CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Serien om Kharisma
SHOUD 11: “Kharisma 11” – av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe
Presentert
i Crimson Circle
1 august 2015
www.crimsoncircle.com
Oversettelse:
Gunn Remø Korrektur: Evy Finjord
Heggelund
Jeg Er den Jeg Er, den
umiskjennelige Adamus. Ah!
Ikke St. Germain i dag, så
definitivt ikke Kuthumi i dag, det er en helt Adamus, stjernespekket dag. (Bifall
og applaus.) Dere kan klappe nå, men dere vet lite om hva jeg har i tankene. Og
kjære Edith, de sa at du ville synes at videoen var litt ubehagelig (refererer
til videoen “Lost” med Anouk som ble spilt før
kanaliseringen).
EDITH: Å nei, det var ikke
ubehagelig.
ADAMUS: Var det ikke
ubehagelig for deg?
EDITH: Nei. Den handler bare
om å elske oss selv.
ADAMUS: Javisst! Dere hørte
det fra Edith! (Applaus.) En Adamus Pris til deg i dag.
EDITH: Åh, wow!
LINDA: Hah! Jeg har en! Jeg
har en! Ha, ha! Ha, ha, ha!
ADAMUS: Du får en Adamus Pris.
LINDA: Jeg har en!
ADAMUS: Ja, den handler bare
om å elske seg selv.
LINDA: Underveis.
ADAMUS: Faktisk så må jeg
fortelle en liten historie. Jeg valgte den. Det er ikke yndlingsmusikken min,
men kanskje yndlingstemaet mitt – elske seg selv. Og underveis ble Geoffrey,
Cauldre, litt nervøs, prøvde å sette på noe mildere, noe som ikke var støtende,
ikke ubehagelig. Og han brukte til og med Edith som unnskyldning. Han sa «Det
kan hende det blir ubehagelig for Edith». Hadde jeg ikke rett min kjære? (Han
kysser henne, publikum sier «Ååååå»)
EDITH: Takk (han kysser henne
igjen). Takk.
ADAMUS: På ingen måte
ubehagelig. Å, noen elsker seg selv, seg
selv, og synger om … åh.
LINDA: (kommer med Adamus
prisen.) Det er den eneste.
ADAMUS: Og vi vil gjerne ha et
godt bilde av dette. Edith, til deg (han gir henne prisen).
EDITH: Mange takk.
ADAMUS: Til deg. Ja. Ja. (Litt
applaus.) Du vet, vi gir ikke ut så mange av disse lenger nå som en kan kjøpe
dem online for $44 (litt latter). Men den er din. Ah, et av favorittemaene mine
er å elske seg selv, og vi har til tider en tendens til å synes – dere har til tider en tendens til å
synes – at det er ubehagelig, noen ganger blir dere nesten flau. Her har vi en
vakker musikkvideo som snakker om å være fortapt – noe jeg vet mange av dere
gjør, fortapt i deres egen sang – og grafikk, veldig profesjonelt gjort, men
som koser med seg selv i badekaret (latter når Adamus kliner seg inntil Edith).
Eller tilkall meg. (Adamus humrer.)
Så, mine kjære venner, vi skal
gjøre det litt annerledes i dag, litt annerledes. Først og fremst, forstå at
jeg faktisk er her i denne Shouden – og en Shoud er alle oss. En Shoud er en
refleksjon av oss alle. Når det er en strålende, strålende Shoud, en milepæl
Shoud, er det fordi dere var klare til å ta dette neste steget. Det føles ikke
alltid så bra i øyeblikket, det er ikke alltid behagelig akkurat da, men dere
tillater dere å gå til det neste nivået. Noen ganger er det veldig enkelt å bli
værende i status quo, bare tenke på et annerledes liv, men aldri tillate det å
være annerledes, ikke lage modige filmer.
Gude-velting
Forrige måned gjorde vi en
modig bevegelse. Vi gjorde gude-velting (latter). For de av dere som ikke vet
hva jeg snakker om, så er det noe som heter ku-velting. Ku-velting. Ja,
amerikanerne her vet hva det er. Jeg tror det blir praktisert ganske mye her.
Men, for de av dere som ikke kjenner til det og har lyst til å gjøre noe i
kveld … (latter, publikum sier “nei”.) Dere drar til et kubeite, og kuene
sover, og når kuene sover, så kan en bruke en finger til å velte dem over,
egentlig uten anstrengelser. (Adamus humrer.) Nei, nei, kua bryr seg ikke så
lenge den har noe å spise neste dag.
Vi gjorde gude-velting. Det
var klart for det, for gud er ganske søvnig. Gud er ganske døsig, og gud er på
en måte på beite … (han setter opp et søvnig ansikt). Åh, jeg mener det alvorlig.
Jeg kaller ikke gud en ku. (Litt latter.) Vel, kanskje jeg gjør det (mer
latter). Den var veldig klar til å velte, bare velte over. Det var et stort
steg. Dere var kanskje ikke klar over det forrige måned, men det var et stort
steg, det faktum at vi i det hele tatt kan snakke om det uten å bekymre oss for
om det er noen som følger med eller lytter, for, vel, det behøver dere ikke.
Det er ingen andre som lytter til disse greiene. (Adamus ler.)
Uten å bekymre oss for
represalier, for, dere vet, selv om gud er del av massebevisstheten, vil folk
ha en forandring. Folk vil virkelig at gud skal forandre seg, men de er redde. De
er redde for at det blir for stor forandring, eller forandring i feil retning.
Men de er på en måte lei av gud slik menneskene har kjent gud. De vil ha noe
som er litt mer dynamisk, mer forfriskende, enklere, ikke bare noe gamle menn
underviser om.
Dere vet, når ting virkelig
kommer til å bryte gjennom på gudefronten, er når kvinner preker, forteller
like mye om disse gude-greiene som menn. For meg er det veldig merkelig – det
var merkelig for 300 år siden, men enda mer merkelig nå – at prestene må være
menn, og rabbinerne vanligvis menn, og talerne vanligvis menn. Ikke alltid, men
vanligvis. Det er veldig merkelig. Det var merkelig den gangen. Alle visste at
det var noe som manglet, men ingen snakket om det. Og her er vi, 300 år senere,
og det mangler fremdeles. Men det vil dere vite når det skjer forandringer i
noen av de store kirkene og religiøse organisasjonene som tillater kvinner å
stå i front.
Men, vi gjorde uansett litt
gude-velting forrige måned, og den veltet over, og det er ettervirkninger. Jeg
mener, det er moro å gjøre det og følge med på hele greia, vet dere. Gud, dette
store, kraftfulle, allvitende vesenet – boom! – så enkelt som det.
Men det er ettervirkninger for
dere. Det begynner å riste opp i, undergrave den plattformen ting ble bygd på.
Det begynner å rive ned ting internt. Selv om jeg vet at dere alle ikke tror at
dere er religiøse, så var der fremdeles på en måte en investering i gud. Dere
begynner å gi slipp på dette, og ting kommer fram, for gud er som et stort
teppe av undertrykkelse av mange ting – frykt og skyld, skam og gjemte minner –
mens dere ber til gud. Vel, når det forsvinner, kommer ting fram. Sandra.
SANDRA: Jeg er her.
ADAMUS: Kaffe.
SANDRA: Jeg er her (litt
latter).
ADAMUS: Ja. Takk min kjære.
Takk (litt applaus). Skål. Bare kom fram hit når du vil, så lenge det gjelder
kaffen min og ikke noe annet. Så det rister opp i en masse ting, og dere har
sannsynligvis lagt merke til at det på mange måter var en sprø måned,
annerledes enn vanlig sprø, men det var en sprø måned – følte dere litt
fortapt, ufortøyde, ubundet, følte det litt ukomfortabelt at den gamle basisen
ikke var der – og det var helt passende. Det får fram ting som Dear John letter som dere snakket om
tidligere. Det får fram kjære Susan brev. Det får fram kjære Mary brev, kjære
Benjamin brev, kjære Richard brev. Det fikk fram en masse ting, fikk dem til
overflaten. Og når ting kommer til overflaten og blir utsatt for det en kan kalle
lys eller bevissthet, gjør det vondt en stund. Det er ukomfortabelt, og verken dere eller jeg vil at dere skal gå
tilbake til de komfortable små stedene og bare prøve å gjøre det litt mer
komfortabelt. Vi kommer oss gjennom dette. Dere kommer dere gjennom det, og det
er litt ukomfortabelt, og det river på en måte bort noe av sammensetningen i
den menneskelige algoritmen deres, og det var det behov for. Og vi skal
fortsette med dette.
Men det fantastiske er når
dere forstår hva som skjer, selv om der er noen emosjonelle, mentale, kanskje
fysiske smerter. Men dere sier: «Greit, det er dette som foregår.» Det er mye
lettere enn å være fullstendig i mørket og gå inn i dette “hva er galt med
meg?” Det er bare fryktelig. Så ja, en må si at det til tider vil være
ukomfortabelt, det pågår justeringer. Men når dere forstår at det er passende
og at dere vil ekspandere utover, er det mye mer akseptabelt, mye enklere.
Alt i nuet
Når jeg står her oppe og
snakker, snakker jeg til hver og en av dere. Dette er deres Shoud. Dette er det
dere skaper. Men jeg gjør det også for meg selv, like mye for meg selv, for når
jeg står her oppe og snakker, egentlig oversetter, legger fram budskapet deres
og mitt, er det en del av meg som akkurat nå hører dette, en del av meg. Det er
en del som ikke er en Oppsteget Mester. Det er en del som har det veldig
vanskelig for 2600 år siden. Det er en del av meg som er veldig frustrert og
forvirret og fortapt. Så jeg står her oppe og snakker til meg selv, sier til
meg selv; «du går gjennom en evolusjon, en oppåpning. Det vil komme en tid for
opplysthet.» Jeg står her og snakker til fortiden min, og fortiden min er ikke
der bak. Faktisk så er fortiden akkurat her.
Dere gjør det samme selv
akkurat nå. Dere snakker til fortiden deres. Dere snakker til det en kan si er
Nuet deres, den nåværende tiden. Og det er del av dere som dere kan si er fra
fremtiden – men egentlig ikke, alt er fra Nuet – snakker til dere selv og sier;
«det vil fungere». Det må det. Det må
det. Det kommer så absolutt sammen på den aller mest vakre og fantastiske måte
som du har skapt. Ingen andre. Som du
skapte. Så til tross for en masse ting som du bekymrer deg for og lurer på
akkurat nå som mennesket sitter her, tror at det er noe du ikke har funnet ut
av enda, lurer på hva som er det neste som skjer, og kanskje bekymrer deg for
det, kanskje er frustrert over livet, så er det en del av deg som snakker til
deg akkurat nå og sier; “trekk pusten dypt. Slapp av. Slapp av».
