CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Transhuman Serien

 SHOUD 4 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe

 Presentert i Crimson Circle

10 desember 2016
www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.

La oss ta det første først. Energiutvekslingen (latter). Litt kaffe i anledning en liten kanalisering.

LINDA: (til Sandra) Takk.

ADAMUS: Takk min kjære.

SANDRA: Den er veldig varm.

LINDA: Takk for servicen din. Holy smoke!

SANDRA: Jeg sa at den var varm.

LINDA: Den er god og varm. Vær forsiktig.

ADAMUS: Takk. Takk.

LINDA: Den er veldig, veldig varm.

ADAMUS: Ah! Jeg tar den varm. Ahh!

Så Shaumbra, for julen, for helligdagene (han hever kruset, applaus). Ahh!

Jeg liker fremdeles å kalle det for jul. Det er kanskje ikke politisk korrekt, jeg antar dere kaller det for «helligdagene», men for meg er det den tiden på året da vi alle husker hvorfor vi kom hit – for å plante Kristusfrø Bevisstheten på Jorden.

Det handler egentlig ikke om Yeshua sin fødsel, som overhodet ikke fant sted i desember. Han var en fisk. Det handler egentlig om denne tiden for å huske hvorfor vi kom hit. Kristusfrø Bevisstheten.

Vi kom hit på grunn av et nytt håp, noe på Jorden, det som til syvende og sist ville bli integrasjonen av menneskelighet og guddommelighet, sammen. Det er dette julen handler om.

Som Cauldre og Linda sa tidligere, er det en tid i året for å bare stoppe opp, bare trekke pusten dypt og slappe av. Slutte å jobbe så hardt, streve så hardt. Ha det moro. Hvordan kan du unngå å ha det moro med et slikt fjes? (Viser til noen som har på seg alvemaske). Ja. Det fjeset fortjener et kyss. Muahh! Ja.

LINDA: Uvurderlig.

ADAMUS: Så, juletid, en vakker tid på året. Ting senker farta litt. Det er tid for å gå innover. Å, ganske snart er det tiden for årets lengste natt. Dere føler kanskje at dere får sove litt bedre nå. Det er bare, eh, det er bare litt mørkere ute, litt lenger. Det er denne tiden på året for å bare sette ned tempoet. Vi har masse å gjøre neste år, masse på timeplanen.

Jeg ser inn i livene deres; når jeg forbereder meg til ProGnost, ser jeg inn i livene deres, på det som ligger foran. Ikke de små detaljene, men energiretningene og bevegelsene som kommer inn i livene deres. Å, det kommer til å bli et annerledes år, annerledes enn dette siste året. Jeg skal vente til ProGnost med å snakke om det, men det kommer til å bli et av disse «Hmm, interessante» årene, det kan jeg i alle fall si.

 Tid

En av de tingene jeg vil dere skal føle inn i en liten stund, før vi går i gang, er at det er noe som særlig skjer med så mange av dere, og det er det jeg kaller skiftet av tid, fleksibiliteten i tid. Har dere lagt merke til at tiden til tider går veldig, veldig fort? Når dere tror dere har en time eller så til å gjøre noe, dra et eller annet sted, så går den bare så fort? Og dere undrer dere over, var dere der i det hele tatt? Var dere tilstede? Var dere i kroppen? Var dere kanskje ute i en annen dimensjon? Nei, ikke mer enn vanlig. Men for de som kommer inn i mesterskapet sitt, mister tiden rigiditeten. Den miste den måten den har vært på før.

Noen av dere har alltid visst hva klokka er, til og med uten klokke. Dere er alltid innenfor fem, ti minutter av den tiden det er. Nå glir til og med dette unna, og dere lurer på «Hva er det som foregår når det gjelder dette?» Og andre ganger virker det som om allting går så sakte, så veldig, veldig sakte. Og har dere lagt merke til at enten det går for fort eller for sent, så passer det alltid dårlig i livene deres? (Litt latter, og noen sier «jada»). Hvis dere har det travelt, virker det som om den går for fort. Hvis dere kjeder dere, ikke har noe å gjøre, går den alt for sakte. Det er en av de store indikatorene på at noe skjer med dere både på et biologisk og et mentalt nivå. Dere skifter og forandrer dere.

Kroppen er veldig, veldig knyttet til selve tiden. Hjerterytmen er knyttet til tid. Bevegelsene av dere selv gjennom dagen når sola står opp og går ned, dere er veldig knyttet til det. Kroppen er en tidsmaskin, og også en biologisk maskin. Og plutselig, med den forandringen, kommer dere til å føle det i kroppen. Kroppen kommer til å lure på; «Hva er det som skjer? Hva er det som foregår?»

Sinnet er også knyttet til tid. Sinnet liker å planlegge dagene sine, og sinnet liker å vite hva klokka er. Det er en enorm energetisk forskjell mellom åtte om morgenen og tre på ettermiddagen. Bare føl det en liten stund. Åtte om morgenen har en totalt annerledes energi enn tre om ettermiddagen. De føles veldig, veldig annerledes, for sinnet er veldig knyttet til seg selv, til hva det tror burde skje. Sinnet er knyttet til kroppen og kroppens tidsrytme. Plutselig begynner alt å forandre seg.

Ikke til det verre. Overhodet ikke. Faktisk så er det neste steget å oppdage at tiden blir en venn i stedet for en fiende. Veldig mye av livene deres har handlet om å finne tid, holde seg til tiden, styre tiden, og det er faktisk egentlig litt av en energityv. Tid kan være det hvis en er innelåst i den mentalt og fysisk. Plutselig oppdager dere at tiden er en venn. Tiden jobber for dere, og plutselig begynner dere å forstå at det egentlig ikke finnes tid. Egentlig finnes det faktisk ikke noe slikt som tid. Dere drar ut i de andre rikene, og det er ingen stor universell tidsklokke som tikker i vei. Det er faktisk ingen tid.

Her på denne planeten tjener den litt av et formål, å ha tid, og særlig når det gjelder sola som står opp og går ned og planetenes bevegelser. Men plutselig forstår dere at dere ikke er avhengig av tid lenger. Dere er ute av det. Det er en veldig merkelig følelse.

Det gir dere også en følelse av desorientering, slik de fleste av dere fra tid til annen har følt, når dere ikke lenger er låst til dette. Dere begynner plutselig å forstå at hele dette konseptet med et lineært liv, det jeg kaller lokal, lineær – denne progresjonen av timer, minutter, dager, år – var en stor illusjon. Hele konseptet med et fortidig liv er faktisk en illusjon, eller et fremtidig liv. Mange av dere tenker; «Vel, jeg lurer på, hvis jeg skulle bli her på planeten, hvordan ville et fremtidig liv bli?» Vil du finne det ut? Da trekker du pusten dypt og føler inn i det. Det skjer akkurat nå.

For sinnet er det merkelig å forstå alt dette. Sinnet tenker; «Vel, hvordan kan alt dette skje akkurat nå?» For sinnet er veldig lineært. Det er veldig fokusert på tid. Det kan egentlig ikke begripe tanken om at et fremtidig liv blir opplevd akkurat nå. Men, når dere forløser hele konseptet om tid, klokker, måneder og år som tikker i vei, kommer dere til den plutselig skjønnheten ved å forstå at alt skjer akkurat nå. Alt skjer.

På en måte skjer alle tidligere og fremtidige liv uavhengig av hverandre. De er alle uavhengige. De er ikke linket sammen på en slik måte at dere må jobbe dere fram til mesterskapet deres i det ene livet etter det andre. Du kan faktisk være en Mester i et tidligere liv som skjer akkurat nå, og ikke være Mester i fremtiden. Det er skjønnheten ved å forløse tid.

Du behøver ikke å gjøre noe som helst annet enn bare være bevisst på at alt faktisk allerede skjer for å forløse den. Det eneste jeg vil be dere om, er å ikke ha motstand mot det, ikke – som dere ville ha sagt – flippe ut når tiden plutselig er annerledes enn sinnet vil den skal være, ikke bli så forstoppet at dere må prøve å gå tilbake til tid. Dere blir plutselig tidløse, og tidløshet er også utrolig frihet.

Vi skal gå mer inn i det litt senere i dag, men la oss akkurat nå trekke pusten dypt idet vi overgår behovet for tid. Slutt å nære dere på selve tiden, og dere blir tidløse. Det er det beste av alt.

 En Mesters Memoarer

Så jeg forstår at den nye boken min (Memoirs of a Master) endelig har kommet ut. Vi er rundt et og et halvt år forsinket med den (latter), men det finnes ingen tid (Adamus humrer). Jeg kom med denne lille introduksjonen om tid simpelthen som en inngang til boken. Litt sent, men alltid til riktig tid – En Mesters Memoarer. Jeg sier «vår» bok, selv om navnet mitt står med veldig stor skrift her, og jeg ser ikke deres navn (mer latter). Men det er så visst, så visst vår bok. Den er basert på virkelige situasjoner, virkelige historier med virkelig Shaumbra. Du vil kanskje kjenne igjen deg selv i den, i en av historiene, eller i alle historiene som blir fortalt.

Vi tok energiene til Shaumbra, forandret kanskje navnet, forandret noen av situasjonene – noen ganger må en faktisk gjøre det litt mer interessant, ikke fullt så elendig som det en kan kalle det virkelige livet, som overhodet ikke er noe virkelig liv, det er et elendig liv – men dette er vår bok. Denne inneholder – mer enn noen annen bok vi har laget – denne inneholder energien deres, inni her.

Det er historier, korte historier om Mesteren og studenten, og når dere leser denne, vil dere først identifisere dere med studenten, med smertene deres, med strevet og utfordringene deres, med mangelen på innsikter. Men innen dere kommer til slutten av boken, vil dere identifisere dere mer med Mesteren, Mesteren som er tilstede i dere akkurat nå. Kanskje ikke avdekket, kanskje ikke i klar bevissthet, men Mesteren som er i dere. Dere vil begynne å forstå at hele dette konseptet med å lete etter opplysthet, konseptet med å prøve å oppnå mesterskap, også er en av disse løgnene. Det har alltid, alltid, alltid bare handlet om å tillate det.

Dere begynner å se dere selv som Mesteren. Når dere kommer til noen av disse siste kapitlene begynner dere å forstå, dere sier til dere selv; «Jeg har gjort det. Jeg er denne Mesteren som det blir snakket om her.» Dere skifter fra å være studenten, til tider en viktigper av en student, den overnervøse, stressede studenten, studenten som prøver så hardt å bli opplyst – dere skifter fra det til å forstå at nettopp den Mesteren som blir snakket om her i memoarene egentlig er du. Når det skjer, får du et stort smil om munnen, og du forstår at det har vært der hele tiden, hele tiden, og du søker egentlig ikke etter Mesteren lenger. Du lager simpelthen rom for Mesteren.

Boken vår, og jeg håper det kommer mer som denne. Jeg vet ikke hvor godt den vil selge. Det spiller egentlig ingen rolle. Dette er mer som en slags energiseremoni i forhold til disse siste 16 årene sammen med Tobias og meg. Det er en energiseremoni. Det er feiring av reisen vår. Det omgjør den til historier som – vel, les en før du legger deg om kvelden, les en når du går inn i et av disse studentøyeblikkene, når du er urolig eller forvirret eller har problemer, men det er våre historier.

Så mine kjære venner, jeg må takke dere for å ha vært del av denne boken. Igjen, det er mitt navn som står på forsiden, men de fikk ikke plass til alle der. Utgiveren insisterte. Jeg sa; «Nei, vær så snill. Jeg vil ikke ha navnet mitt der,” men utgiveren insisterte … fortell noen historier nå og da, ok? (Litt latter).

Dagens Format

Når vi snakker om historier, snakker om historier, har vi en mulighet her i dag. Jeg har forberedt to versjoner av dagens Shoud; jeg kan forelese, eller jeg kan fortelle historier. Linda, mikrofon takk, til publikum.

LINDA: Å, med glede, hvis jeg kan finne den. Der ja.

