CRIMSON CIRCLE MATERIALET
“Gå Videre – Livet uten makt” Serien
SHOUD 6 – med ADAMUS,
kanalisert av Geoffrey Hoppe
Presentert i Crimson Circle
6 februar 2016
www.crimsoncircle.com
Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent
Domene. Ahh! Velkommen tilbake. Ah, ja, før noe mer, kaffen min. (Sandra kommer
med kaffe). Cauldre drikker ikke – takk Sandra, og jeg ber om unnskyldning for
at Cauldre kalte hunden din for puddel (latter), hun syntes ikke det var så
morsomt – men Cauldre drikker ikke kaffe om ettermiddagen, men – ah! – så lenge
som jeg er i disse menneskelige omgivelsene sammen med dere en liten stund,
blir det kaffe. Mm.
Så jeg var i Klubben for Oppstegne
Mestere her en kveld (litt latter). Dette er alltid delvis sant og delvis
oppspinn. Jeg var i … vi har kaker på gulvet her. Vel, takk. Takk for at du ga
meg disse. Er det dine Edith? Å, det er dine (til kvinnen bak henne).
EDITH: Det er hennes.
ADAMUS: Takk (latter når han tar med
seg tallerkenen med kaker). Jeg har mat. Jeg har kaffe. Mm. Vil du ha litt?
LINDA: Nei takk.
Juveler
ADAMUS: Jeg var i Klubben for Oppstegne
Mestere her om kvelden (mer latter). Delvis sant, delvis sant. Det er gaven
min. Jeg gir ut gaver i dag. Jeg forklarer i denne historien. Jeg gir ut gaver.
Jeg var i klubben for Oppstegne
Mestere her om kvelden, og en av de nye Mestrene kom bare inn og sa; «Adamus,
hvorfor er det slik at du velger februar – 14. februar spesielt – for å gi
budskap til Shaumbra?» For i Klubben for Oppstegne Mestere vet selvfølgelig
alle. Alle vet det. De kommer til å delta, følge med, se hvordan Mestrenes
Mester gjør det (litt latter).
Så denne nye Mesteren sa; «Så
Adamus, hvorfor velger du 14. februar for å gi budskapet til Shaumbra? Hvorfor
ikke 1. januar? Hvorfor ikke fødselsdagen din? Hvorfor ikke en annen …»
Herregud! (Han skubber nesten borti kamera). Kameraet med alle disse folkene
fra hele verden som ser inn (han setter opp et dumt ansikt foran kamera. Litt
latter). Hm.
«Hvorfor velger du 14. februar?» Og
jeg sa, jeg sa; «Kjære med-Mester – junior Mester, men ikke desto mindre
med-Mester,» jeg sa; «Det er en god grunn til det. Det er en god grunn, for det
opprinnelige navnet på denne dagen, faktisk på hele måneden, var St. Germains
Dag.» (Publikum tviler på historien hans, noen sier «sier du det?») Ja, jeg
skal forklare. (Adamus ler). Javisst. For noen tvilere dere er! For en mangel
på humor dere har. For faktisk så – vel, dette er sant (latter). – I livet mitt
som St. Germain, i det siste livet mitt, gjorde jeg det til en vane å gi ut
juveler. Ikke store, men små juveler, som …
LINDA: (Linda går bort og strekker
ut handa). Jeg vet at du ikke har noen juveler. Hva har du i lommene?
ADAMUS: De juvelene er ikke for deg
baby! (Masse latter, Linda rister på seg). Så (ler) … åhhh, nå sluttet Cauldre
å kanalisere en liten stund (mer latter). Du må komme tilbake. Du må komme
tilbake. Ok.
Så jeg gjorde det til en vane å gi
ut edelsteiner – diamanter, safirer, rubiner – små. Jeg gjorde det til en vane
å gi ut disse, og alltid med det budskap til den jeg ga dem til, alltid for å
minne dem om det som egentlig var i livene deres, hva som kunne være i livene deres. De fleste av dem tok imot juvelen,
smykkesteinen – og løp av sted og prøvde å selge den med det samme – men noen
forsto hva jeg egentlig mente.
Så til å begynne med ble måneden
kalt «St.Germains måned». Den ble virkelig det – om det bare hadde vært
nedtegnet noe som kunne bevise det – men det var faktisk en bevegelse for å
kalle det for St. Germains måned. Men, dette ble forandret av makthaverne –
ahem – kirken. De ble veldig forvirret. De visste at de måtte forandre det fra
St. Germains måned, gi ut smykkesteiner og juveler, til noe annet, så de kom på
dette med St. Valentine. Vel, først og fremst; jeg tror ikke en gang Valentine
var en Saint på den tiden. De gjorde ham på en måte til Saint etterpå. De
klarte ikke en gang å bestemme seg for hvilken Valentine det var. Det var ikke
bare en Valentine, den var massevis.
De gjorde noen undersøkelser, og
fant ut at Valentine faktisk hadde viet en masse soldater, særlig romerske
soldater, til jøder, og soldater med andre nasjonaliteter som var i
konkurrerende land. Vel, det er ikke så vanskelig å få til, å vie menn og
kvinner i ung alder, dere vet. Så det ble St. Valentines dag, ikke St.Germains
måned. Men jeg foreslår at vi kanskje skulle søke Vatikanet om å gjøre om på
det (litt latter). Men, jeg ga så visst ut juveler og smykkesteiner.
Potensialer
Vel, i dag er lommene til Cauldre
tomme fordi Linda forsikret seg om at det ikke var noe der, hvis ikke hadde jeg
gitt ut penger, masse penger. Men i stedet vil jeg gi ut noen potensialer i
dag. Vel, det er faktisk potensialer her for alle. Alle. Hva er et potensiale?
Noe som enda ikke er valgt og opplevd. Og dere har alle utrolige potensialer.
Det er vanskelig å se noen ganger. Dere har en tendens til å bare se det som er
rett foran dere. Dere har en tendens til å se ting dere strever med, ting dere
frykter, og dere har en tendens til å på en måte bli værende begrensede på
grunn av det. Men i dag; la oss åpne opp noen potensialer. Jeg vil gjerne
begynner med – Mary Sue. Du har akkurat nå et potensiale for å bringe Walter
(Russell) gjennom. Kanalisere Walter.
MARY SUE: Ok.
ADAMUS: Men du må bare anerkjenne
potensialet. Du må anerkjenne at han står her.
MARY SUE: Hei.
ADAMUS: Du må aner- … hei. Han står
her, men greit. Akkurat. Beklager, Walter. Men du har det potensialet. Han
jobber mer enn gjerne sammen med deg. Vel, Mary Sue’s kommer til å si, “Men jeg
vet ikke hvordan en kanaliserer. Er ikke det bare for – ahem – eliten?” (Adamus
humrer). Det var Cauldre, ikke meg. Hold opp med det der (litt latter). Men det
har du. Vet du hvordan en kanaliserer? Du åpner bare munnen og setter i gang,
eller begynner å skrive. Du går ut av sinnet, kommer over tvilen, og bare
setter i gang.
MARY SUE: Ok.
ADAMUS: Det potensialet er her for
deg.
MARY SUE: Takk.
ADAMUS: Ja. Ah! En dyp pust på det.
Ah, Patricia. Her borte. Hallo
Patricia. Patricia, du ha på en måte jobbet med mer praktiske ting i livet ditt
– menneskelig liv ting – men nå er det dette potensialet som akkurat nå stråler
sånn ut rundt deg – hvis vi kan få et bilde, se så strålende hun ser ut! – Et
potensial for at det kan skje nå. At – hva vil du kalle det? – Denne kreativiteten,
denne fantastiske inspirasjonen er overalt rundt deg. Jeg kan se det. Alle kan
se det. Nå kan du legge lyset ditt til den. Den er der. Og du tenker ikke på
det. Du bekymrer deg ikke for det. Du kommer ikke tilbake senere og leser manus
fra denne sesjonen 50 ganger eller så. «Hva var det han sa? Hvor var de skjulte
ordene?» Nei! Det er her akkurat nå, og du bare puster det inn, denne kreative
bølgen, denne inspirasjonene som får deg til å gjøre noe som, vel, som du ikke
nødvendigvis forventet å gjøre. Det er ikke lineært. Det er ikke som en
forlengelse av det du har gjort før. Det er noe annerledes. Jada.
Så du trekker pusten dypt på det. Åh.
Det er bedre enn å gi ut juveler, ikke sant? Du får … (publikum sier «jo»). Å,
jada. Å, jada. Halve gruppen sier «ja», den andre halvparten … (latter). «Nei».
Scott. Scott. Åhhhhh, jada. Du har
et slikt potensial, og det er ditt, og det er partneren din sitt. Det er en
medisinsk situasjon som pågår. Det er egentlig et spørsmål om – javisst,
bokstavelig talt et spørsmål om – om å enten bli værende eller dra for
partneren din, men mye av det er basert på deg. Selv om det virker som om det
er partneren din, din kjære, som går gjennom denne situasjonen, er det egentlig
ditt. Du forstår, han tar det på seg for deg. Du har potensialet til å bli
værende og få livet ditt slik du vil ha det, uten alle de andre byrdene, ha
klarhet, og faktisk bli værende for å nyte livet. Du funderer av og til på det
«kan du egentlig nyte livet? Er det mulig? Det er kanskje bedre på den Nye
Jorden,» og partneren din utagerer dette for deg. Og akkurat nå har du
potensial for valget ditt. Men jeg vil også utvide dette litt, hvis det er
greit …
SCOTT: Å, jada ...
ADAMUS: … at jeg blir personlig. Vi
ber ikke. Vi lager overhodet ikke en masse seremonier. Men det vi gjør, er at
vi skinner lyset på potensialet. Så for partneren din, som er Sam?
SCOTT: Samuel.
ADAMUS: Samuel. For partneren din og
deg, la oss legge lyset vårt til potensialet deres for et gledes fullt liv
akkurat nå. Vi pådytter ikke healing. Vi prøver ikke å pådytte healing, for det
er mangel på medfølelse. Vi er simpelthen Mestrene. Dere er de Mestrene som
dere er. Dere er i det jeg kaller for Usigelig tilstedeværelse. Jeg kommer til
det senere, men vi er der bare, alle vi, akkurat nå. Dere behøver ikke å vite
hvordan han ser ut, hvor han er, hvordan omstendighetene er. Det har ingenting
med det å gjøre. Det handler simpelthen om å lyse opp potensialer som ellers
ville være vanskelig å se for folk, for deg og Samuel. Så la oss gjøre det
akkurat nå, hvis det er greit for deg.
SCOTT: Det vil jeg veldig gjerne.
ADAMUS: Greit. Så alle her, online,
trekk pusten dypt, og la oss bare komme med lyset vårt. Det er ingen bønner.
Det er ingen tvang. Vi prøver ikke å helbrede. Det er som å skru på lyset i et
stort, mørkt rom slik at dere kan begynne å se alt som er der, inkludert
potensialet for en virkelig gledesfullt liv, og et gledesfullt liv sammen. La
oss trekke pusten godt og dypt på det.
Dere trodde jeg tullet da jeg sa at
det burde være St. Germains måned. Ah! Og det morsomme er at hver og en av dere
kan gjøre dette. Hver og en av dere kan gjøre dette i livene deres. Å, hallo
Teresa. Hallo. Kan du reise deg? Ja, takk. Faktisk så vil jeg komme tilbake til
deg, for jeg tror alle kan se det. Det er så typisk at et menneske blir
forvirret, særlig når de kommer inn i mesterskapet sitt. «Hva skal jeg gjøre?