Dere vet, det interessante
her, er at det egentlig ikke er noen fortid/fremtid. Alt må skje i Nuet. Alt må
skje i Nuet. Det kan ikke skje i fortiden eller fremtiden. Så selv denne
Oppstegne Mesteren av dere selv i Nuet, i det samme Nuet som dette mennesket
befinner seg i – i akkurat det samme Nuet – og fortiden er i akkurat det samme
Nuet.
«Så hva er problemet?» sier
dere. «Hvorfor fatter jeg det ikke?» Vel, fordi du bare ser på, eller er
bevisst på en liten del av Nuet. Alt skjer akkurat nå. Det går ikke inn i
fremtiden, det er akkurat her. Og en kan på en måte si at det du akkurat nå
sier til deg selv er; «Åpne opp bevisstheten din. Tillat bevisstheten din.»
Tillat deg selv å forstå at alt er her i Nuet. Ikke mentalt. Ikke mentalt. Dere
gjør det ved å, vel, være veldig modige og si; “Jeg har ikke mer å tape. Jeg
vil åpne fullt og helt opp akkurat nå.» Og slutt så å tenke på det. Det er
veldig viktig. Og Selvet ditt, det realiserte Selvet, sier det til deg akkurat
nå; «slutt å tenke på det. Bare fortsett med hva det nå enn er du gjør.» Du
tillater. Du åpner opp og tillater, og så slutter du å tenke på det. Fortsett
med dagliglivet ditt. Fortsett med det du vil. Så la oss trekke pusten dypt, og
gjøre det akkurat nå.
Ingenting nytt
Så i dag kommer jeg ikke til å
fortelle dere noe nytt. Beklager. Alt det jeg kommer til å fortelle dere har
dere allerede hørt, enten det var her eller i det en kan kalle fortiden, eller
det er det opplyste Selvet som allerede fortelle dere dette. Dere har allerede
hørt det. Dere vet det allerede. Så det er ikke noe nytt i dag. Og jeg må nevne
dette, for det er ganske mange som kobler seg på for å få nyheter. “Hva nytt
kommer han til å snakke om i dag?” Dere blir opphengt i nytt. Det må være nytt.
Det er det ikke. Det er egentlig ingenting nytt.
Jeg kan fortelle de samme
gamle greiene på en helt ny måte, slik at dere tror det er nytt, men det er det
egentlig ikke. Hvis dere går tilbake til de første Shoudene med Tobias – Serien
om skapelse, Mesterserien, noen av de andre – det er ikke noe nytt. Han har
sagt det før. Jeg sier det bare på en annen måte – på en måte morsommere og mer
forstyrrende. Jeg sier det bare på en annen måte – men selv utover det er det
ingenting nytt, for det opplyste, realiserte Selvet har allerede sagt det til
deg. Det er allerede sagt til deg.
Så jeg nevner dette for de av
dere som bare kommer hit for å høre nytt – «Hva nytt snakket han om?» - og bare
klager over at dere tror dere har hørt det før. Dere vil kanskje forlate nå.
Jeg skal ringe dere når jeg har noe nytt å snakke om – aldri. (Latter.)
Det er en fascinasjon for
dette. Det er som en avhengighet. Jeg skal snakke mer om det i den kommende samlingen
om avhengighet. Men det er en besettelse for dette nye – «må finne ut noe nytt.
Må først og fremst finne ut noe nytt, slik at jeg kan være den som forteller
alle andre at jeg nettopp hørte noe nytt» Det må være noe nytt, for det gamle
er kjedelig. Dere må ha dette nye nesten som en distraksjon, for, vel, dere
gjorde egentlig aldri det gamle, det som ble sagt tidligere, dere fulgte det
egentlig ikke opp eller tillot det, så det må være noe nytt. Og jeg er litt lei
av det. Stå i mine sandaler en stund, alltid måtte komme fram med noe nytt hver
måned for de «nye» folkene, bare for de som liker nytt.
Så jeg bestemte, ikke i dag.
Ikke i dag. Det er ikke noe nytt i dag. Og hvis vi nå kan bli kvitt alle de som
bare kommer hit for å få noe nytt, kan vi komme til poenget. Greit, nå som de
har dratt, la oss gjøre noe nytt. (Latter.)
Det er å nære seg på energi.
Det er irriterende. Det er som om – hva er jeg, er jeg en underholder her oppe?
Dere vet … (noen sier «Ja», litt latter). Greit! La oss gjøre noe nytt! (Mer
latter.) Dere kommer ikke hit for å få nyheter. Dere kommer hit bare for å bli
åpne. Jeg er bare en stor flaskeåpner i livene deres. (Adamus humrer.) Dere
kommer bare hit for å åpne opp. Det er lett å bli fastlåst der ute. Dere merker
ikke at jeg henger rundt her når Shouden er slutt. Jeg drar fordi det er veldig
lett å bli sittende fast og fanget der ute. Det er det virkelig, og dere sitter
ikke bare fast i de daglige aktivitetene dere, men dere sitter også fast i en
kropp. Jeg kommer bare inn og leier denne noen ganger for måneden, og så
beveger jeg meg videre. Men det er tøft. Vi kommer bare hit for å gi dere litt
– jeg skulle til å si spirituell massasje, men det er det ikke – det er bare
bevissthetsmassasje, og for å gjøre litt menneske-velting av dere. (Adamus
humrer.) Har du noen gang gjort det Kerri? Ku-velting?
KERRI: Nei, det har jeg ikke.
ADAMUS: Prøv det.
KERRI: Jeg kan øve meg på deg.
ADAMUS: Prøv det (litt
latter). Jada.
KERRI: Jeg skal ha det moro
med å velte.
ADAMUS: Vel, jeg må først
sovne, og jeg sover aldri.
KERRI: Oh.
ADAMUS: Så, ja, prøv det. Ta
noen bilder, ja, og vi vil gjerne se videoen neste måned. (Adamus humrer.)
KERRI: Ok. Er det en lekse,
professor?
ADAMUS: Nei. Det er som å dra
til fornøyelsesparken. (Adamus humrer.) Så, ingenting nytt. Alt er her. Hvorfor
vet dere ikke det? Fordi dere ikke har åpnet opp for det. Det er det hele.
Hvorfor? Det er en stor utfordring. Og hvorfor? Jeg skal komme inn på det igjen
i den kommende samlingen vår, men dere blir avhengige av livet. Dere blir
avhengige av det. Dere blir avhengige av reisen. Dere blir avhengige av
problemene deres. Dere blir avhengige av hele greia, og dere kommer hit for å
høre dere selv, det opplyste Selvet som sier «Bare trekk pusten dypt. Bare
trekk pusten dypt og tillatt.»
Motsigelser
Så, det andre jeg vil ta opp.
Dere finner det sannsynligvis ut allerede, eller finner ut enda mer, at livet
blir en hel rekke av motsigelser, og det er vanskelig. Mennesket liker at ting
er fine og organiserte og en vet hvor punkt A og punkt B og punkt C er. Dere
legger sannsynligvis merke til utrolige motsigelser i dere selv, i det jeg sier
til dere, motsigelser der jeg på den ene siden sier «Vær i livet. Vær i gleden
over livet,» men i neste øyeblikk forteller jeg dere at dere er avhengige av
livet. Dere sier; «Vel, er ikke det en motsigelse?» Nei, ikke i det hele tatt.
Ikke i det hele tatt.
I det ene øyeblikket snakker
vi om å være åpne, i det neste øyeblikket snakker vi om å være fokuserte. Er
ikke det en motsigelse? Nei. Egentlig ikke. Egentlig ikke, særlig når dere
begynner å tillate dere å være i “og”, for det er motsigelser på forskjellige nivåer av virkelighet og vibrasjon
og energi. Det er store motsigelser i det en kan kalle naturen, naturlig
virkelighet, og det som er i andre virkeligheter. Og det er derfor det er så
vanskelig å se dem, for dere ser gjennom øyne av forventning om at alt må være på
en viss måte i de andre rikene, og så drar dere ut dit, og dere kan ikke finne
det. Vel, fordi det er en «og». Det er annerledes. Graviteten som fungerer her
kan være veldig annerledes enn graviteten et annet sted, reaksjonen av energier
her er veldig annerledes enn andre steder.
Så, vær så snill, venn dere
til det. Motsigelsene. Det er ikke noe galt ved sinnet ditt når du begynner å
oppfatte store motsigelser i ting og i deg selv, ingenting galt i det hele
tatt. Faktisk så er det egentlig tid for å gå utover bare lineær tankegang og
det at alt må være det samme.
Til å begynne med er det
vanskelig for sinnet ditt, for virkelighetslandskapet ditt. Du føler deg
veldig, veldig ute av lage. Ingenting gir mening, og det er desperate forsøk på
å sette alt sammen igjen. Og så blir dere deprimerte og urolige og får ikke
sove om natta. Vel, du kommer over det. Du vil komme over det, og begynne å
forstå at som legemliggjort Mester er der mange forskjellige
virkelighetsnivåer, og alle behøver ikke å være enige med hverandre. Fysikken
på denne planeten behøver ikke å være enig med fysikken i andre dimensjoner i
det hele tatt.
Det er derfor det er morsomt.
Ved et punkt vil dere synes at det er morsomt. Det er nesten hvorfor ting er
her. I pausen snakket Cauldre med noen om gravitet og om det som den
energikilden Tesla fikk forståelsen av. Men vitenskapen kommer ikke til å se
dette akkurat nå, for de går ut fra at denne virkeligheten også fungerer i
denne (andre) virkeligheten. Dynamikken her inne (et sted) passer her (et annet
sted), og slik er det ikke. Det er veldig forskjellig. Og de kan alle eksistere
og sameksistere, selv om de er ute av sekvens. Selv om de er inkompatible, kan
de sameksistere. Det er et stort poeng.
Det er derfor jeg sier at alt
er i Nuet. Det kan på ingen måte skje utenfor Nuet. Det er ingenting utenfor Nuet. Men dere oppfatter at det finnes en fortid
og en fremtid, og det er veldig vanskelig å oppfatte at det opplyste vesenet er
akkurat her, og at idiotvesenet også er akkurat her. Alt er akkurat her, og de behøver ikke å være kompatible –
kompatibel fysikk, kompatibel energi, kompatibel bevissthet – likevel kan de
sameksistere. Det er stort, veldig viktig.
