CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Serien om Kharisma
SHOUD 5: “Kharisma 5” – med
ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe
Presentert i Crimson Circle
31. desember 2014
www.crimsoncircle.com
Jeg Er den jeg Er, Adamus av Suverent
Domene.
Magisk. Virkelig magisk. Musikken,
øyeblikket, hver og en av dere. Takk, kjære Yoham. Det kommer mer, så bli ikke
alt for avslappet. Hmm.
Magisk. Åh! Fordi … (En Shaumbra
kvinne gir ham et krystallkrus fylt med kaffe) Å, i all verden! Åh, min kjære!
SHAUMBRA 1: Jeg introduserer deg
modig for …
ADAMUS: En kopp verdig …
SANDRA: … en krystallkropp.
ADAMUS: … en Mester.
SANDRA: Kaffe med fløte.
ADAMUS: Ja! Ahh! Takk. (Applaus)
Ikke noe billig papir eller plast til en Mester. Nei. Nei. Krystall … virkelig
krystall.
EDITH: Er den fra Leslie? (Adamus
trekker på skuldrene; noen sier “Nei”)
Magisk
ADAMUS: Magisk kjære shaumbra, for
mens musikken spilte, ble alt nedlastet. Det ble faktisk nedlastet dagevis –
for noen av dere kanskje for uker siden. Men dere måtte lytte til musikken.
Dere måtte føle det. Ah, dere måtte høre musikken.
Det som ikke hadde blitt fullstendig
nedlastet før, kom gjennom nå. Det er det som er skjønnheten ved livet. Dere
behøver faktisk ikke å gå gjennom det rutinemessige, kjedelige i hverdagslivet
for å pakke ut ting i det lineære. Det kommer gjennom akkurat som det. Alt det
vi skal snakke om i dagens Shoud, er allerede ferdig, Og gjennom musikken, mens
musikken spilte, i det avslappende øyeblikket, glemte du helt den knekte armen
din min kjære. Ah, måtte den leges raskt, og måtte ingen andre deler av deg
knekke på en stund. (Litt latter)
SHEEMA: Jøss, takk.
ADAMUS: (humrer) Joda, «jøss, takk».
(Mer latter) Det var entusiastisk. Magisk i det vakre øyeblikket; alt er der.
Alt. Alt vedrørende denne Shouden, hver eneste lille dråpe av visdom, alt det
dere vil få – det er der allerede. Det er det som er skjønnheten ved
dagliglivene deres. Det er der allerede. Det er allerede nedlastet, eller i
prosessen med å lastes ned. «Nedlastet» betyr: komme inn i bevisstheten deres.
Dere forstår at det egentlig ikke er
noe å strebe etter, ingenting å slåss for, ingenting å strebe etter på den
gamle strebermåten. Så enkelt er det.
Vel, skjønnheten at dere så fikk
lytte til musikken. Alt kom inn, ble nedlastet. (Adamus drikker litt kaffe) Å,
den var veldig god. Du kan kaste dette (til Linda), hva det nå enn er slags
skvip Cauldre drikker.
Alt er nedlastet, men skjønnheten er
at dere nå fikk oppleve musikken, og nå kan dere oppleve det på en litt
annerledes måte, med mer glede, mer åpent, ikke prøve å få noe ut av den, men
bare ta imot det som allerede er der. Slik kommer livet til å være fremover,
dere kan være i den vitenen at det allerede er der, og så oppleve det på en mye
mer gledes full måte.
Jeg vet at noen av dere har hatt
opplevelser der dere prøver å lytte veldig dypt til musikken eller en
forelesning eller toning eller lyder fra krystallboller, prøver å få noe ut av
det, er redde for at dere går glipp av noe. Det gjør dere ikke, for det er der
allerede. Veldig vakkert, veldig enkelt, veldig rent.
Nå får dere det en kan kalle en
emosjonell respons mens dere lytter til musikken, for nå er det mer avslappet,
dere prøver ikke å få noe ut av den, prøver ikke å gjøre den til noe, prøver
ikke å få den til å helbrede dere. Nå kan dere bare nyte den, og dere kan få
det en kaller en emosjonell eller sensuell respons på den. Dere kan lene dere
tilbake og slappe av og virkelig nyte den.
Denne emosjonelle responsen, som
mange av dere for øvrig er i slik konflikt med – i det ene øyeblikket prøver dere å få en emosjonell respons,
og i neste øyeblikk prøver dere å ikke
ha en emosjonell respons. I det ene øyeblikket prøver dere å føle noe, i neste
øyeblikk prøver dere å stenge av for det fordi dere føler for mye – det forandrer seg plutselig. Den emosjonelle og sensuelle
responsen er nå bare en smakstilsetning – din smakstilsetning.
Smakstilsetningen. Det er en vakker
ekstrakt som dere legger inn i ingrediensene i livene deres. Det er en smakstilsetning
som gir denne spesielle, unike smaken – din smak på ditt liv. Ah! Nå kan dere
legge den ingrediensen, til og med av emosjon, og særlig av sensualitet til alt
det dere gjør, være avslappet og vite at det allerede er der. Vel, noen av dere
tenker litt for mye på det – «Vel, hvordan skjer det?» Vel, det kan jeg
fortelle dere. Det er slik ting naturlig skjer. Det er den måten det naturlig
burde skje på. Dere burde ikke behøve å jobbe så hardt og slåss så mye.
Det er der allerede. Enten det er en
jobb, en innsikt eller en realisering, hva som helst. Det er der allerede. Vi
kommer tilbake til det på slutten av Shouden vår, men forstå at slutten
allerede er her.
Farvel til det gamle
Det har vært et interessant år. Vi
begynte året ... (forstyrrelser i mikrofonene) … det er en slik stor stemme i
dag. Vi begynte året med å i grunnen sende bort alle, ved å i grunnen si at det
er tid for å gå ut, for å forlate. Som dere husker, ba jeg alle om å forlate.
Jeg ba til og med de av dere som ser på online om å forlate deres eget rom,
deres eget hus.
Det var en symbolsk handling for å
si; «Enten forplikter jeg meg, blir værende forpliktet til opplystheten min,
eller så går jeg tilbake til den gamle verden, de gamle måtene.» Ingen
bedømmelse. Det spiller egentlig ingen rolle. Men det var en veldig symbolsk
handling for å si: er du klar? Er du virkelig klar?
Nesten alle kom tilbake. Noen få
gjorde ikke det, men dere kom nesten alle tilbake. Men dere lurer fremdeles på
hva dette handler om, hvor vi skal, hva som vil skje med dere.
Her er vi. Det er ingen tilfeldighet
at vi har denne veldig spesielle Shouden mens vi fremdeles er i dette året. Å,
det er i de siste timene, men det er fremdeles dette året. Så perfekt at vi
ikke gjør det i det nye året. Det er som bokstøtter – i begynnelsen av året sa
vi; «Vær så snill å forlat hvis du ikke er klar», så egentlig bruke hele året
til å virkelig føle inn i det, virkelig tillate det. «Er du klar?» - og her
kommer vi inn i disse aller, aller siste timene og denne endelige, endelige
beslutningen. En beslutning som faktisk hver og en av dere allerede har tatt.
Så la oss bruke denne anledningen
akkurat nå, kanskje med noen få skremmende følelser, men la oss bruke denne
anledningen til denne ekte, sanne avskjeden til det gamle, begrensede selvet,
det fryktsomme selvet, det lineære, menneskelige selvet, det selvet som måtte
identifisere seg med en fortid, selvet som lurte på hva som ville skje i
fremtiden. La oss bruke denne anledningen til et skikkelig farvel til det å
være fortapt, være forvirret, lure på hva som ville skje.
La oss bruke dette som en mulighet
til å si farvel til tvil. Å, tvil, det er et slikt stygt og stinkende teppe,
men dere bærer fremdeles rundt på det. Hvorfor? Hvorfor? Dere spør dere selv
hvorfor. Jeg spør dere hvorfor. Hvorfor? Hvorfor vil dere bære rundt på dette
skikkelig groteske teppet av tvil? Men det gir dere en viss grad av trygghet.
Jeg tror det er en merkelig trygghet
i det. Dere tror at hvis dere ikke tviler på dere selv, vil dere gjøre noe,
dere vil oppføre dere på en måte dere ikke burde. Så dere legger den
begrensningen. Denne tvilen er på en måte som bremsesystemet deres. Dere må
tvile på dere selv, må legge inn denne tvilen bare for å forsikre dere. Men la
oss også bruke dette som en tid til å si farvel til tvilen.
Jeg skal si det på en veldig
menneskelig måte, veldig lineær måte. Hva har dere å tape? Hvis dere gir slipp
på tvil, hvis dere ikke blir opphengt i tvil, hva er da det verste som kan
skje? At dere gjør noe bisart, som det å bli Mester? Hvis dere gir slipp på
tvilen om dere skal, hmmm, la lyset deres skinne? At dere vil få charisma? At
dere vil la det sanne deg komme fram?
Tvilen er som et fengsel. Tvilen er
en begrensning, og faktisk har så mange av dere blitt så vant til tvil, denne
demonen, dette spøkelse – dere har blitt så vant til den at dere bare
aksepterer at den er der og at den vil fortsette å komme tilbake, at dere
alltid vil komme til å slåss med den tvilen.
Dere kan gi slipp på den her og nå.
Dere skal gi slipp på det å gi den noen form for troverdighet, noen form for
energi. Dere skal gi slipp på denne tvilen.
Som dere tvilere vet, er tvil en
stor energi-uttørker. (Adamus humrer) Å tvile på dere selv, er en veldig stor
energi-uttørker. Det tapper dere for energi. Tvil er en av slektningene til
(SES) viruset. Når tvil går inn i sinnet ditt, fryser den på en måte sinnet, og
så trenger den dypere og dypere inn. Denne tvilen blir styggere og styggere, og
det som da skjer, er at dere ikke gjør noe som helst fordi dere tviler på dere
selv. Ikke en gang … dere gjør ikke noe
som helst. Dere fryser til. Dere blir fastlåst. Det er den ikke verdt. Så,
for et år det har vært med å si; «Er du virkelig klar for legemliggjort
opplysthet? Er du virkelig, virkelig klar for det?» Dere har hatt et helt år
til å vurdere det, til å tenke på det, til å føle inn i det.
Opp gjennom årene har det vært tider
da dere kunne føle lidenskapen for det veldig dypt. Den ene dagen visste dere at det var veldig virkelig,
og neste dag; tvil. Neste dag; «Hva er det jeg holder på med?» Neste dag
sammenlignet dere dere fremdeles med andre mennesker. Neste dag tenkte dere
fremdeles på hvor dere kom fra, fortiden deres og alle de dumme tingene dere
har gjort, og så videre og så videre. Denne tvilen kommer i veien for dere.
Uh-uh.
Etter en stund, mine venner, blir
det en veldig bisarr måte å leve på – mellom lidenskapen for realiseringen deres,
og så all tvilen. La oss si farvel til alt dette disse siste få timene – vel,
noen av dere på den andre siden av verden er allerede inne i det nye året, men
bare kom tilbake hit en stund, til denne siden av kalenderen. La oss bruke
denne tiden til å si farvel til dette.
Jeg vil be om litt musikalsk
akkompagnement av favoritt musikkgruppen min av alle i hele verden, Yoham. Og
la oss bruke anledningen mens den milde musikken spiller til å si farvel.
Si farvel – i det ene øyeblikket
høres det veldig flott ut – «Flott! Jeg gleder meg over å kvitte meg med alt
dette» - men så kommer tvilen inn. Det er som; «Haahhhh! Men hva er det jeg
holder på med? Kan jeg virkelig si farvel?» Forstår dere hvordan tvilen
fungerer? «Kan jeg virkelig si farvel? Eller er dette bare en fin liten fem minutters
musikalsk opplevelse, en fin liten feel-good, men så er det tilbake til det
samme i morgen?» Det er fullstendig opp til deg, fullstendig opp til deg. Du
kan si farvel til hele dette gamle selvet.
(Musikken begynner)
Si farvel til tvilen, forstoppelsen.
Åh! Noen ganger … jeg elsker dere veldig inderlig, dere alle, men noen ganger
ser jeg inn i livene deres. Jeg ser inn i det dere utsetter dere selv for.