Hvor skal jeg bo? Hva er det neste?” Åh! Og uroen som kommer gjennom på grunn
av det. Uroen, de urolige nettene. «Gjør jeg det riktig? Gjør jeg det galt?» La
oss bare stoppe opp der. La oss lyse opp et potensial. (Adamus trykker på flere
brytere for å få på mer lys, latter). La oss lyse opp et potensiale. Sette lys
på et potensiale for ting som du enda ikke har sett etter. Du vet, du blir på
en måte i sinnet og lineært. «Hva vil Ånden at jeg skal gjøre?» Og du prøver å
snakke til meg om det, og jeg sier; «det spiller ingen rolle».
Så det dere gjør, er at dere trekker
pusten godt og dypt og lyser opp potensialer. Åpner deg selv opp for ting du
bare ikke kunne se gjennom de gamle øynene. Du kommer inn i Mester-sansen. For
det første, som dere har hørt, det spiller ingen rolle hvor dere drar. For det
andre; svaret, vitenen, kommer til å være der når du trekker pusten godt og
dypt, og det kommer inn akkurat nå. Og svaret, det kan ta dager, kanskje en uke
eller så før det utfolder seg, men det vil være der. Så slutt å stresse, Stor
klem (de klemmer, publikum sier «wow»). Å, jeg liker disse «wow» øyeblikkene.
Ja (latter). De er så bra for oss alle. Ok. Å, jeg kunne har fortsatt med dette
hele dagen, men vi har mye å snakke om, og jeg vil snakke med deg Paul.
PAUL: Ja.
ADAMUS: Så Paul, det er en masse
potensialer rundt deg, men åh, hvordan skal jeg si det? Du blir på en måte mer
komfortabel med usikkerhet noen ganger, og det er liksom noe som er – ikke
presserende, men veldig tilstedeværende – som virkelig er der for deg, men du
liksom «Vel, jeg er ikke helt sikker», og «kanskje jeg …». Kan jeg være ærlig
mot deg?
PAUL: Javisst!
ADAMUS: Du leker med det, men du
liksom «jeg er kanskje kommet over tiden for et stort prosjekt. Jeg har kanskje
ikke energi til det. Jeg må kanskje safe litt.» Så det er et potensiale som
egentlig ikke er så trygt, men det er morsomt. Jeg mener, det er skikkelig morsomt.
PAUL: Jeg liker morsomme ting.
ADAMUS: Du liker morsomme ting, men
vanligvis risikofrie morsomme ting. På en måte … (litt latter). Du har tatt
mange risker før i livet ditt – store, store risker – og så har du sagt; «jeg
skal holde meg på et trygt sted.» Men jeg kan fortelle deg at du egentlig ikke
er fullstendig lykkelig i dette trygge rommet. Det er på en måte litt kjedelig.
Men så sier du; «Vel, hva skal jeg gjøre?» og ehh, da-da. Det er som om du
akkurat kommer til det potensialet, kommer til det opplyste rommet, og så
bekymrer du deg ikke for det. Du tenker ikke på det. Du bekymrer deg ikke for
om du går tilbake til gamle vaner. Du bekymrer deg ikke for om du bare skal
holde deg trygg. Det er så riktig, og det føles så bra at det bare er der. Du
gjør det. Takk.
PAUL: Takk.
ADAMUS: Fint. Så vi kunne ha
fortsatt og fortsatt, men vi har andre ting å snakke om. Så dere kan dempe
disse skarpe lysene. Å, nei. Bare la dem være på, for vi skal gjøre noe (litt
latter). Men la oss gå tilbake til St. Germains måned. (Adamus humrer). Det
handler om potensialer. Jeg pleide virkelig å gi ut smykkesteiner, vakre små
juveler, som en måte for å minne om potensialet i alles liv som de ikke åpnet
opp for.
Det er stor forskjell mellom å åpne
opp for noe og å jakte på noe. Dere vet, jakte på det som mål, som å sette seg
ned å si; «Jeg vil planlegge dette.» Det er stor forskjell mellom det og bare å
åpne opp for potensialer. De er der allerede. De er der alle, enten dere
bekymrer dere for hva som er det neste dere skal gjøre, om dere flytter, om
dere bare tar livet med ro, dere vet, bare lever ut de siste få tiårene på
denne planeten. Dere bare åpner opp for det, og det krever ingen anstrengelser
eller noe arbeid. Dere bare anerkjenner at dere åpner opp for det, og så er det
der. Og så er det å gjøre et valg – hva vil du gjøre? Så la oss trekke pusten
godt og dypt for de potensialene som er i livene deres. Alle disse tingene. Det
er ikke lenger begrenset slik det pleide å være. Det er ikke lenger bare
snevert og lite. Det er veldig mye. Og vet dere hva? Dere behøver ikke å streve
med det. Det behøver dere virkelig ikke. Dere behøver ikke å tenke på det. Dere
tillater bare åpenheten deres. Det er det hele. Skinn lyset ditt på dine egne
potensialer.
Første spørsmål
Neste. Linda, mikrofonen takk.
Neste. Jeg vil stille noen spørsmål, og det første spørsmålet er; hvorfor
stiller jeg spørsmål? Linda, hvis du kan … det er et godt spørsmål å begynne
med. Hvorfor stiller jeg alltid spørsmål, vanligvis på begynnelsen av Shoudene?
En eller annen … på begynnelsen av Shoudene. Hvorfor?
TAD: Du vil koble deg inn på
energien vår, hvor vi befinner oss akkurat nå. Se om vi er fulle av drittp- …
makyo eller …
ADAMUS: Nei, det gjorde jeg allerede
lenge før dere kom hit. Jada. Men det var bra.
TAD: Jeg kan ikke si, “jeg vet
ikke,” men …
ADAMUS: Neida, du kan ikke si, “jeg
vet ikke.”
TAD: Nei. Så …
ADAMUS: Ja, for hvis du gjør det,
går du til “jeg vet ikke skjærsilden” (latter).
TAD: Og der har jeg allerede vært.
ADAMUS: Ja, der har du vært!
TAD: Jada, jeg … jada! Det …
ADAMUS: Ja. Så hvorfor stiller jeg
spørsmål på begynnelsen av Shoudene?
TAD: Vel, hvis jeg skal svare på
det; det får meg til å være her.
ADAMUS: Takk. Fint. Fint. Et par
til. Får deg til å være her. For tror du ikke at jeg vet svaret allerede før
jeg har spurt? Jo. Hvorfor spør jeg?
MARY SUE: Jeg tror vi definerer
virkeligheten vår ved de spørsmålene vi stiller.
ADAMUS: Ja, det gjør dere. Ja, det
gjør vi.
MARY SUE: Så jeg vil si at det har
hjulpet oss til å … ved å sette ord på det, hjelper det oss til å forstå hvor
vi er.
ADAMUS: Ja, fint.
MARY SUE: Ok.
ADAMUS: Et par til. Hvorfor liker
jeg å stille spørsmål for å starte opp de månedlige Shoudene våre? Jeg elsker
reaksjonen når noen – når Linda gir dem mikrofonen.
TIFFANY: For å skremme livskitten av
oss når mikrofonen kommer.
ADAMUS: Ja! (Latter). Så absolutt!
Den var bra.
LINDA: Du har snakket med Kerri
(Tiffany ler).
ADAMUS: Ja. Dere vet hvor lett det
er å bare sitte her, ha det komfortabelt, se på showet og på en måte liksom
falle inn i en døsig verden. Når dere vet at mikrofonen kommer, og dere prøver
å unngå den … forresten, et lite hint; hvis du ikke vil ha mikrofonen, så ikke
si psykisk; «Linda, ikke gi meg mikrofonene.» (Latter).
TIFFANY: Jeg sa nettopp det.
ADAMUS: For alt hun hører er, “jeg
vil ha mikrofonen! Jeg vil ha mikrofonen!” Så ja, den er bra. Fikk du skremt
livskitten av deg nå?
TIFFANY: Nei.
ADAMUS: Nei.
TIFFANY: Men det skjer vanligvis, og
jeg gjorde dette – “Nei, ikke meg. Ikke meg.” Så …
ADAMUS: Jada, jada. Ja, nå fikk du
den. Men føles det ikke bra?
TIFFANY: Jo.
ADAMUS: Du fikk mikrofonen og ah!
Jada.
TIFFANY: Folkens, vil dere at jeg
skal synge for dere?
ADAMUS: Javisst (latter).
TIFFANY: Nei, det vil dere ikke.
Nei, det vil dere ikke.
ADAMUS: Jo, det var du som sa det.
Ba jeg henne om å synge? Var det jeg som kom på det? Kom igjen. Du er på.
TIFFANY: Nei, det vil jeg ikke. Jeg
vil ikke synge.
ADAMUS: Du må.
TIFFANY: Nei.
ADAMUS: Joda, joda. Gjør det.
TIFFANY: Det gjør jeg ikke (hun
ler).
ADAMUS: Du vet, jeg sier det fordi
det var en grunn til at du sa det. Det var ikke tilfeldig. Det var ikke jeg som
fikk deg til det. Det var ingen andre som nynnet ved siden av deg, jeg tror
ikke det (hun ler). Ok?
TIFFANY: Det har vært litt pinlig å
snakke foran folk i det siste. Det har føltes litt ubehagelig. Så det er
sannsynligvis derfor.
ADAMUS: Vel, la oss ta et nytt
potensial. Her, la meg gi deg en av disse potensielle smykkesteinene. Værsågod.
TIFFANY: Takk.
ADAMUS: Ja. Og ikke bruk alt på et
sted. Så nå har du det potensialet, du åpner opp, og det er liksom, “Å,
herregud. Potensialet er her.” Hva vil du gjøre med det?
TIFFANY: Synge? Å, jeg driter i det.
Ok. (Synger). God St. Germain måned til dere alle!!
ADAMUS: Fint.
TIFFANY: Hvordan var det? (Hun ler,
litt applaus).
ADAMUS: Jada. Jeg er sikker på at
det kommer nesten på topplista. Jada, jada. Takk. Du sier, “Føltes det ikke
bra?” Du dykket inn i det potensialet.
TIFFANY: Ja, men jeg vil
selvfølgelig se på det. Jeg vil se på meg selv ca. 50 ganger og kritisere meg
selv.
ADAMUS: Jada, jada, jada. Jada,
jada. Ja, er det ikke morsomt at folk gjør det? Dere vet, hvorfor ikke bare
være i øyeblikket, det usigelige Øyeblikket? Hvorfor ikke bare være i
øyeblikket og gjøre det? Men du kommer til å gå tilbake og se på det og
kritisere det, og du vet; «Hvordan tok jeg meg ut? Hvordan hørtes jeg ut?
Herregud, det var dumt. Jøss, hvis jeg hadde …” Bare vær i øyeblikket. Hvem
bryr seg? Ikke gå tilbake og se. Vær så snill, ikke gjør det. Nei, ikke gjør
det. Ok.
LINDA: Flere?
ADAMUS: Nei, jeg beveger meg over
til neste spørsmål.
LINDA: Å, kom igjen, jeg vil at en
berømthet skal svare.
ADAMUS: Ok, ok, ok.
LINDA: Ok.
ADAMUS: Greit. Hvorfor spør jeg? (Latter).
Edith, Edith, Edith! Hvordan har du det?
EDITH: Zip-a-dee-doo-dah!
Zip-a-dee-ay! (Litt latter).
ADAMUS: Lady Edith, ja.
EDITH: Beklager.
