: Ah, skitt er riktig! (Adamus humrer). Så du førte ann inn i dette.
Så, spørsmålet er; hva burde du ha gjort nå hvis du ikke burde gjøre noen ting?
Jeg har mange, mange ganger sagt; ikke gjør noe. Slutt å prøve å opplyse deg selv. Men spørsmålet er, hva burde du gjøre akkurat nå? Interessant spørsmål.
SART: Jeg burde ha slappet av på stranda et eller annet sted.
ADAMUS: Bra. Godt svar. Godt svar. Jada, hvorfor gjør du ikke det?
SART: Jeg er en sinke (latter).
ADAMUS: Sinke før Realisering. Ja, ja.
SART: Jeg synes det kommer først.
ADAMUS: Vel, jeg mener, det er et logisk spørsmål. Hvorfor gjør du ikke det?
SART: Jeg lar ikke meg selv gjøre det.
ADAMUS: Vel, det skjønner vi! (Adamus humrer). Jeg mener, det er gitt. Jeg mener, jobber du hardt akkurat nå?
SART: Nei, nei.
ADAMUS: Har du penger akkurat nå?
SART: Ikke nok.
ADAMUS: Ikke nok, vel … (Sart humrer)
ADAMUS: Så hva gjør du?
SART: Faktisk så henger jeg bare rundt akkurat nå.
ADAMUS: Henger rundt.
SART: Ja.
ADAMUS: Så det er det virkelige svaret her, hva burde du gjøre når det ikke er meningen at du burde gjøre noe – henger rundt?
SART: Ja.
ADAMUS: Men kanskje henge rundt på ei strand?
SART: Det hadde vært bedre.
ADAMUS: Ville det ha vært kjedelig å bare henge rundt på ei strand?
SART: Sannsynligvis.
ADAMUS: Sannsynligvis? Jada.
SART: Ja.
ADAMUS: Og så, hva ville du gjøre?
SART: Prøve noe annet.
ADAMUS: Henge rundt et annet sted.
SART: Henge rundt et annet sted.
ADAMUS: Akkurat, akkurat. Kjeder du deg i livet generelt?
SART: Ja.
ADAMUS: Ja.
SART: Jeg venter fremdeles på midenskapen.
ADAMUS: Du venter fremdeles på midenskapen.
SART: Ja. Og jeg har sett deler av den, men jeg har ikke bragt den inn.
ADAMUS: Kanskje vi kan få Kerri til å koke sammen noe på kjøkkenet (litt humring), bare en stor bolle med midenskap. Jada.
KERRI (roper fra kjøkkenet): Ok! (Masse latter).
SART: Bare sett i gang!
ADAMUS: Det kommer! Det kommer! Seriøst Kerri, la oss få en bolle med midenskap inn hit når du kommer til det. Ok, godt svar. Fint.
Neste. Hva burde du ha gjort akkurat nå hvis du ikke hadde gjort ingenting? Og det jeg egentlig sier er, jeg har sagt; «ikke jobb med Realiseringen din. Det er ikke opp til deg, mennesket.» Så hva i helvete er det meningen at du skal gjøre?
ALAYA: Jeg ville også ha vært på stranda.
ADAMUS: Sammen med Sart.
ALAYA: Vi kunne ha gjort det en eller annen gang. Javisst.
ADAMUS: Ja, ja.
ALAYA: Så absolutt.
ADAMUS: Men nei, vent litt. Han har på seg en speedo (tettsittende badebukse). Så … (latter).
ALAYA: Jeg vet om en toppløs strand.
ADAMUS: Det var Cauldre som kastet inn det, for jeg vet ikke hva det er. Jeg vil ikke vite hva det er.
ALAYA: Jeg vet hvor de toppløse strendene er, så hva sier du?
LINDA: Oh, boy!
ADAMUS: Ja, ja. Så henge rundt på stranda. Hvorfor gjør du ikke det?
ALAYA: Faktisk så er jeg der ganske ofte.
ADAMUS: Å, du er det. Fint, fint. Og hvorfor er du ikke der akkurat nå?
ALAYA: Jeg er her.
ADAMUS: Godt svar. Det er et veldig Zen svar. Jada. Vi trenger enda et lite bord her til den store bollen med midenskap.
ALAYA: Midenskap!
KERRI: Vi har poteter (Kerri kommer med en bolle med poteter, latter).
ADAMUS: Bare vent litt. Hva med litt fruktsalat? Hvisker til Kerri, hun nikker). Jada (mer latter). Jada, bare kast en av de der til meg! Bare kast en av dem.
LINDA: Nei.
ADAMUS: Kom igjen. Jøss! (Kerri kaster en potetbit til Adamus, roping og latter fra publikum) Whoa.
Ok. Vi mistet to nye til (latter). De forstår ikke! Jeg vet ikke hva jeg …
Ok, vi snakker om midenskap, og hvis dette er Shaumbra sitt konsept på midenskap – en potet (mer latter). En potet! Vanligvis smakløs, vanligvis stekt, ikke spesielt vitaminrik, og skikkelig kjedelig. Alle kan spise poteter, men la oss få litt – dette er ikke midenskap, dette er kjedsomhet. Dette er deg på stranda (Adamus kaster den til Sart) i speedoen din. Jada, og det er ikke meningen at du skal putte den i speedoen (mer latter). Åh, vi mistet tre til! Kan vi få et lite bord opp hit til bollen? Joe, det er et bord rett der borte, bak veggen.
LINDA: Bare bruk stolen min.
ADAMUS: Han kommer med det.
LINDA: Bare bruk stolen.
ADAMUS: Så hadde du satt deg i den, og det ville liksom, du vet …
LINDA: Uh-oh.
ADAMUS: Ok, tilbake til poenget. Hva ville du har gjort akkurat nå hvis det ikke var meningen at du ikke skulle gjøre noe som helst?
ALAYA: Jeg ville ha vært på Maui og bygget meg et hjem.
ADAMUS: Hvorfor gjør du ikke det?
ALAYA: Jeg gjør det. Jeg er i prosessen med det.
ADAMUS: Fint. Fint, fint. Så, men du er ikke på Maui akkurat nå.
ALAYA: Ikke fysisk.
ADAMUS: Når blir hjemmet ferdig?
ALAYA: Om to år fra nå.
ADAMUS: To år. Wow. Det var sakte (Adamus humrer). Wow. Bygger du det selv?
ALAYA: Det blir en kombinasjon.
ADAMUS: Kombinasjon.
ALAYA: Det blir en kollektiv prosess.
ADAMUS: Å, fint, fint. Og hva er adressen slik at Shaumbra kan komme på besøk?
ALAYA: Det blir enten i Hana eller Makawao.
ADAMUS: Ok. Fint (noen kommer med et lite bord og en bolle med fruktsalat).
ALAYA: Og det vil bli et sted der Shaumbra kan komme for å integrere.
ADAMUS: Så du føler på en måte lidenskapen din.
ALAYA: Mm hmm.
ADAMUS: Fint, fint.
ALAYA 1: Ja.
ADAMUS: Ja, det kan jeg si ut fra smilet ditt, gløden din. Fint.
ALAYA: Jada. Jeg elsker å være der.
ADAMUS: Et par til. Takk.
ALAYA: Mm hmm.
ADAMUS: Nam-nam! (Han forsyner seg med litt fruktsalat).
LINDA: Ja (litt latter).
ADAMUS: Unnskyld meg. Ja.
SHAUMBRA 2 (kvinne): Hei.
ADAMUS: Hei. Er det mulig for en Oppsteget Mester å få en gaffel? (Mer latter). Åh. Ingen respekt. Ingen respekt.
Hva ville du ha gjort akkurat nå? (Latter når noen kaster en plastgaffel opp på scenen). Er det mulig å få en ren gaffel? (Kerri gir ham en). Takk. Ja. Kom igjen. Håper det er greit at jeg spiser.
SHAUMBRA 1: Ja, ja, ja. Sett i gang.
ADAMUS: Fint (de ler).
SHAUMBRA 1: For å være ærlig så er det egentlig ikke noe jeg er så interessert i å gjøre i den fysiske verden eller noe annet sted. Noen ganger drømmer jeg …
ADAMUS: Vil du ha litt fruktsalat?
SHAUMBRA 1: I grunnen ikke.
ADAMUS: Kan vi får en bolle til? Å, glem bollen. Glem bollen. Kom igjen.
SHAUMBRA 1: Det er faktisk slik at jeg bare føler meg tom, og jeg ønsker å føle meg full for meg selv. Det jeg vil, er å føle meg selv. Å gjenforene meg med meg selv antar jeg.
ADAMUS: Ok. Hvorfor har du ikke det?
SHAUMBRA 1: Jeg har vært veldig distrahert.
ADAMUS: Av?
SHAUMBRA 1: Den fysiske verden og sinnet mitt og …
ADAMUS: Det er bare tullprat.
SHAUMBRA 1: … det er det jeg har vært … slik det er. Det er slik.
ADAMUS: Ja, det er det virkelig.
SHAUMBRA 1: Ja.
ADAMUS: Jeg mener, det er liksom «Huh? Hva er det du sier? Jeg hører ordene, men det er liksom «Errh, errh, errh!» Det er liksom, det er der. Jeg har 11 døde på den andre siden som attesterer det. Det er der.
SHAUMBRA 1: Ja.
ADAMUS: Hvorfor har det ikke kommet opp enda?
SHAUMBRA 1: Vel, jeg har faktisk stått veldig intenst overfor dette de siste ukene, og jeg har til og med følt at jeg bare kjeder meg selv inn i et hull å fortsetter å gå inn i det samme hullet, og det er bare «snu rundt på det.»
ADAMUS: Og det er et kjedelig hull også.
