CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Serien om Kharisma

SHOUD 1: “Kharisma 1”
av ADAMUS: , kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
2 august 2014
www.crimsoncircle.com

Oversettelse: Gunn Remø
                                                                                                                                                                             

Korrektur: Evy Finjord Heggelund        

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

*  *  *

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.

Velkommen til samlingen. For de av dere som kom dere hit igjen, velkommen tilbake. (Adamus ler) Jeg er alltid forbauset. Alltid forbauset. Jeg vet ikke om dere er stae, seiglivede eller ikke har noe bedre å gjøre enn å være her på en lørdag kveld. Men velkommen tilbake kjære venner.

I Klubben for Oppstegne Mestre er det et skilt, faktisk med det samme en går inn døra, og det skiltet sier; «Jeg ga opp alt og forventet ingenting tilbake, bortsett fra meg selv.»

 Utover personlighet

Alle Oppstegne Mestre går gjennom en form for spirituell pubertet der de gir opp alt. Å, og det handler ikke bare om penger eller ting eller bilen, huset, jobben og familien. Men når en virkelig ser på kjernen i det; så det dere egentlig gir opp er alt det dere kjente som dere selv. Og det er noe av det mest utfordrende dere eller hvem som helst oppvåknende menneske noensinne vil gjøre. Det er sikkert og visst, for det er alltid et ønske om å bygge på denne personligheten, bygge på dere selv. Dere gjør det gjennom ting som garderoben deres, jobben, statusen i samfunnet, forholdet til dere selv. Dere prøver alltid å definere dere selv på interessante og nye måter. Men til syvende og sist faller alt sammen, eller det blir revet i stykker, eller dere forløser det yndefullt, grasiøst.

Og det er det jeg håper vi skal gjøre i den neste serien vår. Denne serien, og jeg skal fortelle dere navnet om en liten stund. Hm. (litt latter) Jeg lar forventningen bygge seg litt opp.

Men det er så visst alt dette med å gå utover personlighet. Sinnet kan ikke fatte det. Det kan det ikke. Sinnet prøver på en måte å rettferdiggjøre det ved å si; «Greit, jeg skal være litt mindre meg.» Men dere kan ikke være enten det ene eller det andre. Sinnet sier; «Jeg skal kvitte meg med de dårlige vanene mine.» Vel, dere kommer til å oppdage – og dette er riktig – dere kommer til å oppdage at de dårlige vanene deres faktisk har tjent dere ganske godt. Det er de gode vanene jeg er bekymret for. (latter) Det er sant. Det er de vanene, dette er de tingene dere gjør som dere tror er riktige, som dere forsvarer, som dere holder fast ved, og selv om jeg prøver å ta dem fra dere, selv om jeg prøver å sparke dem ut av dere, så holder dere fast ved dem.

Dere liker selvfølgelig ikke de dårlige vanene deres, dere prøver å kvitte dere med dem, komme over dem. De er deres egne slagmarker for makt i dere selv – takk (til Linda) – så det er ikke de dårlige vanene jeg er bekymret for. Det er det dere ser på som de gode vanene deres, byggesteinene for selvtilliten deres, personligheten.

Dere befinner dere i et veldig morsomt – heh, morsom for meg – morsomt skifte bort fra det en kan kalle personligheten deres, identiteten deres, og inn i noe som er som er stor avgrunn. Det er det ikke, men dere må tilnærme dere dette som om det var en avgrunn. Dere må tilnærme dere dette uten å vite hva som er det neste. Hvis ikke vil personligheten dere prøve å gripe fatt i det og støpe det inn i den forestillingen den gjerne vil ha om seg selv. Og som dere vil oppdage, er den forestillingen dere gjerne vil ha om dere selv ganske uoppnåelig… ganske uoppnåelig.

Men dere prøver likevel å oppnå dette. Dere prøver å få det til. Jeg kan her og nå si dere – og det er åpenbart at dette budskapet er for dere, ikke for verden utenfor – at dere ikke kommer til å oppnå det. Så slutt å prøve. Det er derfor jeg ikke er noen tilhenger av mål, planer og programmer. Det er for de dødelige. Heh. (publikum og Adamus ler) Og når jeg sier dødelige, snakker jeg ikke om den fysiske kroppen. Jeg snakker om de som holder fast ved en illusjon, la oss si en oppfatning, om hva livet er og hvordan de passer inn i det. Og det er egentlig det veldig mye av folk sine liv handler om; prøve å passe inn, kontinuerlig stille dette spørsmålet; «Hvor passer jeg inn? Hvor passer jeg inn?» Og så dette skrekkelige spørsmålet opp gjennom tidene; «Hvem er jeg?»

Spør aldri om det igjen. Åh, i det øyeblikk dere føler at det kommer fram inne i dere, dette «Hvem er jeg?» spørsmålet og hvordan dere enn sier det, hvilken form dere legger det inn i – i det øyeblikket dere føler at det kommer, så trekk pusten dypt og; «Jeg Er den Jeg Er. Hold kjeft!» (litt latter)

 Oppdatering om Sam

La oss begynne dagens sesjon med en liten oppdatering om Sam. (publikum responderer med «ååh») Ååh. Sam. (Tobias’ nåværende inkarnasjon)

Jeg hører at Crimson Circle er 15 år, og merkelig nok er Sam 15 år. Vel, er ikke det et sammentreff? Eller ikke. Nei, ikke i det hele tatt.

Så nå er Sam 15 år gammel. Forestill dere en liten stund hvordan det var den gangen du var 15 år. Det var det dårlige som jeg snakket om tidligere. (Adamus humrer, litt latter) Det er veldig utfordrende å være 15. En er midt imellom alt. En er ikke voksen enda, men en er ikke barn. En er ikke gammel nok til å kjøre, men ser idiotisk ut på en sykkel. (latter) En har enda ikke ferdighetene eller visdommen til å håndtere livet, men en prøver. Som jeg hører Cauldre si akkurat nå, trodde han at han visste alt i den alderen, eh, akkurat som veldig mange av dere. Foreldrene visste ingenting. Han trodde han forsto ‘kult’, men det gjorde ikke foreldrene i det hele tatt.

Men 15-års alderen er likevel merkelig – for gutter som forhåpentligvis akkurat kommer ut av puberteten, og for jenter som ser på gutter i den alderen og tenker; «De er bare så umodne.» (Adamus ler)

Her er Sam, 15 år gammel, og han har levd et veldig interessant liv. Faktisk så har han ikke hatt så mye til liv, for i mange, mange år var han bare en skallkropp. Kan dere forestille dere det? Å bare være et skall. Akkurat som en tom pappeske. Venter bare på at noen skal legge noe i den og sende den av gårde i posten. (noen ler) Takk. Jeg trodde dere skulle applaudere og få latterutbrudd, eller…

LINDA: Jeg kan bruke pad’en.

ADAMUS: Ok. Så her er han, 15 år gammel og i denne mellomtilstanden, men i veldig mange år var det egentlig bare denne skallkroppen. Ikke tilført den fullstendige energien eller bevisstheten av seg selv, av Tobias.

Men så, da han, da Tobias, essensen av Tobias begynte å bebo denne kroppen, da begynte han å utvikle sin egen identitet. Men det var alltid noe inne i ham, en motstand mot å identifisere seg selv, utvikle en personlighet slik dere har. Det var alltid en motstand mot å gjøre noe som ville plassere han i en spesiell rolle eller modus eller identitet.

Vel, det er interessant å merke seg at Sam’s reise også er deres reise. Ganske annerledes – dere var ikke skallkropper, noen av dere ble til det, men dere var ikke det den gangen. (latter) Selvfølgelig ingen av dere. Ikke noen av dere. (Adamus humrer)

Vel, det er faktisk litt sannhet i det, for en del av dere dro for en stund. En del av dere dro delvis bort, og det var ikke det at noe eller noen annen gikk inn, men denne tiden med spirituell pubertet var så forvirrende. Så forvirrende at dere ikke visste hva dere skulle gjøre. Dere trakk dere bokstavelig talt unna en stund.

Og da dere gjorde det, oppdaget dere at ressursene deres, overfloden deres, det virket til og med som om entusiasmen deres, ønsket om å leve visnet bort. Men dere klarte ikke å håndtere det. Dere klarte ikke å håndtere mer og mer av det samme om og om igjen. Dere visste at det ikke resonerte med dere. Dere visste at det ikke ville få dere noe sted dere ville, men dere visste ikke hva dere skulle gjøre.

Det ligner veldig på et barn som går gjennom puberteten. De vet ikke helt hva de skal gjøre med kroppen sin. Tankene forandrer seg. Alt forandrer seg. Så, mange av dere trakk dere tilbake.

Det er interessant å merke seg at dere faktisk prøvde å hoppe dypere inn. Dere prøvde å aktivere en eller annen gammel lidenskap, og det fungerte bare ikke. Det fungerte ikke. Det var en indre motstand, en kan kalle det en guddommelig intelligens inne i dere som sa; «Dette kommer bare ikke til å fungere.» Og dere slo på en måte ut med hendene. Dere overga dere. Dere ble deres eget skall.

