CRIMSON CIRCLE MATERIALET

Serien om Oppdagelse

 

SHOUD 7: “Oppdagelse 7”
av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe


Presentert i Crimson Circle
1 mars 2014
www.crimsoncircle.com

 

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Trygt og Suverent Domene.

 

Åh, jeg elsker å puste inn energien av denne veldig 3D, menneskelige virkeligheten. Ah! Elsker det. Elsker det.

 

Cauldre kom tidligere med en kommentar angående meg, hmm, han trodde kanskje at jeg ville glemme det. (refererer til en kommentar i introduksjonsdelen) Nei Cauldre. Gamle, døde karer glemmer ikke. (latter) Åh nei. Åh nei. Men det får fram et interessant poeng. Død! Betyr det borte, ubevisst, dum? Neeeiiii. For hva er egentlig dødt? Hva er egentlig dødt – når en er i en menneskelig kropp med et menneskelig sinn, men ikke er klar over hvordan en manifesterer og skaper livet sitt? Ikke er bevisst på hvordan og hvorfor ting skjer?

 

Hva er egentlig død? Å være i menneskelig kropp, eller være meg? (Adamus ler)

 

Og er det ikke det som er poenget? Er ikke det hele poenget – liv, død, frykt, trygghet, bevissthet? Bevissthet. Er ikke det egentlig poenget? Og er det ikke det som er selve grunnen… åh, Sandra, kaffe, geitemelk takk. Varm. Takk. Har dere ikke geiter her? Her er fjelløver. Gå og finn en geit. Melk den. (latter og Adamus humrer)

 

 

Det er en ny tid

 

Og det får fram selve poenget. For tre hundre år siden stengte vi Mysterie skolene etter mange, mange århundrer i funksjon. Vi stengte dem fordi vi hadde gått så langt som vi kunne på den tiden, fordi bevisstheten på den tiden – som var veldig tykk, veldig vanskelig – manifestert av religioner som forfulgte oss, prøvde å brenne ned sentrene våre, stenge oss ned, torturere oss, jage oss bort. Så vi stengte dem, for vi oppdaget også at de som hadde nådd et visst punkt av det en kan kalle opplysthet… (Sandra gir ham kaffen) Takk. (han lukter på den) Ikke geit, men ikke ku heller. Merkelige kjemikalier. Hm. Hm. (latter) Merkelig, rar måte å drikke kaffe på.

 

Så vi stengte skolene fordi de som hadde kommet til et visst punkt av opplysthet dro. De bare forlot det fysiske riket. Noen av dem ville komme tilbake til et nytt liv, eller to eller tre eller fire, men de kom til et visst punkt – ikke en gang det punktet dere befinner dere – og så dro de. Det var for vanskelig, for utrygt, for utfordrende og for forførende å dra til den andre siden.

 

Så i tre hundre år har det vært ganske mørkt, som et tomrom når det gjelder sann spiritualitet på denne planeten. Ja, javisst, det har vært studiegrupper, mer enn verdens andel av religioner. Der har vært en og annen kanal og en mystiker fra tid til annen, men en gruppe eller grupper av mennesker som tillot legemliggjøringen sin, den opplyste legemliggjøringen sin? Nei. Nei.

 

Men denne mørke tiden er nå forsvunnet fra denne planeten, og her har vi en gruppe mennesker som velger å bli, velger å være like bevisste her i fysisk kropp som de var på den andre siden. Velger å gå utover dette ubevisste, denne hypnosen, denne matriksen av dunkel bevissthet, og det er dere. Og andre selvfølgelig, men det er dere.

 

Det er ikke alltid enkelt. Det har sine utfordringer, og for en tid tilbake sa jeg at bare fem – at jeg med glede ville jobbe med bare fem – og det vi har her nå er mye mer enn det, mye mer enn fem.

 

Vi er kommet til denne tiden, denne tiden som dere har drømt om, kommet tilbake til fysisk kropp, og ikke bare snakket om spiritualitet, ikke bare gått til de ukentlige meditasjonsgruppene. Det er ingenting galt med meditasjon med mindre dere må være i en gruppe og gjøre det til en bestemt tid og ha en bestemt disiplin. Som jeg har sagt mange ganger tidligere, er meditasjon i et hvert øyeblikk og i hver pust. Hva er det? Det er klarhet. Det er bevissthet. Det er det hele.

 

Hvorfor tilbringer de utallige timer i merkelige sittestillinger i dette som kalles meditasjon - mange ganger i lidelse – for å få bevissthet? Det finnes en enklere måte. Du tillater det. Du tillater det. Du lar det være hos deg i alle øyeblikk, i alt det du gjør. Det kalles bevissthet i livet. Legemliggjort bevissthet, bevisst på “Jeg Er, Jeg Eksisterer» i kjernen, og er så bevisst på denne virkeligheten, denne vakre, sensuelle virkeligheten.

 

Javisst, jeg er på den andre siden. Jeg stikker innom, stikker innom nå og da, men, javisst, det finnes ingenting som er som å være her på denne planeten, de sensuelle opplevelsene som en kan ha. Og kan dere nå forestille dere å gjøre det bevisst? Å ha bevisste opplevelser – opplevelser dere velger. Det er ikke det at det vil være uten utfordringer. Mesterskap betyr ikke at det ikke er utfordringer på utsiden, men der er en balanse på innsiden. Det er… bevissthet og mesterskap er humor. Det er humor. Være i stand til å smile og le av alle de tingene som foregår rundt dere, til og med av dere selv, og ha mye humor. Ikke nødvendigvis sarkasme, men god humor. Smile. Sarkasme. Vil dere ha et eksempel på sarkasme? (til Linda) Er det det du sier? Jeg hørte ikke helt. Sarkasme.

 

Noen ganger er sarkasme bitende humor, negativ humor. Liker du sarkasme?

 

LINDA: Ja.

 

ADAMUS: Åh. (Adamus og noen andre ler) Så le av det. Det er derfor vi er her, og det er det vi gjør.

 

 

En fødselsdags hilsen

 

Noen få husholdningsnotater før vi går inn i dagens Shoud. Først og fremst; gratulerer masse med dagen min kjære. (han kysser Lindas hånd)

 

LINDA: Takk.

 

ADAMUS: Eh, mm. En herre… (han kysser hånden hennes uten å berøre den)

 

LINDA: Åh. (og noen få blant publikum ser “åh”) Vent, jeg vil føle håret på handa mi.

 

ADAMUS: (han “luftkysser” handa hennes igjen) En herre kysser aldri huden. Jeg er kanskje en gammeldags fyr…

 

LINDA: Vær frekk slik som Geoff! (de ler begge) Takk!

 

ADAMUS: Det hadde jeg ikke våget offentlig!

 

LINDA: Åh, takk, Adamus.

 

ADAMUS: Åj, javisst, når…

 

LINDA: Så perfekt!

 

ADAMUS: … når…

 

LINDA: Åh! Det var helt fantastisk!

 

ADAMUS: Når en virkelig herre kysser en dames hand, så er det en hand bak… (en stol velter høylydt, Adamus lager en grimase, publikum ler) En hand på ryggen, og den andre (Adamus demonstrerer, sniffer på armen hennes, og så enda et luftkyss, litt latter)… men berører aldri med leppene. Åh, det skriver seg hundrevis av år tilbake, til den gangen da en bar med seg masse stygge sykdommer, men… (latter)

 

LINDA: Gi meg Geoffrey, beklager!

 

ADAMUS: … det spiller ingen rolle.

 

LINDA: Gi meg Geoffrey! (mer latter) Men takk. Takk.