Vel, sinnet vil streve med
dette, slik noen av dere gjør akkurat nå; «hvordan fungerer det?» Sinnet kommer
ikke til å finne ut av det, og jeg skal forklare det om en liten stund. Så bare
slå dere til ro med det. Bare slå dere til ro. Det åpner seg opp. Det åpner seg
opp, og det er tider da dere føler dere veldig snåle og det ikke gir mening
fysisk, mentalt, spirituelt, og det føles som om dere blir snudd opp/ned, og
det er greit. Det er greit.
Sinnet
Mange av dere bekymrer dere
for at dere blir litt eldre og sinnet forsvinner. Dere vet, det er ikke så stor
forskjell mellom det å bli geriatriske og bli opplyste, (litt latter). Nei, det
er det ikke. Det er det ikke, bortsett fra at en blir i stand til å forstå hva
som skjer.
Jeg bruker et eksempel; forestill
dere en lommelykt. Og når en person blir eldre, sinnet deres, vel, det er som
om batteriene i lommelykta ikke er like sterke som de pleide å være. Og på
toppen av det, i stedet for at lysstrålen har et veldig skarpt fokus, blir
strålen litt mer tåkete og mer ekspansiv. Så mange ganger tror dere at eldre
folk blir sløve, og de tror at de bare blir litt merkelig lykkeligere enn de
noensinne har vært (latter), de behøver ikke å forholde seg til alt mulig
lenger. Det er for øvrig noen av dem som later som, bare slik at de ikke behøver
å forholde seg til mennesker lenger. Men sinnet blir bløtere, og begynner å
drive av inn i de andre rikene. Enten det er dødsriket, eller det bare er de
andre rikene som allerede er der, så begynner de å drive av.
Vel, det en kan kalle et
normalt, rasjonelt menneske lytter til bablingen deres og tenker; «Å, de mister
bare taket, og jeg håper at jeg aldri blir slik.» Vel, dere blir slik. (Adamus humrer). Det var
morsomt! (Mer latter.) Men det er en forskjell. Det handler ikke bare om å bli
gammel. Det som skjer med dere, er at dere ekspanderer utover sinnet, og dere
begynner å oppfatte andre riker. Og dere hører meg snakke om det, dere sier;
«Å, det høres strålende ut. Dette er som en strålende science fiction film, og
jeg er stjerna. Dette er et strålende nytt rike – Star Trek, Star Wars», alt
dette andre. Men når det begynner å skje, er det som om; «Å, hva er galt med
meg? Jeg husker ikke noe som helst. Åh! Hva er galt med hjernen min?”
Det er som den gamle personens
hjerne. Den bare ekspanderer. Men i stedet for at du mister fokus, i stedet for
å gå ut av fokus, er det som skjer at dere fremdeles har – det er de gode
nyhetene og de dårlige nyhetene – dere har fremdeles fokus, og batteriene er
fremdeles oppladet. Ja, det er de. Dere har fremdeles fokus, men nå har dere
også fokus her, et annet her, og et annet her, og et annet her (gestikulerer
mot forskjellige steder). Dere blir multifokuserte forstår dere. Dere har fått
alle disse forskjellige strålene. I stedet for bare en stråle – som er 30 år,
en stråle fokusert her – begynner dere å plassere dem overalt. Til å begynne
med er det veldig merkelig, men jeg vil at dere skal være med meg til det
punktet da det ikke er merkelig. Greit?
Så her er dere og lurer på
«hva er det som skjer med meg? Jeg husker ikke alt mulig.» Du legger bare
fokusen din i mange forskjellige virkeligheter. Sinnet strever med å begripe
det, huske det, finne mening i det, og det kan det ikke. Det kan det ikke. Det
er den største feilen – jeg skal vente til slutten med å sammenfatte det, men
det er den største feilen – den kan ikke det. Så slutt å prøve. Så enkelt er
det. Sinnet har et fokus her, og det vil bare
være I stand til å fokusere her – kanskje her (et annet sted) og litt
utover, men ikke så mye. Så slutt å prøve å få sinnet til å forstå det som det
ikke kan. Det kan ikke.
Så kom med meg akkurat nå. Vi
trenger ikke musikk eller noe slikt, men kom nå med meg inn i det som er Nuet,
inn i det som ikke er nytt. Greit? Først og fremst. Det er ikke nytt. Vi skal
ikke gjøre noe nytt her, for dere er der allerede. Og dette er ikke en
sinnslek, dette kalles virkelighet 101, (betyr det grunnleggende i virkelighet).
Kom med meg en liten stund, der du har dette stedet av fokus på denne Jorden –
på kroppen din, på tankene dine, på identiteten din. Det burde være enkelt. Det
er dette du gjør hver dag, der du har vanene dine, der du har fornemmelsen av
balanse og oppfatning.
Greit. Nå har vi det. Det var
gitt. Men akkurat nå, i samme øyeblikk, utover mental tanke, er det andre ting,
det en kan kalle dimensjoner. I løpet av seks måneder vil jeg gjerne komme til
det punkt da vi ikke lenger bruker ordet dimensjoner. Det høres så
new-aga-aktig ut. Det er bare virkeligheter. Det er bare uttrykk, og akkurat nå
har dere dem. Akkurat nå er de der. Vel, jeg kan bevise det. Dere gjør det i
drømme hver natt. Noen av dere husker, noen av dere gjør ikke det, men dere går
simpelthen inn i en annen virkelighet, et annet uttrykk, en annen opplevelse.
Og ofte går de langt utover det fysisk-mentale, slik at de er vanskelige å
forholde seg til, men de er der. Det er sjelen din, Jeg-Er-heten som bare
synger, for eksempel, uten å måtte bruke stemmebåndene, for det trengs ikke
der. Bare synger. Føler at dette uttrykket kommer gjennom. Det er en
virkelighet.
Virkeligheten også, et fokus,
et «og» der du er fornøyd. Fornøyd – jeg vil ikke bruke ordet «fred», for det
har en falsk betydning – men det er simpelthen helt greit at alt dette foregår
på forskjellige nivåer.
Det er her akkurat nå. Du,
fokuset som er en lærer, en fantastisk lærer er der. Det behøver ikke å være
her i den fysiske kroppen, i sinnet. Det kan det være, men det behøver det
ikke. Og der du deler kharismaen din, lyset ditt. Det behøver ikke å være 100
mennesker som sitter foran deg på harde stoler og lurer på når de får pizza
(litt latter). Nei. Du kan simpelthen være i det andre fokuset og utstråle ditt
kharisma. Det er undervisning. Hvem har sagt at det må være foran en gruppe?
Slikt fungerer faktisk ikke så godt, men bare være utstrålende. Det er dette
andre fokuset av deg, så umenneskelig at det nesten er vanskelig å forstå, så
u-kroppslig at det bare er en væren. En væren. Det bare er der.
Og det er enda et fokus av
deg, et uttrykk som, tro det eller ei, vil gjøre alt om igjen, alle de
menneskelige tingene om igjen. Ja, det er sant. Det er sant. Det er det som
skremmer meg, (ham humrer). Ja, men det er det som forstår dette,
mangfoldigheten, “og”. Og det forstår at det egentlig ikke finnes noen smerte
eller traumer, og det forstår at det bare er en fantastisk opplevelse, ingen
test, og det vil komme tilbake. Det vil virkelig det. Og det er et annet fokus
som allerede har gjort det, forstår dere. Enda et liv. Jeg sa ikke etter dette,
det kan være før dette. Det kan være før dette.
Ja, du kan være en Oppsteget
Mester og ha enda et liv, og det spiller ingen rolle hvor det er. Det spiller
ingen rolle om det er før-opplystheten eller etter-opplystheten, for ved et
punkt spiller ingenting av dette noen rolle. Det gjør det ikke. Du kan være
fullstendig oppsteget og si «jeg vil lage enda et uttrykk». Og du kan gjøre det
annerledes uten å måtte gå gjennom en vanlig fødselsprosess, slik Tobias
gjorde. Og du kan gjøre det bare for å ha det moro. Du kan gjøre det uten å
være i hodet og filosofisk og fastlåst og alt dette andre. Og du er alt dette.
Vel, jeg sier dette, dere sier dette – det opplyste selvet
deres som så absolutt er her sier dette, prøver å gjøre et stort poeng overfor
det menneskelige fokuset som sitter her på disse stolene eller som følger med
via internett – og det er som «Å ja! Dette er ikke nytt. Jeg vet alt dette. Jeg
vet dette. Det er veldig enkelt. Jeg er et «og»-vesen. Jeg er ikke fanget i
dritt.» Jeg gjorde det for å vekke dere (litt latter). Noen av dere ble på en
måte døsige. Dere er ikke fanget i noe som helst – betong, dritt, hva som
helst. Det er dere ikke! Det var bare fokuset på der du var. Men, som dere vet,
del av dere, ikke dere alle, en del av dere kommer til å gå ut døra eller slå
av internett senere, og en del av dere vil så gå tilbake til enkeltvis fokus.
Når dere gjør det, bare stopp opp. Bare stopp opp. Trekk denne dype pusten – og – det gjør du ikke.
Vel, det som skjer, er at dere
løser opp. Dere løser opp en lineær virkelighet som har vært slik lenge, dere
har på en måte vært fanget i den virkeligheten men alle disse andre
virkelighetene som også eksisterer, men nå løser dere opp i dette. Dere kommer dere
ut av deres eget stramme undertøy, og det er
utfordrende, for en del av dere vil veldig gjerne bare gjøre denne lineære
virkeligheten litt bedre. Og dere blir sinte på meg fordi dere hver måned
kommer hit, og det er liksom: «jeg vil gjøre livet mitt bedre», og det er
liksom, jeg kommer til å blåse livet ditt i stykker, for det er faktisk det du
vil. For det blir veldig fastlåst når en ikke er «og». Alle Mestre, inkludert
dere, finner ut dette. «Åh, jeg prøvde bare å gjøre det menneskelige livet
perfekt», og det suger. Hvis dere prøver å gjøre det, vil det få dere inn i Red
Lion nummer 2 (Adamus humrer). Min neste bok. Jeg er på jakt etter en forfatter
som kan jobbe sammen med meg. Red Lion nummer 2 er når personen er besatt av sin
… (Crasj tar et bilde) Takk. Dere vet, en må av og til stoppe opp og ta et
bilde. Det er et Zen utsagn – «Stopp opp og ta et bilde av og til.» Vel, hvor
var jeg?