SHAUMBRA 1: Ja, ja, ja. Det er et kjedelig hull.
ADAMUS: Ja, ja. Jada. Wow.
SHAUMBRA 1: «Bare snu deg rundt. La deg selv tre ut av …»
ADAMUS: Hva skal vi gjøre for å forandre det?
SHAUMBRA 1: Jeg tror jeg gjør det (hun humrer).
ADAMUS: Ikke så veldig. Ikke så veldig.
SHAUMBRA 1: Ikke så veldig?
ADAMUS: Nei, nei. På en måte …
SHAUMBRA 1: Jeg tror jeg prøver å gjøre det.
ADAMUS: Det er en del av problemet.
SHAUMBRA 1: Prøving fungerer ikke.
ADAMUS: Ja, det er sannsynligvis en del av problemet.
SHAUMBRA 1: Ja, prøving fungerer ikke.
ADAMUS: Jada, vel, hva vil du gjøre? Vil du gjøre de der Maui greiene?
SHAUMBRA 1: Jeg tror jeg vil …
ADAMUS: Eller være på stranda sammen med Sart?
SHAUMBRA 1: Jeg tror at jeg … huh?
ADAMUS: Være på stranda sammen med Sart?
SHAUMBRA 1: Nei, nei (latter). Beklager Sart.
ADAMUS: Du vil ha din egen strand.
SHAUMBRA 1: Min egen strand? Jada.
ADAMUS: Ok. Greit. Fint. Takk. Et par til.
LINDA: Ok. La oss se.
ADAMUS: Hva burde du har gjort hvis du ikke burde ha gjort noenting?
LINDA: Da er vi i gang.
ADAMUS: Hallo, vil du ha litt fruktsalat?
SHAUMBRA 2 (kvinne): Neitakk (hun ler).
ADAMUS: Jeg antar at jeg må spise hele greia. Kom igjen. Hva burde du ha gjort?
SHAUMBRA 2: Ingenting.
ADAMUS: Ingenting.
SHAUMBRA 2: Jeg har ikke lyst til å gjøre noe som helst.
ADAMUS: Hva gjør du?
SHAUMBRA 2: Masse.
ADAMUS: Oh.
SHAUMBRA 2: Jeg gjør alt for mye akkurat nå, så jeg tror at det er …
ADAMUS: Hvorfor?
SHAUMBRA 2: Jeg tar meg igjen på jobben. Jeg var uten arbeid i en måned, og det er greit. Jeg flytter, så det er mye …
ADAMUS: Å, javisst. Jada.
SHAUMBRA 2: … som foregår. Så jeg føler …
ADAMUS: Liker du det, eller er det kjedelig?
SHAUMBRA 2: Å nei.
ADAMUS: Å, du liker det ikke.
SHAUMBRA 2: Å nei.
ADAMUS: Åh.
SHAUMBRA 2: Jeg har lyst til å slappe av igjen (hun ler).
ADAMUS: Ja, ja.
SHAUMBRA 2: Jeg vil bare gjøre ingenting.
ADAMUS: Gjøre ingenting. Ok.
SHAUMBRA 2: Og da flyter ting lettere og …
ADAMUS: Men hva er ‘ingenting’?
SHAUMBRA 2: Det jeg vil det skal være.
ADAMUS: Jeg mener, er ingenting …
SHAUMBRA 2: Jeg vil bare sitte ute og kikke på stjernene.
ADAMUS: Men det er ikke ingenting. Det er å sitte.
SHAUMBRA 2: Ok.
ADAMUS: Eller se på stjernene.
SHAUMBRA 2: Ok, ok.
ADAMUS: Ja, ja.
SHAUMBRA 2: Sitte, se. Jeg vil bare slappe av og nyte.
ADAMUS: Ok, fint. Men …
SHAUMBRA 2: Hvert eneste øyeblikk.
ADAMUS: Ja. Det virker ikke som om du ser det for deg i nær fremtid i livet ditt.
SHAUMBRA 2: Kanskje.
ADAMUS: Det høres ikke så optimistisk ut.
SHAUMBRA 2: Det er kanskje fordi jeg befinner meg midt oppe i alt mulig, og det er liksom, ok, hvor er utveien (hun ler).
ADAMUS: Ja, ja. Fint. Takk. Veldig gode svar så langt. Det er et tøft spørsmål. Ja. Ikke se på meg eller ektemannen din (til Linda). Jada, hva ville du ha gjort når det ikke er meningen at du skal gjøre noe?
AEMO: Noe annet.
ADAMUS: Noe annet.
AEMO: Ja.
ADAMUS: Hva gjør du?
AEMO: Det jeg gjør er, vel, du vet, ettersom jeg har penger nå, kan jeg gjøre hva som helst, og det gjør jeg. Jeg er veldig interessert i mange ting.
ADAMUS: Jeg må stoppe deg her, for det er mange Shaumbra som plutselig rekker opp det gule flagget. De sier; «Ååh! Hvordan fikk du plutselig penger?» Hvordan gjorde du det?
AEMO: Jeg arvet.
ADAMUS: Du arvet dem.
AEMO: Ja.
ADAMUS: Ok. Så hvis noen kommer tilbake til et liv til, velg rike foreldre (litt latter).
AEMO: Vel, de var egentlig ikke rike, det er bare det at, du vet, jeg er ikke dum. Så, og jeg gjorde ting riktig, så nå jobber de for meg, for jeg har forstått at jeg ikke kan Realisere meg selv.
ADAMUS: Riktig, riktig.
AEMO: Så, fra den menneskelige delen.
ADAMUS: Ja. Hva gjør du? Jeg mener …
AEMO: Vel, jeg reiser.
ADAMUS: Reiser. Bra.
AEMO: Og jeg er på utkikk etter et sted sammen med noen folk som jeg kjenner fra mange inkarnasjoner, som noen kompiser, som Sørøstre Asia, Amerika. Jeg vet at jeg ikke kan finne et sted jeg er helt fornøyd med på mange, mange år.
ADAMUS: Riktig, riktig.
AEMO: Så jeg må alltid … hvorfor?
ADAMUS: Nei, jeg er enig med deg.
AEMO: Ja.
ADAMUS: Ja.
AEMO: For det blir kjedelig.
ADAMUS: Det blir kjedelig.
AEMO: Så jeg kan være der i maksimum et halvt år, og så må jeg - schhhtt! – komme meg videre, du vet. Og jeg er veldig, veldig interessert i fremtidens teknologi. Jeg investerer også i krypto, i robotikk.
ADAMUS: Er alt det tilfredsstillende? Liker du det?
AEMO: Å, jada, jada.
ADAMUS: Å, fint.
AEMO: Det er liksom skikkelig, skikkelig – det får meg til å føle meg levende.
ADAMUS: Riktig. Fint. Det er viktig.
AEMO: Og det gjør også noe med folk rundt meg. Det begeistrer dem også, du vet, for jeg kan vise dem en måte for å ikke kjede seg i livet eller for å komme seg ut av irritasjonen, du vet.
ADAMUS: Akkurat, akkurat. Så du nevnte reising. Når vi har disse samtalene med Shaumbra på de små samlingene våre, er det som topper ønskelista, jeg tror dere kaller det for det, å reise.
AEMO: Ja.
ADAMUS: Bare reise. Dra ut og se verden i det siste livet på planeten. Dra til noen av de stedene dere pleide å bo i tidligere liv, eller besøke noen av de stedene dere aldri har vært, men reising står på toppen.
AEMO: Ja, jeg begynte med å reise til øyene, Kanariøyene. Og da dragen kom inn, var jeg i Ko Pha-ngan i Thailand, og der var det på en måte som om … Disneyland blir virkelig. Det er bare som en øy som fremdeles er …
ADAMUS: Kjeder du deg i det hele tatt?
AEMO: Nei.
ADAMUS: Nei. Fint.
AEMO: Nei.
ADAMUS: Ok, bra. Godt svar. Takk.
AEMO: Jeg kjeder meg hvis jeg ikke har noe å gjøre. Hvis jeg kjeder meg, setter jeg meg for eksempel i bilen min og drar til motorveien i Tyskland.
ADAMUS: Ja. Det er …
AEMO: Og kjører i 160 miles i timen.
ADAMUS: Ja, ja. Det gjør utslaget.
AEMO: Det er storartet.
ADAMUS: Jada, det er det.
AEMO: Det får meg til å føle meg levende (han ler).
ADAMUS: Jada. Og det er det. Det er å leve. Det trenger ikke å gi så mye mening. Jeg mener …
AEMO: Nei.
ADAMUS: Det behøver det ikke i det hele tatt. Det er å virkelig stole på deg selv akkurat nå. Vi skal gå inn på det om litt.
AEMO: Ja. Jada, for tingen er også, jeg vet at jeg ikke har så mye penger. Jeg er ikke milliardær, og det vil sannsynligvis – men jeg vet at hvis jeg fortsetter, vil det komme tilbake.
ADAMUS: Det vil det.
AEMO: Jada.
ADAMUS: Det gjør det. Men – her er et lite hint når det gjelder det – det kommer ikke på den gamle måten, som en arv eller ved å jobbe hardt på en jobb, eller bare prøve å visualisere en haug med penger. Det vil ikke komme på den måten, så bare kom over det akkurat nå. Det kommer på helt andre måter.
AEMO: Det fornemmer jeg.
ADAMUS: Og når du forandrer forholdet ditt til energi, så – jeg vil ikke gå inn på det – men det bare er der. Du trenger ikke en gang å jobbe med det. Og mennesket har det skikkelig tøft, og sinnet går til alle de gangen du har vært blakk, og enda mer nå når du sier; «Men det virker bare ikke som om jeg klarer å samle meg penger.» Ved et visst punkt, med forandringen i energidynamikken din, er det bare der.
