Crimson Circle

CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Serien om Kharisma

SHOUD 3: “Kharisma 3” – av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
1. november 2014
www.crimsoncircle.com

Oversettelse: Gunn Remø Korrektur: Evy Finjord Heggelund

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.

Velkommen kjære Shaumbra, velkommen seere og lyttere. Velkommen til alle de andre Oppstegne Mestrene som er samlet i dette vakre rommet på Alle Helgens Dag. Ja.

Så la oss trekke pusten godt og dypt når vi nå begynner samlingen vår.

Først, for å ta Linda’s kommentar om kostymet mitt (latter): la det være kjent, la det bli nedtegnet at jeg har det mye mer behagelig i supermannkostymet mitt, superheltkostymet mitt, enn jeg noensinne har hatt det i triste og kjedelige slengjakker og jeans. (Mer latter) Ja, dette er mye mer passende for en Oppsteget Mester.

Neste på lista: Musikk. Ah! Musikk.

Vel, av og til skjenner jeg på Cauldre for valget av musikk – popmusikk, som det har vært. Jeg liker så visst klassisk musikk. Ah! Jeg er på ingen måte noen stor tilhenger av opera, men det jeg liker ved den nåværende musikken er følelsene, ordene i den. Å ja. Det er ikke så mye ord i opera, det er ganske tørt og kjedelig, men dere tar den sangen som nettopp ble spilt, og dere lytter til musikken, ordene, den lidenskapen som blir uttrykt. Ikke bare som vanlige ord, men dere lytter til det som om det er sjelen deres som synger til dere. Ah! Eller dere som synger til sjelen deres.

La oss prøve igjen, hvis dere kan sette på den musikkvideoen igjen. La oss prøve igjen. Denne gangen demper vi lysene. Lytt først som om du synger til sjelen din, og føl lidenskapen, føl begeistringen. Og så, på et eller annet punkt i musikken, som om det er sjelen din som synger til deg. Det er skjønnheten i det.

Så la oss få den igjen.

(Musikkvideoen spilles igjen, “Rather Be” av Pentatonix)

Ah! Ja. (Litt applaus)

Og nå, dagens viktige poeng – eh, Linda, kan du skrive det – dagens viktige poeng. Jeg tar av meg Cauldres sko, åh, så ubehagelig det er å ha på seg sko.

Dagens viktige poeng. Åh, og Linda, kan du hjelpe meg med disse illeluktende støvlene? (Latter når Linda drar dem av ham)

LINDA: Bare Mesteren kan være i tjeneste. (Mer latter)

ADAMUS: Ja. (Adamus humrer) Og fotmassasje for superhelten! Ah!

Dagens viktige punkt …

EDITH: Bit ham i stortåa. (Mer latter)

ADAMUS: Og la oss få dette opp på skjermen, dagens viktige punkt: Og – O-G. Og. Heng med Linda. Og kaffen min Sandra. Ja, med fløte takk. Ikke geitemelk.

Dagens viktige punkt: Og. Dette er noe vi snakker om i Keahak. Men jeg ville nevne det her, for det er veldig enkelt og veldig viktig. Og. Og.

Dere er ikke en-dimensjonale. Vel, det er dere, men det er dere ikke. Dere oppfører dere som det. Du kler deg som det, Jesus. (Latter fordi han snakker til noen som har på seg Jesus kostyme) Dere leker det, men virkeligheten er at dere overhodet ikke er ensidige. Det er ikke meningen at noe ved dere skal være ensidig. Dere jobber ikke mot det å være multidimensjonale, være multibevisste, dere er det allerede. (Sandra gir ham kaffen) Takk. Dere er det allerede. Det er der allerede. Dere bruker det bare ikke.

Poenget i dette tilfellet: Første gang sangen ble spilt, lyttet dere. Dere koste dere med det. Det var en fin og vakker sang. God tekst, fin rytme. Dere lyttet til den, men dere lyttet til den slik dere lytter til livet, i et så bredt spekter (viser ca. en halv tomme). Det føltes bra i tre minutter og 52 sekunder. Så var det borte. Å, dere fikk en liten pause fra hverdagslivet. Dere så på en strålende video og lyttet til teksten, og så var det over.

Og det var mye mer ved det, og andre lag og nivåer, vakre lag og nivåer. Da jeg sa at dere nå skulle lytte som om dere sang til sjelen deres, ble hele meningen forandret. Det forandret hele energien og bevisstheten i det – knips! – akkurat som det. Og jeg sa dere skulle lytte som om sjelen sang til dere, og det var enda vakrere. «Åhhh! Jeg vil helst være sammen med deg. Hvorfor lar du meg ikke være det? Jeg vil helst være nær deg, hvis du lar meg få lov.» Ser dere hvor lett «og» forandrer alt?

Livet – alt ved livet – har mange lag. Lag på lag på lag. Men dere, alle dere, alle dem, alle dere … (Adamus ser seg selv på en TV skjerm) Ahhh! Ja. Jeg må bare se på meg selv, kledd som om jeg var i den monitoren. (Litt latter) Ja, på en måte slik jeg så ut i det siste livet mitt som Adamus da jeg ble befridd for denne fryktelige krystallen. Ja. Ja. Nå vet du hvordan det er! (Til Annie om har på seg et kostyme som å være fanget i en krystall, til hun kom seg ut) Du er fri! Du er åpen! Ja! Åh! Ja. Ja.

Og. Alt i livet har mange lag, er multidimensjonalt. Ikke hierarkisk, ikke som stjernesteg, men det går overalt, i alle mulige retninger. Men dere blir fokusert på et perspektiv. Å, jeg skal ikke nistirre på deg min kjære, men du ser bare så nydelig ut. Jeg kan ikke dy meg for å beundre selve døden. (Adamus humrer, snakker til Kerry som har på seg «døds» kostyme.

KERRI: Takk.

ADAMUS: Og … åh, vær så god, en gave fra meg til deg. (Han gir henne en hodeskalle, en av Halloween-dekorasjonene)

KERRI: Takk.

ADAMUS: Ja. Ja. Ja. Nyt middagen din i kveld. (Latter)

Har du problemer? Vi har alle problemer. Selv Oppstegne Mestre har problemer. Dere forstår ikke hvordan det er å kanskje være den mest berømte av alle Oppstegne Mestre når jeg drar til Klubben for Oppstegne Mestre og faktisk har guidet 852 av de nåværende 9000 pluss Oppstegne Mestrene. Det er en masse press. (Litt latter) Ja, Ja, Ja. (Publikum sier «uff»)

LINDA: Uffda! Wow!

ADAMUS: Og jeg bryr meg ikke.

LINDA: Whoaaa! (Mer latter)

ADAMUS: Og, når som helst jeg måtte velge det – knips! – jeg er ute av Klubben for Oppstegne mestre. Jeg er ute på golfbanen til de Oppstegne Mestrene. Har dere hørt om Mesternes turnering? Den er oppkalt etter meg. Litt latter) Tøff forsamling i dag.

Og dere har et problem. Det skjedde nylig noe leit. Ikke sant? Det gjorde det. Det gjorde det. Det kommer fortsatt til å skje. Det kommer ikke til å forsvinne. Det er de gode nyhetene. Nei, det … (Adamus ler)

Dere bor her i tettheten på denne planeten med trafikk og politi og matvarebutikker og folk. Ååh. (Han later som om han holder seg for nesa)

LINDA: Ååhh!

ADAMUS: Jeg gned Cauldres bart for ham.

LINDA: Åhh!

ADAMUS: … med andre folk.

Dere bor her. Vel, det kommer selvfølgelig til å være utfordringer. Vi skal snakke om en av de største om en liten stund. Men, ja, det kommer til å være ting. Dere har skatter og dere har magene deres som dere må gi mat, og så har dere hodepine, og så føler dere dere ikke så bra, og dere blir syke. Dere har slektninger. (Latter) Den alle verste influensaen! (Mer latter) Slekt «influensa». Dere skulle ønske at de fløy av sted.

Det vil skje ting. Slutt å prøve å få dem til å forsvinne. Blir de mindre? Så absolutt. Men dere vet hva som skjer etter en liten stund når dere ikke legger fokuset på alle problemene deres, enten det gjelder aldring, det å bli fysisk syk eller penger. Dere forstår, dere fokuserer på dette, og så glemmer dere «og». Og. Det er «og» i alt i livet. Alt. Uten unntak.

Det er et «og», noe som betyr at hvis dere stopper opp en liten stund i det dere gjør eller hvordan dere gjør det, i all den forbannede elendigheten og lidelsen og smerten, noe jeg faktisk – jeg sier dette. Jeg har litt filtreringsproblemer med kanalen min akkurat nå, men jeg sier dette. Jeg tror faktisk … jeg ser ikke på noen. (Latter når han holder seg for øynene) Jeg tror faktisk at noen av dere på en måte liker det. Mm hm. Disse problemene. Hva skulle dere ha gjort uten dem?

Vel, for det første: hvis dere ikke hadde alle disse problemene og alle utfordringene, så hadde dere ikke følt dere levende. Jeg vet at det er litt forvrengt. Det er på en måte merkelig, men – jeg trenger utstyret mitt (plukker opp «krystall» staven sin) – men det er på en måte sant.

Dere vet, ved å ha alle disse problemene og måtte løse dem, blir dere på en måte helten som løser deres egne problemer. Vel, det gir ingen mening, men det er ingenting ved det å være menneske som gir mening. Så la oss bare kalle det det. Men dere lager problemer. Dere skaper problemer, eller dere tiltrekker dere problemer slik at dere kan ta dem inn, og da føler dere dere litt levende – «Jøss, jeg har noe å gjøre i dag. Jeg kan løse alle de forbannede problemene mine.» Og så tar dere dem inn, og så løser dere dem på en måte, men det er egentlig ikke på noen fullstendig måte. Men dere tror at dere har løst dem, og så sier dere: «Å, se så flink jeg er. Jeg løste problemet mitt.» Det kalles Problemhelten forstår dere, for dere skaper – dere kan le, det er helt greit, selv om ingen andre gjør det. Det er greit å være den eneste latterstemmen i en forsamling av søvnige folk som kjeder seg. (Litt latter)

Så dere skaper disse problemene slik at dere kan løse dem, og så, når dere ikke føler dere så levende igjen fordi dere bare er fokusert på det ensidige, kjedelige livet og glemmer «og», skaper dere flere problemer. Dere vet alle hva jeg snakker om akkurat nå, for jeg snakker om dere alle. (Adamus humrer) og spesielt deg.

Så dere skaper disse problemene, og det er egentlig ikke problemer. Nei, det er egentlig ikke det. Faktisk så forsvinner de alle. Har dere lagt merke til at problemene deres forsvinner, bortsett fra døden? Døden er ikke noe problem. Døden er en forløsning. Så dere behøver ikke å bekymre dere for at døden forsvinner.

Det er Alle Helgens Dag. Le! (Latter)

Døden. Det er en dødsspøk. Det er på en måte det vi snakker om i Klubben for Oppstegne Mestre, for vi bekymrer oss ikke så mye om døden.

