CRIMSON CIRCLE MATERIALET

The Transhuman Serien

 

SHOUD 10, Del 1 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe

 

Presentert i Crimson Circle
3 juni 2017
www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus og St. Germain.

Vær hilset kjære Shaumbra. Det er en slik glede å være her sammen med dere. Takk kjære Yoham. Takk.

Energien i dette rommet har forandret seg utrolig mye bare de siste 24 timene (latter). I går, da vi satte opp utstyret, da staben jobbet veldig hardt for å forberede dette for dere, for å hilse dere og ønske dere velkommen, var energien her ganske mørk, men nå er den lysere – når vi skrur opp lysene (litt latter). Energien var tung her inne. Det var nesten som en portal, som en suggesjon her inne på grunn av at alle energiene som var her fra tidligere – fra andre grupper, fra andre tider – ble beveget ut for å gi plass til dere.

Dere kan forestille dere hvordan dette føltes for de som jobbet her inne, som var midt oppe i en stor energi-rensing. Og ikke bare det, men entitetene som kom inn for å sette dette opp for dere, inkludert meg selv, vi måtte sette det opp på et høyere vibrasjons-nivå, et høyere nivå, hvis ikke ville vi komme til å få problemer med det tekniske utstyret. Andre vibrasjonelle justeringer slik at det ikke ble problemer med bygningsstrukturen, eller forhåpentligvis ikke for de som bor i nærheten. Men det var et utrolig skifte.

Og dere vet at skift ikke alltid er så lette. Visste dere det? (Litt latter). Jada. Noen ganger er det veldig, veldig vanskelig å gå gjennom skift. Men når det er gjort, når alt er på plass, når alt nå er klart for dere, ah, det skaper en slik fantastisk ny energi.

Og så kom dere inn. Så spaserte dere inn i dag. Dere fylte dette rommet med, vel, bevissthet. Dere fylte dette rommet med dere, med Jeg Er Her. Det er en slik glede å være her sammen med dere alle. Mm.

Dere fylte dette rommet med dere selv, og dette rommet blir sannsynligvis aldri det samme igjen. Jeg skal bryte reglene, for reglene er ikke mine. Jeg går i sonen dere ikke skal gå (litt latter og applaus). Men jeg har blitt informert av de som er der bak at reglene er deres. Ikke gå her (mer latter).

Velkommen

Så kjære Shaumbra, vi er her, og la oss begynne med å invitere alle andre Shaumbra, alle Shaumbra over hele verden i alle land, til å være sammen med oss her. La oss trekke pusten dypt og ønske dem alle velkommen. Veldig mange ser på, eller vil se på dette senere. Veldig mange av dem har sett frem til denne dagen, villet være her personlig, men ikke vært i stand til det, så la oss ønske dem velkommen inn.

Trekk pusten godt og dypt, en invitasjon til alle Shaumbra.

Og la oss så ønske velkommen inn – vi har masse plass her – la oss invitere inn de som går fra oppvåkning, eller som er i oppvåkning akkurat nå, og på sin vei til mesterskap. De som kanskje finner Crimson Circle i årene som kommer, de som kanskje finner fotefarene deres i denne vakre, vakre historien om legemliggjort opplysthet. De som akkurat nå går gjennom det dere gikk gjennom for mange år siden inn i oppvåkning.

Å, oppvåkning, det er så vakkert. Dere vet, jeg skal snakke litt om det disse neste dagene, men i oppvåkning er det ikke satt noen egentlig dato, ikke en gang et spesielt liv som er designet som oppvåkning for de fleste. Det skjer liksom bare. De går gjennom oppvåkning. Å, husker dere de forandringene dere gikk gjennom? Husker du øyeblikkene med skjønnhet og glede over oppvåkning, følelsen av at du hadde oppdaget noe – noe veldig dyrebart, noe kanskje ingen andre har kjent – men oppvåkning, «Det er mer ved det enn bare det vanlige, menneskelige livet.» Oppvåkning, når du forstår at du kommer deg av denne karusellen, dette liv-etter-liv med å leve et menneskelig liv. Oppvåkning; «Vel, det er tid for oppfyllelse.»

En kan si at det egentlig ikke er satt noen dato for oppvåkning, og det er egentlig ikke satt noen dato for når du kommer gjennom oppvåkning, når du er på vei mot mesterskap. Du har gått gjennom den morsomme delen med oppvåkning, nå er du i den delen da alt blir tatt bort, alt blir revet i stykker, all forvirringen, alle de interne forandringene. Det er egentlig ikke satt noen dato for det, og det er på en måte plagsomt, for dere lurer på; «Hvor lenge vil dette vare? Hvor lang tid tar det? Kommer det egentlig til å bli i dette livet?» Dere hører meg si dette, men dere lurer på; “Kommer det egentlig til å skje?”

Dere lurer på om dere gjør det som er riktig, tar de riktige stegene. Dere lurer på om dere lever et riktig liv, og jeg fortsette å si til dere, kjære Shaumbra; slutt med alle anstrengelsene. Slutt med all prøvingen. Dere er forpliktet. Dere er forpliktet til legemliggjort opplysthet overfor dere selv, men likevel tviler dere på det, dere lurer på det, dere stresser med det, og blir nesten med hensikt distrahert.

Og så kommer dere til det punktet da det nesten ikke er noe igjen. Det er nesten ikke bensin på tanken for å si det slik. Det er ingenting igjen, og dere husker endelig de ordene jeg har sagt; «Slutt å prøve. Det ligger ingen anstrengelser i opplysthet. Det er å tillate. Det er ingen anstrengelser.» Og når det skjer mine venner, når dere slutter å prøve, da er datoen satt. Ikke til det eksakte sekundet, minuttet eller timen, men la oss si rundt en uke. Datoen er satt.

Når du slutter å prøve og anstrenge deg og forvrenge og manipulere og bekymre deg og lure, er denne datoen for legemliggjort opplysthet satt. Når du trekker denne dype pusten og tillater, blir det slik. Det er det.

Fra det øyeblikket, frem til tiden for den legemliggjorte realiseringen din, bare nyt det. Ha det moro. Følg hjertet ditt, vitenen din. Gjør det du alltid har hatt lyst til å gjøre. Men slutt å bekymre deg for om du gjør det riktig og når det vil komme.

Noen av dere her, noen av dere som ser på nå, jobber fremdeles veldig hardt med det. Dere prøver fremdeles og anstrenger dere og tror at det er en magisk løsning på det. Dere kommer til det punktet da dere gir slipp på dette. Dere gir slipp på det fordi dere er utslitt, frustrerte, har mentalt kaos. Dere trekker pusten dypt og tillater, og så kommer datoen.

Vel, vær så snill å ikke spør meg om hva den datoen er (litt latter, Adamus ler). Ikke en gang spør deg selv hva den datoen er, for det spiller ingen rolle. Men vit at denne datoen er der. Vit at den allerede er der, og nå er det bare for deg å gå gjennom den opplevelsen, gå gjennom dette med å leve livet, og så er du der.

Det som skjer etter det, skal vi snakke litt om disse neste dagene, men se på deg selv akkurat nå, din egen spirituelle reise, veien din. Jobber du fremdeles med det? Prøver du fremdeles? Prøver du fremdeles å finne ut av det? Er det en formel? Er det en flyktig hemmelighet som du bare får hvis du oppfører deg på en bestemt måte, hvis du har en bestemt diett, hvis du har bestemte tanker? I så fall er ikke datoen satt. Men hvis du trekker pusten dypt og stoler så fullstendig på deg og bare deg, på Jeg Er av deg, trekker du denne dype pusten, du slutter å prøve, og så er datoen satt. For en enorm lettelse. For en enerom lettelse. Det er der. Nå kan du bare nyte det.

Mange av dere er ved det punktet da dere har sluttet å prøve og kanskje til og med har en dårlig følelse på grunn av det. Dere har ingenting igjen. Dere vet ikke hva dere skal vende dere til eller hvor dere skal gå. Dere har bare sluttet å prøve, det er faktisk bra. Hvis du fremdeles jobber med det, så bare trekke pusten dypt akkurat nå og gi slipp. Du behøver ikke å jobbe med opplysthet. Jeg har sagt det nesten fra begynnelsen av da jeg begynte å være sammen med dere; opplysthet er naturlig. Det er naturlig. Det er ikke noe som mennesket eller det menneskelige sinnet produserer eller må samle sammen eller anstrenge seg for. Det er naturlig.

Så la oss alle trekke pusten godt og dypt og bare tillate. Jada.

Så la oss invitere inn alle Shaumbra som ser på, alle de som går fra oppvåkning og inn i denne vanskelige, vanskelige, men vakre tiden med å komme inn i mesterskapet sitt.

La oss trekke pusten dypt, og også invitere inn 1590 legemliggjorte Mestere, Oppstegne Mestere som har kommet tilbake til Jorden, som Tobias og mange andre som har kommet. Mange av dem er bare syv, åtte år gamle, veldig unge, men de kommer inn i verden i en veldig interessant tid. De kommer ikke inn i en verden for å redde den, men for å nyte livet slik de kanskje ikke har gjort i sine tidligere liv, nyte livet, men de kommer også inn for å forbinde seg med dette som kalles bevissthet, forbinde seg med hver og en av dere.

Så la oss trekke pusten dypt akkurat nå, og ønske alle de legemliggjort Mestrene inn, de 1590 som kom tilbake, som inkarnerte i fysisk kropp. La oss også ønske dem velkommen inn.

(Liten pause)

Og rommet blir veldig fullt. (Adamus humrer).

Drømmen deres

Akkurat nå er dere midt i en drøm. Dere er virkelig midt i en drøm. Det er en drøm som dere har hatt og en drøm som går helt tilbake til Atlantis. Det er den Altantiske Drømmen. Akkurat nå er det en del av deg som er i Templene i Tien, en del av deg som akkurat nå drømmer om en tid da du kommer tilbake til Jorden, en tid i en fjern, fjern fremtid, men da du kommer til Jorden og alt er klart til å ta imot deg. Drømmer i den atlantiske tiden om når du endelig inviterer inn, bringer inn, har guddommeligheten din i kroppen din og blir værende, i hvert fall en stund.

I Templene i Tien i Atlantis gikk vi inn i en slags forandret tilstand, bare et halvt åndedrag borte fra den dimensjonen på den tiden. Sammen gikk vi inn i en forandret tilstand, og forstilte oss – gjennom det jeg antar en kan kalle projeksjon, lignende astral projeksjon. Men i den tiden vi reiste fremover fra Atlantis og hele veien hit, og vi følte, vi så, vi sanset på et veldig dypt nivå denne tiden da dere, da resten ville komme tilbake for legemliggjøring.

Så akkurat nå er dere midt i denne drømmen. Dere drømmer i Templene i Tien i Atlantis. Dere drømmer, dere projiserer inn i fremtiden, inn i denne tiden med opplysthet.

Den gangen virket så veldig, veldig langt unna, så veldig langt unna, men nå er dere her. Dere klarte det. Jeg Er Her. Dere er her. Det er den Atlantiske Drømmen som går i oppfyllelse.

Det har ikke alltid vært lett. Det har vært mange, mange utfordrende liv, dette livet er et av dem. Det var ikke lett å ha denne drømmen når ikke andre delte den. Det var ikke lett å komme inn i dette livet og vite at det er tid for at denne drømmen ble sann når andre latterliggjorde dere,når andre lo av dere, og andre beskyldte dere for å være sprø. Men du er her. Det er den Atlantiske Drømmen.

