Crimson Circle

CRIMSON CIRCLE MATERIALET

“Gå videre – Livet uten makt” Serien

SHOUD 8 – av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
2 april 2016
www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus Ben Saint-Germain.

Velkommen kjære Shaumbra. Velkommen til samlingen vår, til dette veldig spesielle stedet.

I dag blir det en opplevelse i tre akter. Tre akter, og den første blir med St. Germain, den Høyt Ærede St. Germain. Andre akt blir med Adamus, og tredje akt blir med dere i en ny drømmevandring.

Så la oss trekke pusten godt og dypt på det. I dag er en opplevelse.

Ekspansjon

Før vi setter i gang med Akt I, la meg bare komme med noen innsikter når det gjelder ekspansjonene deres (Mer informasjon om ekspansjonen her.) Denne utvidelsen av deres studio, dette faktisk ganske ydmyke stedet, men et sted med så mye energi og bevissthet. Ekspansjonen inn i den nye plassen ville ha skjedd uansett. Det skulle være her. Hvorfor? Fordi hver og en av dere ekspanderer også.

Den er symbolsk for de forandringene dere alle går gjennom. Det må vokse, og det vil fortsette å vokse. Det vil ikke bare bli inn i dette rommet ved siden av, det vil gå utover og utover, for når hver og en av dere trekker pusten dypt, kommer dere av veien for dere selv og tillater, ekspanderer dere. Langt utover de fysiske rikene, langt utover ensidigheten som menneske, dere ekspanderer inn i Jeg Er Her, noe som kan være hvor som helst. Det kan være mange steder samtidig. Det er opplysthet.

Opplysthet er ikke bare å være et synsk, kraftfullt, super-intelligent, perfekt menneske. Overhodet ikke. Dette mennesket vil fremdeles eksistere med alle sine skavanker og all sin latter og alle sine tårer og alle sine menneskelige måter, og så bare befinner du deg i Jeg Er Her, som er overalt på en gang.

Så dette neste steget, dette neste steget inn i ekspansjonene deres når det gjelder det fysiske rommet, er bare symbolsk for stegene deres inn i de mange rommene.

Så la oss trekke pusten dypt på det, og begynne Akt I med Den Høyt Ærede St. Germain, etter at jeg har fått kaffen min.

LINDA: Ah, den har du allerede fått.

ADAMUS: Du må gi den til meg (litt latter).

LINDA: Sandra har levert den. Hun visste hva du ville ha.

ADAMUS: Unnskyld meg (han drikker litt). Så … (han går til talerstolen sin, og gir iPad’en til Linda).

LINDA: Takk, tror jeg (mer latter).

ADAMUS: Akt I.

Akt I

ST. GERMAIN: Jeg Er Den Høyt Ærede St. Germain, og jeg har kjent hver og en av dere, selv før den gangen Tobias kom inn. Hver og en av dere, på Mysterie Skolene, i mange, mange liv, i drømmetilstanden og i oppvåkningen.

Jeg kjente dere før jeg kom inn og overtok for Tobias. Jeg møtte hver og en av dere ikledd min Fiolette Flamme, i tiden med den fiolette flammen, visste at dere våknet opp, og at dere kom inn i en helt, helt annerledes verden.

Jeg visste at vi ville være fra hverandre en god stund mens Tobias tok over. Det var en tid for Tobias’ omsorg og dype kjærlighet og forståelse. Det var en tid for Tobias’ mildhet, men jeg visste at jeg ville komme tilbake. Jeg visste at dere ville klare dere gjennom disse tidlige dagene av oppvåkning i Tobias sin tid, at vi ville komme sammen igjen i tiden for opplysthet, og her er vi. Her er vi.

Jeg kommer fremdeles til dere som St. Germain. På mange av samlingene våre kommer jeg selvfølgelig til dere som Adamus. I våre personlige konversasjoner i eteren kommer jeg noen ganger til dere som St. Germain og Adamus, avhengig av dagen, avhengig av humøret deres, avhengig av den forbindelsen som vi trenger. Men jeg kommer veldig ofte til dere som St. Germain, minner dere om hvorfor dere er her. Det er lett å glemme. Enda så mange ganger jeg har sagt det, enda så mange ganger Tobias har sagt det, er det veldig lett å glemme hvorfor dere er her. Det er veldig lett å bli dratt tilbake til de gamle måtene.

Folk flest som er her på denne planeten akkurat nå går gjennom en evolusjonær syklus. Folk flest er her på grunn av en jobb, på grunn av sine karmiske familier. Folk flest er her for å gjøre livet sitt litte grann bedre. Mange er her på grunn av berømmelse og penger og makt. Noen få er her på grunn av selv-oppdagelse. Men dere er her på grunn av noe helt, helt annet. Dere er her på grunn av opplysthet, realisering, fullstendiggjøring av en veldig, veldig lang reise på denne planeten som har tatt dere gjennom et fantastisk antall fantastiske liv. Den har tatt dere gjennom like mye død som liv. Den har tatt dere gjennom noe av det største mørket på denne planeten, og også det største lyset.

Det har til tider vært vanskelig. Dere blir fortapt underveis, og dere frykter at dere aldri finnere veien tilbake, tilbake til dere selv. Dere frykter at dere ikke vil huske hvordan dere skal komme dere tilbake. Men jeg må si at når det gelder hver og en av dere, så kan dere ikke, ikke huske. Dere kan leke leken med å være fortapt veldig lenge. Dere kan leke leken med å være i en identitet som egentlig ikke er dere selv, men dere kan aldri ikke huske. Det komme tilbake. Det er Rosens Frukt som Tobias snakket om for mange år siden. Den er der, kaller dere alltid tilbake til dere selv.

Dere glemmer veldig ofte hvorfor dere er her i dette livet, og så går dere inn i denne interne konflikten mellom det menneskelige selvet og det opplyste selvet. Det menneskelige selvet vil være som andre. Det sammenligner seg med andre folk. Det prøver å passe inn i en biologisk familie som ikke nødvendigvis er den sanne familien. Slike en er glad i, ja, i den familien. Mange fantastiske opplevelser, ja, i den familien. Men til syvende og sist er det ikke den dere egentlig er.

Dere prøver å passe inn i jobber. Dere prøver å finne en bestemt måte når det gjelder utseende og oppførsel. Men som dere har oppdaget, fungerer det ikke. Det fungerer ikke når det er ensidig. Det fungerer bare når det simpelthen er et aspekt eller et OG uttrykk av dere selv.

Dere kan gjøre begge deler. Dere kan faktisk passe inn på en måte, på en måte. Det er ikke alltid komfortabelt, men dere kan. Og nå forstår dere at dere kan være den dere egentlig er. Du kan være Jeg Er. Du kan være begge deler.

Hvor dere befinner dere

Det er veldig, veldig, veldig få mennesker som noensinne har kommet så langt på veien, og det har aldri før vært en gruppe mennesker fra hele verden som har kommet til dette stedet. Det er et sted med utfordringer og vanskeligheter, for dere forandrer dere. Dere forandrer denne identiteten. Dere forandrer tankene deres. Biologien deres forandrer seg, og mennesket frykter det som skjer. Mennesket prøver å stoppe en prosess som er naturlig, som uansett vil skje, og når det gjør det, fører det til mye mer stress, mye mer tvil, og lar dere egentlig ikke – hver og en av dere – nyte dette som kalles legemliggjort opplysthet. Det tillater dere ikke å nyte dynamikken ved å gå fra det ensidige, fysiske menneskelige vesenet og inn i det multidimensjonale mennesket, guddommelig og alt annet sammen.

Dere bekymrer dere for om dere gjør det riktig, og, som Adamus og jeg har sagt til dere veldig mange ganger, kan dere ikke gjøre det feil. Men dere kan så visst ta veldig mye av gleden ut av det, og lettheten og ynden med alle bekymringene og all irritasjonen deres, alt dette med det menneskelige selvet som prøver å kontrollere og styre en prosess som det menneskelige selv ikke behøver å kontrollere og styre. Faktisk så burde det ikke det. Dere prøver å manipulere Gud inne i dere, manipulere den fra mennesket inne i dere, og det fungerer simpelthen ikke.

Dere har kommet til dette punktet gjennom målbevissthet, gjennom stahet, gjennom bestemthet og dedikasjon, men fra nå av er ikke disse kvalitetene beundringsverdige. Disse kvalitetene fungerer ikke. Disse kvaliteten vil faktisk forårsake en tyngdekraft som vil trekke dere tilbake til gamle måter, gamle tanker, gammel tvil og gamle problemer.

Når jeg snakker med Shaumbra om hva som er de mest beundringsverdige kvalitetene deres, er noen av de som står øverst på lista dedikasjon, forpliktelse. Noe av det som står øverst på lista er målbevissthet, rent ønske og anstrengelser, og, ja, det har fått dere hit. Men det er tid for at dette hører hjemme i fortiden.

Og jeg vet at dere er stolte av dere selv når det gjelder hvor godt dere kan stramme dere opp når det gjelder noen av den største motgangen i livene deres. Dere er stolte av dere selv fordi dere er i stand til å forskanse dere, lukke dere inne, være bestemte, og det har fått dere gjennom en masse fram til nå. Men den kvaliteten fungerer ikke når vi skal videre herfra.

Kvaliteten av egenkjærlighet og aksept, menneske til menneske, kvaliteten av det en kan kalle tillit og det jeg kaller tillate er det som gjelder herfra. Kvaliteten av yndefull aksept av Jeg Er er det som får dere videre herfra. Sinnet kan ikke fatte det. Sinnet føler at det har blitt overkjørt, at det har blitt nektet noe det føler at det har fortjent for seg selv når en simpelthen tillater det guddommelige, ynden og lettheten.

Sinnet vil fortelle dere: «Men det eneste du har hatt å falle tilbake på, det eneste som har fått deg til dette punktet, det eneste som har gjort deg annerledes og spesiell, er denne målbevisstheten, denne bestemtheten, denne sinns-viljen,» men det fungerer ikke når vi går videre herfra. Det er tilliten, tillatelsen og ynden. Det er å trekke pusten dypt inn i vitenen, denne dype forståelsen for at alt dette er veldig, veldig naturlig, og denne evnen til å bare gi slipp.