Jeg skal ikke gå inn på det i dag, men døden er det siste …

LINDA: Sa du Oppstegne Mestre eller fornærmede (offended) Mestre? (Litt latter)

ADAMUS: Begge deler. Ja. Vi har ikke toalettrom. Vi har Fornærmede Mestres rom. (mer latter) Når en bare blir lei av det. Hvor var jeg? (Adamus humrer) Får du betaling for dette?

LINDA: Det burde jeg fått. (Hun humrer)

ADAMUS: Så dere skaper disse problemene slik at dere kan løse dem, og så fortsetter dere å skape problemer. Og det behøver dere ikke, med mindre dere vil det. Og hvis de er i livene deres, hvis dere gjør dette mine venner, må dere se litt på dere selv. Ikke se strengt på dere selv, men humoristisk – se virkelig humoristisk på dere selv. Jeg mener, bare lat som om dere befinner dere i Klubben for Oppstegne Mestre og ser ned på dere selv på Jorden der dere strever dere gjennom alle disse problemene, da vil dere få dere en god latter. Det vil dere virkelig få. Dere ler ikke så mye nå. Dere prøver å tvinge fram en latter her. Liksom «Eghh, ehh-ehh-ehh. Ehh, Adamus er ikke så morsom i dag.» Kom igjen, le! (Latter) Slipp det ut! Åh!

Døden! La oss le av døden. Ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha! Ha, ha, ha, ha, ha, ha! (Latter) Det er faktisk ganske morsomt, for det er ikke slutten. Det er slutten på denne gamle identiteten, denne problem-helt identiteten, men det er overhodet ikke slutten. Dere har gjort det mange ganger. Vi har snakket om det. Vi skal gå inn i det en gang snart.

Men jeg må si at døden er det siste store hinderet i bevisstheten deres når det gjelder opplysthet, for dere er fremdeles redde for å dø. Jepp. Jepp. Når jeg forteller de morsomme historiene mine om å holde noens hode under vann til jeg nesten drukner dem – jeg har faktisk gått litt for langt med noen få. (Litt latter) Men det spilte ingen rolle, for i det øyeblikket de gikk over: «Å, takk Adamus for at du forløste meg fra dette fryktelige livet jeg har levd.» Jeg har ikke mistet så veldig mange. (Bare litt latter) alle disse seriøse … kan du vende kamera hit før de prøver å smile? Det kan de ikke. «Åh! Han snakker om døden.» Det er Alle Helgens Dag.

Ah! (Litt latter)

Greit. Så døden er på ingen måte så ille.

Men poenget mitt er «og». Og. Dere lyttet til musikken. Den var fin, dere vet, men den berørte bevisstheten omtrent i den grad (viser ca. en halv tomme), veldig, veldig lite. Det burde ha vært slik (vidåpne armer). Ja, det burde vært slik inn i alle aspekter, alle de forskjellige dimensjonene. Sjelen din synger til deg, du synger til sjelen din, du synger til alle disse folkene som har problemer i livene sine. Kan dere forestille dere det? Dette er en vakker acappella sang. Bare syng den for dem; «Jeg vil helst være sammen med deg.» (Adamus synger)

LINDA: Hva var det? (Litt latter)

ADAMUS: Helst være! Ja. Ja, Ja. Det ville løst litt opp i situasjonen, ikke sant? Men dere er redde for å gjøre det. «Jeg vil ikke bevege meg ut på glattisen her. Jeg ville ikke folk skal tro at jeg er sprø.» (Latter når han lager en grimase) Det er litt for sent for det. (Mer latter) Dere kunne bare ha gjort det nå, dere vet, dere befinner dere i denne mellomsonen der dere vet at dere er sprø, men prøver å late som om dere ikke er det. Ehh, det er ganske vanskelig. Det er veldig tøft. Det er masse motstand mot det. Bare gi slipp på den.

«Og», dagens viktige uttalelse. «Og» i alt det dere gjør. Jeg bryr meg ikke om hva problemet er. Stopp opp en liten stund. Føl inn i dagens store problem, dagens problem. Wow! Nei, bare ett, ikke åtte. (Litt latter) Stort problem. Greit, og.

Dere ser på det fra et perspektiv, fra en side. Dere vifter med «og» - krystall «og» staven – dere vifter med den, og plutselig forstår dere at det er mange, mange andre perspektiver som dere ikke ser på. Ikke bare løsninger, men selve problemet. Dere begynner å forstå at selve problemet faktisk er mye større enn dere trodde det var. (Litt latter) Større, noe som betyr at det ikke bare handler om denne lille, tette fokuserte laserstrålen, det bedritne, skitne lille problemet.

Og, åh, det er et enormt problem. Herregud, det har pågått i ca. 8000 generasjoner i familien din. Å, det er et skikkelig stort problem. Og det har å gjøre med mangel, dere vet, mangel på overflod. Det flyter gjennom nedarvet karma, nedarvet biologi. Og, dere får en eller annen sykdom, og det er fordi oldemoren deres hadde sykdommen. Ah! Det er ikke et lite problem. Det er et enormt problem.

Men skjønnheten i dette er at det også er vakre, enorme forløsninger og løsninger, svar og nye perspektiver som dere aldri har tatt med i betraktningen. Når dere lever i denne lille boksen som ikke har disse to bokstavene – o-g- i seg, føler dere dere fanget. Dere vet hvordan det er nå når dere har satt dere selv fri. Dere vet hvordan det er å bringe dette «og» inn i livene deres.

Stopp! Slutt å dvele ved det lille problemet. Gå for det store problemet. Det er mitt motto. Ja, det er vakkert, for plutselig forstår dere at det er så overveldende, så latterlig, og så utover deg, mennesket, å løse det. Det er stort. Jeg mener, generasjoner, flere liv, et kosmosstort problem, og dere sier; «Jeg skal ikke løse det. Jeg skal ikke prøve å fikse noe som helst. Det er faktisk ikke en gang mitt problem. Det er deres problem.» Og dere trekker pusten dypt, og så blir det slik. Så enkelt er det.

Det er ikke å være uansvarlig, ikke i det hele tatt. Hvorfor skulle du ta ansvar for en sommerfugl som slår med vingene sine på den andre siden av verden akkurat nå? Hvorfor? Vel, hvorfor? Fordi dere på en måte liker å gjøre det. Det er derfor dere har gjort det. Det er derfor vi fortsetter å ha samtaler som dette, der jeg er mildt støtende – ahem – litt provoserende, og fantastisk humoristisk, selv om dere ikke ler akkurat nå. Men det kommer dere til å gjøre en dag når dere lytter til det en gang til. Jeg garanterer at dere kommer til å le når dere ser på videoen neste måned. Hallo (til Linda).

Så, og, og uansett hva det er som foregår i livene deres, kan dere være så snill å gjøre dere selv denne tjenesten: Stopp opp en liten stund, trekk pusten dypt, og. Husk disse to ordene, o-g, und hvis dere befinner dere i Tyskland, hva det nå enn er andre steder, slå det opp selv –og det er så mye mer. Det er multidimensjonalt. Det er ikke et ensidig problem. Det er ikke et lite problem. Det er ikke en enkelt løsning, og det er ingen liten løsning. Den er transformativ. Multidimensjonal. Den kommer ikke herfra (hodet). Her vil den være ensidig, begrenset, liten, irriterende.

Når dere trekker denne dype pusten og bringer inn Jeg-Er-heten deres, la oss kalle det Jeg Og-het i dag, bare for å være morsomme. (Adamus humrer)

LINDA: Åh!

ADAMUS: Ah Ja! Jeg fant akkurat på det. (Litt latter)

Dere bringer inn «Jeg Og» … jeg må bruke svett humor, for noen ganger sitter dere bare sååå fast. Eh. Det er varmt her inne. Ikke sant? (Noen sier «jo»)

LINDA: Jo.

ADAMUS: Jo. Alt for varmt. Åpne dørene. Slå av lufteanlegget. Slå det av. Bare slå det av. Åpne en dør.

Og, Jeg-Og-heten deres. Så jeg må bruke svett humor, noe jeg faktisk synes er morsomt, og provosere dere for å få dere til å stoppe opp en liten stund, for jeg vet at klokka 00:12 vil dere gå ut denne døra eller den, dere går ut de dørene, og dere kommer til å si «Det var fint.» Og dere kommer til å huske kostymene, dere kommer til å huske sjokoladen. Men dere kommer ikke til å huske den Oppstegne Mester-superhelten deres og alle uttalelsene og alt det vi har snakket om.

Hvorfor? Fordi dere går rett tilbake til denne lille stripa, dette snevre perspektivet «jeg har problemer» livet. Det er tid for at vi går utover det. Langt, langt utover det.

Og jeg sier det og dere nikker, og så går dere dit ut. Vel, jeg forstår. Det er forførende der ute, veldig forførende. Å, jeg forstår. En ting er å sitte her inne å lytte, lytte online, jeg er bare så forbløffet når jeg ser inn i den monitoren. (Litt latter) Sjekk det ut. Ja. Jeg … Ja. Det var slik jeg pleide å se ut.

LINDA: Du er så beskjeden. (Adamus humrer)

ADAMUS: Jeg forstår at det er veldig, veldig forførende – alle problemene og temaene deres. Og så sier dere; «Å. Adamus, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg over alle problemene mine.» Og jeg sier: bare stopp opp en liten stund. Spør til og med dere selv hvorfor dere fortsetter å få fram alle disse dumme problemene i livene deres? De er virkelig dumme. Dere behøver dem ikke lenger.

Jeg vil be dere om å føle dette nå. Dere kommer til å glemme det senere. Jeg vil minne dere på det senere. Det er dumme problemer, alle sammen. Det er først og fremst dumme folk dere jobber sammen med. Og jeg mener ikke det på noen nedlatende måte. Noen sier «akkurat», latter) Jeg skal si det på en annen måte i metafysiske uttrykk. De sover mer enn dere gjør.

Dere trenger ikke dette lenger, men dere fortsette å klamre dere til det. Dere fortsetter å holde fast. Ikke gjør det. Bare gi slipp på det. Dere behøver faktisk ikke å gjøre noe proaktivt. Når dere virkelig bestemmer dere for at dere ikke trenger det eller dem eller hva det nå er, når dere forstår at det er «og» i livene deres, forsvinner alt dette i livene deres. Som magi, som om noen svinger en magisk krystall, hva det nå enn er, og det begynner bare å forsvinne.

Men så – og – så vil dere freake ut. Vi skal snakke om det om en liten stund. Men dere gjør disse gamle freake-ut greiene. «Å, ting forandrer seg. Jeg vet ikke om jeg greier å håndtere det.» Nei, det kan du ikke. Det garanterer jeg her og nå. Neste slide takk. Dere kan ikke håndtere det. Beklager.

LINDA: Er det det du vil ha på sliden?