Kroppen responderte fremdeles. Personligheten var som på autopilot. Den var i stand til å fungere, snakke. Og i autopilotmodusen, fortsatte den på en måte å prøve å gjenoppbygge eller gjenidentifisere seg selv. Det drev dere til vanvidd, fullstendig til vanvidd. Og så stilte dere dette spørsmålet som jeg har bedt dere om å ikke stille mer. Dere fortsatte med å si; «Hvem er jeg?» Dere snek dere inn på toalettet sent om kvelden når dere trodde jeg var ute og festet i Frankrike og sa; «Men hvem er jeg? Hvem er jeg? Kjære Gud, kjære hvem som helst, bortsett fra Adamus, hvem er jeg?» (latter)

Og så snek dere dere av sted til en reader. Jeg vet at dere har gjort det. Jeg har sett det. Jeg vet at dere skammet dere over det. Dere følte dere skyldige og miserable, og det burde dere gjøre. Men dere snek dere av sted til en eller annen form for reader, synsk, hva det måtte være – alt annet enn dere selv. Alt annet enn å grave dypt inne i dere selv, for det gjorde vondt, og til en viss grad gjør det fremdeles vondt. Og til en viss grad kan jeg forstå hvorfor dere snek dere av sted, hvorfor dere bedro meg (latter) og dro av sted for å få en reading, for det var en desperasjon. Dere visste ikke annet å gjøre, og dere trodde så visst at en eller annen et eller annet sted måtte ha svaret.

Og hva skjedde så? Vel, den historien kjenner vi. Jeg behøver ikke en gang å lage en Mesters Memoarer historie om det, men det skal jeg. Dere snek dere av sted til readere, og ble enda mer tilrotet. De ga dere en identitet for en liten stund. «Å ja, du var en prinsesse i Egypt.» Vel, det var du faktisk, det og også noe annet. (latter) Beklager. Det må jeg ta bort. Du kommer aldri til å huske det. Det er som Men in Black – zzzzt – kan ikke huske det. (latter) Å, jeg ser på de dumme filmene deres. (Adamus ler)

Så de ga dere en midlertidig tilførsel til identiteten. Dere bygde den opp igjen. Dere følte dere bra noen dager, og hva skjedde så? Whoosshhh! Det store krasjet. Det store krasjet. Men nå er jeg på avveier. Vi snakker om Sam, eller snakker vi om dere? Hmmmm. Hmmmm.

Så, Sam, femten år gammel, veldig interessant. Han utviklet egentlig aldri en personlighet. Noen sa at han var litt tåkete. Noen sa at han på en måte var kjedelig. Noen sa at han var fullstendig ujordet, at han ikke kunne forbinde seg til noe som helst, at han alltid dagdrømte, og det gjorde han så visst. Han gikk gjennom en veldig viktig prosess i seg selv.

Han lærte livets ferdigheter, men ikke så godt. Sam, 15 år gammel, er ingen strålende student. Nei. På en måte som de fleste av deres. (litt latter) B ble sett på som skikkelig bra. Da ble det feiret hjemme. C var akseptabelt. Ikke spesielt boksmart, men utrolig intuitiv.

Når han kommer seg ut av hodet sitt, når han slutter å prøve å finne ut av strukturene, mønstrene, slutter å gå inn i sinnet og inn i logikken – utrolig. Han kan løse hva som helst, fort. Han behøver ikke å vite fakta og tall.

Som femtenåring er ikke Sam interessert i å begynne på universitetet. Det kommer han sannsynligvis til å gjøre for en kort stund, og så kjede seg utrolig i forhold til, vel, den kjedelig undervisningen som egentlig har lite å gjøre med det virkelige livet, den virkelige gleden ved livet. Ingen spesielt flink student, men utrolig intuitiv som så mange av dere.

Forskjellen er at Sam ikke hadde 20 eller 30 år med programmering som dekket til denne intuisjonen. Sam fikk være relativt ren og klar. Selv foreldrene hans, som nå er skilt, er begge universitetsprofessorer, forsto ikke Sam. Snakker jeg om Sam, eller om dere? De forsto ham virkelig ikke – deg – så veldig godt, så de ignorerte ham på en måte, noe som ga ham masse fritid for seg selv.

Det er interessant at Sam, nå 15 år gammel, er i siste del av puberteten sin, og nå kan vi snakke mer om ham. Vi har på en måte latt ham være i fred disse veldig sensitive årene i puberteten. Vi skal snakke mer og mer om ham, for han føler denne dype forbindelsen til hver og en av dere, akkurat som Tobias gjorde og fremdeles gjør.

Han føler en forbindelse. Han vet ikke hva det er enda, og han bryr seg ikke om å vite akkurat hva det er. Han bryr seg ikke om at han kjenner dette som kalles Crimson Circle og individuelle Shaumbra og detaljene, for han føler det. Og det er dette han lar komme opp fra inne i seg. Han vet at det er noe der.

Han vet at det er – jeg antar en kan kalle det støtte, kameratskap, aksept, medfølelse. Han vet at et er der, men han vet ikke akkurat hvor det er. Men han bryr seg ikke, og det er veldig viktig. Han behøver ikke å kjenne detaljene. Faktisk så ville det på en måte redusere litt den fylden som han føler akkurat nå, for hvis han plutselig skulle gjenoppdage Crimson Circle og Shaumbra, ville det bli for detaljert. Man akkurat nå føler han fylden av hver og en av dere. Jada.

Vel, jeg hadde overhodet ikke blitt overrasket… Cauldre filtrerer litt her, så vi skal slå ham ut. Men jeg hadde på ingen måte blitt overrasket hvis han begynte å snakke med noen av dere, forbinde seg med noen av dere.

Denne sommeren jobber han på en gård, og det liker han. Han liker å jobbe med jorda. Det er ikke så mange dyr på gården, mest grønnsaker og frukt. Men han liker å jobbe i de omgivelsene, komme seg ut, være i kontakt med naturen, følge med på at ting vokser, se skjønnheten ved livet. Han er sammen med noen venner som er fra byen, og som jobber på gården, og her finner han en lidenskap. En lidenskap han aldri før har følt. Kaiko’en sin. Og det kommer ikke bare fra planetene og jorda og kameratskapet om kveldene, men han føler noe inne i seg, noe som åpner seg opp.

Samtidig føler han også livets sensualitet. La oss si at han begynner å få denne veldig seksuelle, vakre følelsen som kommer fram i ham. Sammen med skolekameratene sine har han mange ganger sett på internett og porno. Aldri brydd seg så mye om det. Og når sant skal sies er det faktisk forvirrende for ham, for han føler energien fra det. Han føler misbruket og næringen som skjer, og funderer for seg selv, tenker for seg selv at det er en slik skjønnhet ved denne intimiteten, seksualiteten, men hvor er den? Det er ingen som snakker om det. Enten er sex noe som er stygt, eller noe som er forbudt, eller det er i disse pornografiske preferansene. Så akkurat nå er han veldig forvirret i forhold til dette, hvorfor mennesker ikke snakker om seksualitet på en hellig måte, på en vakker måte.

Vel, det er selvfølgelig noen som gjør det, men i den generelle massebevisstheten handler det enten om skyld eller skam eller noe mørkt og fordekt og energinæring. Dette, sammen med arbeidet på gården, inspirerer ham akkurat nå til det han skal gjøre senere i livet. Akkurat nå er han i veldig utvikling.

Sam er høy og det en kan kalle vakker, men det er overraskende at han ikke ligner på noen av foreldrene sine lenger. Det gjorde han da han var yngre. Og da han gikk gjennom hele denne pubertetsprosessen, gjorde han noe veldig briljant, noe jeg ber hver og en av dere om å gjøre; gi opp den nedarvede biologien deres. Den er ikke deres. Den er leid. Den er arvet.

Han tilbrakte faktisk ikke så mye tid i den nedarvede biologien. Han brukte deler av den, egenskaper ved den for å bli født inn i en fysisk kropp. Men i puberteten gikk han gjennom et veldig interessant stadium der han faktisk forløste. Han visste ikke at det var det han gjorde. Men på et veldig høyt nivå, forløste han faktisk den nedarvede biologien sin.

Det er fremdeles noen få spor igjen, men han ligner ikke foreldrene sine – han er veldig vakker, høy. Både menn og kvinner er selvfølgelig tiltrukket av ham. Og ikke bare når det gjelder fysisk seksualitet, men på grunn av personligheten hans, eller kanskje jeg skal si mangelen på personlighet.

Sam er veldig kjærlig, veldig sensitiv, men akkurat som dere, oppdager han at ting påvirker ham. Han må skjerme seg. Han må komme seg bort fra ting. Og det er derfor denne sommerjobben på gården er så bra for ham.

Han har hatt intime forhold med kvinner. Selv om han er ganske ung har han hatt sex, men på en veldig, veldig vakker måte. Ikke som, vel, særlig for mange av dere – jeg lukker øynene mine litt – men jeg tenker på den gangen dere var på den alderen, hadde egentlig ingen virkelig sensitivitet eller klarhet, klossetheten eller, å, hastverket… (Adamus humrer) Åh, greit. Vi går videre. (litt latter)

Så Sam, igjen, veldig begavet, artistisk, veldig talentfull, men har egentlig ingen skikkelig måte for å uttrykke dette. Så det beste som har skjedd på lenge, er denne sommeren borte, sommeren på gården der han kommer til å oppdage veldig mange ting, akkurat slik dere gjorde da dere var på den alderen.

Det var en liten oppdatering om Sam. Nå som han kommer ut av puberteten, skal vi ha litt nærere kontakt.

 Spirituell pubertet

Det er snakk om å komme ut av puberteten, den spirituelle puberteten som så mange av dere opplever. Det er merkelig. Dere kommer ut av en veldig tett personlighet – en personlighet som ble utviklet i løpet av mange, mange, mange liv – og nå løser den seg opp.

Det er en motstand. Dere prøver på mange måter å holde fast ved den. Og veldig ofte, noe jeg antar er naturlig, ønsker dere å forløse noen ting ved selvet og så fokusere eller utvikle andre ting ved selvet.

