CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Transhuman Serien

 

SHOUD 11 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe

 

Presentert i Crimson Circle
1 juli 2017
www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.

Å, ja! Det dere nettopp opplevde der (refererer til this video), og som vi opplevde i den siste samlingen vår i München, var virkelig spiritualitet – sensualitet, følelser, emosjoner, lykke, alt, ekthet, være veldig, veldig virkelig.

Det er på en måte en hel masse konsepter innenfor spiritualitet – å sitte i et tempel og om-e – og det er ikke noe galt med det. Dere har alle gjort det, og det fikk dere til et visst sted. Og jeg vet at mange av dere noen ganger føler denne tiltrekningen til templer eller klostre – «Å, bare gå tilbake til denne stillheten.»

Men husk, vi stengte ned Mysterie Skolene. Det var vårt lille fristed. Det var øya vår borte fra landsbyfolket. Det var det stille stedet vårt, men vi stengte det ned for flere hundre år siden. Jeg ba mange av dere om å dra. Å, det var mange tårer. Noen av dere har fremdeles vonde følelser overfor meg fordi jeg kastet dere ut (litt latter), og låste døra bak dere. Men det var tid for å dra. Det var tid for å gå ut i verden.

Ja, dere trenger fremdeles tid for dere selv. Dere trenger fremdeles å gå ut i naturen, så visst å lytte til musikk. Noen ganger bare på grunn av stillheten i naturen, skjønnheten ved å være sammen med deg selv, sammen med Jeg Er, sammen med enheten din. (Han kommer nærmere kamera). Å, jeg liker å gjøre slik som dette. Jeg kan se rett inn i verden. Jada.

Dere trenger det av og til, men dette er en annen tid, en annen form for spiritualitet. Og vær så god, bli sinte på meg hvis dere vil, men vi beveger oss utover om-e tiden. Det dere gjør, er egentlig å sette opp en helt ny spiritualitet, av mangel på bedre ord, men det er en helt ny ekthet ved Jeg Er, ved Selvet, uten alle disiplinene. Hvem trenger det? Dere trenger det virkelig ikke. Uten all lidelsen og all karmaen og alle rutinene som dere må gå gjennom.

Det er mange som ikke liker det vi holder på med, mange som rister på hodet, mange som har forlatt oss fordi; «Å, det er ikke så veldig spirituelt. De leker med denne ville musikken. Det neste er vel at de danser.» (Latter). Det er New Age folkene. Det er mange som ikke liker det, for de er så vant til å ha meditasjoner, følge en guru og gjøre disse rutinene i liv etter liv – ikke bare i et liv, men i mange liv – og det gir dem en viss grad av lykke. Men lykke … jeg vil gjerne kaste ut ordet «lykke». Jeg vil gjerne at dere alle kaster det ut av vokabularet deres. Det er et menneskelig ord.

Lykke

Det er ikke noe ord, det er ikke noen essens for ordet «lykke» i de andre rikene. Det er et menneskelig ord. Det er basert på bedømmelse. Er du lykkelig eller trist? Men når du virkelig ber noen om å utforske «Hva gjør deg lykkelig?» vet de det faktisk ikke. De søker alltid lykke, men kommer aldri dit. Det er en menneskelig bedømmelse, for hvis du ikke er lykkelig, er du trist. Vel, hvorfor ikke begge deler? Eller hvorfor ikke bare kast ut hele ordet. «Jeg Er den Jeg Er. Jeg er menneske. Jeg er en Mester, og jeg trenger ikke å gå gjennom alt dette med “Er jeg lykkelig?”

Jeg skal gi dere et lite hint. Dere kommer aldri til å oppnå lykke i dette menneskelig livet eller noe annet menneskelig liv. Aldri oppnå lykke. Jeg kjenner ikke en eneste Oppsteget Mester som oppnådde lykke. Opplysthet, ja. Realisering, så absolutt. Men lykke? Det er en menneskelig kvalitet. Det er som å si at du vil bli super-intelligent. Det kommer du aldri til å bli, for den andre siden som fremdeles er dum er der (latter), og det kommer på en måte til å balansere dette superintelligent.

SART: Wow!

ADAMUS: Du kan aldri få nok intelligens Sart (mer latter). Så ikke prøv en gang. Gi slipp på det. Og herregud, hva er det meningen at dette skal forestille? (Refererer til en liten skulptur med troll fra Norge).

LINDA: Å, dette er deg, Adamus.

ADAMUS: Oh!

LINDA: Ohh!!

ADAMUS: Det ser akkurat ut som meg (han lager en grimase; latter).

LINDA: Ja, det var det jeg syntes. Jeg syntes det.

ADAMUS: Ja faktisk, som i noen av drømmene deres, da kan jeg fremstå som et lite troll. Men en gjør det en må gjøre. Hvor var vi? Lykke.

LINDA: Troll er kjekke folk.

ADAMUS: Troll er kjekke folk. Ser dere hvor vi går? Godt og dårlig. Er de lykkelige? Er Geoff og Linda lykkelige her?

LINDA: Nok. Lykkelige nok. Hoppe nok.

ADAMUS: Men se her, er dette Cauldre? Han ser den andre veien.

LINDA: Men han ser fredfull ut, i sin egen verden.

ADAMUS: Og han har ikke sko på seg.

LINDA: Han tenker på det, “Jada!”

ADAMUS: Og du ser ut som om du er i ferd med å gjøre et pek mot ham, som å dytte ham ut i vannet (latter). Det er slik det ser ut.

KERRI: Dytt ham uti!

ADAMUS: Hun gjorde det en gang. Drepte ham nesten. Jeg måtte redde ham fra krokodillene. Det er en sann historie, ikke sant Linda?

LINDA: Det er en sann historie (mye latter).

ADAMUS: Lykke. Lykke. Dere vet, det er en sinnslek. Det er en sinns – dere har et ord for det. Jeg kan ikke si det, for det har fire bokstaver. Det begynner med en «f», og slutter med en «n». (Linda gisper). Men det er … (latter). Det er et sinns …

LINDA: Suger?

ADAMUS: Det sa jeg ikke. Det er en sinns-vri, prøver å oppnå lykke. Du står opp om morgenen; «er jeg lykkelig i dag?» Hva med bare; «Jeg er her i dag. Jeg Er den Jeg Er.» Og så la ektheten komme inn, at det er veldig mange forskjellige følelser, og du kan ha – kroppen kan verke litt. Du kan ha, dere vet, en av disse formene for menneskelige dager da ting bare ikke passer. Hva så? Hva så? La deg selv oppleve det.

Vi gjøre slike ting som dere ser nå, tar inn musikk, og jeg beklager hvis jeg fornærmer noen, men det gjør jeg faktisk ikke. Dere vet, det er ikke nasal hindumusikk og «Ting, zying», slike ting (litt latter) – av og til – men det er levende musikk og sensuell musikk. Det er den nye spiritualiteten. La oss håpe at dette aldri blir en religion, men det er den nye sansen for Ånd på Jorden, og det er dit vi skal. Det er dit dere skal.

Dere gjør virkelig nybrottsarbeid. Jeg mener, dette er ikke new agen til moren deres. Dette er ikke typisk new age. Dere gjør nybrottsarbeid med noe av det vi gjør, og det er til tider utfordrende, jada, men dere følger vitenen deres, og dere kommer dit.

Så la oss trekke pusten godt og dypt på det.

I dag

Jeg skal gi dere et valg i dag, for livet er på en måte fullt av valg. Så vi kan enten gjøre dagens Shoud – det er siste Shoud i Transhuman serien, vi skal begynne på en ny serie – og det er opp til dere som sitter her, men dere kan også alle stemme hvis dere ser på online. Vil dere ha en seriøs forelesning i dag? Jeg henter frem talerstolen der borte og setter den her, og vi har en seriøs forelesning. Stort sett St. Germain – Saint-Germain (fransk uttale) kjære Cauldre, «St. Germain» (latter fordi Adamus overdriver den amerikanske uttalen). Eller vi kan ha det moro. Det kan være litt provoserende.

LINDA: Du?!

ADAMUS: Jeg kan – jada. Jeg kan underholde og sjarmere og forhåpentligvis reflektere til dere noe av den visdommen dere har. Og jeg spør av en veldig god grunn som jeg vil forklare om en liten stund. Så, alle som vil ha den seriøse forelesningen fra talerstolen, armen i været (en eller to hender kommer opp, litt latter). Noen få, ok. Greit. Og de som vil ha det morsomme, provokative, vittige, underholdende, alle slike ting, typisk Adamus (noen sier «ja, for helvete», masse hender kommer opp). Jeg tror vi vinner. Og de som egentlig ikke en gang vet hvor de befinner seg akkurat nå (latter), de er bare fullstendig bortkommet, vet ikke helt.

Grunnen til at jeg spør om dette, er at det er en programmering når det gjelder spirituelle og metafysiske forelesninger. Det er en programmering. Folk vil se noe annet enn bare – hvordan sier dere det? – menneskelig kvaliteter. Jeg har vært menneske. Jeg kan lage kvalitet med kvalitet. Og noen folk vil se en som kanaliserer og sitter på stolen med lukkede øyne, faktisk egentlig fjernt fra publikum, på en måte inne i seg selv, for det ser annerledes ut, det føles annerledes. Det er det de er programmert til. Og en entitet ville så visst aldri si … (han mimer ordet) begynner med en «f» og slutter med en «n». De ville aldri sagt faen (latter), fordi, å, det er meningen at det skal være spirituelt. Og en entitet ville aldri gå rundt og ha det vondt i baken og alt dette andre. Så forventningene deres blir av og til knust. De vil ha den gamle stilen, for de er komfortable med det, og de vil bare ha levert et relativt tørt budskap. Det går til sinnet. Det går til sinnet. Det var mitt problem.

Da Tobias dro og jeg kom inn, måtte jeg virkelig vurdere om jeg ville jobbe med denne gruppen (Adamus humrer).

SART: Pirater!

ADAMUS: Pirater. Jada, jada. Men det jeg elsket ved dere, var at jeg visste at dere ville komme til å være åpne for en annen stil, og jeg visste at jeg måtte levere en annen stil, for min stil er deres stil. Det er dette dere har bedt om.

Stilen som krevdes måtte være morsom. Dere ville komme. Dere ville ikke slite ut knærne med all denne knelingen og krypingen. Dere ville ha litt latter, for livet er faktisk ganske morsomt. Det er på en måte en stor spøk. Selv om dere går gjennom det dere tror er det verste i livene deres akkurat nå, er det til syvende og sist en slags stor spøk. Jeg mener, det er egentlig det. Heh.

Og jeg sa til meg selv; «hvordan skal jeg designe dette? Hvordan designer jeg hvordan vi kommer sammen? Hva er energidesignet for det?» Og det var ingen mental tanke. Og dere kommer for øvrig til å komme dit selv. Dere kommer til å få energidesign som overgår tenkingen. Det vet jeg at dere allerede gjør, veldig mange av dere. Dere designer energier, i stedet for å tenke på ting.

Så jeg så på et energidesign som jeg følte ville fungere. Først og fremst ville det drive ut de som ikke er her på grunn av legemliggjort opplysthet.

LINDA: Oooh.

ADAMUS: Det var nesten den største oppgaven, for det er uansett vanskelig å gjøre dette. Men hvis det var mange som simpelthen var der på grunn av fascinasjonen, for å simpelthen sitte der gjennom en søvndyssende kanalisering med litt søvndyssende musikk og noen søvndyssende ord og så sovne – som det overhodet ikke er noe galt i – men hvis de var her bare på grunn av det, og det var en hobby og ikke en dyp forpliktelse, ville vi få en ubalanse. Så, en del av oppsettet var å finne en måte for å få dem ut. De kunne egentlig ikke håndtere energien, humaniseringen av guddommelighet. Og så ba jeg Cauldre om å åpne øynene sine og gå rundt, og når jeg fortelle mine dårlige vitser, og når jeg blir ganske skrytende, noe som blir gjort med hensikt og gjort som en distraksjon, ønsker jeg å humanisere guddommelighet. Jeg vil bringe det inn i dette riket slik at dere ikke prøver å dra dit ut for å finne det. Jeg vil bringe det hit.

Så for å kunne få til det, må en oppføre seg litt menneskelig. Vi skal ikke servere slik Jerry Lewis bløtkakevitser, men vi skal gjøre Adamus ting, på en måte humanisere det vi gjør her.

LINDA: Det er ingen som vet hvem Jerry Lewis er. Han er veldig gammel (litt latter).

ADAMUS: Hvem vet hvem Jerry Lewis er? Alle de franske vet hvem Jerry Lewis er. Jeg mener, de fleste franskmenn. Jerry Lewis, komikeren, bløtkake i ansiktet.