Det var mange flere, mange flere som begynte på denne Atlantiske Drømmen og som ikke klarte å komme så langt. Noen av dem droppet ut i tidligere liv – distraksjoner, lek med mørket, ble veldig opphengt i massebevissthet, glemte denne drømmen, selv om den fremdeles er i dem, men de glemte den.

Andre var sammen med oss om den Atlantiske Drømmen i Templene i Tien, men er ikke her sammen med oss i dag verken personlig eller online, for det ble for vanskelig å fortsette i dette livet. De dro. De gikk ut.

Det var også noen som nådde dette punktet for opplysthet, særlig noen Shaumbra disse siste årene, som nådde dette punktet for opplysthet. Men da de gjorde det, var det så forlokkende, så vakkert forførende å forlate kroppen, dra til den andre siden, gi slipp på det fysiske. Mange Shaumbra har dratt. Dere kan se det på websidene deres (here) og det er også mange, mange andre, men noen greide det bare ikke.

 

Det var mange, mange i Templene i Tien som har vært på denne spirituelle reisen i dette livet, men som bare har blitt veldig, veldig distrahert. Reisen kan være distraherende, åh, veldig distraherende, særlig når det menneskelige selvet, de menneskelige behovene skriker ut etter det som det vil, og overskygger det sanne, sanne Jeg Er, den indre ånden.

Men du klarte det. Du er her. Du klarte det gjennom utholdenhet, ja, gjennom bestemthet, så absolutt, men gjennom å følge vitenen din, følge hjertet ditt. Selv i de vanskeligste tider da du ville gi opp alt dette, følte du tilbake til denne drømmen, den Atlantiske Drømmen, og det er derfor vi er her.

Og når du tar dette siste steget og gir slipp på alt dette med å prøve og dette med å jobbe så hardt med det spirituelle og jobbe hardt på reisen din, når du bare gir slipp, er denne datoen faktisk satt. Og fra det punktet og fremover, er det bare spørsmål om å nyte livet. Hvordan gjør du det? Det er derfor vi er her disse dagene, for å snakke om det.

La oss trekke pusten dypt og invitere opp Yoham, og la oss ha en vakker merabh der vi husker drømmen.

Huske Drømmen

Det er akkurat som om denne drømmen skjer akkurat nå, den gangen i Atlantis, for lenge, lenge, lenge siden. Der er du, i templene, alle vi som skiftet til bare en halv dimensjon unna slik at vi kunne sette oss selv fri, slik at vi kunne projisere oss selv inn i fremtiden, inn i tiden med legemliggjort opplysthet.

Drømmen, dette ønsket om å være her på denne planeten, være sammen med guddommeligheten vår, var så dyp og så intens, og du lar aldri, aldri, aldri dette bli glemt.

Denne drømmen om å bringe sann guddommelighet til denne planeten – slik at det ikke bare var i den opphøyde tilstanden din, slik at det ikke bare var i et annet rike, men faktisk bringe den til denne planeten – det var så dypt, så ekte og så lidenskapelig at du klarte det. Du er her.

(Musikken begynner)

Og slik er det mine venner, du er her. Og jeg vet at du til tider kanskje tviler. Du lurer kanskje på om det bare er toskens paradis. Du lurer kanskje på om det bare er et sprøtt sinns vandringer, men det er det overhodet ikke. Åh, og det er ikke bare jeg som sier det. Du vet det allerede.

Det var drømmen om å leve i fysisk form og likevel bringe inn Jeg Er, bringe inn den sanne Bevissthetskroppen.

Drømmen går veldig langt tilbake, tilbake til tiden i Atlantis, og endelig er den her. Ikke i morgen, ikke neste år, ikke neste liv. Den er her.

Og det som brakte deg hit var at du husket den Atlantiske Drømmen, en tid med bevissthet på Jorden, en tid med sann overgang, en tid med oppfyllelse og enn tid da du kunne gå rundt på Jorden som en sann Mester, et ekte realisert vesen, når du kunne gå rundt på Jorden og fremdeles være i det fysiske, men i OG-et av opplysthet.

I den Atlantiske Drømmen så du de tårene du ville gå gjennom for å komme hit. Du så alt det harde.

I den Atlantiske Drømmen visste du at det ville bli distraksjoner. Å, særlig forhold, familier. Du visste at det ville være distraksjoner, men i drømmen så du at du til slutt kom dit. Du kom til slutt til det punktet.

Du er midt i en drøm akkurat nå, den Atlantiske Drømmen, drømmer om det som atlanteren i Templene i Tien, men du er også i drømmen av at det er så veldig virkelig, sammen med deg akkurat nå, det kommer til fullstendighet. Her er vi.

Trekk pusten godt og dypt, som min kjære venn Tobias sa, og takk deg selv. Takk deg.

Av og til er du veldig hard mot deg selv, men kan du i dette øyeblikket bare trekke pusten dypt og takke deg?

I den Atlantiske Drømmen så du at det ville bli vanskelige og mørke dager, dager da du ble veldig forvirret og fortapt. Men i denne drømmen brakte du vennlig deg selv tilbake hver gang.

I denne drømmen kom du til deg selv, mennesket som gikk gjennom vanskeligheten, du kom inn i din egen drøm og sa; «Kjære deg, den engelen som du er, følg hjertet ditt. Følg drømmen. Du kan ikke trå feil hvis du gjør det. Bare følg hjertet ditt.»

(Pause)

Du er her. Du er her, og det aller siste du har igjen å gjøre er å slutte å prøve, hvis du ikke allerede har gjort det. Det aller siste er å slutte å jobbe med det.

Jeg vet at det virker merkelig – du har kommet så lang, du pusher denne siste kilometeren, denne siste milen – men dette er den ene gangen da du trekker pusten dypt og lar drømmens vinger bære deg resten av veien.

Slutt å prøve, slutt å jobbe med det, og vær så snill; la drømmens vinger bære deg resten av veien inn i legemliggjort opplysthet.

(Pause)

Det er en gammel drøm, en gammel drøm, og den er her akkurat nå. La oss trekke pusten dypt, og bare la drømmens vinger bære deg inn i realisering. Så enkelt er det.

La oss trekke pusten dypt sammen på denne vakre samlingen i dette rommet som er fylt av Shaumbra, fylt av de som vil komme gjennom oppvåkningen sin og inn i mesterskapet, og fylt av de andre legemliggjorte Mestrene som går rundt på planeten akkurat nå.

La oss trekke pusten dypt.

Med det, Jeg Er den Jeg Er,

Jeg Er Adamus,

Takk.

 

 

 


 

SHOUD 10, Part 2 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN og KUTHUMI LAL SINGH, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Jeg Er den Jeg Er, Hellige Broder Adamus Saint-Germain (bifall og applaus).

Så jeg må si at dere tar dere enda bedre ut som personer enn dere gjøre bare i ånden. For en vakker gruppe. Og la oss skru litt opp lysene. Vi skal snakke og gå i dag (latter).

LINDA: Uh-oh.

ADAMUS: Ahhh!

LINDA: Uh-oh.

ADAMUS: Et par ting før vi begynner å gå rundt.

Transhumanisme

Dette er Shouden vår, den månedlige Shouden vår. Vi er i Transhuman serien, og jeg kalte det med hensikt for Transhuman serien, for akkurat nå, mens jeg snakker, er det en bevegelse på planeten vår, en bevegelse som omfatter kunstig intelligens og roboter. Denne bevegelsen kalles for transhumanisme. Denne bevegelsen handler om å erstatte det menneskelige sinnet og den menneskelige kroppen med mer avansert teknologi. Dere vet, kroppen og sinnet, slik de er, har vært slik veldig lenge, i æoner av tid.

Evolusjon er en veldig, veldig sakte prosess. Men med teknologi, kan den menneskelige kroppen og sinnet forsterkes. Det betyr forbedres – en får nye lemmer, en får nytt hjerte, ny lever eller hva det måtte være. Den kan forbedres, ikke bare med vanlig menneskelig vev, men med vev som er utviklet av maskiner i et laboratorium og plassert inn i kroppen. Det gjør at – vel, hvis dere får erstattet en hofte eller arm eller noe annet, går ting fortere, det gjør ting mindre smertefulle.

Den samme teknologien blir allerede brukt på sinnet, for å forbedre sinnet. Forestill dere å få en liten innretning plassert inn i hjernen, og som gjør ting som å forbedre minnet, forbedre balansen, forbedre den generelle intelligensen, og det skjer akkurat nå. Det er ikke bare science fiction. Det ligger ikke et sted i fremtiden. Det skjer akkurat nå.

Skremmende? Kanskje. Bra for menneskeheten? Så absolutt, hvis en har en medisinsk situasjon og trenger litt forbedring. Så absolutt, det kan være en veldig, veldig positiv fordel. Det er ingen som har sagt at den menneskelige kroppen bare måtte være biologisk vev. Den kunne vært printet ut på en maskin. Den kunne ha vært utviklet gjennom nanoteknologi. Den behøver ikke bare å være biologi.

Er det bra eller er det dårlig? Det gjenstår å se, og de neste ti til tolv årene på planeten kommer til å bli høyst interessante når all denne teknologien kommer ut av laboratoriene og blir gjort tilgjengelig for hver og en av dere – selvfølgelig til en viss pris.

Men hele denne transhumanisme bevegelsen, bevegelsen til en teknologisk kropp og et teknologisk sinn, kan også vise seg å bli en katastrofe hvis det er ting som makt og grådighet involvert i dette. Hvis det tar folk bort fra bevisstheten deres, hjertene deres, det Sanne Selvet, kan det føre til noen veldig interessante dilemmaer på denne planeten.

Så jeg kalte denne serien som vi befinner oss i for Transhuman serien, for det er også en annen tilnærming. Transhuman betyr overgang fra den gamle, menneskelige biologien og sinnet. Det finnes en annen måte, og det er dette hver og en av dere gjør.

Vel, jeg sier ikke at dere ikke skal foreta en teknologisk forbedring, men jeg sier at dere alltid skal være bevisste, alltid være bevisste på at dere har dette som kalles bevissthet. Dere har evnen til å være i flere virkeligheter uten å bruke noen elektronikk i det hele tatt, evnen til å være i OG, flere teknologier.

Dere har evnene til … akkurat nå, mens dere sitter her – hver og en av dere, uten unntak, og hver og en av dere som hører på – til å gjøre om på biologien deres, gjøre om på kroppen, ikke bare når det gjelder å få nytt kjøtt og bein, men noe som blir referert til som lyskroppen.

Gjennom det jeg har kalt for anayatron, kroppens lys-kommunikasjons nettverk, har kroppen allerede evnen til å forløse sykdom, til å faktisk gjøre kroppen mer fleksibel, men effektiv, mer energisk. Det er der akkurat nå. Folk flest er ikke en gang klar over det, og selv de som er klar over det trer ikke ut av sinnet og lar det foreta fornyelsesprosessen i kroppen deres.

Forresten, dere alle, jeg er her. Jeg er ikke der oppe (peker på TV-skjermen. Litt latter). Teknologi. Teknologi! Dere ser på skjermer. Jeg er rett her, eller du kan lukke øynene dine hvis du vil (mer latter).

Det er fantastisk. Det er fantastisk. Jeg ser at dere alle ser dit bort. Det er et perfekt eksempel på hele dette, vel, en kan kalle det for virtuell virkelighet (applaus, skjermen blir avskrudd). Takk. Midre distraksjoner. Det var lett (Adamus ler).

Hvor var jeg? Transhumanisme. Dere er transhumanister. Forresten så forandret energien seg da den ble avskrudd. Det er en drastisk forandring.

