Presentert i Crimson Circle

5 august 2017

www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, professor Adamus Saint-Germain.

Mine kjære venner, dagens samling, den første i Wing serien, blir kanskje litt kortere enn vanlig.

LINDA: (kommer med en gavepose). Dette var en Shaumbra presang til deg …

ADAMUS: (avbryter henne). Eh! Eh-eh! Det blir kanskje litt kortere enn vanlig i dag. I dag er jeg i litt av et humør.

LINDA: Det oppfattet jeg! Ohh! (Publikum sier “Ohh!”)

ADAMUS: Det er ikke bakrus. Det er bare humøret. Jeg skal forklare det om en liten stund, men vi ser bort fra vittighetene når vi nå går inn i det. La oss trekke pusten godt og dypt (Adamus ler, og publikum responderer).

Ja, jeg er i litt av et humør. Jeg skal forklare om litt. Men før vi begynner vil jeg gjerne vite – Linda med mikrofonen takk …

LINDA: Kanaliserer du Blavatsky? (Latter).

Menneske eller Mester?

ADAMUS: Hvem er her i dag? Hvem er her i dag? Er det mennesket, eller er det Mesteren? Vær så snill, gå til publikum.

LINDA: Ohh! Ok.

ADAMUS: Hvem er her i dag? Som jeg sa, er jeg i litt av et humør, litt ute av lage. Hallo Edith.

LINDA: Sier du det?

ADAMUS: Hva er det som skjer? (Litt latter).

EDITH: Hei du vakre. Jeg elsker deg.

ADAMUS: Du holdt meg våken her om natten, Edith.

EDITH: Flott.

ADAMUS: Jada. Ikke med klagene dine, men med alle de søte ordene. (Noen sier «åhh!» og «hallo, hallo!», Linda ler). Så kjære Edith, hvem er her i dag? Edit, mennesket, eller Mesteren?

EDITH: Begge.

ADAMUS: Begge. Hvilke prosentandeler? I hvilken grad?

EDITH: Um, nittifem prosent Mester og fem prosent menneske.

ADAMUS: (Adamus later som om han ler, litt latter). Ok, ok. Jada, vi har det på film, har det til senere. Ok. Ja. Hvorfor er Mesteren her?

EDITH: For å lære noe av deg.

ADAMUS: Det er ingenting å lære. Det er ingenting å lære. Atten år, over 200 Shouder, nok innhold fra workshoper til å fylle 22 bøker. Det er ingenting å lære Mester. Hvorfor er du her? Jeg sa at jeg er i litt av et humør i dag.

EDITH: Ja, det skal være visst. Kan du gi meg et hint?

ADAMUS: Nei (litt latter). Hvis Mesteren er her, trenger Mesteren overhodet ikke noe hint.

EDITH: Vel, jeg er her bare for å høre på deg, så jeg vet ikke noe annet å si.

ADAMUS: Fint, fint. Eller faktisk ikke så bra.

Neste. Hvem er her i dag? Jeg vil vite hvem som er her, er det Mesteren, eller er det mennesket? Ja.

PATTI: Jeg Er Her, min Mester.

ADAMUS: Jeg Er Her.

PATTI: Ja.

ADAMUS: Vel, er det mest menneske eller mest Mester? I hvilken grad?

PATTI: Mest Mester.

ADAMUS: Mest Mester. Hvilken prosent? Hvilken grad?

PATTI: Nittiåtte prosent.

ADAMUS: (Adamus hoster igjen og hun ler høyt). Har dere en sirene der bak for makyo? «Erhh!» Nittiåtte prosent. Så Mester, hvorfor er du her?

PATTI: For å danse.

ADAMUS: For å danse. Så hvorfor danser du ikke?

PATTI: Men det gjør vi.

ADAMUS: Ikke noe dårlig svar. Jeg lar det være med det.

Neste. Hvem er her i dag, menneske eller Mester? Hva står det på den T-skjorta?

NAZAR (mann): Jeg er offisielt i Sart’s “fuck off” klubb.

ADAMUS: Jeg forstår ikke. Jeg visste, jeg snakket syv språk flytende … (Nazar demonstrerer at T-skjorta hans sier «Fuck off» når den blir brettet på en bestemt måte, litt latter).

NAZAR: Takk, Sart (mer latter).

ADAMUS: Det er å gjøre problemene mine større, gjøre pinen min større. Jeg er i litt av et humør i dag, og det ble nettopp verre. Hva betyr det for deg?

NAZAR: Denne T-skjorta?

ADAMUS: Ja, ja. Jada.

NAZAR: For å være ærlig er dette det nye mottoet i livet mitt.

ADAMUS: Det er mottoet ditt.

NAZAR: Ja.

ADAMUS: Ok. Er det mennesket eller Mesteren som sier det?

NAZAR: (nøler litt). Jeg må si at det avhenger av situasjonen.

ADAMUS: Jada. Situasjonen akkurat nå, du og jeg som står overfor hverandre, Mester, menneske, ber meg om …

NAZAR: Å, du ser det på den måten. Ok.

ADAMUS: Det gjør jeg. Jeg sa at jeg er i litt av et humør i dag (noen sier «å fy flate», latter). Og det blir verre og verre.

NAZAR: Ja, Mesteren.

ADAMUS: Mesteren.

NAZAR: Mesteren, ja.

ADAMUS: Mester.

NAZAR: Javisst.

ADAMUS: Det aksepterer jeg. Jeg aksepterer det. Hvis mennesket hadde bedt meg om å gjøre Sart-ting, eh, nei. Mennesket har ingen grunn til det og ingen rett til det. Mesteren kan gjøre det hele dagen. Takk for at du er en Mester.

Neste. Hvem er her i dag, menneske eller Mester? Dette er nesten verre enn da jeg var i bakrus. Hvem er her? Menneske? Mester?

JANE: Mesteren.

ADAMUS: Mesteren. I hvilken grad, hvilken prosent?

JANE: Et hundre prosent. Ja.

ADAMUS: Mm! Øynene dine lyste opp da du sa det. Hvorfor? (Hun nøler). Hvordan var uken din som ledet opp til dette? Menneske eller Mester?

JANE: Litt begge deler.

ADAMUS: Litt begge deler.

JANE: Litt begge deler.

ADAMUS: Ja. Så hvorfor er Mesteren her? Av hvilken grunn?

JANE: Fordi det er slik jeg føler det nå.

ADAMUS: Hvordan føler du deg?

JANE: Jeg føler meg åpen og ekspandert.

ADAMUS: Hvor lenge vil det vare?

JANE: Så lenge det varer (litt latter).

ADAMUS: Jeg skal fortelle deg hva som virkelig irriterer meg om en liten stund. (Mer latter). Og det handler ikke om deg, men det handler om meg, hvorfor det irriterer meg. Jada, så lenge det varer. Hva skjer når det ikke varer? Når det faller fra hverandre, og du er rett tilbake i menneskeligheten?

JANE: Ja, men i dette øyeblikket …

ADAMUS: Hva gjør du når det skjer?

JANE: Jeg bryter sannsynligvis sammen i gråt.

ADAMUS: Ok. Den kjøper jeg.

JANE: Jada.

ADAMUS: Jada. Og hva skjer når du bryter sammen i gråt?

JANE: Da kommer Mesteren tilbake og jeg tillater.

ADAMUS: Ok, fint. Jeg skal ta en pause her. Hva var det du ville vise meg her? (Til Linda). Jada, og vi skal ta opp igjen … dere tenker på det, for du får kanskje mikrofonen, menneske eller Mester. Hva er det i posen?

LINDA: 3 august, gratulerer med dagen.

ADAMUS: Det var den fordømte bursdagen min. Så, fint.

LINDA: Den forbannede bursdagen din? (Noen sier «å, jøss»).

ADAMUS: Så … (han åpner gaven, som er to kaffekrus). Å, de er vakre. Ja, de er virkelig vakre (litt applaus). Fleur de lis. La oss synge gratulerer med dagen til meg.

ADAMUS OG PUBLIKUM: (synger). Gratulerer med dagen. Gratulerer med dagen.

ADAMUS: Greit, det holder (Linda ler).

PUBLIKUM: (fortsetter å synge) Gratulerer kjære Adamus. Gratulerer med dagen.

ADAMUS: Det var mennesket som sang (Linda ler). Disse er vakre. Takk.

LINDA: Kult! (Noen roper “Wow!”). Kult!

ADAMUS: Vi har ting å gjøre. Vi har ting å gjøre.

LINDA: Takk, Alice. Takk, Alice.

ADAMUS: Takk. Takk for det Alice. Det var vakkert (litt applaus). Du får to poeng fra meg i dag. Ja. Takk.

LINDA: Jeg tror det betyr at hun fortjener mikrofonen! (Linda ler).

ADAMUS: Hun fortjener mikrofonen! (Litt latter) Menneske eller Mester som sitter her? Og igjen, takk for den vakre gaven.

ALICE: Gleden er på min side.

ADAMUS: Veldig vakker.

ALICE: Det minnet meg om deg. Jeg måtte kjøpe det.

ADAMUS: Kan vi få et nærbilde av det? Vent litt. Vi gjøre en filmstudio ting (Alice ler når kamera zoomer inn på kruset hans). Det er vakkert. Jeg smiler over kruset. Jeg er ikke i humør. Jeg må få ansiktet i orden her. Sånn ja. (Linda ler høyt, og publikum ler). Takk. Ok. Vi går videre. Greit, la oss komme tilbake til det. Menneske eller Mester?