Det er et stort steg. Veldig få – veldig få – vil noensinne komme så langt, mye mindre komme til dette punkt da de bare kan tillate, og, i tillatelsen, vite at alt forandres. Måten dere tenker på, forholdet til kroppen, fødsel, selv livet og døden, oppfattelsen av livet ditt slik det har vært fram til nå, oppfattelsen som minnene inneholder, oppfattelsen av verden utenfor og overalt rundt dere. Alt forandrer seg, og det kan være skremmende, forskrekkende, men det kan også være veldig fantastisk, magisk, vakkert. Det var akkurat dette dere kom hit for.

Det er akkurat dette jeg har snakket med hver og en av dere om i de andre rikene, og noen av dere husker det, for noen av dere var det en veldig bevisst opplevelse. Men det var dette jeg snakket med dere om mange år før Tobias dukket opp, da jeg kom til dere som den Fiolette Flammen og sa; «Nå, nå er det tid. Du er klar. Jeg skal være med deg hvert et steg på veien. Men det er du som må gjøre det. Det er du som er den som må tillate. Jeg kan ikke gjøre det for deg.

Viten

Den musikken som tidligere ble spilt i det dere kaller for introduksjonsvideoen deres, er veldig spesiell musikk – spesiell i sin sammensetning, spesiell når det gjelder den måten den ble fremført og sunget på, men også spesiell fordi vi sammen tilførte den essensen i viten, dette som guider dere. Dette som egentlig har guidet dere, ikke staheten, bestemtheten, dedikasjonen, den indre styrken – det var det dere trodde fikk dere hit – men det var det faktisk vitenen som gjorde.

Så vi – dere, jeg selv og andre som jobber med dere – har tilført akkurat den sangen som en påminnelse om vitenen, og nå, i denne opplevelsen, vil jeg gjerne spille den igjen. Ingen video nå, bare musikken.

Trekk pusten dypt inn i vitenen, dette som egentlig fikk dere til dette punktet, den kontinuerlige påminnelsen, til tross for alle utfordringene, all motgangen i livene deres, alle de gangene da dere tenkte på å snu og gå tilbake. Det er vitenen. Det er Jeg Er som fikk dere hit.

Så trekk pusten dypt inn i viten, energioverføringen som denne musikken inneholder.

(Musikken spiller, “Quanta Qualia” med Hayley Westenra).

Så måtte sangen i hjertet ditt være som den sangen du nettopp hørte. Og i ordene og energien i denne sangen, løselig oversatt: Kjære sjel, måtte du være her sammen med meg. Kjære sjel, måtte vi være sammen igjen. Kjære Sjel, vår tid har kommet.

Det er invitasjonene til Jeg Er Her. «Jeg Er Her, mennesket, det guddommelige, fortid og fremtid. Jeg Er Her. Hvor som helst jeg velger å være, er vi her sammen, vi alle, menneske, det guddommelige, fortid, nåtid, det som aldri er realisert, og det som har vært fanget i rutinen. Jeg, vi, er her.

Det er sjelens sang – «Jeg Er Her. Ikke lenger ensidig, ikke lenger alene, ikke lenger på en vei til hvor som helst. Jeg Er Her uten noe sted å dra, og uten noe behov for å dra noe sted. Jeg Er Her. Og derfor kommer alt til meg. Det er ikke jeg som drar til det.” Alt fra kaffe til liv, til energi, alt du trenger kommer hit.

La oss trekke pusten dypt på det.

Sangen inneholder påminnelsen om vitenen.

Og da avslutter vi Akt I med applaus. (Applaus).

Akt II

Akt II.

ADAMUS: Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.

Velkommen kjære dere. God energi i rommet i dag. God energi for alle dere som ser på online.

Vi skal selvfølgelig begynne sesjonen vår med et spørsmål. Jeg pleide å se på da dere hadde spørsmål og svar med Tobias for mange år siden. Dere sto alle på rekke, ventet på å stille det samme spørsmålet som hadde blitt stilt måneden før, og måneden før det igjen, i ivrig forventning om å få komme fram for å stille det samme spørsmålet som hadde blitt stilt før. Så nå er det jeg som stiller spørsmålene, for jeg vet at dere har svarene. Så, kjære Linda, hvis du kan finne fram mikrofonen og gjøre deg klar.

Hva er nytt?

Etter samlingen vår forrige måned, de siste 30, 31 dagene, hva er nytt i livet ditt? Hva er nytt i livet ditt?

Bare begynn. Ja. På forrige samling snakket vi om ny. Jeg sa at alt blir nytt. Ikke mer fornyelse. Planeten har vært på et sted med fornyelse, kontinuerlige sykluser som har gjentatt seg selv – ja, med litt ekspansjon, det er liksom innpakket på en litt annen måte – men i måneden februar skjedde det noe morsomt, like etter St. Germain, address to Shaumbra. Det skjedde noe. Vi krysset en terskel på denne planeten, ikke bare for dere, men på denne planeten går alt til ny. Noen ting vil fortsette syklusene sine med fornyelse en stund, men før eller senere går alt til nytt. Det var kjernen i konversasjonen vår forrige måned.

Så, i livet ditt, de siste 30 dagene, hva er nytt? Ja, kom igjen.

Ahh! Vel, Linda …

SCOTT: Overraskelse, overraskelse.

ADAMUS: Før vi setter i gang her, Linda, du må forklare litt. Lucy, du har litt å forklare. Hva er – våre kjære gjester – hva er det med hattene? Hvor kommer de fra?

SCOTT: Bare noe morogreier.

ADAMUS: Bare noe morsomt.

SCOTT: Det er det som er nytt. Håret mitt. Jeg bestemte meg for å slå ut håret (han har på seg en langhåret parykk og en caps).

ADAMUS: Ja, ja. Men det ser ut som om du er med i en eller annen gruppe, en eller annen organisasjon.

LINDA: Vent, vent. Du spurte om hva som har forandret seg den siste måneden, og når jeg ser meg rundt i rommet, er dette helt klart det mest dramatiske. (Latter).

ADAMUS: Javisst. Hva er – kom igjen, reis deg – hva representerer det? Du har på deg en interessant hatt. Du har mer hår enn noen gang før, og litt andre ting, en pirat T-skjorte. Ja. Hva representerer dette? Det nye i deg.

SCOTT: Det var bare en morsom distraksjon som ikke var som de andre distraksjonene.

ADAMUS: Å, fint, fint. Det liker jeg. Det liker jeg. (Scott humrer). Har jeg ikke sett deg på et eller annet politisk møte i det siste? (Latter). Ja. Sjekket de deg for skytevåpen før du kom hit? (Scott ler). Ja, bra. Fint. Skal du slå til noen i dag. Slå dem i ansiktet?

SCOTT: Nei. Nei.

ADAMUS: Nei, nei.

SCOTT: Det hadde vært mot formålet med hatten.

ADAMUS: Ok, ja. “Gjør Amerika vennlig Igjen.” Fint, fint. Det liker jeg. Ok. Hva er nytt i livet ditt?

SCOTT: Å, la meg se. Broren min er på besøk.

ADAMUS: Det er ikke nytt. Det har han vært før. Så, ja. Det er annerledes. Det er en forandring.

SCOTT: Ja.

ADAMUS: Men det er ikke nytt. Jeg mener, broren din er en fin fyr. Jada, jada. Men hva er nytt?

SCOTT: Jeg tror at det som er nytt er … det faktum at det ikke er så mye som har forandret seg den siste måneden er nytt, for spørsmålstegnet har blitt større. Det virker som om det er mer usikkerhet.

ADAMUS: Ja, jeg er ikke helst sikker på om jeg skal si – ahem – makyo eller ikke snakk dritt til en som snakker dritt, eller, jeg er ikke sikker. (Scott ler).

LINDA: Åhh!

ADAMUS: Det er på en måte det samme, men hva sa du nettopp? Du sa at du vil gå tilbake til St. Germain med …

SCOTT: Ja.

ADAMUS: Ja! Ja (Adamus humrer). Det er en snillere …

SCOTT: Vel, nei, jeg tror jeg forventet mer forandring den siste måneden, men det skjedde ikke.

ADAMUS: Mindre forandring, og det er det som er nytt.

SCOTT: Ja. Det var bare enda mer usikkerhet, mer tomrom, mer kaos.

ADAMUS: Ok. Så mindre forandring en vanlig? Er det det du sier?

SCOTT: Nei, vel – ja, mer forandring enn normalt, for …

ADAMUS: Mer forandring.

SCOTT: … det var – det du snakket om tidligere? – mønstrene, gjentatte mønstre.

ADAMUS: Ja, ja.

SCOTT: Det var som en forutsigelse.

ADAMUS: Ja.

SCOTT: Og nå er det ingen forutsigelser.

ADAMUS: Har du hatt merkelige drømmer?

SCOTT: Det har jeg (Adamus ler). Det hadde jeg. Men jeg husker ingen av dem nå.

ADAMUS: “Jeg husker ikke.” Ja, greit. Ja, greit.

SCOTT: Ja.

ADAMUS: Så det var noe nytt som skjedde, du vet bare ikke hva i all verden det var.

SCOTT: Det er jeg sikker på at det var, ja.

ADAMUS: Og det var det. Ok.

SCOTT: Ok.

ADAMUS: Bra.

SCOTT: Vil du si det til meg?

ADAMUS: Nei, nei, nei. (de ler). Jeg skal fortelle det til alle om en liten stund. Kan jeg ta deg i handa sir? (Til Scotts bror). Ja. Fint å treffe deg. Du kommer fra en god familie.

LINDA: Du har møtt ham før!

ADAMUS: Den spirituelle familien hans, ikke den biologiske. Ja, bra. Greit, takk.

SCOTT: Ok. Javisst.

ADAMUS: Takk. Neste.

LINDA: Ahh, Jan.

JAN: Åh.

ADAMUS: Jada. Så hva var nytt de siste 30 dagene? Kom igjen, reis deg.

JAN: Jøøss. Jeg tror jeg skal bli bedre til dette hver måned, men det blir jeg ikke.

ADAMUS: Ja, ja. (Adamus ler). Har du prøvd å øve hjemme? Du vet, bare ta en mikrofon og late som om jeg er der, og millioner av mennesker ser på, bare late som om, du vet, gjør deg klar til dette?

JAN: Det har jeg ikke.

ADAMUS: Det har du ikke.

JAN: Det er sannsynligvis ikke noe som jeg …

ADAMUS: Hvis jeg kom her som publikum ville jeg gjort det.

