CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Serien om Kharisma
SHOUD 1: “Kharisma 1”
av ADAMUS: , kanalisert av Geoffrey Hoppe
Presentert i
Crimson Circle
2 august 2014
www.crimsoncircle.com
Oversettelse: Gunn Remø
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er
sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt
eget liv og dine egne skapelser.
* * *
Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene.
Velkommen til samlingen. For de av dere som kom dere hit igjen,
velkommen tilbake. (Adamus ler) Jeg er alltid forbauset. Alltid forbauset. Jeg
vet ikke om dere er stae, seiglivede eller ikke har noe bedre å gjøre enn å
være her på en lørdag kveld. Men velkommen tilbake kjære venner.
I Klubben for Oppstegne Mestre er det et skilt, faktisk med det samme
en går inn døra, og det skiltet sier; «Jeg ga opp alt og forventet ingenting
tilbake, bortsett fra meg selv.»
Utover personlighet
Alle Oppstegne Mestre går gjennom en form for spirituell pubertet der
de gir opp alt. Å, og det handler ikke bare om penger eller ting eller bilen,
huset, jobben og familien. Men når en virkelig ser på kjernen i det; så det
dere egentlig gir opp er alt det dere kjente som dere selv. Og det er noe av
det mest utfordrende dere eller hvem som helst oppvåknende menneske noensinne
vil gjøre. Det er sikkert og visst, for det er alltid et ønske om å bygge på
denne personligheten, bygge på dere selv. Dere gjør det gjennom ting som
garderoben deres, jobben, statusen i samfunnet, forholdet til dere selv. Dere
prøver alltid å definere dere selv på interessante og nye måter. Men til
syvende og sist faller alt sammen, eller det blir revet i stykker, eller dere
forløser det yndefullt, grasiøst.
Og det er det jeg håper vi skal gjøre i den neste serien vår. Denne
serien, og jeg skal fortelle dere navnet om en liten stund. Hm. (litt latter)
Jeg lar forventningen bygge seg litt opp.
Men det er så visst alt dette med å gå utover personlighet. Sinnet kan ikke
fatte det. Det kan det ikke. Sinnet prøver på en måte å rettferdiggjøre det ved
å si; «Greit, jeg skal være litt mindre meg.» Men dere kan ikke være enten det
ene eller det andre. Sinnet sier; «Jeg skal kvitte meg med de dårlige vanene
mine.» Vel, dere kommer til å oppdage – og dette er riktig – dere kommer til å
oppdage at de dårlige vanene deres faktisk har tjent dere ganske godt. Det er
de gode vanene jeg er bekymret for. (latter) Det er sant. Det er de vanene,
dette er de tingene dere gjør som dere tror er riktige, som dere forsvarer, som
dere holder fast ved, og selv om jeg prøver å ta dem fra dere, selv om jeg
prøver å sparke dem ut av dere, så holder dere fast ved dem.
Dere liker selvfølgelig ikke de dårlige vanene deres, dere prøver å
kvitte dere med dem, komme over dem. De er deres egne slagmarker for makt i
dere selv – takk (til Linda) – så det er ikke de dårlige vanene jeg er bekymret
for. Det er det dere ser på som de gode vanene deres, byggesteinene for
selvtilliten deres, personligheten.
Dere befinner dere i et veldig morsomt – heh, morsom for meg – morsomt
skifte bort fra det en kan kalle personligheten deres, identiteten deres, og
inn i noe som er som er stor avgrunn. Det er det ikke, men dere må tilnærme
dere dette som om det var en avgrunn. Dere må tilnærme dere dette uten å vite
hva som er det neste. Hvis ikke vil personligheten dere prøve å gripe fatt i
det og støpe det inn i den forestillingen den gjerne vil ha om seg selv. Og som
dere vil oppdage, er den forestillingen dere gjerne vil ha om dere selv ganske
uoppnåelig… ganske uoppnåelig.
Men dere prøver likevel å oppnå dette. Dere prøver å få det til. Jeg
kan her og nå si dere – og det er åpenbart at dette budskapet er for dere, ikke
for verden utenfor – at dere ikke kommer til å oppnå det. Så slutt å prøve. Det
er derfor jeg ikke er noen tilhenger av mål, planer og programmer. Det er for
de dødelige. Heh. (publikum og Adamus ler) Og når jeg sier dødelige, snakker
jeg ikke om den fysiske kroppen. Jeg snakker om de som holder fast ved en
illusjon, la oss si en oppfatning, om hva livet er og hvordan de passer inn i
det. Og det er egentlig det veldig mye av folk sine liv handler om; prøve å
passe inn, kontinuerlig stille dette spørsmålet; «Hvor passer jeg inn? Hvor
passer jeg inn?» Og så dette skrekkelige spørsmålet opp gjennom tidene; «Hvem
er jeg?»
Spør aldri om det igjen. Åh, i det øyeblikk dere føler at det kommer
fram inne i dere, dette «Hvem er jeg?» spørsmålet og hvordan dere enn sier det,
hvilken form dere legger det inn i – i det øyeblikket dere føler at det kommer,
så trekk pusten dypt og; «Jeg Er den Jeg Er. Hold kjeft!» (litt latter)
Oppdatering om Sam
La oss begynne dagens sesjon med en liten oppdatering om Sam. (publikum
responderer med «ååh») Ååh. Sam. (Tobias’ nåværende inkarnasjon)
Jeg hører at Crimson Circle er 15 år, og merkelig nok er Sam 15 år.
Vel, er ikke det et sammentreff? Eller ikke. Nei, ikke i det hele tatt.
Så nå er Sam 15 år gammel. Forestill dere en liten stund hvordan det
var den gangen du var 15 år. Det var det dårlige som jeg snakket om tidligere.
(Adamus humrer, litt latter) Det er veldig utfordrende å være 15. En er midt
imellom alt. En er ikke voksen enda, men en er ikke barn. En er ikke gammel nok
til å kjøre, men ser idiotisk ut på en sykkel. (latter) En har enda ikke
ferdighetene eller visdommen til å håndtere livet, men en prøver. Som jeg hører
Cauldre si akkurat nå, trodde han at han visste alt i den alderen, eh, akkurat
som veldig mange av dere. Foreldrene visste ingenting. Han trodde han forsto
‘kult’, men det gjorde ikke foreldrene i det hele tatt.
Men 15-års alderen er likevel merkelig – for gutter som forhåpentligvis
akkurat kommer ut av puberteten, og for jenter som ser på gutter i den alderen
og tenker; «De er bare så umodne.» (Adamus ler)
Her er Sam, 15 år gammel, og han har levd et veldig interessant liv.
Faktisk så har han ikke hatt så mye til liv, for i mange, mange år var han bare
en skallkropp. Kan dere forestille dere det? Å bare være et skall. Akkurat som
en tom pappeske. Venter bare på at noen skal legge noe i den og sende den av
gårde i posten. (noen ler) Takk. Jeg trodde dere skulle applaudere og få
latterutbrudd, eller…
LINDA: Jeg kan bruke pad’en.
ADAMUS: Ok. Så her er han, 15 år gammel og i denne mellomtilstanden,
men i veldig mange år var det egentlig bare denne skallkroppen. Ikke tilført
den fullstendige energien eller bevisstheten av seg selv, av Tobias.
Men så, da han, da Tobias, essensen av Tobias begynte å bebo denne
kroppen, da begynte han å utvikle sin egen identitet. Men det var alltid noe
inne i ham, en motstand mot å identifisere seg selv, utvikle en personlighet
slik dere har. Det var alltid en motstand mot å gjøre noe som ville plassere
han i en spesiell rolle eller modus eller identitet.
Vel, det er interessant å merke seg at Sam’s reise også er deres reise.
Ganske annerledes – dere var ikke skallkropper, noen av dere ble til det, men
dere var ikke det den gangen. (latter) Selvfølgelig ingen av dere. Ikke noen av
dere. (Adamus humrer)
Vel, det er faktisk litt sannhet i det, for en del av dere dro for en
stund. En del av dere dro delvis bort, og det var ikke det at noe eller noen
annen gikk inn, men denne tiden med spirituell pubertet var så forvirrende. Så
forvirrende at dere ikke visste hva dere skulle gjøre. Dere trakk dere
bokstavelig talt unna en stund.
Og da dere gjorde det, oppdaget dere at ressursene deres, overfloden
deres, det virket til og med som om entusiasmen deres, ønsket om å leve visnet
bort. Men dere klarte ikke å håndtere det. Dere klarte ikke å håndtere mer og
mer av det samme om og om igjen. Dere visste at det ikke resonerte med dere.
Dere visste at det ikke ville få dere noe sted dere ville, men dere visste ikke
hva dere skulle gjøre.
Det ligner veldig på et barn som går gjennom puberteten. De vet ikke helt
hva de skal gjøre med kroppen sin. Tankene forandrer seg. Alt forandrer seg.
Så, mange av dere trakk dere tilbake.
Det er interessant å merke seg at dere faktisk prøvde å hoppe dypere
inn. Dere prøvde å aktivere en eller annen gammel lidenskap, og det fungerte
bare ikke. Det fungerte ikke. Det var en indre motstand, en kan kalle det en
guddommelig intelligens inne i dere som sa; «Dette kommer bare ikke til å
fungere.» Og dere slo på en måte ut med hendene. Dere overga dere. Dere ble
deres eget skall.
Kroppen responderte fremdeles. Personligheten var som på autopilot. Den
var i stand til å fungere, snakke. Og i autopilotmodusen, fortsatte den på en
måte å prøve å gjenoppbygge eller gjenidentifisere seg selv. Det drev dere til
vanvidd, fullstendig til vanvidd. Og så stilte dere dette spørsmålet som jeg
har bedt dere om å ikke stille mer. Dere fortsatte med å si; «Hvem er jeg?»
