CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Serien om
Kharisma
SHOUD 10:
“Kharisma 10” – av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe
Presentert
i Crimson Circle
4 juli 2015
www.crimsoncircle.com
Oversettelse:
Gunn Remø Korrektur: Evy Finjord Heggelund
Jeg
Er den Jeg Er, Adamus av St. Germain. Kjære Linda av Eesa sa «hvem er det som
kommer inn i dag?» Hvem kommer inn? Er det Adamus – rett på sak? Er det St.
Germain – vennlig, dyp, kjærlig? Hvem er det? Vel, det er et interessant
spørsmål i dag, for svaret er alltid det samme. Det er du. Det er du som kommer
inn. Dette er din tid. Dette er vår samling. Musikken spiller – vakker,
vakker musikk* til en forandring – det spilles vakker musikk i dag, og du
kommer inn, distrahert av noen bilder, litt musikk. Det er da du faller til ro
og tillater deg.
*Refererer
til Book of love som ble spilt like før kanaliseringen.
Trygt rom. Vakre omgivelser
omgitt av andre kjærlige vesener. Dere kommer inn og sier; «La oss gjøre det.
La oss bevege oss til dette neste nivået. La oss kvitte oss med ting det var
behov for å kvitte seg med for lenge siden. La oss late som om vi lytter til
noe, men la oss i grunnen bare tillate det. Etter et par måneder da vi ikke har
vært sammen, la oss tillate …» Å, den sprø verdenen utenfor, alt bråket og
uroen, vil det noensinne bli bedre? Nei, La oss bare tillate i disse 90
minuttene eller mer, som vi tilbringer sammen. Så det er deg.
Jeg kommer inn med mange
forskjellige ansikter eller handlinger, handlinger fra min bevissthet. I dag er
det en vakker kombinasjon av Adamus og St. Germain, men mest dere. Så etter
hvert som vi går gjennom dagen, finn ut når det er Adamus, når det er St.
Germain. Hm, jeg skal gi dere et lite hint. Adamus er her kanskje ikke i det
mest passende øyeblikket.
Adamus, Adam-energien. Ikke
Adamus som mannen, men Adam Kadmon energien, malen for menneskene på Jorda. Det
har ingenting å gjøre med det maskuline eller feminine, men det er Adam. Det er
Adam-oss, Adamus, Adam, alle vi, alle dere som har tatt på dere menneskelig
form, lagt ut på denne reisen. Ah! For en fantastisk reise det er.
Frihet
Og her er vi 4 juli 2015. Det
er en slik ære. 4 juli er spesiell for meg. Det er faktisk 2 juli, men la oss ikke
rote med historiske detaljer. Men 4 juli er alltid spesiell. Hvorfor det? Fordi
jeg bidro til å skape dette strålende landet. Og selv om du ikke er fra USA, så
er ikke dette noen patriotisk deklarering. Jeg tror ikke så mye på patriotiske
deklareringer. Det dette var, var et nytt potensial, et potensial for frihet og
suverenitet. Dette hadde ingenting å gjøre med – det omfattet ikke –
regjeringer, men din frihet og
suverenitet. Og dere har kommet hit fra hele verden – forfedrene deres – fra
hele Europa, Sør-Amerika, Asia, fra overalt i verden, for å være her og tillate
noe som kalles frihet.
Har de fungert? Ja, i stor
grad. Verden er så avgjort annerledes enn den var i 1776. Lysår foran når det
gjelder respekt og likeverd, og dere ser det mer og mer overalt i verden hver
eneste dag, Akkurat nå er det smittsomt, alt dette med frihet.
Som dere vet, fra den gangen
jeg kom inn etter at kjære, kjære Tobias dro, har jeg sagt at det handler om
frihet. Og det er det som foregår i verden. Hvis dere vil vite hvorfor
energiene gjør det de gjør, så handler alt om frihet.
Noen folk er klar for det,
mange er det ikke. Noen folk elsker verden og konseptet, men de er ikke klare
til å ta det inn i livene sine. Frihet innebærer utrolig ansvar. Det er frihet
fra alt, noe vi skal komme inn på i dag. Det handler ikke bare om frihet fra
skatter. Det handler ikke bare om frihet fra religioner eller politikk, det
handler om din frihet – fra deg selv,
sammen med deg selv.
De som snakker om frihet for
myndighetene burde stoppe litt opp og se litt på det – er de frie inne i seg
selv? Det har ingenting å gjøre med konspirasjoner, forretningsvirksomhet,
regjeringer, religioner eller noe annet, for en kan til og med være fri i den
aller største tetthet av disse andre faktorene. Du kan være i fengsel og være
fullstendig fri. Faktisk så er det en fantastisk opplevelse å være i fengsel og
måtte finne sin frihet. En utrolig opplevelse. Livet blir aldri det samme
igjen.
Jeg var viktig i arbeidet til
de som var i Europa, særlig de dere kjenner som Freemasons, når det gjaldt å
skape dette stedet for frihet. Det var faktisk ikke det eneste stedet. Det var
flere steder, særlig Australia, og andre land i verden. Jeg vil ikke gå inn på
lista, for da begynner dere å sammenligne, men dette var et av stedene. Det
hadde de passende energiene. Det hadde de passende intensjonene, så det begynte
å bli til.
Tretten kolonier, 13
opprinnelige kolonier, og selvfølgelig, tallet 13 er overhodet ikke dårlig. Det
er faktisk et veldig, veldig hellig tall. Men det har fått dårlig rykte. Fredag
den 13., som mange av dere kjenner til. Hvor kom fredag den 13. fra? Hvorfor
trettende? Vel, det hadde å gjøre med tempelridderne som myndigheten og kirkene
kalte til forskjellige steder i Europa på fredag den 13. for lenge, lenge
siden, de innkalte dem til et møte, til en stor samling og feiring, og den
dagen ble de henrettet. Så siden det har fredag den 13 hatt dette ryktet, denne
energien rundt seg. De fleste forstår det ikke. De bare hører «fredag den 13.»
De er overtroiske. Tretten er et vakkert tall, det var tretten kolonier som
grunnla USA.
Og Uavhengighetserklæringen,
som den faktisk ikke ble kalt på den tiden den ble skrevet og signert –
Uavhengighetserklæringen ble faktisk stemt over av den Kontinentale Kongressen
på den tiden, det var avstemning 2. juli – ikke 4. juli. Men 4. juli var en
litt bedre numerologi, og den ble endelig ratifisert, det siste utkastet. Men
det er visse ting i den, og igjen, jeg var på en måte legemliggjort der, jobbet
på en måte med grunnleggerne, og Freemasons og jeg hadde en veldig stor
påvirkning når det gjaldt å utvikle dette.
Og en av de mest vanlig frasene
i bevisstheten akkurat nå var: «Alle menn er skapt like.» Det var faktisk ikke
de opprinnelige ordene. De ordene vi ville ha ble senere forandret. De vi ville
ha var «Alle vesener er skapt like.» Men dere forstår, grunnleggerne var alle
menn, så det sto: «Alle menn er skapt like». Den opprinnelige versjonen jeg
hadde skrevet var faktisk: «Alle vesener er skapt like, men noen har bare mer
karma enn andre.» (Latter) Det ble selvfølgelig utelatt.
Det er veldig sant. Alle
sjelevesener er like. Like når det gjelder muligheter, like når det gjelder
potensialer, like når det gjelder frihet. Men mange bærer med seg en masse
karma. Karma fra tidligere liv, karma fra forfedrene, karma fra samfunnet.
Mange av dem bærer på det, og derfor gir de ikke seg selv den sanne friheten
som de så visst fortjener.
Samtalen om karma skriver seg
helt tilbake til Tobias’ tid, da han sa at det bare var en tro. Det er ikke
reelt. Det er ikke der ute i kosmos. Det er ingen som holder regnskap med det.
Det finnes egentlig ingen Akashiske arkiver over alt dette. En er fri fra karma
i det øyeblikk en gir slipp på den. En kan ha verdens verste rulleblad, en kan
ha liv etter liv med stygge gjerninger, og i det øyeblikk en sier: «jeg
forløser denne byrden av karma. Jeg forløser den, skyldfri.» Det er vanskelig
når en har dårlige følelser for seg selv, når en har såret andre mennesker, når
en har såret seg selv. Det føles nesten uansvarlig. Men det er faktisk det mest
ansvarlige en kan gjøre, for i det øyeblikk en gir slipp på karma, i det
øyeblikk en gir slipp på oppfatningen av fortiden, forandres fremtidens
potensialer. Som Tobias sa: fremtiden er den helbredede fortiden, forløst.
Så da grunnleggerne skrev det
opprinnelige dokumentet, la de inn en setning om at «Alle vesener har retten
til å søke et liv i frihet og lykke.» Det var faktisk den opprinnelige
versjonen, og så ble det selvfølgelig forandret, den opprinnelige versjonen er
«Alle vesener har en ikke-utenomjordisk rett …» (litt latter), for dere
forstår, utenomjordiske burde ikke blande seg inn i det menneskelige. Hva vet
de om den menneskelige reisen? «Alle mennesker har en ikke-utenomjordisk rett
til liv, frihet og søken etter opplysthet.»
Søken etter opplysthet. Det var faktisk Benjamin Franklin som sa: «Jeg liker
ikke så godt det ordet. Opplysthet, hva betyr det? Hvordan vil folk oppfatte
dette?» Og han ville selvfølgelig forandre det til ‘lykke’. Og jeg sa; «Ben …»
(latter) Det gjorde jeg. Jeg sa det virkelig. Jeg sa; «Ben, hva er lykke?» Og
Ben smilte bredt.