Og i spirituell utvikling, særlig i denne delen av pubertetsprosessen, når den går mot slutten, forstår dere i grunnen at dere har gitt slipp på noen ting, og dere forstår at det er som mange, mange, mange lag av løken, skallet til løken, dere skreller bort mer og mer og mer. Dere kommer til det punktet da dere forstår at dere bare fortsetter med å skrelle og skrelle bort, og dere sier; «Når tar dette med å skrelle av lag etter lag etter lag slutt?»

Når dere virkelig kommer til det punktet og dere er skikkelig leie av å skrelle bort ting, dere er dødsens lei av det, det er da en kan si at alt eksploderer, løser seg opp, desintegrerer, forsvinner.

Det er en skremmende prosess, for igjen, de fleste av dere kom inn i denne tankegangen… det er to nivåer som oppstår. Det var et underliggende indre ønske om – dere kaller det spiritualitet – forståelsen av selvet eller Gud, oppdagelsen av det virkelige Selvet. Dere hadde alltid denne underliggende strømningen, men dere forsto likevel ikke hva dette egentlig var. Dere var ikke nødvendigvis… dere var ikke i stand til å artikulere det. Dere var ikke i stand til å si; «Vel, inne i kjernen er det dette dype ønsket.» Det ble rettferdiggjort på andre nivået, særlig mentalt, ved å si; «Jeg er trett og lei av livet mitt. Jeg vil at noe skal forandre seg» eller «Jeg vil at ting skal bli bedre.»

Så på et annet nivå var dere her oppe og sa; «Jeg vil ha mer overflod. Jeg vil være yngre. Jeg vil være smartere. Jeg vil nå målene mine.» så det foregår her oppe, men det underliggende er et dypt ønske om å bare kjenne deg selv autentisk, på en virkelig måte. Disse to tingene er på mange måter i konflikt med hverandre, for personligheten vil ikke se seg selv ødelagt. Overhodet ikke. Personligheten vil forbedre seg selv. Den har blitt programmert til å forbedre seg i mange liv, programmering og programmering – forbedre intelligensen din, forbedre overfloden, forbedre utseende, forbedre evnen til å få venner og vinne over folk og alt dette andre. Så personligheten, identiteten, kan ikke fatte det faktum at den faktisk kommer til å løse seg opp.

Men likevel, underliggende er det noe som sier; «Glory halleluja. Det er på tide. Når kommer det til å skje? Når skal vi komme oss ut av disse lekene som vi leker? Når skal vi komme oss utover lekene og komme inn i det autentiske?»

Vel, da hopper sinnet inn og sier; «Å ja, autentisk. Det er det.» For sinnet følte noe, personligheten følte «ja, autentisk.» Og så prøver det å være autentisk, og det kan det ikke. (noen ler) Det kan det ikke. Og til en viss grad er det til å le av, for dere prøver å være autentiske når det gjelder noe som absolutt ikke er autentisk. Det er ikke dårlig, men det er ikke autentisk. Det er ikke den du egentlig er.

Lyskropp

Føl på dere selv akkurat nå. Føl dere selv, inn i kroppen, inn i tankene, inn i dere selv. Det som er på overflaten, det som blir overbrakt til andre, det som blir projisert – ikke det som egentlig er på innsiden, men det som blir projisert ut – er en gammel biologi. Vi skal jobbe veldig mye med lyskroppen. Faktisk så skal vi ikke jobbe med den. Vi skal tillate lyskroppen.

Dere skal det, og jeg vet at noen av dere er veldig frustrert, for – og legg spesielt merke til dette – for dere prøver å lage lyskroppen fra det gamle, menneskelige sinnet, og de to jobber ikke så veldig godt sammen. Dere prøver å bruke personligheten deres, sinnets konsept om hva lyskroppen burde være, for å bringe inn lyskroppen. Alt dere gjør, er at dere roter til den gamle kroppen. Dere forårsaker en konflikt i den gamle kroppen, for dere tenker gjennom den.

Dere har et konsept om at dere kommer til å gå ca. to fot over bakken, og at dere kommer til å gløde og funkle som neonlys en kveld med tåke, og bare bzzzt! Bzzzt» bzzzt! (latter) Det har ingenting med det å gjøre. På ingen måte. Så før vi kan gjøre så mye med lyskroppen, må vi kvitte oss med en masse tanker om hva en lyskropp er.

Det er interessant. Dere er i konflikt. Dere sier; «Vel, jada, men jeg har bare så lyst på en lyskropp. Jeg er lei av denne menneskelige kroppen. Den blir eldre for hvert minutt, og tyngre og mer ubalansert.» Det dere på et dypt nivå føler, og det var derfor jeg snakket om Kaiko, den indre lidenskapen, denne brennende indre ilden. Det var derfor jeg forrige måned snakket om det, for det er denne Kaiko, denne lidenskapen, dette uforklarlige, denne ukjente vitenen som faktisk bringer inn lyskroppen.

Og så tar hodene deres eierskap over det, og kommer med alle grunnene til hvorfor dere vil ha lyskroppen deres, og jeg vet at noen av dere der ute allerede har begynt å skrive på lyskropp-bøkene deres, og dere har ingen anelse om hvordan det er. Og dere kommer bare til å rote til andre folk med misforståelsene deres om lyskroppen. Vi kommer dit, og vi kommer dit til tross for dere, for det er denne dype indre viten om at denne biologien egentlig ikke er deres. Så kvitt dere med alle triksene og all gimikken og alt det dere trodde på i denne boken som dere holder på å skrive og alle kursene dere vil lage om lyskroppen. Gi slipp på det en stund til dere virkelig forstår hva lyskroppen er, til dere virkelig forstår og føler Kaiko – det brennende, brennende, brennende ønsket.

Som jeg sa, denne flammen av Kaiko, hvis dere er i den, hvis dere tillater den, er det en kald flamme, «kjølig», den brenner dere ikke opp. Det er en ild av forvandling, og den sanne ilden av transformasjon eller alkymi er en kjølig flamme. Men hvis du står på utsiden og prøver å manipulere den og prøver å slipe den med den nåværende personligheten, vil den brenne som helvete. Jeg mener som helvete, skikkelig helvete. Den vil brenne masse.

Så det handler om å gå inn i denne lidenskapen og tillate den. Men nå er jeg på avveie igjen. Hm.

Så denne lyskroppen og biologien deres vil skje naturlig. Forstår dere det? Det skjer naturlig. Det er det dere har følt. Det er derfor jeg refererer til Sam nå og sier at Sam ikke er så smart, men, åh, han er vis og intuitiv, i øyeblikket, hva dere nå vil kalle det. Han tenker ikke, han tillater.

 Utover identitet og validering

Så i forbindelse med dette med å komme til slutten av den spirituelle puberteten, forsøkes det veldig på å forbedre eller utvikle personligheten deres. Og igjen, jeg går tilbake til grunnene til at jeg ikke har noe til overs for planer, programmer og mål. Det det gjør, er å intensivere eller fortette personligheten deres. Og menneskene har et slikt ønske om dette – å identifisere seg som et eller annet, med et eller annet. Det er derfor de danner beslektede grupper. De tilhører klubber og samfunn slik at de kan identifisere seg. De prøver hele tiden å forbedre seg selv.

Vel, vi skal forløse oss selv, og det kan være skremmende. Vel, dere har hatt massevis av opplevelser med det frem til nå. Det kan til tider være skremmende, å virkelig forløse dette som kalles en personlighet.

Men personligheten, dette som dere identifiserer dere med, forbinder dere til, validerer dere selv opp mot, er ikke lenger gjeldende. Dere forstår at det som ofte skjer når folk må validere seg selv – dere vet, når dere er ute i dagliglivet, blir dere kontinuerlig validert av ting – så dere prøver kontinuerlig å validere dere selv. Dere prøver å få på plass bitene, og «Hvem er jeg» bitene – dere er mødre eller fedre, dere er ledere eller drosjesjåfører, dere er den eller den alderen, dere er smarte, dere er dumme – og det spiller ingen rolle. Når dere validerer dere selv, er det ikke så stor forskjell på å si «Jeg er smart og jeg er dum.» Det er i hvert fall en validering eller en identifisering å si «Jeg hadde en dårlig barndom, jeg hadde en god barndom. Jeg tar meg godt ut, jeg tar meg ikke så godt ut.» Det er bare validering, selv om det er en negativ validering.

Det er disse knaggene dere henger ting på for å identifisere dere selv. Og til mer dere identifiserer dere selv, til mer dere assosierer dere selv til andre ting, til bedre føles det for en stund. Men så begynner det å gå over, og da kommer dere fram med noen nye planer, programmer, mål eller hva det nå er.

Ikke misforstå meg. Det er fantastisk å uttrykke det kreative vesenet som du er. Men noen ganger er ikke disse planene og programmene måter for å uttrykke, bare måter for å validere, eller noen ganger måter for å distrahere dere selv fra dere selv.

Vi går nå inn i en vakker tid med å virkelig forløse personligheten. Jeg snakker ikke om å drepe personligheten eller utslette den, men forløse alle disse forbindelsespunktene, valideringspunktene for hvem dere er.

Vel, i det siste har dere sannsynligvis lagt merke til at det er tilfeller, kanskje en masse tilfeller, med noen veldig interessante, intense, bisarre drømmer. Dere prøver å finne mening i dem, og de gir ingen mening i det hele tatt. Det er ikke profetiske drømmer. De handler ikke om hva som vil komme til å skje i verden, komme til å skje med deg. Det er bokstavelig talt ting som skjer i livene deres.