LINDA: Gjør det en gang til.
(Crash knipser et bilde til, og Adamus ler.)
ADAMUS: Linda-uttrykket (mer
latter). Hva er det du sier min kjære? Hva er det du prøver å si meg med dette?
Hva … jada, skynd deg, ta et bilde. Trykk på knappen. Greit. Så nå går han ned
fra scenen. (Adamus går nedover midtgangen.) Crasj lurer på; “Hva er det neste
jeg skal gjøre? Skal jeg følge ham rundt i rommet? Skal jeg følge ham som en
hund og ta bilder av ham?» Vel, selvfølgelig skal du det! (Latter.) for vi må
vise Adamus’ mange fakter og ansikter (han poserer på bordet bak). Jeg er ikke
bare fyren på scenen. Skynd deg, ta det. Jeg er ikke bare fyren på scenen
(humrer). Å, hvor er den lille distraksjonen jeg nettopp plantet? Åh, jeg
elsker det!
Red Lion, nummer 2. Red Lion
nummer to handler om den erfarne, studenten som prøver veldig hardt å bli
opplyst. Åh! Og, åh, det er nesten som et kors de bærer, og det de kjeder alle
med, inkludert seg selv, og de prøver veldig hardt. Og de sier alltid; «Å,
stakkars meg. Jeg jobber med det. Intet gjennombrudd. Intet gjennombrudd. Hva
er galt?” Og de blir enda mer selvrettferdige når det gjelder opplystheten sin.
Åh – gjesp – vært der, gjort det.
De er så inne i det å styrke
menneskeligheten sin, at de går glipp av hele poenget. De har det så travelt
med å gjøre den bittelille hulen sin litt større eller bedre, at de går glipp
av hele poenget. Vi skal sprenge hytta i stykker. «Å nei! Det kan du ikke. Jeg
har jobbet veldig hardt med det. Åh! Og jeg er en veldig god student, og, åh,
stakkars meg og åh!» Jeg kommer bare innom og – booom! – springer hytta eller –
pirk – velter den over.
“Åh! Hvordan kan du gjøre det
Adamus? Åh! Gud elsker meg ikke.” Nei, det finnes ingen gud, og han elsker deg
uansett ikke. (Latter.) Så jeg – dytt
– boom, alt faller overende. «Å, livet mitt faller fra hverandre. Jeg vet ikke
om jeg vil være på planeten. Åhh! Hold kjeft! Booom!
Å, herregud. Takk Adamus. Det
trengte jeg. Jeg trengte noen som sprengte i stykker virkeligheten min, for jeg
satt helt fast i den, og jeg trodde det var meningen at du skulle komme og
gjøre det litt mer behagelig. Og nå forstår jeg, herregud, for en Strålende
Oppsteget Mester du er. Du sprengte den.» (Litt latter.) Hallo, det er det som
er levebrødet mitt. Jeg hører på en måte en halv latter der (mer latter). Åh,
ehh. Så vet dere hva? I stedet for at jeg sprenger den, lar jeg deg sprenge
den.
KERRI: Helt greit!
ADAMUS: Helt greit (ler). Ja,
vent til neste måned. Men på en måte – og jeg sa at det ble helt Adamus i dag,
det finnes intet annet enn Adamus – det er på en måte det som skjer, og noen
ganger er det veldig hardt, og noen ganger, dere vet, jeg kjenner noen av dere,
dere sniker dere bort fra Crimson Circle. Dere lurer meg. Dere går til andre
grupper og utenomjordiske som sier til dere; «Åhhh! Stakkars deg. Du er så
elsket», og; «vi skal komme hit og gi dere all informasjonen og gjøre det bedre
for dere.» Det gjør de ikke! Jeg har hørt dette drittpratet i ca. tre millioner
år. «Å, vi skal komme til Jorden og hjelpe dere.» Det gjør de ikke» Og det gjør
faktisk ikke jeg heller. Jeg forteller dere bare hvordan det er. Dere går
gjennom denne fantast- … er det ikke litt morsomt i dag?
DAVID: Jo.
ADAMUS: Ja. (Adamus humrer.)
Det er noe fantastisk, utfordrende, vanskelig, vakkert som skjer, men dere
kommer ut av dette ensidige, menneskelige fokuset, og det er tøft. Det er tøft.
Men det er fantastisk, og dere vil takke meg senere. Kanskje. (Noen sier «ja»,)
Jada. Jada. Så hvor var vi? Å, i dag skal vi ha spørsmål og svar. Det har vi
vanligvis ikke. Men Linda, kan du ta fram mikrofonene? Jeg vil stille
spørsmålene, og dere gir svarene (litt latter).
LINDA: Sjokkerende.
ADAMUS: Og i dag er det på en
måte – det er en annen energi. Så bare vær den du vil være, og deg selv. Føl
deg fri. I dag er det mer avslappet. Jeg sendt bort halvparten av de som ville
ha noe nytt, så det er bare vi som snakker sammen, og noen få, vakre sjeler som
hører på. Så la oss bare holde det avslappet, holde det åpent. Jeg tviler på om
noen noen gang, noensinne går tilbake og lytter til dette.
LINDA: Akkurat ja (litt
latter).
ADAMUS: Bare vi Oppstegne
Mestrene.
Spørsmål og Svar
Så, første spørsmål, og husk;
vær konsis. Greit. Første spørsmål. Gå og finn noen først, og så stiller jeg
spørsmålet.
LINDA: Ok.
ADAMUS: Ah! Finn noen. Åh!
Greit! Du får spørsmålet, og vær så snill å reise deg. Hva bekymrer du deg for?
Og kan noen skrive på tavla? Kan noen være yndefulle nok til å skrive?
LINDA: Tad.
ADAMUS: Tad. Fantastisk. Takk.
LINDA: Oh, vent, vent! Ok, vi
er flinke. Jada, Tad. Kom igjen, Tad.
ADAMUS: Tad, og hun får en
Adamus Pris for å ha kommet helt fra …
LINDA: Jeg har ikke flere!
ADAMUS: … fra bak i rommet.
LINDA: De er borte!
ADAMUS: Du får litt penger. Å,
han har ingen penger.
LINDA: Oh! Stakkars deg.
ADAMUS: Ughh!
TAD: Gratis i dag.
ADAMUS: Wow. Wow. Det var
dumt.
TAD: Jeg er lærer.
ADAMUS: Jeg skulle til å gi
henne $100. Ok. Så spørsmålet er; hva bekymrer du deg for?
NANCY: Jeg kommer egentlig
ikke på noe jeg bekymrer meg for.
ADAMUS: Sier du det?! Vil du
jeg skal gi deg noe å bekymre deg for?
NANCY: Javisst (litt latter).
ADAMUS: Ok. Sier du det? Ingen
søvnløse netter?
NANCY: Du vet, jeg …
ADAMUS: Penger?
NANCY: Nei.
ADAMUS: Helse?
NANCY: Nei.
ADAMUS: Uhhhh, det var litt
nøling der.
NANCY: Ja, jeg har et lite
problem med øyet mitt i dag. Men …
ADAMUS: Men du bekymrer deg
ikke for det.
NANCY: Vel, det vil forsvinne.
ADAMUS: Vel … ser dere? Åh!
Dere folkene er for gode for meg. Ok. Takk. Kan du skrive «bekymring» (til
Tad), og så svar nummer en, «ingen». Takk. Ingenting. Du bekymrer deg ikke for
familiemedlemmer eller venner eller noe slikt?
NANCY: Egentlig ikke.
ADAMUS: Du bryr deg egentlig
ikke om dem. Ok (latter). Fint. Takk.
NANCY: Ok.
ADAMUS: Ok, neste.
LINDA: Må finne en
tilreisende.
ADAMUS: Jada. Jada,
tilreisende. Tilreisende er greit. Hva bekymrer du deg for i livet?
LEONARD: Noen ganger vet jeg
ikke hva jeg skal gjøre med tiden min.
ADAMUS: Ja, med tiden din
eller med hele livet ditt?
LEONARD: Nei, med tiden min.
ADAMUS: Ja. Plager det deg?
LEONARD: Egentlig ikke.
ADAMUS: Åh. Hva er dette, er
det «ingen bekymringer» avdeling her borte? (Latter.) Alle andre er forstoppet,
urolige, alt annet. Åh! Men her borte, velger Linda tilfeldigvis de to. Eller
er det makyo?
LINDA: Mmm.
LEONARD: Mmm.
ADAMUS: Hm.
LEONARD: Hm.
ADAMUS: Hm. Hva bekymrer du
deg for?
LEONARD: (Nøler.) Jeg vet at
jeg kommer dit …
(Pause.)
ADAMUS: Men?!
LEONARD: Men når?
ADAMUS: Men når. Ok. Bekymrer
du deg mye for det?
LEONARD: Nei.
ADAMUS: Hm. Bekymrer du deg
for penger?
LEONARD: Litt. Ikke så mye.
ADAMUS: Ja, ikke så mye. Hvor
mye har du i lomma di?
LEONARD: Ingen.
ADAMUS: Jeg hadde vært
bekymret hvis jeg var deg (latter). Jada. Det var et godt svar, for jeg hadde
vært det (mer latter). Bekymrer du deg for hvor du skal i livet?
LEONARD: Nei.
ADAMUS: Nei. Du bor hos
foreldrene dine?
LEONARD: Mm, jeg oppholder meg
hos foreldrene mine, men jeg …
ADAMUS: Aahhh! Aah! (Latter.)
Skal du være der i ca. 50 år? (Adamus humrer.)
LEONARD: Nei, nei! En måned
eller så.
ADAMUS: Ooh, javel.
LEONARD: Men det er fint, for
jeg besøker faren min som jeg ikke ser så mye.
ADAMUS: Javisst. Javisst. Det
er de som ler. Ikke jeg. Jeg forstår. Så, men om du ikke er overveldende
bekymret, føler du noen gang som “Jøss, hvor befinner jeg meg om 5 år?”
LEONARD: Nei.
ADAMUS: Har du en jobb?
LEONARD: Ikke akkurat nå nei.
ADAMUS: Ingen bekymringer.
Fint. Jeg er forbløffet, og jeg ville ha pirket på makyoen din hvis jeg følte
den var der.
