Crimson Circle

CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Serien om Kharisma

SHOUD 11: “Kharisma 11” – av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
1 august 2015
www.crimsoncircle.com

Oversettelse: Gunn Remø Korrektur: Evy Finjord Heggelund

Jeg Er den Jeg Er, den umiskjennelige Adamus. Ah!

Ikke St. Germain i dag, så definitivt ikke Kuthumi i dag, det er en helt Adamus, stjernespekket dag. (Bifall og applaus.) Dere kan klappe nå, men dere vet lite om hva jeg har i tankene. Og kjære Edith, de sa at du ville synes at videoen var litt ubehagelig (refererer til videoen “Lost” med Anouk som ble spilt før kanaliseringen).

EDITH: Å nei, det var ikke ubehagelig.

ADAMUS: Var det ikke ubehagelig for deg?

EDITH: Nei. Den handler bare om å elske oss selv.

ADAMUS: Javisst! Dere hørte det fra Edith! (Applaus.) En Adamus Pris til deg i dag.

EDITH: Åh, wow!

LINDA: Hah! Jeg har en! Jeg har en! Ha, ha! Ha, ha, ha!

ADAMUS: Du får en Adamus Pris.

LINDA: Jeg har en!

ADAMUS: Ja, den handler bare om å elske seg selv.

LINDA: Underveis.

ADAMUS: Faktisk så må jeg fortelle en liten historie. Jeg valgte den. Det er ikke yndlingsmusikken min, men kanskje yndlingstemaet mitt – elske seg selv. Og underveis ble Geoffrey, Cauldre, litt nervøs, prøvde å sette på noe mildere, noe som ikke var støtende, ikke ubehagelig. Og han brukte til og med Edith som unnskyldning. Han sa «Det kan hende det blir ubehagelig for Edith». Hadde jeg ikke rett min kjære? (Han kysser henne, publikum sier «Ååååå»)

EDITH: Takk (han kysser henne igjen). Takk.

ADAMUS: På ingen måte ubehagelig. Å, noen elsker seg selv, seg selv, og synger om … åh.

LINDA: (kommer med Adamus prisen.) Det er den eneste.

ADAMUS: Og vi vil gjerne ha et godt bilde av dette. Edith, til deg (han gir henne prisen).

EDITH: Mange takk.

ADAMUS: Til deg. Ja. Ja. (Litt applaus.) Du vet, vi gir ikke ut så mange av disse lenger nå som en kan kjøpe dem online for $44 (litt latter). Men den er din. Ah, et av favorittemaene mine er å elske seg selv, og vi har til tider en tendens til å synes – dere har til tider en tendens til å synes – at det er ubehagelig, noen ganger blir dere nesten flau. Her har vi en vakker musikkvideo som snakker om å være fortapt – noe jeg vet mange av dere gjør, fortapt i deres egen sang – og grafikk, veldig profesjonelt gjort, men som koser med seg selv i badekaret (latter når Adamus kliner seg inntil Edith). Eller tilkall meg. (Adamus humrer.)

Så, mine kjære venner, vi skal gjøre det litt annerledes i dag, litt annerledes. Først og fremst, forstå at jeg faktisk er her i denne Shouden – og en Shoud er alle oss. En Shoud er en refleksjon av oss alle. Når det er en strålende, strålende Shoud, en milepæl Shoud, er det fordi dere var klare til å ta dette neste steget. Det føles ikke alltid så bra i øyeblikket, det er ikke alltid behagelig akkurat da, men dere tillater dere å gå til det neste nivået. Noen ganger er det veldig enkelt å bli værende i status quo, bare tenke på et annerledes liv, men aldri tillate det å være annerledes, ikke lage modige filmer.

Gude-velting

Forrige måned gjorde vi en modig bevegelse. Vi gjorde gude-velting (latter). For de av dere som ikke vet hva jeg snakker om, så er det noe som heter ku-velting. Ku-velting. Ja, amerikanerne her vet hva det er. Jeg tror det blir praktisert ganske mye her. Men, for de av dere som ikke kjenner til det og har lyst til å gjøre noe i kveld … (latter, publikum sier “nei”.) Dere drar til et kubeite, og kuene sover, og når kuene sover, så kan en bruke en finger til å velte dem over, egentlig uten anstrengelser. (Adamus humrer.) Nei, nei, kua bryr seg ikke så lenge den har noe å spise neste dag.

Vi gjorde gude-velting. Det var klart for det, for gud er ganske søvnig. Gud er ganske døsig, og gud er på en måte på beite … (han setter opp et søvnig ansikt). Åh, jeg mener det alvorlig. Jeg kaller ikke gud en ku. (Litt latter.) Vel, kanskje jeg gjør det (mer latter). Den var veldig klar til å velte, bare velte over. Det var et stort steg. Dere var kanskje ikke klar over det forrige måned, men det var et stort steg, det faktum at vi i det hele tatt kan snakke om det uten å bekymre oss for om det er noen som følger med eller lytter, for, vel, det behøver dere ikke. Det er ingen andre som lytter til disse greiene. (Adamus ler.)

Uten å bekymre oss for represalier, for, dere vet, selv om gud er del av massebevisstheten, vil folk ha en forandring. Folk vil virkelig at gud skal forandre seg, men de er redde. De er redde for at det blir for stor forandring, eller forandring i feil retning. Men de er på en måte lei av gud slik menneskene har kjent gud. De vil ha noe som er litt mer dynamisk, mer forfriskende, enklere, ikke bare noe gamle menn underviser om.

Dere vet, når ting virkelig kommer til å bryte gjennom på gudefronten, er når kvinner preker, forteller like mye om disse gude-greiene som menn. For meg er det veldig merkelig – det var merkelig for 300 år siden, men enda mer merkelig nå – at prestene må være menn, og rabbinerne vanligvis menn, og talerne vanligvis menn. Ikke alltid, men vanligvis. Det er veldig merkelig. Det var merkelig den gangen. Alle visste at det var noe som manglet, men ingen snakket om det. Og her er vi, 300 år senere, og det mangler fremdeles. Men det vil dere vite når det skjer forandringer i noen av de store kirkene og religiøse organisasjonene som tillater kvinner å stå i front.

Men, vi gjorde uansett litt gude-velting forrige måned, og den veltet over, og det er ettervirkninger. Jeg mener, det er moro å gjøre det og følge med på hele greia, vet dere. Gud, dette store, kraftfulle, allvitende vesenet – boom! – så enkelt som det.

Men det er ettervirkninger for dere. Det begynner å riste opp i, undergrave den plattformen ting ble bygd på. Det begynner å rive ned ting internt. Selv om jeg vet at dere alle ikke tror at dere er religiøse, så var der fremdeles på en måte en investering i gud. Dere begynner å gi slipp på dette, og ting kommer fram, for gud er som et stort teppe av undertrykkelse av mange ting – frykt og skyld, skam og gjemte minner – mens dere ber til gud. Vel, når det forsvinner, kommer ting fram. Sandra.

SANDRA: Jeg er her.

ADAMUS: Kaffe.

SANDRA: Jeg er her (litt latter).

ADAMUS: Ja. Takk min kjære. Takk (litt applaus). Skål. Bare kom fram hit når du vil, så lenge det gjelder kaffen min og ikke noe annet. Så det rister opp i en masse ting, og dere har sannsynligvis lagt merke til at det på mange måter var en sprø måned, annerledes enn vanlig sprø, men det var en sprø måned – følte dere litt fortapt, ufortøyde, ubundet, følte det litt ukomfortabelt at den gamle basisen ikke var der – og det var helt passende. Det får fram ting som Dear John letter som dere snakket om tidligere. Det får fram kjære Susan brev. Det får fram kjære Mary brev, kjære Benjamin brev, kjære Richard brev. Det fikk fram en masse ting, fikk dem til overflaten. Og når ting kommer til overflaten og blir utsatt for det en kan kalle lys eller bevissthet, gjør det vondt en stund. Det er ukomfortabelt, og verken dere eller jeg vil at dere skal gå tilbake til de komfortable små stedene og bare prøve å gjøre det litt mer komfortabelt. Vi kommer oss gjennom dette. Dere kommer dere gjennom det, og det er litt ukomfortabelt, og det river på en måte bort noe av sammensetningen i den menneskelige algoritmen deres, og det var det behov for. Og vi skal fortsette med dette.

Men det fantastiske er når dere forstår hva som skjer, selv om der er noen emosjonelle, mentale, kanskje fysiske smerter. Men dere sier: «Greit, det er dette som foregår.» Det er mye lettere enn å være fullstendig i mørket og gå inn i dette “hva er galt med meg?” Det er bare fryktelig. Så ja, en må si at det til tider vil være ukomfortabelt, det pågår justeringer. Men når dere forstår at det er passende og at dere vil ekspandere utover, er det mye mer akseptabelt, mye enklere.

Alt i nuet

Når jeg står her oppe og snakker, snakker jeg til hver og en av dere. Dette er deres Shoud. Dette er det dere skaper. Men jeg gjør det også for meg selv, like mye for meg selv, for når jeg står her oppe og snakker, egentlig oversetter, legger fram budskapet deres og mitt, er det en del av meg som akkurat nå hører dette, en del av meg. Det er en del som ikke er en Oppsteget Mester. Det er en del som har det veldig vanskelig for 2600 år siden. Det er en del av meg som er veldig frustrert og forvirret og fortapt. Så jeg står her oppe og snakker til meg selv, sier til meg selv; «du går gjennom en evolusjon, en oppåpning. Det vil komme en tid for opplysthet.» Jeg står her og snakker til fortiden min, og fortiden min er ikke der bak. Faktisk så er fortiden akkurat her.

Dere gjør det samme selv akkurat nå. Dere snakker til fortiden deres. Dere snakker til det en kan si er Nuet deres, den nåværende tiden. Og det er del av dere som dere kan si er fra fremtiden – men egentlig ikke, alt er fra Nuet – snakker til dere selv og sier; «det vil fungere». Det må det. Det må det. Det kommer så absolutt sammen på den aller mest vakre og fantastiske måte som du har skapt. Ingen andre. Som du skapte. Så til tross for en masse ting som du bekymrer deg for og lurer på akkurat nå som mennesket sitter her, tror at det er noe du ikke har funnet ut av enda, lurer på hva som er det neste som skjer, og kanskje bekymrer deg for det, kanskje er frustrert over livet, så er det en del av deg som snakker til deg akkurat nå og sier; “trekk pusten dypt. Slapp av. Slapp av».