Dere snek dere inn på toalettet sent om kvelden når dere trodde jeg var ute og
festet i Frankrike og sa; «Men hvem er jeg? Hvem er jeg? Kjære Gud, kjære hvem
som helst, bortsett fra Adamus, hvem er jeg?» (latter)
Og så snek dere dere av sted til en reader. Jeg vet at dere har gjort
det. Jeg har sett det. Jeg vet at dere skammet dere over det. Dere følte dere
skyldige og miserable, og det burde dere gjøre. Men dere snek dere av sted til
en eller annen form for reader, synsk, hva det måtte være – alt annet enn dere
selv. Alt annet enn å grave dypt inne i dere selv, for det gjorde vondt, og til
en viss grad gjør det fremdeles vondt. Og til en viss grad kan jeg forstå
hvorfor dere snek dere av sted, hvorfor dere bedro meg (latter) og dro av sted
for å få en reading, for det var en desperasjon. Dere visste ikke annet å
gjøre, og dere trodde så visst at en eller annen et eller annet sted måtte ha
svaret.
Og hva skjedde så? Vel, den historien kjenner vi. Jeg behøver ikke en
gang å lage en Mesters Memoarer historie om det, men det skal jeg. Dere snek
dere av sted til readere, og ble enda mer tilrotet. De ga dere en identitet for
en liten stund. «Å ja, du var en prinsesse i Egypt.» Vel, det var du faktisk,
det og også noe annet. (latter) Beklager. Det må jeg ta bort. Du kommer aldri
til å huske det. Det er som Men in Black – zzzzt
– kan ikke huske det. (latter) Å, jeg ser på de dumme filmene deres. (Adamus
ler)
Så de ga dere en midlertidig tilførsel til identiteten. Dere bygde den
opp igjen. Dere følte dere bra noen dager, og hva skjedde så? Whoosshhh! Det
store krasjet. Det store krasjet. Men nå er jeg på avveier. Vi snakker om Sam,
eller snakker vi om dere? Hmmmm. Hmmmm.
Så, Sam, femten år gammel, veldig interessant. Han utviklet egentlig
aldri en personlighet. Noen sa at han var litt tåkete. Noen sa at han på en
måte var kjedelig. Noen sa at han var fullstendig ujordet, at han ikke kunne
forbinde seg til noe som helst, at han alltid dagdrømte, og det gjorde han så
visst. Han gikk gjennom en veldig viktig prosess i seg selv.
Han lærte livets ferdigheter, men ikke så godt. Sam, 15 år gammel, er
ingen strålende student. Nei. På en måte som de fleste av deres. (litt latter)
B ble sett på som skikkelig bra. Da ble det feiret hjemme. C var akseptabelt.
Ikke spesielt boksmart, men utrolig intuitiv.
Når han kommer seg ut av hodet sitt, når han slutter å prøve å finne ut
av strukturene, mønstrene, slutter å gå inn i sinnet og inn i logikken –
utrolig. Han kan løse hva som helst, fort. Han behøver ikke å vite fakta og
tall.
Som femtenåring er ikke Sam interessert i å begynne på universitetet.
Det kommer han sannsynligvis til å gjøre for en kort stund, og så kjede seg
utrolig i forhold til, vel, den kjedelig undervisningen som egentlig har lite å
gjøre med det virkelige livet, den
virkelige gleden ved livet. Ingen spesielt flink student, men utrolig intuitiv
som så mange av dere.
Forskjellen er at Sam ikke hadde 20 eller 30 år med programmering som
dekket til denne intuisjonen. Sam fikk være relativt ren og klar. Selv
foreldrene hans, som nå er skilt, er begge universitetsprofessorer, forsto ikke
Sam. Snakker jeg om Sam, eller om dere? De forsto ham virkelig ikke – deg – så
veldig godt, så de ignorerte ham på en måte, noe som ga ham masse fritid for
seg selv.
Det er interessant at Sam, nå 15 år gammel, er i siste del av
puberteten sin, og nå kan vi snakke mer om ham. Vi har på en måte latt ham være
i fred disse veldig sensitive årene i puberteten. Vi skal snakke mer og mer om
ham, for han føler denne dype forbindelsen til hver og en av dere, akkurat som
Tobias gjorde og fremdeles gjør.
Han føler en forbindelse. Han vet ikke hva det er enda, og han bryr seg
ikke om å vite akkurat hva det er. Han bryr seg ikke om at han kjenner dette
som kalles Crimson Circle og individuelle Shaumbra og detaljene, for han føler
det. Og det er dette han lar komme opp fra inne i seg. Han vet at det er noe
der.
Han vet at det er – jeg antar en kan kalle det støtte, kameratskap,
aksept, medfølelse. Han vet at et er der, men han vet ikke akkurat hvor det er.
Men han bryr seg ikke, og det er veldig viktig. Han behøver ikke å kjenne
detaljene. Faktisk så ville det på en måte redusere litt den fylden som han
føler akkurat nå, for hvis han plutselig skulle gjenoppdage Crimson Circle og
Shaumbra, ville det bli for detaljert. Man akkurat nå føler han fylden av hver
og en av dere. Jada.
Vel, jeg hadde overhodet ikke blitt overrasket… Cauldre filtrerer litt
her, så vi skal slå ham ut. Men jeg hadde på ingen måte blitt overrasket hvis
han begynte å snakke med noen av dere, forbinde seg med noen av dere.
Denne sommeren jobber han på en gård, og det liker han. Han liker å
jobbe med jorda. Det er ikke så mange dyr på gården, mest grønnsaker og frukt.
Men han liker å jobbe i de omgivelsene, komme seg ut, være i kontakt med
naturen, følge med på at ting vokser, se skjønnheten ved livet. Han er sammen
med noen venner som er fra byen, og som jobber på gården, og her finner han en
lidenskap. En lidenskap han aldri før har følt. Kaiko’en sin. Og det kommer
ikke bare fra planetene og jorda og kameratskapet om kveldene, men han føler
noe inne i seg, noe som åpner seg opp.
Samtidig føler han også livets sensualitet. La oss si at han begynner å
få denne veldig seksuelle, vakre følelsen som kommer fram i ham. Sammen med
skolekameratene sine har han mange ganger sett på internett og porno. Aldri
brydd seg så mye om det. Og når sant skal sies er det faktisk forvirrende for
ham, for han føler energien fra det. Han føler misbruket og næringen som skjer,
og funderer for seg selv, tenker for seg selv at det er en slik skjønnhet ved
denne intimiteten, seksualiteten, men hvor er den? Det er ingen som snakker om
det. Enten er sex noe som er stygt, eller noe som er forbudt, eller det er i
disse pornografiske preferansene. Så akkurat nå er han veldig forvirret i
forhold til dette, hvorfor mennesker ikke snakker om seksualitet på en hellig
måte, på en vakker måte.
Vel, det er selvfølgelig noen som gjør det, men i den generelle
massebevisstheten handler det enten om skyld eller skam eller noe mørkt og
fordekt og energinæring. Dette, sammen med arbeidet på gården, inspirerer ham
akkurat nå til det han skal gjøre senere i livet. Akkurat nå er han i veldig
utvikling.
Sam er høy og det en kan kalle vakker, men det er overraskende at han
ikke ligner på noen av foreldrene sine lenger. Det gjorde han da han var yngre.
Og da han gikk gjennom hele denne pubertetsprosessen, gjorde han noe veldig
briljant, noe jeg ber hver og en av dere om å gjøre; gi opp den nedarvede
biologien deres. Den er ikke deres. Den er leid. Den er arvet.
Han tilbrakte faktisk ikke så mye tid i den nedarvede biologien. Han
brukte deler av den, egenskaper ved den for å bli født inn i en fysisk kropp.
Men i puberteten gikk han gjennom et veldig interessant stadium der han faktisk
forløste. Han visste ikke at det var det han gjorde. Men på et veldig høyt nivå,
forløste han faktisk den nedarvede biologien sin.
Det er fremdeles noen få spor igjen, men han ligner ikke foreldrene
sine – han er veldig vakker, høy. Både menn og kvinner er selvfølgelig
tiltrukket av ham. Og ikke bare når det gjelder fysisk seksualitet, men på
grunn av personligheten hans, eller kanskje jeg skal si mangelen på
personlighet.
Sam er veldig kjærlig, veldig sensitiv, men akkurat som dere, oppdager
han at ting påvirker ham. Han må skjerme seg. Han må komme seg bort fra ting.
Og det er derfor denne sommerjobben på gården er så bra for ham.
Han har hatt intime forhold med kvinner. Selv om han er ganske ung har
han hatt sex, men på en veldig, veldig vakker måte. Ikke som, vel, særlig for
mange av dere – jeg lukker øynene mine litt – men jeg tenker på den gangen dere
var på den alderen, hadde egentlig ingen virkelig sensitivitet eller klarhet,
klossetheten eller, å, hastverket… (Adamus humrer) Åh, greit. Vi går videre.
(litt latter)
Så Sam, igjen, veldig begavet, artistisk, veldig talentfull, men har
egentlig ingen skikkelig måte for å uttrykke dette. Så det beste som har skjedd
på lenge, er denne sommeren borte, sommeren på gården der han kommer til å
oppdage veldig mange ting, akkurat slik dere gjorde da dere var på den alderen.
Det var en liten oppdatering om Sam. Nå som han kommer ut av
puberteten, skal vi ha litt nærere kontakt.
Spirituell pubertet
Det er snakk om å komme ut av puberteten, den spirituelle puberteten
som så mange av dere opplever. Det er merkelig. Dere kommer ut av en veldig
tett personlighet – en personlighet som ble utviklet i løpet av mange, mange,
mange liv – og nå løser den seg opp.
Det er en motstand. Dere prøver på mange måter å holde fast ved den. Og
veldig ofte, noe jeg antar er naturlig, ønsker dere å forløse noen ting ved
selvet og så fokusere eller utvikle andre ting ved selvet.
