CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Wings Serien

 SHOUD 11 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
7 juli 2018

www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av St. Germain.

La oss trekke pusten dypt og godt sammen når vi nå begynner på denne siste Shouden i Wing serien. Ah! Energien her, sammen med dere alle er så fyldig i dag.

Jeg kommer inn litt mer som St. Germain enn vanlig. Dere vet, Adamus er – som Cauldre forklarte – Adamus er St. Germain og dere alle, Cauldre, Linda, alle. Det var en interessant bevissthetshandling å skape Adamus. Det måtte være noe som ikke var for likt den gamle St. Germain. Det tjente et formål. Mye god informasjon for mange, mange tiår siden. Mange folk leser dette fremdeles, følger det fremdeles. Men når det gjaldt Shaumbra måtte jeg designe noe litt annerledes, noe som var litt mer krydret, med litt mer … det en kan kalle piratenergi i seg, noe som var litt uærbødig. Hvis ikke ville dere ha sovnet helt (litt latter), og det vil vi ikke.

Dere vet, hvor mye new age greier har dere vært med på tidligere som var skikkelig søvndyssende? Virkelig søvndyssende. Faktisk så inviterte de dere mye til å lukke øynene. Det gjør vi ikke her. Åpne øyne. Øynene vidt åpne, slik at dere kan se akkurat hvor dere går, slik at dere kan være i opplevelsen. Selv det dere ser på som en dårlig dag, en bedriten dag – for en opplevelse! Og for noen historier dere vil ha å fortelle i Klubben for Oppstegne Mestere.

Så Adamus var en nøye tilvirket bevissthetshandling, og en dag, en dag skal vi bare blåse Adamus i stykker. Det var det. Ikke mer Adamus. Dere vil ikke trenge det. Verden vil ikke trenge det, for de vil ha dere i stedet for Adamus. Men for et strålende løp vi har hatt sammen. Vi har enda en liten vei å gå. For et strålende løp vi har hatt sammen med denne bevissthetshandlingen kjent som Adamus.

For meg, St. Germain, har det sannsynligvis vær morsommere – så definitivt morsommere – enn noen andre karakterer, inkludert Shakespeare-karakterene mine, det er helt sant, for denne karakteren som dere alle er, sammen med meg, er mer i øyeblikket, mer humoristisk, mer provokativ, dypere. Ah, det har vært fantastisk. En gang kommer det til å bli hardt å legge fra seg denne karakteren som vi alle spiller, Adamus-karakteren. Men i mellomtiden har vi noen ting å gjøre. Vi har litt arbeid å gjøre.

 Den Nye Serien

Dere vet, vi gjør oss ferdige med Wings serien. Wings, som det å komme ut av kokongen, gjøre seg klar til å gå, denne sommerfuglen er nesten ferdig. Neste måned går vi inn i vår neste serie. Ting kommer til å forandre seg, energidynamikken kommer til å forandre seg for dere, for meg. Jeg vil kalle denne neste serien for – og det tok litt tid, og jeg måtte faktisk ha noen konsultasjoner i Klubben for Oppstegne Mestere. Noen av dere lurer forresten på; «Finnes det egentlig et slikt sted?» Så absolutt. Så absolutt, der, åh, over 9700 av oss samler oss. Vi har alle vært i menneskelig form tidligere. Vi vet hvordan det er. Vi kommer sammen for å snakke, dele, drikke masse uten å bli fyllesyke, røyke dårlige sigarer og gode sigarer. Men ja, det er et slikt sted, og det er ikke lenge før dere også er der, før dere er i denne Klubben for Oppstegne Mestere.

Men da jeg planla fremover, så inn i det neste som kommer, kom jeg på et navn for den neste serien. Jeg snakket med noen av de Oppstegne Mestrene om det, og noen av dem ble faktisk litt sjokkerte fordi jeg brukte denne terminologien for den neste Shoud-serien, og sa «Er dere virkelig klare? Er dere virkelig klare?» Og jeg sa «Vel, det er vi så visst, det føler jeg så visst.»

De sa; «Men Adamus, det virker som om veldig mange Shaumbra på en måte vil fortsette å jobbe med ting.» (Litt latter). «De vil fortsette å søke og søke.» Jeg sa; «Jada, det er sant, men det vil vi ikke la dem gjøre, for det er nok Shaumbra som allerede kommer inn i Realisering.» Kanskje stykkevis og delt, store realiseringer den ene dagen, neste dag nede i en dump – selvfølgelig. Men det er nok som kommer inn i det, og nok Shaumbra som faktisk nå har gått over til den andre siden, det er – og tallet, jeg antar at det ikke er tilfeldig – per i dag, er 144 Shaumbra som har gått over og tillatt opplystheten sin. De ble ikke værende i fysisk kropp, og de angrer egentlig ikke på det. Jeg mener, du skulle på en måte ønske at de var i fysisk kropp, men når en kommer til dette punktet med Realisering, særlig på dødsleiet, er det egentlig ingen anger fordi en ikke blir værende.

Men vi har kommet til dette punktet. Det er nok masse, nok kritisk masse i det vi gjør – vi er klare. Selv budbringeren min, den som kanaliserer meg, Cauldre, selv han stilt spørsmål ved dette – tro det eller ei – og sa; «Vi du virkelig bruke det navnet? Er vi virkelig klare?»

Jeg spilte det tilbake til ham; «Er du klar sir?» Det var litt av et sjokk. Og så, vet dere hva, slik det typisk er for mange av dere når dere får mikrofonene, spør jeg Cauldre; «ER du klar?» og vet dere hva han gjorde? Han sa; «Jeg skal tenke på det. Jeg skal tenke på det.» Alt jeg trengte var et ja eller et nei, men «jeg skal tenke på det». Høres ikke det på en måte ut som (noen sier «Jeg vet ikke»). «Jeg vet ikke?» (Latter). Høres ikke det veldig ut som mange av dere? Det er her. Det er klart. Så jeg kalle den nye serien for Fremkomst Serien.

Dere vet, dere dykket ned – for å si det slik – og inn i livssykluser på denne planeten. Dere kom fra englerikene, dere dykket ned til denne planeten, Gaia – vel, uansett så drar hun nå, men dere dykket ned hit- for å ta på dere en fysisk kropp, noe som er høyst unaturlig. Dere ble vant til det etter gudene må vite hvor mange milliarder år, dere har på en måte blitt vant til den fysiske kroppen, men det er fremdeles unaturlig. Dere kjenner dens luner, dens særegenheter. Dere vet at den blir syk og promper og gjør slike ting (litt latter), men det er likevel på en måte unaturlig. Det var aldri meningen at det skulle være en naturlig tilstand, men gudskjelov skifter dere ut av det nå.

Men dere dykket hit ned. Det er på en måte som om dere startet opp her (indikerer toppen av en sirkel), og dere dykket ned til planeten og begynte å gå gjennom liv etter liv etter liv, av ingen annen grunn enn opplevelse. Ingen tester. Det handler ikke om å vinne Gud’s gunst, for Gud gir blaffen. Det er skjønnheten ved Gud, det oppdaget jeg for lenge siden. Gud gir blaffen i … jeg sier det på en måte for å riste litt opp i dere, men slik er det. Bryr seg ikke. Det er de gode nyhetene. Hvis dere ikke forstår det nå, vil dere forstå senere. Bryr seg bare ikke.

Men uansett, dere kommer hit ned, og går gjennom alle disse livene bare for opplevelsens skyld. Det er det hele. Ikke for å få mer kraft, ikke for å være en eller annen gud i deres egen rett. Ingenting slikt, bare opplevelse. Og så kommer dere på en måte til bunnen, og dere begynner å jobbe dere opp igjen, kommer på en måte ut av denne sirkelen av liv. Dere går gjennom oppvåkningen deres og alt dette andre, og nå – der vi befinner oss – kommer dere sirkelen rundt, og kommer nå ut av unaturlige tilstander, kommer ut av den fysiske kroppen, kommer ut av sinnets begrensninger, kommer ut av gamle identiteter, vakre historier, men kommer nå frem fra dem.

Så jeg kaller den neste serien vår som begynner neste måned for Fremkomst serien, og igjen, spørsmålet fra de Oppstegne Mesterene og fra Cauldre er; er vi virkelig klare? Jeg mener, er dette tiden for Realisering? Og svaret er så definitivt ja. Ja. Hvorfor trekke dette ut lenger? Hvorfor dra det lenger ut? Det er nok av dere som allerede kommer inn i Realisering. Det er nok … en kan si antityngdekraft i funksjon akkurat nå, nok av dere som er … dere sitter ikke bare på gjerdet lenger, dere meisler dere på en måte inn i Realisering, og jeg vil kanskje kommer og skyve dere inn i det hvis jeg må.

Hvorfor vente lenger? Hvorfor fortsette å tenke på det? Hvorfor fortsette å jobbe med ting? Noen av problemene, noen av de tingene som står i veien for dere, skal vi bare blåse i stykker. Vi skal bare blåse dem i stykker. Og jeg må forteller dere akkurat nå at det største som står i veien for deg er deg (Adamus ler), det menneskelige selvet. Og vi skal ha det moro med å blåse det i stykker. Vi skal ha det moro med å få det av veien. Det er som store sperrer i veien, hindrer på en måte den naturlige flyten å skje. Vi skal bare blåse det i stykker. Mennesket vil ha det greit i prosessen. Mennesket håper faktisk i hemmelighet, kanskje ikke så hemmelig, at vi skal blåse det i stykker.

Og mennesket skriker på en måte; «Å! Du kan ikke blåse ting i stykker. Du burde ikke snakke slik Adamus! Blåse ting i stykker og fred og kjærlighet og glede.» Eh, vi skal bare blåse det i stykker, og mennesket kommer til å være veldig takknemlig for dette, for mennesket har sittet der og sett på disse hindringene i veien veldig lenge, undret seg over disse hindrene i veien, «hvordan kom hindringene dit? Hva prøver hindringen å fortelle meg?» (Latter) «Kanskje, hvis jeg finner noen andre folk med hindringer, så kan vi alle snakke om hindringer i veien» (mer latter) og ingenting blir gjort.

Det er så lite som gjenstår akkurat nå, på en måte er det faktisk skremmende, men på en måte morsomt. Men når vi begynner på den neste serien vår, skal vi gjøre det. Nytt liv, ny fremkomst, komme over alt denne dritten som har hengt rundt der. Det er på tide.

Jeg vet … føl inn i energiene her i rommet litt, online. Bare føl inn i energiene.

(Pause)

Når jeg sier at vi skal gå inn i Fremkomst serien – «Åh, skitt! Å, ja! Å, skitt! Å, ja! Å, skitt!» (Litt latter). «Er vi virkelig klare? Ja, det er vi. Jeg tror ikke det.» (Mer latter). Det er en slags interessant konflikt hvis dere trer tilbake og føler litt på det. Og så, selvfølgelig mennesket; «Hva kommer til å skje?» og Mesteren; «Hvem bryr seg?» (Litt latter). Og Jeg Er som sier: «Hallo, gå inn i skapelsen din.» Det er det hele. Det er det hele. Det spiller ingen rolle hva som skjer. Fremkomsten handler egentlig nå om å gå inn i skapelsen din. Ikke Guds skapelse. Faktisk så skaper egentlig ikke Gud. Nei, Gud skaper ikke. Det er feil. Dere kommer til å gå inn i deres bevisste skapelser, så hva er det å bekymre seg for? Jeg mener, det er ditt sammen med Mesterens visdom, Jeg Er’s bevissthet. Det er det vi gjør nå, fremkomsten.

Om det er noe dere må gjøre – ikke bekymre dere for – men som dere må være bevisste på, noe når vi kommer inn i Realisering, er det å skille deg fra massebevissthet, andre folk mer enn noensinne. Det vil få deg til å føle deg mer annerledes enn noen gang før, det blir kanskje mer vanskelig å håndtere noen av tingene. Men det roer seg etter en stund, og dere vil oppdage at dere er så på et sted av, åh, Tillate. Cauldre skulle til å si «fred», men jeg vil ikke bruke det ordet.

Dere kommer til å være på et slikt sted av Tillate i dere selv, i mennesket, Mesteren, Jeg Er, at ganske snart vil ikke andre folk – det vil ikke plage dere så mye. Noen av dere har blitt super-sensitive overfor støy, andre folks energi, bare det å være i byer, overfor lufta, alt rundt dere, de usynlige energiene som er overalt, enten det kommer fra en mobiltelefon eller en TV-stasjon eller bare støy. Dere har blitt skikkelig supersensitive overfor slikt, men det roer seg, for dere kommer til den dype forståelsen – ikke bare mentalt, men dere forstår virkelig – «Det er ikke mitt. Ingenting av det er mitt.» Og dere kan være veldig aksepterende, og det behøver ikke å plage dere. Dere behøver ikke å streve med disse energiene og sensitiviteten deres. Plutselig går de bare rett gjennom, og det er som om «Å, jeg er klar over at det er der. Jeg er klar over at andre folks energi av og til kan være fryktelige. Jeg er klar over det, men det er ikke mitt lenger. Ikke mitt.»