ALICE: Akkurat nå begge deler.

ADAMUS: Begge deler.

ALICE: Sannsynligvis femti-femti.

ADAMUS: Femti-femti. Du kan med andre ord ikke bestemme deg.

ALICE: Eh, nei.

ADAMUS: (hermer etter henne). Ehh, egh!

ALICE: Ja, nei.

ADAMUS: Femti, eh. Jada.

ALICE: Denne dagen er så definitivt mer menneskelig enn andre dager.

ADAMUS: Ja, ja. Hvorfor det?

ALICE: Å, javisst. Jeg følte det da jeg kjørte hit også.

ADAMUS: Hva skjedde?

ALICE: Jeg var irritert.

ADAMUS: Irritert ja.

ALICE: Det er liksom denne seriøsiteten.

ADAMUS: Litt av et humør, jada.

ALICE: Det er noe tungt.

ADAMUS: Tungt, seriøst.

ALICE: Jeg vet ikke hva det er.

ADAMUS: Jada, gruppen her …

ALICE: Og jeg tror ikke Mesteren ville føle det, så det må være mennesket.

ADAMUS: Er det gruppeenergien?

ALICE: For meg føltes det som Shaumbra.

ADAMUS: Jada.

ALICE: Og ikke massebevisstheten.

ADAMUS: Ja, ja. Denne gruppen her.

ALICE: Ja, det kan være.

ADAMUS: Ja, ja.

ALICE: Ja, hva er det som foregår? Det er Sart sine T-skjorter. Det er de forbannede T-skjortene.

ADAMUS: Etter dette kommer de selvfølgelig til å hate deg!

ALICE: Hehh! Hehh! Hehh!

ADAMUS: Ja, du hadde det bra …

ALICE: Nei, jeg tar det på min egen kappe.

ADAMUS: En helt perfekt dag, og så plutselig; «Åhh! Jeg får denne følelsen.» Jada.

ALICE: Mm hmm.

ADAMUS: Jada.

ALICE: Jada.

ADAMUS: Du følte sannsynligvis inn i de to prosentene med menneskelighet som er her i dag.

ALICE: Ååååh! (Linda ler).

ADAMUS: Ok.

ALICE: Hehh! Hehh!

ADAMUS: Ja, bra. Neste og siste.

LINDA: Noen frivillige? Det er faktisk ganske skremmende.

ADAMUS: Ja, og i dag kan du plukke på staben også.

LINDA: Å. plukke på staben i dag ja.

ADAMUS: Javisst, javisst, de er del av det.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Ah! Fint, fint. Menneske eller Mester her i dag?

LINDA: Mark, her.

ADAMUS: Ja, noen må kjøre kameraet ditt.

JEAN: Kom igjen, svar.

ADAMUS: Ja, jeg forstår det slik at du også har bursdag i dag. La oss synge gratulerer med dagen.

ADAMUS OG PUBLIKUM: Gratulerer med dagen. Gratulerer med dagen. Gratulerer kjære Gaelon …

ADAMUS: Det er så fint å være 22.

PUBLIKUM: Gratulerer med dagen.

ADAMUS: Ok, fint.

GAELON: Det var ikke nødvendig. Takk.

ADAMUS: Ja, ja. Men du likte det. Det er … jada. Det går inn i Crimson Circle sine årbøker. Menneske eller Mester her?

GAELON: Jeg føler det er mye begge deler.

ADAMUS: Hvilken prosent?

GAELON: Uh … (han nøler og sukker).

ADAMUS: Finn på et tall.

GAELON: Egentlig 80 prosent av begge.

ADAMUS: Åtti prosent.

GAELON: Jada.

ADAMUS: Å, det er faktisk – jeg kjøper den. Ja, ja.

LINDA: Interessant matte.

ADAMUS: Ja, hvem vinner? Hvem vinner her? Hvem vinner akkurat nå?

GAELON: Mennesket tror at det vinner.

ADAMUS: Mennesket tror at det vinner. Ok. Greit svar. Fint svar. Hvorfor?

GAELON: Hva mener du?

ADAMUS: Hvorfor er det mennesket som vinner dette mellom, du vet, menneske og Mester? Hvem er tilstede her?

GAELON: Fordi det vil.

ADAMUS: Fordi det vil. Å, å, den lille drittungen. Ok.

GAELON: Ja (litt latter).

ADAMUS: Fint, jada. Fint. Takk. Takk.

Nå skal jeg fortelle hvorfor jeg er i litt av et humør.

LINDA: Å, nei.

ADAMUS: Og jeg skal fortelle dere her og nå at det er to store poeng i denne Shouden, den første i Wing serien, og jeg skal fortelle dere nummer en og nummer to, og så kommer dere til å prøve å huske hva det var på slutten av dagen. Det er to enkle poeng, og dere vil sannsynligvis glemme det. Men det er derfor vi har Shoud sammendraget.

Adamus’ humør

Grunnen til at jeg har dårlig humør i dag, er at jeg har tidligere og fremtidige aspekter som er kaotiske, og de plager meg, og de plager hverandre, og livet er bare et rot.

Vel, dere … jada, er det ikke fryktelig? Det er som å være i et rom med barn som slåss og skriker. Vel, dere sier sannsynligvis «Men Adamus, du er en slik fantastisk Oppsteget Mester, sannsynligvis den mest fantastiske av alle.» Jeg vet at dere sier det (litt latter).

SART: Og smart!

ADAMUS: Og smart, ja, og alt annet. Og dere sier sannsynligvis; «Så jeg trodde at alle problemene dine forsvant da du ble Oppsteget Mester.»

Ah! Der er et veldig viktig poeng. Det er ikke et av de to poengene, men det er et veldig viktig poeng. Selv om du har tillat Realiseringen din, selv om du er en legemliggjort Mester på planeten, betyr ikke det at du ikke kommer til å høre bråket til aspektene dine. De er ikke i fortiden, de er her, akkurat nå. De er ikke i fremtiden, de er her, akkurat nå.

Så av og til kjære Mester som sitter her – som er rundt 20% Mester, jeg beklager å si det, 80 prosent menneske, men nå snakker jeg til Mesteren – du kommer til å høre dette bråket og oppstyret, og av og til vil det slite ut den oppstegne ræva di (litt latter), på grunn av alt dette. Og du kommer til å være som en hjemmeværende mor med skrikende barn, du har lyst til å løpe din vei. Du får lyst til å løpe fra barna dine eller sende dem på evighetsleir (mer latter), og du kommer til å være veldig lei av det. Det er ikke uvanlig, og det bør ikke fornektes. De bråker.

Jeg skal fortelle dere hvor ille det er. Jeg våknet opp midt på natta med hodepine. Jeg sover egentlig ikke, men det passer inn i historien. Jeg våknet opp midt på natta. Jeg har et aspekt som akkurat nå bokstavelig talt gråter, han går konkurs. «Åh, jeg mister alle pengene mine. De kommer til å ta fra meg alt sammen. Jeg er et slikt strålende vesen, men jeg går konkurs. Å, vær så snill gud, hjelp meg.» Og dette var ikke et av mine religiøse liv, kjent som Mark Twain. Han var ganske kynisk når det gjaldt alt. Men dere vet, denne kynismen blir plutselig vasket bort med småting som konkurs, for han var ikke så flink med penger, han var ikke så flink å forvalte energien sin. Ta hintet her – penger er bare energi. Han gikk konkurs, for han forvaltet ikke energien.

Vel, han er der og gråter over at han har mistet alt, og mest av alt aktelsen sin. Aktelsen hans. Han var i ferd med å bli ganske kjent. Alle gikk ut fra at han måtte ha masse penger, men han styrte dem ikke godt. Så akkurat nå skriker han ut; «Å, kjære gud, velsignede jomfru Maria, Jesus på korset, vær så snill, vær så snill, vær så snill. Jeg trenger litt hjelp nå, bare litt penger.» Dere vet mine venner, høres det litt kjent ut for noen av dere? «Vær så snill! Jeg gjør hva som helst. Jeg skal begynne å gå til skriftemål. Jeg gjør det som skal til. Men jeg trenger hjelp.»

Først og fremst dumme Mark Twain, gud bryr seg ikke. Gud har et utfordrende gammelt smil og sier; «Se på Mark Twain, del av St. Germain» - St. Germain, Mark Twain, alt fungerer sammen (litt latter) – «men se på dette. Se hva som skjer.»

Vel, en skulle tro at gamle Mark med sin vidd, sitt intellekt og sin kynisme liksom ville rope på seg selv eller meg, og si «Hallo du svære karen der oppe! Du! St. Germain som har det travel i Klubben for Oppstegne Mestre, som er kjent over hele verden, faktisk over hele universet for det strålende arbeidet ditt, hva med litt hjelp her? Jeg går konkurs.» Hvis han hadde åpnet opp for noe som allerede er i ham, kunne jeg hjulpet litt til. Ikke så mye, men jeg kunne gitt et kortsiktig lån med lav rente (latter). Jeg kunne ha hjulpet til litt og fått ham over kneiken. Og så fulgt med på at han et par måneder senere gikk konkurs. For den sanne skaperen og den sanne Mesteren gir frihet til alle sine skapelser og uttrykk. Jeg holder ikke fast ved Mark Twain. Jeg er ikke investert i dagliglivet hans. Han styrer det. Ja, det er del av meg. Det er del av enheten i meg, men jeg prøver ikke å diktere livet hans.