Og i spirituell utvikling, særlig i denne delen av pubertetsprosessen,
når den går mot slutten, forstår dere i grunnen at dere har gitt slipp på noen
ting, og dere forstår at det er som mange, mange, mange lag av løken, skallet
til løken, dere skreller bort mer og mer og mer. Dere kommer til det punktet da
dere forstår at dere bare fortsetter med å skrelle og skrelle bort, og dere
sier; «Når tar dette med å skrelle av lag etter lag etter lag slutt?»
Når dere virkelig kommer til det punktet og dere er skikkelig leie av å
skrelle bort ting, dere er dødsens lei av det, det er da en kan si at alt
eksploderer, løser seg opp, desintegrerer, forsvinner.
Det er en skremmende prosess, for igjen, de fleste av dere kom inn i
denne tankegangen… det er to nivåer som oppstår. Det var et underliggende indre
ønske om – dere kaller det spiritualitet – forståelsen av selvet eller Gud,
oppdagelsen av det virkelige Selvet. Dere hadde alltid denne underliggende
strømningen, men dere forsto likevel ikke hva dette egentlig var. Dere var ikke
nødvendigvis… dere var ikke i stand til å artikulere det. Dere var ikke i stand
til å si; «Vel, inne i kjernen er det dette dype ønsket.» Det ble
rettferdiggjort på andre nivået, særlig mentalt, ved å si; «Jeg er trett og lei
av livet mitt. Jeg vil at noe skal forandre seg» eller «Jeg vil at ting skal
bli bedre.»
Så på et annet nivå var dere her oppe og sa; «Jeg vil ha mer overflod.
Jeg vil være yngre. Jeg vil være smartere. Jeg vil nå målene mine.» så det
foregår her oppe, men det underliggende er et dypt ønske om å bare kjenne deg
selv autentisk, på en virkelig måte. Disse to tingene er på mange måter i
konflikt med hverandre, for personligheten vil ikke se seg selv ødelagt. Overhodet
ikke. Personligheten vil forbedre seg selv. Den har blitt programmert til å
forbedre seg i mange liv, programmering og programmering – forbedre
intelligensen din, forbedre overfloden, forbedre utseende, forbedre evnen til å
få venner og vinne over folk og alt dette andre. Så personligheten,
identiteten, kan ikke fatte det faktum at den faktisk kommer til å løse seg
opp.
Men likevel, underliggende er det noe som sier; «Glory halleluja. Det
er på tide. Når kommer det til å skje? Når skal vi komme oss ut av disse lekene
som vi leker? Når skal vi komme oss utover lekene og komme inn i det
autentiske?»
Vel, da hopper sinnet inn og sier; «Å ja, autentisk. Det er det.» For
sinnet følte noe, personligheten følte «ja, autentisk.» Og så prøver det å være
autentisk, og det kan det ikke. (noen ler) Det kan det ikke. Og til en viss
grad er det til å le av, for dere prøver å være autentiske når det gjelder noe
som absolutt ikke er autentisk. Det er ikke dårlig, men det er ikke autentisk.
Det er ikke den du egentlig er.
Lyskropp
Føl på dere selv akkurat nå. Føl dere selv, inn i kroppen, inn i
tankene, inn i dere selv. Det som er på overflaten, det som blir overbrakt til
andre, det som blir projisert – ikke det som egentlig er på innsiden, men det
som blir projisert ut – er en gammel biologi. Vi skal jobbe veldig mye med
lyskroppen. Faktisk så skal vi ikke jobbe med den. Vi skal tillate lyskroppen.
Dere skal det, og jeg vet at noen av dere er veldig frustrert, for – og
legg spesielt merke til dette – for dere prøver å lage lyskroppen fra det
gamle, menneskelige sinnet, og de to jobber ikke så veldig godt sammen. Dere
prøver å bruke personligheten deres, sinnets konsept om hva lyskroppen burde
være, for å bringe inn lyskroppen. Alt dere gjør, er at dere roter til den
gamle kroppen. Dere forårsaker en konflikt i den gamle kroppen, for dere tenker
gjennom den.
Dere har et konsept om at dere kommer til å gå ca. to fot over bakken,
og at dere kommer til å gløde og funkle som neonlys en kveld med tåke, og bare bzzzt! Bzzzt» bzzzt! (latter) Det har
ingenting med det å gjøre. På ingen måte. Så før vi kan gjøre så mye med
lyskroppen, må vi kvitte oss med en masse tanker om hva en lyskropp er.
Det er interessant. Dere er i konflikt. Dere sier; «Vel, jada, men jeg
har bare så lyst på en lyskropp. Jeg er lei av denne menneskelige kroppen. Den
blir eldre for hvert minutt, og tyngre og mer ubalansert.» Det dere på et dypt
nivå føler, og det var derfor jeg snakket om Kaiko, den indre lidenskapen,
denne brennende indre ilden. Det var derfor jeg forrige måned snakket om det,
for det er denne Kaiko, denne lidenskapen, dette uforklarlige, denne ukjente
vitenen som faktisk bringer inn lyskroppen.
Og så tar hodene deres eierskap over det, og kommer med alle grunnene
til hvorfor dere vil ha lyskroppen deres, og jeg vet at noen av dere der ute
allerede har begynt å skrive på lyskropp-bøkene deres, og dere har ingen anelse
om hvordan det er. Og dere kommer bare til å rote til andre folk med
misforståelsene deres om lyskroppen. Vi kommer dit, og vi kommer dit til tross
for dere, for det er denne dype indre viten om at denne biologien egentlig ikke
er deres. Så kvitt dere med alle triksene og all gimikken og alt det dere
trodde på i denne boken som dere holder på å skrive og alle kursene dere vil
lage om lyskroppen. Gi slipp på det en stund til dere virkelig forstår hva
lyskroppen er, til dere virkelig forstår og føler Kaiko – det brennende,
brennende, brennende ønsket.
Som jeg sa, denne flammen av Kaiko, hvis dere er i den, hvis dere
tillater den, er det en kald flamme, «kjølig», den brenner dere ikke opp. Det
er en ild av forvandling, og den sanne ilden av transformasjon eller alkymi er
en kjølig flamme. Men hvis du står på utsiden og prøver å manipulere den og
prøver å slipe den med den nåværende personligheten, vil den brenne som
helvete. Jeg mener som helvete, skikkelig helvete. Den vil brenne masse.
Så det handler om å gå inn i denne lidenskapen og tillate den. Men nå
er jeg på avveie igjen. Hm.
Så denne lyskroppen og biologien deres vil skje naturlig. Forstår dere
det? Det skjer naturlig. Det er det dere har følt. Det er derfor jeg refererer
til Sam nå og sier at Sam ikke er så smart, men, åh, han er vis og intuitiv, i
øyeblikket, hva dere nå vil kalle det. Han tenker ikke, han tillater.
Utover identitet og validering
Så i forbindelse med dette med å komme til slutten av den spirituelle
puberteten, forsøkes det veldig på å forbedre eller utvikle personligheten
deres. Og igjen, jeg går tilbake til grunnene til at jeg ikke har noe til overs
for planer, programmer og mål. Det det gjør, er å intensivere eller fortette
personligheten deres. Og menneskene har et slikt ønske om dette – å
identifisere seg som et eller annet, med et eller annet. Det er derfor de
danner beslektede grupper. De tilhører klubber og samfunn slik at de kan
identifisere seg. De prøver hele tiden å forbedre seg selv.
Vel, vi skal forløse oss selv, og det kan være skremmende. Vel, dere
har hatt massevis av opplevelser med det frem til nå. Det kan til tider være
skremmende, å virkelig forløse dette som kalles en personlighet.
Men personligheten, dette som dere identifiserer dere med, forbinder
dere til, validerer dere selv opp mot, er ikke lenger gjeldende. Dere forstår
at det som ofte skjer når folk må validere seg selv – dere vet, når dere er ute
i dagliglivet, blir dere kontinuerlig validert av ting – så dere prøver
kontinuerlig å validere dere selv. Dere prøver å få på plass bitene, og «Hvem
er jeg» bitene – dere er mødre eller fedre, dere er ledere eller
drosjesjåfører, dere er den eller den alderen, dere er smarte, dere er dumme –
og det spiller ingen rolle. Når dere validerer dere selv, er det ikke så stor
forskjell på å si «Jeg er smart og jeg er dum.» Det er i hvert fall en validering
eller en identifisering å si «Jeg hadde en dårlig barndom, jeg hadde en god
barndom. Jeg tar meg godt ut, jeg tar meg ikke så godt ut.» Det er bare
validering, selv om det er en negativ validering.
Det er disse knaggene dere henger ting på for å identifisere dere selv.
Og til mer dere identifiserer dere selv, til mer dere assosierer dere selv til
andre ting, til bedre føles det for en stund. Men så begynner det å gå over, og
da kommer dere fram med noen nye planer, programmer, mål eller hva det nå er.
Ikke misforstå meg. Det er fantastisk å uttrykke det kreative vesenet
som du er. Men noen ganger er ikke disse planene og programmene måter for å
uttrykke, bare måter for å validere, eller noen ganger måter for å distrahere
dere selv fra dere selv.
Vi går nå inn i en vakker tid med å virkelig forløse personligheten.
Jeg snakker ikke om å drepe personligheten eller utslette den, men forløse alle
disse forbindelsespunktene, valideringspunktene for hvem dere er.
Vel, i det siste har dere sannsynligvis lagt merke til at det er
tilfeller, kanskje en masse tilfeller, med noen veldig interessante, intense,
bisarre drømmer. Dere prøver å finne mening i dem, og de gir ingen mening i det
hele tatt. Det er ikke profetiske drømmer. De handler ikke om hva som vil komme
til å skje i verden, komme til å skje med deg. Det er bokstavelig talt ting som
skjer i livene deres.