Etter det forstår dere at dere av og til kan savne det å spille med i drama, og drama er på en måte morsomt av og til, noen ganger. Dere vil kanskje forstå, dere sier; «Jeg savner virkelig et godt drama», akkurat som … hvis dere virkelig har fulgt med på hva dere spiser – noe dere ikke burde, men hvis dere har fulgt med på hva dere spiser – og det er som om «Å, det er bare pizza. Det er to måneder siden. Bare en pizza!» (Litt latter). Hvorfor er det slik at folk over hele verden higer etter pizza og pommes frites? (Mer latter). De elsker det. Men plutselig forstår dere; «Å, jeg kan spise litt pizza. Jeg kan gå inn i drama og leke litt med det», men som Mesteren forstår du; «Jeg leker simpelthen i det bare for moro skyld og opplevelse, men det er ikke mitt.»

Så hvis det er noe ved fremkomsten deres, er det at du vil føle litt mer avstand til andre folk, massebevissthet en stund, og det er bra. Det er bra. Dere vet, det har faktisk tatt lang, lang tid å komme dit. Med andre ord; dere har faktisk tilbragt mange liv med å føle dere som outsidere, liv da dere til og med følte at den biologiske familien ikke var deres. Dere vet, hvor mange av dere har lurt på om dere var adoptert? Hvor mange har ønsket at dere var adoptert? (Litt latter). Men det har liv med å føle denne ‘outsider’ energien, og dere vet, en av de største utfordringene som Tobias hadde da han jobbet med dere, var å få dere til å forstå at dere skulle slutte å prøve å passe inn. Det fungerer bare ikke. Det kommer dere ikke til å gjøre. Men dere prøvde uansett gjennom mye forskjellig. Å, hvor mange ekteskap er det der ute der dere prøver å passe inn og være normale? Og det fungerer ikke, og nå tror jeg dere kan akseptere det. Dere kan gi slipp på det.

Så det vil være litt mer besværlig å være sammen med andre folk, være i massebevissthets-energi, men så glatter det ut – glattes virkelig ut – og vi snakker ikke om at det tar 20 år før det skjer. Det jevner seg ut etter ganske kort tid, og det er en slik følelse av aksept for andre, uten å synes synd på dem. En slik følelse av humor, uten å le dem opp i ansiktet. Slik en følelse av humor. Til å begynne med vil noen av dere si; «Å, jeg har bare lyst til å ta denne personen og riste dem og si; «Her er det grunnleggende – tillat og pust.» (Litt latter). «Her er det grunnleggende,» og så vil dere smile for dere selv og forstå at det ikke vil nytte. De er på sin reise. Når de er klare, hvis de noensinne blir klare, vil de komme til deg eller noen som deg, og, åh, i de verste, mest desperate øyeblikkene, i det mørkeste av det mørke, når alt i livene deres faller fra hverandre – dere vet hvordan det er – det er da de kommer til deg og sier; «Hva er det? Hva er det? Jeg så at ting forandret seg i livet ditt, hva gjorde du? Var det et bestemt hellig vann du drakk?» (Adamus ler). «Eller var det en slags hellig musikk?» Dere vet hvordan det er.

Og så stopper dere opp og trekker pusten dypt og forstår at det egentlig er ganske enkelt. Dere vil se tilbake på deres egen reise, og det er ganske enkelt. Men dere har gjort det komplekst. Det er egentlig ganske vakkert, men dere så alltid på underlivet i Realiseringen deres, eller da dere kom til Realisering.

Og det er på en måte morsomt, for det er som å jobbe med dere noen ganger, særlig da Tobias jobbet med dere. Åh! Det var som å bryte håndbak hver dag. Og det misbruket vi begge har vært utsatt for, de stygge ordene vi har blitt kalt, og sinnet og intoleransen og … men vi trakk bare pusten dypt og smilte, for vi visste at dere ville komme dit. Det er en naturlig reise. Vi visste at dere ville komme til dette punktet. Jeg bare fortsatte å gjenta ting om og om igjen. Jeg har gjentatt ting som Tobias sa for mange år siden. Og gjentatt; «OG Tillate. OG Tillate.» Og nå skjer det endelig. Vi er her i Fremkomst.

Det kommer til å bli interessant. Samlingene våre, Shoudene våre, når vi kommer sammen slik som dette, det kommer til å være noen vrier og vendinger, for det vil ikke handle om å bare jobbe med å prøve å slå de gamle problemene ut av dere, men det vil handle om, vel, det er en ny levemåte, hvordan dere gjør det, hva som skjer. Og det vil fremdeles være rester fra fortiden. Det vil fremdeles være noen ganger da forførelsen, tyngdekraften, prøver å trekke dere tilbake til disse gamle måtene. Dere vet, vi skal ikke slåss med det. Vi skal se på det med stor visdom og humor.

Visdom og humor, jeg vil si at det på en måte er dit vi skal i Fremkomst serien. Det er en kvalitet som Kuthumi har – visdom og humor. Hvis dere kan forestille dere en liten stund livet deres fremover, visdom og humor – og energi som tjener deg, men visdom og humor – for en strålende måte å leve på. Vær vis og morsom på samme tid. Ganske fantastisk.

Så alt dette skjer, og det er fantastisk. Det virker så … noen ganger synes noen av dere at det skjer veldig fort. Alt dette skjer mens planeten forandrer seg. Dere vet, jeg snakker om noen av de planetariske forandringene, andre snakker mye mer om det enn jeg gjør, men jeg snakker om de planetariske forandringene når det gjelder det menneskelige bevissthetsnivået, om planeten, det grønne planet-nivået. Det er en masse folk som fremdeles fornekter, de er i fornektelse. Ikke nødvendigvis Shaumbra, men folk generelt er i fornektelse når det gjelder det som skjer. De vil ikke ha disse forandringene. Forandringene er overalt, de skjer hver dag, og de skjer fortere og fortere. Så mange folk gjemmer seg på en måte i skallene, gjemmer seg i hjemmene sine, på jobben sin, på de gamle måtene sine. De vil ikke at ting skal forandre seg. De vil at ting skal være slik de var – kanskje litt mer finpusset, litt bedre, men i grunnen det samme – og det kommer til å bli umulig. Det er mange som vil ignorere alle forandringer som skjer i verden, forandringer som skjer raskere enn noen-, noen-, noensinne før.

Dere vil kanskje av og til ikke ha forandringene på planeten, på en måte beholde den slik den var. Slik kommer det ikke til å bli. Det kommer ikke til å være dårlig, og det kommer ikke til å være bra. Det bare er. Det bare forandrer seg.

Poenget er at dere har gått gjennom alle disse forandringen. Dere har faktisk virkelig ledet bevisstheten når det gjelder mange av disse forandringene. Nå skjer det overalt i verden, og ganske snart vil folk virkelig måtte våkne opp og forstå at verden slik de kjente den, den verdenen der de har tilbragt mange liv for å oppleve, forandrer seg fort. Ikke bare ved at Gaia drar, men ved teknologi. Og mer enn det, ved bevisstheten i folk. Det er virkelig det som forandrer ting, bevissthet i folk. Det som virkelig kommer til å forandre planeten, er folk som dere som velger å være her legemliggjort, Realisert, som ikke drar ut og preker fra bruskasser, ikke går ut og prøver å konvertere noen, ikke sykler rundt på sykler, banker på dører, men bare er her i sin utstråling. Det er det hele, bare være her i sin utstråling. Det er dette som fører til flere forandringer.

Dere vet, jeg snakket om det for mange år siden i det dere kaller for Quantum Leap. (Kvantespranget). Jeg snakket om alle forandringene som oppstår på planeten innenfor medisin, teknologi, finanser, produksjon, energi, alt, og alt skjer på grunn av bevissthet. Det ville ikke skjedd hvis det ikke var for bevissthet, ikke bare når det gjelder dere, men med mange mennesker over hele planeten.

Så la oss trekke pusten godt og dypt på det.

Vi skal gå inn i Fremkomst serien. Jeg vil gjerne ha en fin liten video-åpning som vi kan spille i forbindelse med det. Fremkomst serien, vi gjør det. Vi gjør det.

Og det har også krevd en del hus-rensing. Vi måtte få oss selv fokusert. De som virkelig, virkelig, virkelig, ville tillate sin legemliggjorte Realisering, måtte på en måte skrelle av de andre, for de – vel, jeg skal være veldig oppriktig – de bare næret seg på energi. De red på kjølvannet av det arbeidet, den store hengivenheten dere har. De prøvde å nære seg på energiene, og vi måtte be dem om å dra, og det gjorde de. Så nå, de neste par årene, skal dere, andre Shaumbra, jeg, vi skal være veldig – fokusert er ikke det helt riktige ordet – vi skal gå veldig inn i opplevelse. Det vil være klarhet når det gjelder det vi gjør de neste få årene. Etter det, følg med. Det kommer til å være et helt annet ballspill her. De neste årene skal vi ha denne tett, tett knyttede gruppen med en masse klarhet når det gjelder det vi gjør og det vi opplever. Fint.

Pust godt og dypt på det.

Shaumbra Visdom

Og nå, Linda med mikrofonen takk, for, vel, det er en av favoritt-tingene mine. Det er tiden for Shaumbra visdom. Linda, mikrofonen, takk.

(Shaumbra Visdom video spilles, og litt latter).

Ok. Mikrofonen på?

LINDA: Nei (mer latter).

ADAMUS: Det ville vært veldig flaut å gi noen mikrofonen, og når de skulle til å dele visdommen sin, og … (Adamus former munnen lydløs til ordene) Fint. Så …

LINDA: Hvorfor ser du på meg?

ADAMUS: Fordi det er du som holder mikrofonen.

LINDA: Jeg, jeg … det er fjernkontrollen.

ADAMUS: Ok. Så, spørsmål.

LINDA: Jeg er bare i tjeneste.

~ Spørsmål 1

ADAMUS: På slutten av samlingen vår forrige måned, snakket vi om noe. Jeg sa; «Du vet hva som skjer. Det er denne energien, denne dynamikken. Dere vet, vi kommer nærmere og nærmere sann og ren Realisering, og hva faen? Hvorfor virker det som om ting faller fra hverandre? Hvorfor virker det som om dere tar to skritt frem og fem tilbake? Hva handler det om?» sa jeg, «vel, dere tester dere selv.»

Det er ikke Ånden som gjør det. Det er ikke noen som gjør det. Dere tester dere selv, og det er på en måte et naturlig, unaturlig fenomen som har skjedd med alle de Oppstegne Mestrene. Dere går gjennom en periode da dere virkelig tester dere selv, og dere er ikke en gang bevisste på det, men dere tester dere selv. Dere er så nær denne Realiseringen, at dere nesten kan smake den. Dere har hatt glimt av den. Dere har hatt en opplevelse eller kanskje mange opplevelser. Dere har hatt en masse «aha» øyeblikk, og dere bare vet, dere bare vet at det er der. Dere kan nesten lukte det. Dere kan nesten føle det. Det er så virkelig at det faktisk kommer inn i drømmene deres. Og det som skjer i drømmene deres akkurat nå, er at Mesterens visdom kommer inn og visdomiserer mange ting som på en måte ble holdt inne. Så det handler om å til og med gå inn i drømmetilstanden og rense opp i en masse av søppelet. Og jeg vet at drømmene er ganske ukomfortable for tiden, og det virker som om de fortsetter og fortsetter, for dere har holdt fast ved disse tingene i evigheter. Men tester dere selv. Det er på en måte noe alle de Oppstegne Mestrene har gjør tidligere i sin Realisering. Da de forsto at Realisering nesten var der, fikk forståelsen for Realiseringen dem til å teste seg selv.

Så, forrige måned sa jeg «Jeg trekker meg unna. Jeg tar meg en pause.» Det meste av tiden er jeg rundt dere alle – det meste av tiden. Noen ganger har vi lange samtaler, og jeg vet at dere noen ganger forbanner meg, men det er greit. Det er derfor jeg er her. Men jeg dro, slik at dere ville måtte forholde dere til dere selv og testene deres.

Så spørsmålet – og jeg har flere Shaumbra Visdom spørsmål i dag – spørsmålet er; hvordan har du testet deg selv? Hva har du gjort for å teste deg selv i livet ditt? Vær så god Linda.

LINDA: Eww! Hold hendene unna tærne dine. Eww!! (Litt latter).

ADAMUS: Ok, vi må få noen – hva er det dere kaller det -antiseptiske kluter til Linda og mikrofonen, ja.

STEPHAN: For sent.

ADAMUS: Vær så snill å ikke plukk på tærne dine før du får mikrofonen (latter).

STEPHAN: Vel, de er mine.

ADAMUS: (ler) Ja.

STEPHAN: Hvordan har jeg …

ADAMUS: Hvordan har du testet deg selv?

STEPHAN: Jeg er ikke bevisst på at jeg har testet meg selv den siste måneden.

ADAMUS: Ok. Du må ikke ha testet deg selv, men la oss bare leke en lek her.

STEPHAN: Javisst.

ADAMUS: Jeg kaller det for Bevissthetshandling. Hva om du testet deg selv, hva ville du ha gjort? Vi leker bare en lek.

STEPHAN: Akkurat.

ADAMUS: Hva ville du gjort?

STEPHAN: Vel, det er som om, du vet, som å få noe nytt, nytt software eller hva det måtte være, og en vil forsikre seg om at det fungerer godt.