 

 

Keahak

 

ADAMUS: Et annet notat; Keahak IV kommer. Det ble nettopp annonsert. Keahak IV blir litt annerledes enn de tidligere Keahak’ene, for nå i Keahak IV skal vi ikke bare bringe lys og energi inn i kroppen, inn i Selvet. Vi skal manifestere. Åh, og det er de gode nyhetene. De dårlige nyhetene er at vi skal manifestere (litt latter), og dere må se på deres egne manifestasjoner. Det blir ikke bare det å snakke om det eller bare tillate. Vi skal gå utover det og inn i de eksterne manifestasjonene i kroppen, i den fysiske virkeligheten deres, i nivået av overflod, og vi skal… noterer du?

 

LINDA: Å, jada.

 

ADAMUS: Fint. Og vi skal ha diskusjoner. Hvordan går det med manifestasjonene deres? Ingen bedømmelse, men hvordan går det med manifestasjonene deres? Ja.

 

LINDA: Det var forresten sarkasme... (hun ler, litt latter)

 

ADAMUS: Men dere ler. (humrer) Så Keahak betyr ånd i bevegelse. “Kea” – bevegelse, “hak” – ånd.

 

LINDA: Ahh. Mmm.

 

ADAMUS: Ånd. Ånd i bevegelse, og nå skal vi virkelig legge det dit ut.

 

Dere skal skrive en livsvurdering i begynnelsen av Keahak, og jeg vil be dere om å gjøre det åpent og ærlig, for når vi er ferdige med Keahak IV, skal dere igjen se på livene deres, se på det dere har manifestert. Ah. Så.

 

La oss trekke pusten dypt på det. Keahak kommer.

 

 

Overflodsleksjon

 

Neste notat. På siste samling nevnte jeg at jeg ville ha en workshop, en samling, samtale om overflod. Overflod. En gratis workshop om overflod. Ja. Dere gikk nettopp gjennom leksjon en av tre deler i serien.

 

(pause, mens Adamus venter på respons)

 

LINDA: Mm hmm.

 

ADAMUS: Åh! (Adamus humrer) Jeg trodde kanskje at dere alle hadde blitt synske nå.

 

Leksjon en – ta imot. Det var akkurat det som skjedde med Crimson Circle Connection Center, eller Senteret for “Fire C-er”. Fire “C-er”. Foresee (forutse)

 

LINDA: Åh, forutse. Åååh. (Adamus sukker; litt latter)

 

ADAMUS: Det var sarkasme.

 

LINDA: Nei! Det var godt ment! Det var godt ment! Det var ikke sarkasme. (Adamus humrer)

 

ADAMUS: Det var den første opplevelsen med overflod. Ta imot. Det ble sagt. Det var ikke så mye struktur rundt det. Det var ingen – som Cauldre og Linda sa – var det ingen kampanje på e-mail eller noe press. Det var dere som valgte eller ikke valgte å gjøre det. De fleste rettet seg etter det. Takk. De spesifikke instruksjonene mine – gjør det, eller ikke gjør det. Men ikke klag over å gjøre det eller ikke gjøre det. Det var et par. Hm. (Adamus humrer litt)

 

LINDA: Var det sarkastisk?

 

ADAMUS: Ja. Det var noen få, men stemmene deres ble fort satt til side av de som forsto akkurat hva jeg mente. Det spiller ingen rolle om dere åpnet eller ikke åpnet lommeboka eller sjekkheftet eller, kredittkortet. Det spiller ingen rolle. Gjør det eller ikke gjør det, men ikke klag over det. Det er en av de veldig enkle dynamikkene når det gjelder overflod. Hold kjeft! Javisst. Det står I boka mi – overflodsboka – “hold kjeft!” (Adamus humrer) Slutt å klage. Gjør det eller ikke gjør det. Slutt å snakke om alle grunnene til at det ikke fungerer og hvorfor folk er slemme og hvorfor, dere vet, alt snakket deres. Gjør det eller ikke gjør det. Fortsett med overflod eller ikke. Og hvis dere ikke vil fortsette med overflod, er det helt greit. Men ikke klag over det. Ikke snakk med andre om det. Ikke kom til meg med det. Hvis du er klar for overflod, så la oss fortsette med det.

 

Overflod handler om å ta imot energier som er frie, naturlige og deres. Så enkelt er det. Det er så enkelt. Det er direkte relater til ønsket om å leve – ønsket ditt om å leve, lidenskapen din for å leve – og det er veldig, veldig enkle ting.

 

Når det gjaldt dette med studioet, Connection Center, sendte dere det dit ut… noen av dere kaller det å sende det ut til universet. Jeg har aldri forstått hva det betyr, for universet er på en måte bare et stort ingenting. Send det ut til universet – send det ut til Jeg Er, dere selv. Tre tilbake. La det fylle bankkontoen deres, helsekontoen deres, hvilken konto det enn måtte være, bare la det gjøre det. Ikke begrens det. Ikke styr det. Ikke stress med det. Bare følg med på hvordan det flyter. Så enkelt er det. Det var første leksjon, første leksjon når det gjelder overflod.

 

Det som skjedde med Crimson Circle kan så absolutt skje med dere, og sannsynligvis enklere. Det er eklere å gjøre det for seg selv. Her var vi involvert i tusenvis på tusenvis over hele verden, og all dynamikken som er involvert i en gruppe. Det er faktisk enklere å gjøre det for dere selv. Så enkelt er det. Hvis dere gjør det mer vanskelig, vil jeg hevde at dere egentlig ikke er klare for overflod.

 

Hvis dere simpelthen sier; “Jeg Er den Jeg Er, Jeg velger overflod,” og så trer ut av veien for dere selv, la det rulle inn. Og gå så ikke gjennom den mentale torturen med å spørre hvordan det kom dit, hvorfor det kom dit, hva du skal gjøre med det, slike ting. Eller om det er meningen at dere skal være ekstra hyggelige nå for dere fikk det. (litt latter) du bare tillater det. Du bare tillater det å komme inn. Så enkelt er det.

 

Vi skal fortsette med leksjonene, og ja, det blir så klart en live sending fra det nye overflodssenteret, Connection Center’et deres.

 

Så det var dagens husholdningsnotater. Gratulerer med dagen (til Linda) og måtte det bli mange, mange, mange, mange fler.

 

 

Et spørsmål om forandring

 

Så la oss begynne med dette. Hvorfor kommer ikke forandringene slik «knips»? Hvorfor kommer de ikke slik «knips»? Med andre ord, hvorfor går dere ikke plutselig fra å være i den mer ubevisste, menneskelige tilstanden og inn i den opplyste tilstanden? Hvorfor? Javisst. Hvorfor?

 

LINDA: Åh, åh, jeg så en hånd i været.

 

ADAMUS: Og jeg vet at noen av dere blir veldig frustrerte. Dere sier; «Vel, jeg velger dette. Hvorfor skjer det ikke over natta?»

 

SHAUMBRA 1 (mann): Jeg tror jeg fikk svaret på det denne uken.

 

ADAMUS: Ah! Ah!

 

SHAUMBRA 1: Og jeg tror det på en måte bare er del av en evolusjon.

 

ADAMUS: Ja.

 

SHAUMBRA 1: Og det tar litt tid å bli vant til alt.

 

ADAMUS: Ja.

 

SHAUMBRA 1: Og så blir det slik.

 

ADAMUS: Så absolutt.

 

SHAUMBRA 1: Det er svaret mitt.

 

ADAMUS: Det er et veldig, veldig godt svar. Så absolutt. Ja. Noen få til. Hvorfor? Hvorfor skjer det ikke bare over natta?

 

TY: Når jeg gjør et valg, føles det som om jeg må få energien, som, jeg har gjort valget, men det er som om å få inn buskapen, få inn hva en enn vil kalle det, du vet…

 

ADAMUS: Ja. Hvorfor kommer ikke buskapen med det samme, der og da?

