CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Serien om Kharisma

SHOUD 9: “Kharisma 9” – av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
2 mai 2015
www.crimsoncircle.com

Oversatt av: Gunn Remø                                                                                                                                         Korrektur: Evy Finjord Heggelund

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene. La oss trekke pusten dypt kjære Shaumbra, og husk at dette er den aller mest spesielle tiden for dere.

Du kan ikke gjøre det galt

Jeg hører at dere snakker om hvor vanskelig det er, tankene og emosjonene, det som går gjennom kroppen, alt blir snudd opp/ned. Men dette er den aller mest spesielle tiden. Du gjør dette bare en gang, denne transformasjonen fra menneske og inn i det guddommelige selvet, inn i realiseringen av Jeg Er. Bare en gang.

Jovisst, du kan dra tilbake på besøk senere, dra gjennom tid og rom, men det vil ikke være slik som det du opplever akkurat nå. Smertefullt, emosjonelt, utfordrende – ja. Transformativt, vakkert, lidenskapelig – ja.

Ikke ha det så travelt med å komme ut av dette som du ser på som rotete, vanskelig, utfordrende. Stopp opp en liten stund akkurat nå, hvis du vil, og kjenn på det du går gjennom. Uansett hvordan helsen din eller statusen i forhold er, uansett hvordan finansene dine er, uansett om du er utslitt helt inn til beinet, så stopp opp litt. Se på det du gjør. Ja, du, se på det du gjør, det du opplever. Og det vakre er – og jeg kan fortelle deg dette fra denne scenen, og jeg vet at det er vanskelig for deg å skjønne – det vakre er at du ikke kan gjøre det feil. Du kan ikke gjøre feil. Vel, når det er sagt, vil jeg kvalifisere det med å si at det kanskje ikke går bra ifølge det menneskelige konseptet for det, de menneskelige forventningene, men fra det guddommelige, fra sjelen, fra Jeg Er, kan du ikke gjøre det galt. Det vil lede en til å tro at det er tid for å gi slipp på noen av de menneskelige forventningene, ja, tillate noe større.

Har du noen gang hatt et av disse øyeblikkene da noe skjer og du tenker; «Jeg kunne ikke ha planlagt det bedre selv om jeg hadde prøvd. På en eller annen måte fungerte det veldig godt, utover slik jeg kunne ha planlagt det. Hvordan skjer det?» Veldig ofte når det skjer, gir dere kredit til en eller annen påvirkning fra englene, hjelp. Nei, det var du som gjorde det. Når dette skjer er det fordi du har tillat deg å gå utover bare deg og inn i den du egentlig er, og da skjer det fantastiske ting. Det skjer mirakler. Jeg vil ikke fokusere så mye på – jeg vil ordne meg for dagen (han tar fram talerstolen, noen sier «Uh åh») Uh åh.

LINDA: Uh oh!

ADAMUS: Uh oh! Du behøver ikke å rømme min kjære (til Linda; latter). Men du må ta denne innretningen her (iPad’en). Hva var det som skjedde med et enkelt papirark? Ja.

LINDA: Åh Mester!

ADAMUS: Jeg forbereder meg.

LINDA: Whoa!

ADAMUS: Jeg har ikke … (Adamus humrer) Ja, jeg har ikke … vær så snill. Hallo? Ahh, Sandra! Du slurver i jobben din. Måtte hun betale deg for å få deg til å komme hit med kaffen? Nei. Takk min kjære Denise. (Hun gir ham også noe annet) Takk … åh! Litt sjokolade. Kan vi komme tilbake, bare gå av lufta i fem minutter mens jeg spiser? Ah! La meg – og du kan sende det rundt – hah (han puster på det, latter)

LINDA: Det er kongens sjokolade. Jeg tror det er kongens sjokolade.

EDITH: Hva var det som falt på gulvet?

LINDA: (gisper) Hva er det du gjør?

ADAMUS: Ahem … (plukker opp en penn og et hårstrikk som falt ut fra talerstolen, mens han tygger sjokolade) Mm hmm. Mmm. Mmm. Mm.

LINDA: Eww, det er edderkopper!

ADAMUS: Mm. Fint.

Bevissthetseffekter

Som jeg veldig seriøst sa, har dere lagt merke til i det siste – dette er før jeg går inn i det seriøse – har dere i det siste lagt merke til at ting på en måte går skeis overalt rundt dere, er ute av balanse, ute av lage, mer enn noensinne? Det elektroniske fungerer ikke så bra, dere høre merkelige poppende lyder overalt i huset, og vet ikke hva det er. «Hva er det som popper?» Dere tilskriver det selvfølgelig til noe slikt som fundamentet i huset, men faktisk så slipper dere ut en slik sterk bevissthet at det påvirker energi rundt dere og fører til at dette merkelige skjer. Det vil virke som om dere ikke en gang kan kontrollere dere selv, kharismaen deres – dette er serien om Kharisma, ikke Kasama (Linda sa Kasama i innledningen til kanaliseringen) – Kharisma.

Kharismaen din er lyset ditt. Akkurat nå skinner det veldig klart, til tross for forvirringen og alt annet, men det skinner så klart at det påvirker energier rundt dere – og folk rundt dere, det har dere kanskje lagt merke til.

Vel, en skulle tro at med Kharisma ville de bli tiltrukket av lyset deres. Ikke så veldig (latter, Adamus humrer). Men dere vet hvordan det er når lys skinner veldig klart, noen ganger vil en til og med dekke til øynene, bruke solbriller eller finne et litt mørkere sted. Det er slik når dere er rundt dem. Faktisk så, vel, dere er faktisk litt som meg når dere er rundt mennesker – litt som meg når jeg er rundt dere – irriterende. (Latter)

LINDA: Oooh.

ADAMUS: For lyset er så klart, så sterkt at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til det. Og når dere skinner lyset deres, kharismaen deres, får det fram ting i dem som de har prøvd å gjemme, og det er bare noe – selv med de magnetiske impulsene som oppstår som et resultat av lyset deres, er disse magnetiske impulsene stort sett irriterende for mennesker og biler og computere og andre innretninger. Det er på en måte irriterende for lufta rundt dere.

Irriterende fordi massebevisstheten befinner seg i en form for vakker, men dunkel hypnose – bare akkurat nok energi, bare akkurat nok av alt – og mennesker er stort sett fornøyd med det. Fantastisk. Det er ikke dere, det er derfor dere er her, men de fleste mennesker er fornøyd med det – bare komme seg gjennom dagen. Og plutselig kommer dette overstrømmende lyset – jeg snakker ikke bare om den fysiske energien deres, men jeg snakker om tilstedeværelsen deres – det er irriterende for dem, for det forteller dem egentlig at det finnes noe mer, noe de går glipp av, det at de er veldig sløve og tåkete. Og så kommer dere – dere er ikke tåkete. Nei, det er dere så absolutt ikke. Dere er ikke tåkete (litt latter). Selvfølgelig av og til sløve i kroppen og sinnet, fordi det er så mange ting som forandrer seg veldig fort, men dere kommer med kharismaen deres. Det er irriterende. Så bli vant til det, i hvert fall for en stund.

Jeg vet at dere har hørt historier om fortidens Mestre som gikk inn i en forsamling, og så følte plutselig hele forsamlingen seg salige. Det skjedde aldri! (Latter) Det gjorde virkelig ikke det. Jeg kunne ikke en gang forestille meg det, med mindre de med overlegg prøvde å hypnotisere gruppen, og det skjedde ikke. Når en Mester er tilstede, bringer det kontroverser og konflikter. Det får fram både lyset og mørket i det virkelige lyset. Det får fram det som har vært gjemt. Det får fram sann lidenskap. Det får fram noe som vi skal snakke om senere i dag – din, sjelens sanne, uimotståelige natur. Så la oss trekke pusten dypt på det.

I dag har jeg to spørsmål på tapetet. Så vi skal ta mikrofonene til dette vakre publikumet, ikke sant? Irriterende, er det ikke? Noen sier «Uh oh», Adamus ler) Nei. Du får mikrofonen først. (Latter) To spørsmål, og jeg vil snakke om to viktige trender som påvirker planeten akkurat nå, og hvis dere er bevisst på disse, er du bedre i stand til å håndtere det som skjer overalt rundt dere. Så vil jeg snakke om en overveldende trend som skjer inne i dere personlig, og så skal vi gjøre en merabh hvis det blir tid til det. Så, ja, vi sparer desserten til sist (humrer) Men før jeg begynner med spørsmålene, vil jeg holde talen min, og drikke litt kaffe. (Han drikker litt) Ser dere hvor irriterende en Mester kan være? (Han humrer)

Shaumbra

Så, mine kjære venner, og jeg mener dette veldig oppriktig; jeg har jobbet med mange individer og grupper de siste hundrevis, tusenvis årene, og jeg har aldri hatt – Cauldre kommer til å beskylde meg for å være myk her, men det er bare i dette øyeblikket – jeg har aldri hatt så mye moro og så mye tilfredshet som når jeg jobber med alle dere.

LINDA: Å, herregud, hvor er Adamus?! (Publikum sier “Ja,” latter og litt applaus)

ADAMUS: Å, men det betyr ikke at vi er ferdige med programmet vårt sammen. (Latter) Det betyr bare at vi tar en pause. Jeg har jobbet sammen med strålende mennesker som har vært på den spirituelle veien i evigheter, de som faktisk var med på å skape den aller første Kabbalah’en (Ka-bal-ah), eller Kabbalah (Ka-ba-lah) Vel, for alle dere som ikke visste det, er det sett på som den jødiske, mystiske boken, men den ble til lenge, lenge før jøden hadde den.

Kabbalah’en – Kabbalah betyr sannhet, eller egentlig kjernen, senteret. Ja, enda et «C» eller «K» ord å legge til på lista. Men Kabbalah betyr sannhet og søken etter sannheten, til slutt realiseringen av sannheten. Kabbalah’en har vært rundt oss i æoner på æoner av tid. Den kom faktisk fra Egypt i noen av de originale egyptiske bøkene, og ble senere adoptert av andre kulturer. Så jeg har jobber sammen med de som faktisk har vært involvert i noen av de opprinnelige skriftene til Kabbalah’en. Det var faktisk utfordrende å jobbe sammen med dem, på ingen måte like morsomt som å jobbe med Shaumbra, dere. Det har vært en sann glede å være sammen med dere, gå ved siden av dere, gå hvert et steg av veien sammen med dere. Jeg vet det er vanskelig, og det er dager, særlig netter da dere føler dere overveldet. Dere føler at dere ikke kommer dere noe sted. Men jeg kan oppriktig talt fortelle dere at denne gruppen som kaller seg for Shaumbra virkelig er fantastiske. Det dere har gått gjennom, utfordringene, det tempoet dere går gjennom alt i, er veldig, veldig imponerende.