ADAMUS: Edith, hvorfor stiller jeg
alltid disse spørsmålene?
EDITH: Fordi du liker det. Det gjør
deg glad.
ADAMUS: Det gjør det. Hvorfor?
EDITH: Fordi du er smart (litt
latter).
ADAMUS: Duh! fordi … trodde du jeg
gjorde det for å håne folk?
EDITH: Nei.
ADAMUS: Nei.
SHAUMBRA 1 (kvinne): Det trodde jeg.
ADAMUS: Å, du trodde det! (Latter).
Jeg visste det kom et eller annet sted fra, for jeg liker bare å håne folk.
Hvorfor stiller jeg dere spørsmålene?
EDITH: Du vil gjerne se at vi elsker
oss selv, er på tå hev og tillater.
ADAMUS: På tå hev! På tå hev. Vi
deltar alle i dette. På tå hev – være tilstedeværende. Hver og en av dere,
enten dere ser på online eller ei, når jeg stiller spørsmålet, svarer alle på
det med en gang. «Hva ville jeg gjøre hvis jeg fikk mikrofonene av Linda? Hva
ville jeg gjøre? Å, fint. Linda, ikke gi meg mikrofonen.» Det bringer
bevissthet. Å stille spørsmål bringer inn litt livskraftenergi til disse
samlingene, av oss alle, alle vi som er involvert, som er del av dette. Og
spørsmålene er gode også, for de er alle betimelige. De er alle bokstavelig
talt basert på det vi går gjennom her akkurat nå. Så, fint. Neste spørsmål, med
mindre det var noen andre du Linda ville …
LINDA: Nei, det er …
ADAMUS: Ok.
LINDA: Det er greit, for nå.
Andre spørsmål
ADAMUS: Ok, fint, neste spørsmål.
Hva er det viktigste som har foregått siden begynnelsen på året? Det har bare
vært ca. 35, 36 dager. Hva er dynamikken som har pågått siden begynnelsen på
året? Fint. Mofo!
MOFO (Marty): Hvordan går det!
ADAMUS: Hvordan går det.
MOFO: Jeg må si …
ADAMUS: Du ser godt ut, Mofo.
MOFO: Vel, takk.
ADAMUS: Jada, jada.
MOFO: Jada, det samme til deg
kompis.
ADAMUS: Ja, takk.
MOFO: Greit (Adamus ler). Jeg vil si
en dunge av usikkerhet.
ADAMUS: Den liker jeg.
MOFO: Jada.
ADAMUS: En dunge av usikkerhet.
MOFO: Jada.
ADAMUS: Noen grunn til det?
MOFO: Det blir bare … det bare ruller
og ruller, blir større og styggere og alle blir mer usikre, reddere, eller når
det gjelder Shaumbra, så blir vi bare mer og mer utålelige (litt latter).
ADAMUS: Jada, jada. Fint. Takk.
MOFO: Jada.
ADAMUS: Takk. Jada. Ikke gå tilbake
for å lytte til det (latter).
MOFO: Åh! Ville det være så ille?
ADAMUS: Vel, nei, det var bra! Det
var bra. Det er derfor. Fordi du tar noe som er så bra – du er
humoristisk, du er sjarmerende, vittig – men så går du tilbake og,
“Hva var det jeg sa? Jeg vil se hva det var.” Og så …
MOFO: (med nasal stemme) Jeg hørtes
så nasal ut.
ADAMUS: Å, jada. Jeg hørtes nasal
ut.
MOFO: Å, jeg hadde en busemann!
ADAMUS: Linda kaller det en
flaggermus i en hule vet du (latter). Åh! Eller …
MOFO: Sjarmerende.
ADAMUS: Eller så sier du, “Hvorfor
sto jeg der med hendene i lommene? Hva holdt jeg på med?” Og … (Marty’s ler) du
er i øyeblikket. Ok, takk. Godt svar. Et par til. I begynnelsen av året, hva
har foregått? Hvordan vil du definere det? Begynnelsen av året.
LINDA: La oss se.
ADAMUS: Linda lusker rundt.
LINDA: Tilbake til Ms. Henry.
ADAMUS: Å, jada.
MS. HENRY: Miss?
LINDA: Nei.
MS. HENRY: Ms.
ADAMUS: Ja, selv om du sitter langt
unna, finner hun fram til deg.
MS. HENRY: Um … uh …
ADAMUS: Det vi egentlig trenger, er
en av disse store mikrofonarmene som glir over publikum.
LINDA: Nei, jeg liker treningen. Jeg
kan teste ut fleksibiliteten min.
ADAMUS: Nei, du kan gå med den og ha
litt kontroll.
LINDA: Nei, jeg liker
fleksibiliteten.
ADAMUS: Så nå har vi distrahert deg.
Hva har foregått?
MS. HENRY: Kommet over tvilen.
ADAMUS: Ah, ok.
MS. HENRY: Ja.
ADAMUS: Fint.
MS. HENRY: Jada, jada. Rotet opp i
den.
ADAMUS: Din egen tvil?
MS. HENRY: Gruppetvil, og så gått
inn i hva som er mitt og min tvil.
ADAMUS: Javisst, ja.
MS. HENRY: Ja.
ADAMUS: Det liker jeg.
MS. HENRY: Mye av det.
ADAMUS: Fint.
LINDA: Ok. Takk. Flere?
ADAMUS: Javisst. Tre til.
LINDA: Ok.
ADAMUS: Begynnelsen av året. Hva har
foregått? Hva er det du egentlig står overfor?
DIANE: Velge livet.
ADAMUS: Velge livet. Ja. Du vet, den
er god. Den er ille, men den er bra. Det er som om det får fram alt mulig, du
vet, og jeg bidrar til det. Jeg irriterer. Jeg provoserer hele den diskusjonen
akkurat nå.
DIANE: Mm hmm.
ADAMUS: Ja. I ting som ProGnost, I
ting som Keahak, til og med i Shoudene og i de personlige samtalene våre
provoserer jeg dette. Alt dette med den Nye Jorda, den gamle Jorda, hvor går vi
herfra? Det gjør vondt. Jeg mener, vi kunne bare holdt på med hyggelige Kumbaya
ting, men nei, jeg tror vi virkelig, virkelig går videre ved dette
punktet. Så, ja. Jada. “Bør jeg bli værende?” Den er tøff. Den er tøff.
DIANE: Det er det som er spørsmålet.
ADAMUS: Det er det som er det store
spørsmålet. Og når en ser på det spørsmålet – “Burde jeg bli værende?” – uten
en masse lys på potensialene, når dere bare ser på “Kommer det til å bli fem,
ti, 20, 30 flere år på samme måte?” Det er ganske dystert. Det ser ikke så bra
ut. Så det er derfor vi er i St. Germains måned, åpner opp for potensialene.
DIANE: Mm hmm.
ADAMUS: Ja, fint.
DIANE: Ok.
ADAMUS: Takk. Å, jeg liker dette.
Ja. Og dere kan føle – før Linda gir mikrofonene til noen – dere kan føle
hvordan dette … kan dere føle lagene av energibevegelser som akkurat nå er i
rommet? Den er stor og den er liten, og det er akkurat som om dere bare, dere
bare vet at dere vil gråte, og dere vet at dere vil le, og jada, alt er der.
Mm. Ja. Hvordan vil du definere det?
LINDA F: For meg er det frihet. Jeg
har solgt huset mitt. Det føles som om der er potensialer.
ADAMUS: Strålende. Fint. Fikk du
godt betalt for hjemmet ditt?
LINDA F: Godt nok.
ADAMUS: Godt nok. Ok.
LINDA F: Ja.
ADAMUS: Fint. Og hva er det neste du
vil gjøre?
LINDA F: Reise.
ADAMUS: Fint. Fint. Utmerket. Hva er
det første stedet du vil dra til?
LINDA F: Vel, Hawaii er på trappene.
ADAMUS: Javel.
LINDA F: Florida og en varm vår.
ADAMUS: Varm vår. Fint. Jeg er glad
du ikke sa Colorado Springs, du vet, jeg mener (latter), det er bare en times
tid unna. Noen folk tenker ikke stort. Du vet, “Vel, jeg tror jeg tar meg en
stor tur til Colorado Springs. Drar og besøker gudenes hage en ettermiddag,” og
det er liksom, ok. Fint. Takk. En til, en til. Hva har pågått siden begynnelsen
av året? Det er en …
LINDA: Prøver å mikse det sammen.
ADAMUS: det er en veldig merkbar
Shaumbra energi. De sender mikrofonen, Linda! (Adamus ler). Den fortsetter bare
å forsvinne. Ja.
JOHN: Vel, en enorm karusell-tur, så
…
ADAMUS: Ja.
JOHN: Ja.
ADAMUS: Ja.
JOHN: Frihet, så avgjort.
ADAMUS: Det som er med
karusell-turer, er at … du vet, karusellen går opp og ned?
JOHN: Ja.
ADAMUS: Denne går samtidig framover
og bakover, og opp og ned.
JOHN: Ja.
ADAMUS: Og det gir ingen mening.
Hvordan kan en karusell gå framover og bakover? Det gir ikke mening. Men det
gjør det faktisk. Fint. Takk. Takk for at du er her.
Svaret mitt, det jeg har observert,
grunnen til at jeg kommer med dette spørsmålet, er ganske enkelt; Tvil. Tvil.
Noen få av dere sa det, eller tilnærmet seg det. Tvil. Det er tid for en masse
intens tvil; på dere selv, river dere på mange måter i fillebiter, og tvil om
verden og hva som er det neste som skjer. Jeg mener, det er alltid en grad av
tvil, men nå er tvilen veldig dyp. Den er veldig merkbar, og jobber i grunnen
på veldig dype nivåer. Tvil om dere gjør det som er riktig, og dette er dere
ikke alene om. Da andre mestre, de veldig få som har kommet denne veien før
dere, da de kom til dette punktet, var det en masse tvil. Det er usikker grunn.
Det er en karusell som går bakover og framover samtidig. Det er et spørsmål om
hva en skal gjøre, og det som ofte skjer, er at dere ikke ser på hele lyset av
potensialer, dere ser bare på fortiden deres, der dere kom fra, og prøver å
projisere det inn i fremtiden.
Og dere har følelser inne i dere om
at det er noe som er i ferd med å bryte løs – Patricia, her er det særlig et
eksempel, noe som er klart til å bryte løs – men så begynner dere å analysere
det. Dere begynner å vurdere det mentalt, og dere begynner å bruke fortiden som
en sammenligning, i hvert fall som en måling, og sier; «Men kan jeg virkelig
gjøre det?» Og så tviler dere på dere selv, og så, akkurat som Paul, får dere
disse strålende ideene, fantastiske inspirasjonene – fyren er en Mester – men
så spiller han safe. Unnskyld at jeg plukker på deg, men du spiller safe, og
det gjør mange av dere.
Ikke for at dere behøver å gjøre
noe. Det behøver dere ikke. Dere behøver ikke å gjøre noe som helst. Dere kan
bare reise. Dere kan bare ta det med ro, men så gjør dere ingenting, og det er
veldig, veldig utfordrende når det er noe inne i dere som har så lyst til å
virkelig gjøre noe, særlig i dette siste livet deres, gå ut med en stor
fanfare, gå ut med et stort kreativt utbrudd og inspirasjon og de tingene dere
alltid har hatt lyst til å gjøre på denne planeten. Selv om det bare er å
fortelle planeten «Jeg er ute herfra» (Adamus rekker opp begge langfingrene,
litt latter) på en skikkelig stor måte. «Jeg er så ute herfra. Ha det moro i
skitthullet ditt!» (Masse latter).