JAN: Javel.

ADAMUS: Jada. Jada.

JAN: Huskelapp til meg selv.

ADAMUS: Ja, huskelapp til deg selv. Jada, øvelse, øvelse, øvelse.

JAN: Øvelse, øvelse. Um, noe nytt.

ADAMUS: Noe nytt. Tretti dager (Adamus lager en klokke-tikkelyd).

JAN: Jeg oppdaget at jeg, um …

ADAMUS: Det er fint. Du kunne ha stoppet der (de ler). Bare stopp der …

JAN: Javel, ok.

ADAMUS: … gi fra deg mikrofonen, og jada. Nei, men du oppdaget at du …?

JAN: Hvordan skal jeg si dette. Jeg er ikke nødvendigvis en bevisst puster.

ADAMUS: Akkurat.

JAN: Men det ble mye mer praktisert den siste måneden, og jeg … (begynner å gråte) Jeg bruker uttrykket «Jeg Vet at Jeg Vet.»

ADAMUS: Ja, fint.

JAN: Mye mer enn før.

ADAMUS: Det er et fint uttrykk. «Jeg vet at jeg visste. Jeg visste at jeg vet. Jeg visste at jeg visste.» Ja. Ja. Du kunne faktisk, javisst, skrive en barnebok. Jada. Fint.

JAN: Det kan hende.

ADAMUS: Ja, takk. Så de siste 30 dagene, bevisst pusting? Ok.

JAN: Bevisst pusting, og jeg bare minner meg selv om at Jeg Vet at Jeg Vet.

ADAMUS: Ja! Og det går faktisk fra utover å påminne deg selv, å tenke på det – «Jeg Vet at Jeg Vet» - for så sier du av og til; «Å, hva er det jeg vet?» Men det er som om, nei, det er – du gjør det sammen med bevisst pusting, «Jeg vet», som det – og så bare er det der. «Jeg vet», og så tenker du ikke på hva du vet. Du bare vet. Jada. Sammen med pusten, la oss prøve sammen. Jeg Veeeet (synger).

JAN: Jeg veeeet!

ADAMUS: Slik ja. Du ser, litt teatralsk, litt dramatisk! Kom igjen! (Hun ler). Våkne opp, rist løs! La oss prøve igjen.

JAN: Jeg veeeet.

ADAMUS: Det var fint, men du får ikke jobb i operaen, ikke enda, men la oss prøve igjen.

JAN: Ok.

ADAMUS: Jeg veeeeet! Slik (hun sukker).

LINDA: Som en frosk (litt latter).

JAN: Jeg veeeet.

ADAMUS: Ok, en gang til.

JAN: Vil du ha musikk til?

ADAMUS: Javisst. Hvem skal spille?

JAN: Jeg veeet.

ADAMUS: Fint, og så kom air conditionen på (de ler). Vakker timing. Takk. Takk. Og nå slapper du av med det. Du har det moro med det, for hvis det er “Jeg vet. Jeg vet.» (På en måte intenst), husk det jeg sa i første akt. Det er ikke noe mer av dette med å anstrenge seg. Dere har alle vært stolte av krigsarrene deres og styrken deres og bestemtheten. (Spytt!) Vi går utover det nå.

LINDA: Ohh!

ADAMUS: Jeg spyttet egentlig ikke … så mye (litt latter). Du trekker pusten dypt – «Jeg vet» - og du lar det bare … helt til du føler at det kribler i kroppen, nesten som å ha orgasme i hele kroppen.

LINDA: Ooh!

ADAMUS: Og så … hadde du nettopp en? (Litt latter).

LINDA: Senere. Senere.

ADAMUS: Jeg hørte, “Ooh! Ooh!” (Latter).

LINDA: Senere.

ADAMUS: Den er egentlig ikke så stor. Det er «Åhh!» (Mer latter). Til du føler hele dette energiskiftet i kroppen din, fordi du tillater det. Du tenker ikke, stresser ikke. Du bare; «Jeg vet. Ah! Jeg vet!” Som det. Ok. Kom igjen.

JAN: Å, vil du at jeg skal gjøre det?

ADAMUS: Ja, jeg vil at du skal gjøre det. Ja. Ikke tull. Jada.

JAN: Jada.

ADAMUS: Jada.

JAN: Det er bare en million mennesker som ser på.

ADAMUS: Vil du ha litt sjokolade?

JAN: (ler). Det vil kanskje hjelpe.

(Hun blir stille).

ADAMUS: Hei, Edith. Hvordan går det?

EDITH: Fint.

ADAMUS: (hvisker) Jeg venter på henne.

JAN: Jeg vet.

ADAMUS: Fikk du gaver?

EDITH: Ja.

ADAMUS: Fint. Med alle de pengene du har fått, hadde jeg også gjort det! Kom igjen (litt latter).

JAN: Beklager, jeg holdt på med mitt.

ADAMUS: Det var en distraksjon.

JAN: Beklager.

ADAMUS: Det var med hensikt en distraksjon, for du går til hodet ditt.

JAN: Ja.

ADAMUS: La oss gjøre det sammen. Jeg veeeet! (Synger).

JAN: Kan jeg gjøre det sammen med alle?

ADAMUS: Javisst.

JAN: Ok.

ADAMUS: Javisst! Du kan gjøre det du vil. Du er en Mester.

JAN: Greit.

ADAMUS: Hvorfor spurte du ikke om det før? “Hallo alle sammen, la oss gjøre det sammen!”

JAN: Hallo, la oss gjøre dette sammen folkens. Ok, en, to, tre.

ALLE: Jeg veeeeet!

ADAMUS: Takk.

JAN: Perfekt.

ADAMUS: Takk. Vakkert. Vakkert.

LINDA: Forresten, Shaumbra-sønnen hennes, Russell Anderson, har laget en fantastisk ny – hvilken musikksjanger kaller de det? Den er veldig, veldig unik og fantastisk.

JAN: Den er på en måte alternativ …

LINDA: Alternativ.

ADAMUS: Hva er dette, produktplassering i mitt show?

LINDA: Ja, det er det faktisk. Hva heter den?

JAN: det er på en måte alternativ rock. Det er – jada. Han har laget en video som heter “Liquid Lady.”

ADAMUS: Liquid Lady.

JAN: Den handler om tidsreiser og …

ADAMUS: Å, fint.

JAN: … ormehull og det å være i forskjellig dimensjoner.

ADAMUS: Utmerket. Ta den med neste gang.

LINDA: Ja, Shaumbra sønnen hennes …

ADAMUS: Legg den på bordet. Selg den.

LINDA: … Russell, Shaumbra sønnen hennes.

ADAMUS: Ta den med neste gang. Ja.

LINDA: Ja, ja.

ADAMUS: Ja, ja.

JAN: Takk.

ADAMUS: Takk. Ok. Hva er nytt? Så langt har vi en bror som er på besøk og det å lære å puste. Ok. (Linda ler).

Neste. Hva er nytt? Ah. Velkommen. Hva er nytt?

TANIA: Være her.

ADAMUS: Være her.

TANIA: Så avgjort.

ADAMUS: Hvor kommer du fra?

TANIA: Mange forskjellige steder.

ADAMUS: Mm, gi meg et hint.

TANIA: Hintet er Dallas.

ADAMUS: Dallas. Nei, nei. Du – jeg mener, du bor kanskje i Dallas. Kan du reise deg? Jeg står også. Jeg skal stå der nede (litt latter når han går ned fra scenen) Før Dallas.

TANIA: Houston.

ADAMUS: Houston. Ehhh. Si noe. Si: Jeg Er den Jeg Er.

TANIA: Jeg Er den Jeg Er.

ADAMUS: I mikrofonen.

TANIA: Jeg Er den Jeg Er.

ADAMUS: Du er ikke fra Houston (mer latter). La oss prøve igjen. Hvor kommer du fra?

TANIA: Jeg ble født i Lisboa, Portugal. Jeg vokste opp i Basel.

ADAMUS: Så jeg ble selv født i nærheten.

TANIA: Ja, ja.

ADAMUS: Fint, fint.

TANIA: Ja.

ADAMUS: Og så?

TANIA: Og så dro jeg til Basel …

ADAMUS: Basel.

TANIA: … Frankrike. Nær Tyskland.

ADAMUS: La meg gi deg en klem (publikum sier «woow») Frankrike. Jøss. Åhhh, åhhh! Frankrike. Ok. Hvorfor i helvete dro du til Houston? (Latter) Vel, la oss ikke gå inn på det. Hva har vært nytt de siste 30 dagene?

TANIA: Tretti dager.

ADAMUS: Tretti dager.

TANIA: Nytt?

ADAMUS: Nytt.

TANIA: Jeg flyttet fra Houston til Dallas, amerikanske flyplasser og nye byer, nye folk, ny jobb.

ADAMUS: Det er ganske nytt.

TANIA: Veldig nytt.

ADAMUS: Det er ganske nytt. Ok. Men det er åpenbart at du har flyttet før …

TANIA: Ja, men ikke slik som dette.

ADAMUS: … så det er egentlig ikke nytt, er det vel? Det er bare det samme gamle, dra til et annet sted. Men det er egentlig ikke nytt. Hmm.

TANIA: Det er annerledes.

ADAMUS: Det er annerledes, men ikke nytt. Forstår du meg så langt?

Ok. Jeg vil at dere virkelig skal føle inn i hva som er nytt, hva som virkelig er nytt, og det å flytte fra et fysisk sted til et annet fysisk sted – som egentlig ikke er nytt, det er bare å flytte – hvorfor dette skjer, for noe på et annet nivå forandrer seg. Det fører til at den ytre verden forandrer seg, men det er fordi det skjedde noe nytt med deg på en indre måte.

TANIA: Jeg tror det er en forbindelse mellom alt samtidig.

ADAMUS: Ja, ja.

TANIA: Ja. Bevissthet, det du kaller bevissthet.

ADAMUS: Ja, men spesifikt. Det er noe. Du behøver ikke å huske det eller si det akkurat nå, men det var som om noe klikket inne i deg. Noe som var nytt.

TANIA: Jeg kommer hit til deg, hjelp meg med det.

