CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Serien om Kharisma

SHOUD 5: “Kharisma 5” – med ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
31. desember 2014
www.crimsoncircle.com

 

Jeg Er den jeg Er, Adamus av Suverent Domene.

 

Magisk. Virkelig magisk. Musikken, øyeblikket, hver og en av dere. Takk, kjære Yoham. Det kommer mer, så bli ikke alt for avslappet. Hmm.

 

Magisk. Åh! Fordi … (En Shaumbra kvinne gir ham et krystallkrus fylt med kaffe) Å, i all verden! Åh, min kjære!

 

SHAUMBRA 1: Jeg introduserer deg modig for …

 

ADAMUS: En kopp verdig …

 

SANDRA: … en krystallkropp.

 

ADAMUS: … en Mester.

 

SANDRA: Kaffe med fløte.

 

ADAMUS: Ja! Ahh! Takk. (Applaus) Ikke noe billig papir eller plast til en Mester. Nei. Nei. Krystall … virkelig krystall.

 

EDITH: Er den fra Leslie? (Adamus trekker på skuldrene; noen sier “Nei”)

 

Magisk

ADAMUS: Magisk kjære shaumbra, for mens musikken spilte, ble alt nedlastet. Det ble faktisk nedlastet dagevis – for noen av dere kanskje for uker siden. Men dere måtte lytte til musikken. Dere måtte føle det. Ah, dere måtte høre musikken.

 

Det som ikke hadde blitt fullstendig nedlastet før, kom gjennom nå. Det er det som er skjønnheten ved livet. Dere behøver faktisk ikke å gå gjennom det rutinemessige, kjedelige i hverdagslivet for å pakke ut ting i det lineære. Det kommer gjennom akkurat som det. Alt det vi skal snakke om i dagens Shoud, er allerede ferdig, Og gjennom musikken, mens musikken spilte, i det avslappende øyeblikket, glemte du helt den knekte armen din min kjære. Ah, måtte den leges raskt, og måtte ingen andre deler av deg knekke på en stund. (Litt latter)

 

SHEEMA: Jøss, takk.

 

ADAMUS: (humrer) Joda, «jøss, takk». (Mer latter) Det var entusiastisk. Magisk i det vakre øyeblikket; alt er der. Alt. Alt vedrørende denne Shouden, hver eneste lille dråpe av visdom, alt det dere vil få – det er der allerede. Det er det som er skjønnheten ved dagliglivene deres. Det er der allerede. Det er allerede nedlastet, eller i prosessen med å lastes ned. «Nedlastet» betyr: komme inn i bevisstheten deres.

 

Dere forstår at det egentlig ikke er noe å strebe etter, ingenting å slåss for, ingenting å strebe etter på den gamle strebermåten. Så enkelt er det.

 

Vel, skjønnheten at dere så fikk lytte til musikken. Alt kom inn, ble nedlastet. (Adamus drikker litt kaffe) Å, den var veldig god. Du kan kaste dette (til Linda), hva det nå enn er slags skvip Cauldre drikker.

 

Alt er nedlastet, men skjønnheten er at dere nå fikk oppleve musikken, og nå kan dere oppleve det på en litt annerledes måte, med mer glede, mer åpent, ikke prøve å få noe ut av den, men bare ta imot det som allerede er der. Slik kommer livet til å være fremover, dere kan være i den vitenen at det allerede er der, og så oppleve det på en mye mer gledes full måte.

 

Jeg vet at noen av dere har hatt opplevelser der dere prøver å lytte veldig dypt til musikken eller en forelesning eller toning eller lyder fra krystallboller, prøver å få noe ut av det, er redde for at dere går glipp av noe. Det gjør dere ikke, for det er der allerede. Veldig vakkert, veldig enkelt, veldig rent.

 

Nå får dere det en kan kalle en emosjonell respons mens dere lytter til musikken, for nå er det mer avslappet, dere prøver ikke å få noe ut av den, prøver ikke å gjøre den til noe, prøver ikke å få den til å helbrede dere. Nå kan dere bare nyte den, og dere kan få det en kaller en emosjonell eller sensuell respons på den. Dere kan lene dere tilbake og slappe av og virkelig nyte den.

 

Denne emosjonelle responsen, som mange av dere for øvrig er i slik konflikt med – i det ene øyeblikket prøver dere å få en emosjonell respons, og i neste øyeblikk prøver dere å ikke ha en emosjonell respons. I det ene øyeblikket prøver dere å føle noe, i neste øyeblikk prøver dere å stenge av for det fordi dere føler for mye – det forandrer seg plutselig. Den emosjonelle og sensuelle responsen er nå bare en smakstilsetning – din smakstilsetning.

 

Smakstilsetningen. Det er en vakker ekstrakt som dere legger inn i ingrediensene i livene deres. Det er en smakstilsetning som gir denne spesielle, unike smaken – din smak på ditt liv. Ah! Nå kan dere legge den ingrediensen, til og med av emosjon, og særlig av sensualitet til alt det dere gjør, være avslappet og vite at det allerede er der. Vel, noen av dere tenker litt for mye på det – «Vel, hvordan skjer det?» Vel, det kan jeg fortelle dere. Det er slik ting naturlig skjer. Det er den måten det naturlig burde skje på. Dere burde ikke behøve å jobbe så hardt og slåss så mye.

 

Det er der allerede. Enten det er en jobb, en innsikt eller en realisering, hva som helst. Det er der allerede. Vi kommer tilbake til det på slutten av Shouden vår, men forstå at slutten allerede er her.

 

Farvel til det gamle

Det har vært et interessant år. Vi begynte året ... (forstyrrelser i mikrofonene) … det er en slik stor stemme i dag. Vi begynte året med å i grunnen sende bort alle, ved å i grunnen si at det er tid for å gå ut, for å forlate. Som dere husker, ba jeg alle om å forlate. Jeg ba til og med de av dere som ser på online om å forlate deres eget rom, deres eget hus.

 

Det var en symbolsk handling for å si; «Enten forplikter jeg meg, blir værende forpliktet til opplystheten min, eller så går jeg tilbake til den gamle verden, de gamle måtene.» Ingen bedømmelse. Det spiller egentlig ingen rolle. Men det var en veldig symbolsk handling for å si: er du klar? Er du virkelig klar?

 

Nesten alle kom tilbake. Noen få gjorde ikke det, men dere kom nesten alle tilbake. Men dere lurer fremdeles på hva dette handler om, hvor vi skal, hva som vil skje med dere.

 

Her er vi. Det er ingen tilfeldighet at vi har denne veldig spesielle Shouden mens vi fremdeles er i dette året. Å, det er i de siste timene, men det er fremdeles dette året. Så perfekt at vi ikke gjør det i det nye året. Det er som bokstøtter – i begynnelsen av året sa vi; «Vær så snill å forlat hvis du ikke er klar», så egentlig bruke hele året til å virkelig føle inn i det, virkelig tillate det. «Er du klar?» - og her kommer vi inn i disse aller, aller siste timene og denne endelige, endelige beslutningen. En beslutning som faktisk hver og en av dere allerede har tatt.

 

Så la oss bruke denne anledningen akkurat nå, kanskje med noen få skremmende følelser, men la oss bruke denne anledningen til denne ekte, sanne avskjeden til det gamle, begrensede selvet, det fryktsomme selvet, det lineære, menneskelige selvet, det selvet som måtte identifisere seg med en fortid, selvet som lurte på hva som ville skje i fremtiden. La oss bruke denne anledningen til et skikkelig farvel til det å være fortapt, være forvirret, lure på hva som ville skje.

 

La oss bruke dette som en mulighet til å si farvel til tvil. Å, tvil, det er et slikt stygt og stinkende teppe, men dere bærer fremdeles rundt på det. Hvorfor? Hvorfor? Dere spør dere selv hvorfor. Jeg spør dere hvorfor. Hvorfor? Hvorfor vil dere bære rundt på dette skikkelig groteske teppet av tvil? Men det gir dere en viss grad av trygghet.

 

Jeg tror det er en merkelig trygghet i det. Dere tror at hvis dere ikke tviler på dere selv, vil dere gjøre noe, dere vil oppføre dere på en måte dere ikke burde. Så dere legger den begrensningen. Denne tvilen er på en måte som bremsesystemet deres. Dere må tvile på dere selv, må legge inn denne tvilen bare for å forsikre dere. Men la oss også bruke dette som en tid til å si farvel til tvilen.

 

Jeg skal si det på en veldig menneskelig måte, veldig lineær måte. Hva har dere å tape? Hvis dere gir slipp på tvil, hvis dere ikke blir opphengt i tvil, hva er da det verste som kan skje? At dere gjør noe bisart, som det å bli Mester? Hvis dere gir slipp på tvilen om dere skal, hmmm, la lyset deres skinne? At dere vil få charisma? At dere vil la det sanne deg komme fram?

 

Tvilen er som et fengsel. Tvilen er en begrensning, og faktisk har så mange av dere blitt så vant til tvil, denne demonen, dette spøkelse – dere har blitt så vant til den at dere bare aksepterer at den er der og at den vil fortsette å komme tilbake, at dere alltid vil komme til å slåss med den tvilen.

 

Dere kan gi slipp på den her og nå. Dere skal gi slipp på det å gi den noen form for troverdighet, noen form for energi. Dere skal gi slipp på denne tvilen.

 

Som dere tvilere vet, er tvil en stor energi-uttørker. (Adamus humrer) Å tvile på dere selv, er en veldig stor energi-uttørker. Det tapper dere for energi. Tvil er en av slektningene til (SES) viruset. Når tvil går inn i sinnet ditt, fryser den på en måte sinnet, og så trenger den dypere og dypere inn. Denne tvilen blir styggere og styggere, og det som da skjer, er at dere ikke gjør noe som helst fordi dere tviler på dere selv. Ikke en gang … dere gjør ikke noe som helst. Dere fryser til. Dere blir fastlåst. Det er den ikke verdt. Så, for et år det har vært med å si; «Er du virkelig klar for legemliggjort opplysthet? Er du virkelig, virkelig klar for det?» Dere har hatt et helt år til å vurdere det, til å tenke på det, til å føle inn i det.

 

Opp gjennom årene har det vært tider da dere kunne føle lidenskapen for det veldig dypt. Den ene dagen visste dere at det var veldig virkelig, og neste dag; tvil. Neste dag; «Hva er det jeg holder på med?» Neste dag sammenlignet dere dere fremdeles med andre mennesker. Neste dag tenkte dere fremdeles på hvor dere kom fra, fortiden deres og alle de dumme tingene dere har gjort, og så videre og så videre. Denne tvilen kommer i veien for dere. Uh-uh.

 

Etter en stund, mine venner, blir det en veldig bisarr måte å leve på – mellom lidenskapen for realiseringen deres, og så all tvilen. La oss si farvel til alt dette disse siste få timene – vel, noen av dere på den andre siden av verden er allerede inne i det nye året, men bare kom tilbake hit en stund, til denne siden av kalenderen. La oss bruke denne tiden til å si farvel til dette.

 

Jeg vil be om litt musikalsk akkompagnement av favoritt musikkgruppen min av alle i hele verden, Yoham. Og la oss bruke anledningen mens den milde musikken spiller til å si farvel.

 

Si farvel – i det ene øyeblikket høres det veldig flott ut – «Flott! Jeg gleder meg over å kvitte meg med alt dette» - men så kommer tvilen inn. Det er som; «Haahhhh! Men hva er det jeg holder på med? Kan jeg virkelig si farvel?» Forstår dere hvordan tvilen fungerer? «Kan jeg virkelig si farvel? Eller er dette bare en fin liten fem minutters musikalsk opplevelse, en fin liten feel-good, men så er det tilbake til det samme i morgen?» Det er fullstendig opp til deg, fullstendig opp til deg. Du kan si farvel til hele dette gamle selvet.

 

(Musikken begynner)

 

Si farvel til tvilen, forstoppelsen. Åh! Noen ganger … jeg elsker dere veldig inderlig, dere alle, men noen ganger ser jeg inn i livene deres. Jeg ser inn i det dere utsetter dere selv for. Strevet. Den mentale pinen. Spørsmålene om hvem dere er. Og noen ganger skriker jeg til dere og sier; «Bare gi slipp.» Dere får et stort smil om munnen, men i neste øyeblikk er det som; «Å, men kan jeg gi slipp på alt?» og «er jeg verdig til å virkelig gi slipp? Hva må jeg gjøre for å gi slipp? Må jeg ta en eller annen form for vannterapi for å gi slipp?» Nei, hold kjeft! (Litt latter) Bare gi slipp. Så enkelt er det. Det er virkelig det.