 

TY: Ja! Bare boom!

 

ADAMUS: Ja.

 

TY: Bare med det samme.

 

ADAMUS: Ja, ja.

 

TY: Det… det bare… det er energiskiftet. Det føles som om… jeg vet ikke noen annen måte å si det på, men det er vanskelig – ikke vanskelig – men det tar tid å få energiene til å gå i retning av valget ditt… valget mitt.

 

ADAMUS: Må det være slik?

 

TY: (nøler litt) Vel, hvis jeg holder på med det stort prosjekt eller noe, føles det noen ganger som om jeg må, eh, jeg roper på cowboyene. Jeg mener, jeg må…

 

ADAMUS: Du har kuer og cowboyer og…

 

TY: Jeg har nettopp flyttet til Colorado! (litt latter, og Adamus humrer) Jeg bare, jeg vet ikke… før var det delfiner og flyvefisk, men… ja.

 

ADAMUS: Ja, ja. Og nå er det kuer og cowboyer.

 

TY: Kuer og cowboyer. Få dem inn!

 

ADAMUS: Ja, ja.

 

TY: Bruk lasso.

 

ADAMUS: Det kan du her. Ja. Ja, det er mye fantastisk ved denne delen av verden. Ja, ja.

 

Det er interessant – som et lite sidesprang, hva var det som fikk deg hit? Kuene og cowboyene! (latter)

 

TY: Kuene og cowboyene! Jeg har ikke møtt dem enda. Men jeg leter etter en cowboy. Uhh…

 

ADAMUS: En ku eller en cowboy?

 

TY: Til Denver? Til Colorado? Fra dit jeg bodde? Fra dit jeg …

 

ADAMUS: Jada, ja. Hva fikk deg hit?

 

TY: Um. Det er noe ubevisst. Jeg, jeg har…

 

ADAMUS: Hva med å gjøre det bevisst?

 

TY: Uh…

 

ADAMUS: Du vet. Men, ehh, stopp. Ser du, ser du at det som skjer er at du går hit opp (hodet)? Svaret er allerede her (hjertet) eller hvor det nå måtte være, men du går hit opp, og så blir det forstoppet og det… vel, nei. Forstoppelse betyr ikke bare det. Forstoppelse betyr begrenset og stinkende. Så du blir forstoppet. Så prøv herfra (hjertet). Hvorfor flyttet du til Colorado? Fort. (knips!)

 

TY: Fordi jeg ville det.

 

ADAMUS: Greit, fint.

 

TY: Energien her… jeg ble bare tiltrukket.

 

ADAMUS: Tiltrukket. Greit, fint. Hva tiltrakk deg? (hun nøler) Du vil oppdage det på slutten av dette, og da vil du si; “Jeg visste det! Jeg visste det!» Og du vil si; «hvorfor sa jeg ikke det foran alle? Jeg visste hvorfor, og jeg skulle ha sagt det.» For da hadde du brukt den neste timen og femten minuttene vi har sammen, for jeg ville ha måttet stoppe akkurat der og sagt; ja, det er det. Greit. Takk.

 

TY: Takk.

 

ADAMUS: Fint. Hvorfor skjer det ikke bare – knips! – slik.

 

ELIZABETH: Vel, mitt svar er at det er fordi vi ikke kommer oss ut av veien.

 

ADAMUS: Ja.

 

ELIZABETH: Vi velger, og så…

 

ADAMUS: Hva med å bruke ordet “jeg” kommer meg ikke ut av veien?

 

ELIZABETH: Ja, det er det jeg prøver å si.

 

ADAMUS: (humrer) Ja, ja, ja.

 

ELIZABETH: Ja, jeg lærer.

 

ADAMUS: Ja. Forresten, er det noen her som har jobbet med dette som jeg snakket om i siste Shoud; når dere snakker med en annen person - særlig, dere vet, når det mer gjelder en konfrontasjon – i stedet for å si; «Vel, du gjorde…!» Bare kommet fra Jeg’et?

 

ELIZABETH: Jeg.

 

ADAMUS: Det er vanskelig.

 

ELIZABETH: Ja.

 

ADAMUS: Men fantastisk når en gjør det. Det forandrer hele dynamikken. Ja. Ja.

 

ELIZABETH: Jeg kommer meg ikke av veien.

 

ADAMUS: Ja.

 

ELIZABETH: Ja.

 

ADAMUS: Hvorfor?

 

ELIZABETH: Um, frykt sannsynligvis.

 

EDITH: Du er for søt. (latter)

 

ADAMUS: (humrer) Vil dere to…

 

ELIZABETH: Jeg er for søt.

 

ADAMUS: … sitte sammen? Edith sier at hun er for snill. Det er et annet ord enn den gangen jeg var her. (litt latter) Fint. Takk. Takk.

 

ELIZABETH: Takk.

 

LINDA: Et til?

 

ADAMUS: Og du er… nei, du er ikke søt. Du er vakker. Jada, ja. (Adamus humrer) Åh, jeg elsker mennesker.

 

Neste. Ja.

 

TIMOTHY: Trossystem…

 

ADAMUS: La oss reise oss. Mestere reiser seg.

 

TIMOTHY: Trossystemer og overlegg.

 

ADAMUS: Og jeg setter meg. (Adamus humrer) Javisst, trossystemer og overlegg. Hva er et trossystem? Hvorfor tror du ikke bare at alt vil skje – knips! – med det same.

 

TIMOTHY: Hvor mange vil du gå inn på?

 

ADAMUS: Så mange som du vil gå inn på. Hvor mange vil du gå inn på?

 

TIMOTHY: Jeg vil fjerne alle.

 

ADAMUS: Ja. Ja. Hvorfor gjør du ikke det?

 

(Timothy sukker og blir taus)

 

Du tenker.

 

TIMOTHY: Ja. (han ler)

 

ADAMUS: Du forstår – og bare noter dere det alle, for dere gjør det alle. Dere stopper og tenker. Svarene er rett her. Som jeg sa, når vi er ferdige i dag, vil du si; «Jeg visste det. Jeg visste det.» Så en av de tingene vi skal gjøre, er å tenke fra et annet sted, og det er ikke en gang å tenke. Vi skal gå inn på det senere. Så hvorfor fjerner du ikke bare disse overleggene og denne troen?

 

(han blir stille igjen)

 

Skal jeg fortelle det?

 

TIMOTHY: Vær så snill.

 

ADAMUS: Det tjener deg. Du elsker det. Jada.

 

TIMOTHY: Duh.

 

ADAMUS: Ja. Hvis ikke hadde det ikke vært der. Alt i livet ditt – åh, vi har sagt det om og om igjen, alt som er der, alle problemer, alle situasjoner – det tjener deg.

 

Begrensningene og troen tjener deg, for de holder deg på en måte inne, for du tror at du vil komme til å fyke over hele universet hvis du gir slipp. Du tror du vil være i så mange deler og biter over hele skapelsen at du aldri mer blir i stand til å samle deg igjen – du vet, som et dårlig åndelig vitenskapelig eksperiment. (litt latter) så du holder det inne. Du holder det inne. Men det er faktisk ganske trygt når du åpner opp. Mye tryggere.

 

TIMOTHY: Og et annet tema er hvor mange leker vi vil leke bare fordi. Det er et sosialt…

 

ADAMUS: Vi? Vi?

 

TIMOTHY: Vi eller jeg!

 

ADAMUS: Vi, ingeniørmann? (Adamus humrer) Fint. Takk. Utmerket. En til.

 

Jeg elsker forresten å samhandle. Jeg elsker å være sammen med hver og en av dere. Alle dere som ser på: jeg elsker dette. Beklager min kjære. Selv om du ikke er her i Coal Creek Canyon, elsker jeg det faktum at vi kan snakke og spøke og til og med sladre, og vi kan ha det strålende. Samhandlingen er tilfredsstillende, givende for meg, og det håper jeg den er for deg også.