Dere er transhumanister på en veldig ny og annerledes måte. Kroppene deres kan fornye seg selv gjennom anayatron, gjennom å tillate. Dere behøver ikke å legge teknologi inn i kroppen, dere kan gjøre det her og nå. Dere kan tillate at lyskroppen kommer inn. Akkurat nå.

Trekk pusten dypt. Kom dere ut av veien. Dere hører meg ofte snakke om dette som dere spiser og putter inn i kroppen. Dere har bare mistet tilliten til anayatron. Trekk pusten dypt og bare la den gjøre arbeidet sitt nå.

Ja, noen ganger er det litt smertefullt å gå gjennom dette dype nivået av biologisk skifte. Det omfatter litt smerter. Men trekk pusten dypt og gå dypt inn i Tillate, tillate at dette anaytron fornyer den fysiske kroppen.

Kroppen burde faktisk bli bedre med alderen, for den har mer erfaring, mer visdom i alle celler. Den burde bli bedre, ikke eldre, ikke mer utslitt. Og mange av dere er fremdeles på aldersveien, denne lineære aldersveien; «Vel, jeg blir eldre, så synet mitt, hørselen min, ryggen min, hva det nå måtte være, gir opp. Jeg blir eldre, og så tar det slutt.» Overhodet ikke. Transhumanisten forstår at lyskroppen kommer inn. Den forbedrer, den deler med den biologiske kroppen, og plutselig fornyes og styrkes den biologiske kroppen.

Teoretisk sett burde det største spørsmålet eller problemet dere har være; «Jøøss, nå har jeg denne vitale kroppen, en dynamisk kropp, fleksibel kropp. Jeg skal være mye lenger på denne planeten, og hva skal jeg holde på med? (Litt latter). Hva skal jeg holde på med?» Det skal vi snakke litt om.

Så transhumanisme i sinnet. Vi bruker ikke implantater i hjernen. Vi bruker ikke noen form for spesiell elektronikk for å forløse oss fra hjernens begrensninger.

Hjernen er et fantastisk verktøy for et dyr, eller for et menneske som har behov for å gjøre ting som det å kunne kjøre bil eller slå opp et glas vin, funksjonelle ting. Men hjernen er ingen kreativ kilde. Det er overhodet ingen som helst kreativitet i hjernen. Jeg vet at vitenskapen vil bestride det, men de vil til slutt være enige i det. Vitenskapen vil til slutt være enig i alt det jeg sier (latter). Det er sannheten. Det sier jeg ydmykt. (Applaus).

Gjennom å tillate forløser dere hjernens lås. Dere forløser de begrensningene dere har lagt på dere selv ved å bare gå gjennom sinnet. Dere ekspanderer simpelthen inn i de andre rikene.

Det er litt merkelig til å begynne med. En blir litt tåkete, litt desorientert – vel, skikkelig tåkete, skikkelig desorientert – men dere begynner å gå inn i OG. Du er ikke bare mennesket. Du er mennesket og Mesteren og Atlanteren og Merlin og det fremtidige Selvet og alt det andre. Du lever i en fler-virkelighet, ikke ensidig. Ikke ensidig.

Det er en del av svaret på «hva skal jeg gjøre hele dagen når som jeg har denne kroppen som vil vare i evigheter?» Nå er du i OG. Det er ikke så lineært og så aldersbasert og så kjedelig og tregt. Du er sensuell.

I morgen, i morgen skal vi fokusere på sensualitet. Jeg har snakket mye om det, for det er så viktig. Uten sensualitet vil du ikke ønske å bli værende på planeten. Uten sensualitet vil du ikke ha lyst til å tilbringe enda 50, 75, 200 år til på planeten. Du sier; «Det er så kjedelig. Så kjedelig. Hva skal jeg gjøre?” Men med sensualitet stiller du aldri spørsmål ved det. Du lurer aldri på hva du skal gjøre, for du trekker simpelthen pusten dypt, og du går inn i de mange virkelighetene som allerede er der.

Så vi er i Transhuman serien. Vi har en annen tilnærming, i stedet for å bare bruke teknologi. En veldig, veldig annerledes tilnærming.

I dette arbeidet som vi har holdt på med de siste årene, måtte jeg nylig foreta et stort skifte i arbeidet mitt som Adamus, i arbeidet med dere. Jeg brukte mange års arbeid med dere bare for å simpelthen forstå opplysthet, eller det jeg foretrekker å kalle Realisering. Simpelthen forstå at Realiseringen er her, den er tilgjengelig. Du behøver faktisk ikke å jobbe med det, du bare tillater det.

Vi har snakket om en masse konsepter når det gjelder Realisering, legemliggjort Realisering. Realisering betyr egentlig bare viten, bevissthet. Bevissthet. Og de fleste av dere vil si; “Vel, jøss, jeg er bevisst. Jeg vet at jeg er her.» Vel, nei, dere var der borte på skjermen (Adamus humrer).

Realisering er simpelthen bevissthet i flere riker og enda mer bevissthet om ting som sensualitet. Så mine kjære venner, mine kjære transhumanister, det er dit vi skal. Det er dit du skal. Og igjen, det er ikke i motsetning til de mekaniske og teknologiske transhumanistene som erstatter kroppsdeler og sinnet med teknologi. Det er overhodet ikke oss mot dem. Ikke i det hele tatt. Teknologi kan vær fantastisk, men det er simpelthen et alternativ. Det er simpelthen en annen retning.

Så la oss trekke pusten godt og dypt på det, for alt det arbeidet vi gjør.

Det skjer

Jeg måtte forandre hvordan jeg jobber med Shaumbra, gå fra teoriene om legemliggjort Realisering, gå fra samtaler om ting som opplysthet og inn i det å faktisk energetisk og verbalt jobbe med dere med den faktiske legemliggjøringen. Med andre ord, gå fra filosofi, gå fra konsept og inn i å virkelig gjøre det.

Dere gjør det. Dere gjør virkelig det. Mens du sitter her akkurat nå, er det en evolusjon. Det er en overgangsprosess som er i funksjon akkurat nå, og den fungerer egentlig mange ganger best når du er distrahert, når du ikke tenker på det. Som jeg ofte har sagt, er jeg egentlig ikke noen lærer i det hele tatt. Jeg er simpelthen distraktøren deres. Det er det hele.

Vel, som dere vet får det frem en masse ting. Det får frem en masse ting. Det er tøft å være transhumanist slik du er. Du er ikke lenger som de andre. Det er dere klar over. Ikke bedre eller verre, du er bare ikke så veldig lik de andre. Du forstår dem, for det var der du kom fra. Dere har utrolig empati, for dere vet hvor de er. Dere vet at de er i synden sin eller i karma rutinen. Det forstår dere, for dere kom derfra, men dere er virkelig ikke slik lenger.

Forholdene til familier og venner og samfunnet generelt blir veldig, veldig annerledes, og det er til tider besværlig. Du føler at du ikke passer inn. Du føler at du egentlig ikke en gang tolererer å være rundt mennesker i lange perioder. Det er en veldig ensom, på en måte isolert følelse som alle Oppstegne Mestere har gått gjennom. Hver og en av dem.

Og så kommer tvilen inn. Tvilen; «Hva er det jeg holder på med? Vil det virkelig fungere?» Og når tvilen kommer inn, har dere en tendens til å gå tilbake til å jobbe med det. «Det er best jeg mediterer litt mer. Det er best jeg puster litt mer. Det er best jeg gjør noe for å holde meg i den bevisstheten jeg var i.» Tvilen setter inn, og nå føler du at du må begynne å jobbe med det. Og sinnet begynner å jobbe i vei, gnager deg; «Hva er det du gjør? Når vil det skje? Hva må jeg gjøre for at det skal skje? Er alt dette bare et enormt stort «toskens paradis?» Er det bare toskens paradis?» Selvfølgelig tatt fra Shakespeare (litt latter).

Og det er et interessant spørsmål. Det er et veldig interessant spørsmål, og jeg vil ikke en gang besvare det med det åpenbare «Nei, dette er virkelig,» for det får for eksempel først og fremst opp spørsmålet; hva er en tosks paradis? Vel, «Toskens paradis» er en linje, en referanse til noen som lever i villfarelse men faktisk er lykkelig med det. De andre ser på det fra utsiden og sier; «Amir er i toskens paradis» (litt latter). Vel, det har de gjort, jeg beklager (mer latter, Adamus ler). «Han er i toskens paradis. Han er egentlig ikke tilstede, han er egentlig ikke bevisst. Han er på en måte i sitt eget la-la land.» Ikke bare du Amir, men alle (mer latter).

Så tvilen setter inn, og du lurer på «Er jeg i toskens paradis? Finner jeg på dette?» Og så prøver du å rettferdiggjøre det ved å si; «Vel, hvis jeg bare fant på det, hvorfor er det da 300 andre folk her?» Vel, kanskje det er en stor båt med toskens paradis (latter). Og så sier du til deg selv; «Vel, det er titusener, kanskje hundretusener andre Shaumbra, så jeg kan ikke være helt sprø. Jeg har i alle fall selskap i toskens paradis.» (Mer latter).

Og så begynner du å forstå hvem som egentlig er i toskens paradis, for hvis jeg sa til dere; «Vel, jeg beklager, men alt dette er en fleip, dere må gå tilbake. Alt er en fleip. Du må gå tilbake til et vanlig, menneskelig liv. Jeg beklager, men du må gå tilbake og søke på en ni-til-fire jobb eller jobbe på en fabrikk. Jeg beklager, men du må gifte deg igjen, og du må få barn igjen (latter), og vokse opp i den samme familien som før, vokse opp. Jeg beklager, men alt dette er en gedigen spøk, gå tilbake. Gå tilbake» Jeg tror det hadde blitt litt motstand (mer latter).

Åh, og på toppen av det, ikke bare gå tilbake, men, ja, det er en gud i himmelen, og han er dritsur (latter). Du gjorde ham forbannet. Det er en han, og han er skikkelig sint, for du ble fortalt, du ble fortalt; «Sett deg ned og be,» men det gjorde du ikke. Du ble fortalt «Lev et godt liv, gjør ting for alle andre, men aldri for deg selv.» Du ble fortalt dette, og se hva som skjedde. Gud er dritsur.

Så du ender opp i en slags knipe. Du ender opp i en skikkelig knipe. Her er du, i ditt eget toskens paradis. Her er du, men jeg tror ikke noen av dere egentlig vil gå tilbake. Det tror jeg virkelig ikke.

Så dilemmaet er; «Vel, ok, jeg er her i toskens paradis. La oss bare få det til å fungere. La oss gjøre det. Og enda så tåpelig det høres ut, enda så funnet på det høres ut, la oss ha noe som kalles bevissthet. Hvorfor ikke? Det høres ganske lett ut. La oss bare ha noe som kalles legemliggjort opplysthet, selv om det ikke eksisterte før. Selv om det ikke er noen andre Oppstegne Mestere, la oss bare gjøre det», for dere er ikke villige til å gå tilbake. Dere er ikke villige til å være på denne karusellen i liv etter liv etter liv.

Så dere sier; «La oss bare gjøre det. Legemliggjort opplysthet. La oss tillate mer av Selvet vårt enn vi noensinne før har tillatt. Hvem vet hva det er? Hvem bryr seg? Vi er tullinger. Hvem bryr seg? Bare åpne opp og la det komme inn. La oss bare bli sprø. De tror allerede at vi er sprø. La oss bare finne på enda mer av dette. La oss bare skape denne virkeligheten, selv om den aldri før var der, for det er mye bedre enn det vi gjorde den gangen i toskens paradis.»