Jeg bruker det som et eksempel bare
for å … dere vil slippe det ut, dere har lyst til det, men dere gjør det ikke,
og så undertrykker dere det. Jeg anbefaler ikke at dere alle går og gjør dette
i morgen, men har dere ikke hatt følelsen? Det er liksom bare, «Jeg er så ute.»
Dere vet, jeg vet at noen av dere gjorde
det i skoletiden. Dere kom til et visst punkt – noen av dere på videregående,
noen på universitetet – og en dag våknet dere bare opp og sa; «Dette er ikke
noe for meg. Det er kanskje for andre folk, men det er ikke for meg. Jeg kommer
ikke til å bruke enda to eller tre år på dette.» Noen av dere gjorde det, dere
vet, bare måneder før eksamen. «Dette er ikke en vei for meg. Det er kanskje noen
andres. Jeg er så ute herfra. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke
hvor jeg skal. Jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve, men jeg skal i hvert
fall ikke bli værende i dette kjedelige rottehullet lenger. Jeg skal være meg.»
Så det er derfor dere er Shaumbra-pirater. Det er derfor dere er fantastiske,
og det er derfor jeg tar opp dette.
Det er en masse tvil som pågår
akkurat nå. Ha det greit med tvilen.
Dere vet, når dere begynner å tvile på tvil, å, herregud, rrr, rrr,» og
dere får tung hodepine (Adamus ler). Ha det greit med tvilen. Det er bare dette
lille selvet fra fortiden som prøver å spille safe, som prøver å beskytte deg.
Ok, stor og dypt pust på det.
Tredje spørsmål
Neste på spørsmålslista. Ah. La oss
ha et lite rollespill her, greit? Du står foran en gruppe på ca. 50 personer
eller så. Dette er nylig oppvåknede mennesker. De har akkurat lest min egen
Konversasjoner med Gud – konversasjoner med Meg Selv, som Kuthumi kalte det. De
ble inspirert. De fikk en stor opp åpning, eller det skjedde noe i livene
deres. De begynte bare å våkne opp. Dere vet hvordan det er fra 10, 15 år
siden. Dere vet dette nivået med naiv inspirasjon “Å, herregud, se hva jeg har
oppdaget!”
Vel, her er dere slik dere er i dag,
som vesener som kommer inn i mesterskap. Dere har gått gjennom noe av den tøffe
tiden. Dere har gått gjennom dette innledende euforiske i oppvåkning – «Å! Det
finnes noe annet» - og nå er dere her, mange år senere, og har gått gjennom en
masse. Hvilke to eller tre ting ville du fortelle?
Så det er som om du står foran en
gruppe. Du er Mesteren, du er læreren, og du har begrenset tid, så du må komme
rett til poenget. Hva vil du fortelle denne gruppen av nylig oppvåknede
mennesker? Hva er … la oss si de to eller tre hovedpoengene, eller hvis du vil,
bare et poeng. Hva vil du fortelle dem om denne reisen? Hvilket utsagn, hvilket
råd vil du gi dem?
Så Linda, vil du komme hit opp til
tavla og skru på denne magiske pad-tingen her borte, og … teknologi, det er
fantastisk. Hun kan stå der, og det dukker opp der borte. Utrolig. Hva er det
neste? Så det vi skal gjøre her, er litt rollespill. Husk, trekk pusten dypt,
for noen av dere freaker ut akkurat nå (litt latter). Bevissthetshandling. Det
er bare en handling. Ok? Så Linda tilkaller dere, men hun må stå her og skrive
på tavle, noe som betyr at dere må komme hit fram …
LINDA: Åhhh!
ADAMUS: … til stolen. Så Linda, du
velger. Jeg trer tilbake.
LINDA: Sart.
ADMUAS: Sart. Så du snakker til …
(latter). Vel, det er da en vet om en er på Linda’s gode eller dårlige liste
(mer latter). Jeg sier ikke hva som er hva. Så, Sart, du snakker til en gruppe
på ca. 50.000, hvis du inkluderer kamera …
SART: Hallo, Shaumbra!
LINDA: Jeg skulle ønske du ikke var
så beskjeden.
SART: Jeg prøver å ikke være det.
ADAMUS: Hvilke par poeng ville du
hatt?
SART: Ikke lytt til andre. Bare lytt
til deg selv. Hva mer? Å, vær som Sart (latter).
ADAMUS: Uh, Sart, jeg …
SART: Jeg er virkelig …
ADAMUS: Er ikke det en motsetning? (Mer
latter). Sa du ikke nettopp – var det noen andre som oppfattet det, eller er
det bare meg? – «Lytt til deg selv, ikke lytt til andre. Vær som Sart.» (Mer
latter).
SART: Ok, vi fjerner den.
ADAMUS: Ok. Og Linda skriver det
opp. Kan vi får det opp på den magiske tavla? Ok.
LINDAL Så hva sa han som er verdt å
skrive?
ADAMUS: Ingenting (latter).
SART: Hallo! Det første var bra!
ADAMUS: Han sa “Ingenting spiller
noen rolle.” Jada. “Lytt til deg selv.”
LINDA: Greit.
ADAMUS: Ok.
SART: Nyt livet! Gjør det du har
lyst til når du har lyst til det. Jeg vet at det er vanskelig når det gjelder
penger og alt dette fine som du kan tenke deg, men gjør det for deg selv når du
har lyst til å gjøre det.
ADAMUS: Ok. Vel, dette er en gruppe
med oppvåknende mennesker, og de har litt av en reise foran seg. Noe annet du
vil si før du forlater scenen? Noe annet når det gjelder oppvåkning inn i
mesterskap? (Sart blir stille). For, for meg høres det ut som en spasertur. De
kommer til å gå ut døra; «Åh!» Du vet, helt lykksalige. Er det noe annet du vil
si? Jeg bare spør.
SART: Gå for drømmene dine, for de
er som de er. De er gode. (Adamus ser etter respons blant publikum; litt latter).
Er det makyo?
ADAMUS: Det sa jeg ikke, men det
gjorde på en måte publikum (mer latter). Vel, hvis dere alle var oppvåknende
mennesker, «Å, ja, ja, ja!» Men dere er ikke oppvåknende mennesker. Dere kommer
inn i mesterskap. Dere sier ikke nødvendigvis «ja, ja, ja.» Dere sier på en
måte «Skal vi forholde oss til den store elefanten i rommet?» Det er en veldig
stor elefant i rommet. Det er bare min mening. Det er du som har scenen Mester.
Så, “Lytt til deg selv, nyt livet, gå for drømmene dine. Jess!» La oss lage en
poster med en kattunge på, og så … (latter, og Adamus humrer).
SART: Wow!
ADAMUS: Jada. Takk. Takk. Neste. Og
det er forøvrig ikke let å stå her framme.
LINDA: Vil du ha en ny side for hver
person …?
ADAMUS: Nei, bare fortsett å skrive.
Jeg vet ikke hvordan denne tingen fungerer.
LINDA: Ok. Å, å, ny person. Det blir
– det blir doktoren.
ADAMUS: Og du kan også gå ut til
publikum med mikrofonen.
LINDA: Ok, takk.
ADAMUS: Og løpe hit opp igjen.
LINDA: Det kan jeg gjøre.
CHERYL: Takk.
ADAMUS: Værsågod. Vel, du har 50
nylig oppvåknede mennesker.
CHERYL: Vakre, vidunderlige vesener
der ute.
ADAMUS: Ja, ja.
CHERYL: Det første jeg tror er
veldig, veldig viktig, er å elske deg selv. Mange av oss vokste opp med all
slags misbruk, og ting som ikke er sanne ble fortalt oss. De er begrensninger.
Så gi slipp på begrensningene, og bare elsk det fantastiske, vidunderlige
vesenet som du er. Jeg sier dette først, for det andre er at du har litt av en
vei foran deg (litt latter). Det er hardt. Det er utfordrende. Det er
vanskelig. Det er skremmende. Men hvis du elsker deg selv og stoler på deg
selv, stoler på den skaperen som du er, går det fint, og du kommer ut slik du
vil ha det (litt applaus).
ADAMUS: Faktisk så hadde du en
veldig troverdig tilstedeværelse her. Veldig troverdig. Ja. Jeg kan se at du
faktisk gjør dette.
CHERYL: Jeg har gjort det i mange
år.
ADAMUS: Å, så fantastisk. Fint.
CHERYL: Takk.
ADAMUS: Takk. Takk. Linda, hvilken
frivillig velger du?
LINDA: Ok, jeg velger David McMaster
som frivillig.
ADAMUS: Åh! David. Jeg tar stolen
din.
DAVID: Vel, det første jeg vil
anbefale, er å reise deg, plassere hodet mellom beina, og kysse ræva adjø. (Litt
latter).
LINDA: Det skriver jeg ikke ned.
DAVID: Jada.
ADAMUS: Kan du demonstrere, David?
(Mer latter).
DAVID: Det er her jeg går til
publikum med mikrofonen.
LINDA: Gi meg noe jeg kan skrive.
DAVID: Ja. Så la oss bare trekke
pusten dypt på det.
EIDTH: Du kan kysse deg i ræva når
du kommer hjem.
DAVID: Det skal jeg (Adamus ler).
Alt kommer til å gå bra. Alt kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra.
Menneskeligheten din er ikke ansvarlig for opplystheten, oppvåkningen din.
LINDA: Så hva skal jeg destillere
det til?
ADAMUS: “Det kommer til å gå bra.
Mennesket har ikke ansvaret.”
LINDA: Ok.
ADAMUS: Ja.
DAVID: Samtidig, når du går gjennom
denne prosessen, vil det komme opp utrolig mye uro og tvil, og da er det tid
for å virkelig stole på og akseptere deg selv og vite at du aldri, aldri har
gjort noe galt. Så nyt livet, pust og tillat. Og det å tillate er det enkleste,
men det vanskeligste du gjør, for du tviler på det dag inn og dag ut. Men bare
tillat.
ADAMUS: (Applauderer), takk (litt
applaus).
LINDA: Veldig fint. Neste.
ADAMUS: Masse visdom i rommet. Fint,
fint. Neste.
LINDA: Ok, den neste er Jan Luce
(Jan er overrasket, Adamus humrer).
ADAMUS: Dette er Linda’s liste. Legg
merke til at jeg spiller den hyggelige fyren. Jeg kaller ikke noen fram. Sett i
gang.
JAN: Jeg tror at det som har hjulpet
meg gjennom det mest, er at du ikke kan gjøre feil. Jeg tror det var det
største «aha-et» for meg, for gjennom hele livet har jeg alltid følt som om hva
jeg enn gjorde, så var det ikke riktig. Jeg fulgte ikke det som var riktig. Jeg
gjorde ikke det som var riktig. Så for meg var det stort at noen fortalte meg
at jeg ikke gjorde noe feil. Så hvis jeg forteller dere at alt dere gjør er
greit, at dere ikke kan gjøre feil, er det det største jeg kan si til dere.
ADAMUS: Kan ikke gjøre feil. Fint. Og
etterlever du det i ditt eget liv? Jeg mener, var dette noe som var lett å ta
inn?
JAN: Nei, jeg jobber fremdeles med
det (hun ler). Ja.
ADAMUS Men det er veldig fint å
forstå.
JAN: Ja, det tror jeg.
ADAMUS: Fint.
JAN: Det var …
ADAMUS: Og hvordan føles det å stå
her?
JAN: Litt nervøs.
