CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Transhuman Serien

SHOUD 3 – av ADAMUS SAINT-GERMAIN, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
5 november 2016
www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av St. Germain.

Det er godt å være tilbake her hos vennene mine, tilbake i Crimson Circle Connection Center. Ah! Tilbake i denne vakre energien som dere alle skaper, tilbake hos alle dere som er online. Ah!

Dere er så visst venner. Jeg har undervist, jeg har jobbet sammen med mange, mange opp gjennom årene, opp gjennom århundrene. Jeg har undervist på Mysterie skolene. Jeg har undervist i de hemmelige samfunnene. Andre har kanalisert meg tidligere, men ingenting er helt som denne gruppen, ingenting helt som alle dere. Shaumbra, dere er en sjelden rase, en interessant rase (litt latter), rebeller og pirater, og det elsker jeg. Jeg elsker det, og i dag, vel, vi skal gå inn i den energien.

Jeg har aldri tidligere hatt noen som kanaliserer meg som er kledd som motorsyklist, og jeg antar det er bra. Jeg antar, dere vet, dere kunne hatt på dere munkekutte, jeg antar det kunne vært en dress, men det er det jeg elsker ved denne gruppen. Ah! Så seiglivede, så fulle av humor, selv i noen av de tøffeste øyeblikkene. Og dere går gjennom en av de beste, og en av de tøffeste tidene akkurat nå, og dere kan likevel smile. Dere kan likevel komme. Jeg vet at dere kommer på grunn av kaffen og gratis mat, men la oss bare late som om dere kommer på grunn av alt annet.

Når jeg snakker om kaffe, hvor i helvete … (publikum sier «den er rett bak deg»). Rett bak meg? Blir den ikke servert på skikkelig vis? Linda, kan du gi meg kaffen min? (Litt latter).

LINDA: Det var min feil. Det var jeg som gjorde det. Den var her.

ADAMUS: Åh! Takk. Dere forstår, dere forstår, jeg vil at dere skal se dette igjen. La oss gjøre det igjen. Nei, det er … følg med på hva som skjer i den energiutvekslingen som oppstår. Gi og ta imot, kjærligheten og takknemligheten (mer latter når Linda lager grimaser). Jeg vet at dette er … (mer latter når Linda går ned på kne). Hun mobber meg. Hun mobber meg, og det er Adamus som snakker, ikke Cauldre. Hun mobber meg. La oss gjøre det igjen. Jeg vil at dere skal … (publikum sier «Åhhh!») Nei, jeg …

LINDA: Ikke dra det for langt.

ADAMUS: Ah! Det er et veldig viktig poeng her – veldig viktig poeng – for hver og en av dere. Det handler ikke bare om at Linda er i kjærlig tjeneste. Men jeg vil at dere skal følge med på energiutvekslingen (mer latter når Linda nekter å gi kaffen tilbake til ham).

LINDA: Kan du være grei?

ADAMUS: Jeg gjør et poeng her som hver og en av dere kan bruke i livene deres.

LINDA: Bare en Mester kan være i tjeneste (hun holder fremdeles kaffen unna ham, litt mer latter). Jeg gjør ikke disse tjenertingene.

ADAMUS: Jeg gjør et veldig viktig poeng, og dette går fort nedoverbakke (mer latter). Ok, la oss spille det igjen. Sett den her. Sett den her. Kom igjen. Kom igjen, sett den her. Ok. Og når vi snakker om mat og kaffe, hvor er kaffen min?

LINDA: Åh, Adamus! Åh, Adamus! Her er den.

ADAMUS: Og nå, frys. Følg med på energiutvekslingen (latter når de demonstrerer). Å, nei, det er en vakker energiutveksling som skjer. I stedet for at kaffen bare står der på bordet og du må ta den selv, er det faktisk noe ganske elegant, veldig hellig i en energiutveksling. Så jeg bruker det …

LINDA: Kan jeg servere deg en gang til? (Mer latter).

ADAMUS: Jeg bruker dette som et poeng … nei, du kan sette deg nå (latter). Jeg bruker dette som et poeng for hver og en av dere, et veldig, veldig viktig poeng. Når det kommer til dere, når det blir brakt til dere og servert dere, legg merke til energiutvekslingen. Vær bevisst på den.

Veldig mange av dere har på en måte vært blokkert fra å ta imot, fra å tillate. Det vil komme til dere på veldig vakre, nye måter. Ta imot det. Vær bevisst på energiutvekslingen. Hvis det kommer gjennom en annen person, kjærligheten, beundringen, æren, det å være i sann tjeneste …

LINDA: Nei, jeg elsker deg! Jeg elsker deg! Jeg beklager.

ADAMUS: … når det kommer til deg.

LINDA: Jeg beklager. Det er … det svarte læret som får meg i ulage.

ADAMUS: Og tillat deg så å ta imot uten skyld eller skam. Det er et veldig, veldig viktig poeng i alt dette, for det kommer. Det er her. Ta imot det. Ikke bare la hva det nå måtte være komme til deg, som om det står på et bord et eller annet sted, ligger på loftet eller i garasjen, La det komme helt fram til deg. La energi tjene deg. Ikke bare gå og gripe tak i din egen kopp, det er ikke å virkelig la energi tjene deg. La den tjene deg. La den tjene deg.

Dette er en slik vakker måte å begynne dagen på, for i dag skal vi gå inn på gamle mønstre. Vi skal bryte gjennom disse. Et gammelt mønster er for eksempel å hente din egen kaffe. Mange av dere gjør det hver morgen, men det er også kaffe – energi, overflod – som vil komme til deg og du bare tar yndefullt imot det (han gir kruset til Lydia på fremste rekke), og legg merke til energiutvekslingen. Nei, nei. Ta den. Drikk litt (latter).

LYDIA: (drikker litt) Mm.

ADAMUS: Ganske god.

SART: Drikk hele kruset!

LYDIA: Virkelig god.

ADAMUS: Veldig god. Jada (latter). Vil du ha din egen? Sandra, en kopp til takk. Latte? Uten fett? Kokosnøttmelk?

LYDIA: Som din.

ADAMUS: Akkurat som min. En til, Sandra. Rop (mer latter).

SANDRA: (fra det andre rommet) Ok!

ADAMUS: Hvordan hørte hun det?

LINDA: Det kommer til å bli en lang ettermiddag.

ADAMUS: Eh, det kommer til å bli en kort ettermiddag (Adamus ler).

Før vi går videre, ja, dere er så visst gode venner. Jeg har hatt det så fint med å jobbe med dere alle, og det vil jeg fortsette med en liten stund til. Det er en slik mangel på ærbødighet (litt latter). Det er en slik humor. Det er en slik skjønnhet i alt dette. Jeg – og dette er helt, helt sant – jeg drar til Klubben for Oppstegne Mestre. Det er ikke bare en historie. Jeg drar dit og de spør, for mange av dem underviser andre grupper, og de vil vite; «Hvordan går det med denne Shaumbra gruppen?» De vil vite; «Har du noen gjennombrudd?»

Noen av de Oppstegne Mestrene strever med sine grupper. De strever virkelig, for folk i gruppene er vanligvis så innelåst. Så redde for virkelig forandring. Jeg kan dra dit, på en måte som en stolt pappa, og la dem vite at vi gjør det. Vi gjør det så absolutt. Så … (noen sier «woo hoo!») Ja, takk. Et “woo woo” (nå sier publikum “Wooo!” og litt applaus).

En påminnelse

Så, en påminnelse, et poeng å huske – jeg vil sannsynligvis gjøre dette oftere i Shoudene, for vi har hatt mange ting å gå gjennom – men et poeng jeg vil dere skal huske som kommer til å være særlig relevant i disse ukene som kommer; Hvis det er noe … dette er små ting jeg har sagt tidligere, men jeg vil gjenta dem, for jeg kan på en måte føle det som kommer fram. Dette er også viktig.

Hvis det er noe i livet ditt som du ikke liker, så se skikkelig godt på det, for det er noe i det som fremdeles tjener deg. Dette er veldig grunnleggende, veldig viktig.

Noen ganger strever dere med disse tingene. Dere liker ikke mangelen på overflod. Dere liker ikke helseproblemene deres. Dere liker ikke partneren deres, eller hva det nå måtte være. Dere liker kanskje bare ikke det stinkende livet deres. Det er noe i dette som fremdeles tjener dere, hvis ikke ville det ikke vært der. Og jeg vet at jeg gjør noen Shaumbra oppbrakte når jeg sier det; «Vel, du forstår ikke. Jeg har denne sykdommen», eller «Jeg klarer knapt nok å betale regningene mine. Jeg bor i baksetet på bilen min.» Ok, se litt på det. Det er noe du fremdeles liker ved det. Det tjener deg på et eller annet nivå. Og det å gå inn i det og virkelig være bevisst på det, er tøft. Det er lettere å skylde problemene deres på dette – la oss si, mangelen på overflod – det er lettere å skylde på det, si; «Vel, jeg kan ikke gjøre hva det nå er på grunn av mangelen min på overflod.» Nei, du liker det faktisk fremdeles. Det er noe i det som du liker.

Dykk dypt inn i det. Hva er det i det som du liker? Vel, for mange av dere nå – dette passer ikke for alle – for mange av dere hindrer mangelen på overflod dere i å gjøre virkelige forandringer i livene deres. Mangel på overflod unnskyldninger som dere fortsetter å holde fast ved, tillater dere å ikke tillate mer lys inn. Hva-det-nå-er – dere kan fylle ut resten, dere vet, dere får hodepine hele tiden, la oss si at det er unnskyldningen – ok, det tjener deg på et eller annet vis. Hvis ikke ville den ikke være der. Dette er et grunnleggende, en kan kalle det et universelt prinsipp. Det er veldig, veldig enkelt.

Sykehusene, legekontorene, alt er fullt av køer av mennesker – kø på kø, massevis av mennesker – med unnskyldninger. Køer av mennesker som prøver å finne svar, men som egentlig ikke prøver å finne svar, som egentlig så absolutt ikke prøver å finne svar. De prøver å finne unnskyldninger.

Hvis det er noe i livet ditt du ikke liker - dette er ingen dom - men hvis det er noe du ikke liker, finn ut hvordan det fortsatt tjener deg. Spør deg selv; vær Mesteren og spør deg selv: "Hvordan tjener dette meg fortsatt?" Hva er det som du ikke liker. Oh, til Lydia (Sandra bringer henne kaffe), og det er tre dollar (latter og publikum sier "Ohhhh!"). Jeg tuller.

SART: Sett det på et kredittkort (Adamus ler).

ADAMUS: Så la oss trekke pusten dypt på det.

Et poeng å huske disse neste tre, fire ukene til vi samles igjen, for det vil komme opp. Et eller annet, noe i livet ditt som du ikke liker, hvordan tjener det deg? Familie, forhold. Dere vet, det er veldig grunnleggende som Tobias sa for mange år siden. Dere har helseproblemene deres, dere har problemene med overflod, og dere har problemene med forhold – og egenverdi, men egenverdi er det som fører til de andre tre – hvordan tjener det deg fremdeles? Og det gjør det, og ikke si til meg, ikke si til deg selv «jeg vet ikke.» Det er ikke akseptabelt. Det er der av en grunn. Så, for en vakker start når det gjelder hvordan energi tjener deg (han drikker litt kaffe) Ahhh!

 Kroppsproblemer

Hva har foregått siden siste samling? Vel, jeg vil si at det største som har foregått når det gjelder mange av dere – ikke alle, men mange av dere – problemer med kroppen (noen sier «Å, ja»). Problemer med kroppen. Smerter i kroppen, kroppen som oppfører seg merkelig, kroppen som gjør snåle ting, noen av dere tror at dere får hjerteinfarkt og kommer til å dø midt på natta. For noen av dere er kroppen doven, kroppen responderer bare ikke, og hva skylder dere på? Meg selvfølgelig (latter). Jada, takk! Alder. Alder. Jada, selv de av dere som er tjue. Å, jeg ser ingen tyveåringer her. Tjuefem? Alder. Å, det er bare “jeg blir eldre”. Nei, det er det ikke. Vær så snill, uansett hvor gammel du er, hvor ung du er, dette har ikke med aldring å gjøre. Det er for enkelt å skylde på aldring. Det er intensiteten på forandringene dere går gjennom. Intensiteten i forandringene.

Vel, dit dere skal som legemliggjorte Mestere – du er så nydelig (til Edith) – som legemliggjorte Mestere på denne planeten, krever en masse forandringer. Forandringer i Bevissthetskroppen, som omfatter den fysiske biologien. Dere bringer inn helt nye nivåer av bevissthet og lys og energi i kroppen deres.

De fleste av dere har forløst mye – kanskje ikke alt, men mye – av de gamle nedarvede energiene som var i kroppen. Dere har fremdeles noe som jeg kaller karmaenergier i kroppen – deres egne – men de var på ingen måte like betydningsfulle som det nedarvede. Hvis du ikke har hørt på Frihet fra Forfedrene, så vær så snill å gjøre det. Hvis du ikke har råd til det – hvor mye koster Ancestral Freedom (Frihet fra forfedrene)? Fem, seks hundre dollar? Hvor mye? (Noen sier “jeg tror det er tre hundre, er det ikke?”) Tre hundre.