Å, uansett, jeg går ut fra at vi skal gjøre mer av det underholdende og provoserende …

LINDA: Ok, la oss sette i gang.

ADAMUS: … irriterende og …

LINDA: Ok.

ADAMUS: Ok.

LINDA: Det er du ekspert på.

ADAMUS: Så jeg vil bare det noteres at jeg sier at det kan være begge deler. Jeg kan gjøre begge deler. Jeg kan (latter) komme med en rett frem forelesning, eller vi kan ha det litt moro og hele tiden ha utrolige distraksjoner – jeg vil kalle det for genuine distraksjoner – ha det moro og på en måte bare la det guddommelige gli vakkert inn.

Lærer dere noe gjennom dette? Går dere gjennom noe? Det tror jeg. Ville det ikke være fryktelig hvis dette bare var et stort, kaldt tempel og vi kom inn hit og alle var kledd som munker og hadde røkelse? Jeg tror ikke det hadde fungert så godt i denne gruppen. Jeg tror dere hadde svidd av hele stedet med det samme.

LINDA: Det er ikke så bra.

ADAMUS: Det er ikke så bra.

Så greit, la oss begynne på denne Shouden.

Uavhengighetsdagen.

Jeg forstår det slik at det er uavhengighets-helg, 4. juli helg i USA, og også Canada dag. «Eh». 4. juli, og jeg har en spesiell forbindelse til og lidenskap for det. Jeg kom over til USA ved flere forskjellige anledninger, fysisk, jeg tok en båt over. Jeg tok et annet navn. Jeg ville dra som Greve Saint-Germain, så jeg tok et annet navn. Jeg sa jeg var fra England. Etternavnet mitt av Abbott, og jeg kom over hit, og jeg var veldig involvert i det som nå kalles for Uavhengighetserklæringen.

LINDA: Å, ja selvfølgelig.

ADAMUS: Selvfølgelig. Nei, dette er en veldig sann historie, og jeg hadde en veldig sterk forbindelse til Frimurerne, for den gangen var Frimurerne … Frimurerne er de som var steinarbeidere. Og folk flest er ikke klar over det, at en måtte være med i lauget, og at lauget var kontrollert av kirken, og kirken slapp deg bare inn hvis du var villig til å – ahem – ta deg av … (Adamus begynner å dele ut penger) han har ikke på seg så mye penger lenger. Jeg gir deg … å, jøss! Greit, nå … (Linda blander seg inn). Hold opp med det der. Hold opp med det der. Ahem (litt latter).

Så, lauget. En måtte betale kirken for å få jobbe. Og hvis en ikke var i lauget, hvis en ikke betalte nok, fikk en ikke arbeide. Så Frimurerne ble oppstartet. Frimurerne hadde også en god forståelse for mysteriene. De forsto egentlig. De forsto pyramidene. De forsto mye av den Hellige Geometrien. Dere forstår, kirken ville ikke tillate det, men det ble studert innenfor Frimurer-bevegelsen. Og jeg vil ikke si at det var et hemmelig samfunn, men det var visse ting som ble holdt blant Frimurerne. Så jeg jobbet tett sammen med dem og lignende – jeg overdriver ikke. Linda lurer alltid på om jeg overdriver historiene, og mange ganger gjør jeg det (Linda ler) – jeg jobbet tett sammen med George Washington.

LINDA: (ler) Sikkert.

ADAMUS: Jeg kalte ham George (Linda ler igjen). Han kalte meg Dick.

LINDA: (ler høyt) Å, jada! Det tror jeg på! (Hun fortsetter å le høyt, litt latter fra publikum).

ADAMUS: Navnet mitt var Richard Abbot, og av og til kalte han meg for Dick. Vel, jeg forstår ikke humoren i det (mer latter). Richard, Dick, et kallenavn? Er det noen av dere – dere har kallenavn, ikke sant?

Så Georg sa «Dick» (Adamus ler), «hvordan skal vi gjøre dette? Hvordan skal vi forme Uavhengighetserklæringen?» Og vi fikk inn slike som Hancock og Jefferson, og jeg forholdt meg på en måte til mange av dem, om ikke alle, bak scenen.

Dette stedet som nå kalles for USA, var satt opp som en ny verden, en ny Jord. Det var et sted for frihet, selv om det faktisk aldri egentlig har vært fritt. Det har aldri vært fritt. Det var en formodning om frihet, men på grunn av at de som kom tidlig over var veldig involvert i kirken, ble det faktisk ikke så mye frihet. Det var en masse angst i forhold til andre religioner hvis en ikke var del av den engelske kirken – og det var derfor jeg valgte å være engelsk slik at jeg kunne bevege meg bedre rundt. Men det var designet for at folk fra hele verden kunne komme over og blande seg, få visse friheter. Det var ikke designet som demokrati like mye som republikk, men folk hadde en stemme i det, noe de virkelig ikke hadde de fleste andre steder i verden, og særlig ikke i Europa.

Det ble nedlagt ganske mye arbeid for å forene Europa fra begynnelsen av 1700 tallet og helt frem til slutten. Det fungerte til en viss grad. Til en viss grad fikk folk mer frihet enn noensinne før, men det oppfylte likevel ikke kravene til veldig mange mennesker som var ute etter noe annet. Så de kom bokstavelig talt hit fra hele verden. Det er en av de største smeltediglene i verden, kanskje bortsett fra Brasil. De kom fra hele verden og søkte religiøs frihet, frihet til å arbeide, men merkelig nok var mange av dem kontraktbundne tjenere. De samtykket til å være slaver, vanligvis i 10 år, for å få pass til å komme over. Men det betydde så mye for dem at de var villige til å gi fra seg 10, noen ganger 15, 20 år av livene sine, hvis de tok med seg familiene sine, slik at de som kom etter dem kunne få mange flere friheter i livene sine.

Jeg hadde stor lidenskap for det som ble gjort her, for jeg visste at det hadde potensial for å spre seg rundt om i verden, og det har det til en viss grad gjort. Det var forøvrig en backup til Amerika i tilfelle det ikke gikk så bra her, og det var Ah-taRa, Australia. Og på en måte var også Australia en fengsels-koloni. Det var kompisene deres, cellekompisene deres som dro dit. Det var et sted der det faktisk ble krevd frihet på grunn av de som hadde vært i fengsel, mange av dem urettmessig fengslet.

Så med dynamikken ved at alt dette skjedde, og Europa som samtidig gikk gjennom sine forandringer, forandringer i politikk, gå bort fra monarkier og de kongelige – det var mye arbeid. Det var veldig utfordrende. Ikke så mye fordi monarkene eller de kongelige ikke ville gi fra seg makten. På en måte hadde de ikke noe valg, for, vel, bøndene, folk på den tiden var så opprørske at de ville drepe dem. Og vi har ting som Bastille dagen som kommer snart, åpningen av fengslene, slippe folk ut.

Men jeg tar opp dette nå på grunn av hele dette spørsmålet; «Er menneskene egentlig klare for frihet?» Det er et spørsmål jeg stilte i en Shoud for mange år siden, og folk ble veldig oppbragte av det – men jeg hevder fremdeles at jurien er ute og muligens heller mot nei, det er de ikke. Noen friheter, ja, eller det jeg kaller for tilsynelatende frihet, fordi en kan velge om en vil ha på seg sorte eller hvite sokker en dag, men selv fanger har noen ganger den friheten. Friheten til å arbeide. Vel, hvor dumt er vel ikke det? Frihet til å arbeide. Hvorfor skulle en ville arbeide? Hvorfor skulle en ville gå på jobb, selv om en kan velge sin egen jobb? Bortsett fra hvis en liker den, men hvorfor jobbe? Det er ikke frihet.

Er menneskene virkelig klare til å få friheten sin i seg selv? Friheten ut av hypnose, friheten til å være guddommelige, friheten til å gå utover sinnet? Jeg tror at det kanskje er den største friheten som vi, dere og jeg, jobber med akkurat nå. Denne friheten til å gå utover sinnet, og det er veldig tøft, veldig tøft, delvis fordi dere er programmert inn i det. Det er hypnotisk. Det er ikke umulig å bryte ut av det. Det er ikke umulig å åpne dørene til Bastillen og bare gå ut – eller dyrehagen eller hva vi nå vil kalle det her – det er overhodet ikke umulig, men det trengs en sprø fugl for å gjøre det (litt latter). Det gjør virkelig det.

Frem til nylig har dere blitt holdt inne der av dere selv, og i stor grad av forfedrene deres og tankemønstrene deres. Dere blir holdt inne der av massebevisstheten. Dere blir holdt inne der fordi dere ikke vil gjøre noe galt. Dere vil ikke bli sett på som sprø. Dere vil ikke stikke dere ut i mengden. Og mange av dere er veldig, veldig dypt bekymret for at dere vil bli gale, veldig dypt bekymret. Noen av dere har vært på kanten av det eller vært der tidligere – eller depresjon eller andre psykologiske sykdommer – så dere vet på en måte hvordan det er å være der.

Noen av dere har vært veldig nær det i stoffpåvirket eller alkoholpåvirket tilstand, følt hvordan det er å nesten miste det, holde fast ved hver eneste mulige siste tråd av identitet dere trodde dere hadde, bare følt det som om dere krasjet, som om det ikke er noe der, holdt fast ved denne identiteten og bokstavelig talt følt hvordan det ville være å bli mentalt gal. Og det er en fryktelig følelse, en fortapt følelse.

Jeg kan si deg her og nå; hvis du er her, hvis du lytter til dette, kommer du ikke til å bli gal. Du tror kanskje at du blir gal, men du kommer faktisk ikke til å bli gal. Det gjør du ikke. Akkurat som du ikke kommer til ta en rifle og gå ut og skyte folk på gata, akkurat som du ikke kommer til å gå inn i enda et dårlig forhold, akkurat som du ikke kommer til å skade andre folk eller kanskje til og med deg selv. Du har kommet alt for langt til det nå. Alt for langt. Frykten er der fremdeles, bekymringen; “Hva vil skje hvis jeg på en måte gir slipp? Hvis jeg befrir meg selv, kommer jeg til å gjøre noe skikkelig dumt? Kommer jeg til å skade en annen person`?» Og, som dere vet, dere vil mye heller skade dere selv enn en annen person, til og med et dyr, en kjæledegge. Dere vil mye heller ta det selv, for, vel, dere er sterke og vet hvordan dere skal håndtere det. Dere vet stort sett hvordan dere skal komme dere til hektene igjen.

Så frihet, dette spørsmålet; er menneskene virkelig klare for frihet? Sannsynligvis ikke. Sannsynligvis ikke. Det ville kreve en lang diskusjon om hva frihet er. Det er ikke bare friheten til å tilbe hvor du vil tilbe eller muligheten til å få en viss jobb eller stå opp klokka tre om natta for å dusje. Slike ting er egentlig ikke frihet.

Frihet er egentlig inne i deg selv. Frihet er å befri deg selv fra den humanistiske delen av deg som du har blitt så vant til – det mentale, det fysiske, frykten, begrensningene. De er på en måte komfortable. Men faktum er at selv om du tror at du fremdeles tenker på det, selv om du trenerer det, antar jeg en kan kalle det, eller sitter på gjerdet, kommer det til å skje. Det kommer til å skje. Du er i dette livet for å få denne frigjøringen.

 

Du kom ikke hit for å jobbe deg gjennom et eller annet karma. Du kom ikke hit bare for å bli mor. Du kom ikke hit for noe som helst annet enn friheten din, og du kom hit med veldig, veldig klare, klare retningslinjer for det. Dette måtte være det livet.

Hvis du ikke har lagt merke til det i det siste, går ting veldig, veldig fort, veldig fort. Så fort at dere nesten ikke kan holde følge, og det er bra. Det var designet slik. Det kommer ikke nødvendigvis til å gå fort for alle andre. Mange folk kjeder seg akkurat nå, men det går veldig fort for dere, for ting forandrer seg. Hele forvrengningen av tid er en ting. Mange av dere føler tidsforvrengningen. Det går fort, eller noen ganger kan det virke som om det går sakte. Men alt går veldig fort akkurat nå. De biologiske systemene deres, de mentale systemene, de går veldig, veldig fort.