Strevet. Den mentale pinen. Spørsmålene om hvem dere er. Og noen ganger skriker
jeg til dere og sier; «Bare gi slipp.» Dere får et stort smil om munnen, men i
neste øyeblikk er det som; «Å, men kan jeg gi slipp på alt?» og «er jeg verdig
til å virkelig gi slipp? Hva må jeg gjøre for å gi slipp? Må jeg ta en eller
annen form for vannterapi for å gi slipp?» Nei, hold kjeft! (Litt latter) Bare
gi slipp. Så enkelt er det. Det er virkelig det.
Så la oss bruke denne anledningen
med musikk til å gi slipp. Farvel. Farvel til det gamle selvet. Ikke for det at
det var noe galt med det, bortsett fra perspektivet ditt. Perspektivet ditt.
Det gamle selvet er greit, men du hadde et perspektiv på det og en kamp med
det. Å, denne kampen med det gamle selvet. Den ene dagen vinner du runder,
neste dag vinner det runden. Men det sluttet ikke med niende runde. Det
fortsatte dag etter dag etter dag. La oss si farvel til perspektivet til på
fortiden, til kampen med deg selv. Trekk pusten godt og dypt. Det er virkelig
så enkelt som å tillate.
For de av dere som trenger litt
mental rettferdiggjøring; vær så snill å forstå at det gamle selvet ikke er noe
mer lykkelig med deg enn du er med det. Med andre ord; denne oppfattelsen av
det gamle selvet vil også komme seg ut av denne fella. Det liker ikke den
rollen. Det liker ikke den avskyen du har for det og den frykten du har for det
og forakten og alt dette. Det er lei av leken.
Dere forstår, det gamle selvet er
ikke det dere tror det var. Det vil åpenbare seg selv – deg selv – i sin
helhet, i sin fylde. Det vil ikke holdes i en eller annen form for begrenset
bevissthet slik du har holdt det i. Det vil ikke slåss med deg lenger. Du satte
det i en posisjon der det måtte det. Du fikk det til å slåss med deg. En kan si
at det gamle selvet er akkumulasjonen av en masse opplevelser, feilgrep – i
hvert fall med ditt perspektiv – feilgrep, bedrag av deg selv og andre, kamper,
det gamle selvet med en masse tristhet. Jeg sier ikke at alt var tøft, men mye
av det var det.
Det var lei av den situasjonen du
satte deg selv i, som du satte fortiden din i. Og i en veldig vakker og enkel
øvelse her, noen ganger kjent som en merabh, kan du bare gi slipp på dette.
Du behøver ikke å ofre det noen
tanker. Du behøver ikke å presse det. Du behøver ikke å slåss med det. Bare si
adjø. Det fører til utrolige forandringer i energi og bevissthet.
Jeg skal si det til deg på en annen
måte. Den bevisstheten du har hatt om fortiden din er veldig begrenset. Den
graden av bevissthet som du har holdt fortiden din i er veldig begrenset.
Bevissthet er … la oss si et lys, en
charisma som lyser strålende, uhindret, uten skam, til og med udefinert.
Bevissthet – dette vakre, krystallinske lyset.
Men denne bevisstheten som dere har
om fortiden deres, enten det er et tidligere liv, om det handler om noe i dette
livet … bevissthet er vanligvis plassert i ting som feilgrep og strev,
vanskeligheter, lidelse og traumer. Den bevisstheten som du har om fortiden din
er ikke sann. Ikke den virkelige sannheten. Men du legger disse små partiklene
av bevissthet på de aller vanskeligste, deprimerende og mørke punktene i
fortiden din. Og så er de der, disse små partiklene av begrenset bevissthet, og
da er de atskilt fra hoved-bevisstheten, som er ditt guddommelige, det Frie
Selvet ditt. Det er fremdeles bevissthet, men så begynner det å komme tilbake
til deg i begrensede tanker og minner.
Det er fremdeles bevissthet om
fortiden din, men nå kommer den tilbake til deg på en veldig pervers måte –
dårlige minner, fastlåst energi, spøkelser, tvil og mørke.
Fortiden din vil ikke det. Den vil
virkelig ikke det. Den vil ikke ha den begrensningen. Den vil ha full
bevissthet, det fullstendige lyset … ubegrenset.
Jeg sier det om og om og om igjen,
helt til popkornet slutter å poppe, men fortiden din er ikke det du tror den
er, gudskjelov. Fortiden din er ikke slik du husker den.
Det er de som vil slåss for fortiden
sin. Det er de som vil solidifisere historiene sine om fortiden, men det er
historier som simpelthen ikke er sanne. Det er de som forteller disse
historiene om og om igjen, til seg og til andre, og de er simpelthen ikke
sanne.
(Pause)
Fortiden fortjener like mye
bevissthet som det nåværende. Den fortjener like mye charisma som fremtiden.
(Pause)
La oss si farvel til perspektivet –
det gamle perspektivet – om fortiden.
Og her er det fint å ha en emosjonell eller sensuell respons. Det er fint å
føle hvordan det var – å ha begrensede partikler av bevissthet som var innlagt
i fortiden. Det er fint å føle det jeg vil kalle fortidens tørrhet, tåkethet og
angst. Gjennom musikken vil jeg bruke en stund til å overbringe til deg; jeg
vil kanalisere gjennom musikken her. Jeg vil kanalisere hvordan det er når du
gir slipp på fortidens begrensninger, alle opplevelsene dine, til og med alle
livene dine, og la det være fritt. La det få denne fullstendige charismaen som
det så fortjener. La deg selv være fri for hva det nå enn er slags
begrensninger du har tatt på deg.
Gjennom musikken vil jeg kanalisere
det jeg kan se i den virkelige fortiden som du hadde. Ikke det du kan se, ikke
hvordan du har begrenset deg selv, ikke hvordan du har fått deg selv til å
lide. Gjennom musikken vil jeg gjerne kanalisere inn i hver og en av dere
skjønnheten, den rene skjønnheten i det å forløse fortidens begrensninger.
La oss trekke pusten dypt når vi går
dypt inn i dette. (Lang pause mens musikken spiller)
Du forstår, fortiden er overhodet
ikke slik du husker den. Det er den ikke. Jeg vil fortsette med å si dette
igjen og igjen, helt til du forstår det. Men det er den ikke. Denne fortiden,
dette som egentlig definerer nåtiden din og fremtiden din er ikke det du trodde
den var.
La oss trekke pusten dypt, og si
farvel til den gamle oppfattelsen om fortiden. Det er tøft å gjøre dette for et
menneske, for fortiden definerer dem, eller det er det de tror. Fortiden fir
dem noe å tenke på og sammenligne med, sammenligne alt annet med. Men det er en
av de største begrensningene, for fortiden er ikke – overhodet ikke – slik du
tror.
Vel, sinnet vil argumentere mot
dette, og det vil tvile på det. Det vil si; «Nei, husk, jeg hadde en jobb fra
den datoen til den datoen. Jeg giftet meg på den tiden, og jeg har gjort dit og
dat.» Dette er tidslinje-hendelser, men egentlig ikke fortiden. Fortiden er
egentlig den visdommen som ble oppnådd, eller, i mange tilfeller, ikke oppnådd.
Det har ingenting å gjøre med den spesifikke tingen som skjedde en bestemt dato
i kalenderen. Det var slik du oppfattet det. Det var slik du fikk emosjoner og
følelser og forståelser for det.
Det som skjer er at det oppstår en
hendelse, og følelsene er mange. Sinnet begrenser dem fort, og sinnet legger
dem i små, fine arkivbokser og sier; «Det var slik det var, emosjonelt og på
alle andre måter,» og så fortsetter det å referere til alt dette. Men det er
ikke sant.
Det er et stort skritt å si; «Jeg
sier farvel til fortiden.» Et enormt steg, for det føles på en måte som en
fornektelse. Fornektelse. Og det har jeg blitt anklaget for mange ganger – for
å be folk om å være i fornektelse. Overhodet ikke. Den virkelige fornektelsen
er når dere har begrensede partikler av bevissthet innlagt i fortidens
hendelser. Det er fornektelse.
Fornektelse er å ikke akseptere og
tillate at det var en overflod av opplevelser og følelser og reaksjoner, en hel
rekke av dem. Du kan ha en opplevelse, og den kan strekke seg fra å være slem
til å være snill samtidig, lag etter lag av opplevelser om akkurat det samme
som skjedde, Men sinnet vil begrense det og si; «Nei, dette skjedde, og det var
slemt.» Så bruker dere år etter år på å prøve å komme over det, men i løpet av
alle disse årene med terapi eller hva dere nå enn gjør for å komme over det,
gir dere det bare enda mer definisjon og troverdighet, Og så setter det seg
dypere og blir enda mer solid, og så tror dere virkelig at det er fortiden.
For å kunne oppleve og være det Frie
Selvet, må dere også befri fortiden. Det er ingen mental øvelse. Vi skal ikke
sitte her i time etter time etter time og løse opp knutene fra fortiden vår,
for igjen, det er en veldig mental og veldig ineffektiv øvelse. Men det er så
enkelt som å sitte her noen få minutter med vakkert musikk og føle hvordan det
er å forløse fortidens begrensninger, føle befrielsen ved å komme ut av disse
tette definisjonene om det som skjedde. Det setter dere fri. Det går tilbake
til noe av det mest briljante Tobias underviste om; fremtiden er den helbredede
fortiden.
Så, mine kjære venner, la oss trekke
pusten godt og dypt på det.
Når vi snakker om Tobias, så er
Mestrene her i dag, det er en veldig spesiell samling. Vi har alle de som
tidligere har jobbet med dere, fra Tobias til Metatron, til Kuthumi,
Saint-Germain – min personlige favoritt – og alle de andre, for dette er et vendepunkt.
Dette er det en kan kalle et sannhetens øyeblikk, akkurat her. Det er et
sannhetens øyeblikk, for vi legger ikke bare bak oss det gamle året, vi legger
bak oss en begrenset, glemt fortid. Jeg sier glemt, for dere husker ikke det
som egentlig skjedde. Vi legger dette bak oss.
Når vi nå går framover inn i det nye
året, inn i den nye tiden, slik Cauldre og Linda snakket om i dag, vil det bare
være for de som velger og tillater legemliggjort opplysthet. Slik er det. Slik
er det. Det er ikke rom for noe annet. I det arbeidet jeg og de andre Mestrene
skal gjøre sammen med dere, er det ikke rom for tvil. Jeg beklager. Og det er
her dere og jeg kommer til å bryte håndbak. Dere og jeg kommer til å bryte
håndbak dette året, for dere kommer til å si, dere kommer til å fortelle meg;
«Jeg klarer ikke å kvitte meg med tvilen.» Dere kommer til å si; «Jeg må
opprettholde en viss mengde tvil som en balanse.» Dere bruker det som en
balanse for å forsikre dere om at dere gjør det som er riktig. Dere vil komme
til å fortelle meg at det ikke er noe dere kan gjøre med tvilen, og jeg kommer
til å sende det rett tilbake i ansiktene på dere. Rett tilbake. Det er ingen
grunn til tvil. Intet behov for tvil.
Dere må være lei av det nå, for jeg
er virkelig lei av det. (Litt latter)
La oss trekke pusten godt og dypt og si farvel til dette gamle, begrensede
perspektivet. Befri dere selv. Det er ingen mental øvelse. Du bare gjør det. Du
bare gjør det.
Adamus Spørsmål & Svar
Så Shaumbra, la oss ha det litt
moro. Linda, mikrofon takk, min favoritt tid.
LINDA: Mmmm.
ADAMUS: Min favoritt tid. Det er tid
for spørsmål og svar – mine spørsmål, deres svar.
LINDA: Uh-oh.
ADAMUS: Ja.
LINDA: Til glede for deg.
ADAMUS: Vel, før vi gjør det, to
ting; la oss trekke pusten, en god … la oss kalle det en energiskift pust. La
oss skifte inn i det. (Alle trekker pusten dypt)
Og, for å virkelig forstå visdommen
i det som skjer her når jeg stiller disse banale spørsmålene og dere gir meg
virkelig banale svar, la oss skifte inn i det som egentlig skjer i rommet.
Vel, det ene er at det er en distraksjon.
Jeg elsker distraksjoner. Nummer to; det får dere inn i følelser, og jeg elsker
at dere går inn i forvirringen deres. (Litt latter) Ja, det gjør jeg virkelig,
for det viser et godt poeng. Jeg stiller et spørsmål, og dere begynner å få
følelser. Når jeg ser på dere, får dere to, tre, fire forskjellige følelser, og
så blir dere forvirret – «hvorfor får jeg alle disse forskjellige følelsene, og
noen som virker motstående?» - og så stenger dere enten ned, eller dere velger
et og tror at det er det eneste. Nei. De er alle sanne, hvert eneste svar som
dere har inne i dere.