ADAMUS: Javisst.

STEPHAN: Så en gjør alle slags tester for å komme bort i usikkerheter og ting.

ADAMUS: Javisst, kjører tester når det gjelder software. Men hva med livet ditt? Kjører du tester, som software tester på livet ditt?

STEPHAN: Vel, på en måte. Jeg kan forestille meg det, du vet, det er som om du vil lage – du vil kvitte deg med usikkerhet.

ADAMUS: Uh huh. Uh huh. Akkurat, akkurat. Så hvordan har du testet dette – selv?

STEPHAN: (nøler) Vel, det er et godt spørsmål (de ler).

LINDA: Ohh! Det er …

ADAMUS: Hallo! Ja, det er et godt spørsmål.

STEPHAN: Det er et godt spørsmål.

ADAMUS: Det er det. Du vet, svaret kan alltid være «det gjenstår å forstå svaret.» (Latter).

STEPHAN: Akkurat.

ADAMUS: Noe som betyr «Jeg vet ikke», men du har i alle fall ikke sagt de ordene. Så, teste deg selv. Bare lat som en liten stund.

STEPHAN: Så hvis jeg skulle teste meg selv.

ADAMUS: Ja, ja. Hvordan ville det ha vært?

STEPHAN: Hvordan ville jeg gjøre det?

ADAMUS: Jada. Mm hmm. Og du gjør det forresten akkurat nå.

STEPHAN: Akkurat.

ADAMUS: Jada.

STEPHAN: Jeg mener, du vet, jeg antar, du vet, dette med hva jeg ville teste?

ADAMUS: Ja.

STEPHAN: Og så skjønne at det uansett er nytteløst.

ADAMUS: Ja, ja.

STEPHAN: Det er som …

ADAMUS: Jeg skal være veldig direkte, for ellers kan dette fortsette og fortsette, for …

STEPHAN: Jeg vet.

ADAMUS: … dette er din test av deg selv. Mangel på klarhet; «Jeg er ikke sikker på hvor jeg skal dra, hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke ha noen forpliktelser. Jeg vil ikke – jeg vil ikke …» Mangel på klarhet. Så du tester deg selv kontinuerlig ved å være uklar.

STEPHAN: Mm hmm.

ADAMUS: Ja, akkurat slik du gjør i mikrofonene akkurat nå. Og …

STEPHAN: Jeg er klar. Jada (de ler).

ADAMUS: Vel, du er klar når det gjelder å være uklar. Med andre ord, så er det en strålende test i forhold til seg selv. Og jeg plukker ikke på deg, men jeg gjør det, for du sitter i disse stolene, og jeg plukker. Ja, og det er ingenting å få skyldfølelse for. Det er som om, du vet, testen forblir uklar.

STEPHAN: Jada.

ADAMUS: Jada. «Kan jeg fortsette å være uklar?» Og så våkner du opp en dag og sier; «Jeg skulle ønske jeg hadde svaret. Jeg skulle ønske det ville komme. Jeg skulle ønske at vitenen var der. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde visjonen når det gjelder alt dette. Ehh, jeg går tilbake til å være uklar.» Det er på en måte en test. Det er på en måte nesten en omvendt test.

STEPHAN: Akkurat. Jeg mener, disse situasjonene skjer, og så er plutselig klarheten der. Det er på en måte, du vet, det går noen få dager …

ADAMUS: Så hvorfor går du tilbake til uklarhet?

STEPHAN: Uklarhet.

ADAMUS: Ja. Hvorfor går du tilbake dit? Det trenger du ikke.

STEPHAN: Vel, det er bare, du vet, det er bare del av å være menneske antar jeg.

ADAMUS: Nei, det er det ikke.

LINDA: Hmmm.

ADAMUS: Nei, det er det ikke. Mnh-mnh. Nei, det er kanskje del av din menneskelige opplevelse.

STEPHAN: Akkurat.

ADAMUS: Men det står ingenting i boken. Jeg har sett etter i boken om det å være menneske. Den sier ikke at du må være uklar.

STEPHAN: Men du vet, det er disse restene fra fortiden.

ADAMUS: Så det er en strålende test for seg selv å gå tilbake til uklarhet.

STEPHAN: Akkurat.

ADAMUS: Og for å se om du kan klare opp i uklarheten og bli klar.

STEPHAN: Og være stolt.

ADAMUS: Ja. Og dette er ikke kritikk, det er en observasjon, og mange av dere gjør det. Som om; «Jeg skal bare være uklar en stund.» Det er en snodig form for test. Vil du være klar?

STEPHAN: Ja.

ADAMUS: Fint. Det var klart. Fin, fint. Så slutt å teste deg selv med mangel på klarhet.

STEPHAN: Ok.

ADAMUS: Jepp. Det er det hele.

STEPHAN: Lett.

ADAMUS: “Lett” sier de (de ler).

STEPHAN: Takk.

ADAMUS: Takk. Hvordan tester du deg selv? Hvordan har du testet deg selv? (latter når Linda tørker av mikrofonen)

STEPHAN: Jeg har vasket føttene mine. De er rene! Føttene mine er rene!

ADAMUS: Eller plukke seg i nesen! (Mer latter).

LINDA: Bpptt! (Later som om hun slår Alice i hodet).

ADAMUS: Linda, du … (Linda gisper når Alice gjør noen geberder med mikrofonen). Linda du vil kanskje ta på deg hansker …

LINDA: Jeg skal … ja, ja!

ADAMUS: Ta med deg vinylhansker.

LINDA: Jeg trenger en vinylhanske.

ADAMUS: Ja, ja, ja.

LINDA: Dette har gått for langt. (Alice gjør noe annet). Åh! (latter) Jeg skal …

ADAMUS: Hallo, vi er alle familie! (Adamus ler).

LINDA: Blaagh!

ADAMUS: Vi er alle familie! Så hvorfor tester du Linda? Jeg mener, hvordan tester du? (Mer latter). Hvordan tester du deg selv?

ALICE: Ja, jeg tenkte på det mens Stephan snakket. Jeg vil ha sagt det samme til å begynne med, at jeg ikke tror at jeg har testet meg selv.

ADAMUS: Sier du det?

ALICE: Men vent.

ADAMUS: Jepp, jepp, jepp.

ALICE: Vent, vent litt. Den siste måneden, sannsynligvis på grunn av Keahak og det vi gjør her, har jeg hatt en masse følelser av Realisering.

ADAMUS: Ja, ja.

ALICE: Og så er det ganger da jeg ikke har følt det, og de gangen jeg ikke har følt det, vil jeg si «Hvorfor?» Så det er, åh, hvorfor kan jeg ikke være i det? Og så får jeg svaret fra meg selv. Det er fordi det fremdeles er veldig intenst når det skjer, for kroppen, den menneskelige kroppen.

ADAMUS: Akkurat.

ALICE: Så hvis jeg tester meg selv, er det nesten som å teste det å gå inn i Realisering og si «Ååh! Haah! Vel, det er sterkt. Uuff! Kom tilbake.»

ADAMUS: Ja.

ALICE: Så for meg … jeg vet ikke om det gir mening.

ADAMUS: Jovisst. Det er nesten som å stikke tåa i vannet før du går uti med hele kroppen.

ALICE: Mm hmm.

ADAMUS: Den største frykten du har, og også mange andre Shaumbra – biologi. «Hva vil det gjøre med kroppen min?»

ALICE: Akkurat. Så absolutt.

ADAMUS: Du vet, du er flink med sinnet ditt, sinnsbalansen.

ALICE: Mm hmm. Mm hmm.

ADAMUS: Men « Hva i helvete, vil det drepe meg?»

ALICE: Mm hmm.

ADAMUS: Du vet, hjerteinfarkt? Sykdom? Slike ting. Du har jobbet innenfor medisin, og du forstår kroppens særegenheter, så det er faktisk skremmende. Du vet, det hadde vært bedre for deg å avlære alle disse medisinske greiene.

ALICE: Ja, det er ikke tull (hun ler).

ADAMUS: Men det er en stor – du tester deg selv «Jeg skal gi meg selv litt bevissthet, så skal jeg trekke meg unna. Er jeg fremdeles i live?»

ALICE: Ja.

ADAMUS: “Fikk jeg noen sykdom?”

ALICE: Så absolutt.

ADAMUS: Så, ja.

ALICE: Så absolutt. Helt presis.

ADAMUS: Men la oss bare si … kroppen tar imot en masse slag for alt dette, men den får faktisk mer hver gang du stopper opp, starter, stopper.

ALICE: Hm.

ADAMUS: Hva om du bare gikk inn i det? Ingen mer testing. Og hva om, i verste tilfelle, kroppen gir seg?

ALICE: Jepp. Jada. Jeg sier det til barna mine «Hva er det verste som kan skje? En dør. Kommer tilbake, gjør det igjen.»

ADAMUS: Nei, nei. Du behøver ikke å komme tilbake.

ALICE: Jeg ønsker ikke å komme tilbake (hun ler). Jada.

ADAMUS: Men denne frykten for døden er enorm, og den er, vel, det er også en test på en måte, men det er en annen historie. Men frykten for døden, hvis du går utover den … dø nå. Kom over det, vi har gjort det på noen av samlingene våre. Få døden av veien. På en måte går du uansett gjennom døden.

ALICE: Mm hmm.

ADAMUS: Jeg mener, du går inn i den, enten du liker det eller ei. Men la oss virkelig begynne å bringe inn den nye biologien. Du er veldig inntunet på forståelsen for biologi på et energetisk nivå, ikke bare medisinsk. Men du ville være perfekt når det gjelder å virkelig forstå dynamikken i dette, det som har blitt kalt lyskroppen, som kommer inn. Og bare gjør det. Vær eksempelet.

ALICE: Jada. Ja, ja, ja..

ADAMUS: Med din forståelse for medisin og for energi, vær dette eksempelet. Bring det inn, og slutt å teste.

ALICE: Der har du det.

ADAMUS: Jada, fint.

ALICE: Mm hmm.

ADAMUS: Takk. Takk. Ååh! Jeg ser frem til det. Jepp. Du trengte bare tillatelse. Det er det hele. Du trengte bare «Det er greit å gjøre dette. Bare gå for det.» Jada. Et par til. Hvordan har du testet deg selv?

ANDY: Ah, testen, ja.

ADAMUS: Testen.

ANDY: Egentlig så har jeg mer bare tvilt på meg selv. Du vet, for flere år siden …

ADAMUS: Vel, det er ingen test.

ANDY: Ja, vel, for flere år siden tenkte jeg «Du vet, jeg må kvitte meg med all frykten min.»

ADAMUS: Akkurat.

ANDY: Du vet, hele tiden «jeg frykter ingenting», og så kommer du inn og trykker på knappene mine (Adamus humrer) og sier … jeg tror jeg er redd for meg selv. Jeg tror jeg er redd for å lykkes.

ADAMUS: Akkurat. Hvorfor?

ANDY: Det virker som om …

ADAMUS: Så du gjør dette morsomme der du, du vet, du lykkes litt, og så – boom! – alt - schwfffft! – forsvinner?

ANDY: Ja. Jeg får bilder av tidligere liv som virkelig ikke er gode eller suksessfulle.

ADAMUS: Har du mye penger på kontoen din?

ANDY: Ja, akkurat nå har jeg litt.

ADAMUS: Jeg mener mye.

ANDY: Ååh, ikke mye, nei.

ADAMUS: Som, um, seks siffer?

ANDY: Eh, kanskje (latter).

ADAMUS: Det var syv jeg ville si.

ANDY: Eh, vel, jada, jada. Sannsynligvis …

ADAMUS: Ok.

ANDY: … har jeg litt penger. Jada.

ADAMUS: Men til poenget mitt angående det.

ANDY: Jada.

ADAMUS: Det er at hvis du er redd for å lykkes, så la du deg selv ha litt …

ANDY: Ja.

ADAMUS: … det jeg vil kalle relativ komfort, men ikke mye. Og det gjelder ikke bare penger. Jeg brukte bare det som eksempel, men …

ANDY: Ja, nesten alt, for …

ADAMUS: … forhold?

ANDY: En blir et mål når en lykkes. «Å, vel, du vet, denne karen har penger. La oss gå og få penger fra ham. Den karen driver en strålende forretningsvirksomhet, kanskje han kan gi meg en jobb.» Det er som om …

ADAMUS: Det er bare de du hører om.

ANDY: Ja.

ADAMUS: Det er en masse folk der ute med masse penger som du ikke hører om, for de er ikke … jeg skulle til å si «drittsekker». (Linda gisper).

ANDY: Si det, det er greit.

ADAMUS: Men jeg sier det. De skryter ikke av det. Vet du, det er en masse skikkelig rike folk på planeten som er veldig rolige folk. De skyter ikke energetisk opp en flamme slik at alle skal vite det. De tillater overflod inn i livene sine, og de har ikke behov for å lage et show av det. Du hører bare om de som blir mål, fordi de vil det, hvis ikke ville de ikke ha satt ut røde flagg og fyrverkeri slik at alle skulle komme etter dem.

ANDY: Det liker jeg. Takk.

ADAMUS: For hva?

ANDY: Informasjonen.

ADAMUS: Å, fint, fint.

ANDY: Det er en annerledes tanke.