Jeg spøker om det å dra til Klubben for Oppstegene Mestre og fortelle historiene om folket mitt, Shaumbra, og det er helt sant. Det er veldig, veldig sant. For noen få måneder siden sa jeg at vi skulle se på det i februar 2016, at vi skulle se på hvor vi befinner oss. Er det nok Shaumbra som har realisert nok av oppløstheten sin til at vi alle kan gå videre? For hvis ikke, er det bortkastet tid både for dere og meg. Men så langt føler jeg at vi er på en veldig, veldig, veldig fin vei sammen. Vanskelig utfordrende. Som jeg har sagt mange ganger, er opplysthet brutal for mennesket. Ikke for sjelen, ikke for Jeg Er, ikke for sannheten, men den er så absolutt brutal for dette aspektet som kalles menneske.

Enten vi er her på Shoudene, eller går fremover i Keahak, skal vi gå langt utover bare dette menneskelig fokuset og inn i «og» og inn i «de mange». Det blir ingen som går inn i Den Ene i det hele tatt. Så hvis det er dette du forventer, kommer du til å bli veldig skuffet. Vi skal ikke bringe alt tilbake til En. Det flyet suger (latter). Det er tekniske, spirituelle uttrykk. Ja. Det står i Kabballah, hvis dere leser godt nok. Vi skal gå inn i De Mange, og det er da det blir moro, og det er spesielt det jeg er oppglødd over.

Når vi gjør dette, vil jeg dere skal forstå hvor dere kommer fra og hvor dere befinner dere nå. Veldig mye av denne energien som Shaumbra, går tilbake til Yeshua’s tid, og jeg vet at mange av dere føler nærhet, slektskap, en dyp kjærlighet til Yeshua, til Maria – Maria Magdalena – til alle de som var der i den tiden. Dere relaterer dere til dette på en vakker, men noen ganger sint måte. Jeg skal forklare det om en liten stund, men det var da dere begynte å komme sammen. Det var da essensen av Shaumbra … selvfølgelig i Atlantis, men det er lenge, lenge, lenge, lenge siden.

Veldig mye av det kom sammen på Yeshua sin tid, da dere forpliktet dere til å bringe inn det guddommelige frøet, Kristusbevisstheten, Kristusbevisstheten. For mange, mange, mange liv siden var dere alle en del av det, til og med du, kjære Linda av Eesa. Du var ikke i en fysisk kropp, men du var der. Du kom så nært som du kunne fra de andre rikene for å være her, være sammen med de som kom til Jorden. En kan si at du var i engleform, de fleste av dere var i menneskelig form.

Om du personlig kjente Yeshua eller noen av de andre figurene eller ei, spiller ingen rolle. Du var et eller annet sted på planeten på den tiden. Du hadde forpliktet deg til å bringe inn det guddommelige frøet, Kristusbevisstheten, den rene bevisstheten, og så ville du komme tilbake, og ved et punkt ville du høste det du hadde sådd. Du ville høste det du hadde plantet for deg selv og kanskje for andre. Så den tiden er veldig betydningsfull for dere, den ligger dypt i dere alle. Dere kom hit i menneskelig form, noen av dere i engleform for et par tusen år siden, og sa; «Nå. Nå.»

Mange av dere møtte hverandre den gangen. Dere møter hverandre igjen på samlingene våre eller på internett, og dere minnes plutselig. Dere møter slike som Tobias, som hadde en stor påvirkning på dere, også i engleform på Yeshua sin tid. Men en kan si at det var da veldig mye av dette begynte å ta form. Så gikk de fleste av dere gjennom en lang og interessant rekke liv i kirkene, i religionene, i spirituelle bevegelser. Noen av dere gikk i kloster, noen av dere dro til forskjellige deler av verden, inn i templene, og der studerte dere, dere ba, dere mediterte, dere fokuserte. Det var mange disipliner. På en måte var det bra for dere. Dere lærte hvordan dere skulle fokusere på noe, hvordan dere skulle disiplinere dere selv, det menneskelige selvet deres som noen ganger var veldig, veldig udisiplinert, på mange måter veldig splittet. Dere lærte å bringe tilbake deler av dere selv som hadde blitt veldig, veldig fortapt. Dere hadde behov for å gjøre dette i disse stille og rolige klostrene og templene.

Dere gjorde dette i mange, mange liv, og det er en viss skjønnhet ved det når dere husker denne tiden. Veldig stille, veldig enkelt, veldig tåkete (Adamus humrer) På en måte veldig tåkete, på en måte veldig, veldig bra for dere på den tiden. Det var en tid for å ta en indre reise i dere selv, men det var omgitt av en masse disipliner, en masse rutiner, en masse regimer, en masse gruppetenking. Det var ikke mye rom for individuell tenking, det var mye gruppetenking.

Og ved et visst punkt dro dere, desillusjonerte – det var kanskje for 300 år siden, 500 år siden, det spiller ingen rolle – men desillusjonert av det faktum at de virkelige mysteriene og de virkelige hemmelighetene forble mysterier og hemmeligheter. Uansett hvor hardt dere så, hvem dere gikk til for en prat eller rådgivning, var det egentlig ingen som visste svaret. Det virkelige mysteriet var at ting var omgitt av mysterier. Det var ingen som visste. Dere visste at det fantes svar. Dere visste at den spirituelle veien deres, plassen deres som guddommelig såer var virkelig. Dere så andre som simpelthen pugget bøkene og retningslinjene og reglene og ikke gikk noe videre, dypere inn i seg selv. Så, desillusjonerte dro dere, eller ble kastet ut.

Dette var en veldig, veldig vanskelig periode for dere – for noen av dere var det for tre, fire, fem liv siden, kanskje bare et eller to. En veldig vanskelig tid, for det var som å forlate alt som hadde vært viktig, forlate den veien som dere i utgangpunktet hadde vært med på å skape, forlate tryggheten i disse gruppene og organisasjonene, forlate venner, forlate disse som dere anså som lærerne deres. Så dere dro, gikk alene i noen liv. Vandrer på en måte rundt i ørkenen, for å si det slik, men var helt for dere selv.

Til tider – i disse livene, og til og med i dette livet – til tider prøvde dere å gå tilbake til ‘spiritualitet’ inn i det mystiske, og andre ganger å løpe fra det. Til tider prøvde dere å finne en gruppe som dere igjen kunne forholde dere til, følte dette dype behovet for et slikt vennskap, denne menneskelige assosiasjonen. Andre ganger ville dere ikke ha noe å gjøre med grupper. Dere følte dere fortapte, følte dere forlatt, og så hørte dere fra slike som Tobias at til og med guidene deres hadde dratt. Nå var dere virkelig alene.

Dere fant denne nærheten sammen med denne gruppen, men det var en gruppe uten regler, en gruppe som ikke har noen praksis en må opprettholde, en gruppe som ikke har noen krav, for hvis denne gruppen, denne organisasjonen kalt Crimson Circle hadde krevd noe av dere, hadde dere løpt. Dere hadde gått deres vei.

Det er en naturlig tiltrekning til likesinnede, beslektede ånder som bringer dere hit, men som ikke holder dere her, som ikke binder dere her. Noen av dere har dratt for en stund, dratt andre steder, men forstått at dette er et hjem. Dette er et trygt sted dere kan komme til å dra fra når dere vil. Det er alltid her for dere. Og når jeg sier at jeg vil være med dere hvert et steg på veien, har dere realisert Jeg Er. Det er ikke jeg som gjør det for dere. Jeg kommer ikke til å fikse problemene i livene deres, for jeg ser ikke problemer i livene deres, bortsett fra dere (litt latter). Og det skal vi jobbe med.

Jeg ser ikke problemer i livene deres slik dere gjør. Jeg ser situasjoner som er ukomfortable for den menneskelige personen, men det er akkurat dette dere prøver å ekspandere utover. Ikke kvitte dere med dem, ikke gå fra å være menneske til å bare være guddommelig, ikke gå inn i en enhet, men gå fra bare et menneskelig fokus, menneskelig bevissthet, inn i mange, mange, mange av dere selv, uten en enkelt kjerne, uten at en av disse delene til Selvet må lede noen av de andre delene. Det er vanskelig for det menneskelige sinnet å forstå det, men når du går utover singularitet inn i mange av selvet, vil du innse at det er ikke engang sjelen som prøver å holde alt sammen. Det er ingen grunn til det. Det, mine venner, er frihet, og det er dit dere skal.

Disse siste livene, da dere har vandret rundt for dere selv, har så visst vært vanskelige. Det har vært tider da deler av dere har følt: «Ah, tenk å kunne vært i en gruppe igjen!», i et tempel, i et kloster, noe slikt, men dere kan ikke gå tilbake. Nei. For det første, så ville dere ikke ha holdt ut så veldig lenge der. Av forskjellige grunner ville de ha bedt dere om å dra (litt latter). For det andre, vil dere ha husket hvor sløvt og kjede det egentlig var, nesten en fornektelse av menneskeligheten deres. Det handler ikke om å fornekte den, det handler om å nyte den og omfavne den, og også gå utover den.

Så, for en glede det har vært for meg. En kan si at jeg hadde mine reservasjoner på den tiden Tobias dro; «Har jeg lyst til å jobbe med en gruppe – ikke bare en gruppe, men en global gruppe – som ikke synes å ha noen virkelig forbindelse? Og ikke bare en gruppe, men en gruppe av … (Adamus sukker) Ja, dere vet (litt latter).

Dere hadde et rykte i de andre rikene. Jovisst. Dere hadde et rykte i Klubben for Oppstegene Mestre. Selv om det ikke var noe navn som var dypt assosiert med dere den gangen, var det som «Å ja, dem» (mer latter) De usynlige. Dere hadde et rykte som å pushe, være som en pest, være – hva er det dere kaller dere selv – pionerer. Dere var en gruppe som var mer vanskelig å undervise enn noen andre.

LINDA: Hm.

ADAMUS: Så da jeg kom hit sa jeg; «Jeg har ingenting å lære dere. Ingenting. Jeg vil stå her. Jeg vil være med dere steg for steg. Jeg vil prøve å overbevise dere, prøve å vise dere at dere er verdige til å bli elsket, men jeg har ingenting å lære dere.  Distrahere dere, ja. Elske dere, ja. Men lære dere? Dere gjør det allerede selv. Dere behøver ikke enda en lærer.

Første spørsmål

Så med det shaumbra, dagens spørsmål. Det første – litt utfordrende. Vi kan flytte den nå (han flytter talerstolen). Første spørsmål. Linda, er du klar med mikrofonen?

LINDA: Å, joda.