LINDA: Nei!

ADAMUS: Hvor mye?

JEAN: Syttifem.

ADAMUS: Syttifem dollar! Tar dere ikke mer for det? Hvis du ikke har råd til $75 for nedarvet karma, så bare se på problemene deres med overflod (latter). Eller se på kredittkortet, jada. Det er virkelig noe av det største du kan gjøre for deg.

Dere har – de fleste av dere – har nå gitt slipp på disse nedarvede greiene. Det var dette dere var bygd på. Det er det kroppen er bygd på – gamle, nedarvede problemer. DNA, vev, alt annet. Dere gir slipp på dette. Nå går kroppen gjennom et nivå av forandring som bokstavelig talt tillater mer lys og mer bevissthet.

En kan også si at det som skjer, er at integrasjonen skjer akkurat nå i Bevissthetskroppen der … forestill dere en slags vakker glødende Jeg Er ball, og den fysiske biologien deres som var atskilt, som på en måte tilhørte forfedrene, og sinnet, som gudene må vite hvor det kom fra, og alt annet på en måte integrerer, blir brakt inn i helheten til Bevissthetskroppen, til det punktet da – som jeg tidligere har sagt – du egentlig ikke føler forskjell mellom den fysiske kroppen, sinnet, vitenen, bevisstheten. Alt blir integrert.

Det dere har gått gjennom særlig disse siste tre eller fire ukene, var i kroppen. Åh! Og det er tøft. Det er tøft, for dere er såre, dere har ikke energi, noe begynner å bli veldig, veldig smertefullt. Kroppen reagerer ikke slik den pleide, og jeg følger selvfølgelig med. Jeg ser at mange av dere putter tilskudd i munnen. Mange av dere prøve nye remedier i en eller annen form. Kan dere bare la dette være, hvis dere vil, bare et par uker? Slutt med alle disse tilskuddene.

Alt dere sier til kroppen er; «Det er noe galt med deg kjære kropp, så jeg skal stappe deg full av vitaminer eller kaktusjuice eller piller» eller hva det nå er. Noe av det jeg har sett er veldig merkelig. Veldig merkelig. Faktisk så burde dere legge ut noe på Facebook, i de sosiale mediene – «Det merkeligste jeg tok på min vei til mesterskap» - for det er noen merkelige ting, ting jeg aldri ville ha stappet inn i kroppen min hvis jeg hadde en fysisk kropp, og dere stapper det inn i deres og sier «det er naturlig». Vel, nei. Det er skitt! (Latter). Og det smaker stygt, og det gjør merkelige ting med kroppen. Det gjør virkelig det.

Dere har en elegant, yndefull, noen ganger smertefull prosess som pågår akkurat nå. Ikke rot det til. Få dere ekstra søvn. Det er sannsynligvis noe av det beste jeg kan anbefale, ekstra søvn, og jeg vet at dere har sovet masse uansett, for om natta når du, sinnet ditt, det menneskelige sinnet stenger litt ned, kan kroppen gjøre det den skal gjøre.

Denne prosessen som dere går gjennom akkurat nå med å komme dere bort fra den nedarvede biologien og bringe alt inn i Bevissthetskroppen – vi hadde et lite møte i Klubben for Oppstegne Mestre. Vi så på og sa; «Hvor lang tid tar det vanligvis for noen å gå gjennom hele denne prosessen?» Og vi kom frem til et tall på 179 år (noen sier «Whoa!») Vel, vi synes faktisk det var ganske kort tid. Ethundreogsyttini år, hvor mange inkarnasjoner? Sannsynligvis tre.

Vanligvis 179 år for å gå gjennom dette uten å først bli sprø. Og dere gjør det på hva? Kanskje tjue år? Eller mindre for noen av dere, litt mer for noen av dere. Dette er ikke noe kappløp, men dere forstår, dere går gjennom det i et slikt tempo at det kommer til å påvirke knærne deres og ryggen og nakken og skuldrene og tarmene og hjertet og leveren – det store, leveren – og nyrene. Det kommer til å påvirke alt. Det tar det ut av gamle mønstre og rejusterer det. Men det er virkelig en naturlig prosess. Det skjer naturlig, yndefullt.

Dere kommer ikke til å dø. Dere har ingen sykdom. Det er ingenting galt med dere. Dere kan gå til legen, slik noen av dere har gjort, dere går til legen, håper nesten at legen finner noe, for hva da? Da kan dere få medisin for det og late som om det forsvinner, og det gjør det egentlig ikke. Dere går til legen, og legen sier; «Um, faktisk, um Elizabeth, um, vi har tatt alle testene, dere vet dag på dag med tester, og vi har faktisk ikke funnet noe galt. Men jeg skal uansett gi deg en resept. Du kan gå til dr. Sinnsen, psykiateren i stedet.» Hint, hint, woo, woo, woo! (Gestikulerer at «du er sprø», humrer).

ELIZABETH: Sier du det?

ADAMUS: Mwah! (Han gir henne et kyss). Du er så vakker. Dere vet, hvis dere kommer hit, må dere spille. (Mer latter).

Så noen av dere har gått til legen, og legen sier; «Vel, det er ingenting galt i kroppen din», for det er det ikke, og vanligvis finner de ingenting. Nå må vi ta advarselen.

LINDA: Åh. Dette har bare underholdningsverdi. Dette er ikke medisinske råd.

ADAMUS: Takk. Og nå blir dette ignorert (litt latter), så dere har gått gjennom kroppstingene, og jeg vil si at det største jeg har observert hos dere – verking overalt. Overalt. Fra topp til bunn, side til side. Verking overalt. Dere vet, det er annerledes når det bare er en del av kroppen som verker, la oss si ryggen, og så fokuserer dere alt der. Men jøss. Hva gjør dere når hele kroppen verker? Øyenvippene verker (latter).

LINDA: Rødvin.

ADAMUS: Det er som om alle deler ikke bare har en skarp smerte, men en slags “ughhhh!” smerte. Hva gjør dere?

Så vær så snill å forstå hva dette er, dere går egentlig gjennom en metamorfose, en transformasjon i kroppen mens dere er her (noen rekker handa i været). Et øyeblikk. Og andre ganger bare ingen energi i det hele tatt, ingen i det hele tatt. Den liker jeg. Det er en av favorittene mine, for dere sier «Jeg klarer ikke en gang å komme meg opp. Jeg ligger på sofaen og ser på … jeg vet ikke hva jeg ser på (latter). Uhh, det er valget. Jeg klarer ikke en gang å komme meg opp. Jeg har ingen energi.» Det liker jeg veldig godt, for det får dere ut av denne tåteflasken med gammel energi, med å gå til de samme gamle stedene for å få energi.

Når dere er i denne tilstanden og det er som om «Å, herregud, det er ingenting igjen», det er da dørene åpner seg, det er da energi kommer inn for å tjene dere på en annen måte. Dere kommer dere av den gamle måten for å få fysisk energi innenfra og utenfra. Og jeg vet at mange av dere har spist ganske merkelig i det siste og så fått skyldfølelse. Det gjør dere ikke noe godt. Spis sprøtt hvis dere vil. Javisst, spis sprøtt, eller som noen av dere, ikke i det hele tatt. Men det er kroppstingene som har vært det store i det siste.

Det vil fortsette en stund, men dere vet, det er en slik lettelse når dere vet hvorfor det er der. Det handler ikke om deg. Det handler om denne vakre prosessen som dere går gjennom, bringer lys inn i kroppen, blir lyskropp, og det er akkurat det dere gjør. Vi skal gjøre en merabh om en liten stund – vi skal begynne med en merabh – bare slik at dere kan føle hva som egentlig skjer og ha det greit med det, slutte å bekymre dere for det. Jada, dere vil få noen lave, gammel energi dager. Men dere kommer til å få, og noen av dere har allerede hatt det, veldig høye – vel, høy er ikke det riktige ordet – ekspansive Ny Energi kropps-dager. Spørsmål.

HENRIETTE: Kan du være snill å snakke om det som skjer …

ADAMUS: Jeg skal få Linda til å gi deg mikrofonen.

LINDA: Ok.

HENRIETTE: Kan du være så snill å snakke om det som skjer i sinnet, i kraniet? Med andre ord, min opplevelse … jeg setter pris på det om du snakker om dette i dag.

ADAMUS: Akkurat.

HENRIETTE: I det daglige arbeidet mitt, jeg mener, en må bruke sinnet og planer og logistikk og alt dette.

ADAMUS: Javisst.

HENRIETTE: Og en må være i det. (Knips! Knips!)

ADAMUS: Akkurat. Egentlig ikke.

HENRIETTE: Jeg synes …

ADAMUS: Ja, men egentlig ikke (det er høylytt feedback i bakgrunnen). Kroppsproblemer (latter). Ja.

HENRIETTE: Jeg synes det føles som om jeg er i en merabh når jeg er i dagliglivet mitt. Du vet, noen ganger på dagen mer enn andre ganger.

ADAMUS: Javisst.

HENRIETTE: Men greit, for eksempel, når jeg er i en merabh …

ADAMUS: La oss … oppsummer.

HENRIETTE: Når jeg er i en merabh, føles det som om hjernen min blir massert. Som om den bare blir vasket, klarert, jeg vet ikke, omgjort, noe slikt. Hvorfor skjer dette når jeg er midt oppe i å gjøre noe der jeg må ha …

ADAMUS: Vel, nei.

HENRIETTE: Hvorfor?

ADAMUS: Jeg vil ikke gå inn på sinnet i dag. Denne dagen er mer en kroppsdag. Sinnet blir … (Adamus humrer). Ehhh, sinnet er et helt annet problem. Hva synes du er lettest å gå gjennom, kroppsproblemer eller sinnsproblemer?

HENRIETTE: For meg er det hips-om-haps.

ADAMUS: Ja.

HENRIETTE: Jeg føler begge deler, og jeg setter pris på at du tar det opp, men det er dette som – det er liksom; hva skjer her? Er det del av omkoblingen? Er dette del av den Nye Energien som kommer inn?

ADAMUS: Svaret er ja. Svaret er ja.

HENRIETTE: Du vet, det føles som om det er fysisk inne i sinnet, inne i kraniet.

ADAMUS: Jeg vil si at det er hardere å gå gjennom kroppsproblemer. Hvis kroppen gjør vondt, hvis den har smerter, hvis du plutselig stresser fordi du tror du har kreft og diabetes og alt annet samtidig, stopper det deg. Det stopper deg ganske fort. Sinnet skal vi ta for oss senere, det er på en måte noe annet. I dag ville jeg ta for meg kroppen.

Merabh for kroppen

Så la oss gjøre en kort merabh. Før vi går inn i resten av samtalen vår i dag, la oss gjøre en kort merabh for denne fysiske kroppen din. Fint. Og vi kommer til sinnet, men en ting om gangen. Jepp.

Og Cauldre ber meg om å spørre dere hvordan temperaturen er her inne? (Publikum sier «kaldt») Kaldt. La oss skru litt opp. Er det et likhus her inne eller noe slikt? (Litt latter). Det er liksom; «vi snakker om kroppen, og så fryser dere dem ut.» Ok.

(Musikken begynner)

Å, Cauldre ber meg om å sette meg i stolen. Men jeg vil ikke sitte, men jeg setter meg (mer latter) ok.

La oss trekke pusten godt og dypt. Pust godt og dypt.

Så kroppen går gjennom utrolige, utrolige nivåer av forandring akkurat nå. Det er faktisk ingenting galt med kroppen, ingenting galt. Den går bare gjennom forandringer som ville tatt 179 år, lineære år.

Jeg vil at dere en liten stund skal føle hva dere faktisk gjør akkurat nå ved å tillate disse forandringene, en masse forandringer. Jeg vil kalle det for «pushe grensene» former for forandringer.

Føl inn i kroppen din, selv med dens verk og smerter eller lav energi eller hva dere enn tror foregår. Føl inn i kroppen og hva som egentlig foregår. Dere forstår, dere forholder dere til det som foregår på overflaten – verking overalt – men føl inn i det som egentlig skjer i biologien din.

Et nivå av hittil ukjent forløsning i et enkelt liv.

(Pause)

Forløsning av gamle mønstre.

(Pause)

Et hittil ukjent nivå av å bringe inn nye energier, energier for å tjene deg.

(Pause)

Som med kaffe-eksempelet, la disse energiene komme til deg. Gi seg selv til deg, gi seg selv til biologien din, og du aksepterer, tillater utvekslingen av energier fra det som har vært en veldig, veldig gammel plattform for biologi, gammel, nedarvet plattform. Gir slipp på dette, og aksepterer disse nye energiene som kommer inn, akkurat som kaffe-eksemplet vårt.

Ja, la dem komme til deg – du må ikke gå ut og lete etter disse energiene – la de komme til deg, og så aksepterer du dem. Din egen biologi.