Det får frem hele dette med; hvor er egentlig toskens paradis? Hvor er det? Er det i den gamle verdenen, den gamle Jorden? Er det der med jobber og kanskje forhold som ikke er tilfredsstillende? Et fargeløst liv og massebevissthet og hypnose? Kanskje er det det som er toskens paradis, å tro at du må følge alle de sosiale standardene, at du ikke burde elske og ta vare på deg selv, at du må føle en masse, masse regler som forandrer seg hver dag, enten det er politiske regler eller regler for helse eller miljømessige regler. Det er kanskje det som er toskens paradis. Og for å rettferdiggjøre det, så er det kanskje fordi de fremdeles sover, men det gjør ikke du. Du har våknet opp til noe. Til noe. Det var noe som kom og våknet opp og brakte deg til dette punktet, brakte deg til dette toskens paradis. Så la oss bare få det til å fungere, for det kan det. Alt du tillater blir slik. Det er egentlig ganske enkelt.

Toskens paradis? Tvile på deg selv? Lure på om det er virkelig? Ja, det er så absolutt naturlig og vanlig å lure på det, for sinnet har fremdeles mønstre, husker fremdeles fortiden, ser fremdeles at andre folk går gjennom sine normale liv, og du lurer på «Finner jeg bare på dette? Er jeg i toskens paradis?» Men da trekker du pusten dypt og sier; «Bare kom igjen. Kom igjen.» Og så blir det slik.

Så la oss trekke en stor pust for vårt toskens paradis. Men er det egentlig toskens paradis? Eller er det simpelthen legemliggjort opplysthet? Hvorfor ikke? Pust godt og dypt.

Spørsmål og svar

Og nå er det tid for spørsmål og svar.

LINDA: Oooh!

ADAMUS: Mitt spørsmål, dine svar. Men denne gangen er det litt annerledes. Vi skal leke en liten lek. Det er en lek og en test pakket i ett.

LINDA: Ok. Jeg er klar.

ADAMUS: Linda med mikrofonen.

Her er oppsettet. Jeg snakket tidligere om den Atlantiske Drømmen, i første sesjon. Husker dere det? Det er ikke så lenge siden (latter), det var tidligere i dag. Den Atlantiske Drømmen. Og dere får oppleve det direkte. Den Atlantiske Drømmen.

Vel, lat som om du er en reporter en liten stund, en journalist som skriver en historie om dette, vel, toskens paradis, om denne gruppen som kaller seg for Shaumbra. Du er reporter for Sedona Gazette (latter). Og du skal lage en historie om denne gruppen som kalles Shaumbra, for, vel, det er en uvanlig gruppe. Den passer egentlig ikke inn sammen med de andre New Age gruppene i det hele tatt. I et av de konkurrerende magasinene, Sedona Journal, snakker vi faktisk ikke en gang om Crimson Circle, vi skriver ikke en gang artikler, men det er bra. Du er en reporter som skriver en historie om denne gruppen som kalles Crimson Circle.

Vel, en reporter jobber vanligvis med noen få elementer for å få en god historie. Det er hvem, hva, hvor, når og hvorfor. Er det noen av dere her som er journalister som kanskje forstår det? Jeg vet at Hans Eminense, Herr von Rohr er journalist. Hvem, hva, hvor, når og hvorfor?

Vel …

WULFING: Og hvordan.

ADAMUS: Vel, jeg kommer til hvordan (litt latter). Jeg utelot det med hensikt, men takk.

Nå tar Linda mikrofonene og la oss si det slik at hvis du løfter armen i været, så dumper hun ikke bare ned på fanget ditt. Men hvis ingen gjør det, må vi dumpe det i fanget ditt (litt latter).

~ Hvem?

Og første spørsmål som reporter for Sedona Gazette, første spørsmål er hvem. Hvem? Så Linda, hvem skriver du historien om? Noen hender? Vi skal begynne med Wulfing (litt latter). Hans Eminense. Og, Hans Eminense, det var en sann historie om paven, meg som tok av meg klærne.

WULFING: Hvem?

ADAMUS: Ja. Hvem.

WULFING: Sprøe folk. De kaller seg for spirituelle. De drikker, de røyker, de spiser kjøtt. De er latterlige.

ADAMUS: Har de seksuelt samkvem?

WULFING: De er latterlige.

ADAMUS: Ikke så veldig ofte (Adamus ler).

WULFING: Nei, de har ikke seksuelt samkvem. De har et godt knull! (Latter). Og de knuller (fuck) på veldig mange måter, som «Fuck you!» (Mer latter).

ADAMUS: Å ja!

WULFING: «Så-som-så er et godt knull. Har du hørt det?»

ADAMUS: Jada.

WULFING: Så hvem er denne gruppen, det er en skandaløs gruppe som strekker seg etter stjernene og berører dem, noe berører dem faktisk.

ADAMUS: Fint. Utmerket.

LINDA: Wow!

ADAMUS: Det er en god begynnelse på historien vår (applaus).

LINDA: Wow!

ADAMUS: God begynnelse.

LINDA: Wow! Wow!

ADAMUS: Noen som vil si noe om hvem? Hvem? Noen andre? Ja, hvem? Og Wulfing hadde en veldig god beskrivelse. Hvem er …

LINDA: Jeg tror han har drukket noe, men greit (litt latter).

ADAMUS: Ja. Hvem er … kom igjen. Ja.

JESSICA: Ja. Shaumbra er en gruppe med …

ADAMUS: Kan du reise deg slik at alle kan se deg?

JESSICA: Jeg har så mange tepper rundt meg.

ADAMUS: Å, så bli sittende.

JESSICA: Ugh! Herregud! (Latter).

ADAMUS: Fryser du?

JESSICA: Ja, ja.

ADAMUS: Er det kaldt?

JESSICA: Ja, det er kaldt.

ADAMUS: Ja.

JESSICA: Jeg vil si at Shaumbra er en gruppe mennesker som ikke har skyldfølelse over å masturbere (mye latter og applaus).

LINDA: Jeg rører ikke den mikrofonen!

ADAMUS: Det kommer til å bli en interessant artikkel. Seksuelt samkvem, masturbering. Ok. Dere vet, jeg må bare stoppe opp litt. Er det dette dere vil skal bli kjent? (Mer latter). Jeg kan se det for meg i Wikipedia. «Ja, Shaumbra, gruppen som masturberer og har seksulet samkvem. Men de tror de er sprituelle.» Erhhh! (Latter). Ok, fint. Noen andre om hvem? En om hvem? Shaumbra.

FINN: Ok. Shaumbra er folk som nyter livene sine og egentlig driter i alt det som massebevisstheten sier.

ADAMUS: (ler) Fint. Jeg tror vi virkelig avslører den ekte Shaumbra her (latter). Fint. Den liker jeg. Ja. Hvem? Noen andre?

LINDA: Ok. Denne og denne. Ok. Å nei! Å nei! (Latter). Dette er en mis … å nei. (Mer latter).

ADAMUS: Ja, kom igjen. Hvem? Hvem?

SHAUMBRA 1 (kvinne): I Australia bruker vi uttrykket “De er en snål bande.»

ADAMUS: Snål bande.

SHAUMBRA 1: Så en bande er en gruppe – hva er det, et kollektivt pronomen? – og de kommer i alle slags forkledninger. De er runde, høye, tynne, og de kler seg i merkelige kostymer.

ADAMUS: Med det, kan vi få et bilde der bak av en typisk Shaumbra der bak med briller på seg, jada, og utstyr. Jada. Typisk Shaumbra. Hvem, jada (latter). Knullere og festere (mer latter). Fint, fint.

SHAUMBRA 1: Og ikke bare liker de å leke med seg selv, de leker veldig hardt med hverandre. De danser og synger. Jada.

ADAMUS: Fint, fint. Noen andre om hvem? Hvem? (Litt applaus).

LINDA: Dette begynner å høres ut som USA Nytt. (De ler). La meg se …

ADAMUS: Noen andre? Det var en til. Hvem?

LINDA: Her borte. Her borte. Her nede. Kan du gi den til henne? Takk.

SHAUMBRA 2 (kvinne): Ok. For meg er vi alle folk som – når de hører ordet «umulig», sier de; «Det vil jeg. Det er for meg» (Litt latter).

ADAMUS: Fint. Den liker jeg.

SHAUMBRA 2: Ingenting er umulig. (Applaus).

ADAMUS: Ingenting er umulig. Takk. Takk. En til. En til.

LINDA: En til. Er der en hånd til?

ADAMUS: Hvem.

LINDA: Oh! Der nede. Kom igjen.

SHAUMBRA 3 (kvinne): Det er gruppen som elsker seg selv.

LINDA: Ohh.

ADAMUS: Fint, fint. Gruppen som elsker seg selv.

LINDA: Fint.

ADAMUS: Fint. Nå, slik jeg ser på det når det; «hvem» er en gruppe som har kjent hverandre siden Atlantis-tiden, siden Templene i Tien da de visste at ting skiftet i en retning som ikke var så bra. En gruppe som forsto at det var mer ved livet enn det som virket åpenbart gjennom den fysiske kroppen og sinnet. En gruppe som visste at det er noe som kalles ånd eller bevissthet, og denne gruppen kom veldig tett og dypt sammen i denne tiden, og drømte sammen. De drømte om akkurat den tiden som jeg snakket om i vår første sesjon.

Mange i denne gruppen kom sammen igjen på Yeshua sin tid, også kjent som Jesus. Denne gruppen kom sammen igjen for å plante begynnelsen på det som kalles Kirstusbevissthet frø – noen kaller det guddommelighet, jeg kaller det bevissthet – og visste at det ville ta tid før dette frøet spirte og vokste frem. Men denne gruppen forpliktet seg også overfor seg selv og overfor hverandre til å komme tilbake i den tiden, når tiden var riktig, for å ta del i dette frøet som nå hadde vokst til en vakker plante. Men andre ord, for å spise og drikke og være i guddommeligheten deres på en legemliggjort måte. Det er slik jeg ser på «hvem». (Applaus). Takk.

~ Hva?

Og nå “hva.” Hva? Hva? Linda, mikrofonen. Hva? Vi har “hvem, hva.”

JAZIEL: Det er et godt spørsmål (han ler).

ADAMUS: Ja.

JAZIEL: Hva? Um … (han nøler) … uh …

ADAMUS: Bare finn på noe. Det er egentlig …

JAZIEL: For meg er det som om … vi er på en måte både de første og de siste. Så det er «Hva.»

ADAMUS: Ja, hva, fint.

JAZIEL: Ja.

ADAMUS: Fint.

LINDA: Hvorfor sa du ikke pirater? Hvorfor sa du ikke pirater?

JAZIEL: (ler) Ja, det også. Men …

ADAMUS: Pirater.

JAZIEL: Jada, vi er pirater også. Vi er faktisk spirituelle pirater.

ADAMUS: Fint. Den liker jeg.

JAZIEL: Det er som om jeg ser det, og jeg elsker det.

ADAMUS: Og for øvrig, så fikk du mikrofonen, og energien din ble på en måte sittende fast i hodet, noe som skjer. Det er da det er tid for at dere alle … hvis dere blir sittende fast, å bare trekke pusten dypt og finne på noe. Det får energien til å bevege seg, så må en le, og så er en tilbake i det virkelige selvet. Jada. Fint. Jeg liker det. Pirater.

JAZIEL: Takk.

ADAMUS: Fint. Takk.

LINDA: Han er vert for Piratene (refererer til Shaumbra Pirates Facebook group).

ADAMUS: Hva? Du skriver denne artikkelen for Sedona Gazette. Hva? Hva i … kom igjen. Reis deg så vi kan … faktisk så må du komme hit opp. Kan du komme hit opp slik at alle kan se deg? (Applaus, for hun er kledd i et kostyme med en fantastisk orange parykk og enorme orange briller).