AEMO: Ja. Og jeg har også fått mange råd fra deg.
ADAMUS: Å, jada.
AEMO: Og Shaumbra.
ADAMUS: Femten prosent kommisjon (latter).
AEMO: Vi snakker om det senere, ok? (De ler).
ADAMUS: Takk for svaret ditt.
AEMO: Ok.
ADAMUS: Et par til. Ha meg unnskyldt mens jeg mater budbringeren min. Vil du ha litt?
LINDA: Nei. Geoff ville blitt skrekkslagen.
ADAMUS: Hvorfor? Det er god, frisk frukt. Godt.
LINDA: Skrekkslagen!
ADAMUS: Skrekkslagen.
LINDA: Skrekkslagen!
ADAMUS: Mm. Mm. Mm. (Litt latter). En eller annen, bare kom opp hit, ta en håndfull, for det er ingen skåler (mer latter). Hva ville du ha gjort hvis du ikke skulle ha gjort noe.
ANNETTE: Bare kost meg.
ADAMUS: Hva betyr det?
ANNETTE: Hatt det moro.
ADAMUS: Hva betyr det?
ANNETTE: Kommet i kontakt med lidenskapen min.
ADAMUS: Hva betyr det?
ANNETTE: Tillate meg selv.
ADAMUS: Ok. Jada, men, jeg mener, ok, det er fine ord.
ANNETTE: Jada, men dette er et vanskelig spørsmål, det vet du.
ADAMUS: Det vet jeg.
ANNETTE: Jada, så.
ADAMUS: Det er det jeg liker ved dem.
ANNETTE: Hva jeg burde ha gjort? Reise, um ...
ADAMUS: Er du i livet ditt akkurat nå … (Kerri kommer med flere skåler og bestikk.) Takk. (Latter). Ser dere? Jeg trengte ikke engang å spørre om det. Det bare er der. Det dukket bare opp. Takk.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Så kjeder du deg akkurat nå?
ANNETTE: Ikke akkurat nå.
ADAMUS: Er du redd akkurat nå?
ANNETTE: Ja, jeg er nervøs.
ADAMUS: Jeg mener, ikke bare for å være her med mikrofonene og rundt 18 milliarder mennesker som ser på.
ANNETTE: Nei, jeg føler meg ikke redd. Nei.
ADAMUS: I livet ditt?
ANNETTE: Nei.
ADAMUS: Det er du ikke.
ANNETTE: Nei, nei. Jeg føler meg ikke redd.
ADAMUS: Huh.
ANNETTE: Nei, jeg føler meg faktisk fri, for jeg er i stand til å – jada, jeg føler at jeg har satt meg selv fri.
ADAMUS: Fra hva?
ANNETTE: Fra alle begrensningene jeg har hatt i lang tid.
ADAMUS: Du er ikke en gang nær. Beklager.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Jeg beklager.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Jeg har spesielt av Linda, og litt av Cauldre, blitt bedt om å slutte å plukke på folk.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Men jeg ser ikke slik på det. Jeg ser på det som kjærlighet (litt latter). Jeg ser på det som bare …
ANNETTE: Ja, ja, ja. Men det er greit. Det er greit.
ADAMUS: … den mest fantastiske kjærlighet.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Nei, jeg …
ANNETTE: Men jeg føler meg mer fri nå enn jeg har gjort de siste årene. Så jeg føler meg mer fri, selv om du kanskje …
ADAMUS: Nei, jeg skraper på en måte i det, for jeg ser på det generelle, og – jeg vet ikke hvor personlig jeg kan være …
ANNETTE: Ja, du kan være personlig.
ADAMUS: Jeg liker at de sier det.
ANNETTE: Ja, ja. Det kan du.
LINDA: Du vil komme til å angre på det.
ANNETTE: Nei, jeg vil ikke angre på det, for, jada, det er en læring, så …
ADAMUS: Så du føler deg mer fri enn før, men se på hvor du kom fra. Og du har … enten du kaller det for frykt eller hva det nå er når det gjelder store forandringer. Jeg mener, du liker små forandringer, og så sier du «Å, se!» Du vet. «Vi forandret det fra en lys blåtone til en dypere blåtone,» men det er ingenting. Og du har … det er en masse frykt der inne.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Ja, og drager, du vet, de prøver å rote ting opp, så den prøver å få meg til å gjøre jobben for ham, og sier; «Men hva er du så redd for? Hva er det som skremmer deg slik?» Det er kanskje ikke de små tingene, du vet, som det å være redd for å fly eller kjøre bil og slike ting, men bare redde for hva som er det neste som kommer. Det er det jeg sanser. Jeg er kanskje på avveier. Jeg er kanskje på avveier.
ANNETTE: Ja, ja. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det. Jeg føler meg bare lykkelig og fri.
ADAMUS: Bra.
ANNETTE: Og i stand til å skape noe annerledes enn jeg har skapt før.
ADAMUS: Men jeg beklager …
ANNETTE: Og jeg føler at ting kommer til meg i stedet for at jeg prøver å – følge utsiden. Så, jada, jeg føler virkelig det.
ADAMUS: Så hva gjør du i dagliglivet ditt? Du kommer fra Norge.
ANNETTE: Ja, jeg kommer fra Norge, og jeg har fire barn.
ADAMUS: Hvor lenge har du bodd der?
ANNETTE: Ja, hele livet mitt. Jeg er født der.
ADAMUS: Å, sier du det.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Og hvilken by bor du i?
ANNETTE: Sandnes. Jeg flyttet nylig til et sted kalt Ålgård, men det er rundt to, tre mil sør for Stavanger. Jada.
ADAMUS: Så hvor langt flyttet du alt i alt?
ANNETTE: Bare en mil.
ADAMUS: Åh. Ok. (Litt latter).
ANNETTE: Så det er en mil sør, så det er … jada. Så, store forandringer. Jeg har fire barn …
ADAMUS: Så hvor langt fra der du ble født og vokste opp bor du nå?
ANNETTE: Som, og det er ikke så lang. Rundt to mil.
ADAMUS: Ok. Så da gir jeg meg. Ja, det gjør jeg.
ANNETTE: Ja. Jada, men hva er det du mener da? Hva er det du prøver å …
ADAMUS: Det er veldig lett å føle, jeg antar at du sier at du er relativt lykkelig og ting er ok, og at du ikke er redd når du har blitt værende i dette Blå Landet. Og så sier du; «Å nei, jeg har det veldig bra. Alt er helt fint.» Hvor langt har du gått? Jeg mener, du var modig som kom hit. Du bare hoppet på et fly, du kom hit slik at jeg kan overfalle deg (litt latter). Det er ganske modig.
ANNETTE: Jada. Men jada, men jeg mener, en har noen restriksjoner. Jeg kan ikke bare flytte fra barna mine. Jeg har ansvar for å ta meg av barna mine.
ADAMUS: Hvor lenge vil det vare?
ANNETTE: I hvert fall i fem år til, for da blir de atten.
ADAMUS: Og hva vil du gjøre da?
ANNETTE: Jeg vil, jada, leve livet mitt.
ADAMUS: Så nå bor de i kjelleren eller på loftet eller hvor det nå er.
ANNETTE: Ja, ja. Mitt hus. Mitt hus.
ADAMUS: Og de er der fremdeles.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Så er det viktig i Realisering og sann frihet at en må, slikt som å forlate barna sine?
ANNETTE: Hva mener du? Som …
ADAMUS: Som er, vel, jeg skal komme rett til poenget. Holder barna dine deg tilbake?
ANNETTE: Ja. Det føler jeg.
ADAMUS: Ok.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Godt og ærlig svar.
ANNETTE: Ja, og det har vært veldig vanskelig, for jeg har vært alene med dem i mange år, og den eldste sønnen er veldig syk, og når jeg nå flyttet, ble han enda sykere. Så det var traumatisk, så han bare sluttet å snakke, så han er ikke lenger i stand til å snakke. Jada, barna mine …
ADAMUS: Dette er veldig personlig, men hva tror du skjer der?
ANNETTE: Oppvåkning.
ADAMUS: For din …
ANNETTE: For ham. For ham.
ADAMUS: Jada, for sønnen din.
ANNETTE: Og det er også som om han spiller sin rolle for hele familien, som om …
ADAMUS: Hva med at han absorberer en masse av energiene, tar det på seg personlig for deg og for noen av de andre familiemedlemmene?
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Er det bra, ta ansvar for barna dine? Er det bra?
ANNETTE: Å, spør du meg om det er bra for meg å ha ansvaret for barna mine?
ADAMUS: Ja. Ja. Jeg mener, er det ansvarlig?
ANNETTE: Nei, nei. Men du vet, jeg kan ikke bare forlate dem.
ADAMUS: Åh, så da er det greit å ha en husholdning der sønnen din fremdeles er syk.
ANNETTE: Nei. Jeg har faktisk kjøpt ham – akkurat nå er han på sykehus, har vært der i fire måneder – så jeg kjøpte ham en leilighet. Jeg kan ikke lenger ha ham hos meg, for det er for begrensende.
ADAMUS: Men han var der lenge, ikke sant?
ANNETTE: Jo, jo. Så det at jeg nå føler meg fri, har med ham å gjøre, hvordan sier en det? Hva er ordet? Atskillelse, som om …
ADAMUS: Vet du hva som er det beste for ham?
ANNETTE: Nei.
ADAMUS: Det er at du faktisk tillater deg å ta dette enormt store steget og bli Realisert. Du holder tilbake. Du sier at det er fordi du er ansvarlig, men det er en unnskyldning, og han tar på seg utrolig mye greier for hele familien, absorberer en masse av energien, men det er også fullstendig distraherende. Du tillater din egen Realisering – du kan gjøre det med eller uten ham. Det handler ikke om det, men det er en utrolig tjeneste. Følg med på hva som skjer nå du virkelig kommer over noe av denne dype frykten og redselen som du har. Følg med på forskjellen det utgjør for ham.