LEONARD: Ok.
ADAMUS: Ok. Fint, fint.
Utmerket. Vel.
TAD: Niks.
LINDA: Ok.
TAD: Ingen.
ADAMUS: Ingen. Ingen. Ja. Og
alle som følger med online akkurat nå, jeg vet at dere også er forbløffet, slik
jeg er, over at det så langt ikke er noen bekymringer. Men her tror jeg vi har
en.
DIANE: Ehh! (Hun ler.) Noen
få.
ADAMUS: Noen få. Hva bekymrer
du deg for?
DIANE: (Sukker.) Datteren min.
ADAMUS: Datteren din. Hvor
mange av bekymringene dine gjelder datteren din?
DIANE: Vel, det er ikke 24
timer i døgnet, men …
ADAMUS: Men av alle
bekymringene dine, hvor stor prosentandel gjelder datteren din?
DIANE: Tretti.
ADAMUS: Tretti, femti.
DIANE: Mm. Femti, greit.
ADAMUS: Ja, femti, seksti. Og
hvordan hjelper det henne?
DIANE: Å, det gjør det ikke.
Vel, det er ting jeg gjør for å hjelpe, men jeg er fanget mellom den
gammeldagse …
ADAMUS: Sier hun noen gang;
«Å, mamma. Takk for at du er bekymret for meg, for det hjelper meg veldig mye.»
DIANE: Nei.
ADAMUS: Nei. Ok. Ok. Og hva
annet bekymrer du deg for?
DIANE: Hjerneskade.
ADAMUS: Um, ja.
DIANE: Det ligger i familien.
ADAMUS: Ja.
DIANE: Og jeg vet det er
meningen at vi skal forløse …
ADAMUS: Nei.
DIANE: … det nedarvede.
ADAMUS: Niks.
DIANE: Men det er der.
ADAMUS: (Dytter)
Forfedre-velting. Det er bare – dytt – velt dem over. Jada. Jeg vet ikke
hvorfor, men Cauldre og Linda har ikke annonsert at vi nettopp laget et fantastisk,
strålende opptak som kalles Frihet fra forfedrene, og på to og en halv time
kurerer en hele greia.
DIANE: Strålende!
ADAMUS: Jepp, jepp.
DIANE: Den skal jeg få med
meg.
ADAMUS: Ja, jeg gjør litt
forhånds-promotering. Ja.
DIANE: Ok.
ADAMUS: Du får et
gratiseksemplar.
DIANE: Takk.
ADAMUS: Ja. Takk. Så er det
noe mer du bekymrer deg for?
DIANE: Umm, ikke noen store
greier. Nei.
ADAMUS: Nei.
DIANE: Mmm.
ADAMUS: Mmm. Mm-mm-mm-mm. Ok.
Bare en til. En ting til.
(Hun er stille.)
Jada.
DIANE: Vel, dette med
opplysthet.
ADAMUS: Alt dette med opplysthet. Ja, ja (latter). Jada. “La oss se,
jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Å, ja. Verden! Universet! Gud! Hele … å,
jada! Jeg har på en måte glemt dette lille stresset i livet mitt.” Jada. Så
hvilke bekymringer har du om det?
DIANE: Å, du vet. Gjør jeg det
riktig? Når kommer jeg dit? Jeg forstår at jeg allerede er der.
ADAMUS: Å, la oss gå til
kjernen. Eksisterer det?
DIANE: (Nøler.) Ok.
ADAMUS: Jeg hadde bekymret meg
for det. Hvis jeg var en av dere hadde jeg bekymret meg for «er det egentlig
virkelig?» Jada, jeg mener, jeg hadde hatt store bekymringer om det.
DIANE: Mm hmm.
ADAMUS: Jada.
DIANE: Vi tror på det.
ADAMUS: Javisst. Javisst. Og
hvilke bevis har du?
DIANE: Ingen.
ADAMUS: Absolutt ingen. Men
jeg skal fortelle deg en liten hemmelighet. Selv om det ikke var sant, selv om alt
bare var en masse hvitvasking, skjer det noe morsomt på grunn av bevissthetens
natur. Hvis det ikke eksisterte, får bevissthet det til å eksistere, skaper at
det eksisterer. Hvis jeg kan bruke historien min om det grønne slagget, la oss
si, hvis det ikke var noen gud, hvis det bare var denne merkelige evolusjonen
fra grønt slam, og det skapte Jorden og menneskene og alt annet, og det ikke
finnes noen gud, ingen engler, hadde bevissthet – som må eksistere, den må
eksistere for at alt annet skal eksistere – bevissthet ville nå skape gud og
himmelen og engler og oppstigning og opplysthet og den fullstendige
blomstringen av det som bare var grønt slam til strålende Oppstegne Mestre,
Det er skjønnheten i det. Det
kommer faktisk ikke nødvendigvis fra toppen og ned – gud, engler, mennesker,
dyr, grønt slam – det kunne komme den andre veien. Det er det fantastiske. Det
er skjønnheten i bevissthet. Hvis alt annet er forvrengt eller ikke sant eller
ikke eksisterer – i det øyeblikk bevissthet blir lagt til, blir det slik. Det
er det fantastiske.
Så la oss si at det ikke finne
noe slikt som bevissthet. En blir født, så dør en, og det er det hele.
Plutselig, i det øyeblikk bevisstheten din sier; «Nei, det er mer», så er det
slik. Det er det fantastiske. Og det gjelder alt, enten det er dette, om det er
det menneskelige livet ditt, og det er på en måte faktisk det som skjer i det
menneskelige livet deres akkurat nå. Dere legger bevissthet i det, og det
ekspanderer og skaper. Enten det noensinne var der før eller ei, så er det det
nå. Det fantastiske mirakelet som skjer er at selv om det bare var – la oss si
– den gamle bibelske guden og det var alt som var der, og en dør, og en drar
til himmelen eller helvete, la oss si at det var alt som var der, forandres
dette plutselig fra bevissthet. Plutselig er det som; nå vil jeg ha mer. Nå er
der mer. Greit. Takk. Takk for at du lot meg fortsette. En til om bekymringer,
hva er bekymringene dine? Hva er bekymringene dine?
Jeg stiller spørsmålet fordi
jeg hører så mye bekymring hele tiden – bekymring, bekymring, bekymring,
stress, stress, stress – og det påvirker søvnen deres og helsa og alt annet. Og
nå hører jeg ikke om så mange bekymringer. Dere som ser på online, dere lar bekymringene
deres komme fram. Dere sier «For et helvete! De får mikrofonen. Hvis det var
meg, hadde jeg snakket om alle disse tingene.” Pete, hva er det?
PETE: Vel, kreft.
ADAMUS: Kreft. Det er en stor
bekymring.
PETE: Ja.
ADAMUS: Ja.
PETE: Jeg ble nettopp operert
for kreft.
ADAMUS: Ja, fint.
PETE: Og fem brødre har hatt
kreft. Faren min hadde kreft, og broren hans hadde kreft. Så det er som et gen
i familien vår, og det bare, du vet, det er den eneste bekymringen jeg har.
ADAMUS: Det er mer enn et gen.
PETE: Ja, det er … hva det nå
måtte være.
ADAMUS: Ja. Det er en
energiegenskap som sitter fast i familielinjen.
PETE: Akkurat.
ADAMUS: Du vet, vi skal ut av
det, og det kommer vi til å gjøre. Det er en av de største lidenskapene mine i
arbeidet med dere.
PETE: Men det andre …
ADAMUS: Familie-velting
– dytt.
PETE: Jada. Vel, det andre
var, du vet, jeg sa; hva er lærdommen i denne kreften?
ADAMUS: Akkurat.
PETE: Og det som kom fram, er
at jeg ikke har kontroll, og det er ikke jeg som har laget den. Og jeg må
overgi meg og gi opp. Så, gi opp bekymringen.
ADAMUS: Gi opp bekymringen.
PETE: Jada.
ADAMUS: Og Pete …
PETE: Og du vet, bare …
ADAMUS: Bekymring vil ikke
løse det.
PETE: Nei, det gjør det ikke.
Det gjør det ikke.
ADAMUS: Og prøve å mentalt
komme over det vil ikke løse det …
PETE: Nei.
ADAMUS: … i det hele tatt. Så
hva gjør du?
PETE: Jeg måtte overgi meg til
den.
ADAMUS: Du sier overgi deg …
PETE: Det betyr …
ADAMUS: Slutte å prøve å
kontrollere …
PETE: Akkurat.
ADAMUS: … og bekymre deg.
PETE: Ja.
ADAMUS: Ja, ja.
PETE: Som mann hadde jeg
alltid kontroll. Det var der jeg fikk selvfølelsen min.
ADAMUS: Javisst.
PETE: Du vet, produsere og
alle slike ting. Det er bare skittprat.
ADAMUS: Sårene til Adam.
PETE: Ja, ok.
ADAMUS: Jeg mener, du vet;
«Åh! Jeg er en mann, og jeg må …» Jada. Jada.
PETE: Jada.
ADAMUS: Vi skal snart snakke
om det. Jada, du skal få et gratiseksemplar.
PETE: Vel, takk (Adamus
humrer).
ADAMUS: Så, greit. Og hvordan
har du det nå?
PETE: Veldig bra.
ADAMUS: Fint.
PETE: Selv om i dag … jeg ble
distrahert de siste tre månedene, og nå vet du hvorfor.
ADAMUS: Ja.
PETE: Men i dag tidlig sto jeg
opp og sa; «Hallo! Du skal til et vakkert sted med en masse engler. Jeg liker
meg selv.»
ADAMUS: Himmelen? Himmelen??
PETE: Nei.
ADAMUS: Å, du mente hit! Hit!
(Latter.)
PETE: Jada, det er en gjeng
engler her.
ADAMUS: Jeg trodde du skulle
forlate oss i dag. Men du mente her, ja.
PETE: Og det er en nydelig
energi her. Og jeg bare tilpasser meg den energien.
ADAMUS: Det er det.
PETE: Tuner meg inn.
ADAMUS: Jada. Og du vet, det
er interessant. Uansett hvor mye sinnet prøver å fokusere på det og finne ut av
det, og “hvorfor har jeg kreft, og hva skal jeg gjøre, og hva er det gud prøver
å fortelle meg? Hva er lærdommen?» Spytt
på alt det.
Du er fremdeles i
familieenergien, og dette var en oppvekker for deg. Det er som om du ikke
lenger er familien din. Og disse tingene, enten det er mental sykdom, fysisk,
de blir båret over … jeg har snakket om det. Hvorfor forløser vi ikke dette?