ADAMUS: Vi har et valg. Hva vil dere helst høre, historier eller en forelesning? Linda, ta mikrofonene til en eller annen som ser klare ut.

FRED: Jeg vil gjerne ha historier takk.

ADAMUS: Historier. Ok, fint. En vil ha historier. Neste.

LINDA: La meg finne noen som er litt snål.

ADAMUS: Historier eller forelesning? Jeg har forberedt forelesningen. Jeg har ingen historier klare, men jeg finner på dem etter hvert.

SART: Ja, finn på noen gode.

ADAMUS: Finn på noen gode. Som hva?

SART: Om livet mitt (latter).

ADAMUS: Vi må virkelig forskjønne noen for å …

SART: Å ja! Storartet!

ADAMUS: Ja, storartet. Så to vil ha historier. Flere. Forelesning? Det er en fascinerende forelesning, fysikk.

TERRY: Vel, hvorfor ikke begge deler?

ADAMUS: Hvorfor ikke begge deler? Fint. Fint. Han sitter aldri fast i det ene (publikum sier «Ja», litt applaus). Jeg kan ta historier som er veldig belærende.

LINDA: Ohhh! (Adamus ler).

ADAMUS: Forelesning eller historier?

CAROLYN: Jeg tror jeg vil ha historier.

ADAMUS: Historier, greit.

CAROLYN: Ja.

ADAMUS: Et par til. Jeg ser hvilken retning dette går i. Å, vi har lys-folkene våre der bak i sine … (de har julelys på kostymene sine). Kom igjen. Dere tre i lyskroppene deres.

LINDA: Jeg fant ikke ut hva det var. Nå ser jeg det.

ADAMUS: Først dere tre i lyskroppene, kan dere reise dere?

LINDA: Vent, vent! Det er et svar her.

ADAMUS: Nei. Vent litt! Vent litt. Kom igjen, reis dere. Lyskropper. Vi vil at alle skal se det. Ja. Ser dere, dette skjer når en tillater (latter). Fint. Takk. Jeg setter pris på det.

LINDA: OMG.

ADAMUS: Historie eller forelesning?

SHAUMBRA 1 (Kvinne): Historier.

ADAMUS: Historier. Historier. La oss prøve denne siden av rommet Linda. Jeg tror denne siden har en tilbøyelighet for historier.

LINDA: Vel, du vet, en må jobbe seg frem til det.

ADAMUS: Historier eller forelesning?

SHAUMBRA 2 (kvinne): Begge deler.

ADAMUS: Begge deler. Ok.

LINDA: Ohh!

ADAMUS: Det kommer til å bli en veldig kjedelig historie (Adamus ler).

LINDA: Vi har enda en som kommer langt borte fra.

ADAMUS: Historier eller forelesning? Sir? Jeg tror det er sir.

NICOLAI: Ja, ja.

ADAMUS: Hva er …

NICOLAI: En eller annen …

ADAMUS: Kan du reise deg så vi kan …

NICOLAI: Ja, javisst.

ADAMUS: Ja, fint kostyme (han er kledd som en satyr). Bra, bra.

NICOLAI: Ja, så jeg tror vi skal lage en god historie.

ADAMUS: God historie. Ok. To til. Jeg tror historier vinner i dag. Historier med en liten overtone av forelesning i seg.

LINDA: Vel, det er noen som ikke kommer til å være her hver måned lenger. Jeg spør dem hva de mener.

ADAMUS: Oh! Oh, nei.

LINDA: Vi kommer til å savne ham.

ADAMUS: Oh!

MARC: Begge deler.

ADAMUS: Begge. Både historier og forelesning. Ok. Og i hvert fall en.

LINDA: En siste – ooh, ooh! Beklager, beklager (hun snubler litt).

ADAMUS: Jeg tror avstemningen er nesten i havn.

LINDA: Du har større sko enn meg (Adamus humrer). Vi tråkket på hverandres store føtter. La oss se. Å, her. La oss prøve her.

ADAMUS: Ah! Du har reist langt for å være her. Historier eller forelesning?

BIRGIT: Historier.

ADAMUS: Historier. Alle vil ha en historie.

LINDA: Oohhh!

ADAMUS: Ikke kom opp igjen enda (litt latter). Neste spørsmål.

LINDA: Oh.

ADAMUS: Ja.

LINDA: Oh.

ADAMUS: Hvorfor liker mennesker historier? Hvorfor liker dere historier? Hvorfor liker dere historier? Dere hadde anledningen, jeg kunne stått her og forelest. Vi kunne tatt fram tavla. Vi kunne gått inn i fysikken ved selve livet. Ja.

LINDA: Så vi ikke ham i kjeledress her om dagen, og nå har han på smoking?

ADAMUS: Jo.

LINDA: Det er liksom, “Jøss!”

ADAMUS: Ja.

JOE D: Jada, jeg kan være alt.

ADAMUS: Gjøre alt. Så hva er det som er så tiltrekkende ved historier?

JOE D: Historier tar folk ut av virkeligheten de befinner seg i og …

ADAMUS: Fint.

JOE D: De setter dem inn i historien deres.

LINDA: Oooh!

ADAMUS: Deres ‘hans’ historie.

JOE D: Historie. Jada.

ADAMUS: Ja, jada, fint, ok.

JOE D: Så fortell meg en historie.

ADAMUS: Vi har et par. Jeg må tenke fort. Jeg forberedte forelesning. Jeg trodde dere var et forelesningspublikum, jeg skjønte ikke at dere vil ha historier.

LINDA: Flere?

ADAMUS: Vil dere ha et lite eventyr? Vil dere ha skitne voksne historier? Vil dere ha … (latter) Det spiller ingen rolle for …

LINDA: Nei!

ADAMUS: Det spiller ingen rolle for meg (mer latter). Noen få til. Hva er det dere liker ved historier?

IWONA: Vel, de kommer fra hjertet.

ADAMUS: De kommer fra hjertet, ok.

IWONA: Mer enn forelesninger.

ADAMUS: Ikke de jeg skal fortelle i dag.

IWONA: Ok!

LINDA: Ohhh!

ADAMUS: Men ja, det gjør de. De kommer fra hjertet. Hva mer? Hvorfor liker mennesker historier? David.

DAVID: De tar oss ut av sinnet og inn i fantasien og følelsene.

ADAMUS: Ja.

LINDA: Ohh!

ADAMUS: Ja, så absolutt.

LINDA: Veldig bra.

ADAMUS: Fint. To til.

LINDA: To til.

ADAMUS: To til.

LINDA: Ok. Jeg reiser.

ADAMUS: Menneskene og historiene deres.

LINDA: (hvisker) Jeg liker alltid svarene dine.

SHAUMBRA 3 (kvinne): Flukt.

ADAMUS: Flukt. Bra.

LINDA: Ooohh!

ADAMUS: Fint. Forhåpentligvis kan vi få en liten flukt i dag. Flukt fra …

LINDA: Å, en frivillig. Beklager. Du kommer til å angre dette.

SHAUMBRA 4 (mann): Jeg vil angre på det, men de gir oss innsikter når det gjelder hvem vi er.

ADAMUS: Gir oss innsikter. Jada, fortalt på en litt annen måte blir det personifisert, gir noen innsikter. Utmerket. Utmerket.

Og, å, neste spørsmål jeg må stille er, vel, hva er din historie?

Hva er din historie?

LINDA: Oh.

ADAMUS: Rundt 20 ord eller mindre.

LINDA: Tyve ord eller mindre?

ADAMUS: Vel, greit. Pluss minus noen ord. Hva er historien din, når du sitter her i dag? Hva er historien din? Kom igjen.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Hva er historien din?

LESLIE: Jeg tenkte akkurat på den da du … det har vært en morsom reise, og den er ikke over enda.

ADAMUS: Ja, fint, fint. Vil du ha enda mer morsom reise?

LESLIE: Å, ja!

ADAMUS: Eller vil du den skal være over?

LESLIE: Nei, nei, nei.

ADAMUS: Ok.

LESLIE: Jeg vil ha en mye mer morsom reise.

ADAMUS: Ok, fint.

LESLIE: Jeg er klar for det neste.

ADAMUS: Leslie’s historie – “Det har vært en morsom reise, og den er ikke over enda.” Fint. Det liker jeg.

LINDA: Ok, jeg skal våge meg over hit.

ADAMUS: Et par til. Hallo kjære.

EDITH: Hallo.

ADAMUS: Hva er din historie?

EDITH: Jeg er glad for at jeg fant Crimson Circle i 1999, og jeg har studert og lært av deg og Tobias og Kuthumi, og jeg elsker det inderlig, og jeg synes dere alle er fantastiske, og det er det.

ADAMUS: Så historien din er Crimson Circle. Ja. Og Edith, du vet at du er litt av en popstjerne over hele verden. Forventet du noen gang at det skulle være i historien?

Edith som finner Crimson Circle i et øyeblikks desperasjon. Akkurat når livet er på sitt verste, når det ikke finnes noe håp for morgendagen, kommer plutselig navnet «Tobias» inn i sinnet hennes. «Tobias! Tobias!» Hun spør alle rundt seg. “Hva vet du om denne Tobias? Jeg hører navnet hans om og om igjen i hodet mitt.” Og endelig sier noen; «Edith, se på internett.» «Åh» Hun skriver på internett «Tobias og Crimson Circle – «Hva slags merkelig kult er dette? Hva er det jeg roter meg opp i? Hva kommer de til å gjøre? Vil de ofre mennesker, eller kanskje halvveis mennesker, halvveis dyreofre på disse samlingene?» (Litt latter).

Men en dag bestemmer hun seg for å dra. Hun forkler seg som en vakker, velkledd mann, og dukker opp på møter, setter seg, og begynner plutselig å gråte. «Jeg er hjemme» sier hun. «Jeg er hjemme. Jeg er omgitt av folk som meg. Vel, ikke helt som meg, men jeg er omgitt av folk jeg elsker og som elsker meg igjen. Jeg er hjemme i Crimson Circle.» Og så forstår hun at hun har kjent alle de som er der, alle de som ser på online. Hun har kjent dem i æoner av tid. De har en gammel avtale om å komme tilbake til jorden til riktig tid og riktig sted, sammen med den riktige gruppen av folk for å gjøre noe som aldri, aldri før er gjort i hele skapelsen. Det kalles legemliggjort opplysthet. Ikke en gang de Oppstegne Mestrene som henger rundt i Klubben for Oppstegne Mestre var i stand til å bli værende i en lengre periode.

LINDA: Hvem sin historie er det? (Latter).

ADAMUS: Shh!

Edith sier: «Det er dette. Jeg er hjemme, Crimson Circle.» Men lite visste hun om at navnet «Edith» i løpet av noen få, korte år ville bli snakket om av Shaumbra over hele planeten (latter og litt applaus). «Edith! Edith, jeg elsker deg Edith!» Hun forsto aldri at Edith ville bli … (publikum begynner å chante Edith! Edith! Edith! Edith!” og Adamus humrer). Hun skjønte aldri at Edith ville bli en fulltreffer på Facebook, at Edith ikke bare ville være et navn, ikke bare en person, men en plass i Crimson Circle – stolen til Edith (latter).

Der ser du hvordan du skal fortelle en historie Edith. Og det er en sann historie. Det er en sann historie, men poenget mitt i dag er at du er i en historie. Du er en historie. Du er faktisk mange, mange historier. Hvorfor trampe på den historien? Hvorfor gjøre den til; «Vel, jeg sitter bare her, jeg vet ikke hva jeg gjør her, og jeg …» (med kjedelig stemme). Du er i en historie. Kan du virkelig bringe den til lys?

Jeg bruker historier for å – det holder for nå Linda, takk – jeg bruker historier for å fortelle en historie. Jeg bruker historier, som i boka, for å dele visdom, for å gjøre det interessant, for å hindre at det blir så kjedelig.

Har dere noen gang vært i en av disse prosesserende sesjonene sammen med andre folk, som spirituelle prosesserings sesjoner? De er kjedelige. Kjedelige. Og jeg vet at noen av dere sier; “Å, men det er levebrødet mitt.” Vel, forandre levebrødet ditt (latter).