Gjennom denne prosessen med å prøve å validere identiteten deres, har dere skapt flere og flere aspekter, og dere hadde allerede mange i utgangspunktet. Men dere har skapt enda flere aspekter.

Og det har vært interessant. Forståelsen for Aspectology er veldig, veldig viktig, men det kommer også til et punkt da dere blir litt besatt av det. Og, i motsetning til det Tobias opprinnelig sa, har dere prøvd å kontrollere disse aspektene som om de er en gjeng valper eller som om de er barna deres.

Eller dere frykter dem, som om de har mer makt enn dere, eller de har mer væren enn dere, det er kanskje et bedre ord. Noe som er veldig interessant, og som spesielt ville være en veldig interessant spirituell psykologisk diskusjon, er hvordan forståelsen for aspektologi faktisk skaper flere aspekter en stund, og faktisk skaper det jeg vil si er en frykt for aspekter eller skapervesenet. Forestill dere dette, og dette ville vært en god sci fi film eller bok; skapervesenet som begynner å forstå at de aspektene det har av seg selv faktisk selv gir fra seg kraft eller mer væren til et av akkurat disse aspektene, eller mange av aspektene. Med andre ord; «De mørke aspektene mine er mer kraftfulle, har mer væren enn jeg.» Og det skjer. Jeg har sett det hos veldig mange av dere. Jeg vil ikke se noen av dere inn i øynene. Jeg ser inn i kamera. Jeg har sett det skje der ute. Dere gir mer væren, mer autoritet, mer identitet til noen av disse aspektene, som om de er smartere enn dere, eller mer talentfulle eller begavede enn dere. Det er et interessant fenomen, for du er skapervesenet til hvert eneste ett av disse aspektene.

Der er kanskje et skjult ønske eller håp om at et av dem er bedre enn dere. Et håp om at «Gud, jeg håper det er noe som er bedre enn dette, så det er kanskje et aspekt som er mer fantastisk enn jeg», eller til og med, på en forvrengt måte «mer kraftfullt enn jeg. Så mørkt at det er større enn meg.» En eller annen form for forvrengt ønske om at det finnes noe større enn dere selv, for dere er ikke fornøyd med dette selvet. Vel, det er fordi det er en personlighet som ikke er din.

Det er selvfølgelig lett å forstå det når jeg sier at kroppen ikke er din. Dere sier; «Vel, jada. Jeg ligner på moren min. Jeg vil ikke ligne på moren min, jeg vil ligne på faren min.» Så det er nesten en samling rundt flaggstanga når vi snakker om å forløse den nedarvede biologien. «Vel, det er jaggu på tide.» Men jeg sier at det også er på tide å forstå at denne personligheten egentlig ikke er din. Merkelig. Sinnet hopper selvfølgelig inn og sier; «Vel, hvem er det sin da?» Ingen sin. Men det er ikke det autentiske deg. Det er ikke det egentlige deg.

Jeg har følt, jeg har hørt spørsmålene deres til dere selv i det siste, og et av de største spørsmålene dere har er «Er jeg autentisk? Er jeg virkelig?»

Da dere var yngre, særlig de av dere som hadde en litt religiøs bakgrunn, pleide det å være; «Er jeg snill eller slem?» Eller hvis dere trodde på julenissen; «Er jeg snill eller slem?» Og nå er det erstattet med; «Er jeg virkelig? Er jeg autentisk overfor meg selv?» Vel, selvfølgelig ikke! Selvfølgelig ikke.

Jeg vil dere skal se på personligheten deres. Jeg snakker om fasaden. Jeg snakker om forsiden, utstillingsvinduet. Jeg snakker ikke om bakrommet. Det kommer vi til senere. Men jeg snakker om den fasaden dere setter opp. Hva er den basert på? Vel, den er delvis basert på oppdragelsen, med andre ord, miljøet, foreldre, søsken og lærere. Basert på det. Egentlig ikke deres.

Personligheten deres er basert på en masse reaksjoner på omstendigheter i fortiden som dere egentlig ikke oppfatter i sin helhet. Vi har snakket om det mange ganger. Dere ser en snev av det som skjedde i fortiden. Men dere tar dette snevet og legger det inn i personlighetsutviklingen dere, dere legger det inn i selvet, og så tilpasser dere dere til dette og sier; «Vel, dette er meg.»

Dere tar ting som har skjedd med dere i livet og dere bare aksepterer dem uten å egentlig forstå hva som skjedde, eller uten å trekke ut visdommen burde jeg kanskje si. Fjerne frykten, detaljene, traumene og alt annet og bare trekke ut visdommen. Vi har mye uttrekking av visdom å gjøre her. Og dere tar ting som flyr inn fra utsiden, nyheter – dere tar det som deres eget.

Og forresten, hele denne prosessen som dere går gjennom – og takk Marty for stikkordet her, han gjespet «aghhh» - hele denne prosessen sliter dere ut, og det er også kjedelig å snakke om. Ville du ikke heller synge? Men den sliter dere ut, og så lurer dere på om hele denne personlighetesutviklingen nå går nedoverbakke og inn i personlighetsavsporing. Det er som om dere var i puberteten. Husker dere da dere var 13, 14, 15 år gamle? Dere kunne ikke få nok søvn. Dere kunne ikke få nok mat heller, men dere kunne ikke få nok søvn. Var alltid trette, følte dere alltid blodfattige, følte alltid at dere ikke hadde energi, bortsett fra tilfeldige utbrudd av energi til seksuelle tanker og opplevelser. Men bortsette fra det var det… (litt latter) Jeg snakker mest til guttene. Guttene ler. Mennene. Jeg burde si mennene.

Så særlig akkurat nå er dere mye trette, og hva gjør dere da? Dere sier; «Ååh, jeg blir visst eldre.» Så hva er det neste dere gjør? Dette er veldig klassisk. (noen sier «sover») Dere sover. Nei. Dere sier; «Så hva er galt med meg? Eh. Hva er det med meg? Jeg trenger mer trening, for jeg hørte på nyhetene, eller jeg hørte en eller annen lege si «mer trening». Det trenger dere faktisk ikke. Dere gjør ikke det. Når vi går inn i lyskroppen, kommer dere til å oppdage at en masse av denne treningen bare er tull. Det er virkelig det. (applaus) Ja det er det virkelig, for dere har hørt det et eller annet sted. «Jeg må trene og jeg må gjøre det så og så mange timer i uka, og det er…», å jøss. For en uglede i livet.

Og så er det «Da må jeg spise annerledes, og jeg…» Forstår dere, det er det dere gjør. Dere bygger alle disse egenskapene, personlighetsbygging. Nei. Dere er trette fordi dere går gjennom spirituell pubertet. Det er en veldig krevende prosess. Dere kvitter dere med all dritten dere har dratt rundt på veldig lenge og som ikke er deres. Det er ikke deres personlighet.

Når dere går hjem i kveld eller når dere våkner opp i morgen, så vær så snill å se i speilet, for denne kroppen er ikke din. Og denne personligheten? Nå burde dere komme med litt bifall, for den er ikke deres! (latter) Gudskjelov! Det er den ikke. Det er den ikke.

Vel, det får fram en masse ting. Så hva er personligheten deres? Vel, det var derfor jeg snakket om Kaiko forrige måned. Lidenskapen. Og for det andre, så behøver dere ikke å identifisere dere med ting lenger. Dere behøver ikke å si; «Jeg er en 42 år gammel mann som er 1,80 høy og har den og den utdannelsen.» Slike ting er ikke viktig. De er virkelig ikke det. De er ikke viktige dit vi skal.

Det er morsomt å leke med når en forstår at det bare er leketøy. De er virkelig morsomt å leke med. Og det er da dere går inn i virkelig skuespill, og dere glir inn i skuespillet av det dere enn har lyst til, og så glir dere ut av det. Men akkurat nå tror dere ikke at dere spiller. Dere tror at dette er virkelig. Dere prøver å finne mer autentisitet. Dere fortsetter å høre dette komme fra dypere deler av dere; «Er jeg autentisk? Er jeg virkelig? Er jeg genuin?» Dette kommer fram om og om igjen. Det er dere ikke. Det er dere på ingen måte. Og det er de gode nyhetene.

Så det etterlater et stort, tomt rom. Som; «Wow, hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg fylle dette med? Hvordan skal jeg være meg?» Er det ikke interessant at i hele denne søken etter å være deg, skal vi ta deg fra deg, slik at du kan virkelig forstå hvem du er. Veldig mye av dette er bare en fasade.

Åh, det er fantastiske ting ved det. Ikke oppfatt meg feil. Fantastiske ting, men dere må forstå at det er en lek. Det er kreativitet i funksjon. Dere må komme dere utover det å bare prøve å raffinere dette selvet, denne kroppen eller denne personligheten eller dette sinnet.

Den nye serien

Så når det er sagt, brukte jeg mye tid på å finne ut hva vi skal kalle den neste serien vår. Jeg så på hvor vi skal, hva vi skal gjøre i serien. En stund hadde jeg lyst til å kalle den for Serien om Kjærlighet, og… (noen sier «hmmm») Hmm. Og den skulle føre til kjærlighet til Selvet. Kjærlighet, en slik vakker opplevelse. Og, ja, kan dere skrive ned dette på lista vår over det vi skal gjøre? Nei, ikke der.

LINDA: Ikke den lista.

ADAMUS: Nei, lista deres, over det dere skal gjøre. Vær så snill, vi trenger denne – Kjærlighetsboken. Kjærlighetsboken.

LINDA: Selvfølgelig.