Vel, det får det nesten til å høres ut som et foreldre-barn forhold, eller en form for ufølsomt forhold. Overhodet ikke. Det kalles ekte medfølelse. Skape et liv, tillate et liv, og så gi det frihet til å utforske og oppleve og ha sine historier, mens Mesteren som nå blir litt mer tilstedeværende i rommet akkurat nå – vi er opp i rundt 24 prosent Mester. Sakte, sakte, det er kanskje ikke så høyt. Som alltid er jeg generøs i dag.

Så den sanne Mesteren gir denne friheten til alle deler av seg selv, prøver ikke å kontrollere, prøver ikke å lage det fint for dette livet, for – jeg kommer til det senere – alt er bare en historie. Det er det hele.

Jeg har et annet aspekt, en annen forfatter, som virkelig driver meg til vanvidd, irriterer meg veldig. Og dere forstår, fordi jeg har levd mange liv på Jorden slik som dere, kan jeg relatere til all støyen fra mennesket, all hylingen og klagingen og frykten og bekymringene (noen gjesper) og gjespingen og alt annet, søvnigheten. Når Mesteren kommer inn, blir mennesket søvnig. Det er greit.

Men jeg har dette andre forfatter-aspektet. Dere vet, jeg hadde dette med forfattere, og jeg brukte noen liv som forfatter. Enda en forfatter dere kanskje kjenner som Shakespear. Shakespear. Vel, denne forfatteren er en skikkelig blemme. Jeg mener, fører til mer stress og flere problemer.

Vel, en skulle tro at dette vesenet som blir sett på som en av de største forfatterne noensinne, at dette aspektet ville være veldig rolig, ha fred, men slik er det ikke. Dette aspektet – jeg tør nesten ikke å si at det er mitt eget, men jeg antar jeg må det – dette aspektet liker ikke skrivingen sin. Jeg liksom «Hva? Du gjør gode penger. Folk flokker seg rundt deg. Du kommer til å være kjent i historien i tusenvis av år. Det kommer til å være sommerspill i parken bare på grunn av deg, og du syter?” – noe han gjør til meg hele tiden – «du syter?» Han syter fordi han ikke liker skrivingen sin. Han liker ikke skrivingen sin! Jeg antar det er slik for mange kreative typer. De skaper noe strålende, men av en eller annen grunn liker de det bare ikke. De vil ikke vise det offentlig, eller det var ikke bare nok, eller de burde ha jobber litt mer med det.

Shakespear liker ikke skrivingen sin fordi han tror at han skriver for publikum i stedet for til hjertet sitt. Det jeg sier er at det egentlig ikke var det han ville skrive, men det fungerte. Det trakk til seg store mengder. Det gjorde ham berømt, og det vil fortsette å gjøre ham berømt. Han går gjennom et internt opprør om seg selv – «Burde jeg skrive fra meg til hjertet mitt som den sanne poeten jeg er? Eller bør jeg skrive for kommersielle formål?»

Vel, det er så enkelt som å si; «Kjære Shakey (latter), bare gjør begge deler. Gjør begge deler! Skriv de andre greiene dine under et pseydonym hvis du er bekymret for at folk går glipp av poenget eller at det forvirrer dem. Skriv under et annet navn. Skriv fra hjertet ditt.» Men han er i et selvpåført emosjonelt, psykologisk dilemma, og jeg er ærlig talt litt lei av det. Jeg er skikkelig lei av det.

Han tar ikke kontakt med meg. Han tar ikke kontakt med gud. Alt handler om den indre sårede forfatteren, og han er besatt av det, fortsetter og fortsetter.

Og mens jeg har all denne støyen som pågår, og dere tror at livet er tøft, en har all denne støyen som pågår, har jeg enda et aspekt. Det er faktisk, tro det eller ei, det opprinnelige «Å være eller ikke være» aspektet. Å, det var ikke Shakespear som først skrev disse ordene. Det var aspektet mitt kjent som Plato. «Å være eller ikke være.» Så filosofisk. Så fullt av … greier.

Vel, Plato blir egentlig sett på som designeren, implementøren av det moderne vestlige samfunn, selv om han levde for lenge, lenge siden. Han har slike konflikter akkurat nå. Han blir filosofisk.

Dere vet, når jeg sier til dere at dere kan si det dere vil unntatt «Jeg vet ikke», er det fordi jeg er så lei av Plato. «Jeg vet ikke. Å være eller ikke være. Verden er svart. Verden er hvit.” Som Oppsteget Mester gjør det meg gal. Dere tror at dere har det tøft i dag, dere tror dere har problemer, men jeg har alle disse tidligere livene – og fremtidige liv – aspekter som stadig klager, stadig går gjennom dillemaene sine.

Så jeg er på vei fra Klubben for Oppstegne Mestre til studio i dag, og jeg begynner å høre klagingen deres og problemene deres og dillemaene deres og de konfliktene som pågår i livene deres, fra den menneskelige siden, ikke fra Mesterens side. Og la meg fortelle dere hva som bråker mest, mennesket eller Mesteren? Mennesket. Mennesket liker å bli fastlåst. Virkelig, virkelig, virkelig. Jeg mener, Shakespear. Ville dere ikke alle ha vært Shakespear? Ville dere ikke ha gått inn i historien? Og her er han “Å, jeg skriver ikke fra hjertet mitt. Jeg skriver for publikum.» Hold opp. Så skriv fra hjertet ditt. Jeg mener, hvor enkelt kan det være?

Og dere vet, når de trenger hjelp, litt kjærlighet, litt energi, kommer de ikke til sitt høyere selv. De kommer ikke til den Oppstegne Mesteren som tilfeldigvis så strålende har steget opp fra planeten for ikke så lenge siden. Neida. De går til kirker. De går til andre folk. De går til alkohol, stoff eller slike ting. Jeg har dette ordtaket; “Alle andre steder enn på innsiden. Alle andre steder enn til dere selv.»

Så jeg følger med ham. Jeg følger med ham når det gjelder all sutringen, alle livsproblemene, når svaret er akkurat her. Vil de lytte til meg hvis jeg kommer? Vil de lytte til onkel Adamus (litt latter) når han sier «svaret er veldig enkelt.» De vil ikke høre det. De har det alt for moro med leken sin.

Så jeg er i litt av et humør i dag, jeg har ikke fått sovet så mye i det siste. Høres det kjent ut? (Publikum sier «jada») kjære Mestere?

Og bare tenk på det kjære Mester som sitter her i dag og som ser på, du må egentlig bare forholde deg til et menneskelig aspekt akkurat nå. Jeg må forholde meg til dusinvis (noen sier «uff»). Åååå! Ååååå! Det er derfor jeg er i dårlig humør. Og jeg ber deg kjære Mester – vi er oppe i rundt 27 prosent akkurat nå, det blir stadig bedre – jeg ber deg om å virkelig føle inn i det som foregår der inne i fugleburet. Hva er det som foregår i fugleburet? Hva er det som foregår inne i deg?

Det er en masse oppstyr. Det er en masse forvirring. Det er en masse hyling som pågår, og det krever egentlig ikke så mye fra dette menneskelige aspektet, ikke så mye for å kunne si «La oss være klare. La oss få noen svar her, og la oss bevege oss gjennom det.» Det er en masse bråk som pågår der inne, og det kommer til å fortsette å skje. Det forsvinner ikke, for dere har tidligere liv og fremtidige liv som alle skjer akkurat nå.

Det du gjør kjære Mester, er at du trekker pusten dypt. Du blir ikke fanget i det. Du tillater det. Du tillater det. Jada. Du kommer til å ha tidligere liv som kommer opp – ikke bare dette livet, men tidligere og fremtidige liv som kommer opp – lager en masse bråk. Trekk pusten dypt, og tillat det. Og ved det punktet, vil et av disse tidligere eller fremtidige livene ha fått nok, og det vil si «Ok, Jeg Er den Jeg Er, men ehh, jeg fatter det egentlig ikke. Så hjelp meg Jeg Er den Jeg Er, jeg åpner endelig opp og tillater. Jeg er endelig klar til å lytte.» Og så er det dette aspektet, tidligere eller fremtidige, egentlig akkurat nå, og du kan jobbe med det. Og det handler ikke om veiledning, Det handler ikke om å behandle. Det handler ikke om å si; «Å, kjære Shakespear forfatteren,» eller noe slikt. Det handler om «Trekk pusten dypt og tillat», og disse to poengene som vi skal snakke om i dag. Det er det du sier til dem.

Og i mellomtiden Mester, som er – nå er vi over 30 prosent, vi kommer oss, ved slutten av sendingen er vi kanskje over 50 prosent merket – i mellomtiden, Mester som du er akkurat nå – du jobber deg ikke til Mester, du prøver ikke å være Mester, du bare tillater Mesteren – denne Mesteren, du, trekker pusten dypt. Du hører all støyen, alt bråket og alt annet, og du setter deg på parkbenken eller en fin stol, og du drikker litt av det vakre kruset ditt, forhåpentligvis fylt med noe annet enn kaffe, kanskje litt vin eller hva det måtte være, du trekker pusten dypt, og du føler inn i alle historier du noensinne har vært og noensinne vil bli.