De er kjedelige, for folk kan ikke le, de ler ikke av sine egne historier. De tar seg selv så forbannet alvorlig. Og når du forstår at det bare er en historie – vi tar for eksempel Edith sin historie, og vi setter litt lys på den. Vi strør litt sukker på, litt salt og litt eddik for å gjøre den interessant, for det er sukker og salt og eddik i livet hennes.

Vi forskjønner den – vi lyver ikke om den, men forskjønner den – for, som jeg så ofte har sagt mine venner, blir dere fanget i disse konseptene om dere selv, og da tror dere at de er sanne. Dere har opplevelser som har skjedd tidlig i livene deres, og dere tror at det var det som skjedde, og så er dere plutselig i et spor. Det er kjedelig, som disse prosesserings sesjonene der alle sitter der og snakker om de kjedelige livene sine.

Herregud, jeg skulle ønske noen kunne reise seg og si; «Jeg har en historie. Jeg har en strålende historie. Her var jeg, en fortapt engel. Her var jeg på denne planeten Jorden i denne fysiske kroppen som jeg avskyr til denne dag. Jeg kan ikke utstå denne kroppen. Her var jeg, veldig traumatisert av energiene til folk overalt rundt meg, veldig fordervet, veldig verdiløs, veldig truende. De stjal ikke bare blodet ditt og pengene dine, men selve sjelen hvis de kunne. Hva gjorde jeg? Jeg søkte tilflukt i drikking (litt latter). Jeg ble alkoholiker. Ja, jeg var ikke snill mot familien min. Jeg mistet jobben min, og jeg mistet alle pengene mine. Men, dere vet, noen må dykke ned i den mørkeste, dypeste desperasjonen. Noen må se hvor dyp og lav avgrunnen er, og det var det jeg gjorde sammen med min Jack Daniels» (latter).

LINDA: Beskriver du meg? (Mer latter).

ADAMUS: Dere vet, det er forskjell på «Vel, du vet, jeg er alkoholiker. Uh, jeg har ikke noe liv. Jeg kommer til disse møtene. Jeg drikker kaffe, og jeg kjeder meg egentlig til døde» (igjen, med kjedelig stemme, latter).

Livet ditt er en historie! Og dette (boken) er bare en representasjon. Dere er her inne. Energien deres, opplevelsene. Livet ditt er en historie. Gjør den interessant. Dere vet, dere sier “jeg vet ikke om jeg kan gå opp på scenen og gjøre det du gjør der Adamus.

Det har dere. Dere trekker bare pusten dypt, og så flyter dere bare med det. Dere kommer dere ut av sinnet, og dere har det bare litt moro med det. «Jeg befant meg i det dypeste, mørkeste av alle helveter, et helvete som intet annet menneske noensinne hadde gått så dypt i, men jeg kom meg ut av det. Jeg lærte av dette at jeg ikke bare kunne være i lyset mitt. Jeg lærte at jeg ikke bare kunne være den snille jenta eller den snille gutten. Det drev meg til galskap. Så hva gjorde jeg? Jeg dykket så dypt jeg kunne. Jeg red helt til bunnen på dette alkoholtoget, og det jeg lærte er at jeg er både lys og mørke. Jeg har lært at for å være virkelig, kan en ikke bare prøve å være det gode selvet, det rene selvet. For å være virkelig må en dykke så dypt en kan, gå inn i alle problemene sine. Ikke løpe fra problemene, ikke gjemme seg fra disse stemmene i sinnet, men senke seg så dypt du kan inn i alle deler av deg selv.»

Det er en historie (applaus).

LINDA: Whoa!!

ADAMUS: Det er en historie. Så, noen få til. Hva er din historie? Prøv å følge opp det! Mikrofon. Hva er din historie? Pepp den litt opp. Strø litt pepper på den, litt tabasco saus. Hva er din historie? Å, nå stønner alle, “Linda, vær så snill, ikke gi meg mikrofonen.” (Litt latter). Hva er din historie kjære?

CAROLYN: Min historie er at jeg vokste opp, hadde en fantastisk barndom, så giftet jeg meg og han forlot meg, og så møtte jeg min fantastiske venn og elskede, og vi har reist overalt i verden, og livet har vært strålende.

ADAMUS: Wow! Det er en fin historie (litt applaus). Fra desperasjon og fattigdom – nei, vi begynte med en god barndom?

CAROLYN: Ja.

ADAMUS: «Fra kjærlig foreldre, omsorgsfulle foreldre, men ikke denne sjelen. Jeg vil ikke leve slik. Jeg vil ikke bare ha den enkle delen, den gode delen. Så i det øyeblikk jeg er fri, vil jeg gifte meg med et avskyelig menneske, et mørkt menneske som behandler meg som jeg aldri før har vært behandlet, som mishandler meg energetisk og mentalt og på alle andre måter, for å til slutt finne den sanne kjærligheten i livet mitt, som ikke er den som sitter ved siden av meg, men den Jeg Er. Og slik kan jeg dele med den som sitter ved siden av meg.» Neste historie kommer til å være … vil du ha historien din sir?

VINCE: (ektefellen hennes) Jeg?

ADAMUS: Ja, hvorfor ikke? (Litt latter).

VINCE: Jeg skriver fremdeles på historien min.

ADAMUS: Du skriver fremdeles på historien din.

VINCE: Men den er helt fantastisk. Vi vet ikke hvordan det kommer til å ende eller hvor den går. Men …

ADAMUS: Å, gjør du ikke?

VINCE: Nei.

ADAMUS: Gjør du ikke?

VINCE: Nei.

ADAMUS: Kan jeg hjelpe?

VINCE: Jeg er fremdeles på toget.

ADAMUS: En intelligent mann, en vakker mann med en fantastisk karriere går gjennom livet, men spør hele tiden; «Hvorfor er jeg her? Hva er meningen med alt dette?»

VINCE: Bippety, boppety, boop! Bippety, boppety, boop! Bippety, boppety, boop!

ADAMUS: Takk. Lydeeffekter. Jeg trodde han var … (Adamus hoster) en fantastisk reise i mennesket, har nesten alt du ønsker, vet at intelligensen din var en slik nøkkel, men også sjarmen din. Og så møtte du en gammel …

VINCE: Whoaaa!

ADAMUS: … en gammel, vakker, kjær, kjær venn. Møtte henne og det brakte livet ditt til et helt nytt nivå.

VINCE: Ja.

ADAMUS: Brakte livet ditt til et fantastisk kjærlighetsnivå.

VINCE: Det er kulminasjonen.

ADAMUS: Ja, kulminasjonen, rosinen i pølsa. Ja, Men det er alltid litt drama. Noen helseproblemer dukker opp.

VINCE: (lavt) Ohhh …

ADAMUS: «Hva er det med kroppen? Her får jeg alt i livet som jeg på noen måte kan ønske meg, fra skjønnheten i partneren min, dele livet med henne, dele med sjelen hennes, alt i livet, men plutselig er det helseproblemer. Den forbannede kroppen! Den forbannede fysiske kroppen! Så sårbar, så mottakelig for sykdom, svakhet, aldring. Den forbannede kroppen, hvis ikke ville livet mitt vært perfekt. Hvorfor har du sviktet meg biologi? Hva handler det om?»

Så kampene. Kampene med kroppen, som fører til kamp med sinnet; «Hva galt har jeg gjort? Hvorfor er kroppen slik? Hvorfor kan jeg ikke kontrollere den?» Og hele tiden en hvisken, en hvisken; “Slutt å prøve. Slutt å prøve. Slutt å prøve å tenke deg til helse. Simpelthen tillat. Simpelthen tillat.”

Det tok lang tid å få det budskapet gjennom, for det var så mye frykt. Det var sinne, det var frustrasjon og anger, men endelig, endelig sa du; «Den kroppen er ikke min. Den kroppen er ikke min. den virkelige kroppen, lyskroppen min som vil integrere med biologien min, den er min,» og det er det største steget i livet, slippe denne lyskroppen inn, gi slipp på frykten for døden, som er en av de største løgnene som noensinne har blitt solgt til menneskene på denne planeten. Gi slipp på alt dette, og endelig komme til et sted av virkelig integrasjon, dyp, dyp integrasjon av vevet, cellene, DNAet til kroppen til det punktet denne separasjonen av kroppen ikke lenger var der. Ikke lenger angre på misbruket av kroppen tidlig i livet, men plutselig kjærligheten og aksepten av hele Bevissthetskroppen.

Det er din historie min venn.

VINCE: Wow.

ADAMUS: Det er din historie.

Hvis det er noe poeng jeg kan overbringe i dag når det gjelder utgivelsen av boken, er det at alle liv er en historie. Alle liv er en vakker historie, og veldig ofte blir dere opphengt i detaljene. Dere blir opphengt i kjedsommeligheten i historien. Dere blir opphengt i drama og negativitet. Dere blir opphengt i å prøve å komme dere ut av historien, slå dere ut. Eller dere tror at dere kan forandre historien ved å tenke annerledes, og det skjer ikke.

Trekk nå pusten dypt og vær historien din. Og forstå at den er så mye mer enn dere kan forstå, så mye mer enn det en på en måte kan skrive ned på et papir – «Min historie; Jeg ble født, Jeg gikk på skole. Jeg giftet meg, fikk en jobb, og jeg døde.» Det er kjedelig. Det er på en måte som en forelesning. Men historien! Jeg vil oppfordre dere alle til å stå foran et speil, stå på balkongen, gå ut i skogen eller hva det måtte være, og gjøre historien deres, slik jeg gjorde det, litt teatralsk. Teatralsk er veldig bra, for det er bare en historie. Dere er ikke innlåst i den. Alt er bare historier.

Jeg elsker teater. Jeg elsker kunst, for en bryter seg fri. En er ikke lenger på dette kjedelige, grå stedet av «Jeg prøver bare å komme meg gjennom livet. Jeg prøver bare å få det til. Jeg leter etter svar,» (med kjedelig stemme). Svarene er her, og de er i skjønnheten i historien deres.

De tidligere og fremtidige livene deres – ja, dere kommer til å ha fremtidige liv. Det kan jeg si dere her og nå. Jada. “Å, skit!” (Latter) Jeg behøver ikke å være synsk for å høre dere. Plutselig var det en gjenlyd over hele verden “Å, skit!” (Mer latter).

Jeg forteller dere hvorfor dere kommer til å ha fremtidige liv. Fordi, vel, først og fremst, det finnes ingen tid, så de skjer allerede, for det andre; dere kommer til å sitte i Klubben for Oppstegne Mestre, snakke med de andre Oppstegne Mestrene, og dere kommer til å ha andre liv. Dere kommer til å være realisert, og dere kommer til å leve igjen. Kanskje ikke her – sannsynligvis ikke her – på denne planeten. Et annet sted. Kanskje i en ny skapelse et eller annet sted, kanskje en ny Jord – og det finnes mange, mange nye Jorder. Kanskje det vil være der for å gjøre de tingene dere alltid har hatt lyst til å gjøre, men følt dere så begrenset av massebevisstheten, så begrenset av dere selv og fortiden.

Men dere kommer til å ha liv, og kanskje ikke i en fysisk kropp, og vi kan kanskje ikke en gang kalle det for liv. Det er simpelthen uttrykk. Sjelen, ånden, elsker uttrykk. Vi snakker om «4 E’er» en av «E’ene» er uttrykk. * Sjelen er i kjærlighet for seg selv, den kontinuerlige, spirituelle orgasmen som den har – det ble litt fnising her – den kontinuerlige orgasmen til sjelen som blir forelsket i seg selv om og om igjen, og ikke kan annet enn uttrykke seg selv kreativt. Går ut til tidligere og fremtidige liv.
* Referering til “4Es – A Mystical Music Journey with Adamus and Yoham.”

Det kommer til å skje noe fantastisk, noe fantastisk. Jeg tar bilder – Dave tar bilder, Crash tar bilder – men jeg tar energibilder. Når dere kommer ut av sporet på historien deres og har det moro med historien – dere setter dere selv fri nok til å ha det moro med historien deres – når dere tillater opplysthet inn i livene deres akkurat nå, forandrer det alle liv. Dere gjør det ikke bare for dette livet. Det forandrer alle liv – fortid og fremtid.