Datoen er fastsatt

Forandringene er overhengende. Jeg har snakket om det om og om igjen, forandringene er overhengende. Jeg sa det til og med i Shouden forrige måned. Det var sjokkerende for Cauldre og noen andre, men jeg sa, dere vet, når du slutter å jobbe med opplystheten din, når du slutter med disiplinene, når du slutter med all letingen og søkingen. Når du slutter å stå opp om morgenen og si; «Vel, det er enda en dag på veien min til opplysthet,» når du slutter med all denne støyen, når du slutter å føle at du må lese to spirituelle bøker i uka hvis du ikke skal gå glipp av dette, når du slutter med besettelsen om å finne sannheten – det er en besettelse, for det er ingen enkel sannhet, alt er sannhet. Det er OG. Når du slutter med all denne støyen, all denne frenetiske aktiviteten og bare trekker pusten dypt – bare trekker pusten dypt og tillater – da er datoen fastsatt. Jeg mener det veldig bokstavelig.

Hvis du jager rundt etter spiritualitet, følger guruer, må gjøre visse disipliner hver dag selv om du fremdeles bruker Crimson Circle som en form for «Å, jeg må få den månedlige fiksen min og kanskje opplysthet neste år, kanskje om lenge», da er datoen ute i tåka. Datoen er i tåka. Den er egentlig ikke her. Jeg mener, vi kan se inn i den, hvis du tar en reise inn i fremtiden din, men du vil se mange, mange, mange, mange, mange datoer. Og noen av dem er også i tåka, noen av dem er ikke mulig å skjelne, men du vil se mange datoer, for datoen er egentlig ikke fastsatt enda. Alle er bare potensialer. De flyter rundt der ute, en enorm innsjø av potensialer, og det kan være hvilken som helst av dem. Men når du stopper opp, trekker pusten dypt; «Jeg Er Her, Jeg Er den Jeg Er,» trekker pusten dypt og tillater Deg, tillater den menneskelig siden din og den guddommelige.

Du tenker ikke på det. Du lurer ikke på; «Vel, tillot jeg nok? Hadde jeg riktig farge på klærne da jeg tillot? Spiste jeg – å, herregud, jeg spiste kjøtt for en uke siden. Jeg er vegetarianer, men det glapp litt for meg, og det er liksom; «Å, det kommer ikke til å skje,» og da gjør det ikke det. Men hvis du kan være virkelig autentisk i forhold til deg selv; «Jeg Er den Jeg Er,» er det nesten som en «jeg gir blaffen» holdning, men ikke negativ. «Jeg bryr meg bare ikke, for datoen er der.» Du behøver ikke å vite når den er, den spesielle datoen – faktisk så ville det på en måte skyve den ut av oppfattelse – men, åh! Datoen er satt innenfor ca en uke, så snevres det inn når du virkelig tillater. Og så behøver du ikke å bekymre deg for det mer. Du behøver ikke å bekymre deg for; «hvordan skal jeg styre dette? Hvordan skal jeg styre det mellom nå og opplysthet?» Det skal du ikke. Det kommer til deg. Det bare skjer.

Du får selvfølgelig valg, og du kan til en stor grad skape din egen forvrengte virkelighet, men det bare kommer til deg. Og det er en merkelig følelse – «Det bare kommer til meg.» Vel, jada, du vil kanskje fortsatt jobbe og trene og alt det der, men du irriterer deg ikke over det. Det bare er der. Datoen er fastsatt, og det betyr ikke at du dør heller. Det betyr bare at datoen er fastsatt. Faktisk så skifter det hele programmeringen for selve døden. Det skifter den et annet sted.

Og så kommer det spørsmålet som Kuthumi kom med på vår siste samling i Munchen; «Herregud, hva skal jeg gjøre? Jeg jobber ikke med opplystheten min lenger, for det vil bare skje. Åååå, jøøøsss, jeg har mistet de fleste vennene mine. Jeg har ikke de gamle lidenskapene som jeg hadde. Hva gjør jeg?» Det er et menneskelig spørsmål. Det er rett her oppe (hodet), på en måte slik som med lykke, dere vet, som «Er jeg lykkelig? Hva skal jeg gjøre?» Det går ut av vokabularet. Det eksisterer bare ikke lenger. Det er ikke med i sinnsleken, sinnsleken; «Hva skal jeg gjøre?»

Er det ikke merkelig at mennesker tror at de må gjøre noe hele tiden? «Vel, ja, men da står jeg bare opp om morgenen og jeg blir tykk, og jeg kommer ikke til å … jeg er verdiløs.» Hold opp menneske. Bare hold opp litt, for som Kuthumi påpekte, begynner alt å snakke. Han gjorde det bokstavelig talt. Han begynte bare å gå.

Forestill deg det. Han hadde ingen anelse om hvor han skulle gå, og han brydde seg ikke, etter at han kom ut fra galehuset (Adamus ler). Det skjedde noe morsomt på veien til opplysthet (litt latter). Men han hevder at det var de to beste årene i livet hans, han siklet over hele seg, måtte ha noen som kom med bekken. Han sier at det var fint. Han sier at det var den beste opplevelsen. Han kunne ha gjort det langsomt og sakte over mange liv, vært pint og plaget, egentlig ikke nytt livet, og han sa; «Jeg skal bare komme meg gjennom det i løpet av to år, og det er det.» Så var han Kuthumi, og så begynte han bare å gå. Han trengte ikke å vite hvor han gikk. Han visste at alt ville fungere, men han trengte ikke å vite hvordan. Det er problemet. Dere sier; «Vel, ok, jeg skal bare reise rundt i verden», og så begynner dere å planlegge. Nei, nei. Du trekker bare pusten dypt og tillater, og det er der. Det er veldig enkelt og vakkert.

Men så hørte han at alt snakket til ham, noe han egentlig aldri før hadde hørt. Kanskje litt da han var barn. Plutselig, bokstavelig, snakker trærne til ham; «hallo menneske! Hallo menneske!» Og Kuthumi; “Jøss, hva? Trærne snakker.” Så gikk han bort, forsikret seg om at ingen så på; “Hallo tre! Hvordan går det?» Treet liksom; «Hallo, jeg er skikkelig jordet (litt latter). Jada, men jeg har veldig lyst til å forgreine meg. Jeg har vært her hele denne tiden» (mer latter). Englehumor.

De snakker ikke med ord – vel, noen ganger – men de snakker med energier. Og dere vil faktisk oppdage at trær og fisker og vann og luft egentlig er ganske morsomme. Dere vet, de forteller vitser. De er ikke like morsomme som meg. De forteller ikke vitser på en scene, men de har sin måte for å oppfatte ting. Det er en slik uskyld ved dem. Det er virkelig en uskyld. De bekymrer seg ikke for om det kommer en storm eller om lynet slår ned i dem. De tillater alt. De er ikke sjelevesener som dere. De har ikke mental intelligens. De har ikke iPader eller PC-er eller noe slikt. De nyter bare værenen, og de har en slags virkelig morsom form for humor.

Det var det Kuthumi gjorde. Han gikk bare ut og begynte å føle alt mulig uten noen plan, og alt begynte å snakke.

Vær så snill å forstå dette. Det er aldri en kjedelig dag som legemliggjort, opplyst menneske. Aldri. Alt får liv. Dere kommer til å grate når dere forstå hvor kjedelig et menneskelig dagligliv er. Det har dere sannsynligvis allerede en formening om. Rutinene og mønstrene og livløsheten, dere kommer til å gråte. Men tilbake til poenget mitt, hva nå poenget mitt …

LINDA: Har du begynt på det du ville snakke om enda? Det har allerede gått 45 minutter.

ADAMUS: Nei, nei, nei, nei, nei. Jeg har ikke begynt enda. Jeg kommer til det. Jeg har det moro. Dette er …

LINDA: Jada, jada.

ADAMUS: Jeg ba om tillatelse, ikke sant? Ok. Og faktisk så, jeg sa …

LINDA: Er dette det morsomme, eller er det talen?

ADAMUS: Jeg sa; «Vil dere ha tørrprat, talerstol snakk, forelesning, eller moro?» Jeg tror vi et eller annet sted midt imellom (noen sier «ha ha»). Heh, heh (latter). Vi må reservere fremste rekke til ekte beundrere og tilbedere (Adamus ler).

Så mine kjære venner, frihet. Jeg ville ta opp dette akkurat nå, for det er dit dere skal, og ikke anstreng dere for å komme dit. Du tillater å komme dit. Det er ikke noe arbeid. Jeg vil si det slik; Døren til Bastillen er allerede åpen. Den er allerede åpen, og det er som å nå si til dere; «La oss gå ut.» Det er, um … jeg kommer snart til det, men … jada.

LINDA: Drikk litt kaffe.

ADAMUS: Det har jeg gjort. Jeg har drukket masse. Det er bare så mye som foregår i rommet akkurat nå, og online, med dere alle. Det er så mye. Det er så mye dere slipper ned. Jeg mener, slipper ned forsvaret. Dere slipper ned det menneskelige mentale. Dere bare tillater, og det er veldig bra. Kanskje vi skulle bare sitte og ome en stund (latter). Bare slippe det ned.

Men som alltid har jeg et spørsmål. Jeg har et spørsmål til dere. Linda, mikrofonen takk. Ja.

LINDA: Med glede.

Dagens spørsmål

ADAMUS: Noen ser på dette som den irriterende delen av showet. Det er min favorittdel, for det er dere. Det er dere. Det er samhandlingen. Hvor kjedelig ville det ikke vært hvis jeg satt her oppe hele tiden, jeg må ha det moro.

Husker dere at Tobias pleide å ha spørsmål og svar? Ja, ja. Var det ikke moro? (Noen sier “jo”).

LINDA: Nei!

ADAMUS: Nei. Nei. Det har jeg også, men jeg stiller spørsmålene.

Dagens spørsmål er; hvis du skulle – jeg hater å være så direkte angående dette – men hvis du skulle dø i dag – i dag! – hva ville du føle at du ikke hadde gjort? Hva ville du angret på? Velg det viktigste. Kva ville du si «Å, jøss!» om? Og jeg spør om dette fordi jeg hadde et par i forrige uke – ikke et par som mann og kvinne, eller mann og mann, eh – men jeg hadde to folk i forrige uke, to individuelle folk som kom over til den andre siden – Shaumbra. Vi har forresten 33 nå. Trettitre som faktisk har tillat realiseringen sin, og kan dere tro det; det er de som er de stille.

LINDA: Mmmm. (noen sier “Nei”).

ADAMUS: Nei. Nei, nei, nei. Jeg mener, dere ser dem ikke. De lager ikke en masse støy. De er de rolige. Trettitre, det kommer seg. Sakte som bare det, men det kommer seg (litt applaus). Jada, jada. Når applaus-lyset kommer på, det er da dere applauderer. Når latter-lyset kommer på. Det er da dere ler (Adamus humrer).

Så, spørsmålet, og jeg spør fordi det ikke bare er de to som kom over forrige uke som oppfordret meg til å spørre om dette, men det skjer veldig, veldig ofte når Shaumbra kommer over, og de forstår med en gang at de er uten kropp. De forstår; «Å, jøss! Jeg la den fra meg på planeten.» Jeg liksom; «Hallo, vil du rydde opp etter deg? Ta med deg kroppen din hit.» Men de begynner å sutre med det samme, selv før de møter hunden sin eller familien sin hvis de vil det, selv før de «åer» og «akker» seg til meg som står der. Dere vet, en skulle tro at; «Haaah! Åhhhh! Jeg er på den andre siden, og det er ikke Jesus, det er St. Germain!» (Latter).

LINDA: Oww!

ADAMUS: Det er noen som har gjort det. De liksom; «Å, herregud, jeg er i den fiolette flammen. Jeg er – åh! – jeg er her sammen med deg! Oppsteget Mester, en som har trenet flere enn noen Oppsteget Mester. Den berømte. Den …» Ok (mer latter).

Så problemet var at før de gjenkjente noe som helst – meg - ved det punktet er jeg bare en lysstolpe – så liksom; «Åhhh, åh, åh, åh! Jeg angrer på at jeg ikke gjorde dit, jeg angrer på at jeg ikke gjorde dat.» Og jeg lar dem gå gjennom angeren sin, og så forstår de endelig at jeg ikke er en lysstolpe, at jeg er Adamus Saint-Germain, og de er fullstendig imponerte. Og så vil de vite om de kan komme seg ned igjen. Jeg liksom; «Nei, nei, nei, nei, nei. Jeg har stengt tuben. Du skal ikke tilbake. Du skal bare være her en stund. Vi skal snakke litt.»

Men det er alltid anger, og det er veldig interessant. Jeg foretar en liten studie som jeg skal ta med meg til Klubben for Oppstegne Mestre, en studie i spirituell psykologi. Hva er angeren fra de som er på en genuin, dedikert spirituell vei til legemliggjort Realisering? Hva er temaene? Så det er derfor jeg stiller spørsmålet. Linda med mikrofonene takk. Hva ville du ha angret på hvis du bare gikk over i dag? Og når Linda gir deg mikrofonen, så betyr ikke det at du kommer til å gjøre det. Hallo Ricki (litt latter).