ADAMUS: Ja! (Adamus humrer) hvis ikke hadde jeg ikke sagt det. (Litt latter)

Dere klarer ikke å håndtere det, og det er de gode nyhetene. Og – og – dere behøver ikke å håndtere det. Det er dagens beste nyheter. Dere behøver ikke å håndtere det.

Dere er vant til å håndtere ting, løse ting, jobbe med ting, fikse ting, blah, blah, blah. Det trenger dere ikke lenger. Jeg er her borte. Hun bare skriver på tavla. (Adamus humrer)

Dere behøver ikke å løse det. Hvorfor? Enkelt sagt, løser det på en måte seg selv naturlig. Har dere lagt merke til at alle problemene deres enten har blitt ordnet opp i, eller at folkene har dødd? (Litt latter) De bare forsvinner. Folkene og problemene – de bare forsvinner på en måte. Før eller senere, dere er her fremdeles. Dere er i stand til å le av hver tredje vits jeg kommer med. Det er ganske fantastisk at dere klarer det. (Adamus humrer) Jeg morer meg selv i dag.

LINDA: Fint.

ADAMUS: Og det gjør jeg alltid.

Så dere slutter å prøve å løse alle deres egne problemer. Dere klarer ikke å håndtere dem. Dere kan egentlig ikke det. Og det burde dere ikke behøver å gjøre. Nei. Dere burde ikke behøve å håndtere alle disse tingene – verdens problemene, problemene i livene deres, problemene til alle dere kjenner. Dere ble ikke plassert her for å håndtere det. Nei. La dem håndtere det. La alle håndtere det de velger å håndtere.

Dere behøver ikke å håndtere noe som helst. Dere har dette strålende som kalles Jeg Er, sjelen deres, guddommeligheten deres, hva dere enn vil kalle det. Det er deg. Det er der. Det har bare forkledd seg. Akkurat nå er det latent. Det håndterer det. Det gjør virkelig det. Det håndterer ting.

Vel, det går ikke inn og betaler regningene dine for deg. Men det – denne Jeg Er-heten – beveger deg ut av denne bevisstheten der du i det hele tatt må betale regninger. Ja. Den vet ikke hvordan den skal betale regninger, vil ikke vite hvordan det er. Den vet ikke hvordan den skal helbrede den fysiske kroppen din, vil ikke vite hvordan. Så vet dere hva det gjør? Det, du, bare beveger deg ut av denne bevisstheten – bevisstheten av å være syk eller blakk eller hva det nå måtte være.

La oss trekke en stor og dyp pust for «og» i livene deres. Multidimensjonalt. Det er ikke enkeltstående. Det er ikke et problem. Det er ikke et lite problem. Det er enormt, og det er mangefasettert, og i hver fasett av hvert problem ligger det utrolige transformasjoner, forløsninger, energier, skjønnhet, juveler som er urealiserte akkurat nå. Hvorfor? Fordi dere blir veldig fokusert.

De to enkle bokstavene – o-g – gir dere et helt annet perspektiv.

Tidløs

Neste. Opplysthet er tidløs, men dere opplever det i tid. Det er en strålende «og» uttalelse. Jeg liker denne (refererer til krystallstaven) Det er en strålende … Cauldre skulle til å legge den fra seg. Nei, nei. Denne er fin.

Opplysthet er tidløs, noe som betyr en variasjon over en gammel Tobias uttalelse om at fremtiden er den helbredede fortiden. Opplysthet er tidløs, noe som betyr at den allerede er der. Det er allerede gjort. Vi har snakket om det veldig mange ganger. Den er der. Den er tidløs.

Å, jeg elsker tid og ingen tid. Vi skal ha litt av et eventyr på turen vår på Nilen. Åh, jeg vil peke på noe for alle som skal på det kommende cruiset på Nilen. Er det noen her som skal? Jeg vet om noen få. Greit. Fint.

LINDA: Det er faktisk ganske mange. Flere.

ADAMUS: Vel, la meg fortelle dere dette på forhånd. Dere kommer til å begynne å bli sprø, få frykt, paranoia, bli nervøse og alt annet.

LINDA: Mer enn vanlig?

ADAMUS: Ja, ja, om noen få dager. Dere kommer til å spørre dere selv; «Hva er det jeg holder på med? Det er helt sprøtt at jeg i det hele tatt meldte meg på. Å, herregud.» Og dere kommer til å begynne å gå gjennom bittesmå mentale, menneskelige fokus. Dere kommer til å bli veldig fokusert på: «Er det trygt? Kommer det til å gå bra? Hva med maten?» Og dere kommer til å begynne å oppføre dere som små, paranoide, puslete mennesker, slik noen av dere noen ganger oppfører dere. Fryktsomme.

Det er faktisk en strålende opplevelse. Når dere er ute av det … vi kan lukke en av dørene. Noen begynner å fryse. En av dem, to reiser seg. Åh. Og … og jeg antar vi gjør begge deler.

Så dere føler energiene på forhånd. Dere begynner å føle at disse energiene kommer inn, ikke sant? Og dere pakker kofferten, eller hørte jeg deg si at dere testpakket? (Til Marty og Lara) hvordan testpakker en? Enten pakker en, eller så pakker en ut.

LARA: For å se om alt passer. Tar bort noen ting. Du vet. Ja.

ADAMUS: Fint konsept. Det skal jeg prøve neste gang. (Litt latter)

Så dere begynner å engste dere, legger noe i det: «Å, herregud, tenk om jeg får veneriske sykdommer?»

LINDA: Hva?! (Latter; Marty ser sjokkert på Lara)

LARA: Okayyy!!

ADAMUS: Gå på internett, skriv inn på Google: veneriske sykdommer. Dere kommer sannsynligvis ikke til å få det, med mindre, vel, vi dropper det. Problemet vil ikke komme.

Og dere begynner å bekymre dere for disse tingene. Og jeg bruker dette som et dagligdags eksempel. Dere begynner å bekymre dere for disse tingene. Dere blir ganske fort tilstrammet. Og så begynner dere å fokusere – snapper etter været – dere klarer ikke å puste. Dere blir urolige, og så tar dere denne frykten, som faktisk ikke kommer til å skje, dere tar det på en måte inn i livet. Det kommer ikke til å skje med dere i denne virkeligheten, men det skjer – «og» - i en annen virkelighet. Så det skjer på en måte, men dere kommer ikke til å oppleve det i det fysiske, med mindre dere er skikkelig promiskuøse. Og så … (litt latter)

Så dere bygger opp denne frykten, og dere begrenser dere selv, og så setter dere dere på flyet og flyr dit, og dere er nervøse og «hva kommer til å skje? Hvorfor meldte jeg meg på dette? Adamus, i hel- … åh! Adamus er her ikke. Han snakker aldri med meg når jeg virkelig trenger ham.» Hold kjeft. Det er jeg. (Litt latter)

Og så drar dere på denne opplevelsen, denne fantastiske opplevelsen. Vi skal bli tidløse. Dere forstår, jeg elsker tid, og jeg elsker ingen tid. Det er en «og» erklæring. På turen vår skal vi snakke om det faktum som vitenskapen argumenterer om, noen argumenterer om; «Vel, det er tid. Det er åpenbart. Det må være tid.» Så ser de på klokka på veggen. Andre argumenterer med at det ikke er noen tid. Det er bare et påfunn. Det er et målesystem, og det er ikke virkelig. Det har ingen virkelig fysikk bak seg. Og, vet dere hva? Begge deler er riktig. Slutt å debattere det. Begge deler er riktig. Begge deler er så absolutt riktig.

Dette er livet i den Nye Energien. Og. Og.

Akkurat nå blir vitenskapen snudd på hodet, og det liker jeg. Jeg har alltid likt vitenskap, men ikke begrenset vitenskap. Jeg har alltid likt vidåpen vitenskap. Ting som blir validert, men likevel ting som blir betraktet utenfor boksen og senere validert. Det er alt vitenskapen egentlig gjør, validerer det som allerede er. De er som revisorer – naturens revisorer. De bare validerer det som allerede er. De validerer skapelsene deres. Det er alt de gjør. Problemet er at de bare validerer en liten bit, et lite perspektiv.

Men det som er vakkert akkurat nå, med de forandringene i bevissthet vi har hatt disse siste … la oss si de siste tiårene, er at vitenskapen blir snudd på hodet, opp/ned, vridd. Ah! De blir veldig frustrert.

Det som skjer, er at vitenskapen ikke blir av-validert – den nåværende vitenskapen – den blir overhodet ikke av-validert. Den blir faktisk validert hver eneste dag. Fysikkens lover, lovene i ting som gravitet og lys og bevegelse og alt annet blir faktisk validert.

Og, samtidig begynner det å fremstå en ny virkelighet som de ikke forstår, for den er ikke i konteksten til den nåværende, moderne, aksepterte vitenskapen. Selv om den samtidige vitenskapen, selv om den samtidige valideringen vil fortsette å forbli intakt, kommer det nå en ny virkelighet. Den av-validerer ikke gravitet. Den av-validerer ikke de naturlige, fysiske lovene, og den av-validerer ikke nødvendigvis Einstein’s relativitetsteori. Den kan faktisk forsterke den. Men det som skjer nå, er «og» i livet.

Plutselig er det noen som forstår; «Dere vet, dette er sant her, alt det vi leser i bøkene, alle studiene, det er sant, og det er noe annet som skjer. Dette forblir intakt, likevel skjer dette og dette.» Kvantepartikler, kvantevitenskap skjer, men det av-validerer ikke dette. Det er ikke avhengig av nåværende vitenskap og fysikk heller. Det er helt for seg selv. Vel, dette får dem virkelig til å blir forvirret, for de er vant til en form for prinsipper, et sett av lover. Og plutselig er det mange lover og prinsipper og konsepter og teorier og ideer og levemåter. Det er det store «og» som kommer til dere i denne generasjonen. Det store «og». Det er mer ved livet enn det en ser gjennom her (hodet), som tenkes gjennom her, høres gjennom her. Det er veldig mye mer.

Enten dere er klar over det eller ei, så er dere i forkant av det. Det er derfor det er tøft. Det er derfor det er tøft, for dere er egentlig ikke klar over at dere er i forkant. Det er liksom; «Nei, jeg går bare gjennom livet mitt og løser små problemer, skaper nye små problemer. Så hvordan kan jeg være en bevissthetspioner?» Ja. Dere fikk doktorgraden i bevissthet på den vanskelig måten. Baklengs. Bokstavelig talt baklengs, for dere kommer fra et punkt av bevissthet der dere forstår at alt kommer tilbake til et punkt dert dere forstår veldig lite, og nå svinger det den andre veien der dere går tilbake til bevissthet.

Så hvor var jeg? Opplysthet er tidløs, fullstendig tidløs. Den er der. Den er der akkurat nå. Vi skal være tidløse sammen med opplystheten vår på elva Nilen. Du kan være tidløs sammen med den akkurat nå, uten å anstrenge deg i det hele tatt.