Vel, Ben var litt av en
livsnyter. Han elsket mat, drikke, damer, alt som kunne kile hans store, gamle
nytelsessenter. Og han smilte bredt. «Lykke», sa han. «Alle vil vite hva det
betyr.» Så det ble forandret. Etterpå sa jeg; «Ben, bare dra og fly litt med
dragen din.» (Latter) Jeg liker ikke den forandringen som ble lagt inn der. Men
det er som det er – «Liv, frihet og søken etter lykke.» Og hvis dere tror på
historiene mine, elsker jeg dere. (Mer latter) Men det meste er sant. Jeg var
virkelig der. Masons, Freemasons, hadde en utrolig stor påvirkning på
grunnleggelsen av dette landet. Det handler om frihet. Frihet. Jeg skal komme
tilbake til det ut fra det vi snakket om for mange år siden og som gjorde
veldig mange folk sinte. Er du klar for det? For din egen frihet fra hvordan du
oppfatter deg selv, fra selvoppfattelsens begrensninger? Frihet har ingenting å
gjøre med verden utenfor. Frihet er noe veldig personlig inne i deg selv.
Frihet til å være deg. Frihet fra skylden eller skammen eller fra fortidens
byrder. Når du kommer det over det, er det ingen regjering, ingen religion,
ingen naboer eller noen som helst som kan fortelle deg hvordan du skal leve. Du
går simpelthen ut av den algoritmen. Jeg skal snakke om det senere. Så her er
vi 4. juli 2015. Her er vi – her er du –
i realisering – ikke i søken, men realisering – av livet ditt, hvordan du vil
skape det, frihet og opplysthet.
La oss trekke pusten godt og
dypt på det. Fantastiske energier flyter inn akkurat nå. Hm. Greit, la oss
begynne. Hm. (Adamus plystrer, så nynner han) Hm, mm, mm, mm.
Hvorfor ventet du?
Så i den siste Shouden vår
spurte jeg: Hva er det som holder deg tilbake? Hvorfor ventet du? Hvorfor
ventet du på opplystheten? Hva var det? Og jeg sa at når du skjønner det, bare
noen få ord, når du skjønner det, vil du tillate det. Så hva følte du? Husket
du det i det hele tatt da du dro herfra? Nei, sannsynligvis ikke.
Vel, la oss ta en veldig rask
runde med mikrofonen. Hvorfor ventet du? Og jeg kan fortelle deg noe her og nå.
Linda gir mikrofonene til en eller annen, og uansett hvem som får den, kommer
de til å flippe ut. Stopp opp litt. Ikke tenk på det. Bare si det som kommer ut
gjennom munnen, så lenge det ikke blir for langt. Bare si det, for du vet det
allerede. Dere begynner å tenke på det, og så begynner dere å gi meg
makyo-svar, og så blir energien helt forvrengt. Bare si det. Hvorfor ventet du?
Linda, vi tar bare fire. Hvorfor ventet du David?
DAVID: Vel, jeg likte faktisk
det Geoff sa tidligere – avhengighet til livet.
ADAMUS: Ja. Fint.
DAVID: Jeg mener, det
resonerer med meg.
ADAMUS: Ja.
DAVID: Og så er det den andre
delen, det er et «og», og det er at jeg ikke bare ville bli opplyst og så dra,
men faktisk virkelig, virkelig, virkelig nyte livet for første gang.
ADAMUS: Fint. Utmerket svar.
Utmerket. Neste. Hvorfor ventet du? Linda med mikrofonen. Hvorfor ventet du?
SUE: Den grunnen som kom til
meg var at jeg ville være her i denne spesielle tiden.
ADAMUS: Greit, og hva er det
med denne tiden?
SUE: Den er magisk.
ADAMUS: Fint. Ja.
SUE: Ja, for å forstå og for å
føle …
ADAMUS: Men du vet, det var
også magisk …
SUE: Nei.
ADAMUS: … i et annet liv, for
to eller tre liv siden. Ehh, det var ganske kult.
SUE: Å, ja.
ADAMUS: Joda, joda.
SUE: Ja.
ADAMUS: Magisk. Greit. Har du
magi i livet ditt?
SUE: Eh, nei. (De ler) Ikke
akkurat nå.
ADAMUS: Greit. Vi venter.
SUE: Ja.
ADAMUS: Wow. Du vet, jeg har
vært inne i fremtiden og sett på året 2077, det er en veldig magisk tid, og du
kan vente og komme tilbake da.
SUE: Nei.
ADAMUS: Nei. Du vil ha det nå.
SUE: Ja. La oss gjøre det nå.
ADAMUS: Hvordan vil du gjøre
det?
SUE: Overgi meg. Tillate.
ADAMUS: Overgi deg til hva?
SUE: Til meg selv.
ADAMUS: Fint. La oss kalle det
å tillate.
SUE: Tillate, ja.
ADAMUS: Overgivelse høres så
underdanig ut.
SUE: Right. Vel, a, folk …
ADAMUS: Slå meg! Slå meg! (De
ler)
SUE: Tillate.
ADAMUS: Tillate. Fint.
SUE: Og føle denne tillatelsen
inne i meg.
ADAMUS: Ok.
SUE: Ja.
ADAMUS: Takk.
SUE: gleden er på min side.
To til. Hvorfor ventet du? Ja.
Hvorfor ventet du?
ALI: Det som kom til meg var
at jeg ventet fordi jeg ikke stolte på meg selv.
ADAMUS: Ok. Stoler du på deg
selv nå?
ALI: Jeg stoler mer og mer på
meg selv.
ADAMUS: Det var ikke det jeg
spurte om.
ALI: Ja, det gjør jeg.
ADAMUS: For mer og mer kan
fortsette i evigheter.
ALI: Jeg stoler på meg selv.
ADAMUS: Fint. Det liker jeg.
Selv om jeg ikke tror på det, for tro er ganske tynn og falsk. Selv om du ikke
tror på det, så lev det ut. Bare – (han dasker til talerstolen) jeg liker
denne! Spill det ut!
ALI: Ok.
ADAMUS: Og vet du hva?
ALI: Da blir det.
ADAMUS: Som du vil se senere,
da er det slik. Det er … jeg skal snakke om algoritmer senere, og hvordan alt
dette skjer. Fint. Jeg liker det. En til. Jeg har ikke fått svaret enda, men vi har fått noen gode
svar. Svaret er forøvrig
Adamus-svaret. (Adamus humrer) Ja, hvorfor ventet du?
SART: Jeg ventet på iskremen.
(Latter)
ADAMUS: Du vet, jeg må
dessverre fortelle deg at kua er død.
SART: Sannsynligvis frykt.
ADAMUS: Frykt.
SART: Ja.
ADAMUS: Den er god.
SART: Frykt.
ADAMUS: Frykt for hva?
SART: Frykt for å forlate det
fysiske.
ADAMUS: Ja.
SART: Og …
ADAMUS: Vel, du har gjort det
mange ganger.
SART: Ja.
ADAMUS: du er i ferd med å
gjøre det – ikke med en gang, men senere. Senere. Frykt. Hva tror du skjer over
der?
SART: Jeg tror det er frykt
for å ikke ha gjort meg ferdig på denne siden.
ADAMUS: Ahh! Der ja – frykt
for å ikke ha gjort deg ferdig.
SART: Ja.
ADAMUS: Hva er det å gjøre
ferdig?
SART: Jeg har ikke peiling (de
ler).
ADAMUS: Ser du hvilke
problemer dette fører til? Du har faktisk helt rett, og er veldig åpen om det.
Ikke ferdig. Det er en av avhengighetene til livet som vi skal snakke om i
August. «Jeg er ikke ferdig». Ferdig med hva? «Jeg vet ikke». Men du er ikke
ferdig.
SART: Jepp.
ADAMUS: Tror du ikke at dette
bare vil fortsette for evig og alltid? Og det gjør det. Det er en avhengighet
til livet. Ja. Fint.
SART: Jepp.
ADAMUS: Takk.
Så jeg stilte spørsmålet;
hvorfor ventet du? Svaret mitt – hvis det var jeg som hadde mikrofonen, og det
har jeg, ville svaret mitt bli: «Det gjorde jeg ikke.» Det gjorde jeg ikke. Det
er på en måte litt lureri, men «det gjorde jeg ikke». Jeg lever og jeg
opplever. Jeg er et menneske som går gjennom utfordringer, men jeg går gjennom
en fantastisk oppvåkning som faktisk allerede har skjedd. Det er og, det er der allerede, men jeg har det
moro Adamus. Jeg har det veldig moro. Hvorfor? Fordi jeg forstår at det
allerede er der. Jeg er allerede opplyst. Og jeg forstår at jeg fremdeles kan
leke leken. Jeg kan fremdeles være avhengig av livet, jeg kan fremdeles ha det
moro. Jeg kan fremdeles … dere vet, det er veldig moro å lære. Og det å
blomstre, utfolde seg er veldig moro, så jeg gjør det også Adamus.
Så neste gang jeg stiller
spørsmålet: «hvorfor ventet du?» «Jeg gjorde ikke det. Jeg gjorde ikke det. Jeg
er opplyst, og jeg har det også moro
med å leke denne leken. Faen! Jeg skaper ting slik du gjør. Faen! Jeg har det
bare moro med ting jeg ikke tillot meg i de andre livene. I ettermiddag skal
jeg har et party. Det er fordi jeg kan
Adamus. Det er derfor.
(Liten pause)
En stillhet faller over
forsamlingen (litt latter). Jeg er ikke sikker på om det var en av disse vise,
«Å, ja», eller en av disse «Hva er det han snakker om?» Adamus humrer) «Kan du
vennligst bare åpne en øl og komme i gang med det!»