RICKI (kvinne): Hei.

ADAMUS: Dette er hypotetisk.

RICKI: Jada.

ADAMUS: Jeg garanterer at du ikke kommer til å gjøre det.

RICKI: Fint.

ADAMUS: Fint. Du vet, men spiller det noen rolle?

RICKI: Nei, men jeg føler at jeg virkelig ville angre på at jeg ikke fikk anledning til å sette pris på at jeg endelig var der, var realisert og i stand til å – alt dette som du snakker om, at det ikke er kjedelig.

ADAMUS: Ah. Nei, nei.

RICKI: Alt dette. Jeg vil oppleve det.

ADAMUS: Så, jeg er lysstolpen, du har gått over. Liksom «Å, jøss!» Hvor nær kommer du til å tro at du var? Du kommer til å si; «Jeg var …» Hvor nær?

RICKI: Jeg har lenge følt at det er et skritt unna, men jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal ta dette skrittet. Så …

ADAMUS: Ah.

RICKI: … jeg kommer til å være her til jeg vet at jeg …

ADAMUS: Kan jeg få gi deg et lite råd?

RICKI: Ja.

ADAMUS: La det komme til deg.

RICKI: Ja.

ADAMUS: Ja, det er ingen skritt.

RICKI: Nei, det er jeg enig i.

ADAMUS: Det er ikke lenger noen skritt.

RICKI: Jepp.

ADAMUS: Ingen i det hele tatt. La det komme til deg. Det er steget. Det er det siste steget. Etter flere liv med mange steg, er det siste steget å stoppe opp, trekke pusten dypt og la det komme til deg.

RICKI: Ja.

ADAMUS: Og så, ikke gjøre dette mentale; «Når vil det komme? Jeg føler det ikke.» Hold opp! Tillat. Det spiller ingen rolle. Det spiller ingen rolle. Jeg har sagt om og om igjen at dette er det beste livet av alle liv. Du forstår det fremdeles ikke, men faktisk så kommer du til det. Jada.

RICKI: Ja.

ADAMUS: Så, greit. Den er god. Som om “Å, søren! Jeg vil gjøre det.” Jeg gir deg et lite hint om dette. Jeg snakket til gruppen vår i Norge, trollstedet (litt latter), og første dagen sa jeg til dem; «For meg er dere bare døde. Dere er bare døde. Dere er de levende døde som går rundt.» Det ristet på en måte litt opp i rommet, og dere vet, etter en stund sluttet de å grate – jeg bare tuller Norge – poenget mitt var at dere faktisk allerede er det. Død betyr ikke at du må forlate den fysiske kroppen forstår dere. Død er en overgang, noe jeg skal snakke om i den kommende nye og forbedrede oppdaterte versjonen (av DreamWalker Death). Døden er ikke fysisk, og det er en av de tingene dere virkelig må få ut av tankesettet, ut av trossystemet. Død er bare en overgang inn i en annen levemåte, oppfattelse. Så i grunnen er dere allerede døde, dere går rundt døde, og det er bra, for dere er ikke innelåst lenger.

RICKI: Ja.

ADAMUS: Dere ligner på en måte på – ikke zombier – men dere har gitt slipp på alle disse greiene. Når dere gir slipp på forfedrene, når dere gir slipp på kroppstingene og karma og alt dette andre, er dere så godt som døde, og det er bra. Det kan dere sitere meg på. Sett det på neste bursdagskake Shaumbra «Jeg er bare så død!» (Latter). Når du kan le av døden, «ha, ha, ha ha! Jeg ler av døden. Jeg (spytt)!» Når du kan le av døden, har du virkelig kommet over en av de aller siste hindringene for opplysthet, for folk er fremdeles redde for døden, og det er det ikke noe behov for å være. Det er faktisk ganske morsomt.

(Liten pause)

RICKI: Ja.

ADAMUS: Det er ikke så mye til reaksjon her. Det er som om «Greit. Jeg skal ikke prøve det i dag.» Men husk hva jeg sa; døden er ikke fysisk. Vel, faktisk så er den det, dere går gjennom den fysiske døden akkurat nå, men det betyr ikke å permanent forlate denne kroppen. Det betyr bare at det gamle løser seg opp for å gi plass til Jeg Er, og Jeg Er er skikkelig stor. Jeg Er er en rompesparker som bare kommer inn i vesenet ditt, og du må gjøre plass for det. Du må dø. Jepp.

Jeg varmer opp til DrømmeVandrer Død.

Død, la oss få det ut av sinnet akkurat nå. Død betyr ikke å forlate denne fysiske kroppen for alltid. Det gjør ikke det. Det er et veldig, veldig gammelt konsept. Det er i hvert fall rundt fire eller fem millioner år gammelt. Det er veldig lenge. Død er simpelthen å bevege seg til et annet rike. Det er en evolusjon. Det er å legge bak seg ting som ikke lenger tjener deg. Og dere vil så visst ikke bli begravd i bakken, for det gjør at dere fortsetter å holde fast ved mye av det gamle. Du gir bare slipp. Og det betyr ikke døden for den fysiske naturen deres, sinnet eller noe annet. Men det betyr en evolusjon.

Neste. Ja. Hva vil du ha angret på Iiro?

IIRO: Ingenting.

ADAMUS: Ingenting.

IIRO: Hvis jeg vil gjøre noe annet, gjør jeg noe annet.

ADAMUS: Ok. Du er veldig det jeg vil kalle for fri.

IIRO: Det er jeg.

ADAMUS: Jobber du nå?

IIRO: Nei.

ADAMUS: Nei. Hvor bor du?

IIRO: Litt alle steder. Hovedsakelig i Finnland.

ADAMUS: Bekymrer du deg mye for at ting skal komme til deg?

IIRO: Nei.

ADAMUS: Nei. Og latterliggjør folk deg for det?

IIRO: Nei.

ADAMUS: Familie, gamle venner eller andre som liksom snakker litt om deg bak ryggen din?

IIRO: Nei.

ADAMUS: Nei? Fint. Så du tillater deg virkelig å være fri. Vi hadde et problem som vi snakket om – sinnet – å streve med det. Har du på en måte funnet fred i forhold til sinnet?

IIRO: Det liksom smelter sakte.

ADAMUS: Sakte, jada.

IIRO: Det bruker meg ikke lenger.

ADAMUS: Ah, slik ja. Og du tillater det å smelte sakte, det liker jeg. Det betyr at du ikke vil prøve å bryte det fra hverandre. Lar det bare på en måte … du vet, til mer du tillater, til mer tillater det. Og så er du ikke i denne kontinuerlige brytekampen med sinnet, og da er du virkelig fri. Jada. Fint. Ingenting å anger. Ok.

Et par til, og så kommer jeg til poenget mitt.

LINDA: Ok, la meg se.

ADAMUS: Jeg tenker.

LINDA: Offer.

ADAMUS: Alltid dette smertefulle utseendet. Dave, Crash, du må være på hugget med det samme Linda gir fra seg mikrofonen. Få dette bildet når den kommer til personen og de liksom; «Jeg hater deg Linda» (latter).

CRASH: Det kommer i arkivet.

ADAMUS: Arkivet! Jada, jada! Ja. Hva ville du ha angret på?

SHAUMBRA 1 (kvinne): Mener du bortsett fra å lære hvordan en blir en god millionær?

ADAMUS: Akkurat.

SHAUMBRA 1: Jeg vil ha angret på at jeg ikke var sammen med barna mine mens de vokste opp.

ADAMUS: Ok. Har du ikke vært så mye sammen med dem?

SHAUMBRA 1: Joda, jeg har vært ganske mye sammen med dem i 21 og 23 år.

ADAMUS: Åh, så …

SHAUMBRA 1: Men mens de vokser enda mer opp.

ADAMUS: Akkurat. Ok. Et lite råd her; gi slip på det. Den er tøff. Folk begynner å kaste epler og råtne egg på meg. «Å, du er så imot familier.» Nei, det er jeg ikke. Men for å gi dem friheten sin, må du på en måte gi slipp på dem. Du vet, det er fremdeles en veldig sterke forbindelse, en god morsforbindelse, men gi slipp på dem ved et visst punkt, bli venner med dem i stedet for å være foreldre for dem. Det er en slik stor forskjell. De vil være som en venn, en beundrer, men ikke lenger dette foreldre/barn forholdet, som er – dette må forandre seg på denne planeten, det gamle paradigmet med foreldre og barn. Jeg beklager det når det gjelder noen av dere som har barn her. Men gi slipp på dem, jøss.

SHAUMBRA 1: Jeg har gitt slipp på dem.

ADAMUS: Vel, nei, gi slipp på dem på den måten at … det er en veldig, veldig gammel dynamikk mellom foreldre og barn, og det tjener barnet til det er rundt to år gammelt, og etter det må det forandre seg. De er ikke deres. De har denne uheldig situasjonen med at de har DNAet deres (litt latter), og det synes jeg er leit på vegne av alle barna, for de må få det et eller annet sted fra, og så bruker de resten av livet til å gå til veiledning og til Crimson Circle for å gi slipp på dette DNAet. Men det er virkelig tid for å forandre på dette. Bli venner med dem, for det har dere vært tidligere. De har vært foreldrene deres, nå er dere deres. Dere har gjort alle slags ting sammen med dem tidligere, men vær nå bare venner. Ok.

Fint. To til. Ja.

DUSICA: Jeg har ikke …

ADAMUS: Kan du reise deg.

DUSICA: Ja!

ADAMUS: Jeg er høyere enn deg (hun ler). Det var en distraksjon. Hun gikk rett til sinnet. Jeg har sagt det til dere før, for å være skikkelig gode lærere, vær i stand til å sanse det med det samme. Distraher. Hva nå?

DUSICA: Jeg angrer ingenting. Det eneste jeg ville ha angret på, er at jeg ikke har nytt livet mitt tidligere.

ADAMUS: Ja.

DUSICA: Så når jeg nå … nå nyter jeg livet mye mer.

ADAMUS: Nyter mye mer. Ok.

DUSICA: Ja, etter Quantum Allowing.

ADAMUS: Ok. Fint.

DUSICA: Ja!

ADAMUS: Ingen anger. Virkelig, ingen anger.

DUSICA: Takk Adamus. Og når jeg kommer hit til Colorado fra Slovenia, trenger jeg en klem.

ADAMUS: Ja, liker du Colorado?

DUSICA: Ja!

ADAMUS: Ja.

DUSICA: Ja (hun går opp på scenen for å få en klem).

ADAMUS: Ohh!

DUSICA: Klem! (Litt latter).

ADAMUS: Takk (litt applaus).

DUSICA: Takk. Takk.

ADAMUS: Takk for at du var så modig at du kom opp på scenen. Jeg lurte på «vil hun tillate at denne usynlige barrieren hindrer henne?» Og liksom «kommer hun til å gjøre det? Som om det var en eller annen slags uskrevet lov, ikke kom opp her mens Adamus kanaliserer. Jeg er glad for at hun brøt det.

En til. Du kommer aldri til å angre på det – «Å, jeg skulle ønske jeg hadde gått opp dit.»

LINDA: (høy stemme) Ja, du!

SHAUMBRA 1 (kvinne): Jeg følte meg veldig komfortabel. Hun kommer ikke til å velge meg i dag.

ADAMUS: Ja, ja. Du sender ut en energi. Dere sender alle ut energi, noen er veldig sterke energiutsendere, men du sender ut denne energien; «Eh, hun kommer ikke til å velge meg.» Hun hører ikke «ikke» delen, hun hører bare «Velg meg, velg meg!» (Litt latter). Så hva ville du ha angret på hvis du kom over til min side i dag?

SHAUMBRA 1: (nøler litt) Å ikke ha våknet tidligere.

ADAMUS: Ja, vel, du vet, timingen var faktisk perfekt.

SHAUMBRA 1: Eller ikke nytt det nå som jeg vet så mye.

ADAMUS: Ja, ja.

SHAUMBRA 1: Og jeg fortsetter liksom på den andre siden, som om jeg ikke visste det.

ADAMUS: Akkurat.

SHAUMBRA 1: Ja, det ville jeg angret på.

ADAMUS: Ok. Ikke våknet tidligere, men du er klar over at timingen faktisk var perfekt. Det er noe i hver og en av dere, dere online også, i dere alle; dere kunne ha tillatt opplystheten deres, Realiseringen, for flere liv siden. To for de fleste av dere, noen av dere til og med tre, noen av dere ett. Men dere kunne ha tillatt det, og det gjorde dere ikke. Og det er liksom dette; «Åh! Hva er galt med meg? Jøss, jeg var så nær den gangen, og jeg rotet det til. Jeg spiste litt kjøtt, og det var fredag og paven var skikkelig sur. Og så var det en naken fyr som snakket med paven. Hva handlet det om?»