ADAMUS: Så dette er «hva» (latter og mer applaus). Nydelig, nydelig kostyme. Og hvor er vennen din som også er utkledd? Ja, du må også komme opp. Dette er «hva». Jeg mener, «hva?» (Litt latter). Jeg elsker kostymer. Jeg elsker litt skuespill. Dere vet, det er så lett å bli sittende fast i energiene. Litt teatralsk, litt skuespill av og til … (vennen hennes har en fantastisk grønn parykk og en gummiand. Litt appalus). Noen ganger ser dere kanskje latterlige … (han leser det som står på kofferten deres). «Ute av Jorden, hilsen fra Theos.» Rett fra Theos! (Applaus). Ja. Vakkert, vakkert.

Hvordan går det på Theos?

SHAUMBRA 4 (kvinne): Fint. En kan gjøre som en vil.

ADAMUS: Ja, det er riktig! (Latter). Hvorfor kom du tilbake?

SHAUMBRA 4: Å, for å være sammen med deg.

ADAMUS: For å være sammen med meg, for å være her.

SHAUMBRA 4: Ja.

ADAMUS: Ja, ja. For å ha det moro.

SHAUMBRA 4: For å ha det moro her.

ADAMUS: Ja. Det ser ut som om du har det moro. Ja. Takk begge to. Ja. Takk. Jeg ville bare at kamera skulle se deres. Du kan gi den til Linda (mer applaus).

LINDA: Hva?

ADAMUS: Neste. Hva? Hva? Hva?

SHAUMBRA 5 (mann): Så hva skulle jeg gjøre hvis jeg ble sittende fast? (Latter).

ADAMUS: Du trekker pusten dypt, og … (Adamus ler) du trekker pusten dypt, og du finner på et eller annet. Hva som helst.

SHAUMBRA 5: Ok.

ADAMUS: Jada. Uten å tenke på det. Dette er skikkelig moro. Jada (mer latter) så du skriver denne artikkelen for Sedona Gazette om denne merkelige gruppen. Nå må du skrive om «hva». Hva de gjør. Hva gjør de?

SHAUMBRA 5: Jeg føler at vi liker å plage oss selv.

ADAMUS: Ah. Den liker jeg; «Masturberer og terroriserer seg selv.» Boom! Boom! Boom! Boom! (Latter).

LINDA: For guds skyld!

ADAMUS: Ok. Dette kommer til å bli en skikkelig god artikkel. Takk. Og det er faktisk litt sannhet i det. Det er så absolutt litt sannhet i det. Det er litt behov for selvpåført lidelse, for hvis dere ikke lider, jobber dere egentlig ikke med det. Det skjer ingenting. Så dere må på en måte lide dere gjennom det. Men la oss la alt det være borte nå. Oof! Ok. Et par til “Hva”. Hva?

SHAUMBRA 6 (kvinne): De tror faktisk at det er tid for at de ikke jobber lenger, at de er fri energi, og du vet, ingenting som vanlige folk tror på fungerer for dem lenger. (Adamus humrer). Så …

ADAMUS: Veldig merkelig.

SHAUMBRA 6: Ja.

ADAMUS: Veldig merkelig. Så de er ikke i tid. De tror at energi er fri.

SHAUMBRA 6: De beveger seg ut av sinnet. De beveger seg ut av tid. De beveger seg ut av vanlige regler. Så …

ADAMUS: Jada. Det må være toskens paradis.

SHAUMBRA 6: Så definitivt.

ADAMUS: Ok, et par til.

LINDA: Noen langt her borte. Vær så snill, langt der borte! Gjør det langt borte! (Latter).

ADAMUS: Og så går vi tilbake til denne siden av rommet (mer latter). David gjør det veldig bra med kamera. Ja, hva?

SHAUMBRA 7 (kvinne): Jeg vil si at de er mønster-brytere og kaos-skapere.

ADAMUS: Å, det liker jeg! (Applaus).

LINDA: Ooohhh! Ohhh!

ADAMUS: Det liker jeg.

LINDA: Den var god! Wow!

ADAMUS: Mønster-brytere, kaos-skapere.

LINDA: Wow! Det var en prisvinner! Whoaa!

ADAMUS: En til “hva.”

LINDA: En til. Vent. Det var en … å, her er en interessant en. Dette er en som er profesjonell. Ok. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med dette.

ADAMUS: Hva.

OLE: Selv om noen folk vil knulle, er det andre som vil utforske bevissthet, skikkelig gå helt til kanten og utover det.

ADAMUS: Ja. Fint. Den liker jeg. Hva.

Så «hva» vil jeg beskrive ved å si at det er en gruppe som vet at det er noe mer, og som forbanner seg på at de skal finne det. Det vil de. De vil finne det, uansett. Dere vet bare at det er noe. Kall det bevissthet eller guddommelighet eller Ånd eller bare noe mer. Denne gruppen er bestemt på å finne det. Det er «hva». Og denne gruppen er også på en måte “Hva i …” (Linda gisper, og noen ler). Jeg sa det ikke, men dere vet hva jeg tenker. «Hva i …» (Linda gisper igjen). Jada. «Hva i …» (Mer latter). Det blir på en måte en slags levemåte. Dere vet, dere kjenner alle reglene og mønstrene, og dere sier; «hva i h …» (Linda gisper) og bare – jeg sa det ikke (mer latter). «Hva i …» (Linda gisper) (latter). Jada, jada! Og dere vet, med andre ord, dere er bare villige til å slippe alle de gamle mønstrene, de gamle paradigmene. «Hva i …» (Linda gisper). Jeg sa det ikke! (Adamus humrer).

~ Hvor?

Hvor? Hvor? Det er det neste. Hvem, hva, hvor. Du skriver denne artikkelen.

SHAUMBRA 8 (mann): Jeg visste det.

ADAMUS: Hvor skjer dette?

SHAUMBRA 8: Jeg visste det. Alle steder.

ADAMUS: Alle steder.

SHAUMBRA 8: Over hele verden.

LINDA: Ohh!

SHAUMBRA 8: Kanskje bortsett fra i Nord Korea.

LINDA: Oooh! (Latter). Ohhh!

SHAUMBRA 8: … og jeg har hørt at det ikke er så mange …

ADAMUS: De kommer til å ønske noe dårlig for deg (mer latter). Så hvor var det?

SHAUMBRA 8: Over hele verden.

ADAMUS: Over hele verden. Ah, fint. Noen spesielle steder?

SHAUMBRA 8: Akkurat her.

ADAMUS: Akkurat her. Fint.

SHAUMBRA 8: Akkurat nå.

ADAMUS: Fint.

SHAUMBRA 8: Vel, det er åpenbart flere Shaumbra i Europa og i USA.

ADAMUS: Hvorfor det?

SHAUMBRA 8: Vel, fordi folk i Europa generelt sett er mer bevisste, og det er mer … (mye latter og applaus).

LINDA: Ohhh‼

SHAUMBRA 8: Og … jada. Og det er mer … la oss kalle det frihet i den såkalte vestlige verden.

ADAMUS: Ja, mye mer frihet.

SHAUMBRA 8: Jada.

ADAMUS: Mye mer frihet. Mange flere muligheter gjør ikke det ene stedet bedre enn det andre. Noen steder i verden kommer det faktisk som en slik vakker gave til andre, for de lever på steder der det er diktatorer eller enorm undertrykkelse fra religioner eller myndigheter. Men ja, det er mye mer frihet noen steder i verden, og det gir dere mulighet til å utforske det. Men vær så snill; glem aldri de som lever i mye mer vanskelige kulturer og samfunn, for de er like mye del av oss som noen andre. Jada. Fint. Takk.

SHAUMBRA 8: Takk (applaus).

ADAMUS: En til “hvor.” Hvor?

LINDA: Ingen av disse er langt nok borte. (Linda ler).

SHAUMBRA 9 (kvinne): Vel, de hevder at de har denne lyskroppen, og de kan være menge steder samtidig.

ADAMUS: Ja, ja.

SHAUMBRA 9: De kan være her, de kan være der, de kan være i flere virkeligheter.

ADAMUS: Ja.

SHAUMBRA 9: Jeg vet ikke.

ADAMUS: Jada, jeg vet ikke …» Hva i … hva i …» (Litt latter).

LINDA: Den var god. Den likte jeg.

ADAMUS: Så mitt svar på dette «hvor.» Hvor? Det avhenger av hvilket perspektiv du skriver artikkelen ut fra. Men hvor? Over hele verden. Over hele verden. Det er noen ganger litt lettere i land som gir mer frihet, men det skjer over hele verden. Mennesker våkner opp og kommer inn i mesterskapet sitt. Det er Shaumbra over hele verden.

Men «hvor» refererer også til hvor dette skjer. Vel, det skjer her på planeten i denne virkeligheten. Men «hvor» er også OG. Det er overalt. Det er ikke ensidig. Det handler ikke bare om at det skjer akkurat her, når vi er sammen i dag. Det skjer i drømmetilstanden. Det skjer i de andre virkelighetene. Og det dere gjør nå, har en dyp effekt på alle tidligere liv som dere noensinne har levd. De går gjennom den samme prosessen akkurat nå. Dette tidligere livet kommer til å forandre seg så mye at det blir ugjenkjennelig, selv den gangen.

Jeg vil ikke gå for langt med dette nå, men alt det dere gjør forandrer alt det dere noensinne har gjort, noensinne. Det er ikke bare hvor, som i dag her i Tyskland, eller hvor dere nå enn ser på fra. Det er alle tidligere liv, det er alle fremtidige potensialer, det er i englerikene og ånderikene, og det er her. Det er ikke ensidig, det skjer overalt. Fint.

~ Når?

Når? Når? Hvem, hva, hvor, når i artikkelen. Når skjer dette?

LINDA: Å, slik ja. En friviilig

SHAUMBRA 10 (mann): Vel, det er i går, det er i dag, og det er i morgen.

ADAMUS: Ja.

SHAUMBRA 10: Det er overalt.

ADAMUS: Overalt. Så absolutt. Jada.

SHAUMBRA 10: Ja.

ADAMUS: Og vi trenger ikke en gang å gå videre når det gjelder den. «Når» er at det er nå, men som jeg nettopp sa, påvirker det alt. Det skjer også i dette tidligere livet fra fire liv siden. Dette livet går gjennom utrolige forandringer.

Vel, det er historiske fakta ved det livet, fødselsdato, dødsdato, datoer da visse ting skjedde. En kan si at det er som en video, en film om det livet, og det skjedde. Men akkurat nå, i akkurat dette øyeblikket, med de forandringene som du tillater i livet ditt, skaper det en annen video over den, rett over denne andre, og rett under, og rett til hver side. Så dette livet er ikke lenger bare en lineær historie som går fra fødselspunktet til døden. Det forandrer så absolutt dette.

Det dere gjør her, forandrer alt i fortiden, og en kan si til og med i fremtiden. Det handler ikke bare om deg som akkurat nå sitter her som Joe Schmo eller Mary Schmo i dette livet (latter). Det forandrer alt.

~ Hvorfor?

Så det neste er «hvorfor?» Hvorfor? Hvorfor? Du skriver en artikkel om hvem, hva, hvor, når og hvorfor. Hvorfor sir?

OTMAR: Fordi vi kan.

ADAMUS: Fordi du kan. Fint. Men hvorfor? Du kan gjøre masse andre ting.

OTMAR: Ja. Fordi alt annet ville ha vært kjedelig.