ADAMUS: Kjærlighet, først opplevd her på denne planeten. Gud, Ånden, visste ikke en eneste ting om kjærlighet før dere opplevde det.. Det er alt dette med at «Gud er kjærlighet». Gud hadde ingen anelse om kjærlighet. Hvordan kunne hun det når hun aldri hadde opplevd det før hun opplevde det gjennom deg og gjennom deg?

Så jeg tenkte på å kalle den Serien om Kjærlighet, men det er litt billig. Det er litt enkelt. Ja, jeg ville gjøre det mer innsiktsfullt. Men vi skal selvfølgelig snakke om kjærlighet, men ikke den gamle kjærligheten til en personlighet som sier at de elsker noen andre, for det er ikke kjærlighet. (Linda klistrer en klebelapp på Adamus, litt latter når han ser på den og gir den tilbake til henne) Greit, du kan beholde den.

Kjærlighetsboken. Vær så snill å minne Linda på det. Hver gang dere ser henne, så gi henne en klem og si; «Kjærlighetsboken!» (litt mer latter)

Så jeg ville kalle den for Serien om Kjærlighet, men jeg tenkte at nei, det er litt for enkelt. Det er for billig. Jeg ville kalle den for Serien om Lyskroppen, for vi skal…

LINDA: Vil du jeg skal skrive det på denne? (det er et nytt verktøy for å skrive)

ADAMUS: Nei, ikke enda. Åh. Ja. Vi kan kalle den for Serien om Lyskroppen. Men, jeg tenkte at vi skal snakke om lyskroppen. Vi skal gjøre lyskroppen. Og, åh, enda dere sier at det blir veldig moro, at det blir fantastisk, blir det tøft, med mindre dere trekker pusten dypt og slutter å jobbe med det og slutter å ha forventninger om det. Dere tar naturlig imot den.

Så jeg tenkte at nei, jeg vil ikke kalle den Lyskroppen. For da kommer det til å bli merkelig forventninger. Alle tror de skal bli vakre og sexy og yngre. Og selv om det kanskje skjer så burde ikke det være den egen… jada. (litt latter) Hvorfor ikke? Men er det den egentlige grunnen til å gjøre det? (noen få folk sier «nei») Nei. Dere sier nei nå, men jeg kjenner den egent… ja. (latter )

Vi skal utforske lyskroppen, men jeg tenkte at nei, det sender ut feil signaler, og vi kommer til å tiltrekke oss… faen ta, vi kommer til å få tilbake noen av de folkene som vi kastet ut! (masse latter)

LINDA: Ja! Whoaa!

ADAMUS: Nei, nei, nei, nei, nei. Nei. Ikke gjør det. Vi har kommet alt for langt.

Så jeg funderte på det. Jeg konsulterte faktisk noen av de andre i Klubben for Oppstegne Mestre og sa; «Ja, det er tid for en ny serie sammen med Shaumbra. Jeg ser på forskjellige ting. Jeg sier det ikke en gang til Cauldre eller Linda enda. Men hva, å hva skal vi kalle den?» og de kom også med noen forslag om det, og noen av dere har kanskje noen forslag. Noen forslag?

(det blir en pause)

Åh, det er ingen som bryr seg! (Adamus humrer) Bortsett fra Pete. Pete, hva vil du kalle den?

PETE: Tillate…

ADAMUS: Tillate.

PETE: … oppstigningen min.

ADAMUS: Tillate oppstigningen min. Eh, slett ikke verst.

LINDA: Mm hmm. Åh, åh! En til.

ADAMUS: Men det mangler på en måte litt glød vet du. Jeg tror vi er lei av all tillatingen nå. Det er liksom «å, skitt!» Ja, men…

PETE: Vel, du sa tillate tidligere.

ADAMUS: Vel, tidligere, og så ble vi lei av det! (latter)

PETE: Åh, det ble ikke jeg. Men du ble. Greit.

ADAMUS: Ja, hva vil du kalle den?

SUE: Reisen min til Opplysthet.

ADAMUS: Skal hele serien handle om reisen din til opplysthet? Bare din? (latter) Skal vi bruke et år på å snakke om reisen din? Jeg tror ikke det.

Men jeg forstår hva du…

SUE: Men alle tar det personlig.

ADAMUS: Reisen min til opplysthet. Ja, du vet…

SUE: Eller bare Opplysthet.

ADAMUS: Opplysthet. Javel.

SUE: Ja.

ADAMUS: Gjorde vi ikke det, eller…

SUE: Litt kjedelig.

ADAMUS: Ja.

SUE: På en måte.

ADAMUS: Nei, men vi kommer dit. Vi kommer dit.

ADAMUS: Dette er… Cauldre forteller meg at det er meningen at jeg skal… det er ingen dårlige ideer.

SUE: Greit.

LINDA: Åhhhh! (publikum responderer også med “Åhhhh!”)

ADAMUS: Vi kommer til det.

LINDA: Hører, ja.

ADAMUS: Hva mer? Noen andre tanker? Nei, det er ikke så verst. Det er bare på en måte – hva er neste steg? Hva er – svutsj!

SUE: Vel, det du forteller oss er…

LINDA: Vent, vent, vent. Snakk i mikrofonene slik at folk kan høre.

SUE: Du forteller oss at vi skal gå gjennom opplyst-… at selvene våre skal bli en lettere kropp. Ikke sant?

ADAMUS: Jo.

SUE: Så…

ADAMUS: Muligens. Vel…

SUE: Muligens.

ADAMUS: Ja.

SUE: Men vi kommer ikke til å fly rundt og summe. (latter)

ADAMUS: Bare… vil du gjøre det nå? Bare få det overstått? (mer latter) Du har hele scenen. Vi spiller litt musikk. Vi får litt…

SUE: Nei, nei, nei. Det skal vi ikke gjøre.

ADAMUS: Vel, det kan du.

SUE: Du kan.

ADAMUS: (ler) Det fungerer ikke med denne kanalen! (latter)

SUE: Åh!

LINDA: Åhhhh! Åhhhh! Hva handlet det om? Åhhhh!

ADAMUS: Indre konflikt. Han prøver å skyve meg ut!

LINDA: Åhhhh! Hmmm!!! Woowww! (latter fordi Adamus gjør merkelige fakter som om han og Cauldre slåss)

ADAMUS: Pfffzzzzz! Jeg er tilbake! (mer latter) Jeg blir værende her. Han kommer ikke til å skyve meg ut. Eh. Neste. Neste.

Serien. Hva vil du kalle serien?

LINDA: Mofo.

ADAMUS: Serien om Mofo.

MARTY (Mofo): Serien om La Oss Komme Oss Videre med denne Dritten! (latter og applaus) Er det saftig nok?

ADAMUS: Den liker jeg.

MARTY: Det er litt fres i det, huh?

ADAMUS: Den liker jeg. Ja, det er bra.

MARTY: Ja.

ADAMUS: Men vi må korte det litt ned. Bare gi meg to eller tre ord.

MARTY: Get Her Done!

Få Henne ferdig!

ADAMUS: Få Henne Ferdig. (latter) Ja, vi vil kanskje tiltrekke oss feil folk med den.

MARTY: Sant. Veldig sant, ja.

ADAMUS: Jada, jada.

MARTY: Vi vil ikke gå bakover!

ADAMUS: Jada. Vi vil at publikum skal ha tenner, hvis du forstår hva jeg mener. (mer latter)

LINDA: Er du ferdig med ham?

ADAMUS: (ler) Ja. Neste. Noen andre tanker før jeg avslører det? Ja, hva vil du kalle den?

ALAYA: Det er veldig tøft å holde følge her med Få Henne gjort!

ADAMUS: Ja, ja!

ALAYA: Serien om Initiering.

ADAMUS: Initiering til hva?

ALAYA: Initiering til mer av oss selv.

ADAMUS: Ja. Faktisk ikke så verst, og det er faktisk bra, men det foregår en masse initieringer hver dag i new age virksomheter. Akkurat nå er det faktisk noen som er midt ute i Stillehavet og initierer noen portaler som bare er fulle av fisk og ingenting annet. (latter) Men de tror at de åpner noe. Men det jeg likte ved det, er selvinitiering, noe en skulle tro flere folk vil gjøre, men det gjør de ikke.

LINDA: Oooh!

ADAMUS: Det handler alltid om å initiere noe annet.

Denne stakkars planeten – hvis jeg bare kan gå opp på bruskassen min en liten stund – denne stakkars planeten med alle disse lysarbeiderne som løper rundt og initierer alt mulig, fra kokosnøtt trær til steiner i jorda og slike ting. La Gaia få være i fred! Vær så snill! Slutt å initiere. Dere vet at initiering er som å rote til overalt.

Og dere vet, de bruker initiering, innvielser, hellige innvielser og alt annet, de bruker det som distraksjoner. Enorme distraksjoner slik at de ikke behøver å selvinitiere.

ALAYA: Selv Initiering.

ADAMUS: Yeah. Ja. Så jeg liker det på en måte, men vi ville måtte kvantifisere det. Initiering av ingenting annet, bare deg. Ingenting annet. Men da ville ingen være interessert, for de vil dra ut og initiere et eller annet. Ja. Fint.

LINDA: Men det får en til å føle seg stor.

ADAMUS: Ja, neste.

SHAUMBRA 1 (mann): Bruk ordet ditt, Kaiko. (uttaler det “Ki-ko”)

ADAMUS: Kaiko. (Adamus gjentar den feil uttalen) Kaiko har på en måte en negativ klang. Det er Kaiko. (uttales «kay-ko»)

SHAUMBRA 3: Kaiko.