(Pause)

«Jeg Er Her. Jeg Er Her i denne lyskroppen som er min. Jeg Er Her med den nye biologien som ikke bare er fysisk lenger, og på ingen måte like sårbar for alle kreftene på utsiden, på ingen måte like utrygg som den gamle biologien», for nå er den din. «Jeg Er Her i denne Bevissthetskroppen.»

(Pause)

Jeg antar at jeg faktisk startet hele denne prosessen for noen få måneder siden. Det dere har gått gjennom denne siste måneden, har jeg på en måte puffet i. Og så følte dere det. Jeg sa at døden er en illusjon, og det er den. Det er så visst en transformasjon, en overgang, men døden – som betyr at dere ikke er her lenger, dere har dratt, dere er et annet sted, at du ikke er deg lenger – nei. Overhodet ikke.

Så jeg startet da jeg snakket om at døden er en illusjon. Dere tenkte inn i det, dere følte det, og kroppen begynte også å respondere.

Døden kan bare skje for en som har den gamle kroppen, den nedarvede kroppen, men ikke den som bringer inn sin egen, er lyskroppen sin.

(Pause)

Død er et mønster for den gamle fysiske kroppen, og dit skal vi ikke. Vi skal heller ikke la kroppen gå dit.

(Pause)

Kroppen responderer på deg, på bevisstheten din, ønskene og lidenskapene dine. Og den har fremdeles sine mønstre, den prøver fremdeles å gå tilbake til det den har kjent i kanskje tusen liv eller mer.

Og så, når det ikke fungerer, når kroppen, kommer biologien til Bevissthetskroppen til lyset. Den omgjør seg selv, og det er akkurat dette dere har gått gjennom.

Jeg vet at det er ukomfortabelt, men faktisk så er det aller vakreste du kan gjøre, er å ha din egen Bevissthetskropp.

(Pause)

Jeg ville ikke snakke så mye om sinnet i dag, for det er virkelig vanskelig å til og med tillate OG av den Mesteren som du er, det er vanskelig å være i dette vakre rommet med å alltid tillate når kroppen er plaget, smertefull, verker eller skremme vettet av deg.

Trekk pusten dypt inn i dette vakre rommet, føl inn i denne biologien din.

(Pause)

Og, i stedet for å bekymre deg for kroppen eller slåss med den eller til og med prøve å overvinne den med sinnstanker, vil jeg at du akkurat nå bare skal tillate … bare tillate.

Hva som enn foregår i kroppen, hva som enn forandrer seg, beveger seg, skifter, hvilke former for effekter du får eller føler, bare tillat det med den forståelsen at du kom hit i dette livet for å gjøre noe, og du gjør det. Så enkelt er det.

(Pause)

Tillat hva som enn skjer i biologien å skje. Det er en naturlig evolusjon, det er en naturlig transformasjon som skjer når en tillater seg å være Mester; kroppen forandrer seg.

Alle vi som har gått gjennom dette vet at det er tider som er veldig ukomfortable. Men så virker det som om det plutselig forsvinner, og det er et nytt forhold til det fysiske vesenet, et helt nytt forhold, best oppsummert ved at du plutselig sier; «Dette er meg. Dette er meg!»

La oss trekke pusten godt og dypt på det.

Pust godt og dypt.

(Musikken slutter)

Det er dette som har skjedd disse siste tre eller fire ukene. Vel, for noen av dere litt lenger enn det, men det er kroppen. Kroppen. Den forandrer seg. Jada.

Så, fint. Føles det ikke bra? Åh! For en lettelse. Åh! Ååh! Jada. Fint.

Dagens spørsmål

Vel, la oss hoppe rett inn i det neste, vi vil holde ting i bevegelse i dag. Neste, spørsmål til dere. Linda med mikrofonen.

LINDA: Med glede.

ADAMUS: Ja.

LINDA: I tjeneste.

ADAMUS: Takk. Jeg elsker kaffen. Spørsmålet er, og Linda vifter med mikrofonen, alle får panikk, “jeg lurer på om de kommer til meg.”

Spørsmålet er; hva forundrer deg mest ved deg selv i dette livet? Ikke hva som forundrer deg når det gjelder verden utenfor, den diskusjonene har jeg ikke tid til. Hva forundrer deg mest ved deg selv i dette livet? Hva er det du sier «Jøss, for en overraskelse. Jeg …» Om? Vel, jeg skal la dere gjøre det ferdig. Hva overrasker deg mest ved deg i dette livet? La oss begynne.

Forresten, hvordan har du det?

JANE: Fint.

ADAMUS: Jada, bra. Føler du at det flyter i kroppen?

JANE: Det gjør jeg.

ADAMUS: Bra.

JANE: Ja, jeg føler meg ganske bra.

ADAMUS: Ja. Du har – hvis du ikke har noe imot at jeg blir litt personlig – du har gått gjennom en masse forandringer. Det var veldig mange gamle låsninger og haker inn i ting – gamle familie ting, gamle ting.

JANE: Ja.

ADAMUS: Du har gått gjennom en masse ved å gi slipp på dette. Skremmende til tider.

JANE: Ja.

ADAMUS: Skikkelig skremmende.

JANE: Jeg tror det har vært ca. seks år.

ADAMUS: Ja. Skikkelig skremmende.

JANE: Veldig skremmende.

ADAMUS: Men den tiden er, som Cauldre ville sagt det, de kommer til å være i sladrespeilet. Jada.

JANE: Jeg krysser fingrene.

ADAMUS: Ja (hun ler).

JANE: Men det fører meg faktisk til det som kom til meg først. Det er lagene. Det som overrasker meg mest er bare lagene av frykt, lagene av bevissthet, lagene av glede, lagene av sinne. Det er bare så mange lag på lag på lag, og det overrasker meg alltid at det aldri tar slutt.

ADAMUS: Ja. Hvis du skulle sette et tatt på antallet lag du har gått gjennom, hvor mange tror du det er?

JANE: Jeg kan ikke en gang …

ADAMUS: Finn på et tall.

JANE: Det føles som om jeg har hatt veldig mange liv i dette livet, og det er lag innenfor hvert liv. Så, jeg vet ikke, 2000.

ADAMUS: Fire? Å, bra.

JANE: Nei.

ADAMUS: To tusen (Adamus ler).

JANE: Nei, jeg sier lag på lag.

ADAMUS: Jeg vil si at det sannsynligvis er mer som 17000, men det er greit. Mange lag.

JANE: Mange lag.

ADAMUS: Ja. Jada. Og det er derfor det vanligvis tar 179 år å jobbe seg gjennom alt dette, for du skreller av et, og så er der enda et. Faktisk så er det demoraliserende etter en stund. Det er liksom «tar dette aldri slutt?»

JANE: Ja.

ADAMUS: «Er det flere lag? Hva er det neste? Hvilken løk må jeg skrelle?» Så vi er i en merkelig dynamikk. Alternativet er å bare – pang – gjøre alt på en gang, eller gjøre det som i et par store steg. Problemet er at det er overveldende.

JANE: Ja.

ADAMUS: Det er skikkelig overveldende. Og når Shaumbra har prøvd det – de prøver å gjøre et super-raskt, som om det er et kappløp – så befinner de seg på min side av sløret, ute av den fysiske kroppen som, dere vet, den formen for forandring. Og det er greit, men så føler de seg veldig fristet til å komme tilbake med en gang for å plukke opp der de forlot.

JANE: Mm hmm.

ADAMUS: De henger ikke rundt i de andre rikene et par hundre år slik de pleide. De føler seg veldig fristet til å komme tilbake med en gang, og dere vet, når noen kommer tilbake med det samme, vet dere hva de gjør. De velger den samme familien.

JANE: Ja.

ADAMUS: Samme familien. Det er som om, dere vet, for familien er liksom «greit, bare kom inn. Noen kommer til å bli gravide i kveld, og det kan like gjerne være deg!» (Latter). Og så kommer de rett tilbake, og så er de tilbake i et veldig gammelt mønster. Og det er faktisk som å ta ca. 20 skritt tilbake. Så, ja, det er vanskeligheten. Vi kunne gjort det mye raskere, som noen av dere gjerne vil, men det er dette med den mentale og den fysiske balansen, og det er det denne dagen i dag egentlig handler om, denne mentale og fysiske balansen i alt dette. Jada.

Så mengden av lag forbauser deg.

JANE: Ja.

ADAMUS: Ok. Hvordan har du det med disse lagene?

JANE: Det er så visst bedre nå om dagen.

ADAMUS: Ja.

JANE: Du kom med en kommentar i merabhen, når kroppen faller fra hverandre, er det vanskelig å være Mester. Det er så distraherende.

ADAMUS: Ja.

JANE: Så jeg føler at jeg har kommer ut på den andre siden når det gjelder kroppen. Så nå er jeg i stand til å komme meg gjennom ting mye lettere og med mer ynde enn tidligere. Det er ikke så mye frykt.

ADAMUS: Hvordan tjente kroppsproblemene, fantom-kroppsproblemene deg?

JANE: Uhh! (Hun sukker). Jeg mener, lag av tillit. Bare gi slipp på frykten og virkelig bare stole på meg selv og at det egentlig alltid er en løsning.

ADAMUS: Akkurat. Jeg skal stirre deg litt ned her. Og hvis det er greit at jeg sier det, det gav deg en god grunn til å ikke være først eller en av de første av de første. Det ga deg en veldig god grunn til å ikke være rett der ute. En del av deg ønsker å være rett der ute – «jeg vil virkelig være denne innovatøren, denne pioneren foran andre Shaumbra» - og det er du flink til, men du har hatt noen problemer med det tidligere. Og det var dette; «Jeg skal aldri mer gjøre det, være først», du vet. Jeg antar at den beste måten å si det på, er at du følte at du var denne kua som gikk utfor klippen (hun ler). Du var først, og alle andre fulgte deg, og ganske snart var det en hel haug av kuer nede i bunnen (litt latter). Og det er liksom; «Åhhh! Det var min feil. Jeg skulle aldri ...»

JANE: Ja

ADAMUS: Så du holdt med hensikt tilbake.

JANE: Ja.

ADAMUS: Og du har brukt de biologiske tingene for å holde tilbake, og du har så mye briljans. Og vi skal gå utfor en klippe, men i stedet for å falle som en gjeng med kuer – og noen klager allerede online, «der er han i gang med kuer igjen.» Du vet, lytt, dette er ikke PETA (?) Dette er Crimson Circle, og vi kan snakke om kuer. Og de er ikke døde, det er innbilt. De tror det.

Så, men i stedet for å falle fra klippen, svever vi. Så ikke vær redd for å være fremst igjen. Ok.

JANE: Ja. Takk.

ADAMUS: Neste. Hva overrasker deg mest ved deg i dette livet? Hva overrasker deg mest?

JIM: Da du stilte spørsmålet, var det som først kom fram for meg hvor mye jeg har undervurdert meg selv.

ADAMUS: Ah! Interessant. Hvor mye du undervurderer. Hva har du spesielt undervurdert ved deg selv?

JIM: Vel, det var som om jeg brukte en masse tid med å jobbe med å forløse, fikse, tre inn i suvereniteten min, og jeg glemte å tillate meg å akseptere den andre siden.

ADAMUS: Jepp. Hvorfor?

JIM: (Venter litt). Det sa jeg ikke (de ler og Jim sukker). Dette er egentlig ikke noe svar på det du spurte om, men jeg er redd for å ikke være spesiell lenger.

ADAMUS: Interessant.

JIM: Jeg er redd for å bli fortapt i menneskehetens hav, de går virkelig inn i det nå.

ADAMUS: Ja. Vel, jeg kan fortelle deg at du vil bli spesiell, men ikke på den gamle måten du ville ha trodd. Det er en veldig annerledes form for spesiell. Jeg vil ikke si for mye nå, men lytt til ProGnost, og du vil virkelig forstå. Du vil personlig forstå ditt neste steg. Jada.

JIM: Takk.

ADAMUS: Fint. Fint, fint.

Et av problemene for deg, for mange folk, er «Er dette virkelig? Jeg mener, er dette virkelig? Det er bare …» og det er et godt spørsmål. Det er det menneskelige selvet som sier; «Er dette virkelig? Hva er …» Du vet, det eneste svaret jeg kan gi er det svaret Tobias ga for mange år siden – «Hvis du tillater at det er det.» Er det sprøtt? Så absolutt. Så absolutt sammenlignet med den gangen. Så absolutt sammenlignet med et vanlig menneske, dette er så absolutt sprø ting.

JIM: Jeg er med på det.

ADAMUS: Akkurat, for hvis jeg fortalte deg at du ikke kunne være med på turen, det er intet mesterskap, du må vente et par liv til, du må bli værende i de gamle, menneskelige forholdene – det hadde vært et helvete.

JIM: Ødeleggende.

ADAMUS: Ødeleggende. Ødeleggende.