LINDA: En til bare for underholdningens skyld?

ADAMUS: Vent litt. La meg gjøre ferdig denne lille tingen min her.

LINDA: Å, du var ikke ferdig. Beklager.

ADAMUS: Så hvor var jeg? Oh.

Så mange av dere kunne bare ha tillatt Realiseringen. Vi hadde virkelig en slags ypperlig oppsett etter Mysterie skolene, et ypperlig oppsett for at dere kunne ha gått inn i det neste livet og bare tillatt det. Det gjorde dere ikke. Dere gjorde ikke det, og det var ikke fordi dere rotet det til. Det var ikke fordi dere er treige. Det er bare 33 så langt som har kommet gjennom siden – vel, jeg antar at det går litt sakte. Men (litt latter) nei, dere ville være her i denne tiden. Og jeg prøver å få Cauldre til å skrive en bok – jeg er overrasket over at det ikke har skjedd enda, jeg har gitt mange hint – men den handler om å være her akkurat nå som planeten ser etter bevissthet, i hele dynamikken med den Nye Jorden og den Gamle Jorden, noe jeg vet at noen av dere ikke likte, denne ProGnost nyheten. ProGnost har blitt et bedritent ord for noen av dere. «Å, ikke ProGnost meg.» Jada (litt latter). «Få ProGnosten din bort herfra.» Du er bare en slik ProGnoster. Jeg kan ikke tro det.» Prøv det på ektefellen eller partneren din neste gang dere krangler. «Dra til ProGnost!»

Så hvor var jeg? Jada, jeg distraherte meg selv. Det er ille, når distraktøren blir distrahert! (Latter). Da er vi virkelig helt borte vekk.

LINDA: Du må være litt mer på.

ADAMUS: Litt mer fokusert. Ok. Så fokuset er at dere velger å være her fordi det er den aller mest transformative tiden i menneskelig historie. Hele dette temaet med den Gamle Jorden og den Nye Jorden kommer til overflaten. Alle dynamikkene på denne planeten er veldig viktige akkurat nå. Dere ville være her, og jeg sa; «Det behøver du ikke. Gjør det når det er litt lettere», dere vet, i hest og vogn tiden. Dra til et kloster et eller annet sted eller hva det nå måtte være, dra til Egypt for 300 år siden og gjør det der. Men dere liksom; «Nei, jeg skal gjøre det i denne tiden.»

Forestill dere å være legemliggjort og henge rundt i det mest kritiske veiskillet noensinne i menneskelig historie, og ikke bare den menneskelige historie. Det som skjer på planeten akkurat nå, har dyp påvirkning på alle de spirituelle familiene, på arkens Orden. En kan nesten si at Arkens Orden – dere vet, det er alle erkeenglene, det er den portalen som dere gikk gjennom for å komme hit til Jorden – de er på en måte på … ikke misforstå dette, men de er på en måte på et fiolett varsellys. Jeg sa ikke rødt varsellys, men fiolett varsellys. De sier liksom; «Jøss! Ting spisser seg virkelig til på denne planeten”, og folk flest har ikke peiling på hva som foregår.

Jeg er skikkelig på avveier her, men jeg vil gi dere en enorm distraksjon. Hvor går oppmerksomheten i media i dag, i nyhetene, i folks sinn, snakkissen ved vannkjøleren? Hva får oppmerksomhet? Donald Trump.

Jeg bryr meg ikke om dere liker ham eller ikke liker ham, det er dit oppmerksomheten går. Det er ikke et skummelt komplott eller noe slikt. Dette er menneskeheten. Jeg vil si at dette er menneskehetens mangel på klarhet. De går dit bort, nærer seg, en gjeng med knurrende hunder på et bein der, og snakker om Donald Trump. Jeg er her og sier; «Folkens, forstår dere ikke hva som foregår? Er dere klar over sammenfallet av teknologi og bevissthet? Forstår dere hva som skjer på planeten akkurat nå? Forstår dere mental sykdom?» Det er en av de største sykdommene på denne planeten, og det er en sykdom. Det er ingen svakhet, det er ikke noe som helst. Det er så absolutt en sykdom, og hvordan forholder folk seg til det? Men kjemikalier som egentlig … ille, ille, ille for sinnet. Men vi snakker om Donald Trump her borte. Det er et sosialt fenomen, og folk vil heller snakke om det og berømtheter og stjerner, som vanligvis er ganske dumt. Det er noen som på en måte faktisk er bevisste, men det er ikke mange som kommer gjennom den døra inn til Hollywood.

Det er en distraksjon, og dere valgte å komme hit til planeten i denne tiden for å bringe inn bevissthet, Jeg Er, hva dere nå vil kalle det. Dere sa; «Jeg skal være den realiserte Mesteren på planeten. Jeg skal ikke prøve på å forandre alt det der.» Det er ikke deres jobb. Dere er ikke lenger energiholdere, planetskiftere eller noe slikt. Det er ikke deres jobb å forandre dette, men det dere gjør, er at dere bringer inn et lys, et potensial.

Lys har overhodet ingen tilbøyelighet. Lys er ikke feminint eller maskulint. Det er ikke godt eller dårlig. Det er Jeg Er’s lidenskap. Det tiltrekker seg energier. Det setter opp og manifesterer virkelighet. Men selve lyset har ingen tilbøyelighet, ingen bedømmelse, ikke godt, dårlig. Det har ikke lykkelige dager. Lyset har ikke lykkelige dager, ikke dårlige dager. Det er den utstrålende lidenskapen til «Jeg Er, Jeg Eksisterer.» Det er det hele.

Dere kom inn hit og sa; «Jeg skal gjøre dette. Jeg skal tillate Realiseringen min, opplystheten min. Jeg skal bli værende i kroppen.» Og dere har forpliktet dere. Før dere kom hit forpliktet dere dere til at dere ville bli værende her i kropp i hvert fall i sju år etter opplysthet, kanskje lenger, kanskje 50 år. Jeg tror ikke dere kommer til å være her i 50 år, men dere sa «I hvert fall i syv år.» Dere fikk dette programmert inn i dere ved et punkt.

Vel, noen av dem drar fordi det er så sterkt forlokkende å dra til den andre siden. Men jeg vil ta dette opp med hver og en av dere. Å bli værende syv år i opplyst form på denne planeten, kanskje lenger. Alt du behøver å gjøre er å koble deg inn på dette. Alt du behøver å gjøre er å koble deg inn på dette.

Så vi har gått rundt i rommet. Vi skal ha enda et underholdende svar på spørsmålet om anger. Hvor i all verden ble det av henne? Linda, toalettet er der (hun går med mikrofonen til noen i Mesterklubben). La oss gå til Mesterklubben med dette (overrasket latter kommer fra klubben). Ahhh!

MOFO (Marty): Vel, hei der mine damer og herrer.

ADAMUS: Hva ville du angre på hvis du dro i dag.

MOFO: Dette kommer til å bli kjedelig for alle dere folkene som forventer et …

ADAMUS: Greit, stopp kamera (Adamus humrer).

MOFO: … fantastisk svar nå. Jeg ville dra og nyte det, for mange ganger, du vet, du er i flyten, du lever det virkelig, men så kommer sinnet inn i det og virkelig f …

ADAMUS: Men jeg vil plukke litt på det, for du er i et annet rom, og jeg kan gjøre det.

MOFO: Å, strålende.

ADAMUS: Du har en stor sans for humor når du er sammen med andre folk.

MOFO: Mm hmm.

ADAMUS: Men når du er for deg selv eller sammen med den nydelige partneren din, kan du være litt vrang (Mofo ler). Der tok jeg deg ikke sant? (Latter). Jøss, jeg er glad for at han er i det andre rommet.

MOFO: (ler) Oh, boy.

ADAMUS: Og du snakker om å nyte ting, men faen! Du er din egen verste fiende – jeg antar at det er den menneskelige måten å si det på.

MOFO: Javisst, jada.

ADAMUS: Og du går inn i hodet.

MOFO: Uh huh.

ADAMUS: Du går inn i gjørma. Du vet, noen ganger kaller jeg dem Gjørm(mud)-fo i stedet for Mofo, du vet (mer latter) Gjørm-fo. Du går inn i gjørma di, du vet, og så går du ut og er sammen med folk og la den muntre siden komme frem. Men din egen verste fiende er deg selv.

MOFO: Akkurat.

ADAMUS: Var det klart?

MOFO: Jada!

ADAMUS: Ok. Kan vi zoome litt inn på ham? Jeg vil ha det skikkelig tett på. Jada, jada. (Mofo stikker tunga ut og smiler). Ahhhh! Jada, jada, jada, jada.

Så det er det perfekte oppsettet i forhold til det jeg vil snakke om. Så du angrer på at du ikke nøt det litt mer?

MOFO: Jada, jada, jada.

ADAMUS: Ok.

MOFO: Og jeg tror du har vært hos meg noen ganger …

ADAMUS: Ja, ja.

MOFO: … når det gjelder ting.

ADAMUS: Jada. Og vær så snill å ikke ta det ille opp.

MOFO: Vi har det ganske fint av og til.

ADAMUS: Jada. Og det er helt naturlig. Du går inn i denne tilstanden, du vet, for deg selv, og tvilene og alle spøkelsene kommer frem, og du vet, det er ingenting som er morsomt lenger.

MOFO: Akkurat.

ADAMUS: Og du lurer på hvordan du skal komme deg gjennom neste dag. Og så er det dette som jeg vil kalle psyko-spirituelle ting. Men så manifesterer du dem, nesten med hensikt, sammen med andre ting. For noen av dem er det biologiske ting, noen av dere finansielle ting. Noen av dere blir bare ufølsomme overfor dere selv, umobiliserte i dere selv. Det er vondt. Jeg mener, det er ille. Og du er det perfekte eksempelet. Takk Mofo, Marty.

MOFO: Ikke noe ekstra for det …

ADAMUS: Takk. Det var et helt perfekt eksempel. Linda valgte som alltid den perfekte (Mofo smiler søtt). Takk. Nå kommer vi tilbake til meg (Adamus humrer).

Taket

Jeg tar opp dette av en veldig, veldig viktig grunn. Dere har hørt uttrykket, det menneskelig uttrykket «glasstak». Glasstak. Det er et vingetak. Det er et vingetak.

Glasstaket for kvinner. Dere vet, glasstaket er den manglende muligheten til å komme seg oppover i forretningsverdenen. Dere hever dere for øvrig ikke ved å oppføre dere som menn, greit? Du tar ikke frem det krigerske, maskuline Adam for å prøve å oppføre deg som en av gutta. Det gjør du ikke, for da kommer du ikke så veldig langt. Det er ikke ekte, og de kan se det og lukte det, og de kommer til å utnytte deg. Det feminine er langt mer kreativt og effektivt enn det maskuline. Det er det virkelig. Det feminine har mye mer bevegelse i seg enn det maskuline, og det er på en måte slik det ble designet. Det er kanskje tid for å komme over det. Men det maskuline er som en tømmerhogger, det feminine er som en sprinter som bare løper fritt over engene, mens den maskuline tømmerhoggeren – dere vet, bruker muskler og hogger ned trær, men kommer egentlig aldri så veldig langt.

Det er dette som kalles for glasstaket, og det er den manglende muligheten til å komme seg opp og over. Det er en illusjon, det eksisterer egentlig ikke, men folk tror på det. De tror at dette glasstaket er der hvis de kommer fra en fattig familie, at de aldri kommer til å bli rike på grunn av bakgrunnen sin. Ja, det gjør det litt vanskeligere, men det kan faktisk gjøre det mye lettere.

Det er folk som setter opp et glasstak når det gjelder intelligensen sin. Intelligens er veldig, veldig overvurdert, og faktisk så er intelligens egentlig ikke så smart. En ting er å huske fakta og tall, men noe helt annet er å leve i livet, ha det en kan kalle sunn fornuft, eller kanskje sagt på en bedre måte; alle andre sanser enn bare Fokus.

Men det er en masse glasstak. Det er et som dere fra tid til annen treffer på hele tiden. Det er vingetaket, eller dere tenker kanskje på det som fjærtaket. Det er ikke fast, det er ikke som en steinvegg. Det er bare en masse englevinger. Det morsomme er at det er dine egne englevinger, og den angeren som jeg hører hele tiden, handler ikke om slike ting som ble nevnt i dag. Det jeg får hele tiden når de kommer til den andre siden, er at de sier; «Å, faen!» er angeren over at de lot tvilen drukne seg. Angeren over at de ikke bare gjorde det. Og det kan være alt fra noe dagligdags i det menneskelige livet, men her bruker jeg det når det gjelder det å tillate i den spirituelle Realiseringen deres.