Dere vet, det interessante her, er at det egentlig ikke er noen fortid/fremtid. Alt må skje i Nuet. Alt må skje i Nuet. Det kan ikke skje i fortiden eller fremtiden. Så selv denne Oppstegne Mesteren av dere selv i Nuet, i det samme Nuet som dette mennesket befinner seg i – i akkurat det samme Nuet – og fortiden er i akkurat det samme Nuet.

«Så hva er problemet?» sier dere. «Hvorfor fatter jeg det ikke?» Vel, fordi du bare ser på, eller er bevisst på en liten del av Nuet. Alt skjer akkurat nå. Det går ikke inn i fremtiden, det er akkurat her. Og en kan på en måte si at det du akkurat nå sier til deg selv er; «Åpne opp bevisstheten din. Tillat bevisstheten din.» Tillat deg selv å forstå at alt er her i Nuet. Ikke mentalt. Ikke mentalt. Dere gjør det ved å, vel, være veldig modige og si; “Jeg har ikke mer å tape. Jeg vil åpne fullt og helt opp akkurat nå.» Og slutt så å tenke på det. Det er veldig viktig. Og Selvet ditt, det realiserte Selvet, sier det til deg akkurat nå; «slutt å tenke på det. Bare fortsett med hva det nå enn er du gjør.» Du tillater. Du åpner opp og tillater, og så slutter du å tenke på det. Fortsett med dagliglivet ditt. Fortsett med det du vil. Så la oss trekke pusten dypt, og gjøre det akkurat nå.

Ingenting nytt

Så i dag kommer jeg ikke til å fortelle dere noe nytt. Beklager. Alt det jeg kommer til å fortelle dere har dere allerede hørt, enten det var her eller i det en kan kalle fortiden, eller det er det opplyste Selvet som allerede fortelle dere dette. Dere har allerede hørt det. Dere vet det allerede. Så det er ikke noe nytt i dag. Og jeg må nevne dette, for det er ganske mange som kobler seg på for å få nyheter. “Hva nytt kommer han til å snakke om i dag?” Dere blir opphengt i nytt. Det må være nytt. Det er det ikke. Det er egentlig ingenting nytt.

Jeg kan fortelle de samme gamle greiene på en helt ny måte, slik at dere tror det er nytt, men det er det egentlig ikke. Hvis dere går tilbake til de første Shoudene med Tobias – Serien om skapelse, Mesterserien, noen av de andre – det er ikke noe nytt. Han har sagt det før. Jeg sier det bare på en annen måte – på en måte morsommere og mer forstyrrende. Jeg sier det bare på en annen måte – men selv utover det er det ingenting nytt, for det opplyste, realiserte Selvet har allerede sagt det til deg. Det er allerede sagt til deg.

Så jeg nevner dette for de av dere som bare kommer hit for å høre nytt – «Hva nytt snakket han om?» - og bare klager over at dere tror dere har hørt det før. Dere vil kanskje forlate nå. Jeg skal ringe dere når jeg har noe nytt å snakke om – aldri. (Latter.)

Det er en fascinasjon for dette. Det er som en avhengighet. Jeg skal snakke mer om det i den kommende samlingen om avhengighet. Men det er en besettelse for dette nye – «må finne ut noe nytt. Må først og fremst finne ut noe nytt, slik at jeg kan være den som forteller alle andre at jeg nettopp hørte noe nytt» Det må være noe nytt, for det gamle er kjedelig. Dere må ha dette nye nesten som en distraksjon, for, vel, dere gjorde egentlig aldri det gamle, det som ble sagt tidligere, dere fulgte det egentlig ikke opp eller tillot det, så det må være noe nytt. Og jeg er litt lei av det. Stå i mine sandaler en stund, alltid måtte komme fram med noe nytt hver måned for de «nye» folkene, bare for de som liker nytt.

Så jeg bestemte, ikke i dag. Ikke i dag. Det er ikke noe nytt i dag. Og hvis vi nå kan bli kvitt alle de som bare kommer hit for å få noe nytt, kan vi komme til poenget. Greit, nå som de har dratt, la oss gjøre noe nytt. (Latter.)

Det er å nære seg på energi. Det er irriterende. Det er som om – hva er jeg, er jeg en underholder her oppe? Dere vet … (noen sier «Ja», litt latter). Greit! La oss gjøre noe nytt! (Mer latter.) Dere kommer ikke hit for å få nyheter. Dere kommer hit bare for å bli åpne. Jeg er bare en stor flaskeåpner i livene deres. (Adamus humrer.) Dere kommer bare hit for å åpne opp. Det er lett å bli fastlåst der ute. Dere merker ikke at jeg henger rundt her når Shouden er slutt. Jeg drar fordi det er veldig lett å bli sittende fast og fanget der ute. Det er det virkelig, og dere sitter ikke bare fast i de daglige aktivitetene dere, men dere sitter også fast i en kropp. Jeg kommer bare inn og leier denne noen ganger for måneden, og så beveger jeg meg videre. Men det er tøft. Vi kommer bare hit for å gi dere litt – jeg skulle til å si spirituell massasje, men det er det ikke – det er bare bevissthetsmassasje, og for å gjøre litt menneske-velting av dere. (Adamus humrer.) Har du noen gang gjort det Kerri? Ku-velting?

KERRI: Nei, det har jeg ikke.

ADAMUS: Prøv det.

KERRI: Jeg kan øve meg på deg.

ADAMUS: Prøv det (litt latter). Jada.

KERRI: Jeg skal ha det moro med å velte.

ADAMUS: Vel, jeg må først sovne, og jeg sover aldri.

KERRI: Oh.

ADAMUS: Så, ja, prøv det. Ta noen bilder, ja, og vi vil gjerne se videoen neste måned. (Adamus humrer.)

KERRI: Ok. Er det en lekse, professor?

ADAMUS: Nei. Det er som å dra til fornøyelsesparken. (Adamus humrer.) Så, ingenting nytt. Alt er her. Hvorfor vet dere ikke det? Fordi dere ikke har åpnet opp for det. Det er det hele. Hvorfor? Det er en stor utfordring. Og hvorfor? Jeg skal komme inn på det igjen i den kommende samlingen vår, men dere blir avhengige av livet. Dere blir avhengige av det. Dere blir avhengige av reisen. Dere blir avhengige av problemene deres. Dere blir avhengige av hele greia, og dere kommer hit for å høre dere selv, det opplyste Selvet som sier «Bare trekk pusten dypt. Bare trekk pusten dypt og tillatt.»

Motsigelser

Så, det andre jeg vil ta opp. Dere finner det sannsynligvis ut allerede, eller finner ut enda mer, at livet blir en hel rekke av motsigelser, og det er vanskelig. Mennesket liker at ting er fine og organiserte og en vet hvor punkt A og punkt B og punkt C er. Dere legger sannsynligvis merke til utrolige motsigelser i dere selv, i det jeg sier til dere, motsigelser der jeg på den ene siden sier «Vær i livet. Vær i gleden over livet,» men i neste øyeblikk forteller jeg dere at dere er avhengige av livet. Dere sier; «Vel, er ikke det en motsigelse?» Nei, ikke i det hele tatt. Ikke i det hele tatt.

I det ene øyeblikket snakker vi om å være åpne, i det neste øyeblikket snakker vi om å være fokuserte. Er ikke det en motsigelse? Nei. Egentlig ikke. Egentlig ikke, særlig når dere begynner å tillate dere å være i “og”, for det er motsigelser på forskjellige nivåer av virkelighet og vibrasjon og energi. Det er store motsigelser i det en kan kalle naturen, naturlig virkelighet, og det som er i andre virkeligheter. Og det er derfor det er så vanskelig å se dem, for dere ser gjennom øyne av forventning om at alt må være på en viss måte i de andre rikene, og så drar dere ut dit, og dere kan ikke finne det. Vel, fordi det er en «og». Det er annerledes. Graviteten som fungerer her kan være veldig annerledes enn graviteten et annet sted, reaksjonen av energier her er veldig annerledes enn andre steder.

Så, vær så snill, venn dere til det. Motsigelsene. Det er ikke noe galt ved sinnet ditt når du begynner å oppfatte store motsigelser i ting og i deg selv, ingenting galt i det hele tatt. Faktisk så er det egentlig tid for å gå utover bare lineær tankegang og det at alt må være det samme.

Til å begynne med er det vanskelig for sinnet ditt, for virkelighetslandskapet ditt. Du føler deg veldig, veldig ute av lage. Ingenting gir mening, og det er desperate forsøk på å sette alt sammen igjen. Og så blir dere deprimerte og urolige og får ikke sove om natta. Vel, du kommer over det. Du vil komme over det, og begynne å forstå at som legemliggjort Mester er der mange forskjellige virkelighetsnivåer, og alle behøver ikke å være enige med hverandre. Fysikken på denne planeten behøver ikke å være enig med fysikken i andre dimensjoner i det hele tatt.

Det er derfor det er morsomt. Ved et punkt vil dere synes at det er morsomt. Det er nesten hvorfor ting er her. I pausen snakket Cauldre med noen om gravitet og om det som den energikilden Tesla fikk forståelsen av. Men vitenskapen kommer ikke til å se dette akkurat nå, for de går ut fra at denne virkeligheten også fungerer i denne (andre) virkeligheten. Dynamikken her inne (et sted) passer her (et annet sted), og slik er det ikke. Det er veldig forskjellig. Og de kan alle eksistere og sameksistere, selv om de er ute av sekvens. Selv om de er inkompatible, kan de sameksistere. Det er et stort poeng.