Gjennom denne prosessen med å prøve å validere identiteten deres, har
dere skapt flere og flere aspekter, og dere hadde allerede mange i
utgangspunktet. Men dere har skapt enda flere aspekter.
Og det har vært interessant. Forståelsen for Aspectology er veldig, veldig viktig, men det kommer også til et punkt da dere
blir litt besatt av det. Og, i motsetning til det Tobias opprinnelig sa, har
dere prøvd å kontrollere disse aspektene som om de er en gjeng valper eller som
om de er barna deres.
Eller dere frykter dem, som om de har mer makt enn dere, eller de har
mer væren enn dere, det er kanskje et bedre ord. Noe som er veldig interessant,
og som spesielt ville være en veldig interessant spirituell psykologisk
diskusjon, er hvordan forståelsen for aspektologi faktisk skaper flere aspekter
en stund, og faktisk skaper det jeg vil si er en frykt for aspekter eller
skapervesenet. Forestill dere dette, og dette ville vært en god sci fi film
eller bok; skapervesenet som begynner å forstå at de aspektene det har av seg
selv faktisk selv gir fra seg kraft eller mer væren til et av akkurat disse
aspektene, eller mange av aspektene. Med andre ord; «De mørke aspektene mine er
mer kraftfulle, har mer væren enn jeg.» Og det skjer. Jeg har sett det hos
veldig mange av dere. Jeg vil ikke se noen av dere inn i øynene. Jeg ser inn i
kamera. Jeg har sett det skje der ute. Dere gir mer væren, mer autoritet, mer
identitet til noen av disse aspektene, som om de er smartere enn dere, eller
mer talentfulle eller begavede enn dere. Det er et interessant fenomen, for du er skapervesenet til hvert eneste ett
av disse aspektene.
Der er kanskje et skjult ønske eller håp om at et av dem er bedre enn
dere. Et håp om at «Gud, jeg håper det er noe som er bedre enn dette, så det er
kanskje et aspekt som er mer fantastisk enn jeg», eller til og med, på en
forvrengt måte «mer kraftfullt enn jeg. Så mørkt at det er større enn meg.» En
eller annen form for forvrengt ønske om at det finnes noe større enn dere selv,
for dere er ikke fornøyd med dette selvet. Vel, det er fordi det er en
personlighet som ikke er din.
Det er selvfølgelig lett å forstå det når jeg sier at kroppen ikke er
din. Dere sier; «Vel, jada. Jeg ligner på moren min. Jeg vil ikke ligne på
moren min, jeg vil ligne på faren min.» Så det er nesten en samling rundt
flaggstanga når vi snakker om å forløse den nedarvede biologien. «Vel, det er
jaggu på tide.» Men jeg sier at det også er på tide å forstå at denne
personligheten egentlig ikke er din. Merkelig. Sinnet hopper selvfølgelig inn
og sier; «Vel, hvem er det sin da?» Ingen sin. Men det er ikke det autentiske
deg. Det er ikke det egentlige deg.
Jeg har følt, jeg har hørt spørsmålene deres til dere selv i det siste,
og et av de største spørsmålene dere har er «Er jeg autentisk? Er jeg
virkelig?»
Da dere var yngre, særlig de av dere som hadde en litt religiøs
bakgrunn, pleide det å være; «Er jeg snill eller slem?» Eller hvis dere trodde
på julenissen; «Er jeg snill eller slem?» Og nå er det erstattet med; «Er jeg
virkelig? Er jeg autentisk overfor meg selv?» Vel, selvfølgelig ikke!
Selvfølgelig ikke.
Jeg vil dere skal se på personligheten deres. Jeg snakker om fasaden.
Jeg snakker om forsiden, utstillingsvinduet. Jeg snakker ikke om bakrommet. Det
kommer vi til senere. Men jeg snakker om den fasaden dere setter opp. Hva er
den basert på? Vel, den er delvis basert på oppdragelsen, med andre ord,
miljøet, foreldre, søsken og lærere. Basert på det. Egentlig ikke deres.
Personligheten deres er basert på en masse reaksjoner på omstendigheter
i fortiden som dere egentlig ikke oppfatter i sin helhet. Vi har snakket om det
mange ganger. Dere ser en snev av det som skjedde i fortiden. Men dere tar
dette snevet og legger det inn i personlighetsutviklingen dere, dere legger det
inn i selvet, og så tilpasser dere dere til dette og sier; «Vel, dette er meg.»
Dere tar ting som har skjedd med dere i livet og dere bare aksepterer
dem uten å egentlig forstå hva som skjedde, eller uten å trekke ut visdommen
burde jeg kanskje si. Fjerne frykten, detaljene, traumene og alt annet og bare
trekke ut visdommen. Vi har mye uttrekking av visdom å gjøre her. Og dere tar
ting som flyr inn fra utsiden, nyheter – dere tar det som deres eget.
Og forresten, hele denne prosessen som dere går gjennom – og takk Marty
for stikkordet her, han gjespet «aghhh» - hele denne prosessen sliter dere ut,
og det er også kjedelig å snakke om. Ville du ikke heller synge? Men den sliter
dere ut, og så lurer dere på om hele denne personlighetesutviklingen nå går
nedoverbakke og inn i personlighetsavsporing. Det er som om dere var i
puberteten. Husker dere da dere var 13, 14, 15 år gamle? Dere kunne ikke få nok
søvn. Dere kunne ikke få nok mat heller, men dere kunne ikke få nok søvn. Var
alltid trette, følte dere alltid blodfattige, følte alltid at dere ikke hadde
energi, bortsett fra tilfeldige utbrudd av energi til seksuelle tanker og
opplevelser. Men bortsette fra det var det… (litt latter) Jeg snakker mest til
guttene. Guttene ler. Mennene. Jeg burde si mennene.
Så særlig akkurat nå er dere mye trette, og hva gjør dere da? Dere
sier; «Ååh, jeg blir visst eldre.» Så hva er det neste dere gjør? Dette er
veldig klassisk. (noen sier «sover») Dere sover. Nei. Dere sier; «Så hva er
galt med meg? Eh. Hva er det med meg? Jeg trenger mer trening, for jeg hørte på
nyhetene, eller jeg hørte en eller annen lege si «mer trening». Det trenger
dere faktisk ikke. Dere gjør ikke det. Når vi går inn i lyskroppen, kommer dere
til å oppdage at en masse av denne treningen bare er tull. Det er virkelig det.
(applaus) Ja det er det virkelig, for dere har hørt det et eller annet sted.
«Jeg må trene og jeg må gjøre det så og så mange timer i uka, og det er…», å
jøss. For en uglede i livet.
Og så er det «Da må jeg spise annerledes, og jeg…» Forstår dere, det er
det dere gjør. Dere bygger alle disse egenskapene, personlighetsbygging. Nei.
Dere er trette fordi dere går gjennom spirituell pubertet. Det er en veldig
krevende prosess. Dere kvitter dere med all dritten dere har dratt rundt på
veldig lenge og som ikke er deres. Det er ikke deres personlighet.
Når dere går hjem i kveld eller når dere våkner opp i morgen, så vær så
snill å se i speilet, for denne kroppen er ikke din. Og denne personligheten?
Nå burde dere komme med litt bifall, for den er ikke deres! (latter) Gudskjelov!
Det er den ikke. Det er den ikke.
Vel, det får fram en masse ting. Så hva er personligheten deres? Vel, det var derfor jeg snakket om Kaiko
forrige måned. Lidenskapen. Og for det andre, så behøver dere ikke å
identifisere dere med ting lenger. Dere behøver ikke å si; «Jeg er en 42 år
gammel mann som er 1,80 høy og har den og den utdannelsen.» Slike ting er ikke
viktig. De er virkelig ikke det. De er ikke viktige dit vi skal.
Det er morsomt å leke med når en forstår at det bare er leketøy. De er virkelig
morsomt å leke med. Og det er da dere går inn i virkelig skuespill, og dere
glir inn i skuespillet av det dere enn har lyst til, og så glir dere ut av det.
Men akkurat nå tror dere ikke at dere spiller. Dere tror at dette er virkelig.
Dere prøver å finne mer autentisitet. Dere fortsetter å høre dette komme fra
dypere deler av dere; «Er jeg autentisk? Er jeg virkelig? Er jeg genuin?» Dette
kommer fram om og om igjen. Det er dere ikke. Det er dere på ingen måte. Og det
er de gode nyhetene.
Så det etterlater et stort, tomt rom. Som; «Wow, hva skal jeg gjøre?
Hva skal jeg fylle dette med? Hvordan skal jeg være meg?» Er det ikke
interessant at i hele denne søken etter å være deg, skal vi ta deg fra deg,
slik at du kan virkelig forstå hvem du er. Veldig mye av dette er bare en
fasade.
Åh, det er fantastiske ting ved det. Ikke oppfatt meg feil. Fantastiske
ting, men dere må forstå at det er en lek. Det er kreativitet i funksjon. Dere
må komme dere utover det å bare prøve å raffinere dette selvet, denne kroppen
eller denne personligheten eller dette sinnet.
Den nye serien
Så når det er sagt, brukte jeg mye tid på å finne ut hva vi skal kalle
den neste serien vår. Jeg så på hvor vi skal, hva vi skal gjøre i serien. En
stund hadde jeg lyst til å kalle den for Serien om Kjærlighet, og… (noen sier
«hmmm») Hmm. Og den skulle føre til kjærlighet til Selvet. Kjærlighet, en slik
vakker opplevelse. Og, ja, kan dere skrive ned dette på lista vår over det vi
skal gjøre? Nei, ikke der.
LINDA: Ikke den lista.
ADAMUS: Nei, lista deres, over
det dere skal gjøre. Vær så snill, vi trenger denne – Kjærlighetsboken. Kjærlighetsboken.
LINDA: Selvfølgelig.