Men likevel, bevissthet og opplysthet utfolder seg eller oppleves i tid. Det er en «og» påstand. Du er og du er ikke. Du er der allerede, og du opplever det. Og det er det største … eh, jeg vil komme med en stor uttalelse fra scenen min her. Dette er den aller mest strålende tiden dere noen gang vil komme til å ha på denne planeten. Ganske trist, ikke sant? (Latter) Det er så bra som det kan bli! (Adamus humrer)

Vel, det er vakkert, men dere forstår ikke skjønnheten i det, fylden, rikdommen, lidenskapen i det enda. Dere prøver fremdeles å finne ut av alt dette. Dere prøver å løse alle problemene og alt annet. Dere prøver å håndtere det selv. Det behøver dere ikke. Det burde være en befriende uttalelse. Dere behøver ikke det. Det er ikke opp til dere, ingenting av det – redde planeten, redde dere selv, redde sjelen deres – ingenting av det. Ingenting av det.

Dere opplever opplysthet. Den utfolder seg i tid. Det er det som er skjønnheten. De Oppstegne Mestrene – vi snakker om dette. Noen ganger sier vi, med litt anger; «Jøss, jeg skulle ønske … da jeg gikk gjennom den tøffeste av de tøffe tider i det siste livet mitt, da jeg gikk gjennom denne opplystheten, var det gyselig, miserabelt, fryktelig. Bare straffende, brutalt. Men jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt av dette «og» på sidelinjen, akkurat som, dere vet, ny vitenskap følger med på gammel vitenskap. Bare litt av det opplyste selvet som sa: «Å, herregud, dette er et helvete. Dette er så kult, for jeg er så tilrotet og fortapt, jeg er så overveldet, jeg er så avhengig av problemene mine. Jeg er så avhengig av avhengigheten min, jeg er så tilrotet» - jeg skulle til å si forpult, men Cauldre lar meg ikke si det! (Latter) så jeg sier; «Jeg var så tilrotet og jeg trodde på all dritten min. Jeg trodde på det. Åh! Det var fantastisk. Det var veldig kult. Hvem skulle trodd at jeg ville oppført meg så begrenset, så dumt, så begrenset? Hvem skulle trodd det?» Eh, åh, dere gjør det. (Mer latter)

Og, gå over hit en liten stund. Og. Dere er fremdeles over her og begrenset, holder tilbake, bekymrer dere for alt mulig. Det pågår fremdeles. Den dritten er der fremdeles akkurat som vanlig vitenskap fremdeles er der. Men dere er over her og sier; «Og! Åh! For det første, så bryr jeg meg ikke om jeg dør.» Det er på en måte noe stort. Vi skal snakke om det senere. Jeg burde ha snakket om det i dag. Dere vet, det er på en måte Halloween, men jeg har bedre ting å snakke om.

Så dere bare ser over dit. Og! Å, wow! Hva var det Adamus sa? Det må jeg huske på. Å ja, han sa at opplystheten min er tidløs, og at den utfolder seg. Den oppleves innenfor tid. Jeg vet ikke hva slags dritt han mener med det, men, åh! Det er veldig kult. Wow! (Latter) Kan dere forstå at en fyr kan komme med en slik uttalelse? Wow! Det kan kanskje jeg også gjøre en dag!» Nei, det er min uttalelse.

Akkurat nå er den beste tiden noensinne. Det er dette. Jeg mener, ikke la det passere uten å i det minste le litt av dere selv nå og da, Jesus. Uten i det minste å … våkne opp Larry. Herrefader, jeg snakker til deg. (Latter) Nei, jeg mener, jeg snakker til deg, Larry. Kom og sett deg her framme. Akkurat her slik at jeg kan se deg. Kom igjen. Sett deg her. Du trenger dette mer enn noen andre! (Larry risten på hodet «nei») Sover deg gjennom den humoristiske samtalen min?

Det gjelder deg. Og hver måned – vipsss! (Antyder at det går rett over hodet på ham) Jeg vet at jeg er brutal mot deg, men jeg er faktisk mye snillere mot deg enn sjelen din er. Ja. Du burde takke deg selv for Adamus. Og. Ja, puff! Å, det er en tøff klasse her inne, ikke sant? Ja, dere sitter og drikker kaffe og latte og må finne dere i å bli mishandlet av den store, oppstegene Mesteren.

Greit. (Adamus humrer) Så, hvor var vi? «Og» Nyt det. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer i livene deres, hva problemene deres er. Det er overhodet ikke store problemer. Jeg bryr meg ikke om hva problemene er. De er der egentlig ikke.

Kan dere være så snill å gjøre «og» tingen? Skriv det med permanent tusj på handa di eller noe slikt, «og». Det finnes et annet perspektiv. Det finnes alltid et annet perspektiv. Ja. Noen er så annerledes at det til å begynne med vil være ukomfortabelt, veldig ukomfortabelt.

De som gjør seg klar til å dra på Nilen turen vår, det er veldig ukomfortabelt når vi går inn i det. Hvorfor? Det er ikke jeg som gjør det. De har det ukomfortabelt fordi energiene skifter. De har gjort et bevisst valg om å dra på en tur, og enten det gjelder denne eller en av de andre samlingene våre, så spiller det ingen rolle. Så u komforten kommer inn. Hvorfor? Vel, fordi de går inn i «og». De skifter ut av den gamle kroppen. Det må de. Det er ikke jeg som gjør det, men jeg bidrar til å guide det. De må skifte ut av bare den gamle, lineære kroppen, slik at vi kan gjøre litt skikkelig arbeid når det gjelder tidløshet. Det er på en måte vanskelig å være tidløs når dere drar rundt på denne gamle kroppen.

Så det pågår litt arbeid på det nivået. Det er ukomfortabelt. Det får kanskje bokstavelig talt fram noen ting. Og sinnet blir litt sprøtt. Og så prøver de å holde fast ved og styre sinnet. Det er helt meningsløst. Det er virkelig det. Når det gjelder alle dere som fremdeles gjør dette mot dere selv – emosjonskontroll, sinnskontroll, prøver å styre dere selv – det er meningsløst. Så bare slutt med det.

Hvorfor? Vel, det er meningsløst fordi dere har bedt om å gå utover. Vi sier ord som «utover» i markedsføringen vår, og dere er liksom; «Whoww! La oss gå utover.» Når det skjer; «Whowww! Jeg er ikke – whooooaaa! Nei. Niks. Ikke så fort. Jeg vil studere det litt mer.» (Litt latter) Ja, dere ler. (Adamus humrer) Eller snork, for det kan også skje.

En historie

Og det leder meg til neste punkt. Jeg vil gjerne fortelle en historie fra den kommende En Mesters memoarer, en skikkelig hit og en bestselger av en bok, ennå ikke kommet på markedet, men det er allerede kjent at det blir en av de aller mest populære bøkene gjennom alle tider. Ja.

Så la oss dempe lysene litt, komme i litt stemning til dette. Ja, boken er ikke utkommet, så jeg må fortsette med å fortelle disse tørre historiene, Så, beklager. Men andre folk vil like dem.

Åh, la oss trekke pusten godt og dypt når vi nå går inn i historien om mesteren og bøkene. Og dette er faktisk en sann historie, litt utbrodert, for det er det store Oppstegne Mestre gjør. Du utagerer alt mulig. De utbroderer alt mulig. De blir ikke så opphengt i seriøse og bokstavelige fakta og tall. Det finnes ingen bokstavelige fakta og tall noe sted. Ikke noe sted. Matematikk er ikke bokstavelig. Det er ikke fakta og tall. To pluss to blir ikke fire. Ja, en gang i blant, og det blir ca. ni milliarder eller det blir epler eller det blir å legge veidekke. «Og» Og! Slutt å ta ting så bokstavelig.

Så, hvor var vi? En historie fra den kommende bestselgeren, faktisk en sann historie.

Åh! La oss trekke pusten dypt.

For over 300 år siden begynte vi å stenge ned Mysterie skolene. De fleste av dem lå i Europa, men det var også Mysterie skoler andre steder i verden. Vi begynte å stenge dem ned en etter en. Ikke på grunn av kirkene eller loven. Vi hadde lært oss å omgå det. Det var vår «og.» Hvorfor? Vel, det fantes faktisk erkebiskoper, medlemmer av kirken på veldig høye nivåer som i hemmelighet faktisk støttet Mysterie skolene, for de visse at vi fremdeles underviste om de sanne mysteriene, de mysteriene som hadde blitt tatt ut av kirkens lære, ut av de hellige bøkene for lenge siden, fordi en trodde at vanlig folk ikke var i stand til å håndtere dette.

Så det var ikke på grunn av loven. Vi hadde lært oss å gå utover loven, noe som betydde at vi hadde lært å skifte bevisstheten vår og virkeligheten vår en halv dimensjon unna, noen ganger til og med mer enn det. Dette hadde vi selvfølgelig lært i Templene i Tien, i Atlantis – hvordan vi kunne skifte en halv dimensjon unna, litt borte fra resten av virkeligheten, mens vi fremdeles var der. Ja, vi hadde likevel de strålende skolene våre, slottene våre, de fantastiske templene våre – men nok til at de fleste mennesker ikke så oss selv om de så direkte på slottene, skolene, eller oss.

Det var ikke det at vi skapte en eller annen form for falske illusjoner eller brukte trolldom på dem. Vi la simpelthen bevisstheten vår i «og» rommet. Vi eksisterte fremdeles, vi var der fremdeles fullstendig og fysisk, og også rett utenfor dette.

Så vi behøvde ikke å løpe fra loven. Vi behøvde ikke å prøve å unngå kirkene. Vi var i den sanne «og» bevisstheten, akkurat slik dere kan være hver eneste dag. Dere kan være i det fysiske. Dere kan være i det mentale. Dere kan være i verden, og dere kan også være i tid. Og, dere kan også være tidløse. Dere kan også være opplyste. Dere kan også samtidig være utover.

Så Mesteren gikk inn i studentens rom. Han pakket. Han var trist. Mesteren hadde nå brukt uker på å snakke med hver og en av studentene på skolen for å ta farvel, for å omfavne dem for siste gang, og si de siste visdomsordene. Og han kom inn på Klaus sitt rom, og la merke til at Klaus virkelig var veldig, veldig trist.

Mysterieskolen skulle stenges. Det hadde vært Klaus sin drøm å være på denne skolen. Han hadde vært en av de beste studentene, og virkelig en av de som hadde jobbet mest på skolen. Han samarbeidet alltid med de andre studentene, gjorde alltid hjemmeleksa si – hint, hint shaumbra – og han gjorde alltid lærerne sine fornøyde – hint, shaumbra. (Litt latter)

Og han la merke til at Klaus hadde en stabel med bøker på bordet ved senga si. Og han sa; «Klaus, hva skal du gjøre med disse bøkene?» Klaus sa; «Vel Mester, jeg tar dem selvfølgelig med meg.»