Når jeg stiller disse spørsmålene,
går dere gjennom – svitsj! –jeg kan
se det, blir veldig mentale, og dere tenker på hva som skjer hvis Linda gir
dere mikrofonen. «Hvilket svar skal jeg gi som virkelig vil imponere alle?»
(Litt latter) og dere glemmer dere selv. Dere glemmer dere selv, og dere
glemmer at det faktisk finnes lagvis av svar, og at de alle er sanne. De er
alle sanne, Men før vi gjør dette, vil jeg gjøre noe annet. La oss trekke
pusten godt og dypt – og jeg fortsetter å si dette om og om igjen helt til
popkornet begynner å poppe – alt, alt,
handler om opplystheten deres. Alt som skjer, selv det gjespet som du gjør
akkurat nå handler om opplystheten din. (Adamus humrer)
Alt handler om opplystheten din. Det
er det som er det vakre. Alle handlinger, alt som skjer i forhold til andre
mennesker, hele livet ditt, ingen unntak, handler om opplysthet.
Vel, det morsomme ved den
opplevelsen vi nettopp hadde, er at nå handler til og med fortiden deres om
opplystheten deres. Dere tenkte kanskje; «Vel, det gjorde den ikke før, for det
var fortiden min, og jeg var ikke så veldig opplyst den gangen,» men nå gjør
det plutselig det. Veldig plutselig begynner alt å jobbe sammen. Det skaper
litt av en virvel, litt av en storm, litt av en rensing når dette skjer. Men
alt, til og med den brukne armen, handler om opplystheten din. Ikke for at du
trengte å brekke armen for å bli opplyst, men det må handler om opplystheten
din, hvis ikke ville det ikke ha vært der. Ikke sant?
SHEEMA: Akkurat.
ADAMUS: Hva har du lært av denne
opplevelsen med å brekke armen? Hva har du lært?
SHEEMA: Ummm …
ADAMUS: Det er drittprat. Du burde
ha lært at du ikke skal gå på isen! Ikke gå på is! (Litt latter) Okay!
SHEEMA: (ler) Ok!
ADAMUS: Hva mer har du lært? (Hun
ler fremdeles) Hun skulle til å gi meg et veldig metafysisk svar. Eh, nei. Ikke
gå på is. Hva mer har du lært?
SHEEMA: (ler) Å være sårbar.
ADAMUS: Ja.
SHEEMA: For jeg er veldig vant til å
være uavhengig …
ADAMUS: Å, joda, joda.
SHEEMA: … og sterk og ikke ha bruk
for andre.
ADAMUS: Joda.
SHEEMA: Men nå er det mange ting jeg
ikke kan gjøre.
ADAMUS: Ja. Hva da?
SHEEMA: Så jeg må tillate at andre
hjelper meg.
ADAMUS: Hva er det du ikke kan gjøre?
SHEEMA: Å, få tak i ting, små ting.
ADAMUS: Du kan gripe tak i meg med
den andre handa. Det behøver ikke å bare være det. (Hun ler) Fint. Hva mer?
Sårbar. Det er greit.
SHEEMA: Tillate andre å tjene meg.
ADAMUS: Ahh! Det liker jeg. Tillate
andre å tjene deg.
SHEEMA: Akkurat.
ADAMUS: Du kan faktisk på en måte
gjøre det enda verre. Du vet, bare … du kan faktisk legge begge armene i en av
de der, og virkelig spille på det. (Hun ler) Hvis jeg var deg ville jeg skaffet
meg en rullestol også, og bare … (hun ler høyt) Jeg mener, kom igjen! Hvis det
er det som skal til for å få deg til å forstå at det bare er en Mester som kan
være i tjeneste. Alle andre er bare tjenere. Og bare en Mester kan virkelig
tillate andre å tjene seg. Joda, spill det ut. Trenger vi å gå så langt som til
å brekke noe annet for å poengtere dette?
SHEEMA: Nei, nei.
ADAMUS: Fint, fint, fint.
SHEEMA: Nei. Men …. …
ADAMUS: Så, det var ikke et tegn fra
Gud om at du gjør noe galt i livet ditt?
SHEEMA: Vel, det er på en måte interessant.
I siste Shoud snakket du om en fyr som falt ned fra en stige.
ADAMUS: Ja, ja.
SHEEMA: Så du husker det?
ADAMUS: Det gjør jeg. Ja.
SHEEMA: Greit.
ADAMUS: Joda. Jeg mente det ikke
bokstavelig! (Latter) La meg si det på en annen måte. Det var basert på en sann
historie om noe som allerede hadde skjedd. Men er dere klar over hvor mange
Shaumbra som har skadet seg etter den historien? Det er virkelig trist. Mange.
Du er ikke den eneste.
SHEEMA: Ok.
ADAMUS: Joda, joda. Kunne du
relatere til historien?
SHEEMA: Vel, i det øyeblikket jeg
falt, øyeblikkelig, lurte jeg på «hva er det jeg tenker på?»
ADAMUS: Joda, joda. Hva tenkte du på
da du falt?
SHEEMA: Vel, jeg tenkte at med det
samme jeg kom ned, skulle jeg gå bort og ta en sigarett.
ADAMUS: Ah! Ah! (Hun ler) Nå kommer
vi til det virkelige problemet. Så hva føler du … har du skyldfølelse fordi du
røyker?
SHEEMA: Vel, jeg røykte ikke på noen
dager, men så begynte jeg igjen.
ADAMUS: Åh.
SHEEMA: Så hvordan skal jeg forholde
meg til dette?
ADAMUS: Røyking, den brekte armen
eller meg?
SHEEMA: Røyking. (Begge ler)
ADAMUS: Morsomt at du nevnte det. Vi
kommer til det om en liten stund.
SHEEMA: Ok.
ADAMUS: Ja. Faktisk så begynner vi
akkurat nå. Her er dagens spørsmål, men du kan gi mikrofonen til Linda, for jeg
vil først få en liten følelse av dette. Tøft spørsmål for å avslutte dette
året. Tøft spørsmål. Og en vet aldri hvem som får Linda’s mystiske mikrofon, så
vær klar. Hmm-hmm.
Det spørsmålet jeg har i dag, og ja,
det kan kanskje også gjelde dere. (Til Yoham) Bare fordi dere er musikere betyr
det ikke at dere er unntatt. Og du der borte; det at du sitter nær døra, betyr
ikke at du kan løpe. Spørsmålet er, og jeg vil at dere virkelig skal føle inn i
dette først, og være klar over at Linda kanskje kan gi dere mikrofonen.
Spørsmålet er; Hva har du slåss med
i deg selv? Hva har du … hmm. Ja, en masse «hmm». Dere kan lukke øynene. Bare
bruk en liten stund. Hva … og ingen makyo her, for på en måte vet jeg det
allerede.
Hva har du slåss med i deg selv? Hva
har du slåss med i deg selv?
Husk, alle svar dere gir kan være
hjelpsomme for andre shaumbra som lytter nå eller i fremtiden. Og husk, alle
svar du gir kan virkelig være en anklage mot deg selv. (Adamus humrer) Hva har
du slåss med i deg selv? Hmmm.
(Pause)
Er du klar, Linda?
LINDA: Jovisst.
ADAMUS: La oss begynne.
LINDA: Ok.
ADAMUS: Ah! Jeg elsker denne tiden.
En kan føle nervøsiteten som kommer over hele rommet, og noen få av dere, ja;
«Gi meg mikrofonen!» Men, ja, Kan du reise deg slik at hele verden kan se deg?
LINDA F.: Raseri.
ADAMUS: Raseri. Utmerket. Takk. Takk
for ikke-makyo svaret ditt. Men du vet det neste spørsmålet mitt.
LINDA F.: Oh.
ADAMUS: Eh. (Adamus humrer) Hvorfor
raseri? Hva er det du slåss med?
LINDA F.: Jeg antar at jeg slåss med
en livssituasjon sammen med noen, og jeg ….
ADAMUS: La oss bare stoppe med “Jeg
slåss med en livssituasjon.”
LINDA F.: Ok. Ja.
ADAMUS: Punktum.
LINDA F.: Punktum.
ADAMUS: Til syvende og sist har det
egentlig ingenting med andre å gjøre.
LINDA F.: Ok.
ADAMUS: En livssituasjon.
Interessant. Ok. Og ut fra det, hvorfor raseri?
LINDA F.: (stopper litt opp, og
sukker) Jeg antar jeg har fortsatt å håpe på at det ville snu seg. Jeg mener,
jeg flytter inn i en annen livssituasjon, men nå befinner jeg meg mellom to
steder.
ADAMUS: Mm hmm.
LINDA F.: Umm …
ADAMUS: Raseri. Rettet mot deg selv
går jeg ut fra. Men du retter det med glede mot andre hvis du får en anledning
til det.
LINDA F.: Ja, det er det jeg har
oppdaget de siste to dagene. (Litt latter)
ADAMUS: Ja. Fint, fint. Og hva
handler raseriet egentlig om?
LINDA F.: Det handler om at jeg ikke
bruker ressursene mine fullt og helt til det jeg vil for meg selv.
ADAMUS: Kan jeg si det på en litt
annen måte?
LINDA F.: Jovisst.
ADAMUS: Det handler om tvilen din,
eller spørsmålet ditt om frihet, uavhengighet, virkelig uavhengighet. Det er
litt skremmende. Du vet, det er på en måte lettere å holde fast ved en eller
annen gammel situasjon, andre situasjoner. Det er lettere å bøye seg for andre
folk, eller si at det handler om bosted, hus, slike ting, men til syvende og
sist handler det egentlig om din egen frihet – til å begynne med frihet fra
andre, noe som på en måte er uvanlig for deg og mange andre – men virkelig
frihet, og hva som skjer i den friheten. Er du klar for det? Kan du håndtere
det ansvaret? Vil du overleve?
Det er en – og jeg prøver ikke å
gjøre dette vanskelig for deg, men alle kan se seg selv i det – det er en, det
jeg vil kalle overlevelses energi-ernæring som mange ganger pågår når dere tenker;
«Vel, det er i hvert fall en annen person i livet mitt, selv om jeg ikke kan
utstå dem, ikke vil være sammen med dem. I det minste er det noen eller noe
annet.» Så dere bruker det som en energi stjeling fra dem. Og det er ikke det
jeg vil kalle en vampyr ting, men det er en trygghet. Det er en trygghet.
Det er veldig skremmende for den
menneskelige identiteten å tenke på å være helt for seg selv, veldig
skremmende. Så det er et behov for andre, et behov for å se dere selv gjennom
andre, et behov … som om de har svaret, eller kanskje kan ha et svar som ikke
du har. Og i ditt tilfelle, veldig spesifikt bekymringen for om du bare vil
forlate planeten. Ville du bare flyte ditt ut hvis det ikke var andre folk i
livet ditt som jordet deg? Det er ikke en gang det at de trenger deg, men på en
måte trenger du dem, for uten noen, uten denne gamle forbindelsen, er det en
bekymring for at du bare vil forlate. Så det er en overlevelsesenergi-ernæring.
Og vi kommer til løsningen – den potensielle løsningen – om en liten stund.
Fint. Neste. Kjære Linda av Eesa,
hvem er den neste? Hva slåss du med i livet ditt?
Å, og før du gir fra deg mikrofonen
til noen, er det en masse slåssing som pågår. Det er det virkelig. Og jeg vet
at noen av dere tenker; «Vel, jeg har det under kontroll.» (Spytt! Litt latter)
Dere bare tror at dere har det
under kontroll, men det er veldig fremtredende. Det er veldig gjennomgående, og
vi bare … vi er bare lei av det. Vi må bare gi slipp på det. Det er
meningsløst. Det er virkelig det. Greit, mikrofon Linda. Ja.
Ah! Vær hilset.
SHAUMBRA 2 (mann): Uhh, jeg går ut
fra …
ADAMUS: Vil du ha en kopp kaffe?
SHAUMBRA 2: Jovisst.
ADAMUS: Den er god i dag. Fløte,
sukker, geitemelk?
SHAUMBRA 2: I en krystallkopp? Kan
jeg få en av de?
ADAMUS: I en krystallkopp? De
skaffer deg noe som på en måte ser ut som en krystallkopp. Hva vil du ha i den?