ADAMUS: (ler) «Ki-ko» har på en måte en kulturell negativitet ved seg. Det var akkurat det som var grunnen til at jeg ikke ville kalle det Kaiho, for noen – ahem, Linda – ville ha gjort det om til «noe annet» -ho serien. (litt latter) Men jeg liker det, og jeg tenkte faktisk på det, og jeg tenkte faktisk på et par ting. Og hvis vi kan få fram tavla vår her. (Linda går til talerstolen der iPad’en er) Nei, tavla.

LINDA: Å, dette store, stygge?

ADAMUS: Hva er det der?

LINDA: Den lille tavla. Kom igjen!

ADAMUS: Men hvordan… hvordan skal jeg kunne… ved Jesu hellige mor. Hun skriver på… Ehh! Åhhh! Jeg kan nesten ikke vente med å fortelle de Oppstegne Mestrene om dette. Jeg er i himmelen. Se hva vi har her. For en innretning. For et verktøy. Skal vi vise det fram?

LINDA: Ta det opp på skjermen.

JOHN (K): Det er ingen forbindelse.

ADAMUS: Ta den til John. (Linda løper bak med den)

Så jeg tenkte på å kalle den Serien om Kaiko, og jeg skal gi Linda den korrekte stavingen av Kaiko om en litenn stund. Og jeg var veldig, veldig nær ved å kalle den det, for dette året – og du er faktisk så absolutt på riktig spor – dette året kommer til å handle om denne lidenskapen. Ingen falske lidenskaper. Inge gamle «prøve å grave fram noe som tenner deg bitte litt» form for lidenskap. Jeg snakker om brennende, flammende, vakker, altoppslukende, transformerende, fantastisk lidenskap. Dette som alltid har vært på overflaten, men som dere ikke har tillatt å komme fram, som overgår personligheten, som overgår det å prøve å utvikle personligheten. (publikum ler når Lindas ord «dumming» kommer fram på skjermen) Jeg tror jeg vil ha tavla mi, tavla mi.

I kveld skal jeg fortelle de Oppstegne Mestrene om det første ordet som ble skrevet på denne tavla. Og vet dere hva de kommer til å si; «Vel, for en fantastisk teknologi. Hva ble skrevet på den?» (mer latter) La oss gå til modusen for å stryke ut.

Kaikho staves K-a-i-k-h-o. Jeg snakket om det forrige gang, om ordet Kaikho, denne indre lidenskapen, som enten skrives med k-o eller h-o. Men la oss finn opp et ord. Hvorfor ikke? Faktisk så er ord noe av det enkleste å skape. Bare finn på deres eget ord, selv om det ikke har en opprinnelse som betyr sann, indre lidenskap.

Så jeg tenkte på å kalle den Serien om Kaikho, for vi kommer til å holde på med lidenskap. Denne lidenskapen, denne ilden kommer til å komme fram og yndefullt konsumere personligheten deres, og ikke bygge en bedre personlighet på toppen av den gamle personligheten. Det kommer til å bli en yndefull konsumering Paul, av alt det du trodde Paul var.

Og jeg sier konsumere, ikke ødelegge, og det kommer ikke til å… vel, jeg skulle til å si at det ikke vil drepe dere. Det tror jeg ikke det vil (litt latter) Men det vil konsumere alt det som Paul var, inkludert navnet «Paul», for det er egentlig ikke navnet ditt. På en veldig vakker og yndefull måte kommer det til å konsumere tankene dine. Tidligere sa jeg; «Se på den du tror du er. Se i speilet.» Du er en komposisjon av litt biologi og tanker som i utgangspunktet egentlig ikke er dine. Det er derfor det har vært så vanskelig.

Til nærmere vi kommer kjernen, og til mer vi kommer gjennom denne spirituelle puberteten, til vanskeligere er det faktisk, for den virkelige autentiteten er der. Den er der inne, men den har vært fanget. Den har vært fanget, akkurat som Kaikho har vært. Det virkelige Jeg Er har vært fanget, og det har vært lagt alle slags utrustinger rundt den, og alle slags aktiveringer og alle disse andre greiene. Det er ikke deres.

Og til å begynne med, når Kaikho begynner å konsumere det, føles det nakent. Det føles nakent fordi det kommer til å være et ønske om å gjenoppbygge, et ønske om å re-identifisere dere selv. Og det vil være en tidsperiode, på ca. 21 dager, da dere føler dere veldig uforbundet. Men det er ikke miserabelt slik det har vært tidligere, det er faktisk veldig befriende, litt skremmende, men generelt veldig befriende. Det kommer sannsynligvis til å skje i løpet av dette neste året.

Tjueen dager med å føle at du ikke er noe som helst lenger, så er det gjort. Det er historie. I denne tiden vil sjelen deres ta alle detaljer, alle tanker, alle opplevelsene, og, som vi snakker om i Keahak, kommer den til å skrelle bort detaljene, for de er meningsløse, kommer til å skrelle bort emosjonene, for de er falske, og kommer til å destillere det til visdom.

Og i dette neste året vil vi lære å virkelig la denne visdommen komme fram, for den kommer ikke fram akkurat nå. Det er som om den befinner seg et annet sted. Det er på en måte som om den er begravd, det har vært veldig, veldig lite tid til å få gjennom visdommen. Men det er faktisk noe Sam har lært å gjøre. Han omgår alle disse andre greiene. Han går rett til visdommen.

Og det er først og fremst derfor det virker som om alt bare fungerer for ham, til det punktet da andre folk blir misunnelige. Han kan bare gjøre ting, og han er ikke så veldig smart. Dere vet, hvis de spør ham, dere vet, om verdenshistorien eller matematikk eller slike ting, vet han ikke, og han bryr seg egentlig ikke, og han behøver ikke å bry seg.

Han kobler seg inn på visdommen, denne indre, genuine visdommen.

Så jeg tenkte veldig seriøst på å kalle den Serien om Kaikho. Så trakk jeg pusten dypt mange ganger og sa; «men hva er essensen? Hva er det egentlig vi skal prøve å gjøre her?»

Og så slo det meg. Klar til å skrive på neste side? (til Linda) Det slo meg. Og det dette med Kaikho handler om, og kjærlighet til Selvet og tillate og forløse og alt annet vi gjør når det gjelder å komme inn i lyskroppen, det handler om et veldig viktig ord – charisma. Charisma. Og jeg vil gjerne kalle dette Serien om Charisma. Ja. Men vi skal stave det med «K». Du kan sette i gang og skrive… nei, skriv det først slik Linda, og skriv så under med «K» i stedet for «C».

Kharisma

Kharisma kommer av det greske ordet «Kharis». Kharis betyr å gi med ynde. Gi med ynde. Å gi yndefullt.

Når dere virkelig kommer inn i det… det er for øvrig en slags… i den engelske versjonen av charisma, tenker dere ofte på det som en karismatisk person. Og en del av det er riktig. Det er noe som kalles charisma. De vet ikke hvor det er. Det synes som om de ikke kan trekke det ut. De kan ikke gjøre det om til en kjemisk formel. Jeg er sikker på at etter denne ettermiddagen, er det noen som vil komme med Kharisma-piller som bare er laget for Shaumbra. (litt latter, og noen sier «glutenfrie») Jada, jada. Det tror jeg faktisk de blir. (Adamus ler)

Men karisma, hva er det? Vel, jeg antar dere sier at det er en person som har en bestemt utstråling, en bestemt personlighet. Politiske figurer som har karisma, brukt som en standard definisjon, kan tiltrekke seg folk. Dere har alle møtt karismatiske folk. Dere er i nærheten av dem, og det er bare noe, vel, karismatisk ved dem.

Men dette kommer til å være litt annerledes. Det handler ikke bare om en skinnende, lykkelig personlighet. Kharisma er ynden fra det indre. Kharisma er dette naturlige, virkelig autentiske deg, utover den personligheten som ikke er deg, som kommer fram. Det er det egentlige deg. Det er Jeg Er i uttrykk.

Vel, det kommer til å bli en tendens til å løpe ut herfra og si; «Jeg skal utvikle Kharismaen min. Jeg skal komme i kontakt. Jeg skal akt-… - det var det vi burde gjøre, ha Kharisma-aktiverings sesjoner – «Jeg skal aktivere Kharismaen min.» Hvor er dette vannet en kan kaste, bøtta? Nei. Nei.

Kharisma. Det er der. Det er allerede inne i dere. Det er allerede på innsiden og er helt klart til å komme ut. Det er det autentiske deg, den du hele tiden spør deg selv om. Dere sier hele tiden; «Vel, er jeg autentisk?» Vel, nei. Det var du faktisk ikke. Så tre til side slik at autentisiteten din kan komme fram, slik at det egentlige deg kan komme fram.

Du, broder John (M) – jeg plukker på deg, siden du smilte så bredt til meg – en slik interessant personlighetsutvikling. Men jeg ser på deg, jeg mener, jeg ser på den du tror du er, og jeg må le litt, smile. Det er ikke deg. Og du vet det, og du strever med det – akkurat slik dere alle gjør, men jeg plukker litt på broder John – og du sier; «Men jeg må fortsette å jobbe med meg selv, utvikle meg, gjøre meg selv bedre, og så gå ut og lete etter meg selv.» Vel, det får meg til å kaste opp. Ikke nå lenger. Du behøver ikke å gjøre noe av dette.