ADAMUS: Ahh! Hun vil at jeg skal si det. Ok. Du var dypt forbundet til mange ting i fortiden din – jeg mener tidligere liv, selv dette livet, ble på en måte værende i det same området, same region, de samme forbindelsene, og det – og for en stund siden sa noe inne i deg; «Jeg er ferdig med alt det.»

TANIA: Ja.

ADAMUS: “Jeg skal gi slip på venner, familie, alt annet.” Det er nytt.

TANIA: Det bare skjedde. Jeg gjorde ikke noe.

ADAMUS: Ah! Ah! Ahhh! Ah! Og det er faktisk det som er perfekt å si – «Jeg trengte ikke å gjøre noe som helst, det bare skjedde.» Så absolutt, og det er akkurat dit ny går. Det bare skjer. Mennesket sier; «Vel, hva må jeg gjøre? Hva med planlegging? Og må jeg sitte og meditere og chante og alt dette andre?” Og det bare skjer. Og jeg vil at hver og en av dere skal begynne å bli bevisste på det. Dere sier; «Vel, jeg vet ikke. Det bare skjedde.» Nei, du – du tillot det å skje. Det er nytt. Det er virkelig nytt. Ok (litt latter). Fint. Takk. Er du ikke glad for at du kom hit? (Litt applaus).

Ok, et par nytt til. Hva er nytt?

LINDA: Ok, la meg se. Å, her, denne er jeg nysgjerrig på.

ADAMUS: Ah, ja. Ah! Hva er nytt? Du har fått fin plassering i dag.

SHAUMBRA 1 (kvinne): Det har jeg.

ADAMUS: Kom du tidlig?

SHAUMBRA 1: Jeg har venner som kom hit tidlig.

ADAMUS: Ohh! Ohh! Er det folk som tar av plass til deg?

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Er det tillatt her? 4811.

LINDA: Nei!

EDITH: Ja.

SHAUMBRA 1: Jeg kom ganske tidlig.

ADAMUS: Ganske tidlig. Ok. Ok. Da bare gir vi slipp på det.

SHAUMBRA 1: Ok.

ADAMUS: For jeg ville faktisk be deg – du må kanskje sette deg der bak.

SHAUMBRA 1: Ok.

ADAMUS: Ja, fint. Hva er nytt?

SHAUMBRA 1: Jeg ble begeistret for potensialet for noe nytt etter alle disse livene.

ADAMUS: Ok. Det liker jeg. Hun ble begeistret.

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Og hva ble du begeistret for?

SHAUMBRA 1: Vel, og så funderte jeg og forestilte meg hvordan det ville bli, hva jeg ikke kunne gjøre.

ADAMUS: Åh.

SHAUMBRA 1: Men det er i hvert fall et potensiale.

ADAMUS: Åh. Vel, du ble begeistret for noe nytt …

SHAUMBRA 1: Potensialet for …

ADAMUS: … men du visste ikke hva det var.

SHAUMBRA 1: … nye ting etter alle disse livene.

ADAMUS: Nye ting. Ok. Så du ble begeistret for nytt, og har det skjedd noe nytt?

SHAUMBRA 1: Ikke som jeg vet om.

ADAMUS: Ooh, søren!

SHAUMBRA 1: Beklager.

ADAMUS: Hun sier, “Ikke som jeg vet om.” Men det gjorde det.

SHAUMBRA 1: Ok.

ADAMUS: Det gjorde det, og det er i grunnen det vi snakker om i dag. Mennesket går bare i det samme gamle, de samme gamle tingene, og det tror at det har blitt bevisst på pusten, og det er fint, men ikke nytt, eller flere forandringer enn noen gang – det er ikke nytt, det har alltid skjedd – og mennesket tror at; «Vel, jeg har flyttet til et annet sted. Det er nytt.» Den er den samme gamle syklusen, bare litt annerledes tone. Så jeg vil at dere skal begynner å bli bevisste på hva som egentlig er nytt.

Ok, så du ble begeistret for nytt. Du trodde ikke det skjedde noe nytt, for du ser dit ut, og du sier; «Hvor er det? Hvor er det?» for du vil ha noe nytt i livet ditt fordi du er lei av å sitte fast i det gamle. Du vet, det er på en måte et morsomt sted å være. Du er skikkelig lei av å være fastlåst i det samme gamle, og da ba jeg om frivillige; «Hvem har lyst til å komme tilbake til enda et liv?» sa alle liksom; «Å, å. Nei.» (Litt latter).

SHAUMBRA 1: Akkurat.

ADAMUS: Men når jeg sier; «Vel, er du klar for opplysthet nå?» er det som om; «Vel, uh, hm.» Så vi er i en slags dilemma-fase.

SHAUMBRA 1: Akkurat.

ADAMUS: Ok. Så det skjedde noe nytt. (Hun ser spørrende på ham, Adamus ler). Noe nytt, og nytt behøver ikke å være eksternt. Noe skiftet inne i deg.

SHAUMBRA 1: Ja.

ADAMUS: Ok. Noen peiling på hva det kan ha vært?

SHAUMBRA 1: Jeg tror …

ADAMUS: Kan du snakke tydelig …

SHAUMBRA 1: Ok.

ADAMUS: Ja.

SHAUMBRA 1: Jeg fikk litt mer klarhet når det gjelder å være skaperen av virkeligheten min.

ADAMUS: Ja, vel, egentlig ikke. Men, du vet, og jeg sier det i fullstendig ære og respekt, men det er mennesket som tror at de har fått litt mer klarhet. Nei. Egentlig ikke. Egentlig ikke. Mennesket er fremdeles på en måte like uklart som noen gang, og mennesker prøver fremdeles å finne ut av alt, og det kommer det ikke til å gjøre. Og mennesket prøver fremdeles å ta de ordene vi sier her og prøver å menneskeliggjøre dem, og det går ikke. Jeg skal si det om en liten stund. Jeg vil ikke avsløre det akkurat nå.

SHAUMBRA 1: Ok. Takk.

ADAMUS: Ok. Jeg vil ha to til, og så den store avsløringen.

LINDA: Den store avsløringen? Ok, la meg se.

ADAMUS: To til. Men noen vil kanskje fatte det …

LINDA: Ok.

ADAMUS: … før jeg kommer med det.

LINDA: Fatte det?

ADAMUS: Ja.

SHAUMBRA 2 (kvinne): Jeg hadde et stort skift når det gjelder mangelen min på selvtillit, den har løst seg veldig mye opp.

ADAMUS: Fint.

SHAUMBRA 2: I stedet for å være en enorm vegg, rekker det meg nå bare til knærne.

ADAMUS: Det er fremdeles en vegg.

SHAUMBRA 2: Det er fremdeles en vegg.

ADAMUS: Det er fremdeles en vegg.

SHAUMBRA 2: Men på ingen måte like enorm som den var.

ADAMUS: Kan du – kan jeg avbryte deg litt? Det gjorde jeg.

SHAUMBRA 2: Jada. Alltid.

ADAMUS: Så, ah, la oss slutte å bruke «men». Mennesker er «men», og guddommelige Mestere er OG. (Hun ler). De er det! Mennesker er bare store «men». Det er alltid et «men» der inne. OG. Så la oss …

SHAUMBRA 2: Problemet med …

ADAMUS: Mange av dere sier, “Åh, jeg liker egentlig St. Germain bedre.” Og det er som om …

LINDA: Ja, ja. Få ham tilbake.

SHAUMBRA 2: Amen til det!

LINDA: Hvor er han?

ADAMUS: Amen. Dere vet, men her er hemmeligheten. Det er OG.

SHAUMBRA 2: OG.

ADAMUS: Ikke begge deler. Jeg er OG. Det var ikke bare, dere vet, en St. Germain og nå en Adamus. Det er OG.

SHAUMBRA 2: Så absolutt.

ADAMUS: Det er OG, og det kan du også være.

SHAUMBRA 2: Det er også mye nærmere.

ADAMUS: Akkurat. Så du er egentlig på sporet, helt til “men” kommer i veien.

SHAUMBRA 2: Ja.

ADAMUS: Jada.

SHAUMBRA 2: Og slik er det fremdeles.

ADAMUS: Ja.

SHAUMBRA 2: Mangelen på selvtillit løser seg opp. Jeg er mye nærmere den jeg er. Jeg ser det. Jeg føler det. Det er noen få “men” her og der.

ADAMUS: Noen få vegger, noen få “men.” Jada.

SHAUMBRA 2: Men mye mindre enn det pleide å være. Det var veldig mye, OG jeg er så mye nærmere, og jeg føler det, og jeg er mye lykkeligere med den jeg er og hvor jeg befinner meg enn jeg noen gang har vært før.

ADAMUS: Ok (litt applaus). Fint, fint. Jeg tror omtrent så mye av det (viser litte grann).

LINDA: Aghhhh!

ADAMUS: Nei, nei, nei! Jeg bare – la oss bare – jeg skal klargjøre det for deg. Jeg tror på noe av det, for jeg tror faktisk at dere, noen av dere, føler dere bedre og det er lave vegger og det er mindre «men» i livene deres, men der er fremdeles vegger og «men». De er der fremdeles. Og vet dere hva? De kommer ikke til å forsvinne, og det er greit.

Vi prøver ikke å ødelegge vegger og sprenge «men». Vi simpelt … (de ler begge). Vi sier simpelthen «jeg har disse menneskelige tingen. Jeg har mennesket som har tvil, som ikke hadde tillit, som er paranoid schizofren, sprø, og tilhører en kult.» (Hun ler) OG …

SHAUMBRA 2: Og som har lyst til å banke opp noen folk der jeg bor.

ADAMUS: Jada, jada. Jada! Og det er greit. Dere forstår, når dere bare prøver å utslette en identitet og dere prøver å si; «Jeg skal gå fra denne personen som jeg egentlig aldri likte, og jeg skal jobbe meg utover denne personen, og skal tenke meg til det, jeg skal be meg til det, jeg skal ikke være den personen,» skjer det noe morsomt.

SHAUMBRA 2: Det fungerer ikke.

ADAMUS: Det fungerer ikke. En blir mer akkurat den personen en ikke liker. Så det en gjør, er å trekke pusten dypt og si; «AH! Jeg er denne personen …»

SHAUMBRA 2: OG.