Og ikke bare på grunn av håpet du har lagt rundt dette, det er vitenen om at det er der. Det er ikke lengre en gulrot foran hesten, nå har du smakt på den. Du har fornemmet det, og du vet at det er virkelig. Nå er frustrasjonen at du har hatt nok fornemmelse eller smak av det, dette mesterskapet, nok glimt av det til at du vil ha alt akkurat nå. Som om; «Greit, jeg har hatt små glimt. Gi meg alt.» Og det er den morsomme linjen, den morsomme balansen i der vi er og det vi snakker om i dag. Og det er liksom; «Nå har jeg smakt det. Jeg vil ikke tilbake til den gamle måten. Jeg vil ha alt nå, men hvorfor tar det så forbannet lang tid?» Så, fint. Takk.

JIM: Vel, jeg tror at grunnen til at det har tatt meg så lang tid, er at jeg har hatt noen ganske intense opplevelser, og jeg er veldig klar på at hvis jeg hadde gjort det raskere enn jeg gjør det, ville jeg bli stekt.

ADAMUS: Du har rett. Du har helt rett, og det passer egentlig på alle her, alle som lytter. Hvis du hadde gjort det mye raskere, ville du bli stekt. Vi snakker om en veldig fin balanse mellom å brenne ut, at kroppen og sinnet brenner ut, og denne tillatelsen av legemliggjort mesterskap. Det er en veldig fin linje, og noen Shaumbra har krysset den linjen, eller de har kommet til det punktet da de bare ikke orker det lenger. Og jeg vil si noe som kanskje høres litt uhøflig ut, men de som har forlatt, kommet over til de andre rikene sammen med oss, har blitt sta, hodesterke, også nesten litt … en kan si egoistiske når det gjelder dette, og de glemte å tillate. De har jobbet med det, og så brente de seg selv ut. Jada. Bra.

JIM: Den kjenner jeg.

ADAMUS: Jada, jada. Og jeg vet at noen av dere sier; «Å, men de var så vakre og vi elsket dem og de gikk over», men de brente ut seg selv. De gikk for fort.

I tillegg til at jeg kommer inn og snakker med dere hver måned og noen ganger hver dag, i tillegg til det, er det en hel liga av vesener som hjelper. Hundrevis, tusenvis av vesener som jobber med dere bak scenen. Jeg antar at jeg står i rampelyset, står på scenen, men det er mange, mange vesener som jobber med dere. De kan ikke gjøre det for dere, men en kan si at de gir en masse energistøtte, og dere vil møte dem til riktig tid. Men det dere gjør er monumentalt – monumentalt – og det er så visst ikke for slike med svakt hjerte.

Bare fortsett. Hva er det ved deg selv som har overrasket deg mest i dette livet?

GEORG: Det største for meg har vært at jeg brøt med forfedrene mine.

ADAMUS: Du brøt med …?

GEORG: Jeg brøt med forfedrene mine, foreldrene mine, besteforeldrene mine, og også fram til en viss tid med sønnene mine.

ADAMUS: Mm hmm.

GEORG: Dette var veldig viktig for meg, for overfloden min, jeg vil si det på den måten. Ikke bare når det gjelder penger (han ler), men også følelsen.

ADAMUS: Så, bryte med forhold.

GEORG: Bryte med forhold. Jeg vil være der for dem når som helst de vil.

ADAMUS: Akkurat.

GEORG: Men tidligere kom jeg alltid til dem, og de kom ikke til meg.

ADAMUS: Akkurat.

GEORG: Ah?

ADAMUS: Ah, ah. Ahh!

GEORG: Ja, og det var en flyt, en stor flyt av energi fra meg til dem.

ADAMUS: Riktig. Men de kom ikke til deg.

GEORG: Men ikke omvendt.

ADAMUS: Riktig. De kom ikke til deg.

GEORG: Dette er en mismatch av energi.

ADAMUS: Så de dukket ikke bare opp og tilbød deg litt kaffe, gjorde de vel?

GEORG: Som dette (Adamus tilbyr ham kaffen sin).

ADAMUS: Jada, drikk litt, du vet.

GEORG: Å ja.

ADAMUS: Det er en felles brønn her.

GEORG: Det er et felleskap (latter).

ADAMUS: Ja, bare sett i gang og drikk litt. Jada. Jada. (George drikker litt av Adamus’ kaffe). Jada. Noen andre? Vil du ha din egen kaffe? Sandra! En kaffe til.

GEORG: Ok! (Han ler og publikum ler).

SART: Sandra!

ADAMUS: Hvorfor ikke? Hallo, de har en maskin her.

GEORG: Det vet jeg.

ADAMUS: Du kan like gjerne ...

GEORG: Ja.

ADAMUS: Fint. Hvorfor forbauser det deg, å bryte forhold?

GEORG: For det var mye energi for meg å gjøre dette. Ah, og jeg var egentlig heldig som forandret noe i livet mitt. En av forandringene var selvfølgelig min kone Lydia (han ler). Vi møttes veldig sent i livene våre. Vi hadde et liv tidligere.

ADAMUS: Mm hmm. Jada. Dette er ditt andre, kanskje tredje liv.

GEORG: Og nå har vi brukt årevis på livene våre (han ler).

ADAMUS: Jada, jada.

GEORG: Ja, dette er det tredje livet.

ADAMUS: Tredje kona, tredje livet, jada.

GEORG: Jada, jada. Er ikke det fint, huh? (De ler begge).

ADAMUS: Så mange forhold har forandret seg. Er du ensom?

GEORG: Overhodet ikke.

ADAMUS: Ok.

GEORG: Overhodet ikke.

ADAMUS: Fint.

GEORG: Jeg er sammen med meg. Det føles bedre og bedre og bedre.

ADAMUS: Fint. Hvordan er det med helsa?

GEORG: Helsa mi er ganske bra.

ADAMUS: Ganske bra.

GEORG: Kraftfull (han ler).

ADAMUS: Ja, ja, bra.

GEORG: Kraftfull.

ADAMUS: Takk.

GEORG: Jepp.

ADAMUS: Et par til. Et par til. Det som har forbauset deg mest …

LINDA: Miss Brazil!

ADAMUS: Har overrasket deg mest ved deg selv i dette livet. Ja. Miss Brazil? Var det det jeg hørte?

LIGIA (kvinne): Nei, jeg kommer fra Brazil, og jeg tenkte liksom; «Jeg håper ikke Adamus spør meg!» (Litt latter).

ADAMUS: Jeg vet. Du vet, det gjør jeg ikke, og ingen kan skylde på meg. Det er hun som gjør det (peker på Linda). Jada, jada. Hva er det som har overrasket deg mest ved deg selv i dette livet?

LIGIA: Det er en følelse av at jeg vet ting. Jeg vet veien, men jeg går på en måte ikke den veien. Jeg fortsetter å se på.

ADAMUS: Ja, ja.

LIGIA: Jeg vet det, men jeg går motsatt vei.

ADAMUS: Hvorfor gjør du det? Jeg må … (latter). Hvorfor vil du gjøre det?

LIGIA: Det som overrasker meg slik du spurte om, er at jeg vet og så gjør jeg det ikke.

ADAMUS: Akkurat.

LIGIA: Det er det som overrasker meg.

ADAMUS: Så du visste at jeg ville spørre … du visste at du ville bli spurt, men du ville ikke at jeg skulle spørre, men så blir du spurt. Hvilken dynamikk i dette ville du ikke ha, ville du ikke føle? Og det forholder seg til alt annet som foregår – viten, men du går den andre veien. Trygghet. Det er tryggere å gå den andre veien, i stedet for med vitenen. Vitenen er på en måte som ukjent territorium. Og det er nesten tryggere; «Vel, jeg bare holder meg til det jeg hater å gjøre. Jeg holder meg til det jeg ikke liker å gjøre. Jeg holder meg til det gamle, og jeg vil bare drømme om den nye måten. Jeg vil bare drømme om viten. Jeg vil drømme om å være Mester, men, skitt, jeg går ikke dit, for hva kommer til å skje?»

LIGIA: (stopper opp litt) Hvordan vet du det?

ADAMUS: Ja. Takk. Neste. Takk.

LINDA: Neste.

ADAMUS: Takk, jeg setter pris på svaret ditt.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Siste. Hva overrasker deg ved deg selv i dette livet?

APRIL (kvinne): Jeg antar at jeg nå ville trodd at jeg hadde litt mer tålmodighet med ting. Og jeg blir mindre og mindre tålmodig for hver dag.

ADAMUS: Javisst. Vel, da er du midt i blinken (hun ler). Ja, virkelig. Du er midt i blinken. Igjen, vi snakker om alt dette i Klubben for Oppstegne Mestre, og vi snakker om det vi gikk gjennom. Og det er dette – jeg vet ikke hvor det kom fra –«du kommer til å være tålmodig og ha det enkelt med alt mulig.» Nei! Jeg har sagt det før; Mesteren en en intolerant drittsekk (latter).

APRIL: Vel, da er jeg virkelig en drittsekk, for jeg er skikkelig intolerant!

ADAMUS: Jeg forteller deg bare hvordan du er (de ler.) Og det er et strev, for du prøver; «Jeg burde være så hellig og elske delfinene og enhjørningene og være rundt alle.» Og du vet, Moder Teresa er ingen Oppsteget Mester (noen sier «åhh!») Jeg sier det igjen; Moder Teresa er ingen Oppsteget Mester, og hun har et stykke igjen. Jeg liker henne, ingen spesielt morsom dame, men … (latter). Fryktelig sans for humor, men, dere vet, hun har en vei å gå. Hun var på en måte reklame for martyrium i denne tidsalderen. Og hun gjorde en del godt arbeid, men mye av det handlet om – choo! choo! choo!(som om han pisker seg selv). Gjør det egentlig noe godt for noen?

Du vet, det jeg har lyst til å se, er at du kjører i din nye … hva slags bil vil du ha?

APRIL: Jeg vil ha en helt ny Subaru.

ADAMUS: Hva?! (Latter).

APRIL: Jeg liker ikke de andre!

ADAMUS: Er du fra Boulder?‼

APRIL: Nei! (Mye latter og litt applaus). Jeg liker ikke de andre bilene. Jeg liker min Subaru.

ADAMUS: Nei. Jeg vil ha noe imponerende. Jeg vil ha en … noen sier Tesla. La oss ta en Tesla.

APRIL: Ok. Ok.

ADAMUS: Men super delux, og med en motor som ikke høres ut som en elektrisk bil. Den har en vroom, vroom i seg, selv om den er elektrisk.

APRIL: Og kraft, ikke sant?

ADAMUS: Ja, ja. Men den bare høres imponerende ut. Og jeg vil se deg kjøre inn til et samfunn med spedalske eller et barnehjem i den aller mest strålende bilen og gå inn – ikke som dette (slik Cauldre er kledd) – men jeg vil at du går inn i strålende klær, og jeg vil at du skal ha et lys rundt deg i stedet for – (pisker) – lidelse. Det utgjør en større forskjell for folk.

Dere vet, disse folkene, barna, som i et barnehjem og slike ting, de er der av en grunn. Jeg mener, det er sjelegrunnen deres. Det var ikke samfunnet som plasserte dem der eller noe slikt. På et eller annet vis tjener det dem å være der. Hvis ikke hadde de ikke vært der. Dette er ikke rakettvitenskap. Det er ikke vanskelig å finne ut av dette. De er der – sjelen deres, mennesket deres, hva det nå er – er der av en grunn. Så det gjør ikke så mye godt for dem å se noen andre som er akkurat som dem – har problemer, mangel på overflod, problemer i livet, på knær og albuer overfor en eller annen gud som de aldri har kjent. De vil se – eller jeg tror de burde se – en ekte Mester. «Jeg Er Her. Jeg er tilstede, jeg har overflod, og vet dere hva? Det kan dere også, men dere må gi slipp på noen av denne dritten. Vi må virkelig gi slipp på noen grunnleggende ting. Den nedarvede kroppen» - vel, her er du og snakker til små barn, du vet – «Den nedarvede kroppen, den nedarvede linjen. Vet du hva – jada, du har ingen foreldre. Det er sannsynligvis bra at du ikke husker dem, for da er du ikke så opphengt i det.» Takk. (Sandra kommer med kaffe til George).

SANDRA: Jeg er oppmerksom (litt latter).

ADAMUS: Jada. Og dette med mangel på overflod, alt det andre. De trenger å se en Mester, ikke noen som er nedbrutt og lider og leker med denne menneskelig lidelse dritten. Det er en lek. Å, jeg skulle ønske vi kunne ha ProGnost akkurat nå, for jeg kommer til å slamre det hjem (latter).

APRIL: Vel, det føles som om jeg holder meg selv tilbake fordi jeg bare ikke kan gi slipp.

ADAMUS: Ja, ja, ja. Men du kan gi slipp. Vi skal gi slipp i dag.

APRIL: Ok, flott. Jeg er klar.

ADAMUS: Kan du gi slipp i dag?

APRIL: Jeg er klar for det.

ADAMUS: Ok. Virkelig?

APRIL: Det er jeg.

ADAMUS: Vel, der kom hun 90 prosent av veien. “Jeg errrrr …”

APRIL: Åh (hun ler).

ADAMUS: Hmm. La oss gjøre det igjen, “Jeg er klar.”