ADAMUS: Så du tester deg selv med, åh, en kan si at det er kraften din, suksessen din, at du er en person, og det skjer på en måte om og om igjen. Jeg ser noen forhold i forbindelse med dette.

ANDY: Jada. Å ja. Jada.

ADAMUS: Jada. Å, jada (Adamus humrer).

ANDY: Ja, ja, ja.

ADAMUS: Akkurat. Jada.

ANDY: Noen saftige greier (litt latter).

ADAMUS: Jada, jada. Så hvorfor Andy, hvorfor tester du deg selv på den måten?

ANDY: (nøler). Jeg tror det kan være frykten for deg selv.

ADAMUS: Ok.

ANDY: Frykt for at jeg skal lykkes.

ADAMUS: Jada. Men er ikke Realisering, er ikke det en form for … jeg antar en kan si suksess? Du vet, noe du har jobbet med en stund? Hvordan skal du komme til Realisering hvis du har frykt for at du skal lykkes?

ANDY: Så jeg vil gjerne bli kvitt den frykten.

ADAMUS: Ja, ok. Hvorfor har du ikke gjort det? (Litt latter).

ANDY: Jeg må kanskje se på denne «Stopp det» videoen igjen (litt latter).

ADAMUS: Det ville vært bra.

ANDY: Ja, ja. Den var god. Jeg liker den.

ADAMUS: Men nei, og svaret er veldig klart; fordi du fremdeles liker det. Hvis ikke ville du ikke gjort det. Dette er en av disse enkle, du vet, på en måte «humor og visdom satt sammen». Hvis du gjør noe du ikke liker, er det sannsynligvis fordi du fremdeles liker det. Du får fremdeles noe ut av det. Du får fremdeles noe ut av det. Så, se på det – hva får du fremdeles ut av det? – og la det så ta slutt.

ANDY: Ja. Ja. Kanskje komforten ved å, eh – hva er det de sier? – det er den djevelen du kjenner.

ADAMUS: Akkurat. Akkurat. Ja. Og det handler ikke om penger eller suksess eller noe slikt, men det handler om Realisering og si om du er redd for deg selv, hvis du tviler på deg selv, vil du bruke det samme når det gjelder Realisering.

Tre tilbake, se på energimønstrene i livet ditt – forhold, penger – og du har tidligere strevd med penger, og så kom det liksom lettere. Forhold, penger og kroppen din, biologien din, som ikke er noe stort problem. Men se på dette, og så kan du utlede fra dette og si «Det er faktisk det jeg vil gjøre i fremkomsten min. Jeg vil teste det. Jeg skal få litt av det, og så vil jeg banke opp meg selv og så vil jeg fortsette å jobbe med det.»

ANDY: Den tanken liker jeg ikke.

ADAMUS: Bra.

ANDY: Men det er sannsynligvis det jeg gjør, ikke sant?

ADAMUS: Sannsynligvis. Kanskje. Jeg vet ikke. Men poenget i forrige Shoud var at det er veldig vanlig, når en kommer til dette punktet, kommer inn i fremkomst, inn i Realisering, fortsetter en å teste seg selv. Og det er dette som holder så mange folk tilbake – tester og tester og tester – «Er jeg verdig? Er jeg klar?» Og det er også det at masse folk liker å tenke på det, men ikke faktisk gjøre det. Dere vet, noen ganger er drømmen større enn virkeligheten. Dere vet, noen ganger vil folk fortsette å drømme om opplysthet og snakke om det og gå på kurs og alt dette andre i stedet for å bare gjøre det. Og det er dette jeg prøver å peke på her.

ANDY: Takk. Jada. Jeg tror jeg har slått meg til ro med elendigheten min.

ADAMUS: Ja, ja. Fint. Helt til jeg peker på det, og nå blir det skikkelig miserabelt (de ler).

ANDY: Det blir bedre nå, jada. Takk.

ADAMUS: Takk. Vi tar to til.

LINDA: Ok.

ADAMUS: To til. Hvordan tester du deg selv? Åååh-ååååh (Adamus humrer).

SHAUMBRA 1 (kvinne): Å, herregud! (Litt latter).

ADAMUS: Den verst tenkelige frykten (mer latter), få mikrofonen på en Shoud.

SHAUMBRA 1: Akkurat!

ADAMUS: Kan du også reise deg?

SHAUMBRA 1: Å, jøss.

ADAMUS: Jada. Jeg kunne fått deg til å komme frem på scenen, men det er bra slik. Hvordan tester du deg selv?

SHAUMBRA 1: Hmm. Jeg vet ikke, Kelly, hvordan tester jeg meg selv? (Hun ler). Jeg vet ikke, det er bare … (Linda gisper, og publikum sier «Åhhh!»)

LINDA: Ååååh1 Det er toalett-svaret (noen roper «Å, nei») Åhhh!

ADAMUS: Du kan benytte muligheten til å gå på toalettet.

SHAUMBRA 1: Aye, yi, yi, yi. Ok.

EDITH: Dårlig gjort.

LINDA: Gi henne en mulighet til.

ADAMUS: Gi den til noen du ikke liker. Gi den til en eller annen (Adamus humrer).

LINDA: Rett foran deg. Rett foran deg. (Noen sier «bare vask hendene dine»).

SHAUMBRA 1: Jeg kjenner henne ikke.

ALAYA: Meg?

SHAUMBRA 1: Jada (mer latter). Å, herregud, jeg vet da bedre enn det (litt latter).

ADAMUS: To minutter er greit. Kan noen trekke – det må være på herretoalettet (mye latter).

LINDA: Åååh! Du kan ikke få henne til å gå på herretoalettet!

ADAMUS: To minutter er greit, hvis noen kan komme og dra henne ut derfra etter to minutter. Så, fint. Nå har du mikrofonen. Så, testing. Hvordan har du testet deg selv?

ALAYA: Jeg tester meg selv når det gjelder penger.

ADAMUS: Penger.

ALAYA: Som, «Vel, har jeg råd til det? Eller har jeg ikke råd til det?»

ADAMUS: Oh!

ALAYA: «Bør jeg betale for det?» Jeg leker litt med det av og til.

ADAMUS: Sier du det? Gjør folk fremdeles det? Bekymrer seg for om de har penger?

ALAYA: Mm hmm.

ADAMUS: Wow! Wow, wow. Ok. Jada, så gi meg et eksempel på noe du gjorde nylig, når du prøvde å bestemme deg for om du skulle kjøpe en skikkelig fin bil eller ei.

ALAYA: Faktisk kjøpe et hjem.

ADAMUS: Kjøpe et hjem, ok.

ALAYA: Mm hmm.

ADAMUS: Jada.

ALAYA: Kjøpe et hjem.

ADAMUS: Strålende.

ALAYA: Om jeg skulle …

ADAMUS: gjorde du det?

ALAYA: Jeg har ikke gjort det enda.

ADAMUS: Hvorfor?

ALAYA: Jeg føler på en måte at jeg må være i limbo akkurat nå, på en måte mer flytende, ikke så solid (Adamus humrer). Jeg vil være … (latter)

ADAMUS: Makyo! Ahem!

ALAYA: … tilgjengelig.

ADAMUS: Hva?!! Hva?!

ALAYA: Bare tilgjengelig, du vet. Mer …

ADAMUS: Greit, greit.

ALAYA: Ikke så fast.

ADAMUS: Jeg vil kalle det for «Dette er drittsnakk livet ditt» (Hun ler). Hvor lenge har du ønsket et hus? Hvor lenge har du vært hjemløs?

ALAYA: Jeg er ikke hjemløs.

ADAMUS: Hvor lenge var du hjemløs?

ALAYA: Sannsynligvis rundt seks måneder.

ADAMUS: Ok.

ALAYA: Mm hmm.

ADAMUS: Hvor lenge har du ønsket deg et hus?

ALAYA: Mitt eget?

ADAMUS: Ja.

ALAYA: Helt siden jeg hadde et lite hus i hagen da jeg var liten jente (hun ler).

ADAMUS: Ok, til poenget mitt.

ALAYA: Jeg elsker hjem.

ADAMUS: Og nå forteller du meg at du vil være flytende.

ALAYA: Vel …

ADAMUS: Og bare være klar for hva som helst.

ALAYA: Mm hmm.

ADAMUS: Du har hus energi skrevet over hele deg (hun ler) Ja, det har du. Du vet, noen folk er nomader. Du er en hus person. Det er ankeret ditt. Det er stedet ditt. Det er helligdommen din. Og du har hele livet ditt hindret deg selv i å ha et trygt hus.

ALAYA: Mm.

ADAMUS: Hele forbannede livet ditt.

ALAYA: Du får meg til å gråte (hun ler).

ADAMUS: Da du vokste opp, da du var hjemløs, og nå har du åpenbart et sted å bo, men det er ikke ditt. Et trygt hus som er ditt sted, som du kan ha, og du kan dra ut på reiser, du kan gjør hva du enn vil, men et trygt hus. Jeg ser inn i hjertet ditt, det er så der, og nå forteller du meg dette test-drittpratet «jeg vil være flytende?» Nei, uh-uh. Nei, nei, nei, nei.

ALAYA: Tilgjengelig? (Hun ler).

ADAMUS: Tilgjengelig. Det beste stedet for å være tilgjengelig er i ditt eget hjem. Det er bare … jeg skal ikke fortelle deg om du skal gjøre det eller ei, men …

ALAYA: Det er skremmende. Det er skremmende.

ADAMUS: Hvorfor?!

ALAYA: Jeg, jeg – ufff – jeg … det skal ikke bli toalett-tid for meg (de ler).

ADAMUS: Nei, nei, nei, nei! En om gangen. Hvor mange båser er det forresten der inne? (Latter).

ALAYA: Hun bruker allerede mennenes toalett!

ADAMUS: Nei, det er tid for hus.

ALAYA: Å, det er tid for hus.

ADAMUS: Det er hus tid. Slutt å teste deg selv.

ALAYA: Ok.

ADAMUS: Skaff deg huset. Du vil ha et sted der du er veldig trygg i deg selv. Eh, jeg skal snakke om hus om en liten stund.

ALAYA: Hjem. Hjem er veldig bra.

ADAMUS: Hjem. Jada, hjem er bra.

ALAYA: Jeg elsker hjem. Jada.

ADAMUS: Så hva har det med frihet å gjøre?

ALAYA: Det betyr bare at jeg ikke trenger å gå gjennom …

ADAMUS: Du tester deg selv. Det er det samme …

ALAYA: Du spurte meg! (Hun ler).

ADAMUS: Du kan utlede fra det samme. Hør nøye etter. Du kan … Å, er du ferdig? (Til Shaumbra 1 som kommer tilbake fra toalettet).

SHAUMBRA 1: Jada.

ADAMUS: Jeg hørte ikke at du skylte ned (litt latter), men det er helt greit.

Hør, du kan utlede fra det samme: «jeg tenker på å kjøpe et hus, men akkurat nå vil jeg være flytende. Jeg vil være åpen for muligheter eller hva som helst.» Du gjør akkurat det samme når det gjelder opplystheten din; «Vel, jeg vil ikke forplikte meg overfor meg selv, Ånden, livet, hva som helst, jeg bare…» Du er kylling (litt latter). Ja, det er du. Du bruker det som unnskyldning, og det er så absolutt hundre prosent makyo. Det er drittprat.

ALAYA: Ok.

ADAMUS: Så, men vi ser hus leken her, og du kan, du sier «Greit», men når du begynner å gjøre dette med din egen Realisering – «Vel, det er kanskje ikke helt tid for det» eller «Jeg venter og ser om det er noe annet jeg må gjøre» eller «jeg holder meg bare åpen og ser hva Mesteren sier» - det er skittprat.

ALAYA: Ok.

ADAMUS: Ok.

ALAYA: Ok.

ADAMUS: Så skaff deg huset.

ALAYA: Og bli opplyst.

ADAMUS: Skaff meg huset og blir opplyst. Jeg liker det. Jada.

ALAYA: Et opplyst hus.

ADAMUS: Ja, ja!

ALAYA: Ok. Skift stol! (Latter når Alaya ser på Edith som lager en grimase, og Adamus sender henne et slengkyss).

Ok, et til, og så har vi et annet spørsmål. Dette blir en langvarig drittdag. En til. Hvordan har du testet deg selv i det siste? Åh! Jeg håper kamera er veldig bra i forhold til å fange inn ansiktet når de får mikrofonen. Hvordan har du testet deg selv?

SUE: Vel, de siste par månedene har jeg forholdt meg til et utrolig sinne.

ADAMUS: Ja, ja. Så bra.

SUE: Og projisert det utover.

ADAMUS: Ja.

SUE: Jeg tror ikke det er så mye innover, for jeg har tatt «Stopp det!»

ADAMUS: Akkurat, akkurat. Så du har sparket til hunder og slike ting?

SUE: Nei, skreket til sjåfører og …

ADAMUS: Kan de høre deg? (Hun nikker ja). Å, de kan det! (Latter). Jada. Gestikulerer du med hendene?

SUE: Eh, nei.

ADAMUS: Nei, nei. Bare skriker til dem.

SUE: Ja, jeg har god nok stemme.

ADAMUS: Hva skriker du til dem? Jeg har aldri vært i en bil. Jeg har vært på en masse hester, men aldri i en bil. Så hvordan er det?