 

Så la oss bruke denne anledningen med musikk til å gi slipp. Farvel. Farvel til det gamle selvet. Ikke for det at det var noe galt med det, bortsett fra perspektivet ditt. Perspektivet ditt. Det gamle selvet er greit, men du hadde et perspektiv på det og en kamp med det. Å, denne kampen med det gamle selvet. Den ene dagen vinner du runder, neste dag vinner det runden. Men det sluttet ikke med niende runde. Det fortsatte dag etter dag etter dag. La oss si farvel til perspektivet til på fortiden, til kampen med deg selv. Trekk pusten godt og dypt. Det er virkelig så enkelt som å tillate.

 

For de av dere som trenger litt mental rettferdiggjøring; vær så snill å forstå at det gamle selvet ikke er noe mer lykkelig med deg enn du er med det. Med andre ord; denne oppfattelsen av det gamle selvet vil også komme seg ut av denne fella. Det liker ikke den rollen. Det liker ikke den avskyen du har for det og den frykten du har for det og forakten og alt dette. Det er lei av leken.

 

Dere forstår, det gamle selvet er ikke det dere tror det var. Det vil åpenbare seg selv – deg selv – i sin helhet, i sin fylde. Det vil ikke holdes i en eller annen form for begrenset bevissthet slik du har holdt det i. Det vil ikke slåss med deg lenger. Du satte det i en posisjon der det måtte det. Du fikk det til å slåss med deg. En kan si at det gamle selvet er akkumulasjonen av en masse opplevelser, feilgrep – i hvert fall med ditt perspektiv – feilgrep, bedrag av deg selv og andre, kamper, det gamle selvet med en masse tristhet. Jeg sier ikke at alt var tøft, men mye av det var det.

 

Det var lei av den situasjonen du satte deg selv i, som du satte fortiden din i. Og i en veldig vakker og enkel øvelse her, noen ganger kjent som en merabh, kan du bare gi slipp på dette.

 

Du behøver ikke å ofre det noen tanker. Du behøver ikke å presse det. Du behøver ikke å slåss med det. Bare si adjø. Det fører til utrolige forandringer i energi og bevissthet.

 

Jeg skal si det til deg på en annen måte. Den bevisstheten du har hatt om fortiden din er veldig begrenset. Den graden av bevissthet som du har holdt fortiden din i er veldig begrenset.

 

Bevissthet er … la oss si et lys, en charisma som lyser strålende, uhindret, uten skam, til og med udefinert. Bevissthet – dette vakre, krystallinske lyset.

 

Men denne bevisstheten som dere har om fortiden deres, enten det er et tidligere liv, om det handler om noe i dette livet … bevissthet er vanligvis plassert i ting som feilgrep og strev, vanskeligheter, lidelse og traumer. Den bevisstheten som du har om fortiden din er ikke sann. Ikke den virkelige sannheten. Men du legger disse små partiklene av bevissthet på de aller vanskeligste, deprimerende og mørke punktene i fortiden din. Og så er de der, disse små partiklene av begrenset bevissthet, og da er de atskilt fra hoved-bevisstheten, som er ditt guddommelige, det Frie Selvet ditt. Det er fremdeles bevissthet, men så begynner det å komme tilbake til deg i begrensede tanker og minner.

 

Det er fremdeles bevissthet om fortiden din, men nå kommer den tilbake til deg på en veldig pervers måte – dårlige minner, fastlåst energi, spøkelser, tvil og mørke.

Fortiden din vil ikke det. Den vil virkelig ikke det. Den vil ikke ha den begrensningen. Den vil ha full bevissthet, det fullstendige lyset … ubegrenset.

 

Jeg sier det om og om og om igjen, helt til popkornet slutter å poppe, men fortiden din er ikke det du tror den er, gudskjelov. Fortiden din er ikke slik du husker den.

Det er de som vil slåss for fortiden sin. Det er de som vil solidifisere historiene sine om fortiden, men det er historier som simpelthen ikke er sanne. Det er de som forteller disse historiene om og om igjen, til seg og til andre, og de er simpelthen ikke sanne.

 

(Pause)

 

Fortiden fortjener like mye bevissthet som det nåværende. Den fortjener like mye charisma som fremtiden.

 

(Pause)

 

La oss si farvel til perspektivet – det gamle perspektivet – om fortiden. Og her er det fint å ha en emosjonell eller sensuell respons. Det er fint å føle hvordan det var – å ha begrensede partikler av bevissthet som var innlagt i fortiden. Det er fint å føle det jeg vil kalle fortidens tørrhet, tåkethet og angst. Gjennom musikken vil jeg bruke en stund til å overbringe til deg; jeg vil kanalisere gjennom musikken her. Jeg vil kanalisere hvordan det er når du gir slipp på fortidens begrensninger, alle opplevelsene dine, til og med alle livene dine, og la det være fritt. La det få denne fullstendige charismaen som det så fortjener. La deg selv være fri for hva det nå enn er slags begrensninger du har tatt på deg.

 

Gjennom musikken vil jeg kanalisere det jeg kan se i den virkelige fortiden som du hadde. Ikke det du kan se, ikke hvordan du har begrenset deg selv, ikke hvordan du har fått deg selv til å lide. Gjennom musikken vil jeg gjerne kanalisere inn i hver og en av dere skjønnheten, den rene skjønnheten i det å forløse fortidens begrensninger.

 

La oss trekke pusten dypt når vi går dypt inn i dette. (Lang pause mens musikken spiller)

 

Du forstår, fortiden er overhodet ikke slik du husker den. Det er den ikke. Jeg vil fortsette med å si dette igjen og igjen, helt til du forstår det. Men det er den ikke. Denne fortiden, dette som egentlig definerer nåtiden din og fremtiden din er ikke det du trodde den var.

 

La oss trekke pusten dypt, og si farvel til den gamle oppfattelsen om fortiden. Det er tøft å gjøre dette for et menneske, for fortiden definerer dem, eller det er det de tror. Fortiden fir dem noe å tenke på og sammenligne med, sammenligne alt annet med. Men det er en av de største begrensningene, for fortiden er ikke – overhodet ikke – slik du tror.

 

Vel, sinnet vil argumentere mot dette, og det vil tvile på det. Det vil si; «Nei, husk, jeg hadde en jobb fra den datoen til den datoen. Jeg giftet meg på den tiden, og jeg har gjort dit og dat.» Dette er tidslinje-hendelser, men egentlig ikke fortiden. Fortiden er egentlig den visdommen som ble oppnådd, eller, i mange tilfeller, ikke oppnådd. Det har ingenting å gjøre med den spesifikke tingen som skjedde en bestemt dato i kalenderen. Det var slik du oppfattet det. Det var slik du fikk emosjoner og følelser og forståelser for det.

 

Det som skjer er at det oppstår en hendelse, og følelsene er mange. Sinnet begrenser dem fort, og sinnet legger dem i små, fine arkivbokser og sier; «Det var slik det var, emosjonelt og på alle andre måter,» og så fortsetter det å referere til alt dette. Men det er ikke sant.

 

Det er et stort skritt å si; «Jeg sier farvel til fortiden.» Et enormt steg, for det føles på en måte som en fornektelse. Fornektelse. Og det har jeg blitt anklaget for mange ganger – for å be folk om å være i fornektelse. Overhodet ikke. Den virkelige fornektelsen er når dere har begrensede partikler av bevissthet innlagt i fortidens hendelser. Det er fornektelse.

 

Fornektelse er å ikke akseptere og tillate at det var en overflod av opplevelser og følelser og reaksjoner, en hel rekke av dem. Du kan ha en opplevelse, og den kan strekke seg fra å være slem til å være snill samtidig, lag etter lag av opplevelser om akkurat det samme som skjedde, Men sinnet vil begrense det og si; «Nei, dette skjedde, og det var slemt.» Så bruker dere år etter år på å prøve å komme over det, men i løpet av alle disse årene med terapi eller hva dere nå enn gjør for å komme over det, gir dere det bare enda mer definisjon og troverdighet, Og så setter det seg dypere og blir enda mer solid, og så tror dere virkelig at det er fortiden.

 

For å kunne oppleve og være det Frie Selvet, må dere også befri fortiden. Det er ingen mental øvelse. Vi skal ikke sitte her i time etter time etter time og løse opp knutene fra fortiden vår, for igjen, det er en veldig mental og veldig ineffektiv øvelse. Men det er så enkelt som å sitte her noen få minutter med vakkert musikk og føle hvordan det er å forløse fortidens begrensninger, føle befrielsen ved å komme ut av disse tette definisjonene om det som skjedde. Det setter dere fri. Det går tilbake til noe av det mest briljante Tobias underviste om; fremtiden er den helbredede fortiden.

Så, mine kjære venner, la oss trekke pusten godt og dypt på det.

 

Når vi snakker om Tobias, så er Mestrene her i dag, det er en veldig spesiell samling. Vi har alle de som tidligere har jobbet med dere, fra Tobias til Metatron, til Kuthumi, Saint-Germain – min personlige favoritt – og alle de andre, for dette er et vendepunkt. Dette er det en kan kalle et sannhetens øyeblikk, akkurat her. Det er et sannhetens øyeblikk, for vi legger ikke bare bak oss det gamle året, vi legger bak oss en begrenset, glemt fortid. Jeg sier glemt, for dere husker ikke det som egentlig skjedde. Vi legger dette bak oss.

 

Når vi nå går framover inn i det nye året, inn i den nye tiden, slik Cauldre og Linda snakket om i dag, vil det bare være for de som velger og tillater legemliggjort opplysthet. Slik er det. Slik er det. Det er ikke rom for noe annet. I det arbeidet jeg og de andre Mestrene skal gjøre sammen med dere, er det ikke rom for tvil. Jeg beklager. Og det er her dere og jeg kommer til å bryte håndbak. Dere og jeg kommer til å bryte håndbak dette året, for dere kommer til å si, dere kommer til å fortelle meg; «Jeg klarer ikke å kvitte meg med tvilen.» Dere kommer til å si; «Jeg må opprettholde en viss mengde tvil som en balanse.» Dere bruker det som en balanse for å forsikre dere om at dere gjør det som er riktig. Dere vil komme til å fortelle meg at det ikke er noe dere kan gjøre med tvilen, og jeg kommer til å sende det rett tilbake i ansiktene på dere. Rett tilbake. Det er ingen grunn til tvil. Intet behov for tvil.

 

Dere må være lei av det nå, for jeg er virkelig lei av det. (Litt latter) La oss trekke pusten godt og dypt og si farvel til dette gamle, begrensede perspektivet. Befri dere selv. Det er ingen mental øvelse. Du bare gjør det. Du bare gjør det.

 

Adamus Spørsmål & Svar

Så Shaumbra, la oss ha det litt moro. Linda, mikrofon takk, min favoritt tid.

 

LINDA: Mmmm.

 

ADAMUS: Min favoritt tid. Det er tid for spørsmål og svar – mine spørsmål, deres svar.

 

LINDA: Uh-oh.

 

ADAMUS: Ja.

 

LINDA: Til glede for deg.

 

ADAMUS: Vel, før vi gjør det, to ting; la oss trekke pusten, en god … la oss kalle det en energiskift pust. La oss skifte inn i det. (Alle trekker pusten dypt)

 

Og, for å virkelig forstå visdommen i det som skjer her når jeg stiller disse banale spørsmålene og dere gir meg virkelig banale svar, la oss skifte inn i det som egentlig skjer i rommet.

 

Vel, det ene er at det er en distraksjon. Jeg elsker distraksjoner. Nummer to; det får dere inn i følelser, og jeg elsker at dere går inn i forvirringen deres. (Litt latter) Ja, det gjør jeg virkelig, for det viser et godt poeng. Jeg stiller et spørsmål, og dere begynner å få følelser. Når jeg ser på dere, får dere to, tre, fire forskjellige følelser, og så blir dere forvirret – «hvorfor får jeg alle disse forskjellige følelsene, og noen som virker motstående?» - og så stenger dere enten ned, eller dere velger et og tror at det er det eneste. Nei. De er alle sanne, hvert eneste svar som dere har inne i dere.