Du behøver ikke å gjøre noe som helst John – eks John, tidligere John. Du behøver ikke å gjøre noe som helst, bortsett fra å la denne Kharismaen komme fram. Den er der allerede. Du behøver ikke å aktivere den. Du behøver ikke å vanne den. Du behøver ikke å gjøre noe som helst med den, og det er det som kommer til å bli utfordringen. Dere vil gjøre noe. Dere kommer til å si, personligheten deres kommer til å si; «Vel, skitt, jeg må gjøre noe med Kharismaen min. Jeg må utvikle den. Jeg må puste inn i den.» Nei, ingenting, bortsett fra å la den komme gjennom. Så tillate var korrekt. Serien om å Tillate også, men det er en av de tingene dere gjør.

Kharisma er dette… det dere kaller dette lyset inne i dere. Men jeg vil ikke en gang kalle det et lys. Kharisma er Jeg Er i uttrykk, og når dere tørker bort støvet, renser bort alle disse andre tingene – nedarvet biologi og personlighet som ikke er deres… jeg kan ikke understreke dette nok. Identifiseringen din, personigheten din, er egentlig ikke din. Det er egentlig koblet sammen med en masse brikker som har kommet fra fremmede land. Koblet sammen på noen tilfeldig og interessante måter. Jeg antar en på en måte kan kalle det kreative, artistiske måter, men dere er lei av dette nå, og det vet jeg, og det vet dere. Vi vet alle det. Vel, de fleste av oss vet det.

Kharisma er det naturlige Selvet som kommer fram. Det interessante ved Kharisma, er at det allerede er der hvis dere bare lar det komme fram. Dere vil ikke være i stand til å identifisere egenskapene ved det, alle de forskjellige tingene.

Sendte jeg ikke åndelig ut et budskap om litt kaffe med fløte?

LINDA: Joda, joda, joda! Jeg fikk det!

ADAMUS: Ja. Men i mellomtiden må du skrive…

LINDA: Åh … (latter)

ADAMUS: Nei, nei. Få tak i… jada. Kjære Linda, du kunne ha overlatt det til en eller annen.

Så, Kharisma. Det viktige ved Kharisma, og jeg har litt motstand mot å i det hele tatt nevne dette, for det kommer til å skape noen forventninger, og så kommer vi til å glemme Kharisma, og så må jeg ta en Kharisma sparke-i-baken sesjon neste gang. (litt latter)

Kharisma er…

SART: Skal du slå vann utover tepper igjen?!

ADAMUS: (ler) Jada.

Kharisma er det virkelige tiltrekningspunktet. Det virkelige tiltrekningspunktet. Det er skrevet bøker om Loven om tiltrekning. Interessant, det går i riktig retning, men de er vanligvis veldig mentale. Alle begynner å tenke på hva de vil ha - jzzz, jzzz, jzzz, jzzz – det fungerer ikke. Det er ikke så veldig effektivt. Og så blir de alle deprimerte, og så føler de dårlig om seg selv, og så identifiserer de det med seg selv – «jeg er ikke så veldig effektiv når det gjelder å tiltrekke meg ting. Det er derfor ingen liker meg, og jeg klarer ikke å tiltrekke meg noe som helst.» Nei. Dere er bare ikke så veldig genuine når det gjelder dette. Dere er veldig mentale i forhold til det.

Mentalt har lite eller ingen Kaikho, ild, lidenskap. Det er ikke autentisk. Hver gang dere tenker en tanke, er det meste av det egentlig ikke ditt. Nittifem prosent av det dere tenker på er ikke deres i det hele tatt. Men dere later som om det er det. Dere oppfører dere som om det er det. Dere agerer som om det er det. Det er det ikke. Så vi skal skrelle bort alt dette og komme ned til det som er ditt.

Kharismaen deres betyr ikke at dere må gå ut og være utadvendte. Det betyr ikke at dere må spasere gatelangs og trykke alles hender, fortelle vitser i butikken. Nei, da ville dere se ut som idioter. (litt latter)

Kharisma er et naturlig tiltrekningspunkt. Det tiltrekker seg energi naturlig. Det tiltrekker seg folk.

Det er faktisk interessant, for Sam er ikke så pratsom. Han sier ikke så mange ord, men det behøver han ikke. De ordene han sier er klare, og han sier dem fra seg selv. Så han behøver ikke å mumle dem her nede (mumler). Når Sam snakker, bruker han få ord, men de er klare, og alle lytter. De lytter ikke bare til lydbølgene som kommer fra munnen hans. De føler Kharismaen hans, og den har han mye av.

Vel, folk vil si at han er karismatisk eller at han er tiltrekkende fordi han er fysisk tiltrekkende, eller fordi han er… det er bare noe ved ham. Han har et fint smil eller fine øyne. Men de prøver bare å rettferdiggjøre det, for de vet ikke hvordan de skal identifisere det, de vet ikke hvordan de skal snakke om denne Kharismaen. Så de tror at de må tenke på mange andre ting. Han er karismatisk fordi han lar seg selv komme fram. Ikke alle disse andre tankene, og han har ikke forurenset seg selv med en masse ting som ikke er hans. I den biologiske puberteten, gikk han også gjennom den spirituelle puberteten sin. Han har tonnevis av Kharisma.

Kharisma – hvis en går ned til den egentlige definisjonen – så er det gaven av ynde som en først gir til seg selv, og så blir den naturlig gitt til andre.

Kharisma er det autentiske. Det er Jeg Er. Det behøver ingen personlighet. Det behøver ikke å identifisere seg selv. Kharisma behøver ikke planer, programmer og mål. Det gjør ikke det. Mennesket trenger mål bare for å holde seg opptatt og å nå et mål får dem til å føle seg bedre. Kharisma behøver ikke det.

Kharisma er deg. Og jeg vet at de ordene jeg sier nå bare er ord, men jeg vil be dere om å føle litt inn i det – eh, en liten merabh, men det tar mer enn bare ti, femten minutter med å føle inn i Kharismaen deres.

 

Kharisma Merabh

Så, hvis vi kan gjøre klar musikken. Ikke begynn før jeg gir tegn.

Trekk pusten godt og dypt, og demp lysene.

Du har lenge lett etter noe, noe du visste var der, men du visste ikke hvordan du skulle komme til det. Det har vært tildekket av tanker som egentlig ikke er dine, båret i en kropp som ikke er din.

La oss trekke pusten godt og dypt, og jeg ber deg om å føle inn i dette som kalles Kharisma.

Vel, ikke tenk deg inn i det, men la det komme fram. Ikke gå ut for å finne det, men forstå at Kharisma allerede er der. Det identifiseres ikke en gang av navnet ditt. Det er ikke Tammi’s Kharisma. Det er ikke John’s Kharisma, Stephan’s karisma. Det er din Kharisma.

Det er ikke en del av personlighetsbyggingen. Det er ikke en del av å bygge personligheten.

(musikken begynner; utvalgte spor fra PremiumBeat.com)

Det er ikke enda en murstein i veggen. Det er det som har vært bak murveggen.

Det er ikke behov for å gjøre noe med det. Du behøver ikke å aktivere det.

(pause)

Du skal ikke veve det inn i livshistoriene dine.

(pause)

Kharisma, den indre ynden, yndens gave, er den autentiske delen av deg, den delen av deg som bare ville føles.

Så trekk pusten godt og dypt, og demp lysene – takk – og opp med musikken,

(pause)

Den naturlige tilstanden til Jeg Er, er Kharisma.

Den flyter av seg selv, mine venner. Den skal ikke kontrolleres. Den skal ikke plasseres i fine små esker. Det er uttrykk.

(pause)

Kharisma føler seg naturlig aldri utrygg. Personligheten – personligheten din – har følt seg utrygg mange ganger. Kharisma føler seg aldri utrygg. Den prøver ikke å beskytte en kropp eller en identitet, så hvordan kan den være utrygg?

(pause)

Kharisma er som er utstråling. Den sitter overhodet ikke i sinnet. Hvis du prøver å tenke på Kharismaen din, vil det være litt forvirrende. Sinnet kan ikke forstå den.

Og hvis personlighetssjefen din prøver å finne ut av det, vil den ikke være i stand til det. Den vil aldri bli del av personligheten din, aldri.

Det er på en måte frustrerende for personlighetssjefen din, for den liker å ta inn ting og lede dem, gjøre dem til del av personlighetsgjengen.

Kharisma har ingen aspekter, og den vil heller aldri la seg selv få aspekter.

Kharisma bryr seg ikke om ting som det spirituelle, finansielle, ingen slike ting.

Kharisma flyter, svever, ekspanderer, danser.

(pause)

Den lider ikke av detaljer. Den lider ikke av noen fortid. Den lider ikke av noen filosofi.

(pause)

Den har ingen toleranse for ting som ikke er autentiske.

(pause)

Den kan ikke fanges eller kontrolleres eller jobbes med eller såres.

Dens beste og eneste venn er Kaikho. Kaikho bor ved siden av Kharisma.

De synger mange sanger sammen.

De forstår hverandre, for de er begge udefinerte, ustrukturerte og uhemmede.

Kharisma, Kaikho, lidenskap.

Klarheten og ynden.

(pause)

Kharisma er ikke noe du kan produsere. Du kan aldri forbedre den. Så jeg ber deg om å ikke prøve. Ikke prøv på å forbedre den, gjøre den større, for det er bare en veldig uautentisk personlighet som leker sin makyo-lek.

Kharisma er hjertenes hjerte. Det er det genuine Selvet.

Så være så snill å gi deg på det før du i det hele tatt prøver å dominere det, lede det, jobbe med det eller lure det.

(pause)

Du har nå stilt spørsmålet veldig lenge – «Er jeg virkelig? Er jeg autentisk?» Nei.