Dere har hatt noen fantastiske gjennombrudd – spennende, så absolutt spennende gjennombrudd – og så er det dette neste-dag syndromet; «jeg må være sprø. Det må ha vært fordi jeg spiste pizza og det ga meg hjertebank og det trigget noen kjemikalier i hjernen min, og jeg fikk en slags glødende opplevelse på toalettet» (litt latter), dere vet, men dere rettferdiggjør det ut av eksistens. Dere vet, på de aller dypeste nivåene inne i dere, vet dere så absolutt – jeg vet at dere vet, vi snakker om det, dere kan sanse det – men så lar du dette fjærtaket, dette vingetaket komme i veien for deg.

 

Vingene er der oppe. De er dine egne. De inviterer deg til å gå utover. De inviterer deg til å reise deg sammen med dem. Husk hva jeg sa på siste Shoud; la vingene til drømmene dine bære deg inn i Realisering. De drømmene som du har hatt fra atlantistiden og frem til nå, drømmene om legemliggjort Realisering. La disse vingene bære deg. Det er nesten som om dere er redde for dem. Det er liksom; «Jøss, disse vingene er der oppe, og jeg kommer meg ikke forbi dem.» De er dine og de vil ta deg utover tvilen og dette med å holde tilbake og følelsen av at du kommer til å bli sprø.

 

Du kommer ikke til å bli sprø. Det kan jeg si deg her og nå. Det eneste unntaket mitt når det gjelder dette, og jeg kommer sannsynligvis til å få noen stygge mailer; det eneste unntaket mitt når det gjelder dette er hvis du går på noen av disse SSRI medikamentene. Og jeg vil ikke argumentere med fakta eller noe annet, for faktum er at de driver folk til enda mer vannvidd. Folk gjør helt sprøe ting, for de legger et veldig vått teppe over en naturlig rytme i sinnet, og særlig hvis en kommer inn i oppvåkning eller er i oppvåkning. Det vil gjøre så mye skade at det vil føre til flere liv med korrigerende aktiviteter.

 

Det er et par ting vi gjør i de andre rikene akkurat nå. Det ene er at vi må trene englevesener som tidligere har vært på Jorden – ikke nykommerne eller «har aldri vært», men de som har vært på Jorden før, til hvordan de skal håndtere vesener som døde og som har vært på SSRI. De er numne. De er små, grå baller når de dukker opp. De er så uten bevissthet. Og å prøve å jobbe med dem er hardere enn å jobbe med selvmordstilfeller når de kommer til den andre siden. Hvis de har gått på disse medikamentene i lengre tid. Cauldre spør meg, faktasjekker meg, men hvis det er lengre tid enn to år og de fremdeles går på dem når de dør.

De ønsker også å dø. De ønsker å gå ut av eksistens. De klarer det ikke lenger. De vet at det er noe der inne, men det har grånet bort. Det har blitt tømt ut av dem. De vil bare gå ut av eksistens, så kan dere forestille dere å prøve å jobbe med dem?

Den andre gruppen som vi trener akkurat nå er – fordi vi vet at det kommer, vi har sett noe av det – de som blir fortapt i virtuell virkelighet. Jeg snakket om det i ProGnost update.

Virtuell virkelighet blir veldig virkelig, så forførende og uimotståelig at det er de som kommer til å bli fortapt i maskene og brillene eller til og med den det kontinuerlige dag-ut og dag-inn i disse videospillene og andre ting som er det neste som kommer, at de dør inne i den virtuelle virkeligheten. Det morsomme – det er ikke noe morsomt ved det – det merkelige ved det er at kroppen deres av og til ikke er døde, og de er igjen der. De har fått en robotkropp, jeg mener, den er på autopilot, biologien deres er på autopilot, men det er ikke noe igjen her. De har dødd i virtuell virkelighet. Vi må … (Adamus sukker) vi må hjelpe dem til å komme tilbake til «jeg Er Her», til «Jeg Eksisterer.» Dette er utfordringer som vi står overfor i den veldig foranderlige verdenen som dere har.

Jeg vil ikke gå mer inn på det. Jeg snakker om det i ProGnost, og vi skal snakke mer om det, men jeg vil tilbake til vingetaket. Disse vingene er dine. De er der for å bære deg inn i opplysthet, men du må trekke pusten dypt, gå utover tvilen din. «Vel, er vingene sterke nok til å bære meg?» Hold opp.

«Hvor vil de bære meg?» Dobbelt hold opp.

«Hvordan kan jeg vite at de virkelig er mine?» Dere kommer til å drive meg til vanvidd med alle disse spørsmålene (litt latter). Og det handler om å gå utover tvil. Det er en følelse av at dere blir sprø, for andre folk ser ikke, føler ikke, sanser ikke det dere sanser.

Jeg skulle stille et spørsmål til, men vi slipper opp for tid, og jeg … vel, hallo, vi slipper ikke opp for tid, men jeg venter med det.

Dere hadde disse følelsene da dere var unge, og så ble de tildekket, en viten om at du er spesiell, men dere vil ikke la dere selv føle dette. Jeg snakker ikke om spesiell som bedre enn andre, men du er spesiell, og du har dekket det til. Du tviler på det, og så har du tillat deg å tråkke i vei på din egen spirituelle søken, på grunn av tvilen. Og det jeg får på den andre siden når de går over – når jeg sier «så hva angrer du på?» - er det liksom; «At jeg ikke bare gjorde det. At jeg holdt tilbake, at jeg tvilte, at jeg bekymret meg for å bli sprø, at jeg bekymret meg for hva andre ville tro om meg.»

Hvis du bekymrer deg for hva andre vil tro om deg, sier jeg deg her og nå; De leter etter en helt på denne planeten. De leter etter en helt. Hvem legger de energien sin i? Overflatiske modeller og stjerner og idrettsstjerner. Sannsynligvis hyggelige folk alle sammen, men de ser etter noe dypere. De føler ikke at det er komfortabelt lenger, det gjør heller ikke dere, når det gjelder å legge standarden for politikere. Jeg tror ikke det er så mange av dere som står opp om morgenen og higer etter å være Donald Trump, kanskje bortsett fra håret (litt latter).

Denne planeten har ikke helter lenger, og så skaper de dem. Tegneserie-helter, de graver dem frem fra 20 og 30 årene – og overflatiske helter, men det er ikke tilfredsstillende. Det er som når en blir skikkelig sulten og setter seg ned og spiser en bolle med gele, det gjør liksom ikke susen. Jada, du spiser. Munnen går. Noen av smaksløkene blir stimulert, men det er bare ikke der. De ser etter noen som har – jeg liker ikke ordet mot, Cauldre – de ser etter noen som har frihet til å bare være, til å gå utover tvilen.

Dere vet det allerede. Det er ikke noe jeg kan fortelle dere. Dere vet allerede om opplystheten deres, Realiseringen. Dere vet allerede at det ikke kommer til å bli som et supermenneske, ikke noe slikt, og at det er en sann transformasjon. Det er på en måte en død, men en død som til slutt vil gi deg frihet i livet.

Dere har disse følelsene. Dere kjører dem gjennom sinnet, og så blir de forurenset og forvrengt, og så frykter dere vingetaket slik som glasstaket. Dere frykter det og forbanner det. «Vel, ja, alle disse barrierene står i veien for meg, og det er …» hva var det? Dere har alle slags navn på det – «sløret mellom rikene». Det er ikke noe slør mellom rikene. Jeg har lett etter det. Jeg har vært overalt (litt latter); «har dere sett noe slør? Slør?» Jeg ser det på noen muslimske kvinner, men jeg ser det ikke overalt på planeten, at det hindrer dem fra oppstigning. Og dere skylder på; «Å, sløret.» Det er ikke noe slør, men vingene dine er der. Vingene som vil bære deg inn i Realiseringen din. De er dine. Det eneste som er mellom deg og vingene er tvilen din. Det er det hele. Det er det hele. Det er det hele.

Vinge serien

Vi skal kalle den neste serien vår, som begynner i august, for Vinge serien. Vi skal gå utover tvilen hvis den gjør vondt. Vi skal tillate at disse vingene bærer deg yndefullt og vakkert inn i Realiseringen din. Disse vingene er dine. Dere har unngått dem, hatt mostand mot dem, funnet på unnskyldninger, sagt; «Jeg må vente til barna mine er voksne.» Gjør det nå, uansett om de er 21 og 23 år gamle, eller de er fem år gamle. Gjør det nå. De fortjener det, og enda bedre, du fortjener det.

Det er ingen anstrengelser i dette. Alt handler om å tillate, men tillate er vanskelig når en er så tilbakeholdt av tvil. «Skal jeg eller skal jeg ikke?» Og «Å, kommer jeg til å bli sprø?» Hva er sprø? Sprø er dette. Sprø er å bli værende i mønstrene, bli værende liten og begrenset, og det vet dere.

Noen ganger får jeg lyst til å ta noen av dere og bare liksom dukke dere i kaldt vann og holde dere nede i ti minutter (litt latter). Ja, det gjør jeg virkelig. Ti minutter, jada, for det blir så komfortabelt å være miserabel, og så gråter dere til meg om det. Dere kommer og sier; «Åh, hva skjer? Hvor er opplystheten?” Det er liksom, den er akkurat her. Heh, vingene, de er akkurat her. “Å, men jeg er ikke sikker” – dere tviler og dere bekymrer dere og dere har frykt. Vi skal sette dem på. Vi skal ta dem på i den neste serien vår, Vinge serien, og føle hvordan det er å virkelig være fri.

Jeg begynte denne dagen med å snakke om frihet og dette landet og andre som var satt opp for menneskenes frihet. Men nå, i transhumanismen, går vi inn i friheten til Jeg Er, ikke bare friheten til det menneskelige selvet, men Ånden din.

Denne serien ble kalt Transhuman, og det var en spøk fra min side. Det var en lek med ord, for det er en hel bevegelse på planeten akkurat nå – ikke for at det er godt eller dårlig – men for å erstatte den menneskelige biologien som er veldig, veldig gammel, veldig, veldig gammel. Men den er for å foreta en hurtig oppgradering ved å bruke nanoteknologi og andre teknologier som ikke en gang har kommet på arbeidsbenken enda. I grunnen for å forandre fødselsprosessen slik at det om 30 eller 40 år fra nå blir relativt uvanlig at en kvinne bærer et barn i magen sin. Veldig uvanlig. Det vil skje av og til, og alle vil si; «Å, hva i all verden skjedde med deg?» (Litt latter). «Jeg har i hvert fall hatt sex. Det har ikke du.» (Mer latter).

Det vil skje på mange andre måter – kunstig livmor, forskjellige former for inkubatorer. Det er en som jeg ler av, den kalles Johnny-on-the-spot. Det er et navn jeg ga den. Det er som at du printer en kropp, og så prøver du å tilføre bevissthet via teknologi, ved hjelp av å legge inn en masse data. Det er ikke et menneskelig vesen. Det er kanskje en tjener, en robot, men det er ikke et menneske.

Det er tid for vingene. Det er tid for å slutte å somle med det.

Transhumanisme, på den konvensjonelle måten, beveger seg veldig fort. Teknologier for kropp og sinn, enten det er mekanisk, elektrisk, kjemisk eller bare energetisk, det beveger seg veldig, veldig fort. De bruker billioner av dollar hvert år på utvikling av teknologi, noe som er helt greit. For Mesteren er teknologi fint, for Mesteren tillater energier, tillater alt å tjene seg. Men når det utvikler seg med lysets hastighet og en ikke er Mester og det ikke er noen forståelse for bevissthet, er det noe som må komme ut av balanse.

 

Vi er her i transhumanisme, vår egen versjon av det, tillater oss å forløse gammel DNA, det er ikke ditt, og tillater lyset til Jeg Er, deg. Ikke guds lys, ikke Jesus sitt, ikke mitt, men ditt lys å komme inn. Det vil forandre kroppen. Dere kommer til å dø, noe som betyr at du kommer til å transformeres i kroppen, du kommer til å bli værende her og transformere. Du vil fortsette, men du kommer til å føle deg veldig annerledes. Du kommer til å tenke veldig annerledes.

Dette er overhodet ikke noe kappløp, men jeg må forklare at hele denne transhumanistiske bevegelsen utvikler seg veldig, veldig fort. Det er ikke noe galt med det. Igjen, en Mester kan la alt tjene seg. Men det beveger seg veldig fort, og fordi denne planeten fremdeles er maktorientert, veldig maktorientert, er det stor sannsynlighet for at ting kan gå galt. Jeg forutsier ikke et kollaps eller noe slikt, men jeg sier at det er veldig usikker grunn når en har teknologi som utvikler seg så fort uten bevissthet.