Og plutselig er det på en måte som å smøre bremsene, smøre giret. Plutselig trekker du pusten dypt som Mester, og du bare føler inn i de fantastiske historiene som pågår. Og plutselig tar det gnissingen bort, friksjonen, spenningen. Og plutselig, slik jeg gjorde i går kveld, trekker du bare pusten dypt, og du lener deg tilbake og følger med på filmen om vesenet ditt. Det er det hele. Du blir ikke opphengt i det, for du forstår, Mesteren forstår at alt ordner seg. Shakespear skrev fantastiske ting. Mark Twain, jeg elsker det han skrev, og de har gått inn i historien. Vel, hvor mange vesener kan si det? At de har en Plato, en Shakespear og en Twain med seg? Du bare lener deg tilbake og slapper av, og du forstår at det bare er strålende, store, fantastiske historier.

La oss gjøre det akkurat nå. La oss bruke en liten stund til det kjære Mester. Så lett er det.

Ja, det er det store OG. Det er alt dette som pågår. Mesteren tillater seg ikke å bli tynget ned av alt dette. Faktisk så er Mesteren fascinert over å observere at det pågår. Dette er det neste nivået. Det er hit vi skal. Det er det dere gjør akkurat nå.

Så jeg kommer fort over det dårlige humøret mitt. Jeg er rask … ja, sier dere (ler), «Gudskjelov». Det betyr ikke at jeg skal være snill i dag. Dere vet hvordan det er når dere er i dårlig humør? Og så letter plutselig tåka og forvirringen, og alt begynner å løfte seg. Det er liksom; «Å, skitt! Jeg vil ikke være i godt humør. Det var morsomt å være i dårlig humør. Ikke få meg til å le. Ikke få meg til å smile.» Det er liksom der jeg er. Humøret løfter seg, men jeg liker det liksom likevel. Dere vet? Og det vet jeg at dere også gjør.

Ingen kommentar fra Linda på det.

LINDA: Jeg gjemmer meg (latter).

ADAMUS: Linda gjemmer seg. La oss få et bilde av Linda som gjemmer seg, og hun liksom …

LINDA: (ler) Linda gjemmer seg!

ADAMUS: Og hun sier liksom «Jøss!» Hun er ikke en gang i publikumsområdet, hun gjemmer seg veldig (Linda ler).

Edderkoppens nett

Til mennesket, noe veldig viktig, til mennesket som sitter her. Det kommer til å fortsette å være ting i livet ditt som kommer opp. Frykt som mennesket har, og det vaskes ikke bare bort. Det er der. Jeg mener, det er energiavtrykk inne i deg. Det er frykt, det er tvil som er der, og jeg ser at dere prøver å komme over frykt og tvil.

Det er utfordringer i livene deres, og jeg ser at dere jobber med disse utfordringene. Men vet dere hva som skjer? Det er som om dere blir fanget i frykt, en emosjonell frykt som overhodet ikke gir noen mening, men den er der. Dere blir fanget i frykt, og det er som å bli fanget i et edderkopp-nett. Og edderkoppene er frykten og tvilen og usikkerheten eller hva det nå måtte være. Du blir fanget i dette edderkopp-nettet.

Vel, edderkoppen tok deg. Nå er slåssingen og kampen i gang for å vedlikeholde deg selv, for å redde deg fra edderkoppen av frykt for tvil eller inkompetanse eller hva det nå måtte være. Nå er du engasjert i en kamp. Men jeg kan si deg en ting kjære menneske. Du er i edderkoppens nett. Det er edderkoppens territorium. Edderkoppen vevde det bare for deg, og edderkoppen vet at du vil slåss. Og du vet hva som skjer i edderkoppens nett når du er der inne og begynner å kjempe, du blir mer viklet inn.

Edderkoppen kaster knapt nok bort en millimeter energi på kampen. Det behøver den ikke. Den gir inntrykk av at den slåss for å tilfredsstille mennesket som er fanget i edderkopp-nettet. Den sier «Rargh! Rargh!», men det ligger egentlig ingenting i det, for edderkoppen vet at du allerede er fanget. Du er i nettet. I det øyeblikk du begynner å slåss, er du ferdig, du er fanget, og du er middagen (Adamus humrer).

Humøret mitt kommer seg. Jeg ler! (Litt latter). Nå ler jeg. Det går mye bedre, veldig mye bedre.

Hva betyr dette når det gjelder det menneskelige deg? Et par ting. Når du treffer på denne frykten, noe du kommer til å gjøre, for du lever på planeten og du lever i kroppen – når du møter på denne frykten eller tvilen eller hva det nå måtte være, forvirringen; «Jeg klarer ikke å bestemme meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» når du er i det, så gå hele veien gjennom det. Når du begynner å oppdage at du går inn i edderkoppens nett og du vet at det er uunngåelig, du vet at det er der, så gå gjennom. Ikke stopp opp. Ikke slåss. Ikke behandle problemet. Ikke prøve å “tenke ut” problemet, for du er i nettet. Du kommer til å bli fanget. Ikke prøv å rasjonalisere deg ut av det. Ikke prøv å meditere deg ut av det. Ikke prøv å oppsøke veiledere som skal hjelpe deg til å komme deg ut, for alt du gjør er at du tar dem inn i edderkoppens nett. Det er det hele.

Når du blir konfrontert med frykt eller tvil eller usikkerhet, eller livet ditt bare er et eneste rot, så trekk pusten dypt og gå gjennom det. Gå dypere inn. Det gir ingen menneskelig mening, men ut fra en energetisk mening, er det helt passende.

Mennesket vil ikke gå dypere. Det møter på denne følelsen, skrekken midt på natta, angst av ingen åpenbar årsak. Dere har hatt det. Mennesket har motstand. “Å, angst. Hva skal jeg gjøre? Jeg må tenke meg gjennom dette. Jeg må få fram en eller annen fin liten klisje. Jeg må foreta meg en eller annen seremoniell dans eller hva det måtte være.»

Du befinner deg i nettet. Nå slåss du, og det er morsomt, for du tenker; «Nei, nei! Jeg er spirituell. Jeg er hellig og jeg chanter eller hva det nå er.» Du er så i edderkoppens nett. Du skjønner det bare ikke. Og denne edderkoppen rister bare på neven nå og da – rister på alle nevene sine – bare for å gi deg inntrykk av at det er noe å slåss om, men den har deg allerede. Frykten har deg. Usikkerheten har deg. Og særlig når du kommer til dette punktet av mesterskap og opplysthet, er det fremdeles frykt og det er tvil, og du lurer på; «Hva vil skje med barna mine? Hva vil skje med den fysiske kroppen min? Kommer jeg til å miste vettet? Hva vil folk tro?»

Disse tingene er som edderkopper som er overalt, angst som er overalt. Du skal ikke slåss med det. Du skal ikke komme over det. Det kan du ikke, for du laget denne frykten. Du laget denne tvilen. De kjenner deg faktisk bedre enn du kjenner dem. Nå er du i edderkoppens nett, og du vikler deg bare mer inn i det.

Så hva gjør du? Du trekker pusten dypt, og du tillater deg å gå fullt og helt inn i det og gjennom det. Det gir ingen mening. Overhodet ikke. “Hvordan? Hvis jeg tillater meg å gå inn i en frykt, kommer jeg til å bli slukt av den.” Nei, for du skal gå rett gjennom senteret i edderkoppens nett, og du skal fortsette å gå. Du skal gå rett gjennom hvilken som helst frykt, hvilken som helst angst, hvilket som helst dilemma som er i livet ditt, uansett hva det er. Du skal trekke pusten dypt, og du skal ta på deg disse vingene til drømmene dine, og du skal fly rett gjennom. Du skal ikke gjøre motstand eller prøve å forandre eller prøve å bekjempe eller prøve å tenke deg ut av det. Du stropper bare på deg disse vingene og går. Det er det hele.

Og det er et øyeblikk av redsel når du setter kursen rett inn i dette edderkopp-nettet og har på deg disse vingene, og du liksom; «Å skitt Adamus! Jeg håper du har rett når det gjelder dette, for jeg skal gå rett inn i hjertet av tvil og frykt …» og hva er det neste som skjer? Du befinner deg på den andre siden. Du er på den andre siden av alt dette. Edderkopp-nettet er menneskelig bevissthet, din bevissthet. Nå er du på den andre siden, og du ser deg tilbake, og du skjønner at det egentlig ikke var noe edderkopp-nett. Du forstår at all den frykten du fryktet faktisk ikke egentlig var der. Jeg mener, du bygde det opp i sinnet ditt, i energifeltet ditt. Nå er du på den andre siden av det. Det var ingen kamp, og det som nå er der er den søte nektaren av visdom som er din som menneske, som ikke har vært tilgjengelig før.

Tror dere jeg vil gi visdomsnektar til Shakespear og Plato? Hva skal de gjøre med det? De kommer til å rote til livene sine enda mer. Så, nei. Denne nektaren, denne visdommen er bak oppfattelsen av edderkoppens nett. Det er der faktisk ikke.

Hva er det jeg sier? Slutt å slåss med alt mulig. John Kuderka kom tidligere med en uttalelse som tok pusten fra meg, og jeg må si John, og de av dere som står overfor helseproblemer, trekk pusten dypt og tillat det. Ikke slåss. Du slåss med kreft, fordi du er i edderkoppens nett. Du går gjennom. Du tar på deg disse vingene i en form for «jeg bryr meg ikke lenger» form for øyeblikk, og du går gjennom. Du slåss ikke med kreft. Du går bare gjennom det.

Det er som å Tillate. Og uansett hva som skjer, uansett hva mennesket frykter – mer kreft, mulig død, ikke være god nok skaper for å skape helse – uansett hva mennesket frykter, går du gjennom det Mester. Du går gjennom det, og det du finner på den andre siden er visdom. Ikke for at du skal gå gjennom det for å søke helse eller søke noe annet. Du går gjennom det fordi det ikke lenger er ditt. Du eier det ikke. Du skal ikke slåss med det. Ingenting av dette.