ADAMUS: Kjærlighet, først opplevd her på denne planeten. Gud, Ånden,
visste ikke en eneste ting om kjærlighet før dere opplevde det.. Det er alt
dette med at «Gud er kjærlighet». Gud hadde ingen anelse om kjærlighet. Hvordan
kunne hun det når hun aldri hadde opplevd det før hun opplevde det gjennom deg
og gjennom deg?
Så jeg tenkte på å kalle den Serien om Kjærlighet, men det er litt
billig. Det er litt enkelt. Ja, jeg ville gjøre det mer innsiktsfullt. Men vi
skal selvfølgelig snakke om kjærlighet, men ikke den gamle kjærligheten til en
personlighet som sier at de elsker noen andre, for det er ikke kjærlighet.
(Linda klistrer en klebelapp på Adamus, litt latter når han ser på den og gir
den tilbake til henne) Greit, du kan beholde den.
Kjærlighetsboken. Vær så snill å minne Linda på det. Hver gang dere ser
henne, så gi henne en klem og si; «Kjærlighetsboken!» (litt mer latter)
Så jeg ville kalle den for Serien om Kjærlighet, men jeg tenkte at nei,
det er litt for enkelt. Det er for billig. Jeg ville kalle den for Serien om
Lyskroppen, for vi skal…
LINDA: Vil du jeg skal skrive det på denne? (det er et nytt verktøy for
å skrive)
ADAMUS: Nei, ikke enda. Åh. Ja. Vi kan kalle den for Serien om
Lyskroppen. Men, jeg tenkte at vi skal snakke om lyskroppen. Vi skal gjøre
lyskroppen. Og, åh, enda dere sier at det blir veldig moro, at det blir
fantastisk, blir det tøft, med mindre dere trekker pusten dypt og slutter å
jobbe med det og slutter å ha forventninger om det. Dere tar naturlig imot den.
Så jeg tenkte at nei, jeg vil ikke kalle den Lyskroppen. For da kommer
det til å bli merkelig forventninger. Alle tror de skal bli vakre og sexy og
yngre. Og selv om det kanskje skjer så burde ikke det være den egen… jada.
(litt latter) Hvorfor ikke? Men er det den egentlige grunnen til å gjøre det?
(noen få folk sier «nei») Nei. Dere sier nei nå, men jeg kjenner den egent… ja.
(latter )
Vi skal utforske lyskroppen, men jeg tenkte at nei, det sender ut feil
signaler, og vi kommer til å tiltrekke oss… faen ta, vi kommer til å få tilbake
noen av de folkene som vi kastet ut! (masse latter)
LINDA: Ja! Whoaa!
ADAMUS: Nei, nei, nei, nei, nei. Nei. Ikke gjør det. Vi har kommet alt
for langt.
Så jeg funderte på det. Jeg konsulterte faktisk noen av de andre i
Klubben for Oppstegne Mestre og sa; «Ja, det er tid for en ny serie sammen med
Shaumbra. Jeg ser på forskjellige ting. Jeg sier det ikke en gang til Cauldre
eller Linda enda. Men hva, å hva skal vi kalle den?» og de kom også med noen
forslag om det, og noen av dere har kanskje noen forslag. Noen forslag?
(det blir en pause)
Åh, det er ingen som bryr seg! (Adamus humrer) Bortsett fra Pete. Pete,
hva vil du kalle den?
PETE: Tillate…
ADAMUS: Tillate.
PETE: … oppstigningen min.
ADAMUS: Tillate oppstigningen min. Eh, slett ikke verst.
LINDA: Mm hmm. Åh, åh! En til.
ADAMUS: Men det mangler på en måte litt glød vet du. Jeg tror vi er lei
av all tillatingen nå. Det er liksom «å, skitt!» Ja, men…
PETE: Vel, du sa tillate tidligere.
ADAMUS: Vel, tidligere, og så ble vi lei av det! (latter)
PETE: Åh, det ble ikke jeg. Men du ble. Greit.
ADAMUS: Ja, hva vil du kalle den?
SUE: Reisen min til Opplysthet.
ADAMUS: Skal hele serien handle om reisen din til opplysthet? Bare din?
(latter) Skal vi bruke et år på å snakke om reisen din? Jeg tror ikke det.
Men jeg forstår hva du…
SUE: Men alle tar det personlig.
ADAMUS: Reisen min til opplysthet. Ja, du vet…
SUE: Eller bare Opplysthet.
ADAMUS: Opplysthet. Javel.
SUE: Ja.
ADAMUS: Gjorde vi ikke det, eller…
SUE: Litt kjedelig.
ADAMUS: Ja.
SUE: På en måte.
ADAMUS: Nei, men vi kommer dit. Vi kommer dit.
ADAMUS: Dette er… Cauldre forteller meg at det er meningen at jeg skal…
det er ingen dårlige ideer.
SUE: Greit.
LINDA: Åhhhh! (publikum responderer også med “Åhhhh!”)
ADAMUS: Vi kommer til det.
LINDA: Hører, ja.
ADAMUS: Hva mer? Noen andre
tanker? Nei, det er ikke så verst. Det er bare på en måte – hva er neste steg? Hva
er – svutsj!
SUE: Vel, det du forteller oss er…
LINDA: Vent, vent, vent. Snakk i mikrofonene slik at folk kan høre.
SUE: Du forteller oss at vi skal gå gjennom opplyst-… at selvene våre
skal bli en lettere kropp. Ikke sant?
ADAMUS: Jo.
SUE: Så…
ADAMUS: Muligens. Vel…
SUE: Muligens.
ADAMUS: Ja.
SUE: Men vi kommer ikke til å fly rundt og summe. (latter)
ADAMUS: Bare… vil du gjøre det nå? Bare få det overstått? (mer latter)
Du har hele scenen. Vi spiller litt musikk. Vi får litt…
SUE: Nei, nei, nei. Det skal vi ikke gjøre.
ADAMUS: Vel, det kan du.
SUE: Du kan.
ADAMUS: (ler) Det fungerer ikke med denne
kanalen! (latter)
SUE: Åh!
LINDA: Åhhhh! Åhhhh! Hva handlet det om? Åhhhh!
ADAMUS: Indre konflikt. Han prøver å skyve meg ut!
LINDA: Åhhhh! Hmmm!!! Woowww! (latter fordi Adamus gjør merkelige
fakter som om han og Cauldre slåss)
ADAMUS: Pfffzzzzz! Jeg er tilbake! (mer latter) Jeg blir værende her. Han kommer ikke til
å skyve meg ut. Eh. Neste. Neste.
Serien. Hva vil du kalle serien?
LINDA: Mofo.
ADAMUS: Serien om Mofo.
MARTY (Mofo): Serien om La Oss Komme Oss Videre med denne Dritten!
(latter og applaus) Er det saftig nok?
ADAMUS: Den liker jeg.
MARTY: Det er litt fres i det, huh?
ADAMUS: Den liker jeg. Ja, det er bra.
MARTY: Ja.
ADAMUS: Men vi må korte det litt ned. Bare gi meg to eller tre ord.
MARTY: Get Her Done!
Få Henne ferdig!
ADAMUS: Få Henne Ferdig. (latter) Ja, vi vil kanskje tiltrekke oss feil
folk med den.
MARTY: Sant. Veldig sant, ja.
ADAMUS: Jada, jada.
MARTY: Vi vil ikke gå bakover!
ADAMUS: Jada. Vi vil at publikum skal ha tenner, hvis du forstår hva
jeg mener. (mer latter)
LINDA: Er du ferdig med ham?
ADAMUS: (ler) Ja. Neste. Noen andre tanker før jeg avslører det? Ja,
hva vil du kalle den?
ALAYA: Det er veldig tøft å holde følge her med Få Henne gjort!
ADAMUS: Ja, ja!
ALAYA: Serien om Initiering.
ADAMUS: Initiering til hva?
ALAYA: Initiering til mer av oss selv.
ADAMUS: Ja. Faktisk ikke så verst, og det er faktisk bra, men det
foregår en masse initieringer hver dag i new age virksomheter. Akkurat nå er
det faktisk noen som er midt ute i Stillehavet og initierer noen portaler som
bare er fulle av fisk og ingenting annet. (latter) Men de tror at de åpner noe.
Men det jeg likte ved det, er selvinitiering,
noe en skulle tro flere folk vil gjøre, men det gjør de ikke.
LINDA: Oooh!
ADAMUS: Det handler alltid om å initiere noe annet.
Denne stakkars planeten – hvis jeg bare kan gå opp på bruskassen min en
liten stund – denne stakkars planeten med alle disse lysarbeiderne som løper
rundt og initierer alt mulig, fra kokosnøtt trær til steiner i jorda og slike
ting. La Gaia få være i fred! Vær så snill! Slutt å initiere. Dere vet at initiering
er som å rote til overalt.
Og dere vet, de bruker initiering, innvielser, hellige innvielser og
alt annet, de bruker det som distraksjoner. Enorme distraksjoner slik at de
ikke behøver å selvinitiere.
ALAYA: Selv Initiering.
ADAMUS: Yeah. Ja. Så jeg liker det på en måte, men vi ville måtte
kvantifisere det. Initiering av ingenting annet, bare deg. Ingenting annet. Men
da ville ingen være interessert, for de vil dra ut og initiere et eller annet.
Ja. Fint.
LINDA: Men det får en til å føle seg stor.
ADAMUS: Ja, neste.
SHAUMBRA 1 (mann): Bruk ordet ditt, Kaiko. (uttaler det “Ki-ko”)
ADAMUS: Kaiko. (Adamus gjentar den feil uttalen) Kaiko har på en måte
en negativ klang. Det er Kaiko. (uttales «kay-ko»)
SHAUMBRA 3: Kaiko.
ADAMUS: (ler) «Ki-ko» har på en måte en kulturell negativitet ved seg.