Og Mesteren sa; «På grunn av hva?» Og Klaus sa; «Slik at jeg kan fortsette å studere Mester. Slik at jeg kan fortsette å lære. Slik at jeg kan se i disse bøkene når jeg er der ute.» Og Klaus sa; «Du vet Mester, det var ikke jeg som valgte å forlate. Hvis du ikke hadde stengt skolen, ville jeg fremdeles vært her. Dette har vært hjemmet mitt. Dette har vært familien min. Dette har vært lidenskapen min. Dette har vært min sanne opplysthet. Men du stenger, av grunner jeg ikke vet og ikke kan forstå. Så jeg drar, men jeg tar med meg disse bøkene slik at jeg kan fortsette studiene mine.»

Mesteren sa; «Klaus, jeg forbyr deg å ta med deg disse bøkene. For det første, så er de ikke dine. For det andre, har du energetisk forbud mot å ta med deg disse bøkene.» Dette overrasket Klaus, for han hadde måttet betale for bøkene. Han trodde de var hans. Men det var som med Cloud Klassene deres, dere får bare streame dem en stund. (Latter, og Linda ler) Litt humor …

Så Klaus ble fullstendig overrasket over dette, og sa; «Vel Mester, hvor skal det bli av disse bøkene, og hvorfor får jeg ikke lov til å ta dem?» Mesteren sa; «Klaus, som jeg også har fortalt de andre studenten, er tiden for studier …» Kan vi ta dette med dørene igjen? Den døra. En. Det holder. Og skru av varmen takk. Jeg prøver å fortelle en historie. Hvor var vi? Åh, på Klaus sitt rom.

Og Mesteren sa; «Klaus, tiden for studier er over. Du og de andre studentene som deg har faktisk blitt avhengige av å studere. Studere bare for å studere. Det er tid for å oppleve. Det er tid for å dra dit ut gjennom den åpne døra, tid for å dra dit ut og være i livet igjen. Ja, dere har gjort mange forandringer, mange transformasjoner mens dere var her i mange tiår på denne Mysterie skolen. Men det er ingenting mer å lære. Nå handler det om å oppleve. Fullstendig oppleve. Faktisk Klaus; glem alt du har lært her. Glem fakta og tall. Glem alle mine utrolig viktige og kloke utsagn. Glem alt. Dra nå dit ut og opplev.»

Klaus begynte å gråte, for en del av ham håpte at det var en mulighet for at Mesteren i det minste ville tillate at noen få av studentene ble værende, og at han kanskje var en av dem. Men han visste at det var over. Han forsto det ut fra Mesterens stemme, ut fra Mesterens opptreden.

Klaus så igjen på bøkene, denne stabelen som hadde ligget ved siden av senga hans, og Mesteren sa. «Ikke tenk på det en gang. Tiden for studier er over.»

Klaus trakk pusten dypt og sa: «Hvor skal det bli av bøkene? Skal du bruke dem til fremtidens studenter? Skal du brenne dem? Skal du gjemme dem slik at andre der ute ikke får tilgang til hemmeligheten, hemmeligheter som kan skade dem?» Mesteren sa; «Nei, vi skal faktisk ta alle bøkene, tusenvis på tusenvis av bøker som vi har her på Mysterie skolene, vi skal dra ut og plassere dem på barer og bordeller, i slott og kommunesentre. Bokstavelig talt. Vi legger dem rundt omkring, gjemmer dem, legger dem i et skap eller en skuff, eller bak en vegg eller noe slikt, og så vet vi at den riktige personen vil finne dem til riktig tid. Aldri for tidlig. Aldri for sent. De vil få tilgang til dem fordi de er klare for det. Selv om de ikke bevisst forstår det, er de klare for det hvis de finner bøkene.»

Han sa; «En dag, hvem vet, kanskje om 200 år fra nå, vil andre folk gjøre det samme. De vil legge bøker i skuffer på hotellrom. (Latter) Hvem vet? Men for nå er det dette vi gjør. Vi legger dem på den potensielle veien til de som virkelig kommer inn i opplysthet.»

Han sa; «Vel Klaus, det er tid for at du drar. Jeg gir deg en siste klem, et siste farvel, og så er det ut gjennom døra.»

Med det omfavnet de hverandre. De gråt, for det gjorde like vondt for Mesteren som for studenten. Det gjorde også vondt for Mesteren å vite at skjønnheten i disse Mysterie skolene, som hadde pågått i tusenvis av år over hele verden, ble avsluttet – at en æra ble avsluttet. Ingen flere Mysterie skoler. Ingen flere ekskursjoner ut i skogene eller på øyer borte fra andre. Mesteren visste at dette også var slutten på en fantastisk æra, men begynnelsen på en ny. En æra der studentene ville komme tilbake og være i livet, leve livet, oppleve livet. Ikke lenger bare studere. Ikke lenger isolert på et tilholdssted borte fra andre virkeligheter. Det var tid for å oppleve.

Hver eneste en av dere hadde denne Klaus-opplevelsen på en eller annen måte på en av Mysterie skolene en eller annen gang i fortiden. Dere ble bedt om å dra da skolen stengte, eller dere kom simpelthen tilbake fra en spasertur en kveld, og oppdaget at dørene var låste. Dere kom dere ikke inn. Det var tid for å gå inn i opplevelse.

Først og fremst, din opplevelse. Din opplevelse av opplysthet. Ikke lenger studere det, ikke lenger tillate deg den distraksjonen. Noen ville utfordre dette og si; «Å nei! Men en må studere. En må …» Det har dere gjort. Dere har gjort alt dette, og det handler egentlig om det samme.

Det som står skrevet i denne store boken – kan du holde opp boka slik at alle kan se. (Snakker til en som er utkledd som munk, og som holder en stor bibel.) Og få på kamera hvis det er mulig. Kan du reise deg? Ja. Det som står skrevet … ta den med hit fram. Det er ikke nok lys. Jesus, bare slå deg ned der borte. (Latter) Ja. Ja. Takk.

Broder. Ja. Det som står skrevet her i denne boken med alle sine – ehh! (Han strekker seg for å berøre den, så hopper han tilbake) – med alle sine sider … (latter) … og klarer det! (Mer latter når han berører sidene) Med alle sine sider, alt som står her, fra det gamle testamentet, som på en måte er som Tobias’ dager i Crimson Circle, inn i det nye testamentet, som er Adamus’ dager … (Adamus sukker, litt latter) Dere kunne studert hvert eneste ord her inne, og dere hadde ikke kommet dere noe videre.

Jesus, kan du komme hit opp så vi får ta et bilde? Bare på grunn av bildet. Ja. Vi må gjøre dette. (Noen sier «Hva med Maria? Det er ikke rettferdig») Det var ikke hun som skrev boken.

“JESUS”: Det gjorde ikke jeg heller.

ADAMUS: Det vet jeg! (de ler) Jeg ville vite om hun visste … kan dere posere sammen? Kom igjen. Bare stå litt tettere her. Greit, poser nå sammen. Åpne boka. Stor smil, Jesus. (Litt latter) Stå tettere. Stå tettere. (Adamus stikker ansiktet sitt mellom dem med det dumt smil, mye latter og applaus)

“JESUS”: Løgner.

ADAMUS: Fint. Takk mine herrer. Takk. (Adamus humrer)

Jeg liker alltid at det er nye som ser på. De har lyst til å skru av, men de greier det bare ikke. (Latter) De hørte; «Du burde gå til dette stedet som kalle crimson donut» eller noe slikt. De finner det på internett. De dukker opp, og forventer en eller annen ærbødig, spirituell samling. Se på – se hva som dukker opp på skjermen her – se hva de får se akkurat nå. Ja. Og så … Ja. Det er dette de ser. (Adamus humrer) Fint. Takk. Ikke mer. Det er for mye.

Så hvor var vi? Å, vi var fremdeles i historien, var vi ikke?

Så hver og en av dere hadde deres Klaus-opplevelse, ingen flere studier. Det handler om å oppleve det. Og det er det dere gjør.

Dere gjorde det i det livet. Dere dro tilbake til landsbyene deres, eller reiste til nye og annerledes steder. Å, med tungt hjerte fordi skolen var stengt. Det var så vanskelig å integrere tilbake til verden, at de fleste av dere ikke gjorde noen god jobb når det gjaldt det, egentlig ikke. Dere ble i deres egne avsondrede rom. Det var kanskje bra å ha denne tiden for dere selv, men det var veldig utfordrende å være tilbake i den virkeligheten.

Så dere kom inn i dette livet, og dere prøvde å studere igjen. Ja. Ikke at det er ille, ikke bedøm dere selv for det, med dere prøvde å komme dere tilbake til det å studere. Og jeg satt hele tiden ved siden av dere og sa; «Gi slipp på det. Gi slipp på det.» Det finnes ingenting i den boken som du ikke allerede vet.

Dere lærer noe gjennom den nye boken min, «En Mesters memoarer» (latter) – jeg er bare ute etter litt salg her – for jeg har lyst til å toppe den boken (bibelen) Det er målet mitt. Kan du holde opp boken igjen? Ja. Ja. Toppe den boken. Ja. Fint. Så det er målet mitt. Jeg tuller. Spøker.

Så dere prøvde å gå tilbake til studier, og dette handler om opplevelse. Å oppleve det. Opplysthet er tidløs, dere vil oppleve det i tid. Det vil utfolde seg. Det vil bli realisert i tid. Det er en «og» uttalelse. Det er begge deler. Det er ikke ensidig. Det er ikke det ene eller det andre.

Dere burde allerede ha lært, forstått – dere er opplyste, og dere er ikke opplyste. Det er der allerede, men dere går gjennom opplevelsen av det. Det er en «og» ting.

Når dere blir helt tilstoppet, eller dere blir helt opphengt i ting, stopp opp. Gå inn i det andre, i «og» - «Åh, jeg er opplyst. Fint.» - og hvis dere så vil gå tilbake og leke i det uopplyste, er det greit. Trekk pusten dypt, og lek i det. Og lek så i den virkeligheten der det ikke finnes noe slikt som opplysthet, for det gjør det på en måte ikke. Det er der, og det er ikke der, og det er skjønnheten i det.

Nøkkelingrediensen

Og så, opp i det hele, lek at det er morsomt. Når dere har løst litt opp, er det morsomt å leke i virkeligheten i denne virkeligheten her på Jorden som begynte med en eller annen kollisjon kalt Big Bang som de ikke forstår, og det var noe hydrogen og helium som smalt sammen i denne eksplosjonen. Og ut fra denne lille organismen begynte det, og så vokste og vokste det og ble til en hval, og så til en ape, og så til dere! Og alt dette er vitenskap, og det spiller ingen rolle, og dere kommer til å dø, og det kommer ikke til å skje noe som helst, og få det dere kan mens dere kan. Det er en strålende virkelighet å leke i. Og det er en virkelighet. Det er sant. På en nylig samling fortalte jeg Adamus’ versjon av skapelse. Det var fantastisk. Og det spiller ingen rolle.