 

 

Når jeg stiller disse spørsmålene, går dere gjennom – svitsj! –jeg kan se det, blir veldig mentale, og dere tenker på hva som skjer hvis Linda gir dere mikrofonen. «Hvilket svar skal jeg gi som virkelig vil imponere alle?» (Litt latter) og dere glemmer dere selv. Dere glemmer dere selv, og dere glemmer at det faktisk finnes lagvis av svar, og at de alle er sanne. De er alle sanne, Men før vi gjør dette, vil jeg gjøre noe annet. La oss trekke pusten godt og dypt – og jeg fortsetter å si dette om og om igjen helt til popkornet begynner å poppe – alt, alt, handler om opplystheten deres. Alt som skjer, selv det gjespet som du gjør akkurat nå handler om opplystheten din. (Adamus humrer)

 

Alt handler om opplystheten din. Det er det som er det vakre. Alle handlinger, alt som skjer i forhold til andre mennesker, hele livet ditt, ingen unntak, handler om opplysthet.

 

Vel, det morsomme ved den opplevelsen vi nettopp hadde, er at nå handler til og med fortiden deres om opplystheten deres. Dere tenkte kanskje; «Vel, det gjorde den ikke før, for det var fortiden min, og jeg var ikke så veldig opplyst den gangen,» men nå gjør det plutselig det. Veldig plutselig begynner alt å jobbe sammen. Det skaper litt av en virvel, litt av en storm, litt av en rensing når dette skjer. Men alt, til og med den brukne armen, handler om opplystheten din. Ikke for at du trengte å brekke armen for å bli opplyst, men det må handler om opplystheten din, hvis ikke ville det ikke ha vært der. Ikke sant?

 

SHEEMA: Akkurat.

 

ADAMUS: Hva har du lært av denne opplevelsen med å brekke armen? Hva har du lært?

 

SHEEMA: Ummm …

 

ADAMUS: Det er drittprat. Du burde ha lært at du ikke skal gå på isen! Ikke gå på is! (Litt latter) Okay!

 

SHEEMA: (ler) Ok!

 

ADAMUS: Hva mer har du lært? (Hun ler fremdeles) Hun skulle til å gi meg et veldig metafysisk svar. Eh, nei. Ikke gå på is. Hva mer har du lært?

 

SHEEMA: (ler) Å være sårbar.

 

ADAMUS: Ja.

 

SHEEMA: For jeg er veldig vant til å være uavhengig …

 

ADAMUS: Å, joda, joda.

 

SHEEMA: … og sterk og ikke ha bruk for andre.

 

ADAMUS: Joda.

 

SHEEMA: Men nå er det mange ting jeg ikke kan gjøre.

 

ADAMUS: Ja. Hva da?

 

SHEEMA: Så jeg må tillate at andre hjelper meg.

 

ADAMUS: Hva er det du ikke kan gjøre?

 

SHEEMA: Å, få tak i ting, små ting.

 

ADAMUS: Du kan gripe tak i meg med den andre handa. Det behøver ikke å bare være det. (Hun ler) Fint. Hva mer? Sårbar. Det er greit.

 

SHEEMA: Tillate andre å tjene meg.

 

ADAMUS: Ahh! Det liker jeg. Tillate andre å tjene deg.

 

SHEEMA: Akkurat.

 

ADAMUS: Du kan faktisk på en måte gjøre det enda verre. Du vet, bare … du kan faktisk legge begge armene i en av de der, og virkelig spille på det. (Hun ler) Hvis jeg var deg ville jeg skaffet meg en rullestol også, og bare … (hun ler høyt) Jeg mener, kom igjen! Hvis det er det som skal til for å få deg til å forstå at det bare er en Mester som kan være i tjeneste. Alle andre er bare tjenere. Og bare en Mester kan virkelig tillate andre å tjene seg. Joda, spill det ut. Trenger vi å gå så langt som til å brekke noe annet for å poengtere dette?

 

SHEEMA: Nei, nei.

 

ADAMUS: Fint, fint, fint.

 

SHEEMA: Nei. Men …. …

 

ADAMUS: Så, det var ikke et tegn fra Gud om at du gjør noe galt i livet ditt?

 

SHEEMA: Vel, det er på en måte interessant. I siste Shoud snakket du om en fyr som falt ned fra en stige.

 

ADAMUS: Ja, ja.

 

SHEEMA: Så du husker det?

 

ADAMUS: Det gjør jeg. Ja.

 

SHEEMA: Greit.

 

ADAMUS: Joda. Jeg mente det ikke bokstavelig! (Latter) La meg si det på en annen måte. Det var basert på en sann historie om noe som allerede hadde skjedd. Men er dere klar over hvor mange Shaumbra som har skadet seg etter den historien? Det er virkelig trist. Mange. Du er ikke den eneste.

 

SHEEMA: Ok.

 

ADAMUS: Joda, joda. Kunne du relatere til historien?

 

SHEEMA: Vel, i det øyeblikket jeg falt, øyeblikkelig, lurte jeg på «hva er det jeg tenker på?»

 

ADAMUS: Joda, joda. Hva tenkte du på da du falt?

 

SHEEMA: Vel, jeg tenkte at med det samme jeg kom ned, skulle jeg gå bort og ta en sigarett.

 

ADAMUS: Ah! Ah! (Hun ler) Nå kommer vi til det virkelige problemet. Så hva føler du … har du skyldfølelse fordi du røyker?

 

SHEEMA: Vel, jeg røykte ikke på noen dager, men så begynte jeg igjen.

 

ADAMUS: Åh.

 

SHEEMA: Så hvordan skal jeg forholde meg til dette?

 

ADAMUS: Røyking, den brekte armen eller meg?

 

SHEEMA: Røyking. (Begge ler)

 

ADAMUS: Morsomt at du nevnte det. Vi kommer til det om en liten stund.

 

SHEEMA: Ok.

 

ADAMUS: Ja. Faktisk så begynner vi akkurat nå. Her er dagens spørsmål, men du kan gi mikrofonen til Linda, for jeg vil først få en liten følelse av dette. Tøft spørsmål for å avslutte dette året. Tøft spørsmål. Og en vet aldri hvem som får Linda’s mystiske mikrofon, så vær klar. Hmm-hmm.

 

Det spørsmålet jeg har i dag, og ja, det kan kanskje også gjelde dere. (Til Yoham) Bare fordi dere er musikere betyr det ikke at dere er unntatt. Og du der borte; det at du sitter nær døra, betyr ikke at du kan løpe. Spørsmålet er, og jeg vil at dere virkelig skal føle inn i dette først, og være klar over at Linda kanskje kan gi dere mikrofonen.

 

Spørsmålet er; Hva har du slåss med i deg selv? Hva har du … hmm. Ja, en masse «hmm». Dere kan lukke øynene. Bare bruk en liten stund. Hva … og ingen makyo her, for på en måte vet jeg det allerede.

 

Hva har du slåss med i deg selv? Hva har du slåss med i deg selv?

 

Husk, alle svar dere gir kan være hjelpsomme for andre shaumbra som lytter nå eller i fremtiden. Og husk, alle svar du gir kan virkelig være en anklage mot deg selv. (Adamus humrer) Hva har du slåss med i deg selv? Hmmm.

 

(Pause)

 

Er du klar, Linda?

 

LINDA: Jovisst.

 

ADAMUS: La oss begynne.

 

LINDA: Ok.

 

ADAMUS: Ah! Jeg elsker denne tiden. En kan føle nervøsiteten som kommer over hele rommet, og noen få av dere, ja; «Gi meg mikrofonen!» Men, ja, Kan du reise deg slik at hele verden kan se deg?

 

LINDA F.: Raseri.

 

ADAMUS: Raseri. Utmerket. Takk. Takk for ikke-makyo svaret ditt. Men du vet det neste spørsmålet mitt.

 

LINDA F.: Oh.

 

ADAMUS: Eh. (Adamus humrer) Hvorfor raseri? Hva er det du slåss med?

 

LINDA F.: Jeg antar at jeg slåss med en livssituasjon sammen med noen, og jeg ….

 

ADAMUS: La oss bare stoppe med “Jeg slåss med en livssituasjon.”

 

LINDA F.: Ok. Ja.

 

ADAMUS: Punktum.

 

LINDA F.: Punktum.

 

ADAMUS: Til syvende og sist har det egentlig ingenting med andre å gjøre.

 

LINDA F.: Ok.

 

ADAMUS: En livssituasjon. Interessant. Ok. Og ut fra det, hvorfor raseri?

 

LINDA F.: (stopper litt opp, og sukker) Jeg antar jeg har fortsatt å håpe på at det ville snu seg. Jeg mener, jeg flytter inn i en annen livssituasjon, men nå befinner jeg meg mellom to steder.

 

ADAMUS: Mm hmm.

 

LINDA F.: Umm …

 

ADAMUS: Raseri. Rettet mot deg selv går jeg ut fra. Men du retter det med glede mot andre hvis du får en anledning til det.

 

LINDA F.: Ja, det er det jeg har oppdaget de siste to dagene. (Litt latter)

 

ADAMUS: Ja. Fint, fint. Og hva handler raseriet egentlig om?

 

LINDA F.: Det handler om at jeg ikke bruker ressursene mine fullt og helt til det jeg vil for meg selv.

 

ADAMUS: Kan jeg si det på en litt annen måte?

 

LINDA F.: Jovisst.

 

ADAMUS: Det handler om tvilen din, eller spørsmålet ditt om frihet, uavhengighet, virkelig uavhengighet. Det er litt skremmende. Du vet, det er på en måte lettere å holde fast ved en eller annen gammel situasjon, andre situasjoner. Det er lettere å bøye seg for andre folk, eller si at det handler om bosted, hus, slike ting, men til syvende og sist handler det egentlig om din egen frihet – til å begynne med frihet fra andre, noe som på en måte er uvanlig for deg og mange andre – men virkelig frihet, og hva som skjer i den friheten. Er du klar for det? Kan du håndtere det ansvaret? Vil du overleve?

 

Det er en – og jeg prøver ikke å gjøre dette vanskelig for deg, men alle kan se seg selv i det – det er en, det jeg vil kalle overlevelses energi-ernæring som mange ganger pågår når dere tenker; «Vel, det er i hvert fall en annen person i livet mitt, selv om jeg ikke kan utstå dem, ikke vil være sammen med dem. I det minste er det noen eller noe annet.» Så dere bruker det som en energi stjeling fra dem. Og det er ikke det jeg vil kalle en vampyr ting, men det er en trygghet. Det er en trygghet.

 

Det er veldig skremmende for den menneskelige identiteten å tenke på å være helt for seg selv, veldig skremmende. Så det er et behov for andre, et behov for å se dere selv gjennom andre, et behov … som om de har svaret, eller kanskje kan ha et svar som ikke du har. Og i ditt tilfelle, veldig spesifikt bekymringen for om du bare vil forlate planeten. Ville du bare flyte ditt ut hvis det ikke var andre folk i livet ditt som jordet deg? Det er ikke en gang det at de trenger deg, men på en måte trenger du dem, for uten noen, uten denne gamle forbindelsen, er det en bekymring for at du bare vil forlate. Så det er en overlevelsesenergi-ernæring. Og vi kommer til løsningen – den potensielle løsningen – om en liten stund.

 

Fint. Neste. Kjære Linda av Eesa, hvem er den neste? Hva slåss du med i livet ditt?

Å, og før du gir fra deg mikrofonen til noen, er det en masse slåssing som pågår. Det er det virkelig. Og jeg vet at noen av dere tenker; «Vel, jeg har det under kontroll.» (Spytt! Litt latter) Dere bare tror at dere har det under kontroll, men det er veldig fremtredende. Det er veldig gjennomgående, og vi bare … vi er bare lei av det. Vi må bare gi slipp på det. Det er meningsløst. Det er virkelig det. Greit, mikrofon Linda. Ja.

Ah! Vær hilset.

 

SHAUMBRA 2 (mann): Uhh, jeg går ut fra …

 

ADAMUS: Vil du ha en kopp kaffe?

 

SHAUMBRA 2: Jovisst.

 

ADAMUS: Den er god i dag. Fløte, sukker, geitemelk?

 

SHAUMBRA 2: I en krystallkopp? Kan jeg få en av de?

 

ADAMUS: I en krystallkopp? De skaffer deg noe som på en måte ser ut som en krystallkopp. Hva vil du ha i den?

 

SHAUMBRA 2: Bare fløte takk.