Det er tidligere liv, tidligere historier som er veldig fastlåst akkurat nå, som bare … dere vet, det som foregår akkurat nå, er at de gjentar historiene sine. Som i en sci fi film, science fiction, de bare gjentar historiene sine om og om igjen. Cauldre forteller meg at det er en ny TV serie om dette, på en måte – Westworld – og den kontinuerlige gjentagelsen av historien. Det er faktisk sant, for de tidligere livene deres, selv om de er døde, går fremdeles gjennom historien sin, om og om og om igjen. Fremtidige liv på samme måte. De blir fastlåst i disse syklusene, og de holder på et gjentatt mønster.

Dere kan til en viss grad føle det – det er i dere, dere føler det – og det har en effekt på dette livet, for så begynner dere å gjøre det samme i dette livet, gjenta disse mønstrene – mønstre med misbruk, mønstre med tapte håp, mønstre med å prøve å finne svarene. Dere har liksom alle disse hjulene fra fortiden og fremtiden som spinner rundt. De er alle innelåst i historiene sine.

Det som er unikt med denne historien, akkurat her, i dette livet, er at dere er her for å låse opp disse, befri dem. Det krever mye mot å gjøre det. Det krever mye mot, for dere går ut av gamle mønstre. Dere trosser sinnets mønstre, mønstrene til massebevisstheten. Men når dere gjør det, når dere forandrer denne historien, forandrer dere alle de andre historiene. Alle tidligere liv som pågår, de bare gjentar syklusene sine, de samme spillerne, det samme om og om og om igjen. Det ender ikke med døden. Historien bare fortetter å gjenta seg. Men når det er en historie som stiger opp over alle de andre, en ‘deg’ som sier; «Aldri mer», en som sier; «Jeg er klar. Jeg bryr meg ikke om noen andre eller noe annet.» Det er en ganske stor uttalelse – «jeg bryr meg ikke, for jeg er så lei av å leve denne historien.»

Jeg vil at dere skal føle litt inn i det. Dere har levd denne historien til dette livet mange, mange ganger. Det er ikke første gang. Dere gjentar denne historien. Vi går utover begrensningene til tid og rom og slik folk flest tror de er, og dere begynner å forstå; «Jeg har vært her før. Jeg har gjort dette før. Jeg har vært her før.» Det er derfor det er så forferdelig kjedelig til tider. Men denne delen av dere sier; «Aldri mer. Vi skal bryte ut. Aldri mer.»

Vel, alt i denne historien som har skjedd om og om og om igjen, og alt i alle de andre historiene roper ut og sier; «Du kan ikke dra. Dette er din historie. Du må fikse historien. Du må bli bedre. Du må bli helligere. Du må gjøre en bedre jobb før du kan dra.” Vel, en stor del av deg har trodd det. Du har hoppet rett tilbake til den gamle, gjentagende, kjedelige historien og prøvd å fikse deg ut. Det kan du ikke. Du er bare i denne samme gamle historien dag eller dag, liv etter liv til du sier; «Aldri mer. Jeg er ferdig med dette» - noe dere alle har gjort – og så begynner alt å forandre seg.

Det er tøft. Historier – historier som nesten var etset inn i stein – historier begynner å forandre seg. De begynner å løse seg opp. Tiden forsvinner. Venner og familie forsvinner. Alle konseptene om spiritualitet, new age forsvinner. Alt du trodde var kjært begynner å forsvinne. Så forstår du at det bare er en historie, og du forstår at du kan gjøre den til det du vil. Og du begynner også å forstå at når denne historien forandres, forandres historien til alle andre liv som faktisk alle pågår akkurat nå. Alt forandres. Det er opplysthet. Det er sann opplysthet. Takk. Applaus. (Adamus ler, og publikum applauderer).

Det er det vi gjør her. Det er det vi gjør, og det er derfor det til tider er vanskelig, og det er derfor jeg kommer inn for å distrahere, distrahere dere over hit slik at dere kan la det komme inn uten all tenkningen, bare tillate det å skje. Så jeg håper dere ikke har noe imot at jeg distraherer her med noen historier og noen innsikter nå og da.

Så dere vil ha historier i dag. Dere vil ha historier i dag. Greit, la oss ta en historie. Hva skal historien handle om? Jeg tar litt kaffe. Noen andre som vil ha kaffe? Eh. Hm.

La oss dempe lysene og dempe varmen. Ja. Det er brennende varmt her inne. Alle disse historiene blir forløst, bare brenner opp (litt latter). Jada. Nei, det er fint. Jeg skal gå litt rundt på scenen, så dere kan skru litt opp scenelysene.

La oss trekke pusten godt og dypt, og begynne på historien vår.

Jada, jeg kan ikke si det nok til dere; bare ha det moro med historier! Fortell historier om dere selv og ha det moro med det. Noen av dere – åh! – jeg skulle likt å få dere inn i en av teaterklassene mine. Jeg skulle likt å fått løst dere opp litt.

Mesteren og fotballkampen

Så, Mesteren ba Roger om å møte ham … (Adamus humrer) Cauldre sier «Hvordan skal du gjøre dette Adamus? Du kjenner ikke en gang historien.» Neida. Vi ser hvordan det går (litt latter). Alle historier trenger et startpunkt, og den behøver faktisk ikke å begynne med begynnelsen. Du kan begynner et eller annet sted i midten, men det viktige med historien, inkludert din, er å bare få den i gang. Bare få den i gang.

Så Mesteren ba Roger om å møte ham på parkeringsplassen presis klokka 11 på lørdag formiddag. Mesteren gjorde av og til dette med studentene, tok dem ut, personlig, en og en, utenfor klasserommet, bort fra alle de andre folkene. Mesteren tok av og til studenten ut og snakket med dem om noe av det som foregikk i livene deres. Så Mesteren sa «Roger, møt meg klokka 11, jeg er i den røde sportsbilen på parkeringsplassen. Jeg kjører ikke noen Honda.» (Litt latter), beklager.

Så Roger var ganske spent. Han visste det ville bli tøft. Han visste at Mesteren ville ha noen ord med ham. Han visste at Mesteren ville se dypt inn i hjertet hans, men han var klar for det. Han visste det var tid for det. Han strevde. Roger strevde med dette konseptet for viten. Dere vet, han kjente ordene. Han forsto konseptet om viten, men faen, han hadde vanskelig for å praktisere det i livet sitt. Han strevde virkelig med det, «hva er viten? Og hvordan forstå forskjellen mellom viten og alt annet? Og hvordan følge noe slikt som viten hvis jeg ikke egentlig vet hva det er?»

Så Roger var spesielt spent på å være sammen med Mesteren. Han kom rundt fem på elleve. Mesteren var der allerede, sportsbilen hans gikk allerede. Mesteren sa: «Kom inn Roger. Lukk døra.» Og han sa; “Og forresten Roger, nei, du skal ikke kjøre sportsbilen min.” Han kunne bare føle at det kom fra Roger. Roger hadde lyst til å prøve den selv, prøve denne vakre sportsbilen. Den måtte være verdt en formue. Faktisk så hadde ikke Roger en gang bil. Han gikk overalt. Noen ganger tok han buss, men han hadde ikke en gang en bil. Stakkars Roger (litt latter). Det var derfor Roger måtte gå på denne spirituelle skolen (mer latter), for å lære hvordan han skulle bringe overflod inn i livet sitt og slutte å ta bussen.

Roger steg inn, lukket døra og – errrr! – Mesteren tok av, hjulene spant bortetter veien. De kjørte i stillhet en stund. Mesteren hadde det moro ved rattet, han elsket å kjøre fort. Fikk aldri fartsbot. Elsket å kjøre fort. Spenningen ved det, nesten frykt for å bli tatt, men egentlig aldri bli tatt. Det var oppkvikkende for Mesteren. Dere vet, han brukte mye tid sammen med … (Adamus gjesper) … studentene i klasserommet. Unnskyld meg for kjedsommeligheten (litt latter). Han tilbrakte masse tid sammen med studentene i klasserommet, og noen ganger var det veldig kjedelig. Han trengte å komme seg ut, ta pauser som dette.

LINDA: Vet du hvor Joe er? (Snakker fra det andre rommet, hun har mic’en på).

ADAMUS: Hallo?

Så de kjørte av sted …

LINDA: … dette. Vent, kan du … (litt latter).

ADAMUS: Linda? Å, Linda? Linda? Kan en eller annen være snill å fortelle Linda at mikrofonen hennes er på? (Noen roper; «Linda, mikrofonen din er på», latter). Å, stakkars alv. Åhhhh! (Mer latter når Linda kommer inn og ser skamfull ut). Å, hun ser så trist ut. Å, stakkars alv. Mens du alver deg, hva med enda en kopp kaffe, men varm. Denne har blitt kald med all denne … å, og lufta er kjølig her inne. Takk min kjære.

Så, hvor var vi? Kjørte bortover gata i sportsbilen. Og mikrofonen din er på.

LINDA: Er den?! Å, det er den. Å, skitt!

ADAMUS: Ja. Å ja.

LINDA: Å, skitt!

ADAMUS: Jeg hørte hva du sa om Cauldre.

LINDA: Jeg sa ikke noe om ham, men teltene våre blåser bort.

ADAMUS: Pfft! La det blåse bort.

Så, kjører bortetter gata i sportsbilen, og Roger lurte på når Mesteren ville begynne å snakke, når de ville åpne opp konversasjonen om Roger sine problemer. Men i stedet for, til Rogers store overraskelse, satte Mesteren plutselig kursen mot fotballstadion sammen med den andre trafikken. Mesteren snodde seg inn og ut. Folk tutet i hornene sine og peivet til Mesteren, og han smilte. Og Roger lurte på «hvorfor skal vi til fotballstadion?» Og Mesteren kunne føle at det kom fra Roger og sa; «Roger, fordi det er lørdag, og det er en fotballkamp. Det er derfor vi skal til stadion.»

Roger klødde seg litt i hodet og tenkte; «Jeg trodde jeg skulle få denne anledningen til å snakke med Mesteren, ha noen samtaler. Jeg trodde vi kanskje skulle til innsjøen. Jeg vet at Mesteren liker å fiske, men vi skal på fotballkamp. Hva handler dette om?» Roger tenkte, «jeg liker ikke en gang fotball.» Mesteren kunne føle tankene hans, og sa; «Jeg elsker fotball (latter). Jeg elsker fotball fordi det er dualitet. Det er så absolutt dualitet. En får rope og skrike og heie. Det handler ikke alltid om å være hyggelig og gjøre det som er riktig og være hellig og alt annet. Vi skal inn dit. Vi skal spise usunn mat. Vi skal drikke øl. Vi skal banne. Vi skal banne til treneren. Vi skal heie på laget vårt. Vi skal leve Roger. Vi skal leve.”

Mesteren fant en parkeringsplass rett frem. Han behøvde ikke å tenke på det på forhånd slik noen av dere gjør, dere vet, tenker «jeg må finne en parkeringsplass rett foran. Jeg skal sende energien min.» Hold opp! Parkeringsplassen er der allerede. Du behøver ikke å tenke på det. Du behøver ikke å legge hvitt lys rundt du. Du behøver ikke å sende avansert energi. Du går ut fra at parkeringsplassen er der, og det er det. Og den er der. Du behøver ikke å holde noen seanse for parkeringsplasser. Jeg ser at noen av dere holder på med disse merkelige tingene. Hold opp! Parkeringsplassen er der.

Så Mesteren visste det. De parkerte rett foran inngangen. De gikk inn på stadion, Mesteren så på billettene. Faktisk så hadde han to sett med billetter. Han hadde billetter til en boks langt oppe som noen hadde gitt ham. Han visste ikke hvem. Dere vet, disse tingene bare dukker opp i lomma, og en spør aldri hvor de kom fra. Det bare er slik.