Hvorfor forløser vi ikke dette opptaket nå? Linda?
PETE: Det tok bort en masse greier.
Jeg kan føle det.
ADAMUS: Ja, og det gjør det.
Og det er som … det bare forløser det. “Det er ikke mitt.”
PETE: Ja.
ADAMUS: Og samtidig er det
nesten et nivå av ubehag. Du sier; «Uh huh. Jeg ga slipp på grunnlaget mitt med
familien, og det å bære med meg disse energetiske tradisjonene. Hvem er jeg
nå?» Så denne delen er der, men du kommer deg gjennom det. Fint. Takk Pete.
Neste spørsmål, og vi må
bevege oss videre. Vi har mye å snakke om. Neste spørsmål er, og Linda, dette
er for en eller annen rett bak deg.
LINDA: Unnskyld?
ADAMUS: Dette er til noen rett
bak deg.
LINDA: Okay, okay, okay
(Adamus ler). Oh, oh, oh! Ikke bare hvem som helst.
ADAMUS: Ja, ja.
LINDA: Men noen. Oppfattet.
ADAMUS: Nei, nei. Akkurat her.
LINDA: Oppfattet.
ADAMUS: Kathleen.
LINDA: Oppfattet.
ADAMUS: Ja, greit.
LINDA: Still spørsmålet.
ADAMUS: Nei. Gi fra deg
mikrofonen. Nei, til Kathleen.
LINDA: Åhhh!
ADAMUS: Ja. Så hva slåss du
mot? Kom fram, kom fram i lyset, som jeg liker å si, (litt latter). Kom igjen,
kom igjen, kom igjen, fram i lyset. Ja. Du er fremdeles i skyggene der bak.
KATHLEEN: Hva jeg slåss mot?
ADAMUS: Hva slåss du mot? Å,
dette må være bra (hun sukker). Ah!
LINDA: Skremmende.
KATHLEEN: Tillate alt.
ADAMUS: Ehh …
KATHLEEN: Realiseringen min.
ADAMUS: Ja, greit. Men la oss
ta det ned til …
KATHLEEN: For det er …
ADAMUS: Hva slåss du mot? Det
er en god kamp. Jeg har fulgt med på kampen en stund.
(Hun er stille.)
Vel, jeg måtte distrahere deg
litt. Du ble for mental.
KATHLEEN: Du går dypt.
ADAMUS: Mm hmm. Mm.
KATHLEEN: Og du vil ha meg
dit.
ADAMUS: Virkelig dypt. Å, jeg
elsker det. Og vi står begge (han reiser seg). Vi står begge. Så hva er det du
slåss mot der?
(Hun blir stille igjen, og
sukker.)
Det kommer damp ut av ørene
hennes (litt latter). Jada.
KATHLEEN: Resten av hjertet
mitt.
ADAMUS: Jada, jada. Vel …
KATHLEEN: Hele meg.
ADAMUS: Jada, hva slåss du med?
Hva handler disse kampene om? Vet du hva det handler om?
(Pause.)
Kan jeg … er det greit om jeg
sier det?
KATHLEEN: Jeg har vært ganske
lykkelig, men jeg skal høre på deg.
ADAMUS: Hah! Hvis det er
lykkelig, drar jeg til helvete! (Latter.) Ja, ja, ja! Det er så mye mer min
kjære. Du vet, ikke slå deg til ro med at det er lykke. Det er … kan jeg banne?
Det er skittprat. Ikke slå deg til ro med at det er lykke. Det er det ikke. Du
har håndtert elendighet – og jeg plukker ikke på deg, jeg prøver bare å sprenge
det litt i stykker her – det er håndtert elendighet, og det er en stor
forskjell min kjære. Du har hatt det bedre …
KATHLEEN: Jeg valgte å være
ferdig med elendighet i fjor ...
ADAMUS: En kan si at du har
det bedre, men det er fremdeles veldig mye mer. Og kan jeg fortelle deg hva du
slåss med? Eller vil du helst ikke det?
KATHLEEN: Jeg skal høre på
det.
ADAMUS: Jeg vet ikke.
KATHLEEN: Jeg skal høre på
det.
ADAMUS: Jeg mener, alle ser
på.
KATHLEEN: Jeg skal høre på
det.
ADAMUS: Ok. Er du klar? Ikke
skyld på … Cauldre sier at du ikke må skylde på Cauldre.
KATHLEEN: Akkurat nå skjelver
jeg i buksa.
ADAMUS: Det burde du gjøre,
for nå kommer vi til et sannhetens øyeblikk her.
KATHLEEN: Skitt!
ADAMUS: Jøss! Dette er
intenst!
KATHLEEN: Skitt! Faen!
ADAMUS: Jada! (Hun ler.) Jada!
Ok. Så du har heksa i deg.
KATHLEEN: Åååh.
ADAMUS: Den heksa som du var.
Jeg beklager, men, ja, boom. Brrr! (Hun
sukker) Den heksa som du var, og som du følte feilet veldig, og det jakter
fremdeles på deg. Og jeg snakker om tidligere liv, virkelig heks. Jeg mener, virkelig heks. Virkelig heks. Og den
kraften som du lekte med og som du på en måte ødela med, og nå slåss du mot
dette hver eneste dag. Og det har ikke en gang et ansikt, men det er der. Og,
min kjære, det er ikke noe behov for å slåss lenger, for ingen kommer til å
vinne. Ingen kommer til å vinne. Du kommer ikke til å vinne, heksa kommer ikke
til å vinne. Så vær ferdig med kampen. Det handlet om makt, misbruk, overgrep,
du holder deg selv tilbake. Du holder deg selv tilbake og vil aldri mer være
heks igjen, men så forteller du meg at du er lykkelig og det er liksom; å,
jøss, er det lykke? Wow. Stopp opp. Trekk pusten dypt. Slutt å prøve å finne ut
av det, ok? Heksa er kul. Heksa var ikke det du trodde det var, ok? Jeg byr meg
ikke om hva de har fortalt deg.
KATHLEEN: Det skjer når jeg
står foran folk.
ADAMUS: Ja!
KATHLEEN: Ja.
ADAMUS: Ja. Og det skjer mest
når du står foran deg selv. Så det pågår en enorm undertrykkelse, som «Legg det
ned, legg det ned, legg det ned.» Og heksa liksom «faen ta deg», og hun bruker
heksegreiene sin på deg, og det er deg. Vel, det er merkelig (litt latter), men
det er veldig sant. Så det er som om hun sier «Jeg skal fortsette å legge forbannelser
på deg. Jeg skal fortsette å holde deg på tå hev. Jeg skal la deg slå deg til
ro i Happyville igjen», helt til vi kommer til en slags løsning på dette, ok?
Så slipp heksa ut.
KATHLEEN: Ok.
ADAMUS: Ja, jeg mener alvor.
Og resten av dere kommer dere unna (latter). Vel, det er – åh! Jeg liker ikke
tidligere liv greier, men det er det i dette tilfellet, og det blir med
overlegg hold tilbake, og det er en masse; “Jeg skal prøve å være snill jente.
Jeg skal prøve å oppføre meg. Jeg skal prøve å …» Og det fungerer ikke. Det
fungerer ikke. Og du blåser ting i stykker, og så er det liksom; «Å, jeg må
være alene, for jeg ødelegger alt, og jeg roter det til for alle.» Og da er det
å stoppe opp en liten stund, ok? Bare slipp heksa ut. La henne bli fri. Så enkelt
er det. Ok.
Poenget mitt er at det er en
masse av disse interne kampene, og når jeg hører noen av dere si; «Jeg er ikke
bekymret for noen ting», eller «nei, jeg har et lykkelig liv», arrrrgggh! Sier
dere det? Sier dere det? Jeg mener, hvem tror dere jeg er, Kuthumi? Velte det
over på meg? Ha, ha! (Litt latter.) Beklager. Slipp det ut, ok? Og det er … jeg
spør om hva du slåss med, og a) du vet ikke –vel, det gjør du, men du vil ikke
innrømme det – og b) du kommer ikke til å vinne. Du kommer ikke til å vinne den
kampen. Heksa kommer til å vinne. Hun har mer makt, for hun vet hvordan hun
skal bruke disse tingene. Du holder tilbake. Du prøver å stenge det inne, og
hun kommer til å vinne hver gang. Ok? Slipp heksa ut.
Greit, vi går virkelig noen
løyper her. Så jeg vil stille dette spørsmålet. Jeg vil fortsette til det siste
spørsmålet, jeg har stilt det før, og jeg spør igjen. Mikrofon til en eller
annen. Åh! Du vil sitte under spørsmålet mitt. Hvorfor vil du bli værende?
LARRY: Bli værende hvor? (Litt
latter) Jeg …
ADAMUS: Hvorfor vil du bli
værende?
LARRY: Å, på planeten. Å, det
spør jeg om hele tiden.
ADAMUS: Det vet jeg, og du er
ikke den eneste, Larry.
LARRY: Åh.
ADAMUS: Det er du ikke. Så
hvorfor blir du værende?
LARRY: Ummm (nøler).
Opplysthet. (Adamus lager en lyd) Nei?
ADAMUS: Ok.
LARRY: Greit.
ADAMUS: Hvorfor vil du bli
værende? Vil du at jeg skal være brutalt ærlig?
LARRY: Javisst.
ADAMUS: Ok. Og dette gjelder
mange …
LARRY: Hvorfor ikke? Du gjorde
det der borte. Kom igjen!
ADAMUS: Javisst, javisst. Jeg
sa det var en helt-Adamus dag, helt-Adamus stjernespekket dag.
LARRY: Å ja, det handler om
deg. Kom igjen.
ADAMUS: Fordi du er redd for å
dra.
LARRY: Å, greit.
ADAMUS: Og når det gjelder
resten av dere som føler dette spørsmålet, så er det fordi dere er redde for å
dra, hvis ikke ville dere dra.
LARRY: Javel.
ADAMUS: Men du er redd, og du
vet; «Hva skjer?» og «har jeg feilet?» og «er dette virkelig? Hva er det
egentlig på den andre siden?» og «er det noe som helst der?» Hvis ikke hadde
mange av dere dratt nå. Men dere er redde for å dra, så dere henger med, og det
er liksom; «ok, vi går på de månedlige møtene, og vi sier at vi er
spirituelle.» Og det holder på en måte alt tilbake, vet du. Det er faktisk
ingen vanære i å dra, og jeg henvender meg ikke bare til deg Larry. Men Larry
og mange andre, dere venter og ser. «Vel, kanskje det forandrer seg i morgen.»