Tror du på gud?
Greit, neste spørsmål. Hold
deg klar Linda. Neste spørsmål. Og jeg vil for øvrig holde det enkelt i dag.
Jeg vet at dere har et party, så jeg vil bare komme meg videre med ting. Så vi
skal ikke gå så veldig dypt. Det blir ikke en av disse klassiske Shoudene, hvis
det er greit. Det er noen som bare er. Jeg mener, det bare, dere vet, det var
den tiden i måneden for å si det slik, og vi måtte bare gjøre det. Så neste
spørsmål er: tror du på gud?
Greit, vel, er dere klar over
at ca. 78 prosent av befolkningen på denne planeten tror på en form for gud?
Selvfølgelig i varierende grad, og selvfølgelig forskjellige guder, men ca. 78%
tror på dette enestående kraftvesenet utenfor seg selv. Da er det 22 prosent
igjen, og bare ca. 10 prosent er faktisk erklærte ateister, «det finnes ingen
gud.»
Dere vet, det spiller
selvfølgelig ingen rolle. En kan fornekte gud, men det morsomme ved ateister,
sanne ateister, er at de ikke en gang ville vurdere det. De kjenner ikke ordet.
Det er ikke i bevisstheten deres. Det er en virkelig ateist. Det er liksom:
«Hva sa du? Hva snakker du om?» De har ingen forståelse av gud. De såkalte
ateistene går hele tiden fram og tilbake i det mentale sinnet sitt når det
gjelder gud. For meg spiller det ingen rolle om de tror på det eller ei.
Faktisk så er ateister de enkleste å jobbe med. De har ikke så mange forutinntatte
forestillinger eller store håp eller ønsker. De lever, de dør. Når de dør, er de veldig morsomme å jobbe med.
«Halloooo! Du er død!» Og de liksom; «Nei, det er jeg ikke, jeg kan fremdeles
føle meg selv. Jeg er fremdeles bevisst.» Men du er død. Du har ingen kropp. Se her, la meg vise deg. Er du den
bilulykken der nede? Det er deg.» Haaah! Åhhh! Så det var en gud. Åhhh! Åhhhh!
Jeg skulle ha hørt på moren min.» (Latter)
Så begynner de selvfølgelig å
bekjenne, og det vil jeg ikke høre på. De tror det er tid for å bekjenne, og … nei,
nei, nei, nei. Det er liksom «Du vet, du er død. Du har bare ingen kropp
lenger, og du kan fremdeles være ateist. Du kan fremdeles være ateist. Det er
helt greit. Vi skal komme til det senere. Det er faktisk ganske moro.
Og så er det en prosent av
befolkningen som bare ikke forstår det. Jeg mener, gud, hva som helst. De
forstår det bare ikke. De vil ikke forstå det. De er ikke ateister, de er
u-religiøse. De fatter det bare ikke. De vil ikke fatte det. Det blir for mye å
tenke på. En prøver å snakke med dem om etterlivet eller Ånden eller gud eller mirakler
eller slike ting. De er så fokuserte på de grunnleggende tingene i livet at de
ikke fatter det. Men 78 prosent av menneskene på denne planeten tror på et
eller annet overordnet vesen. Det er sannsynligvis det aller mest fremtredende
konseptet av alle i massebevisstheten på denne planeten. Så dere kan forestille
dere hvilken påvirkning dette har.
Så Linda, la oss løpe til
publikum med mikrofonen, jeg stiller spørsmålet: tror du på gud?
Ja, April, tror du på gud?
APRIL: Ikke den vanlige oppfatningen
av gud. Nei.
ADAMUS: Greit, bra. Og hva er
den oppfatningen?
APRIL: (nøler) Bevissthet tror
jeg. Det er en bevissthet, en kraft.
ADAMUS: Ber du?
APRIL: Nei.
ADAMUS: Nei. Det hadde vært
helt greit om du gjorde det. Tror du på et eller høyere vesen?
APRIL: Ikke høyere, nei.
ADAMUS: Lavere?
APRIL: Ikke laver heller (de
ler). Nei, jeg …
ADAMUS: Og du er vel klar over
– dere alle – jeg leker litt med dere for å få energien til å bevege seg. Joda,
greit. Ikke høyere, ikke lavere. Hva da?
APRIL: (nøler igjen) Jeg
prøver å komme meg ut av hodet.
ADAMUS: Det er vanskelig. Ja,
det er vanskelig.
APRIL: Ja!
ADAMUS: Ja, skikkelig
vanskelig. Det du gjør, er at du trekker pusten dypt, og så spytter jeg på deg.
(Hun gisper, publikum sier «Åhhh») Jeg vekket henne!
APRIL: (ler) Ja!
ADAMUS: Hun ble … jeg gjorde
det faktisk ikke, men ser dere? Åhhh, jeg sier det om og om igjen, hvis du skal
undervise, må du distrahere. Du må virkelig det, for det som skjer, er at folk
går inn i hodene sine, og så, åhh, de blir veldig begrenset og opphengt i det.
En må gjøre noe for å distrahere. (Adamus later som om han spytter igjen, litt
latter) Så nå fikk vi deg ut av hodet. Vel, faktisk så hadde du på en måte en
god følelse mens disse distraksjonene pågikk, eller det var noe som kom opp.
Hva var dette med gud?
APRIL: Gud er meg.
ADAMUS: Fint.
APRIL: Alt er en del av meg.
ADAMUS: Er det så bra som det
kan bli?
APRIL: Ja. Det er veldig bra!
(De ler)
ADAMUS: Fint. Dere lærer. Og
gi meg bare et ord for å beskrive den guden som du føler inn i.
APRIL: Sødme.
ADAMUS: Sødme. Eh, det er ikke
et ord jeg ville bruke for å beskrive gud, men jeg liker det. Jeg liker det.
APRIL: Jeg skulle til å si
kjærlighet.
ADAMUS: du vet, la oss bruke
tavla her framme. Ikke – denne tingesten her (i Pad) den er veldig merkelig.
LINDA: Nei, men det er du!
ADAMUS: La oss få fram tavla.
(Tavla blir båret fram) Så, greit, sødme. Fint. Takk.
APRIL: Takk.
ADAMUS: Whew! Er det ikke en
lettelse å være ferdig med det?
APRIL: Jo.
ADAMUS: Åh! Men vet du hva som
kommer til å skje senere? Du kommer til å gjenoppleve dette øyeblikket som er
tatt opp for ettertiden, og som er tapet på video. Du kommer til å gjenoppleve
det, og du kommer til å gå fram og tilbake i sinnet ditt. «Hva burde jeg ha
sagt? Hva burde jeg ha sagt? Faen ta!»
LINDA: Å, se på det!
ADAMUS: Adamus fikk meg fram.
Faen ta, Adamus var … jeg visste det, men jeg klarte bare ikke å si det.» Og da
forstår du det. Fint. (Han ser på notatene på tavla, og legger merke til at beina
ikke var dratt ut) Å, greit. Jeg gjør dette mens jeg skriver (kneler på gulvet)
Takk, mine herrer. (Mye latter)
SART: Hallo, jeg tilbød meg!
ADAMUS: Nei, det er greit. De
vil ha meg på kne hele tiden. Jeg vet ikke hvorfor.
LINDA: Du spør om gud.
ADAMUS: Jovisst, hvorfor ikke?
(Mer latter, noen kommer for å fikse tavla) Så mens vi venter på dette; av de
78 prosentene som tror på gud, er det mange forskjellige måter å definere dette
på. Noen tror på stor og mektig gud der oppe. En gud, allmektig, veldig fjern,
men som på en måte står over alt annet – alt, de menneskelige tingene, de
universelle tingene – men som er et eller annet sted langt der ute,
guddommeligheten der ute.
Og det er en masse
forskjellige religioner som har sin egen definisjon av guddommeligheten. Det er
noen som kaller det for Allah, noen som kaller det for gud. Det er noen som
kaller det for ånden eller hva det måtte være, men guddommeligheter. Det er de
som har et panteistisk syn på gud – at det er guder i alt. Gud er naturen. Gud
er i lufta. Gud er i oss alle. Men selv i det trossystemet er gud større. Det
er i alt, men det er likevel større. Det er de to hovedretningene i troen på
gud. La oss snakke litt mer om det. Tror du på gud? Det er ingen bedømmelse i
dette. Vi skal skrive – kan du skrive sødme?
ALAYA: Sødme.
ADAMUS: Joda, joda. Nei, jeg
kaller ikke deg for sødme. Det er det ordet du skal skrive, men du er ganske
søt, faktisk veldig søt. Ja
VINCE: Jovisst!
ADAMUS: Jovisst, du tror på
gud. Greit.
VINCE: Joda.
ADAMUS: Og hvordan vil du
definere denne guden, eller hvordan vil du karakterisere den?
VINCE: Vel, den er
omni-tilstedeværende. Om- … overalt.
ADAMUS: Ommmm.
VINCE: Meg her, der oppe.
ADAMUS: Ja, den store om.
Omni-tilstedeværende, omnipotent, allmektig, allvitende. Er det guden din?
VINCE: Nei. Det var derfor han
skapte oss, slik at vi kunne dra ut og oppleve for ham og henne, dem.
ADAMUS: Akkurat, akkurat. Er
ikke det tøft? Ham eller henne, hva bruker du?
VINCE: Den.
ADAMUS: Joda. Den er vanskelig.
Så du tror at gud er …
VINCE: Hallo, jeg lever
fremdeles etter all dritten.
ADAMUS: Det finnes en gud!