Så hadde han et annet sett med billetter. De var på sidelinjen, ca. rad 20. Greie plasser. Ok. Og Mesteren tenkte “Hvilken skal vi ta? De høyt oppe, eller på sidelinja?” Han så på Roger, “På sidelinja.” På vei inn kjøpte de to øl, begge til Mesteren (latter), og noen nachos og hot dogs, og Roger dro fram helsekost sjokoladen sin (mer latter), og ville ikke ha noe av maten eller drikken på stadion. Mesteren brydde seg ikke, for Mesteren visste at han kunne spise eller drikke hva som helst. All denne merkelige frykten for mat og drikke og hva som er farlig for deg, dette hadde Mesteren kommet over for lenge siden. Nå var han faktisk i stand til å nyte livet. Han var i stand til å spise det han ville og drikke det han ville, og stort sett gjøre det han ville. Han var ikke bundet av disse gamle reglene, disse gamle «hvordan bli opplyst» reglene, for han hadde for lenge siden forstått at han bare kunne være seg selv.

Så de gikk inn, satte seg på setene, og kampen begynte nesten med det samme. Å, takk (Linda kommer med nylaget kaffe).

LINDA: Bare en Mester kan være i tjeneste.

ADAMUS: Takk, og du er en slik Mester. Au! (Latter). Prøve å lure på Adamus en super varm kopp som denne.

Så de satte seg ned, og avspark kom nesten med det samme, og publikum ropte da Mesterens team fikk ballen og løperen begynte å løpe. Mengden heiet. Det er her dere kommer inn.

ADAMUS OG PUBLIKUM: Yayyy!

ADAMUS: Ja, fint. Kampen var i gang. Kampen var i gang, og etter noen få minutter – etter å ha drukket litt øl, eller varm kaffe – så Mesteren på Roger og sa; «så Roger, hva er problemet?» Og Roger var stresset, målløs. «Hvorfor sitter seg her på fotballkampen og snakker med Mesteren om dette problemet? Jeg ville ha litt stille, personlig tid.» Mesteren sa; «Roger, det er nå eller aldri. Nå eller aldri. Hva er det som foregår?» Og Roger sa; “Vel, du vet, jeg har studert hardt, jeg har vært på skolen din i seks år nå, brukt en masse penger” – jadda, jadda, de sier alltid det – “brukt en masse penger, og jeg føler egentlig ikke at jeg har kommet noe sted. Det er som om jeg ikke forstår. Jeg har disse stemmene i hodet mitt hele tiden, men enten er de ikke riktige, eller de gir ingen mening. Jeg driver meg selv til vanvidd med alt dette.» Og ved det punktet scoret Mesterens lag, og mengen ble helt vill (publikum heier høylydt, og Adamus humrer).

Mesteren sa til Roger; «Vel Roger, fortell meg litt om hva som foregår her.» Roger sa; «Vel, du vet Mester, du snakker om viten – viten – og det høres så lett ut. Og det høres ut som om en bare burde, vel, på en måte vite ting.» Og Mesteren nikket, drakk litt øl, spiste en nacho og sa, «Vel, ja, en bare vet.» Han sa; «Men Mester, jeg prøver å finne ut av vitenen, og det blir så forvirrende. Jeg hører alle disse stemmene i hodet mitt, og noen ganger tror jeg det er du som er i hodet mitt, og noen ganger tror jeg det er noen andre erkeengler i hodet mitt, og noen ganger tror jeg faktisk det er en demon i hodet mitt og noen ganger er det moren min som er i hodet mitt, og noen ganger, du vet, en gammel lærer. Og det blir så forvirrende, for jeg hører alle disse stemmene mine i hodet mitt hele tiden. Er det viten Mester? Er det viten?” Mesteren tok en liten pause, for laget hans tok akkurat ballen tilbake fra det andre laget, og mengden ble helt sprø (publikum heier igjen).

Det var en veldig støyende mengde den dagen. De snakket og ropte og skrek. Ja, ja, ja, ja! Jess, jess, jess! (Publikum lager masse støy). Støy overalt (publikum fortsetter å lage masse støy). Det var folk som drakk og spiste nachos – knas! Knas! Knas! – all denne støyen!

Men til tross for det, fortsatte Mesteren å snakke med Roger og sa; «Roger, det er ikke viten. Det er ikke viten. Det der er gamle opptak i hodet ditt. Det er gamle opptak, energiopptak i hodet ditt som forsterker historien din, får deg til å spille deg inn i den samme historien om og om igjen. Og de får deg veldig forvirret. De får deg så forvirret når det gjelder hva du burde gjøre, og du lytter. Roger, jeg hører at du av og til fremdeles snakker om åndeguider. Det finnes ingen åndeguider for de som er her på veien. Roger, vitenen er ikke som noen av disse stemmene du hører. Overhodet ikke.»

Og ved dette punktet, da de nettopp hadde tatt igjen ballen og spilt litt, scoret Mesterens lag enda en gang. Mengden ble helt sprø (publikum heier igjen). Og dette kommer forresten til å fortsette hele dagen. Mesterens lag slår dem fullstendig ut.

Og de snakket en stund. Mesteren stilte Roger flere spørsmål om hvordan han følte det, ikke bare om hva han hørte i hodet sitt, men hvordan han føler det. Og de snakket om det lenge, lenge, og til slutt sa Mesteren; «Roger, det er slik at du har vitenen. Den er der. Jeg kan føle det. Alle har faktisk viten, men din er egentlig ganske god. Men du lar den bli helt forvrengt og tapt i all støyen som er i hodet ditt, all dritten og alle aktivitetene som er i hodet ditt.

«Det var derfor jeg tok deg med til denne fotballkampen for å snakke, for alle disse som roper og skriker og heier (publikum roper og heier), de er som stemmene i hodet ditt, og de distraherer deg og de gjør det veldig vanskelig å finne, virkelig høre denne stemmen til den indre vitenen. Det var derfor jeg tok deg med hit, for, vel, livet er på en måte som dette. Ikke alltid like intenst som fotballkampen, men livet er som dette med dualitet, massebevissthet. Det er alltid styr og distraksjon og dualitet og roping og skriking, men også gråt. Ser du laget der borte? De gråter nå. Gråt og desperasjon.” Jada, litt gråt.

PUBLIKUM: Boo hoo!

ADAMUS: Boo hoo! Boo hoo! Boo hoo! “Det var derfor jeg tok deg med på kamp Roger, for jeg ville du skulle se hva som egentlig skjer inne i hodet ditt.” Og Roger tenkte litt på det, og tenkte; «javisst, dette er faktisk et ganske godt oppsett. Det hjelper meg til å forstå disse stemmene, alle spillene som foregår inne i hodet mitt.»

Roger tenkte litt på det, og sa til slutt; «Vel, men Mester, sa du ikke at jeg faktisk er ganske god i min viten? At jeg har en masse viten?» Mesteren sa; «Jo, det er du faktisk. Det er faktisk ganske naturlig for deg.»

Roger sa: «Men hvis jeg har den, hvorfor kan jeg ikke finne den? Hvis jeg har den, hvorfor bruker jeg den ikke?» Og da smilte Mesteren. Han visste at samtalen vil komme til dette. Han sa; «Roger, det er bare en ting. Det du gjør med vitenen din, med denne indre – det er ikke en gang en stemme Roger, det er en viten, en følelse – det er en følelse, men det du gjør, er at du prøver å menneskeliggjøre den. Roger, du prøver å gjøre den til en menneskelig stemme, og det er den ikke. Du prøver å legge den inn i mentale tanker, og det er den ikke. Du har denne vitenen inne i deg som alltid er der, men du lytter ikke til den med mindre den høres ut som enda en åndeguide, enda en erkeengel, enda en mor, enda en lærer, enda et menneske. Det er det som er problemet. Du prøver å menneskeliggjøre den.»

Mesteren sa: «Jeg forstår hvorfor. Alle prøver å menneskeliggjøre alt mulig. De prøver å få det til å passe inn i en fin liten boks. De ønsker å høre stemmer. Du vil ikke høre stemmer når det gjelder vitenen din. Du vil ikke høre stemmer når det gjelder de sanne, indre følelsene, og det er bra. Du vil ikke ønske å menneskeliggjøre noe som er så dyrebart, som er så rent. Du vil ikke ønske å legge det i en stemme. Du vil ikke ønske å ta det til det nivået. Det er denne indre vitenen som er uten definisjon, som ikke behøver menneskelig struktur. Den behøver ikke å høres ut som en lærer som foreleser i hodet ditt, eller en engel som forteller deg hva du skal gjøre.

«Alle disse stemmene var for øvrig dine. Det var ikke åndeguider. Det var ikke engler. Engler snakker ikke med menneskelige ord. Alt handler om følelser. Alt handler om sensualitet. Dette var stemmene til alle de gamle historiene som spilte om og om igjen i hodet ditt. Så Roger, i det øyeblikk du slutter å prøve å menneskeliggjøre vitenen, Jeg Er, og tillater deg å åpne opp for virkelige følelser, virkelig bevissthet, det er da den kommer fram. Det er da den åpnes opp.»

Roger følte inn i dette en stund, og selv om han var på fotballstadion, selv om det var heiing og roping og gråting som pågikk, følte Roger inn i dette en stund og i det trygge rommet, merkelig trygge rommet midt oppe i massebevisstheten, på sidelinjen, i ferd med å score en gang til, til tross for alt dette forsto Roger det endelig. Slutt å prøve å gjøre viten til noe menneskelig. Bare tillat det.

Mesteren visste at dette ville være tøft for Roger og alle andre, for det er alltid et slikt ønske og forsøk på å høre ordene eller se bildene eller hva som helst annet. Men når en kan være i sin viten og ikke definere den, ikke måtte vite hvordan vitenen kom dit eller til og med hvor den vil føre en, hvis en er i en slik ren bevissthetstilstand, vil denne vitenen lede dem – vil vise dem – hvem de egentlig er. Denne vitenen vil være opplystheten deres.

Og med det sa Mesteren; «Jeg har drukket to øl. Jeg vil ta meg en liten luftetur. Kan jeg kjøpe noe til deg når jeg er der nede?» (Latter). Og slik slutter historien om Mesteren og Roger (applaus).

Det er en historie, og den er … (noen sier «merkelig») … delvis merkelig, jada. Den er delvis merkelig, delvis sann, men dere er midt oppe i all denne støyen. Enten dere er på fotballkamp, om dere er på shopping, selv når dere er hjemme alene, er det en masse støy. Det er energistøy fra lysene og fra det dere kaller for radiofrekvenser. Det er støy overalt. Det er støy som kommer fra PC-en selv når den er avslått. Jeg mener avlogget, avskrudd, det er støy som kommer fra den, for den samler energi fra dette som dere kaller for internett, og den spyr ut denne støyen hele tiden.

Det er egentlig ikke mulig å løpe fra det eller unnslippe det, og det behøver dere heller ikke. Ja, det er mye lettere å koble seg inn på vitenen hvis dere tar en tur i skogen en vakker høstdag, mye lettere, men dere kan gjøre det hvor som helst.

Ikke forvent dere ord. Vær så snill; ikke forvent ord. Vitenen, Jeg Er, snakker ikke med ord, det vil den aldri gjøre, vil aldri ønske det. Alle disse stemmene i hodene deres, for de av dere som tilskriver stemmene til guider og engler og tidligere liv og alt dette, de er deres. De er deler av historien. De er karakterer i historiene deres. Det er det hele.

Den virkelige vitenen kommer med en slik form for, vel, viten kommer med en slik letthet. Det er uanstrengt. Det er uten strev, og det kommer uten tvil. Det bare er der. Dere kan ikke få det til å komme fram. Dere kan ikke bringe mer eller mindre inn i livene deres, for det er alltid der. Det er et spørsmål om å slutte å prøve å menneskeliggjøre. Slutt å prøve å legge en stemme eller et ansikt eller et direktiv eller ord på noe som bare er stemmen, essensen til jeg Er.

Så la oss trekke pusten dypt på den nye historien vår. Kanskje er vi på vei til en ny bok, heh. Trekk pusten godt og dypt.