APRIL: Det er jeg!

ADAMUS: Fint. Fint- Ja, det er du. Det er vi alle, og vi skal gjøre det slik at dere ikke steker dere selv eller brenner opp. Men vi må på en måte ta et sprang her. Vi må på en måte ta et sprang uten å brenne ut, og det er det denne dagen handler om. Så, takk.

APRIL: Takk.

ADAMUS: Ja. Og det var det for nå. Takk for svarene deres.

Adamus’ svar

Det som overrasker meg mest når det gjelder dere alle, er hengivenheten deres, forpliktelsen, at dere fremdeles er her. Det overrasker meg. Her i rommet, dere som ser på online. Her i kroppen. Det er tøft. Det er skikkelig tøft. Og tusener har forlatt – det er sannsynligvis tusener på tusener på tusener som har forlatt Crimson Circle – av mange grunner. Det er ingenting riktig eller galt ved det, men dere ble værende for dere. Dere ble værende. Nivået deres av seiglivethet, forpliktelse, stahet er overraskende. Det overrasket meg, for da jeg kom inn etter at kjære Tobias dro, lurte jeg på «hvor langt kan vi gå med dette? Hvor mange vil forlate?» Og det kommer faktisk tilbake til den virkelige overraskelsen, som dere påpekte; vitenen. Den er der. Vitenen er veldig sterk. Vel, det skaper en frykt, dere vet at vitenen er der, men dere liksom; “La oss bare gå tilbake til den komfortable, trygge måten å gjøre ting på.»

Denne vitenen som dere har, dere har nylig sett den komme fram – nylig, de siste to eller tre månedene – og noen av dere kaller det for, åh, at dere plutselig blir synske. Dere bare vet noe før det skjer. Dere vet at telefonene kommer til å ringe. Dere vet at dere kommer til å møte på noen i butikken. Dere har bare en viten, og det er på en måte en slags klarhet som begynner å utvikle seg. Men samtidig er dere redde for det – burde dere følge dette? – for det følger en ukjent vei. Og det er derfor jeg ikke ville gå inn på det mentale i dag. Vi skal snakke om det senere, men denne vitenen begynner å komme gjennom, og jeg vil be dere om å være oppmerksomme på det. Dere behøver ikke å følge det akkurat nå, men bare være bevisste, for når dere er det, er det som et lys som kommer inn enda mer.

Så, det som overrasker meg mest ved dere alle, er at dere har holdt dere til det. Ah! Dere har holdt dere til det. Det er tøft! Det er skikkelig, skikkelig tøft. Det er enklere å være igjen et par liv eller mer. Det er enklere å ikke være de første som går gjennom det, og noen ganger er det en tendens til å ville gå og gjemme seg, men dere har holdt ut. Så vær velsignet (noen roper «jess!»). Jess (applaus).

Så, neste. Nest på dagens program. La oss få en kopp kaffe. Noen som vil ha kaffe? (Latter). Jeg sender dem rundt i dag.

SART: (Roper) Sandra!! (Mer latter).

ADAMUS: Hun burde være her og lytte til Shoudene. Hva gjør hun i stedet for? Lager kaffe.

Mønstre

Så det neste jeg vil snakke om, som går inn i kjernen av denne dagen, er at dere har hatt mange liv, og selv om du er en av de som ikke har vært her så mye, som bare har hatt noen få liv, er du likevel inne i mønstrene av liv. Når det gjelder de av dere som har vært her i tusen-pluss liv, har dere utviklet veldig klare mønstre, klare mønstre for kroppen, sinnet, alt.

Dere gjentar disse mønstrene, dere har gjentatt dem, faktisk så er det morsomme at dere i de tidligste livene deres faktisk jobbet med å skape disse mønstrene. Dere ville komme tilbake i mønstrene til den fysiske kroppen og mønstrene til sinnet. Dere ville ikke gå på veggene, så ganske snart var dere i disse mønstrene. Nå kommer dere til det punktet da mønstrene ikke fungerer lenger.

Mønstre er som aldring. Aldring. Aldring, og faktisk død. Aldring er et mønster dere bare har kommet til å akseptere – “jeg kommer til å eldes” – for dere har gjort det tusenvis av ganger. Dere er veldig kjent med aldring. Dere er ganske kjent med å gå fra fødsel og så modnes fysisk, seksuelt, mentalt, og så komme til toppen, og så sakte, sakte, sakte, sakte eldes.

Det er nesten som en hypnose, men det er mer bare det at dere er i mønstre, og det er en stor del av dere som sier; «Vel, det er bare slik det er. Du vet, vi blir gamle, og så dør vi.» Nei. Nei. Vi skal bryte disse mønstrene, eller gi slipp på dem eller hva dere nå vil kalle det.

Det behøver ikke å være slik. Det behøver ikke å være slik det er. Men dere har hatt mange liv der dere har jobbet med det, gjort det, opplevd det, dere følger på en måte bare flyten. Og så, når noe kommer inn for å prøve å forandre dette, når vitenen kommer inn – alt det jeg har sagt så langt i dag, vet dere allerede – når vitenen kommer inn, er det liksom; «Uff! Det er for mye å håndtere for meg. Hva mener du med at jeg ikke eldes? Hva mener du med at jeg ikke behøver å følge kroppens gamle måte lenger?» Og dere liksom; «Vel, la oss bare vente å se hva som skjer i morgen, og så neste uke.» Så dere går inn i disse mønstrene.

Et annet stygt mønster, er mønsteret for uoppfyllelse. Så dere går gjennom livet, og dere får gjort visse ting, og andre ting får dere ikke gjort, og dere – dere og mennesker generelt – har et mønster for uoppfyllelse – «jeg gjorde egentlig ikke det jeg ville i det livet.» Og når de kommer over til den andre siden samler vi oss, og ganske umiddelbart kommer det; «Vel, jeg burde ha. Jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg hadde slike høye forventninger til det livet», og det er et mønster av uoppfyllelse. Etter en liten stund blir det nesten som om, vel, dere bare aksepterer at dere ikke kommer til å ha et oppfylt liv. Dere aksepterer nesten dette – «Vel, jeg ville dedikere meg selv til kunst» eller «jeg ville virkelig bryte gjennom noen spirituelle, metafysiske nivåer» eller «jeg ville egentlig reise rundt i verden.» Og jeg hører dette hele tiden fra Shaumbra, og så hører jeg det fra noen av de andre, et stort nivå av uoppfyllthet. Det blir et mønster, et akseptert mønster. Det er greit å være uoppfylt.

Vi skal bryte gjennom dette, for det er ikke greit. Dere kom her for et eller annet. Dere var seiglivede nok, sta nok, forpliktet nok til å komme så langt som dette. Vi skal ikke ende opp med en masse uoppfylte ting når dere kommer til den andre siden – «Du vet, jeg var veldig nær sann legemliggjort realisering. Men, du vet, jeg var på en måte pysete når det gjaldt å ta disse siste få stegene, og jeg gjorde det ikke.» Det vil ikke fungere lenger. Disse mønstrene tilhører ikke dere, men dere kommer til å holde på dem en liten stund. Dere kommer til å holde på dem av grunner vi snart skal snakke om.

Familiemønstre selvfølgelig. De som de fleste av dere stort sett har gått utover. Hvilke andre mønstre er der?

Jeg skal fortelle dere om et til mens dere funderer på det. Mønstret for hvile og beredskap oppstår. Når dere er så forbannet trøtte i kroppen og sinnet at mønsteret er; «Jeg kunne ha dødd for å få hvile litt. Jeg vil dø bare for å stoppe opp og hvile i de andre rikene. Jeg skal skape et lite frodig sted med kuer og blomster og fugler, og jeg skal bare sove der i ca. 100 år. Og jeg skal bare sove. Jeg skal hvile, og jeg skal forberede meg til neste liv, for, du vet» - og dette er et mønster dere har, dere sier – «du vet, jeg kunne ha gjort det, men jeg slapp opp for drivstoff. Jeg hadde ikke energi. Så jeg skal dra og sove i 100 år på den andre siden, og så komme tilbake helt fornyet.» Dere kommer til å komme tilbake helt utslitt. Dere kommer til å komme tilbake og glemme alt dere har sagt til dere selv, gå gjennom hele prosessen, gå tilbake til de gamle familiene, gå tilbake til den samme fysiske kroppen i stedet for lyskroppen. Så det er et mønster.

Mønsteret med «jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke. Dette er så overveldende. Jeg klarer det bare ikke.» Og fyll ut resten hva det nå er. «Jeg får det ikke til å fungere. Jeg har prøvd. Jeg har prøvd på opplysthet, og Adamus, jeg gjør det bare galt. Jeg klarer det ikke. Det er noe galt. Kanskje jeg bare må, du vet, forlate planeten og komme og snakke med deg og sjekke med meg selv. Jeg har mer klarhet når jeg kommer til den andre siden.

Nei. Det er ikke som om du kommer til den andre siden og – pjong – så får du plutselig forståelse. Du kommer til den andre siden, og du får «og skitt» øyeblikk. «Å, jøss, jeg burde ha» og så hopper du ned igjen og prøver å gjøre det igjen.

Så hva er noen av de andre mønstrene vi har her? Ja. Linda løper med mikrofonen.

LINDA: Ja, ja! Jeg løper.

ADAMUS: Milliarder av entiteter ser på online.

JIM: Kan vi se det igjen Linda? Nei, (han ler) en av favorittene mine er at det ikke er noen som kan ha forhold på det nivået jeg er i stand til nå.

ADAMUS: Ok. Ja, ja. Det er faktisk interessant, jeg vil ikke si at det er et gammelt mønster. Det gamle mønsteret kan være; «jeg må ha et forhold for at det skal være greit.» Faktisk, dit dere skal er det noe helt nytt, «det er ikke noe forhold som faktisk kommer til å resonere med meg akkurat nå.» Jada.

Det gamle mønsteret er mønstre. Dere er født inn i en fysisk kropp, i en liten baby. Det må dere ikke. Tobias viste oss det. Han begynte ti år gammel. Kom dere gjennom alt dette med å drite dere ut og alt dette andre, gråtingen og det å bli syke. Kom inn når kroppen er i ferd med å få denne infusjonen av testosteron og alt annet. Kom inn da.

Så det neste mønsteret folk er i nå, pleide ikke å være slik; «Jeg må få meg utdannelse. Så må jeg få meg en partner. Så må jeg få barn med partneren min. Så må jeg» - nytt mønster – «Jeg må bli skilt, og så må jeg bli skilt igjen, og så igjen (latter), og så igjen, og så blir jeg gammel, og så har jeg ikke penger, og karrieren min var ikke så bra. Hvorfor gikk jeg på skole for å få denne dumme karrieren som var så lite tilfredsstillende? Jeg kommer til å dø.» (Mer latter).

Dette er mønstre, og ingen stiller spørsmål ved dem. Ingen sier; «Stopp opp litt. Er det dette du egentlig vil?» Vil du anbefale dette til barna dine? (Noen sier «nei»). Eller barnebarna? Vil du anbefale alt dette til Tobin?

KERRI: Nei, det vil jeg ikke.

ADAMUS: Mikrofon takk.

LINDA: Hvem roper? Nei, ikke Kerri. Hun ville ikke rope (Adamus ler).

ADAMUS: Så Kerri, du har falt inn i mønstre, men …

KERRI: Det er dessverre sant (latter).

ADAMUS: Nei, det er greit.

KERRI: Det er helt greit. Det er i orden for meg.

ADAMUS: Det spiller ingen rolle så lenge det er greit å gå ut av dem.

KERRI: Det forstår jeg.

ADAMUS: Ok, bra.

KERRI: Selv-sabotasje.

ADAMUS: Du har glimt i øyet i dag.

KERRI: Det har jeg!

ADAMUS: Ja, det har du.

KERRI: Bare på grunn av deg.

ADAMUS: Der ser dere (litt latter). Så, hva anbefaler du Tobin?

KERRI: Jeg har anbefalt Tobin at «Du er her for å leve! (Rekker knyttneven i været). Og det er det eneste du behøver å gjøre.» Og vet du hva han sa til meg for to kvelder siden?

ADAMUS: Du – var det – slo du ham da du sa det?

KERRI: Nei, nei. Vi lå i senga.

ADAMUS: Jeg ville bare sjekke (Adamus ler).

KERRI: Jeg går på en måte over hodet på ham, men …

ADAMUS: Ja. Boom! Boom!

KERRI: Nei, det er sant, sønnen min sa til meg; «jeg har funnet ut meningen med livet, og det er at vi kommer til å dø! Og hva er da poenget med å komme seg ut av senga?» Og jeg sa; «Det er å leve gutten min! Dra på campingtur og lukte blomstene og være i naturen, ikke sant?

ADAMUS: Jo, hvordan går det?

KERRI: Og jeg sa, “du har 90 år igjen. Ikke bekymre deg for det.”

ADAMUS: Ja, ja. Jada. Hvordan har han det med alt dette?

KERRI: Vi er litt intense, foreldrene hans (litt latter).