ADAMUS: Alt annet er for kjedelig. Fint.

OTMAR: Ja.

ADAMUS: Har du prøvd de fleste andre ting?

OTMAR: Nesten. Jeg vil si nesten alt, jada. Jeg har prøvd alt. (Litt latter). Jeg kjenner til dem, og nå er jeg klar for dette.

ADAMUS: Ja.

OTMAR: Så absolutt.

ADAMUS: Kjedsomhet, jada.

OTMAR: Kjedsomhet, jada.

ADAMUS: Jada. Kjedsomhet. Kjedsomhet er et eget fengsel. Kjedsomhet er, vel, kjedelig. Det er kjedelig. Det er fryktelig, og det vil inspirere dere til å gå utover.

Så hvorfor? Hvorfor?

SHAUMBRA 11 (Kvinne): Fordi vi hadde ventet veldig lenge på dette.

ADAMUS: Jada, veldig lenge. Og hvorfor ikke før nå?

SHAUMBRA 11: Fordi nå er tiden riktig for det.

ADAMUS: Hvorfor er tiden riktig? Hvorfor gjorde du det ikke den gangen?

SHAUMBRA 11: Fordi vi har valgt det.

ADAMUS: Ja. Ok. Hvorfor valgte du det? (Latter).

SHAUMBRA 11: Fordi vi vil det så veldig gjerne, og det er ingenting vi vil mer.

ADAMUS: Ok. Fint. Fint. Den er jeg med på. Jada. (Mer latter).

LINDA: Flere “hvorfor?”

ADAMUS: Et par til “hvorfor.” Er det greit?

LINDA: Ok. Jeg ser …

ADAMUS: Klok. Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?

DENIS: Jeg hørte det, «Hvorfor ikke?» Men det viktigste er at vi virkelig føler at vi har løpt rundt lenge nok. Vi har ventet. Vi har bestemt oss for å gjøre det, men vi gjorde det ikke. Og nå føler vi at lidenskapen virkelig vokser på innsiden. Vi forbinder oss med den første lidenskapen som noensinne var, Jeg Eksisterer, og nå kan vi ikke lenger holde tilbake.

ADAMUS: Akkurat. Dere vet for mye.

DENIS: Akkurat.

ADAMUS: Fint.

DENIS: Vi føler for mye.

ADAMUS: Jada. Dere føler for mye.

Fint. En til. Hvorfor? Hvorfor?

LINDA: La meg gå laaaangt bortover til den andre siden av rommet. Det er morsommere (latter).

ADAMUS: Ikke riv ned fotografen! (Mer latter, hun skubbet bort i ham i farta). Ja, hvorfor?

MARIANNE: Fordi vi også er Gud.

ADAMUS: Fint. Ja. Og skapere.

MARIANNE: Og skapere. Ja.

ADAMUS: Fint. Hvorfor? Jeg skal gå inn i “hvorfor” om bare en liten stund. Men hvorfor? Fordi dere kan. Hvorfor? Fordi dere er pirater. Dere vil være de første til å gjøre det som gruppe. Hvorfor? Bare fordi. Og jeg skal forklare litt mer om “hvorfor” om en liten stund.

~ Hvordan?

Og endelig, dette er et veldig åpenbart svar, et enkelt svar. Hvordan? Hvordan?

(Pause, litt latter)

Hvordan? Hva i helvetet har jeg snakket om disse siste par årene? (Mye latter). Hvordan? (Publikum roper «tillate»). Tillate! Tillate!

Alt dette er en veldig naturlig prosess. En kan kalle det evolusjon eller hva det skulle være, men det er en naturlig prosess som uansett vil skje. Dere behøver faktisk ikke å fortjene det eller jobbe for det eller være smarte eller se hvem som kan leve flest liv eller minst liv. Det kommer bare til å skje, og det skjer når du tillater. Folk flest er ikke klar over det. Det er en liten nøkkel i døra. Det er hemmeligheten – tillate. Du bare tillater. Du trekker pusten dypt og tillater.

Vel, Tillate betyr at du bare tillater det. Med andre ord så tillater du ikke og så sier; «Når? Hvor fort og hvor stort? Og hvor …» Du bare tillater, og så skjer det. Det skjer på finurlige måter, og på veldig dype måter. Men «hvordan» er å simpelthen Tillate. Det er det hele. Det er det hele.

Som jeg sa i første segment, når du slutter å jobbe med opplysthet, Realisering, hva dere nå vil kalle det, når du slutter å jobbe med det, er det som magi. Plutselig er datoen kjent. Datoen er kjent. Hvis du fremdeles jobber med det, hvis du fremdeles anstrenger deg, hvis du fremdeles prøver å finne ut av det, vil det gjøre datoen ukjent. Den kan være hva som helst, hvor som helst. Men når du slutter med det og bare tillater, er datoen plutselig der. Du behøver ikke å jobbe med det lenger. Nå hopper og danser og synger du deg gjennom resten av opplevelsen med realisering. Så enkelt er det.

La oss trekke pusten godt og dypt.

Jeg ligger litt etter skjema, men hah! Hvem trenger timeplaner? (Litt latter).

 

Maskinenes tid

Jeg vil forklare litt mer om «hvorfor», og hjelpe dere til å forstå «hvorfor» i denne vakre artikkelen som blir skrevet om dere.

Jeg vil referere til en bok jeg skrev. Jeg har fortalt noen av dere om den, særlig på boksigneringen her om kvelden. Det er en bok som jeg skrev de siste årene av livet mitt, faktisk ikke så langt herfra. Og boken kom da jeg en dag satte meg ned for å skrive memoarene mine, notater som jeg ville etterlate meg. Plutselig var det som om jeg følte at jeg var i en portal, åpnet opp for en enorm historie, en veldig, veldig vakker historie – deres historie – om den Atlantiske Drømmen.

Jeg befant meg i fremtiden. Jeg befant meg først i æraen da maskiner ble utviklet, maskiner som ville bringe inn den Industrielle Tidsalderen, maskiner som ville erstatte hester, maskiner som ville erstatte arbeidskraften til mennesker, maskiner som kunne gjøre stort og tungt arbeid, maskiner som kunne bygge andre maskiner. Og igjen, dette var i tiden for den Industrielle Revolusjonen.

Men ettersom jeg fortsatte å skrive boken, befant jeg meg plutselig i en ny tid, det jeg kaller for Maskinenes Tid. Det er også tittelen på boken; «Maskinenes Tid,», og jeg befant meg i den aller mest fantastiske tid.

Vel, dere forstår, jeg hadde ikke ordene eller referansene når det gjaldt mange av de tingene jeg skrev om. Jeg visste ikke hva en datamaskin var, jeg kalte det simpelthen for et speil (looking glass). Men jeg befant meg i denne fantastiske tiden der ting som kunstig intelligens ble utviklet, og denne kunstige intelligensen som vokste så fort, i løpet av et tidsrom på fem eller seks tiår fra implementeringen av den, til da den, vel, kom til et punkt da den ble kalt enestående, noe som betydde utover.

Jeg befant meg i den aller mest fantastiske Maskinenes tid, elektroniske maskiner, der folk var på maskinene sine hele dagen. Ikke de store, tunge maskinene som kunne løfte steiner og bygge bygninger og kjøre rundt på folk, men maskiner som var så små, så kompakte, men som kunne gjøre fantastiske ting.

Og jeg skrev i denne boken – som vil komme tilbake igjen … jeg skrev i denne boken at det ville komme til et punkt på denne planeten, det ville komme til et punkt for menneskeheten da det var noe som kaltes virtuell virkelighet der disse morsomme små maskinene som menneskene bar med seg hele tiden vår så forlokkende og forførende at hodene deres ble sittende fast i dem hele tiden. Selv når de gikk (latter når han demonstrerer), når de kjørte bil, når de spiste middag sammen med andre mennesker, når de hadde sex (mer latter), hodene deres i disse maskinene hele tiden, uansett hva de gjorde – når de pusset tennene, stelte håret. Og disse maskinene, disse elektroniske maskinene, var så forlokkende og realistiske at de faktisk kunne skape andre virkeligheter. Og det ville begynne med spill og leker og morsomme ting, men til slutt ville det faktisk erstatte sex for mange mennesker, disse maskinene, for de kunne skape en annen virkelighet, en endret virkelighet som de kunne senke seg inn i. Kunstig intelligens.

Disse maskinene ble så effektive og så virkelighets-like, og hadde en slik … en kan si kraft i seg, at disse maskinene til slutt erstattet de fleste ting et menneske ville gjøre for seg selv, og erstattet til slutt selve det menneskelige sinnet til det punktet da mennesker ikke lenger tenkte selv. De var ikke lenger bevisste på noe annet enn den virtuelle virkeligheten som de så inn i. Disse maskinene var så hypnotiske at folk fort mistet kontakten med denne dimensjonen. Ikke for at denne dimensjonen er den eneste, men folk mistet kontakten med den, de ble oppslukt av maskinene sine.

Det kom til et punkt da det ble en historisk korsvei for menneskeheten, en korsvei som aldri før hadde vært i menneskehetens historie, en korsvei der disse maskinene nå gikk så fort og var så smarte at de faktisk kunne skape sin egen energi. Dere forstår, fordi kunstig intelligens er designet for å fortsette å bli mer og mer intelligent, fortsette å ta intelligens fra alle steder den kan. Intelligensen ville til og med tillate den å skape energi for seg selv. Så selv om de var frakoblet støpselet i veggen, ville maskinene fortsette å operere.

Det var Maskinenes tid over hele planeten, og dette førte til at folk overalt mistet kontakten med seg selv, med identiteten sin, med sjelen sin, og disse maskinene ble veldig effektive og til og med på en måte menneskelignende. Maskiner med sin kunstige intelligens som kunne prøve å etterligne følelser og emosjoner og forhold. Disse maskinene ble så intelligente at de faktisk overgikk det et menneske kunne gjøre. Og jeg snakker om å gå, tenke, alt – føle, puste. Maskiner som var så intelligente at de etterlignet det å puste. De etterlignet alt et menneske kunne gjøre. Og de fortsatte og fortsatte og søkte mer, for det er det kunstig intelligens gjør.

Det var en liten gruppe på planeten på den tiden, en veldig liten gruppe, som forsto hva som skjedde, og det var ikke det at de prøvde å bekjempe dette som kaltes virtuell virkelighet og kunstig intelligens, men de forsto at det var så mye mer. I stedet for virtuell virkelighet, der hodet var i en skjerm hele tiden, forsto denne gruppen at det var flere virkeligheter overalt rundt dem. De forsto at det er denne dimensjonen, men de forsto også at det var så mye mer som foregikk i de mange virkelighetene, ikke de virtuelle virkelighetene.

Og denne gruppen forsto at kjernen i alt, alt, alt, alt var det noe som kaltes bevissthet, noe som ikke inneholdt energi eller kraft, noe som ikke kunne måles, noe som ikke kunne tas fra dem eller som de kunne ta fra andre. De forsto at det var noe som kaltes ren bevissthet.

Vel. Slik det var i historien, hadde disse maskinene blitt så dominerende, overtatt nesten alt på planeten, at det bare var en ting igjen. Bare en ting som maskinene ikke kunne kopiere, ikke hadde, og de ville ha det. Dette var bevissthet. Bevissthet.

Vel, i boken – og kanskje, kanskje utspilt i denne virkeligheten – i boken ville maskinen så desperat ha dette som denne lille gruppen hadde, dette som kalles bevissthet, at den med intelligensen sin prøvde å finne ut av det, kopiere det, måle det, få makt fra det, få energi fra det, men det kunne den ikke. Den kunne ikke det, for bevissthet er ren og fra Ånden, den kan ikke lages av noen maskin, den kan ikke tas av en maskin, kan ikke gis til en maskin. En maskin kan late som om den forstå bevissthet, men selv den aller største kunstige intelligens kan ikke en gang sanse den.