Og nå, den neste historien – dette er en historiedag, ikke sant? Eller vil dere ha en forelesning nå? (Noen få sier «nei»). Dere vil ha enda en historie? (Noen sier «ja»). Ok. Denne blir litt annerledes. Skru opp lysene takk. Dette er … (Adamus drikker litt kaffe). Ahh! Puff!! Eh, jeg vet ikke hva de har puttet oppi her, men – heh! – for meg smaker det som rom (latter).

Mesteren og klasserommet

Ok. Her er neste historie. Dette er en interaktiv historie. Den siste var på en måte en fin, søvnig historie, og dere lente dere tilbake og lyttet. Denne gangen har jeg ingen ide om hvordan historien blir, og det spiller ingen rolle. Den er interaktiv. Ok? Er dere klare for det? Linda er klar med mikrofonene, for dette er en interaktiv historie.

Dere vet, alle historier burde være interaktive. Jada, alle historier. Livshistoriene deres er egentlig ikke interaktive. Jeg mener, det er stort sett det en kan kalle en karakter der, og det er ikke så mye interaksjon med alle de andre potensielle aspektene.

Så når vi lager denne historien, vil jeg dere skal forstå at det er tid for å gjøre din historie interaktiv. Ha det moro med den. Jeg har ingen peiling på hva historien er her, bortsett fra åpningen. Få alltid med åpningen. Ha et startsted. Få pendelen til å bevege seg i en retning. Få en åpning, og følg så med på hvor den går, slik vi skal gjøre i den neste historien som kalles for «Mesteren og klasserommet.» Så, unnskyld meg (Adamus går bak i rommet).

«Mesteren og klasserommet.» Jeg skal selvfølgelig spille rollen som Mesteren. Var det noen tvil om det? Er det noen andre som vil spille den rollen? Takk. Da gjør jeg det (litt latter).

Mesteren gikk inn i klasserommet, men denne dagen var han mer veloverveid enn ellers. Vanligvis gikk Mesteren nesten som om han fløt i lufta, men i dag var han veldig veloverveid i bevegelsene sine. Mesteren så ut over alle studentene som var samlet i klasserommet. Mesteren tenkte; «I dag skal vi komme til sakens kjerne. I dag skal vi gå utover alt dette overflatesnakket, all makyoen. I dag skal vi komme ned til det, det virkelige neste steget for hver og en av studentene mine.»

De var stille. De sanset noe annerledes i Mesterens fremtoning og Mesterens bevegelser. Vanligvis likte de følelsen når Mesteren gikk inn i klasserommet. Det føltes så fredfullt. De visste at på en eller annen måte hadde Mesteren stor medfølelse for dem, og situasjonen i klasserommet ville bli til en slik tid med læring og visdom. Men i dag var det annerledes. Noen få studenter funderte på; «Å! Er Mesteren sint for noe? Hadde han en dårlig date i går kveld?» (Litt latter). Mesteren har aldri hatt en dårlig date (mer latter).

Mesteren sto forrest i klasserommet og med sin … (han plukker opp en leke som lager kvekkende lyd. Latter.) Det lees. Mesteren sto forrest i klasserommet, og så med sitt strengeste uttrykk utover studentene. Studentene begynte å skjelve litt, «har Mesteren bakrus i dag?» Mesteren får aldri bakrus, uansett hvor mye han eller hun drikker. Hvorfor? Fordi ingenting får Mesteren ut av balanse. Så, nei, det var ikke det. Men Mesteren hadde en slik intensitet ved seg i dag, et ønske. Mesteren så på klasserommet, nesten med et uttrykk av forakt og avsky, og pekte på den første studenten og sa til vedkommende – og Linda finner noen som spiller den første studenten – ser på dem og sier; «Hva er det som mangler i livet ditt?» Hva er det som mangler i livet ditt?

DONNA: Flere tester.

ADAMUS: Flere tester.

DONNA: Gi meg flere tester. Jeg vil ha flere tester.

ADAMUS: Vil du ha flere tester i livet ditt?

DONNA: Flere tester i livet mitt.

ADAMUS: Du kan komme deg ut av klasserommet mitt (litt latter når hun reiser seg for å gå, og Adamus hvisker). Ja, ja, bare dit bak. Du kan komme deg ut av klasserommet mitt når du svarer slik! Etter at du har vært her på denne skolen hvor lenge – to uker? Og så vil du ha flere tester? Er det derfor vi er her? Er det derfor du betaler en masse penger for å være på skolen min? Er det derfor du tar opp en stol som kunne være gitt til noen som virkelig vil lære?

Mesteren så ut som om han ville spytte, men det gjorde han ikke (latter). Han gjorde det ikke, men han hadde lyst. Og han pekte på neste student …

LINDA: Mofo.

ADAMUS: … og sa; «Hva er det som mangler Mofo? Hva er det som mangler? Nå har du vært her i mange år. Ja. Du er i hjelpeklassen.” (Adamus ler).

MOFO (Marty): Jeg beklager!

ADAMUS: Hva er det som mangler?!

MOFO: Jeg er veldig distra- …

ADAMUS: Reis deg. Reis deg når du snakker til Mesteren.

MOFO: Jeg er veldig distrahert i dag, Mester.

ADAMUS: Distrahert av hva?

MOFO: Jeg har så mye luft.

ADAMUS: Tisset du i buksa igjen?

MOFO: Nei, jeg har så mye luft i dag, og det er så – jeg beklager (latter).

ADAMUS: Luft!

MOFO: Jeg beklager.

ADAMUS: Hva har du spist, Mofo?

MOFO: Alt mulig.

ADAMUS: Alt mulig (Adamus humrer). Alt mulig, Mofo?

MOFO: Ja, tallerkenen også.

ADAMUS: Å, tallerkenen også. Ikke rart at du har luft. Hva er det som mangler Mofo? Hva er det som mangler i livet ditt? Du har kommet hit til disse klassene, du har vært på fisketur med meg, men hva er det som mangler?

MOFO: En jukselapp.

ADAMUS: En jukselapp (litt latter). Hva vil du med en jukselapp?

MOFO: Alle svarene.

ADAMUS: Alle svarene! Jukselapp. Hvor er den Mofo?

MOFO: Jeg tror jeg skrev det på håndleddet, og så vasket jeg det av i dag tidlig (litt latter).

ADAMUS: «Jukselapp» sier han. Du kan også forlate klassen. Du tar opp verdifull luft, verdifullt rom. Han vil ha en jukselapp, som om han ikke er klar over at jukselappen allerede er inne i … jada, å, å. Alle, en, to, tre …

ADAMUS OG PUBLIKUM: Ohhhhhh! Ohhhhh! Oh! (Når Mofo går bak i rommet).

ADAMUS: Skjønner du ikke at du allerede har jukselappen i deg, og at det er to enkle ord Mofo? To enkle ord. Hva er de?

MOFO: Jeg prompet? (Mye latter).

LINDA: Ser dere? Det er smittsomt!

ADAMUS: Kan du vennligst gå ut? Å, herregud! (Mer latter). To enkle ord! Woo! Woo!

To enkle ord på jukselappen. To enkle ord. Hva er de klasse? (Publikum roper “Jeg Er” og noen sier “jeg eksisterer”). De kan ikke en gang få det riktig. Tillat og OG. Trenger vi å skrive det på tavla? Vi har ingen tavle. Ok. Vi skriver det ikke. Kan dere huske det? Denne siden av rommet “Tillat” (denne siden av rommet sier “Tillat”). Den siden av rommet OG (den andre siden sier OG). Vel, hvis vi setter alt sammen har vi …

PUBLIKUM: Tillat, OG.

ADAMUS: OG. Det er det hele. Det er jukselappen. Du holder deg der bak. Du lukter ganske dårlig. Ok (mer latter).

Neste, og nå var Mesteren skikkelig oppbragt. Etter all denne undervisningen, etter bok på bok, etter klasser, etter å ha gjort skikkelig fine merabher, skikkelig nydelige merabher, fattet de det fremdeles ikke. Dere kan forstille dere nivået av uro da Mesteren pekte på neste student og sa; «Hva er det som mangler i livet ditt?»

(Liten pause, og Adamus gjesper). Å, nå må jeg drikke litt kaffe. Hva er det som mangler i livet ditt?

OLGA: Ingenting.

ADAMUS: Ingenting. Vel, hvis ingenting mangler i livet ditt, hvorfor er du da her?

OLGA: Nysgjerrighet.

ADAMUS: Nysgjerrighet. Er du nysgjerrig på meg?

OLGA: Deg også.

ADAMUS: Eller er du nysgjerrig på dem?

OLGA: Og dem også.

ADAMUS: Så du sier at du er her – at det er ingenting som mangler i livet ditt, men du er her – og du er bare nysgjerrig. Nysgjerrig på hva? Hva har du oppdaget?

OLGA: Ok, minnet mitt mangler sannsynligvis.

ADAMUS: Sinnet ditt mangler sannsynligvis?

OLGA: Nei. Minnet mitt, minne, minne.

ADAMUS: Minnet ditt.

OLGA: Ja.

ADAMUS: Vel, minne, sinn, det er det samme.

OLGA: Mm hmm.

ADAMUS: Ja, minnet ditt mangler sannsynligvis. Så du husker ikke hva du var nysgjerrig på.

OLGA: (ler) Jo, det husker jeg.

ADAMUS: Hva er du nysgjerrig på?

OLGA: Det jeg er nysgjerrig på …

ADAMUS: Vel, hva håper du på å lære her i det spirituelle klasserommet vårt?

OLGA: Vel, først og fremst elsker jeg energi.

ADAMUS: Du elsker energi.

OLGA: Mm hmm.

ADAMUS: Oh! Du nærer deg på energi.

OLGA: Ja, jada, det gjør jeg, det gjør jeg.

ADAMUS: Åhhh! Åhhh! Åh! (Publikum sier også åhh). “ Så la oss nå få dette riktig. Jeg begynner å forstå”, sa Mesteren. “Du meldte deg ikke på denne skolen fordi det egentlig var noe du ville lære, ikke fordi du befinner deg på reisen til legemliggjort opplysthet som alle disse hardt arbeidende, betalende studentene. Du er her som en energivampyr, for å stjele energien deres, for å sitte i klasserommet, og mens de er åpne i det trygge rommet, mens de er sårbare, stjeler du energien deres.» Er det sant?

OLGA: Nei.

ADAMUS: Det hørtes bra ut for meg (litt latter). Men Mesteren insisterte på at det var sant, ga henne en sjanse til og sa «Hva er det som mangler i livet ditt?»

OLGA: Tillatelse selvfølgelig.

ADAMUS: Tillatelse. Vil du ha en tillatelse? Ga ikke foreldrene deg en tillatelse da du vokste opp? (Litt latter) fikk du ikke fem dollar her, fem dollar der?

OLGA: På et eller annet vis, på et eller annet vis, kan jeg ikke – jeg vet ikke – jeg har en visjon om meg selv som fri og tillater alt.

ADAMUS: Ok.

OLGA: Men på et eller annet vis kan jeg ikke føle det.

ADAMUS: Eh-errrr! Vi skal stoppe her.

OLGA: Ok.

ADAMUS: Vi skal stoppe.

OLGA: Vær så snill.

ADAMUS: Hva er forskjellen mellom «vi spiller ut en historie her» og være i historien din? Forskjellen mellom å spille, bare la det – skuespill, bare la det rulle i vei - og plutselig går du inn i historien din?

OLGA: Ja, ok.

ADAMUS: Ah, ok. Kom deg ut av historien din. Kom tilbake, ut av historien din – puff! – for ser du hvor lett det er å bli sittende fast i historien din?

OLGA: Mm hmm.

ADAMUS: Selv når vi bare forteller historier og har det moro. Vel, moro for meg. Så, tilbake til historien. Lek skuespill. Vi er i klasserommet sammen med Mesteren, og Mesteren sier teatralsk, «Og hva er det som mangler i livet ditt?» Og du sier teatralsk, du sier tilbake …

OLGA: Mm. (Noen sier “Sex”).