Hvilke problemer det enn er i livet ditt, en gammel emosjon fra barndommen som fortsetter å komme opp – det kommer opp fordi du fortsetter å leke med det. Noe du ikke har vært i stand til å jobbe deg gjennom, du behandler det ikke. Du behandler det ikke. Behandling er edderkoppens dessert. Nå er du fanget i netter, og du behandler. Du gjør bare deg selv enda søtere. Du bare dekker deg med behandlings-sukker, venter på at edderkoppen skal komme og fortære deg. Det er det hele. Du behandler ikke i dette. Du tenker ikke på det. Du intellektualiserer det ikke. Du stropper på deg disse vingene, og du går rett gjennom det. Det er det hele.

Det er ingen kamp igjen i noe som helst. Det er ingen kamp igjen. Menneske! Hør meg menneske, meg og det dårlige humøret mitt i dag. Hør meg. Det er ingen kamp igjen når du kommer til dette punktet. Hva er det uansett du slåss med? Samfunnets sykdommer? Slåss du med deg selv og svakhetene dine? Slåss du med mørket og lyset. Det maskuline og det feminine? Kan du være så snill å komme deg over det guddommelige feminine og det kukhodede maskuline? (Latter). Denne kontinuerlige kampen som … takk. (Litt applaus). Jeg er lei av det! Jeg er like lei av det som jeg er av aspektene mine, Shakespear og Plato og resten av dem som klager og alt annet. Jeg er lei av det, og det burde du også være. Det er en kamp. Det er et edderkopp-nett, og du blir fanget i det. Du ler. Den var veldig god, ikke sant? (Adamus ler). Jada, jeg måtte øve på dette.

Så hvor var jeg? I det dårlige humøret mitt. La oss komme over det. Det er ingen kamp. Det er ingen kamp mellom mennesket og Mesteren. Det er ingen kamp mellom deg og de utenomjordiske. Du trenger ikke å slåss med Donald Trump (litt latter og applaus).

KERRI: Er det sant!

ADAMUS: Å, en masse folk liksom; «Å, å, det … jeg hadde det moro.» Det er ingen kamp. Når du kommer til dette punktet, er det ingen kamp, og det er på en måte fint. Men du er vant til å kjempe. Du er vant til å være sterk selv når du er svak. Du er vant til kampen, for det bidrar til å solidifisere identiteten din. Du er vant til kampen Kerri (Adamus ler), som en … Nei Kerri, denne kampen …

KERRI: Hva?!

ADAMUS: Bidrar til å solidifisere identiteten din. Ikke gi henne mikrofonen (litt latter). Dette her er en enveis-samtale.

KERRI: Jeg har lagt ned sverdet mitt. Du tar feil!

ADAMUS: Takk.

KERRI: Dette er over.

ADAMUS: Takk. Fint.

KERRI: Livet mitt forandret seg.

ADAMUS: Takk.

KERRI: Seriøst, det gjorde det.

ADAMUS: Fint, fint. Det har det.

KERRI: Å, men jeg hadde tatt deg i håndbak (latter).

ADAMUS: Kan vi redigere bort det der? Vi kan late som om – kan vi bare late som om … vil du bryte håndbak med meg på en dag med dårlig humør?

KERRI: Ja!

ADAMUS: Og det er liksom … (mer latter).

KERRI: Ja, alltid.

ADAMUS: Ok. Så poenget er, la oss gå tilbake til … takk for distraksjonen. Humøret mitt ble bedre, og vi sank litt tilbake, nå er vi rundt 24 prosent menneske/Mester igjen (litt latter). Det kan gå opp igjen.

Det er ingen kamp i kreft, i fattigdom eller noe av dette. Ingen. Forstår du det menneske? Slutt å slåss.

Sett deg selv i min stilling en liten stund. Nå er det Mesteren. Det er det opplyste Selvet, og det du sier til dette mennesket som går gjennom sine dilemmaer, som går gjennom all sin elendighet og lidelse og; «Åh! Jeg fikk ikke en gang en pause, og jeg …» Eh, hold opp! Det er liksom; «Kom deg over det. Stropp på deg disse vingene og gå inn i frykten din, gå inn i den dårlige barndommen din, hva det nå er.» Og jeg vet at det virker som om det er helt feil. Ja, det er riktig, for dere har gjort det galt frem til nå. Dere har slåss med og bekjempet disse tingene. Og så, etter 40, 50 år på planeten; «Se på den fremgangen jeg har hatt! Se så langt jeg har kommet.» Fra hit til dit? Er det det hele? For du kommer aldri til å komme så veldig langt, for dette edderkopp-nettet er skikkelig stort, skikkelig enormt.

Denne edderkoppen kommer til å leke med deg, la deg tro at du har kommet deg et eller annet sted. Denne edderkoppen kommer til å bare vente og vente. Den kommer til å fange noen få andre fluer i fella, og den vil bare si «Det kommer til meg. Alt kommer til meg.» Jepp.

Så du trekker bare pusten dypt. Hvis et gammelt emosjonelt sår, la oss si i forhold til en partner eller en foreldre eller noe slikt kommer opp, bare følg med på deg selv, observer deg selv, for du ser at det kommer, og du liksom; «Å! Åhh! Det er et gammelt minne. Åh! Jeg er en dårlig person. Jeg burde ikke ha disse tankene.” Hold opp! Stropp dem på deg, gå gjennom. Få på deg disse vingene og bare få det overstått. Og på den andre siden er denne visdommen, denne nektaren. Det er det hele.

Stropp dem på, gå gjennom

Så punkt nummer en å huske på; stropp dem på, gå gjennom. Det høres fryktelig ut, men … (latter). Det er slik jeg sier ting. Jeg sa til dere at jeg var i litt av et humør i dag. Jeg har ikke tid til å gjøre alt mulig poetisk og slikt. Få dem på, kom deg over det. Gå gjennom sykdommen din, mangelen på egenverdi. Er dere klar over hvor lei jeg er av Shakespear og – hylingen – han liksom; «Skrivingen min …» Bare kom deg gjennom det, ok? Vi har ikke tid til å rote gjennom all den menneskelige selvpåførte elendigheten. Jeg vil gjøre det veldig klart – selvpåført. Det er ikke samfunnet som gjør det. Det er ingen vesener som lever i senteret av verden som gjør det mot deg. Jeg bryr meg ikke om hvor mange utenomjordiske der er, det er ikke de som gjør det mot deg. Det er selvpåført, menneske … du gjør det nesten som en slags merkelig fryd. La oss bare komme over det, greit? Greit. Fint.

La oss trekke pusten dypt på det. Humøret mitt blir bedre.

La oss trekke pusten dypt på det.

En stor, fet historie

Neste, punkt nummer to. Det er bare en historie. Alt er bare en enormt stor, fet historie. Det er det hele. Livet ditt, det menneskelige livet, er bare en enormt stor fet historie. Det er ingenting å lære. Det er ingen leksjoner som noen prøver å pådytte deg. Tro det eller ei, men det er det ikke. Og dere vil gjerne tro at dette livet – eller hvilket som helst liv – er så seriøst og så spesielt og all læringen. Drittprat! Det er bare en historie, det er alt det er. En stor, fet menneskelig historie.

Vel, jeg vet at mennesker ikke liker å høre det. De vil være veldig seriøse når det gjelder ting som spiritualitet. Og jeg sjokkerer noen folk, tro det eller ei. Jeg sjokkerer noen folk fordi vi ikke blir skikkelig seriøse. Vi skal holde det lett, vi skal leke leker, vi skal ha det moro, vi skal distrahere, og vi skal bare stroppe dem på, gå gjennom. Vi skal bare få det gjort.

Det høres fryktelig ut! Jeg trenger en tekstforfatter her (latter).

LINDA: Ok, så hva var nummer en? (Mer latter og Adamus humrer).

ADAMUS: Humøret mitt blir litt bedre. Nå er dere oppe i 37 prosent Mester. Vi gjør fremgang.

Dette menneskelig livet er bare en historie. Livet mitt som Shakespear, Plato, Mark Twain – det er bare historier. Det var egentlig ingenting å lære, og det er frihet. Det er en form for lettelse.

Du kom ikke hit for å lære noe som helst. Dere har latt som om dere kom hit for å lære noe. Dere har latt som om dere hadde karma. Dere har latt som om dere har hatt denne rekken med tidligere liv. Forresten, tidligere liv, oy. De krangler med hverandre! Jeg har Mark Twain her, og jeg har Plato der, og de krangler, og jeg tror at Twain vinner akkurat nå, for Plato var så kjedelig. Jeg mener, virkelig kjedelig. Les noen av tingene, dere vet. Et stort gjesp. Og han var veldig seriøs. Ble aldri full, og for meg er du ikke en engel før du har vært full (latter). Det må du være, jeg mener, for ellers er du alt for trangsynt om alt. Du er for seriøs.

Det er bare en historie. Det er en fantastisk historie. Det er en emosjonell historie. Jeg mener, emosjonell som i bra. Det er en gripende historie. Det er en fyldig historie, men det er bare en stor, fet historie.