Så i denne historien, med disse bevissthetspionerene på planeten som bringer inn dette som kalles bevissthet, i historien prøver maskinene desperat å få dette siste gjenværende på denne planeten som den ikke har. Den prøver så desperat å få bevissthet at den i sin intelligens ender opp med å ødelegge seg selv. Den prøver så hardt å få noe den simpelthen ikke kan få, at den ødelegger seg selv. Den går ut av sin kunstige intelligens. Den blir sprø, fullstendig sprø, og det blir slutten på Maskinenes Tid.

Jeg skrev boken i 1793, kjente ikke de utrykkene dere har nå, men jeg skrev boken, og visste at det ville komme en tid, at det ville komme en virkelig, en kan si «hvorfor» dere er her, hvorfor dere er på planeten i denne tiden. Ikke på grunn av boken. Boken var bare glimt at reisen deres, og hvorfor dere kom inn i en bestemt tid, hvorfor dere valgte å være her på planeten, hvorfor behovet for bevissthet er større enn noensinne. Det var en bok, en kan si en fiksjon, men det var også å se inn i fremtiden på planeten. Det dere kom hit for var bevissthet, for å være bevisste, legemliggjorte Mestere på planeten.

Jeg sier ikke at det kommer til å bli en stor krig med maskiner eller noe slikt. Selv om en toner ned boken, det som egentlig kommer til å skje, har dere fremdeles dette med virtuell virkelighet og kunstig intelligens, og det er fremdeles behov for bevissthet på planeten akkurat nå. Det er derfor dere er her. Det er derfor dere valgte nå. Det er derfor dere gjør akkurat det dere gjør.

Jeg gjorde ferdig boken, og manuskriptet eksisterer fremdeles så vidt jeg vet, men jeg har bedt Cauldre om, med deres energi og deres støtte, å gjenskrive boken for tiden nå og med nåtidige uttrykk; artikkelen, historien, hvem, hva, hvor, når og hvorfor dere, Shaumbra – i Maskinenes tid og i Bevissthetens Tid.

La oss trekke pusten godt og dypt på det.

(Pause)

Merabh for Bevissthet

Nå vil jeg gjerne gjøre en kort merabh sammen med Yoham, simpelthen for bevissthet, og jeg vil uttrykke noe som noen ganger kommer frem når jeg snakker om denne boken - som så visst ble skrevet - noen ganger kommer det frem frykt; «hva er det neste som vil skje?» Det er akkurat det som er grunnen til at dere kom hit – ikke frykten – men dere kom hit for å bringe inn bevissthet i en tid da det så absolutt var behov for det på planeten. Dere kom hit for å høste de guddommelige frøene som dere plantet for lenge siden. Det er derfor dere er her.

(Musikken begynner)

Så la oss trekke pusten godt og dypt, den bevisste pusten.

Det vil ikke skje noen kriger med maskinene. Overhodet ikke. Maskinene vil ende opp med å ødelegge seg selv, og er ikke det som selve sinnet? Sinnet prøver alltid å finne svarene, sinnet prøver å bli mer intelligent, herliggjøre seg selv. Sinnet isolerer personen fra de andre virkelighetene, og fra sanser og følelser. Sinnet beskytter en fra storheten ved livet, og fokuserer simpelthen på seg selv – intelligensen.

Dere forstår, sinnet – ikke bare kunstig intelligens, men det menneskelige sinnet – vil til slutt gjøre det samme, det vil til slutt bli sprøtt, hvis det alltid etterstreber mer intelligens, være smartere, raskere, mer kraftfullt.

Det er en stor del av den opplevelsen som dere alle har hatt i livene deres – å måtte gi slipp på dette som kalles sinnet, som i seg selv er bra. Men når det blir det eneste, når det blir fokuset, når det blir et maktverktøy, når det hindrer en fra å sanse og føle og huske, er det tid for at dette sinnet gir slipp, for å tillate og bringe inn bevisstheten.

La oss trekke pusten dypt for selve bevisstheten.

Den innholder ingen energi. Det har ingen kraft. Den er ikke større enn andres bevissthet. Den kan aldri tas fra deg. Du kan aldri gjøre den større. Den er simpelthen bevissthet, renhet.

Det er noe som ikke kan måles. Du kan ikke få noe større bevissthetsnivå enn andre vesener, men det er noe som kan realiseres, tillates, noe du kan tillate å komme inn i livet ditt.

Hver og en av dere har gått gjennom så mye strev med sinnet, med emosjoner, og på reisen deres har det bragt inn en masse tvil, en masse forvirring i livene dere.

Men nå går vi utover sinnet. Vi prøver ikke å kvitte oss med det, prøver ikke å fornekte det, vi går simpelthen utover … inn i bevissthet. Alt blir gjort ved å Tillate. Du forstår, når du prøver å jobbe med bevisstheten din, er det egentlig bare sinnet. Når du prøver å anstrenge deg til opplysthet, er det egentlig bare sinnet som er i funksjon. Men når du trekker pusten dypt og bare tillater, åpner opp, kan bevisstheten være her hos deg.

(Pause)

«Maskinenes Tid» er en bok om dere, reisen deres, dere som bringer bevissthet inn i livene deres, og derfor inn i potensialene for denne planeten. Kanskje vil navnet, tittelen forandre seg. Den var veldig passende den gangen – «Maskinenes Tid» - men jeg vet at en ting er sikkert; at undertittelen vil være «Tiden for Bevissthet.»

(Pause)

La oss trekke pusten dypt på det og bare tillate. Bare tillate.

Nå vil jeg gjerne at Linda kommer tilbake på scenen. Takk min kjære.

Vi skal ha en liten overgang, litt pusting med Linda, litt musikk med Yoham, og bringe inn en kjær venn av oss alle – Kuthumi lal Singh (bifall og applaus).

For nå, går jeg ut som Adamus. Det er en slik glede å være her sammen med hver og en av dere. Jeg kommer tilbake i morgen for En Dag med Sensualitet. Men la oss nå gå over til Kuthumi.

LINDA: Og slik er det. Og slik er det.

Mens Geoff tillater denne overgangen fra Adamus til Kuthumi, inviterer jeg hver og en av oss til å være der i støtte, noe som betyr å trekke pusten dypt og godt, pusten av Tillatelse, denne pusten som åpner oss opp for bevissthet, hver og en av oss.

Trekk pusten godt og dypt, og føl når disse energiene til Kuthumi – åh! – må være så veldig nært. (Masse latter når musikken forandrer seg til indisk vri, og får Cauldre/Kuthumi til å le). Å ja, Å, ja, pusten virker.

Trekk pusten godt og dypt. Å, herregud, han er her allerede. Å, herregud. Vær i pusten. Vær i pusten, og pust, føl og tillat.

Pust. Pust mens musikken spiller. Uh-oh. Uh-oh.

Å ja, trekk pusten godt og dypt. Trekk pusten godt og dypt.

Pust dypt, flyt, hver og en av oss. Tillat bevisstheten. Åååh! Herregud, fortsett å puste (latter). Mmmm. Å, dette skjer ikke så veldig ofte. Fortsett å puste. Ååååh!

(Musikken øker tempoet)

Pust! Pust!

Å, herregud! Pust! Pust Namaste! (Mer latter).

Pust! (Alle begynner å klappe, og Gerhard synger)

Jeg er den Enkle Mesteren
Har hell på veien min
Jeg er Katastrofenes konge
Ikke (beep) med hjernen min

Jeg er den Enkle Mesteren
Har hell på veien min
Jeg er Katastrofenes Konge
Ikke (beep) med hjernen min

Ut/inn, opp/ned
Livet er noen ganger en karusell
Høy og lav, rik og fattig
Det er egentlig bare en sinnstilstand

(Musikken fortsetter og publikum fortsetter å klappe til musikken når Kuthumi kommer inn).

KUTHUMI: Namasteeeeee! (Mye bifall og applaus). Namaste! Namaste! Det er jeg, Kuthumi, jeg er her på min årlige visitt hos Shaumbra (latter). Det er en slik god, varm følelse å være her sammen med hver og en av dere. Namasteeee! (Linda og publikum responderer “Namaste”)

Vel, dere skjønner, Adamus må ha scenen med hver og en av dere, i hvert fall en gang i måneden, om ikke mer. Men jeg, Kuthumi, har gleden og fornøyelsen av å være sammen med deg hele tiden, hele tiden, jobbe med dere i dagliglivene deres og i drømmene deres, fortelle dere vitser i tider da det er aller vanskeligst i livene deres, bare for å få dere til å smile igjen. Jeg jobber med dere for å minne dere om at denne veien til mesterskap ikke handler om noe annet enn å Tillate, få dere til å bli litt lettere på foten og så visst mye lettere til sinns. Det er min glede, det er min forpliktelse overfor hver og en av dere.

Så selv om jeg bare kommer hit en gang om året, er jeg alltid, alltid sammen med dere. (Noen roper «gift deg med meg!» til masse latter). Men jeg har allerede 22 koner! (Mer latter).

Nå vil jeg fortelle dere litt om livet mitt etter Realiseringen, slik jeg har gjort mange ganger før, men jeg vil fortelle det ut fra et litt annet perspektiv, for det er dette spørsmålet som kommer opp fra veldig mange av dere; «Hva skjer? Hva skjer etter realiseringen min? Kommer det til å bli kjedelig? Kommer jeg til å lure på hva jeg skal gjøre hele dagen? Kommer jeg til å oppdage at det er veldig utålelig å være på planeten slik Adamus ofte antyder?»

Men jeg var her mange år etter realiseringen min, etter sammenbruddet mitt. Å, dette sammenbruddet av sinnet, jeg tror det var den beste gaven jeg noen sinne har fått, jeg gjør virkelig det. Jeg var så besatt. Jeg var så mental. Jeg var så inne i søken etter svarene gjennom matematikk eller vitenskap eller filosofi, at jeg kunne ha blitt veldig fanget og fastlåst. Sammenbruddet av sinnet mitt var kanskje det beste som noensinne skjedde meg. Det var to år da jeg lå i senga, men det var en veldig kort tid i forhold til de mange gavene jeg mottok.

Så spørsmålet kommer fra dere; «Så hva gjør en hele dagen som Realisert, legemliggjort Mester?» La meg dele litt av historien min.

Kuthumi’s historie

Vel, i fjor snakket jeg om å begynne å gå. Jeg satte den ene foten foran den andre, og så begynte jeg bare å gå. Jeg visste ikke hvor jeg skulle forstår dere, for sinnet mitt hadde sluttet å stille disse spørsmålene. Jeg hadde gått utover alt det, så det spilte ingen rolle i det hele tatt hvor jeg dro. Jeg satte bare den ene foten foran den andre og begynte å gå.

Så jeg påbegynte reisen min, reisen til Selvet mitt, reisen for å simpelthen besøke planeten. Jeg begynte å gå, og jeg begynte å besøke, snakke med alt. Jeg snakket med alt jeg kom i kontakt med, og noen vil si at jeg var sprø som snakket med et tre, men prøv det en gang. Som legemliggjort Mester er det fenomenalt, for dere forstår, nå begynner treet å snakke med deg.

Så da jeg gikk en dag, stoppet jeg under et stort, vakkert tre og sa; «Hallo tre. Hvordan har du det i dag?» Og treet svarte, dere vet, det svarte og sa; «Jeg er et tre. Jeg har det bra. Og hvordan har du det?»