Forresten, når jeg refererer til bevissthet, snakker jeg ikke om moral eller verdier, for de er fremdeles menneskeskapt. Jeg snakker om bevissthet, klarhet, lys, og det er det som mangler her akkurat nå. Det vil kanskje forandre seg. Vi er her i vår transhumanisme, i evnen til å helbrede kroppen ved å bruke anayatron, bare ved å tillate det. Vi er her og går utover sinnet. Og jeg vet at dere tror at dere blir sprø. Det blir dere. Sprø betyr utover sinnet. Men dere blir ikke sprø i den gamle betydningen av ordet der de låser dere inne. Du blir ikke sprø. Du går inn i sansene dine, inn i sensualitet.

Vi går der den gamle død/fødselsprosessen ikke er der lenger, der dere kan gjøre Sam ting slik Tobias gjorde, komme inn i en fysisk kropp etter at den er født, enten den er biologisk produsert mellom en mann og en kvinne eller i laboratoriet.

Tobias kom inn ved hjelp at dette lille knepet med å lage skall-kroppen, han visste at menneskeheten gikk mot ikke-konvensjonelle biologiske kropper. Han sa; «Kan det gjøres i en biologisk kropp? For da kan det sannsynligvis gjøres i en nano-biologi kropp.» Så han satte egentlig opp nesten som en slags test, nesten et eksperiment for å se «Kan det gjøres? Kan vi forbigå fødselen? For de kommer til å gjøre det her med teknologi. Kan vi gjøre det her med lyset vårt?»

Neste år kommer vi til å gå veldig, veldig fort. Dere kommer til tider til å snuble litt, og dere kommer til å bli veldig bekymret for om dere gjør det riktige, om dere beveger dere riktig eller hva det måtte være. Jeg kommer kontinuerlig til å minne dere på å ikke la tvilen komme i veien for dere. Det er litt skremmende, for dere har brukt tvil til å på et vis modifisere dere selv. «Vel, hvis jeg tviler på meg selv, så blir jeg ikke helt sprø.» Dere har brukt det for å holde dere selv inne, men vi skal komme over det. Det driver dere til vanvidd, og vi er bare trettitre. Kom igjen. Ved slutten av neste år må vi ha gjort det litt bedre enn det. Trettitre realiserte, legemliggjorte Mestere.

La oss trekke pusten dypt på det, og jeg beklager, nå begynner vi. Jeg er ferdig med … (litt latter). Jeg vil snakke om en ting, og til det trenger jeg mikrofonen. Bare et par svar.

Enhet

Hvor kom hele dette konseptet om enhet fra? Jeg hører folk … vi kan skru opp lysene, Linda med mikrofonene. Hvor kom dette konseptet om enhet – «Vi er ett, vi går tilbake til ett» - hvor kom det fra? Jeg gjør dette som en del av forskningsprosjektet mitt for de Oppstegne Mestrene. Vi forstår det ikke. Hvor kom enhet fra?

SHAUMBRA 2 (kvinne): Godt spørsmål.

ADAMUS: Ja, jeg vet. Og når det kommer til tider som dette, du vet ikke, trekker du pusten dypt og ser på David som tar bilde av deg – ellgh! (Litt latter) – og du finner på noe.

SHAUMBRA 2: Jeg kan bare si hvor det kommer fra når det gjelder meg.

ADAMUS: Kommer det fra deg?

SHAUMBRA 2: For meg kommer det fra …

ADAMUS: Har du hørt dette uttrykket før? Har du noensinne vært på Enhets-konferanse?

SHAUMBRA 2: (ler). Nei.

ADAMUS: Vel, ikke dra.

SHAUMBRA 2: Jeg følte meg verdiløs, så jeg ville lage noe …

ADAMUS: Ok. Du følte deg verdiløs, så «la oss alle komme tilbake til enhet.»

SHAUMBRA 2: … stort, og du vet.

ADAMUS: Ok.

SHAUMBRA 2: Men jeg er ferdig med det (hun ler).

ADAMUS: Ok, jada. Det er du faktisk. Det er skjønnheten i det. Det er du. Du tviler fremdeles på det, men jeg vet at du er det. Neste. La oss være raske her. Vi har arbeid å gjøre.

LINDA: Jeg kan være rask. Jeg løper som en apekatt.

ADAMUS: På en måte – sniff! sniff! sniff! – lukter som en. (Noen sier “Ohhh!”). Nei, jeg sa at jeg lukter som en ape. 

SHAUMBRA 3 (kvinne): Oh. Jeg gikk glipp av noe her.

ADAMUS: Cauldre hadde lyst til å slå til meg for det.

SHAUMBRA 3: Kanskje det er fordi mennesker føler seg utilstrekkelige, små …

ADAMUS: Bra.

SHAUMBRA 3: … og leter etter noe større å gå mot, mer betydningsfullt enn dem.

ADAMUS: Har du noen gang kjøpt deg inn i disse enhets greiene?

SHAUMBRA 3: Nei, egentlig ikke.

ADAMUS: Nei, ok. Jada. Et par til. Hvor kom enhet fra?

LINDA: Ok. Dra dette tilbake til Gary.

ADAMUS: Jeg visste at hun kom til å plukke på deg. Faktisk så ba jeg henne om det.

GARY: Den eneste gangen jeg ikke ville at hun skulle gjøre det.

ADAMUS: Akkurat, akkurat, akkurat. Jada.

LINDA: Det er slik det fungerer.

ADAMUS: Kan du reise deg slik at alle i hele verden kan se deg? Hvor kom alt dette med enhet fra?

GARY: En form for utilstrekkelighet, et behov for å være forbundet.

ADAMUS: Ja, ja. Jada. Fint. Har du noen gang på en måte kjøpt deg litt inn i det?

GARY: Så absolutt.

ADAMUS: Jada. Dro du på Enhets konferanse?

GARY: Det het ikke det.

ADAMUS: Neida. Hva ble det kalt?

GARY: Du vet, spirituelt dit, guru dat.

ADAMUS: Akkurat, akkurat, akkurat.

GARY: Kirke dit.

ADAMUS: Merket du noen gang noen enhet der?

GARY: Bare i meg selv.

ADAMUS: Jada. Fint. Utmerket. Et par til. To til. Hvor kom enhet fra? De Oppstegne Mestrene lurer på det, og selv om jeg vet alt, sa jeg til dem at jeg skulle sjekke det. Jeg vil høre hva menneskene sier.

MARY SUE: Jeg tror det kom fordi en ville ha fred med alle.

ADAMUS: Ja.

MARY SUE: For, du vet, alt er – jeg hater å bruke det ordet …

ADAMUS: Kan jeg få en klem?

MARY SUE: … fiiint. Jeg skal ikke …

ADAMUS: La oss bare klemme.

MARY SUE: Oh!

ADAMUS: Vi er ett (de klemmer). Søster, vi er ett. Jada. Fint.

MARY SUE: Ja.

ADAMUS: Det var makyo spillet mitt.

MARY SUE: Ok (hun ler).

ADAMUS: Fint. Men det føltes litt godt en stund.

MARY SUE: Ja.

ADAMUS: Å, ja.

MARY SUE: Jada.

ADAMUS: Javisst. Ok. Bra. Det var bra.

MARY SUE: Takk.

ADAMUS: En til. Hvor kom enhet fra? Kom igjen, hvem fant på det? Hvem skapte det? Hvem satte seg ned en dag og sa; «Å, vi må ha enhet.» Jada. (Noen sier «Coca Cola»). Coka cola! (Latter). Ja, kom igjen og reis deg opp. Enhet.

KATHLEEN: Det ene suverene vesenet som vi alle var en gang og skapelse, eksplosjonen, Big Bang.

ADAMUS: Ja.

KATHLEEN: Og så ble vi atskilt.

ADAMUS: Faktisk så skjedde egentlig ingenting av det. Det er en måte å fortelle historien på, men det skjedde faktisk aldri.

KATHLEEN: Det er en gammel historie.

ADAMUS: Det er en gammel historie. Javisst, ok. Jada. Vi kom alle fra en. Ja, selv Tobias ropte ut det i Englenes Reise, for det var ikke noen bedre måte for å forklare … faktisk så ville det ha skremt vannet av dere hvis han hadde fortalt hvordan det egentlig skjedde. Så han fortalte en fin historie om «Vi var i enhet», og det tror han faktisk fremdeles på. Men (litt latter) han våkner opp.

Takk. Enhet. Hvor ble det skapt? Hvilket år, hvilken tid, av hvem? Å, det var på 1700 tallet, på min tid, selv om jeg ikke skapte det. Det var passende for kirken. Det er det hele, enkelt og greit. Enhet er ikke så gammel. Noen folk sier at en kan gå tilbake til noe av den buddhistiske læren eller Hindu læren og finne det, men det er ikke så mye der. Jeg mener, kom igjen. Hvis hinduene snakker om enhet, noe de av og til gjør, og de liker å tro at det ble snakket om for fem tusen år siden – dette er en gruppe med fantastiske folk som har 100.000 guder. Det er ikke enhet (latter). Så når de snakker om det, sier jeg liksom «Sier du det? hvor er enheten i 100.000?» Jeg beklager alle dere hinduer – å, det er ingen hinduer som ser på i dag. Ok. Det er to av dere. Jeg ser dere. Jada. “Hallo. Fint å se dere.” (Han etteraper indisk aksent, litt latter). Er det politisk ukorrekt, spirituelt ukorekt?

LINDA: Ja. Det var politisk ukorrekt.

ADAMUS: Vel, ok. Da er alt i dag politisk ukorrekt, for jeg snakker og oppfører meg som en amerikaner. (Litt latter).

LINDA og PUBLIKUM: Ohhh. Oooh! Whoa! (Adamus ler).

ADAMUS: Jeg vet ikke. De som ikke er her ler ræva av seg akkurat nå! (Mer latter).

SART: En kommer til helvete for slikt!

ADAMUS: Ok. Javel. Onkel Adamus. Jeg kunne bare ikke motstå dette. Ja. I dag er jeg amerikaner.

Så enhet ble skapt av kirken for å få - hva i all verden er dette? (Litt latter når Adamus plukker opp noe med mønsteret til det amerikanske flagg og tar det på seg). Er et en eller annen slags kjole, et skjørt? Ok. Jeg vet ikke. Jeg har ikke vært på Jorden på lenge. Kan du hjelpe meg med dette Linda? Skal jeg knytte det eller noe slikt? (Mer latter)

LINDA: Du gjør det bra. Du gjør det bra (Linda knytter flagget rundt midjen hans).

ADAMUS: Ok. Så enhet … kunsten å distrahere.

La oss trekke pusten godt og dypt.

Enhet ble på en måte skapt av kirken. På en måte. «Vi er alle ett. Vi går tilbake til den ene.” Hold dere på matta. Hypnose. “Vi er ett. Vi er ett. Vi er ett. Vi skal tilbake til ett.” Det hørtes veldig bra ut, og vet dere hvem som virkelig plukket dette opp? Det var Ny Tanke folkene sent på 1800 tallet, og det fikk virkelig drivkraft tidlig i 1960 årene. «Vi er alle ett, for jeg er ikke …» (Latter over skjørtet hans)» Vi er alle ett, for jeg er ikke verdig nok til å være suveren. Jeg er ikke verdig til min egen guddommelighet. Jeg må tilbake til enhet.» Vel, hvor kjedelig er vel ikke det? Det er en skikkelig dårlig vits hvis gud virkelig var slik. Jeg beklager Edith. Edith så på meg som om; «Når vil du slutte å banne?» Eller var det beundring?

EDITH: Så absolutt, det var beundring.

ADAMUS: Så absolutt. Det ville vært en skikkelig dårlig spøk hvis dere døde og så – åhhh! – dere ser det hvite lyset – åhhh! – det bærer dere av gårde og inn i enhet. Og dere ville liksom sagt «Alt dette fungerer! Jeg Eksisterer! Jeg Er den Jeg Er. Nei! Jeg er bare del av denne store melkemuggen sammen med alle andre. Alt det arbeidet for ingenting! Alt dette med å prøve å finne identiteten min. Jeg vil heller dra tilbake – tilbake til verdenen der jeg er menneske – enn å være fortapt i enhet. Dette er så kjedelig. Jeg mener, det er ingen identitet i denne enormt store enheten. Jeg likte ikke en gang den personen der borte som er i enheten, og nå er de her også? Alle kommer inn! Å, herregud! (Latter). Hvis jeg bare kunne komme meg ut av enheten ville jeg dra tilbake til Jorden og sagt det til alle. Jeg ville ha skreket; ‘ikke dra! Enheten suger! Den er ingen sensualitet i den! Det er bare kjedelig dritt. Det er som å være i melk hele tiden, varm melk, skummet melk (mer latter). Det er aldri annerledes! Det er alltid det samme.’Å, herregud. Jeg hadde det så bra på Jorden. Hvorfor satte jeg ikke bare pris på det? Jeg mener, hvorfor satte jeg ikke pris på suvereniteten min, det unike vesenet mitt?»