SHAUMBRA 2: Bare fløte takk.
ADAMUS: Bare fløte. Vil du ha litt
kaker?
SHAUMBRA 2: Nei, jeg er ikke så glad
i søtsaker.
ADAMUS: Jeg vil ha litt kaker.
SHAUMBRA 2: Greit. (Latter)
ADAMUS: Så …
SHAUMBRA 2: Ja, Adamus vil ha litt
kaker.
ADAMUS: Ja, kom med et helt fat.
Fat. Så hva slåss du med i livet ditt?
SHAUMBRA 2: Uhh …
ADAMUS: Og forresten, hva gjorde jeg
nettopp?
SHAUMBRA 2: Distraherte meg.
ADAMUS: Så absolutt.
SHAUMBRA 2: Du prøvde å få meg ut av
hodet slik at jeg ikke ga deg et logisk svar.
ADAMUS: Ja, ja, ja, ja. Fint.
SHAUMBRA 2: Takk.
ADAMUS: Og hva gjorde jeg akkurat
ved å spørre deg om det jeg akkurat gjorde?
SHAUMBRA 2: Fikk meg til å skjønne
det?
ADAMUS: Ja, eller fikk deg rett
tilbake til sinnet ditt, men det er fremdeles en liten lek som vi leker. Kom
igjen. Hva slåss du med i deg selv?
SHAUMBRA 2: Jeg antar at det er en
masse frykt og tvil. På en måte føles det som om jeg noen ganger kommer fram,
men så ender jeg bare opp med å ta to skritt rett tilbake, og …
ADAMUS: Ja, ja. Hvorfor?
SHAUMBRA 2: Jeg antar at jeg er litt
rett for å komme helt fram for verden og bare fullt og helt være meg selv.
ADAMUS: Hvorfor det?
SHAUMBRA 2: Jeg er redd for hva som
kan komme til å skje.
ADAMUS: Som hva da? Bli brent på
bålet? (Adamus ler)
SHAUMBRA 2: Ja, vel, det kan kanskje
ha skjedd i et liv.
ADAMUS: Det gjør bare vondt en liten
stund. (Latter) Ja, for du har på en måte allerede dratt før prosessen. Dere
vet, det er det fine ved å være tidløs, hvis de brenner dere på bålet. Dere har
på en måte allerede dratt. Dere er der bare litt for å «Å, herregud! Det der
var virkelig varmt!», og så svittsssjjj!
Så er du ute derfra. Så du vil egentlig aldri gå gjennom … (noen gir ham en
kopp kaffe) Drikk litt. Ja. Å, du fikk et livets-blomst-krus. Det gjorde ikke
jeg …
SHAUMBRA 2: Ja.
ADAMUS: Wow! (Latter)
SHAUMBRA 2: Takk.
ADAMUS: Wow! Ok. Ok. Så her er du,
åpenbart en intelligent mann. Her er du, en pen mann. Vil dere ikke si det mine
damer og herre? (Publikum er enig) Ja, ser du? Se hva som skjer når du kommer
hit. Du er innsiktsfull. Du har bevissthet. Så hva gir all denne tvilen og
frykten? Og du har alle verktøyene rett foran deg, så hvorfor er det slik?
Hvorfor slåss du, og hvem vinner?
LINDA: Mmmm.
SHAUMBRA 2: Ikke det sanne selvet
mitt.
ADAMUS: Ja, ja. Liker du det?
SHAUMBRA 2: Nei, det er faktisk
ganske slitsomt.
ADAMUS: Ligger du våken i senga om
natta?
SHAUMBRA 2: Ja. Søvnløs. Det bare …
…
ADAMUS: Vel – som den strålende
fyren du er – hvilke løsninger har du kommet fram med?
SHAUMBRA 2: Vel, de fungerer ikke
lenger. Jeg mener, jeg prøver å distrahere meg selv på alle mulige måter. Men
jeg oppdager egentlig at det ikke fungerer lenger.
ADAMUS: Fint. (Noen kommer med et
kakefat) Noen som vil ha kaker? Kaker? Eh, meg først. Det er slik Mestre
fungerer. Takk. Send dem rundt. Når fatet er tomt, lager vi bare litt mer fisk
og brød og fortsetter å servere. (Litt latter) Jeg beklager avbrytelsen.
SHAUMBRA 2: Det er greit.
ADAMUS: Men, mmm. Mmmm. Mmmm.
(Adamus spiser kaken med lidenskap, litt latter) Unnskyld meg, jeg vil oppleve
dette. Det er ting jeg savner ved å være menneske. Ja, kakene. Det er nesten … det
er sensuelt. Det er veldig sensuelt. Mmm mmmm.
AMIR: Mmm. (Han tar også en kake) Å
svelge … sukker.
ADAMUS: Mm hmm. Sukker plager ikke
meg.
AMIR: Flott.
ADAMUS: Jeg kunne spist en masse
sukker. Ja. Det plager bare de som bekymrer seg for sukker. Og de tror at de
påvirker dem, og så må de, dere vet, slutte med sukker og gå på disse diettene
uten sukker. Men en sann Mester kan spise sukker til frokost, en hel skål med
sukker, (latter) av og til med litt fløte på. (Mer latter.) En søt, kremmet
frokost. (Mer latter) Hvor var vi? (Latter)
SHAUMBRA 2: Åh, tilbake til
distraksjoner igjen.
ADAMUS: Åh, tilbake til dette med
distraksjoner. (Mer latter) Faktisk var den for å gjøre et poeng om sensualitet.
Hvis du skal spise en kake, jeg mener spis den. Føl den. Slutt med det du
holder på med. Selv om du er midt oppe i et intervju, dere vet, folk ser på fra
hele verden, så bare stopp opp og ha en sensuell opplevelse, noe de fleste av
dere ikke har lenger, og spis litt sukker til frokost. Fint, fint. Så, frykt og
tvil og … (noen kommer med flere kaker) Åh, takk. Takk.
EDITH: Gi ham en.
ADAMUS: Han spiser ikke sukker.
EDITH: Åh.
ADAMUS: Er ikke så glad i søtsaker, nei.
SHAUMBRA 2: Ikke så veldig. Jeg
liker ren sjokolade, den med høy prosent kakao. Det er saker for meg.
ADAMUS: Ja. Vel, denne er ren. Og så
er det pakket inn et kjeks i den.
SHAUMBRA 2: Jaa!
ADAMUS: Veldig ren. Eh, mmm.
SHAUMBRA 2: Korn-sirup. Joda.
ADAMUS: Mm hmm. Mmm. Mmm.
Så hvor var vi? Så vi holdt på med
tvil og frykt. Det er en masse som pågår for deg, og du blir helt opphengt i
det. Hvordan vil du forholde deg til det til syvende og sist?
SHAUMBRA 2: Jeg gjør faktisk endelig
fremskritt, for jeg er så lei av ting slik de har vært. Jeg mener, jeg begynner
å gjøre ting jeg virkelig liker, og …
ADAMUS: Wow, for et konsept. (Litt
latter) Wow.
SHAUMBRA 2: … ting jeg var redd for
å gjøre, jeg er virkelig inne i spiritualitet, og jeg har en blogg, og jeg har
… (en mobil ringer)
ADAMUS: Ja. Enda en liten distraksjon.
Og en skulle ikke en gang tro at det kom fra Edith’s telefon som ringer midt
under samtalen vår. Edith var den sist person i verden en ville ha forventet!
(Latter)
SHAUMBRA 2: Ja.
ADAMUS: Søte mor Edith og den
ringende mobilen hennes. Etter alle disse arene skulle en tro at … hvordan
ville … midt oppe i konversasjonen vår. (Litt latter) Joda. (Noen sier; gjem
den, gjem den.) Legger du merke til alle disse distraksjonene?
SHAUMBRA 2: Ja. Du er ganske flink
til det.
ADAMUS: Ja, ja. (Adamus humrer)
Faktisk så er dere folkene flinke til det. Dere er skikkelig flinke til det,
for det er akkurat det dere gjør. Dere har disse kampene som pågår. Dere vet
ikke hvordan dere skal håndtere det. Dere distraherer dere selv til kampen
kommer tilbake, til dere skaper en annen kamp. Og ganske snart er det så mye
kaos og søppel som pågår at dere til og med har glemt hva kampen handlet om,
hva dere slåss mot, og dere glemmer at det faktisk finnes en veldig enkel
løsning for å gå utover dette.
Så dere blir hele tiden værende i
denne bokseringen – jeg mener, dere hopper kanskje fra den ene bokseringen til
den andre – men ganske snart blir det veldig forvirrende. Det er som; «Jeg vet
ikke en gang hva det er jeg er ulykkelig for lenger. Jeg vet ikke en gang
hvorfor jeg er sint i dag. Jeg vet ikke en gang hvorfor Adamus irriterer meg så
veldig, men det er slik ting er,» på en måte. Ikke sant?
SHAUMBRA 2: Jeg antar det.
ADAMUS: Jeg antar det. Ok. Fint. Takk.
Vi kommer tilbake.
SHAUMBRA 2: Greit.
ADAMUS: Vi avslutter dette ganske
briljant.
Hva slåss du med? (Linda tilbyr
mikrofonen til John Kuderka som vifter den bort)
LINDA: Niks. Du må.
JOHN: Nei, det må jeg ikke.
LINDA: Jo, det må du. Jeg ble fortalt
at du måtte.
JOHN: Hmm.
ADAMUS: Hmm.
JOHN: Hmm.
ADAMUS: Kanskje vi skulle få litt
mer kaker. (Latter)
JOHN: Åh, jeg kunne trenge en kopp
kaffe også.
LINDA: Sandra, en kopp kaffe til
John.
JOHN: Nei. Jeg bare tuller.
ADAMUS: Hva slåss du med?
JOHN: (nøler litt) Helseproblemer.
ADAMUS: Helseproblemer. Fint. Den er
bra. Hvordan går det med kampen?
JOHN: For øyeblikket ser det ut til
å gå bra.
ADAMUS: Ok. Frykter du at det ikke
skal gå bra? Frykter du for at du ikke skal kunne kontrollere det?
JOHN: (nøler litt) Nei, det er ikke
frykt. Jeg har kontrollen på det hvis jeg vil.
ADAMUS: Ok. Ingen frykt, ingen kamp?
JOHN: Egentlig ikke. Nei.
ADAMUS: Ok. Helseproblemet, hvor
kommer det fra, hvorfor er det der i utgangspunktet?
JOHN: (puster dypt) La meg se.
(Pause)
ADAMUS: Jeg hjelper deg med glede
når som helst.
JOHN: Vil, kom igjen.
ADAMUS: Greit. Helseproblem. En kan
spore det tilbake til visse kjemikalier, toksiner, slike ting, men det er
faktisk ikke hele historien. Det er en interessant historie, men helseproblemet
vil faktisk hjelpe deg til å bli mer sensitiv, mer følende. Det har gitt deg
evnene til å føle inn i potensiell død. Det har gitt deg evnen til å føle inn i
deg selv, i reisen din, folkene rundt deg, og plutselig aktiverer det, åpner
opp for virkelige følelser. Ikke emosjoner, noe du av gode grunner er relativ
advers mot, men virkelige følelser. Og jeg må si at det er en av de tre
hovedtingene du kom hit for å oppleve i dette livet, jeg kaller det virkelig
sensualitet, virkelige følelser, og ikke denne bedritne, klisne formen for
følelser som du ikke liker så godt i andre mennesker, noe jeg ikke gjør heller,
men virkelig opplevelse. Og det gir deg dette.
Og nå, hvis du tar denne essensen av
virkelig følelse og virkelig legemliggjør det, kan hele behovet for hvilken som
helst form for biologisk ubalanse, all sykdom forsvinne. Det har tjent sitt
formål. Så omfavn følelsen.
JOHN: Høres bra ut for meg.
ADAMUS: Fint. Det er mye enklere,
mye bedre enn kampen. Jeg vet at andre av dere her har hatt helseproblemer og
noen skremmende helseproblemer, jeg mener, livstruende helseproblemer. Og nå
for tiden sier de til dere, dere vet; «Vi skal slåss mot dette. Vi skal slåss
mot kreften. Vi skal slåss mot hva det nå enn er.» Og jeg vil her og nå si til
dere; nei. Det skal vi ikke. Det finnes en mye mer effektiv, mye bedre og mye
mer gledes full måte.
Greit, noen få til. Hva slåss du med
i deg selv? Hva slåss du mot? Ja.