 

Greit, la oss fortsette. En til. Hvorfor? Hvorfor, åh, hvorfor? Edith.

 

EDITH: Du fortalte oss noe veldig strålende sist. Du sa…

 

ADAMUS: Var det bare sist min kjære? (litt latter)

 

EDITH: Vel, unnskyld. Hver gang.

 

ADAMUS: Ja, ja.

 

EDITH: Og det var; ikke sett noe foran deg selv.

 

ADAMUS: Ja.

 

EDITH: Og jeg tror det gjelder hver og en av oss.

 

ADAMUS: Ja. Så hva med å svare på spørsmålet? (latter) Du smigrer meg ved å fortelle meg hvor strålende jeg er. Men spørsmålet er hvorfor – knips! – du ikke gjør det mesterlig som det?

 

EDITH: Det gjør vi. Ser du ikke det?

 

ADAMUS: Vi?

 

EDITH: Her er vi. Vi er alle Mestere.

 

ADAMUS: VI?

 

EDITH: Ja. Jeg gjør det. Vi gjør det. Du gjør det. Alle gjør det.

 

ADAMUS: Nei, dette er – men hold deg til deg…

 

EDITH: David, den vakre kona hans, alle gjør det.

 

ADAMUS: Hold deg til deg. Hold deg til deg. Du vet, du går på en måte rundt grøten her.

 

EDITH: Ja, det skal være visst.

 

ADAMUS: Du gjør det.

 

EDITH: Jeg gjør det.

 

ADAMUS: Fint. La det være med det. Punktum. Edith gjør det. Jeg kan se for meg T-skjortene Sart. (mye latter) Edith stiger opp! Opplysthet! Opplyst- (mer latter) Og Edith, det er vakkert. (noen sier; “Sart”, gjør det) Det er vakkert.

 

SART: Jepp, jeg er i gang med noe nytt.

 

ADAMUS: (han “kysser” Ediths hånd) Takk.

 

EDITH: Vel, det var et merkelig kyss. (mer latter)

 

ADAMUS: Er du sikker på at det bare var et kyss min kjære?

 

EDITH: Nei.

 

ADAMUS: Hvorfor var det merkelig?

 

EDITH: Vel, vanligvis legger du munnen din på meg. (mye latter)

 

ADAMUS: Dette går inn i tabbeklipp versjonen av Shouden! Ja, det gjør jeg Edith, men jeg ber deg om at vi holder det for oss selv. (latter)

 

EDITH: Åh.

 

ADAMUS: Det behøver ikke å… ser du kamera over der? Det fikk med seg det du sa. (mer latter)

 

EDITH: Jeg ber om unnskyldning.

 

ADAMUS: Det er ikke bare det du ber om. (mye latter)

 

LINDA: Skammelig!

 

ADAMUS: Mesterskap er å være i stand til å le av alt i livet. Alt i livet.

 

Så la oss ta en til. Vi har det så moro. Ja. Og hvis noen av dere blir støtt, så dra. (latter) Hvis dere sitter så fast spirituelt at dere ikke kan le litt… denne gruppen av Mestere, vi befinner oss i dette fantastiske seilfartøyet som skal til den gylne tiden, og det er ikke rom for surpomper. Så. Ja. Jada.

 

SUSAN: Jeg har de siste par månedene oppdaget at orienteringen min forandrer seg, for det er en ny orientering.

 

ADAMUS: Ja.

 

SUSAN: Den gamle orienteringen var automatisk… på en måte veldig knyttet til sinnet.

 

ADAMUS: Ja, ja.

 

SUSAN: Så jeg har vært i en prosess med å bevisst gå gjennom dagene mine, re-orientere hvor bevisstheten min kommer fra, og for meg er det ikke her (hodet). Det er her (hjertet).

 

ADAMUS: Ja. Og hva gjør du for å re-orientere?

 

SUSAN: En må stoppe opp. En må ta seg tid…

 

ADAMUS: Nei, nei. La oss ikke bruke “en”.

 

SUSAN: Nei? Jeg?

 

ADAMUS: Du, “jeg.”

 

SUSAN: Meg?

 

ADAMUS: Du ja.

 

SUSAN: Hvordan jeg gjør det?

 

ADAMUS: Ja, ja.

 

SUSAN: For meg personlig, er den øvelsen jeg har gjort å puste bevisst inn i hjertesenteret mitt her, og tillate at bevisstheten min bor der og ekspanderer derfra.

 

ADAMUS: Strålende.

 

SUSAN: Og det å bruke mer tid der – her, inne i meg – versus dit ut og respondere, reagerer på det som er utenfor meg. Så orienteringene mine er ikke lenger der ute, selv om jeg fremdeles er her.

 

ADAMUS: Ja.

 

SUSAN: Det begynner her.

 

ADAMUS: Fantastisk.

 

SUSAN: Takk. 

 

ADAMUS: Ja. Det er virkelig det, og snakk om… (hun strekker fram handa for å bli kysset) Å ja. (litt latter, og Adamus kysser handa hennes)

 

SUSAN: Takk.

 

ADAMUS: Jeg snakket om det i samtalen vår om å re-organisere. (snakker om Re-Order Your Reality (omorganiser virkeligheten din)) Det forandrer også orienteringen, forandrer hvor du er innplugget og forbundet til ting. Du går gjennom en fase med å plugge deg ut fra mange, mange, mange ting – bokstavelig talt millioner på millioner av punkt, og du plugger deg av fra disse – det føles veldig merkelig. Det er et ønske om å plugge seg inn igjen. Men det som skjer, er at sinnet prøver å plugge seg tilbake til denne virkeligheten og ting det forstår, når du faktisk ikke en gang plugger deg inn, men tuner deg inn, orienterer deg til andre ting som er mye mer fleksible, mye mer dynamiske og mye mer energieffektive. Men det vil være en periode da du føler deg veldig desorientert, veldig frakoblet, og det er akkurat derfor.

 

 

Adamus’ Svar

 

Og det fører til poenget mitt. Spørsmålet er hvorfor det tar tid. Hvorfor knipser dere ikke bare med fingrene og får denne opplystheten?

 

Nummer en, det er medfølelse – medfølelse med kroppen – for da kroppen deres var i sin gamle nedarvede DNA, kunne den ikke ha håndtert en slik rask overgang, transformasjon. Den kunne ikke ha håndtert denne raske forandringen, og det ville ha ført til en slik energetisk ubalanse at det kunne ha ført til ting som – og veldig spesifikt – ting som diabetes. Hvis kroppen prøver å forandre seg for fort, vil inputen og gjennomstrømmingen av energi føre til diabetes. For det andre, kreft. Den ville sende signal gjennom kroppen og føre til kreft i visse deler av kroppen deres.

 

Så dere bringer inn dette nye nivået av lysenergi mens dere går over fra den nedarvede biologien deres til deres egen sanne lyskropp. Og det skjer stort sett mens dere sover, men noen ganger i våken tilstand. Noen ganger føles det som om kroppen går til helvete, men det gjør det ikke. Den re-orienterer seg. Den forandrer seg.

 

Jeg ber dere om å invitere inn disse forandringene og tillate disse forandringene og slutte å spørre hele tiden; “hva er det som skjer med kroppen min? Hvorfor sover jeg så mye? Hvorfor får jeg ikke sove? Hvorfor har jeg ikke det energinivået som jeg hadde?” Det er faktisk bra at dere ikke har dette energinivået, for da hadde dere fremdeles prøvd å få energi fra gamle kilder. Dere går gjennom en periode, en fase der dere kobler dere fra den gamle energikilden, la oss kalle det gammelt kull, og så blir dere forbundet til en veldig ny energieffektiv, ren energikilde.