SUE: Vel, det er «Flytt deg drittsekk.»

ADAMUS: Ja.

SUE: Ja, eller …

ADAMUS: Hvordan kan de høre deg hvis vinduene er …

SUE: Vel, vinduene er åpne.

ADAMUS: Å, de er det (hun ler). Så hvordan gjør du det? La oss si at jeg sitter i en annen bil og har kommet i veien for deg, hva vil du gjøre?

SUE: Vel, når jeg ser det i sidespeilet, sier jeg «Kom deg vekk drittsekk!»

ADAMUS: Snur du deg?

SUE: Ja (hun ler).

ADAMUS: Å, du gjør det.

SUE: Vel, nei. Jeg følger med i sidespeilet.

ADAMUS: Å, akkurat, akkurat. Ok

SUE: Så energien er rettet …

ADAMUS: Jeg vil bare høre deg slik det faktisk er. Så, jeg har nettopp hindret deg i noe, og jeg kommer opp bak deg, kanskje for nær, og så hva?

SUE: Kom deg vekk, dritt sekk!

ADAMUS: Å, jøss! Ok, bra. Fint (litt latter). Så problemer med sinne.

SUE: Akkurat.

ADAMUS: Hvordan er det en test for deg selv? Jeg tror det er en test for andre folk.

SUE: Vel, jeg fikk denne forståelsen her om dagen. Det er for å hindre meg i å være meg. Du vet, jeg projiserer det fremdeles ut.

ADAMUS: Mm hmm.

SUE: Ikke det sinnet som trenger å være her, men jeg trenger å ha klarhet.

ADAMUS: Hvor lenge har du undertrykt sinne i dette livet?

SUE: Å, herregud, helt siden jeg ble født.

ADAMUS: Ja. Jeg mener, mye. Mye undertrykkelse.

SUE: Akkurat.

ADAMUS: Og som du vet, påvirker det kroppen.

SUE: Akkurat.

ADAMUS: Det er ikke så bra.

SUE: Akkurat.

ADAMUS: Så jeg ville ikke sett på det som en test, du vet, bare skrike ut. Jeg mener, du går ikke akkurat ut av bilen med en kølle i hendene, gjør du vel?

SUE: (ler) Nei.

ADAMUS: Ok. Så litt utskriking. Og vet du hva? Veldig mange av dere begynner virkelig å lære hvordan de skal være delvis usynlige. Med andre ord, du kan, du vet, banne, du vet; «Kom deg vekk …»

SUE: Drittsekk.

ADAMUS: «… drittsekk. Du sier det høyt, de er ikke klar over det. De ser deg ikke. De hører deg ikke. Det føles bra å få det ut, men det er – vi lusker oss rundt i buskene her – nei, det er egentlig ikke slik du tester deg selv. Hvordan tester du egentlig deg selv her?

SUE: Vel, det andre «aha»et som kom handler om egenkjærlighet, og jeg hadde dette øyeblikket og følte denne utrolig dype kjærligheten til meg.

ADAMUS: Ja.

SUE: Og jeg la hendene på ansiktet mitt.

ADAMUS: Bra.

SUE: Og … jada.

ADAMUS: Du tester deg selv ved å ta noe som det og skyve det opp til det mentale og se om du da kan mentalisere det, gjøre det til et mentalt konsept. Du har på en måte en interessant måte for å lagre ting i sinnet, og du tar til og med de største «aha»-ene du har hatt, og du prøver på en måte å plassere dem inn i de mentale skapene i stedet for å bare la det være en fri og åpen følelse. Og du tester deg selv på en måte ved å si; «Er jeg smart nok til alt dette?» Det er på en måte litt av et underliggende problem i livet ditt; «Er jeg smart nok?»

SUE: Vel, og jeg vil også si åpne meg selv opp for følelser, for å tillate følelser.

ADAMUS: Akkurat. Vel, det er det som skjer når en blir mental. Når en tar en vakker følelse – en naturlig, rå, innvendig følelse, det er virkelig, virkelig som en realisering – og du føler den, og så må mennesker gå inn og raskt prøve å plassere det i dette mentale arkivskapet. Og det er en måte for å teste deg selv, men det er også litt frykt for å virkelig åpne opp for sanne følelser, særlig hvis du tror du vil bli sint, du vil nesten prøve å undertrykke det. Men prøv å ikke arkivere det med det samme.

SUE: Akkurat.

ADAMUS: Du får denne følelsen av at du har egenkjærlighet, og i stedet for å analysere den eller prøve å si «Ok, dette hører hjemme under egenkjærlighet i arkivskapet, og nå kan jeg analysere det og …» Slutt med det. Det vil bare senke farta for deg.

SUE: Ok.

ADAMUS: Kult (hun ler). Ok.

SUE: Takk.

ADAMUS: Fint. Takk.

Trekk pusten godt og dypt på det.

Dere har alle testet dere selv på mange forskjellige måter når vi nå kommer inn i Realisering. Det er veldig naturlig, så ikke ha dårlig samvittighet for det. Ikke gjør det vanskelig for dere selv. Det gjør dere, og det er egentlig å stille dere selv spørsmålet; «Er jeg virkelig klar? Er jeg virkelig, virkelig, virkelig, virkelig, virkelig, virkelig klar?» Og så gir du deg selv enda en liten test.

Så begynn å se på noen av vanene og mønstrene i det du gjør i livet ditt, og, som vi snakket om, har du disse hus greiene som pågår. Bare gjør det. Du vet, slutt å teste dere selv, og teste dere selv på skikkelig rare måter. La oss bare komme oss over testingen, ok? La oss begynner å bli veldig oppmerksomme på testene.

Men det er noe annet som faktisk nå er veldig viktig, og jeg skal ta opp dette her i den siste Shouden i Wings serien, for dere forstår, vingene deres begynner å åpne seg opp. Dere vil begynne å komme frem fra denne kokong-tilstanden i oppvåkning. Vingene deres vil begynne å åpne seg opp, men det er noe skikkelig klebrig på vingene deres, skikkelig klebrig, og dette må vi forholde oss til her.

~ Spørsmål 2

Så jeg vil begynne med å stille spørsmålet – Linda, mikrofonen, den skitne mikrofonen (litt latter). Jeg begynner med å stille spørsmålet; «Er du et offer?»

Linda, mikrofonen takk. Er du et offer?

DAVID: Jeg vil så absolutt si ja.

ADAMUS: Åh. Ok. Forklar.

DAVID: Jeg fikk mikrofonen denne gangen! (Masse latter og litt applaus).

ADAMUS: Det er et godt eksempel på visdom og humor satt sammen, Det var veldig bra. Er du et offer?

DAVID: Og bevisst, nei.

ADAMUS: Mm hmm.

DAVID: Men etter å ha hatt femten hundre liv, du vet, på karusellen, kan en begynne å få mistanke om at det er noe der.

ADAMUS: Ok. (Litt latter). Hva tror du at du er offer for? Ahem.

DAVID: Vel, det store for meg har vært tvil, men det er selvskapt.

ADAMUS: Akkurat.

DAVID: Jeg som setter på bremsene i livet mitt. Faktisk så er det egentlig ikke et offer. Det er bare meg som setter på bremsene i livet mitt.

ADAMUS: Mm hmm. Men føler du at du er et offer?

DAVID: Faktisk ikke.

ADAMUS: Ok. Fint. Du har tatt SES. Du er SES lærer, så du forstår virkelig alt dette med offer-energi. Men du sier at du ikke er det.

DAVID: Jeg sa det. Jeg sa det nettopp.

ADAMUS: Ok. (David ler hjertelig). Ok, greit. Nei, det er …

DAVID: Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det! (Adamus ler).

ADAMUS: Fint. Takk. Neste. Er du et offer?

SHAUMBRA 2 (kvinne): Å, store tid.

ADAMUS: Du så ut som et offer da du fikk mikrofonen. Kan noen være så snill å smile når de får den forbannede mikrofonen? «Takk Linda, dette har jeg ventet på.» Ja. Er du et offer?

SHAUMBRA 2: Dette er ikke sant (hun ler). Beklager. Tidligere trodde jeg at jeg var et offer, for dette handler om massebevissthet, og i livet mitt nå …

ADAMUS: Ville du ikke ha mikrofonen i dag?

SHAUMBRA 2: Nei.

ADAMUS: Du ville ikke ha den, jada.

SHAUMBRA 2: Ja.

ADAMUS: Jada.

SHAUMBRA 2: Jeg er litt redd.

ADAMUS: Tidligere sa du til Cauldre at du bekymret deg for engelsken din?

SHAUMBRA 2: Ja.

ADAMUS: Jada, engelsken din er helt fin. Jada. Uff! Jada. Så det var en rask distraksjon, slik at vi kan komme tilbake til poenget. Så, er du et offer?

SHAUMBRA 2: Jeg tror ikke det nå.

ADAMUS: Nei.

SHAUMBRA 2: Tidligere, ja.

ADAMUS: Hva var det største som du var offer for tidligere?

SHAUMBRA 2: Massebevissthet.

ADAMUS: Ja, ja. Det er stort.

SHAUMBRA 2: Frykt.

ADAMUS: Men du kommer fra et vakkert land med veldig vakre folk som har blitt angrepet og tynet og voldtatt og alle disse slemme tingene.

SHAUMBRA 2: Jeg kommer fra Polen, og …

ADAMUS: Det er hjertet av konflikt.

SHAUMBRA 2: Ja. Jeg forandret land for 16 år siden. Det er derfor jeg føler meg bra nå. På jobb er det et problem (hun ler).

ADAMUS: Hva slags jobb har du?

SHAUMBRA 2: Å, det vil jeg ikke si. Beklager, fordi folk …

LINDA: Å, hold opp …

ADAMUS: Hun er spion. Hun er spion (latter). De vil aldri si det. Fint. Så, spørsmålet er; er du et offer? Du kommer fra et land der det er enorme overlegg av offer-bevissthet. Vi hadde en samling der. Jeg vil gjerne dra tilbake, for det er fremdeles litt arbeid som trengs å gjøres når det gjelder Shaumbra i Polen …

SHAUMBRA 2: Ja, selvfølgelig.

ADAMUS: … for å virkelig gi slipp på dette.

SHAUMBRA 2: Særlig når det gjelder religion.

ADAMUS: Så, er du et offer, ja eller nei?

SHAUMBRA 2: Nei.

ADAMUS: Nei. Ok, fint.

SHAUMBRA 2: Ikke nå.

ADAMUS: Å, fint. Fint. Jeg er glad for at du har beveget deg forbi dette. Et par til.

SHAUMBRA 2: Takk. .

ADAMUS: Jeg tar stikkprøver i gruppen her. Er du et offer?

LARA: Nei.

ADAMUS: Var du det nylig? Du vet, for fem år siden, ti år siden?

LARA: Ja.

ADAMUS: Ja.

LARA: Ja.

ADAMUS: Wow! I forhold til hva?

LARA: Jeg antar at usikkerheten min …

ADAMUS: Leve sammen med Mofo (ektemannen hennes) gjør deg ikke automatisk til offer.

LARA: Vel, det er det! (Latter).

ADAMUS: Automatisk (de ler). Det er tvilsomt, men det gjør deg ikke til offer. Så, hva var du offer for?

LARA: Min egen usikkerhet og uklarhet og rastløshet.

ADAMUS: Mm hmm. Mm hmm. Fortiden din, barndommen din eller noe slikt?

LARA: Nei.

ADAMUS: Nei, nei, nei.

LARA: Nei.

ADAMUS: Nei.

LARA: Bare opplevelser som voksen antar jeg.

ADAMUS: Ok. Men du har kommet over det?

LARA: Nei.

ADAMUS: Ok. Så det er litt offer …

LARA: Nei, jeg føler meg ikke som et offer lenger.

ADAMUS: Du føler deg ikke som et offer?

LARA: Uh-uh.

ADAMUS: Ok. Vel, men jeg hører noen selvmotsigelser her.

LARA: Mm hmm. Jeg har …

ADAMUS: Du er ikke et offer, men det er likevel noe der. Hva er det som foregår?

LARA: (ler). Jeg føler fremdeles en masse usikkerhet og rastløshet.

ADAMUS: Usikkerhet er ikke det riktige ordet.

LARA: Hm.

ADAMUS: Vet du hva det er?

LARA: Hva?

ADAMUS: Det holder jeg for meg selv.

LARA: Vær så snill.

ADAMUS: Nei, du må si det.

LARA: Å, jeg vet det.

ADAMUS: Hvorfor kaller du det for usikkerhet? Var det ikke det du sa det var?

LARA: Mm hmm.

ADAMUS: Hvorfor kaller du det for det? Hvorfor kaller du det for det? Du vet hva det er.

LARA: Ubesluttsomhet?

ADAMUS: Nei, det er ikke det.

LARA: Det er ikke det.

ADAMUS: Du danser rundt temaet.

LARA: Mm hmm.

ADAMUS: Hva er det?

LARA: Frykt.

ADAMUS: Nær.

(Hun nøler)

Hva er ordet? Det er der. Halvparten av dere har det allerede.

(Hun nøler igjen)

Fine sko (til Jason som sitter forrest).

JASON: Takk (han ler).