ADAMUS: Første spørsmål er: du kunne ha steget opp, blitt opplyst i forrige liv, for to eller tre liv siden. Jeg vil si i løpet av de siste tre til fire hundre årene. Det kunne du. Det var ingenting som holdt deg tilbake. Du behøvde ikke å komme inn i dette livet og gå gjennom alt det du har gjort. Du kunne i grunnen ha tatt inn opplystheten din da du var ca. åtte år gammel. Hvorfor? Hvorfor? Og jeg trenger virkelig gode svar i dag, fordi …

LINDA: Åhhh!

ADAMUS: … to ting. Dette skal inn i en bok (Adamus humrer).

LINDA: Åååh!

ADAMUS: Og dette skal også brukes i Klubben for Oppstegene Mestre. Det er noen i klubben for Oppstegene Mestre som fremdeles gjerne vil være lærere. Så det er godt materiale for dem. Og det er noen som bare er nysgjerrige. Du kunne ha – knips! – øyeblikkelig ha manifestert opplystheten din, oppstigningen din for to, tre liv siden, til og med i dette livet. Hvorfor har du ikke gjort det? Tøft spørsmål. Bare begynn. Jovisst. Ja.

CHERYL: Takk.

ADAMUS: Hvorfor?

CHERYL: Er mikrofonen på? Ja.

ADAMUS: Ja.

CHERYL: Før jeg svarer på det, vil jeg bare si at jeg setter stor pris på at du er her sammen med oss.

ADAMUS: Takk.

CHERYL: Jeg gjør virkelig, virkelig det. Det har utgjort en stor forskjell i livet mitt, og …

ADAMUS: Ikke få meg til å gråte.

CHERYL: Det er helt greit, det er ingenting galt i å gråte. Og boken, “Act of Consciousness” er virkelig god.

ADAMUS: Ja, den er god. Den er god.

CHERYL: Jeg setter virkelig, virkelig pris på den (litt applaus).

ADAMUS: Og jeg tar ikke æren, selv om navnet mitt står over hele forsiden (hun ler). Det er deres bok.

CHERYL: Vel …

ADAMUS: Og det er derfor den er så god.

CHERYL: Den er virkelig god, og det er så fint å ha alt dette i en bok.

ADAMUS: Ja, ja.

CHERYL: Som du sa, er det ingenting nytt. Vi vet det allerede.

ADAMUS: Jovisst.

CHERYL: Det er fint å kunne ha det i en perm slik at vi kan lese det og gå inn i opplevelsen og tenke på det.

ADAMUS: Ja. Når vi nå snakker om boken – jeg vil gi dere en liten ide her – ta boken, og bare legg den fra dere på usannsynlige steder, som et prøverom i en butikk.

CHERYL: Åh!

ADAMUS: Forandringsrommet, prøverommet.

CHERYL: Åh!

ADAMUS: Et sete på bussen.

CHERYL: Det er en god ide.

ADAMUS: Jeg synes det. Jeg sa det (latter) Et bord i en kafe, og hvis kelneren kommer løpende etter deg og sier; «Å, du glemte boka di» - det gjør de alle steder, unntatt i Frankrike – «Å, du glemte boka di», og «Å nei, den er til deg.»

CHERYL: Det er strålende.

ADAMUS: Ja, ja. Tving den aldri på noen. Gå aldri bort til noen og gi dem boka. Legg den et sted, og vit at den riktige personen kommer til å finne den. Ja. Fint.

CHERYL: Veldig bra.

ADAMUS: Flere komplimenter? (Latter)

CHERYL: Jeg kunne sikkert ha kommet på mange flere, men jeg er klar til å svare på spørsmålet ditt.

ADAMUS: Fint, fint. Bra. Beklager kjære Linda.

CHERYL: Grunnen til at jeg fremdeles er her, er at jeg er helt klar for noen forandringer i livet mitt.

ADAMUS: Vel, kan du ikke være opplyst og ha gode ting i livet ditt?

CHERYL: Jeg er helt og fullt klar til å bli opplyst.

ADAMUS: Ok. Jeg forstår det, men hvorfor … hvorfor … for to liv siden dro du til et eller annet sted nær Tibet, og du kunne ha – knips! – bare som det. Energiene var veldig riktige på den tiden, du var klar for det, så hvorfor gjorde du det ikke? Hvorfor ventet du?

CHERYL: Det jeg er bevisst på nå, er at jeg er klar og at jeg velger fullstendig og hel opplysthet mens jeg er i kroppen.

ADAMUS: Når?

CHERYL: Mens jeg er i den.

ADAMUS: Når?

CHERYL: Akkurat nå er helt greit for meg.

ADAMUS: Ok. Fint. .

CHERYL: Slik at jeg kan skape – på siste Shoud snakket du om Kyeper – den fullstendige skapelsen av det jeg vil. Ikke at det bare faller ned på meg, men at jeg bevisst velger det jeg vil ha i livet mitt. Og jeg er helt klar for nye ting.

ADAMUS: Legger du merke til at du ikke svarer på spørsmålet mitt?

CHERYL: Det trodde jeg at jeg gjorde!

ADAMUS: Alle andre gjorde det (latter). Jeg visste ikke om det bare var jeg eller … det er et tøft spørsmål. Hvorfor ventet du? Ti ord eller mindre.

CHERYL: (Nøler) Jeg antar at jeg ikke forsto at jeg kunne være legemliggjort.

ADAMUS: Åh! (Adamus humrer) Fint. Utmerket svar.

CHERYL: Er det greit?

ADAMUS: Utmerket svar – “jeg antar at jeg ikke forsto at jeg kunne være legemliggjort.” Eller, “Hallo, jeg vil vente med å gjøre det, jeg vil være legemliggjort,” for den gangen ville du ha dødd.

CHERYL: Joda.

ADAMUS: Boom! Der og da …

CHERYL: Jeg vil legemliggjøre det og nyte det mens jeg er her i det fysiske.

ADAMUS: … ute på en fjelltopp helt for deg selv, og bli spist av løver og tigre.

CHERYL: Jeg har gått gjennom det. Jeg har hatt nok av slike ting.

ADAMUS: Fint. Takk. Så du ga en god grunn – ventet på legemlig gjøring. Utmerket.

CHERYL: Fullstendig opplysthet, legemlig gjøring slik at jeg kan nyte det.

ADAMUS: Takk. Takk.

CHERYL: Ja. Takk.

ADAMUS: Du ser bedårende ut i dag.

CHERYL: Å, så bra.

ADAMUS: Jeg vil ha en lang, bølgende, bedårende kjortel.

LINDA: Sier du at folk burde kle seg ut i roller og tillate det?

ADAMUS: Gjør vi ikke det? (Adamus humrer.)

LINDA: Oooh! Godt poeng.

ADAMUS: Ok. Videre, takk.

LINDA: Okay.

ADAMUS: Hvorfor ventet du? Det er et godt og stimulerende spørsmål, men jeg vil virkelig vite hvorfor du ventet. Ja.

MR. SINGH: I dette livet er det kanskje et potensial for Ny Energi som ikke var der før, for to eller tre liv siden.

ADAMUS: Okay.

MR. SINGH: Så det var derfor vi valgte en spesiell tid.

ADAMUS: Er du sikker på at du vil vente? Det er – jeg skal fortelle deg noe. Om ca. 150 år vil det være en super forbedret Ny Energi. Vil du vente på det?

MR. SINGH: (Ler) Nei.

ADAMUS: Okay. Hvorfor ventet du med opplystheten din?

MR. SINGH: Den eneste grunnen jeg kan tenke meg, er at alle sier at vi akkurat nå har Ny energi som ikke var der før. Så jeg tenkte at for to eller tre liv siden så var det ikke rom for det.

ADAMUS: Vel, la oss si at det ikke er Ny Energi. La oss si at det bare var den samme gamle energien. Ville du likevel ventet?

MR. SINGH: Nei.

ADAMUS: Okay. Takk. Takk for at du er her. Jeg har ikke sett deg på lenge … personlig.

ADAMUS: Ja. Hvorfor ventet du?

DEAN: Jeg har egentlig ikke lyst til å svare på det spørsmålet.

ADAMUS: Ja.

DEAN: I dette livet?

ADAMUS: Ja.

DEAN: Uh … jeg … (Ler)

ADAMUS: Hvilket som helst liv. Du kunne ha steget opp for et par liv siden. Hvorfor ventet du?

DEAN: Hvem sier at jeg har ventet i tidligere liv? Jeg mener, noen ganger tror jeg at jeg har vært opplyst før og kom tilbake i dette livet for på en måte å gjøre det igjen på en annen måte, og få en ny opplevelse.

ADAMUS: Å. jeg antar at det er et spørsmål om grader. Du har hatt noen fantastiske opplevelser, men jeg snakker om ekte, fullstendig, legemliggjort realisering og opplysthet.

(Pause)

Og jeg går tilbake til uttalelsen din. Den er enda mer merkelig. (Latter)

DEAN: Takk!

ADAMUS: Hvorfor skulle du – la oss si at du ble fullstendig opplyst den gangen – hvorfor skulle du komme tilbake igjen? Vær forsiktig med hvordan du svarer på det. Hvorfor skulle du komme tilbake igjen?

DEAN: For å oppleve det på en annen måte.

ADAMUS: Oppleve å bli opplyst på en annen måte?

DEAN: Ja, kanskje via en annen vei, bare for å forstå det litt bedre. Forstå er kanskje ikke det riktige ordet. Oppleve.

ADAMUS: Du vet. Kom hit. Kom hit. Jeg har ikke gjort dette på en stund.

LINDA: Å, nei!

ADAMUS: Og … jeg har ikke gjort dette på en stund, men vi … okay. (Adamus dasker til ham; Linda gisper, og publikum roper “Åhhh!”)

ADAMUS: Agh! Når skal du slutte å tenke så mye?

DEAN: I morgen.

ADAMUS: Nei, i dag (latter). I dag! I dag! (Adamus humrer) Linda er alltid bekymrer når jeg klasker til en stor fyr, og jeg klasker ikke til små folk, kvinner, men en svær fyr. Åh! En klem nå. En karslig klem. Å, jeg elsker deg, men du tenker for mye. Okay.

DEAN: Jeg vet. Jeg tror jeg tenker for mye.

ADAMUS: Jeg vet. Joda. Joda. Og så får du meg til å tenke, og så blir jeg helt forvirret og glemmer hva vi snakket om. Hva snakker vi om?

DEAN: Jeg er Mester av distraksjoner.

ADAMUS: Det er du. Joda (litt latter). Hvor var vi?

DEAN: Opplysthet.

ADAMUS: Opplyst- … å, joda, joda. Det er overvurdert (mer latter). Fint. Jeg vil gjerne at du ikke tenker på det …

DEAN: Jeg også.