ANNETTE: Ja, men hvordan ser du på dem? For jeg føler meg fri nå, jeg …
ADAMUS: Fri til hva? Fri inne i Blå Landet, for å vandre rundt så langt du vil i det blå?
ANNETTE: Føler meg fri, som, jada, jeg føler meg fri, som om jeg fullstendig forstår at jeg har vært en del av å skape det Blå Landet, så nå må jeg være den som gjør om på det.
ADAMUS: Riktig.
ANNETTE: Og setter meg selv fri fra fryktens begrensninger.
ADAMUS: Dette er en masse ord, men jeg vil se noe virkelig i livet ditt, ikke bare ordene. Og jeg prøver ikke å …
ANNETTE: Nei. Det går bra.
ADAMUS: Fint, fint. Takk.
ANNETTE: Jada. Jeg liker det. Jeg setter pris på dette. Så …
ADAMUS: Så jeg vil at du virkelig skal føle inn i dette. Jeg mener dypt, enten det er mens du er her, eller etter at du drar. Jeg oppdager en veldig spesifikk energi i det å være redd. Det er veldig lett for mennesker å på en måte overse dette og si; «Jeg er ikke redd. Se på meg. Livet mitt er helt fint.» Men du har en sønn som er veldig syk. Du legger en masse ansvar på skuldrene dine. Du har aldri gjort det du ville gjøre i livet – jeg mener, dette skriver seg langt tilbake, og det går tilbake til den gangen du var tre eller fire år gammel og det var ting du ville gjøre, og du holdt det inne helt til du ble rundt 12 år gammel – og så gjorde du det ikke.
ANNETTE: Jepp.
ADAMUS: Og så ble du værende i trygghets-sonene din, noe som er forståelig, men det er noe inne i deg som sier; «Jeg kan bare ikke bli værende her lenger. Jeg kan bare ikke bli værende i denne trygghets-sonen.» Og du sier at du er fri og at alt i livet ditt er bra. Det er det ikke.
ANNETTE: Nei, det er ikke bra.
ADAMUS: Ok.
ANNETTE: Men jeg føler meg fri, som om jeg kan – jeg har ansvaret for å forandre det eller hvordan jeg skapet livet mitt fra nå av. Så, det er ikke greit i det hele tatt.
ADAMUS: Ok.
ANNETTE: Nei, men jeg velger å være fornøyd med det.
ADAMUS: Hvor mange barn har du?
ANNETTE: Fire.
ADAMUS: Og hvor gamle er de andre?
ANNETTE: De er 14, og tvillinger som er 13.
ADAMUS: Hvordan har de det?
ANNETTE: Ikke så bra etter flyttingen og det å se på at storebroren ble veldig syk. Det var liksom «Hvordan er det mulig å bare slutte å snakke?»
ADAMUS: Ja.
ANNETTE: Ja, så, og veldig sinte.
ADAMUS: Så jeg skal bare gå rett til …
ANNETTE: Ja, de er sinte, og de er sinte på meg fordi jeg flyttet, og … jada.
ADAMUS: Ja.
ANNETTE: Ja. Men jeg kunne ikke bli værende i den situasjonen med å leve med ham og leve med dem for meg selv på det stedet. Det var så – jeg bare – hva sier en – kvelende.
ADAMUS: Ja, ja.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Ja. Og du vet, kvelning …
ANNETTE: Jeg trengte å gjøre noe drastisk for å forandre det, for jeg kunne ikke ha det slik lenger.
ADAMUS: Og av og til er kvelning noe en blir vant til, jeg mener, for det skjer vanligvis sakte og over tid. Kvelning fra lidenskapen, fra livet, fra alt annet, og det er veldig sakte, og en liksom «Vel, jeg puster fremdeles», men ikke så veldig. Og du kom hit for dette.
ANNETTE: Ja, det vet jeg.
ADAMUS: Og jeg deler dette med deg akkurat nå. Du gjør Realisering og opplysthet for deg selv - det gjelder dere alle. Du gjør det for deg selv. Ikke for noen andre. Du kan ikke gjøre det for noen andre, det vil slå tilbake på deg. Men det har store konsekvenser for barna dine, familien din, for der er en ubalanse, en energi-ubalanse som pågår. Dine ønsker og behov, deres behov som barna dine. De føler inn i det du egentlig kom hit for i dette livet, og den enorme energi-ubalansen dette skaper. Jeg føler inn i husholdningen din akkurat nå.
ANNETTE: Ja, det er sant.
ADAMUS: Ikke bare det fysiske stedet, men hele husholdningen din. Og alle er høflige i forhold til dette. Alle er hyggelige, men der er en veldig energi-ubalanse som pågår. Og til syvende og sist kommer det tilbake til deg, for de forsto at da de valgte deg som mor, forsto de viktigheten av dette i livet ditt. De er dine største tilhengere og supportere, og akkurat nå er de skuffet fordi du har blitt liten. Du har stengt ned, og du sier; «Ja, alt er bra.» Det er ikke bra. Vel, jeg prøver ikke å gjøre livet ditt miserabelt …
ANNETTE: Men det kommer det til å bli.
ADAMUS: Når?
ANNETTE: Ja, snart.
ADAMUS: Nei, når? Snart.
ANNETTE: Ja, ja. Det føles som om jeg …
ADAMUS: Nei, nei. Det blir det ikke.
ANNETTE: Åh.
ADAMUS: Nei, ikke med det nåværende tempoet, og det var derfor du kom hit slik at vi på en måte kan forandre alt det der. Med de nåværende energimønsteret som dette er i, vil det ta lang, lang, lang tid.
ANNETTE: Ok.
ADAMUS: Og det vil du ikke.
ANNETTE: Ja. Og hvordan bryter jeg dette?
ADAMUS: Det gjorde du ved å komme hit.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Du gjorde det ved å stå her …
ANNETTE: Ja, ja, ja, ja. Jepp, jepp.
ADAMUS: … sammen med meg.
ANNETTE: Ja, og det var å følge lidenskapen min, tillate meg selv, for jeg liksom, jeg har pushet det ned, lidenskapen min, for, ja, hva var poenget?
ADAMUS: Hva er poenget?
ANNETTE: Ja, men ikke nå.
ADAMUS: Og du bruker …
ANNETTE: Og folk hjemme tror at jeg er sprø. Som om jeg har, du vet, konfirmasjon, den kristne, når guttene blir 14.
ADAMUS: Ja.
ANNETTE: Så jeg har det på lørdag, neste lørdag, og liksom; «Hvordan kan du være så uansvarlig at du bare flyr av sted nå?»
ADAMUS: Ja. Åh, javisst.
ANNETTE: Men jeg følte at jeg virkelig ville det, så hvorfor ikke?
ADAMUS: Og bare bli vant til det, denne lidenskapen, å bare gjøre noe og sinnet sier; «Dette er dumt, og jeg har barn hjemme, og hva med pengene?»
ANNETTE: Og ikke bare sinnet, hele familien.
ADAMUS: Ja, vel, alle sammen.
ANNETTE: Ja, ja. De har virkelig plukket på meg angående det.
ADAMUS: Bli vant til det. Sprø finnes ikke lenger. Det gjør det ikke. Og det føles veldig merkelig og ukomfortabelt til å begynne med å si; «Jeg reiser bare til Colorado for en helg, Jeg vet ikke hvorfor.»
ANNETTE: Bare tre dager. Tre dager.
ADAMUS: Ja. «Tre dager, du vet, dit og tilbake. Jeg vet ikke hvorfor.» Jeg mener, alt dette er sprøtt, sprøtt, sprøtt. Og hvis du ser på det ut fra et menneskelig synspunkt på overflaten, er det veldig sprøtt! Hva er galt med deg?
ANNETTE: (ler) Ja.
ADAMUS: Men hvis du ser på det som egentlig skjer, følger du hjertet ditt. Du visste at du hadde behov for å være her. Du visste at du trengte å få et spark bak, og det var ikke så ille, var det vel?
ANNETTE: Nei, nei, nei. Nei, jeg likte …
ADAMUS: Å få et spark bak (latter).
ANNETTE: Ja, men jeg … jada. Jada!
ADAMUS: Linda, kan du gi henne en skål med frukt? (Mer latter). Ja, og jeg er alltid forbauset, for – og det er ikke første gang dette har skjedd – men noen reiser seg og sier; «Å, livet mitt er helt fint. Jeg gjør det strålende. Jeg gjør det storartet.» Og jeg ser liksom på energien som sier: «Dette er et vrak! Jeg mener, hvordan kan du …» Men det er et fint vrak. Det er liksom «Ja, men, åh, kollisjonen blir helt grei.»
LINDA: Noe søtt til deg (gir henne en skål med frukt).
ANNETTE: Takk! Takk. Jada.
ADAMUS: Så det største, og det du egentlig kom hit for – er klarhet. Så, dragen sa; «Få ræva di til Colorado», slik at du kan få denne klarheten. Ingen unnskyldninger. Du tillater Realiseringen din. Og det betyr ikke at du trenger å flytte eller noe slikt, men du tillater den, for du har nølt som bare det, og rettferdiggjort det. Du er skikkelig god på å forsikre deg – og smidig-gjøre vannet over dit.
ANNETTE: Ja, ja, ja.
ADAMUS: Du tillater Realiseringen din, du følger med på hva som skjer, først og fremst med barna dine, og spesielt med sønnen din som virkelig føler inn i dette akkurat nå. Jeg mener, at det er noe som foregår. Han vet at det er noe som foregår. Sjekk med ham senere, og han kommer fort nok tilbake til snakkingen.