Vet dere hvorfor det ikke spiller noen rolle? Vet dere hvorfor det ikke spiller noen rolle? La oss si at det ikke finnes noen gud, og at det ikke var noe Big Bang. Det er bare denne lille organismen og det lille grønne bunnslammet. Det var den første formen for liv på Jorden – grønt bunnslam – og ut fra dette kom dere. Dere kan sannsynligvis relatere til det. Noen dager føler dere det slik. «Å, herregud, i dag føler jeg meg som grønt bunnslam.» (Latter) For det var dere.

Det er «og». Det er også. Forstår dere, det er da det blir moro. Dere er også grønt bunnslam. Så dere vokste fram fra dette lille slammet i bakken som ikke en gang fugler vil spise, og plutselig gikk dere gjennom dette som kalles evolusjon. Ja, og det finnes ingen gud, det finnes ingen engler, ingen slike ting. Bare grønt bunnslam. Det finnes ikke en gang en gud for grønt bunnslam. Grønt bunnslam er så bra som det kan bli.

Så dere utviklet dere fra det, og gikk gjennom det å være skilpadde en stund. Dere vet, det er del av evolusjonen. Det er skilpaddefasen som dere går gjennom, og så aper, og så mennesker. Og her er dere. Og det finnes ingen gud. Det finnes ingen himmel. Nei, det gjør det ikke. Det gjør ikke det. Tillat deg selv å oppleve det. Det finnes ingen himmel. Når du dør, så er det over. Det er over. Pffft! Dere vet, det er ikke noe mer.

Det er en fantastisk påstand, og jeg ber dere om å virkelig leke med den. Føl den, for plutselig forstår dere; «Hallo Adamus, det er noe som foregår her. Jeg bryr meg ikke om hva du sier om grønt bunnslam og så en gang bli til skilpadde, det er fremdeles noe i dette bildet om evolusjonen det ikke er gjort rede for, som ikke er forklart. Det er noe i det. Hvordan utviklet det seg? Hvorfor utviklet det seg? Hvorfor ble det slik? Hvorfor er nå grønt bunnslam i stand til å sende en rakett til månen, og noen ganger går det ikke så bra? (Litt latter) Hvorfor er det slik at dette bunnslammet kan knuse atomer? Kom igjen Adamus! Det er noe annet som foregår her.» Jeg bryr meg ikke om du tror på bunnslamteorien eller Big Bang teorien eller gud i himmelen og at du var slem så du ble sendt hit ned. Det spiller på ingen måte noen rolle.

Hva er det i dette? Hva er det felles elementet i alle disse scenarioene, som forresten alle er sanne – fra bunnslam til gud til alt inni mellom, de utenomjordiske mester-rasene som skapte dere, og nå slåss de med hverandre og vil ha dere. Faktisk så slåss de om hvem som ikke vil ha dere (latter), men det er en annen teori. Det er det kampene handler om. Herregud! Hvis dere ikke hadde vært så egoistiske – «de slåss om meg.» Nei, de slåss om hvem som ikke får dere.

Hva er det felles elementet i alt dette? (Noen sier «Bevissthet») Bevissthet. Selv om det var grønt bunnslam, så var det bevissthet, og da denne bevisstheten ekspanderte, skapte den gud – det gjorde den – skapte himlene, og skapte alle dimensjonene. Den skapte magi. Den skapte alt.

Jeg bryr meg ikke om hvor dere kom fra, hvordan dere kom hit eller hvor dere skal. Dere har bevissthet. Dere har bevissthet. Det er nøkkelingrediensen i alt.

Med bevissthet realisert – med andre ord, bevisst på bevisstheten deres, Jeg Er og Jeg Og – med det mine kjære venner, kan dere leve og oppleve og være i flere virkeligheter. Virkeligheter som absolutt er motsatte, og det spiller ingen rolle. Bevissthet er det felles elementet, enten du kom fra gud, om du kom fra grønt bunnslam, så spiller det ingen rolle lenger. Det behøver ikke å handle om en strålende historie, for overskriften er at bevissthet er her. Det er det hele.

Så Mysterie skolene ble stengt slik at dere kunne være i opplevelse, slik at dere kunne være i livet. Ingen flere studier. Ingen flere bøker. Ikke lenger måtte finne ut av veien til opplysthet. Det ble gjort den gangen, for det var ting. Vi måtte isolere oss. Vi måtte studere noen av tingene. Men så var dere ferdige, og nå er dere her.

Opplysthet er tidløs, opplevelsen av det er i tid, og det er vakkert. Det er så absolutt vakkert. Og vi skal også gå ut av tid med det. Vi skal være i fase, og vi skal være ute av fase, og det spiller ingen rolle lenger, for det er et enkelt element som du, og bare du eier for deg selv. Det er bevisstheten din. Den drar med deg hvor du enn drar, uansett hvilken religion du bekjenner deg til, uansett hvilken filosofi du er begrenset til, den er der alltid. Det kalles bevissthet. Den har ingen masse, ingen vekt. Den kan ikke bli tatt av andre. Den kan ikke byttes bort.

Det eneste som er ved bevissthet som bare er din, det eneste ved den, er at den midlertidig kan skjules for deg, av deg selv. Det er kanskje en lek, en bevissthetshandling for å se hvordan det er å ha begrenset bevissthet. Jeg vet ikke. Det spiller ingen rolle, for bevisstheten er der likevel. Den kan aldri begraves for alltid. Den kan aldri skjules for deg i all evighet, aldri. Aldri bli tatt av andre. Nei.

Energi. Energi kan bli tatt – energien din, mental energi, emosjonell energi – men bevisstheten din er der alltid.

La oss trekke pusten dypt, en god, dyp pust.

Sensitivitet

Neste. Da dere gikk inn i opplevelse, særlig i dette livet, og særlig slik dere har gjort i det siste … vi er ferdige med studiene, vi har det moro. Og som jeg har sagt til dere om og om igjen, er jeg her bare for å distrahere. Det er ganske åpenbart. (Litt latter når han poserer) Jeg prøver ikke å legge skjul på det. Jeg bare distraherer, slik at dere kan trekke pusten dypt. Det har vært tøft der ute. Dere har faktisk vært tøffe mot dere selv. Så dere kan trekke pusten dypt, og som Dave sa, på en måte lade opp batteriene. Dere kommer på en måte tilbake til dere selv.

En av de største utfordringene som studenten-som-blir-til-opplever har, er sensitivitet. Sensitivitet, og det var en av de vanskelige tingene ved å forlate Mysterie skolen og legge bak dere bøkene, dere blir veldig sensitive. Sensitive fysisk. Jeg forteller dere ikke noe nytt nå. Dere er plutselig sensitiver overfor ting dere aldri har vært før, særlig ting som forurensing, men noen ganger også naturen. Dere lurer på; «Å, jeg skal liksom være spirituell – achoo! – når jeg går i skogen og når jeg gjør andre ting.» Og dere lurer på; «Hva er galt med meg. Jeg skal liksom være …» Nei, nei, nei. Sensitivitet.

Dere forstår, når bevissthet blir gjen-bevisst – det finnes ikke noe godt engelsk ord for dette (ikke norsk heller) – men når bevissthet kommer fram, blir du plutselig en mye mer sensitiv person på alle måter, fysisk sensitiv.

Hva er noen av disse tingene? Veldig raskt, ikke langt, men bare et eller to ord. Hva er du sensitive overfor akkurat nå? Det er også emosjonell sensitivitet, masse sensitivitet.

Poenget mitt er at når dere går mer og mer inn i opplevelse, blir dere mer sensitive. Jeg ser at dere da trekker dere tilbake. Dere sier; «Å! Dette er for mye å håndtere.» Dere trekker dere tilbake. Kroppen åpner seg opp, og gjør noen sære ting av og til, og dere sier; «Å, herregud, jeg må kontrollere meg selv.» Dere trekker dere tilbake. Dere går ut av opplevelse.

Og det skaper motstand, og det er motstanden som virkelig gjør vondt. Ingenting annet. Det er en motstand, for dere er ikke sikre på om dere burde (noen nyser) … å, det var bra. Dere er ikke sikre på om dere burde eller ikke burde. (Latter)

Så dere befinner dere på en måte i et merkelig middel-land av opplevelse og sensitivitet og motstand, og så blir dere fortapt og forvirret og må rope på hjelp.

Så (til Linda), veldig raskt med mikrofonen. Ikke våpenet (del av kostymet hennes), mikrofonene. Våpenet tar vi senere.

LINDA: Unnskyld?

ADAMUS: Sensitivitet. Hva er du sensitiv overfor for tiden? Hva er det som virkelig påvirker deg? Og jeg vil du skal si det slik at andre kan høre det og si; «Å, jeg er ikke i ferd med å bli sprø. «Hva er du sensitiv overfor?

LINDA: Kan jeg få si noe?

ADAMUS: Ja, Linda.

LINDA: Dumme folk. (Noen sier “Ja”)

ADAMUS: Greit. Og kan noen skrive det på den magiske tavla di? Er det noen som vet hvordan det skal gjøres?

LINDA: Jeg kan løpe fram og tilbake.

ADAMUS: Nei, nei, nei, nei, nei. Nei, nei, nei. Dumme folk, det er ditt eget. Og skriv ned dette. Legg merke til at jeg også er blitt dirigent. Ahh! Ja. For varmt? For kaldt?

ELIZABETH: Helt greit.

ADAMUS: Kom igjen. Greit. Hold døra åpen.

Ja. Hva er du sensitiv overfor?

ELIZABETH: Det virker som om jeg er mer sensitiv enn noensinne for andres smerte. Jeg klarer ikke å se på at barn lider, at folk lider. Jeg kan føle det, og jeg makter det bare ikke.

ADAMUS: Filmene og Tv-showene deres. Nå for tiden er det neste lettere å se på Forhekset enn på noen av …

ELIZABETH: Akkurat! Alle elsker Raymond.

ADAMUS: Ja. Mine tre sønner. Favoritten min. Favoritten min. Ja. Ingen vold.

ELIZABETH: Akkurat.

ADAMUS: En fin liten falsk virkelighet.

ELIZABETH: Ja, det er sant …

ADAMUS: Det var noe fint på gang. Ja. Du vet, Mayberry. Ah! Jeg likte å se …

ELIZABETH: Du går for langt når det gjelder Mayberry. (Hun ler)

ADAMUS: Ja, ja! Jeg ser gjennom øynene deres. Det er derfor jeg kjenner disse dumme showene. Ja. «Så han virkelig på?» Gjennom dere. Ja. Fint.

ELIZABETH: Å, det var det jeg skulle si.

ADAMUS: Fint. Takk.

ELIZABETH: Takk.

ADAMUS: Takk. Fint. Se på smerte, og det er indikativt for TV show og slike ting. Hvor mange av dere har gått mer inn i vold og blodsutgytelser og slikt? Nei? Fint! For der er døra. (Litt latter)

Hva er du sensitiv for?

SHAUMBRA 1 (kvinne): Fysisk, er jeg mer sensitiv overfor røyk av alle slag.

ADAMUS: Åhhh! Jeg også. (Latter)

SHAUMBRA 1: Forurensing, slike ting.

ADAMUS: Ja, ja.

SHAUMBRA 1: Uh huh!