 

Så det er en forandring, og det vil være tider da dere føler at dere har ekstra verk og smerter i kroppen, og dere tror at dere blir gamle, og det handler ikke om det. Det handler om denne intense forandringen.

 

I begynnelsen sa jeg at vi stengte disse Mysterie skolene for 300 år siden fordi det bare var for vanskelig å gå gjennom legemliggjort oppstigning. Vel, mange brydde seg ikke om det. De sa; «jeg vil likevel ha oppstigning, og jeg bryr meg ikke om jeg drar dagen etterpå.» Men dere mine venner, har valgt å komme inn i dette livet for å gjøre det mens dere er i denne fysiske kroppen. Så av medfølelse for kroppen, gjør dere disse forandringene akkurat slik dere er i stand til å håndtere dem. Medfølelse med sinnet, det er sinnet som virkelig har vanskeligheter med alle disse forandringene som skjer.

 

Vi går utover den måten dere har tenkt på, og veldig ofte når vi samles slik som dette, kan dere alle føle energien når noen begynner å tenke. Alt blir fokusert her oppe. Dere behøver ikke å se auraer eller energier, ikke en gang kroppsspråk, men dere vet intuitivt at det foregår her oppe, og så blir dere, de, fastlåst.

 

Dere vil bringe inn bevissthet, intelligens, på en annen måte, der det ikke kreves denne formen for analyse eller filgjenfinning. Går tilbake og sier; «Vel, hva var det?» Dere vet, «jeg lagret det her i minnet mitt.»

 

I den gamle energien, i det gamle tankesettet, er det veldig assosiert. Dere assosierer alt med alt annet, og dere skal komme dere bort fra det, for i den nye virkeligheten er det ingen assosiasjon. Med andre ord; dere har ikke gjort det før. Dere har ikke opplevd visse ting, og sinnet vil alltid prøve å assosiere. Selv når du, Jeg Er, sier; «Hallo, vi trenger ikke dette», vil sinnet likevel prøve det en stund, for å assosiere. Og så blir det frustrert, for det kan ikke finne noen parallell eller lignende opplevelse å gå inn på for å gjøre sine evalueringer og analyser om hvordan det skal reagere eller oppføre seg. Og det som det da gjør, er at det går inn i frykt og panikk modus – frykt, panikk og uro modus – og sinnet sier; «Ikke gjør noe», eller «Trekk deg tilbake», dere vet, «trekk deg unna.» Det er da dere kommer til å si; «Nei, det er helt perfekt å fortsette. Det spiller ingen rolle.»

 

Dere forstår, jeg åpnet med å snakke om liv og død. Det er veldig, veldig, veldig liten forskjell mellom de to, egentlig veldig lite forskjell. Så en kan på en måte nesten si at selv om det koster en døden, spiller det ikke noen rolle når det gjelder å bryte seg ut av fengselet. Og det kan kanskje virke litt tøft å kalle den jordiske eksistensen for et fengsel, men det er den. Det er den. Det er vakkert, og det er et strålende sted for leksjoner, hvis dere fremdeles holder på med leksjoner, men det håper jeg ikke. Og det har et slikt nivå av sin egen form for opplevelse, men det har blitt et bevissthetsfengsel der folk befinner seg i mønstrene og rutinene, og de bryter ikke ut. Og det er veldig få stemmer seg hever seg over det, og veldig få mennesker som lar seg selv gå utover det. (Linda rekker handa i været) Min kjære…

 

LINDA: Så hvorfor…

 

ADAMUS: Fødselsdagsspørsmål?

 

LINDA: Hvorfor står så englene og krystallene og bla, bla, bla i kø for å komme hit hvis det er så miserabelt og smertefullt fastlåst her?

 

ADAMUS: Jeg sa ikke miserabelt.

 

LINDA: Ok, fastlåst eller hva det nå er.

 

ADAMUS: Jeg sa ikke miserabelt. Jeg sa fastlåst. De står i kø fordi Jorda, denne planeten Jorda, men det blir også snart – jeg kan faktisk si at det nå blir til – nye Jorder som også er skapt, og det er mange, det er de stedene en drar til for å få opplysthet. Det er der en oppdager, på denne planeten. Ingen andre planeter i alle dimensjonene eller galaksene, ingen andre planeter gir mulighet til å forstå og legemliggjøre Jeg Er. De har alle opplevelser, og igjen, en kan si at der er en skala av bevissthet og teknologi og intelligens og alt dette andre, men det er intet sted som dette.

 

Vel, det er de gode nyhetene og de dårlige nyhetene. Det finnes intet sted som dette der en virkelig kan bli fortapt, glemme hvem en er, ingen som har denne tettheten og dette nivået av forførelse som denne planeten. Så hvilket sted er bedre å komme til enn her? Hvorfor ikke få til det ekstreme for å få det, i stedet for til noen av disse andre stedene. Det var akkurat derfor, hvis dere husker det mine venner, akkurat derfor dere kom hit. Dere kom hit for å legemliggjøre Jeg Er. med andre ord, for å fullstendig integrere det inn i sjelen, inn i alle aspekter. Det er derfor dere er her, og akkurat nå kan det bare gjøres her.

 

De står I kø, og jeg selger billetter. (litt latter) De står i kø. For det er en sensuel vakker, dynamisk planet. Følelsen av smerte i kroppen, det er sensuelt. Vel, dere sier; «Nei. Det er egentlig en smerte i kroppen min.» For et englevesen som ikke har fysisk biologi, er det faktisk forførende. «Men du, kan jeg faktisk føle meg selv? Jeg kan faktisk ikke bare føle det som lys, men jeg kan faktisk – det forteller meg at dette er meg?» Og for et englevesen, det å si; «Jeg kan faktisk tenke, jeg har en tanke, og den går så sakte at jeg faktisk til og med kan være klar over at jeg har en tanke.» Forstår dere, for englevesener – knips! – det skjer slik. Den dype bevisstheten er ikke der. Denne tidssammenhengen som dere eksisterer i tillater dere å gjøre alle disse tingene. Denne tid og rom tettheten og forførelsen tilalter dere å komme hit.

 

Vel, det er også forbannelsen, for når denne vitenen begynner å si “Jeg har fått nok», men menneskeligheten fremdeles befinner seg i mønstrene, i betong-bevisstheten, er det veldig vanskelig. Det som skjer, er at mennesker da vil prøve å tenke og anstrenge seg og planlegge og strukturere seg ut, for de befinner seg i dette menneskelige. De vil prøve å studere seg ut eller kjøpe seg ut, uansett hva som kreves, for de vil bruke veldig menneskelige egenskaper for å prøve å forløse seg fra denne veldig tette bevisstheten.

 

De tingene de har dyppet seg selv inn i og som de har elsket og opplevd. Men så blir de plutselig lei av det og vil komme seg ut, må komme seg ut, og vil ikke en gang. Hver og en av dere har hatt dette dype ønsket – «Jeg må komme meg ut. Jeg må komme meg tilbake til meg. Jeg må komme meg tilbake til sjelens bevissthet.» Og dere har prøvd å gjøre det i søvnen, i drømmene deres. Det fungerer ikke så godt. Dere tror at det er å unnslippe. Det var faktisk opprinnelig designet som gjenforbindelsen – den nattlige gjenforbindelsen. Men til dypere en går inn i tettheten, til dypere er en fremdeles fokusert på de tingene som er veldig menneskelige – selv i søvntilstanden.

 

Og så blir denne lengselen nesten en desperasjon – “jeg må komme meg ut av dette” – og så prøver en å sove for å i det minste få litt forbindelse til kilden sin, og så fungerer det ikke. Og så sier en; «Hva skal jeg gjøre nå?»