Og så ville dere sannsynligvis si til dere selv; «Du vet, jeg forstår jeg det. Jeg forstår det.» Faktisk så var på en måte kirken på vei dit, men de tok feil retning, retningen til makten deres.

Det som egentlig var ment med denne uttalelsen er; «Jeg kommer inn i enheten min. Jeg har alle disse aspektene som flyr rundt der ute, alle disse tidligere livene,» som for øvrig regner med at du skal gjøre det nå i dette livet, så de flyter ikke rundt. «Jeg har alle disse delene og bitene, de er frakoblet, og de vil alltid være fasetter. Men det handlet om å bringe disse inn i min enhet, Jeg Er den Jeg Er. Mange, mange fasetter i den krystallen som jeg er, men en enhet med meg selv. Å, de gikk glipp av poenget. Jeg må tilbake til Jorden og undervise om ‘Jeg Er enheten. Jeg er den ene’, og bringe meg selv sammen igjen – guddommelighet og menneske og Mester og student og alle mine tidligere liv og alle potensialene. De er mine. De er mine. Det er meg.”

Uten flere ord, la oss bare merabhe dette. Merabh er et verb. Det betyr å skifte bevissthet.

Liker du skjørtet mitt?

LINDA: Veldig.

ADAMUS: Så det er egentlig poenget mitt i dag. Alt annet var bare moro.

Enhets Merabh

Enheten er deg. Det har det alltid vært. Det er det suverene vesenet som du er.

(Musikken begynner)

Det er intet annet vesen som rår over deg, intet vesen i det hele tatt. Det er ingen mørk entitet som noensinne, noensinne tar bort bevisstheten din, Jeg Er. Noen av dere holder tilbake når det gjelder dette vingetaket. Dere holder tilbake fordi dere er redde for at hvis dere drar dit ut, blir dere sårbare i forhold til krefter som er sterkere enn deg. Det er mye lettere her nede. Det er noen demoner som er der ute, noen stygge greier der ute.

Når du kommer over alt dette med at makt er virkelig – for de bruker makt, den mørke siden bruker makt for å bedra. Det er ingen makt. Bare trekk pusten dypt og si; «Ah, det finnes ingen makt» - det er da du virkelig begynner å tillate vingene til drømmene dine å bringe deg inn i Realisering. Men akkurat nå er vi her på grunn av enhet.

Bare føl det en liten stund, «Jeg Er. Jeg Eksisterer» enhet.

(Pause)

Trekk pusten godt og dypt. Din enhet. Fullstendig suverenitet.

Fullstendig suverenitet.

(Pause)

En annen måte å se dette på, er at du er selvforsynt. Det er ingenting, inkludert energi, som du trenger fra utsiden av enheten, din enhet.

(Pause)

Alle aspekter, alle fasetter av deg selv, alle tidligere liv, hvert eneste personlighetstrekk i dette livet er del av denne enheten. De har tryglet om å få komme hjem. De har tryglet deg om å komme tilbake til den suverene enheten som du er.

Jeg tar opp enhet på slutten av Transhuman serien vår, fordi det virkelig handler om å la alle deler og biter, alle aspekter og alle fasetter få vite at det er tid nå. Ikke lenger somle rundt. Ikke lenger henge rundt i periferien av Jeg Er. Ikke lenger håne deg, plage deg slik noen av aspektene gjør.

Du har veldig mange deler av deg selv, av enheten, som simpelthen ønsker å komme tilbake. De vil være med på denne turen sammen med deg. Det kan de ikke gjøre hvis de alle er adskilt, frakoblet.

Så vi sitter her på en samling som dette på slutten av Transhuman, før vi virkelig begynner å sveve inn i vår neste serie, og simpelthen føler inn i enhet. Det er alt du trenger å gjøre, bare føle inn i din egen Jeg Er enhet.

Og når du gjør det, tar dette alle disse delene og biten, selv om du tror at de er ødelagte, såret, skadet, traumatiserte. Det bringer tilbake det feminine og det maskuline. Det bringer tilbake det gode og det dårlige, det lyse og det mørke, og legger deg på en måte i … Jeg ser det som er enormt stor orb, et mangefasettert orb. Det bringer alt tilbake til denne orben, denne glødende, skinnende formen som du er med millioner på millioner av fasetter med forskjellige former. Og når du du går langt bort for å observere, er det som om det bare er en enormt stor skinnende lysball. Når du går veldig nær, er det millioner av perfekte fasetter, millioner på millioner av former, en kan si fasetter i denne orben, hver og en helt perfekt.

Å, du vet, det er noen av disse fasettene som nesten er som fragmenter av, på en måte som krystaller, glass som flyter rundt på utsiden av denne orben, er prøvende, ikke sikre på om de ønsker å komme inn i den, komme hjem igjen, som avfall i verdensrommet, som ting – som ringene i Saturn – bare i en orbit rundt den. Men når vi trekker pusten dypt her og tillater, vel, jeg skal slutte å snakke og bare la deg ha opplevelsen.

Du trekker pusten dypt, lar deg selv føle hva som skjer med alt det som flyter rundt utenfor orben.

Trekk pusten godt og dypt.

(Pause)

Alt handler bare om å tillate. Husk, sinnet kan ikke sette sammen disse delene. Det menneskelige selvet er ikke ansvarlig for opplysthet. Det handler bare om å tillate.

Når du sanser inn i denne vakre orben, enheten din, suvereniteten din, er det som å kalle alle delene og biten hjem igjen.

(Lengre pause)

Dette er transhumanisme, det jeg kaller transhumanisme. Dette er å komme tilbake til Selvet. Dette er metamorfosen fra alle delen og biten som lå overalt i kosmos, som lå overalt i tid og rom, fragmenter av deg selv.

Og den virkelig transhumanismen er å tillate at alt dette kommer sammen igjen.

Husk du kan ikke plassere dem tilbake mentalt. Du kan simpelthen tillate.

(Lengre pause)

Du har hatt en masse strev med det du kaller aspekter og deler av deg selv. Det er de som er grunnen til mye av tvilen. Det er de som er grunnen til at en masse drømmer blir redusert, holdt tilbake.

Vil du nå bare trekke pusten dypt inn i enheten, suvereniteten din?

(Pause)

Noe av den aller første læren til Eseerne og Gnostikerne – de snakket om enhet. Ikke om enhet i hele universet, de snakket om enheten til Selvet. Det ble forvrengt. Det ble misforstått. Det er så lett å hypnotisere folk når en snakker om enhet, på en måte litt 1984-isk, på en måte Big Brother.

Men i noe av denne tidlige læren, som jeg vil snakke om i noen av Shoudene våre, og så definitivt i Keahak … Jeg vil ta opp noe av det igjen. Denne tidlige læren var om den sanne naturen i suverenitet, vesenets enhet, det integrerte vesenet, enheten i deg selv.

Og selv om jeg antar at det virker veldig logisk, veldig naturlig, er det en enorm motstand mot det. Det betyr å akseptere og tillate deg selv. Gå utover tvilen. Jeg antar dere vil si; bli sprø. Men hva er sprø?

La oss trekke pusten dypt inn i vår form for transhumanisme; Evolusjon av kropp, sinn og ånd inn i en Bevissthetskropp. Evolusjon som går utover nedarvet biologi, naturlig evolusjon utover sinnets frykt.

Vår form for transhumanisme er ikke å jobbe med disse tingene, ikke å sette mennesket i veien for en naturlig opplysthets-prosess, men at mennesket deltar og tillater det guddommelige, sammen med enheten sin. At mennesket forstår at det ikke er ansvarlig for Realiseringen sin. Det blir bare bedt om å tillate og oppleve. Det er ingen anstrengelser, det er simpelthen bare å tillate, ha tillit.

Vår form for transhumanisme er å vite at kroppen, biologien, så absolutt kan helbrede seg selv uten innblanding utenfra, kanskje bortsett fra en spasertur i naturen eller sitte i et varmt badekar.

Vår form for transhumanisme er ikke å samle og lagre all den dataen vi på noen måte kan, slik menneskelige computere gjør, men forstå at vi ikke behøver å lagre noe som helst. Ingenting.

Vi behøver ikke å lagre data, fakta og tall, for dette som kalles viten er der. Det er din personlige enhet-sky. Det er din egen viten, og den lagrer ikke data slik sinnet gjør. Den husker ikke slik sinnet gjør, men vitenen bare vet. Og den vet ikke før den har behov for å vite. Det er skjønnheten i det. Det er ikke et lagersted – vitenen din, gnosten din.

Den beste måten å si det på er at viten opererer utenfor tid og rom. Derfor behøver den ikke å være lineær. Den behøver ikke å lagre data. Hvis det er noe du trenger å vite som skjedde i fortiden, går den til fortiden. Den lagrer det ikke, det bare er der. Det er Jeg Er Her. Det er en bevissthet.

Det menneskelig sinnet trenger ikke lenger å lagre minner og informasjon og ha sine hemmelige hvelv der det lagrer identitetsavtrykk. Du går utover alt dette. Det er vår transhumanisme.

Vi trenger ikke legge store computere inn i vesenet vårt. Vi går simpelthen til viten. Den er der alltid. Den trenger ingen energi i det hele tatt, dette som kalles viten.

Den er der alltid. Det er vår transhumanisme, vår enhet.

Hvor vil menneskene gå når det gjelder teknologi? Det er en masse potensielle retninger. Jeg skal holde dere orientert om det, men jeg er ikke så veldig ivrig etter å bruke tid på det. Jeg vil heller snakke med dere om deres transhumansime.

Jeg ber deg – når vi nå er i denne merabhen – jeg ber deg om å føle en ting. Jeg ber deg om å føle denne syv års forpliktelsen, når Realiseringen er der, å bli værende legemliggjort i minst syv år. Det var en forpliktelse overfor deg selv – og det kan være lenger, det kan være mye lenger – men bli værende. Ikke fly ut av kroppen. Ikke forlate planeten, men bli værende.

Jeg inviterer deg til å føle inn i det.

(Pause)

Jeg vil si at det er en glede i denne følelsen, en sann glede.

(Pause)

La oss trekke pusten godt og dypt sammen denne uavhengighets-helgen her i USA, en republikk, ikke et demokrati. Her i landet til de frie og hjemmet til de modige.

Men jeg vil at dere skal se litt på, virkelig føle inn i dette mellom nå og neste samling, analogien mellom Amerika og det en nå kan kalle det utviklede jorden, men Amerika, ønsket om frihet, ønsket om et bedre liv og så det som akkurat nå skjer med den gamle Jorden og den Nye Jorden. Det er ikke så mye annerledes mine venner.

Ja, akkurat slik pionerene som kom hit og satte opp dette nye stedet, de savnet der de kom fra. De savnet familie og tradisjoner, og de savnet vanene, enten de kom fra Europa eller Asia eller Sør-Amerika. Det savnet mye av det. Men de var pionerer. De kom hit på grunn av frihet.

Nå har vi den Nye Jorden og den Gamle Jorden. Den Nye Jorden – og Theos – der vi egentlig setter opp den nye runden av frihet. Det betyr ikke at dere ikke fremdeles kan være her på denne Jorden eller komme på besøk når dere vil. Jeg vet at dere aldri kommer til å velge enda en vanlig inkarnasjon. Men akkurat som pionerene som kom over til Amerika, satte opp koloniene sine som ble til landsbyer, som ble til byer – av og til dro de tilbake på besøk. De dro tilbake for å besøke Irland eller England eller Frankrike, og de skjønte at de aldri kunne dra tilbake. De hadde for mye frihet, for mye nytt. De kunne aldri dra tilbake. Det var fint å være på besøk, men de kunne aldri dra tilbake.

La oss trekke pusten godt og dypt denne vakre dagen. En god og dyp pust inn i enheten din.

(Musikken slutter)

Med det mine venner, jeg vet ikke om det var en dag med forelesning, som jeg sa, en seriøs forelesning, eller om det var litt underholdende. Men en ting vet jeg; jeg er i landet til de frie og hjemmet til de rare (latter).

ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel i hele skapelsen.

ADAMUS: Takk. Takk (applaus).

 

 

VIKTIG MEDDELELSE

Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.