 

ADAMUS: Bare fløte. Vil du ha litt kaker?

 

SHAUMBRA 2: Nei, jeg er ikke så glad i søtsaker.

 

ADAMUS: Jeg vil ha litt kaker.

 

SHAUMBRA 2: Greit. (Latter)

 

ADAMUS: Så …

 

SHAUMBRA 2: Ja, Adamus vil ha litt kaker.

 

ADAMUS: Ja, kom med et helt fat. Fat. Så hva slåss du med i livet ditt?

 

SHAUMBRA 2: Uhh …

 

ADAMUS: Og forresten, hva gjorde jeg nettopp?

 

SHAUMBRA 2: Distraherte meg.

 

ADAMUS: Så absolutt.

 

SHAUMBRA 2: Du prøvde å få meg ut av hodet slik at jeg ikke ga deg et logisk svar.

 

ADAMUS: Ja, ja, ja, ja. Fint.

 

SHAUMBRA 2: Takk.

 

ADAMUS: Og hva gjorde jeg akkurat ved å spørre deg om det jeg akkurat gjorde?

 

SHAUMBRA 2: Fikk meg til å skjønne det?

 

ADAMUS: Ja, eller fikk deg rett tilbake til sinnet ditt, men det er fremdeles en liten lek som vi leker. Kom igjen. Hva slåss du med i deg selv?

 

SHAUMBRA 2: Jeg antar at det er en masse frykt og tvil. På en måte føles det som om jeg noen ganger kommer fram, men så ender jeg bare opp med å ta to skritt rett tilbake, og …

 

ADAMUS: Ja, ja. Hvorfor?

 

SHAUMBRA 2: Jeg antar at jeg er litt rett for å komme helt fram for verden og bare fullt og helt være meg selv.

 

ADAMUS: Hvorfor det?

 

SHAUMBRA 2: Jeg er redd for hva som kan komme til å skje.

 

ADAMUS: Som hva da? Bli brent på bålet? (Adamus ler)

 

SHAUMBRA 2: Ja, vel, det kan kanskje ha skjedd i et liv.

 

ADAMUS: Det gjør bare vondt en liten stund. (Latter) Ja, for du har på en måte allerede dratt før prosessen. Dere vet, det er det fine ved å være tidløs, hvis de brenner dere på bålet. Dere har på en måte allerede dratt. Dere er der bare litt for å «Å, herregud! Det der var virkelig varmt!», og så svittsssjjj! Så er du ute derfra. Så du vil egentlig aldri gå gjennom … (noen gir ham en kopp kaffe) Drikk litt. Ja. Å, du fikk et livets-blomst-krus. Det gjorde ikke jeg …

 

SHAUMBRA 2: Ja.

 

ADAMUS: Wow! (Latter)

 

SHAUMBRA 2: Takk.

 

ADAMUS: Wow! Ok. Ok. Så her er du, åpenbart en intelligent mann. Her er du, en pen mann. Vil dere ikke si det mine damer og herre? (Publikum er enig) Ja, ser du? Se hva som skjer når du kommer hit. Du er innsiktsfull. Du har bevissthet. Så hva gir all denne tvilen og frykten? Og du har alle verktøyene rett foran deg, så hvorfor er det slik? Hvorfor slåss du, og hvem vinner?

 

LINDA: Mmmm.

 

SHAUMBRA 2: Ikke det sanne selvet mitt.

 

ADAMUS: Ja, ja. Liker du det?

 

SHAUMBRA 2: Nei, det er faktisk ganske slitsomt.

 

ADAMUS: Ligger du våken i senga om natta?

 

SHAUMBRA 2: Ja. Søvnløs. Det bare … …

 

ADAMUS: Vel – som den strålende fyren du er – hvilke løsninger har du kommet fram med?

 

SHAUMBRA 2: Vel, de fungerer ikke lenger. Jeg mener, jeg prøver å distrahere meg selv på alle mulige måter. Men jeg oppdager egentlig at det ikke fungerer lenger.

 

ADAMUS: Fint. (Noen kommer med et kakefat) Noen som vil ha kaker? Kaker? Eh, meg først. Det er slik Mestre fungerer. Takk. Send dem rundt. Når fatet er tomt, lager vi bare litt mer fisk og brød og fortsetter å servere. (Litt latter) Jeg beklager avbrytelsen.

 

SHAUMBRA 2: Det er greit.

 

ADAMUS: Men, mmm. Mmmm. Mmmm. (Adamus spiser kaken med lidenskap, litt latter) Unnskyld meg, jeg vil oppleve dette. Det er ting jeg savner ved å være menneske. Ja, kakene. Det er nesten … det er sensuelt. Det er veldig sensuelt. Mmm mmmm.

 

AMIR: Mmm. (Han tar også en kake) Å svelge … sukker.

 

ADAMUS: Mm hmm. Sukker plager ikke meg.

 

AMIR: Flott.

 

ADAMUS: Jeg kunne spist en masse sukker. Ja. Det plager bare de som bekymrer seg for sukker. Og de tror at de påvirker dem, og så må de, dere vet, slutte med sukker og gå på disse diettene uten sukker. Men en sann Mester kan spise sukker til frokost, en hel skål med sukker, (latter) av og til med litt fløte på. (Mer latter.) En søt, kremmet frokost. (Mer latter) Hvor var vi? (Latter)

 

SHAUMBRA 2: Åh, tilbake til distraksjoner igjen.

 

ADAMUS: Åh, tilbake til dette med distraksjoner. (Mer latter) Faktisk var den for å gjøre et poeng om sensualitet. Hvis du skal spise en kake, jeg mener spis den. Føl den. Slutt med det du holder på med. Selv om du er midt oppe i et intervju, dere vet, folk ser på fra hele verden, så bare stopp opp og ha en sensuell opplevelse, noe de fleste av dere ikke har lenger, og spis litt sukker til frokost. Fint, fint. Så, frykt og tvil og … (noen kommer med flere kaker) Åh, takk. Takk.

 

EDITH: Gi ham en.

 

ADAMUS: Han spiser ikke sukker.

 

EDITH: Åh.

 

ADAMUS: Er ikke så glad i søtsaker, nei.

 

SHAUMBRA 2: Ikke så veldig. Jeg liker ren sjokolade, den med høy prosent kakao. Det er saker for meg.

 

ADAMUS: Ja. Vel, denne er ren. Og så er det pakket inn et kjeks i den.

 

SHAUMBRA 2: Jaa!

 

ADAMUS: Veldig ren. Eh, mmm.

 

SHAUMBRA 2: Korn-sirup. Joda.

 

ADAMUS: Mm hmm. Mmm. Mmm.

 

Så hvor var vi? Så vi holdt på med tvil og frykt. Det er en masse som pågår for deg, og du blir helt opphengt i det. Hvordan vil du forholde deg til det til syvende og sist?

 

SHAUMBRA 2: Jeg gjør faktisk endelig fremskritt, for jeg er så lei av ting slik de har vært. Jeg mener, jeg begynner å gjøre ting jeg virkelig liker, og …

 

ADAMUS: Wow, for et konsept. (Litt latter) Wow.

 

SHAUMBRA 2: … ting jeg var redd for å gjøre, jeg er virkelig inne i spiritualitet, og jeg har en blogg, og jeg har … (en mobil ringer)

 

ADAMUS: Ja. Enda en liten distraksjon. Og en skulle ikke en gang tro at det kom fra Edith’s telefon som ringer midt under samtalen vår. Edith var den sist person i verden en ville ha forventet! (Latter)

 

SHAUMBRA 2: Ja.

 

ADAMUS: Søte mor Edith og den ringende mobilen hennes. Etter alle disse arene skulle en tro at … hvordan ville … midt oppe i konversasjonen vår. (Litt latter) Joda. (Noen sier; gjem den, gjem den.) Legger du merke til alle disse distraksjonene?

 

SHAUMBRA 2: Ja. Du er ganske flink til det.

 

ADAMUS: Ja, ja. (Adamus humrer) Faktisk så er dere folkene flinke til det. Dere er skikkelig flinke til det, for det er akkurat det dere gjør. Dere har disse kampene som pågår. Dere vet ikke hvordan dere skal håndtere det. Dere distraherer dere selv til kampen kommer tilbake, til dere skaper en annen kamp. Og ganske snart er det så mye kaos og søppel som pågår at dere til og med har glemt hva kampen handlet om, hva dere slåss mot, og dere glemmer at det faktisk finnes en veldig enkel løsning for å gå utover dette.

 

Så dere blir hele tiden værende i denne bokseringen – jeg mener, dere hopper kanskje fra den ene bokseringen til den andre – men ganske snart blir det veldig forvirrende. Det er som; «Jeg vet ikke en gang hva det er jeg er ulykkelig for lenger. Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg er sint i dag. Jeg vet ikke en gang hvorfor Adamus irriterer meg så veldig, men det er slik ting er,» på en måte. Ikke sant?

 

SHAUMBRA 2: Jeg antar det.

 

ADAMUS: Jeg antar det. Ok. Fint. Takk. Vi kommer tilbake.

 

SHAUMBRA 2: Greit.

 

ADAMUS: Vi avslutter dette ganske briljant.

 

Hva slåss du med? (Linda tilbyr mikrofonen til John Kuderka som vifter den bort)

 

LINDA: Niks. Du må.

 

JOHN: Nei, det må jeg ikke.

 

LINDA: Jo, det må du. Jeg ble fortalt at du måtte.

 

JOHN: Hmm.

 

ADAMUS: Hmm.

 

JOHN: Hmm.

 

ADAMUS: Kanskje vi skulle få litt mer kaker. (Latter)

 

JOHN: Åh, jeg kunne trenge en kopp kaffe også.

 

LINDA: Sandra, en kopp kaffe til John.

 

JOHN: Nei. Jeg bare tuller.

 

ADAMUS: Hva slåss du med?

 

JOHN: (nøler litt) Helseproblemer.

 

ADAMUS: Helseproblemer. Fint. Den er bra. Hvordan går det med kampen?

 

JOHN: For øyeblikket ser det ut til å gå bra.

 

ADAMUS: Ok. Frykter du at det ikke skal gå bra? Frykter du for at du ikke skal kunne kontrollere det?

 

JOHN: (nøler litt) Nei, det er ikke frykt. Jeg har kontrollen på det hvis jeg vil.

 

ADAMUS: Ok. Ingen frykt, ingen kamp?

 

JOHN: Egentlig ikke. Nei.

 

ADAMUS: Ok. Helseproblemet, hvor kommer det fra, hvorfor er det der i utgangspunktet?

 

JOHN: (puster dypt) La meg se.

 

(Pause)

 

ADAMUS: Jeg hjelper deg med glede når som helst.

 

JOHN: Vil, kom igjen.

 

ADAMUS: Greit. Helseproblem. En kan spore det tilbake til visse kjemikalier, toksiner, slike ting, men det er faktisk ikke hele historien. Det er en interessant historie, men helseproblemet vil faktisk hjelpe deg til å bli mer sensitiv, mer følende. Det har gitt deg evnene til å føle inn i potensiell død. Det har gitt deg evnen til å føle inn i deg selv, i reisen din, folkene rundt deg, og plutselig aktiverer det, åpner opp for virkelige følelser. Ikke emosjoner, noe du av gode grunner er relativ advers mot, men virkelige følelser. Og jeg må si at det er en av de tre hovedtingene du kom hit for å oppleve i dette livet, jeg kaller det virkelig sensualitet, virkelige følelser, og ikke denne bedritne, klisne formen for følelser som du ikke liker så godt i andre mennesker, noe jeg ikke gjør heller, men virkelig opplevelse. Og det gir deg dette.

 

Og nå, hvis du tar denne essensen av virkelig følelse og virkelig legemliggjør det, kan hele behovet for hvilken som helst form for biologisk ubalanse, all sykdom forsvinne. Det har tjent sitt formål. Så omfavn følelsen.

 

JOHN: Høres bra ut for meg.

 

ADAMUS: Fint. Det er mye enklere, mye bedre enn kampen. Jeg vet at andre av dere her har hatt helseproblemer og noen skremmende helseproblemer, jeg mener, livstruende helseproblemer. Og nå for tiden sier de til dere, dere vet; «Vi skal slåss mot dette. Vi skal slåss mot kreften. Vi skal slåss mot hva det nå enn er.» Og jeg vil her og nå si til dere; nei. Det skal vi ikke. Det finnes en mye mer effektiv, mye bedre og mye mer gledes full måte.