Det er derfor jeg sier at alt er i Nuet. Det kan på ingen måte skje utenfor Nuet. Det er ingenting utenfor Nuet. Men dere oppfatter at det finnes en fortid og en fremtid, og det er veldig vanskelig å oppfatte at det opplyste vesenet er akkurat her, og at idiotvesenet også er akkurat her. Alt er akkurat her, og de behøver ikke å være kompatible – kompatibel fysikk, kompatibel energi, kompatibel bevissthet – likevel kan de sameksistere. Det er stort, veldig viktig.

Vel, sinnet vil streve med dette, slik noen av dere gjør akkurat nå; «hvordan fungerer det?» Sinnet kommer ikke til å finne ut av det, og jeg skal forklare det om en liten stund. Så bare slå dere til ro med det. Bare slå dere til ro. Det åpner seg opp. Det åpner seg opp, og det er tider da dere føler dere veldig snåle og det ikke gir mening fysisk, mentalt, spirituelt, og det føles som om dere blir snudd opp/ned, og det er greit. Det er greit.

Sinnet

Mange av dere bekymrer dere for at dere blir litt eldre og sinnet forsvinner. Dere vet, det er ikke så stor forskjell mellom det å bli geriatriske og bli opplyste, (litt latter). Nei, det er det ikke. Det er det ikke, bortsett fra at en blir i stand til å forstå hva som skjer.

Jeg bruker et eksempel; forestill dere en lommelykt. Og når en person blir eldre, sinnet deres, vel, det er som om batteriene i lommelykta ikke er like sterke som de pleide å være. Og på toppen av det, i stedet for at lysstrålen har et veldig skarpt fokus, blir strålen litt mer tåkete og mer ekspansiv. Så mange ganger tror dere at eldre folk blir sløve, og de tror at de bare blir litt merkelig lykkeligere enn de noensinne har vært (latter), de behøver ikke å forholde seg til alt mulig lenger. Det er for øvrig noen av dem som later som, bare slik at de ikke behøver å forholde seg til mennesker lenger. Men sinnet blir bløtere, og begynner å drive av inn i de andre rikene. Enten det er dødsriket, eller det bare er de andre rikene som allerede er der, så begynner de å drive av.

Vel, det en kan kalle et normalt, rasjonelt menneske lytter til bablingen deres og tenker; «Å, de mister bare taket, og jeg håper at jeg aldri blir slik.» Vel, dere blir slik. (Adamus humrer). Det var morsomt! (Mer latter.) Men det er en forskjell. Det handler ikke bare om å bli gammel. Det som skjer med dere, er at dere ekspanderer utover sinnet, og dere begynner å oppfatte andre riker. Og dere hører meg snakke om det, dere sier; «Å, det høres strålende ut. Dette er som en strålende science fiction film, og jeg er stjerna. Dette er et strålende nytt rike – Star Trek, Star Wars», alt dette andre. Men når det begynner å skje, er det som om; «Å, hva er galt med meg? Jeg husker ikke noe som helst. Åh! Hva er galt med hjernen min?”

Det er som den gamle personens hjerne. Den bare ekspanderer. Men i stedet for at du mister fokus, i stedet for å gå ut av fokus, er det som skjer at dere fremdeles har – det er de gode nyhetene og de dårlige nyhetene – dere har fremdeles fokus, og batteriene er fremdeles oppladet. Ja, det er de. Dere har fremdeles fokus, men nå har dere også fokus her, et annet her, og et annet her, og et annet her (gestikulerer mot forskjellige steder). Dere blir multifokuserte forstår dere. Dere har fått alle disse forskjellige strålene. I stedet for bare en stråle – som er 30 år, en stråle fokusert her – begynner dere å plassere dem overalt. Til å begynne med er det veldig merkelig, men jeg vil at dere skal være med meg til det punktet da det ikke er merkelig. Greit?

Så her er dere og lurer på «hva er det som skjer med meg? Jeg husker ikke alt mulig.» Du legger bare fokusen din i mange forskjellige virkeligheter. Sinnet strever med å begripe det, huske det, finne mening i det, og det kan det ikke. Det kan det ikke. Det er den største feilen – jeg skal vente til slutten med å sammenfatte det, men det er den største feilen – den kan ikke det. Så slutt å prøve. Så enkelt er det. Sinnet har et fokus her, og det vil bare være I stand til å fokusere her – kanskje her (et annet sted) og litt utover, men ikke så mye. Så slutt å prøve å få sinnet til å forstå det som det ikke kan. Det kan ikke.

Så kom med meg akkurat nå. Vi trenger ikke musikk eller noe slikt, men kom nå med meg inn i det som er Nuet, inn i det som ikke er nytt. Greit? Først og fremst. Det er ikke nytt. Vi skal ikke gjøre noe nytt her, for dere er der allerede. Og dette er ikke en sinnslek, dette kalles virkelighet 101, (betyr det grunnleggende i virkelighet). Kom med meg en liten stund, der du har dette stedet av fokus på denne Jorden – på kroppen din, på tankene dine, på identiteten din. Det burde være enkelt. Det er dette du gjør hver dag, der du har vanene dine, der du har fornemmelsen av balanse og oppfatning.

Greit. Nå har vi det. Det var gitt. Men akkurat nå, i samme øyeblikk, utover mental tanke, er det andre ting, det en kan kalle dimensjoner. I løpet av seks måneder vil jeg gjerne komme til det punkt da vi ikke lenger bruker ordet dimensjoner. Det høres så new-aga-aktig ut. Det er bare virkeligheter. Det er bare uttrykk, og akkurat nå har dere dem. Akkurat nå er de der. Vel, jeg kan bevise det. Dere gjør det i drømme hver natt. Noen av dere husker, noen av dere gjør ikke det, men dere går simpelthen inn i en annen virkelighet, et annet uttrykk, en annen opplevelse. Og ofte går de langt utover det fysisk-mentale, slik at de er vanskelige å forholde seg til, men de er der. Det er sjelen din, Jeg-Er-heten som bare synger, for eksempel, uten å måtte bruke stemmebåndene, for det trengs ikke der. Bare synger. Føler at dette uttrykket kommer gjennom. Det er en virkelighet.

Virkeligheten også, et fokus, et «og» der du er fornøyd. Fornøyd – jeg vil ikke bruke ordet «fred», for det har en falsk betydning – men det er simpelthen helt greit at alt dette foregår på forskjellige nivåer.

Det er her akkurat nå. Du, fokuset som er en lærer, en fantastisk lærer er der. Det behøver ikke å være her i den fysiske kroppen, i sinnet. Det kan det være, men det behøver det ikke. Og der du deler kharismaen din, lyset ditt. Det behøver ikke å være 100 mennesker som sitter foran deg på harde stoler og lurer på når de får pizza (litt latter). Nei. Du kan simpelthen være i det andre fokuset og utstråle ditt kharisma. Det er undervisning. Hvem har sagt at det må være foran en gruppe? Slikt fungerer faktisk ikke så godt, men bare være utstrålende. Det er dette andre fokuset av deg, så umenneskelig at det nesten er vanskelig å forstå, så u-kroppslig at det bare er en væren. En væren. Det bare er der.

Og det er enda et fokus av deg, et uttrykk som, tro det eller ei, vil gjøre alt om igjen, alle de menneskelige tingene om igjen. Ja, det er sant. Det er sant. Det er det som skremmer meg, (ham humrer). Ja, men det er det som forstår dette, mangfoldigheten, “og”. Og det forstår at det egentlig ikke finnes noen smerte eller traumer, og det forstår at det bare er en fantastisk opplevelse, ingen test, og det vil komme tilbake. Det vil virkelig det. Og det er et annet fokus som allerede har gjort det, forstår dere. Enda et liv. Jeg sa ikke etter dette, det kan være før dette. Det kan være før dette.

Ja, du kan være en Oppsteget Mester og ha enda et liv, og det spiller ingen rolle hvor det er. Det spiller ingen rolle om det er før-opplystheten eller etter-opplystheten, for ved et punkt spiller ingenting av dette noen rolle. Det gjør det ikke. Du kan være fullstendig oppsteget og si «jeg vil lage enda et uttrykk». Og du kan gjøre det annerledes uten å måtte gå gjennom en vanlig fødselsprosess, slik Tobias gjorde. Og du kan gjøre det bare for å ha det moro. Du kan gjøre det uten å være i hodet og filosofisk og fastlåst og alt dette andre. Og du er alt dette.

Vel, jeg sier dette, dere sier dette – det opplyste selvet deres som så absolutt er her sier dette, prøver å gjøre et stort poeng overfor det menneskelige fokuset som sitter her på disse stolene eller som følger med via internett – og det er som «Å ja! Dette er ikke nytt. Jeg vet alt dette. Jeg vet dette. Det er veldig enkelt. Jeg er et «og»-vesen. Jeg er ikke fanget i dritt.» Jeg gjorde det for å vekke dere (litt latter). Noen av dere ble på en måte døsige. Dere er ikke fanget i noe som helst – betong, dritt, hva som helst. Det er dere ikke! Det var bare fokuset på der du var. Men, som dere vet, del av dere, ikke dere alle, en del av dere kommer til å gå ut døra eller slå av internett senere, og en del av dere vil så gå tilbake til enkeltvis fokus. Når dere gjør det, bare stopp opp. Bare stopp opp. Trekk denne dype pusten – og – det gjør du ikke.

Vel, det som skjer, er at dere løser opp. Dere løser opp en lineær virkelighet som har vært slik lenge, dere har på en måte vært fanget i den virkeligheten men alle disse andre virkelighetene som også eksisterer, men nå løser dere opp i dette. Dere kommer dere ut av deres eget stramme undertøy, og det er utfordrende, for en del av dere vil veldig gjerne bare gjøre denne lineære virkeligheten litt bedre. Og dere blir sinte på meg fordi dere hver måned kommer hit, og det er liksom: «jeg vil gjøre livet mitt bedre», og det er liksom, jeg kommer til å blåse livet ditt i stykker, for det er faktisk det du vil. For det blir veldig fastlåst når en ikke er «og». Alle Mestre, inkludert dere, finner ut dette. «Åh, jeg prøvde bare å gjøre det menneskelige livet perfekt», og det suger. Hvis dere prøver å gjøre det, vil det få dere inn i Red Lion nummer 2 (Adamus humrer). Min neste bok. Jeg er på jakt etter en forfatter som kan jobbe sammen med meg. Red Lion nummer 2 er når personen er besatt av sin … (Crasj tar et bilde) Takk. Dere vet, en må av og til stoppe opp og ta et bilde. Det er et Zen utsagn – «Stopp opp og ta et bilde av og til.» Vel, hvor var jeg?