VINCE: Det finnes en gud
ADAMUS: Det finnes en gud! (Latter) Jeg
liker det. Strålende. Fint. Så gi meg et ord eller to for tavla.
VINCE: Universell.
ADAMUS: Universell. Greit. Fint. Men hva med
utover det universelle? Alt tatt i betraktning er universet på en måte et lite
sted.
VINCE: Vel, la oss bruke multiverset, omniverset.
ADAMUS: Omniverset. Fint! Fint! Jeg liker
det.
VINCE: Gi meg en delta og jeg gir deg en
epsilon.
ADAMUS: Omniverset. Vi setter opp et annet
poeng under det. Bare omni. Omnirettet, omniseksuell, omni-alt. Ikke sant? Bare
… (tusjen har blitt tørr) Å, kom hit. La meg lade den opp igjen for deg. (Han
holder den mot hodet sitt en liten stund, latter) Greit, neste. Tror du på gud? Et lett tema i dag. Hvis det fantes en
gud, hadde vi hatt bedre og magiske tusjer. (Litt latter) Ja.
DONNA: Meg.
ADAMUS: Å, du er gud.
DONNA: Ja.
ADAMUS: Ok. Og hva så?
DONNA: Så da så!
ADAMUS: Jeg mener … (latter)
Hva gjør du med det? Jeg mener, hva gjør du med det? Si, “Jeg er gud …”
DONNA: Vel, det er vel det vi
er her for å finne ut av, ikke sant? Hva vi gjør med det.
ADAMUS: Joda. Hva gjør du med
det? Jeg mener, du vet, “Jeg er gud, og …” skapte du universet?
DONNA: Ja (nølende, de ler).
Det var på en av mine bedre dager!
ADAMUS: På en av dine bedre
dager. Du skapte helvete også.
DONNA: Joda, joda, joda, det
er sikkert og visst at jeg gjorde.
ADAMUS: Så gi meg et par ord
til tavle. Gud. Gud. (Hun sukker dypt) Mens du tenker på det, er du klar over
at selv om mange folk tror på gud, tror på engler – så er det faktisk en litt
høyere prosent – ca. 80% av menneskene som tror på en form for englevesener.
Ikke helt gud, men ikke menneske. Et eller annet vesen som har litt mer kraft,
litt mer sjarm, er litt bedre enn menneskene. Det er flere mennesker som tror
på det jeg kaller mellomvesenet enn de tror på gud. Vel, det er interessant.
Hvordan kan en tro på engler hvis en ikke tror på gud? Mennesker er egentlig
merkelige. Ja. Greit. Nå tilbake til ordene dine.
DONNA: Fin distraksjon.
ADAMUS: Ja. (De ler) Den er
veldig bra. Den ekte distraksjonen skjer når de knapt nok legger merke til den.
De kan føle den, men de er veldig villige til å være med på den. De er ikke så
uhøflige at de nevner den. De bare flyter med den, «å, greit». Ja. Det var
selvfølgelig ikke det at du var uhøflig. Du var kløktig.
DONNA: Takk.
ADAMUS: Ja.
DONNA: Bevisst skaper.
ADAMUS: Ehhh. Ahh, greit. Ok.
Jeg skal la det passere denne gangen.
DONNA: For makyo?
ADAMUS: Det kommer seg.
DONNA: Det kommer seg.
ADAMUS: Det kommer seg.
DONNA: Vel, det er skapelse …
ADAMUS: Skapelse.
DONNA: … men være bevisst på
det, som å gjøre dette i søvnen men virkelig velge og skape.
ADAMUS: Ja! Ok.
DONNA: Det var det jeg mente.
ADAMUS: Takk.
DONNA: Det er i orden.
ADAMUS: Vi skriver bare
bevisst skaper,’ ‘bevisst skaper’?
DONNA: Det er greit.
ADAMUS: Ja, det er greit.
DONNA: Det er greit.
ADAMUS: Ok, skriv det slik.
DONNA: Bevisst skaper er
vakkert.
ADAMUS: Bare skriv det.
SCRIBE: Skriv det? (Litt
latter)
ADAMUS: Bare skriv det.
DONNA: Bevisst skaper.
ADAMUS: Joda, ‘bevisst
skaper.’ Greit, et par til. Når det gjelder alle som ser på online akkurat nå,
stiller jeg dere samme spørsmål som jeg stiller alle her. Tror du på gud? Det
er for øvrig ikke noe riktig eller galt svar. Det er ikke noe riktig eller
galt. Det er en viktig samtale, og jeg skal komme til poenget mitt det neste
året eller så.
LINDA: Å, fint! Fint.
ADAMUS: Ok.
LINDA: En til?
ADAMUS: Ja. Tror du på gud?
Ja. Hvis det fantes en gud, ville ikke folk dø. Det er det de sier, “hvis det
fantes en gud, ville ikke all denne smerten og lidelsen være på jorda.” Tror du
på gud?
NICOLE: Jeg tror på meg.
ADAMUS: Tror på deg. Ok, men
tror du på gud?
NICOLE: Til en viss grad.
ADAMUS: Til en viss grad, ja.
Hva er den religiøse bakgrunnen din?
NICOLE: Jeg var katolikk.
ADAMUS: Du var katolikk. I
fortid, jeg tar den.
NICOLE: Joda.
ADAMUS: Joda. Føler du noen
ganger at kirkens lange arm fremdeles prøver seg?
NICOLE: Nei.
ADAMUS: Sier du det?
NICOLE: Nei.
ADAMUS: Å, du kommer til å
oppleve at de gjør det. Og det gjør du, men det er greit.
LINDA: Du kan si til ham at
han lyver.
ADAMUS: Jovisst, jovisst, jovisst.
LINDA: Stoler du ikke på henne?
ADAMUS: Å, nei, jeg kan se
rett gjennom. (Han ler) Jeg er alltid forbauset over at folk sier ting, og så
er det egentlig ikke slik det er. Det er en av de tingene du kommer til å
oppdage ved deg selv, det du tenkte om deg er egentlig ikke deg. Du begynner å
forstå det, vel, du ble født og oppvokst som katolikk og … noen nonner i livet
ditt?
NICOLE: Ingen (latter).
ADAMUS: Var det det den gangen?
NICOLE: Nei.
ADAMUS: Prester?
NICOLE: Ehhh, ikke på skolen.
ADAMUS: Hva slags katolsk
kirke gikk du i? Ingen nonner, ingen prester. Hva …
NICOLE: Vel, vi hadde …
ADAMUS: Hindu-munker kanskje?
NICOLE: Vi hadde kirke hver
dag, vanligvis i lunsjtiden. Joda.
ADAMUS: Hver dag i lunsjtiden.
NICOLE: Ja. Men det var ingen
nonner på skolen. Bare …
ADAMUS: Bare prester?
NICOLE: Bare prester.
ADAMUS: Brødre?
NICOLE: Nei.
ADAMUS: Bare prester. Wow.
Greit. Men hvor var vi? Du distraherte meg (latter og litt applaus) Du vil
begynne å oppdage at der er lag, og selv om du ikke lenger går til katolsk
kirke, er det likevel en påvirkning der, på en måte et overlegg. Ikke dårlig,
men det er der fremdeles i en grad. Jeg skal vise deg senere. Og hvordan
definerer du gud med et eller to ord.
NICOLE: (nøler) Jeg kommer
ikke på noe (hun ler).
ADAMUS: Det er greit. La oss
komme fram til det på en annen måte. Når du føler, når jeg snakker om gud nå,
hva er det som dukker opp i sinnet ditt?
NICOLE: Makyo.
ADAMUS: Makyo. Joda. Det er
bra. Kan jeg legge til noen få ting? Litt frykt. Litt tvil. Litt …’
overskyggende’ er det ordet jeg vil bruke. Overskyggende. På en måte som det er
der intellektuelt, jeg tror ikke på det, makyo-delen av gud, men overskyggingen
er der, på en måte som en sky. Litt. Litt. Ikke så mye at det fører til store
problemer i livet ditt, men det holder deg, holder dere alle litt tilbake.
Greit. Takk.
NICOLE: Takk.
ADAMUS: Og en til. Takk. Er
det ikke et utrolig press? Whoo! Wow!
LINDA: Du er tøff!
ADAMUS: Når vi tar i
betraktning at millionvis av folk rundt om i verden og gud ser på deg gjennom
kamera (litt latter). Gud var spesielt interessert. «Hva kommer hun til å si om
meg i dag?» Greit. Neste. Tror du på gud.
ELIZABETH: Ja.
ADAMUS: Og hva er denne guden?
ELIZABETH: Jeg synes det er et
veldig godt spørsmål, Adamus.
ADAMUS: jovisst.
ELIZABETH: For vi hører …
ADAMUS: God ba meg om å stille
spørsmålet.
ELIZABETH: Vel, jeg skal
forklare det for ham, henne, det.
ADAMUS: Ham, ham (hvisker).
ELIZABETH: Vi uttrykker det et
eller annet sted på veien vår, “jeg er også gud.”
ADAMUS: Ja.
ELIZABETH: Jeg er samskaper
med gud.
ADAMUS: Ja.
ELIZABETH: Det er interessant
for meg å finne ut av floken i det du spør om.
ADAMUS: Joda, joda.
ELIZABETH: Og jeg antar at for
meg betyr gud, det ordet, den omni-tilstedeværende kraften, Altet, som vi
uttrykker individuelt, skape oss som et uttrykk av denne guden, og derfor er vi
gud i uttrykk.
ADAMUS: Ok. Ok (litt latter).
Jeg må, jeg må bare gi deg … (de klemmer) Takk gud. Så la oss skrive ‘gud er
forvirrende’ (mer latter).