 

Greit, noen få til. Hva slåss du med i deg selv? Hva slåss du mot? Ja.

 

SHAUMBRA 3 (kvinne): Frykt

 

ADAMUS: Vil du ha kaker?

 

SHAUMBRA 3: Jeg har akkurat spist to.

 

ADAMUS: Vil du ha mer?

 

SHAUMBRA 3: Nei.

 

ADAMUS: Vil du ha et tunfisksmørbrød? (Latter) Jeg har lyst på et.

 

SHAUMBRA 3: Hvordan visste du at det er favorittsmørbrødet mitt?

 

ADAMUS: Hvordan jeg visste det! (Hun humrer) Fordi jeg fikk lyst på i det øyeblikk du reiste deg …

 

SHAUMBRA 3: På tunfisk?

 

ADAMUS: … tunfisksmørbrød.

 

SHAUMBRA 3: Åh.

 

ADAMUS: Og jeg likte alltid laks, men plutselig … tunfisksmørbrød med litt salatblad, ekstra majones, litt ost …

 

SHAUMBRA 3: Potetchips.

 

LINDA: Drøm i vei! (Hun ler)

 

ADAMUS: Og chips på fullkorns brød, ristet.

 

LINDA: Har vi tunfisk i huset?

 

ADAMUS: Ristet. Brødet skal være lett ristet. Ja.

 

SHAUMBRA 3: Jeg spiste et i går.

 

ADAMUS: Åhhh! Jeg …

 

SHAUMBRA 3: Jeg antar det fremdeles ligger i auraen min.

 

ADAMUS: La meg … la meg lukte litt. (Latter når Adamus lukter på henne) Åhhh! Om de bare kunne ha laget en tunfisk-parfyme. (Mye latter) Men jeg kunne virkelig elske et tunfisksmørbrød nå.

 

SHAUMBRA 3: Veldig bra.

 

ADAMUS: Tror du jeg får et?

 

LINDA: Laks. Vi kan lage av laks.

 

ADAMUS: Tunfisk! Tunfisk. Men, ja, det er helt greit. Så, nok distraksjoner, la oss komme til poenget. Hva kjemper du med?

 

SHAUMBRA 3: Frykt.

 

ADAMUS: Ja, for hva?

 

SHAUMBRA 3: Ååååå.

 

ADAMUS: Ååååå. Kunne dere føle det? Kunne dere føle dette «Ååååå?» Hadde dere empati med det? Da hun sa «Ååååå», var det som om; «Åhh! Jeg vet hva det er søta! Jeg, jeg …. åååå!» Du sier frykt. Frykt for hva? Ååååå! (Litt latter) Ok.

 

SHAUMBRA 3: Usikkerhet om fremtiden. Tvil. Tvil er en stor del av det.

 

ADAMUS: Fremtiden er en fullstendig katastrofe. (Litt latter, hun sukker) Og fremtiden er veldig lovende. Fremtiden kan være veldig lønnsom. Fremtiden er veldig enkel. Det vil være alt dette. Forstår du? Det er ikke bare et svar, men det er mange valg.

 

Fremtiden kommer til å være alt dette. For noen folk vil fremtiden være helt forferdelig. Det kommer til å være det verste året de noensinne har hatt.

 

SHAUMBRA 3: Åh!

 

ADAMUS: Ikke du. Du sier «Åh, nei», men jeg snakker ikke om deg. Jeg snakker om de andre. Du vil også tro at jeg kommer til å få et popkorn halskjede av … en eller annen, av en eller annen. (Hun kaster popkorn halskjedet sitt til Adamus) Takk. Takk. Og du vil tro at en foretaksom Shaumbra vil finne en måte for å få et permanent popkorn halskjede, et som fuglene og ekornene ikke vil spise. (Noen tok med seg popkorn halskjede til møtet)

 

EDITH: Vil du spise det?

 

ADAMUS: Nei, jeg vil ha et tunfisk smørbrød. (Adamus humrer) Men ikke nå, senere. Senere. La oss fortsette med … jeg blir mer sulten ettersom vi snakker, og ikke en gang pizza kunne ha stillet sulten min nå.

 

SHAUMBRA 3: Sant. Joda.

 

ADAMUS: Ser du hva du gjorde med meg?

 

SHAUMBRA 3: Vel, du vet.

 

ADAMUS: Kan du ta med et tunfisk smørbrød til meg på neste møte?

 

SHAUMBRA 3: Ja, det kan jeg.

 

ADAMUS: Takk.

 

SHAUMBRA 3: Det lover jeg deg.

 

ADAMUS: Greit. Fint. Fint.

 

Så, hvor var vi? Åh, frykt. Det kommer til å være alle disse tingene. Det kommer til å være dystert. Det kommer til å være det beste året noensinne. Det kommer til å være et år med befrielse og suverenitet, og det kommer til å være et elendig år. Det kommer til å være forbrytelser og alt dette. Og alt skjer, alt har skjedd. Alt er potensialer. I en grad kommer de til å leves ut. Vi går utover det. Vi går inn i det du vil. Fint. Så hvorfor frykter du? Hvorfor frykter du noe som helst?

 

SHAUMBRA 3: (synger) Det er et veldig godt spørsmål.

 

ADAMUS: Er det bra for deg?

 

SHAUMBRA 3: Nei. Det eneste svaret jeg finner på det er å bare, så mye som jeg kan, uansett hva jeg er redd for, å bare gjøre det uansett. Du vet, bare gjøre det.

 

ADAMUS: Det gir ingen mening.

 

SHAUMBRA 3: Ikke det? (de ler begge)

 

ADAMUS: Nei. Men det er bedre enn å løpe fra det. Men på en måte slåss du fremdeles med frykten.

 

SHAUMBRA 3: Vel, det er ikke hyggelig. Det er likevel ikke hyggelig.

 

ADAMUS: Det er likevel ikke hyggelig. Du slåss fremdeles med den.

 

SHAUMBRA 3: Akkurat.

 

ADAMUS: Og på en måte setter du fremdeles deg selv opp for å bli slått av den.

 

SHAUMBRA 3: Jeg antar det.

 

ADAMUS: Vi skal komme oss forbi det. Greit? Vi skal bare komme oss forbi det.

 

SHAUMBRA 3: Strålende!

 

ADAMUS: Nå sier du strålende, men når …

 

SHAUMBRA 3: Nei!

 

ADAMUS: … jeg sier hvordan det kan gjøres, og sier du; «Åhhhh, jeg vet ikke Adamus. Jeg vet ikke, mmmm.»

 

SHAUMBRA 3: Vel, forhåpentligvis kan det ikke bli verre enn …

 

ADAMUS: Åh, det kan det.

 

SHAUMBRA 3: Kan det?

 

ADAMUS: Ja, det kan bli verre. (Latter) Å, herregud, du har ikke en gang kommet inn i definisjonene av verre enda.

 

SHAUMBRA 3: Ok.

 

ADAMUS: Vi har ikke … åh, nei, nei, nei. Det kan bli mye verre. Får det fram frykten?

 

SHAUMBRA 3: Merkelig nok ikke.

 

ADAMUS: Åh, du vil at det skal bli verre.

 

SHAUMBRA 3: Nei. Jeg vil bare vite hva det er. Det er bare, du vet, hva er det? La oss finne ut hva det er.

 

ADAMUS: Du vet, jeg gir deg hemmeligheten her og forklarer det mer her senere. Hun ber deg om å ta en drink. (Latter) Joda. Kan du gi henne en drink? Hun trenger en.

 

SHAUMBRA 3: Vær så snill!

 

ADAMUS: Vi skal bare skape en fullstendig annerledes virkelighet.

 

SHAUMBRA 3: Ok.

 

ADAMUS: Det er det hele, ganske enkelt.

 

SHAUMBRA 3: Jeg er klar.

 

ADAMUS: Greit. Fint. Du sier at du er klar nå, men vi får se. Ikke glem det med tunfisken, ekstra mye majones. Joda. Og jeg vil ha brødet litt varmet opp. Du må kanskje finne ut hvordan du skal gjøre det, men …

 

LINDA: Hermetisk tunfisk eller fersk?

 

ADAMUS: Hermetisk eller fersk spør hun. Krystall eller papir? (Linda ler) Litt selleri også.

 

Neste. Vi tar to til. Hva slåss du med i livet ditt? Ah!

 

MICHELLE: Jeg antar at jeg …

 

LINDA: Oh-oh, eh-eh-eh-eh-eh. (Gestikulerer at hun må holde opp mikrofonen)

 

MICHELLE: Åh. Jeg … (hun ler)

 

ADAMUS: Akkurat nå slåss du med Linda. (Adamus humrer)

 

MICHELLE: … deler av meg selv som frustrerer meg, slik som irritasjon over visse individer.

 

ADAMUS: Meg?

 

MICHELLE: Ingen her inne.

 

ADAMUS: Vel, bitte litt! Aghhh! Bare bitte litt. (Litt latter) Så irritasjon over visse individer …

 

MICHELLE: Nei.

 

ADAMUS: Joda. Har du dårlig samvittighet fordi du er irritert på dem?

 

MICHELLE: Ja.

 

ADAMUS: Hvorfor? Jeg liker å irritere meg over folk.

 

MICHELLE: For jeg ble virkelig irritert på noen i julen, og det var ikke meg. Men det var meg, for …

 

ADAMUS: Det var deg. (Adamus humrer)

 

MICHELLE: Ja.

 

ADAMUS: Det var egentlig det. Hvorfor gir du dem ikke bare inn, i morgen?

 

MICHELLE: Vel, de er gudskjelov ikke i denne staten lenger. (Latter)

 

ADAMUS: I hvilken stat og hvilken by bor de?

 

MICHELLE: Vel, det er å si for mye.

 

ADAMUS: Det finnes telefoner. Det finnes internett. Du kan gi dem inn på lang avstand.

 

MICHELLE: Jeg vil helst ikke snakke med denne personen.

 

ADAMUS: Ahhhh! Det vil jeg helst.

 

MICHELLE: Det er bare en veldig merkelig …

 

ADAMUS: Jeg ville heller bare gått inn i det. Når jeg har en fiende, ah, jøss, vi går for det, rett i halspulsåra. Ja.

 

MICHELLE: De har ingen anelse. De har ingen anelse.

 

ADAMUS: Vel, jeg vet, men gi dem en anelse, for vet du hva? Hvis ikke stenger du det inne i deg selv.

 

MICHELLE: Det gjør jeg ikke lenger.

 

ADAMUS: Åhhhh! Det tror jeg ikke noe på. Mmmmmm. Nei. For det var det første du nevnte da jeg spurte «hva slåss du med?»

 

MICHELLE: Irritasjon.

 

ADAMUS: Jovisst.

 

MICHELLE: Joda.

 

ADAMUS: Greit. Hva mer? Det er noe annet som jeg fisker etter her.

 

MICHELLE: Ummm. (Latter) Det første …

 

ADAMUS: Mesteren forstår for øvrig distraksjonens kunst. Linda, kan du gjøre det her med denne magiske tingen din (iPad) Det er så viktig å huske. Det gir dere litt humor, deg selv, kanskje ingen andre. Men når du er der ute og underviser eller hva det nå er du gjør, forstår du som Mestere distraksjonenes kunst. Det er fantastisk, for noen kan konfrontere deg, gjøre noe utfordrende, og du bare distraherer dem. Tar det herfra til dit.

 

Når du går inn i ditt eget hode, slik du gjør – du går til denne tenkingen, bekymringen, ligger våken om natta – fy søren, bare distraher deg selv! Ja, gjør det. Bare distraher deg selv. Lek en lek. Gjør noe bisart. Rull ut av senga og ned på gulvet! (Litt latter) Du sjokkerer deg selv ut av denne meningsløse sinnsdritten som du holdt på med. Bare ta av deg dyna, og bare rull – bommm! – til du faller ned. Og du ler, akkurat slik du gjør nå, og sier; «jeg var veldig opphengt i mitt eget søppel.» en Mester forstår distraksjonens kunst. Jeg tror vi lager en Shaumbra-bok når jeg endelig får ut de andre bøkene mine. «Distraksjonens kunst.» Å, distraherte jeg deg?

 

MICHELLE: Ja, du er distraksjonens kunst.

 

ADAMUS: Ja, med hensikt. Kunsten av distraksjon med hensikt.