LINDA: Gjør det en gang til. (Crash knipser et bilde til, og Adamus ler.)

ADAMUS: Linda-uttrykket (mer latter). Hva er det du sier min kjære? Hva er det du prøver å si meg med dette? Hva … jada, skynd deg, ta et bilde. Trykk på knappen. Greit. Så nå går han ned fra scenen. (Adamus går nedover midtgangen.) Crasj lurer på; “Hva er det neste jeg skal gjøre? Skal jeg følge ham rundt i rommet? Skal jeg følge ham som en hund og ta bilder av ham?» Vel, selvfølgelig skal du det! (Latter.) for vi må vise Adamus’ mange fakter og ansikter (han poserer på bordet bak). Jeg er ikke bare fyren på scenen. Skynd deg, ta det. Jeg er ikke bare fyren på scenen (humrer). Å, hvor er den lille distraksjonen jeg nettopp plantet? Åh, jeg elsker det!

Red Lion, nummer 2. Red Lion nummer to handler om den erfarne, studenten som prøver veldig hardt å bli opplyst. Åh! Og, åh, det er nesten som et kors de bærer, og det de kjeder alle med, inkludert seg selv, og de prøver veldig hardt. Og de sier alltid; «Å, stakkars meg. Jeg jobber med det. Intet gjennombrudd. Intet gjennombrudd. Hva er galt?” Og de blir enda mer selvrettferdige når det gjelder opplystheten sin. Åh – gjesp – vært der, gjort det.

De er så inne i det å styrke menneskeligheten sin, at de går glipp av hele poenget. De har det så travelt med å gjøre den bittelille hulen sin litt større eller bedre, at de går glipp av hele poenget. Vi skal sprenge hytta i stykker. «Å nei! Det kan du ikke. Jeg har jobbet veldig hardt med det. Åh! Og jeg er en veldig god student, og, åh, stakkars meg og åh!» Jeg kommer bare innom og – booom! – springer hytta eller – pirk – velter den over.

“Åh! Hvordan kan du gjøre det Adamus? Åh! Gud elsker meg ikke.” Nei, det finnes ingen gud, og han elsker deg uansett ikke. (Latter.) Så jeg – dytt – boom, alt faller overende. «Å, livet mitt faller fra hverandre. Jeg vet ikke om jeg vil være på planeten. Åhh! Hold kjeft! Booom!

Å, herregud. Takk Adamus. Det trengte jeg. Jeg trengte noen som sprengte i stykker virkeligheten min, for jeg satt helt fast i den, og jeg trodde det var meningen at du skulle komme og gjøre det litt mer behagelig. Og nå forstår jeg, herregud, for en Strålende Oppsteget Mester du er. Du sprengte den.» (Litt latter.) Hallo, det er det som er levebrødet mitt. Jeg hører på en måte en halv latter der (mer latter). Åh, ehh. Så vet dere hva? I stedet for at jeg sprenger den, lar jeg deg sprenge den.

KERRI: Helt greit!

ADAMUS: Helt greit (ler). Ja, vent til neste måned. Men på en måte – og jeg sa at det ble helt Adamus i dag, det finnes intet annet enn Adamus – det er på en måte det som skjer, og noen ganger er det veldig hardt, og noen ganger, dere vet, jeg kjenner noen av dere, dere sniker dere bort fra Crimson Circle. Dere lurer meg. Dere går til andre grupper og utenomjordiske som sier til dere; «Åhhh! Stakkars deg. Du er så elsket», og; «vi skal komme hit og gi dere all informasjonen og gjøre det bedre for dere.» Det gjør de ikke! Jeg har hørt dette drittpratet i ca. tre millioner år. «Å, vi skal komme til Jorden og hjelpe dere.» Det gjør de ikke» Og det gjør faktisk ikke jeg heller. Jeg forteller dere bare hvordan det er. Dere går gjennom denne fantast- … er det ikke litt morsomt i dag?

DAVID: Jo.

ADAMUS: Ja. (Adamus humrer.) Det er noe fantastisk, utfordrende, vanskelig, vakkert som skjer, men dere kommer ut av dette ensidige, menneskelige fokuset, og det er tøft. Det er tøft. Men det er fantastisk, og dere vil takke meg senere. Kanskje. (Noen sier «ja»,) Jada. Jada. Så hvor var vi? Å, i dag skal vi ha spørsmål og svar. Det har vi vanligvis ikke. Men Linda, kan du ta fram mikrofonene? Jeg vil stille spørsmålene, og dere gir svarene (litt latter).

LINDA: Sjokkerende.

ADAMUS: Og i dag er det på en måte – det er en annen energi. Så bare vær den du vil være, og deg selv. Føl deg fri. I dag er det mer avslappet. Jeg sendt bort halvparten av de som ville ha noe nytt, så det er bare vi som snakker sammen, og noen få, vakre sjeler som hører på. Så la oss bare holde det avslappet, holde det åpent. Jeg tviler på om noen noen gang, noensinne går tilbake og lytter til dette.

LINDA: Akkurat ja (litt latter).

ADAMUS: Bare vi Oppstegne Mestrene.

Spørsmål og Svar

Så, første spørsmål, og husk; vær konsis. Greit. Første spørsmål. Gå og finn noen først, og så stiller jeg spørsmålet.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Ah! Finn noen. Åh! Greit! Du får spørsmålet, og vær så snill å reise deg. Hva bekymrer du deg for? Og kan noen skrive på tavla? Kan noen være yndefulle nok til å skrive?

LINDA: Tad.

ADAMUS: Tad. Fantastisk. Takk.

LINDA: Oh, vent, vent! Ok, vi er flinke. Jada, Tad. Kom igjen, Tad.

ADAMUS: Tad, og hun får en Adamus Pris for å ha kommet helt fra …

LINDA: Jeg har ikke flere!

ADAMUS: … fra bak i rommet.

LINDA: De er borte!

ADAMUS: Du får litt penger. Å, han har ingen penger.

LINDA: Oh! Stakkars deg.

ADAMUS: Ughh!

TAD: Gratis i dag.

ADAMUS: Wow. Wow. Det var dumt.

TAD: Jeg er lærer.

ADAMUS: Jeg skulle til å gi henne $100. Ok. Så spørsmålet er; hva bekymrer du deg for?

NANCY: Jeg kommer egentlig ikke på noe jeg bekymrer meg for.

ADAMUS: Sier du det?! Vil du jeg skal gi deg noe å bekymre deg for?

NANCY: Javisst (litt latter).

ADAMUS: Ok. Sier du det? Ingen søvnløse netter?

NANCY: Du vet, jeg …

ADAMUS: Penger?

NANCY: Nei.

ADAMUS: Helse?

NANCY: Nei.

ADAMUS: Uhhhh, det var litt nøling der.

NANCY: Ja, jeg har et lite problem med øyet mitt i dag. Men …

ADAMUS: Men du bekymrer deg ikke for det.

NANCY: Vel, det vil forsvinne.

ADAMUS: Vel … ser dere? Åh! Dere folkene er for gode for meg. Ok. Takk. Kan du skrive «bekymring» (til Tad), og så svar nummer en, «ingen». Takk. Ingenting. Du bekymrer deg ikke for familiemedlemmer eller venner eller noe slikt?

NANCY: Egentlig ikke.

ADAMUS: Du bryr deg egentlig ikke om dem. Ok (latter). Fint. Takk.

NANCY: Ok.

ADAMUS: Ok, neste.

LINDA: Må finne en tilreisende.

ADAMUS: Jada. Jada, tilreisende. Tilreisende er greit. Hva bekymrer du deg for i livet?

LEONARD: Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med tiden min.

ADAMUS: Ja, med tiden din eller med hele livet ditt?

LEONARD: Nei, med tiden min.

ADAMUS: Ja. Plager det deg?

LEONARD: Egentlig ikke.

ADAMUS: Åh. Hva er dette, er det «ingen bekymringer» avdeling her borte? (Latter.) Alle andre er forstoppet, urolige, alt annet. Åh! Men her borte, velger Linda tilfeldigvis de to. Eller er det makyo?

LINDA: Mmm.

LEONARD: Mmm.

ADAMUS: Hm.

LEONARD: Hm.

ADAMUS: Hm. Hva bekymrer du deg for?

LEONARD: (Nøler.) Jeg vet at jeg kommer dit …

(Pause.)

ADAMUS: Men?!

LEONARD: Men når?

ADAMUS: Men når. Ok. Bekymrer du deg mye for det?

LEONARD: Nei.

ADAMUS: Hm. Bekymrer du deg for penger?

LEONARD: Litt. Ikke så mye.

ADAMUS: Ja, ikke så mye. Hvor mye har du i lomma di?

LEONARD: Ingen.

ADAMUS: Jeg hadde vært bekymret hvis jeg var deg (latter). Jada. Det var et godt svar, for jeg hadde vært det (mer latter). Bekymrer du deg for hvor du skal i livet?

LEONARD: Nei.

ADAMUS: Nei. Du bor hos foreldrene dine?

LEONARD: Mm, jeg oppholder meg hos foreldrene mine, men jeg …

ADAMUS: Aahhh! Aah! (Latter.) Skal du være der i ca. 50 år? (Adamus humrer.)

LEONARD: Nei, nei! En måned eller så.

ADAMUS: Ooh, javel.

LEONARD: Men det er fint, for jeg besøker faren min som jeg ikke ser så mye.

ADAMUS: Javisst. Javisst. Det er de som ler. Ikke jeg. Jeg forstår. Så, men om du ikke er overveldende bekymret, føler du noen gang som “Jøss, hvor befinner jeg meg om 5 år?”

LEONARD: Nei.

ADAMUS: Har du en jobb?