ADAMUS: … Bare føl på hvorfor du ventet en liten stund. Nei, ikke svar, fordi du tenker med en gang. Men bare føl på det en stund. Dere kommer til å miste et telt der ute (til de ansatte, merker stormen utenfor). Ikke deg.

Okay. Neste.

LINDA: La oss se.

ADAMUS: Hvorfor ventet du? Hvorfor ventet du?

LINDA: Her, Faith.

FAITH: Åh.

ADAMUS: Ja.

FAITH: For meg føles det som om det er noe veldig fantastisk ved dette øyeblikket, og det har å gjøre med potensialet for at vi alle skulle gjøre dette sammen. Det er noe veldig dypt og spennende ved det, det å være her nå og gjøre dette er mye mer enn det ville ha vært før.

ADAMUS: Ja. Fint. Godt svar.

FAITH: ja.

ADAMUS: Og jeg sier det ikke fordi det er noe som er riktig eller galt. (Litt latter) Men jeg spør bare, lurer bare på hva det handler om.

Fascinerer det deg ikke av og til? At du bare kunne ha blitt realisert, opplyst eller hva det nå er for et par liv siden? Jeg tror du tror at du fremdeles jobber med det, at, du vet, du må gå gjennom alle disse gjentakelsene og læringen og alt annet, og det behøver du ikke. For meg er det bare fantastisk. Det er fasinerende at en vil vente, men det må være en grunn.

Når den forståelsen er realisert, avdekket. Vil dere få dette store «aha». Aha. For det er en del av deg som akkurat nå tror at du fremdeles ikke er helt klar. Det er en del av deg som tror at det er mer å lære, mer å gjøre. At du må stille ting opp riktig for at det skal skje. Faktum er at det lett kunne ha skjedd for to, tre liv siden. Til og med i dette livet. Når den forståelsen er inne i hver og en av dere, vil det ha en betydningsfull påvirkning på realiseringen deres akkurat nå.

Når vi går rundt med mikrofonen, noe vi vil gjøre litt mer om bare en liten stund, vil dere forstå at det er veldig overfladiske svar, veldig makyo svar. Vi kommer ikke til det, for dere ønsker nødvendigvis ikke å komme til det. For når dere hører dette, enten det kommer fra en annen eller fra inne i dere selv, når dere vet at dere kunne fått opplysthet for lenge siden … hvordan går det med ansiktet?

DEAN: Fint.

ADAMUS: Fint, okay.

Dere kunne ha gjort det for lenge siden, men det gjorde dere ikke. Når dere får dette «aha» øyeblikket – om hva som kunne ha vært – så vil det virkelig sette dere i rampelyset akkurat nå. Det vil komme til å sette dere i rampelyset og si: «Hva er det du venter på?» La oss ta noen få til kjære Linda, mikrofon takk. Hvordan er temperaturen her inne? (Publikum sier «kaldt»)

ADAMUS: Kaldt.

LINDA: Kan vi være klassiske her?

ADAMUS: Jovisst. Kaldt. La oss skru litt opp. (Latter) Ikke dere! Ikke kald. Klassisk. Ja.

EDITH: Hver gang jeg åpner munnen blir det problemer.

ADAMUS: Ja, og de vil ikke en gang skru på mikrofonene for deg lenger. Det er veldig trist. Veldig trist. Nei, ikke skru den på. Den blir kontrollert fra bak der. Kom igjen. Hvorfor ventet du Edith?

EDITH: Vel, jeg likte svaret som den vakre damen her bak ga. Jeg trodde det ville være spe … jeg ville komme og være sammen med den vakre Shaumbra-familien min slik at vi kan gjøre det sammen. (Adamus begynner å synge i bakgrunnen) Og jeg ville komme og høre den pene Adamus og … (Edith ler)

ADAMUS: Ok. Å, la oss stoppe der. Joda. Hva mer Edith? Vi kommer ikke til kjernen her. Vi danser rundt et av de viktigste spørsmålene en kan stille seg selv. Kom igjen, var det virkelig slik? Vil du vente på dem alle? Skal vi lage et stort Kumbaya-party?

EDITH: Jovisst.

ADAMUS: Nei. Du kommer til å høre meg slå ned på det om et øyeblikk. Hvorfor Edith?

EDITH: Jeg må ha hatt en god grunn (latter når Adamus setter seg på trinnet foran henne) Jeg må ha tenkt …

ADAMUS: Finn på noe.

EDITH: Okay. Jeg tror at jeg ikke var helt klar nok og opplyst nok og glad nok og lykkelig nok og …

ADAMUS: Jeg skjønner. Okay. Argahrgh! (Reiser seg)

LINDA: Åhhh!

ADAMUS: Ser du hva som skjer her? Og jeg ga deg til og med et hint. Jeg beklager Edith. Det handler ikke om deg. Det handler om alle. Det handler om alle dere. Hvorfor ventet du? Når kan dere gå utover disse overfladiske svarene og komme til saken, dere må …

EDITH: Vær så snill å fortelle oss det.

ADAMUS: Nei, det gjør jeg ikke, for det var en grunn til at dere utsatte det, og jeg vil at dere skal finne grunnen. For hvis jeg forteller dere det, kommer det til å skremme vannet av dere. Hvis jeg forklarer for dere hvorfor dere ventet, ville det for det første være et slag i ansiktet, for dere venter fremdeles. Når dere er klare og ikke behøver å leke venteleken lenger, vil dere skjønne hvorfor dere har ventet. Og da, i det øyeblikket, vil dere være klare. Det er noe for hver og en av dere, hvis dere er klare slik dere sier at dere er. Hvis dere virkelig er klar, hvorfor har dere ventet?

EDITH: Jeg tror vi måtte forstå … jeg tror vi måtte forstå at Jeg Eksisterer, at Jeg Er den Jeg Er.

ADAMUS: Gi meg den (mikrofonen) Jeg bryr meg ikke Edith, om det er deg eller noen andre. Svare kommer ikke til å være der før dere virkelig er klar for det.

Vel, dere sier; «Å, Jeg Er, Jeg Er. Jeg er klar for opplysthet.» Ikke klar nok. Faktisk, egentlig ikke. Egentlig ikke. Det er en grunn til at dere har ventet, og dere gjemmer den til og med for dere selv. Og dere kommer til å maskere, dere kommer til å dekke over det og si; «Å, slik at vi alle kan være sammen som Shaumbra og være på Face book» (litt latter) Edith, dronning av FB (mer latter, og Adamus humrer) Og; «Vi skal alle gjøre dette sammen» eller en eller … hvorfor? Dere behøver ikke å svare på det akkurat nå. Og dere sier; vel, nei, det er meningen at jeg skal si det til dere. Det ville vært veldig overveldende; dere vil forstå det når dere er klar.

Men jeg vil at dere skal gå herfra i dag, eller gå og gjøre hva det nå er dere må gjøre hvis dere lytter online. Jeg vil at dere skal føle inn i dette spørsmålet. Jeg vil at dere skal føle inn i … ikke prøv å svare på det her oppe (hodet). Det vil ikke komme her oppe fra. Det vil det ikke. «Å, fordi jeg måtte komme tilbake til riktig tid når meridianene og gitrene var oppstilt og alvene og devaene og feene ville være her for å støtte.» Å, hold kjeft! Det er åpenbart at du ikke er klar for å høre ditt eget svar.

Dere kunne … en kan si at «å, det kan en si om alle.» Egentlig ikke. De fleste folk er ikke forberedt på det slik dere er. De fleste har ikke gått gjennom Yeshua sin tid. De fleste har ikke gått inn i klostrene og templene for en dyp, indre studie. De fleste har ikke vitenen om Kabbalah i seg slik dere har. Husk, det er ikke bare en hellig jødisk bok. Kabbalah’en er sannhet, og den går tilbake til lenge før det.

De fleste er ikke, så spørsmålet mitt passer ikke for folk flest, ikke i det hele tatt. Ikke en gang for new agere flest. Det er interessant, for dere Shaumbra, har gått – dere, som gruppe – har gått utover new age. Langt utover. Det passer ikke en gang lenger.

Dere har gått utover spiritualitet. Dere har virkelig det. Dette er ikke lenger en spirituell gruppe, for spiritualitet er definert med for mange konsepter og strukturer og historie og makyo. Dette er ikke en gang okkult – det okkulte – lenger. Dere har gått utover det. Dere har tatt dette til et annet nivå. Dere har tatt dere selv til et annet nivå. Det er derfor dere ikke finner dette konfortnivået sammen med en masse spirituelle new age grupper, for det er ikke det vi er. Det er så definitivt ingen religion.

Men vi kommer til dette interessante punktet, dette friske, spente, friksjonspunktet i realiseringen deres, og dere lurer på hvorfor ting har vært så tøffe i det siste. Det er fordi dere forandrer dere. Men jeg måtte stille dette spørsmålet. Dere kunne ha gjort det. Jeg var ved siden av dere. Dere kunne ha gjort det for en tid tilbake. Hvorfor ikke? Hva ventet dere på? Det er et svar dere må oppdage selv. Og det er ikke fordi vi alle kan gjøre det sammen. Det er en tilleggsfordel. Hvorfor ventet du?

Når du er klar for å møte den delen av deg selv som vet, da er du klar for opplysthet. Når du ikke kan svare klart og konsist på det, når du kommer med en masse makyo-unnskyldninger, når du tenker for mye på det, da er det noe i deg som ikke helt vil det enda. Ikke helt vil det. Det er ikke noe dårlig. Du kan vente i fem år, tjue år, ti liv, det spiller ingen rolle. Men der er en dynamikk, og vær så snill å ikke bedømme den som dårlig. Det er bare noe dere fremdeles får fra å leke den menneskelige rollen. Noen som kommer til å, som du føler forsvinner i opplysthet.

Det er kanskje frykt. Det er kanskje frykt for døden. Det er kanskje så enkelt. Jeg tror ikke det. Det er kanskje noe annet. Ja, mikrofonen til den pene herremannen.

PETER: Takk.

ADAMUS: Ja.

PETER: Det jeg føler, er at jeg ikke var villig til å ta ansvar. Jeg var ikke … jeg sa det så enkelt som jeg kan si det. Jeg var ikke villig til å ta ansvar.

ADAMUS: Og kan jeg ta det et steg lenger?

PETER: Ja.

ADAMUS: Og husk at dette gjelder Peter. Det behøver ikke å passe for alle, dette gjelder Peter. Ikke bare at du ikke var villig til å ta det ansvaret, og la oss se på det på en positiv måte – du hadde det moro.

PETER: Akkurat.