 

Hva skal dere gjøre nå? Dere prøver kraft. Dere prøver å tenke, anstrenge dere og lide. Det fungerer ikke.

 

Den egentlige hemmeligheten – hvis det finnes noen hemmelighet – når det gjelder mesterskap, og det som kanskje er det mest motsatt diametrale til det et menneske vil gjøre, er å tillate. Tillate.

 

Det er flere grunner til at det er vanskelig å tillate. Det er fordi dere er vant til kraft, tvang, intelligens, tenking. Dere er faktisk vant til noe som er aggressivt. Så dere prøver det. Det fungerer vanligvis ikke. Å tillate er også veldig utrygt. Faktisk så sier den menneskelige delen at det rett og slett er dumt å tillate. Så den prøver å tillate litt, og når dere tillater litt men fremdeles har på dere betongundertøyet deres, fungerer det ikke så veldig godt. (litt latter) Det fungerer ikke. Dere synker likevel til bunns. (Adamus humrer, noen sier «wow») Jada, wow!

 

Så den andre grunnen til at det ikke blir gjort – knips! – bare slik… er medfølelse, slik at dere ikke brenner ut, slik at dere ikke blir overbelastet. Og det er – det er utfordrende for kroppen – det er enda mer utfordrende for sinnet, og sinnet er tett og sinnet er tøft. Men på en interessant måte er sinnet også veldig skjørt. Det er som denne veldig tette tingen som er finurlig balansert på toppen av en veldig, veldig, veldig høy påle og hele tiden prøver å ikke falle av og ned.

 

Så enda så tøft og tett sinnet er, er det også veldig, veldig skjørt. Så det prøver alltid å beskytte. Det prøver alltid å forhindre at det faller fra hverandre. Og nesten alle dere har hatt opplevelser i yngre år – ikke for å ta noe sidesteg, men i yngre år – da folk fortalte dere; «Slutt å oppføre deg så sprøtt, Juan. Hva er galt med deg? Vær som alle andre.» Og så prøvde dere faktisk, for dere elsket dem og ville at de skulle føle seg trygge. Så dere gikk tilbake til å gå i takt med alle andre. Men jeg har sagt at det er en del av sjelen som ikke tåler det lenger. Som ikke en gang bare ønsker å komme seg ut, men som desperat trenger å komme tilbake til seg selv.

 

Vi ser på noen av energiene og dynamikken på den andre siden. Hvor lenge kan en fortsette i denne virkeligheten? Hvor lenge kan det gå før det bare blir helt uutholdelig for sjelen? I de tidligere livene deres var det slik at dere kunne forlate den fysiske kroppen, dere kunne dra til den andre siden, og det var en form for gjenforbindelse med Sjeleselvet, andre riker. Dere vet, den store forløsningen fra den fysiske virkeligheten. Men ettersom de Nære Jordrikene ble mer og mer tette, ble det mer og mer vanskelig å gå inn i det krystallinske, dra til Blomsterbroen, dra utover, så derfor blir mange nå værende. Selv om de dør blir de værende i de Nære Jordrikene. De er ikke fysisk, men det er ganske så nær. Det har alle bevissthetsfaktorene til denne planeten. Så nå er det ikke hvile og befrielse. Ikke i drømmetilstanden, ikke i dødstilstanden.

 

Og vesenet – vesenet begynner å få panikk og blir desperat, og så utagerer det og gjør desperate ting. Alt som en måte for å føle igjen, prøve å huske igjen. Så gjør folk ekstreme, emosjonelle, dramatiske ting bare for å føle noe igjen, og tror at dette kanskje er veien tilbake til Kilden. De tar stoff, hallusinatoriske stoff, og det gir dem noen ganger et glimt, men på en veldig forvrengt måte.

 

Forestill dere å ta en masse hallusinatoriske stoffer som gir dere et glimt av sjelekilden, men ut fra et helvetesperspektiv. Det er veldig, veldig vanskelig. Og noen liker det, de får i hvert fall et glimt, men det gjøres ut fra et forvrengt sted.

 

Så det er det menneskene går gjennom akkurat nå. Og denne oppvåkningsprosessen er vakker, men som dere vet, veldig vanskelig, for de begynner å våkne. Det er egentlig det Sjeleselvet sier; «Jeg klarer det ikke lenger. Hvor lenge kan jeg være borte fra forbindelsen til Kilden min, fra Jeg Er?» Og de prøver å finne andre kilder i alt annet – i religioner, i guruer, i ekstremsport, i alt mulig – prøver å føle igjen, og det fungerer ikke.

 

Og så kommer noen fram med disse (anti-angst og anti-depresjon) pillene – og jeg er ikke noen fan av dem, og jeg har blitt bedt om å ikke snakke om det – men det setter en i en virkelig zombie-tilstand. Det er egentlig å si; «Slutt med dette bråket der nede. Slutt å rope at du er lei av denne reisen, at du vil bryte ut av fengselet.» Det er en «hold-kjeft» pille. (Linda gir ham koppen hans) Takk. Puttet du noe opp i den? (litt latter) En hold kjeft pille, jada! Interessant timing kjære Linda. (mer latter) Det er det. Det er det. Det er en hold kjeft pille, og den får folk tilbake til denne zombielignende tilstanden med “gå på linje, gå på tå på linjen, hold deg i matriksen, slutt å klage.”

 

Men vet dere hva som skjer? De tar medisiner, og føler seg bedre en liten stund. Ikke stirr slik på meg (til Linda) De føler seg bedre en stund. Men denne stemmen, som er sannhetens stemmer, Jeg Er sin stemme, vil ikke holde opp, og vil fortsette å si; «Det er på tide. Det er på tide. Vi må komme oss tilbake. Vi må gjenforbinde oss med Kilden!

 

Så det overdøver på en måte denne pillen, men så driver det det menneskelige aspektet fullstendig til vanvidd. Så absolutt. Og det er derfor det er en større forekomst av galskap og selvmord når folk bruker disse over lengre tid. Og jeg står veldig, veldig fast ved ordene mine.

 

Så ved et visst… åh, jeg laget historien om at vi studerer – noen studerer – hele dette fenomenet: Hvor lenge kan en være ubevisst på Seleselvet sitt, ubevisst på Kilden sin? Hvor mange liv kan en gå gjennom? Og denne studien, det å se på dette skjer bare her på Jorda av noen av samarbeidspartnerne mine. Men hvor lenge kan en egentlig være uten forbindelse?

 

Vel, det var liv da dere hadde denne forbindelsen i drømmetilstanden, mellom livene, men for mange mennesker har det vært mange tusener på tusener av år – 5000 for noen, 10.000 år, ikke for dere, men for andre – siden de hadde kontakt med Kilden. Så blir de så fortapt og desillusjonert og går så dypt inn i matriksen i denne virkeligheten at de bare går lenger og lenger. En må til slutt ha denne gjenforbindelsen med Kilden sin, med deres Jeg Er, en må til slutt gjenoppleve det, hvis ikke blir en virkelig helt sprø.

 

Og så prøver de ting som det å dø, tror at det er en løsning. Forestill dere at dere er veldig forstyrret over livet, at der er en viten som dere ikke en gang kan definere, men at det er noe som sier; «Det må være noe mer. Jeg må komme meg herfra,» og så velge døden, tro at det er forløsningen. Men oppdage at når dere dør, så er det akkurat det samme.