ADAMUS: Ja. Cauldre skal snart slutte. (Mer latter)

SHAUMBRA 1: Det var folk som brente greiner og andre ting av trær, og det kom rett til oss. Og selv med lukkede vinduer, fikk jeg neste astmaanfall, noe jeg ikke har hatt på lenge.

ADAMUS: Fint. Røyk. Mer sensitiv for røyk enn noen gang.

SHAUMBRA 1: Jepp.

ADAMUS: Fint. Greit. La oss gjøre dette veldig fort. Bare noen få ord, hva er du sensitiv for?

LINDA: Vent. Her borte. Bare vent litt.

ADAMUS: Hva er du sensitiv for?

LINDA: Jeg ser etter hender.

ADAMUS: Det kan være hva som helst, fysisk, emosjonelt.

PETER: Støy.

ADAMUS: Støy!

LINDA: Ahhh!

ADAMUS: Den er bra, Linda.

LINDA: Ahhh!

ADAMUS: Ta den med deg, eller få noen annen til å … vær så snill. Vi prøver å …

LINDA: Kom igjen. Jeg har det moro med å løpe som en tulling.

ADAMUS: Jeg har sju minutter. Jeg har en date i kveld. Så, vær så snill. (Latter)

LINDA: Heldige deg.

ADAMUS: Så vi behøver ikke å skrive det ned. Ja, støy.

PETER: Støy, ja.

ADAMUS: Hvilken form for støy?

PETER: Som tidligere rocker, må jeg si at jeg ikke en gang klarer å høre på radio nå.

ADAMUS: Ja, ja.

PETER: Så akkurat nå er jeg i modus for fullstendig stillhet.

ADAMUS: Ja. Fint. Maskinstøy. Påvirker det deg?

PETER: Alle høye lyder, til og med folk … shhh! Jeg sa det. Støy. Ingen støy.

ADAMUS: Ja, Ja. (de ler begge) fint, og mobiltelefoner som ringer under Mesterens presentasjoner, veldig irriterende. Veldig irriterende.

Maskinstøy – de fleste av dere er ikke klar over det enda, men det blir dere, og det blir skikkelig irriterende og forstyrrende – men lyden som maskiner, elektronikk, elektriske maskiner lager, vifter, kjøleskap, alt dette med motor, for de har frekvenser som er spesielt irriterende for en sensitiv Mester. Ja.

SHAUMBRA 2 (kvinne): Søvn. Søvnforstyrrelser.

ADAMUS: Søvn. Er du sensitiv overfor søvn, eller sensitiv når du sover? Er du allergisk overfor søvn? (Litt latter) Det er vanskelig.

SHAUMBRA 2: Jeg får ikke sove …

ADAMUS: Får ikke sove. Greit.

SHAUMBRA 2: … så godt.

ADAMUS: Fint. Ja. Det er en del av å være sensitiv. Det er mye ved det.

La oss gjøre en … det dere kaller clown class (cloud class). La oss ta en om søvn. Og ja. Ja, det hadde vært fint. Og alle vil sovne og kamera vil gå.

LINDA: Det hadde jeg likt. Det hadde vært skikkelig kult.

ADAMUS: Så la oss sette det på planen.

LINDA: Ja, ja. Søvn.

ADAMUS: Ja, vil noen skrive det ned. De glemmer det alltid.

PETE: Politiske robottelefoner.

ADAMUS: Jeg vet ikke hva det er.

LINDA: Åh! Vi hater det!

ADAMUS: Hva er det?

PETE: Det er automatiske telefonsamtaler. Nå sa han, du vet …

ADAMUS: Det er guvernøren din som ringer til deg for å si «Hvordan har du det i dag Pete?»

LINDA: Hver dag, huh?

PETE: Hver dag og fire ganger per dag, fem ganger per dag. Jeg får mer robottelefoner …

ADAMUS: Hva sier du til ham?

PETE: Klikk.

ADAMUS: Oh! Ok. Ahhh! Ahh! Ja, ja. Ok. Dere er midt oppe i kampanjen.

LINDA: Valg.

ADAMUS: Ja. Fint. Greit. Hva mer er dere sensitive for? La oss gjøre det veldig fort. Jeg får daten min til å vente litt, men ikke så lenge. (Edith humrer) Du ler Edith.

SHAUMBRA 3 (kvinne): Unger. (Mye latter)

ADAMUS: Du vet, jeg liker ærlighet. Dine egne eller andres? Ja, Ja, Ja. Så, jeg beklager, dine egne eller andres?

SHAUMBRA 3: Begge deler.

ADAMUS: Begge deler. Greit. Hvorfor er barn irriterende?

SHAUMBRA 3: De er veldig høylytte. Av og til irriterende.

ADAMUS: Irriterer du deg over barna, eller over foreldrene?

SHUAMBRA 3: Begge deler tror jeg ...

ADAMUS: Begge deler. Greit. Fint. Ja, det kan de være. Det kan de være.

LINDA: Her, Bonnie er veldig irritert. La meg spørre Bonnie.

ADAMUS: Jeg vil dere skal forstå at dere nå er i opplevelse. Studiene er over. Alt det er unnagjort. Vi er i opplevelse, men det krever sitt og sensitivitet når dere åpner opp bevisstheten deres. Dere vil bli mer sensitive. Dere trekker dere hele tiden tilbake. «Ughh! Åh, dette er fryktelig.» Nei, ikke ha motstand mot det. Faktisk, bare gå inn i det. Vi skal gå inn på det om en liten stund i den veldig korte merabhen vår. Jeg kommer (later som om han snakker til daten sin) Vær så snill. (Latter) Bonnie, ja, hva er du sensitiv for? Shaumbra? Å, nei, jeg hørte … (Adamus og Linda ler)

LINDA: Her er det noen.

ADAMUS: Fint. To til. Hva er du sensitiv for?

SHAUMBRA 4 (kvinne): Frykt-bevissthet.

ADAMUS: Hvorfor det?

SHAUMBRA 4: Vel, vi snakket om at vi befinner oss i valgsyklusen, og overalt, overalt er det som om … hvis du ikke gjør slik, kommer vi til å miste dette, og så går alt til helvete og vi kommer til å dø, og verden kommer til å eksplodere, og hvis du ikke gjør datt …

ADAMUS: Og, og, og …

SHAUMBRA 4: Du vet, og det er akkurat som delete, delete, delete, delete.

ADAMUS: Så, og. Så hva kaller du sensitiviteten din.

SHAUMBRA 4: Jeg sa frykt-bevissthet.

ADAMUS: Frykt-bevissthet. Ja, fryktfobi.

SHAUMBRA 4: Fordi all frykten bare er frykt. Ja.

ADAMUS: Ja, Ja. Fint- Frykt – åh! – det er veldig mye av den.

Men – jeg må stoppe opp litt – hvorfor? Hvorfor er det så mye frykt? Du forstår at det er mye frykt, og at det aldri egentlig skjer noe.

SHAUMBRA 4: Vel, media kjører propaganda på det, og …

ADAMUS: Eh, media er bare folk.

SHAUMBRA 4: … ja, og nå har vi ebola.

ADAMUS: Åh, Ja!

SHAUMBRA 4: Hvis det virker som om makten kan holde alle i frykt, kan de kontrollere alle.

ADAMUS: Ja, eller – og, og, ikke «eller», «og» - eh, ja de kan kontrollere alle. Det er på en måte fint. Det høres bra ut. Og alle vil det. Det er min påstand. De vil det. De vil ha dramaet. De vil føle «Ja, mannen kontrollerer oss.» Niks, mannen kan ikke kontrollere noen, med mindre de lar dem gjøre det.

Så de liker det. De liker dramaet. De liker «Ebola slår til i verden!» Dere vet, influensa dreper flere folk. Jeg hører ikke så my om influensa på nyhetene, bortsett fra; ta vaksinen din, noe som forresten er en konspirasjon. Ja. (Litt latter) Brrr! Brrr! Få influensavaksine …

LINDA: Det var en spøk, ikke sant?

ADAMUS: … får deg til å gjøre merkelige ting. Brrr!

LINDA: Var det en spøk?

ADAMUS: Det spiller ingen rolle! Det er en spøk, men det spiller ingen rolle. Frykt, influensavaksine, og det er akkurat det dere kommer til å få. Ja. Og så blir dere dobbelt så redde, for «Å, jeg tok ikke influensavaksine, nå kommer jeg til å få influensa fra alle disse dumme folkene rundt meg og barna deres som lager støy.» (Latter) «Og røyking! Og så bli forstyrret av telefon fra guvernøren!» Men da lever dere mellom frykten for det, og så frykten for å ta den vaksinene. Dere har tapt før dere begynner. Dere har sunket før skipet i det hele tatt har forlatt havnen.

Men dere vet, enda så humoristisk og dumt det høres ut, så er det slik folk lever. Jeg er ikke nedlatende, jeg er bare realistisk. Så hold opp! Jeg hørte deg. (Litt latter)

Hvis du ikke takler dette, hvorfor ser du på? Hvis du sitter der hver måned og lytter, kommer med kommentarene dine … fush, fush! Gå din vei. Det er andre grupper som er laget bare for deg. Det kalles zoo. Så … (latter)

LINDA: Åhhhhh!

ADAMUS: Det er et annet ord for livet. Og …

LINDA: Ingen flere kostymer for deg.

ADAMUS: Jeg skal bare være hyggelig fra nå av. Neeeiiii! Nei, nei.

Så, til poenget mitt, og jeg må skynde meg av sted om en liten stund. Men, ah! Vet dere hva? Og … jeg har et problem. Dere forstår, jeg kommer for sent til en date, en veldig viktig en. Jeg er for sent ute til en date. Hva gjør jeg? Skynder jeg meg med presentasjonen min i Crimson Circle? Skynder jeg meg gjennom den? Snakker jeg så fort at den stakkers oversetteren bare … jeg tror hun besvimte der bak. (Latter)

Eller sier jeg «og». Og. Jeg kommer for sent kjære, og. (Litt latter) Og det finnes ingen tid. Og jeg har egentlig ingen date, jeg vil bare imponere dere. (Mye latter) Og alt er sant. Alt er helt sant, hvert eneste ord.

Det jeg vil dere skal forstå i dag, er «og». Disse bedritne små problemene – jeg ser ikke på noen – og. Kom igjen! Kom over det. Det er veldig mange virkeligheter, og de er alle sanne. Det er ikke en som er bedre eller verre enn de andre.

Dere dro … dere ble faktisk kastet ut av Mysterie skolene. Vi stengte de. Faktisk så fortalte vi dere at vi stengte dem. Det gjorde vi egentlig ikke, men vi måtte fortelle dere et eller annet. (Latter, Adamus humrer) Det var ingen andre som dro. Det var fordi det var tid for at dere sluttet å studere. Det var tid for at dere opplevde. Vel, dere opplever, men dere har på en måte gått inn i et veldig snevert fokus av opplevelse. Det er på en måte som om dere gikk så inn i bare den rollen, den handlingen, det kostymet, den personligheten, at dere glemte, og jeg er her for å minne dere om at det finnes et stort «og» der ute og her inne. Det er overalt. Det er tid, det er ingen tid. Det er morsom, det er ikke så veldig morsomt.