ADAMUS: Ja, ja. Jada.

KERRI: Men han liker det, og han valgte meg, og vi er her sammen.

ADAMUS: Ja.

KERRI: Nå er det for sent (mer latter).

ADAMUS: Så du vil sannsynligvis ikke anbefale ham de gamle mønstrene.

KERRI: Nei, jeg vil ikke at han skal ta college og bruke femti tusen for å få en eksamen. Nei.

ADAMUS: Akkurat, akkurat.

KERRI: Nei, det vil jeg ikke.

ADAMUS: Du sier sannsynligvis til ham at kjernen i alt er; «bare følg hjertet ditt.»

KERRI: Det gjør jeg.

ADAMUS: Ok.

KERRI: Og jeg sier, “ikke la noen ødelegge for deg gutten min.”

ADAMUS: Akkurat.

KERRI: Når en eller annen drittsekk kommer bort til deg å begynner å være ekkel …

ADAMUS: Bruker du det språket overfor den unge sønnen din?

KERRI: Vel, jeg sier, du vet; «Når den lille rakkerungen kommer bort til deg (latter) og prøver å ødelegge moroa for deg sier du; «Hallo der! Vi hadde det moro helt til du dukket opp» Bokstavelig talt. Du vet, jeg lærer ham om seksuell energivirus og slike ting.

ADAMUS: Fint. Men du ønsker ikke de gamle mønstrene for ham.

KERRI: Nei, jeg vil han skal være fri. Han er så full av lys og glede hele tiden. Og det er dette jeg ønsker for ham, og jeg sier hele tiden til ham; «Vi er her for å leve og ingenting annet betyr noe.»

ADAMUS: Du vet at jeg må spørre.

KERRI: (hvisker) Bare spør.

ADAMUS: Er du en god Standard for det?

KERRI: Overhodet ikke alltid. Nei (litt latter). For jeg sleper meg gjennom jobben min i avlukket mitt.

ADAMUS: Det er ingenting galt med jobben din.

KERRI: Jeg skal grave dypt og finne ut av dette etter råd fra deg.

ADAMUS: Ja, det tjener deg. Det tjener deg.

KERRI: Du vet, det tjener meg. Jeg oppdrar et barn. Jeg sørger for tak over hodet, og jeg har endelig æret at jeg gjør det, for jeg forlot nesten planet mange ganger, som du vet.

ADAMUS: Og jeg ville fortelle deg personlig, på en måte gi deg svaret, men jeg lar Cauldre gjøre det etterpå.

KERRI: Å, strålende!

ADAMUS: Det er litt personlig.

KERRI: Det kan jeg tenke meg – åh..

ADAMUS: Ja, men …

KERRI: Jeg bryr meg ikke. Kom igjen.

ADAMUS: Vel, du bruker barnet ditt som unnskyldning.

KERRI: Å, jada! Jeg visste det.

ADAMUS: Ja, ja. Jada.

KERRI: Jeg visste det!

ADAMUS: Men det du faktisk gjør, er at du kaster all slags dårlig energi på ham som en del av dette. Du tar på en måte på deg en forfølger rolle. Han kan føle det; «Mamma gjør dette for meg, hvis ikke hadde hun allerede vært en Oppsteget Mester.»

KERRI: Jeg vet det, ikke sant?

ADAMUS: Akkurat. Akkurat.

KERRI: Jeg visste det, men burde jeg plassere ham på barnehjem da? (Latter). Kanskje han får det bedre der.

ADAMUS: Du må kanskje ikke … (Adamus ler).

KERRI: Jeg ba faren om å ta hem. Jeg sa liksom, “du kan gjøre et forsøk!”

ADAMUS: Slutt å bruke ham som unnskyldning.

KERRI: Ok, det skal jeg.

ADAMUS: Slutt å bruke …

KERRI: Det har jeg gjort.

ADAMUS: «Jeg må ta meg av …» Jeg vil du skal se på timingen da Tobin kom inn og din egen evolusjon, og ting som skjedde i livet ditt som kunne ha ført til at popcornet poppet og du bragte Tobin inn, og det er fantastisk, men du har brukt ham som en unnskyldning for ting i livet ditt. Og han føler den energien på et nivå. Du lurer på hvorfor han noen ganger utagerer, det er fordi han føler den energien. Slutt å bruke ham som unnskyldning.

KERRI: Greit, det skal jeg. Og jeg forstår det. Jeg har ærlig talt … jeg mener, vennene mine vet at jeg har sagt det.

ADAMUS: Så til neste måned kommer du med en tre siders rapport, og avgir den foran alle (mer latter).

KERRI: Kan jeg synge en sang og danse i stedet? For det er morsommere.

ADAMUS: Ja, etterpå.

KERRI: Ok. Ok.

ADAMUS: Fint.

KERRI: Men takk. Jeg forstår det.

ADAMUS: Takk. Ingen flere unnskyldninger.

KERRI: Ingen flere!

ADAMUS: Det er et mønster. Det er et typisk mønster. Et annet mønster … takk. Takk for at du lot meg være så personlig.

Et annet mønster jeg raskt vil nevne her, veldig raskt, er mønsteret med å bekymre seg for hva alle andre tenker. Åh! Det er så tungt – «Hva vil de tro?» Det spiller egentlig ingen rolle, og ville det ikke være trist hvis dere kom til den andre siden, uoppfylte, og sa; “Så hva handler det om? Hvorfor … du var der nesten. Du var bare noen få pust unna den virkelig legemliggjorte opplystheten.»

«Jeg vet, men jeg var redd for hva andre ville tenke». Ville ikke det være … de Oppstegne Mestrene ville ha ledd ræva av seg. Det ville de virkelig. «Sier du det? Vil du virkelig la det andre folk tenker, vil du virkelig la gammel bevissthet bestemme hva du skal gjøre?» Og jeg ler av det og de ler av det, men dere er fanget i det – mønstrene av; «Hva vil de tenkte?» Mønstrene av å være annerledes.

Dere er allerede annerledes, og det er bra. Dere er allerede annerledes. Faktisk så er dere på en måte fanget i midtsonen ved å være annerledes. Dere er annerledes nok, men dere er ikke unike enda. Forstår dere forskjellen? Dere er annerledes enn de fleste, og de latterliggjør dere for det, men dere har ikke blitt unike enda.

Jeg kjente noen storartede malere for hundrevis av år siden. De var annerledes. Først lærte de å male som alle andre, og det er på en måte som dere; dere lærte å være mennesker som alle andre. Så begynte de å bli annerledes. De begynte å få sin egen stil og sine egne metoder, og de ble veldig latterliggjort av alle andre. Latterliggjøringen sluttet da de ble unike, da de virkelig gikk hele veien når det gjaldt forandringen i hvordan kunst ble laget, fra å male veldig praktisk til å male abstrakt. Så ble de unike, og da akstepterte alle andre, faktisk så æret og tilba de dem fordi de brøt ut. Og … (noen sier «de døde»). Ikke nødvendigvis. Noen av dem etter at de døde, ja. Noen av dem, nei – jeg møtte noen av dem – noen mens de fremdeles levde. De gikk gjennom sin periode med latterliggjøring. Men dere er annerledes, men dere har ikke tillatt dere å være unike. Dere er annerledes, men dere har ikke tillatt dere å gå resten av veien, være absolutt unike, suverene, fri for alle disse mønstrene. Det er derfor vi er her.

Noen få mønstre til, veldig fort. Jeg så noen hender i været. Linda løper med mikrofonen. Takk Linda. Vil dere ha litt kaffe der bak?

LINDA: Mm hmm. Mm hmm. Mm hmm. Mm hmm. Mm hmm.

ADAMUS: Mønstre.

SHAUMBRA 1 (kvinne): Være redd for å stå i min egen kraft.

ADAMUS: Stå i din egen kraft, jada. La oss forandre det ordet. Stå i ditt eget lys. Kraft er så visst en illusjon. Men jeg forstår hva du mener, å være Jeg Er. Jeg vil være mye mer konsis når det gjelder det – å være «Jeg Er Her». Jeg Er Her betyr; «I stedet for alle tankene og drømmene om det, i stedet for å drømme om legemliggjort realisering, Jeg Er Her. Jeg er Mesteren.» Og så hopper denne menneskelige delen inn og sier; «Ja, men se, se. Du er fremdeles …» Og det er liksom; «Hallo, Hallo menneske. Jeg hører deg. Jeg Er Her og du menneske, vi er fremdeles her, og vi er fremdeles sammen.» Det er OG. Så bare vær i ditt eget lys, vær «Jeg Er Her». Den delen som du kjenner så godt, føler så godt; storheten, «Jeg Er Her. Jeg er ikke der ute. Jeg venter ikke. Jeg Er Her.” Fint. Jeg blir så lidenskapelig når det gjelder dette.

Faktisk enda en hånd i været Linda. Hva mer? Hvilke andre mønstre?

MARY SUE: Dette tar også slutt. Når det er over, blir alt bedre.

ADAMUS: Ja, ja. Akkurat (Adamus humrer).. Gi oss et skikkelig livseksempel.

MARY SUE: Å, vel, jeg har dette som jeg må gjøre, og jeg fokuserer på det, og jeg kan ikke leve livet mitt før det er over, for det dominerer livet mitt.

ADAMUS: Akkurat.

MARY SUE: Og når det er over kan jeg nyte det.

ADAMUS: Alt kommer til å bli bra.

MARY SUE: Ja.

ADAMUS: Helt til det neste du må …

MARY SUE: Akkurat!

ADAMUS: Og så er det det neste.

MARY SUE: Det kommer alltid. Og noen ganger får en mer. Jada.

ADAMUS: Jada. Vakkert – det er et vakkert eksempel.

MARY SUE: Ok.

ADAMUS: Og et mønster til, og så går vi videre. Et mønster til som … ok.

LINDA: Vent, ja, ja.

ADAMUS: Et par til. Fint, fint.

LINDA: Den berømte Patricia Aburdene.

PATRICIA: Ja, den berømte Patricia Aburdene. Ok, her kommer det. Det har sammenheng med det.

ADAMUS: Ja.

PATRICIA: Så, dette er skikkelig drittprat, og det er så virkelig meg. Så, ja, du kan gjøre strålende ting, men du må forstå at det kommer til å være stressende.

ADAMUS: Akkurat.

PATRICIA: Bleagghhh! Men det er meg! Å, herregud! Det ligger så i meg.

ADAMUS: Hva med et eksempel på det.

PATRICIA: Heh! Livet mitt!! (Latter).

ADAMUS: Du kan gjøre veldig storartede ting, men …

PATRICIA: Det kommer så visst til å være stressende og vanskelig.

ADAMUS: Akkurat.

PATRICIA: Men på en måte stressende.

ADAMUS: Ja.

PATRICIA: Det må en forvente.

ADAMUS: Stress, strev.

PATRICIA: Hvis du vil gjøre noe stort, kommer det til å være stressende.

ADAMUS: Ja, ja. Hvor kommer det fra?

PATRICIA: Pftt! Vel, det er et mønster.

ADAMUS: Akkurat. Det er mønstre. Det er liv. Det spiller ingen rolle om du identifiserer det som en nonne eller noe slikt. Men det er …

PATRICIA: Nonner stresser ikke.

ADAMUS: Uhhh …

PATRICIA: I hvert fall i mitt hode.

ADAMUS: Det er en form for stress, hellig stress.

PATRICIA: Hellig stress! (Latter).

ADAMUS: Nonner har en masse stress – for dere nonner som ser på i dag. Det er en masse stress, for du kan aldri bli bra nok. Du kan aldri – og faderen, jeg mener, faderen og Faderen – de blir aldri … du vet, kvinner er ikke bra nok. Kvinner er – mmmmm – er ikke bra nok. Og så er du uansett i kvinnekropp. Jeg beklager, du kan aldri gjøre det bra nok. Så nonner har en masse stress.

PATRICIA: Så kanskje jeg – kanskje …

ADAMUS: Jada!

PATRICIA: … det er en del av nonsensen min.

ADAMUS: Ja. Jeg kaller det for nonnesens (latter). Dere folkene gir meg ordene i dag (mer latter). Ja, det er nonnenens. Og ja, det er et mønster, en programmering «jeg må jobbe hardt for det. Jeg må stresse for det, det må være vanskelig for at det skal ha verdi. Det må koste meg blod, svette, tårer og sjelen for at det skal ha noen verdi.» Det er morsomt, for du må bevise noe for deg selv. Men gjør det om og om igjen.

PATRICIA: Bortsett fra at det er veldig morsomt.

ADAMUS: Første gang så.

PATRICIA: Å jada, først gang er det det.

ADAMUS: Etter det … første gang er det liksom; «Jeg klarte det! Jeg kommer over alle oddsene. Jeg var fokusert på det. Det var veldig intenst, og jeg ble syk og alt annet.» Første gang. Etter det er det et gammelt mønster. Det er et gammelt mønster. Hvordan bryter en ut av det?

PATRICIA: Jeg vet ikke.

ADAMUS: Jeg liker ikke de ordene.