LEONARD: Ikke akkurat nå nei.

ADAMUS: Ingen bekymringer. Fint. Jeg er forbløffet, og jeg ville ha pirket på makyoen din hvis jeg følte den var der.

LEONARD: Ok.

ADAMUS: Ok. Fint, fint. Utmerket. Vel.

TAD: Niks.

LINDA: Ok.

TAD: Ingen.

ADAMUS: Ingen. Ingen. Ja. Og alle som følger med online akkurat nå, jeg vet at dere også er forbløffet, slik jeg er, over at det så langt ikke er noen bekymringer. Men her tror jeg vi har en.

DIANE: Ehh! (Hun ler.) Noen få.

ADAMUS: Noen få. Hva bekymrer du deg for?

DIANE: (Sukker.) Datteren min.

ADAMUS: Datteren din. Hvor mange av bekymringene dine gjelder datteren din?

DIANE: Vel, det er ikke 24 timer i døgnet, men …

ADAMUS: Men av alle bekymringene dine, hvor stor prosentandel gjelder datteren din?

DIANE: Tretti.

ADAMUS: Tretti, femti.

DIANE: Mm. Femti, greit.

ADAMUS: Ja, femti, seksti. Og hvordan hjelper det henne?

DIANE: Å, det gjør det ikke. Vel, det er ting jeg gjør for å hjelpe, men jeg er fanget mellom den gammeldagse …

ADAMUS: Sier hun noen gang; «Å, mamma. Takk for at du er bekymret for meg, for det hjelper meg veldig mye.»

DIANE: Nei.

ADAMUS: Nei. Ok. Ok. Og hva annet bekymrer du deg for?

DIANE: Hjerneskade.

ADAMUS: Um, ja.

DIANE: Det ligger i familien.

ADAMUS: Ja.

DIANE: Og jeg vet det er meningen at vi skal forløse …

ADAMUS: Nei.

DIANE: … det nedarvede.

ADAMUS: Niks.

DIANE: Men det er der.

ADAMUS: (Dytter) Forfedre-velting. Det er bare – dytt – velt dem over. Jada. Jeg vet ikke hvorfor, men Cauldre og Linda har ikke annonsert at vi nettopp laget et fantastisk, strålende opptak som kalles Frihet fra forfedrene, og på to og en halv time kurerer en hele greia.

DIANE: Strålende!

ADAMUS: Jepp, jepp.

DIANE: Den skal jeg få med meg.

ADAMUS: Ja, jeg gjør litt forhånds-promotering. Ja.

DIANE: Ok.

ADAMUS: Du får et gratiseksemplar.

DIANE: Takk.

ADAMUS: Ja. Takk. Så er det noe mer du bekymrer deg for?

DIANE: Umm, ikke noen store greier. Nei.

ADAMUS: Nei.

DIANE: Mmm.

ADAMUS: Mmm. Mm-mm-mm-mm. Ok. Bare en til. En ting til.

(Hun er stille.)

Jada.

DIANE: Vel, dette med opplysthet.

ADAMUS: Alt dette med opplysthet. Ja, ja (latter). Jada. “La oss se, jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Å, ja. Verden! Universet! Gud! Hele … å, jada! Jeg har på en måte glemt dette lille stresset i livet mitt.” Jada. Så hvilke bekymringer har du om det?

DIANE: Å, du vet. Gjør jeg det riktig? Når kommer jeg dit? Jeg forstår at jeg allerede er der.

ADAMUS: Å, la oss gå til kjernen. Eksisterer det?

DIANE: (Nøler.) Ok.

ADAMUS: Jeg hadde bekymret meg for det. Hvis jeg var en av dere hadde jeg bekymret meg for «er det egentlig virkelig?» Jada, jeg mener, jeg hadde hatt store bekymringer om det.

DIANE: Mm hmm.

ADAMUS: Jada.

DIANE: Vi tror på det.

ADAMUS: Javisst. Javisst. Og hvilke bevis har du?

DIANE: Ingen.

ADAMUS: Absolutt ingen. Men jeg skal fortelle deg en liten hemmelighet. Selv om det ikke var sant, selv om alt bare var en masse hvitvasking, skjer det noe morsomt på grunn av bevissthetens natur. Hvis det ikke eksisterte, får bevissthet det til å eksistere, skaper at det eksisterer. Hvis jeg kan bruke historien min om det grønne slagget, la oss si, hvis det ikke var noen gud, hvis det bare var denne merkelige evolusjonen fra grønt slam, og det skapte Jorden og menneskene og alt annet, og det ikke finnes noen gud, ingen engler, hadde bevissthet – som må eksistere, den må eksistere for at alt annet skal eksistere – bevissthet ville nå skape gud og himmelen og engler og oppstigning og opplysthet og den fullstendige blomstringen av det som bare var grønt slam til strålende Oppstegne Mestre,

Det er skjønnheten i det. Det kommer faktisk ikke nødvendigvis fra toppen og ned – gud, engler, mennesker, dyr, grønt slam – det kunne komme den andre veien. Det er det fantastiske. Det er skjønnheten i bevissthet. Hvis alt annet er forvrengt eller ikke sant eller ikke eksisterer – i det øyeblikk bevissthet blir lagt til, blir det slik. Det er det fantastiske.

Så la oss si at det ikke finne noe slikt som bevissthet. En blir født, så dør en, og det er det hele. Plutselig, i det øyeblikk bevisstheten din sier; «Nei, det er mer», så er det slik. Det er det fantastiske. Og det gjelder alt, enten det er dette, om det er det menneskelige livet ditt, og det er på en måte faktisk det som skjer i det menneskelige livet deres akkurat nå. Dere legger bevissthet i det, og det ekspanderer og skaper. Enten det noensinne var der før eller ei, så er det det nå. Det fantastiske mirakelet som skjer er at selv om det bare var – la oss si – den gamle bibelske guden og det var alt som var der, og en dør, og en drar til himmelen eller helvete, la oss si at det var alt som var der, forandres dette plutselig fra bevissthet. Plutselig er det som; nå vil jeg ha mer. Nå er der mer. Greit. Takk. Takk for at du lot meg fortsette. En til om bekymringer, hva er bekymringene dine? Hva er bekymringene dine?

Jeg stiller spørsmålet fordi jeg hører så mye bekymring hele tiden – bekymring, bekymring, bekymring, stress, stress, stress – og det påvirker søvnen deres og helsa og alt annet. Og nå hører jeg ikke om så mange bekymringer. Dere som ser på online, dere lar bekymringene deres komme fram. Dere sier «For et helvete! De får mikrofonen. Hvis det var meg, hadde jeg snakket om alle disse tingene.” Pete, hva er det?

PETE: Vel, kreft.

ADAMUS: Kreft. Det er en stor bekymring.

PETE: Ja.

ADAMUS: Ja.

PETE: Jeg ble nettopp operert for kreft.

ADAMUS: Ja, fint.

PETE: Og fem brødre har hatt kreft. Faren min hadde kreft, og broren hans hadde kreft. Så det er som et gen i familien vår, og det bare, du vet, det er den eneste bekymringen jeg har.

ADAMUS: Det er mer enn et gen.

PETE: Ja, det er … hva det nå måtte være.

ADAMUS: Ja. Det er en energiegenskap som sitter fast i familielinjen.

PETE: Akkurat.

ADAMUS: Du vet, vi skal ut av det, og det kommer vi til å gjøre. Det er en av de største lidenskapene mine i arbeidet med dere.

PETE: Men det andre …

ADAMUS: Familie-velting – dytt.

PETE: Jada. Vel, det andre var, du vet, jeg sa; hva er lærdommen i denne kreften?

ADAMUS: Akkurat.

PETE: Og det som kom fram, er at jeg ikke har kontroll, og det er ikke jeg som har laget den. Og jeg må overgi meg og gi opp. Så, gi opp bekymringen.

ADAMUS: Gi opp bekymringen.

PETE: Jada.

ADAMUS: Og Pete …

PETE: Og du vet, bare …

ADAMUS: Bekymring vil ikke løse det.

PETE: Nei, det gjør det ikke. Det gjør det ikke.

ADAMUS: Og prøve å mentalt komme over det vil ikke løse det …

PETE: Nei.

ADAMUS: … i det hele tatt. Så hva gjør du?

PETE: Jeg måtte overgi meg til den.

ADAMUS: Du sier overgi deg …

PETE: Det betyr …

ADAMUS: Slutte å prøve å kontrollere …

PETE: Akkurat.

ADAMUS: … og bekymre deg.

PETE: Ja.

ADAMUS: Ja, ja.

PETE: Som mann hadde jeg alltid kontroll. Det var der jeg fikk selvfølelsen min.

ADAMUS: Javisst.

PETE: Du vet, produsere og alle slike ting. Det er bare skittprat.

ADAMUS: Sårene til Adam.

PETE: Ja, ok.

ADAMUS: Jeg mener, du vet; «Åh! Jeg er en mann, og jeg må …» Jada. Jada.

PETE: Jada.

ADAMUS: Vi skal snart snakke om det. Jada, du skal få et gratiseksemplar.

PETE: Vel, takk (Adamus humrer).

ADAMUS: Så, greit. Og hvordan har du det nå?

PETE: Veldig bra.

ADAMUS: Fint.

PETE: Selv om i dag … jeg ble distrahert de siste tre månedene, og nå vet du hvorfor.

ADAMUS: Ja.

PETE: Men i dag tidlig sto jeg opp og sa; «Hallo! Du skal til et vakkert sted med en masse engler. Jeg liker meg selv.»

ADAMUS: Himmelen? Himmelen??

PETE: Nei.

ADAMUS: Å, du mente hit! Hit! (Latter.)

PETE: Jada, det er en gjeng engler her.

ADAMUS: Jeg trodde du skulle forlate oss i dag. Men du mente her, ja.

PETE: Og det er en nydelig energi her. Og jeg bare tilpasser meg den energien.

ADAMUS: Det er det.

PETE: Tuner meg inn.