Det var akkurat det som var grunnen til at jeg ikke ville kalle det Kaiho, for
noen – ahem, Linda – ville ha gjort det om til «noe annet» -ho serien. (litt
latter) Men jeg liker det, og jeg tenkte faktisk på det, og jeg tenkte faktisk
på et par ting. Og hvis vi kan få fram tavla vår her. (Linda går til
talerstolen der iPad’en er) Nei, tavla.
LINDA: Å, dette store, stygge?
ADAMUS: Hva er det der?
LINDA: Den lille tavla. Kom igjen!
ADAMUS: Men hvordan… hvordan skal jeg kunne… ved Jesu hellige mor. Hun
skriver på… Ehh! Åhhh! Jeg kan nesten ikke vente med å fortelle de Oppstegne
Mestrene om dette. Jeg er i himmelen. Se hva vi har her. For en innretning. For
et verktøy. Skal vi vise det fram?
LINDA: Ta det opp på skjermen.
JOHN (K): Det er ingen forbindelse.
ADAMUS: Ta den til John. (Linda løper bak med den)
Så jeg tenkte på å kalle den Serien om Kaiko, og jeg skal gi Linda den
korrekte stavingen av Kaiko om en litenn stund. Og jeg var veldig, veldig nær
ved å kalle den det, for dette året – og du er faktisk så absolutt på riktig
spor – dette året kommer til å handle om denne lidenskapen. Ingen falske
lidenskaper. Inge gamle «prøve å grave fram noe som tenner deg bitte litt» form
for lidenskap. Jeg snakker om brennende, flammende, vakker, altoppslukende,
transformerende, fantastisk lidenskap. Dette som alltid har vært på overflaten,
men som dere ikke har tillatt å komme fram, som overgår personligheten, som
overgår det å prøve å utvikle personligheten. (publikum ler når Lindas ord
«dumming» kommer fram på skjermen) Jeg tror jeg vil ha tavla mi, tavla mi.
I kveld skal jeg fortelle de Oppstegne Mestrene om det første ordet som
ble skrevet på denne tavla. Og vet dere hva de kommer til å si; «Vel, for en
fantastisk teknologi. Hva ble skrevet på den?» (mer latter) La oss gå til
modusen for å stryke ut.
Kaikho staves K-a-i-k-h-o. Jeg snakket om det forrige gang, om ordet
Kaikho, denne indre lidenskapen, som enten skrives med k-o eller h-o. Men la
oss finn opp et ord. Hvorfor ikke? Faktisk så er ord noe av det enkleste å
skape. Bare finn på deres eget ord, selv om det ikke har en opprinnelse som
betyr sann, indre lidenskap.
Så jeg tenkte på å kalle den Serien om Kaikho, for vi kommer til å
holde på med lidenskap. Denne lidenskapen, denne ilden kommer til å komme fram
og yndefullt konsumere personligheten deres, og ikke bygge en bedre
personlighet på toppen av den gamle personligheten. Det kommer til å bli en
yndefull konsumering Paul, av alt det du trodde Paul var.
Og jeg sier konsumere, ikke ødelegge, og det kommer ikke til å… vel,
jeg skulle til å si at det ikke vil drepe dere. Det tror jeg ikke det vil (litt
latter) Men det vil konsumere alt det som Paul var, inkludert navnet «Paul»,
for det er egentlig ikke navnet ditt. På en veldig vakker og yndefull måte
kommer det til å konsumere tankene dine. Tidligere sa jeg; «Se på den du tror
du er. Se i speilet.» Du er en komposisjon av litt biologi og tanker som i
utgangspunktet egentlig ikke er dine. Det er derfor det har vært så vanskelig.
Til nærmere vi kommer kjernen, og til mer vi kommer gjennom denne
spirituelle puberteten, til vanskeligere er det faktisk, for den virkelige
autentiteten er der. Den er der inne, men den har vært fanget. Den har vært
fanget, akkurat som Kaikho har vært. Det virkelige Jeg Er har vært fanget, og
det har vært lagt alle slags utrustinger rundt den, og alle slags aktiveringer
og alle disse andre greiene. Det er ikke deres.
Og til å begynne med, når Kaikho begynner å konsumere det, føles det
nakent. Det føles nakent fordi det kommer til å være et ønske om å
gjenoppbygge, et ønske om å re-identifisere dere selv. Og det vil være en
tidsperiode, på ca. 21 dager, da dere føler dere veldig uforbundet. Men det er
ikke miserabelt slik det har vært tidligere, det er faktisk veldig befriende,
litt skremmende, men generelt veldig befriende. Det kommer sannsynligvis til å
skje i løpet av dette neste året.
Tjueen dager med å føle at du ikke er noe som helst lenger, så er det
gjort. Det er historie. I denne tiden vil sjelen deres ta alle detaljer, alle
tanker, alle opplevelsene, og, som vi snakker om i Keahak, kommer den til å
skrelle bort detaljene, for de er meningsløse, kommer til å skrelle bort
emosjonene, for de er falske, og kommer til å destillere det til visdom.
Og i dette neste året vil vi lære å virkelig la denne visdommen komme
fram, for den kommer ikke fram akkurat nå. Det er som om den befinner seg et
annet sted. Det er på en måte som om den er begravd, det har vært veldig,
veldig lite tid til å få gjennom visdommen. Men det er faktisk noe Sam har lært
å gjøre. Han omgår alle disse andre greiene. Han går rett til visdommen.
Og det er først og fremst derfor det virker som om alt bare fungerer
for ham, til det punktet da andre folk blir misunnelige. Han kan bare gjøre
ting, og han er ikke så veldig smart. Dere vet, hvis de spør ham, dere vet, om
verdenshistorien eller matematikk eller slike ting, vet han ikke, og han bryr
seg egentlig ikke, og han behøver ikke å bry seg.
Han kobler seg inn på visdommen, denne indre, genuine visdommen.
Så jeg tenkte veldig seriøst på å kalle den Serien om Kaikho. Så trakk jeg
pusten dypt mange ganger og sa; «men hva er essensen? Hva er det egentlig vi
skal prøve å gjøre her?»
Og så slo det meg. Klar til å skrive på neste side? (til Linda) Det slo
meg. Og det dette med Kaikho handler om, og kjærlighet til Selvet og tillate og
forløse og alt annet vi gjør når det gjelder å komme inn i lyskroppen, det
handler om et veldig viktig ord – charisma. Charisma. Og jeg vil gjerne kalle
dette Serien om Charisma. Ja. Men vi skal stave det med «K». Du kan sette i
gang og skrive… nei, skriv det først slik Linda, og skriv så under med «K» i
stedet for «C».
Kharisma
Kharisma kommer av det greske ordet «Kharis». Kharis betyr å gi med
ynde. Gi med ynde. Å gi yndefullt.
Når dere virkelig kommer inn i det… det er for øvrig en slags… i den
engelske versjonen av charisma, tenker dere ofte på det som en karismatisk
person. Og en del av det er riktig. Det er noe som kalles charisma. De vet ikke
hvor det er. Det synes som om de ikke kan trekke det ut. De kan ikke gjøre det
om til en kjemisk formel. Jeg er sikker på at etter denne ettermiddagen, er det
noen som vil komme med Kharisma-piller som bare er laget for Shaumbra. (litt
latter, og noen sier «glutenfrie») Jada, jada. Det tror jeg faktisk de blir. (Adamus
ler)
Men karisma, hva er det? Vel, jeg antar dere sier at det er en person
som har en bestemt utstråling, en bestemt personlighet. Politiske figurer som
har karisma, brukt som en standard definisjon, kan tiltrekke seg folk. Dere har
alle møtt karismatiske folk. Dere er i nærheten av dem, og det er bare noe,
vel, karismatisk ved dem.
Men dette kommer til å være litt annerledes. Det handler ikke bare om
en skinnende, lykkelig personlighet. Kharisma er ynden fra det indre. Kharisma
er dette naturlige, virkelig autentiske deg, utover den personligheten som ikke
er deg, som kommer fram. Det er det egentlige deg. Det er Jeg Er i uttrykk.
Vel, det kommer til å bli en tendens til å løpe ut herfra og si; «Jeg
skal utvikle Kharismaen min. Jeg skal komme i kontakt. Jeg skal akt-… - det var
det vi burde gjøre, ha Kharisma-aktiverings sesjoner – «Jeg skal aktivere
Kharismaen min.» Hvor er dette vannet en kan kaste, bøtta? Nei. Nei.
Kharisma. Det er der. Det er allerede inne i dere. Det er allerede på
innsiden og er helt klart til å komme ut. Det er det autentiske deg, den du
hele tiden spør deg selv om. Dere sier hele tiden; «Vel, er jeg autentisk?»
Vel, nei. Det var du faktisk ikke. Så tre til side slik at autentisiteten din
kan komme fram, slik at det egentlige deg kan komme fram.
Du, broder John (M) – jeg plukker på deg, siden du smilte så bredt til
meg – en slik interessant personlighetsutvikling. Men jeg ser på deg, jeg
mener, jeg ser på den du tror du er, og jeg må le litt, smile. Det er ikke deg.
Og du vet det, og du strever med det – akkurat slik dere alle gjør, men jeg
plukker litt på broder John – og du sier; «Men jeg må fortsette å jobbe med meg
selv, utvikle meg, gjøre meg selv bedre, og så gå ut og lete etter meg selv.»
Vel, det får meg til å kaste opp. Ikke nå lenger. Du behøver ikke å gjøre noe
av dette.
Du behøver ikke å gjøre noe som helst John – eks John, tidligere John.
Du behøver ikke å gjøre noe som helst, bortsett fra å la denne Kharismaen komme
fram. Den er der allerede. Du behøver ikke å aktivere den. Du behøver ikke å
vanne den. Du behøver ikke å gjøre noe som helst med den, og det er det som
kommer til å bli utfordringen. Dere vil gjøre noe. Dere kommer til å si,
personligheten deres kommer til å si; «Vel, skitt, jeg må gjøre noe med
Kharismaen min. Jeg må utvikle den. Jeg må puste inn i den.» Nei, ingenting,
bortsett fra å la den komme gjennom. Så tillate var korrekt. Serien om å
Tillate også, men det er en av de tingene dere gjør.