 

Forestill dere at dere er I fengsel. Dere er innelåst på cella, har på dere de samme klærne som alle andre, spiser den samme maten, gjør de samme daglige rutinene. Ingen kreativitet. Egentlig ingen anledning til selvutfoldelse. Det er veldig, veldig utrygt, og så tror dere at dere kommer dere ut. Dere er overlykkelige. Det er på tide. Dere skal løslates, eller dere har funnet en måte å bryte dere ut på. Dere kommer dere ut. Dere går ut av fengselet, og dere forstår at det fremdeles er et fengsel. Det er fortsatt det samme fengselet. Og senere finner dere enda en dør dere tror at dere kan bryte dere gjennom. Når dere gjør det, oppdager dere at det fremdeles er det samme fengselet, og det er akkurat det som skjer. Akkurat det.

 

Det er akkurat derfor jeg elsker å jobbe med hver og en av dere, for dere bryr dere ikke. Dere bryr dere ikke om hva som kreves. Dere lar dette være livet for forløsning fra dette fengselet og tilbake til Kilden deres, tilbake til Selvet deres. Dere kan føle det veldig sterkt. Dere har sagt til dere selv: «Jeg gjør hva som helst for å gjenforbinde meg. Hva som helst.» Og her er vi.

 

Vi skal ikke studere oss til det. Vi skal ikke bruke kraft til det. Nei, nei, nei, nei, nei. Vi skal tillate det, og det vil til tider virke uintelligent. Men det er måten å gjøre det på. Det er den naturlige tilstanden deres. Ikke alle de andre lekene. Ikke noen av de andre tingene. Det er den naturlige tilstanden.

 

Så hvorfor ikke bare – knips! – så enkelt, få det til å skje? Det er medfølelse slik at dere ikke brenner ut eller eksploderer. Men det handler også om å tillate dere selv opplevelsen, kjenne opplevelsen. Hvis det bare skjedde – knips! – som det, ville dere være uten de virkelige opplevelsene, uten det dere har gått gjennom, uten den dype realisasjonen av det.

 

Så dere sa; “Jeg skal gjøre det…” – fort er ikke det riktige ordet – “Men jeg skal tillate så mye som mulig av det slik at jeg fremdeles kan være i opplevelsen, slik at jeg kjenner denne opplevelsen så godt, så intimt, har gått gjennom tankene og smerten og utfordringene og frykten slik at jeg kjenner hver eneste tomme, hver eneste centimeter av denne korridoren for opplysthet. Jeg vet opp og ned, hele veien gjennom. Jeg kjenner alle demoner og drager som kommer fram. Jeg kjenner alle glatte gulv. Jeg kjenner alle frekke små feller som er i denne korridoren, og jeg kan oppleve det. Jeg fløt ikke bare til den andre siden. Jeg kjenner hver eneste lille krok slik at jeg» - dere – «kan lære det til andre.»

 

Så dere kjenner det veldig godt – dette er ikke bare retorisk, det er virkelig – slik at dere kan være lærere for de andre. Dere vet akkurat – dere vil vite akkurat – hva de går gjennom og hvorfor de går gjennom det. Dere vil vite nøyaktig, men Mesterens selvtillit, at de vil komme seg gjennom denne korridoren til opplysthet. Det vil de. Det er ingen tvil om det. Det er bare dette de må gå gjennom.

 

Og når de stiller alle spørsmålene, vil dere sende dem tilbake til dem selv – “Mester, hva vil kreves?” – og dere vet at det er fullt og helt opp til dem. Og de vil spørre om hemmeligheten. De vil spørre om alle knepene. De vil spørre om all makyoen. “Hva kreves for å komme seg gjennom den korridoren til opplysthet?” og de vil prøve å nære seg på dere, og de vil prøve å gjøre hva som helst. Og dere vil bare stå der, for dere kjenner korridoren veldig godt.

 

Dere vet at de vil komme seg til den andre siden, og at det er opp til dem hvilken opplevelse de får. Det er akkurat det dere vil fortelle dem. «Det er opp til deg. Jeg vet at du vil komme deg dit. Hvordan du gjør det er opp til deg.»

 

Jeg tror Tobias og jeg har sagt det same til dere. (noen sier; «noen få ganger.») Betyr det ikke – noen få ganger (litt latter) – men gir det ikke mer mening nå? Den gangen var det – dere så på Tobias som om, dere vet – «Nei Tobias, du kjenner hemmeligheten. Bare fortell meg det. Bare fortell meg det.» Det er slik at dere kan gjøre det på den måten dere vil.

 

Så la oss trekke pusten dypt.

 

Husk dette: Når kroppen gjør vondt, når sinnet og alt annet er kaotisk, er det egentlig enkelt. «Jeg forandrer meg.» Det er det hele. Dere har en dårlig dag, ingenting gir mening, folk er vanskelige – «jeg forandrer meg». Så enkelt. Det er en strålende påminnelse. Det er ikke noe mantra. Det er en strålende påminnelse. “Åh,” sier dere. “Hvorfor skjedde dette med meg Adamus? Hvorfor skjedde ditt, og hvorfor skjedde datt?” Fordi du forandrer deg. Er det ikke strålende? (litt latter) “Jeg forandrer meg.”

 

Trekk pusten dypt, og føl dette. «Jeg forandrer meg.»

 

Det er derfor det til tider er søvnløse netter. Det er derfor det er forandringer i forhold og geografi og alt annet. «Jeg forandrer meg.» Det er en velsignelse. Dere har bedt om det. Vel, nei, dere ba ikke om det. Dere forlangte det. Dere forlangte det, mer enn noe annet. «Det må forandre seg», sa dere. «Det må forandre seg.» Og det gjør det. Det gjør det.

 

Så ettersom disse tingene skjer, er dette en vakker histories som dere deler, en dokumentar om opplysthet. «Åh, jeg forandrer meg.» Dere har en av disse dagene, har mistet alle pengene deres – «Hallo, jeg bare forandrer meg.» (litt latter) «Jeg forandrer meg.» Så, Sart, enda en stor mulighet for T-skjorter. Jada. Vi må sette opp en T-skjorte presse på det nye senteret vårt. Spy dem ut, spy dem ut.

 

Greit. La oss nå gå inn i… ååh. (ser på klokka) La oss gå inn i dagens virkelige tema.

 

LINDA: Det der var en spøk, ikke sant?

 

ADAMUS: Det er andre kontorlokaler til leie like ved. Bare putt «Shaumbra skjorter» dit. Shaumbra skjorter. Ja.

 

Greit, la oss trekke pusten dypt, og la oss gå inn i dagens virkelige tema, den egentlig grunnen til at vi er her kjære Mestere.

 

LINDA: Hva??!

 

ADAMUS: Det der var bare oppvarmingen min. Jeg har ikke kommet til det beste enda.

 

LINDA: Wow.

 

ADAMUS: Hva er det, har du det travelt?

 

LINDA: Nei!

 

ADAMUS: Åh, skal du i bursdagsselskap? (Adamus humrer)

 

 

Trygghet

 

Så det egentlige temaet, det egentlige problemet, er veldig enkelt, men komplekst. Jeg vil hevde at denne verden ikke er trygg, og at dere ikke er trygge i den, og deri ligger det et stort problem, et virkelig stort problem.

 

Jeg skulle ønske at jeg plutselig kunne få dere til å føle dere trygge, og jeg skulle ønske at dere kunne slappe fullstendig av i kroppen, for kroppen er veldig tett fordi den er utrygg. Jeg skulle til og med ønske jeg hadde en magisk hånd slik at sinnet deres var fredfullt, for sinnet føler seg utrygt. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle sjelen deres, det guddommelige, at det er trygt her. Det er trygt å komme hit. Men dere tror ikke på det, så dere holder det i havn, litt borte. Særlig når dere kommer inn i Jeg Er mesterskapet deres, vil det føles enda mer utrygt i denne virkeligheten.

 

Så her er dere med denne lidenskapen og ønsket om opplysthet, her er dere, velger å være legemliggjort Mester, men føler dere ikke trygge i det hele tatt. Stort problem.