ADAMUS: OG! Og så er det plutselig som det dere så på video footage tidligere, plutselig er det to stearinlys i stedet for ett. «Å, å! Jeg er også guddommelig.» Og så enda et stearinlys; “Jøss! Jeg er et romvesen.» Og enda et stearinlys; «Å, jeg er en strålende skuespiller.» Og så enda et stearinlys; «Og jeg er dette usle vesenet, men jeg har det moro med å spille rollen.» Plutselig har dere frihet. Dere slutter med å gå fra ensidig med – “Jeg jobber med veggene mine. Jeg får litt mindre vegger. Jeg får ned tallet på «men» også …» Dere vet …

SHAUMBRA 2: Jeg står på veggen.

ADAMUS: Akkurat. Så vi går til OG. Det er magien. Det er friheten. Da finner du faktisk ut at du likte denne veggen, men-personen. Det er som om «Vel, det var en interessant skapelsen full av tvil og frykt og uro og angst og alt dette andre. Det er fantastisk og jeg er også guddommelig. Jeg er også en strålende skaper. OG, OG, OG, forstår dere.

SHAUMBRA 2: Ja!

ADAMUS: Det er nytt.

SHAUMBRA 2: Ja!

ADAMUS: Det er nytt! Jeg vil ringe med bjella – ehh-ehh-ehh – det er nytt!

SHAUMBRA 2: OG er der, og mye mer enn før.

ADAMUS: Ja! Ja, så absolutt. Og det er OG-svaret (litt latter).

SHAUMBRA 2: Søtt.

ADAMUS: Ok.

SHAUMBRA 2: Veldig søtt.

ADAMUS: Veldig søtt. Neste. En til, og så avsløringen. Linda går med mikrofonen. Å, rett til David. David, hva er nytt?

DAVID: Mer ynde i livet mitt.

ADAMUS: Ja. Hvordan gjør det seg gjeldende? Jeg mener, hvordan fungerer det?

DAVID: Umm … (han nøler).

ADAMUS: Vær forsiktig, du nærmer deg makyo-land her.

DAVID: Nærmer meg (litt latter).

ADAMUS: Du sklir langs den linjen.

DAVID: Ja, ja. Krysset den kanskje. Ja.

ADAMUS: Men hvem er jeg som kan rope om makyo.

DAVID: Ja.

ADAMUS: Men jeg føler også oppriktigheten. Hvordan kommer ynde gjennom i livet ditt?

DAVID: Ingenting jeg kan sette fingeren på.

ADAMUS: Det vil du heller ikke (Linda ler). Kom igjen.

DAVID: Og det er mer som en viten.

ADAMUS: Ok. Men gi meg et eksempel. Ynde den siste måneden, hvordan kom det fram i dagliglivet ditt?

DAVID: (Han nøler). For et par uker siden endte jeg opp med å kjøpe en elektrisk, justerbar sag, og jeg endte opp med å trimme trærne mine og slike ting, og det skremte meg litt, men jeg likte det og det bare fløt.

ADAMUS: På en måte leve på kanten.

DAVID: Ja.

ADAMUS: Ja, ja. En motorisert …

DAVID: Ja, elektrisk, rrrrrrr … rrrrrr … (lager motorlyd).

ADAMUS: Elektrisk. Ok. Akkurat, akkurat. Ja. Wow. Må en ha sertifikat for den?

DAVID: Nei.

ADAMUS: Men nesten.

DAVID: Ja.

ADAMUS: Nesten.

DAVID: Men det er noe jeg har skygget unna, men så bare gjorde jeg det likevel.

ADAMUS: Helt riktig.

DAVID: Og da likte jeg det faktisk, og det var et skifte.

ADAMUS: Ja, fint. Så, fint. Det er gode nyheter. Ja. Det er yndefullt, en yndefull måte tror jeg.

DAVID: Vel, den motstanden jeg tidligere har hatt var der ikke.

ADAMUS: Du ga på en måte bare blaffen?

DAVID: Vel, jeg likte det faktisk. Jada.

ADAMUS: Fint. Det liker jeg. Gjøre noe dere liker, gir dere en piff. Ok. Fint. Takk. Takk alle sammen.

Så vi har en kombinasjon av nytt fra forrige måned – vi har en utenbys bror, puste, kutte trær med elektrisk sag, og noen ting til.

Jeg stilte spørsmålet om hva som er nytt fordi sinnet går til gammelt. Hva er nytt? «Vel, jøss, jeg kjøpte nytt utstyr.» Dere har kjøpt nytt utstyr mange ganger før. De fleste av dere. Noen av dere bruker fremdeles det samme. Men dere sier, dere vet; «Jeg flyttet». Det er ganske riktig, men hva var den underliggende grunnen til å flytte? Dere har flyttet mange ganger før. Det er i seg selv ikke nytt. Dere opplevde noe litt annerledes, i dette tilfellet ynden ved å på en måte gå dit inn. Men det kvalifiserer ikke til Adamus’ ny-liste.

Det nye som skjer i livene deres akkurat nå, er stort sett uvisst, stort sett ubevisst, for det skjer på et slikt vakkert, enkelt, uanstrengt indre nivå. Og det nye dere gikk gjennom forrige måned, alle til en viss grad, er å komme dere litt ut av veien. Ta det mer med ro. Komme der ut av «men» og inn i OG (litt latter).

SART: Ja! (Litt latter).

ADAMUS: Slappe litt av. Komme dere ut av veien. Det er nytt.

Dere har mange ganger prøvd å være – hva er det en sier – mer avslappet, eller ikke likeså schizo, nervøse, bekymret for alt. Det varer ikke så veldig lenge. Men den siste måneden har hver og en av dere tillatt dere en liten bit av det å komme dere av veien.

Tidligere var det en masse tanker om dette. Vi snakket om Jeg Er, det guddommelige, og det er en masse tanker om det, «Greit, la oss slippe det inn.» Men det var tanker. Det var faktisk ikke å gjøre det. Og de siste 30 dagene, med en masse puffing og en masse forstoppelse og en masse sene kvelder, 2:30, «Jeg vekker deg om du skal på jobb eller ei» dager, sa vi; kan du bare gi nok slipp til å slippe inn denne lille strålen av lys, føle hvordan det er, vite at det er ok, at det ikke er mennesket som kontrollerer alt dette. Det er et sort steg, Det er nytt.

Vi har hatt en masse tanker, mye diskusjon, men ikke så mange opplevelser knyttet til dette. Det er enormt. Dere er kanskje ikke en gang klar over det i mennesket, i «men» selvet. Dere er kanskje ikke en gang klar over det, men så begynte ting på en måte å forandre seg, som det å flytte til et annet sted, som det å prøve å gjøre noe litt annerledes. Det er ikke det som er nytt, det er resultatet eller manifestasjonen av det som er nytt. Villigheten til forandring, til å skifte, men det er ikke nytt i seg selv. Det nye er å bare gi slipp en liten stund. Gi slipp. Det er stort. Det er enormt.

Det nye dere kommer til å begynne å oppleve er vanligvis ikke påviselig. Jeg skal gå inn på det om en liten stund, men det kommer ikke fra sinnet enda. Det nye kommer fra et veldig annerledes sted i dere, dere er kanskje ikke en gang klar over hva som skjer, hva som er nytt.

En opplevelse

Vel, dette nye betyr noe dere faktisk aldri har tillat dere selv å oppleve. Og jeg vil gjerne demonstrere det her. Jeg vil gjerne gjøre en – dette er dagen vår for opplevelse i tre akter – så jeg vil gjerne demonstrere det. Og hvis alle kan reise seg, og dere som sitter på fremste rekke, vær så snill å gå bak bakerste rekke, bak en av stolene der. Alle andre; bare gripe tak i stolen foran deg. Vent litt – bare legg hendene på den. Dere behøver ikke å gripe tak i den, men legg hendene på den. De av dere som har flyttet bak; bare finn en stol å legge hendene på.

(Ensformig støy begynner)

Trekk nå pusten godt og dypt. Og jeg vil dere skal – dette er på en måte en opplevelsesting – jeg vil at dere en liten stund, mens dere holder på denne stolen, bare holder på stolryggen, skal forestille dere at dere går gjennom det meste av livet og holder fast. Holder fast ved et eller annet – fortiden, ting som en jobb eller familie. Og for de av dere som ser på online, vær så snill, ja, reis dere, går til baksiden av stolen deres.

De fleste av dere holder fast ved det dere kaller identiteten deres, det dere ser på som det store aktivumet i livene deres – styrken deres, dedikasjonen, bestemtheten, intelligensen, staheten. Dere holder fast ved disse tingene, for det er en følelse av at det er en kraft, som en vind, som kommer mot dere, som kontinuerlig blåser. Dere må holde fast.

Noen ganger holder dere veldig godt fast. Så kommer det mye, jeg ser at når dere opplever et fysisk traume, holder dere veldig godt fast. «Jeg må holde fast ved helsa mi. Jeg må holde fast ved kroppen min. Jeg kan ikke la sykdommen ta meg. Jeg må holde fast ved den fysiske balansen min, for det er den som er det mest grunnleggende i den menneskelige naturen min. Jeg må holde fast.»

Vinden kommer mot deg, denne kraften kommer mot deg – selve livet, jobber, regninger, betalinger, tjene penger, få nok på bordet – «Jeg må holde fast, for denne vinden, denne kraften kan blåse meg overende. Jeg må holde fast.»

Noen dager gir dere litt slipp på spenningen, men dere har fremdeles handa på stolen. Noen dager tar dere det mer med ro, og da sier dere; «Å, dette var en fin måned, for veggen var litt kortere. Jeg holdt mindre fast,» men dere har fremdeles hendene på det dere holder fast ved. Du holder fremdeles fast ved deg, ved tankene dine, kroppen din, identiteten din, på grunn av denne kontinuerlige energistrømmen mot deg som kommer som en vind. Noen ganger roer vinden seg litt, og du roer deg, men så er plutselig vinden tilbake, og du må gripe tak igjen. Så hva gjør du? Du ender alltid opp med å holde fast. Du holder til og med fast ved tro og spirituell informasjon og materiale.

Jeg vil at du skal forstå noe akkurat her, akkurat nå. Denne vinden, denne energistøyen kommer faktisk ikke forfra. Den kommer faktisk bakfra, fra bak deg. Det er tyngdekraften. Det er energi. Det er suggesjonen fra massebevissthet, og hele denne tiden har du holdt fast, trodd at det var vinden i ansiktet ditt.