ELIZABETH: Men gir det ikke
mening for deg?
ADAMUS: Ingenting gir mening
for meg!
ELIZABETH: Ikke denne
fornemmelsen …
ADAMUS: Og jeg bryr meg ikke.
Det behøver jeg ikke.
ELIZABETH: Riktig, for
fornemmelse er ikke svaret på spørsmålet.
ADAMUS: Riktig. Logikk, ja.
ELIZABETH: Når det gjelder
viten, tror jeg at vi individuelt, særlig Shaumbra, føler denne enheten, denne
vitenen, ‘jeg vet at jeg vet’ fra tid til annen.
ADAMUS: Akkurat.
ELIZABETH: Og da er vi det, dette
det.
ADAMUS: Ja.
ELIZABETH: Men for meg virker
det som om vi agerer som uttrykk for dette ene.
ADAMUS: Egentlig ikke.
ELIZABETH: Å, vel.
ADAMUS: Jeg mener, ja, til en
viss grad, og jeg kommer til det om en liten stund …
ELIZABETH: Ok.
ADAMUS: … for å bevise poenget
mitt. Men du har faktisk hjulpet meg med det følgende, takk.
ELIZABETH: Å, det gleder meg.
ADAMUS: Takk.
ELIZABETH: Jovisst.
ADAMUS: Så hva skal vi skrive
her? Hva er det …
ELIZABETH: Å, greit. Godt
spørsmål. Uendelig all-het gud. Hva er gud? Alt Som Er.
ADAMUS: Alt Som Er. Ok. Ok.
Uendelig makyo.
ELIZABETH: Sier du det?! For
hva …
ADAMUS: Og jeg plukker ikke på
deg.
ELIZABETH: Hva skaper vi med?
Hva … hva er denne kilden? Jeg vet at den er inne i oss.
ADAMUS: Sier du det, eller vet
du det? Lever du det, eller tenker du det?
ELIZABETH: Jeg har følt det.
Jeg har levd det ved anledninger.
ADAMUS: Hvor mange anledninger
i dette livet?
ELIZABETH: Å, la meg se. Firehudreogsytti
… jeg vet ikke. (Latter)
ADAMUS: Jeg bare spør. Takk.
Takk.
ELIZABETH: Jeg liker svaret.
Svaret ditt på det spørsmålet.
ADAMUS: Joda. Tror jeg på gud?
ELIZABETH: Vel, du vet, gud er
et ord, og hva betyr det når du stiller det spørsmålet?
ADAMUS: Men 78% av folk på
denne planeten tror på en versjon …
ELIZABETH: Tror på noe høyere.
ADAMUS: … av gud. Det er
poenget mitt. Og det er dette overlegget, denne enorme, tette korrupte skya som
ligger over menneskeheten. Og jeg sa at vi skal holde det lett i dag, så vi
skal blåse gud i stykker.
ELIZABETH: Ok.
LINDA: Å, det er lett. Det er
lett.
ADAMUS: Nei, jeg er veldig
seriøs.
LINDA: Joda, det er lett.
ADAMUS: Det er lett. Du kommer
til å føle deg mye bedre etterpå. (Linda ler) Så, takk.
ELIZABETH: Mange takk.
ADAMUS: Så de individuelle,
spesifikke svarene var ikke så viktige. Jeg vil at dere skal føle inn i hva som
foregår her i rommet. Det er veldig åpenbart.
Gud
Vi snakker om gud. Dette som
er – jeg vil si at det er den eneste tingen som sannsynligvis har mer
bevissthet i menneskeheten enn Super Bowl. (Latter) Det er sant! Men … det er
faktisk et faktum. Det er i bevisstheten, og folk … det er veldig forvirrende.
De ordene jeg ville bruke for å beskrive menneskenes oppfattelse av gud, er
‘forvirrende’, ‘overveldende’, ‘fjern’, ‘ubehagelig’, ‘vag’, ‘mental’. ‘Mannlig’
- jeg går tilbake til å være irriterende igjen – ‘veldig irriterende’, og alt
dette andre, og det er dette folk tror på. De tror på et vesen der ute som er
større enn dem. Dere sier gud eller allah, hva det nå måtte være. Plutselig er
vi nede på knær og tilber. Hva handler det
om?
Men dette er en av hoved
vevningene i menneskelig bevissthet, i menneskeheten. Det er en av de
algoritmene som skaper dagliglivene deres. Forståelsen av gud er på sitt beste
utrolig naiv, og på sitt verste uendelig korrupt på denne planeten. Det er
veldig avleggs. Det er veldig kontrollert, og det er så absolutt ikke riktig –
med mindre en vil at det skal være det, med mindre en tror på det.
Jeg stiller dette spørsmålet,
dette enkle spørsmålet: «tror du på gud, og hva er da gud for deg?» Dere er mer
bevisste og intelligente og alt dette andre enn mange andre mennesker. Selv da
var det litt av et strev. Dere ble mentale. Dere prøvde å bruke de riktige
ordene. Dere prøvde å relatere til dette som bare er et vagt konsept der ute. Tatt
i betraktning at dere har en bedre forståelse og mer opplysthet, forestill dere
at dere nå går ut disse dørene, går inn i byen og spør folk på gata.
Min ydmyke mening er at
svarene er fullstendig patetiske, fullstendig patetiske. Av de 78 prosentene av
folk som tror på gud, er det kanskje rundt 60 til 62 prosent som lar andre ta
seg av tankene om gud, lar andre bestemme hva denne guden er. De stiller ikke
spørsmål. Når noen sier «gud, far i himmelen». Hvorfor er det far? Hvor er himmelen?
Hva gjør gud hele dagene? De lar andre ta seg av det.
Dere spør en masse mennesker
«Hva er gud?» «Jeg vet ikke. Du vet, han er i himmelen.» Hva er galt med dette
bildet? Og det fortsetter. Det fortsetter, og så får folk skyld og frykt i
forhold til gud. «Å, jeg har ikke hatt de riktige tankene eller troen om gud.»
Jeg har sagt det her, fra denne scenen; jeg hater gud. Jeg er ikke bekymret.
Jeg er selvfølgelig ikke i menneskelig form. Jeg har ingenting å miste. Men … (litt
latter) Nei, det spiller ingen rolle. Det spiller virkelig ingen rolle, for gud
er konstruert av menneskelig bevissthet, en refleksjon av menneskelig
bevissthet, og det er det. Gud har ingenting å gjøre med de nåværende menneskelige
trossystemene. Men det kan dere ikke si til dem, for da dreper de dere, og dere
kan ikke si det til dem fordi de blir veldig forfjamset. De blir veldig
mentale. Det mentale blir emosjonelt, emosjonen blir irrasjonell. Folk er
opplært til å frykte gud, tilbe gud. Det gir overhodet ingen mening i det hele tatt.
Revidere gud
Så grunnen til at jeg tar opp
dette på 4. juli, Uavhengighetsdagen, er fordi vi – vi, alle oss her, du også –
kan bringe inn den nye guden. Det høres ut som en stor oppgave, men det er
egentlig ikke så vanskelig å ta inn en ny gud til denne planeten. Ikke en som
trenger å bli tilbedt. Ikke en som har behov for å bli bedt til. Ikke en som er
her ute. Jeg snakker ikke bare om de tingene dere gjør for dere selv, jeg
snakker om inn i den menneskelige bevissthet.
Den nåværende bevisstheten om
gud er rundt 5000 år gammel, noe slikt. Det spiller egentlig ingen rolle, men
den er gammel. Virkelig gammel. Den er patetisk. Den er veldig mannlig, den er
veldig sint, hevngjerrig, alt dette andre. Jeg forteller dere selvfølgelig
ingenting som dere ikke vet, men det dere kanskje ikke er klar over, er den
påvirkningen konseptet om gud har på denne planeten – den utrolige
påvirkningen. Og, når en snakker om gud, til og med med de skolerte teologene,
så vet de det ikke. De bruker en masse ord om det – ord som ikke gir mening for
noen, inkludert dem selv – og de prøver å definere det, og de har alle disse
akademiske uttrykkene. De vet ikke.
Det er de som går tilbake til
bibelen eller hvilke som helst av de hellige skriftene, «gud er dette». Pøhh! Nei, det er skrevet for lenge
siden, og det passer ikke. I Sedona, for noen uker siden, sa jeg at det var
slutten på New age. Det jeg ikke sa, det jeg ikke kunne si der, men som jeg kan
si her, er at det faktisk er slutt på gude-alderen. Slutten på den gamle guden,
det er slutten på den tidsalderen. Akkurat nå er det en Bevissthetsalder.
Det er vanskelig å snakke om
dette konseptet om gud, for det blir mentalt. Som Tobias en gang sa, er gud en
opplevelse, fullt og helt en opplevelse. En kan snakke om det dagen lang, og
det utgjør ingen forskjell, men til syvende og sist er det en personlig
opplevelse.
Enda så respekterte som dere
er, er der fremdeles overlegg som dere bærer rundt på, en frykt for gud.
Uansett hva dere enn sier, hva dere enn har lært, så er det fremdeles på en
måte en slags gude-stigma der inne. På en måte som «Vel, det er noe der ute,
stort vesen, stor skaper, stor, omnipotent, allmektig, all …» Dere har
fremdeles dette overlegget, og det er tid for å gi slipp på dette. Det er tid
for å gi slipp på det. Igjen, ord gjør det vanskelig, men jeg vil bruke noen.
Gud er fullstendig enkelhet. Bare ren og skjær enkelhet. Det er overhodet
ingenting komplekst ved dette.
Den har ingen opptegnelser.