SHAUMBRA 3 (kvinne): Frykt
ADAMUS: Vil du ha kaker?
SHAUMBRA 3: Jeg har akkurat spist
to.
ADAMUS: Vil du ha mer?
SHAUMBRA 3: Nei.
ADAMUS: Vil du ha et
tunfisksmørbrød? (Latter) Jeg har lyst på et.
SHAUMBRA 3: Hvordan visste du at det
er favorittsmørbrødet mitt?
ADAMUS: Hvordan jeg visste det! (Hun
humrer) Fordi jeg fikk lyst på i det øyeblikk du reiste deg …
SHAUMBRA 3: På tunfisk?
ADAMUS: … tunfisksmørbrød.
SHAUMBRA 3: Åh.
ADAMUS: Og jeg likte alltid laks,
men plutselig … tunfisksmørbrød med litt salatblad, ekstra majones, litt ost …
SHAUMBRA 3: Potetchips.
LINDA: Drøm i vei! (Hun ler)
ADAMUS: Og chips på fullkorns brød,
ristet.
LINDA: Har vi tunfisk i huset?
ADAMUS: Ristet. Brødet skal være
lett ristet. Ja.
SHAUMBRA 3: Jeg spiste et i går.
ADAMUS: Åhhh! Jeg …
SHAUMBRA 3: Jeg antar det fremdeles
ligger i auraen min.
ADAMUS: La meg … la meg lukte litt.
(Latter når Adamus lukter på henne) Åhhh! Om de bare kunne ha laget en
tunfisk-parfyme. (Mye latter) Men jeg kunne virkelig elske et tunfisksmørbrød
nå.
SHAUMBRA 3: Veldig bra.
ADAMUS: Tror du jeg får et?
LINDA: Laks. Vi kan lage av laks.
ADAMUS: Tunfisk! Tunfisk. Men, ja,
det er helt greit. Så, nok distraksjoner, la oss komme til poenget. Hva kjemper
du med?
SHAUMBRA 3: Frykt.
ADAMUS: Ja, for hva?
SHAUMBRA 3: Ååååå.
ADAMUS: Ååååå. Kunne dere føle det?
Kunne dere føle dette «Ååååå?» Hadde dere empati med det? Da hun sa «Ååååå»,
var det som om; «Åhh! Jeg vet hva det er søta! Jeg, jeg …. åååå!» Du sier
frykt. Frykt for hva? Ååååå! (Litt latter) Ok.
SHAUMBRA 3: Usikkerhet om fremtiden.
Tvil. Tvil er en stor del av det.
ADAMUS: Fremtiden er en fullstendig
katastrofe. (Litt latter, hun sukker) Og fremtiden er veldig lovende. Fremtiden
kan være veldig lønnsom. Fremtiden er veldig enkel. Det vil være alt dette.
Forstår du? Det er ikke bare et svar, men det er mange valg.
Fremtiden kommer til å være alt
dette. For noen folk vil fremtiden være helt forferdelig. Det kommer til å være
det verste året de noensinne har hatt.
SHAUMBRA 3: Åh!
ADAMUS: Ikke du. Du sier «Åh, nei»,
men jeg snakker ikke om deg. Jeg snakker om de andre. Du vil også tro at jeg
kommer til å få et popkorn halskjede av … en eller annen, av en eller annen. (Hun
kaster popkorn halskjedet sitt til Adamus) Takk. Takk. Og du vil tro at en
foretaksom Shaumbra vil finne en måte for å få et permanent popkorn halskjede,
et som fuglene og ekornene ikke vil spise. (Noen tok med seg popkorn halskjede
til møtet)
EDITH: Vil du spise det?
ADAMUS: Nei, jeg vil ha et tunfisk
smørbrød. (Adamus humrer) Men ikke nå, senere. Senere. La oss fortsette med … jeg
blir mer sulten ettersom vi snakker, og ikke en gang pizza kunne ha stillet
sulten min nå.
SHAUMBRA 3: Sant. Joda.
ADAMUS: Ser du hva du gjorde med
meg?
SHAUMBRA 3: Vel, du vet.
ADAMUS: Kan du ta med et tunfisk
smørbrød til meg på neste møte?
SHAUMBRA 3: Ja, det kan jeg.
ADAMUS: Takk.
SHAUMBRA 3: Det lover jeg deg.
ADAMUS: Greit. Fint. Fint.
Så, hvor var vi? Åh, frykt. Det
kommer til å være alle disse tingene. Det kommer til å være dystert. Det kommer
til å være det beste året noensinne. Det kommer til å være et år med befrielse
og suverenitet, og det kommer til å være et elendig år. Det kommer til å være
forbrytelser og alt dette. Og alt skjer, alt har skjedd. Alt er potensialer. I
en grad kommer de til å leves ut. Vi går utover det. Vi går inn i det du vil. Fint. Så hvorfor frykter du?
Hvorfor frykter du noe som helst?
SHAUMBRA 3: (synger) Det er et
veldig godt spørsmål.
ADAMUS: Er det bra for deg?
SHAUMBRA 3: Nei. Det eneste svaret
jeg finner på det er å bare, så mye som jeg kan, uansett hva jeg er redd for, å
bare gjøre det uansett. Du vet, bare gjøre det.
ADAMUS: Det gir ingen mening.
SHAUMBRA 3: Ikke det? (de ler begge)
ADAMUS: Nei. Men det er bedre enn å
løpe fra det. Men på en måte slåss du fremdeles med frykten.
SHAUMBRA 3: Vel, det er ikke
hyggelig. Det er likevel ikke hyggelig.
ADAMUS: Det er likevel ikke
hyggelig. Du slåss fremdeles med den.
SHAUMBRA 3: Akkurat.
ADAMUS: Og på en måte setter du
fremdeles deg selv opp for å bli slått av den.
SHAUMBRA 3: Jeg antar det.
ADAMUS: Vi skal komme oss forbi det.
Greit? Vi skal bare komme oss forbi det.
SHAUMBRA 3: Strålende!
ADAMUS: Nå sier du strålende, men
når …
SHAUMBRA 3: Nei!
ADAMUS: … jeg sier hvordan det kan
gjøres, og sier du; «Åhhhh, jeg vet ikke Adamus. Jeg vet ikke, mmmm.»
SHAUMBRA 3: Vel, forhåpentligvis kan
det ikke bli verre enn …
ADAMUS: Åh, det kan det.
SHAUMBRA 3: Kan det?
ADAMUS: Ja, det kan bli verre. (Latter)
Å, herregud, du har ikke en gang kommet inn i definisjonene av verre enda.
SHAUMBRA 3: Ok.
ADAMUS: Vi har ikke … åh, nei, nei,
nei. Det kan bli mye verre. Får det fram frykten?
SHAUMBRA 3: Merkelig nok ikke.
ADAMUS: Åh, du vil at det skal bli verre.
SHAUMBRA 3: Nei. Jeg vil bare vite
hva det er. Det er bare, du vet, hva er det? La oss finne ut hva det er.
ADAMUS: Du vet, jeg gir deg
hemmeligheten her og forklarer det mer her senere. Hun ber deg om å ta en drink.
(Latter) Joda. Kan du gi henne en drink? Hun trenger en.
SHAUMBRA 3: Vær så snill!
ADAMUS: Vi skal bare skape en
fullstendig annerledes virkelighet.
SHAUMBRA 3: Ok.
ADAMUS: Det er det hele, ganske
enkelt.
SHAUMBRA 3: Jeg er klar.
ADAMUS: Greit. Fint. Du sier at du
er klar nå, men vi får se. Ikke glem det med tunfisken, ekstra mye majones. Joda.
Og jeg vil ha brødet litt varmet opp. Du må kanskje finne ut hvordan du skal
gjøre det, men …
LINDA: Hermetisk tunfisk eller
fersk?
ADAMUS: Hermetisk eller fersk spør
hun. Krystall eller papir? (Linda ler) Litt selleri også.
Neste. Vi tar to til. Hva slåss du
med i livet ditt? Ah!
MICHELLE: Jeg antar at jeg …
LINDA: Oh-oh, eh-eh-eh-eh-eh. (Gestikulerer
at hun må holde opp mikrofonen)
MICHELLE: Åh. Jeg … (hun ler)
ADAMUS: Akkurat nå slåss du med
Linda. (Adamus humrer)
MICHELLE: … deler av meg selv som
frustrerer meg, slik som irritasjon over visse individer.
ADAMUS: Meg?
MICHELLE: Ingen her inne.
ADAMUS: Vel, bitte litt! Aghhh! Bare
bitte litt. (Litt latter) Så irritasjon over visse individer …
MICHELLE: Nei.
ADAMUS: Joda. Har du dårlig
samvittighet fordi du er irritert på dem?
MICHELLE: Ja.
ADAMUS: Hvorfor? Jeg liker å
irritere meg over folk.
MICHELLE: For jeg ble virkelig
irritert på noen i julen, og det var ikke meg. Men det var meg, for …
ADAMUS: Det var deg. (Adamus humrer)
MICHELLE: Ja.
ADAMUS: Det var egentlig det.
Hvorfor gir du dem ikke bare inn, i morgen?
MICHELLE: Vel, de er gudskjelov ikke
i denne staten lenger. (Latter)
ADAMUS: I hvilken stat og hvilken by
bor de?
MICHELLE: Vel, det er å si for mye.
ADAMUS: Det finnes telefoner. Det
finnes internett. Du kan gi dem inn på lang avstand.
MICHELLE: Jeg vil helst ikke snakke
med denne personen.
ADAMUS: Ahhhh! Det vil jeg helst.
MICHELLE: Det er bare en veldig merkelig
…
ADAMUS: Jeg ville heller bare gått
inn i det. Når jeg har en fiende, ah, jøss, vi går for det, rett i halspulsåra.
Ja.
MICHELLE: De har ingen anelse. De
har ingen anelse.
ADAMUS: Vel, jeg vet, men gi dem en
anelse, for vet du hva? Hvis ikke stenger du det inne i deg selv.
MICHELLE: Det gjør jeg ikke lenger.
ADAMUS: Åhhhh! Det tror jeg ikke noe
på. Mmmmmm. Nei. For det var det første du nevnte da jeg spurte «hva slåss du
med?»
MICHELLE: Irritasjon.
ADAMUS: Jovisst.
MICHELLE: Joda.
ADAMUS: Greit. Hva mer? Det er noe
annet som jeg fisker etter her.
MICHELLE: Ummm. (Latter) Det første
…
ADAMUS: Mesteren forstår for øvrig
distraksjonens kunst. Linda, kan du gjøre det her med denne magiske tingen din
(iPad) Det er så viktig å huske. Det gir dere litt humor, deg selv, kanskje
ingen andre. Men når du er der ute og underviser eller hva det nå er du gjør,
forstår du som Mestere distraksjonenes kunst. Det er fantastisk, for noen kan
konfrontere deg, gjøre noe utfordrende, og du bare distraherer dem. Tar det
herfra til dit.
Når du går inn i ditt eget hode,
slik du gjør – du går til denne tenkingen, bekymringen, ligger våken om natta –
fy søren, bare distraher deg selv! Ja, gjør det. Bare distraher deg selv. Lek
en lek. Gjør noe bisart. Rull ut av senga og ned på gulvet! (Litt latter) Du
sjokkerer deg selv ut av denne meningsløse sinnsdritten som du holdt på med.
Bare ta av deg dyna, og bare rull – bommm!
– til du faller ned. Og du ler, akkurat slik du gjør nå, og sier; «jeg var
veldig opphengt i mitt eget søppel.» en Mester forstår distraksjonens kunst.
Jeg tror vi lager en Shaumbra-bok når jeg endelig får ut de andre bøkene mine.
«Distraksjonens kunst.» Å, distraherte jeg deg?
MICHELLE: Ja, du er distraksjonens
kunst.
ADAMUS: Ja, med hensikt. Kunsten av
distraksjon med hensikt.
MICHELLE: Distraksjon med hensikt.
ADAMUS: Hva mer slåss du med min
kjære?
MICHELLE: Jeg slåss med meg selv.
ADAMUS: Jeg vet, jeg vet. Det var
det jeg sa. Hva slåss du med i deg selv, hva i deg selv?
MICHELLE: Bare ting jeg ikke liker
ved meg selv.
ADAMUS: Ok. Du behøver ikke å si noe
om det, men du kan hvis du vil.’
MICHELLE: Det vil jeg ikke.