ANNETTE: Men jeg har vært redd for å forlate …
ADAMUS: Å nei. Du var ikke redd.
ANNETTE: Ja, men tidligere har jeg vært redd for å svikte barna mine.
ADAMUS: På en måte gjorde du det. Du har allerede gjort det. Ved å svikte deg selv og det du kom hit for …
ANNETTE: Ja, ja, ja, ja. På den måten.
ADAMUS: … i dette livet, du sviktet på en måte barna dine, og det er derfor de reagerer. Det er derfor de blir syke, og det er derfor det er en masse emosjoner som pågår, og så kaster dette skyld tilbake på deg. Men nei, som du sa i begynnelsen, du er ikke redd. Alt er bare bra, ikke sant.
ANNETTE: Ja, men det har det ikke vært. Men jeg føler det nå.
ADAMUS: Du føler det nå.
ANNETTE: Ja, ja.
ADAMUS: Ok. Jeg mener, ikke bare som et fjernt håp i fremtiden; «Ting vil kanskje bedre seg.» Det er en strålende måte for å lure seg selv.
ANNETTE: Jada. Nei, jeg følte faktisk i hjertet mitt at dette vil fungere nå.
ADAMUS: Så hva var det viktigste jeg sa til deg?
ANNETTE: Nå?
ADAMUS: Mm hmm.
ANNETTE: Det … uh … (nøler) … ja.
ADAMUS: Ja.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: La oss puste dypt sammen, bare du og jeg.
Tillat værenen din. Tillat – hva er det du kaller det – Realiseringen, men tillat deg, og det har du ikke gjort fordi du trodde at du måtte ta vare på alle andre.
ANNETTE: Ja, ja.
ADAMUS: Og, hva er det, fem år til med å ta vare på, noe som egentlig er som rundt 50 år, men liksom; «Å, jeg skal liksom vente». Ikke gjør det. Og barna dine er – de elsker deg veldig høyt, og de tar på seg veldig mange ubalanser, for de vet hvorfor du er her, og at du ikke gjør det.
ANNETTE: Ok.
ADAMUS: Du gjør det ikke. Så det viktigste jeg sier til deg, er at du skal slutte å utsette det eller bli distrahert. Det er det beste for barna dine. Ikke gjør det for barna dine, men det er det beste for dem. Det betyr ikke at du må forlate dem. Dere kan bli nærmere hverandre enn noensinne. Det betyr ikke at samfunnet ditt plutselig kaster deg ut. Faktisk så kommer de til å være blinde i forhold til det du egentlig har blitt, i bestefall likeglade, for de befinner seg fremdeles i det Blå Landet, og du kommer til å være i Regnbuelandet. Ok?
ANNETTE: Ok. Takk.
ADAMUS: Greit. Hva var det viktigste jeg sa til deg i dag?
ANNETTE: At jeg skal Tillate Realiseringen min.
ADAMUS: Akkurat.
ANNETTE: Og min væren.
ADAMUS: Ingen unnskyldninger. Ikke i det hele tatt.
ANNETTE: Ingen unnskyldninger.
ADAMUS: Ja.
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Ja.
ANNETTE: Får jeg noen hint? (Latter).
ADAMUS: Hint når det gjelder hvordan du skal gjøre det?
ANNETTE: Eller ikke hvordan jeg skal gjøre det, men bare …
ADAMUS: Jada. Ja, et stort et. Slutt å være redd. Slutt å være skremt. Selv om deler av deg sier; «Det er jeg ikke.» så er du det.
ANNETTE: Hva er jeg redd for?
ADAMUS: Hva som er det neste som kommer. Det samme som hver eneste person i dette rommet er redde for, det samme som alle som ser på online – «Hva er det neste som skjer? Vil jeg klare det?» Og jeg begynte denne Shouden med å si at elleve nettopp har gått over, og det er egentlig ikke til så stor hjelp (Adamus humrer).
ANNETTE: Ja.
ADAMUS: Det er egentlig ingen god motivasjon! Men det er slik ting er akkurat nå. Og denne frykten er der; «Vil jeg komme til realisering og så bare dra?»
ANNETTE: Hm.
ADAMUS: Og det er veldig fristende, for en ser tilbake – på en måte liksom henger en over hele scenen av livet sitt – og det liksom; «Jøss! Vil jeg virkelig dra tilbake til folk som ikke forstår meg, unger som har problemer, alt annet i livet, vil jeg virkelig tilbake til det.
ANNETTE: Så ubalansene i barna …
ADAMUS: Du tenker for mye. Du tenker altfor mye.
ANNETTE: Ja, det vet jeg. Ja, det gjør jeg.
ADAMUS: Ja, altfor mye.
ANNETTE: Men jeg mener, så barna liksom …
ADAMUS: Pust dypt (de puster begge dypt inn). Ah! Visdom før styrke.
ANNETTE: Mhm?
ADAMUS: Visdom.
ANNETTE: Ja, visdom før styrke. Jada.
ADAMUS: Visdom før styrke. Så slutt å kjempe deg vei. Du er faktisk ganske sterk, men vær nå vis. Ok? Og jeg skal svare på spørsmålet ditt når vi kommer til neste del.
ANNETTE: Ok.
ADAMUS: Ok.
ANNETTE: Takk.
ADAMUS: Det kan du vedde på. Du lurer på; «Hva bør jeg gjøre?»
ANNETTE: Ok.
ADAMUS: Takk
ANNETTE: Ja. Takk.
ADAMUS: Og takk for at du er her. Det krevde en masse mot.
ANNETTE: Ja. Kan jeg få en klem?
ADAMUS: Mange (publikum sier «Ååååhhh!» og litt applaus når Adamus gir henne en klem).
ANNETTE: Takk. Jeg setter virkelig pris på det. Mange takk.
ADAMUS: Ah. Hm. Ok, la oss trekke pusten godt og dypt på det. Jeg tror vi er ferdige med spørsmålsdelen.
Åh! Det du gjorde for alle var vakkert (applaus). Og du kommer ikke til å huske så mye av det. Nei, det gjør du ikke, så gå tilbake og lytt eller se på videoen senere. Men det var veldig modig av deg. Det er helt ute av det vanlige for deg å bare si; «Jeg skal sette meg på et fly, jeg vet ikke hvorfor, og jeg skal dra til Colorado, jeg vet ikke hvorfor, og forhåpentligvis vil noe skje.» Du fulgte hjertet ditt denne gangen, i stedet for det du syntes du burde gjøre, i stedet for ansvaret ditt, og det var en slik velsignelse for veldig mange folk.
ANNETTE: Takk.
ADAMUS: Takk. La oss puste dypt sammen på det. Ah!
En av favoritt-tingene mine er å snakke med mennesker (Adamus humrer), og spesielt på samlingene våre, workshops, og selv her i dag, og at noen sier; «Nei, alt er helt fint. Alt er bra, og livet er bare fantastisk,» jeg skal … (han lager en grimase) for jeg kan på en måte se gjennom mye av det (litt latter). Og, jada, for dere nye online, jeg kommer på besøk til dere også (mer latter). Dere vet, og det er ikke hensikten min å gjøre noen av dere brydd. Hensikten er å si; «La oss bare være reelle i forhold til ting.» Så, i dag lar du meg være dragen din og få frem klarheten, og det er ikke alltid morsomt. Noen ganger er det litt nervepirrende, men …
ANNETTE: Det føltes ikke nervepirrende. Det føltes bra.
ADAMUS: Det føles bra.
ANNETTE: Ja, fordi …
ADAMUS: Vil du gjøre det igjen? (Adamus humrer).
ANNETTE: Vær så god (latter). Helt åpen.
ADAMUS: Ja, det var du.
ANNETTE: Jeg mottar og tillater fullstendig meg selv, for jeg bare, du vet, jeg trengte dette. Så jeg er bare takknemlig for at du tok deg tid i denne Shouden til å dele med meg.
ADAMUS: Å, det var viktig for alle.
La oss puste godt og dypt.
Så jeg stilte spørsmålet; «Hva burde du ha gjort hvis du ikke burde ha gjort noe?» Underveis sier jeg alltid til dere, dere vet, slutt å jobbe med Realiseringen din kjære menneske. Det er ikke opp til deg. Det er faktisk ikke du som ønsker det en gang. Du ville bare fortsette å gå gjennom livet og ha flere opplevelser, den ene på toppen av den andre, på en måte som en gjentagende opplevelses-maskin (en person humrer). Jeg syntes det var morsomt. Jeg fikk en latter over her (litt mer humring). Dere vet, som en gjentagende bevegelsesmaskin, men dere gikk bare gjennom og hadde flere opplevelser, og så ville dere gå gjennom opplevelsen av hvordan det er å være spirituell, og så opplevelsen med å ha enda et liv og være spirituell. Men noe skiftet i dette livet. Det var livet for Realisering. Punktum. Det var det. Det var det.
Nå sier jeg; «Hva er det meningen at du skal gjøre hvis det er meningen at du ikke skal gjøre noe?» Bare henge rundt sammen med Sart på stranda og ikke gjøre noe? Reise? Bli involvert i teknologi? Javisst, alt det der, og hva med dette.
Din Massion
Husker dere at jeg for et par Shouder siden sa til dere at vi hadde denne store debatten i Klubben for Oppstegne Mestere om frihet versus lidenskap, eller et oppdrag om å gjøre noe? Og jeg vil si at sannsynligvis 80 prosent av Shaumbra hadde enten «frihet» eller frihet og» - de ville ha begge deler. Det var veldig, veldig få som gikk til lidenskapsdelen. Og jeg trodde det var en stor spøk, for det er en av de tingene som mangler akkurat nå, det er lidenskapen. Og veldig mange av dere bare kjeder dere. Men i den kjedsomheten er dere også fryktelig redde for å gå til neste nivå. Dere venter på at noe skal – dere venter på at en meteor skal komme ned fra himmelen og treffe dere i hodet og få dere inn i Realisering. Og dere kjeder dere til vanvidd akkurat nå. Og jøss, det ville jeg også gjort.