Den kjenner ikke tid. Den kjenner så visst ikke fortiden deres. Den kjenner
bare deg. Den gir ikke poeng. Den får deg ikke til å være den verdig, overhodet
ikke. Den bryr seg ikke. Det er en gud som ikke bryr seg, og jeg mener det på
en god måte. Den plukker ikke ut favoritter, har favoritt sports-team, i motsetning
til det mange folk tror. (Litt latter)
Som noen nevnte her, er gud i
grunnen bevissthet. Bare bevissthet. Men hva er bevissthet? Simpelthen
bevissthet, uten form eller struktur, uten størrelse, uten makt. Ingen makt.
Det moderne konseptet om gud er konseptet om makt. En kan bruke ordene om
hverandre. Vel, en kan ha andre religiøse former som bruker ordene om
hverandre; «jeg tror på makt. Jeg tror på en allmektig gud.» Dere sier: «Jeg
tror på allmektig kraft.» Det er det virkelige kjerneproblemet, den direkte
korrelasjonen mellom gud og makt på denne planeten.
Gud må bo et eller annet sted
langt borte. Den er veldig kraftfull, så kraftfull at den kan være – hun, han –
ikke kan være her. Ser dere problemene vi støtet på når vi definerer? Vet alt.
Gud, ånden, hva dere enn kaller det bryr
seg ikke. Bryr seg overhodet ikke. Det er for øvrig den aller største form
for medfølelse. Det er ikke en ufølsom; Bryr-seg-ikke. Det er veldig mye
medfølelse, for ånden, gud, ser deg ikke slik du ser deg selv.
I denne nye tidsalderen av
bevissthet, er den største forandringen som kan komme til denne planeten
forløsningen av de gamle konseptene om gud. Det er vanskelig å gjøre når det
har vært innvevd i dere tidlig i livet, senere i livet, vært innvevd i liv
etter liv, dette vesenet langt borte. Hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre?
Først og fremst begynner vi å
føle, tenke, assosiere din tro om
gud. Vel, dere sier noe, men også, samtidig som Linda gir dere mikrofonen, til
og med når dere er for dere selv, sier dere «jeg tror på en kjærlig gud.» Vent
nå litt her. Dere sier at dere tror på en kjærlig gud, men der er også en
veldig dyp tro på en hevngjerrig gud, eller en sint gud, eller en gud, selv om
den ikke er hevngjerrig og sint, en gud som dere ikke fortjener å bli
respektert av, dere er ikke anerkjent av denne guden.
Så til tross for hva dere
sier, er disse følelsene og overleggene der fremdeles. Jeg vet, uten skygge av
tvil, at enda så mye dere har lært, er det fremdeles en frykt for døden – i
varierende grad – blant dere, dere lurer på hva som vil skje. Og dere tar inn
alt dette med gud i forbindelse med døden – å, jeg mente makt-tingen i forhold
til døden – hva vil skje når dere kommer til den andre siden? Hvem vil møte
dere? Vil dere være i stand til å klare dere selv? Stort spørsmål. «Når jeg dør
og kommer til den andre siden, å, jøss! Vil jeg være i stand til å håndtere
alle disse entitetene, alt dette …»
Vil du ha en øl? Gå ut.
(Adamus humrer) Linda gjorde mine til at jeg skulle drikke. Sandra, hvor lenge
har vi kjent hverandre?
SANDRA: Jeg laget den til deg.
ADAMUS: Trettisjutusen år,
pluss/minus noen tiår …
SANDRA: Jeg har allerede laget
…
ADAMUS: Trettisjutusen år, og
en skulle tro at hun var intuitiv nok til å forstå når det var tid for kaffe.
Ikke vis meg fingeren.
MOFO (Marty): Jeg har jordbær-cappuccino.
ADAMUS: Jaa, men du har
allerede drukket av den.
LINDA: Hun ga deg armen sin
(litt latter).
ADAMUS: Så la oss gå tilbake
til gud. Så dere bekymrer dere fremdeles for gud. Dere vet, vi kommer sammen
slik som dette, og vi snakker smart, og … dere vet, «Å joda, vi er utover denne
gamle troen.» Egentlig ikke. Denne frykten er der fremdeles. En av de største
grunnene til at folk frykter døden, er ikke bare den fysiske smerten. Hva i
helvete skjer når dere kommer over dit? Hva er kraft-dynamikken i de andre
rikene? Eller, hva er gud i de andre rikene? Det er en stor bekymring. Hvordan
skal dere riste av dere de onde åndene i de andre rikene? Disse satanistene og
kraftfulle vesenene og gud, hvordan skal dere håndtere det? Vil dere være i
stand til å være under gude-radaren der opp slik dere har prøvd på her nede? Så
la meg gå tilbake til dette. (Kaffen hans blir levert) Er den fersk?
LINDA: Ikke like fersk som deg
(latter).
ADAMUS: Mm, ok (han drikker
litt, så hoster han).
SART: Laget for et par år
siden.
ADAMUS: Greit. Vi kan håndtere
det. Så – stor, stor, stor – la oss komme inn i en ny gudsbevissthet. La oss
gjøre det. Først for dere, og la oss så utstråle det til menneskeheten som
fremdeles sitter fast i en veldig gammel, kraftfull gud. La oss gå utover
konseptene om gud som fremdeles er i sinnet, for dere sa det, ikke jeg. Dere
refererte til gud som han. Dere sa ord som kraftfull, universell, noen av disse
andre tingene. Vi kunne ha fortsatt og fortsatt, men det koker ned til det
samme. Det er på en måte forvirring, kaos, usikkerhet og frykt.
Gud har ikke gjort noe som
helst for dere i livene deres. Jeg liker å komme med uttalelser som … åh! Jeg
skulle ønske at noen kristne så på. Men det gjør de ikke. Hva er galt med dem?
Eh? Å, de ser på kristen-TV. Greit.
La oss gjøre dette (Linda
sukker) til neste sending, la oss forandre navnet på internett, kanskje lage en
ny webside – Ny-kristen kringkasting (litt latter)
LINDA: Nei!
ADAMUS: Og så setter vi opp et
show der.
LINDA: Nei!
ADAMUS: Jo. Ny kristen
kringkasting. Jeg elsker det.
LINDA: Nei! Ikke faen!
ADAMUS: Vi priser og tilber,
og så …
LINDA: Jesus nei!
ADAMUS: Vel, vi fortsetter
samtalen vår slik vi gjør akkurat nå. Så, gud har ikke gjort noe som helst for
deg, og det er som det skal være. Har ikke gjort deg noen tjenester. Reddet deg
ikke fra denne potensielt stygge ulykken. Brakte ikke ditt livs kjærlighet –
som du uansett skilte deg fra - inn i
livet ditt. Gjorde ikke noe som helst. Gjorde deg ikke smartere, mer strålende
eller noe som helst. Det er en merkelig gud folk tror på. De ber alltid.
Faktisk så går ca. ni eller
til prosent av tankeenergien til bønn om kvelden. CA 60% er seksuelle, men
resten handler om bønn (litt latter) og det pågår hver kveld. Jeg mener, jeg
kan føle det, avhengig av hvor jeg befinner meg. Men dere vet, når folk legger
seg om kvelden, begynner bønnene. Jeg vet ikke om det er humoristisk, men det
er egentlig en strålende komedie. Jeg vet ikke om det er det tristeste på
planeten, for gud svarer ikke på bønner. Gud bryr seg ikke. Gud elsker deg ikke
en gang. (Adamus humrer)
LINDA: Åhhh! (Publikum
stønner) Åhhhhhh!
ADAMUS: Åh! Ser dere! Jeg
traff nerven!
LINDA: Åhhhh!
ADAMUS: Jeg traff endelig
nerven. Åhhh!
LINDA: Åhhh!
ADAMUS: Åhhh! Sånn ja. Sånn
ja, Dere var vitne til det akkurat her. Det blir tatt opp på video. Alle dere
der ute, åhh! Dere gjør det samme – «Åhhhh!» Nei. Gud elsker deg ikke. Er ikke
det tøft?
Vel, det – det – når jeg sier det, vil det vise
dere forbindelsen. Gud må elske dere. Gud må være smartere enn dere, større enn
dere, mer kraftfull enn dere. Gud elsker deg ikke. Hvorfor? Fordi det faktisk
var mennesker som skapte kjærlighet, som først opplevde kjærlighet. Gud kjente
ikke til kjærlighet før menneskene kom.
Det var menneskene som ut fra
sin store, store lidenskap for … det er på en måte en merkelig lidenskap. Det
var lidenskap for å være i livet. Det var en lidenskap som var basert på
ensomhet, på å finne hverandre. Det var en lidenskap for å komme seg hjem
igjen, men gud er heller ikke hjemme. Gud er ikke hjemme. Bank på døra, hallo!
Gud? Det er ingen der.
Dere skapte kjærlighet. Det
skapte dette fantastiske som nå er overalt i kosmos. Men gud skapte det ikke.
Gud elsket deg ikke (Linda gisper) og gjør det fremdeles ikke. Det er den
ultimate gude-testen. Ser dere, jeg hører alle ordene, og jeg hører alle
konseptene og samtalene om gud. Gå til en rabbiner en dag «gud elsker deg
ikke». Åhhh! Åh! (Ler) Nei, der er veldig bra. Det er den ultimate test av overskyingen
deres av en veldig gammel gud.
Du vil at gud skal elske deg.
Du vil at gud skal anerkjenne deg. Du vil at gud skal være bedre enn deg. Vel,
ingenting av det som er nevnt. (Linda begynner å hulke, litt latter) Du vinner
noe, du mister noe (mer latter).