ADAMUS: Ok, da gjør jeg det. (Latter)
Ser dere, frykten kommer fram, åhhhh! (Mer latter) Det er ikke min sak.
MICHELLE: Riktig.
ADAMUS: Men det pågår en masse
slåssing her.
MICHELLE: Ja.
ADAMUS: Kan jeg være personlig?
Greit, det vil jeg. (Mer latter) Det spiller ingen rolle hva slåssingen handler
om, men du prøver å late som om det ikke er noen, og det er det som virkelig tar
deg. Slåssingen vinner fordi du må late som om der ikke er noen, og det er det
min kjære, og jeg skal vise deg på slutten av dette … åh, nesten det nye året et
eller annet sted. På slutten skal jeg vise deg hvor mye du har slåss, hvor mye
det har bundet opp energien din, hvor mye det har, å, gitt deg sykdommer –
fysiske, søvnproblemer, problemer med å snakke. Du har en slik fin sans for
humor og visdom, og du bruker det ikke. Du bruker det ikke. Du holder deg selv
tilbake når du prøver å artikulere noe, og du har en av de aller mest
fantastiske naturlige evnene til konversasjon og diskusjon.
MICHELLE: Har jeg?
ADAMUS: Strålende diskusjoner. Ingen
skravling, men strålende. Så forhåpentligvis – nei, ikke forhåpentligvis, vi
bare gjør det virkelig – vil du på slutten av dette se hvor mye energi du har
bundet opp ved å slåss med ting og latt som om du ikke gjorde det.
MICHELLE: Det høres bra ut.
ADAMUS: Takk. Takk.
MICHELLE: Takk.
ADAMUS: Å nei. Det kommer til å være
patetisk. Det kommer til å være fryktelig i ca. tre dager …
MICHELLE: (ler) Takk.
ADAMUS: … og så kommer du over det.
Greit, en til, og så kommer vi til
poenget. Dere lurer sannsynligvis på «hva er poenget i denne Shouden bortsett
fra distraksjon?» Ja. Massiv distraksjon.
GLORIA: Meg?
LINDA: Mm hmm. Deg.
.
GLORIA: Jeg har ikke … jeg har ikke
noe spørsmål.
LINDA: Åhhhh! Det holder ikke. Nei,
nei, nei. Du har ikke lov til å si nei.
ADAMUS: Ja.
LINDA: Det har Adamus sagt. Du har
ikke lov til å si nei til mikrofonen.
ADAMUS: Faktisk så kan du si nei,
men da må du vaske toalettene på slutten av kvelden (latter), noe som vanligvis
ikke er noe problem, men dere skal alle feire nyttår og drikke masse, og
toalettene kan bli ganske grisete, hvis du forstår hva jeg mener. (Publikum
sier «Å, fyyy»)
Joda. Enda en distraksjon. Ser dere,
en kaster ikke bare fram noe. En skaper hele illusjonen, hele bildet slik at
alle kan forestille seg disse veldig grisete toalettene, og åhhhh!
GLORIA: Nei.
ADAMUS: Jo. Jo. Hva har du slåss med
i deg selv?
GLORIA: Jeg er glad for å være her.
Jeg har ingenting å slåss med.
ADAMUS: Det er jeg også.
GLORIA: Ja.
ADAMUS: Ja.
GLORIA: Jeg vet ikke.
ADAMUS: Ingenting? (Hun rister på
hodet) Familie?
GLORIA: Hva?
ADAMUS: Familie. Noen familiekamper?
GLORIA: Kanskje. Kanskje.
ADAMUS: Ah! Nå begynner vi å avdekke
det. Selvfølgelig, det var lett. Hver og en av dere kunne ha funnet ut av det.
Familiekamper, ok.
GLORIA: Vel, ikke så mange. De blir
på en måte eldre nå.
ADAMUS: Ja, de blir eldre og så dør
de og det er ikke så moro å slåss.
GLORIA: Akkurat. (Latter)
ADAMUS: Joda, joda.
GLORIA: De er døde. (Hun ler)
ADAMUS: De er døde. Joda.
GLORIA: Jeg vet ikke.
ADAMUS: Så, hva mer?
GLORIA: Hva mer? Hmm. Jeg er en
ganske fornøyd og fredelig person. Jeg vet ikke …
ADAMUS: Joda. Joda. Greit. Blir du
aldri for eksempel sint på deg selv eller noe?
GLORIA: Joda, det pleide jeg, men
ikke nå lenger.
ADAMUS: Ja.
GLORIA: Ja.
ADAMUS: Ok. Hva pleide du å bli sint
på deg selv for?
GLORIA: Familien min. (Adamus og
publikum ler litt)
ADAMUS: Ok. Fint.
GLORIA: Men ingenting …
ADAMUS: Ok.
GLORIA: Jeg ble lei meg fordi
kjæledyret mitt døde, men bortsett fra det …
ADAMUS: Det er tristhet. Det er ikke
sinne. Det er forskjell på det.
GLORIA: Ja.
ADAMUS: Og kjæledyret ditt er her
fremdeles.
GLORIA: Det vet jeg.
ADAMUS: Alltid.
GLORIA: Takk.
ADAMUS: De er de første som hilser
deg velkommen når du går over til den andre siden.
GLORIA: Ok.
ADAMUS: Joda, joda. Åh, det er det
jeg elsker ved kjæledyr. De bare venter.
GLORIA: Ja.
ADAMUS: De bare venter. «Når vil
denne Mesteren dø slik at jeg kan ... (latter) Ehh, kanskje i dag. (Litt
latter) Å, kanskje i morgen. Jeg venter uansett». Ikke glem å mate dem. Mat
dem. Ja energetisk mating, som å sende dem litt mat, for de bare venter på
dere.
GLORIA: Ok.
ADAMUS: Ja. Ok. Takk.
GLORIA: Takk.
ADAMUS: Takk.
Greit, la oss trekke pusten dypt.
Ikke mer slåssing med deg selv
Når vi nå går inn i dette neste
året, vil jeg fortelle dere noe som vil høres fantastisk ut til å begynne med,
og så vil det høres bisart ut. Men vær så snill, føl det på alle de
forskjellige nivåene som det gir.
Og jeg vil fortelle dere dette, og
dere vil alle riste på hodene deres, nikke med hodene; «Å, ja, joda, greit. Vi
skal gjøre det,» og så kommer dere ikke til å gjøre det. Og så kommer dere til
å slåss med det. Dere kommer til å tro at jeg ikke snakket til deg, men det
gjør jeg. Dere kommer til å tro at jeg bare snakket til noen av dere, noen av
de tingene dere gjør, men jeg snakker om alt. Og dere kommer til å tro at jeg
kanskje ikke vet hva jeg snakker om, men det gjør jeg. (Adamus humrer)
Når vi nå går inn i dette neste året
og videre; ingen mer slåssing med deg selv. Det omfatter hele det brede
spekteret av ting som dere gjør for å gjøre ting vanskelige for dere. Det
omfatter slåssing med ting som dietter og vekt, ting som den fysiske
fremtoningen deres.
Vel, dere tror at dere må slåss med
det, fordi dere er mato-holikere. At dere kommer til å spise en masse
sjokolade, og en masse kaker og potetchips. Ikke slåss med det. Ingen flere
reguleringer av ting som mat på grunn av fysikken deres, på grunn av kroppen
deres. Mange av dere har satt dere selv på bisarre dietter, og så
rettferdiggjort det ved å si; «Ja, men legen min fortalte meg at jeg hadde lav …»
gudene vet hva, eller høy eller noe annet. Dere slåss med det. Dere slåss med
dere selv.
Legg ned forsvaret. «Åhhh nei.» Dere
sier; «Jeg må fortsette med å ha noe av dette forsvaret oppe. Jeg må slåss med
noe, for jeg er i grunnen en svak person. Jeg er en synder. Det har de fortalt
meg. Så jeg må slåss. Jeg må jobbe mot ting. Jeg er i grunnen fordervet, og jeg
ville bare spise meg til døde på tunfisk smørbrød hvis jeg ikke kontrollerer
meg selv.» Nei. Slåssingen er over. Slåssingen
er over. Gi slipp på det.
Å, jeg vet. Det vil høres bra ut, og
så vil det høres bisart ut. Det vil være søtt, og så vil det være bittert.
Røykingen. Armen din. Alt dette
andre. Som «jeg røyker, og det er ille.» Nei, det er det faktisk ikke. Det
spiller egentlig ingen rolle. Å, jeg beklager Linda og alle andre som blir
støtt, men det spiller egentlig ingen rolle. For en sann mester – spiller det
ingen rolle.
Mange av dere røyker. Dere slåss med
det. «Jeg gjør noe som ikke er bra. En dag skal jeg slutte.» Nei. Det gjør dere
sannsynligvis ikke. Dere dør først. (Litt latter)
LINDA: Duh!
ADAMUS: Det er ikke så ille. Ikke så
ille. Men det er liksom; «Åh! Det er noe galt med meg,» og dere må gå ut og
dere må være en av disse rare, merkelige folkene, og så er det på en måte noe
dere liker ved det, det å være en av de som kan gå ut. Og noen av dere som ikke
er røykere, vil til og med være sammen med folkene utenfor, for de er litt
kulere.
LINDA: Åhhhh!
ADAMUS: Og det var Cauldre som sa
det. Det var ikke jeg.
Så du setter opp en kamp inni deg
selv og «Jeg må kontrollere meg selv og jeg trenger å slutte og det er dårlig.»
Stopp. Mestrene trenger ikke å kjempe med seg selv lengere.
Noen av dere gjør ting som det å
trene, øvelser. Dere gjør det fordi dere tror at dere må. Dere slåss mot noe –
alder, vekt, nedbryting av bein og muskler. Slutt med dette. Jeg sier ikke at
dere skal slutte å trene; slutt å slåss. Dere gir det bare energi. Det er en
del av deg fra fortiden, en frykt eller noe ufullstendig i deg selv, og du bare
nærer dette spøkelse, dette monsteret.
Mange av dere tror at dere må
begrense tankene deres, at dere egentlig ikke kan uttrykke emosjonene deres
fordi dere bare kommer til å fly i flint over andre. Så dere skaper denne
formen for fornektelse – «jeg må være en hyggelig person.» Nei, det må du ikke.
Det må du ikke. Dere forstår at «hyggelig person» er et hypnotisk overlegg som
dere har falt inn i – «jeg må være hyggelig. Jeg må være snill med andre
mennesker.»
Vel, det morsomme er at dere
energetisk ikke er snille mot dem, for dere kan ikke fordra dem. Men dere
prøver å oppføre dere hyggelig, og det er som; «Namaste.» (Sakt med et surt
fjes og så lyden av kvelning. Latter) Men energetisk sender dere ut dritt til
dem. «Jeg kan ikke fordra denne selvrettferdige … Namaste» (sarkastisk) Så dere
prøver å utagere en ting. Dere har denne kampen som pågår. Slipp det ut! Slipp
ut dette sinnet.
Vel, dette høres veldig merkelig ut
– «Nei. Vi må være hyggelige folk. Vi er spirituelle.» Nei, vi er ikke
spirituelle lenger, og dere var aldri hyggelige.
LINDA: Åhhh! (Litt latter)
ADAMUS: Nei, hyggelig er hypnose.
Dere er ikke hyggelige folk. Det er dere ikke. Og det har dere ikke lyst til å
være.
EDITH: Takk.
ADAMUS: For det er et hypnotisk
overlegg som er lagt på dere av andre. Hyggelig er faktisk sukkertøy-rumpe. Det
er …
LINDA: Det er hva?
ADAMUS: Sukkertøy-rumpe.
LINDA: Hva betyr det? Jeg er ikke så
sikker på at det er så lett å oversette.
ADAMUS: Det var Cauldre sine ord.
Det var ikke jeg som brukte det. (Litt latter) Kunstig. Hyggelig er kunstig.
Det er ikke virkelig. Det finnes ikke noe hyggelig. Det finnes genuin. Det
finnes medfølende. Men hyggelig er bare denne store selgerjobben. Greit? Så
ikke noe hyggelig.
Dere slåss med ting i livene deres.
Dere slåss hvis dere ikke er smarte nok. Så dere prøver å være smartere, og
dere slåss med dumheten deres, dumheten deres. Dere slåss med det.
Vel, egentlig er vi på en måte alle
dumme. Og dum er bra. Uskyldig er bra. En tenker ikke så mye, og så kan en
komme fram med de virkelige svarene, noe vi skal gå inn i om et øyeblikk. Dumme
– virkelig. Jeg liker dumme mennesker.