Og jeg ville vente til denne Shouden med å si at det det egentlig handler om akkurat nå, er massion-en deres. Og dere vet, frihet? Nei, ikke så mye. Hva er frihet uansett? Dere kommer ikke til å få frihet før dere virkelig har reorientert dere til energi. Før dere har dette nye forholdet til energi, vil dere ikke ha frihet. Det er et fint, luftig mål, og det er et strålende slagord å bruke for Shaumbra; «Frihet, frihet, frihet,» men ikke så mye akkurat nå. Ikke så mye.
Først og fremst så ville dere ikke visst hva dere skulle gjøre med det hvis dere hadde det. Jeg beklager hvis jeg fornærmer dere alle, men dere ville simpelthen ikke ha visst hva dere skulle gjøre med det. Akkurat nå ville det ha vært veldig overveldende for systemet å ha virkelig frihet. Og dere tenker; «Vel, frihet, du vet, jeg vil være i stand til å hoppe på et fly og dra til Colorado for en helg.» Eh, frihet – frihet er å være uten den fysiske kroppen som holder dere nede, uten alle de gamle aspektene, uten all den gamle dritten, uten noe av det, uten å noensinne måtte bekymre seg for penger. Det er virkelig frihet, og til syvende og sist, ja, det er dit vi skal. Men akkurat nå handler det faktisk om massion.
Jeg skal flytte dette (bordet) slik at jeg ikke – jeg vil gå litt frem og tilbake, og Cauldre vil spise, men jeg vil spasere.
Så akkurat nå handler det om massion. Hva er det meningen at du skal gjøre hvis det er meningen at du ikke skal gjøre noe? Vel, først og fremst menneske, kom deg ut av veien, la alt dette skje. Og menneske, samtidig er det tid for å virkelig føle inn i massion, lidenskapen, inn i dette – ja, det er på en måte et oppdrag. Det er ikke slik at alt er kontrollert og nedskrevet eller noe slikt, men det er en lidenskap som er der, og vi var borte i det i siste Shoud.
Vi snakket om headbangerne, som er mitt uttrykk for de Atlanterne som begynte å jobbe med krystallene, energien, alt med det formål å standardisere den menneskelige kroppen og hjernen, men til slutt førte det til det Blå Landet, en ble spesielt fanget i sinnet – også i kroppen, men spesielt i sinnet – forandret til slutt det som ble kalt for DNA, gjorde på en måte begrensninger akseptable. Og i alt dette arbeidet med de intense krystallene – å, vi snakket om det på Ahmyo Retreat-en nylig, på øya. Vi gikk veldig, veldig dypt inn i det. Det var 22 Shaumbra som ble dypt påvirket av det, det arbeidet vi gjorde, og det var for øvrig en forberedelse til i dag.
Det arbeidet som ble gjort var ikke uhyggelig eller ondt. Det ble gjort av gode grunner, men det slo på en måte tilbake på noen måter. På noen måter kan en si at det slo tilbake, det var bare en stor opplevelse, men det dette førte til, var utrolige begrensninger – begrensninger i kroppen, begrensninger i sinnet – utrolige begrensinger.
Og på siste samling sa jeg; «Så dere var headbangerne». Det var en lyd, en veldig tydelig lyd når hodebåndene kom på. Og hodebåndene så ikke ut slik som disse (refererer til Tad’s og Gary’s «headbanger» parykker). De der ser ut som partyutstyr, eller et fuglereir på hodet (litt latter). Jeg er ikke sikker på hvilken, men sannsynligvis et bra fuglereir. Men disse hodebåndene var en kombinasjon av krystaller og metall, og inntunet på en slik måte at når en tok dem på, og så gikk inn i kamrene for … dere vet, det var på en måte slik jeg alltid ser på det nå, jeg er fengslet av – hva er det dere kaller det nå for tiden -kosmetiske inngrep, alt dette som folk får gjort med kroppene sine, som ikke er noen stor sak. Men den gangen gikk alle med hodebåndene, for de ville være som alle andre. Og til slutt fikk dette alle fanget i hjernen, i sinnet. Og så ble sinnet på en måte så godt programmert at sinnet så holdt deg i sinnet, ville ikke slippe deg ut av sinnet. Og så er det noe inne i deg som våkner og sier; «Jeg må komme meg ut av sinnet», men dere bruker sinnet til å komme dere ut av sinnet, og det fungerer ikke.
Det var en lyd som oppsto når disse hodebåndene ble satt på. Og nei, jeg fikk det aldri gjort. Jeg fikk det aldri gjort. Jeg så at mye av det ble gjort. Jeg fikk det aldri gjort, for jeg var en liten slavegutt. Ja, det var jeg (litt latter). Humring blant publikum. Nei, nei. Jeg var ikke verdig til å få hodebånd. Nei, det ble bare brukt av eliten – dere. Bare brukt av eliten. Nei, jeg var en liten slavegutt, så jeg fikk aldri noe, og det var sannsynligvis bra, for å så fall hadde jeg sannsynligvis sittet blant publikum akkurat nå i stedet for her oppe i den store stolen (mer latter).
Dere vet, jeg skal fortelle dere en liten historie her.
LINDA: Nei!
ADAMUS: Jo, jo. Denne er veldig bra. Så jeg ser på at alt dette skjer, og jeg løper inn, jeg bringer dere skåler med frukt og vann, dere vet, som når en drar på spa og de tar seg av deg og de setter på deg disse hodebåndene og gir deg massasje. De plasserer deg i et rom. Jeg følger med på alt dette og sier; «Vel, jeg er ikke verdig. Jeg er bare en liten slavegutt. Jeg er ikke verdig til alt dette.» Og så, i dette øyeblikket, forsto jeg; «En dag kommer de til å tilkalle meg for å få denne dritten ut av hjernene sine.» (Latter). Ja, det er sant. Det var akkurat den tanken jeg hadde. Vi brukte ikke ordet skitt den gangen, men det var det samme. «En dag vil de tilkalle meg for å trekke ut all denne dritten fra hodene deres.» Og er ikke dette på en måte bare interessant karma? (Adamus ler). Jeg ler. Jeg syntes det var … og her er vi.
Så det var en lyd når dere ble plassert i kammeret, og jeg hater nesten å ta det frem, for dere vil kanskje høre det en stund. Nei, vi skal ikke spille noe, dere kan bare føle inn i det. Det var som en bankende lyd. Det var som «Bam! Bam! Bam!» Som det, men veldig, veldig høyt, veldig høyt når dere var i kammeret. Faktisk, hvis dere ikke hadde på dere hodebåndene, var det nesten ingen lyd i det hele tatt. Men hvis dere hadde på dere dette, så var det denne «Bang!» lyden, som «Bang!» som en knusing. Det var energi-impulser som gikk inn i sinnet og gikk så dypt inn i sinnet at det til slutt førte til at alle generasjonene som kom etter det, alt avkom og deres avkom og til slutt alle mennesker, fikk denne konformiteten, levde i den begrensningen, dette Blå Landet, levde i sinnet, og de prøvde først ved noen punkt å komme seg ut av sinnet. Men så, da det slo feil, brukte de sinnet til å prøve å komme seg ut av sinnet. Det fungerer ikke. Det graver en bare dypere inn. Det må være noe som skjer fra utover sinnet, noe som skjer som bryter mønsteret.
Så dere er blant de første som går gjennom dette. Dere vet – jeg vet ikke om dere har lurt på det, men det har andre – hvorfor denne gruppen? Hva brakte oss sammen? Det er internasjonalt. Jeg mener, det er ikke bare ett eller to land. Hva brakte oss sammen? Dere har hørt historien, vært sammen på Yeshua sin tid. Men dere vet, bare det i seg selv var ikke nok bånd til å holde dere alle sammen så lenge. Det var dette felles for alle vesener – i Atlantis – være del av å utvikle og bruke denne teknologien.
Vel, det er ikke meningen at dette skal føre til skyld eller noe slikt. Det er ikke karma, så ikke ta det som det. Det var ikke nødvendigvis noe dårlig, for det var der bevisstheten var på den tiden. På den tiden handlet alt om; «La oss bringe alt dette sammen. La oss Kumbaya-e hele tiden. Vi er alle ett. La oss få oss til å se likedan ut, oppføre oss på samme måte, og tenke det samme.» Det er derfor jeg har slik motstand, har beinhardt motstand mot alt dette som går tilbake til enhets-bevegelsen. Det er en masse atlantisk skitt prat, og jeg har ingen som helst toleranse for det, for dere er suverene vesener som ikke skylder noen noe som helst.
Men her er vi med alt dette – der vi befinner oss akkurat nå, vi kommer sammen, vi er i denne modusen med å bryte ut, går utover det Blå Landet, og en del av hele dynamikken som skjer nå, er på en måte noe mange Shaumbra gjør; «Det går bra. Alt er fint, og det kommer til å bli virkelig bra et eller annet sted underveis.» Og det er villedende. Det vil kanskje gjøre dagene deres litt bedre. Men dere vet, uten skygge av tvil – ingen tvil i det hele tatt – at det er noe mer der. Det er noe som foregår. Dere vet uten skygge av tvil at det er tid for at dette blåses vidåpent, og det er massion. Det er massion. Og en kan si at det er denne gamle atlantiske historien, krystallene og konformiteten og alt annet. Det er den gamle atlantiske historien.