Jeg vil at du skal føle inn i
dette litt. Det er ikke noe behov for at gud skal være høyest. Intet behov. Vel,
sinnet klikker i vei. Dere prøver å fylle et tomrom akkurat nå, fylle det gamle
gude-tomrommet. Så hva tror du på? Hvor plasserer du denne guden? Bare stopp
opp litt. Slutt å prøve så hardt på å erstatte gud.
Det er ikke noe behov for at
gud skal være den høyeste eller ha noen makt. Jeg er glad for at ikke gud
elsker dere, for kjærlighet kan være veldig smertefull. Kjærlighet kan snu
hvert øyeblikk. Det vet dere. Kjærlighet kan til tider være veldig tøff, veldig
vakker selvfølgelig, men veldig tøff.
Og jeg skal virkelig si det.
Hvis gud elsket deg, hadde du ikke behøvd å elske deg selv forstår du. Du ville
la gud gjøre det. Hmm. Gud har ikke noe behov for å elske deg, for å ha amorøse
følelser for deg i det hele tatt, for gud, Ånden, er simpelthen medfølelse og
bevissthet. Dette er menneskelige egenskaper som dere legger på noe som kalles
gud, ånden, allah, hva det måtte være, projeksjon av menneskelige ønsker som
går opp til denne skya og skaper dette som kalles gud, og det er ingenting av
dette. Det er ingenting av dette. Dere vil definere det. Dere vil sette ord på
det. Til syvende og sist er det udefinerbart. Det er bare en opplevelse.
Definere den nye «gud».
Vi vil prøve oss på noen
definisjoner, men fleksible definisjoner. Jeg vil si at den første er «enkel».
Enkel. Ånden er enkel. Den har ikke noe behov for kompleksitet i det hele tatt,
og det har ikke du heller. Det har ikke du heller. Ånden – la oss kalle det for
det – bevissthet, realisering. Bevisstheten behøver ikke å være selv-opphøyet.
Den har ikke behov for å tilbes. Den har ikke behov for regler og reguleringer.
Det er simpelthen Jeg Er, og denne bevisstheten er noe du også har.
Det er en masse diskusjoner om
det å være sjelevesener og om en er forlengelser av gud og om gud fremdeles er
den store skuespilleren. Nei, nei, nei. Ingenting av det. Dere vil fremdeles
henge fast ved en veldig dyp og gammel tro om at dere kommer fra gud, at dere
ble skapt og ikke skapt. Det er dere ikke. Dere er ikke fra gud. Dere er ikke
små hundevalper fra gud. Dere er heller ikke guds barn. Dere er ikke en line
fra gud. Som dere vet drar dere ikke tilbake igjen, men dere er heller ikke i
noen slags gude-line som kontrollerer dere, drar dere tilbake eller vil at dere
skal gjøre bestemte ting.
Det er en veldig merkelig
følelse å plutselig si; «gud elsker meg ikke» og plutselig si «gud skapte meg
ikke». Veldig merkelig, nesten tom følelse, og jeg ber dere om å simpelthen
være i denne tomheten litt. Dere kommer til å prøve å definere den. Dere kommer
til å prøve å si; «Vel, det var det Adamus sa, og jeg vil omdefinere dette. Og
jeg vil prøve å polere gude-dritten litt (Linda gisper, latter) og gjøre det
litt bedre. Og.» Men det er! Det er stort, og det befinner seg midt oppe i
punch-bollen av den menneskelige bevissthet. (Adamus humrer) Det er …
MOFO: Namnam!
ADAMUS: Jeg kanaliserte deg
Mofo. (Mer latter) Dere kommer til å prøve å omdefinere, og jeg ber om at dere
alle mellom nå og neste samling ikke gjør det. Dere kommer til å gå gjennom
forstoppelser om gud, og jeg forteller dere her og nå at når dere legger hodet
på puta og prøver å få sove, vil jeg være der og vi skal snakke litt mer om
gud. Jeg kommer til å fortsette å pushe dette. Og dere kommer til å prøve å
ignorere det. Dere kommer til å prøve på, «å, dette er for mye å håndtere for
meg», og så kommer dere til å ignorere det. Men jeg kommer til å være der, for
sammen skal vi bringe inn en ny bevissthet om gud til denne planeten. Vi skal
ikke skrive en masse lange bøker. Vi skal ikke ha regler og reguleringer. Det
kommer til å være en følelse, en opplevelse av den nye guden.
Og jeg kan fortelle dere med
det samme at vi kommer til å få en redefinering, rense huset, og bringe inn en
ny følelse, og det kommer ikke til å være den ultimate sannhet. Det vil skifte.
Kanskje om ti år fra nå, kanskje om 100 eller 500, men det vil skifte igjen med
bevisstheten.
Gud – jeg liker ikke en gang
ordet. Jeg kaller det faktisk, denne bevisstheten, jeg kaller den for Theo.
Theo. Kan du skrive det? (Til Linda) Theo. Jeg hadde en gang en hund som het
Theo. Den pleide å bite meg hele tiden.
SART: Jøss, jeg lurer på
hvorfor det?!
ADAMUS: Theo … (Adamus ler).
Eh, jeg hadde en annen hund som het Sart, og … (latter) Theo kaller jeg den,
den Evige Ene. Den evige ene, jeg har alltid likt det navnet. Det er den Evige ene. Det var enhet. Det er
evig. Det fortsetter. Ingen tid. Den opptar intet rom. Det er enkelhet i sin
enhet. Jeg tror også at Theo betyr gud på gresk, så det er et veldig godt ord å
bruke. Theo. Den Evige ene. Det er mitt ord. Jeg sluttet å bruke gud, til og
med ånden for lenge siden. Selv det har blitt litt overforbrukt i bevisstheten.
Så min er bare Theo. Det høres også ut som Theodor, naboen. Joda.
SHAUMBRA 6 (kvinne): Hva med
Thea?
ADAMUS: Thea. Thea er den
kvinnelige versjonen, jovisst, men det fungerer ikke sammen med den Evige Ene.
Den evige “A”?
SHAUMBRA 6: Hva med den Evige
Alt.
ADAMUS: Alt (everything) er
“E.” Den evig- … Thee. Forstår du? Det er derfor jeg bare bruker Theo. Og det
er ikke et mannlig navn. Det er bare den Evige Ene.
SHAUMBRA 6: Theodores er ikke
mannlig?
ADAMUS: Theodor er mannlig,
men Theo, det opprinnelige greske, hadde egentlig ingenting å gjøre med mannlig
eller kvinnelig, det er bare gud. Og opprinnelsen til dette greske ordet «Theo»
betydde – dette er veldig viktig – «er». Det betydde er. Gud er. Det var alt det betydde, er. Gud er. Og derfra kan vi
ta det hvor som helst, for gud er. Gud er i alt, og på en måte også der oppe.
Gud er ensidig, men overalt. Si det på denne måten: gud er udefinerbar på den
aller beste måte, for gud er. Hva en enn velger å tror og føle – den er. Derfor
er det gud. Det
Og la oss gå et steg videre.
Jeg liker alltid å si «gud er min________» og så fylle ut resten. «Gud er mitt
alt – mine tanker og følelser, kroppen min, emosjonene mine, potensialene
mine,» og ja, formidle det, for du er gud. Du er gud.
Vel, det var ikke ment på noen
skrytende måte. Det er ikke en gang ment for å legge press på dere for å si «Å,
men hvis jeg er gud, hvorfor kan jeg ikke da manifestere et glass vin?» Det er …
LINDA: Sandra (Adamus ler).
ADAMUS: … menneskelig ønsker.
Så «gud er min___________» og så fyller dere ut resten. Gud er min hva det nå
er. «Gud er tankene mine akkurat nå. Gud er alle følelsene mine.» Så jeg vil
igjen be om at dere mellom nå og neste samling «gud er min____________» hva det
nå enn måtte være. Jeg vil gjerne bevege meg utover hele dette konseptet med
noe som er der ute og som sannsynligvis er mer mannlig, mer kontrollerende, og
som har makt. Det er enkelt, veldig, veldig enkelt, men det kommer likevel til
å være vanskelig. Som dere nå har lært, kan enkle ting være veldig utfordrende.
Gude-algoritme
La meg gå et steg videre med
dette. Vet dere hva algoritmer er? En algoritme blir brukt i Software. Det er
en prosess som finner sted for å få et spesielt sluttresultat. Eller, i
matematikk er det algoritmer, det er matematiske formler som fører til et endelig
svar.
Algoritme betyr egentlig
flyten, mønsteret som fører til et bestemt utkomme. Det finnes en
gude-algoritme, algoritmer. De er veldig … de er ikke som digitale algoritmer
eller vitenskapelige algoritmer eller naturen. Selv naturen har sine mønstre,
sine algoritmer.
Algoritmer er egentlig basert
på trossystemer. Og dere sier «nei, men det er matematikk. Det er sannhet.» Matematikk
er bare et trossystem. Eller dere sier «Vel, nei, det er digitalt, og
algoritmen i en bestemt Software må være på bestemte måter.» Nei, det er
fremdeles bare et trossystem. Det er flyten i bevissthet, som tiltrekker seg
energier, som får fram en form for sluttresultat, en form for manifestasjon. Så
til syvende og sist er alle algoritmer resultat av et trossystem. Akkurat nå er
det en gude-algoritme på planeten. Det er en flyt, en prosess som skjer. Den
kommer som resultat av folks trossystemer, skaper bestemte mønstre som smaler
seg i bestemte manifestasjoner eller skapelser.