ADAMUS: Jada. Og du vet, det er interessant. Uansett hvor mye sinnet prøver å fokusere på det og finne ut av det, og “hvorfor har jeg kreft, og hva skal jeg gjøre, og hva er det gud prøver å fortelle meg? Hva er lærdommen?» Spytt på alt det.

Du er fremdeles i familieenergien, og dette var en oppvekker for deg. Det er som om du ikke lenger er familien din. Og disse tingene, enten det er mental sykdom, fysisk, de blir båret over … jeg har snakket om det. Hvorfor forløser vi ikke dette? Hvorfor forløser vi ikke dette opptaket nå? Linda?

PETE: Det tok bort en masse greier. Jeg kan føle det.

ADAMUS: Ja, og det gjør det. Og det er som … det bare forløser det. “Det er ikke mitt.”

PETE: Ja.

ADAMUS: Og samtidig er det nesten et nivå av ubehag. Du sier; «Uh huh. Jeg ga slipp på grunnlaget mitt med familien, og det å bære med meg disse energetiske tradisjonene. Hvem er jeg nå?» Så denne delen er der, men du kommer deg gjennom det. Fint. Takk Pete.

Neste spørsmål, og vi må bevege oss videre. Vi har mye å snakke om. Neste spørsmål er, og Linda, dette er for en eller annen rett bak deg.

LINDA: Unnskyld?

ADAMUS: Dette er til noen rett bak deg.

LINDA: Okay, okay, okay (Adamus ler). Oh, oh, oh! Ikke bare hvem som helst.

ADAMUS: Ja, ja.

LINDA: Men noen. Oppfattet.

ADAMUS: Nei, nei. Akkurat her.

LINDA: Oppfattet.

ADAMUS: Kathleen.

LINDA: Oppfattet.

ADAMUS: Ja, greit.

LINDA: Still spørsmålet.

ADAMUS: Nei. Gi fra deg mikrofonen. Nei, til Kathleen.

LINDA: Åhhh!

ADAMUS: Ja. Så hva slåss du mot? Kom fram, kom fram i lyset, som jeg liker å si, (litt latter). Kom igjen, kom igjen, kom igjen, fram i lyset. Ja. Du er fremdeles i skyggene der bak.

KATHLEEN: Hva jeg slåss mot?

ADAMUS: Hva slåss du mot? Å, dette må være bra (hun sukker). Ah!

LINDA: Skremmende.

KATHLEEN: Tillate alt.

ADAMUS: Ehh …

KATHLEEN: Realiseringen min.

ADAMUS: Ja, greit. Men la oss ta det ned til …

KATHLEEN: For det er …

ADAMUS: Hva slåss du mot? Det er en god kamp. Jeg har fulgt med på kampen en stund.

(Hun er stille.)

Vel, jeg måtte distrahere deg litt. Du ble for mental.

KATHLEEN: Du går dypt.

ADAMUS: Mm hmm. Mm.

KATHLEEN: Og du vil ha meg dit.

ADAMUS: Virkelig dypt. Å, jeg elsker det. Og vi står begge (han reiser seg). Vi står begge. Så hva er det du slåss mot der?

(Hun blir stille igjen, og sukker.)

Det kommer damp ut av ørene hennes (litt latter). Jada.

KATHLEEN: Resten av hjertet mitt.

ADAMUS: Jada, jada. Vel …

KATHLEEN: Hele meg.

ADAMUS: Jada, hva slåss du med? Hva handler disse kampene om? Vet du hva det handler om?

(Pause.)

Kan jeg … er det greit om jeg sier det?

KATHLEEN: Jeg har vært ganske lykkelig, men jeg skal høre på deg.

ADAMUS: Hah! Hvis det er lykkelig, drar jeg til helvete! (Latter.) Ja, ja, ja! Det er så mye mer min kjære. Du vet, ikke slå deg til ro med at det er lykke. Det er … kan jeg banne? Det er skittprat. Ikke slå deg til ro med at det er lykke. Det er det ikke. Du har håndtert elendighet – og jeg plukker ikke på deg, jeg prøver bare å sprenge det litt i stykker her – det er håndtert elendighet, og det er en stor forskjell min kjære. Du har hatt det bedre …

KATHLEEN: Jeg valgte å være ferdig med elendighet i fjor ...

ADAMUS: En kan si at du har det bedre, men det er fremdeles veldig mye mer. Og kan jeg fortelle deg hva du slåss med? Eller vil du helst ikke det?

KATHLEEN: Jeg skal høre på det.

ADAMUS: Jeg vet ikke.

KATHLEEN: Jeg skal høre på det.

ADAMUS: Jeg mener, alle ser på.

KATHLEEN: Jeg skal høre på det.

ADAMUS: Ok. Er du klar? Ikke skyld på … Cauldre sier at du ikke må skylde på Cauldre.

KATHLEEN: Akkurat nå skjelver jeg i buksa.

ADAMUS: Det burde du gjøre, for nå kommer vi til et sannhetens øyeblikk her.

KATHLEEN: Skitt!

ADAMUS: Jøss! Dette er intenst!

KATHLEEN: Skitt! Faen!

ADAMUS: Jada! (Hun ler.) Jada! Ok. Så du har heksa i deg.

KATHLEEN: Åååh.

ADAMUS: Den heksa som du var. Jeg beklager, men, ja, boom. Brrr! (Hun sukker) Den heksa som du var, og som du følte feilet veldig, og det jakter fremdeles på deg. Og jeg snakker om tidligere liv, virkelig heks. Jeg mener, virkelig heks. Virkelig heks. Og den kraften som du lekte med og som du på en måte ødela med, og nå slåss du mot dette hver eneste dag. Og det har ikke en gang et ansikt, men det er der. Og, min kjære, det er ikke noe behov for å slåss lenger, for ingen kommer til å vinne. Ingen kommer til å vinne. Du kommer ikke til å vinne, heksa kommer ikke til å vinne. Så vær ferdig med kampen. Det handlet om makt, misbruk, overgrep, du holder deg selv tilbake. Du holder deg selv tilbake og vil aldri mer være heks igjen, men så forteller du meg at du er lykkelig og det er liksom; å, jøss, er det lykke? Wow. Stopp opp. Trekk pusten dypt. Slutt å prøve å finne ut av det, ok? Heksa er kul. Heksa var ikke det du trodde det var, ok? Jeg byr meg ikke om hva de har fortalt deg.

KATHLEEN: Det skjer når jeg står foran folk.

ADAMUS: Ja!

KATHLEEN: Ja.

ADAMUS: Ja. Og det skjer mest når du står foran deg selv. Så det pågår en enorm undertrykkelse, som «Legg det ned, legg det ned, legg det ned.» Og heksa liksom «faen ta deg», og hun bruker heksegreiene sin på deg, og det er deg. Vel, det er merkelig (litt latter), men det er veldig sant. Så det er som om hun sier «Jeg skal fortsette å legge forbannelser på deg. Jeg skal fortsette å holde deg på tå hev. Jeg skal la deg slå deg til ro i Happyville igjen», helt til vi kommer til en slags løsning på dette, ok? Så slipp heksa ut.

KATHLEEN: Ok.

ADAMUS: Ja, jeg mener alvor. Og resten av dere kommer dere unna (latter). Vel, det er – åh! Jeg liker ikke tidligere liv greier, men det er det i dette tilfellet, og det blir med overlegg hold tilbake, og det er en masse; “Jeg skal prøve å være snill jente. Jeg skal prøve å oppføre meg. Jeg skal prøve å …» Og det fungerer ikke. Det fungerer ikke. Og du blåser ting i stykker, og så er det liksom; «Å, jeg må være alene, for jeg ødelegger alt, og jeg roter det til for alle.» Og da er det å stoppe opp en liten stund, ok? Bare slipp heksa ut. La henne bli fri. Så enkelt er det. Ok.

Poenget mitt er at det er en masse av disse interne kampene, og når jeg hører noen av dere si; «Jeg er ikke bekymret for noen ting», eller «nei, jeg har et lykkelig liv», arrrrgggh! Sier dere det? Sier dere det? Jeg mener, hvem tror dere jeg er, Kuthumi? Velte det over på meg? Ha, ha! (Litt latter.) Beklager. Slipp det ut, ok? Og det er … jeg spør om hva du slåss med, og a) du vet ikke –vel, det gjør du, men du vil ikke innrømme det – og b) du kommer ikke til å vinne. Du kommer ikke til å vinne den kampen. Heksa kommer til å vinne. Hun har mer makt, for hun vet hvordan hun skal bruke disse tingene. Du holder tilbake. Du prøver å stenge det inne, og hun kommer til å vinne hver gang. Ok? Slipp heksa ut.

Greit, vi går virkelig noen løyper her. Så jeg vil stille dette spørsmålet. Jeg vil fortsette til det siste spørsmålet, jeg har stilt det før, og jeg spør igjen. Mikrofon til en eller annen. Åh! Du vil sitte under spørsmålet mitt. Hvorfor vil du bli værende?

LARRY: Bli værende hvor? (Litt latter) Jeg …

ADAMUS: Hvorfor vil du bli værende?

LARRY: Å, på planeten. Å, det spør jeg om hele tiden.

ADAMUS: Det vet jeg, og du er ikke den eneste, Larry.

LARRY: Åh.

ADAMUS: Det er du ikke. Så hvorfor blir du værende?

LARRY: Ummm (nøler). Opplysthet. (Adamus lager en lyd) Nei?

ADAMUS: Ok.

LARRY: Greit.

ADAMUS: Hvorfor vil du bli værende? Vil du at jeg skal være brutalt ærlig?

LARRY: Javisst.

ADAMUS: Ok. Og dette gjelder mange …

LARRY: Hvorfor ikke? Du gjorde det der borte. Kom igjen!

ADAMUS: Javisst, javisst. Jeg sa det var en helt-Adamus dag, helt-Adamus stjernespekket dag.

LARRY: Å ja, det handler om deg. Kom igjen.

ADAMUS: Fordi du er redd for å dra.

LARRY: Å, greit.

ADAMUS: Og når det gjelder resten av dere som føler dette spørsmålet, så er det fordi dere er redde for å dra, hvis ikke ville dere dra.

LARRY: Javel.