For en tid tilbake – Cauldre sier at jeg hopper rundt her – for en tid tilbake, snakket jeg om krystall-grottene. Husker dere det? Krystall-grottene. Jeg tror vi gjorde en merabh eller noe slikt. Jeg ble litt skuffet, og jeg vil gjerne gi det til dere gratis, jeg bryr meg ikke. 90 prosent av Shaumbra som dro dit var skattejegere. De dro dit fordi de ville bli rike, og vet dere hva som var i disse krystall-grottene? Det var hele påminnelsen om lidenskapen for å omgjøre det som var den gangen. Det var det hele. Krystall-grottene, som for øvrig er veldig, veldig virkelige, det som var der var lidenskapen. Veldig mange dro for å lete etter gull og sølv og «Hvorfor ble jeg ikke rik etter å ha vært der?» De gikk glipp av poenget. De ble distrahert. Det som var der var påminnelsen om din massion i dette livet. Oppdraget deres, kall det for det.
* Klikk her for mer informasjon om DreamWalk to the Crystal Caves
Frihet? Ikke så mye akkurat nå, for dere har noe som er viktigere i hjertene deres, i vesenet deres når de gjelder å være her. Så jeg begynte med å si; «Hva burde du ha gjort når du ikke burde gjøre noe?» Med andre ord, menneske, kom deg til helvete ut av veien. Tillat dette å skje. Men jeg korrigerer dette og sier at det akkurat nå er tid for å slippe oppdraget/lidenskapen løs. Oppdraget deres for å være her på denne planeten i denne tiden, var å bryte ut av dette krystall-hodebåndet, ut av det Blå Landet. Det er lidenskapen. Det er det som vil gi dere veldig stor grunn til å våkne opp om morgenen. Dere følger med på hvordan energi forandres overalt rundt dere når dere tillater dette.
Dere er redde for dette oppdraget/lidenskapen. Dere kan kanskje tenke på det, men dere sier heller; «Nei, la oss få frihet.» Vi kommer ikke dit før vi forholder oss til selve grunnen til at dere kom hit til denne planeten i dette livet i Maskinenes Tid. Dere kommer ikke til å få den friheten før vi kommer forbi dette. Realisering, ja, men jeg snakker om å bli værende på planeten som menneske. Og jeg sa til disse elleve her om kvelden, jeg sa; «Dere lot ikke massionen – oppdraget, lidenskapen – komme frem.» Og vi hadde en lang prat, en lang prat, og «Åh, nei, nei. Nei, egentlig ikke. Jeg tillot lidenskapen min.» Det er liksom, ikke snakk tullprat med meg. Jeg er Adamus Saint-Germain. Jeg kan se rett gjennom det. Ikke fortell meg at du ikke er redd når jeg ser redd. Ikke fortell meg at alt er bra når jeg ikke ser noe annet enn uro.
Så akkurat nå, frihet? Den vil komme. Ikke bekymre dere for det. Men akkurat nå er det tid for å bringe tilbake denne massion-en, oppdraget/lidenskapen, grunnen til at dere kom til planeten, grunnen til at dere går gjennom de utrolige utfordringene i livene deres, grunnen til at det noen ganger virker som om det er overveldende problemer det bare ikke virker som om dere kommer dere forbi, grunnen til at dere har opplevd at når dere vil bryte dere fri, så kommer dere enda mer inn dit. Alt var del av å komme tilbake til «Ok, her er det som ble gjort, og her er gruppen som skal bryte ut av det.»
Vi skal gjøre en merabh om bare en liten stund, men jeg vil at dere virkelig skal føle inn i det. Ta alt det vi har snakket om og som Tobias har snakket om de siste – hvor mange år – 20 år eller mer, og alt koker ned til dette enkle; Dere kom hit for å bryte et gammelt mønster, først for dere selv, og så for andre. Er dere klare for det? Nei, dere er redde for det, og det ville jeg også ha vært, for det forandrer alt.
Er planeten klar for det? Det spiller egentlig ingen rolle akkurat nå. Det spiller virkelig ingen rolle. Men når dere bryter ut av denne gamle hodebånd-programmeringen, vil det i hvert fall være potensialer for andre, som de få som fremdeles ser på. Det vil også gi potensialer for dem for å gjøre det.
Det neste som kommer
De neste to månedene, mer som 45 dager, vil dere få noen opplevelser i livene deres som dere har tilkalt – på en måte som deg (Annette) som kom hit, du tilkalte dette. Dere kommer alle til å ha en opplevelse, ikke som det, men dere kommer til å ha noe i livene deres som kommer til dere, la oss bare si at dragen bidrar til å legge til rette for det, og at det på ingen måte vil skade dere, men det kommer til å få frem noen, eh, noen sår, noe frykt, noen ting i dere.
Det eneste formålet som er der for dere, er å nå gå utover sinnet, og når dere gjør det, vil det føles som om dere blir sprø, som om dere er i fritt fall, og dere vet ikke om dere komme til å deise i bakken eller lære å fly. Dere kommer til å ha noen veldig merkelige opplevelser. Det er ikke jeg som gjør det. Det er ikke dragen som gjør det. Du gjør det i livet ditt. Praten vår i dag var veldig viktig for å varme opp alle til det neste som kommer i livene deres.
Dere vet at det noen ganger føles som om dere mister grepet, dere mister all fornemmelse av virkelighet, alt blir desorientert, dere tar det kanskje til og med fysisk på dere i kroppen, noe mange av dere gjør. Dere vet at det noen ganger bare føles som om dere mister grepet på alt, og det dere gjør, for dere er veldig sterke, er at dere holder enda mer fast. Ikke gjør det denne gangen. Det kommer til å være veldig skremmende for noen av dere, men ikke hold fast. Ikke prøv å få dere selv tilbake i boksen. Ikke bruk blå affirmasjoner. Med andre ord, ikke prøv å komme tilbake til 3D, tilbake til hjernen. Denne opplevelsen som kommer … en kan si at det er noe som Mesteren mesterlig har planlagt for dere, vist planlagt for dere for å hjelpe dere til å bryte ut, bryte ut av sinnet.
Sinnet er veldig tøft, og dere vet, dere bidro til å programmere det. Og sinnet er veldig begrenset. Det forteller deg at alt er bra når dere underliggende vet at det ikke er det. Og det får dere til å legge alt til side til i morgen hvis det på noen måte kan.
Så det som kommer de neste … jeg vil si 45, kanskje 60 dagene i livene deres, vil være en annerledes opplevelse for dere alle. Og ikke fortell meg, ikke en gang våg å poste noe på sosiale medier om at dere gikk gjennom dette i forrige uke eller måneden før, for det er helt makyo. Det er deg som prøver å komme i rampelyset når det ikke handler om rampelys. Ingen av dere, ingen av dere har gått gjennom dette enda, og jeg har bidratt til å forsikre om at det ikke har skjedd enda.
De neste 45 til 60 dagene vil det komme noe, og det kan være den merkeligste drøm dere noensinne har hatt, og som bare vrenger dere ut/inn. Det kan være en opplevelse på utsiden, kanskje en helsesituasjon, kanskje blir alt plutselig bare – det føles som om teppet blir trukket bort under dere. Ikke hold fast denne gangen. La det skje.
Og husk det jeg sa tidligere; Visdom overskygger styrke. Og husk det når dette kommer i livene deres. Det er ingen kraft fra utsiden, selv om det kan virke slik. Det er ikke der for å skade deg på noen måte, selv om mennesket vil tenke på det på den måten. Det er der for å hjelpe deg til å bryte fri – bryte fri fra det sinnet som du bidro til å programmere for en tid tilbake.
La oss puste godt og dypt på det, og hva med litt musikk og en merabh for å bringe alt dette sammen.
(Musikken begynner)
Tilbake til Krystall-grottene – Merabh
Det er en stor massion, oppdraget deres – og la oss bare kalle det for det, det er oppdraget deres i dette livet – og alt knytter seg til det å komme til Realisering. Alt knytter seg til det siste livet på planeten. Alt knytter seg opp til Maskinenes tid, hvis en ser på at alt dette er veldig perfekt og vakkert.
Det er en enorm lidenskap for å omgjøre det som ble gjort for lenge siden, å sette dere fri fra sinnet, tillate Realiseringen, og dere vet, dere kan ikke bli værende i sinnet. Dere kan ikke være begrenset til sinnet hvis dere skal være realiserte. Det fungerer bare ikke.
Dere kan ikke bruke den gamle måten for å forholde dere til energi. Det fungerer bare ikke.
De elleve som kom til meg nylig, sa; «Si til dem at de skal la lidenskapen komme frem, ikke være redde for den lenger, ikke bli distrahert», og jeg sier, ja, distrahert av ting som frihet.
Frihet er en av disse flyktige tingene helt til dere egentlig har gjort det dere kom hit for å gjøre. Jeg sier ikke at dere er fanget. Jeg sier at denne lidenskapen/oppdraget, det kommer før friheten. Å, det vil til slutt bringe friheten.
For meg er frihet og alkymi noen ganger som store distraksjoner. Vi brukte alkymi for hundrevis av år siden for å få disse spirituelle vampyrene bort. Vi sa; «Se! Over der! Over her! Du kan gjøre stein til gull. Du bare holder deg ved ilden, fortsette å mate den, fortsetter å legge inn steiner, og følg så med. Det blir til gull» Det er for øvrig ikke slik det skjer, men det var en stor distraksjon for skattejegerne, for å få dem ut av veien.
Akkurat nå er det tid for å la oppdraget/lidenskapen komme frem. Og akkurat nå er det tid for at hver og en av dere, la oss gå tilbake og besøke krystall-grotten, men nå som modne vesener, vise vesener, ikke bare vesener som prøver dette lille alkymi-trikset, leter etter rikdom.