ADAMUS: Fint. Greit, men du kom inn
i et potensial i dag.
JAN: Gjorde jeg?
ADAMUS: Det gjorde du.
JAN: Åh.
ADAMUS: Stå her oppe på denne måten.
JAN: Wow! (Hun ler).
ADAMUS: Ja, ja.
JAN: Ok! (Litt applaus).
ADAMUS: Takk.
JAN: Takk.
ADAMUS: Greit, to til.
LINDA: Rett bak deg.
ADAMUS: Jeg har andre ting å snakke
om. Og nå tenker alle, «Å, fint. Bare en til etter dette. Forhåpentligvis,
prosentvis, er det da bare to prosent sjanse for at jeg blir plukket ut og
kanskje det ikke vil være meg.» Ja.
SHAUMBRA 2 (kvinne): God kveld. En
av de største gavene jeg har opplevd ut fra denne prosessen, er å åpne opp for
å tillate og tillate Jeg Eksisterer, men ikke bare tillate Jeg Eksisterer, men
føle Jeg Eksisterer inne i meg, inne i meg selv, og føle det så dypt at du
begynner å leve Jeg Eksisterer i den daglige aktiviteten. Og det har vært en
slik stor gave, å virkelig gå inn i dypet av denne følelsen og tillatelsen, og
vite at vi sammen med mennesket går inn i Mester-sansen med å bevege meg utover
sinnet, utover de fem sansene. Vi åpner opp for dette store potensialet som vi
bare tillater, og det er en følelse som mennesket, jeg føler ikke at mennesket
egentlig kan få følelsen av det. Å bevege seg utover dette med fornemmelsen av
å bare bevege seg utover de fem sansene, utover den mentale tilstanden. Og du
åpner opp for denne ekspansjonen av evigheten, av å tillate at Jeg Eksisterer
inne i deg blir evigheten uten begynnelse, uten slutt, uten utslettelse og føle
dette inne i deg selv.
ADAMUS: Fint. Føler dere lidenskapen?
SHAUMBRA 2: Takk.
ADAMUS: Jeg mener, det gikk fra litt
nervøsitet.
SHAUMBRA 6: Jeg er veldig nervøs.
Ja! (Hun ler).
ADAMUS: Ja, men faktisk så …
SHAUMBRA 2: Jeg fikk for mye chai
først (litt applaus).
ADAMUS: For mye chai (Adamus ler).
Men du kanaliserte denne nervøsiteten over til lidenskap, og det kunne føles.
Det var veldig, veldig bra. Takk. En siste.
LINDA: Joanne.
JOANNE: Du vil bare vise meg fram
for Broncos (hun har på seg Peyton Manning’s “18” orange trøye, som vil spille
i Super Bowl dagen etter).
LINDA: Vel, du har på deg trøya til
en virkelig klassisk fyr. Mm hmm.
JOANNE: Det er sant.
ADAMUS: Ja.
JOANNE: Hallo, Peyton (de ler). Ok.
Dette kommer til å gjøre vondt.
ADAMUS: Tror du Peyton ser på?
JOANNE: Så klart han gjør!
ADAMUS: Oh, ok.
JOANNE: Vi er kompiser.
ADAMUS: Javisst, greit (hun ler).
JOANNE: Vel, han har det litt
travelt akkurat nå. Han vil nok se det senere.
ADAMUS: Ja, ja. Jada.
JOANNE: Folkens, det kommer til å
gjøre vondt. Dere kommer til å forløse en masse ting som dere har båret rundt
på i liv etter liv etter liv. Det kommer til å gjøre vondt. Så jeg foreslår at
dere tar godt vare på dere selv. Tren litt. Spis en masse livskraftmat, drikk
masse vann, og elsk dere selv. Dans så ofte dere kan. Det forløser en masse.
Stol på meg når det gjelder det. Og jeg hadde noe til. Ikke bry dere om de små
tingene. Ikke vær så harde mot dere selv. Vi er ikke perfekte. Hvem vil være
perfekt? Ikke bry dere om disse små greiene, og ha det moro, greit? Woo hoo!
ADAMUS: Takk (litt applaus). Takk.
Og jeg glemte at det var en siste jeg ville ha med – kjære Linda.
LINDA: Jeg skal skyte …
ADAMUS: Å, du trenger ikke mikrofon.
Kom igjen. Linda, du er klasselærer. Her i klasserommet ditt er det nylig
oppvåknede vesener, tidlig i oppvåkningen. Så hva vil du si til dem? Vil du jeg
skal skrive det ned?
LINDA: Må det være noe som ikke
allerede er sagt?
ADAMUS: Nei. Det du vil. Hva du enn
vil.
LINDA: (Synger). Jeg kommer til å
gråte.
ADAMUS: Den hadde vært fin.
LINDA: Livet er en vakker opplevelse
hvis du tillater det og bare kan være i det, og når du er det, er din sanne Jeg
Er øyeblikkelig alltid der for deg (noen sier “vakkert” og applaus).
ADAMUS: Ok.
LINDA: Det er ikke rettferdig. Alle
andre … blegh!
ADAMUS: Takk. Takk. Ok, og vi kan
dempe disse litt, slik at de ikke skinner i øynene deres.
Adamus’ Svar
Adamus’ undervisning i en klasse med
nylig oppvåknede studenter vil være litt annerledes, som dere sikkert kan forestille
dere.
LINDA: Sier du det!
ADAMUS: Punkt en – vel, dere er alle
de nylig oppvåknede. Nummer en; En kan ikke gå tilbake. Glem det. Det er for
sent. Det burde du ha tenkt på før (latter). Dere er så … (noen sier
“tilrotet”, mye latter). Jeg hadde ikke tenkt å si tilrotet, slik noen sa. Jeg
hadde tenkt å si at dere nå er så inne i oppvåkning. Tilrotet. Det er det
første punktet mitt.
Det andre punktet mitt; alle
likheter, alle likheter med dere selv kommer til å bli utslettet, knust,
pulverisert disse neste 5, 10, kanskje 20 årene. Kom over det, for det kommer
til å skje. Det kommer til å skje. Det «du-et» som sitter her i stolen akkurat
nå, med et stort makyo-smil om munnen … (noen sier «Åhh!» og noen ler). Dette
er det jeg ville gjøre.
SHAUMBRA 3 (kvinne): Men det er
sant.
ADAMUS: Ja. Det er sant. Tenk tilbake.
SHAUMBRA 3: Ja.
ADAMUS: Hvor var jeg? Dette store
makyo-smilet om munnen akkurat nå, husk det, for det kommer til å bli lenge før
dere smiler igjen (latter og kommentarer, noen sier «nyt det nå») Jeg snakker
til elefanten her, for fra oppvåkning til mesterskap forandrer alt. Dere
forstår at det ikke er mennesket som er ute etter perfeksjon, ikke mennesket
som prøver å være et bedre menneske. Det er dette som dere har ønsket i
hjertene og sjelen deres, å være guddommelig, å være Jeg Er. Så det vil være
tider da dere kommer til å føle dere helt fryktelige – oftere det, enn ikke.
LINDA: Det er spennende.
ADAMUS: Emosjonelt … shh! Jeg holder
en tale. Noen burde sagt dette til dere alle for 15 år siden, ikke sant? Emosjonelt
og fysisk. Og når det skjer, forstå at det er en del av oppvåkningen. Det
behøver kanskje ikke å være slik i fremtidige generasjoner. Det er kanskje noen
skikkelige pionerer som dere som går gjennom dette og rydder løypa og gjør
veien smidigere. Kanskje. Men det dere kommer til å gå gjennom vil vrenge dere
ut/inn. Det vil sette dere i en ansikt til ansikt konfrontasjon med deres egne
demoner og drager.
Det kommer til å bli et mareritt, og
– og – hver og en av dere vil komme
dere gjennom dette. Hver og en av dere vil til slutt komme til mesterskapet
deres, og det vil på ingen måte være slik dere tror akkurat nå. Det vil på
ingen måte være slik dere har forestilt dere det. Det vil bli uendelig mye
bedre. Det vil ha så mye mer potensiale. Det vil ha så mye mer mening, og dere vil
ikke bare snakke om å elske dere selv, men dere vil være forelsket i dere selv
i hvert eneste øyeblikk. Det er det dere har å se fram til.
Disse neste årene kommer til å bli
vanskelige. Det vet jeg. Jeg har vært gjennom det, og denne gruppen som kom før
dere som kalles Shaumbra, de vet hvor vanskelig det er. Men akkurat nå, når
dere går fra tidlig oppvåkning og inn i mesterskapet deres, vil jeg, dere skal
vite at vi – ikke bare jeg, men vi – er med dere hvert et steg på veien. Jeg
selv, de som realiserte mesterskapet sitt i dette livet, de som kaller seg for
Shaumbra, de som gikk videre i noe av den aller vanskeligste tiden – vi er med
dere hvert et steg på veien. Det er det jeg kan si.
Så la oss trekke pusten godt og dypt
(litt applaus). Takk. Takk. Takk. For jeg ville adressere elefanten i rommet
sammen med dere alle. Jeg ville adressere det faktum at det river dere i
stykker på veldig mange nivåer. Det setter dere ansikt til ansikt med deler av
dere selv som dere ikke ville se på. Vi prøver ikke å rekruttere folk inn i
dette. Vi prøver overhodet ikke å selge dem opplysthetens under. Faktisk så har
vi alle, alle vi, gjort en ganske god jobb med å jage bort folk (litt latter),
og det med rette. Hvorfor male et eller annet makyo-bilde for dem når det er
det aller vanskeligste dere noen sinne vil gjøre?
Når dere er fanget mellom denne
steinen og et hardt sted, sannsynligvis i det siste livet på Jorden, når dere
står overfor noe av den største frykten og de største utfordringene og lurer på
om dere klarer det, lurer på om dere har det i dere, og så noen av de store
ordene som er skrevet – hvis dere kan gå tilbake til dette – ha tillit, tillat.
Dette er det grunnleggende etter at dere kommer gjennom den tidlige
oppvåkningen, begynner å komme inn i mesterskap. Ha tillit og tillate. Ha
tillit og tillate før dere har … elske dere selv, jada, men det er fremdeles et
slags tåkete konsept der ute – elske deg selv. Det høres bra ut, det er ikke så
mange mennesker som egentlig vet hvordan de skal gjøre det. Det kommer senere. Ha
tillit, tillate og forstå at dere egentlig ikke kan gjøre feil, selv om dere
kommer til å tro at dere gjør det. Dere kommer til å tro at dere har gjort den
aller største, dummeste feilen ved å i det hele tatt gå inn i alt dette, og så
kommer dere til å forstå at det var den aller største gaven dere noensinne ga
dere selv.
Så la oss trekke pusten dypt. Åh!
Ja, og dette var bare åpningsreplikkene (Adamus humrer). Det jeg faktisk ville
si før vi går videre; legg merke til den visdommen som kom fram her. Legg merke
til visdommen som kom gjennom fra dere alle da dere kom fram og delte. Og, ja,
noen ganger er det en tendens til litt makyo. Dere vet, dere står foran en
gruppe, det blir kringkastet rundt til hele verden, men dere begynner å komme
ned til noen av kjernetingene som er viktige for dere. Dette er din visdom. Det er dette dere har lært,
og det er dette dere kommer til å fortelle om, la oss bare åpne opp for det
potensialet her i St. Germains måned. La oss åpne dette potensialet for dere
alle som lærere, enten dere står foran en gruppe på 50 som nettopp har våknet
opp fordi boka deres nettopp kom ut, boka som sier «Opplysthet, ikke gjør det.»