ADAMUS: Ja, de liker jeg (litt latter). Kanskje vi kan utstyre Cauldre med noe som ikke er helt oppkuttet slik som dette (latter, han mener Cauldre sine sandaler) .Å, jeg beklager. Hvor var vi?

LARA: Vi var ved frykt, men ikke helt det.

ADAMUS: Hvis du kan si ordet, vil du liksom rense opp i en masse ting i deg selv.

LARA: Ok.

ADAMUS: Greit. Vi snakker om usikkerhet, tvil. Du brukte noen makyo-ord her. Du føler deg ikke lenger som et offer.

LARA: Nei.

ADAMUS: Det er faktisk ikke ting utenfor deg som jakter på deg. Men hva er det som foregår her? Hva er den største emosjonelle følelsen du har hatt de siste ti årene?

LARA: Umm.

ADAMUS: Ja.

LARA: Følt meg fastlåst?

ADAMUS: Nei.

LARA: Følt meg, uh … jeg vet ikke, trist.

ADAMUS: Det hørte jeg forresten.

LARA: Jeg vet.

ADAMUS: Ja.

LARA: Men jeg går ikke på toalettet.

ADAMUS: Ok. Greit (litt latter). Ok, greit. Vi glattet på en måte over det, og dette er litt for intenst akkurat nå, så, jada, jeg ville blitt skuffet, for da måtte jeg ha gått inn der sammen med deg slik at vi kan fortsette (latter).

LARA: Og kameramannen. Det hadde vært rart.

(Liten pause)

ADAMUS: Hvis jeg sier det, vil det ha rundt halvparten av påvirkningen på deg personlig i forhold til å forløse noen greier. Hvis du sier det, kan det bli borte (hun sukker). Er det ikke morsomt hvordan sinnet på et vis blokkerer ting? Du vet akkurat hva jeg snakker om, men du kommer ikke på ordet, og det er et av disse selv- …

LARA: Jeg kan føle det.

ADAMUS: Du kan føle det. Det er en av disse selv-testene.

LARA: Ja.

ADAMUS: Og jeg vil si at, eh, kanskje 30, 40 prosent av dere virkelig har det, men – åhh! – hva gjør vi?

(Hun nøler)

Vil du at jeg skal fortelle deg det?

LARA: Ja.

ADAMUS: Ok. Gi mikrofonen tilbake til Linda, og vi er ferdige med spørsmålene for øyeblikket, og jeg skal komme til poenget mitt. Men virkelig, virkelig føl inn i det jeg sier her, for det kan være – pfff! Du kan virkelig gi slipp på en masse. Ok. Demp lysene takk.

Det er et problem vi virkelig må forholde oss til og det er et klebrig og tøft problem, og det er et dere har lyst til å gi slipp på, men dere kommer ikke til å gjøre det med det samme. Det kommer til å ta litt tid, for det er så veldig klebrig, det er så innvevd, det er så stygt, og det gjør dere til et offer. Det gjør deg til et offer.

Dere har alle kommet langt, bragt inn en masse visdom, og virkelig sluttet å være offer for foreldrene deres. Virker det ikke som om det er flere år siden, dere vet, disse familiegreiene og det å skylde på dem? Dere har sluttet å være offer for eks’ene deres, eks- ektemennene og -konene og partnerne og kjærestene, for dere forsto at det bare var som å dra rundt på ekstra søppel. Så dere sluttet å være offer for dem.

Dere sluttet å være offer for massebevisstheten, på en måte generelt sett. Jeg mener, dere forstår at det fremdeles er der, at det kan være forførende, men dere slutter å la det virkelig plage dere. Men dere har denne offer-greien, en stor offer-greie som gjenstår, og det er offer for å føle skyld, føle skyld.

Skyld

Det gjør deg til et offer, «jeg er skyldig fordi jeg gjorde noe slemt mot en annen person. Jeg er skyldig fordi jeg ikke er noen hyggelig person. Jeg er skyldig fordi jeg fremdeles bærer rundt på de tingene jeg gjorde for lenge siden – hemmelighetene mine,» enten det er skitne hemmeligheter, eller det bare er dypt begravde hemmeligheter. Og skyld vil gjøre deg til et offer mer enn andre personer, mer enn noe på utsiden. Når vi nå åpner vingene og er i ferd med å ta av, virkelig komme frem, hvis du har dette klebrige stoffet på vingene dine, kommer du ikke til å fly så bra. Du vil slenges mye rundt. Det er tid for å ta en kikk på følelsen av skyld som er der inne.

Vel, det er morsomt, for det er der, du vet at det er der, du vet faktisk at det er der, men sinnet leker en lek. Sinnet leker en enormt stor lek, og først og fremst vil det fornekte at det er et offer, helt til du til slutt forstår at din egen skyld er den største formen for å være offer du noensinne har hatt. Din egen skyld – langt større enn å være offer for en dårlig familie eller et dårlig forhold eller jobb eller hva det måtte være.

Dere holder fast ved denne skylden. Dere holder fast ved den på grunn av skam. Dere holder fast ved den som den største formen for selv-testing som dere har. Dere vil ikke gi slipp på det, for dere har for mye skyldfølelse. Dere føler at dere gjorde noe veldig utrolig fryktelig, og dere kan ikke gi slipp på det. Hvordan kan dere gi slipp? Hvordan kan dere bare – knips! - få det til å forsvinne? Det er noe inne i dere som sier; «Det ville ikke være riktig å bare forløse meg selv fra det. Jeg må bære rundt på det for å minne meg selv om å ikke være et dårlig menneske lenger.» Så dere har denne skyldfølelsen som gjør dere til deres eget offer. Vanligvis tenker en på offer som noe utenfor seg selv. Men faktisk så er det største offeret, den største grunnen til å være offer, dere selv, skyldfølelsen deres.

Det presenterer et interessant dilemma her. Hva gjør dere med det? Hvordan håndterer dere skyld? Jeg kan si dere her og nå, og de fleste av dere vet at dere ikke kan slåss med skyld. Den vil vinne. Den vet hvor de sårbare punktene dine er. Hva gjør du med det?

Du kan ikke gå inn i legemliggjort Realisering og være et offer. Du har kommet over disse utsidige offer-greiene, men hva med det indre offeret? Hva med skyldfølelsen.

Mens jeg snakker her, føl inn i energiene i rommet, alle oss som er sammen her. Det er fantastiske flashbacks. Dere føler at energien bare summer overalt når hver og en av dere ser inn i deres egen skyld. Og det er morsomt, sinnet har en måte for å gjemme den. Du vet at den er der. Du vet at den er der, men du kan ikke si ordet. Det letteste ordet, men det er vanskelig å si.

Det denne skyldfølelsen gjør, og dere vet, vi skal ikke behandle skyldfølelsen. Jeg har faktisk ingen tålmodighet med det. Vi skal bare kvitte oss med den. Men det får frem skyldfølelse (Adamus humrer) i forhold til skyldfølelse.

Et spørsmål

Så før vi går videre med dette, vil jeg stille et interessant spørsmål. Igjen, rundt med mikrofonen Linda. Så hvis skyld var en ting, som et vesen av en eller annen form, og du hadde en veldig stort hus (litt latter når han ser på Alaya) du hadde et veldig stort hus med masse rom i – kjeller, loft, alt dette andre – et fint, stort hus, hvor ville skyld bo? Linda med mikrofonen, opp med lysene takk. Hvor ville skyld bo? Et rom i huset.

JANE: I kjelleren.

ADAMUS: I kjelleren. Hvorfor?

JANE: Fordi det ikke er behov for den.

ADAMUS: Ikke behov for den. Jada. Men den er likevel der i kjelleren, selv om døren er lukket og den er langt der nede.

JANE: Ja.

ADAMUS: Jada. Har du mye skyldfølelse?

JANE: Ja.

ADAMUS: Jada. Er den i kjelleren akkurat nå?

JANE: Nei.

ADAMUS: Hvor er den?

JANE: Den er her.

ADAMUS: Ja. Hva med i stuen?

JANE: På soverommet.

ADAMUS: På soverommet, ok (litt latter). Stue og soverom.

JANE: De er nær hverandre.

ADAMUS: Ja, ja.

JANE: Veldig nær.

ADAMUS: Ja. Jeg sier stue, for du tar det faktisk inn i livet ditt. Det er faktisk bedre enn å lagre det i kjelleren, du vet, for da er det i kjelleren, men du glemmer at det er der, men du kan likevel føle at den energien siver opp.

JANE: Ja.

ADAMUS: Så det er i stua, på soverommet. Det er ikke noen måte å leve på.

JANE: Nei.

ADAMUS: Nei! Og du vet, jeg må spørre, hva har du egentlig skyldfølelse for?

(Hun nøler)

Jeg forventer for øvrig ikke noe svar (litt latter). Dette intense øyeblikket var der «Gudskjelov!» (Adamus humrer). Nei. Jeg spør retorisk. Hva har du egentlig skyldfølelse for? Hvem skaper denne skyldfølelsen?

JANE: Det gjør jeg.

ADAMUS: Ja, mennesket.

JANE: Ja.

ADAMUS: Mesteren gir blaffen i det.

JANE: Nei.

ADAMUS: Det gjør også Gud eller Jeg Er eller noen av disse. Mennesket tror at de virkelig bryr seg. De bryr seg ikke! De bryr seg ikke. Så du har bedømt noe i livet ditt, og det har blitt til skyld, og nå bærer du rundt på denne skylden.

JANE: Ja.

ADAMUS: Tenker du på disse skyld-greiene, jeg mener, kommer det frem en eller to ganger i måneden?

JANE: I det siste har det kommet oftere.

ADAMUS: Oftere, jeg lurer på hvorfor? Shoud (de ler). Åh, vi måtte begynne å ta frem – når det gjelder alle dere her og alle dere som ser å online – vi måtte begynne å ta frem disse skyld-greiene. Det var faktisk derfor jeg trakk meg unna i 30 dager. Det var for å virkelig få skyldfølelsen til å komme frem, og det var sannsynligvis ukomfortabelt for dere, men du kan ikke fly hvis du befinner deg i et bur av skyld. Det fungerer bare ikke. Så, jeg mener, det verste du noensinne har gjort er ikke så ille.

Dere liker å tro at det er det, og det er dette jeg kaller for leken deres – ikke bare du, deres lek (til publikum) deres lek (til kamera). Det er dette jeg kaller for leken deres. Det er en enormt stor lek dere leker, dette med skyld.

Ok. Jeg skal gå inn på det om litt. Vi kommer tilbake til dette. Så, takk. Takk for svaret ditt.

Hvor bor skyldfølelsen din i dette store huset? Hvor bor den?

LINDA: Ny sjanse.

SHAUMBRA 1: Hun er bestemt! (Adamus humrer). Vel, du vet, etter å ha hørt på …

ADAMUS: Å, du gikk fra «Jeg vet ikke» til «Du vet.»

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Ok, bra.

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Det var bra.

SHAUMBRA 1: Nå har jeg noe å si.

ADAMUS: Ja, ja. Jada. Kan du reise deg?

SHAUMBRA 1: Etter å ha hørt på de forskjellige Shoudene, sier du alltid; «Gi slipp. Forløs det.»

ADAMUS: Ja, ja.

SHAUMBRA 1: «Det tilhører ikke lenger deg.»

ADAMUS: Javisst, javisst. Hvor bor din?

SHAUMBRA 1: Ingen steder. Jeg har ikke skyldfølelse lenger, for jeg gjorde så godt jeg kunne i den tiden da jeg …

ADAMUS: Det er jeg sikker på at du gjorde. Det er jeg sikker på at du gjorde. Og jeg er glad for at du ikke tror du har det, men …

SHAUMBRA 1: Jeg prøver å ikke ha det (hun ler).

ADAMUS: … jeg skal vedde på at du har det.

SHAUMBRA 1: Har jeg?

ADAMUS: Ja, det har du faktisk. Alle har det. Alle mennesker på planeten har et nivå av skyld. Jada.

SHAUMBRA 1: Jeg er klar over at vi er mennesker.

ADAMUS: Akkurat.

SHAUMBRA 1: Det jeg ville si er, du vet, vi veksler frem og tilbake mellom Gammel Energi og Ny Energi, for vi er ved dette punktet i tid. Vi er linken.

ADAMUS: Dette gir ingen mening for meg.

JANE: Nei? Gir det ingen mening?

ADAMUS: Nei, nei, nei, nei.

SHAUMBRA 1: Nei, det er …

ADAMUS: Nei, jeg hører ordene, men jeg …

SHAUMBRA 1: Du vet, for meg gir det mening, ok …

ADAMUS: Har du noen skyldfølelse i deg?

SHAUMBRA 1: Vel, du vet, hvis det er noe, antar jeg en kan kalle det utålmodighet.

ADAMUS: Utålmodighet, ok.

SHAUMBRA 1: Ja (hun sukker).

ADAMUS: Har du noensinne behandlet noen dårlig?

SHAUMBRA 1: Vel, noen ganger skriker jeg til mannen min.

ADAMUS: Kan du holde mikrofonen litt nærmere slik at vi alle kan høre bekjennelsene dine?

SHAUMBRA 1: (ler). Jeg skriker til mannen min, jeg får skyldfølelse.

ADAMUS: Du skriker til mannen din.

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Ja, ja. Elsker du ham?