EDITH: Som Forrest Gump.
ADAMUS: Unnskyld?
EDITH: Som Forrest Gump.
ADAMUS: Som Forrest Gump. Takk. Ja.
«Uskyldig» kan være et annet ord for det. Jeg vil be dere om å slutte å slåss
inne i dere selv, og det begynner på slaget ved midnatt, hvor dere enn måtte
befinne dere. Men slutt å slåss med det at dere ikke er bra nok, at dere har
gjort noe galt, at dere må jobbe med dere selv, at dere må gjøre dere selv
bedre, at dere må forbedre dere selv, at dere må ha en plan. Jeg vil ikke se at
en eneste av dere, ingen av dere, har noe nyttårs … hva er det dere kaller det?
LINDA: Fortsett.
ADAMUS: Fortsett, for de fungerer
aldri. Dere løser ikke noe som helst, og så tror dere at dere er enda større
idioter enn før. Og så har dere denne kampen som pågår. Vel, jeg sier ikke at
det passer for alle der ute. De ville ha falt i fillebiter hvis de fulgte dette
rådet. Men når det gjelder Shaumbra, tror jeg dere forstår. Ingen flere kamper.
Nå er det som om; «Å, dette kommer
til å bli skikkelig bra, for jeg er veldig lei av å slåss.» Men faktum er at
dere ikke er lei nok av å slåss helt
enda. Så det kommer til å være en tendens til å prøve å gjemme litt slåssing i
lomma eller i skapet eller hvor det nå er dere gjemmer ting for meg, noe dere
ikke gjør. Og det kommer til å være en tendens til det. Det er som; «Vel, jeg
må fremdeles jobbe med …» fyll ut resten, «for Adamus forstår ikke min …» dere
vet, den utrolige svakheten deres, de utrolige avhengighetene, de utrolige
perversjonene, de utrolige alt mulig. Joda, jeg forstår dem alle. Men jeg
forstår at ved å slåss mot dem, lever dere dem.
Ved å slåss mot dem, lever dere dem.
Når dere slåss med disse tingene, når dere slåss med dere selv, når dere må
sette dere mål … for en Mester er mål som kryptonitt for supermann. «Åhh! Mål.
Åh! Åh! Bare …» Hvorfor mål? Mål går ut fra at det er noe galt med dere, at det
er noe dere må forbedre. Dere trenger ikke mål. Dere trenger å leve. Det er det
hele. Dere behøver bare å leve uten slåssingen, uten strevet.
Livet er ingen kamp. Det er virkelig
ikke det. Hvis dere tar essensen av livet, er det ingen kamp. Det var det
aldri. Men det er en masse ting som har gjort det til en kamp, og dere har
kjøpt dere inn i det. Dere har vært veldig forført inn i det, og dere liker det
på en måte. Selv om dere sier at dere ikke liker det, så liker dere det, for hvis ikke hadde dere ikke gjort det.
Ingen mer slåssing. Ingen slåssing
med helsa deres. Har dere helseproblemer, så slutt å slåss med det. Det høres
bra ut til å begynne med, men så er det plutselig som om; «Gisp! Men det betyr
at jeg tillater det. Jeg omfavner det. Da kommer det til å overta.» Dere kommer
til å bli veldig overrasket over hvordan selve slåssingen gjorde det virkelig.
Hvordan fokuset … og jeg sier ikke at dere skal unnvike det og late som om dere
ikke har det. Jeg sier at dere faktisk skal tillate det.
Det er imot det intuitive å tillate
avhengighetene deres, tillate sykdom, tillate svakheter, tillate alt dette som
dere ikke liker ved dere selv. Det er veldig, veldig imot det intuitive. Dere
har blitt veldig vant til å begrense dere selv. La oss si at du liker pasta.
«Jeg kan ikke spise pasta, for da blir jeg tykk.» Greit, vel, da blir du det.
Dere har denne slåssingen som pågår, og det tar gleden fra livet. Åhhhh! Ingen
mer slåssing med dere selv.
Dere kan slåss med andre folk. Det
er faktisk morsomt på en måte. Ja, det er skikkelig morsomt, for dere forstår
at dere egentlig åpner dere selv på vidt gap i en kamp med andre. La oss si at
dere har en slektning – en bror, søster, en eller annen – og at dere har brukt
årevis på, dere vet, å holde ut med det, og så gir dere dere selv tillatelse;
ingen flere tilbakeholdelser, ikke noe mer av hva det nå måtte være. Det føles
på en måte merkelig. Dere sier; «Å, jeg kunne drept dem.» Eh, hva så? (Litt
latter) Vet dere hva? De kommer tilbake uansett. Og det som skjer er at når
dere gir dere selv den friheten, den tillatelsen, forsvinner alle disse
fordervede og perverse tankene. Dere kommer ikke til å gjøre det, men bare det
å gi dere selv friheten til å si; «Jeg skal bare dra og denge dem til et nytt …»
LINDA: Et nytt hva?
ADAMUS: Et nytt liv. Jeg skal denge
dem til en nytt liv. (Latter) Hva trodde du jeg mente? «Jeg skal denge dem til
et nytt liv.» Gi dere selv den tillatelsen uten å lure dere selv ved å si;
«Vel, jeg gir meg selv tillatelse, men så kan jeg ikke gjøre det.» Nei, gjør
det. Gi deg selv den tillatelsen. Plutselig plasserer du deg selv i en annen
bevissthet. Plutselig blir ting klarere, og plutselig forstår du at du faktisk
kan – pufff! – gjøre dem usynlige
hvis du vil. Men det vil dere ikke.
Plutselig forstår dere; «Jeg ga dem
en masse makt over meg. Jeg lot dem stjele energi. Det var egentlig ikke deres feil.
Det var jeg som ga dem den makten. Nå som jeg forstår at jeg ikke kommer til å
holde meg selv tilbake, behøver jeg ikke å leke den leken lenger.»
Vi skal komme tilbake til dette om
og om igjen, og jeg kommer til å kontakte dere om det i løpet av året, men
kampen er over. Hva det nå enn er – helse, forhold, selvforakt, selvtvil, mat,
alle former for avhengighet. Det finnes ingen avhengighet, alt dette er
mentalt. Alle slags ting som dere kjemper mot i dere selv, inkludert «Hvorfor
har jeg ikke oppnådd mer i livet mitt?» Jeg kommer til å kaste opp hvis jeg
noensinne ser at noen av dere tenker det, for dere ser på dere selv gjennom
dette lille, mikroskopiske synet. Dere ser på dere selv, dere sier; «Vel, andre
folk har oppnådd mer.» Andre folk har ikke kommet til denne planeten i en av de
vakreste, men mest utfordrende tidene for å bli en legemliggjort Mester. Finnes
det noe større? Kan enda en eksamen være bedre enn det? Litt mer penger? Et
større hus? Jeg tror ikke det. Så når dere går inn i denne slåssingen med dere
selv om det dere har oppnådd, gi slipp på det. Ingen flere kamper.
Et spesielt rom
Halvparten av dette høres bra ut,
det er liksom; «Å, så bra. Ingen flere kamper.» Halvparten av det kommer til å
være veldig vanskelig, for dere er vant til kampen, strevet. Dere er vant til å
holde tilbake. Dere er vant til å ha disse demonene av tvil i livene dere som
sier; «Aldri mer. Slutt å gjøre dette. Du er en dårlig person. Vær hyggelig.»
så det kommer til å føles veldig, veldig ukomfortabelt. Og det er derfor jeg
vil åpne et veldig spesielt rom. Et stort rom, et fancy rom, men tunfisk
smørbrød og sjokoladekjeks på Crimson Circle sin webside. Det kommer til å bli …
SART: Får det polstrede vegger?
ADAMUS: Polstrede vegger. (Litt
latter) Nei, jeg tror veggene blir laget av sjokoladepudding på den ene siden,
og … polstrede vegger? Hva er det du … iskrem på den andre siden, og … (noen
sier; ikke glem jalapenes) Jalapenes. En vegg av jalapenes. Det liker jeg. (Latter)
Joda! Joda! Joda! Flott. Jalapenesveggen. Vi kan ha hvilke som helst vegger i
dette rommet. (Mer latter)
Så jeg vil be kjære Michele om å
åpne dette lille stedet, dit dere kan gå, på websiden, og det vil sannsynligvis
være, jeg vet ikke, en tom skjerm, eller et fint bilde eller noe slikt. Men
dette vil være det stedet dere kan komme når dere er litt overveldet i forhold
til å gi opp kampen, og blir forvirret. Dere blir forvirret når det gjelder den
kampen dere har i dere selv – hva dere skal gjøre, hvordan gi slipp på det,
hvilke konsekvenser det får – da bare kommer dere hit. Jeg vil være der –
hvordan er det dere sier det – tjuefire …
LINDA: Tjuefire-sju.
ADAMUS: … sju. Jeg vil være der hele
tiden. Dere vet at jeg er der, for dere kommer til å lukte tunfisk smørbrød.
LINDA: Åhhhh!
ADAMUS: Jeg elsker tunfisk smørbrød!
Jeg ville kommet tilbake i enda en inkarnasjon bare for å få et godt tunfisk
smørbrød med chips. Men chips. Ja. Neste måned.
Så vi åpner opp dette på websiden,
bare et lite rom som dere kan klikke dere inn i. Vi får ut informasjonen til
dere. Dere kommer hit hvis dere er forvirret når det gjelder kampen, eller tror
at dere fremdeles må slåss, og vi snakker. Vi snakker. Du og jeg skal slåss.
Legg merke til at jeg allerede har bandasje på handa mi og gjør meg klar til det.
Så jeg vil komme til det igjen, vi kommer tilbake til det neste måned, ingen
mer slåssing med dere selv. Og dere kommer til å bruke det overfor verden på
utsiden og si; «Å, jeg burde ikke slåss.» Eh. Slåss med verden på utsiden, slutt
med det inne i dere selv. Slutt med alle disse begrensningene og argumentene og
tilbakeholdelsen og alle disse andre merkelige tingene som dere holder på med.
Sett dere selv fri. (Edith rekke handa i været) Skal du spørre meg om du kan
bli unntatt?
EDITH: Nei.
ADAMUS: Kan du gi henne mikrofonen?
LINDA: Med glede.
ADAMUS: Jovisst. Ja.
EDITH: Hvorfor i heiteste kan vi
ikke bare forløse all dritten?
ADAMUS: Ikke spør meg. (Adamus ler)
Fordi dere – jeg skal gi deg et ærlig svar – fordi dere er mennesker. På grunn
av en masse vaner og en masse frykt og en masse ting som ikke er sanne, men som
dere tror er det.
Så det som skjer er at dere hører
ting. Dere hørte dem fra Tobias. Jeg tror at Cauldre nylig skrev en artikkel om
den Tause Bønnen.
EDITH: Veldig bra.
ADAMUS: Og dere hørte det den
gangen, men dere fatter det fremdeles ikke. Dere leste det og sa; «Å det, høres
veldig bra ut,» men dere legemliggjorde det ikke.
Dere gir ikke slipp. Dere forløser
ikke fordi dere er mennesker og ikke tror at dere kan. Dere tror ikke at dere
har kraft nok til det. Så dere tror ikke at det er mulig, og dere baserer det
på tidligere opplevelser da dere prøvde noe og det ikke fungerte. Selv om det
ikke fungerte en av hundre ganger, så er det der dere legger bevisstheten deres
– den ene gangen da det ikke fungerte.
Så det er vaner min kjære. Det er
hypnose. Det er vaner. Det er tro, og delvis fordi du er en feiging.
EDITH: En må være seg selv for å
gjenkjenne en. (Adamus humrer)
ADAMUS: Dere alle. Jo, det er litt
feighet.
EDITH: Vi kan gjøre alt det der. Vi
gjør det hele tiden.
ADAMUS: Feighet?
EDITH: Nei! Forløse, forløse,
forløse, forløse og tillate.
ADAMUS: (sukker) Vi har fremdeles en
vei å gå, har vi ikke? (Litt latter) En del av det er feighet, og det jeg mener
med det, er at dere tar små babyskritt inn i opplysthet, og babyskritt får dere
aldri dit. Det er en ekte forløsning, et virkelig sprang. Dere tror at dere må
lære dit og datt, og så dit og dat. At vi må fortsette med disse Shoudene. Nei.
Nei.