Den store, fete historien tror den er offer, tror at livet er hardt, og tror at den må jobbe veldig hardt for å oppnå noe, for å finne veien tilbake til noe – gudene må vite hva. Slik er det ikke. Mesteren sitter her, og jeg følger med, jeg følger med på Plato – å, jøss – og det er bare som en historie, dere vet. Og han har noen sykdommer. Jeg skal ikke gå inn på det, for dette er et familie show, men han har noen sykdommer (litt latter). Nei, jeg mener, dere vil ikke gå for dypt inn i fotsopp, dere vet, jada, eller hva det nå er. Og han liksom; «Stakkars meg» hele tiden, for «jeg har dette». Men han tror at det er en eller annen stor leksjon fra kosmos, og jeg fortsetter å skrike ned til ham,; «Hallo Plat! Det er det ikke. Du har bare litt fotsopp. Hva med litt såpe og vann på de tærne, du vet? Det hadde gjort underverker!» (Mer latter). Og han er filosofisk. Han prøver å finne ut av den universelle meningen i dette og hva som er godt og dårlig, dualiteten i sopp og ingen sopp (mer latter). Jeg liksom; «Det er bare …» (Linda tar opp kruset hans og lukter for å kjenne hva som er i den, mye latter). Jada. «Det er bare en historie! Det er det hele.»

De menneskelige livene blir skikkelig opphengt i seg selv. De gjør virkelig det. De tar det så alvorlig. De tar seg selv så alvorlig. Bruk en liten stund, være Mesteren som sitter her. Bruk en liten stund. Du befinner deg på parkbenken eller hvor det måtte være, og det er liksom; se på historien din en liten stund. Se på denne menneskelige historien. Kanskje en historie med kamp? Kanskje en historie om å være underdannig? En historie der ingen forstår deg? Det er bare en historie, ok?

Så, menneske, stopp opp en liten stund og forstå at det bare er en historie. Det er intet sluttspill i den. Det er ingen vinning eller tap, det er bare en stor, fet historie. Og når Mesteren på en måte kan få dette gjennom til mennesket, la mennesket få vite. «Det spiller ingen rolle! Dette er ikke noe kappløp. Du prøver ikke å gjøre deg fortjent til en vei tilbake til himmelen. Ingenting av det.»

Når Mesteren kan sitte her og trekke pusten dypt og ta seg litt kaffe – eller hva det nå for helvete er i denne (litt latter) – og bare se ut på alle disse tidligere livene og fremtidige livene – husk det, «og de fremtidige livene» - og si; «Det er bare en stor, fet historie.» Og når du gjør det, vel, da menneskeliggjør du det på en måte. Du sier; «Puff! Hva vil jeg se på i dag? Hva vil jeg spille på Netflix-systemet mitt her oppe? Hva skal jeg se på?» Selvfølgelig i kjærlighet og medfølelse men ikke prøve å blande meg inn. Ikke prøve å forandre, men si; «Det er bare en stor, fet historie. Det er alt som ligger i det.»

Når mennesket begynner å føle dette, når de begynner å forstå det, og de forstår at de trodde at de ble fulgt med på av noen høyere vesener, dere vet, og guder og andre guder og mange guder og demagoger og gudinner og guder og alt dette andre … dere vet, det er en morsom lek. Mennesket tror at de blir fulgt med på hele tiden, og det er nesten som en forestilling for gudene. «Se på meg. Jeg er et offer. Se på meg. Jeg ble født handikappet. Se på meg. Jeg er dum. Se på meg. Jeg er på min spirituelle vei.” Det er som å være i teateret, dere tror alltid at det er en forestilling.

Men når mennesket hører fra Mesteren; «Hallo, det er bare en stor, fet historie! (Litt latter). Det spiller ingen rolle. Legg det fra deg! Stort sett følger jeg ikke en gang med, for det er en kjedelig historie. Det er en gjentakelse. Det er bare en gjentakelse av forrige liv og livet før det. Jeg følger ikke en gang med. Jeg bryr meg ikke!» Jeg bryr meg ikke Plato. Javisst, du er veldig kjent, men jeg bryr meg egentlig ikke, for det er …” Dere vet, å se på Plato er som å se på en kjedelig TV-kanal (mer latter). Det er liksom; ser folk på det der? Og det er liksom; «Nei, jeg vil skifte kanal. Jeg vil se på» - Cauldre sier «En eller annen action eller romantisk komedie» eller noe slikt – «Jeg vil se på noe morsomt, for det er bare en stor, fet historie.» Det er det hele.

Trekk pusten godt og dypt Mester. Vi er oppe i 47 prosent. Å, vi er der nesten. Jeg tror at en merabh kan forandre på det.

Trekk pusten godt og dypt kjære Mester.

Skift kanal – det er ikke noe ordspill – over til den menneskelige historien i dette livet. Er det en western? Er den en «Skyt dem, bang, bang, hvit hatt, sort hatt» form for scenario?

Er livet ditt en enormt stor western, eller er livet ditt som en utenomjordisk science-fiction? Å ja, det er det for de fleste av dere (Adamus ler). Er det bare en enormt stor sinnstur? «Whoooow! Hva er dette? Utenomjordiske vesener og ting fra multi-universer og slike ting, og mennesket som slåss seg gjennom og til slutt kjemper mot en stor utenomjordisk etter å ha blitt slimet ned mange ganger?” Er det livet ditt? En enormt stor science-fiction?

Eller er livet ditt et av disse, jeg vet ikke hva dere kaller det, men en form for gripende, hjerte-vrengende, som, dere vet, «En fin person går ut, verden sparker skitten ut av dem. Fin person – åhh! – vil avslutte det hele, og så finner de ekte kjærlighet eller noe slikt til slutt, og alle gråter og musikken spiller.» Er det livet ditt? I så fall er det bare en enormt stor, fet historie, og det er det hele.

Er livet ditt som et av disse debattprogrammene? Jeg ser på dem gjennom noen av dere akkurat nå. Dere skrur på debattprogrammene, og de har dette bordet, og det er en haug med folk som sitter der og bare krangler med hverandre i time etter time uten å komme noe sted! Og de krangler frem og tilbake og «Dah, deh, da-deh! Og jeg har rett og du tar feil!» Og ganske snart hater de hverandre. Hvorfor viser de slikt? Det gir ingen mening. Er det det som er livshistorien din? Et enormt stort bord, alle krangler frem og tilbake, og ingen kommer noe som helst sted. Er det dette som er livshistorien din?

Eller er livshistorien din mer som det en kan kalle en animasjon? (Litt latter). Ja, en animasjon. På en måte morsom, på en måte lett. Ingen blir egentlig såret, for de er ikke mennesker. De er tegneseriefigurer. Er det ikke fantastisk hvordan de har skapt dette? De er tegneseriefigurer. Så hvis skurken kommer og kakker deg i hodet og hjernen går i stykker, er hjernen kommet sammen igjen etter to minutter, for du er egentlig ikke menneske, du er en tegneseriefigur. Er det på en måte slik livet ditt er?

Med andre ord, har du på en måte moro med det? Bekymrer deg egentlig ikke for konsekvenser, sier; «Dette er bare en enormt stor tegnefilm som jeg lever i. Jeg designet den. Jeg skrev den. Jeg vet ikke hvor den går, men det er bare en tegnefilm.» Jeg kan like gjerne ha det moro med det. Jeg kan like godt bare trekke pusten dypt og bare tegne meg selv inn i Realisering. Jeg mener, hvorfor ikke?

Eller er livet ditt et enormt stort – hva kaller en det – romantisk drama? Dere vet, det er alltid på en måte litt mørkt, og fiolinene spiller et eller annet sted i bakgrunnen, og noen går gjennom en eller annen stor begivenhet i livet sitt. Og så blir de forelsket og det er deres livs kjærlighet, men så blir deres livs kjærlighet plutselig tatt av utenomjordiske i Science-fictionene fra deres liv. Og plutselig … og det er bare drama, det er emosjonelt drama, og dere vet, i emosjonelle dramaer blir alltid familien involvert; mor, far, barn, alle andre, den utvidede familien. Og så tar det inn på arbeidsplassen. Og så er det en masse tårer og en masse hjerte-smerte. For guds skyld, skru av! Jeg mener, for det har egentlig aldri noen god slutt slik som i tegnefilmer. Tegnefilmer slutter godt, men disse store romantiske dramaene, det er som om det alltid «Åh!» Men på en måte får det dere til å føle dere bra (noen sier «såpeopera»). Såpeopera form for ting. «Days of your lives». Hvor lenge har det gått? (Noen sier “femti år”). Femti år. Nesten like lenge som livene deres. Har de kommet noe sted i såpeoperaen? Har du kommet noe sted? Jada, lenger enn såpeoperaen. Så, jada, stor såpeopera.

Og så er det komediene. Komediene. Noen av komediene er på en måte skikkelig dumme, men, dere vet, det er en komedie. En behøver ikke å tenke så mye. Noen av komediene er skikkelig gode, skikkelig morsomme. Selv om jeg er i dårlig humør og ser på gjennom dere, ler jeg noen ganger av komediene, for de gjør narr av konfliktene i det menneskelige livet. Mennesker har strålende komedier. Komedien på vår side er ikke så god, bortsett fra meg (litt latter). Men det er som om komedier på den andre siden ikke er så morsomme. Mennesker har fantastiske komedier, er i stand til å le av seg selv.