ADAMUS: Du hadde det moro. Vel, jeg vil skyte inn noe annet. Alle blir avhengige. Faktisk så skal vi ha avhengighetssamlingen vår her i august. Alle blir avhengige, for avhengighet er morsomt. Veldig morsomt. Det gir deg en grunn til å stå opp om morgenen, for å gå tilbake til avhengighet, enten det er fysisk, mentalt, emosjonelt, det spiller ingen rolle.

PETER: Det er en bit av det som jeg kan føle at jeg er vant til, synes det er komfortabelt, og faktisk nyter det.

ADAMUS: Ja. Ja.

PETER: Og jeg vil ikke gi opp den leken.

ADAMUS: Absolutt ikke.

PETER: Du vet, og …

ADAMUS: Hva med om vi bare gjorde leken litt enklere?

PETER: Ok.

ADAMUS: Du liker den.

PETER: Vel, ikke hele tiden.

ADAMUS: Litt …

PETER: Ikke hele tiden.

ADAMUS: Eh, men la oss bare …

PETER: Ikke hele tiden vet du. Umulig er morsomt for da, når du gjør det, så wow! (Han ler)

ADAMUS: Vi gjør leken litt lettere, litt mer penger til å leke leken.

PETER: Okay.

ADAMUS: Vi befinner oss ved spillebordet, nå har du litt mer penger å spille med, og vi gjør leken litt mer lønnsom.

PETER: Okay.

ADAMUS: Og vi plasserer deg på det setet du vil ved spillebordet. Vi gjør bare leken litt bedre. Hva med det?

PETER: Jeg er med deg på den.

ADAMUS: Det kommer ikke til å skje. (Latter) Og det er det dere alle føler akkurat nå, og det er en del av jobben min. Dere kommer ikke til å gjøre leken bedre. Det skjer ikke. Og veldig mye – ikke bare dere – men veldig mye av det spirituelle, religiøse, disse bevegelsene, prøver bare å gjøre leken litt bedre. Det er ikke min jobb, og det er ikke det dere egentlig ønsker. Det er ikke lidenskapen deres å gjøre leken litt bedre.

Det er der folk blir sittende fast i opplysthet. De prøver bare å gjøre det menneskelige livet litt bedre – gjøre avhengigheten litt sterkere, gjøre det mer gledefylt, gjøre avhengigheten, uansett hva det er, gjøre avhengigheten litt morsommere. Det er ikke derfor vi er her. Det er overhodet ikke derfor vi er her. Vi skal bevege oss utover det.

Så, en til kjære Linda. To til. David har handa oppe. David får nesten aldri snakke. Ja.

MARY SUE: Jeg føler at jeg har stolt mer på andre mennesker enn på meg selv.

ADAMUS: Fint. Så la oss forandre litt på det. Du stoler ikke på deg selv. Det har ingenting å gjøre med andre folk. Ja. For henne kan det være en veldig, veldig god grunn – «jeg stoler ikke på meg selv.»

Der er en enorm faktor i opplysthet. Jeg skal gå inn på det om en liten stund, men der er en enorm faktor når det gjelder å gi slipp, og den er innvevd i hver og en av dere når dere virkelig gir slipp. Og jeg mener gir slipp, gir slipp på at dragene, demonene og satan og alle andre som vil være der og vente på dere, fortære dere. Det er en frykt som har vært gnidd inn i hver og en av dere. Og så er det dette: «Hva om jeg gir slipp og så var det bare en spøk?» Jeg skal gi dere et enkelt svar utover det.

Livet er slik dere i grunnen forestiller dere, velger det med Kyeper. Kyeper. Denne lufta er der, den fysiske lufta, eteriske lufta, den skaper en vevning som et materiale, som et vakkert, funklende materiale. Du kaster ditt Kyeper på denne vevningen, og det skaper livet ditt. Folk flest vet ikke det, og de gjør det ikke bevisst, på en måte bare skvetter de på denne vevningen (litt latter). Men denne vakre vevningen er der likevel, og med Kyeper kan dere skape det dere vil.

Dit dere skal, dit vi alle skal, er utover, inn i det dere vil. Det er fremdeles frykt for at det kommer til å være et eller annet mørke. Dere bare ler av mørket. Ja, det kommer til å være der. Det kommer til å være ditt. Du bare ler av det, og så blir vi hva vi enn velger å bli, og utvikler det kontinuerlig, ekspanderer det, legger mer av denne malingen på denne lufta og den eteriske vevningen. Så enkelt er det.

Med andre ord, ingenting av det spiller noen rolle. Det er bare det du velger. Så, men en del av det er å stole på deg selv. Det går tilbake til noe gammelt som jeg er skikkelig lei av nå. «Å, jeg gjorde stygge ting i et tidligere liv, og jeg drepte folk. Jeg var med i krig.» Joda, det var vi alle. Det er en del av den menneskelige reisen. Kom over det. Bare kom over det. Det kommer ikke til å skje igjen for noen av dere. Ingen av dere – jeg bare dobbeltsjekker (litt latter) – ingen av dere kommer til å bli mordere, eller, dere vet, dere kommer ikke til å bli terroristen eller noe slikt. Så det vil ikke skje. Kom over det. Ok. En rask til, vi må bevege oss videre.

LINDA: David står for tur.

ADAMUS: David. Ja, David. Hvorfor ventet du David?

DAVID: Jeg tror jeg gjorde, og alle vi som er her, Shaumbra, av kjærlighet til menneskeheten. Vi visste at dette ville komme til å bli en intens tid med overgang, og at vi kunne være i tjeneste. Samtidig var det også en nagende tvil i oss, du vet, vi rotet rundt …

ADAMUS: Akkurat.

DAVID: … og vi burde ha tatt den lette veien og tviler vi på om vi …

ADAMUS: Akkurat slik morgenfuglen får tak i marken, eller, du vet, noe slikt. Det er som «burde vi ha gjort det den gangen?» Joda.

DAVID: Så det er …

ADAMUS: Ja, og jeg vil gjerne snakke om det David. Takk. Det er veldig fint, å være her for å tjene menneskeheten. (Litt latter) Det står skrevet i Kabbalah’en. Ja. Linda, mikrofonen igjen? Det får deg til å løpe litt.

DAVID: Og hvis jeg sa «tjene», så var det bare på grunn av nervene mine foran dere alle. Men det jeg mente å si, var kjærligheten vår, den dype lidenskapen og kjærligheten til menneskeheten og til Gaia.

ADAMUS: Ja. Og det er en gyldig grunn. Eh, det er en gyldig unnskyldning.

DAVID: Okay (ler).

ADAMUS: Men la meg komme med en liten historie angående det. For ca. fem, seks hundre år siden, var det generelt akseptert i spirituelle sirkler, på Mysterie skoler, overalt, at oppstigningen deres, opplystheten deres, var avhengig av alle andre. Det var moderne på den tiden «jeg skal ikke gjøre det før vi alle er klare.» Det hørtes strålende ut, og det var veldig, veldig populært, og det var slik de fleste spirituelle organisasjoner ble drevet. Og slik var det faktisk fram til … i går. (Latter) Ja, men jeg sier at det er en historie knyttet til dette. Det er en … det en kan kalle en filosofisk, spirituell tro på det, og nesten alle trodde på det. De få som ikke gjorde det, ble i grunnen kastet ut. «Vi gjør alle dette for hele menneskeheten.» Vel, det skjedde noe interessant. Jeg kom (Adamus humrer). Jovisst, jeg var den første som snakket mot dette veldig, veldig praktiske begrepet. Jeg husker de lange debattene som vi tok del i for hundrevis av år siden. Jeg var faktisk litt upopulære i en kort periode, tro det eller ei (litt latter) Og Shaumbra … ja, ja, ja, ja noen er allerede på email eller Face book eller hva det nå måtte være og sier «hvordan kan han være så arrogant?» Vet dere hva? Det er en handling, og du burde kanskje slutte å være så sløv.

LINDA: Åååh!

ADAMUS: Jeg snakker ikke til dem alle. Det er bare en person der ute – «å, han er så arrogant.»

LINDA: Si det til ham! Si det til ham!

ADAMUS: Hvorfor slutter du ikke å oppføre deg som en idiot, ok? Du vet hvem du er (Adamus humrer). Det er bare et spill forstår du, og hvis du spiller litt pompøs, er det bedre enn å spille «Å, jeg er et offer.» Prøv det. Spill litt. «Joda! Livet har vært godt mot meg! Så jeg er litt bedre. Jeg bryr meg ikke! (Latter) Det er bare et spill. Og vet du hva som skjer da? Du oppfører deg slik. Det er som «ok, så jeg har mer penger enn deg. Ok? Og det er helt greit for meg. Ikke for deg.» (Mer latter) Du begynner å oppføre deg slik, og vet du hva? Energiene blir levert til deg slik. Det er litt merkelig. Det kalles – som, hvor er boken min? Jeg tenger en skikk – Act of Consciousness. Ja. Noen har … sånn ja (noen gir ham boka) Ja.

Det er Act of Consciousness. Alt står her. Det er faktisk 150 sider. Det er interessant å merke seg at ca. 10 er tomme. Hvorfor har de gjort det? Alt er et spill. Du oppfører deg som om du er klar for oppstigning eller opplysthet, og vet dere hva? Det er der. Alt er et spill.

Noen vil argumentere med at dette spillet ikke er ekte. Å, tull. Se på dere! (Snakker til kamera, Adamus humrer) Det er et spill, og det er ikke virkelig, og nå er det veldig slitsomt. Jeg snakker ikke til alle dere som er online, det er bare en. Denne ene. Denne «“Eghhhh! Adamus. Eghhh» (latter) «Jeg skal skrive noe stygt på Face book»

Det er bare et spill, og dere kan spille slik dere vil. Dere kan spille eksentriske og – å, det gjør dere allerede. Dere kan spille slik dere vil. Dere kan spille at dere er veldig samlet, og selv om den menneskelige delen av dere sier «Å, du bare spiller det.» «Jeg bryr meg ikke! Det gjør du også, dumme, menneskelige del. Du spiller det. Jeg skal spille at jeg virkelig er samlet, at jeg har overflod. Jeg skal spille at jeg har god helse, at jeg har denne ungdommelige, vibrante kroppen.» Det er et spill, og i det øyeblikket du begynner å tro på det, så, vel, du spiller det, i det øyeblikk du begynner å kjøpe deg inn i spillet ditt som bare et menneske med begrensninger, har du en lang, lang, lang vei å gå.

Så spill hva det enn måtte være. Og spill mange ting på en gang. På samme tid. Det er ikke ensidig. Dere kan være mange skuespillere på scenen deres samtidig. Hva dere enn føler for.