Du må trekke pusten dypt en liten stund. Slutt å prøve på å lede alt inne i deg selv.

Slutt å prøve å lede bort det naturlige vannet, de naturlige energiene, og la dette, Kharismaen din, skinne gjennom, komme fremfor alt det du har identifisert deg selv med fram til nå – alle tanker, alle personlighetsegenskaper, alle feil og alle resultater.

La Kharisma få stige til overflaten og komme fram.

Du begynner å forstå at det så visst var forgjeves å prøve å utvikle denne personligheten og så raffinere den, å prøve å gjøre den udødelig, til og med ta den med fra det ene livet til den andre, kanskje i en annen kropp. Men du prøvde å gjøre det med personligheten.

Når du føler inn i Kharisma – din Kharisma – forstår du at det egentlig var forgjeves. Du hadde ikke behøvd det.

Hvor mye energi er brukt til – brukt til å beskytte, forme, forsvare noe som du inderlig godt vet egentlig ikke er deg?

(pause)

Men denne Kharismaen vil likevel, hvis du lar den være i fred – hvis du ikke prøver å bare veve den inn i den nåværende personligheten din, hvis du bare lar deg selv være fri – vil du begynne å forstå hvem du egentlig er.

Kharisma er den frie personligheten, det frie Jeg Er.

Du begynner å forstå at det ikke kreves noe arbeid med denne Kharismaen. Du er veldig vant til å jobbe med alt, og dette krever ikke noen jobbing.

Det krever ikke tid heller. Du er vant til at ting folder seg ut over tid. Du sier til og med til meg. ”La oss komme videre med det.” Ok. Her er det. Det er din Kharisma, Kaikho. Kharisma, Lidenskapen – lidenskapen av Jeg Er ynde.

Kan du nå la den komme gjennom?

Kan du la dette være den du egentlig er?

(pause)

Det er en følelse mine venner. Det er ingen tanke. Det er en følelse. Det er en viten.

(pause)

Det er som å ta en ren klut og litt vinduspuss og vaske av alt støvet, alle de gamle akkumuleringene slik at du kan la denne Kharismaen skinne gjennom.

Den vil ta deg til steder som sinnet ditt, personligheten din, ikke kunne forestilt seg. Så ikke prøv på det. Ikke prøv på å kontrollere eller manipulere det.

Det vil trekke ting til deg som du på ingen måte kunne ha foretilt deg før. Kharisma er den virkelige magneten. Det er den. Det er en magnet. Vi snakket om Loven om Tiltrekning, og hvorfor jeg ikke er noen stor tilhenger av den, er fordi det er mentalt. Det omfatter ikke Kaikho, lidenskap. Det kommer fra sinnet, og det er begrenset.

Men dette, Kharismaen din, det er den som er tiltrekningspunktet, magneten, magnetismen, og den bringer ting til deg. Ikke fordi du tenker det, ikke fordi du strever eller stresser for det, ikke fordi du mentalt fokuserer på det. Det bringer det inn veldig naturlig, med en slik letthet og ynde, at det til å begynne med blir litt av et sjokk. Det bringer folk. Det bringer muligheter. Det vil bringe englevesener. Det vil bringe Jordens vesener – feene, alvene. Det bringer disse tingene med ynde. Ikke ved tvang, men ved ynde, med godhet. Det bringer energi, for du er endelig autentisk. Du lar endelig deg selv være fri.

Trekk pusten godt og dypt, for dette er Serien om Kharisma, med «K».

God og dyp pust, og igjen, bare føl inn i denne Kharismaen. Føl hvordan det er å la den flyte åpent og fritt gjennom kroppen.

(pause)

Eh. Jeg ser at noen av dere prøver å kontrollere det. Nei. Åpent, fritt. Ikke bruk mentale tanker som prøver å få den til å helbrede visse steder i kroppen. Dere forstår, plutselig leder dere igjen. Gå ut av veien.

La denne Kharismaen, sjelens ynde, åh, la den komme inn i tankene dine. Tankene dine, de er gamle bastarder, men bare la denne Kharismaen flyte rett inn. Åh, det er de. Rustne, gamle sjømenn, de er som det. Har vært ute på havet alt for lenge.

La denne Kharismaen, Kharismaen din – dette er ikke noen universell enhetsenergi, dette er ditt – la den komme inn i tankene dine, inn i sinnet ditt.

Vel, hvis du kan slippe den inn i sinnet, gjør du det godt, for du forstår, dere har satt opp dette sinnet som litt av et fort. Dere vil ikke slippe inn alle disse fremmede tingene, selv om dere egentlig gjør det.

Så du trekker pusten dypt, og føler hvordan det er en liten stund – Kharismaen din, autentisiteten din som kommer rett inn i tankene dine. Det er på en måte som olje og vann, ikke sant? (Adamus humrer litt)

Kharisma har en fantastisk måte for å skylle bort skrotet, rense opp i rørene, hvis du bare lar den, hvis du ikke tvinger det. Det handler om å tillate.

Føl en liten stund hvordan det er når Kharisma bare flyter rett inn i tankene dine.

(pause)

Jeg kan nesten se dette – det hadde vært et strålende skuespill – tankene som sier; «Hallo, jeg er tankene. Du må være Kharisma. Velkommen. Jeg eier dette stedet. Jeg skapte dette stedet. Du er velkommen hit så lenge du gjør som jeg sier, så lenge du forsterker meg, får meg til å ta meg bedre ut. Ja, for du er bare Kharisma, det er jeg som er personligheten her.» Kharismaen din – spytt! – spytter på gulvet. Den vil ikke, kan ikke, kontrolleres, manipuleres eller la en eller annen idiot fortelle den hva den skal gjøre.

(pause)

Trekk pusten godt og dypt kjære venner, en god og dyp pust inn i Kharisma.

Kharisma, lyskropp, alt dette fantastiske – kjærlighet – alt annet, skal vi gå gjennom dette året. Og i kjernen er Kharismaen.

 For å klargjøre

Vel, jeg vil komme med et poeng før vi avslutter dagen. Dere er vant til ordet karisma, som på en måte betyr sjarmerende, kanskje til og med litt sexy. En ukjent personlighetsegenskap som dere ikke kan motstå.

Dette går langt utover det. Dette er din essens. Igjen, gå til utgangspunktet for ordet som grekerne brukte da de kom opp med det. Det betyr yndens gave. Det de egentlig mente med det, var ynde overfor deg selv – ynde overfor deg selv – og da vil du naturlig ha ynde overfor andre. Det blir ikke gjort med den hensikt å ha ynde overfor andre, ikke gjort for at folk naturlig skal trekkes til deg fordi du er karismatisk.

Men, det er et veldig potent, veldig naturlig tiltrekningspunkt. Det tiltrekker seg naturlig energier og folk og alt dette andre. Det bare bringer det til deg. Det er derfor karismatiske folk har litt av denne egenskapen. Folk vil være rundt dem, energi vil være rundt dem, sommerfugler vil være rundt folk som er karismatiske. Men dette er ikke noe vi kunstig kan fremstille. Dette handler om å få fram noe veldig virkelig fra inne i deg selv.

Så hva kan forventes? Vel, som jeg nevnte, vil det være en periode på ca. 21 dager – nå, eller kanskje senere på året – da det vil være en følelse av at dere har kommet til kanten, kanten for personligheten deres. Du har enda en gang kommet til den store avgrunnen. Men denne avgrunnen kommer ikke til å være skremmende. Den kommer ikke til å gjøre vondt. Den vil til en viss grad skremme dere, men dere vil komme til dette neste punktet, og det vil mer enn noe annet avsløre personlighetens bedrag, avsløre det som ikke er så sant, og så også avsløre – og du avslører det overfor deg selv – avsløre hvordan du har prøvd og jobbet veldig hardt for å gjøre det sant og få det riktig og gjøre deg selv riktig, men likevel var det ikke det. Det var egentlig ikke deg. Og så tillate inn denne strømmen av Kharisma.

Den – jeg vil si at den erstatter – men den konsumerer, den skrinlegger det du pleide å kalle personligheten din, selvet ditt.

Dere kommer egentlig ikke til å være i stand til å kvantifisere det med det samme. Det er en følelse. Det er en opplevelse. Dere kommer ikke til å gå gjennom fem eller ti steg eller hva det nå er dere holder på med, akkurat som dere ikke kommer til å gå gjennom forskjellige steg for å integrere de forskjellige nivåene av lyskroppen. Er der forskjellige nivåer? På en måte, men det er ikke viktig.

Disse nivåene av lyskroppen, eller Kharisma… vi kan gå vitenskapelig gjennom dem og dissekere dem og si at det er 18 punkter eller egenskaper ved Kharisma, noe det er, men la oss bare tillate det. Det samme gjelder lyskroppen. Vi kan si at alle disse forskjellige nivåene er der, og vi kan vitenskapelig kvantifisere dem og snakke om hva de gjør på de forskjellige nivåene, men hvorfor? Det vil bare distrahere dere.

Vi skal bare trekke pusten dypt og tillate.

Det morsomme er at dere allerede er der. Det morsomme er at dere allerede har kommet dit. Som Tobias veldig ofte sa, er dere allerede oppsteget, nå går dere bare gjennom hvordan det var å komme seg dit. Så vær så snill å ikke glemme at det allerede er gjort. Det er allerede gjort. Så slutt å jobbe så hardt med det.

Bare trekk pusten dypt og forstå at…

ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel i hele skapelsen.

ADAMUS: Takk kjære venner. Takk.

 


--------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.

Korrektur: Evy Finjord Heggelund

--------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt.

Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

 

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.