ADAMUS: Men du er redd, og du vet; «Hva skjer?» og «har jeg feilet?» og «er dette virkelig? Hva er det egentlig på den andre siden?» og «er det noe som helst der?» Hvis ikke hadde mange av dere dratt nå. Men dere er redde for å dra, så dere henger med, og det er liksom; «ok, vi går på de månedlige møtene, og vi sier at vi er spirituelle.» Og det holder på en måte alt tilbake, vet du. Det er faktisk ingen vanære i å dra, og jeg henvender meg ikke bare til deg Larry. Men Larry og mange andre, dere venter og ser. «Vel, kanskje det forandrer seg i morgen.» Sannsynligvis ikke. Vi har snakket om det før. Det er som været, det blir det samme. «Kanskje får jeg hellet med meg.» Hør, hvis ikke hellet har funnet fram til huset ditt til nå, kommer det aldri. (Adamus ler.) Så det er på en måte en slags apatisk utsettelse som skjer, og «Å, jeg vil ikke være her, men jeg er redd for å dra», og «vi bare venter og ser hva som skjer.» Og så må jeg komme inn og klapse til dere noen ganger og banke dere opp og – dytt!! – velte dere over og alt dette. Jeg gjør det igjen – dytt! – for kamera (latter). Et bilde er verdt tusen minner.

LARRY: Ja.

ADAMUS: Men, du vet – du kan gi mikrofonen til Linda, for nå snakker jeg til alle. Se på det fra mitt synspunkt litt. Lat som om du er en Oppsteget Mester. Du har denne dynamikken – «Å, jeg vet ikke om jeg vil bli værende. Og, å, det er tøft. Og …» Greit, greit. Men dere drar ikke heller. Det er faktisk på en måte avskyelig. Jeg mener, det er virkelig avskyelig. Det kler dere ikke så godt, og det tar seg ikke ut i Klubben for Oppstegne Mestre. Dere vet, der kommer; «Hallo, Hvor mange vil dra?» Tre, kanskje fire. Det er det hele. (Latter.) Det er det hele. Men jeg jobber med dem.» Og det er en hel gjeng som på en måte er midt imellom.

Midt imellom er et fryktelig sted å være, slik som med Kathleen. Midt imellom er et fryktelig, fryktelig sted å være, for dere er ikke verken her eller der. Dere er ikke i Nuet. Dere er ikke noe sted. Dere er bare midt imellom. Hvordan ville dere likt å ha det på gravsteinen? «Husker ikke hvem det var. Husker ikke navnet på gravsteinen eller året, men de var midt imellom.» «Hvem var det?» «Jeg vet ikke. De var bare midt i mellom.»

Det er et fryktelig sted å være. Så det er på en måte avskyelig når dere sier; «Å, jeg vet ikke om jeg vil være her.» Og på den andre siden; «Vel, jeg venter og ser hva som skjer i morgen.» Vi kommer ikke noe sted med dette. Det gjør vi ikke. Og det er Adam’s sår … ahem … Adamus (han ler). Det var morsomt. Jeg skal fortelle det til vennene mine. Adamus’ sår – “Hva skal jeg gjøre?” Vi har alle disse Shaumbra’ene som er samlet, og det er som om; “Å, jeg vil ikke være her, men jeg vil ikke dra.” Hva? Det er avskyelig. Bare gjør et valg for enten det ene eller det andre. Enten er dere her, eller så er dere ikke det. Det er det hele. Forplikt dere til å være her, eller kom dere til helvete ut. Vær så snill. Dere bekymrer dere faktisk for å dø, dere har gjort det tusen ganger eller mer. Det er veldig lett. Det er virkelig det. “Åh! Men det er så emosjonelt, og jeg må ta piller, eller du vet, kjøre bilen min utfor en skrent” (litt latter). Det er som, jada, men det er egentlig enkelt.

Så på den ene eller andre måten, men bare sett i gang med det. Lev eller dø. I dag er det Adamus’ dag. (Adamus humrer.) Det er ingen medfølelse, er det vel? Men du ler.

TAD: Jeg ler.

ADAMUS: Ja. Jada. Greit. Så la oss nå komme til poenget. La oss trekke pusten dypt.

Jeg har rørt i gryta ved å bruke en mikrofon. Jeg har virkelig rørt rundt. Og «hva handler alt dette om? Vil han komme til poenget? Vil han komme til poenget?» Ja, det vil jeg. Poenget er … jeg er ferdig (til Tad). Mange takk, og du får tjue dollar fra skattekista her borte. Leslie har penger. Å, betal henne for dagen. Betal for alt, ok?

Gå utover det menneskelige

Poenget er, er det noe poeng? Ja. Det er et poeng. Poenget er faktisk ganske enkelt.

Poenget er tofoldig. Det er mange fokuser som alle pågår samtidig, men dere er så innelåst i bare det menneskelige at dere ikke ser de andre. Ok? Det andre poenget er – og dette er ikke nytt – dere prøver å gjøre livet eller opplystheten fra inne i det menneskelige sinnet og oppfattelsen, og det vil ikke fungere. Prøver å gjøre oppvåkning, spiritualitet, opplysthet, realisering, hva dere nå enn vil kalle det, og dere prøver å gjøre det fra den menneskelige oppfattelsen. Det vil ikke fungere i det hele tatt. Dere kommer til å bli frustrerte, sinte, trette, syke, og så dør dere, og dere dør frustrerte, sinte, syke og trette og blakke, og har prøvd veldig på å få alt dette til å fungere ut fra det menneskelige.

Jeg har sagt det før, men jeg måtte bruke denne dagen til å si det igjen. Stopp det, broder John. Slutt å prøve å gjøre det ut fra broder John. Det vil ikke fungere. Og dere gjør alle dette, og dere ender alle opp på elendighetsveien, som er en blindvei, og det er ingen som kan få dere ut. Slutt å gjøre det fra sinnet og tro og menneskelighet. Det vil ikke fungere.

Det var ganske enkelt. Spørsmålet kommer til å være; «Vel, hvordan gjør jeg det da? Hva gjør jeg Adamus? Hvis jeg ikke skal gjøre det fra det menneskelige sinnet, fra hvor er det meningen jeg skal gjøre det?» Jeg går tilbake til en veldig viktig uttalelse. Som jeg sa, måtte vi stoppe alt og ta for oss et gammelt tema igjen. Du har ikke ansvaret for opplystheten din, greit? Og jeg sa det – jeg har sagt det i et og et halvt år nå – men dere ender opp med å gå tilbake dit og prøve å gjøre det. Hvorfor? Hvorfor? Det lurer jeg på. Er du besatt av det? (Noen sier “ja”.) Ja. Takk. Alle rekker opp handa, “Jepp!”

SART: Ganske mye! (Adamus humrer.)

ADAMUS: Og kom tilbake. Hvordan fungerer det for dere? “Ikke så bra”. Hvorfor fortsetter du med det? “Jeg vet ikke om noe bedre.” Jo, det gjør dere. Dialoger med Selvet, jeg skal skrive boka mi. Så, men dere fortsetter å prøve. Hva handler det om? Hvorfor fortsetter dere å gå tilbake til noe som ikke har fungert før, og som ikke kommer til å fungere igjen – mennesket som prøver å gjøre opplysthet? Jeg vet hvorfor – noen sa det her borte – kontroll. Jada, Pete. Kontroll. “Jeg må være en mann”, eller “Det er det eneste jeg har, jeg vet ikke om noe bedre.” Slutt med det. Slutt med det.

Du, som mennesket i Nuet, sitter på samme sted som det opplyste vesenet i Nuet, eller heksa i Nuet, du, som menneske, har ikke ansvaret. Du blir bare bedt om å gjøre to enkle ting. Den ene har du allerede gjort – velge. Du har allerede gjort det, hvis ikke hadde du ikke vært her. Hvis ikke hadde du ikke latt deg selv gå gjennom slik pinefull, emosjonell og noen ganger fysisk smerte. Du har allerede gjort valget.

Nummer to, bare vær bevisst. Bare vær bevisst. Det er det hele. Jeg Er tar seg av alt annet. Ikke gud – vi har kvittet oss med gud – ikke engleråd eller noe annet, men Jeg Er. Jeg Er gjør alt. Alt. Du er kanskje ikke i stand til å oppfatte det, for du har en forventning som kommer fra et begrenset, menneskelig perspektiv. Du forstår det kanskje ikke, men Jeg Er gjør alt. Det er bare for deg å være bevisst og tillate.

Tillate

Så vi går helt tilbake, og det er ikke nytt. Det er å tillate. Men, dere vet, det skjer noe morsomt med tillatelse på veien til opplysthet, og det er at mennesket kaprer det. Mennesket sa: «Greit, vi må overta tillatelse, og nå tror dere at tillate er å tillate andre folk å stjele energien deres. Det er ikke å tillate, det er dumhet. Dere tror at tillate er å bare bli værende i det gamle. Det er ikke tillate, det er bare å være sta.

Tillate betyr å fullstendig åpne deg for deg selv, uansett. Uansett hva som foregår. Dere har tatt tillatelse, noen av dere, og brukt tillatelse til å finne parkeringsplasser ved kjøpesentrene. Skam dere! (Litt latter.) Jeg tillater meg – woo, woo, woo! – å skape en parkeringsplass.” Det er ikke å tillate. Det er psykisk drittprat. Og vet dere hva? Et vesen som virkelig er i tillatelse, ikke kraft-lek med-Adamus-ord tillatelse, noen som virkelig er i tillatelse, tenker aldri på parkeringsplasser. De behøver de ikke. Det bare er der. De behøver ikke å bekymre seg, “kommer jeg til å få den beste plassen?” Parker på andre siden av parkeringsplassen og du må kanskje gå, men slutt å bruke det som et kraft-verktøy. Det er det overhodet ikke. Det er det motsatte.