Var vi inne i et øyeblikk med distraksjon her? David. Historien sier at det var på mote så langt tilbake som for tre eller fire hundre år siden, at vi alle skulle gjøre dette for menneskeheten. Jeg har glemt hvem som begynte med det, men jeg ville ha slått dem ned hvis jeg hadde vært der og hadde visst det, for alle kjøpte seg inn i det. Det er en fin historie. Er du klar over hvor lang tid det vil ta før alle på planeten er opplyste?

For det første: det er hele tiden nye som kommer inn i veldig hurtig tempo. De må kanskje gå gjennom tusen liv. Ok. La oss kutte det ned til 700. Skal dere vente på dem? Og så er det babyene deres, og så deres babyer igjen. Åhh!

Så på en samling med noen av de legemliggjorte Mestrene på den tiden, foreslo jeg. Jeg sa «Hva med at det er en suveren reise?» Alle sa «Ååååh, ååååh, ååååhhh.»

«Hva om vi sluttet å fokusere på dette med at ‘alle må gå først. Jeg skal være den siste ut døra. Kapteinen er den siste på skipet.» Tull, kapteinen burde komme seg av skipet og finne en båt som kunne komme og redde alle. (Adamus humrer) Jeg forstår ikke den mentaliteten. Så den gangen foreslo jeg, jeg sa; «Hva om vi kommer oss ut av dette programmet med, dere vet, ingen» - hva er det de sier – «ingen skal bli etterlatt.»

LINDA: Ingen skal etterlates.

ADAMUS: Ingen skal etterlates. Etterlat dem alle. (Latter) Det er et bedre program.

For, jeg foreslo, jeg sa «Hva om en eller to eller fem kommer seg inn i opplysthet?» Åh! Det falt en stillhet over rommet, på en måte slik som her. «Åhh, og hva så Adamus?»

Jeg sa; «Dere vet, la oss si at det er fem, og at de forblir legemliggjort og går rundt på Jorden – uten å løpe rundt og si «jeg er opplyst», men bare går rundt på Jorden – og de blir Standarder.» For vet dere hvor mange mennesker som tror at de vil få en spirituell realisering i dette livet? Ikke mange. De har intet håp. De har gamle historier om gamle Mestre. Det har intet håp. Så de tror ikke at de kan gjøre det. De venter på å komme til den andre siden for å få svar og frelse, og de fleste av dem tror enten på himmel eller helvete eller noe midt imellom. Så de venter. De tror ikke at de kan gjøre det. Men hvis jeg plasserer fem her på scenen, eller går på tur i parken, på kjøpesenteret, på en flyplass, fem som ikke behøver å si et eneste ord, men Kharismaen deres skinner, så vil det utgjøre en forskjell.

Og da var det et «Hmmmm» i rommet fra de andre Mestrene. De var ikke helt klare til å kjøpe det, for de var investert i, eller avhengige av den gamle tenkemåten. Men jeg sa «Hvis bare …» Hva om vi ikke trengte å kanalisere lenger? Hva om det var mennesket som sto der, som var den realiserte Mesteren? Ville det ikke være langt bedre enn å vente og vente og vente og vente på hele menneskeheten? Ville det ikke være bedre for dem å ha faktiske eksempler? Hmmmm. Hmmmm. Det er fremdeles ingen populær ide. De fleste grupper vil fremdeles gjøre dette kumbaya-greiene. «Vi må gjøre det sammen. Vi må alle være en.» Nei.

Jeg kan si deg dette – ja, deg, du som fremdeles følger med, som fremdeles skriver “Eghh, Adamus. Eghhh” (Adamus humrer) – jeg sier det til alle dere, en liten hemmelighet, og det er et av favoritt-temaene mine – det er det ikke – enhet. Hvis du leter etter enhet, så er ikke dette stedet for deg.

Vi skal ikke tilbake til enhet, som det å dra tilbake til gud og «Åhå, vi synker bare alle tilbake, inn i gud.» Niks. Faktisk så er det egentlig ingen Gid, men det er et annet tema. Det er det, men ikke den menneskelige guden. Jeg er så lei av denne menneskelige guden. Det er store ord, ikke sant? La meg bare si det av og til. Men vi skal ikke tilbake til den enheten. Det finnes ingen universell enhet, «vi er alle ett». Vi har alle likheter, men ikke dere. Dere er suverene. Dere er suverene. Et suverent vesen har mye bedre perspektiv og medfølelse i forhold til andre, mye bedre medfølelse overfor alle andre og reisen deres, måtene deres, unikheten deres, mangfoldet, i forhold til en som prøver å gå tilbake til En. Den personen som prøver å gå tilbake til En, vil prøve å forsikre seg om at alle andre gjør det på deres måte. Det er helvete. Jeg mener, det er bokstavelig talt helvete, for de forestiller seg å gå tilbake til en eller annen sky av enhet, men de vil at det skal være på deres måte, slik de gjør det. Så dere kan forestille dere den konflikten dette forårsaker, når de prøver å bringe alle andre inn i enhet på sin måte. Det fungerer ikke.

Du er suveren. Du skal ikke en gang tilbake til din egen enhet, for dere kommer til å oppdage, og vi kommer særlig til å fokusere på dette i Keahak, at du ikke er en. Du er Mange. Så absolutt. Du kommer ikke til å synke tilbake til en eller annen luftig, sukkersøt sjel som gjør alt for deg. Det er ikke der. Akkurat som ikke gud er der, er ikke sjelen der, for dette er menneskelige konsepter. Dette er menneskelige konstruksjoner, det at en trenger en frelser. Vi skal ikke dit. Vi går inn i de Mange av deg – de mange, mange, mange, mange, mange av deg – og det er en slik frihet, en slik velsignelse.

Okay, jeg var på et sidespor, men det var med hensikt.

LINDA: Er dette oppvarming til sesjonen din i juni?

ADAMUS: Jeg er bare 10 prosent på vei gjennom samtalen vår her i dag. (Adamus humrer)

LINDA: Det høres ut som en oppvarming til juni.

ADAMUS: Det er … jeg skal forklare om en liten stund. Neste spørsmål.

EDITH: Det er som et gjensyn med Tobias.

ADAMUS: Gjensyn med Tobias?!

EIDTH: Ja.

ADAMUS: Kanskje (Adamus humrer).

Andre spørsmål

ADAMUS: Ok. Neste spørsmål. Hva er det siste et menneske gjør før de kommer inn i realisering av opplystheten sin?

LINDA: Poop. (Latter)

ADAMUS: Ok. Jeg begynner kanskje å forstå deg! (Mer latter) Vel, det er kanskje sant.

SART: Det kan være!

ADAMUS: Ohhh skitt! Som Sart ville sagt. Hva er det siste et menneske gjør før det kommer inn i realiseringen av opplystheten sin? Jeg sier det veldig veloverveid. Hva er det siste et menneske gjør før det kommer inn i realiseringen av opplystheten sin? Greit, vi gjør dette raskt, for vi har mye å gå gjennom her. Ja.

SHAUMBRA 1 (kvinne): Mm.

ADAMUS: Huh.

SHAUMBRA 1: Vel.

ADAMUS: Det siste.

SHAUMBRA 1: Som … jeg har lyst til å banne.

ADAMUS: Å, det er greit. Jeg har ikke lov til det, men du kan gjøre det. Hva ville det banneordet ha vært? Jeg er bare nysgjerrig.

SHAUMBRA 1: Å, skitt.

ADAMUS: Åh. Det er ikke banning. Det er vanlig språk. (Litt latter)

SHAUMBRA 1: Vel, det virker bare som om …

ADAMUS: Shit (skitt) er sannsynligvis mer brukt i det engelske språk enn noe annet enkeltord bortsette fra slikt som «the» og «en» og «fra». Men joda, det er det, det er «Joda, skitten av skitten! Å, joda.» Jeg mener, det er slik folk snakker nå for tiden.

SHAUMBRA 1: Det virker bare som om det er noe, i hvert fall ut fra det jeg hører, så er det en realisering som det er mer ved, og som er mer enn bare en ting, og for meg er det kanskje en tristhet når det gjelder en …

ADAMUS: David …

SHAUMBRA 1: En del.

ADAMUS: David, ta bilde av meg. Ta bilde av meg. (Adamus setter opp en forskrekket ansikt for kamera, latter)

SHAUMBRA 1: Å skitt!

ADAMUS: Hva?!

SHAUMBRA 1: Jeg tror banneordet var det beste svaret.

ADAMUS: Bare gjør det veldig enkelt. Hva er det siste en person gjør før realiseringen av opplystheten sin? Whssht! (Knips)

SHAUMBRA 1: De tar bare steget og gjør det.

ADAMUS: Ok, det er et godt svar. Ok, takk. Legger dere merke til forskjellen mellom å på en måte gå inn i denne mentale hengemyra versus «bare ta steget og gjør det?» For det leder opp til svaret mitt. Neste. Vi tar par et par stykker her. Hva er det siste en person gjør før realiseringen av opplystheten sin? Ja, Vince.

VINCE: “Hvorfor ventet jeg så lenge?”

ADAMUS: Ja. Den er tøff, men hva er det siste en gjør?

VINCE: Bare gir opp alt.

ADAMUS: Fint. Fint. Det er svaret på spørsmålet mitt. Det er det jeg ville ha svart. En slutter å prøve. Det er det siste en gjør.

Vel, noen av dere trodde kanskje at det var et eller annet stort og mystisk en gjorde. Joda. En slutter å prøve. En bare gir slipp på det. Jeg kaller det å tillate. Slutte å prøve. Slutte å anstrenge seg. Slutte å pushe. Slutte å prøve å finne ut av det. Det kommer til å skje, så hvorfor rote med det? Hvorfor blande seg inn i det? Det kommer til å skje?

Dere burde alle trekke pusten lettet akkurat nå. «Å, fint!» Ja, det er sant. Hvis dere studerer de Oppstegene Mestrene, og dere ser på veien deres, så var det mange ting de hadde til felles. De studerte alle mye. De disiplinerte seg alle mye. De hadde alle mange kvaler, følte seg skikkelig dårlige på grunn av all … skyld, skyld, skyld. Slike merkelige deler av prosessen, bare» Ååååh! Jeg gjorde alt dette stygge. Vær så snill, vær så snill, tilgi meg.» Åh! Men så sluttet de å prøve. De ga opp. Og jeg tar dette litt tilbake til historien om Yeshua og dere som kom hit for å plante dette guddommelige frøet, så studerte dere, holdt dere i disse hellige organisasjonene, og så ble dere trette og lei av det, og så dro dere bare deres vei, desillusjonerte.