Det er faktisk draget. Det er ikke dytting. Og til mer motstand du har, til mer du holder fast, til mer intenst blir dette draget, dette suget, du trekkes tilbake i kroppen, trekkes tilbake til enkelthet, trekkes tilbake til sinnet, trekkes tilbake til det gamle. Det er slik det er.

(Pause)

Det er gammel … og det er mot ryggen, ikke i front. Det suger deg inn, det dytter ikke fra forsiden.

(Pause)

Og nå vil jeg dere skal forstå noe (lyden stilner av og det blir stille), det viktigste jeg har å si i dag. Det nye for dere, som det vil ta litt tid å forstå eller virkelig føle og forstå; men jeg sier dere at energi ikke behøver å være kraftfull. Energi behøver ikke å ha noen kraft, i front eller bak, oppe eller nede. Dere kan ta handa av stolen, og dere kommer ikke til å falle fra hverandre.

Energi uten kraft

Energi behøver ikke å ha noe som helst kraft. Føl det en liten stund.

Dere har vært så inntunet på denne summingen, denne støyen, denne fryktelige, helvetes kontinuerlige energistøyen, for dere har vært inntunet på den. Dere kom fra den. Dere antok at den kom som en vind fra forsiden, mens den faktisk hele tiden dro i dere fra baksiden, men stopp nå opp litt.

Nytt er at energi ikke behøver å ha kraft. Det kan den ha for andre folk. De kan leve i den støyen, denne kontinuerlige, nesten utålelige støyen. Jeg vil nå at dere skal føle energi i sin ynde (en vifte kommer på). Vær så snill, drep air conditionen. Føle energi i sin ynde …

Enkel. Lydløs. Rolig. Den dytter deg ikke, drar ikke i deg. Det er ingenting å ha mostand mot.

Alle tror at energi har kraft, og det som virkelig kommer til å skille dere fra dem, er forståelsen for at den ikke trenger det. Det betyr ikke at der ikke er energi. Dere kan sette dere.

Det betyr ikke at det ikke er energi tilstede, og det er det folk flest ville tro. «Jeg føler ingenting. Jeg føler ikke dette kontinuerlige presset foran eller bak. Jeg føler ikke noe, så derfor kan det ikke være noe energi. Så, derfor må jeg gå tilbake til drama, til støy for å tro at det er energi,» og det er ikke sant. Dette er veldig enkelt og grunnleggende, men det er likevel få som noensinne vil forstå det. De er i denne støyen.

John, spill denne støyen igjen. Jeg vil bare at dere skal høre den støyen. Dette er støyen av – og jeg måtte gå gjennom fil etter fil etter fil sammen med Cauldre for å finne noe som eksemplifiserte lyden av menneskelig bevisst støy (lyden begynner igjen). Skru opp litt.

(Pause mens lyden spilles høyt)

Det er slik det er. Det er dette folk flest lever med hver dag. Jeg sier ikke at det bokstavelig talt er den lyden, men det er slik det er, den kontinuerlige støyen av energi. Og så tror de at det er dette det handler om. Og så skaper de enda mer støy, og de prøver å tiltrekke seg mer energi. Og når det er nok, prøver de å skape mer støy. De lever i denne drønnende støyen, nesten som en helveteslik tilstand, til de blir så vant til det at de tror det er virkelig. Til de blir så vant til det at når volumet går opp eller ned litt, sier de; «Vel, det er nytt. Det var noe nytt denne måneden, støyen gikk litt ned.» Det er fremdeles støy. Det er fremdeles å leve i støyen.

Energi – husk dette, skriv dette – energi behøver ikke å ha kraft for å være virkelig.

LINDA: Energi er …

ADAMUS: Energi behøver ikke å ha kraft for å være virkelig. Energi behøver ikke å være denne støyen. Energi behøver ikke å ha kraft for å være virkelig, på skjermen takk. Den kan være stille, og den er der fremdeles, og det er fremdeles like mye av den. Den kan være mild og yndefull, og den er der fremdeles, akkurat like mye av den, men nå fyldigere, mer multidimensjonal enn all denne støyen som dere har levd med. Og denne støyen går inn i hodene deres, og denne støyen er i alle tankene deres, og så blir tankene deres sugd tilbake til det gamle. Og dere tror at det er et press om kommer som dette mot dere, og hele tiden gjør det ikke det. Det lurer alle til å tro at det er vind som kommer mot dere, at det er kraften av energi som kommer mot dere, og det morsomme er at det suger dere bakfra, mens dere slåss mot det foran.

Energi behøver ikke å ha kraft for å være virkelig. (Linda prøver å skrive) Problemer? (Litt latter)

LINDA: Jeg er litt ute å kjøre her.

ADAMUS: Litt ute å kjøre.

Gir det mening? (Noen sier «ja») Ja og nei. Det er OG. Det er OG. Hvis dere ikke husker noe annet fra denne dagen, denne måneden, huske dette. Fra nå av går dere inn i livene deres, og dere behøver ikke å ha kraft når det gjelder energi. Men alle er opplært til det, alle er hypnotisert inn i det, og alle er oppfordret til det. Når de må gjøre noe i livene sine, har de et stort prosjekt; «Ok, jeg må få i gang all denne støyen, og jeg må legge mer støy inn i støyen,» og støy går inn i sinnet, og støy går inn i livene deres, og så tror dere at dere gjør noe, og dere tror at dere gjør det nytt, for dere har mer støy enn noensinne før. Det er ikke slik. Det er ikke slik.

Dere kan være i ynden av energi, energi uten støy som tjener dere yndefullt, uanstrengt, og gjennomføre hundrefold av det personene som bruker energistøy gjør. Og det tretter dere ikke ut. Det sliter ikke ut kroppen. Det får dere ikke til å tenke. Det får dere ikke til å tvile.

Støyen får dere til å tvile, og det morsomme er at støyen ikke en gang kommer fra der folk flest tror den kommer fra. Energi behøver ikke å ha kraft for å være virkelig. Energi i sin reneste form er uten kraft.

Vær i dette.

Energi kan være mild, men likevel veldig ekspansiv. Energi kan være uten noe som helst støy, og være mer dynamisk enn all den gamle bevisste støyen, og dette er nytt. Det er dit dere skal. Det er der. Dere kan ikke tenke på det. Jeg mener, dere kan ikke forme tankene deres når det gjelder dette, for da går dere tilbake til støyen. Er ikke det en nesten interessant motsigelse? Da går dere rett tilbake til støyen.

Trekk pusten dypt her i dette øyeblikket.

Ingen kraft. Det er Jeg Er.

Ingenting å ha motstand mot, ingenting å slåss mot, ingenting å holde fast ved.

Og sinnet sier; «men jeg føler ingenting.» Det er liksom «hold kjeft sinn. Du føler ikke den gamle støyen. Hold kjeft sinn, for i det øyeblikk jeg går inn i det, blir jeg sugd rett tilbake til støy.»

Energi behøver ikke kraft, behøver ikke oppstyr, behøver ikke støy, og dere kan så absolutt være kreative, så absolutt bygge det dere vil, gjennomføre det dere vil, være den dere vil uten støyen. Den er der, det er energi overalt, den er klar, venter på å tjene dere.

Å leve uten støy

Det aller første dere kommer til å legge merke til, er en reduksjon i støy. Det aller første dere kommer til å legge merke til når dere kommer dere av veien – når dere åpner litt opp, når dere tillater dere å kikke litt på OG, slutter å bekymre dere, slutter å holde fast i den stolen – det aller første dere kommer til å legge merke til, er at det ikke er støy. Og så kommer sinnet til å si; «Vel, det er ingenting som fungerer her. Jeg gjorde det ikke riktig, for det er ikke støy i det hele tatt. Burde jeg ikke ha all denne …» Nei. Det er der hvis du stopper opp og tillater det.

Det kommer ikke til å være som det gamle. Det kommer ikke til å være skranglende og støyende, og det kommer ikke en gang til å gi dere høye høyder. Dere vet, dere ble avhengige av det; «La oss bli mentalt høye i dag.» Jeg snakker ikke om medisinene deres, jeg snakker om; «la oss få denne høyden. La oss virkelig få oss selv entusiastiske her, motiverte, stimulerte, begeistret.» Det er på en måte en avhengighet. Det er støy. Det er bare mer støy, og så glir dere rett tilbake til den deprimerende støyen. Ingenting av dette. Nå er det uten kraften, uten støyen.

Sinnet kommer faktisk til å være det første stedet, tankene deres kommer til å være det første stedet der dette manifesterer seg. Ikke i det ytre eksterne livet, men det første dere kommer til å legge merke til når dere tillater, når dere kommer dere av veien, av den menneskelige veien, og når dere kommer dere ut av «men» og går inn i OG, er at tankene er annerledes. Tankene er mindre støyende. Jeg snakker ikke om drama. Jeg snakker ikke om depresjon versus begeistring. Alt dette er nivåer av støy. Depresjon er et nivå av støy, noe de av dere som har vært deprimerte så visst forstår. Jeg snakker om tankene.

Forestill dere sinnet. Det har alle disse tankene som alltid pågår, og det prøver alltid å finne ut av alt mulig, og det prøver alltid å holde fast, men plutselig får dere strømmer som går ut - khuu! khuu! whooosh! – og det er som om «Vel, det var litt annerledes. Jeg lurer på hva som skjer her.» Og så sier det gamle sinnet; «Å, det er best du slutter med det der. Det er farlig. Det er en farlig aktivitet, «og dere kommer til å si; «Nei. Det var strømmer som gikk ut. Og, du vet, det var tanker, men de var på ingen måte støyende. Det var tanker, men de stilte ikke spørsmål ved seg selv.»

En tanke som ikke stiller spørsmål ved seg selv. Dere forstår, alle tanker dere har akkurat nå stiller spørsmål ved seg selv. Det er innebygd, vevd inn i alle tanker å stille spørsmål ved seg selv. Plutselig, får du en tanke, som en virvel som går ut. «Oh, den tanken stilte ikke spørsmål med seg selv. Det er annerledes. Denne tanken brøt seg ut av dyrehagen! Wow!» Og så kommer dere til å stille spørsmål ved dere selv.