Jeg var virkelig ganske så skuffet, jeg må si det, over hvor mange som dro til krystall-grottene og som bare ville ha noen skatter. Ikke alle, men noen. For mange.
La oss nå gå tilbake dit, og la oss se hva som virkelig venter på deg.
La oss puste dypt, og gå sammen som en gruppe, alle dere, alle vi.
La oss samle oss og føle dette felles båndet i hver og en av dere headbangerne, Atlanterne.
Jeg antar at en den gangen kanskje kalte det for «vitenskap til menneskehetens forbedring.» Men det var litt skjødesløst, litt skjødesløst, men litt av en opplevelse, ikke sant? Litt av en opplevelse.
La oss nå gå tilbake dit sammen, med dette felles båndet som dere alle deler.
I dag er den en spesiell krystall-grotte som jeg vil ta dere til.
La oss dra dit. Du kan bare flyte over dit, du vet.
Når vi går inn i denne krystall-grotten, å, det er en slik skjønnhet.
Jeg har oppdaget at veldig mange Shaumbra har en slag selsom fascinasjon for grotter. Dere bodde under bakken lenge etter Atlantis’ fall, og det er faktisk noe vakkert og behagelig ved grotter. Men en ting ved dem, er at de egentlig er begrenset. De er veldig snevre. Var det ikke passende at dere etter Atlantis, dette arbeidet med begrensninger i kroppen og sinnet, at dere så ville bo i en grotte i mange, mange, mange, mange liv? Det bidro faktisk til å jorde all denne konformiteten som ble gjort.
La oss nå gå inn i grotten. Og jeg ber dere om å la dere selv forestille dere, la dere selv drømme, la dere selv – nei, ikke hold tilbake lenger ved å tvile eller lure på hva andre folk vil tro.
Ikke mer holde tilbake. Slik kan det ikke være, og dere kommer til å få en opplevelse i løpet av de neste, åh, la oss si 45 til 60 dagene. Det kommer rett i ansiktet på dere. Men ikke hold tilbake.
Dere har en slik viten, en slik viten, men så blir den tildekket, holdt tilbake. Aldri mer. Vi kan bare ikke gå dit lenger. Ingen mer tilbakeholdelse. Jeg bryr meg ikke om hvor merkelig folk vil tro at dere er. Det spiller ingen rolle.
La oss gå inn i krystall-grotten nå, og virkelig sanse hva som er her.
Til mennesket vil de si; «Se på disse fantastiske krystallene. Jeg skal vedde på at de er verdt en formue.»
Det som egentlig er her, er en påminnelse, en påminnelse om skjønnheten til denne planeten. Den ble sådd med krystall- eller kristos-energi. Ren krystall, ikke bare i steiner, men ren krystall.
Og det som er her i grotten, vel, til og med påminnelsen om englevesenene som først sådde planeten med krystallene, med energien.
La deg selv virkelig føle. Ikke hold tilbake. Ikke gjør dette der dere filtrerer tankene deres mer.
Det som er her i disse krystall-grottene er levende energi.
Det som er her er potensialet for Ny Energi. Potensialet for at du kan bruke energi på en annen måte, og som en sa, de vil aldri forstå hva som egentlig er her, aldri forstå disse krystall-grottene før de er klare til å forstå at energi kan brukes veldig, veldig annerledes på denne planeten.
Og kjernen i det, kjernen er å virkelig forstå at det er rett her. Det handler ikke om verdiene eller edelsteinene som er her.
Her er potensialet for Ny Energi, for å la energi tjene deg som en Mester, som et vist vesen. Det er dette som er her.
(Pause)
Og det som er her, er også påminnelsen om Atlantis, om energien i denne rene krystall-tilstanden som kunne forandre sinnet og kroppen for så veldig lenge. Det skapte en hypnotisk effekt.
Dere forstår, krystaller er en veldig klar energi. Jeg snakker ikke bare om en fysisk krystall, men essensen, Kristos, klar.
Så påminnelsen om de Atlantiske hodebåndene er der, om alle, vel, det er bare hypnose. Det var alt det var. Det hypnotiserte sinnet veldig dypt, og så kroppen. Men akkurat her er også forløsningen fra dette.
Her er tilbakekomsten til den sanne Kristos, den sanne, klare energien, noen vil kalle det for Kristus-frø-energien.
Det er her potensialet for det nye forholdet til energi er jordet i Jorden, jordet inn i den fysiske virkeligheten.
I løpet av de neste par månedene kommer du til å få en opplevelse i livet ditt, noe som bringer deg utover sinnet, utover hypnose, og for noen vil det være veldig ukomfortabelt, kanskje skremmende. Og dere kommer til å holde fast for bare livet, bruke all styrken deres, viljen, bestemtheten.
Men når dere går gjennom dette i livet, er det egentlig på grunn av hele dette formålet med å bryte gjennom, bryte utover sinnet, bryte ut av det blå, bryte ut av en masse gamle unnskyldninger og rettferdiggjøringer, bryte ut av frykten for å være menneske, og frykten til et menneske som kommer til Realisering.
Når denne opplevelsen kommer, og den vil være forskjellig for dere alle – når den kommer, pust dypt og huske at dere var her, her i krystall-grottene. Og ikke huske at dere kom tilbake hit … ikke tenk på det bare fordi dere prøver å få tak i noen skatter eller noen penger eller noe slikt. Ikke kom hit for å nære dere på energi.
Kom hit for å få klarhet, og for å få en påminnelse.
Dere kom hit for å minne dere selv om oppdraget/lidenskapen, hvorfor dere kom hit, hvorfor dere valgte dette livet, hva hele denne reisen har handlet om. Og dere vet, sinnet har hatt en fantastisk måte for å rote alt dette sammen og begrave det og alt annet. Men akkurat nå er det tid for at massion – oppdraget, lidenskapen – kommer tilbake.
Dere er de som jeg kaller for headbangere, de som på en måte initierte all denne hodebånd-teknologien. Det var derfor dere var de som valgte å dra tilbake for å være de første ut av det.
Her i krystall-grotten, tillat deg å føle denne lidenskapen.
I dag stilte jeg dere spørsmålet; «Hva er det meningen at du skal gjøre hvis det ikke er meningen å gjøre noe?» La deg selv føle denne lidenskapen igjen.
Ikke lenger løpe fra den. Ikke lenger gjemme seg for den. For å føle denne lidenskapen, for å huske selve grunnen til at dere kom tilbake til dette livet, for å huske hva som virkelig var viktig. Alle disse andre små tingene som dere bruker dagene deres til å bekymre dere for, de er bare ikke viktige. Det er de virkelig ikke. Dette som er her, denne lidenskapen/oppdraget, dette er grunnen til livet deres, det er dette, akkurat her.
De elleve jeg snakket med her om dagen sa; «Hvis jeg bare hadde tillat meg å huske.» De sa; «Adamus, kan du være så snill, vær så snill å ta med deg dette til Shaumbra. Kan du være så snille å la dem få vite, slik at hvis de velger å bli værende her i kroppen som Realiserte Mestere, at denne lidenskapen kommer gjennom, de dagene med kjedsomhet er borte, dagene med å lure på hvorfor de blir værende, dagene med dette blå-gråe rundt alt mulig. Kan du minne dem om det, denne grunnen til at de er her?»
Og for sinnet kan det virke utrolig, overdrevet, grandiost. Og til sinnet sier jeg; «Faen ta deg.» (Litt humring). Ja, virkelig, jeg mener det. Faen ta deg, hva du enn ønsker å si. Eh, vi mistet nettopp noen flere nye. (Mer latter).
Til sinnet sier jeg; «Hold kjeft», Det er ikke grandiost. Det er ikke noe som er funnet på, det er ingenting annet enn å endelig komme tilbake til sannhet og klarhet. Det er det hele.
Er det ikke morsomt hvordan sinnet har en måte for å minimalisere? Det sier; «Å, det kan på ingen måte være sant.»
Dere kommer til å ha en opplevelse de neste 45 til 60 dagene som vil virke veldig utrolig, utover, ujordet, uvirkelig, drømmelignende, nesten forferdelig, liksom litt av alt, og hele den opplevelsen handler om å få dere ut av sinnet. Og det jeg vil påpeke … (noens telefon begynner å ringe). Det er alltid en (litt latter). Det er veldig lett å bli distrahert, javisst. Ikke bli det.
La oss puste dypt sammen kjære Shaumbra.
Grandiost? Nei, overhodet ikke. Overdrevet? Heh, overhodet ikke. Ikke hold tilbake.
La oss puste dypt og godt sammen, og igjen føle skjønnheten i disse krystall-grottene.
Her er alt potensialet for det nye forholdet til energi. Krystaller og energi på denne planeten, de er som synonymer, det samme.
Her er påminnelsen om lidenskapen din i dette livet. Det er hit du kommer når, vel, dette som slår til, hva den nå enn vil være.
Og det jeg ville si før jeg på en måte jobbet med det med dere alle, på en måte satte det opp, og det dere ikke trenger å bekymre dere for, er en stor dunk-og-fyll, eller drep-og-fyll, som jeg kaller det (Adamus humrer). Vel, bare (humrer) … det er ikke del av det. Det vil bare ikke være del av det. Nei, det vil være noe, det en kan kalle mer psykologisk, emosjonelt, ikke fysisk.
La oss puste godt og dypt sammen. For en dag det har vært.
Hem. Det blir interessant å se hva som vil skje mellom nå og da.
Men i mellomtiden, bare husk at til tross for sprøheten i deg, enda mer verden rundt deg, til tross for sprøheten, la oss puste godt og dypt og huske at …
ADAMUS OG PUBLIKUM: … alt er vel i hele skapelsen.
ADAMUS: Med det. Jeg Er Adamus av St. Germain. Takk.
VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.
***
----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------
Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.
Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.
Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.
Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.
Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.
© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.