ADAMUS: Sex! (Latter).

ADAMUS: Hun sier – fint. Takk.

OLGA: Det er riktig, det gjorde jeg!

ADAMUS: Takk. Hun sier «sex». Hun trodde ikke hun sa det, men alle hørte det. Jeg hørte det. Hørte dere det? Hun sa “Sex”.

OLGA: Kan jeg ta det en gang til? Kan jeg ta det en gang til? Spør meg igjen.

ADAMUS: Ok (mer latter). Hva er det som mangler i livet ditt?

OLGA: (høyt) Sex! (Masse latter).

ADAMUS: Og Mesteren sier, “Når hadde du sist …”

LINDA: Ikke svar på det! (Mer latter).

ADAMUS: “… en god, skrikende orgasme?”

LINDA: Aghhh!!  

OLGA: Det husker jeg ikke.

ADAMUS: Ohhhh!

LINDA: Ohhhh!

ADAMUS: Og Mesteren sier, “Vil du ha en?” (Latter).

OLGA: Ja!

ADAMUS: Hvor mye vil du ha en?

LINDA: Ahhhhhh!

MOFO: Dette er et familie show! (Mer latter).

OLGA: Veldig.

ADAMUS: Slutt med det der promper! (Mer latter). Hvor mye vil du ha en?

OLGA: Mye.

ADAMUS: Veldig. Så jeg vil foreslå dette. Etter at vi er ferdige i klassen i dag, gå tilbake til rommet ditt, lås døra (litt latter). Ta et varmt bad, og for en gangs skyld, for en gangs skyld, ta på deg selv … (den kvekkende leken høres. Mye latter). Ta på deg selv slik du ville blitt tatt på av den største elskeren på Jorden. Ta på deg selv med veldig mye kjærlighet og medfølelse for kroppen din. Ta på deg selv som om du skulle være den største elsker, for det er du. Ta på deg selv, og føl ingen skam ved å bringe deg selv til den største foreningen av kropp, sinn og ånd som et menneske på noen måte kan oppleve, som noe vesen i hele skapelsen kan oppleve, for når et menneske elsker seg selv finnes det ingen skyld eller skam. Når et menneske elsker seg selv som det, etterligner, etteraper de sjelen, for sjelen blir i hvert eneste øyeblikk forelsket i seg selv. Fint.

Neste og siste i denne historien, før vi beveger oss over til neste historie. Vi befinner oss i klasserommet. Mesteren har fremdeles dette uttrykket av forakt i ansiktet, og Mesteren ser på den neste studenten som har mikrofonen og sier; «Hva er det som mangler i livet ditt?» (Litt latter fordi «studenten» blir overrasket over å få mikrofonen). Og studenten tenker; «Hvorfor plukker Mesteren alltid på meg?» Hva er det som mangler i livet ditt? (Noen sier «angst»). Jeg liker det. Den var god. Hva er det som mangler i livet ditt?

SHAUMBRA 5: Um …

EDITH: Si til ham at det er folkene han sendte på toalettet (Shaumbra 5 ler).

ADAMUS: Vil du være nestemann?

EDITH: Nei, jeg vil …

SHAUMBRA 5: Faktisk så er de her bak, jeg ser dem (refererer til Donna og Mofo). Jada.

ADAMUS: Dette er bare en historie. Vi spiller bare. Greit. Hva er det som mangler i livet ditt? Snakk ut! Snakk ut! Jeg har ikke så god tid. Timen slutter om tre minutter.

SHAUMBRA 5: Ok!

ADAMUS: Hva er det som mangler i livet ditt?

SHAUMBRA 5: Jeg beklager.

ADAMUS: Beklag aldri.

SHAUMBRA 5: Mmm. De burde lage en film eller en sang!

ADAMUS: En sang.

SHAUMBRA 5: Nei …

ADAMUS: En sang, jaha. Nå blir Mesteren utålmodig.

SHAUMBRA 5: Ok.

ADAMUS: Hva er det som mangler i livet ditt?

SHAUMBRA 5: Kanskje … (Adamus lager en snorkelyd) … dyp tillit og tro på meg selv.

ADAMUS: Tillit og tro på deg selv. Hvor finner du det?

SHAUMBRA 5: I meg.

ADAMUS: Ja, men, jeg mener, hvordan får du tillit og tro på deg selv?

SHAUMBRA 5: Jeg vet ikke. Jeg har spurt … oh! (Publikum sier “Ohhhh!”).

ADAMUS: Åhhhh! Erhhhhh! Erh! Erh! Erhh! Vi har et ordtak heromkring, en kan si det en vil bortsett fra «Jeg vet ikke». Så med det, vær så snill å gi mikrofonene tilbake til damen foran deg, og sett deg der bak sammen med Promper.

SHAUMBRA 5: Å, ok.

ADAMUS: Jada.

LINDA: Hva?!

ADAMUS: Jøss, der var det unnagjort. Nå er Mesteren skikkelig forbannet.

LINDA: Hvem ville du ha frem?

ADAMUS: Vi er ferdige.

LINDA: Åh.

ADAMUS: Nå er Mesteren skikkelig oppbragt. Etter alle disse årene med undervisning, etter time på time sammen med studentene, sier de ting som «Jeg vet ikke», eller «jeg har luft» (latter). Dere kan forestille dere Mesteren som tenker for seg selv framme i rommet, det er nå tre minutter igjen av timen. Han tenker for seg selv «Kanskje jeg skulle slutte å undervise. Kanskje er det ikke verdt det. Kanskje de egentlig ikke vil det, for enda så langt vi har kommet, vet jeg ikke om vi har kommet noe sted i det hele tatt.» Mesteren følte dette flytende øyeblikket da han bare ville være for seg selv og fiske. Jada, han elsket å fiske, og som dere vet kan Mesteren bare kaste kroken i vannet, ikke en gang ha snøre, og fisken vil begynne å bite med en gang. Fisken vil faktisk prøve å hoppe oppi båten til Mesteren, men det tillater han ikke. Han sa; «La meg i hvert fall late som om vi har det litt moro her.» Han kaster alltid fisken tilbake etterpå. Og Mesteren sa til slutt til studentene, det var da to minutter igjen av timen; «Det som mangler i livet ditt er å leve.»

Dere lever ikke. Dere tenker. Dere går tilbake til gamle minner. Når hadde dere sist sex? Svaret burde være «Før jeg kom til klassen i dag.» Det er å leve! Å leve er når dere sier; «Mester, jeg hadde en nydelig middag i går kveld. Den var fantastisk, og jeg føler meg så bra, for jeg lever fullt ut.». Ikke «I dag promper jeg», for det er en indikasjon på at du egentlig ikke lever, at noe er ute av balanse.

«Det gjelder hver og en av dere her i klasserommet i dag; dere glemmer å leve. Dere setter på en måte dere selv i dette energinøytrale, grå, kjedelige rommet. Dere har blitt så inngrodd i de kjedelige historiene deres at dere har glemt å leve. Dere er redde for å leve. Dere er redde for å ha sex til dere får en strålende orgasme. Dere er redde for å spise mat. Dere er redde for å være ute i offentligheten. Dere er redde for å ha det moro. Dere prøver for hardt. Det er det som mangler i livene til hver eneste av dere. I ettermiddag vil jeg at dere skal gå ut, enten det er på bowling, for å gå på skøyter, gå på shopping og kjøpe dere noe dere aldri ville tenkt på å kjøpe til dere selv. Jeg vil dere skal gå på kino og spise en kjempestor porsjon popcorn. Hva det enn er, så er det tid for å leve. Det er tid for å komme dere ut av den kjedelige rumpa deres og sette i gang å leve. Og kom ikke tilbake til dette klasserommet før dere lever.» (Heiing og applaus). Slutt på historien.

Poenget i historien er at det er tid for å leve. Det er virkelig det. Jeg mener, det blir brukt en masse tid på å tenke på å leve, eller tenke på opplysthet, men veldig ofte er det sant; dere glemmer å leve. Dere glemmer å ha et godt måltid eller hva det enn måtte være. Dere er bekymret for at det faktisk kan forsinke opplystheten deres. Det gjør det ikke. Det vil forsterke den.

For å få realisering i dette livet, trenger dere å senke dere fullstendig inn i livet. Det virker nesten som det motsatte av hva det burde være. Dere trenger å senke dere inn i livet, inn i mat, inn i sex, inn i å leve, hva det enn er.

Det skjer nesten en aversjon, og dette skjer med alle Oppstegne Mestre, særlig Buddha. Det er en aversjon mot å være i livet, være i kroppen, være et levende vesen. Det er nesten som om dere føler at dere må trekke dere unna livet for å få oppstigning, for, vel, dere tror at dere kan bli avhengige. Ja, slik er det. Og så dykke inn i avhengighet. Det livet kan fange dere. Dykk inn i det, og dere forstår at det gjør det ikke, for å løpe fra livet er en større felle enn å være i livet.

Dere kommer til dette punktet i opplysthet, dere vil nyte livet, alt det dere har holdt tilbake. Jeg skal snakke mer om det i ProGnost, men vi skal et veldig, veldig annerledes sted sammen, og det krever, det forlanger at dere lever, at dere ikke lenger bare tenker på å leve. Det krever at dere går utover drømmene deres for å faktisk begynne å leve drømmene deres, ikke bare drømme om dem.

Så med det avsluttes den interaktive historien vår. Ser dere hvor lett det er? Dere behøver ikke en gang å vite hvor den går. Fint.

La oss nå trekke pusten godt og dypt og komme til den tredje historien vår. Noen som vil ha kaffe? Dere kan gå tilbake til plassene deres, men hold på lufta (litt latter).

Parkbenken

Og til denne historien skal vi ha litt dempet belysning her, forandre giret litt. Trekk pusten godt og dypt alle sammen. Vi skal lage en historie, og så skal vi på en måte gli inn i en merabh.

Historien er allerede skrevet. Historien er i denne nye boken «En Mesters Memoarer». Det er faktisk den eneste historien jeg ikke skrev. Den ble skrevet av Cauldre, av Geoffrey, etter forslag fra meg, og den ble kalt «Parkbenken».

Jeg ga ham de store linjene i historien som for en stor del er hans historie, for en stor del historien til dere alle, men jeg ville snakke litt om historien kalt «Parkbenken.»

Det er en masse symboler, masse metaforer i denne historien. Historien begynner med at Mesteren sitter på en parkbenk, på en måte slik jeg gjør nå. Det er tidlig på morgenen, sola har ikke en gang kommet over horisonten enda. Det er fremdeles mørkt ute. Dere vet, denne vakre tiden på morgenen da det er så stille og rolig, så fredfullt, når all støyen fra massebevisstheten er litt svakere, litt stillere, når folk flest ikke er ute enda. Det er ikke så mye trafikk. Det er en fin tid på morgenen, og om ikke annet, kan en se på at sola står opp. Det er i seg selv fantastisk, denne kjølige, tidlige morgenen rett før sola begynner å bryte fram over horisonten. Det er Mesterens tid. Det er en vakker Mester-tid.

Mesteren satt på parkbenken. Han hadde selvfølgelig kaffen sin, og han hadde et par croissanter. Det var hans stille tid borte fra studentene. Han elsket studentene, elsket å jobbe med dem, men det var slitsomt. Det var en masse frustrasjon ved å jobbe med studentene, for enda så mye de egentlig ville ha realiseringen sin, var det noe som holdt dem tilbake. Det var denne menneskelige delen som faktisk prøvde å holde dem tilbake, så det var til tider slitsomt, selv for Mesteren.

Men denne spesielle morgenen, med sola som kom opp over horisonten, visste Mesteren at det ikke ville handle om studentene hans, ikke om andre mennesker, det ville handle om hans egne aspekter. Han visste at det ville bli en travel morgen, for denne parkbenken var der alle Mesterens aspekter visste hvor de kunne finne ham. De visste at hvis de ikke kunne finne ham noe annet sted, i klasserommet, eller i drømmene om natta, kunne de finne ham på denne benken. Det var på en måte her han åpnet opp, gjorde seg tilgjengelig for aspektene. Og det er her historien om parkbenken skjer.