Den uhemmede, den frie
gude-algoritmen er det som … dere vet, dere sier noen ganger «Ah, det var
omstendighetene. Det skjedde noe. Jeg traff en person. Sjansen for, for at vi
to skulle møtes på denne tiden, dette stedet med alle variablene er nesten
umulig. Magisk.» Nei. Det er faktisk en gude-algoritme som skaper alle omstendighetene,
selv om det omfatter hundrevis av andre folk. Selv om det virker tilfeldig, er
det bare en gude-algoritme. Noen ganger det dere tror er veldig komplekst på
grunn av alle disse lagene, alle disse tingene som skjer, alle disse
potensielle mulighetene og umulighetene og alt annet, men i gude-algoritmen,
Theo-algoritmen, det jeg vil kalle lys-algoritmen, er det veldig enkelt.
For det menneskelige sinnet er
det forbløffende og overveldende. «Men hvis jeg ikke hadde snudd meg i et bestemt
øyeblikk for å høre denne lyden som plutselig var der, for å se en person jeg
nettopp hadde sett på siden, men det var noen jeg måtte treffe fordi de skulle
fortelle meg om en ny mulighet. Hvis ikke denne støyen hadde vært der …» Og
dere liksom «Å, herregud, livet er veldig risikabelt.» Og det er liksom «hva
om?» I gude-algoritmen er det ikke noe problem. Det bare flyter. Det bare
skjer. Det bare er der.
Algoritmen kommer egentlig fra
lidenskap og ønske. Ikke så veldig menneskelig, men en dyp, indre lidenskap som
skaper det jeg vil kalle lys, men ikke som disse lysene, en strøm av lys, på en
måte som en strøm av bevissthet, men ikke helt. Så la oss bare kalle det en
strøm av lys, en utstråling av bevissthet som går ut.
I denne virkeligheten tiltrekker
det seg i grunnen tre forskjellige energityper – elektrisk, magnetisk, og noe
jeg kaller for plunk. Det er rett der oppe. Det er ingen som kjenner til det
enda. Vitenskapen kjenner ikke til det, men plunk er egentlig – det er et
virkelig ord som vi bruker – det er i grunnen gravitet, men på en annen måte
enn slik dere kjenner gravitet, og det har en utrolig påvirkning på den
endelige manifestasjonen. Det er gravitet, som dere vet, for når dere mister
noe på gulvet, når det mister det, så faller det. Det er også antigravitet. På
en måte som det motsatte av gravitet. Det er ikke det at det suger det opp, men
gravitasjonskraften bringer noe, eller driver tilbake noe.
Gravitet er ikke bare et
fysisk fenomen, det er et emosjonelt fenomen. Det er gravitet i emosjonene
deres. Det er også et fenomen i lidenskapen deres, ønskene deres. Det
tiltrekker seg eller driver tilbake ting. Så dere setter dette i konjunksjon
med magnetisme og med elektronikk, elektriske impulser, slik at dere får denne
lysstrålen, på en måte som en strøm av bevissthet som kommer inn og plukker opp
alle disse energiene, negativt og positivt ladet i form av elektrisitet,
magnetisme og plunk, og plutselig har dere en virkelighet. Plutselig har dere en
gude-algoritmen. Plutselig har dere en manifestasjon. La meg nå sammenfatte alt
dette.
Det er tid for en ny bevissthet
om gud på denne planeten og mange vil ha motstand mot det. Dere behøver ikke å
gå ut og preke til alle. Det handler bare om å være klar over dette selv, da er
det der ute. Det er en av de største bremseklossene for frihet på denne
planeten. Gud, religion – veldig, veldig gamle konsepter.
Når dere blir fri for noen av
disse gamle konseptene om gud, når det blir en opplevelse, en befriende og
frigjørende opplevelse, vil dere begynne å forstå hvordan alt dette fungerer.
Ikke ut fra biologi, vitenskap, men ut fra gude-algoritmen, og da er dere
plutselig i det. Dere er ikke utenfor det. Det er intet mysterium hvordan disse
tingene skjer.
Dere holder ikke lenger på med
kraft, så dere behøver ikke bekymre dere for å sprenge i stykker universet
eller skade noen andre. Dere forstår plutselig hvordan alt kommer sammen, og da
begynner dere plutselig å forstå at du
er gude-algoritmen, at du påvirker
alt, hvordan du skaper alt.
Så det var en masse å gå
gjennom på en enkelt dag, og jeg vil gjerne avslutte dette med en kort merabh.
Det er en masse tanker, en masse undring om hvor vi skal, hva det er mening at
dere bør forstå, hva det er maningen dere skal få. Stopp opp litt.
Stopp opp litt. Det handler
bare om å være opplevelsen av gud, ånden, i stedet for å holde det som et vagt
mysterium der ute. La oss dempe lysene litt for merabhen vår. La oss trekke
pusten godt og dypt.
(Musikken begynner)
Theo Merabh
I merabhen bare tillater vi
skiftet i bevissthet. Du behøver ikke å tenke på det. Du behøver ikke å
anstrenge deg.
Jeg har sagt mange ord i dag.
Mange … du kunne føle at energiene fløy rundt i rommet, fløy rundt der du
befant deg. La oss trekke pusten dypt, og begynner å realisere friheten din,
friheten fra den gamle guden av makt og kontroll, frykt, å ja, og til og med
kjærlighet. Og selv mens jeg snakket, lurte dere på «Vel, er jeg en dårlig
person hvis jeg ikke holder fast ved denne gamle guden? Tror jeg ikke lenger på
gud? Nei. Du bare skifter. Bare skifte slik at Theo til slutt blir mye mer
personlig, utstrålende, levende, virkelig.
Det er plutselig en
sammenslåing av både vitenskap og ånd. Når du begynner å forstå
gude-algoritmen, flyten av bevissthet inn i manifestasjon, bringer det
plutselig sammen disse to verdenene som har vært atskilt veldig lenge –
vitenskap og religion. Det er dette vi gjør her.
Du begynner plutselig å bringe
Theo til liv, virkelig bringe det inn som en opplevelse, ikke som et trossystem
eller tanker. Så jeg spør deg, er du komfortabel med å omdefinere gud? Er du
komfortabel med å gå til et helt nytt bevissthetsnivå? Gud behøver ikke å være
der ute. Gud behøver ikke en gang å elske deg. Den er tøff.
Går det bra å bare legge alt
dette til side og la deg selv få begynne å oppleve den Evige ene? Til og med gi
slipp på konseptet som skapere, du kommer til å skjønne at det er ikke den
slags forhold. Du er ikke en gude-dukke. Du ble egentlig ikke skapt av, bygd
av, designet av gud. Det er på en måte en merkelig følelse. «Vel, hvor kom jeg
fra?» Shh!
Gud er.
Gud er min følelse, min viten.
Gud en min medfølelse.
Gud er dagliglivet mitt.
Gud er naiviteten min, og også
intelligensen.
Jeg liker det: “Gud er min
______” og så hva det måtte være.
Det behøver ikke å være bare
de gode tingene heller. Det kan være de tøffe tingene. «Gud er all søpla mi,
all skyld og skam.» Gud bryr seg ikke. Så vi begynner å gå inn i relativt
upløyd mark her. Og det kreves noen ganske modige vesener for å gjøre det, men
det er tid for det. Vi går til der vi snakker om – jeg elsker dette –
gude-algoritmene, flyten, strømmen av bevissthet når den plukker opp energi,
plukker opp dynamikk og liv, og da blir det slik. Så trekk pusten godt og dypt,
og bare bruk denne stunden til å tillate.
Det kommer til å være fasinerende
å følge med på, å føle inn i din egen opplevelse, din egen realisering. Du vet,
når du kan være komfortabel med å si «Jeg har ikke behov for at gud skal elske
meg. Jeg trenger ikke det.» Igjen, til å begynne med er det på en måte en tom
og merkelig følelse, men så, plutselig «Å, wow, det var ganske stort det jeg la
på Theo. Det var ganske stort det jeg la på meg selv faktisk.» Så det er
Uavhengighetsdag her i Amerika. Det er Suverenitets Dag her i Crimson Circle,
en tid for frihet, for liv og for opplysthet. Trekk pusten godt og dypt. Trekk
pusten godt og dypt.
Stormen vil passere, hm, det
gjør de alltid. Jeg henvender meg til dem som er her i Crimson Circle Center.
Stormen vil passere. Eh, litt vind og regn. Stormen kommer inn for å rense. Har
der noen gang lagt merke til at det bare virker som om stormen kommer i riktig,
eller kanskje feil øyeblikk? Den bare kommer. Hvorfor kommer den akkurat nå?
Det er gude-algoritmen. Og igjen, sinnet prøver å finne ut «Hvordan skjer alt
dette, og hvorfor?» Så trekker du plutselig pusten dypt, og du forstår at alt
er helt perfekt. Det er passende. «Du vet, endelig skjønte jeg hva Adamus sa.»
ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel
i hele skapelsen.
ADAMUS: Med det, mine kjære
venner, vi er tilbake med mer neste måned. Takk, det er alltid en ære å tjene
dere. Takk (applaus).
VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for
deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne
skapelser.
***
---------------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord
Heggelund
---------------------------------------------------------------------------------------------------
Tobias fra Crimson-rådet
blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden,
Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen
(finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's
engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har
vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt
siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg
forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.
Crimson Circle er et
verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til
å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som
tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise
gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir
kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.
Samlingene i Crimson Circle
er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe
medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine
midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med
Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går
stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det
indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse
og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd
med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du
vite hva du skal gjøre.
Hvis du leser dette og føler
en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer
og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg
i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie
rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.
Denne teksten kan fritt
distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med
informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes
skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.
© Copyright 2007
Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes).
Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere
informasjon.