 

MICHELLE: Distraksjon med hensikt.

 

ADAMUS: Hva mer slåss du med min kjære?

 

MICHELLE: Jeg slåss med meg selv.

 

ADAMUS: Jeg vet, jeg vet. Det var det jeg sa. Hva slåss du med i deg selv, hva i deg selv?

 

MICHELLE: Bare ting jeg ikke liker ved meg selv.

 

ADAMUS: Ok. Du behøver ikke å si noe om det, men du kan hvis du vil.’

 

MICHELLE: Det vil jeg ikke.

 

ADAMUS: Ok, da gjør jeg det. (Latter) Ser dere, frykten kommer fram, åhhhh! (Mer latter) Det er ikke min sak.

 

MICHELLE: Riktig.

 

ADAMUS: Men det pågår en masse slåssing her.

 

MICHELLE: Ja.

 

ADAMUS: Kan jeg være personlig? Greit, det vil jeg. (Mer latter) Det spiller ingen rolle hva slåssingen handler om, men du prøver å late som om det ikke er noen, og det er det som virkelig tar deg. Slåssingen vinner fordi du må late som om der ikke er noen, og det er det min kjære, og jeg skal vise deg på slutten av dette … åh, nesten det nye året et eller annet sted. På slutten skal jeg vise deg hvor mye du har slåss, hvor mye det har bundet opp energien din, hvor mye det har, å, gitt deg sykdommer – fysiske, søvnproblemer, problemer med å snakke. Du har en slik fin sans for humor og visdom, og du bruker det ikke. Du bruker det ikke. Du holder deg selv tilbake når du prøver å artikulere noe, og du har en av de aller mest fantastiske naturlige evnene til konversasjon og diskusjon.

 

MICHELLE: Har jeg?

 

ADAMUS: Strålende diskusjoner. Ingen skravling, men strålende. Så forhåpentligvis – nei, ikke forhåpentligvis, vi bare gjør det virkelig – vil du på slutten av dette se hvor mye energi du har bundet opp ved å slåss med ting og latt som om du ikke gjorde det.

 

MICHELLE: Det høres bra ut.

 

ADAMUS: Takk. Takk.

 

MICHELLE: Takk.

 

ADAMUS: Å nei. Det kommer til å være patetisk. Det kommer til å være fryktelig i ca. tre dager …

 

MICHELLE: (ler) Takk.

 

ADAMUS: … og så kommer du over det.

 

Greit, en til, og så kommer vi til poenget. Dere lurer sannsynligvis på «hva er poenget i denne Shouden bortsett fra distraksjon?» Ja. Massiv distraksjon.

 

GLORIA: Meg?

 

LINDA: Mm hmm. Deg.

.

GLORIA: Jeg har ikke … jeg har ikke noe spørsmål.

 

LINDA: Åhhhh! Det holder ikke. Nei, nei, nei. Du har ikke lov til å si nei.

 

ADAMUS: Ja.

 

LINDA: Det har Adamus sagt. Du har ikke lov til å si nei til mikrofonen.

 

ADAMUS: Faktisk så kan du si nei, men da må du vaske toalettene på slutten av kvelden (latter), noe som vanligvis ikke er noe problem, men dere skal alle feire nyttår og drikke masse, og toalettene kan bli ganske grisete, hvis du forstår hva jeg mener. (Publikum sier «Å, fyyy»)

 

Joda. Enda en distraksjon. Ser dere, en kaster ikke bare fram noe. En skaper hele illusjonen, hele bildet slik at alle kan forestille seg disse veldig grisete toalettene, og åhhhh!

 

GLORIA: Nei.

 

ADAMUS: Jo. Jo. Hva har du slåss med i deg selv?

 

GLORIA: Jeg er glad for å være her. Jeg har ingenting å slåss med.

 

ADAMUS: Det er jeg også.

 

GLORIA: Ja.

 

ADAMUS: Ja.

 

GLORIA: Jeg vet ikke.

 

ADAMUS: Ingenting? (Hun rister på hodet) Familie?

 

GLORIA: Hva?

 

ADAMUS: Familie. Noen familiekamper?

 

GLORIA: Kanskje. Kanskje.

 

ADAMUS: Ah! Nå begynner vi å avdekke det. Selvfølgelig, det var lett. Hver og en av dere kunne ha funnet ut av det. Familiekamper, ok.

 

GLORIA: Vel, ikke så mange. De blir på en måte eldre nå.

 

ADAMUS: Ja, de blir eldre og så dør de og det er ikke så moro å slåss.

 

GLORIA: Akkurat. (Latter)

 

ADAMUS: Joda, joda.

 

GLORIA: De er døde. (Hun ler)

 

ADAMUS: De er døde. Joda.

 

GLORIA: Jeg vet ikke.

 

ADAMUS: Så, hva mer?

 

GLORIA: Hva mer? Hmm. Jeg er en ganske fornøyd og fredelig person. Jeg vet ikke …

 

ADAMUS: Joda. Joda. Greit. Blir du aldri for eksempel sint på deg selv eller noe?

 

GLORIA: Joda, det pleide jeg, men ikke nå lenger.

 

ADAMUS: Ja.

 

GLORIA: Ja.

 

ADAMUS: Ok. Hva pleide du å bli sint på deg selv for?

 

GLORIA: Familien min. (Adamus og publikum ler litt)

 

ADAMUS: Ok. Fint.

 

GLORIA: Men ingenting …

 

ADAMUS: Ok.

 

GLORIA: Jeg ble lei meg fordi kjæledyret mitt døde, men bortsett fra det …

 

ADAMUS: Det er tristhet. Det er ikke sinne. Det er forskjell på det.

 

GLORIA: Ja.

 

ADAMUS: Og kjæledyret ditt er her fremdeles.

 

GLORIA: Det vet jeg.

 

ADAMUS: Alltid.

 

GLORIA: Takk.

 

ADAMUS: De er de første som hilser deg velkommen når du går over til den andre siden.

 

GLORIA: Ok.

 

ADAMUS: Joda, joda. Åh, det er det jeg elsker ved kjæledyr. De bare venter.

 

GLORIA: Ja.

 

ADAMUS: De bare venter. «Når vil denne Mesteren dø slik at jeg kan ... (latter) Ehh, kanskje i dag. (Litt latter) Å, kanskje i morgen. Jeg venter uansett». Ikke glem å mate dem. Mat dem. Ja energetisk mating, som å sende dem litt mat, for de bare venter på dere.

 

GLORIA: Ok.

 

ADAMUS: Ja. Ok. Takk.

 

GLORIA: Takk.

 

ADAMUS: Takk.

 

Greit, la oss trekke pusten dypt.

 

Ikke mer slåssing med deg selv

Når vi nå går inn i dette neste året, vil jeg fortelle dere noe som vil høres fantastisk ut til å begynne med, og så vil det høres bisart ut. Men vær så snill, føl det på alle de forskjellige nivåene som det gir.

 

Og jeg vil fortelle dere dette, og dere vil alle riste på hodene deres, nikke med hodene; «Å, ja, joda, greit. Vi skal gjøre det,» og så kommer dere ikke til å gjøre det. Og så kommer dere til å slåss med det. Dere kommer til å tro at jeg ikke snakket til deg, men det gjør jeg. Dere kommer til å tro at jeg bare snakket til noen av dere, noen av de tingene dere gjør, men jeg snakker om alt. Og dere kommer til å tro at jeg kanskje ikke vet hva jeg snakker om, men det gjør jeg. (Adamus humrer)

 

Når vi nå går inn i dette neste året og videre; ingen mer slåssing med deg selv. Det omfatter hele det brede spekteret av ting som dere gjør for å gjøre ting vanskelige for dere. Det omfatter slåssing med ting som dietter og vekt, ting som den fysiske fremtoningen deres.

 

Vel, dere tror at dere må slåss med det, fordi dere er mato-holikere. At dere kommer til å spise en masse sjokolade, og en masse kaker og potetchips. Ikke slåss med det. Ingen flere reguleringer av ting som mat på grunn av fysikken deres, på grunn av kroppen deres. Mange av dere har satt dere selv på bisarre dietter, og så rettferdiggjort det ved å si; «Ja, men legen min fortalte meg at jeg hadde lav …» gudene vet hva, eller høy eller noe annet. Dere slåss med det. Dere slåss med dere selv.

 

Legg ned forsvaret. «Åhhh nei.» Dere sier; «Jeg må fortsette med å ha noe av dette forsvaret oppe. Jeg må slåss med noe, for jeg er i grunnen en svak person. Jeg er en synder. Det har de fortalt meg. Så jeg må slåss. Jeg må jobbe mot ting. Jeg er i grunnen fordervet, og jeg ville bare spise meg til døde på tunfisk smørbrød hvis jeg ikke kontrollerer meg selv.» Nei. Slåssingen er over. Slåssingen er over. Gi slipp på det.

 

Å, jeg vet. Det vil høres bra ut, og så vil det høres bisart ut. Det vil være søtt, og så vil det være bittert.

 

Røykingen. Armen din. Alt dette andre. Som «jeg røyker, og det er ille.» Nei, det er det faktisk ikke. Det spiller egentlig ingen rolle. Å, jeg beklager Linda og alle andre som blir støtt, men det spiller egentlig ingen rolle. For en sann mester – spiller det ingen rolle.

 

Mange av dere røyker. Dere slåss med det. «Jeg gjør noe som ikke er bra. En dag skal jeg slutte.» Nei. Det gjør dere sannsynligvis ikke. Dere dør først. (Litt latter)

 

LINDA: Duh!

 

ADAMUS: Det er ikke så ille. Ikke så ille. Men det er liksom; «Åh! Det er noe galt med meg,» og dere må gå ut og dere må være en av disse rare, merkelige folkene, og så er det på en måte noe dere liker ved det, det å være en av de som kan gå ut. Og noen av dere som ikke er røykere, vil til og med være sammen med folkene utenfor, for de er litt kulere.

 

LINDA: Åhhhh!

 

ADAMUS: Og det var Cauldre som sa det. Det var ikke jeg.

 

Så du setter opp en kamp inni deg selv og «Jeg må kontrollere meg selv og jeg trenger å slutte og det er dårlig.» Stopp. Mestrene trenger ikke å kjempe med seg selv lengere.

 

Noen av dere gjør ting som det å trene, øvelser. Dere gjør det fordi dere tror at dere må. Dere slåss mot noe – alder, vekt, nedbryting av bein og muskler. Slutt med dette. Jeg sier ikke at dere skal slutte å trene; slutt å slåss. Dere gir det bare energi. Det er en del av deg fra fortiden, en frykt eller noe ufullstendig i deg selv, og du bare nærer dette spøkelse, dette monsteret.

 

Mange av dere tror at dere må begrense tankene deres, at dere egentlig ikke kan uttrykke emosjonene deres fordi dere bare kommer til å fly i flint over andre. Så dere skaper denne formen for fornektelse – «jeg må være en hyggelig person.» Nei, det må du ikke. Det må du ikke. Dere forstår at «hyggelig person» er et hypnotisk overlegg som dere har falt inn i – «jeg må være hyggelig. Jeg må være snill med andre mennesker.»

 

Vel, det morsomme er at dere energetisk ikke er snille mot dem, for dere kan ikke fordra dem. Men dere prøver å oppføre dere hyggelig, og det er som; «Namaste.» (Sakt med et surt fjes og så lyden av kvelning. Latter) Men energetisk sender dere ut dritt til dem. «Jeg kan ikke fordra denne selvrettferdige … Namaste» (sarkastisk) Så dere prøver å utagere en ting. Dere har denne kampen som pågår. Slipp det ut! Slipp ut dette sinnet.

 

Vel, dette høres veldig merkelig ut – «Nei. Vi må være hyggelige folk. Vi er spirituelle.» Nei, vi er ikke spirituelle lenger, og dere var aldri hyggelige.

 

LINDA: Åhhh! (Litt latter)

 

ADAMUS: Nei, hyggelig er hypnose. Dere er ikke hyggelige folk. Det er dere ikke. Og det har dere ikke lyst til å være.

 

EDITH: Takk.

 

ADAMUS: For det er et hypnotisk overlegg som er lagt på dere av andre. Hyggelig er faktisk sukkertøy-rumpe. Det er …

 

LINDA: Det er hva?

 

ADAMUS: Sukkertøy-rumpe.

 

LINDA: Hva betyr det? Jeg er ikke så sikker på at det er så lett å oversette.