(Latter). Ja, jeg er seriøs. Det hadde vært en strålende tittel.
Dere vet, hvis dere hadde hatt en
bok; «Opplysthet; Veien, rosene og kakene,» ville alle ha gjort det. Jada.
«Opplysthet, hold deg hjemme.» (Adamus humrer). Jeg hørte det. “Opplysthet,
ikke gjør det,” og så med liten skrift nederst; “Med mindre du fullstendig
forplikter deg overfor deg selv.” Bestselger, så absolutt. Bare tittelen. Det
spiller egentlig ingen rolle hva dere skrev på innsiden, men … (litt latter).
Så, men jeg ville kommentere det
dere alle følte og hørte her i dag. En masse visdom, og dere så på dere selv
for 10, 15 år siden. Dere så inn i de enkle sannhetene som dere har lært og nå
deler, og også evnen til å gjøre det med humor. Helt fantastisk. Hver og en av
dere hadde glimt i sinnet deres. Hva ville dere si til denne gruppen på 50
nylig oppvåknede? Og det jeg oppmuntrer dere til, er å gå på de sosiale mediene
deres og dele det med andre. Eh! Dele, men ikke kritisere. Ingen kritikk. Del
det. Legg det ut. Hva er de to eller tre tingene dere vil si til denne gruppen?
Ok, la oss trekke pusten dypt og gå
videre. Mester-sansen.
Sandra, kan jeg få litt varm kaffe?
Jeg mener varm kaffe. Denne har plutselig blitt kald.
SANDRA: Ok.
ADAMUS: Ja. Litt fløte, uten sukker,
nybrygget. Ikke fra kanna (litt latter).
SART: Du må gå til Starbucks.
ADAMUS: Uten sukker, fløte.
Nybrygget.
LINDA: Vil du hun skal dra til
Starbucks?
ADAMUS: Nei, nei, nei. Lag den, dere
har en maskin der bak. Takk. Hallo, jeg er en Mester, og det er hun også. Hun
kan lett si, “lag den selv,” og da hadde jeg sannsynligvis gjort det (litt
latter). Jada, det er et potensial.
SANDRA: Har jeg fremdeles den
muligheten? (Latter).
ADAMUS: Nei, den gikk nettopp ut.
Ja, den gikk nettopp ut.
Mester-sansen
Så vi går inn i Mester-sansen, og
jeg kommer til å snakke om dette en stund. Jeg kommer til å snakke om de fem
menneskelige sansene, og noen av dere kommer til å kjede dere, og dere kommer
til å si; «Han fortsetter å snakke om dette.» Ja, helt til dere forstår det.
Det er stor forskjell mellom å ha informasjon, ha fakta og tall, og faktisk
legemliggjøre det, realisere det, bringe det inn i opplevelse. Så jeg vil
fortsette å snakke om de menneskelige sansene og Mester-sansen. Og, vær så
snill, igjen, ikke alle disse kommentarene – «jeg vil bare ha noe nytt hver
måned.» Nei, dere vil bare ha noe som distraherer dere.Dette er essensen i dit
vi skal nå. Ok.
Det første dere kommer til å legge
merke til ved mester-sansen, og noen av dere har allerede gjort det, det aller
første er desorientering når det gjelder tid. Det er det første. Det er det
grunnleggende. Det er 101. Og akkurat som dere snakket til studentene
tidligere, til de oppvåknende studentene, og ga dem to eller tre ting, snakker
jeg nå til dere, Mestrene, og sier at det første dere kommer til å merke i
Mester-sansen, er en desorientering når det gjelder tid. Det kan gjøre dere
kvalme. Det kan så absolutt få dere til å føle at dere faller fra hverandre, at
dere ikke lenger har noen referansepunkter, og det kan så absolutt få dere til å
føle at dere blir sprø. Dere tar bort visse grunnleggende ting som dere har
holdt dere selv inne med – tid og rom er noe av det mest grunnleggende – dere
begynner å skifte dette, og dere kan tro at dere blir sprø.
Det jeg nå forteller dere, kjære
Mestere i tilblivelse, det jeg forteller dere er; la det være greit. Når dere
begynner å føle fullstendig desorientering, svimmelhet, intet forhold til rom –
jeg mener, slik det aldri før har vært, la
det være greit, for hvis du har motstand mot det, hvis du prøver å gå
tilbake til det dere kaller referansepunktene deres, buret deres, hvis dere
prøver å gå tilbake til det, kommer dere til å fornekte effekten av å være et
vesen i tid og et tidløst vesen.
Mester-sansen går utover tid. Det er
på en måte forskjellen, og, dere kommer for øvrig til å være i stand til å være
i begge samtidig, og det kommer virkelig til å være forvirrende for sinnet. Det
er karusellen som går begge veier på samme tid. Det er skikkelig desorientering
for sinnet, og det er greit. Så jeg forteller dere dette som ett av de to eller
tre viktige poengene når vi går framover. Akkurat slik dere fortalte studentene
deres om hvordan det er å gå inn i oppvåkning. Dere mister referansepunktene
deres.
TidRom Elv
Forestill deg en liten stund, hvis
du vil, at du står til skuldrene i en elv, en liten elv, og vannet beveger seg
ved deg. Ikke så sterkt, det vil ikke slå deg over ende, men du kan virkelig
føle vannet, hvis du vil. Og la oss gjøre noe merabh-lignende. La oss få litt
musikk til dette.
Så du står … og la oss dempe disse
lysene.
(Musikken begynner)
Så du står i elven, fint, rent vann
selvfølgelig, og du kan føle flyten av vann overalt rundt kroppen din. Du kan
føle temperaturen. Du kan føle denne kraften, at det er et press når vannet
flyter forbi deg. Du kan føle smidigheten i vannet. Selv om det skyver mot deg,
flyter det på en måte rundt deg.
Du kan føle dets tilstedeværelse.
Det er en definert tilstedeværelse, dette vannet. Det er der alltid. Denne
flyten er relativt konsistent, er alltid der. Denne flyten, følelsen av vannet
som flyter rundt kroppen din, er en kontinuerlig påminnelse om at du er i elven,
at du er i vannet. Det sier kontinuerlig; «Du er her. Du lever. Du eksisterer,”
for du kan føle at vannet flyter rundt deg.
Det er slik tid og rom er. Det er en
kontinuerlig flyt. Det er en form for kontinuerlig press. Det er en form for
det en kan kalle mild motstand, en gledesfull motstand. Du kan med andre ord
føle det. Og i dette tilfellet beveger tid og rom seg gjennom deg, du kan føle
det. Det er i alle deler av biologien din, alle deler av sinnet ditt. Tid og
rom er som elven. Det var på en måte et stort sprang å komme til den
forståelsen at dere ikke går gjennom tid og rom, og den flyter gjennom og rundt
deg. Og nå, i dette eksempelet, i elven, føler du det mot deg, det gir på en
måte mening – «Ah, ja, tid og rom er tingene som flyter.»
Og hvis du beveger hendene, eller
beina dine i vannet, responderer tid og rom – eller i dette tilfellet vannet. Du
løper ikke gjennom elven. Du pusher ikke elven når du går. Den flyter rundt
deg. Det er egentlig på den måten hele prinsippet for TidRom fungerer.
Men det som skjer, er at det er en
konstant – flyten i elven. Den er konstant, alltid der, til det punkt da du til
og med glemmer at du er i elven. Du begynner faktisk å glemme at det er en
flyt. Du glemmer at det er en slags kraft. Du kan føle det nåværende. Du
glemmer at det er en motstand eller en friksjon. Det er en konstant. Det
forankrer deg, og faktisk så forandrer egentlig aldri flyten i elven seg,
heller ikke temperaturen, heller ikke så mye annet. Det er der alltid.
Så ganske snart aksepterer du det.
Du stiller aldri spørsmål ved det, lurer aldri på hvordan det er å ikke ha
dette. Det er der alltid. Det er en forbindelse. Det er slik det er, det er
slik det har vært for deg – flyten av tid og rom. Beveg et bein, beveg hendene
i elven. Dykk deg selv ned. Ta hodet under vann. Det responderer på deg. Det
flyter rundt deg.
Dette er tid og rom. Og det er dette
mennesker gjør. Ok, la oss trekke pusten godt og dypt på det. Det er på en måte
en generell følelse, dynamikken av tid og rom.
Det er dette du har vært vant til.
Men, som du allerede har begynt å legge merke til, begynner det å forandre seg.
Det begynner å forandre seg, og her er et eksempel på forskjellen.
Tidløst basseng av potensialer
For det vanlige mennesket, flyter elven
til dem, gjennom dem og bort. De vil ikke en gang legge merke til det. De tror
de går gjennom tid og rom, men de er i elven. Det som skjer når du kommer i
Mester-sansen, er at du plutselig er i en annen situasjon, og den er som dette.
Litt musikk.
(Musikken begynner igjen)
Nå befinner du deg i et stort,
varmt, vakkert svømmebasseng. Bare du. Ingen andre. Fint og rent, varmt vann,
og du lar deg selv gli under vann, senker deg ned, på en måte bare flyter.
Dette store bassenget, vakkert, varmt vann, omtrent kroppstemperatur, så du
legger egentlig ikke merke til vannet. Og det beveger seg ikke, det bare er
der. Det er ikke noe press. Det er ingen kraft. Du liksom bare flyter. La deg
selv føle det litt.
(Pause)
Det er på en måte som tidløshet.
Dette vannet er i Nå-øyeblikket. Det pusher ikke mot deg. Det går ingen steder.
Du befinner deg i et basseng av potensialer, tidløse potensialer.
(Pause)
Det bare er der. Du bare er der. Dette
er tidløshet, og det første du vil bli klar over som Mester, «Dette er fint,
men hva er det meningen at jeg skal gjøre med det? Sååå … jeg bare flyter i et
basseng med varmt vann. Hva er det meningen at jeg skal gjøre?» Først og
fremst; tillat deg å være bevisst på forskjellen mellom elven som beveger seg
og at du nå er nedsenket i dette bassenget med varmt vann. Det er noen
likheter. Begge deler er vann. Men alt annet er på en måte forskjellig.
Dette er tidløshet, det jeg kaller
for det Usigelige Øyeblikket, den Usigelige Tilstedeværelsen. Usigelig betyr
uten beskrivelse. En prøver ikke å kvantifisere det. En prøver ikke å definere
det. En bare flyter. Blir ikke presset hit eller dit. Bare flyter.
Den Usigelige tilstedeværelsen, Jeg
Er, omgitt av dette havet av potensialer som eksisterer utover tid og rom. Det
er det dette vannet er – alle potensialer.
Det er også tid og rom, men det er
veldig annerledes enn elven, for i det øyeblikk du nå velger å oppleve noe, i
det øyeblikk du velger å være kreativ, i det øyeblikk du velger å uttrykke deg,
blir plutselig dette ikke-bevegende vannet, dette tid og rom, som ikke beveger
seg, aktivert. Plutselig. Da beveger det seg i absolutt perfekt respons på
ønsket ditt. Men i motsetning til elven, flyter det ikke bare i all evighet. Du
kan forandre det. Du kan bevege det. Du kan tilpasse deg til det, eller det er
det som tilpasser seg til deg i det øyeblikk du velger noe. Og det er ute av
tid og rom.
Det spiller ingen rolle om du er her
i dette vannbassenget, dette tid og rom som ikke beveger seg. Det spiller ingen
rolle om du akkurat nå velger noen som mennesket i elven ville ha trodd var fra
barndommen, for det finnes intet tid og rom, Mester. Det er ingen fortid. Det
er bare den Usigelige Tilstedeværelsen. Det spiller ingen rolle.