Og det tar meg på en måte til poenget mitt. Livet er en stor, fet historie. Det er det hele. Du får ingen poeng. Du får ingen bedre plass i en bedre himmel. Du får ingen potensielt bedre plass i Klubben for Oppstegne Mestre. Det er bare en enormt stor, fet historie. Og til tross for det menneskets film forteller dem, er det ikke mennesket som blir opplyst, som foretar opplystheten. Mennesket kan tillate det. Mennesket kan skrive en liten tegnefilm som faktisk kommer til liv, og det er liksom «Jøss, hva skjedde da jeg tok dem på, gikk gjennom edderkoppens nett og Tillot?» Plutselig var det denne vakre visdommen på den andre siden, alve-støv bare spredte seg overlat, og vakker musikk kom inn på slutten, og trailere og rollelister. Og dere vet, rollelistene som de ruller over skjermen på slutten, har alle ditt navn; «Skrevet av, produsert av, regissert av, bearbeidet av,» alt annet, det er deg. Alt er deg.

Menneskene tar livene sine så alvorlig. De gjør virkelig det. Og de tror på det. De tror på denne dritten – den store, fete historien – og jeg antar at det kanskje på en måte gjør bra, frem til et visst punkt, men de tar det så forbannet seriøst, og de blir fastlåst i det. Og det er derfor jeg nå lenge har snakket om noen av de spirituelle gruppene. De er veldig kjedelige, fastlåste-på-sin-egen-måte folk. De tar ting så alvorlig, og dette liker de ikke nødvendigvis, for vi ler. Vi har det moro.

Dere har alle tilbragt mange liv i templer og nonneklostre og klostre, ikke sant? Med en masse stillhet, en masse skikkelig seriøse greier, og gud følger alltid med, og ikke rot det til Kerri, for gud følger med (litt latter). Og det ble så kjedelig i disse klostrene og templene og nonneklostrene. Skikkelig kjedelig. Hva slags film ville det bli? Kjedelig. «Ok, den første uken …» og så viser dere alle bare om-ing og chanting og tente lys. Den andre uken, om-ing, chanting, tente lys og litt røkelse. Så går vi videre til rundt 50 år, fremdeles om-ing og chanting. Det skjer ingenting. Gud har ikke dukket opp. Jesus har ikke dukket opp, og kommer heller ikke til å gjøre det. Tror dere han ville kommet tilbake til en kjedelig …

KERRI: Og ingen sex i det hele tatt.

ADAMUS: Nei - … vel, det hadde de.

KERRI: Og tragedier.

ADAMUS: Ja, ja. Og dere vet, ikke for å fortsette (kerri on) med det, men vet dere hvorfor … (latter når publikum fatter ordspillet). Dere vet, og dette er et faktum, det burde stå i Wikipedia. Dette er et absolutt faktum, men vet dere hvorfor prompe-humor er morsomt? Vet dere hvorfor? Prompe-humor, flatulens, gass ut av ræva. (Mer latter). Vet dere hvorfor det er morsomt? Egentlig så er det faktisk ikke så morsomt når en tenker på det. Det er det egentlig ikke, men alle kniser her, hvis du ser på online, «Å, disse små, Ha ha! Prompene!» Vet dere hvorfor? Tenk dere 600, 700 år tilbake. Du er i et kloster (latter) og ingen snakker. Jeg mener, dere får ikke lov til å snakke, og dere sitter der – faktisk så kneler dere der – og det er som om dere bare blir sprø. Men dere prøver å liksom «greit, jeg gjør dette. Det fungerer kanskje. Og de sier at det gjør det, og gud følger uansett med.» Og dere bare sitter der og er seriøse og prøver å gjøre det som er riktig, og er så tilrotet i deres egne beklagelser, og plutselig er det noen der borte som gjør «Bleeigh!» (Latter, og Linda bidrar til lydeffekten).

Alle tiner opp, og plutselig er det noen andre som slipper en. Det var det morsomste som har skjedd hele året! (Mer latter). Og ikke en gang priorinnen eller presten kan dy seg for å le. Det var den eneste humoren den gangen, og det ble sittende i dere – det var ikke ment som et ordspill (mer latter). Men det ble værende i dere inn i dette livet. Det er liksom; «Det husker jeg! Kirken var helt stille, noen få stearinlys var tent, og plutselig, som fra ingensteds ‘Bleeigh!’ Alle ser seg rundt, «hvem gjorde det der?» Men så ble det spontan latter, og alle prompet. Ingen sa et ord. Alle prompet! Og det liksom “åhh”! Så begynner dere å lure på; “Hvis spiste vi til lunsj i dag?”

Poenget mitt, midt oppe i all latteren her, er at det er en stor, strålende, fet historie. Livet ditt, de andre livene, det er bare strålende, store historier.

Når der tar det så seriøst, når du tar deg selv så seriøst, blir energien fastlåst, og så glemmer du å ta på deg vingene, og du glemmer det jeg sa her – disse to enkle poengene – og du begynner å bli virkelig seriøs igjen, og du går inn i hodet ditt. Da befinner du deg i edderkoppens nett, når du blir så seriøs. Det er bare når du kan trekke pusten dypt og le av den store, fete historien din og og forstå at du ikke blir målt eller fulgt med på at du ikke blir det. Det er ingenting som er riktig eller galt. Du har hatt noen liv som gikk gjennom all slags dritt og andre som du lett kom gjennom. Det spiller ingen rolle. Det spiller virkelig ingen rolle.

Dette er et spesielt unikt liv for deg. Men ta det ikke seriøst. Et spesielt unikt liv fordi du er her for å gjøre hva? «Studere opplysthet». Å, herregud. Tillate. Tillate. Ha det moro. Tillate. Du er her for å tillate. Det er virkelig slik. Trenger du å bli seriøs når det gjelder å Tillate? Overhodet ikke! Faktisk så tillater du mer til mer du smiler. Jada, vi kunne satt det på en reklameplakat og på bestemors genser.

Du er her for å tillate. Det er det hele. Hvor seriøs må du være når det gjelder å Tillate? Ikke så veldig. Hvor mye arbeid krever det? Ikke noe i det hele tatt. Men får det deg til å føle at du egentlig ikke skaper en god film når du ikke jobber med ting? Det spiller ingen rolle. Du bare trekker pusten dypt, og du tillater. Du vet at du er der når du kan le av den store, fete historien din, når du kan slutte å ta deg selv så forbannet seriøst og slutte å tro at du har hele verdens byrder på skuldrene dine og «Det er så hardt å få til opplysthet.» Det er det ikke. Det er det ikke. Det var aldri designet til å være slik. Det er alle dumskallene som prøver å gjøre det kjedelig, prøver å gå tilbake til dagene i stillhet i klosteret, og prøver å lage en eller annen slags menneskelig lek ut av opplysthet, og det er det ikke. Det er egentlig veldig enkelt. Det er å trekke pusten dypt og le av den store, fete historien din.

La oss ta en slurk av hva det nå er som er oppi her (Adamus ler).

Slapp av og Tillat

Vi er i Wings serien, og i dag begynte jeg med – det er min historie. Jeg fant på den. Jeg er ikke i dårlig humør. Jeg elsker dere. Jeg elsker meg enda mer, men jeg elsker dere (publikum sier “jess” og litt applaus). Jeg er ikke i dårlig humør. Det er en historie, og dere vet – det er som i en tegnefilm – det er å forstå “la oss ha det moro i dag, og la oss leke litt. Jeg kommer inn, jeg er i dårlig humør, knurr, knurr, knurr, knurr!» Noen av dere ble skikkelig sjokkert. Noen av dere liksom; «Å, herregud! Kommer han til å bite hodet av meg i dag?» Jeg tenkte på det, men dere vet …

Trekk pusten dypt i ditt eget liv, begynn å ha det litt moro, for vet dere hva? I det øyeblikket du gjør det, i det øyeblikket du leker med det, i det øyeblikket du slapper av og tillater, forandrer all energidynamikken seg. Du er ikke lenger i dette scenarioet der du flyr inn i edderkoppens nett og blir fastlåst. Det er da du forstår at alt beveger seg gjennom deg. Hvordan kan du bli fastlåst? Alt beveger seg gjennom deg – tid, rom, edderkopp-nett og alt annet. All frykten din, alle bekymringene dine og angsten din, de bare passerer gjennom. Det er det hele. De gjør seg selv kjent av og til. Jada, det er en følelse som kommer over kroppen din. Det kan til og med føre til litt bråk. Du lar det bare passere gjennom. Det er det hele. Det er ingen kamp i det.

Det menneskelige perspektivet er at du kommer til å bli fanget i edderkoppens nett, og at du vil prøve å slåss deg ut derfra. Det er mennesket. Det var derfor jeg spurte «Hvem er her i dag?» Mesterens perspektiv – vi er nesten på 50 – Mesterens perspektiv er “det bare beveger seg gjennom meg.” Og faktisk så behøver du ikke å stroppe på deg noe eller fly gjennom noe. Du bare tillater disse vingene som allerede er der, og du bare sprer dem ut og følger med på hvordan alt flyter inn og gjennom deg. Og så tar du bare det du vil med i den store, fete historien din, bare det du vil for livet ditt, bare det du velger for deg selv, og du forstår at alt bare flyter gjennom deg. Så enkelt er det.

Wings serien kommer i vårt … jeg tror det er det nittende året vi er sammen, og som jeg tidligere sa, 200 Shouder. Det er mye. Nok innholdt til 33 bøker, store bøker, ikke små bøker. All undervisningen til Tobias, all den fantastiske visdommen fra meg og alt som kommer med det – ja, fantastisk – og alt som kommer med det. Og faktisk, trekk til og med pusten dypt på det. Det er del av den store, fete historien din, alt dette. Men jeg må si at det er en fenomenal historie. Den er fenomenal.