SHAUMBRA 1: Ok, så jeg har skyldfølelse på grunn av det.

ADAMUS: Vil du si at … elsker du ham?

SHAUMBRA 1: Selvfølgelig gjør jeg det! (Linda gisper).

LINDA: Mmm.

SHAUMBRA 1: Så jeg antar at jeg føler …

ADAMUS: Har du ikke en liten følelse av at det er litt skyldfølelse der inne?

SHAUMBRA 1: Jo, når jeg skriker til ham. Ja (hun ler).

ADAMUS: Hvorfor skriker du til ham?

SHAUMBRA 1: Vel, fordi han …

ADAMUS: Av og til er han en idiot (litt latter). Ikke hele tiden.

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Av og til.

SHAUMBRA 1: Jeg ville ikke si det (hun ler).

ADAMUS: Vent litt, bor han i nærheten? Er han en stor fyr, for …

SHAUMBRA 1: Vel, du vet, alle har sine ting.

ADAMUS: Akkurat.

SHAUMBRA 1: Og du vet, noen ganger er jeg ikke enig med ham, så, du vet, for meg virker han dum, så jeg skriker litt. Jeg har skyldfølelse på grunn av det.

ADAMUS: Hvordan skriker du til ham? Hva heter han?

SHAUMBRA 1: (sukker) Michael.

ADAMUS: Michael. Hvordan skriker du til ham? For jeg er nysgjerrig.

SHAUMBRA 1: Du vet; «Hvorfor er du en slik idiot?»

ADAMUS: Ja, men litt høyere enn det av og til?

SHAUMBRA 1: Å, jada.

ADAMUS: Og hva gjør Michael?

SHAUMBRA 1: Han bare ser på meg.

ADAMUS: Akkurat som – ok. Som en vanlig ektemann (litt latter). «Jeg hørte ikke et ord.» Ok.

SHAUMBRA 1: Å, fint! (Hun ler).

ADAMUS: Så la oss gå tilbake til skyldfølelsen din. Den handler ikke nødvendigvis om Michael, men …

SHAUMBRA 1: Vel, det er fordi jeg egentlig ikke behøvde å oppføre meg slik. Jeg kunne ha håndtert det bedre.

ADAMUS: Akkurat.

SHAUMBRA 1: Og etterpå får jeg dårlig samvittighet.

ADAMUS: Ja. Og vi skal ikke foreta noen psykoanalyse i dag, men …

SHAUMBRA 1: Nei, det er bare som å la ham få vite …

ADAMUS: … med skyldfølelse som er der og som vi skal blåse i stykker, går langt dypere enn det.

SHAUMBRA 1: Unnskyld?

ADAMUS: (ler) Problemet med skyld går mye dypere enn Michael og skriking til ham. Det er noen andre ting her. Og vi skal ikke foreta psykoanalyse. Vi skal blåse det i stykker. Det er Ny Energi psykoanalysen – pifff! – bare blåser det i stykker.

SHAUMBRA 1: Ja, vel, det er derfor en bare må bevege seg fremover.

ADAMUS: Ja, ja.

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Fint.

SHAUMBRA 1: Det er det jeg gjør. Jeg prøver å gjøre, ok, det var det jeg gjorde. Jeg har skyldfølelse på grunn av det.

ADAMUS: Hvilket rom? Hvilket rom er den i?

SHAUMBRA 1: Å, jeg vet ikke, stua.

ADAMUS: Stua, ok (hun ler). Jada. Soverommet?

SHAUMBRA 1: Nei.

ADAMUS: Det er ingen skyldfølelse på soverommet?

SHAUMBRA 1: Umm, nei! Vi er for gamle (hun ler).

LINDA: (ler) Oh, ho, ho, ho, ho, ho!

ADAMUS: Det er liksom som «Jeg vet ikke» ER du for gammel? For gammel.

SHAUMBRA 1: Nei!

ADAMUS: Bare så det er sagt, et menneske burde ha bedre sex til eldre det ble.

SHAUMBRA 1: Uhh, vi sover ikke sammen en gang.

ADAMUS: Dere sover ikke …

LINDA: Jeg vet at det er riktig!

ADAMUS: Ja, ok (hun ler). Men … det er ingen … ok.

SHAUMBRA 1: Å, dette blir skikkelig personlig! (Hun ler).

ADAMUS: Linda, ikke bland deg inn! (Latter).

ADAMUS: Nei, det blir ikke personlig. Dette er livet. Dette er å leve. Virkelig, ettersom en blir mer komfortabel med kroppen sin, alderen sin …

SHAUMBRA 1: Vel, det er ikke det.

ADAMUS: … energien sin, burde faktisk soverommet være mye bedre etter at en er 50, 60, 80. Kan du forestille deg 100? Boom! (Latter).

SHAUMBRA 1: Nei, det kan jeg ikke forestille meg! (Hun ler).

ADAMUS: Hvorfor? Hvorfor? Du vet, det er …

SHAUMBRA 1: Jeg burde leve så lenge.

ADAMUS: Høy alder. Vil du leve lenge? Ha sex.

SHAUMBRA 1: Vel, jada, vi burde …

ADAMUS: Nei, ha sex med deg selv eller noen andre. Det er en av nøklene til et langt liv. Hvis du slutter med det, slutter du å leve (hun ler, Adamus ler). Uansett…

SHAUMBRA 1: Han har en sykdom.

ADAMUS: Det spiller ingen rolle.

SHAUMBRA 1: Vel, han er, du vet.

ADAMUS: Nei, det gjør vi ikke – du kan være sammen med deg selv, hvis du forstår hva jeg mener.

EDITH: Masturbere.

ADAMUS: Åh, Edith! (Mye latter). Edith hvisker ikke så stille, «Masturbere!» (Mer latter). Se hva som skjer! En enkelt forandring av stoler, og hun … (bifall, applaus og latter). Dette er en kvinne som ikke likte at jeg sa «faen (fuck)», og nå snakker hun om masturbering (mer latter). Er det ikke det samme ? (Adamus ler). Beklager. Uansett, mikrofonene til Linda. En til. En til.

LINDA: Ok, ok.

ADAMUS: Skyld.

LINDA: En til, en til.

ADAMUS: I hvilket rom bor den i huset ditt?

LINDA: Ok. Jada, her, Å, jøss, jeg kunne føle det.

ADAMUS: Ja.

PAUL: Hallo, St. Germain.

ADAMUS: Hallo. Mest Adamus.

PAUL: Adamus.

ADAMUS: Ja, har du skyldfølelse?

PAUL: Javisst.

ADAMUS: Ja, i forhold til?

PAUL: Muligheter jeg bare gikk glipp av, fordi jeg valgte det.

ADAMUS: Jada. Hvorfor føler du skyld i forhold til en mulighet du har gått glipp av?

PAUL: Vel, en begynner å se tilbake – og dette er tåpelige greier, at du ved en viss alder begynner å se tilbake – at, «Hvordan ville livet blitt da?» Og faktisk så er den veien jeg gikk helt grei.

ADAMUS:

Mesteren ser seg tilbake, og i stedet for å angre på det som ikke ble gjort, ser Mesteren seg tilbake og forstår at det faktisk var OG. Alt mulig ble gjort. Du ser deg ikke tilbake og sier; «Å, jeg burde ha gjort ditt og jeg burde ha gjort datt.» Du sa; «Jeg gjorde ditt og jeg gjorde også datt.» Selv om du kanskje tror at du bare finner på, så gjorde du ikke det, for du er alltid i OG. Fortiden er ikke ensidig, heller ikke lineær, så la deg selv gå inn i fortiden og oppleve de potensialene som du ikke nødvendigvis bringer inn i dette nivået. Men hvilket rom er skylden i?

PAUL: Skylden er i kjøkkenet.

ADAMUS: Hvorfor? Hvorfor kjøkkenet?

PAUL: Fordi da jeg vokste opp i familien vår, var det der familien bodde, det var på kjøkkenet.

ADAMUS: Ja.

PAUL: Så det var der alles ting vanligvis kom frem, ved middagsbordet, noe som førte til en masse dårlig fordøyelse (latter).

ADAMUS: Og lot du dine ting komme frem ved middagsbordet?

PAUL: Nei.

ADAMUS: Nei.

PAUL: Nei.

ADAMUS: Skyld, ikke sant?

PAUL: Jo.

ADAMUS: Jada. Og på en måte var det liksom smart å ikke ta frem ting ved middagsbordet. De hadde sannsynligvis solgt deg eller noe slikt. (Adamus humrer).

PAUL: Det var massevis av det, så ingen savnet mitt.

ADAMUS: Akkurat. Men det er også en masse indre skyld, og vi behøver ikke å gå inn på hva det er, for det er ikke derfor vi er her. Men det er tid for å gi slipp på alt dette.

PAUL: Akkurat.

ADAMUS: Så, greit. Takk.

PAUL: Akkurat. Takk til deg.

ADAMUS: Takk.

 Slutte med leken

Jeg vil at dere alle skal føle inn i dette. Hvor bor skyldfølelsen din? Hvis dette er et stort hus, vil den for noen av dere være mer i kjelleren, på en måte stuet bort der nede. Du har ikke kvittet deg med den. Dere vet, halvparten av disse tingene – nei, åtti prosent av tingene i kjelleren – kast det ut. Du kommer aldri mer til å bruke det, men du holder skyld der nede bare som en påminnelse, bare fordi du ikke er villig til å gi slipp på det.

For mange av dere er den på loftet, ovenpå, på en måte det en kan kalle superbevisstheten versus underbevisstheten. Dere har den der oppe i superbevisstheten, og jeg vil si at det er det mest problematiske, når den er der, for dere …, dere vet, dere tenker ikke så mye på loftet deres, dere vet, der oppe. Men det er der og blokkerer. Dere vet, superbevissthet, oppåpningen, det blokkerer på en måte ting. Dere plasserer det der oppe, og på en måte glemmer dere det, men det hindrer dere dit dere skal.

For mange av dere er skylden på soverommet. Seksuell skyld er den sterkeste skylden av alle. Den seksuelle skylden er faktisk sterkere enn en skyld som en har ved å skade/såre en annen person, selv myrde en annen person. Seksuell skyld er den sterkeste av alle. Og enten det handler om en skyld der du tror at du bare er en stor, gammel pervers, om du har manipulert andre, det kan til og med være i et tidligere liv. Seksuell heksekunst er den mest effektive av alle. Du tar litt sex inn i heksekunst, og det er kraftfulle greier, og noen av dere har lekt med dette i tidligere liv. Men når den er i soverommet, er den skikkelig klebrig, skikkelig ekle greier.

For mange av dere er den i stua. Den er der. Dere har parkert skyld i stua, og dere lar egentlig ikke dere selv leve. Dere danser kontinuerlig rundt skylden som er i stua, stedet der du skal leve.

For noen av dere, slik som Paul, er den på kjøkkenet. Hvordan du bringer inn energi, hvordan du nærer og tar vare på deg selv. Og så dukker den opp i kroppen, hvis skylden din er på kjøkkenet ditt.

Noen av dere har den i skap. Ikke så mye på badet. Det er merkelig nok ikke så mye skyld på badet. Jada. Jeg antar dere har andre måter for å kvitte dere med ting på.

Men se litt på det. Hvor er denne skylden? Hvor bor den?

Og nå, den neste delen er, vi skal ikke prøve å forstå, vi skal ikke prøve å foreta noen psykoanalyse når det gjelder skyld. Det er tid for at dere forstår at det er en forbannet lek som dere leker. Det er det hele. Dere leker deres egen offer-lek. Offer mot offer, menneske mot offer. Det kan ikke fortsette. Punktum. Du kan ikke gå inn og prøve å bøte på skyld, for det gjør bare skyld større. Faktisk så energetiserer du den. Men når du forstår at det er en stor lek, at det er en stor måte for å teste deg selv, og en stor måte for å holde deg selv tilbake, og om du bare kvitter deg med skyld, vil du være fri til å komme frem, til å fly, til å sveve.

Men dere vil prøve å holde fast ved den. Dere vil prøve å gjøre en masse makyo-ting. Dere hørte alt her i dag. Det var makyo. Det var distraksjoner. Det var ikke å svare på spørsmålene. Det var en masse ting, og dere vil prøve å gjøre det. Dere vil prøve å finne ut av det i sinnet. «Hva har jeg skyldfølelse for?» Og jeg kan garantere at dere alle har ting når det gjelder skyld. Selv-offer-het. Det er bare tid for å slutte å leke den leken. Det er det spørsmålet som trengs å bli besvart; «Er jeg klar til å slutte å leke leken med å være mitt eget offer? Er jeg klar til å slutte med selvtestingen?»

Skyld er noe merkelig. Skyld er veldig unikt for menneskene, i hvert fall begynte det her. Dere går inn i andre riker, andre vesener, og de har ikke problemer med skyld. Menneskene har virkelig perfeksjonert skyld.

Skyld begynner først som en bedømmelse, det menneskelige sinnets bedømmelse; «Er det riktig eller galt?» Så blir det til skyld, noe som ikke lenger er mentalt. Det er emosjonelt, og det går i blodet, bokstavelig talt i blodet, inn i blodårene i livet ditt, inn i blodårene til energiflyten og alt annet. Og fra denne skylden, tørker det dere ut. Det vil tørke dere ut.