Det er nesten slik nå. Dere er nesten trette og leie av deres egen vei, av det dere har gjort, av spiritualiteten deres. Å, ikke en gang ordet høres så bra ut lenger. Det er som ughh, ughh! Spiritualitet er bare enda en unnskyldning for å ikke være menneske i livet, i dere selv, så dere blir lei av det, og plutselig, enten det blir gjort bevisst eller ubevisst, slutter dere bare å prøve. «Jeg er så lei av det. Det fikk meg ikke noe sted. Alle disse årene, enten det var i Crimson Circle eller i andre grupper, alle disse årene, og se på meg. Jeg er helt i uorden. Jeg er utslitt. Jeg er blakk. Jeg har ingenting. Folk liker meg ikke. Jeg lukter dårlig. Jeg gir opp. Jeg gir opp. Jeg trekker meg bare tilbake til livet.» Det er faktisk veldig bra, når dere kommer til det punktet.

For det første, så kommer dere ikke til å trekke dere tilbake til livet. Dere kommer ikke til å gå tilbake til å være vanlige i det hele tatt. Men det fine ved det, er at dere endelig har gitt opp. Dere har endelig sluttet å prøve å være spirituelle, sluttet å prøve på å stige opp.

Opplystheten er her. Tidligere spurte jeg dere hvorfor dere hadde ventet, ut fra at dere kunne ha gjort det for et par liv siden eller tidligere i dette livet. Det er der allerede. Alle forberedelsene er gjort. All prosesseringen er gjort, dere har gjort dere klare. Det er der. Slutt å prøve. Men, som svar på spørsmålet, når dere sier «Slutt å prøve», så vil det indikere at hvis dere slutter å prøve, så vil det være der, for det kunne det allerede ha vært. Og det tar det tilbake til det første spørsmålet mitt: Hva venter du på?

Men ikke tenk på det, for dere vil drive dere selv til galskap ved å tenke på det. Dere vil begynne å gå gjennom alle disse mentale hengemyrene. Dere kommer ikke til å finne ut av det, men dere kan la dere selv føle det og realisere det og få denne «aha». Det er ingen dårlig grunn. Nei, det er det ikke. Det er ingen negativ grunn eller noe slikt. Det er en veldig dyp grunn. Det er en veldig ren, reell grunn.

Når dere hører dere selv skravle, skravle, skravle, så legg det bort, for svaret er bare noen få enkle ord. Dere forstår det, og når dere gjør det, vil dere forstå at dere er klare. Og det kommer til å være skremmende. Dere forstår at det er tid for å ta ansvar, hvis dere vil kalle det for det. Det er egentlig ikke ansvar, det er egentlig bare «det er bare tid for det.» Og når dere får dette veldig enkle, rene svaret inne i dere selv – på hvorfor dere har ventet, hva dere venter på – så vet dere at dere er klare. Da må dere svare på et til spørsmål fra dere selv: er du klar akkurat nå?

.

Jeg kan allerede fortelle dere svaret. Når dere forstår hvorfor dere har ventet, når dere skjønner det, kan dere ikke vente lenger. Dere kan ikke utsette det lenger. La oss trekke pusten dypt på det. Åh! Jeg elsker dere folk. Jeg elsker det at vi ikke behøver å være så hellige her. Jeg elsker at dere lar dere selv føle noen av de aller, aller dypeste følelsene.

Trender i verden

Neste. Jeg lovet at vi skulle snakke om to trender. Det er trender i verden. Jeg skal gå veldig, veldig fort gjennom dem. Den første kjenner dere, og det var ikke fra Tobias, men fra meg. En av de største trendene i verden akkurat nå er makt. Alle er inne i makt enten de er klar over det eller ei, akkumulering av makt. Det kan gjøres gjennom penger, politikk, regjeringer, sex, industri, handel and religion. Alt handler om makt. Det er en massiv driv for makt på denne planeten. Ikke bare det, men ønsket om makt på denne planeten gjør at vesener fra andre riker – ikke små menn i romskip, men andre vesener – er spesielt interessert i denne planeten, fordi denne besettelsen for makt pågår. Dere ser det overalt, men det er mer enn noensinne. Det kommer fram.

Les mellom linjene, eller lytt mellom linjene i nyhetene om det som skjer. Stopp opp en stund og si; «Vel, hvordan handler dette om makt?» Dere kommer til å skjønne at nesten alt som skjer der ute handler om maktleken. Jeg tror at dere har et populært TV-program som kalles Game of Thrones (kampen om tronen), det er på en måte det sammen, med Game of Power (kampen om makten). Det handler om skiftet og bevegelsen av makt.

Makt er en illusjon. Det er ingen makt i de klare rikene. Det er ikke noe behov for makt. Jeg snakker ikke om energikraft, slikt som, dere vet, bensin å fylle på tanken slik at bilen kan gå. Det er drivstoff. Jeg snakker om psykisk makt, mental makt, og dette kommer til å vokse og vokse og vokse.

Mennesker er mer enn noensinne avhengige av makt. Det er faktisk nesten umulig – jeg vil si at det er umulig – å bli avhengig til en fysisk substans. Alkohol, tobakk, stoff – det er fysisk umulig å bli avhengig. Det er de som vil argumentere med meg om det, men en kan bli avhengig av makt på mange forskjellige, og noen ganger finurlige måter. En kan bli avhengig av makt, og så bruke denne avhengigheten i ting som stoff og alkohol, eller bruke stoff og alkohol til å prøve å drepe denne makt-smerten. Merkelig nok er det både lystbetont og smertefullt, men dere kommer til å se mer og mer av dette på denne planeten.

Vær så snill å forstå, når det gjelder dere selv, når dere går framover, så er det ikke noe behov for makt. Det er det ikke. Det er de jeg har snakket med i de nattlige sesjonene våre som vil argumentere, de vil kompromisse. De vil si; «Ok. Jeg reduserer maktbehovet mitt, men jeg må fremdeles ha litt som en beskyttelse mot andre mennesker, for de leker med makt. Derfor må jeg ha litt.» Nei. Det er enten alt eller ingenting på en måte, alt eller ingenting. Makt er en illusjon. Makt er å komme med en uttalelse om at du tror det er ting du trenger fra utsiden av deg selv, og det gjør du ikke. Ikke en eneste ting. All energien – tiltrekningen av energi – er der allerede, særlig når dere begynner å bruke den.

Kyeper, ditt kreative, ånden din – er der allerede. Men hvis du fremdeles er avhengig av makt – og det kommer til å være fokus i min del av samtalen i august – hvis du fremdeles er avhengig av makt, vil du fremdeles prøve å oppnå mer makt og sikre den makten. Men andre ord, du må bringe inn litt makt og ha den i maktbanken din. Når du skjønner at makt er en illusjon, trenger du den ikke i livet ditt. Du blir usynlig for de som leker med makt. De er overhodet ikke interessert i deg. De vil ikke komme og prøve å ta noe fra deg, for det er ikke noe mat i skapet. Det er ingenting der. De er ikke interessert, du er ikke en spiller. De vil be deg om å komme deg bort fra bordet, for du er ingen spiller. Du har ingenting i lommene dine. Det er da du er fri. Virkelig fri.

Makt er den største, og en kan kanskje si den eneste sanne avhengighetskraften på denne planeten. Det er en illusjon. Når dere går utover behovet for makt i personligheten deres, i livene deres, er dere fri. Dere forstår at dere ikke trenger noen makt. Energi kommer alltid til å være der. Det er naturlig. Når dere er i bevissthet, er der energi. Når du er lidenskapelig, er der energi. Dere behøver ikke makt. Den er veldig, veldig falsk.

Husk på dette. Og, på den andre siden av ligningen, er den andre store trenden på planeten akkurat nå – tro det eller ei – di versifisering. Mangfold. Merkelig, for en skulle tro at hvis makt var her borte (på den ene siden), så ville det ikke være slik. Men det er en bevegelse for mangfold, og noen ville kalle det for aksept, men det er litt av begge deler. Det er mangfold.

Se på planeten akkurat nå. Som aldri før er det en bevegelse for å akseptere forskjellige tanker, forskjellige livsstiler. Se på det som skjer i mange av landene i denne verden – det tillates ekteskap innenfor samme kjønn. Åhh! For et stort steg for denne planeten! (Adamus humrer) for det første, burde de forstå at dette ikke er første gang det har skjedd på denne planeten. For det første, i Lemuria hadde de fleste av dere både maskuline og feminine organer og kroppsdeler. Det gir på en måte … neeei, jeg vil ikke gå inn på det (latter) Så det var ikke slik at dere giftet dere med en av samme kjønn, dere var begge deler, og dere var sammen i samme kropp. Jeg mener, hva ville gud ha tenkt om det? (Adamus humrer)

SART: Å, skitt.

ADAMUS: Skitt. Se hva jeg gjorde (mer latter). Dere er alle både maskuline og feminine, og den virkelige balansen er å bringe begge tilbake igjen. Men uansett, tilbake til mangfoldet, tilbake til ekteskap mellom samme kjønn. Det var vanlig i Atlantis. Faktisk så var ikke ekteskap så vanlig, men det var vanlig å elske den du valgte å elske uten at noen blandet seg inn og sa; «Å ja, men de må ha motsatt kjønn.»

Så dere kommer til å se mer og mer mangfold. Aksepten av det dere kaller transpersoner. Dere vet, det er interessant å skje hva som skjer med det. Det har gått fra å være snålt og kinkig til «Å, wow, det er noe ved dette.» Ikke det at alle behøver å opereres, men … (litt latter) Dere er maskuline og feminine. Det er veldig, veldig vanskelig å leve i en kropp der en prøver å være en – bare mann, bare kvinne. Dere er begge deler. Det er tid for å slippe det ut. Åpne opp for det, og så la disse to på en måte smelte sammen, sameksistere.

Og, joda, det er noen som kommer inn i dette livet fordi foreldrene deres ikke praktiserte DrømmeVandrer Fødsel – skyld på foreldrene – og foreldrene ville egentlig ha en gutt, og de fikk en jente. Hvor tøft er vel ikke det for den som kommer inn? Men den som kom inn, som ville ha den første kroppen den kunne få, sa: «Å, det er ikke noe problem. Jeg kan hamle opp med den familien. Jeg kan håndtere en maskulin kropp. Jeg finner bare ut av det når jeg kommer dit.» Ehh, og så blir det skikkelig vanskelig å håndtere dette med familien og kroppen. Men, dere vet, det er kanskje et uimotståelig ønske, kanskje halvveis i livet, om å si; «Joda, jeg fikk de første 40 årene i en mannskropp. Nå kan jeg kanskje bli kvinne.» Hva er galt med det?

Så, uansett, det er en trend for mangfold på denne planeten akkurat nå. Ikke bare seksuelt, men nesten når det gjelder hva som helst. Aksept av andre kulturer og andre tanker, helt andre levemåter, og dette vil komme mer og mer. Så husk, over her (den ene siden) makt, og her (den andre siden) mangfold, di versifisering. Det kommer til å bli et av de største temaene på planeten.