Da vi foretok overgangen mellom Tobias og meg for mange år siden, kom inn i Crimson Circle, konsulterte jeg noen av de andre Oppstegne Mestrene. Dere vet, jeg hørte om gruppen, på en måte slik noen av dere kanskje hørte om den før dere i det hele tatt kom hit. Jeg hørte om den, men jeg var litt mistenksom. Shaumbra? Pirater? Denne gruppen med opprørere og oppviglere? Og jeg liksom; “Jeg tar det. Jeg tar det.” (Latter). De andre sa at det ville ta to, tre, fire liv. Jeg visste at det ville det ikke. Jeg visste at dere var veldig klare. Dere trengte bare å bli vippet ut av hodet noen ganger og strammes opp og trekke pusten og forstå at det bare er en stor, fet historie. Det er det hele. Livet ditt er ikke så viktig, bortsett fra for Jeg Er. Og det er viktig i skjønnheten i historien sin. Men bortsett fra det, slutt å ta det så alvorlig, greit?

Hva er det egentlig jeg sier? Kom deg ut og lev. Nyt. Ha det moro. Når du føler at angst og frykt kommer gjennom, så bare tillat det å gå rett gjennom i stedet for å løpe fra det eller prøve å bekjempe det i sinnet. Tillat det å gå rett gjennom. Du vil skjønne at det egentlig ikke er noe edderkopp-nett i det hele tatt. Men i det øyeblikket du kjemper med det, enten det er kreft, være finansielt blakk, om det er problemer med egenverdi eller noe som helst annet, i det øyeblikk du kjemper med det, sitter du fast fra da av. For dere er det faktisk enda verre enn før. Dere kommer til dette punktet av bevissthet, og dere blir mer fastlåst enn noensinne. Dere er mer sensitive, så dere blir mer fastlåst. Det er da du bare stopper opp og sier; «hva var de to poengene Adamus snakket til oss om?»

SART: Vi burde ha skrevet dem ned.

ADAMUS: Dere burde ha skrevet dem ned (litt latter). Det er derfor de tar opp for dere. Denne skal vi selge. Ingenting er gratis.

Jeg tuller.

Det er en historie, ha det moro med den. Du er en stor, strålende tegnefilm.

I Wings serien kommer du til å forstå at vi bare skal gjøre det nå, ok? Så vi kommer til å samles, vi kommer til å ha det moro, jeg skal finne på noen historier som «jeg er i dårlig humør.» Hvordan kan jeg på noen måte være i dårlig humør? Det jeg sa om disse livene er faktisk sant. Plato er en slik plageånd. Han kan aldri bestemme seg, og Shakespear pines over sin indre beslutning om å skrive for publikum. Og Mark Twain er morsom, men til tider skeptisk, veldig negativ om alt mulig, mest seg selv. Han har energi-problemer, ikke rart han gikk konkurs. Alt det er virkelig, men det plager meg ikke det minste. Jeg trekke pusten dypt, og jeg ser på de store, fete historiene deres, og jeg ser skjønnheten i dem og i meg. Og jeg skjønner at de faktisk aldri virkelig kan bli fastlåst i nettet. De tror de blir det, men det gjør de ikke. Faktisk så krasjer og brenner de aldri. De tror de gjør det, men det gjør de ikke. Og de er faktisk alle del av enheten min.

Vel, når vi nå slipper opp for tid – jeg sa til dere at jeg skulle være kortere enn vanlig, rundt 2 minutter kortere enn vanlig (latter) – la oss ha en merabh. Hvorfor? Eh, jeg er lei av å snakke, dere vet, og dere er lei av at jeg snakker.

La oss trekke pusten godt og dypt, og la oss gjøre Wings-merabhen.

Trekk pusten godt og dypt. Vi setter i gang.

Wings Merabh

Nå er vi i Wings serien.

(Musikken begynner)

Det dette betyr, er at vi etter alle disse årene med å virkelig åpne opp og tillate og se humoristisk på dere selv, er vi endelig ved det punktet da vi bare skal sveve. Vi skal sveve. Det betyr ekspandere.

Mennesker vil fremdeles ha dager med litt panikk eller uro eller bare være forbannet. Det er da du trekker pusten dypt slik vi skal gjøre akkurat nå – jeg kan nesten høre mennesket skrike der i bakgrunnen – det er da du trekker pusten dypt og skjønner at alt bare er en stor, fet historie. Det er da du føler vingene dine, jeg mener, bokstavelig.

Du føler vingene dine.

Jeg har tidligere på noen av samlingene våre sagt at dere har energivinger. Ryggen, skuldrene, er den mest sensitive delen av kroppen din. Jeg snakker ikke om store fjær-vinger, men jeg snakker om evnen til å ekspandere, åpne opp. Du trekker bare pusten dypt og tillater det.

Dere sier, «vel, jeg vet ikke hvordan.» Joda, det gjør du. Det er bare del av historien. “En dag dyrket jeg frem vinger, vinger som tillot meg å ekspandere, ikke lenger frykte livet, ikke lenger være redd for å fly, ikke lenger holde meg selv under vingetaket av opplysthet. Jeg bare gjorde det.»

Trekk pusten dypt, og i den store, fete historien din, kom til det kapittelet der du bare tillater at vingene dine folder seg ut.

Disse vingene kan ta deg rett gjennom oppfattelsen av frykt, tvilen, farer, hvilken som helst tro du har om at du bare ikke klarer å bestemme deg, at du ikke vet hva som er det neste du skal gjøre. Du bare føler at disse vingene folder seg ut og tar deg utover.

Ja, for mennesket som sitter her, ja, det kommer til å bli dager, det kommer til å bli, eh, bare bedritne dager. Det er bare del av den store, fete historien, og det er greit. Det er greit. Og Mesteren med vinger er der. Prøver ikke å slåss, prøver ikke å komme over tvil og usikkerhet og frykt. Prøver ikke på det i det hele tatt, men forstår at det bare er en av OG-ene, en av mange måter for å oppfatte virkelighet.

I denne kommende serien, dette året som vi har sammen, vil dere faktisk begynne å oppleve ting. I stedet for å snakke om Tillate, tillater du deg selv å oppleve det. I stedet for Plato-isk snakk om opplysthet, opplever du det faktisk.

I stedet for å tenke på glede, er den faktisk der.

Noen ganger vil de opplevelsene som kommer til deg dette året sjokkere vannet av deg, for de er så virkelige. Jeg mener, de er virkelige.

Noen ganger kommer oppåpningen til klarhet til å forbause deg. Du kommer til å lure på om kroppen eller sinnet på noen måte kan håndtere det. Det er så forbløffende, i stedet for alt snakket.

Ja, du er i stand til å håndtere det, særlig når du trekker pusten dypt og føler disse vingene til den sanne Mesteren.

Vi beveger oss fra klasseroms-forelesninger inn i ekte, meningsfulle, morsomme livsopplevelser. Du forandrer historien, skriver den på en annen måte, og plutselig, i disse siste kapitlene i den store, fete historien din, forstår du at du nå er del av å skrive den. Menneske, du er del av å skrive det neste kapittelet.

Du får en viten og en følelse av at, vel, der var en bok, en stor, fet bok om livet ditt, men du hadde egentlig ikke så mye å si når det gjaldt det som var skrevet i den. Dette forandrer seg.

Vi snakket nylig om det i Keahak, det kalles samliv. Mesteren og mennesket. Du forstår at du egentlig ikke hadde tillit til deg selv når det gjaldt å skrive historien, det neste kapittelet.

Nå faktisk skriver og lever du, Mesteren, Jeg Er, de neste kapitlene, kapitler om frihet, kapitler om virkelige livsopplevelser. Ikke bare vanlig dag-til-dag monotoni, men virkelige livsopplevelser. Det er forskjellen. Akkurat nå er det forskjellen – du deltar.

Så hva sitter her nå? Hva skjedde under denne merabhen? Hvilken prosent er vi oppe i? Vel, den beste måten å si det på, når nå noen kom veldig nær, er at du er 100 prosent menneske og 100 prosent Mester. Du er begge deler.

Dere er ikke i konflikt med hverandre. Du prøver ikke å gå fra 20 prosent menneske til 80 prosent Mester, du er begge deler.

La oss trekke pusten dypt.

Fly gjennom frykten. Fly gjennom den mentale pinen. Fly gjennom emosjonelle problemer. Ikke stopp opp for å prøve å behandle dem eller finne ut av dem. Ikke løp fra dem lenger. Fly gjennom dem.

Det er litt skremmende til å begynne med, for det virker som om du flyr inn i edderkoppens nett. Men du forstår at det er et momentum av, en kan si lidenskap, energi – nesten bevissthet, men ikke helt – men det er et momentum som driver deg rett gjennom selv den dypeste frykt. Ikke unngå det lenger, men stopp heller ikke opp for å behandle dem. Gå rett gjennom.

For det andre, forstå at alt er en stor, fet historie, men nå er du del av å skrive den. Og jeg sier del, for Mesteren vil fremdeles gjøre sin del av skrivingen. Men nå er du, menneske, med-skribent, du tar del. Dette er de to poengene.

La oss trekke pusten godt og dypt sammen. Trekk pusten godt og dypt sammen.

(Musikken avsluttes)

Det er tid for å feire kjære Shaumbra.

Tid for å feire. Så åpne opp disse vingene og sett i gang.

Og husk alltid at alt er vel i den store, fete historien din! (Latter).

Med det, takk. Takk (applaus).

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.