Og denne spesielle dagen i Parkbenk historien, kom Mesterens mørkeste aspekt, som han bare kalte for «Mørk», ingenting annet, dette aspektet kom inn. De snakket ikke med ord. Mesteren hørte ikke Mørk som ord som ble sagt, for faktisk så er Mørk, dette skikkelig ekle aspektet, en kan si at det er så avansert, så psykisk og egentlig så mye del av Mesteren, at det ikke er behov for ord. Noen av de andre, som jeg vil kalle lavere aspekter, eller mindre komplekse aspekter, ville snakke til Mesteren med ord, men Mørk trengte ikke ord.

Mesteren kunne føle Mørk komme inn, for alt ble kaldt. Det føltes som et vakuum. Han kunne føle suget. Denne mørke energien er slik.

Og med en gang Mørk kom inn, begynte Mørk med overgrepene – igjen, det var ikke språk, men det var følelser som ble overbrakt. Mørk sa; «Din sprø, gamle drittsekk. Her sitter du på en parkbenk og tror du er opplyst, tror at du lærer andre noe.» Det er slik de mørke aspektene fungerer. De vil degradere deg. De vil få deg til å tvile på deg selv. De vil rive deg i småbiter. De kjenner det mørkeste i deg. De vet hvordan de skal trykke på knappene. De vet hvordan de skal degradere deg.

Men Mesteren bare satt der. Mesteren drakk litt kaffe – og det føltes godt, for det var litt kjølig ute denne morgenen – han drakk litt kaffe og fulgte med på de fantastiske strålene fra sola som begynte å komme opp over horisonten. Mesteren prøvde ikke å unngå Mørk, prøvde ikke å late som om han ikke var der, men Mesteren lar aldri dette mørke, mørke aspektet av seg selv plage seg. Han var Mesteren. Han var observatør av alle disse historiene som pågikk, som fremdeles pågår, selv om han var Mesteren.

Mørk fortsatte med overgrepene og sa; «Du bare sier til deg selv at du er opplyst, men det er du egentlig ikke. Du sier til deg selv at du er bedre enn andre, men du er faktisk verre.» Mørk sa; «Jeg kjenner historien din. Jeg kjenner alt det gale du har gjort. Jeg kjenner alle de skitne, små hemmelighetene dine. Jeg vet det, og hvis jeg kunne fortelle det til andre du kjenner, hadde de aldri, aldri gått på skolen din, lyttet til ordene dine, for du er bare et avskyelig menneske, og alt dette med Mester, alt dette med opplysthet er bare en enorm tildekning av den løgnen som du er.»

Noen av dere har kanskje hørt disse ordene fra tid til annen, men Mesteren trakk pusten dypt, tok enda en bit av croissanten, drakk enda litt kaffe, lot det ikke plage ham i det hele tatt. Han lyttet. Han følte det. Han visste at Mørk var der, men han lot det ikke plage seg det minste.

I denne historien fortsetter og fortsetter Mørk, og i historien ser Mesteren på joggere som løper forbi, og en hund som kommer med en ball, og Mesteren er fullstendig engasjert i alt annet, og hører og ser fremdeles Mørk.

Det virkelige poenget i denne historien er – et veldig viktig poeng – er at vi har Mesteren her og mennesket, som med menneskelige uttrykk ville si; «Vel, hvis Mesteren er opplyst, hvorfor er da alle aspektene der? Hvis Mesteren er så opplyst, ville det vel ikke lenger være noen Mørk? Ville ikke det være helbredet?» Og svaret er så absolutt nei. Dette er OG, og det er der hver og en av dere befinner dere.

Dere er Mesteren som sitter på parkbenken, nyter en kopp kaffe, ser på sola som kommer opp, har noe å spise, nyter den lille hunden, alt. Dere føler dere fullstendig i det en kan kalle fred, fullstendig frihet. Du er det Frie Selvet, og dette menneskelige selvet er fremdeles der. Vi prøver ikke å fornekte det. Vi prøver ikke å eliminere det. Vi prøver ikke å komme over mennesket eller mørket eller noen av de andre aspektene. Vi er OG.

Mesteren sitter der, hører dem, føler dem. Mesteren sitter der, for han vet at alle aspekter, mørke og lyse, store og små, de vet hvor de kan finne ham. De kommer hit simpelthen for å være i Mesterens lys. Selv Mørk kommer dit. En kan si at Mørk er en plaget del fra et annet liv. Det spiller ingen rolle. Alt er i Nuet akkurat nå. Mørk er en virkelig del av Mesteren og av deg, slik som lys, slik som barneaspektet, slik som de religiøse og spirituelle aspektene, slik som alle aspekter. De er alle del av deg. De er alle del av denne vakre historien.

Realisering er at du er Mesteren som sitter på parkbenken og mennesket og det mørke og det fryktfylte og det lykkelige og det kreative og det kjedsommelige. Og når du tillater deg å simpelthen sitte her som Mesteren, som observatøren av alle disse aspekten, av all denne bevegelsen og oppstyret, av alle disse delene av historien som prøver å finne seg selv, når du kan sitte her i dette og øyeblikket; «Jeg Er og Jeg Er Mesteren,» ikke prøve å kvitte deg med noen av aspektene, noen av de tidligere eller fremtidige livene, ikke prøver å nå et eller annet høydepunkt av opplysthet, simpelthen være her også som Mesteren, det er da du kan trekke pusten dypt og feire deg selv. Det er da du kommer til forståelsen av «Jeg Er og Jeg Er.» Du er Mesteren. Du har bare ikke tillat deg selv å sitte her og være det.

Ja mine kjære venner, enda så mye Mesteren i boka er Mesteren, enda så mye som Jeg Er en Mester, er det fremdeles tidligere og fremtidige aspekter. De er der fremdeles. De er egentlig ikke fastlåst lenger, men de er der fremdeles. Mesteren lar ikke det plage seg. Mesteren bruker ikke det for å si; «Vel, jeg er ikke en Mester hvis de fremdeles er der.» Den sanne Mesteren sier; «Jeg Er og Jeg Er,» og det er skjønnheten i historien om Mesteren og parkbenken. Dette har sammenheng med det vi snakket om i begynnelsen av sesjonen vår i dag. Tid begynner å løse seg opp, og du sitter her som Mester i ditt eget liv, bare observerer. Prøver ikke å forandre noen av aspektene. Du sitter her. Det i seg selv har en dyp effekt på hvert eneste av disse aspektene, enten de er fra et tidligere liv eller et fremtidig liv. Det gjør dem plutselig til Mesteren som sitter på deres parkbenk i deres liv i den historien. Plutselig er det ikke bare du alene som sitter på parkbenken din som Mesteren, men plutselig blir også alle tidligere og alle fremtidige liv Mester. Da forandres alt.

Som Tobias sa for lenge siden; «Fremtiden er fortiden helbredet.» Jeg sier det litt annerledes; at alle liv forstår Mesteren fra dette livet. Det blir overbrakt ut, det stråler ut til alle liv, og disse livene som er fastlåst i mønstrene sine, som er fastlåst i tiden sin, begynner plutselig å transformeres.

Parkbenk Merabh

Så la oss gjøre det akkurat nå. Sitte på parkbenken …

(Musikken begynner)

… her, i denne vakre juletiden i Crimson Circle Connection Centre. La oss trekke pusten dypt, og la oss selv nå være Mesteren som sitter på parkbenken en strålende dag.

Og ja, noen av disse aspektene vil komme hit. De kommer når du på en måte er stille slik som dette. Enten det er et mørkt aspekt eller et lyst, så kommer de. Og som Mesteren bare observerer du dem. Du er bare bevisst. Ikke prøv på å veilede eller helbrede dem. De er i historiene sine. De gjør tingene sine.

Noen av dem vil skrike til deg. Noen av dem vil prøve å suge seg på deg.

Noen av dem vil være veldig forsagte over å være i ditt nærvær. Andre vil sitte ved siden av deg i timevis, ja, dagevis om gangen.

Noen vil komme for å be om svar; «Hva er svaret Mester?»

Noen vil ønske en magisk eliksir, noe som kan transformere dem til et supermenneskelig vesen med alle svarene og all makten.

Det er da du bare sitter på denne parkbenken, «Jeg Er den Jeg Er». Det er faktisk å tillate alle disse aspektene, alle disse tidligere og fremtidige selvene.

Du behøver ikke å slåss med dem. Du behøver ikke å prøve å helbrede dem. Du forstår; «Ah! Alt dette er bare deler av historien min. Dette er bare deler av meg. Men Jeg Er og Jeg Er.”

Det er ikke noe behov for å prøve å forandre dem eller fikse dem, enda mindre fikse deg selv. Overhodet ikke noe behov. Du er Mesteren på parkbenken.

(Pause)

Du vil kanskje få et aspekt som kommer og begynner å snakke om mål og planlegging. Enda et aspekt som kommer og sitter på parkbenken som snakker til deg om spirituell søken. Enda et aspekt som kommer, og det er som et spøkelsesaktig aspekt, det fortsetter å spille om igjen historier med å være offer, plaget fysisk og mentalt.

Du prøver overhodet ikke å forandre dette. Det er da du trekker pusten dypt og forstår at du er Mesteren. Du er Jeg Er. Alle disse er bare historier i en bok. En myriade av historier. De behøver ikke å forandre dem.

Faktisk så er sannheten, i alle disse historiene, hvert eneste av disse fastlåste, sårede eller til og med lykkelige, sorgløse historiene, at de kommer til å forandre seg selv. De kommer til å omskrive historiene sine. De ventet bare på at Mesteren skulle komme, Mesteren som var så tildekket, så fortapt i støyen. De ventet bare på at denne Mesteren skulle sitte på parkbenken. Og nå er du her.

Ikke la alle disse stemmene lure deg. Ikke la disse stemmen fortelle deg at du fremdeles har en vei å gå. Det er bare aspekter. Du er Mesteren på parkbenken.

(Pause)

Du bare observerer alle disse historiene som flyter inn og ut. De ventet bare på Mesteren.

Og, som jeg liker å si; «Når Mesteren kommer frem, begynner historiene å forandre seg.» Når Mesteren kommer frem, kan alle historiene endelig forstå at de kan forandre seg til det de vil.

Så la oss bare sitte her. La oss bare sitte her en stund. Jeg vil at du skal føle hvordan det er å være Mesteren. Ja, du vil kanskje høre stemmer, stemmene vil kanskje dekke over vitenen, mesterskapet. Du vil kanskje føle at dette aspektet av tvil kommer inn, prøve å sitte på parkbenken. Du vil kanskje føle Mørk komme inn. Det er greit. Bare sitt her på parkbenken som Mesteren.

(Pause)

Jeg beklager at det til tider har vært veldig vanskelig, veldig strevsomt. Jeg beklager at dere har måttet holde ut noen av de dype, dype utfordringene. Jeg antar at det kommer sammen med legemliggjort opplysthet. Det kommer sammen med å være blant de første, være pionerer. Jeg vet at det til tider har vært vanskelig.

Jeg ser hvem du egentlig er, selv når du ikke ser det i deg selv.

Jeg ser Mesteren som allerede er der inne, selv om du tror at du prøver å bli Mester.

Jeg ser hvor brutalt harde historiene til tider er. Brutalt harde. Men jeg vet også at ingen historie noensinne er innelåst i seg selv.

Jeg ser hvordan du sette alle disse historiene fri, alle disse vanskelighetene og utfordringene. Jeg ser hvordan du tillater.

La oss trekke pusten dypt sammen her på parkbenken, Mesteren som bare nyter livet. Mesteren som til og med tillater aspektene fra fortiden og fremtiden å komme hit.

La oss trekke pusten godt og dypt sammen.

Og med det; God Jul til alle, og til alt er vel i hele skapelsen.

Takk kjære Shaumbra. Det er en glede for meg (applaus).

God jul til deg fra Gunn, Evy og Inge. Det er en glede for oss å gjøre dette tilgjengelig på norsk for deg.

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.