 

ADAMUS: Det var Cauldre sine ord. Det var ikke jeg som brukte det. (Litt latter) Kunstig. Hyggelig er kunstig. Det er ikke virkelig. Det finnes ikke noe hyggelig. Det finnes genuin. Det finnes medfølende. Men hyggelig er bare denne store selgerjobben. Greit? Så ikke noe hyggelig.

 

Dere slåss med ting i livene deres. Dere slåss hvis dere ikke er smarte nok. Så dere prøver å være smartere, og dere slåss med dumheten deres, dumheten deres. Dere slåss med det.

 

Vel, egentlig er vi på en måte alle dumme. Og dum er bra. Uskyldig er bra. En tenker ikke så mye, og så kan en komme fram med de virkelige svarene, noe vi skal gå inn i om et øyeblikk. Dumme – virkelig. Jeg liker dumme mennesker.

 

EDITH: Som Forrest Gump.

 

ADAMUS: Unnskyld?

 

EDITH: Som Forrest Gump.

 

ADAMUS: Som Forrest Gump. Takk. Ja. «Uskyldig» kan være et annet ord for det. Jeg vil be dere om å slutte å slåss inne i dere selv, og det begynner på slaget ved midnatt, hvor dere enn måtte befinne dere. Men slutt å slåss med det at dere ikke er bra nok, at dere har gjort noe galt, at dere må jobbe med dere selv, at dere må gjøre dere selv bedre, at dere må forbedre dere selv, at dere må ha en plan. Jeg vil ikke se at en eneste av dere, ingen av dere, har noe nyttårs … hva er det dere kaller det?

 

LINDA: Fortsett.

 

ADAMUS: Fortsett, for de fungerer aldri. Dere løser ikke noe som helst, og så tror dere at dere er enda større idioter enn før. Og så har dere denne kampen som pågår. Vel, jeg sier ikke at det passer for alle der ute. De ville ha falt i fillebiter hvis de fulgte dette rådet. Men når det gjelder Shaumbra, tror jeg dere forstår. Ingen flere kamper.

 

Nå er det som om; «Å, dette kommer til å bli skikkelig bra, for jeg er veldig lei av å slåss.» Men faktum er at dere ikke er lei nok av å slåss helt enda. Så det kommer til å være en tendens til å prøve å gjemme litt slåssing i lomma eller i skapet eller hvor det nå er dere gjemmer ting for meg, noe dere ikke gjør. Og det kommer til å være en tendens til det. Det er som; «Vel, jeg må fremdeles jobbe med …» fyll ut resten, «for Adamus forstår ikke min …» dere vet, den utrolige svakheten deres, de utrolige avhengighetene, de utrolige perversjonene, de utrolige alt mulig. Joda, jeg forstår dem alle. Men jeg forstår at ved å slåss mot dem, lever dere dem.

 

Ved å slåss mot dem, lever dere dem. Når dere slåss med disse tingene, når dere slåss med dere selv, når dere må sette dere mål … for en Mester er mål som kryptonitt for supermann. «Åhh! Mål. Åh! Åh! Bare …» Hvorfor mål? Mål går ut fra at det er noe galt med dere, at det er noe dere må forbedre. Dere trenger ikke mål. Dere trenger å leve. Det er det hele. Dere behøver bare å leve uten slåssingen, uten strevet.

 

Livet er ingen kamp. Det er virkelig ikke det. Hvis dere tar essensen av livet, er det ingen kamp. Det var det aldri. Men det er en masse ting som har gjort det til en kamp, og dere har kjøpt dere inn i det. Dere har vært veldig forført inn i det, og dere liker det på en måte. Selv om dere sier at dere ikke liker det, så liker dere det, for hvis ikke hadde dere ikke gjort det.

 

Ingen mer slåssing. Ingen slåssing med helsa deres. Har dere helseproblemer, så slutt å slåss med det. Det høres bra ut til å begynne med, men så er det plutselig som om; «Gisp! Men det betyr at jeg tillater det. Jeg omfavner det. Da kommer det til å overta.» Dere kommer til å bli veldig overrasket over hvordan selve slåssingen gjorde det virkelig. Hvordan fokuset … og jeg sier ikke at dere skal unnvike det og late som om dere ikke har det. Jeg sier at dere faktisk skal tillate det.

 

Det er imot det intuitive å tillate avhengighetene deres, tillate sykdom, tillate svakheter, tillate alt dette som dere ikke liker ved dere selv. Det er veldig, veldig imot det intuitive. Dere har blitt veldig vant til å begrense dere selv. La oss si at du liker pasta. «Jeg kan ikke spise pasta, for da blir jeg tykk.» Greit, vel, da blir du det. Dere har denne slåssingen som pågår, og det tar gleden fra livet. Åhhhh! Ingen mer slåssing med dere selv.

 

Dere kan slåss med andre folk. Det er faktisk morsomt på en måte. Ja, det er skikkelig morsomt, for dere forstår at dere egentlig åpner dere selv på vidt gap i en kamp med andre. La oss si at dere har en slektning – en bror, søster, en eller annen – og at dere har brukt årevis på, dere vet, å holde ut med det, og så gir dere dere selv tillatelse; ingen flere tilbakeholdelser, ikke noe mer av hva det nå måtte være. Det føles på en måte merkelig. Dere sier; «Å, jeg kunne drept dem.» Eh, hva så? (Litt latter) Vet dere hva? De kommer tilbake uansett. Og det som skjer er at når dere gir dere selv den friheten, den tillatelsen, forsvinner alle disse fordervede og perverse tankene. Dere kommer ikke til å gjøre det, men bare det å gi dere selv friheten til å si; «Jeg skal bare dra og denge dem til et nytt …»

 

LINDA: Et nytt hva?

 

ADAMUS: Et nytt liv. Jeg skal denge dem til en nytt liv. (Latter) Hva trodde du jeg mente? «Jeg skal denge dem til et nytt liv.» Gi dere selv den tillatelsen uten å lure dere selv ved å si; «Vel, jeg gir meg selv tillatelse, men så kan jeg ikke gjøre det.» Nei, gjør det. Gi deg selv den tillatelsen. Plutselig plasserer du deg selv i en annen bevissthet. Plutselig blir ting klarere, og plutselig forstår du at du faktisk kan – pufff! – gjøre dem usynlige hvis du vil. Men det vil dere ikke.

 

Plutselig forstår dere; «Jeg ga dem en masse makt over meg. Jeg lot dem stjele energi. Det var egentlig ikke deres feil. Det var jeg som ga dem den makten. Nå som jeg forstår at jeg ikke kommer til å holde meg selv tilbake, behøver jeg ikke å leke den leken lenger.»

 

Vi skal komme tilbake til dette om og om igjen, og jeg kommer til å kontakte dere om det i løpet av året, men kampen er over. Hva det nå enn er – helse, forhold, selvforakt, selvtvil, mat, alle former for avhengighet. Det finnes ingen avhengighet, alt dette er mentalt. Alle slags ting som dere kjemper mot i dere selv, inkludert «Hvorfor har jeg ikke oppnådd mer i livet mitt?» Jeg kommer til å kaste opp hvis jeg noensinne ser at noen av dere tenker det, for dere ser på dere selv gjennom dette lille, mikroskopiske synet. Dere ser på dere selv, dere sier; «Vel, andre folk har oppnådd mer.» Andre folk har ikke kommet til denne planeten i en av de vakreste, men mest utfordrende tidene for å bli en legemliggjort Mester. Finnes det noe større? Kan enda en eksamen være bedre enn det? Litt mer penger? Et større hus? Jeg tror ikke det. Så når dere går inn i denne slåssingen med dere selv om det dere har oppnådd, gi slipp på det. Ingen flere kamper.

 

 Et spesielt rom

Halvparten av dette høres bra ut, det er liksom; «Å, så bra. Ingen flere kamper.» Halvparten av det kommer til å være veldig vanskelig, for dere er vant til kampen, strevet. Dere er vant til å holde tilbake. Dere er vant til å ha disse demonene av tvil i livene dere som sier; «Aldri mer. Slutt å gjøre dette. Du er en dårlig person. Vær hyggelig.» så det kommer til å føles veldig, veldig ukomfortabelt. Og det er derfor jeg vil åpne et veldig spesielt rom. Et stort rom, et fancy rom, men tunfisk smørbrød og sjokoladekjeks på Crimson Circle sin webside. Det kommer til å bli …

 

SART: Får det polstrede vegger?

 

ADAMUS: Polstrede vegger. (Litt latter) Nei, jeg tror veggene blir laget av sjokoladepudding på den ene siden, og … polstrede vegger? Hva er det du … iskrem på den andre siden, og … (noen sier; ikke glem jalapenes) Jalapenes. En vegg av jalapenes. Det liker jeg. (Latter) Joda! Joda! Joda! Flott. Jalapenesveggen. Vi kan ha hvilke som helst vegger i dette rommet. (Mer latter)

 

Så jeg vil be kjære Michele om å åpne dette lille stedet, dit dere kan gå, på websiden, og det vil sannsynligvis være, jeg vet ikke, en tom skjerm, eller et fint bilde eller noe slikt. Men dette vil være det stedet dere kan komme når dere er litt overveldet i forhold til å gi opp kampen, og blir forvirret. Dere blir forvirret når det gjelder den kampen dere har i dere selv – hva dere skal gjøre, hvordan gi slipp på det, hvilke konsekvenser det får – da bare kommer dere hit. Jeg vil være der – hvordan er det dere sier det – tjuefire …

 

LINDA: Tjuefire-sju.

 

ADAMUS: … sju. Jeg vil være der hele tiden. Dere vet at jeg er der, for dere kommer til å lukte tunfisk smørbrød.

 

LINDA: Åhhhh!

 

ADAMUS: Jeg elsker tunfisk smørbrød! Jeg ville kommet tilbake i enda en inkarnasjon bare for å få et godt tunfisk smørbrød med chips. Men chips. Ja. Neste måned.

 

Så vi åpner opp dette på websiden, bare et lite rom som dere kan klikke dere inn i. Vi får ut informasjonen til dere. Dere kommer hit hvis dere er forvirret når det gjelder kampen, eller tror at dere fremdeles må slåss, og vi snakker. Vi snakker. Du og jeg skal slåss. Legg merke til at jeg allerede har bandasje på handa mi og gjør meg klar til det. Så jeg vil komme til det igjen, vi kommer tilbake til det neste måned, ingen mer slåssing med dere selv. Og dere kommer til å bruke det overfor verden på utsiden og si; «Å, jeg burde ikke slåss.» Eh. Slåss med verden på utsiden, slutt med det inne i dere selv. Slutt med alle disse begrensningene og argumentene og tilbakeholdelsen og alle disse andre merkelige tingene som dere holder på med. Sett dere selv fri. (Edith rekke handa i været) Skal du spørre meg om du kan bli unntatt?

 

EDITH: Nei.

 

ADAMUS: Kan du gi henne mikrofonen?

 

LINDA: Med glede.

 

ADAMUS: Jovisst. Ja.

 

EDITH: Hvorfor i heiteste kan vi ikke bare forløse all dritten?

 

ADAMUS: Ikke spør meg. (Adamus ler) Fordi dere – jeg skal gi deg et ærlig svar – fordi dere er mennesker. På grunn av en masse vaner og en masse frykt og en masse ting som ikke er sanne, men som dere tror er det.

 

Så det som skjer er at dere hører ting. Dere hørte dem fra Tobias. Jeg tror at Cauldre nylig skrev en artikkel om den Tause Bønnen.

 

EDITH: Veldig bra.

 

ADAMUS: Og dere hørte det den gangen, men dere fatter det fremdeles ikke. Dere leste det og sa; «Å det, høres veldig bra ut,» men dere legemliggjorde det ikke.

 

Dere gir ikke slipp. Dere forløser ikke fordi dere er mennesker og ikke tror at dere kan. Dere tror ikke at dere har kraft nok til det. Så dere tror ikke at det er mulig, og dere baserer det på tidligere opplevelser da dere prøvde noe og det ikke fungerte. Selv om det ikke fungerte en av hundre ganger, så er det der dere legger bevisstheten deres – den ene gangen da det ikke fungerte.

 

Så det er vaner min kjære. Det er hypnose. Det er vaner. Det er tro, og delvis fordi du er en feiging.

 

EDITH: En må være seg selv for å gjenkjenne en. (Adamus humrer)

 

ADAMUS: Dere alle. Jo, det er litt feighet.