Så jeg kaller det feighet, å være
kylling, å virkelig … dere venter – ikke du, men alle her – venter på at noen
andre skal gjøre det. Vi burde ha laget kylling T-skjorter, det er ingen god
grunn til å holde tilbake. Det er derfor jeg irriterer dere alle. Det er derfor
jeg distraherer dere. Det er derfor vi går gjennom noen av de tingene som vi
gjør, for å si; når er dere klare?
Med det, det er en perfekt overgang
til avslutningen min og en liten merabh.
EDITH: Å, jeg tror vi er klare, og
vi …
ADAMUS: Ja, det er nesten tid for å
feire.
Så, kjære Shaumbra, vi snakket om å
slutte med slåssingen, og dere kommer til å tenke på det, føle inn i det,
fundere på «hva var det han mente?» Så vil det bli en masse skravling på de
sosiale mediene deres om hva jeg egentlig mente. Og det kommer til å være folk
som spekulerer, og de kommer til å sitere meg på ting jeg ikke har sagt. Det
handler ikke om noe annet enn inne i dere selv. Det handler om deres egen måte
for å kontrollere dere selv, begrense dere selv, kjempe med dere selv, holde
dere selv tilbake, regulere og begrense dere selv, for det er en underliggende
følelse av at dere har gjort noe galt, eller at dere er svake eller trenger å
forbedre dere. En underliggende antagelse om at det er noe som ikke er riktig.
Til en viss grad er det delvis
riktig. Men det er bare et lag. Det er bare en virkelighet. Denne andre
virkeligheten, der dere kan legge bevisstheten deres om at det allerede er der,
er der. Dere vet allerede. Dere vet allerede.
Og når dere kommer til det nye
stedet vårt på websiden, til dette vakre rommet – vi gir det et fint navn. Når
dere kommer til dette rommet, kommer dere dit og er klar over, vet at dere
allerede vet. Når dere har spørsmål, når dere har frykt, når dere lurer på hva
som er det neste, gå dit, og føl inn i det dere allerede vet.
Dere gjør dette ved å være veldig
stille, og vi spiller kanskje litt fin musikk, kanskje litt Yoham musikk i
dette rommet. Dere kommer hit, og dere trekker bare pusten dypt, og dere
slapper av.
(Musikken begynner)
Og dere forstår bare at dere
allerede vet svaret på alt det dere lurer på. Jeg vil ikke gi dere svaret, men
jeg oppmuntrer dere til å realisere det svaret dere allerede har.
Dere kommer hit til dette rommet som
vi skal skape, og passordet er forresten «Jeg eksisterer. Jeg Er den Jeg Er.
Jeg Vet at Jeg Vet.» Det er passordet. Det får dere inn. Bokstavelig talt. Jeg
vil at dere skal skrive det ned. «Jeg Eksisterer.» Punktum. «Jeg Er den Jeg
Er.» Punktum. «Jeg Vet at Jeg Vet.» Punktum. Det må gjøres med store bokstaver
og små bokstaver. Bare store bokstaver vil ikke fungere. (Latter)
Jeg eksisterer. La oss øve på det
akkurat nå. Jeg Eksisterer.
AUDIENCE: Jeg Eksisterer.
ADAMUS: Nei, stille. (Adamus humrer)
Hva tror dere at dette er? Søndagskole? «Gjenta etter meg: Jesus døde for syndene
mine.» (Litt latter)
LINDA: Åh!
ADAMUS: (humrer) Forstår dere
hvordan hjernevasking fungerer? «Ja, jeg skal gjenta lærer. Jesus døde for
syndene mine.» Vel, da føler dere veldig dårlig om dere selv, skikkelig dårlig.
Og så går dere gjennom resten av livet med «Han døde for syndene mine.» Jesus
bryr seg ikke om syndene dine. La oss trekke pusten dypt. Ikke gjenta etter
meg. (Adamus humrer) Føl det for dere selv. De andre Oppstegene Mestrene ler.
Jeg eksisterer. Å, det er
realiseringen av mesterskap. Jeg eksisterer.
Jeg Er den Jeg Er. Hva betyr det?
Det høres fint ut når folk sier det. «Jeg Er den jeg Er. Namaste.» Jeg Er den
Jeg Er. Alt det jeg noensinne har gjort, alt det jeg noensinne vil gjøre, alle
potensialer som jeg noensinne skapte i Veggen av Ild, Jeg Er den Jeg Er.
Jeg er ikke bare det jeg husker, det
jeg tror at jeg er. Men jeg er alt det Jeg Er, alle lagene og nivåene, ting som
er opplevd og ikke opplevd, realisert og urealisert. Jeg er alt dette. Jeg er
alt det jeg velger å være. Det er det dette egentlig betyr. Jeg Er den Jeg Er.
Jeg er det jeg enn velger å være.
Og så Vet jeg at Jeg Vet. Dere
forstår, jeg har ofte sagt, og ofte skjelt ut når noen reiser seg og sier;
«Vel, jeg vet ikke.» Jo, dere vet. Dere vet bare ikke at dere vet. Dere kjenner
alle svarene. Dere kjenner hver eneste sving og vri i fortiden, og også i
fremtiden. Dere kjenner fremtiden. Det er det som er det fantastiske. Det tar
på en måte påvirkningen ut av fremtiden. På en måte opphever det hele ordet
«fremtid». Dere begynner å forstå at det bare er helt greit nå.
Så det er dette bank, bank, bank på
døra til det nye rommet vårt på websiden. «Hva er passordet?» «Jeg eksisterer.
Jeg Er den Jeg Er. Jeg Vet at Jeg Vet.» «Greit, du kan komme inn.»
Og så bare er du der. Du er der i
stillhet. Du føler inn i Jeg Eksiterer. Du føler inn i Jeg Er. Alt det jeg
velger å være Er Jeg. Og så tillater du virkelig Jeg Vet at Jeg Vet. Ikke kom
dit inn og sett deg ned og si; «Vel, jeg vet ikke.» Ikke spør meg. Ikke spør
Adamus. Du sier: «Jeg Vet at Jeg Vet,» og hold så kjeft og la det komme til
deg.
Og la det så bare komme til deg,
«Jeg Vet at Jeg Vet.» Det begynner å skje morsomme ting når du begynner å
forstå; «Joda, jeg vet faktisk at jeg vet. Jeg vet ikke hvordan jeg vet det,
men jeg vet at jeg vet.» Så begynner du å forstå at det uansett ikke var så mye
å vite. Med andre ord; du gikk egentlig ikke rundt og var fortapt, du gikk ikke
formålsløst rundt slik du trodde at du gjorde. Du visste virkelig.
Du ler på en måte. Du husker de sesjonene
vi hadde her da jeg måtte straffe noen når de sa; «Jeg vet ikke.» Du ler og
sier; «Nå forstår jeg hvorfor Adamus gjorde det. De visste.»
Det er veldig enkelt. «Jeg
Eksiterer. Jeg Er den Jeg Er. Jeg Vet at Jeg Vet.» Og mens du er der i dette
vakre, vakre nye rommet, som på en måte er et tillegg til websiden, mens du er
der, forstår du; «Hvorfor slåss jeg med alt dette ved meg selv? Hva handlet den
kampen om? Hva handlet denne slåssingen om?» Og så ler du godt og sier; «Jeg må
ha likt noe ved dette. Men, jøss, jeg er glad for at vi satte en stopper for
det.» Du forstår at det ikke er noe å slåss med. Ikke i kroppen din, ikke i
tankene dine, ikke i valgene dine. Når det ikke er noe å slåss med, er det
heller ingenting å frykte.
Når det ikke er noe å slåss med, er
det ingenting å frykte. Og når du får denne enorme kjærlighetselven som kommer
over deg fra Deg til Deg selv, denne kriblingen som går gjennom hele kroppen
din, da forstår du denne formen for frihet. Du forstår at det ikke er noen mål.
Det handler bare om gleden ved livet. Du forstår at det ikke handler om å prøve
å gjøre deg selv bedre på noen måte. Du forstår den perfeksjonen som allerede
er der.
Så kommer det sannsynligvis til å
komme noen tårer. Vi må ha noen esker med papirservietter i dette rommet. Dere
kommer til å gråte noen tårer, gi slipp, spørre deg selv hvorfor. «Hvorfor, å,
hvorfor gjorde jeg det så vanskelig? Hvorfor sa ikke Adamus det til meg før?»
Du kommer til å gråte noen tårer
til, og så vil du virkelig forløse, Edith. Du virkelig vil gi slipp. Så vil du
forstå at du på en måte var en feiging før. Du hadde alltid disse kampene med
deg selv, du lot aldri deg selv vite at du visste.
Du kommer til å forstå at du nesten
gjorde det vanskelig for deg selv. Nesten. Du satte alltid opp denne kampen i
deg selv. Du kommer til å forstå at kampen er over nå. Det er bare feiginger
som slåss. Joda.
Du kommer til å trekke pusten godt
og dypt. Åh, jeg klare nesten ikke å vente på å gå inn i dette rommet sammen
med deg. Du kommer til å trekke pusten godt og dypt etter at du har felt en
masse tårer, og så kommer du til å strekke handa mot veggen, ta en stor bit
sjokoladepudding, og ikke få dårlig samvittighet for det, og ikke bekymre deg
for om veggene kommer til å falle ned eller om det blir bakterier. Ikke bekymre
deg for fargen eller noe som helst. Hold kjeft! Nyt sjokoladepuddingen og et
tunfisk smørbrød. Det er virkelig godt sammen. Det er en av favorittene mine.
Så vil du trekke pusten dypt og si;
«Fy søren, jammen klarte vi det. Vi klarte det helt til slutten av 2014.» Det
er det som er mirakelet. Det er mirakelet. (Applaus)
Hvis jeg i begynnelsen av dette
livet hadde fortalt dere at dere ville klare det til slutten av 2014, hadde
dere sannsynligvis ikke trodd det. Dere hadde sannsynligvis ikke trodd det. Det
er et mirakel at dere har holdt ut. Det er et mirakel at dere fremdeles er i
livet, jovisst, og halvveis fungerer. (Litt latter, Adamus humrer) Og det er et
mirakel er vi er sammen her, og at vi kan le og smile og spøke og distrahere,
og ikke glem det jeg sa. Mesteren forstår kunsten av overlagt bedrag …
distraksjon. (Mye latter)
Distraksjon. Jeg distraherte dere et
øyeblikk. Så la oss trekke pusten godt og dypt.
Dere klarte det til slutten av 2014.
2015 – hva handler det om? Det handler om realisering. Punktum. Jeg kommer ikke
til å finne meg i noe makyo, noen unnskyldninger. Jeg kommer ikke til å finne
meg i noe slåssing inne i dere. Niks. Jeg kommer til å kalle det fram på
teppet. Jeg kommer ikke til å finne meg i noen unnskyldninger, noen «Jeg vet
ikke», noen, «Å, du forstår ikke Adamus. Jeg har hatt et skikkelig tøft liv.»
Vil du ha et tøft liv? Etthundre tusen år i en krystall. Det er et tøft liv.
Så la oss trekke pusten godt og dypt
når vi nå egentlig går over til en ny æra for dere, for Crimson Circle, for
verden. Å, det kommer til å bli et sprøtt år. Hvis dere syntes at dette året
var tøft, så vent til neste år. Men vet dere hva? Det er ikke deres.
Og vet dere hva? Til tross for alt
det sprøe som pågår, alle krigene og volden og forsvunnede fly og alt annet,
til tross for alt det, kommer dere til å være i stand til å tre tilbake, trekke
pusten dypt, og si …
ADAMUS og PUBLIKUM: Alt er vel i
hele skapelsen.
ADAMUS: Godt Nytt År. Gud velsigne
hver og en av dere. Takk. Takk. (Applaus)
(Musikken toner ut)
VIKTIG MEDDELELSE: Denne
informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt
ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.
***
----------------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord
Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------------
Tobias fra Crimson-rådet blir
presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden,
Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i
Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's
engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har
vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt
siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg
forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.
Crimson Circle er et verdensomspennende
nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den
Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av
oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor
Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte
av Geoffrey Hoppe.
Samlingene i Crimson Circle er åpen
for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og
det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler
gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med
Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går
stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det
indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept,
forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket
som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer
til deg, vil du vite hva du skal gjøre.
Hvis du leser dette og føler en
anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og
en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i
dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie
rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.
Denne teksten kan fritt distribueres
på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen
i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av
Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.
©
Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter
forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no
for ytterligere informasjon.