Kharisma er dette… det dere kaller dette lyset inne i dere. Men jeg vil
ikke en gang kalle det et lys. Kharisma er Jeg Er i uttrykk, og når dere tørker
bort støvet, renser bort alle disse andre tingene – nedarvet biologi og
personlighet som ikke er deres… jeg kan ikke understreke dette nok.
Identifiseringen din, personigheten din, er egentlig ikke din. Det er egentlig
koblet sammen med en masse brikker som har kommet fra fremmede land. Koblet
sammen på noen tilfeldig og interessante måter. Jeg antar en på en måte kan
kalle det kreative, artistiske måter, men dere er lei av dette nå, og det vet
jeg, og det vet dere. Vi vet alle det. Vel, de fleste av oss vet det.
Kharisma er det naturlige Selvet som kommer fram. Det interessante ved
Kharisma, er at det allerede er der hvis dere bare lar det komme fram. Dere vil
ikke være i stand til å identifisere egenskapene ved det, alle de forskjellige
tingene.
Sendte jeg ikke åndelig ut et budskap om litt kaffe med fløte?
LINDA: Joda, joda, joda! Jeg fikk det!
ADAMUS: Ja. Men i mellomtiden må du skrive…
LINDA: Åh … (latter)
ADAMUS: Nei, nei. Få tak i… jada. Kjære Linda, du kunne ha overlatt det
til en eller annen.
Så, Kharisma. Det viktige ved Kharisma, og jeg har litt motstand mot å
i det hele tatt nevne dette, for det kommer til å skape noen forventninger, og
så kommer vi til å glemme Kharisma, og så må jeg ta en Kharisma sparke-i-baken
sesjon neste gang. (litt latter)
Kharisma er…
SART: Skal du slå vann utover tepper igjen?!
ADAMUS: (ler) Jada.
Kharisma er det virkelige tiltrekningspunktet. Det virkelige
tiltrekningspunktet. Det er skrevet bøker om Loven om tiltrekning. Interessant,
det går i riktig retning, men de er vanligvis veldig mentale. Alle begynner å
tenke på hva de vil ha - jzzz, jzzz, jzzz, jzzz – det fungerer
ikke. Det er ikke så veldig effektivt. Og så blir de alle deprimerte, og så
føler de dårlig om seg selv, og så identifiserer de det med seg selv – «jeg er
ikke så veldig effektiv når det gjelder å tiltrekke meg ting. Det er derfor
ingen liker meg, og jeg klarer ikke å tiltrekke meg noe som helst.» Nei. Dere
er bare ikke så veldig genuine når det gjelder dette. Dere er veldig mentale i
forhold til det.
Mentalt har lite eller ingen Kaikho, ild, lidenskap. Det er ikke autentisk. Hver gang dere tenker en
tanke, er det meste av det egentlig ikke ditt. Nittifem prosent av det dere
tenker på er ikke deres i det hele tatt. Men dere later som om det er det. Dere
oppfører dere som om det er det. Dere agerer som om det er det. Det er det
ikke. Så vi skal skrelle bort alt dette og komme ned til det som er ditt.
Kharismaen deres betyr ikke at dere må gå ut og være utadvendte. Det betyr
ikke at dere må spasere gatelangs og trykke alles hender, fortelle vitser i
butikken. Nei, da ville dere se ut som idioter. (litt latter)
Kharisma er et naturlig tiltrekningspunkt. Det tiltrekker seg energi
naturlig. Det tiltrekker seg folk.
Det er faktisk interessant, for Sam er ikke så pratsom. Han sier ikke
så mange ord, men det behøver han ikke. De ordene han sier er klare, og han
sier dem fra seg selv. Så han behøver ikke å mumle dem her nede (mumler). Når
Sam snakker, bruker han få ord, men de er klare, og alle lytter. De lytter ikke
bare til lydbølgene som kommer fra munnen hans. De føler Kharismaen hans, og
den har han mye av.
Vel, folk vil si at han er karismatisk eller at han er tiltrekkende
fordi han er fysisk tiltrekkende, eller fordi han er… det er bare noe ved ham.
Han har et fint smil eller fine øyne. Men de prøver bare å rettferdiggjøre det,
for de vet ikke hvordan de skal identifisere det, de vet ikke hvordan de skal
snakke om denne Kharismaen. Så de tror at de må tenke på mange andre ting. Han
er karismatisk fordi han lar seg selv komme fram. Ikke alle disse andre
tankene, og han har ikke forurenset seg selv med en masse ting som ikke er
hans. I den biologiske puberteten, gikk han også gjennom den spirituelle
puberteten sin. Han har tonnevis av Kharisma.
Kharisma – hvis en går ned til den egentlige definisjonen – så er det
gaven av ynde som en først gir til seg selv, og så blir den naturlig gitt til
andre.
Kharisma er det autentiske. Det er Jeg Er. Det behøver ingen
personlighet. Det behøver ikke å identifisere seg selv. Kharisma behøver ikke
planer, programmer og mål. Det gjør ikke det. Mennesket trenger mål bare for å
holde seg opptatt og å nå et mål får dem til å føle seg bedre. Kharisma behøver
ikke det.
Kharisma er deg. Og jeg vet at de ordene jeg sier nå bare er ord, men
jeg vil be dere om å føle litt inn i det – eh, en liten merabh, men det tar mer
enn bare ti, femten minutter med å føle inn i Kharismaen deres.
Kharisma Merabh
Så, hvis vi kan gjøre klar musikken. Ikke begynn før jeg gir tegn.
Trekk pusten godt og dypt, og demp lysene.
Du har lenge lett etter noe, noe du visste var der, men du visste ikke
hvordan du skulle komme til det. Det har vært tildekket av tanker som egentlig
ikke er dine, båret i en kropp som ikke er din.
La oss trekke pusten godt og dypt, og jeg ber deg om å føle inn i dette
som kalles Kharisma.
Vel, ikke tenk deg inn i det, men la det komme fram. Ikke gå ut for å
finne det, men forstå at Kharisma allerede er der. Det identifiseres ikke en
gang av navnet ditt. Det er ikke Tammi’s Kharisma. Det er ikke John’s Kharisma,
Stephan’s karisma. Det er din
Kharisma.
Det er ikke en del av personlighetsbyggingen. Det er ikke en del av å
bygge personligheten.
(musikken begynner; utvalgte spor fra PremiumBeat.com)
Det er ikke enda en murstein i veggen. Det er det som har vært bak
murveggen.
Det er ikke behov for å gjøre noe med det. Du behøver ikke å aktivere
det.
(pause)
Du skal ikke veve det inn i livshistoriene dine.
(pause)
Kharisma, den indre ynden, yndens gave, er den autentiske delen av deg,
den delen av deg som bare ville føles.
Så trekk pusten godt og dypt, og demp lysene – takk – og opp med
musikken,
(pause)
Den naturlige tilstanden til Jeg Er, er Kharisma.
Den flyter av seg selv, mine venner. Den skal ikke kontrolleres. Den
skal ikke plasseres i fine små esker. Det er uttrykk.
(pause)
Kharisma føler seg naturlig aldri utrygg. Personligheten –
personligheten din – har følt seg utrygg mange ganger. Kharisma føler seg aldri
utrygg. Den prøver ikke å beskytte en kropp eller en identitet, så hvordan kan
den være utrygg?
(pause)
Kharisma er som er utstråling. Den sitter overhodet ikke i sinnet. Hvis
du prøver å tenke på Kharismaen din, vil det være litt forvirrende. Sinnet kan
ikke forstå den.
Og hvis personlighetssjefen din prøver å finne ut av det, vil den ikke
være i stand til det. Den vil aldri bli del av personligheten din, aldri.
Det er på en måte frustrerende for personlighetssjefen din, for den
liker å ta inn ting og lede dem, gjøre dem til del av personlighetsgjengen.
Kharisma har ingen aspekter, og den vil heller aldri la seg selv få
aspekter.
Kharisma bryr seg ikke om ting som det spirituelle, finansielle, ingen
slike ting.
Kharisma flyter, svever, ekspanderer, danser.
(pause)
Den lider ikke av detaljer. Den lider ikke av noen fortid. Den lider
ikke av noen filosofi.
(pause)
Den har ingen toleranse for ting som ikke er autentiske.
(pause)
Den kan ikke fanges eller kontrolleres eller jobbes med eller såres.
Dens beste og eneste venn er Kaikho. Kaikho bor ved siden av Kharisma.
De synger mange sanger sammen.
De forstår hverandre, for de er begge udefinerte, ustrukturerte og
uhemmede.
Kharisma, Kaikho, lidenskap.
Klarheten og ynden.
(pause)
Kharisma er ikke noe du kan produsere. Du kan aldri forbedre den. Så
jeg ber deg om å ikke prøve. Ikke prøv på å forbedre den, gjøre den større, for
det er bare en veldig uautentisk personlighet som leker sin makyo-lek.
Kharisma er hjertenes hjerte. Det er det genuine Selvet.
Så være så snill å gi deg på det før du i det hele tatt prøver å
dominere det, lede det, jobbe med det eller lure det.
(pause)
Du har nå stilt spørsmålet veldig lenge – «Er jeg virkelig? Er jeg
autentisk?» Nei.
Du må trekke pusten dypt en liten stund. Slutt å prøve på å lede alt
inne i deg selv.
Slutt å prøve å lede bort det naturlige vannet, de naturlige energiene,
og la dette, Kharismaen din, skinne gjennom, komme fremfor alt det du har
identifisert deg selv med fram til nå – alle tanker, alle
personlighetsegenskaper, alle feil og alle resultater.