LINDA: Uh oh‼ (Latter) Åhh! Du sa det!

PATRICIA: Jeg sa det (Linda gisper).

ADAMUS: Eh, du sa det.

PATRICIA: Jeg sa det.

ADAMUS: Bare finn på noe. Hva som helst. Det begynner å bevege energien når du bare finner … finn på et eller annet. Så la oss spille det igjen.

LINDA: Gi ham et helvete, Patricia!

PATRICIA: Noen ga meg svaret.

ADAMUS: Det er greit. Vi går tilbake i tid …

PATRICIA: Gi opp!

ADAMUS: … og si. Så hvordan håndterer du det? Hva gjør du? Hvordan kommer du over det?

PATRICIA: Noen ga meg svaret. Gi opp.

ADAMUS: Gi opp. Du gir bare opp! Jeg liker det, eller hvilket som helst svar du ville gitt. Men ja, du gir det opp. Men det er et mønster, så det kommer til å prøve å dra deg tilbake …

PATRICIA: Ja, det gjør det.

ADAMUS: Inn i sine mønstre. Hvorfor? Fordi det er komfortabelt, det er kjent. Selv om det ikke får deg til å føle deg spesielt bra, er det et mønster, og det vet du.

PATRICIA: Så jeg ga opp og ingenting skjedde.

ADAMUS: Ja, greit. Fint (noen ler høyt).

PATRICIA: Jeg ga opp! Ingenting skjedde.

ADAMUS: Ok. Når ga du opp? (Hun ler). Når ga du opp?

PATRICIA: Etter den siste boken min.

ADAMUS: Ok. Um …

PATRICIA: Vel, jeg ga egentlig ikke opp, gjorde jeg vel? (Mye latter).

ADAMUS: Greit. Ok. Du ga opp 8.2 prosent.

PATRICIA: 8.2 prosent?

ADAMUS: Av hundre. Du ga litt opp.

PATRICIA: Å, av hundre (Adamus ler). Jeg trodde det var på en skala fra en til ti, det er ganske bra! (Mer latter).

ADAMUS: Nei, nei, nei, nei. Eller er det tusen? Nei, du ga opp 8,2 prosent, så du ga opp litt, og det er en god begynnelse. Men det er en perfekt overgang til det neste som kommer her. Ok.

PATRICIA: Takk.

ADAMUS: Takk. Jeg setter pris på det. Og takk til alle som deltok.

Som jeg sa; jeg elsker Shaumbra. Vi kan leke. Vi kan ha det moro. Vi kan snakke om noe av de dypeste, mest smertefulle, betydningsfulle delene av livene deres, og dere blir værende. Dere er her. Så det er vakkert. Takk, takk.

Så hva er det neste vi går til etter alt dette? Vel, dette er dagen da vi snakker om mønstre. Mønster i kroppen. Dere har gått gjennom kroppssmerter, lave energinivåer.

La oss skru opp varmen et par grader til, for … (publikum samtykker). Ja, ja, ja. Jada, det er litt kjølig, og vi skal gjøre en merabh om en liten stund. Jeg vil at dere skal være avslappet og …

LINDA: Søvnige?

ADAMUS: Javisst. Søvnige. Vel, jada. Noen som vil ha en kaffe før vi begynner?

LINDA: Aghhhh!

ADAMUS: Alle vil reise seg for å bruke toalettet under merabhen.

Realisering

Poeng. Mønstre har tjent dere på mange måter. Vi begynte egentlig dagen med å se; “se på livet ditt.” Se på hva som foregår, selv om du ikke liker det. Det er der, fordi det tjener deg. Se på det. Ikke prøv å slåss med det, men forståelsen av det. «Å, mønstrene var der fordi de var komfortable. De var kjente. Jeg behøvde ikke å være annerledes. Jeg behøvde ikke å være unik. Jeg kunne på en måte bare være litt annerledes.» Mønstrene var der fordi, vel, du trodde ikke at de ville ta livet av deg, men det gjør de. Mønstrene var der fordi det er en hypnose. Det er en hypnose. Det er på en måte som et teppe over den virkelige bevisstheten, og dere bare gjør det. Dere går bare i denne paraden og marsjerer som alle andre, selv om vitenen sier; «Jeg burde ikke være i denne paraden lenger. Jeg burde ikke marsjere.»

Spørsmålet er; hvordan går dere utover dette? Dere kan ikke – det sier jeg dere her og nå – dere kan ikke slåss mot det. Dere kan prøve på det, og det blir en besettende lek med å prøve å komme over dere selv, prøve å slåss med dere selv, prøve med viljestyrke. Det fungerer ikke. Det fungerer overhodet ikke. Da bare graver du deg selv dypere ned.

Så hva gjør vi? Vel, først har vi forståelsen for hva som foregår – dere har mønstre, de holder dere på en måte inne, mønstre hindrer dere i å gjøre disse gjennombruddene – og så er det å gjøre et veldig klart og bevisst valg for å tillate et kvanteskift. Ikke et lite skift, og det er et av de andre mønstrene i livet – tiltagende fremgang, i skilpaddestil (litt latter). Og så kan dere si til dere selv; «Vel, jeg gjør fremgang. Se hvor langt jeg har kommet.» Vel, jeg liksom, jøss, du har bare kommet deg ca. to meter på de siste tjue årene (mer latter). Bra for deg, men la oss gå kvante. La oss tillate. Og det er – jeg fortsetter å komme tilbake til dette og tilbake til dette – det er å tillate. Det er det. Tillate.

Tillate betyr å komme deg ut av veien, komme deg ut av den menneskelige veien. Det er en naturlig evolusjon, naturlige sykluser som, når en tillater, bringer inn nye nivåer av lys, bokstavelig lys inn i denne kroppen din, lys som vil ta deg ut av mønstrene, selv når mennesket fremdeles prøver å holde fast ved det, hvis du tillater.

Og jeg sier lys, igjen, for lys er – vi snakker ikke om sollys eller lysene i studio her – men det er bevegelsen av Jeg Er sin lidenskap. Det er lys, og dette lyset tiltrekker så energi. Energien er det som bokstavelig forandrer strukturer og mekanismer og den ytre verden, men det er lyset som slippes inn i kroppen som vil forandre mønstrene i kroppen. Det er lyset som blir tillat, til slutt inn i sinnet, som forandrer sinnet.

Så mennesket vil så absolutt ha motstand mot det. Mennesket vil først og fremst ha fysiske kart, vil at jeg skal vise det, og så vil det at jeg skal flyte i lufta over hodene deres for å bevise at det kan gjøres. Det er mennesket.

SAM: Det hadde vært kult.

Det hadde vært kult, jada. Og hvordan vet dere at jeg ikke gjør det? Hvordan vet dere at jeg ikke gjør det? (Litt latter).

SAM: Vel, jeg mener, når du stiller det spørsmålet, blir det bare en oppfattelse. Jeg oppfatter ikke i lufta, jeg oppfatter deg bare der.

ADAMUS: Ja. Det er oppfatning og sanser. Hvilke sanser bruker du nå?

SAM: Stort sett visuelt. Jeg bekrefter at du er her.

ADAMUS: Seksti prosent av all oppfattelsen er basert på det visuelle, og der er andre sanser. Og jeg kan lett flyte over hodene deres akkurat nå, i ferd med å komme ned på skuldrene deres, men hvis dere bare er i øyesansen og litt i hørselen nå, så er dere ikke klar over det.

SAM: Akkurat.

ADAMUS: Du åpner opp utover det og inn i de andre sansene, 200.000 andre sanser, og plutselig åpnes verden opp. Du åpner opp. Ja.

SAM: Du forstår, tingen for meg er …

LINDA: Whoa, whoa, whoa, whoa. Hvis du skal fortsette å snakke, trenger du mikrofon.

ADAMUS: Ja, ja, mikrofon.

SAM: Oh, ok.

ADAMUS: Vil du ha litt kaffe? (Litt latter).

SAM: Nei takk. Men tingen for meg, er at når du tillater – du vet, du kommer deg ut av mønstrene, du er i det suverene rommet, du vet – hvor er relevansen her? Det praktiske. Jeg tror det er en utfordring for meg.

ADAMUS: Relevansen til hva? Jobben din? Kjæresten din?

SAM: Alt det du sa, du vet, og så videre og så videre, ikke sant? Jeg mener, vi er her, og …

ADAMUS: Jeg inviterer deg til å slutte å tenke som et menneske, for du tenker innenfor fem sanser og et sinn.

SAM: Akkurat.

ADAMUS: Og du tenker på; «hvilke fordeler har dette for meg?» På en måte kan du ikke på noen måte forestille deg det før du faktisk tillater det, og mennesket sier; «Greit, hvilke goder får jeg ut av dette? Hva er fordelen for mennesket i dette?»

SAM: Vel, det er et spørsmål om adferd, ikke sant? Jeg mener, at jeg deltar, er jordet i den nye opplevelsen, tillater det. Jeg tror det må være en eller annen relevans på en menneskelig skala.

ADAMUS: Javisst. Javisst.

SAM: Og det er der jeg av og til blir sittende fast.

ADAMUS: Hva tror du relevansen er?

SAM: Jeg antar at det er et eller annet, ikke sant? Jeg mener, det er den universelle verdien.

ADAMUS: Ja, men det er ikke bare det. Jeg sier, for å snevre det inn – og vi har på en måte litt liten tid – relevansen er at du vet at du lever i en svart og hvit eller grå verden, og du vet at det er en fargerik verden overalt rundt omkring.

SAM: Ja.

ADAMUS: Du vet at der er så mye mer. Det er relevansen for mennesket. Det handler ikke om å være yngre, mer sexy, rikere, ingenting av det. Det er gamle mønstre. Og de er nesten satt som uoppnåelige mønster av mennesket. Det skaper nok barrierer for slike ting. Den virkelige relevansen er å gå fra grått til farger, fra en veldig begrenset sensuell opplevelse.

SAM: Mm hmm.

ADAMUS: Jeg er ikke her for å gjøre opplevelsen av 3D, 5S – de fem sansene deres – bedre. Hvorfor? Fordi dere før eller senere uansett blir lei av dem.

SAM: Mm hmm.

ADAMUS: Min rolle er ikke å gjøre 3D, 5S opplevelsen bedre. Dere kan gå inn i en bokhandel og skaffe dere massevis av bøker som forbedrer livet litt. Vi er her for å gå inn i en fullstendig sensorisk opplevelse. Ikke bare for å tilfredsstille mennesket, men for å tilfredsstille denne Mesteren som har banket på døra dere og sagt; «Menneske, slipp meg inn.» Og mennesket sier; «Vel, hvordan vet jeg at du ikke er en stor, stygg ulv?» Hva kommer du med? Hvordan vil du gjøre huset mitt bedre?» Og dere går gjennom hele listen av ting. Det er ikke derfor vi er her. Dere er her på grunn av legemliggjort opplysthet, ikke på grunn av menneskelig forbedring.

SAM: Mm hmm.

ADAMUS: Ja. Gir det mening?

SAM: Det gjør det. Jeg vet ikke helt om det var dette jeg ville fram til, men det gir mening.

ADAMUS: Ja.

SAM: Det handler ikke så mye om frykt for at det er en stor, stygg ulv. Det handler om at det ikke er så mange steder for å uttrykke eller jorde dette her i denne virkeligheten som vi deler med alle andre. I denne fysiske verdenen som vi må leve i. Du er i denne 3D når du bringer inn dette, og du vet, du er på en måte utenfor mønsteret, men likevel her for å finne deg selv, ikke sant?

ADAMUS: Akkurat. Så, spørsmålet for alle er; vil du fortsette i det livet du er i nå? Pirke litt i det, pusse av noen skarpe kanter, men egentlig ville fortsette i det livet du er i nå, i ditt perspektiv av livet som du er i nå? Og hvis det er slik, er det fint for deg, men jeg våger å si at før eller senere blir du lei av det. Eller, der er en viten – der er en viten om at du allerede har det som bringer deg hit – «Faen! Det er noe fyldigere, mer lidenskapelig, mer meningsfullt. Det er noe annet der.» Og du har fått en smakebit av det, og nå vil du ha alt sammen, og det er fint. Jada.

Men jeg våger å si at mennesket vil ha fordel av det, men vi gjør det ikke for at mennesket skal ha fordeler, hvis det gir mening. Mennesket vil så absolutt ha fordel av det. Så mennesket som ser på akkurat nå, kanskje vil verken og smertene forsvinne, du vil se yngre ut, sunnere, lykkeligere, ny lidenskap, alt dette. Men vi gjør det ikke til fordel for mennesket. I så fall ville vi sittet fast i de samme gamle mønstrene.

Hvis du vil vite hva som får mennesket til å sitte fast i denne jakten, dra til en bokhandel og se i – hva kaller de det nå? – hyllene for det okkulte, selvhjelp, selv-etter-eller-annet. Gå og se. Dette er ting til fordel for mennesket. Se på titlene, bla gjennom de fleste av dem. Jeg vil si at med veldig få unntak er de der til fordel for mennesket, og det er ikke det vi holder på med.