Disse to er ikke nødvendigvis kompatible (litt latter). De fungerer ikke så godt sammen, men dere har dem. Dere har begge disse enorme faktorene, så hva kan en forvente?

Forresten, jeg går litt tilbake. Nesten alle deler av menneskelig kultur diversifiserer akkurat nå. Det er en del av mitt ikke-enhet program (Adamus humrer). Alt blir sitt eget og suverent, alt unntatt religioner. Eh, de diversifiserer ikke så bra. Med andre ord, religioner har vanskelig for å akseptere andre religioner. En er enten muslim eller kristen eller jøde eller hva det måtte være, og hvis ikke, elsker ikke gud deg. Det er fordi makten i religion er så sterk at den overvelder mangfoldet. Dette kommer til å slå tilbake på religionene. Slå tilbake betyr at i disse, åh … kommende tiårene eller så, vil flere og flere og flere folk forlate kirkene. De vil kalle dem gamle, men folk kommer til å fornemme at de egentlig er maktbaserte. Og da får dere en masse folk på planeten som på en måte er fortapt, for de har ikke denne kirken som de en gang hadde å stole på, som skulle gi dem svarene – faktisk ikke gi dem noe svar, men late som om de ga dem svar.

Så dette skaper et helt kaos. Det skaper en masse forvirring. Makt, mangfold, og makt som holdes i kirkene og folk som vil ha mangfold – dette går ikke så bra. De kommer kontinuerlig til å være sammenstøt. Og makt kommer til å tro at den har vunnet. Den kommer til å prøve skikkelig hardt å vinne, men det er en slik bevegelse for mangfold på denne planeten akkurat nå. Det er folk som dere som aksepterer andre, for dere vet hva dere har gått gjennom. Men dere mangfoldiggjør også dere selv. Dere går ikke inn i enheten deres. Dere går inn i deres Mange.

Så, to store trender, vi skal komme tilbake til det senere, men akkurat nå er det tid for å trekke pusten dypt. Tid for … å min venn, den som skriver alt dette, bare sov. Jeg lurer på hvordan det skjedde (litt latter). Det er tid for å trekke pusten godt og dypt, og det er tid for en liten merabh. Joda. Det har dere fortjent. Du kan sove selv hvis du vil.

Så la oss dempe lysene litt, og få litt søt musikk snart. Men før vi gjør det, vil jeg bare en gang til takke dere, anerkjenne hver og en av dere. Anerkjenne deg for den du er. Ikke for det dere gjør sammen som gruppe, men det du gjør som deg selv. Jeg vet at det er vanskelig, og jeg vet at dere mange ganger kan ha prøvd å snu og løpe den andre veien. Det fungerer ikke, men dere har mange ganger prøvd å begrave hodet i sanden. Det fungerer heller ikke så bra. Så mange ganger kunne dere bare ha gått inn i fullstendig makyo, men her er dere. Her er dere.

Jeg vil at du nøye, nøye skal føle inn i dette spørsmålet om hvorfor du kunne ha vært legemliggjort for et par liv siden eller til og med i dette livet. Hvorfor ventet du? Det ligger en vakker gave i dette. Ikke tenk på det, bare føl det. Føl inn i det. Det vil gi deg det svaret du lenge har lett etter. Men la oss akkurat nå skifte gir inn i merabhen.

Merabh for Opplysthet

(Musikken begynner; musikk fra Into Knowingness)

Det andre spørsmålet mitt – hva er det siste mennesket gjør før realiseringen av opplystheten sin? – det er på en måte en liten lek med ord, for jeg sa; hva er det siste et menneske gjør, som om det var noe som måtte gjøres, men egentlig ikke. Det er å slutte å prøve. Å slutte å prøve. Og det kan virke litt selvmotsigende, som «Å, nei, men må jeg ikke gjøre noe?» Nei.

«Må jeg ikke studere Adamus?» Nei.

«Må jeg ikke puste dypt femten minutter hver dag?» Nei, egentlig ikke.

«Må jeg ikke passe godt på kostholdet mitt?» Neeei.

«Må jeg ikke tenke spirituelle tanker?» Niks.

«Så hva i helvete er det meningen at jeg skal gjøre?» Ingenting. Ingenting.

Du kan gjøre hva du vil. Ta en sykkeltur. Du vet, du vil kanskje gjøre noen ting rundt om i huset som du ikke har gjort, skifte lyspæra som var utbrent for seks måneder siden. Jeg vet at dette får deg til å føle deg veeeldig menneskelig, men du vet, du vil kanskje ha lyst til å gjøre det. Fikse dette ødelagte dørhåndtaket. Jeg vet det ikke er så spirituelt, men siden du ikke har noe annet å gjøre, kan du like godt gjøre det.

Gjør det du vil, for dette er tiden, akkurat nå, på en måte virkelig en tid for evolusjon, transformasjon, hva du nå vil kalle det, der du blir bedt om å holde opp med alle disse menneskelige greiene, for det er noe uimotståelig som går utover de menneskelige tingene. Noe som er så uimotståelig at det går langt, langt utover det mennesket kan prøve å forestille seg, det mennesket tror at det kan håndtere.

«Uimotståelig» betyr veldig lidenskapelig og veldig virkelig, veldig kjærlig og veldig stort. La oss ikke kalle det for «sjelen». Vi skal begynne å bevege oss utover det ordet. Det er bare deg. Det er ikke på et sted langt borte. Det har ikke små fe-vinger av fjær. Det er bare deg. Dette «noe» som er så uimotståelig, det er bare så uimotståelig, så lidenskapelig at det bare må være – det kan ikke ikke være – og dette er realiseringen din, opplystheten din.

Det kommer til å skje. Når en Mester kommer til dette punktet, så er det siste de gjør at de slutter å prøve, for de forstår at det var tåpelig. Alt dette var bare arbeidet til et begrenset sinn eller personlighet, og de overgir seg til seg selv, til Jeg Er. De slutter å spy makyo ut til seg selv og til andre. De slutter å lure på når og hvor og hvordan …

Og de slutter å gjøre opplysthet menneskelig. Det er uansett ikke mennesket som har ansvar for dette. Så lenge mennesket tror at det er det som gjør det, lener resten av Jeg Er seg tilbake og venter tålmodig. Når mennesket slutter – slutter å prøve, slutter å anstrenge seg, slutter å strukturere – da kommer den uimotståelige opplystheten. Vel, den egentlige måten å si det på, er at da – på grunn av den uimotståelige naturen, den naturlige naturen i opplysthet – forstår du at den alltid var der.

Jeg mener ikke dette som en lek. Det er ikke en lek med ord. Når du bare trekker pusten dypt og slutter å prøve, slutter å gjøre opplysthet til en brytekamp, føler du denne uimotståelige, veldig uimotståelige naturen i din egen realisering. Da skjer det.

Jeg liker ordet uimotståelig. Det betyr at det har en slik dynamikk i seg, en slik lidenskap i seg. Det er ikke «hvis» eller «kanskje» eller «når» eller «hvorfor». Det er uimotståelig, lidenskapelig. Så uimotståelig at du ikke kan gjøre feil. Det kan ikke gå galt.

Bruk dette øyeblikket til å slutte å prøve, om ikke annet i disse korte minuttene her, slutte å prøve. Slutte å prøve å finne ut av det. I dette øyeblikket, føl den uimotståelige naturen i opplystheten din. Lidenskapelig … Tilstede … Denne opplystheten kompromisser ikke. Den vil ikke kompromisse eller forhandle med mennesket, overhodet ikke. Det er ikke behov for det.

Den leker ikke maktleken eller sinnsleken. Den er så uimotståelig at den vet hva som kommer til å skje. Trekk pusten dypt på det. Jeg kjenner deg, mennesket, du er trett, ofte forvirret, lurer på hva som er det neste. Bare trekk pusten dypt. Denne opplystheten er utover deg. Jeg mener, utover begrensningene dine. Denne realiseringen er ikke noe som må struktureres eller planlegges. Den må bare tas imot.

(Pause)

Veldig uimotståelig, noe som betyr at den allerede vet at den er realisert. Den vet allerede at den er oppfylt. Det er ikke et mål. Det er ikke noe mål for Jeg Er. Så uimotståelig at den allerede er her. Den vil bare dele dette med mennesket.

Den er allerede realisert, oppfylt. Uimotståelig betyr at det allerede har skjedd. Den vil bare dele det med deg. Men du må slutte å prøve.

Du må slutte å tenke at du skal få det til å skje, eller at du må få det til å skje. Dette er ingen labyrint. Det er ikke et enormt puslespill som du blir bedt om å finne ut av. Det hadde vært grusomt. Det er bare det at det er tid for å slutte å prøve, vær så snill.

Vel, det høres veldig enkelt ut. Mennesket tror at «Vel, jeg må gjøre noe.» Ok. Skifte den lyspæra, fikse det ødelagte håndtaket, koste i garasjen, gå en tur, kjøpe en hund, elske en hund. Det spiller egentlig ingen rolle, men bare slutt å prøve på å bli opplyst. Mennesket kommer aldri til å finne ut av det. Det er uansett ikke ditt ansvar, For deg er det bare å ta imot det.

(Lang pause)

Dette med opplysthet er veldig uimotståelig, det er der allerede. Den hadde så mye lidenskap i seg, så mye uttrykk i seg at den allerede er her. Derfor kan du ikke gjøre noe feil. Du kan ikke gjøre det galt. Du kan unngå det. Du kan vente slik du har gjort i et par liv. Men den uimotståelige naturen i Jeg Er gjør det slik at det allerede er her.

Det blir et par måneder før vi kommer sammen slik som dette i shouden vår. Jeg kommer til å savne det. Jeg skal snakke i andre grupper, men jeg kommer til å savne det.

Jeg forlater dere med et stort spørsmål mellom nå og da: Hva venter du på?

Ikke gi deg selv de makyosvarene som mange av dere kom med i dag. Det er vindusutstilling. På en måte dekker det dette til. Når svaret kommer, vil det komme veldig enkelt, veldig klart. Hva venter du på? Og når det kommer vil du virkelig være klar. I mellomtiden, mine kjære venner, vil jeg reise rundt i verden sammen med Cauldre og Linda. Dra til steder langt utover, ikke bare på denne planeten, men i alle rikene. Og i mitt fravær fra de fysiske rikene, sammen med dere, vær så snill å vit at vi så visst er sammen hvert et steg på veien. Og med det, alt er vel i hele skapelsen.

Takk for nytelsen. Takk (applaus).

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

---------------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund                        
---------------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.