Og skyld får også drama til å komme frem. Mange av dere, hvis dere ser på livene deres, må alltid ha litt drama. Det er et direkte forhold mellom skyld og drama, for når dere begynner å føle skyld, kutter det av en veldig naturlig livsflyt i energi. Så må dere ha drama for å få opp denne energien igjen, og så får dere skyldfølelse når det gjelder drama, og det er et selv-repeterende problem.

Poenget med alt dette er det vi tidligere har snakket om, særlig på den Seksuelle Energi Skolen, om det å være offer eller være misbruker i forhold til den ytre verden. Men nå handler det om å se på hvordan dere leker offer-leken med dere selv, med skyld.

Hvis du er klar, er det tid for å anerkjenne at det er tid for å avslutte denne leken. Ikke mer skyld. Ikke mer skyld, og en del av dere vil insistere på å holde fast ved det; «Jeg var en dårlig person. Jeg må føle skyld.» Aldri mer! Det var det. Ferdig. Tørk plata ren, og det er da problemene vil komme frem; «Kan jeg virkelig bare tørke plata ren?» Og så vil skylden snakke og si; «Nei, nei. Det kan du ikke. Du kan ikke komme deg så lett over det. Det vil ta lang tid. Vi må jobbe med det. Vi må forholde oss til det og behandler det, det indre barnet og alt det der.» Det er som om; nei. Slutt å leke denne leken!

La oss bare gjøre en merabh slik at vi ikke blir mer mentale om det. La oss ta et godt og dypt pust.

Blåse i stykker skyld – Merabh

Den menneskelige opplevelse har en masse følelse av skyld.

(Musikken begynner)

Og den bygger seg opp og bygger seg opp, og gjør en virkelig til et stort offer.

Vi kommer til dette punktet, kommer inn i sann, legemliggjort Realisering, vi kommer til dette punktet, og for deres del handler det om å ta en beslutning. En bevisst beslutning sammen med Mesteren som sitter der og venter, Jeg Er. En bevisst bestemmelse fra deres side. Vil du slutte å leke leken med å være offer for deg selv?

Dere vet hvordan det er å vær offer for eksterne ting – dårlige familier, dårlige forhold, tap av forretninger, alt det der. Vi har kommer over det. Når må vi gjøre noe med det at du er et offer, leker et offer i forhold til din egen skyld. Se hvordan skyld har fått deg til å leve livet ditt, ta beslutninger, hvordan det har fått deg til å ikke nyte mange av tingene i livet ditt.

Jeg vil si at det verste å gjøre med skyld er å prøve å prosessere den, forholde seg til den på noen måte, dykke inn i den, få rådgivning i forhold til den. Det er akkurat det skyld vil.

Men si; «Jeg er ferdig med å leke offerleken med meg selv, Leken er over. Ikke mer skyld.» Blås den i stykker. Det er det vi er her for å gjøre. Dette passe ikke for alle mennesker. Nei, på ingen måte. Det handler om deg, der vi befinner oss akkurat nå.

For å si det på en veldig merkelig måte, har mennesker, de fleste mennesker, fremdeles behov for skyld, De trenger det for å overleve, for å ha identiteten sin. De trenger dette elementet av skyld, det er fremdeles en essensiell del av livene deres.

Men ikke dere. Dere trenger det ikke lenger. Dere trenger det ikke for å regulere dere selv, hindre dere selv i å være en dårlig person.

Shaumbra har en masse avhengighet til skyld. Det er en masse skyld i forhold.

(Pause)

Og vi er her, jeg er her for å vekke dere når det gjelder leken deres.

Der er noe merkelig, spirituell skyld, dere vet, stort sett ting fra tidligere liv, som til og med går tilbake til Yeshua sin tid og det arbeidet dere kom for å gjøre. Dere brukte mange liv til å prøve å opprettholde helligheten i noe av denne visdommen fra Yeshua sin tid, følte skyld for at dere ikke gjorde det riktig. Men det er ikke viktig hva skyldfølelsen kommer av. Det er ikke viktig å prøve å finne ut av det.

Det som er viktig før vi kommer frem, før vi virkelig åpner opp, jeg må spørre deg – jeg har vært borte en måned – jeg må spørre deg nå, meg til deg, en til en; er du klar for å gi opp den leken?

Det er enten et ja eller et nei. Det er det hele. Ja eller nei, ingenting annet. Ikke si noen mellomting.

Er du klar til å gi opp skyld, være offer for deg selv? Det er en enormt stor lek, og den vil holde deg tilbake.

(Pause)

En kan si at skyld har hindret dere i å gjenta feil. En kan til og med si at skyld er litt av din egen selv-påførte straff. En kan si at skyld ikke er noe som du virkelig kan kontrollere, den bare er der, den er en demon. En kan si at den kommer fra noen annen eller fra et annet sted. Nei. Det er bare en lek.

(Pause)

Og det veldig enkle spørsmålet jeg stiller er: er du klar for å slutte å være et offer? Det er det hele. Du kan gi slipp på det som det – piiifffff!

(Pause)

Ordet «offer» blir vanligvis brukt til å referere til opplevelsene deres, forhold, det eksterne, være et offer for noen eller noe på utsiden. Jeg har aldri hørt det referert til som å være offer for seg selv – din egen skyld, skam. Skam over å være menneske. Falle fra ynde, komme til denne planeten, ta på deg en fysisk kropp.

(Pause)

Jeg skal vedde på at du aldri har tenkt på deg selv som et offer for deg selv. Men du vet, det er også noe i det som du virkelig likte. Det er noe som du virkelig likte ved å ha skyldfølelse.

Jeg er her for å vekke dere når det gjelder dette akkurat nå.

(Pause)

Skyld er en av disse interessante, på en måte emosjonelle menneskelige karakteristikkene. Den er veldig klebrig, og veldig, åh, på en måte skitten, skamfull, veldig lumsk, helt til en stopper opp litt og forstår at det er en lek. Den vil gjerne du skal tro at den er skikkelig klebrig og skitten og ekkel og lumsk og skummel der den kryper rundt overalt, overalt i huset ditt, det metaforiske huset, akkurat som kakkelakker, termitter. Den vil gjerne du skal tro det. Den vil gjerne du skal tro at det er vanskelig å bli kvitt den, at du ikke er verdig.

Faktisk så liker dere følelsen. Jada. Jada, det gjør dere. Dere liker følelsen av å ha skyld, hvis ikke ville den ikke vært der.

Jeg skal fortelle dere noe annet om skyld. Avhengig av hvordan en ser på det, er den også som teflon, dere vet, ikke-klebrig overflate. Hvis en ikke engasjerer seg i den, ikke prøver å prosessere den og finne ut av den, hvis en ikke går inn i dens emosjonelle forførelse, er den som teflon, veldig lett. Bare – svittssjj! – så er den borte.

Så på den ene siden kan en oppfatte den som veldig klebrig, ekkel, gjemt i krokene i huset ditt. Du kan ikke kvitte deg med den. Du blir offer for den, hvis det er den leken du vil leke.

Eller, du bare trekker pusten dypt, slutter å leke leken, og den er borte. Så fort er den borte.

Det er som to sider av samme mynt. Ekkel, gammel skyld, være offer, eller virkelig bare gi slipp på den. Sviiitttsssj! Borte.

Så jeg legger det på deg igjen. Det handler om et enkelt ja eller nei. Er du ferdig med å leke leken av å være offer for deg selv?

Trekk pusten godt og dypt.

Skyld, skam, de går av og til veldig dypt. Men når vi er i et trygt rom slik som dette, er det virkelig en av de enkleste måtene for å gå bort fra det.

Dette er av og til vanskelig for mennesket. Vel, de strever og sier; «Jeg kan bare ikke gi slipp slik som det», eller «holder ikke universet opptelling?» Nei, det gjør det ikke. Universet holder ikke opptelling. Det er det bare du som gjør.

Vel, kjenn litt på det. Føl Mesteren. Mesteren er visdommen fra alle livene dine.

Føl inn i det litt. Mesteren holder ikke opptelling. Mesteren gjør alt til visdom. Mesteren bedømmer ikke.

Jeg Er, selve bevisstheten, har ingen fortegnelse over riktig og galt. Jeg Er vet ikke en gang hva karma er, og bryr seg heller ikke. Alt dette er menneskelige oppfatninger.

Så, ja, du kan gå bort fra det, denne skylden, når som helst du vil. Når som helst du vil at leken skal stoppe.

(Pause)

Jeg vil at dere skal følge med på dere selv denne neste måneden, frem til vår neste Shoud.

Hvor ofte vil du tenke på det og streve med dette problemet skyld, skam? Vil du gjøre det til en mental øvelse om hvor stort offer du er? Vil du skrive historier om skyld og det å være offer, legge dem ut på sosiale medier? For hvis du gjør alt dette, er du fremdeles i denne klebrige energien. Du er fremdeles i din egen lek. Og den er din egen. Den er ingen andres. Du er fremdeles i drama.

Eller du kan bare gå bort fra det. Slutte å leke leken.

Det er ingen konsekvenser i forhold til å avslutte leken, ikke verken når det gjelder bøter eller noe som helst annet. Hvis du avslutter leken nå, gjør det deg ikke til en bedre eller verre person eller ånd. Det plasserer deg ikke tilbake på veien til Realisering, og det plasserer deg ikke lenger frem.

Enten så slutter du å leke leken, eller så gjør du det ikke. Det er det hele. Det er det hele. God og dyp pust.

Neste måned kommer vi inn i Fremkomst serien. Ikke bare begynner vi å forstå at vi har vinger, vi begynner å bruke dem. Det er derfor jeg i denne siste Shouden i Wings serien stiller dette spørsmålet; «Er du klar for å slutte å leke leken med å være skyld offer?» Det er det hele.

(Pause)

La oss trekke pusten godt og dypt.

(Pause)

Bare føl inn i hvordan det ville være – hvordan det vil være – å bare gi slipp på all denne skylden. Ikke ha den lenger.

(Pause)

Avgjørelsene dine ville være annerledes. Energi flyten ville være annerledes. Evnen til å spre vingene dine ville så visst forandre seg.

(Pause)

Og ja, til å begynne med vil du føle litt tomhet i deg, noen hull i deg. Og hvis du sier; «Jeg vil aldri mer være skyld offer», vil det bli litt tomhet, for det har vært fylt opp veldig lenge, veldig lenge, med noe av skylden din.

Men disse hullene, denne tomheten, vil fort bli oppfylt av bevissthet, av virkelige følelser, ikke disse falske følelsene, av virkelige følelser.

Skylden har tatt opp så mye plass i den sensoriske mekanismen din, at den har hindret deg i å faktisk føle alle disse andre sansene som vi har snakket om, hindret deg i virkelige følelser, fra å virkelig oppleve.

(Pause)

Og du kan se på skyld på den måten du vil. Du kan prøve å se på hvor den kan ha kommet fra, eller hvorfor den er der, hvordan den kom dit. Ingenting av det spiller noen rolle.

Det er enten tid for å slutte å leke leken din eller ikke. Og det er en enorm lek. Kanskje den største leken mennesket noensinne leker. Ja, skyld, skam, være offer for deg selv.

(Pause)

Jeg trekker på en måte litt ut tiden her, mens jeg føler inn i alle energiene deres. Og vi har gått fra forvirring til å være veldig ukomfortable, til og med litt sinne – i denne merabhen – bare gått fra forvirring, litt sinne og litt tristhet.

Og det jeg nå sanser, er at veldig mange av dere trekker pusten dypt og bare sier; «Leken tok nettopp slutt.»

Og selv om sinnet ikke helt vet hvor det skal arkivere denne leken, hvordan det skal tenke på den, har du nok intuitive, iboende følelser til å si; «Leken slutter. Jeg vil ikke fortsette å leke den.»

Det er ingen lek på utsiden. Det er en lek på innsiden. Skyld.

La oss trekke pusten godt og dypt.

(Pause)

God og dyp pust.

(Musikken slutter)

Så jeg vil si at rundt 38 prosent av dere klart har svart på spørsmålet; «Vil du slutte å leke leken?»

Det er ikke noe kappløp. Det er ikke noen tidsbegrensning for resten av dere, men noen av dere tenker på det. Så hører dere dere selv si «Ja», og neste minutt sier dere «nei», og så er dere rett tilbake i leken. Men jeg gir dere 24 timer til å ta denne beslutningen, ja eller nei. Og igjen, vi vil ikke over-behandle dette, men skyld er en enorm selv-påført lek. Det er det hele. Selv-påført lek. Den vil binde opp energien deres, og binde opp Realiseringen. Du kan gi slipp på den bare ved å si; «Jeg er ferdig med leken.» Og så ikke bekymre deg for det. Ikke behandle det. Det vil dra på egenhånd. Det vil være som teflon. Men hvis du dykker inn i det og begynner å analysere det og alt annet, er det skikkelig, skikkelig, skikkelig klebrig.

Så la oss trekke pusten dypt. Du har 24 timer til å vurdere og så gå videre inn i Fremkomst.

Og med det, uansett hva du bestemmer deg for, husk …

ADAMUS OG PUBLIKUM: … alt er vel i hele skapelsen.

ADAMUS: Takk. Takk (applaus).

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.