La Kharisma få stige til overflaten og komme fram.
Du begynner å forstå at det så visst var forgjeves å prøve å utvikle
denne personligheten og så raffinere den, å prøve å gjøre den udødelig, til og
med ta den med fra det ene livet til den andre, kanskje i en annen kropp. Men
du prøvde å gjøre det med personligheten.
Når du føler inn i Kharisma – din Kharisma – forstår du at det egentlig
var forgjeves. Du hadde ikke behøvd det.
Hvor mye energi er brukt til – brukt til å beskytte, forme, forsvare
noe som du inderlig godt vet egentlig ikke er deg?
(pause)
Men denne Kharismaen vil likevel, hvis du lar den være i fred – hvis du
ikke prøver å bare veve den inn i den nåværende personligheten din, hvis du
bare lar deg selv være fri – vil du begynne å forstå hvem du egentlig er.
Kharisma er den frie personligheten, det frie Jeg Er.
Du begynner å forstå at det ikke kreves noe arbeid med denne
Kharismaen. Du er veldig vant til å jobbe med alt, og dette krever ikke noen
jobbing.
Det krever ikke tid heller. Du er vant til at ting folder seg ut over
tid. Du sier til og med til meg. ”La oss komme videre med det.” Ok. Her er det.
Det er din Kharisma, Kaikho. Kharisma, Lidenskapen – lidenskapen av Jeg Er
ynde.
Kan du nå la den komme gjennom?
Kan du la dette være den du egentlig er?
(pause)
Det er en følelse mine venner. Det er ingen tanke. Det er en følelse. Det
er en viten.
(pause)
Det er som å ta en ren klut og litt vinduspuss og vaske av alt støvet,
alle de gamle akkumuleringene slik at du kan la denne Kharismaen skinne
gjennom.
Den vil ta deg til steder som sinnet ditt, personligheten din, ikke
kunne forestilt seg. Så ikke prøv på det. Ikke prøv på å kontrollere eller
manipulere det.
Det vil trekke ting til deg som du på ingen måte kunne ha foretilt deg
før. Kharisma er den virkelige magneten. Det er den. Det er en magnet. Vi snakket
om Loven om Tiltrekning, og hvorfor jeg ikke er noen stor tilhenger av den, er
fordi det er mentalt. Det omfatter ikke Kaikho, lidenskap. Det kommer fra
sinnet, og det er begrenset.
Men dette, Kharismaen din, det er den som er tiltrekningspunktet, magneten,
magnetismen, og den bringer ting til deg. Ikke fordi du tenker det, ikke fordi
du strever eller stresser for det, ikke fordi du mentalt fokuserer på det. Det
bringer det inn veldig naturlig, med en slik letthet og ynde, at det til å
begynne med blir litt av et sjokk. Det bringer folk. Det bringer muligheter.
Det vil bringe englevesener. Det vil bringe Jordens vesener – feene, alvene.
Det bringer disse tingene med ynde. Ikke ved tvang, men ved ynde, med godhet.
Det bringer energi, for du er endelig autentisk. Du lar endelig deg selv være
fri.
Trekk pusten godt og dypt, for dette er Serien om Kharisma, med «K».
God og dyp pust, og igjen, bare føl inn i denne Kharismaen. Føl hvordan
det er å la den flyte åpent og fritt gjennom kroppen.
(pause)
Eh. Jeg ser at noen av dere prøver å kontrollere det. Nei. Åpent,
fritt. Ikke bruk mentale tanker som prøver å få den til å helbrede visse steder
i kroppen. Dere forstår, plutselig leder dere igjen. Gå ut av veien.
La denne Kharismaen, sjelens ynde, åh, la den komme inn i tankene dine.
Tankene dine, de er gamle bastarder, men bare la denne Kharismaen flyte rett
inn. Åh, det er de. Rustne, gamle sjømenn, de er som det. Har vært ute på havet
alt for lenge.
La denne Kharismaen, Kharismaen din – dette er ikke noen universell
enhetsenergi, dette er ditt – la den komme inn i tankene dine, inn i sinnet
ditt.
Vel, hvis du kan slippe den inn i sinnet, gjør du det godt, for du
forstår, dere har satt opp dette sinnet som litt av et fort. Dere vil ikke
slippe inn alle disse fremmede tingene, selv om dere egentlig gjør det.
Så du trekker pusten dypt, og føler hvordan det er en liten stund –
Kharismaen din, autentisiteten din som kommer rett inn i tankene dine. Det er
på en måte som olje og vann, ikke sant? (Adamus humrer litt)
Kharisma har en fantastisk måte for å skylle bort skrotet, rense opp i
rørene, hvis du bare lar den, hvis du ikke tvinger det. Det handler om å tillate.
Føl en liten stund hvordan det er når Kharisma bare flyter rett inn i
tankene dine.
(pause)
Jeg kan nesten se dette – det hadde vært et strålende skuespill –
tankene som sier; «Hallo, jeg er tankene. Du må være Kharisma. Velkommen. Jeg
eier dette stedet. Jeg skapte dette stedet. Du er velkommen hit så lenge du
gjør som jeg sier, så lenge du forsterker meg, får meg til å ta meg bedre ut.
Ja, for du er bare Kharisma, det er jeg som er personligheten her.» Kharismaen
din – spytt! – spytter på gulvet. Den
vil ikke, kan ikke, kontrolleres, manipuleres eller la en eller annen idiot
fortelle den hva den skal gjøre.
(pause)
Trekk pusten godt og dypt kjære venner, en god og dyp pust inn i
Kharisma.
Kharisma, lyskropp, alt dette fantastiske – kjærlighet – alt annet,
skal vi gå gjennom dette året. Og i kjernen er Kharismaen.
For å klargjøre
Vel, jeg vil komme med et poeng før vi avslutter dagen. Dere er vant
til ordet karisma, som på en måte betyr sjarmerende, kanskje til og med litt
sexy. En ukjent personlighetsegenskap som dere ikke kan motstå.
Dette går langt utover det. Dette er din essens. Igjen, gå til utgangspunktet for ordet som grekerne
brukte da de kom opp med det. Det betyr yndens gave. Det de egentlig mente med
det, var ynde overfor deg selv – ynde overfor deg selv – og da vil du naturlig
ha ynde overfor andre. Det blir ikke gjort med den hensikt å ha ynde overfor
andre, ikke gjort for at folk naturlig skal trekkes til deg fordi du er
karismatisk.
Men, det er et veldig potent, veldig naturlig tiltrekningspunkt. Det
tiltrekker seg naturlig energier og folk og alt dette andre. Det bare bringer
det til deg. Det er derfor karismatiske folk har litt av denne egenskapen. Folk
vil være rundt dem, energi vil være rundt dem, sommerfugler vil være rundt folk
som er karismatiske. Men dette er ikke noe vi kunstig kan fremstille. Dette handler
om å få fram noe veldig virkelig fra inne i deg selv.
Så hva kan forventes? Vel, som jeg nevnte, vil det være en periode på
ca. 21 dager – nå, eller kanskje senere på året – da det vil være en følelse av
at dere har kommet til kanten, kanten for personligheten deres. Du har enda en
gang kommet til den store avgrunnen. Men denne avgrunnen kommer ikke til å være
skremmende. Den kommer ikke til å gjøre vondt. Den vil til en viss grad skremme
dere, men dere vil komme til dette neste punktet, og det vil mer enn noe annet
avsløre personlighetens bedrag, avsløre det som ikke er så sant, og så også
avsløre – og du avslører det overfor deg selv – avsløre hvordan du har prøvd og
jobbet veldig hardt for å gjøre det sant og få det riktig og gjøre deg selv
riktig, men likevel var det ikke det. Det var egentlig ikke deg. Og så tillate
inn denne strømmen av Kharisma.
Den – jeg vil si at den erstatter – men den konsumerer, den skrinlegger
det du pleide å kalle personligheten din, selvet ditt.
Dere kommer egentlig ikke til å være i stand til å kvantifisere det med
det samme. Det er en følelse. Det er en opplevelse. Dere kommer ikke til å gå
gjennom fem eller ti steg eller hva det nå er dere holder på med, akkurat som
dere ikke kommer til å gå gjennom forskjellige steg for å integrere de
forskjellige nivåene av lyskroppen. Er der forskjellige nivåer? På en måte, men
det er ikke viktig.
Disse nivåene av lyskroppen, eller Kharisma… vi kan gå vitenskapelig
gjennom dem og dissekere dem og si at det er 18 punkter eller egenskaper ved
Kharisma, noe det er, men la oss bare tillate det. Det samme gjelder
lyskroppen. Vi kan si at alle disse forskjellige nivåene er der, og vi kan
vitenskapelig kvantifisere dem og snakke om hva de gjør på de forskjellige
nivåene, men hvorfor? Det vil bare distrahere dere.
Vi skal bare trekke pusten dypt og tillate.
Det morsomme er at dere allerede er der. Det morsomme er at dere
allerede har kommet dit. Som Tobias veldig ofte sa, er dere allerede oppsteget,
nå går dere bare gjennom hvordan det var å komme seg dit. Så vær så snill å
ikke glemme at det allerede er gjort. Det er allerede gjort. Så slutt å jobbe
så hardt med det.
Bare trekk pusten dypt og forstå at…
ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel i hele skapelsen.
ADAMUS: Takk kjære venner. Takk.
--------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur:
Evy Finjord Heggelund
--------------------------------------------------------------------------------------------
Tobias
fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som
"Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer
fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er
gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com.
Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og
Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at
menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye
Energien.
Crimson
Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de
første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og
utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker
på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til
menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.
Samlingene
i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det
kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson
Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden
rundt.
Hensikten
med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som
går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk
oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige
aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle
mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av
Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.
Hvis du
leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil
Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av
guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du
er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene
omkring deg.
Denne
teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis.
Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen
bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.
©
Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter
forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no
for ytterligere informasjon.