 

EDITH: Vi kan gjøre alt det der. Vi gjør det hele tiden.

 

ADAMUS: Feighet?

 

EDITH: Nei! Forløse, forløse, forløse, forløse og tillate.

 

ADAMUS: (sukker) Vi har fremdeles en vei å gå, har vi ikke? (Litt latter) En del av det er feighet, og det jeg mener med det, er at dere tar små babyskritt inn i opplysthet, og babyskritt får dere aldri dit. Det er en ekte forløsning, et virkelig sprang. Dere tror at dere må lære dit og datt, og så dit og dat. At vi må fortsette med disse Shoudene. Nei. Nei.

 

Så jeg kaller det feighet, å være kylling, å virkelig … dere venter – ikke du, men alle her – venter på at noen andre skal gjøre det. Vi burde ha laget kylling T-skjorter, det er ingen god grunn til å holde tilbake. Det er derfor jeg irriterer dere alle. Det er derfor jeg distraherer dere. Det er derfor vi går gjennom noen av de tingene som vi gjør, for å si; når er dere klare?

 

Med det, det er en perfekt overgang til avslutningen min og en liten merabh.

 

EDITH: Å, jeg tror vi er klare, og vi …

 

ADAMUS: Ja, det er nesten tid for å feire.

 

Så, kjære Shaumbra, vi snakket om å slutte med slåssingen, og dere kommer til å tenke på det, føle inn i det, fundere på «hva var det han mente?» Så vil det bli en masse skravling på de sosiale mediene deres om hva jeg egentlig mente. Og det kommer til å være folk som spekulerer, og de kommer til å sitere meg på ting jeg ikke har sagt. Det handler ikke om noe annet enn inne i dere selv. Det handler om deres egen måte for å kontrollere dere selv, begrense dere selv, kjempe med dere selv, holde dere selv tilbake, regulere og begrense dere selv, for det er en underliggende følelse av at dere har gjort noe galt, eller at dere er svake eller trenger å forbedre dere. En underliggende antagelse om at det er noe som ikke er riktig.

 

Til en viss grad er det delvis riktig. Men det er bare et lag. Det er bare en virkelighet. Denne andre virkeligheten, der dere kan legge bevisstheten deres om at det allerede er der, er der. Dere vet allerede. Dere vet allerede.

 

Og når dere kommer til det nye stedet vårt på websiden, til dette vakre rommet – vi gir det et fint navn. Når dere kommer til dette rommet, kommer dere dit og er klar over, vet at dere allerede vet. Når dere har spørsmål, når dere har frykt, når dere lurer på hva som er det neste, gå dit, og føl inn i det dere allerede vet.

 

Dere gjør dette ved å være veldig stille, og vi spiller kanskje litt fin musikk, kanskje litt Yoham musikk i dette rommet. Dere kommer hit, og dere trekker bare pusten dypt, og dere slapper av.

 

(Musikken begynner)

 

Og dere forstår bare at dere allerede vet svaret på alt det dere lurer på. Jeg vil ikke gi dere svaret, men jeg oppmuntrer dere til å realisere det svaret dere allerede har.

 

Dere kommer hit til dette rommet som vi skal skape, og passordet er forresten «Jeg eksisterer. Jeg Er den Jeg Er. Jeg Vet at Jeg Vet.» Det er passordet. Det får dere inn. Bokstavelig talt. Jeg vil at dere skal skrive det ned. «Jeg Eksisterer.» Punktum. «Jeg Er den Jeg Er.» Punktum. «Jeg Vet at Jeg Vet.» Punktum. Det må gjøres med store bokstaver og små bokstaver. Bare store bokstaver vil ikke fungere. (Latter)

Jeg eksisterer. La oss øve på det akkurat nå. Jeg Eksisterer.

 

AUDIENCE: Jeg Eksisterer.

 

ADAMUS: Nei, stille. (Adamus humrer) Hva tror dere at dette er? Søndagskole? «Gjenta etter meg: Jesus døde for syndene mine.» (Litt latter)

 

LINDA: Åh!

 

ADAMUS: (humrer) Forstår dere hvordan hjernevasking fungerer? «Ja, jeg skal gjenta lærer. Jesus døde for syndene mine.» Vel, da føler dere veldig dårlig om dere selv, skikkelig dårlig. Og så går dere gjennom resten av livet med «Han døde for syndene mine.» Jesus bryr seg ikke om syndene dine. La oss trekke pusten dypt. Ikke gjenta etter meg. (Adamus humrer) Føl det for dere selv. De andre Oppstegene Mestrene ler.

 

Jeg eksisterer. Å, det er realiseringen av mesterskap. Jeg eksisterer.

Jeg Er den Jeg Er. Hva betyr det? Det høres fint ut når folk sier det. «Jeg Er den jeg Er. Namaste.» Jeg Er den Jeg Er. Alt det jeg noensinne har gjort, alt det jeg noensinne vil gjøre, alle potensialer som jeg noensinne skapte i Veggen av Ild, Jeg Er den Jeg Er.

 

Jeg er ikke bare det jeg husker, det jeg tror at jeg er. Men jeg er alt det Jeg Er, alle lagene og nivåene, ting som er opplevd og ikke opplevd, realisert og urealisert. Jeg er alt dette. Jeg er alt det jeg velger å være. Det er det dette egentlig betyr. Jeg Er den Jeg Er. Jeg er det jeg enn velger å være.

 

Og så Vet jeg at Jeg Vet. Dere forstår, jeg har ofte sagt, og ofte skjelt ut når noen reiser seg og sier; «Vel, jeg vet ikke.» Jo, dere vet. Dere vet bare ikke at dere vet. Dere kjenner alle svarene. Dere kjenner hver eneste sving og vri i fortiden, og også i fremtiden. Dere kjenner fremtiden. Det er det som er det fantastiske. Det tar på en måte påvirkningen ut av fremtiden. På en måte opphever det hele ordet «fremtid». Dere begynner å forstå at det bare er helt greit nå.

 

Så det er dette bank, bank, bank på døra til det nye rommet vårt på websiden. «Hva er passordet?» «Jeg eksisterer. Jeg Er den Jeg Er. Jeg Vet at Jeg Vet.» «Greit, du kan komme inn.»

 

Og så bare er du der. Du er der i stillhet. Du føler inn i Jeg Eksiterer. Du føler inn i Jeg Er. Alt det jeg velger å være Er Jeg. Og så tillater du virkelig Jeg Vet at Jeg Vet. Ikke kom dit inn og sett deg ned og si; «Vel, jeg vet ikke.» Ikke spør meg. Ikke spør Adamus. Du sier: «Jeg Vet at Jeg Vet,» og hold så kjeft og la det komme til deg.

 

Og la det så bare komme til deg, «Jeg Vet at Jeg Vet.» Det begynner å skje morsomme ting når du begynner å forstå; «Joda, jeg vet faktisk at jeg vet. Jeg vet ikke hvordan jeg vet det, men jeg vet at jeg vet.» Så begynner du å forstå at det uansett ikke var så mye å vite. Med andre ord; du gikk egentlig ikke rundt og var fortapt, du gikk ikke formålsløst rundt slik du trodde at du gjorde. Du visste virkelig.

 

Du ler på en måte. Du husker de sesjonene vi hadde her da jeg måtte straffe noen når de sa; «Jeg vet ikke.» Du ler og sier; «Nå forstår jeg hvorfor Adamus gjorde det. De visste.»

 

Det er veldig enkelt. «Jeg Eksiterer. Jeg Er den Jeg Er. Jeg Vet at Jeg Vet.» Og mens du er der i dette vakre, vakre nye rommet, som på en måte er et tillegg til websiden, mens du er der, forstår du; «Hvorfor slåss jeg med alt dette ved meg selv? Hva handlet den kampen om? Hva handlet denne slåssingen om?» Og så ler du godt og sier; «Jeg må ha likt noe ved dette. Men, jøss, jeg er glad for at vi satte en stopper for det.» Du forstår at det ikke er noe å slåss med. Ikke i kroppen din, ikke i tankene dine, ikke i valgene dine. Når det ikke er noe å slåss med, er det heller ingenting å frykte.

 

Når det ikke er noe å slåss med, er det ingenting å frykte. Og når du får denne enorme kjærlighetselven som kommer over deg fra Deg til Deg selv, denne kriblingen som går gjennom hele kroppen din, da forstår du denne formen for frihet. Du forstår at det ikke er noen mål. Det handler bare om gleden ved livet. Du forstår at det ikke handler om å prøve å gjøre deg selv bedre på noen måte. Du forstår den perfeksjonen som allerede er der.

 

Så kommer det sannsynligvis til å komme noen tårer. Vi må ha noen esker med papirservietter i dette rommet. Dere kommer til å gråte noen tårer, gi slipp, spørre deg selv hvorfor. «Hvorfor, å, hvorfor gjorde jeg det så vanskelig? Hvorfor sa ikke Adamus det til meg før?»

 

Du kommer til å gråte noen tårer til, og så vil du virkelig forløse, Edith. Du virkelig vil gi slipp. Så vil du forstå at du på en måte var en feiging før. Du hadde alltid disse kampene med deg selv, du lot aldri deg selv vite at du visste.

 

Du kommer til å forstå at du nesten gjorde det vanskelig for deg selv. Nesten. Du satte alltid opp denne kampen i deg selv. Du kommer til å forstå at kampen er over nå. Det er bare feiginger som slåss. Joda.

 

Du kommer til å trekke pusten godt og dypt. Åh, jeg klare nesten ikke å vente på å gå inn i dette rommet sammen med deg. Du kommer til å trekke pusten godt og dypt etter at du har felt en masse tårer, og så kommer du til å strekke handa mot veggen, ta en stor bit sjokoladepudding, og ikke få dårlig samvittighet for det, og ikke bekymre deg for om veggene kommer til å falle ned eller om det blir bakterier. Ikke bekymre deg for fargen eller noe som helst. Hold kjeft! Nyt sjokoladepuddingen og et tunfisk smørbrød. Det er virkelig godt sammen. Det er en av favorittene mine.

 

Så vil du trekke pusten dypt og si; «Fy søren, jammen klarte vi det. Vi klarte det helt til slutten av 2014.» Det er det som er mirakelet. Det er mirakelet. (Applaus)

 

Hvis jeg i begynnelsen av dette livet hadde fortalt dere at dere ville klare det til slutten av 2014, hadde dere sannsynligvis ikke trodd det. Dere hadde sannsynligvis ikke trodd det. Det er et mirakel at dere har holdt ut. Det er et mirakel at dere fremdeles er i livet, jovisst, og halvveis fungerer. (Litt latter, Adamus humrer) Og det er et mirakel er vi er sammen her, og at vi kan le og smile og spøke og distrahere, og ikke glem det jeg sa. Mesteren forstår kunsten av overlagt bedrag … distraksjon. (Mye latter)

Distraksjon. Jeg distraherte dere et øyeblikk. Så la oss trekke pusten godt og dypt.

 

Dere klarte det til slutten av 2014. 2015 – hva handler det om? Det handler om realisering. Punktum. Jeg kommer ikke til å finne meg i noe makyo, noen unnskyldninger. Jeg kommer ikke til å finne meg i noe slåssing inne i dere. Niks. Jeg kommer til å kalle det fram på teppet. Jeg kommer ikke til å finne meg i noen unnskyldninger, noen «Jeg vet ikke», noen, «Å, du forstår ikke Adamus. Jeg har hatt et skikkelig tøft liv.» Vil du ha et tøft liv? Etthundre tusen år i en krystall. Det er et tøft liv.

 

Så la oss trekke pusten godt og dypt når vi nå egentlig går over til en ny æra for dere, for Crimson Circle, for verden. Å, det kommer til å bli et sprøtt år. Hvis dere syntes at dette året var tøft, så vent til neste år. Men vet dere hva? Det er ikke deres.

 

Og vet dere hva? Til tross for alt det sprøe som pågår, alle krigene og volden og forsvunnede fly og alt annet, til tross for alt det, kommer dere til å være i stand til å tre tilbake, trekke pusten dypt, og si …

 

ADAMUS og PUBLIKUM: Alt er vel i hele skapelsen.

 

ADAMUS: Godt Nytt År. Gud velsigne hver og en av dere. Takk. Takk. (Applaus)

(Musikken toner ut)

 

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund                        
----------------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.