Men, basert på det vi snakker om her i dag, sier dere plutselig; «Jeg husker at St. Germain snakket om dette» - nei, det var Adamus – «Adamus snakket om å ikke behøve støy. Kanskje var det det dette var. Wow! Kanskje det bare åpner litt mer opp. Kanskje jeg vil begynne å forstå dette, at det menneskelige ikke er det eneste. Kanskje jeg vil begynne å forstå at det ikke handler om denne gylne, guddommelige engelen som sveiper inn og går inn i kroppen min og plutselig transformerer meg og blir sjelevennen min og partneren min og …» Nei, det er bare forståelsen for at dette OG er der, og samtidig uten støy. Vakkert.

Og veldig fort; så, dette viktige poenget; energi behøver ikke å ha kraft, støy, drama, oppstyr. Den kan være stille. Den kan være veldig yndefull, og likevel veldig dynamisk.

Så la oss komme over dette med å dytte seg gjennom livet, med å gjøre det så vanskelig. Så hardt. Det er ikke morsomt.

Finn en måte for å forsikre deg om at du kan høre på dette lydopptaket med støy hver gang du vil huske hvordan det gamle livet er. Nei, egentlig ikke. Du trenger å gå tilbake til det av og til. Spill det igjen John. Bare støy. Jeg vil dere skal huske hvordan dette er. Jeg har jobbet veldig nøye for å velge ut dette for å få den riktige irritasjonen i det.

(Pause mens støyen spilles igjen)

Det er slik det er 24-7, og det folk så gjør, er å få enda mer støy. Det er som om; «Å ja. Det er slik det er å være kreativ. Du lager bare mer støy.» Du er fremdeles i støyen. Og en prest vil fortelle dere; «Vel, den støyen er helvete. Det er straffen din. Det er gud som er sint på deg på grunn av alle syndene dine.» Og så blir det enda mer støy. «Å, jeg er en synder, og nå er gud også sint på meg, og det er enda mer støy.»

Og en new age behandler vil prøve seg med; «Nei, la oss nære støyen. La oss finne mening og kjærlighet i støyen, og la oss alle akseptere støy, for vi er alle ett.» (Spytt).

LINDA: Å, herregud (litt latter).

ADAMUS: Jeg forteller dere hva som skjer. Og psykologene vil si; «Hvor kom den støyen fra? Og hvordan føles denne støyen? Og kan du være mer komfortabel med dette støyen? Og hvorfor prøver du å stå imot støy? Alle har støy. Vil du ha piller mot støy? De gjør bare støyen så mye mer gledefylt for deg.» Men det er fremdeles støy. Og ateisten vil bare skyte seg og ikke bekymre seg for det, for da …

LINDA: Ohh!

ADAMUS: slutter støyen!

LINDA: Ohhh!

ADAMUS: En liten stund (Adamus gir Linda et slengkyss). Jeg elsker deg også.

Så hvor var vi? Jo, energi behøver ikke kraft for å være virkelig. Den er stille. Den er vakker. Den er mild. Vi går utover støy.

Ok, la oss trekke pusten godt og dypt.

Kan du ta noen bilder av dem? De er bare så fengslet i dag (snakker til Dave, fotografen). De har nettopp forandret seg og … du kan stå der sammen med Linda. Du kan bruke skulderen hennes for å balansere kamera. (Adamus humrer). Fint.

Jeg vil raskt liste opp et par ting. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til dette, men jeg har en date i kveld, så jeg skal skynde meg gjennom det (publikum sier «åhh»). Jeg sa ikke med en person eller et vesen. Jeg bare – date, som en dag, en tid. Jeg har noe annet å gjøre (litt latter). Ok. Publikum sier; «Hvor er st. Germain? Hvor er St. Germain?”

LINDA: Det er som om du er tankeleser (mer latter).

Lag av menneskelig opplevelse

ADAMUS: Jeg vil dere på en måte skal være klar over hvor dere befinner dere i hele denne prosessen. Jeg overforenkler, men, hallo, hvorfor ikke?

Så hvis dere liksom ser på lagene, nivåene som menneskene går gjennom; lag nummer en – hvis du kan skrive ned dette. Ny side takk.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Følg nøye med. Skriv fort. Vi setter i gang.

Første lag av – skriv nederst. Vi skal lage et pyramidekart. Ok, skriv nederst. Første nivå er; «Gå inn i 3D. Gå inn i støy.”

LINDA: Hva vil du skal stå der?

ADAMUS: 3D. Gå inn i 3D. Bare «Bli 3D/fysisk.» Det er det første. Alle har gjort det. Alle som noensinne har vært menneske. Dere går fra engletilstanden og inn i menneskelig tilstand. Det er et sjokk. Det er støyende. Det er litt av en opplevelse, men det er virkelig et sjokk for vesenet. Så det er det første nivået av hele denne syklusen på denne planeten, bare gå inn, bli fysisk, noe dere aldri, aldri kommer til å glemme. Dere vil ta det med dere hvor dere enn dra, både sjokket og skjønnheten i det. (NB: for å se ordene som er skrevet, se på PDF eller video).

Etter det går den evolusjonære syklusen til det jeg vil kalle familie/samfunn. Så dere kom inn, dere hadde noen inkarnasjoner. Noen av dere på en måte på egen hånd, men dere utviklet dere etter hvert til familie. Bare skriv – nei, gjør det enkelt; «Familie/fellesskap.» Stryk ut den andre dritten. Bare … (litt latter).

LINDA: Hva?!

ADAMUS: Du kommer til å løpe ut av rommet. Følg med. Åh! Åh! Åh” Nesten ute av rommet. Åh! Bomm! “Være I familie/samfunn.”

Dere lærte … etter mange liv, lærte dere hvordan dere skulle være i en familie. Da dere kom inn, var dette med familie unaturlig. Jeg mener, dere ble født, men så spiste enten foreldrene dere, eller dere dro av sted og gjorde noe annet. Etter mange liv kom dere inn i kjent energi, familieenergi og fellesskap. Ved et punkt måtte dere ha fellesskap. Dere måtte på en måte være sammen med noen i familien deres, noen andre familier, på en måte beskytte dere selv. Så dette var lang, langt, langt tilbake i noen av de tidligere inkarnasjonene deres. Men det var denne formen for … det er en slags stamme-mentalitet. Stammefolkene liker ikke nødvendigvis egentlig hverandre, men de synes det er betryggende. Det er god beskyttelse.

Så etter det utviklet dere dere inn i det jeg vil kalle samfunn – bare to ord her – samfunn/produktivitet.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Etter mange liv, inn i samfunn. Ikke bare fellesskap nå, men dere fikk et helt samfunn, en kultur. Så lære dere å bli produktive. Dere måtte dra ut og gjøre noe.

LINDA: Samfunn – hva var det? Jeg hadde et lite teknologisk problem. Hva?

ADAMUS: Produktivitet.

Og dere brukte mange liv på dette, mange, mange liv. Dere ble veldig flinke til å være i et samfunn, jobbe innenfor en kultur, være produktive, enten det handlet om landbruk eller en jobb der en sitter i et bur, men dere lærte veldig godt hvordan dere skulle gjøre det. Og når vi går gjennom hvert lag og hvert nivå her, ser dere at dere på en måte mer og mer ble sittende fast, og det ble mer og mer støy. Dere vet, familie/fellesskap nivået – der var det ikke masse støy, men dere begynte å gå inn i samfunn/produktivitet, og hvis vi hadde hatt mer plass her, kunne vi faktisk skrevet utdannelse.

LINDA: Oh.

ADAMUS: Utdannelse. Du behøver ikke å skrive det. Men dere begynte å utdanne dere, for det er slik en passer inn i samfunn og produktivitet. Dere får utdannelsen deres slik at dere passer veldig godt inn i samfunnet, og dere blir produktive medlemmer av det. Det er skikkelig støyende. Skikkelig støyende.

Vel, folk flest er fremdeles i dette. Folk flest er på dette nivået. De er i samfunn og produktivitet. Det er ikke så mange stammefolk igjen lenger. Så er det er stort sprang, et enormt sprang, og det spranget er inn i det jeg vil kalle Gud/universet.

Ved et punkt begynner de som har gått gjennom disse stegene å si; «Du vet, det må være noe mer i dette.» Og funderingen på gud, universet når dere ser ut på stjernene om kvelden og sier; «Å, det er mye der ute. Vi må være bare en liten bit.» Eller «gud har en hånd med i alt dette.» Det er en fundering. Det er eksternalisert. Og det er diskutabelt hvor mange folk som er bevisste på dette i livene sine. Mange av dem blir fortalt at de som produktive medlemmer av samfunnet må tro på gud eller gå i kirken. De fleste kirkegjengere tror egentlig ikke på gud. De er ikke ikke-troende, de er redde for å ikke tro, men de har egentlig aldri følt det. Dere vet, det er morsomt. De har egentlig aldri følt det. De tenker på det, men de har ikke hatt gude-opplevelsen.

Det er noen som på en måte går inn i dette gud/univers. De får kanskje noen fantastiske følelser eller opplevelser, men plutselig funderer de på om det er noe mer. Men det er eksternt. Det er der ute. Det er såvisst ikke her inne i den fasen. Det er ikke så mange mennesker i denne fasen. Jeg mener, prosentvis, tallmessig, men nok.

Den fasen er faktisk en av de mest klebrige. Mest støy. Og det var det vi gjorde tidligere, vinden i ansiktet, men det er egentlig tyngdekraften som drar dere bakfra, og de blir sittende fast i det. Det er en masse frykt her inne, og det gjør støyen mer støyende, og så ber de til gud om en eller annen form for fred, og støyen blir verre.

Så neste steg, og det er ikke mange som går dit – det er ganske mange som snakker om det, men veldig få som går dit – jeg vil kalle det mindfulness.

LINDA: Mindfulness.

ADAMUS: Mindfulness, og jeg bruker det ordet spesifikt. Plutselig går dere på innsiden. Det er ikke bare fundering. Gud der ute. Og det handler om deg, det handler om Selvet deres. Det handler om å ta vare på deg. Dere blir mer oppmerksomme på Selvet, og de fleste av dere var i det, eller er i det. Dere har gått gjennom det, eller dere er i en del av det. Mindfulness. Dere har gått fra eksternt til internt. Men jeg kalle det mindfulness av en grunn, for dere tenker på det, eller de tenker på det. Det er i sinnet. Det prøver å finne ut av det. Det prøver å si; «Hvem er jeg? Hvordan tar jeg vare på meg selv? Jeg er et uavhengig vesen, men hvordan forholder jeg meg til gud?» Men det er veldig mentalt. Veldig mentalt, og mange blir sittende fast i minfulness. Det blir enda en praksis, enda en vane. Det blir veldig fort gammelt.