Her, i dette bassenget av tid og rom
potensialer, spiller det ingen rolle om du velger å oppleve noe som mennesket i
elven tror er i fremtiden – tror det er oppe i elven et sted, ikke her i dette bassenget
– for det er tidløst. For mennesket er det sinnsbetenkeligheter. «Hvordan kan
det gå til?» Mennesket har vært i elven i liv etter liv etter liv, og kjenner
ingenting annet enn elven. Det stoler på elven. Det er avhengig av elven. Det
bruker elven for å rettferdiggjøre sin eksistens. Men her i Mester-sansen, er
det bare du i dette varme bassenget av TidRom potensialer.
Dette barnet som du var, dette barnet
som av og til var utrygt, er her akkurat nå, sammen med Mesteren. Mesteren som
noen av dere vil si er fra fremtiden. Men det er den ikke. De er her i dette
bassenget sammen med deg akkurat nå. Disse aspektene som du har strevd med, de
er i dette bassenget akkurat nå, sammen med det fullstendig integrerte Selvet
som du er. De er alle her, fullstendig integrerte.
Du vet, tid og rom behøver ikke å
være lineært. Du behøver ikke å stå i elven lenger. De andre er ikke en gang
klar over at det er en elv. Du kan være i dette bassenget.
Dette barnet som du var som følte
seg så utrygt, kan være her nå, i den fullstendige tryggheten i dette
bassenget, sammen med Mesteren. Denne Mesteren som du prøver å bli er her. Det
er ingen atskillelse. Det er ingen avstand. De er her alle.
Og plutselig begynner det å skje noe
morsomt, det begynner å skje noe viktig. Du forstår, de har alltid vært der. Alltid, alltid. De har
alltid vært sammen, og plutselig forstår dette barnet, dette sårede, utrygge
barnet, at det også er den integrerte Mesteren. Også. Og.
Det mennesket som du tror at du er
akkurat nå, som prøver å finne veien sin gjennom elven, prøver å bli Mesteren,
forstår plutselig, i denne tidløsheten, at Mesteren allerede er der. Det er
ikke lenger noen atskillelse, og de kan alle være der. De kan alle dele denne
Usigelige Tilstedeværelsen.
Og plutselig forandres alt.
Plutselig er ikke dette utrygge barnet utrygt lenger. Den voksne som mislyktes
med noen ting, er ikke lenger mislykket. Denne personen som prøver å bli Mester
prøver ikke lenger, for plutselig er alle
potensialene opplyst på dette stedet uten tid eller rom. Du er der allerede. Du
behøver ikke å helbrede barnet. Du behøver ikke å rettferdiggjøre feilgrepene.
Du behøver ikke å prøve å være Mesteren. De er her alle.
(Pause)
Og så plutselig, i dette vakre
øyeblikket; «Jeg drukner! Hva tenkte
jeg på? Jeg er under vann. Jeg flyter rundt i dette bassenget. Ufff! Pufff! Jeg drukner! Hvor er … jeg
må få igjen pusten!” Det er det som kommer til å skje (latter fordi Linda lager
en grimase). Vil dere heller at jeg skal fortelle dere; «Å, du lærer å elske
deg selv, og det blir så gledesfullt, og du får …»
LINDA: Ja!
ADAMUS: Jeg forteller dere her og
nå, hva som … (Adamus ler).
LINDA: Ja! For i dag, ja!
ADAMUS: Jeg forteller dere her og nå
at det kommer til å skje.
LINDA: (Ler). Fint!
ADAMUS: For det første dere vil
oppdage i Mester-sansen, er at det er tidløshet, og dere kommer også til å være i tid. Dere kommer fremdeles til å
være i elven, og dere kommer til å være i bassenget, begge deler på samme tid.
Og dere kommer til å fortsette slik vi gjør nå; «Å. Jeg liker virkelig dette.
Musikken er så fin.»
Det er forresten fra Yoham’s nye Merabh Zone album
CD (Adamus humrer). Og dere kommer til å si «Å, dette er så fint. Jeg bare
flyter rundt i bassenget.» Og så får dere plutselig dritt-forståelsen; «Jeg kan
ikke puste! Hvor lenge har jeg vært under vann?» Det er mennesket som skriker
opp og sier; «Hva er galt med deg?» Du holder på med alle disse spirituelle
greiene, men du glemmer det praktiske, som det at du må puste og du må ha en
jobb, og du må spise, og at du har alle disse problemene fra fortiden, og at du
ikke kan betale husleia.» Ser dere hva som skjer? Venn dere til det (litt
latter). Venn dere til det.
Usigelig tilstedeværelse
Dere kommer til å føle dere
fullstendig desorienterte fysisk. Vel, dere går allerede gjennom det, men
kroppen kommer til å føle «Hva er det som foregår?» Dette skriket som jeg
nettopp snakket om kommer til å være der, som sier; «Du drukner» Kroppen kommer
til å si; «Hvor er elven? Vi trenger elven! Er du sprø? Å gi deg selv denne
opplevelsen, hva er galt med deg? Kom deg tilbake i elva med en gang. Uten den
kraften, uten det presset, uten å stå i den endeløse elven, i endeløse liv,
kommer du til å dø. Du kommer til å bli sprø. Du kommer til å bli gal.»
Jeg spiller sinnets rolle. “Hva
tenker du på? Du har gjort dette før. Husker du da du tillot deg disse fjollete
fantasiene? Enhjørningene og alt annet du har funnet på, makyoen din? Jeg
prøver å hjelpe deg. Kom deg tilbake i den forbannede elven med en gang, slik
alle andre gjør. Bare stå der og la elven passere. Hva tenkte du på i det bassenget?
Tenk om det er noen andre som eier bassenget? (Latter). Hva om det er
alligatorer i bassenget? Du burde ikke en gang … du eier ikke et basseng. Du
har ikke nok penger til å eie et basseng, og likevel flyter du i et basseng? Og
hva om der er alligatorer som du ikke kan se, for det kan skje.» (Adamus ler).
Og dette er virkelighet mine venner.
Akkurat slik dere snakket til studentene som kommer inn i oppvåkning, snakker jeg
til dere som kommer inn i Mester-sansen deres. Det første dere mister, er
balansen eller fastheten av tid. Det er skikkelig kult til å begynne med, for
dere kommer til å flyte av sted i denne tidløsheten, denne Usigelige
tilstedeværelsen, «Å, fint, dette føles så bra. Det er så befriende.», og så,
plutselig – bang – virkelighet. Den gamle virkeligheten. Elve-virkeligheten. Så
gjør dere klare for det. Går det bra for dere? Nå som dere vet hva som vil
skje, nå som dere kan si; «Å, jada, jeg husker det. Vi snakket om dette. Å, nå
er jeg ikke så bekymret for det. Nå går det fint.»
Så dere kommer til å føle effekten
av tidløshet. Vær i det. Vær modige og vågale. Åpne opp for potensialene, ok?
Ok? Dette er St.Germains måned – historisk sett vil det alltid være St.
Germains måned nå – åpne opp for potensialene som eksisterer i tidløshet. I
denne tidløse tilstanden, er det som skjer at … jeg bruker klassiske eksempler
– det sårede barnet, den mislykkede voksne og alt dette andre, og Mesteren, den
integrerte Oppstegne Mesteren som kommer inn i Klubben for Oppstegne Mestere om
kvelden – de er der alle. Og dere ser dere selv i ansiktet som den Oppstegne
Mesteren, som Mesteren-i-tilblivelse, dere ser på dette, og dere sier; «Å. jeg
gjorde det. Ikke langt inn i fremtiden, i dette bassenget, i denne
tilstedeværelsen. Jeg gjorde det.» Og denne lille ungen som ble plaget og slått
og følte seg utrygg alt dette andre, som dere har prøvd å helbrede og
prosessere og alt mulig, behøver ikke det i det hele tatt. Den behøver bare å
være der og si «Åh! Det fungerte. Fint. Nå skal jeg gå tilbake og leke og ha
det moro og ikke bekymre meg om utkommet, for alt ordnet seg.” Jeg bekymrer meg
ikke for ting.
Så dere mister hele denne
fornemmelsen av tid, og i tidløshet, det er fantastisk, for dere har ikke lenge
falske slør og falske atskillelser i et veldig lineært liv som det dere hadde
da dere sto i elven. Så, men dere vil til tider føle dere uvel, Vær så snill,
ikke begynn å ta medisiner mot svimmelhet eller slike ting. Kanskje noen
naturlige tilskudd, men gjør litt kroppsarbeid. Gjør litt kroppsarbeid. Det vil
virkelig få dere ut av lage, for … (Adamus humrer). Jeg mener det, litt
kroppsarbeid, ikke for å prøve å tvinge dere selv tilbake i elven, men for å
forløse konseptet om at dere behøvde å være der i utgangspunktet. Og når dere
får gjort kroppsarbeidet, gå ned i bassenget, det varme bassenget. Og
forresten; ei bassenget, og kvitt dere med alligatorene hvis der er noen.
Og plutselig forstår dere; «Hallo,
disse TidRom greiene», som egentlig er del av hele plasma-projeksjonene inn i Bon
og alt dette andre, virkeligheten deres, «disse TidRom greiene var på en måte
et stort triks.» Tid og rom er som vannet, det varme vannet i et fint basseng
som bare ventet på deg. Du kan flyte rundt lenge der. Det er et stort basseng
av potensialer. Det er det hele.
Du flyter rundt der,
tar det med ro, gjør hva du vil når du er flytende, lytter til fin musikk. Og så i det
øyeblikket du ønsker å uttrykke
og erfare, så kommer din kreativitet brølende ut, så begynner du å føle den nåværende, bevegelsen av tid og rom i absolutt respons til deg. Da du var i elven, og alt bare fløt, fløt, fløt, visste du at det egentlig ikke
personlig reagerte på deg. Men nå i bassenget,
begynner det personlig å reagere.
Det er fantastisk.
Plutselig ser dere at dere kan skape,
men i det øyeblikk dere begynner å leke med det i det store bassenget, i det
øyeblikk dere begynner å leke, får dere dette skriket fra mennesket som står i
elven og sier; «Du drukner! Hva er det du gjør?» I det øyeblikk du begynner å
bare bevege deg og uttrykke i bassenget, og du begynner å føle hvordan tid og
rom virkelig responderer, virkelig får fram energier, er det så enkelt og
overraskende og fantastisk at mennesker vil skrike; «Nå har du blitt sprø. Du
er helt gal nå. Hva tenker du på? Hvor vil du?” Det er da du ler høyt, smiler
stort og sier; “Det spiller ingen rolle,” for, vel, bare føl inn i det. Hva er
egentlig mest virkelig? Hva er mest sant for deg? Så det er det første. Det
andre … (Linda hoster).
La oss trekke pusten dypt på det. Vi
har hele natta. Dere drar ikke før senere i morgen (til Linda, litt latter). La
oss ta det andre.
Intet sted
Greit, hvis et tre faller i skogen
og det ikke er noen der som hører det, lager det da lyd? Jeg skapte for øvrig
det spørsmålet på Mysterie skolene. Jeg gjorde mange ting som jeg aldri har
fortalt dere om (litt latter). Så hvis … og dette var et godt Mysterie skole
spørsmål. Så hvis treet faller og det ikke er noen der som hører det, lager det
en lyd? Ja eller nei. (Publikum vurderer det, og noen spør «spiller det noen rolle?»)