Sannsynligvis ikke. Vi har snakket om det før. Det er som været, det blir det
samme. «Kanskje får jeg hellet med meg.» Hør, hvis ikke hellet har funnet fram
til huset ditt til nå, kommer det aldri. (Adamus ler.) Så det er på en måte en
slags apatisk utsettelse som skjer, og «Å, jeg vil ikke være her, men jeg er
redd for å dra», og «vi bare venter og ser hva som skjer.» Og så må jeg komme
inn og klapse til dere noen ganger og banke dere opp og – dytt!! – velte dere over og alt dette. Jeg gjør det igjen – dytt! – for kamera (latter). Et bilde er
verdt tusen minner.
LARRY: Ja.
ADAMUS: Men, du vet – du kan
gi mikrofonen til Linda, for nå snakker jeg til alle. Se på det fra mitt
synspunkt litt. Lat som om du er en Oppsteget Mester. Du har denne dynamikken –
«Å, jeg vet ikke om jeg vil bli værende. Og, å, det er tøft. Og …» Greit,
greit. Men dere drar ikke heller. Det er faktisk på en måte avskyelig. Jeg
mener, det er virkelig avskyelig. Det kler dere ikke så godt, og det tar seg
ikke ut i Klubben for Oppstegne Mestre. Dere vet, der kommer; «Hallo, Hvor
mange vil dra?» Tre, kanskje fire. Det er det hele. (Latter.) Det er det hele.
Men jeg jobber med dem.» Og det er en hel gjeng som på en måte er midt imellom.
Midt imellom er et fryktelig
sted å være, slik som med Kathleen. Midt imellom er et fryktelig, fryktelig
sted å være, for dere er ikke verken her eller der. Dere er ikke i Nuet. Dere
er ikke noe sted. Dere er bare midt imellom. Hvordan ville dere likt å ha det
på gravsteinen? «Husker ikke hvem det var. Husker ikke navnet på gravsteinen
eller året, men de var midt imellom.» «Hvem var det?» «Jeg vet ikke. De var
bare midt i mellom.»
Det er et fryktelig sted å
være. Så det er på en måte avskyelig når dere sier; «Å, jeg vet ikke om jeg vil
være her.» Og på den andre siden; «Vel, jeg venter og ser hva som skjer i
morgen.» Vi kommer ikke noe sted med dette. Det gjør vi ikke. Og det er Adam’s
sår … ahem … Adamus (han ler). Det var morsomt. Jeg skal fortelle det til
vennene mine. Adamus’ sår – “Hva skal jeg gjøre?” Vi har alle disse
Shaumbra’ene som er samlet, og det er som om; “Å, jeg vil ikke være her, men
jeg vil ikke dra.” Hva? Det er avskyelig. Bare gjør et valg for enten det ene
eller det andre. Enten er dere her, eller så er dere ikke det. Det er det hele.
Forplikt dere til å være her, eller kom dere til helvete ut. Vær så snill. Dere
bekymrer dere faktisk for å dø, dere har gjort det tusen ganger eller mer. Det
er veldig lett. Det er virkelig det. “Åh! Men det er så emosjonelt, og jeg må
ta piller, eller du vet, kjøre bilen min utfor en skrent” (litt latter). Det er
som, jada, men det er egentlig enkelt.
Så på den ene eller andre
måten, men bare sett i gang med det. Lev eller dø. I dag er det Adamus’ dag. (Adamus
humrer.) Det er ingen medfølelse, er det vel? Men du ler.
TAD: Jeg ler.
ADAMUS: Ja. Jada. Greit. Så la
oss nå komme til poenget. La oss trekke pusten dypt.
Jeg har rørt i gryta ved å
bruke en mikrofon. Jeg har virkelig rørt rundt. Og «hva handler alt dette om?
Vil han komme til poenget? Vil han komme til poenget?» Ja, det vil jeg. Poenget
er … jeg er ferdig (til Tad). Mange takk, og du får tjue dollar fra skattekista
her borte. Leslie har penger. Å, betal henne for dagen. Betal for alt, ok?
Gå utover det menneskelige
Poenget er, er det noe poeng?
Ja. Det er et poeng. Poenget er faktisk ganske enkelt.
Poenget er tofoldig. Det er
mange fokuser som alle pågår samtidig, men dere er så innelåst i bare det
menneskelige at dere ikke ser de andre. Ok? Det andre poenget er – og dette er
ikke nytt – dere prøver å gjøre livet eller opplystheten fra inne i det
menneskelige sinnet og oppfattelsen, og det vil ikke fungere. Prøver å gjøre
oppvåkning, spiritualitet, opplysthet, realisering, hva dere nå enn vil kalle
det, og dere prøver å gjøre det fra den menneskelige oppfattelsen. Det vil ikke
fungere i det hele tatt. Dere kommer til å bli frustrerte, sinte, trette, syke,
og så dør dere, og dere dør frustrerte, sinte, syke og trette og blakke, og har
prøvd veldig på å få alt dette til å fungere ut fra det menneskelige.
Jeg har sagt det før, men jeg
måtte bruke denne dagen til å si det igjen. Stopp det, broder John. Slutt å
prøve å gjøre det ut fra broder John. Det vil ikke fungere. Og dere gjør alle
dette, og dere ender alle opp på elendighetsveien, som er en blindvei, og det
er ingen som kan få dere ut. Slutt å gjøre det fra sinnet og tro og
menneskelighet. Det vil ikke fungere.
Det var ganske enkelt.
Spørsmålet kommer til å være; «Vel, hvordan gjør jeg det da? Hva gjør jeg
Adamus? Hvis jeg ikke skal gjøre det fra det menneskelige sinnet, fra hvor er
det meningen jeg skal gjøre det?» Jeg går tilbake til en veldig viktig
uttalelse. Som jeg sa, måtte vi stoppe alt og ta for oss et gammelt tema igjen.
Du har ikke ansvaret for opplystheten
din, greit? Og jeg sa det – jeg har sagt det i et og et halvt år nå – men
dere ender opp med å gå tilbake dit og prøve å gjøre det. Hvorfor? Hvorfor? Det
lurer jeg på. Er du besatt av det? (Noen sier “ja”.) Ja. Takk. Alle rekker opp
handa, “Jepp!”
SART: Ganske mye! (Adamus
humrer.)
ADAMUS: Og kom tilbake.
Hvordan fungerer det for dere? “Ikke så bra”. Hvorfor fortsetter du med det?
“Jeg vet ikke om noe bedre.” Jo, det gjør dere. Dialoger med Selvet, jeg skal
skrive boka mi. Så, men dere fortsetter å prøve. Hva handler det om? Hvorfor
fortsetter dere å gå tilbake til noe som ikke har fungert før, og som ikke
kommer til å fungere igjen – mennesket som prøver å gjøre opplysthet? Jeg vet
hvorfor – noen sa det her borte – kontroll. Jada, Pete. Kontroll. “Jeg må være
en mann”, eller “Det er det eneste jeg har, jeg vet ikke om noe bedre.” Slutt
med det. Slutt med det.
Du, som mennesket i Nuet,
sitter på samme sted som det opplyste vesenet i Nuet, eller heksa i Nuet, du,
som menneske, har ikke ansvaret. Du blir bare bedt om å gjøre to enkle ting.
Den ene har du allerede gjort – velge. Du har allerede gjort det, hvis ikke
hadde du ikke vært her. Hvis ikke hadde du ikke latt deg selv gå gjennom slik
pinefull, emosjonell og noen ganger fysisk smerte. Du har allerede gjort
valget.
Nummer to, bare vær bevisst.
Bare vær bevisst. Det er det hele. Jeg Er tar seg av alt annet. Ikke gud – vi
har kvittet oss med gud – ikke engleråd eller noe annet, men Jeg Er. Jeg Er
gjør alt. Alt. Du er kanskje ikke i
stand til å oppfatte det, for du har en forventning som kommer fra et
begrenset, menneskelig perspektiv. Du forstår det kanskje ikke, men Jeg Er gjør
alt. Det er bare for deg å være bevisst og tillate.
Tillate
Så vi går helt tilbake, og det
er ikke nytt. Det er å tillate. Men, dere vet, det skjer noe morsomt med
tillatelse på veien til opplysthet, og det er at mennesket kaprer det.
Mennesket sa: «Greit, vi må overta tillatelse, og nå tror dere at tillate er å
tillate andre folk å stjele energien deres. Det er ikke å tillate, det er dumhet.
Dere tror at tillate er å bare bli værende i det gamle. Det er ikke tillate,
det er bare å være sta.
Tillate betyr å fullstendig
åpne deg for deg selv, uansett. Uansett hva som foregår. Dere har tatt
tillatelse, noen av dere, og brukt tillatelse til å finne parkeringsplasser ved
kjøpesentrene. Skam dere! (Litt latter.) Jeg tillater meg – woo, woo, woo! – å
skape en parkeringsplass.” Det er ikke å tillate. Det er psykisk drittprat. Og
vet dere hva? Et vesen som virkelig er i tillatelse, ikke kraft-lek med-Adamus-ord
tillatelse, noen som virkelig er i tillatelse, tenker aldri på
parkeringsplasser. De behøver de ikke. Det bare er der. De behøver ikke å
bekymre seg, “kommer jeg til å få den beste plassen?” Parker på andre siden av parkeringsplassen
og du må kanskje gå, men slutt å bruke det som et kraft-verktøy. Det er det
overhodet ikke. Det er det motsatte.
Noen av dere har kapret
tillate, og sier; «Jeg tillater overflod, tillater overflod.» Hvordan høres det
egentlig ut? «Jeg tillater overflod, jeg tillater overflod.» (Noen sier “som om
en ikke har noen”.) Akkurat. Personene som virkelig tillater behøver aldri å
tenke på overflod. De behøver ikke å gjøre det som et mantra, dette ordet
«tillate». De har tillat, og de behøver ikke å jobbe med det. De må minne seg
selv om det av og til; «Hallo, lys litt opp,» og når en tenker på det, husker
en; «Å, det er riktig. Jeg går tilbake til bare dette menneskelige neket,
forstoppede, mentale selvet. Bare – dytt!