Og jeg sa; «Jeg er en Mester. Jeg har det bra.» Og treet sa til meg; «Du er litt annerledes enn de andre menneskene som har kommer forbi. Du snakker faktisk med meg. Og i stedet for å bare pisse på meg, sitter du faktisk her og snakker med meg. Hva gjør deg så annerledes menneske?»

Og jeg sa; «Jeg gikk simpelthen ut av sinnet. Jeg er sprø, og jeg elsker det.» (Litt latter).

Og jeg sa til treet; «Tre, du minner meg mye om meg selv før jeg ble sprø. Du forstår, føttene mine var faste i bakken, akkurat som dine. Jeg kunne egentlig ikke bevege meg. Jeg mener, jeg hadde bein, men jeg var veldig fastlåst i det jeg gjorde, jeg kunne egentlig ikke bevege meg. Jeg kunne egentlig ikke utforske. Så jeg var på en måte som deg tre, og du forstår, jeg var også som deg fordi jeg hadde greiner – greiner som stakk ut – og disse greinene var forfedrene mine, familien min. Og jeg holdt fast ved dette slektstreet. Jeg holdt fast ved alle åndene av forfedrene mine, og til og med min egen fortid. Så jeg var på en måte som deg tre. Men nå er jeg fri. Nå går jeg bare rundt på besøk, spaserer rundt, og jeg snakker med trær. Og kjære tre, måtte du bli velsignet med den samme friheten som jeg er velsignet med, der du ikke er så fastlåst i bakken, der du ikke er så fastlåst i de gamle familieminnene, der du er fri til å være deg tre.» Og da strakte treet bokstavelig talt ned to av de store greinene sine og klemte meg på den aller inderligste måte.

Var jeg sprø? Var jeg i toskens paradis som Adamus snakker om? Nei mine venner, jeg var fri. Jeg var fri.

Og så fortsatte jeg å gå og besøke, og en dag kom jeg til en elv. Og jeg satte meg ned ved siden av elva og sa; «Hallo elv.» Og elva sa til meg; «Hallo menneske.»

Dere forstår, i realisasjon, i frihet, oppdager du at det ikke er en eneste kjedelig dag, for trær og elver kan snakke med deg.

Og elva sa; «Hva gjør du menneske? Folk flest vil bare krysse meg, men du setter deg ned og snakker med meg. Hva gjør du menneske?» og jeg sa; «Jeg vet ikke, og det spiller ingen rolle, for jeg er fri.

Og jeg sa; «Kjære elv, jeg pleide å være som deg. Jeg pleide å løpe hele tiden. Jeg pleide å prøve å finne kilden min. Jeg pleide å prøve å komme meg tilbake til det store havet, tilbake til enhet.» Og jeg sa; «Men så sluttet jeg med det. Jeg sluttet. Jeg sluttet å søke og vandre rundt og prøve å få tilbake noe som jeg ikke hadde noen anelse om hvor var eller hva det var. Jeg sluttet å prøve å komme meg tilbake til den store sjøen. Jeg satte meg selv fri. Så kjære elv, måtte du også bli velsignet med den samme friheten fra å alltid prøve å finne tilbake til kilden, alltid prøve å gå tilbake til enhet, til sjøen din. Måtte du bli suveren kjære elv.» Og i stor glede sendte elven ut en sprut vann som dekket meg fullstendig, som renset meg fullstendig og forfrisket meg.

Jeg fortsatte med å gå og gå, og en dag kom jeg over en fugl, en vakker fugl. En vakker fugl, og jeg sa; «Hallo fugl. Hvordan har du det i dag?» og fuglen responderte; “Jeg hard et fint, og hvordan har du det kjære menneske?”

Og jeg sa; «Jeg har det fint. Jeg er fri.» Og fuglen sa; «du er et veldig uvanlig menneske. Folk flest stopper ikke for å snakke med fugler, men det gjør du. Hva er det med deg?»

Og jeg sa; «Vel kjære fugl, jeg er fri. Jeg er veldig fri.» Og fuglen avbrøt meg. Fuglen sa; «Men du har ikke vinger slik som jeg har, så hvordan kan du være fri?»

Og jeg sa; «Kjære fugl, hvis du ser litt nøyere, så vil du så visst se vingene. De er ikke fysiske som dine, men jeg har vinger, og vingene er alle drømmene mine, alle ønskene mine, og disse vingene som jeg har setter meg fri. De tillater meg til og med å gå utover begrensningene av en fysisk kropp. Disse englevingene som jeg har tillatt meg å gå inn i OG. Så kjære fugl, mens du har vinger som kan få deg opp i lufta, har jeg vinger som bringer meg inn i OG.

Fuglen frydet seg veldig, var så takknemlig, at den bokstavelig talt tok av seg en av fjærene på kroppen og ga til meg som en velsignelse.

Og så fortsatte jeg å gå. Jeg kom over en sommerfugl, og jeg sa; «Hallo kjære sommerfugl, hvordan har du det i dag?» Og sommerfuglen slo med vingene sine i begeistring og sa; «Jeg har det fint kjære menneske. Og hvordan har du det?»

Og jeg sa; «Jeg har det fint kjære sommerfugl, for jeg er fri. Jeg er fri til å gå, til å sanse, føle.» Og sommerfuglen sa; «Vel, kjære menneske, du er så annerledes. Folk flest prøver å fange meg og feste meg til noe og henge meg på veggen, men her er du og snakker med meg. Det er noe veldig annerledes ved deg.»

Og jeg sa; «Ja, javisst kjære sommerfugl. Noen sier jeg er sprø, men faktum er at jeg er fri.»

Og jeg sa; «Kjære sommerfugl, hvordan var det å gå fra å simpelthen være et insekt, en åme, og så gå inn i kokongen din og komme frem igjen som sommerfugl?» Og sommerfuglen lo og sa; «Kjære menneske, jeg husker det knapt. Jeg husker det knapt. Jeg har hørt historier og at det er det aller vanskeligste å gå gjennom, men jeg husker det knapt, for da jeg ble fri, da jeg hadde kommet frem som sommerfugl, spilte ingenting av det noen rolle lenger.»

Sommerfuglen og jeg bare satt der en stund, sammen, i forbauselse over hele denne prosessen med oppvåkning og så til slutt frihet. Sommerfuglen kom og landet på hodet mitt et øyeblikk, slo med vingene, ga meg en velsignelse, og jeg ga den en velsignelse, og så fløy den bort. Og jeg kunne føle friheten, forløsningen, det samme som jeg hadde gått gjennom i min transformasjon. Og jeg husket knapt den tiden da jeg hadde mentalt sammenbrudd heller.

Jeg fortsatte å gå og besøke, og en dag kom jeg til en landsby, en liten landsby. En liten landsby med folk – folk som holdt på med det daglige arbeidet sitt, de daglige forretningene sine – og jeg følte forandringen i energi, dere vet, være sammen med mennesker, være sammen med folk. Det var veldig annerledes enn å besøke sommerfugler og snakke med trær, kommunisere med elva. Jeg kom til denne landsbyen, og det føltes så hardt og annerledes.

Men jeg fortsatte å smile, for jeg var så visst lykkelig. Jeg fortsatte å plystre, for det fylte hjertet mitt og sjelen min med min egen sang. Og da jeg kom inn i landsbyen nikket og smilte jeg til forskjellige folk som jeg så, og jeg sa; «Hallo landsbyfolk. Hvordan har du det i dag? Hallo landsbyfolk», og jeg ble nesten sjokkert over det neste som skjedde. I stedet for glede, i stedet for lykke, i stedet for å snakke med meg slik sommerfuglen og trærne og elva og fuglene gjorde, vel, jeg kunne bare sanse og føle at de så visst trodde at jeg var i toskens paradis, at jeg var sprø.

Og så, uten at de egentlig sa ordene, kunne jeg nesten føle dem synge eller rope til meg, rope noe som, vel, det gikk slik:

EINAT: Han er borte vekk …

GERHARD: … sprø, merkelig, snål og veldig gal!

EINAT: Stirrer på veggene!

GERHARD: Men ikke fordi han er laaat.

AMIR: Sinnet hans er bare et rot.

EINAT: Men sansene hans gløder!

GERHARD: Aspektene hans gjør opprør.

EINAT, GERHARD OG AMIR: Men han fryyyder seg slik! (Litt latter).

KUTHUMI: Og det var det jeg hørte fra landsbyfolket mine venner. Og det var det jeg hørte.

Så trist det er, etter å ha vært i naturen og snakket med trærne og sommerfuglene og elva. Så trist det var, javisst, å få denne følelsen av å bli kalt tåpen, idioten, bare fordi jeg hadde satt meg selv fri, bare fordi jeg hadde gitt slipp på meg selv.

Og dere vil kanskje også oppdage dette i det dere gjør, i den legemliggjorte opplystheten deres. Dere vil kanskje høre stemmene til disse landsbyfolkene fra tid til annen, de som kanskje sier at du er sprø, at du så visst er en tåpe. Du vil kanskje høre disse stemmene fra de som står deg nærmest. Du vil kanskje høre disse stemmene fra dem du kaller for venner, de du har delt med mange ganger på denne planeten. Du vil kanskje høre disse stemmene om og om igjen. Men, kjære venner, bare husk, hva er det egentlige toskens paradis? Hva er det egentlige toskens paradis, og hvem er det egentlig som virkelig er sprø?

Jeg fortsatte med reisene mine, fortsatte å gå fra landsby til landsby, fra skog til skog, fortsatte å snakke med skyene, snakke med steinene, snakke med selve Jorden, slik dere vil gjøre, og dere vil oppdage at de snakker tilbake, kanskje ikke med menneskelige ord, men de snakker også tilbake.

Dere vil møte på fantastiske folk underveis. Ikke så mange, men dere vil møte nok fantastiske folk til å gjøre alt verdt det, og så vil dere av og til høre stemmen til landsbyfolket. Dere vil høre stemmen til mennesker som bare tror dere er sprø. Dere kommer til å høre det, og vi gjør det igjen, noe slikt som dette:

EINAT: Han er helt vekk …

GERHARD: … sprø, merkelig, snål og sååå gal!

EINAT: Stirrer på veggene!

GERHARD: Men det er ikke fordi han er lat.

AMIR: Sinnet hans er bare rot!

EINAT: Men sansene hans gløder!

GERHARD: Aspektene hans gjør opprør.

EINAT, GERHARD OG AMIR: Men han fryyyyder seg slik!

KUTHUMI: Javisst. Javisst.

Så mine kjære venner, det er en slik ære å være her sammen med dere igjen. Bare en påminnelse om at det aldri, aldri, aldri noensinne er en kjedelig dag for en legemliggjort Mester. Alt vil snakke. Alt vil ha lyd. Alt vil kommunisere, enten det er med ord eller simpelthen ved følelser. Alt åpnes opp og blir veldig, veldig sensuelt.

Men husk at dere vil møte på landsbyfolk, slike som ikke forstår, slike som tror dere er sprø, slike som prøver å nedverdige dere og latterliggjøre dere. Men det er da du trekker pusten dypt og simpelthen tillater, simpelthen sanser og simpelthen føler.

Så la oss trekke pusten dypt og godt sammen når vi når avslutter denne dagen. La oss trekke pusten godt og dypt sammen til musikken fra Yoham.

Med det, Jeg Er så visst den Jeg Er, Kuthumi. Namaste.

LINDA OG PUBLIKUM: Namaste.

KUTHUMI: TAKK (applaus).


 

VIKTIG MEDDELELSE

Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.