Ja og nei, på en måte. Men egentlig ikke, for – vi kunne ha gått inn i det
rottehullet og vært der lenge – for at noe skal være virkelig, eksistere,
manifestere, må bevissthet være tilstede. Jada. Bevissthet.
Så nå kan dere argumentere og si;
«Ja, men dette treet faller, og det lager fremdeles en lyd, for hvis en kunne
satt ut et måleinstrument …» - mikrofon og statometer eller hva de nå kaller
det – «…ville det registrere en lyd.
Vel, er ikke det en del av bevissthet som måler det? Så det er som, vel, vi må
gi slipp på det, for bevissthet var tilstede.
EDITH: Kanskje det er en rev eller
noe slikt som hører det.
ADAMUS: Kanskje der er en rev eller
et ekorn, men en må ha bevissthet nok til å være i stand til å snakke med denne
reven eller ekornet og si; «Var det en lyd der i går ettermiddag klokka 3:45?»
(Litt latter). Og så, hvis dere hadde den formen for bevissthet, ville dere
sannsynligvis være der da treet falt, og det hadde sannsynligvis laget en lyd,
men hvis dere ikke var det, ville det ha gjort det da?
Vi kan faktisk ta dette ned på et
nesten vitenskapelig nivå. Hvis det falt og dere ikke var der, var det ingen
bevissthet der, og dere hadde heller ikke den sensoriske innretning i ørene
deres. Faktisk så lager det ikke lyd, det lager en vibrasjon. Ørene oppfatter
det som en lyd. Jada. Og da blir spørsmålet; lager det i det hele en vibrasjon?
Men la oss holde oss til det opprinnelige, lager det lyd? Nei, ikke hvis dere
ikke er der. Og jeg bruker dette som et eksempel for å også si; når det gjelder
Mester-sansen, kom dere over det faktum at dere må høre det. Det er
tilstedeværelsen i å være der. Og det kan være en vibrasjon som blir oppfattet,
det kan være noe annet enn hørsel eller øyne. Det er en helt annen Shoud.
Det jeg nå vil snakke om i forbindelse
med dette, er å ta dette spørsmålet videre; Eksisterer et rom uten bevissthet?
Uten bevissthet. De andre dimensjonene som allerede er der ute, som aldri
nødvendigvis har blitt besøkt eller vært i av sjelevesener, eksisterer de da?
Dette er Mesterens form for treet og lyden i skogen.
Hvis bevissthet aldri har vært der,
eksisterer da alle disse andre dimensjonene? Og grunnen til at jeg kommer med
det spørsmålet … svaret er for øvrig nei. Svaret er nei. Bevissthet må være
tilstede for at noe skal manifestere seg, bli virkelig, hvis ikke, eksisterer
det ikke.
Og jeg tar opp dette fordi det neste
dere kommer til å realisere med Mester-sansen, er at dere drar til steder – du
personlig, dere som gruppe – dere drar til steder dere har antatt eksisterte,
antatt var der. Dere drar til dimensjoner, dere legger ut på reiser til steder
som ikke eksisterer. De kalles Ingen Steder. De eksisterer ikke. Det er ingen
som har vært der. Ingen som …
EDITH: Hva med den Nye Jorden?
ADAMUS: Hva med den Nye Jorden? Det
er et helt annet tema. Det er et helt annet tema Edith, som jeg ikke vil gå inn
på akkurat nå. Dere går inn i tidløsheten deres, romløs tilstand av væren, til
steder som ikke er i himlene. De eksisterer ikke. Og i Mester-sansen vil dette
gi fullstendig mening – dra et sted som ikke en gang er der. Det gir
fullstendig mening, men for mennesket er det en enorm utfordring. Det er det
gamle «Vel, hvis treet faller og ingen er der, vil det lage lyd?» Hvis det ikke
er noen der, eksisterer det da?
Dere kommer til å – det er egentlig
ikke en gang dimensjoner, det er bevissthetstilstander, tilstander av væren. Og
når dere drar dit, vil det menneskelige sinnet, mennesket som er i elven tvile
på det. Det var derfor jeg i begynnelsen av denne lange Shouden, helt i begynnelsen
sa «Hva har pågått i første del av året?» og bunnlinjesvaret var «Tvil.»
Dere vil dra dit i bevissthet, i
realisering, men dere kommer på en måte til å dra til disse tilstandene av
væren i sinnet. Sinnet vil være bevisst på det, og det vil tvile på det, og det
vil si; «Med mindre det allerede er der», de Nære Jordrikene, drømmetilstanden,
«med mindre det allerede var der, hvordan kan jeg da være der? Hvis jeg ikke en
gang skapte det, hvis jeg ikke anstrengte meg inn i det, jeg plutselig bare er
der, men jeg hadde aldri før vært der, må jeg være sprø. Jeg må finne på alt
dette.» Og det gjør dere ikke. Det gjør dere ikke.
Det er riker som dere kommer til å
dra til, ikke erkeengel-riker eller rikene til de spirituelle familiene eller
galakser. Det er steder som ikke eksisterer akkurat nå. De er i det store
potensialet av Intet Sted i det hele tatt. Og dere vil dra dit, vanligvis på
individuelle reiser, vanligvis for dere selv. Det kommer til å være så
forbannet forvirrende for sinnet. Det vil ha referansepunktet. Det vil ha elven
av tid og rom. Det vil ha definisjon. Det vil ha noe, og dere kommer til å dra
dit i det jeg kaller for Usigelig tilstedeværelse, udefinerbart, selv for –
særlig for – sinnet. Udefinerbart. Og jeg sier dere her og nå, akkurat slik
dere foreleste for de oppvåknende studentene tidligere, foreleser jeg nå for
dere Mestrene, det kommer til å føles merkelig og vakkert på samme tid.
Og når dere tenker på det, eller
heller føler inn i det, dere føler inn i det, ønsker dere et referansepunkt.
Dere vil ha noe å … jeg sier alltid at sinnet er assosierende. Det trenger noe
å assosiere til, men dere kommer til å oppfatte ting som … vel, et godt
eksempel. En fin tid for å sette på litt musikk, og vi gjør en liten merabh
cha-cha med dette (litt latter). Jeg skal gi dere et godt eksempel når musikken
begynner å spille.
(Musikken begynner)
Så dere vet alle hva farger er. Dere
har på dere noen veldig fine farger i her i dag, og dere er veldig vant til
fargespekteret. Og mange av dere vet hvordan dere skal mikse farger for å få
andre farger. Men et eksempel på å dra til et sted som aldri har vært dratt
til, som ikke eksisterer og som dere faktisk ikke behøvde å jobbe med for å
skape, er som å være i en farge dere aldri før har oppfattet. Det har heller
ingen andre. En farge. Ikke grønn, ikke blå, ikke oransje, ikke sort, ikke
hvit, men likevel en farge.
Mester-sansen forstår dette fullt og
helt, og den behøver ikke å bli som en kosmisk farge eller noe slikt som engler
ser, men som mennesker ikke kan se. Mesteren har en viten om at der er farger
som aldri før var der, som ikke en gang er sett av Gud. Aldri, aldri. Vel, det
er vanskelig for sinnet. Det er virkelig vanskelig. Sinnet sier liksom; “Vel,
nei. Noen måtte lage den. Du vet, jeg er bare på besøk.”
Nei. Der er farger. Der er spektere.
Der er dimensjoner som ikke eksisterer, ikke en gang i guds sinn. Det er steder
og rom som dere vil komme til å befinne dere i der aldri noen før har vært, aldri
har dratt til, og dere kommer til å lure på hvordan det kom dit. Dere kommer
til å lure på hvem som skapte det, hvor gammelt det er, dette stedet som du
plutselig befinner deg på, hvem det tilhører, og dere kommer til å forstå at
ingen noensinne har vært der, aldri.
Det er det en kaller denne kreativiteten
og Bon, sammen. Denne inspirasjonen, denne lidenskapen på Bon’s bakteppe, der
hvilken som helst virkelighet kan skapes og ingen gjorde det. En ting er å si
at dere vil legge ut på en reise, la oss si på en ferie, og dere drar til et
sted dere før har vært. Det er det folk flest gjør. De drar på ferie, de drar
tilbake til det samme stedet. De forandrer kanskje hotell, men samme sted. Det
er komfortabelt. Og så sier noen ganger to mennesker; «Å, jeg vil dra til
Japan. Har aldri vært der før.» Men det har andre folk. Det er der allerede.
Så det gir på en måte mening. Dere
hopper på et fly, dere drar til Japan for første gang, men det har alltid vært
der. Vel, det har vært der lenge. Så opplever dere det andre folk har opplevd
lenge, og spiser mat som andre folk har spist lenge.
Hva skjer hvis dere drar på en reise
til et eller annet sted som ikke eksisterer, som ikke har en historie? Og ingen
andre har noensinne vært der før, men plutselig er det der. Det er ganske
fantastisk.
Men så vil sinnet si; «du drukner.
Pust! Du blir gal. Husker du da du gjorde dette tidligere? Stopp! Gå tilbake!»
Og det er da du, som Mester med Mester-sansen, trekker pusten godt og dypt i
tilstedeværelsen din, og du forstår at du ikke er blitt sprø. Du kommer deg
bare ut av dyrehagen.
La oss trekke pusten godt og dypt på
det, og forstå at, for å legge enda mer forvirring til det, dere kommer til å
oppleve dette samtidig med det en kan kalle elve-rotte selvet deres. Dere
kommer til å oppleve det samtidig som dere kjører gatelangs, kjører til
butikken, forholder dere til trafikk, tenker på ungene deres, på hva som skal
gjøres senere på dagen, regningene deres. Det kommer til å skje samtidig i den
Usigelige Tilstedeværelsen. Og det er da dere trekker pusten dypt og sier; «Jeg
er så inne i Mester-sansen min.»
Det er da dere stopper opp og husker
denne dagen da noen av dere gikk på scenen og prøvde å kommunisere til de som
nettopp er våknet opp, kommunisere hva som vil skje med dem, snakket om hva som
er det neste som skjer når de går fra oppvåkning til mesterskap. Dere kommer
til å huske at det var en strålende distraksjon i denne St. Germain måneden, en
strålende måte for at jeg nå kunne være i stand til å fortelle dere hva som er
det neste når det gjelder Mester-sansen deres.
Dere blir tidløse, å dra til steder
som ikke eksisterer og aldri har eksistert er ikke sprøtt. Det er bare en del
av mesterskapet. Det menneskelige selvet kommer til å skrike ut. Det kommer til
å gjøre hva det kan for å stoppe deg. Det kommer til å gå inn i tvil, den
tvilen dere har følt siden begynnelsen av året, og det er da dere trekker
pusten dypt og sier …
ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel i
hele skapelsen.
ADAMUS: Med det mine kjære Shaumbra,
nyt det til vi møtes igjen. Takk. Takk, (applaus).
VIKTIG MEDDELELSE: Denne
informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt
ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.
***
----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord
Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------
Tobias fra Crimson-rådet blir
presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden,
Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i
Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's
engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har
vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt
siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg
forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.
Crimson Circle er et
verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til
å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som
tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise
gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir
kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.
Samlingene i Crimson Circle er åpen
for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og
det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler
gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med
Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går
stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det
indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept,
forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket
som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer
til deg, vil du vite hva du skal gjøre.
Hvis du leser dette og føler en
anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og
en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i
dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie
rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.
Denne teksten kan fritt distribueres
på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen
i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av
Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.
© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403.
Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske
internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.