Det du gjør her kjære Mester, vil være til fordel for mennesket, men vi gjør det ikke for mennesket. Det er et gammelt mønster, og det vil holde dere her. Og vi skal bryte gjennom.

La oss trekke pusten dypt, dempe lysene, og gjøre oss klar for merabhen vår.

Jeg elsker å være sammen med dere! Jeg elsker å fortelle historiene når jeg kommer tilbake til Klubben for Oppstegne Mestre (litt latter og applaus). Ja, historiene. Og så sier jeg; «Så jeg er på senen, og Linda kaster seg over meg og slår meg og kaster kaffe på meg! Og noen blant publikum, begynner å spytte på meg og kaster epler (latter). Og så bryter det ut slåsskamp, og snart kommer alle energiene sammen, og alle danser nakne, og …» (Latter).

LINDA: I drømmene dine! (Mer latter).

ADAMUS: Jeg liker å fortelle historier. De tror for øvrig ikke på det heller, for mange av dem kommer hit.

Merabh utover mønstre

La oss få litt musikk, demp lysene.

(Musikken begynner)

Jeg vet ikke hva det er med tiden i dag. Den virker merkelig. Kjære Cauldre og Linda var satt ut. De var ferdige med slidesene sine før tiden. Jeg? Jeg kan bli veldig lang i dag. Men virker det ikke som om vi nettopp har begynt? (Publikum samtykker).

Dette er andre mønstre, de gamle tidsmønstrene. De begynner å gli unna.

(Pause)

Det er ingenting som gode venner og god musikk og ganske god kaffe. Jeg savner noen ting ved å være menneske, men jeg kan sanse dem eller oppleve dem gjennom Cauldre og gjennom dere. Jeg savner, ja, en god kopp kaffe. Jeg savner et godt måltid med havregryn, honning og nøtter, nok til at jeg får vann i munnen akkurat nå.

(Pause)

Faktisk så tror jeg at det jeg savner mest av alt, egentlig er menneskelig latter. Jeg tror jeg savner det mest. Jeg har jobbet med andre kanaler, andre grupper, og det var ikke så mye latter. Og når jeg var litt tåpelig for å prøve å få fram litt latter, dro de (latter). Vel, de trodde … vel, de var i dette spirituelle mønsteret, alt måtte være på en bestemt måte.

Så nå kommer vi til det punktet jeg prøvde å komme til i dag. Alle disse mønstrene som har blitt satt opp, disse måtene å gjøre ting på – måten kroppen lever og dør på, måten sinnet tenker på – alle disse forandringene. Mønstrene, de personlige mønstrene, måtte arbeide hardt eller stresse for ting. Åh! De blir så innvevd. Faen ta! Skikkelig innvevd. Og vet dere hva som skjer? Når mennesket prøver å bekjempe dette, når mennesket prøver å slåss mot dette, blir de faktisk enda mer innvevd. Er ikke det merkelig? De blir faktisk mer innvevd. Det dumme dere prøve å ikke gjøre, og nå gjør dere det enda mer, for det er en mental energifokus på det som holder de gamle mønstrene lineære og lokale. Det holder mønstrene innvevd.

Når dere prøver å slåss mot disse tingene i sinnet, når dere prøver å slåss mot aldring for eksempel – «Jeg skal bli yngre, jeg skal bli yngre» eller «jeg skal føle meg bedre,» dere prøver – jeg har aldri likt affirmasjoner. Jeg ble nesten jaget fra Sedona for åtte år siden fordi jeg sa det, men noen folk begynner å forstå hvorfor. Alt dere gjør er at dere forsterker ubalansen, forsterker akkurat det dere ikke liker, og det blir værende der.

Så hva skal en gjøre? Hva skal en gjøre? Det er å gjøre akkurat det vi gjør? Le litt, drikke litt kaffe, og tillate energi å tjene dere.

Husker dere hvordan vi begynte i dag? Improvisert, det var ikke øvd på, var ikke en gang snakket om. Ingen visste hva som kom. «Hvor er kaffen min?» Og det tillot den energien å tjene deres. Jeg håper det gjorde inntrykk på dere. Og motstanden mot å bare la energien tjene dere, og det vil den hvis dere tillater.

I dette tilfellet, tillate et kvanteskift. Det er kanskje et overforbrukt uttrykk, «kvante», men ikke lineært, ikke-forutsigbart skift, bryte ut av gamle mønstre – gamle mønstre i kroppen, gamle mønstre i arbeidsvaner – og dere kan ikke slåss med dem, men vi kan tillate det.

Dere forstår, grunnen til at å tillate fungerer, er at disse mønstrene var i en unaturlig energitilstand.

Det var nesten som leire som var lagt i hendene til pottemakeren og ble til en krukke, en vase, og det er bra, det er vakkert. Men til syvende og sist er det unaturlig for den å være slik for alltid. Det er derfor ting knuser, ting forgår. De går tilbake til sin naturlige tilstand.

Mønstrene, pottemakeriet, var vakkert en stund. Men det var ikke ment å være slik for alltid. Mønstrene deres, enten de var selv-lagede eller laget av massebevisstheten, skapt av tusenvis av liv, det var aldri meningen at de skulle være der for alltid.

Mesteren forstår at det er tid for å tillate skiftet av energiene.

Det er tid for å komme seg ut av veien og tillate. Virkelig tillate. Ikke bare snakke om å tillate, men tillate kvante, noe som betyr utenfor alle kartene.

(Pause)

Tusen liv med mønstre, nå forandrer det seg.

Det er litt skremmende for mennesket, men for Mesteren er det fortreffelig. Fortreffelig.

(Pause)

Tusen liv med å skape vaser, og nå går vi til noe helt annet.

(Pause)

Det er nå det handler om å tillate, og tillate at energiene tjener deg, tillate at kaffen blir levert i hendene dine.

(Pause)

Se på hva som er i livene dine, ting du kanskje ikke liker, ting du er klar for å komme over, men de er der fremdeles. Hvorfor? Det er her du tillater deg å høre svarene på hvorfor de fremdeles er der, hvorfor behovet for lidelse eller stress, hvorfor dårlige forhold, hvorfor mangel på klarhet. Det er der fordi det på et eller annet vis fremdeles tjener deg, og det er så klart for forandring, så villig til forandring når du tillater.

(Pause)

Ingenting av dette er egentlig så vanskelig eller hardt. Det er ingen store hemmeligheter i noe av dette.

(Pause)

Er det ikke merkelig at for å faktisk legge til rette for en forandring, et skift med å gå ut av mønstre, er faktisk det motsatte av det dere har trodd. Det er ikke å jobbe hardt med det. Det er ikke å finne ut av en hemmelighet. Det er bare å tillate det inn i en naturlig tilstand, inn i en naturlig evolusjon.

En kan si at det er en slags energibevegelse ut av mønstre som skjer, en energibevegelse som bringer lys inn i kroppen din, som en kan si bringer kroppen inn i Bevissthetskroppen. Det er en naturlig bevegelse. Det er en yndefull bevegelse.

Føl det en liten stund. Føl denne yndefulle bevegelsen en stund, som bringer dette lyset inn i kroppen. Den integreres i Bevissthetskroppen.

(Pause)

Føl nå denne yndefulle bevegelsen, denne ekspansive, frie bevegelsen av energi …

(Pause)

… sammenlignet med å tenke på det, prøve å mentalt tvinge det, prøve å få det til å skje, bruke vilje for å få det til å skje. Føl energiforskjellen mellom dette. Prøve med mental viljestyrke …

(Pause)

… versus å tillate det

(Pause)

Stor forskjell, ikke sant?

Jeg vet at noen av dere tenker; «Vel, tillate. Burde ikke det være å gjøre noe?» Nei, nei. Det er derfor vi skaper merabher. Nei. Bare pust det inn.

(Pause)

Noen av dere tenker; «Vel, burde jeg ikke chante noe?» Nei. Det du kan gjøre akkurat nå, er å lytte til musikken. Eller du kan til og med ta deg en lur.

Men vi er her i denne bevisstheten, et ønske og en bevissthet som sier; «La oss forløse de gamle mønstrene av tusen liv. La oss tillate at disse går tilbake til den naturlige tilstanden.» Og så lar du det bare skje.

(Pause)

Jeg antar en kan si at det er enkelheten, Mesterens enkelhet, og så skjer det noe vakkert. Plutselig så; «Jeg Er Her. Jeg Er Her, ute av mønstrene. Jeg Er Her i lyset mitt. Wow! Jeg skulle ønske jeg hadde visst at det var så enkelt. Ja. Jeg Er Her i lyset mitt, lyset mitt som er kroppen min.»

(Pause)

Lyset mitt som er vitenen min.

(Pause)

Lyset mitt som kommer inn i drømmene mine om natta.

(Pause)

Lyset mitt som kommer inn i oppmerksomheten min i alle våkne øyeblikk. Jeg Er Her i lyset mitt.

Og da er du det.

(Pause)

De forandringene du går gjennom akkurat nå er episke, virkelig episke for kroppen og sinnet, og dette er ikke forandringer du kan tenke deg til. Du kan ikke mentalt prøve å kartlegge disse forandringene. Du kan ikke prøve å lage disse forandringene. Det er utover sinnets kapasitet, det er utover det sinnet ville se på som mulig.

Forandringene kommer på alle måter. De kommer for å forandre sansene dine, måtene for å oppfatte virkelighet.

Vi har snakket om det en stund – sansene dine. Sansene er en måte du oppfatter virkeligheten på, men det er noe annet som skjer med alt dette akkurat nå. Ikke bare forandring i sansene, selv om det er stort. Det er enormt.

Det som skjer akkurat nå, er forandringen i deg og den måten du skaper på. Det var et mønster som var veldig innvevd – hvordan du skaper.

(Pause)

Hvordan du skaper. På begrensede måter. På små, gradvise måter.

Men alt dette forandrer seg, og jeg ville vente til denne delen av dagen vår for å snakke om det. Jeg har snakket om, og vil fortsette å snakke om sanser, den måten du oppfatter virkelighet på. Men jeg vil at du skal føle det en liten stund, mønstrene du har hatt for hvordan du skaper – skaper virkeligheten din, skaper energiflyten din, skaper alt, lykke.

Hvordan du skaper. Er det ikke dette som mer enn alt var det mest undertrykte, det mest begrensede, det største mønstret av alle?

(Pause)

Små skapelser. Ofte fargeløse skapelser. Uoppfylte skapelser. Frustrerende skapelser, ofte med veldig få, det jeg vil kalle gjennombruddskapelser.

(Pause)

Jeg Er, er en skaper.

(Pause)

I kjernen din, i hjertet ditt, er du en skaper. Det som er det største mønsteret av alt, er begrensningen i det som er det Sanne selvet, det som er det en kan kalle din fødselsrett, retten din, retten til å være. Det var det som var mønsteret. Det var det som ble holdt tilbake. Det er kjernen i svaret på alle spørsmål som kom fram i dag, alle samtaler.

«Hvor er den skaperen som jeg er?»

Dette er mønsteret som vi skifter i dag og tillater. Alt annet i dag var nesten en distraksjon slik at vi kunne komme hit – kvanteforandring i hvordan du skaper.

(Pause)

Og du har rett, den gamle måten som du skapte på vil ikke fungere lenger. Det har du nylig oppdaget. Den gamle måten vil ikke fungere lenger.

La oss tillate skiftet her, akkurat nå.

Bare tillat det. Ikke tenk på det. Ikke stress med det. Ikke en gang fokuser på det. Bare tillat det – en kvante, multi-kosmisk, fantastisk, ekspansiv forandring i et veldig gammelt mønster.

(Pause)

La oss bryte gjennom den måten du skaper på.

Herregud, det måtte bli veldig gammelt og kjedelig, frustrerende, umesterlig.

Trekk pusten dypt og tillat, måten til den frie skaperen.

Du behøver ikke å gjøre noe annet enn å bare trekke pusten dypt og tillate. Det skaper en bevissthet som bringer inn lyset som tiltrekker energien som forandrer og som befrir, som åpner deg opp.

Faen! Dette måtte bli skikkelig, skikkelig vanskelig å ikke være skaperen, eller være den begrensede skaperen.

(Musikken slutter)

Pust godt og dypt mine kjære venner. Pust godt og dypt.

(Pause)

Kroppen vil kanskje verke litt. Dere føler at dere har disse interne kampene i sinnet. Dere vil kanskje føle dere fullstendig desorienterte. Dere vil kanskje til tider føle dere veldig ute av lage, og det er da du trekker pusten dypt og tillater og forstår at det du går gjennom burde tatt 179 år, og du gjør det i løpet av noen få, korte år.

Du går fra å være et vanlig gjennomsnittsmenneske til å være annerledes, være helt unik. Ja.

Så la oss trekke pusten godt og dypt på det.

Og når du får litt frykt og litt tårer, trekker du pusten dypt og husker …

ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel i hele skapelsen.

ADAMUS: Med det, det er en glede å være sammen med dere mine kjære venner. Takk. Takk (applaus).

VIKTIG MEDDELELSE

Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.