Og. Dette blir multidimensjonalt. Dere er i opplevelse. Jeg sa ikke u-opplevelse, dere er i og, og dere er i opplevelsen av opplysthet. Whew! Wow! Bunnslam i opplysthet! (Latter) Dere er i opplevelse, og det er ikke ensidig. Ha det forbannet bra med det. Nyt hvert øyeblikk.

Det er ingen test. Det er ingen konkurranse. Og dere kan så absolutt ikke gjøre det feil. Dere kan bare gjøre det ugudelig evig og miserabelt, men dere kan ikke gjøre feil. Dere kan ikke gjøre opplysthet galt. Det eneste lille jeg vil merke med stjerne her – dere kan så visst bruke lang tid på det, og det er ikke så ille, for, vel, når dere forstår at det egentlig ikke finnes noen tid og at det finnes tid, spiller det ingen rolle hvor lang tid det tar. Det spørsmålet jeg sender tilbake til hver og en av dere er, igjen, hvordan vil dere oppleve det?

Vel, som jeg sa tidligere, kommer dere ikke til å bli kvitt alle problemene deres, ja, så lenge dere lever her. Da vi bodde på Mysterie skolene, kvittet vi oss med en masse problemer. Vi måtte ikke forholde oss til dagliglivet eller slektninger. Det er relativitetsteorien min om opplysthet – forlat slektningene deres. (Mye latter)

LINDA: Åhhh!

ADAMUS: Den var god. Ganske god. Kle meg opp som superhelt hver måned. (Litt latter)

Så hvor var vi? Åh. Og. Dere er i opplevelse. Det vil være problemer. Se på «og». La det bli stort og stygt og alt annet, og se så på alle «og-ene» og all flukten fra det eller alle løsningene og all transformasjonene som skjer. Og la det så bare skje. Ikke jobb med det. Ikke tenk på det. Dere tenker på det, dere går tilbake til begrensningene. Dere lar det skje. Dere blir bare ekspansive med det.

Dere vil bli sensitive. Så lenge dere befinner dere i fysisk kropp og menneskelig sinn, er nivået av sensitivitet veldig økt. Det er ikke fordi dere gjør noe galt. Det er fordi dere gjør noe riktig. Dere tillater en større grad av bevissthet. Bevisstheten kommer til kroppen, til sinnet, til bevisstheten, til alle deler av dere. Dere blir mer bevisste på støy, og det er mer irriterende enn noensinne.

Nedstengt-bevissthets-vesenet kan stenge av for lyd. Selv om det er et utrolig dårlig spekter av volum og frekvens, kan de stenge av. Den bevisste personen faktisk omfavner det, og så lærer de at de kan være hva som helst «og». Men de prøver aldri å kvitte seg med det. De legger bare bevisstheten sin der de velger det den dagen.

Dere vil så absolutt bli mer sensitiver overfor naturlige ting – det er et teknisk uttrykk, «naturlige ting» - for dere er på en måte egentlig ikke naturlige her på denne planeten. Dere var egentlig ikke bunnslam, jeg bare tøyset … og. (Adamus humrer) Men det er et fremmed sted, og dere er besøkende her. Og når lyskroppen kommer inn, er det liksom «Å, wow. Hva er alt dette i lufta?» Hva er faktisk luft? Og ting flyt i lufta, og de lager røyk i lufta. Så lyskroppen er overhodet ikke vant til alt dette. På en måte setter lyskroppen opp dette sens- … den blir sensitiv.

Hva gjør dere? Val, faktisk: omfavn det, ikke ha motstand, og slutt å lure på hva som er galt med dere og alt annet. Dere blir bare mer sensitive. La dere selv ha denne opplevelsen av sensitivitet, selv om dere nyser ut hjernen. Kroppen vil justere seg naturlig. Det vil den, ja, hvis dere ikke tukler med den. Hvis dere slutter å ta alle disse tilskuddene og all denne andre dritten.

Så lenge dere tar dette, vil kroppen, i sin naturlige transformasjon, bare tre tilbake og si: «Greit, de tar alle disse medikamentene eller farmasøytiske midlene eller naturlige urtemedisinene. Vel, pffft! Greit, vi lener oss bare tilbake og venter.» Og når dere bare tillater den ekte, naturlige medisinen, noe som tilfeldigvis er dere selv, begynner dere å komme dere gjennom noe av sensitiviteten. Dere begynner å bli i stand til å innstille og justere dere til de forskjellige energiene og nivåene av bevissthet og spektrene av bevissthet.

Dere kommer til å bli sensitiver overfor folks emosjoner og det å se på TV og alt dette. Dere behøver ikke nødvendigvis å gå å se på voldelige filmer for å komme dere gjennom, men dere justerer dere til det. Medfølelse vil hjelpe dere til å justere dere. Du vil hjelpe deg selv til å justere deg. Men trekk pusten dypt, for sensitiviteten er der. Dere er ikke alene i alt dette som er. Sensitiviteten er der.

Noe annet jeg vil snakke om, er frykt. Fryktsensitivitet, eller uro er kanskje et bedre ord.

Mange av dere har følt at dere har opplevd engstelse, ukjent engstelse, uidentifiserbar. Dere prøver å identifisere hva det er. Dere gjør alt mulig, fra det å si; «Vel, det er energier fra utsiden, verden energier.» Ja, til en viss grad. Dere sier at det er moderskipet som sender sterke lysbølger til Jorden akkurat nå, og … (Adamus fnyser) Noen «og» er litt mer interessant. Hvilken unnskyldning det nå måtte være, men dere prøve å begrunne den uidentifiserbare engstelsen.

Nå er dere i en mental prosess, og dere har utrolig mye motstand. Så får dere panikk. Panikken kommer i tillegg til engstelsen. Det behøvde jeg sikkert ikke å fortelle dere. Og så går handa inn i medisinskapet for å finne noe.

Vel, jeg bryr meg ikke om det er helt homøopatisk. Dere bruker forresten alle dette uttrykket homeopatisk på en veldig ukorrekt måte. Det er forskjell mellom naturlig og homøopatisk. Forstår dere? Ja. Tar du homøopatisk for panikk? Dere vet, da tar dere inn panikk. Dere tar mer panikk inn slik at dere kan justere panikken. Men dere forstår, ordet «homøopatisk» - «å, det er bra for meg». Jeg tror ikke det er det beste alltid.

LINDA: Åhhh, vi kommer til å få mailer.

ADAMUS: Jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg tar de fem av dere som virkelig vil ha oppstigning, og vi skal ha det moro. Eller tusen, og det kan være en million.

Homeopatisk. Vær så snill, hvis dere skal ta noe, så forstå litt om det energetisk. Det handler ikke bare om at det er naturlig, det må være bra for dere. Det er faktisk skikkelig ille for dere. Det er som en influensavaksine. Eh? Det drypper inn den energetiske kvaliteten i dere. Har du panikk? Da ville jeg ikke tatt det.

Så har dere noe som er helt naturlig i medisinskapet deres. Det er greit. Det er naturlig. Det må være bra for dere, ikke sant? For noen vitenskapsfolk et eller annet sted har dyrket fram noen naturlige produkter som kom fra den skitne Jorden som dere nå er allergiske for. (Litt latter) De har dyrket dem og satt dem under press og varme og puttet dem i en flaske og sagt; «Naturlig», for de inneholder ikke enkle små kjemikalier, noe som også er naturlig. Alle kjemikalier er naturlige. Men dere ser at det står naturlig på, så i engstelsen deres tar dere dem, et «naturmiddel». Ingenting skjer, så dere blir enda mer engstelige, og så tar dere flere naturlig piller, og så blir dere enda mer engstelige, for de naturlige pillene fungerer ikke. Så tror dere at dere er spesiell fordi dere må ta ti ganger større dose enn det som anbefales bare for å føle noe bittelite av noe, bare fordi det blir sagt at det er naturlig. Og dere liksom «Vel, jeg har spesielle problemer. Jeg må ta ti ganger så mye. Andre folk behøver bare å ta en dose, jeg må ta ti. så jeg er virkelig spesiell. Jeg har store problemer.»

Og så er det farmasøytiske midler. Godt eller dårlig? Det spiller egentlig ingen rolle. De er potente. Ja, de er potente. De overstyrer den kjemiske og elektromagnetiske flyten i hjernen. De roter dere bra til, sender dere ut på en reise. De kurerer kanskje engstelsen. Eller kanskje, bare kanskje, får de dere til å glemme engstelsen. Den er der fremdeles, men nå har dere bedratt dere selv på et helt nytt nivå, et bemerkelsesverdig, kjemisk nivå ved å si; «Jeg er ikke engstelig. Jeg er rolig. Namaste.» (Latter) og dere har denne andre delen som skriker; «din dumme idiot! Jeg er engstelig!» «Ah, jeg føler meg bare så bra. Åhh!» Det er interessant.

Poenget mitt er, før jeg avslutter her, når dere tar handa dit inn på grunn av sensitiviteten deres – dette er medisinskapet deres, ikke den døde flaggermus. (Litt latter) Folk som ser på online ser ikke helt det samme som dere. «Hvorfor peker han på den døde flaggermusa?»

Når dere tar handa inn i medisinskapet … (han tar Linda’s leketøyspistol) puff! «Hvorfor skyter han seg selv i dag?» (Latter) Hva tror dere?

Når dere stikker handa inn i medisinskapet etter anti-sensitivitets midlene, anti-engstelse, anti-hva som helst, når dere tar homeopatiske, naturlige, kjemiske midler, eller hva det måtte være, så stopp litt opp før dere gjør det. Trekk pusten godt og dypt. Og. Og.

Bevisstheten deres blomstrer, den spirer fram akkurat nå. Den vil blomstre senere, men den spirer i hvert fall. Den åpner seg opp. Den utsetter seg for virkeligheter som har vært nedstengt veldig lenge, rom i Selv-huset deres som har vært fullstendig avstengt. Det vil føles ukomfortabelt. Så vil det føles skikkelig bra.

Det kommer til å innebære det å føle frykt en stund, særlig for sinnet. Åh! Når dere ekspanderer utover sinnet og dets sprø, små leker, lurer dere virkelig på; «hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg kan ikke styre det.» Men dere vet ikke hva dere skal gjøre. Dere trekker pusten dypt, og dere bare husker det enkle ordet «og» Og. Det er ikke den eneste virkeligheten.

Det er ikke den eneste virkeligheten. Det er veldig mye mer som foregår.

Dere bare trekker pusten dypt, og så husker dere selvfølgelig de udødelige ordene mine …

ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel i hele …

ADAMUS: … i de mange skapelsene.

Takk kjære shaumbra. Dere har vært et flott, men uhumoristisk publikum. Takk. Takk. (Applaus)

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

-------------------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø. Korrektur: Evy Finjord Heggelund -------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.