Og så, finalen, på toppen av pyramiden – klar for dette?

LINDA: Nei (litt latter).

ADAMUS: Men jeg vil du skal stave det riktig.

LINDA: Egh! (Mer latter) er det et langt ord?

ADAMUS: Ja. Nytt! (Latter). N-y-t-t. Det var derfor jeg sa du skulle stave det riktig. N-y-t-t. Nytt. Nytt, og det er dit vi skal. Nå tar vi bare dette steget inn i nytt.

Det er å komme seg ut av alle disse (lagene). Det er å ære, anerkjenne dem, men det er å si; «Vi skal gå til nytt her» og det er enormt. Det forandrer alt. Og det er skremmende, og dere vet ikke hva i all verden som skjer, og den eneste måten dere kan komme inn i nytt på, er å komme dere av veien for dere selv. Dere kan ikke gå inn i nytt fra mindfulness, fra å tenke på det. Så veldig få vil noensinne, noensinne, noensinne komme dit, for de vil prøve å tenke seg til det. Nytt betyr tillate. Dere kan bruke disse ordene om hverandre – ‘nytt’ og ‘tillate’. Det er det samme. Nytt. Og det er dit vi skal. Nytt.

Og nytt er OG. Det er å tillate dere å ha korte vegger, høye vegger. Det er å tillate dere å være inkompetente, lukte dårlig og alt dette andre og si at det er ok og – og ingen flere «men». OG. Ok.

Så med det mine kjære venner, la oss trekke pusten godt og dypt. Hva var det jeg ba dere om å huske? Og ikke gå tilbake til det arket eller hva det nå er, denne tingen (iPaden). Ikke gå tilbake dit. Hva sa jeg var det viktigste i dag? (Publikum sier «energi har ikke kraft»). Energi behøver ikke kraft for å være virkelig. Og dere kan forkorte det; Energi er ikke kraftfull med mindre dere vil det. Energi er yndefull uten støy. La den tjene dere.

Og med det, det har vært en glede å være her sammen med dere som del av Akt II. Vi tar en ti sekunders overgang før vi begynner på Akt III.

Jeg Er den Jeg Er, Adamus, i tjeneste for dere. Takk.

Og mengden bryter ut i applaus (publikum applauderer og bifaller).

Akt III

God dyp pust når vi nå begynner på Akt III. Teppet heves, og det er enorm applaus fra alle (applaus). Lysene dempes. Lysene dempes. Alle lysene dempes, for nå skal vi gjøre en drømmevandring. Ikke en merabh. En merabh er det dere gjør når vi skifter bevissthet. Men nå er det en opplevelse i tre akter i dag, så vi gjør en drømmevandring.

(Musikken begynner)

Skru opp musikken (musikken blir høyere).

En drømmevandring inn i nytt

En drømmevandring er en opplevelse. Og vi skal gjøre denne drømmevandringen litt annerledes enn vi har gjort før. Musikken litt lavere. Ja (musikken dempes litt).

Dere har alle vært med meg på drømmevandringer i de andre rikene tidligere – astralrikene på Halloween, dratt sammen med meg til krystallgrottene. Dere har dratt sammen med meg på disse drømmevandringene til de Nære Jorderikene, ut til dødens land. Og vi kommer aldri mer til å gjøre en slik drømmevandring, for alle drømmevandringer akkurat nå, vil handle om å la det komme til deg.

Alle drømmevandringer nå vil simpelthen være å la det komme til deg.

Det er tid og rom som beveger seg.

Det er energi som beveger seg for å komme til deg.

Drømmevandringen vår i dag er inn i nytt. Du behøver ikke å løfte en finger. Du behøver ikke å holde fast ved en stolrygg.

Du behøver ikke å gjøre noe som helst. Bare la det komme til deg. Du behøver ikke å jobbe for nytt.

Du behøver ikke å jobbe for nytt, det kommer til deg.

All støyen og alt oppstyret er ikke der. Du behøver ikke en gang å vite hva nytt er. Du behøver ikke å be om det eller prøve på det, sitte på en bestemt måte eller puste på en bestemt måte.

Nytt kommer til deg. Du behøver ikke å vite hva du skal gjøre med det, hvor stort det er.

Det kommer til deg.

Det er nytt i seg selv. Den er en annerledes måte å gjøre det på.

(Pause)

Det er nytt. Det kommer til deg.

Jeg ba Cauldre om å legge veldig spesiell musikk til dette, musikk med fløyter, for fløyten er et slikt vakkert instrument. Lytt en liten stund.

(Lang pause)

Det er en lengsel i fløyten. En lengsel.

(Pause)

Noen ganger lurer dere på om det er en lengsel etter å gå tilbake – minner, gamle steder, gamle tider.

Eller er det en lengsel etter å være tilbake i en naturlig tilstand, en tilstand av OG? En lengsel etter å være tilbake som den guddommelige, multidimensjonale personen, vesenet som du er?

I livet mitt som St. Germain elsket jeg å spille fløyte – piano og fløyte – for det er en slik lengsel, men kommer det fra fortiden? Eller kommer den fra det som er nytt?

(Pause)

En slik ensomhet og stillhet.

(Pause)

Så mye dybde i denne fløyten.

(Pause)

Er det tristheten over å etterlate seg så mange ting i livet?

Eller er det lengselen etter dette nye forholdet som er med det guddommelige og mennesket?

Er det etter drømmen?

Eller er det begge deler?

(Pause)

Er det tristheten og lengselen?

Er det et farvel til ensidighet, til støy, til anstrengelser?

Er det dette gamle huset som du etterlater deg – jobbe hardt, masse støy?

(Pause)

Er det det denne fløyten roper ut til deg? Den har faktisk alltid vært der, men du kunne ikke høre den gjennom all støyen.

Fløyten, sjelen, Jeg Er … venter, bare venter på tillatelse fra deg. Fløyten som alltid har ropt ut «kom til meg.»

(Pause)

Denne sjelfulle fløyten – «Her er jeg, når du er klar» - som en enslig fugl som bare venter, roper ut fra ei grein i et tre. Den ensomme duen.

Sjelen bare venter til mennesket er klart.

(Pause)

Jeg elsket å spille fløyte, for, for meg var det begge deler. En slags melankoli over å dra, dra fra de gamle måtene, det gamle huset, de gamle energiene, tenke på hvordan det var, på historiske dager, gamle dager.

(Pause)

Fløyten som sa farvel.

(Pause)

Vite at det var tid for å dra. Vente på å dra, men likevel føle litt tristhet.

(Lengre pause)

Jeg elsket å spille fløyte, for det var på en måte så ensomt, så stille. Slik en lengsel.

(Pause)

Samtidig var fløyta det nye som kom inn.

(Pause)

«Jeg Er Her. Ikke lenger kjempe, ikke lenger anstrenge seg, ikke lenger prøve å finne ut av det. Jeg tillater. Jeg gir slipp og tillater.»

(Pause)

Og når du gjør det, hører du denne fløyta. Den kommer fra sjelen. Den har ventet på deg, ventet på dette øyeblikket.

(Pause)

Og her er vi på drømmevandringen vår. Den er ikke som de andre, men her er vi. Vi har fløytemusikk overalt som representerer fortiden, representerer sjelen venting, og her er vi, lar bare nytt komme til oss. Så enkelt er det.

Energi trenger ikke kraft. Energi behøver ikke å være hard. Energi behøver ikke å være vind i ansiktet, enten det gjeler dagliglivet eller opplysthet.

Og nå kommer nytt.

(Pause)

I tidligere drømmevandringer dro vi dit ut. Vi reiste. Men vi skal aldri mer gjøre en slik drømmevandring. Fra nå av kommer det til oss.

Energi flyter fredfullt inn, uten kraft, uten spenning, uten harde kanter, uten sin polaritet. Folk flest ville aldri gjenkjenne den, for de tror at den må være kraftfull, stor, dynamisk, sprø. Nei.

Energien flyter inn akkurat nå. Den flyter inn fra fløyta.

Ser dere hvor lett det er? Dere behøver ikke å jobbe med det. Det bare er der. Det flyter til deg. Og det som flyter inn i dag er energien av nytt.

Energien av nytt.

Det er en veldig yndefull energi. Den har ingen støy i seg, som denne bråkete lyden. Den er sødmefull. Den har ingen agenda, bortsett fra å tjene deg.

Den behøver ikke å være røff. Den behøver ikke å være kraftfull. Den behøver ikke å ha motstand. Den behøver ikke å gjøre vondt.

Du behøver ikke å jakte på den. Du behøver ikke å tenkte deg til det. Du behøver ikke å jobbe deg inn i den.

Jeg vet at alt dette fikk deg hit. Du tror at du fremdeles må bruke det, men jeg sier deg her og nå; det er ikke nytt. Dette er, akkurat her.

(Pause)

Å, så hardt du har jobbet, eller tenkt.

Det er ikke rart at disse ordene «tenke (thought)» og «slåss (fought)» rimer. De er så like. Så hardt du har slåss, og så hardt du har tenkt. Hvorfor? Hvorfor?

Her i drømmevandringen vår kommer nytt til deg. Føl det.

Du behøver ikke en gang å puste det inn, det bare er der.

La oss trekke pusten godt og dypt alle sammen. Trekk pusten godt og dypt.

(Pause)

Trekk pusten godt og dypt, og vi skal holde lysene dempet her. Musikken vil avslutte.

Trekk pusten godt og dypt denne vakre dagen.

Energi behøver ikke kraft for å være virkelig. Den kan være veldig stille, veldig rolig.

La oss trekke pusten dypt, og vi skal avslutte sesjonen vår. Men jeg vil be om at når vi nå avslutter denne dagen, når jeg drar denne dagen, spiller vi denne musikkvideoen igjen. Det er så passende. Ordene, sangen, musikken, bildene, og vi bruker det som avslutning på dagen vår.

Linda vil si noen få ord her før vi starter musikkvideoen, men vi gjør alt stille, og vi avslutter veldig rolig denne delen av akten ved å minne alle om at alt er vel i hele skapelsen.

Og slik er det.

Klikk her for å se “Quanta Qualia – Faces of Shaumbra” videoen

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø. Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.