– selv. Boom! Over. Over. Trekk nå pusten dypt, og tillat. Så vi skal bruke
tolv minutter på å gjøre litt tillatelse. Jeg vet. Det er ikke nytt, men det er
viktig akkurat nå. Så la oss dempe lysene. La oss sette på litt musikk, og la
oss virkelig tillate – vidåpen, modig tillatelse.
Merabh for tillatelse
(Musikken begynner.)
Dere vet, jeg kan bare ikke si
det ofte nok mine kjære venner. Jeg kan ikke si det ofte nok. Denne menneskelig
sinn-kropp sammensetningen/identiteten, kommer ikke til å gjøre opplystheten.
Du går langs en veldig tøff blindvei hvis du tror det.
Det er naturlig, ja. Det er
naturlig å fra tid til annen reversere tilbake, og det er da jeg kommer og
påminner dere. Men dette menneskelige aspektet ditt vil ikke gjøre dette. Det
vet ikke hvordan det skal gjøre det. Det har ikke ekspansiviteten til å gjøre
det. Og det burde heller ikke holdes ansvarlig.
Herregud! Da jeg bare var en vanlig
dødelig, visste jeg ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg klarte ikke å finne
ut av det. Det handlet ikke om å være flink eller gjøre ting riktig, noe jeg
trodde en stund, og gikk langs den rette og smale veien. Det fungerer ikke. Og
likevel prøver mange av dere veldig hardt. Av og til gjør det meg vondt å se at
dere anstrenger dere inn i opplysthet. Så la oss slutte med det.
Jeg vil at dere denne neste
måneden skal merke dere – det er på en måte en morsom hjemmelekse – jeg vil at
dere enten skal dra et sted fysisk der det er spirituelle mennesker eller
religiøse mennesker, eller, hvis dere ikke bor et sted som tillater dere det,
bare gå til spirituelle eller religiøse websider på internett, og jeg vil dere
skal se hvor mye anstrengelser det ligger i disse praksisene. Ikke bedøm noe,
men jeg vil dere skal se hvor hardt de jobber med det, og hvordan ledelsen får
medlemmene sine, følgerne sine til å også jobbe med det.
Og så vil jeg dere skal se på
dere selv, hvor hardt dere gjør det for dere selv. Det er ikke ditt ansvar. Det
er på en måte merkelig, men det er det ikke. Du blir bare bedt om å gjøre et
valg, og så bare være bevisst. Jeg mener, bare være bevisst på de forandringene
som foregår. Vær bevisst på skiftene som skjer inne i deg. Men slutt å prøve å
finne ut av det. Dette kalles å tillate. Det er ikke mennesket som har ansvar
for å åpne opp for de andre aspektene eller de andre virkelighetene til Selvet.
Det er det ikke. Det er ikke din jobb å prøve å finne ut av opplysthet. Det er
det ikke. Du blir bare bedt om å tillate. Tillate deg, Jeg Er.
Dette som kalles Kharisma er
der. Det er dette indre lyset, utstrålingen. I denne utstrålingen er det ting
som viten og medfølelse. Der er ting som realisering og integrasjon. Og dette
lyset av Kharisma skinner alltid, er der alltid. Du blir bare bedt om å tillate
det. Du behøver ikke å skape Kharismaen. Vel, la meg si det på en annen måte. Det
har du allerede gjort. Du behøver ikke å oppnå en eller annen høy
spiritualitet, et luftig, oversanselig selv. Det kan du ikke. Det kan du ikke,
men det er der allerede. Det er der allerede. Du blir bare bedt om å tillate
det. Det er det hele. Du blir bare bedt om å ta imot det, være åpen for det.
Men du vet, du kan ikke gjøre
det hvis du tror at det er du som må finne ut av alt dette. Det kan du
simpelthen ikke. Når du tar den byrden på det menneskelige selvet ditt, blir du
veldig besatt og opptatt, veldig distrahert, at det som er der ikke blir sett,
at denne Kharismaen, dette lyset ikke en gang blir lagt merke til fordi du har
det så travelt. Det menneskelige selvet har det veldig travelt med å finne ut
av opplysthet. En kan på en måte si at det var «Kjære John» måneden for mange
av dere, et dypt nivå av frustrasjon og mangel på håp. Jeg kan fortelle dere,
og jeg kan fortelle John dette veldig enkle; slutt å prøve å gjøre opplystheten
din.
Det er mennesket, den
menneskelige oppfattelsen og de menneskelige begrensningene som prøver å finne
ut av alt, og du brenner simpelthen deg selv opp. Hva kan du gjøre? Hva kan du
gjøre som menneske? Tillate. Ikke Jesus, ikke gud, ikke Buddha, ikke noe annet.
Tillat Selvet ditt. Så trekk pusten godt og dypt på det.
Det er mange, mange, mange
fasetter og uttrykk av deg selv som er her akkurat nå, som går langt utover noe
som, vel, som det menneskelige sinnet på noen måte kan forestille seg. Så det
gjør du ikke. Du prøver ikke på det. Du simpelthen tillater. Det er ting som
kalles opplysthet og det guddommelige som mennesket på ingen måte kan produsere
eller tvinge eller kommandere. Men du kan tillate. Noen ganger betyr tillatelse
at livet får forskjellige svinger og vendinger i forhold til det mennesket
forventet. Men dette mennesket som prøver veldig hardt å bli opplyst, har en
forventning om hva som er det neste som kommer.
Det neste som kommer er
egentlig del av Gude-algoritmen din, din spirituelle algoritme, men det er
kanskje ikke i samsvar med, det kan være i konflikt med det en kan kalle den
menneskelige algoritmen din. Mennesket blir bare bedt om å tillate dette. Mennesket
har kanskje trodd at han eller hun skulle bli en slags stor og strålende
spirituelle lærer i dette livet, og det er ikke en gang i nærheten av det. Men
det var en veldig menneskelig forventning. Nå, kjære menneske, blir du bare
bedt om å tillate. Det er som å ta imot Selvet ditt, men ikke et Selv som er
begrenset av deg, av mennesket. Du blir bedt om å ta imot alt det du er, men
det kan være i motsetning til det mennesket forventet. Kan du tillate det? Kan
du tillate at det kanskje er mye mer enn bare det å slipe av kantene i det
menneskelige livet for å gjøre det litt mer bekvemt, og at andre ting skjer
akkurat nå som gjør mennesket litt ukomfortabelt?
Jeg går tilbake til den veldig
grunnleggende anologien om sommerfuglen og kålormen. Det er veldig sant at
kålormen så opp på himmelen og så den vakre sommerfuglen og sa: «En dag vil jeg
gjerne bli slik.» Kålormen hadde som kålorm ikke evnen til å gjøre det.
Kålormen prøvde og prøvde og prøvde å være sommerfugl – prøvde å lime vinger på
ryggen, prøvde å kutte av noen av beina sine – men den ble likevel ikke
sommerfugl. Den ble veldig, veldig frustrert og tenkte; «Å, denne
sommerfugl-drømmen er dum.»
Det er på en måte det samme
som skjer med veldig mange. Dere prøver å sette guddommelige englevinger på
ryggen, på den menneskelige ryggen, og det fungerer bare ikke. Det var ikke før
kålormen sluttet å prøve, sluttet å anstrenge seg så mye, og simpelthen tillot
den sommerfuglen som allerede var der – simpelthen tillot det – at den forsto
at den faktisk var begge deler. Den var begge deler samtidig. Den var kålorm og
den var sommerfugl.
Det er den delen som alltid
blir utelatt fra historien, for den gikk ikke fra det å bare være kålorm til å
bli sommerfugl. Den var faktisk begge deler. Det er akkurat dette som skjer med
deg. Du går ikke fra å være menneskelig til å være guddommelig. Du blir begge
dele og mye mer. Slutt å prøve så hardt ut fra det menneskelige perspektivet.
Det er på en måte den enkle billetten
din her i dag, som sier at du ikke behøver å jobbe så hardt med det lenger.
Bare tillat. Tillat hva? Vel, det er å tillate Jeg Er. Men tillate betyr også å
gi slip på forventningene om hva som er det neste som skjer og hvordan det
skjer. Du bare tillater det. Det er noe av det enkleste å gjøre. Men som jeg
tidligere sa da jeg snakket om motsigelser, kan det være noe av det hardeste og
mest utfordrende. Å bare tillate kan være det enkleste og det kan være noe av
det mest utfordrende.
(Pause.)
Rundt 83 prosent av dere
kommer til å dra herfra og kanskje føle seg litt bedre en stund, og så går dere
tilbake i morgen og våkner opp om morgenen og begynner igjen å prøve å gjøre
opplysthet, slik kålormen prøver å lime sommerfuglvinger på ryggen sin, og det
vil ikke fungere. Dere kommer til å bli frustrerte og deprimerte og slite dere
ut. Dere kommer til å miste håpet. Men så er det noe som går av inne i dere,
som en klokke som ringer, kanskje en sirene, og som sier; «Stopp opp en liten
stund. Jeg behøver ikke å gjøre dette. Mennesket behøver ikke å gjøre dette.
Alt jeg behøver å gjøre er å tillate.» Så trekker du pusten godt og dypt, og
bare fortsetter med livet ditt, hvordan du enn vil det skal være. Så … fint.
Jeg er glad vi kom til noe i dag. Glad vi kom til noe.
La oss trekke pusten godt og
dypt i dag, og ahh! Det burde kanskje være forfriskende at det ikke er ditt
ansvar, virkelig forfriskende. Jeg mener, ikke det begrensende deg. Det skjer
akkurat nå. Ting beveger seg. Ting forandrer seg. Det burde være virkelig forfriskende
at alt du behøver å gjøre er å tillate.
Så la oss trekke pusten godt
og dypt på det, og la oss virkelig føle inn i den avsluttende uttalelsen at …
ADAMUS OG PUBLIKUM: … Alt er
vel I hele skapelsen.
ADAMUS: Mwuahh! Takk. Takk.
Takk.
(Applaus.)
VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for
deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne
skapelser.
***
----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord
Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------
Tobias fra Crimson-rådet
blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden,
Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i
Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's
engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har
vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt
siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg
forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.
Crimson Circle er et
verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til
å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som
tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise
gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir
kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.
Samlingene i Crimson Circle
er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe
medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine
midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med
Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går
stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det
indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept,
forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket
som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer
til deg, vil du vite hva du skal gjøre.
Hvis du leser dette og føler
en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer
og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg
i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie
rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.
Denne teksten kan fritt
distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med
informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes
skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.
© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403.
Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske
internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.