Noen av dere har kapret tillate, og sier; «Jeg tillater overflod, tillater overflod.» Hvordan høres det egentlig ut? «Jeg tillater overflod, jeg tillater overflod.» (Noen sier “som om en ikke har noen”.) Akkurat. Personene som virkelig tillater behøver aldri å tenke på overflod. De behøver ikke å gjøre det som et mantra, dette ordet «tillate». De har tillat, og de behøver ikke å jobbe med det. De må minne seg selv om det av og til; «Hallo, lys litt opp,» og når en tenker på det, husker en; «Å, det er riktig. Jeg går tilbake til bare dette menneskelige neket, forstoppede, mentale selvet. Bare – dytt! – selv. Boom! Over. Over. Trekk nå pusten dypt, og tillat. Så vi skal bruke tolv minutter på å gjøre litt tillatelse. Jeg vet. Det er ikke nytt, men det er viktig akkurat nå. Så la oss dempe lysene. La oss sette på litt musikk, og la oss virkelig tillate – vidåpen, modig tillatelse.

Merabh for tillatelse

(Musikken begynner.)

Dere vet, jeg kan bare ikke si det ofte nok mine kjære venner. Jeg kan ikke si det ofte nok. Denne menneskelig sinn-kropp sammensetningen/identiteten, kommer ikke til å gjøre opplystheten. Du går langs en veldig tøff blindvei hvis du tror det.

Det er naturlig, ja. Det er naturlig å fra tid til annen reversere tilbake, og det er da jeg kommer og påminner dere. Men dette menneskelige aspektet ditt vil ikke gjøre dette. Det vet ikke hvordan det skal gjøre det. Det har ikke ekspansiviteten til å gjøre det. Og det burde heller ikke holdes ansvarlig.

Herregud! Da jeg bare var en vanlig dødelig, visste jeg ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg klarte ikke å finne ut av det. Det handlet ikke om å være flink eller gjøre ting riktig, noe jeg trodde en stund, og gikk langs den rette og smale veien. Det fungerer ikke. Og likevel prøver mange av dere veldig hardt. Av og til gjør det meg vondt å se at dere anstrenger dere inn i opplysthet. Så la oss slutte med det.

Jeg vil at dere denne neste måneden skal merke dere – det er på en måte en morsom hjemmelekse – jeg vil at dere enten skal dra et sted fysisk der det er spirituelle mennesker eller religiøse mennesker, eller, hvis dere ikke bor et sted som tillater dere det, bare gå til spirituelle eller religiøse websider på internett, og jeg vil dere skal se hvor mye anstrengelser det ligger i disse praksisene. Ikke bedøm noe, men jeg vil dere skal se hvor hardt de jobber med det, og hvordan ledelsen får medlemmene sine, følgerne sine til å også jobbe med det.

Og så vil jeg dere skal se på dere selv, hvor hardt dere gjør det for dere selv. Det er ikke ditt ansvar. Det er på en måte merkelig, men det er det ikke. Du blir bare bedt om å gjøre et valg, og så bare være bevisst. Jeg mener, bare være bevisst på de forandringene som foregår. Vær bevisst på skiftene som skjer inne i deg. Men slutt å prøve å finne ut av det. Dette kalles å tillate. Det er ikke mennesket som har ansvar for å åpne opp for de andre aspektene eller de andre virkelighetene til Selvet. Det er det ikke. Det er ikke din jobb å prøve å finne ut av opplysthet. Det er det ikke. Du blir bare bedt om å tillate. Tillate deg, Jeg Er.

Dette som kalles Kharisma er der. Det er dette indre lyset, utstrålingen. I denne utstrålingen er det ting som viten og medfølelse. Der er ting som realisering og integrasjon. Og dette lyset av Kharisma skinner alltid, er der alltid. Du blir bare bedt om å tillate det. Du behøver ikke å skape Kharismaen. Vel, la meg si det på en annen måte. Det har du allerede gjort. Du behøver ikke å oppnå en eller annen høy spiritualitet, et luftig, oversanselig selv. Det kan du ikke. Det kan du ikke, men det er der allerede. Det er der allerede. Du blir bare bedt om å tillate det. Det er det hele. Du blir bare bedt om å ta imot det, være åpen for det.

Men du vet, du kan ikke gjøre det hvis du tror at det er du som må finne ut av alt dette. Det kan du simpelthen ikke. Når du tar den byrden på det menneskelige selvet ditt, blir du veldig besatt og opptatt, veldig distrahert, at det som er der ikke blir sett, at denne Kharismaen, dette lyset ikke en gang blir lagt merke til fordi du har det så travelt. Det menneskelige selvet har det veldig travelt med å finne ut av opplysthet. En kan på en måte si at det var «Kjære John» måneden for mange av dere, et dypt nivå av frustrasjon og mangel på håp. Jeg kan fortelle dere, og jeg kan fortelle John dette veldig enkle; slutt å prøve å gjøre opplystheten din.

Det er mennesket, den menneskelige oppfattelsen og de menneskelige begrensningene som prøver å finne ut av alt, og du brenner simpelthen deg selv opp. Hva kan du gjøre? Hva kan du gjøre som menneske? Tillate. Ikke Jesus, ikke gud, ikke Buddha, ikke noe annet. Tillat Selvet ditt. Så trekk pusten godt og dypt på det.

Det er mange, mange, mange fasetter og uttrykk av deg selv som er her akkurat nå, som går langt utover noe som, vel, som det menneskelige sinnet på noen måte kan forestille seg. Så det gjør du ikke. Du prøver ikke på det. Du simpelthen tillater. Det er ting som kalles opplysthet og det guddommelige som mennesket på ingen måte kan produsere eller tvinge eller kommandere. Men du kan tillate. Noen ganger betyr tillatelse at livet får forskjellige svinger og vendinger i forhold til det mennesket forventet. Men dette mennesket som prøver veldig hardt å bli opplyst, har en forventning om hva som er det neste som kommer.

Det neste som kommer er egentlig del av Gude-algoritmen din, din spirituelle algoritme, men det er kanskje ikke i samsvar med, det kan være i konflikt med det en kan kalle den menneskelige algoritmen din. Mennesket blir bare bedt om å tillate dette. Mennesket har kanskje trodd at han eller hun skulle bli en slags stor og strålende spirituelle lærer i dette livet, og det er ikke en gang i nærheten av det. Men det var en veldig menneskelig forventning. Nå, kjære menneske, blir du bare bedt om å tillate. Det er som å ta imot Selvet ditt, men ikke et Selv som er begrenset av deg, av mennesket. Du blir bedt om å ta imot alt det du er, men det kan være i motsetning til det mennesket forventet. Kan du tillate det? Kan du tillate at det kanskje er mye mer enn bare det å slipe av kantene i det menneskelige livet for å gjøre det litt mer bekvemt, og at andre ting skjer akkurat nå som gjør mennesket litt ukomfortabelt?

Jeg går tilbake til den veldig grunnleggende anologien om sommerfuglen og kålormen. Det er veldig sant at kålormen så opp på himmelen og så den vakre sommerfuglen og sa: «En dag vil jeg gjerne bli slik.» Kålormen hadde som kålorm ikke evnen til å gjøre det. Kålormen prøvde og prøvde og prøvde å være sommerfugl – prøvde å lime vinger på ryggen, prøvde å kutte av noen av beina sine – men den ble likevel ikke sommerfugl. Den ble veldig, veldig frustrert og tenkte; «Å, denne sommerfugl-drømmen er dum.»

Det er på en måte det samme som skjer med veldig mange. Dere prøver å sette guddommelige englevinger på ryggen, på den menneskelige ryggen, og det fungerer bare ikke. Det var ikke før kålormen sluttet å prøve, sluttet å anstrenge seg så mye, og simpelthen tillot den sommerfuglen som allerede var der – simpelthen tillot det – at den forsto at den faktisk var begge deler. Den var begge deler samtidig. Den var kålorm og den var sommerfugl.

Det er den delen som alltid blir utelatt fra historien, for den gikk ikke fra det å bare være kålorm til å bli sommerfugl. Den var faktisk begge deler. Det er akkurat dette som skjer med deg. Du går ikke fra å være menneskelig til å være guddommelig. Du blir begge dele og mye mer. Slutt å prøve så hardt ut fra det menneskelige perspektivet.

Det er på en måte den enkle billetten din her i dag, som sier at du ikke behøver å jobbe så hardt med det lenger. Bare tillat. Tillat hva? Vel, det er å tillate Jeg Er. Men tillate betyr også å gi slip på forventningene om hva som er det neste som skjer og hvordan det skjer. Du bare tillater det. Det er noe av det enkleste å gjøre. Men som jeg tidligere sa da jeg snakket om motsigelser, kan det være noe av det hardeste og mest utfordrende. Å bare tillate kan være det enkleste og det kan være noe av det mest utfordrende.

(Pause.)

Rundt 83 prosent av dere kommer til å dra herfra og kanskje føle seg litt bedre en stund, og så går dere tilbake i morgen og våkner opp om morgenen og begynner igjen å prøve å gjøre opplysthet, slik kålormen prøver å lime sommerfuglvinger på ryggen sin, og det vil ikke fungere. Dere kommer til å bli frustrerte og deprimerte og slite dere ut. Dere kommer til å miste håpet. Men så er det noe som går av inne i dere, som en klokke som ringer, kanskje en sirene, og som sier; «Stopp opp en liten stund. Jeg behøver ikke å gjøre dette. Mennesket behøver ikke å gjøre dette. Alt jeg behøver å gjøre er å tillate.» Så trekker du pusten godt og dypt, og bare fortsetter med livet ditt, hvordan du enn vil det skal være. Så … fint. Jeg er glad vi kom til noe i dag. Glad vi kom til noe.

La oss trekke pusten godt og dypt i dag, og ahh! Det burde kanskje være forfriskende at det ikke er ditt ansvar, virkelig forfriskende. Jeg mener, ikke det begrensende deg. Det skjer akkurat nå. Ting beveger seg. Ting forandrer seg. Det burde være virkelig forfriskende at alt du behøver å gjøre er å tillate.

Så la oss trekke pusten godt og dypt på det, og la oss virkelig føle inn i den avsluttende uttalelsen at …

ADAMUS OG PUBLIKUM: … Alt er vel I hele skapelsen.

ADAMUS: Mwuahh! Takk. Takk. Takk.

(Applaus.)

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø. Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.