 

Faktisk så vil jeg gjøre en liten undersøkelse her i denne gruppen. Vi trenger… Vili, kan du skrive, så løper Linda.

 

LINDA: Åh, fint. (Adamus humrer)

 

ADAMUS: La oss se litt på noen av tingene i livene deres akkurat nå, og jeg vil be deg om å skrive opp dette, trygghetsfaktorene, fra… la oss si en til ti. Så hvis jeg kommer med en uttalelse og «1» er veldig usikker, «10» betyr at du er veldig, veldig trygg. En – utrygg, ti – trygg. Hvorfor ikke skrive det ned. Hold så opp fingerer eller hender, men hold dem sammen. Hvis du for eksempel har en treer, så hold ut fingrene. Men hvis du har åtte, så hold dem på en måte sammen i stedet for slik (langt fra hverandre), for vi skal ta en rask Shaumbra undersøkelse.

 

Greit, trekk pusten dypt. Og igjen, ikke tenk så mye. Du vil bare vite svaret. Fint. (publikum korrigerer Vili sin skriving) Der ser dere, allerede utrygt. (Adamus ler) Vi vet ikke hva som er trygt og hva som er utrygt. (litt latter) Det er et problem.

 

Greit. Veldig utrygt er en, trygt er ti. Og jeg vil ha dette dokumentert, og det har et formål.

 

Så trekk pusten dypt.

 

 

~ Fysisk kropp

 

Første tema. Er du trygg, føler du deg trygg på den fysiske kroppen? Hold opp hendene.

 

(pause mens publikum responderer)

 

Ganske bra. Jeg vil gi det ca. en åtter. Åtte. Fint. Så du kan bare skrive kropp, og det får en åtter.

 

Vel, enten er dere en eksepsjonell gruppe, eller så er det en masse makyo som pågår rundt omkring (litt latter), for kroppen er – i hvert fall fram til nå…

 

VILI: Åtte?

 

ADAMUS: Åtte. Det er sannsynligvis kroppen som først og fremst bedrar dere. Kroppen kan gjøre – knips! – så lett. Nedoverbakken er isete, det snør ute, og det holder på å bli mørkt, og kroppen kan gi seg over.

 

Kreft. Hver og en av dere har akkurat nå kreft i biologien deres. Det er et latent potensiale som bare venter der inne. Hver og en av dere bærer i hvert fall en grad av den nedarvede biologien deres som har sin del av problemer. Hver og en av dere vil komme til å dø en fysisk død. Dere sier at dere føler dere trygge på kroppen deres? Dere kan miste et lem i morgen, og dere sier; «Vel, men jeg lar det bare vokse fram igjen.» Makyo. Sier dere det? Vi har litt annet arbeid å gjøre før vi kommer dit.

 

Kroppen blir stor, og dere klarer ikke å gå ned i vekt. Kroppen trenger kontinuerlig mat. Hvordan kan dere føle dere trygge når kroppen må ha næring i hvert eneste øyeblikk? Og jeg kan simpelthen legge handa mi over munnen deres – men det skal jeg ikke gjøre – jeg kan legge handa over munnen deres og kvele dere. Dere kommer til å være døde i løpet av tre minutter. Og dere føler dere trygge i den fysiske kroppen? Jeg vet ikke. Dere gir det en åtter. Dere er kanskje eksepsjonelle. Men denne kroppen er sannsynligvis den største grunnen til at dere ikke føler dere trygge.

 

Forestill dere at dere ikke behøvde å bekymre dere for kroppen – komme bort i ulykker, bli drept, bli blodige, få sykdommer og alt dette andre – ville ikke livet ha vært mye enklere? Hvis dere ikke behøvde å bekymre dere for at kroppen ble gammel. Så vi burde kanskje snakke med flere og flere Shaumbra, men jeg vil gi kroppen ca. to. Ca. to når det gjelder trygghet. Men jeg har ment en ener mange ganger.

 

Vel, dere behøver ikke å bekymre dere for å bli spist av bjørner eller fjelløver. (latter fordi Geoff og Linda nettopp hadde snakket om fjelløvene i området) Åh! Åh! Jeg gir den en ener. (latter) Greit.

 

 

~ Sinnet

 

Neste. Trekk pusten godt og dypt.

 

Trygghet. Trygghet. Hvor trygge er dere på sinnet? Tankene deres? Trekk pusten. Tenk på det. Hvor trygg er du? Kom igjen, vis hendene.

 

(pause mens publikum responderer og Adamus teller)

 

Jeg vil gi det ca… får vi dette på kamera fra her oppe? Fint. Jeg vil gi det – å, det er en null her. (litt latter) Jeg vil gi det fem og en halv, basert på – fem og en halv – basert på publikum.

 

Sier dere det? Føler du deg trygg i dette sinnet? Dette som hele tiden forteller deg for en skitt du er? (latter) Dette som kontinuerlig vingler, som kontinuerlig frykter. Dere er så vant til sinnet og dets leker at dere ikke en gang er klar over at det er akkurat det som egentlig hindrer dere i å føle dere trygge. Det leker leken. Det er sinnet som får inn frykten. Og du føler deg trygg i dette sinnet? Det ville ikke jeg gjort. Jeg ville satt sinnet – jeg personlig – sinnet, det menneskelige sinnet under – ja, og vi har Adamus’ score – jeg gir det 1,5 når det gjelder trygghet. Det er det de fleste mennesker løper fra. Og dere kan på en måte løpe fra kroppen, på en måte, men dere kan egentlig ikke løpe så veldig langt fra sinnet. Sinnet inneholder helvete. Sinnet inneholder mørke og demoner. De er ikke der ute, de er ikke under senga deres. De er der inne.

 

Det folk gjør, er at de kontrollerer sinnet sitt. De disiplinerer det. De begrenser det. De begrenser det til det punkt da de blir numne, og de kreative tankene blir utestengt, plassert et annet sted, for sinnet sier: “Nei, vi skal begrense alt det der.”

 

Timothy, du har så mye potensialer, villmann når det gjelder å reise, men så plukket du opp disse hjernegreiene, disse sinnstingene, og begrenset deg selv. En gang kjent for å reise gjennom hele skapelsen, energetisk sagt, eller bevisst. Du kom hit, du plukket opp en hjerne, og nå er du som en gammel bil. (litt latter) Du klarer knapt nok å komme deg bortover veien, og jeg plukker ikke på deg, men på denne hjernen, for det var en del av deg som følte seg utrygg, eller det føltes utrygt, så «kontroll, kontroll, kontroll.» Og nå er du ved et punkt da du sier; «Hva om jeg gir slipp? Å, folk vil le av meg.» Vel, det gjør de uansett. Og «Hva om jeg gir slipp, jeg vil bli sprø, og de vil plassere meg på mentalsykehus.» Det finnes ingen mentalsykehus som kan håndtere problemene dine. De kommer ikke til å plassere deg der, for de forstår ikke skjønner du. Du kommer bare til Shaumbra Senteret. (latter) Vi forstår, for vi vet at det ikke er galskap. Vi vet at det er virkelig, og vi vet at så fort du slutter å tenke på livet, skapelsen, Ånden, Jeg-Er-het, vil du være fri. Og du vil komme til å forstå for et fengsel du har levd i.

 

 

~ Partner

 

Neste. Partnerne deres. Trygg? (noen sier “jeg har ingen”) Har ingen! Det er et godt svar. (litt latter) For de av dere som har partnere. Trygg eller ei?

 

Vel, vær nå ærlige her. Så løft hendene nå. Gi poeng. Undersøkelsen sier… greit. Det er enten en tier eller en ener. Hvis du sitter ved siden av partneren deres, viser dere to hender. (latter) «Jada, jada. Jada, det er en tier.» Hvis partneren ikke er der, er det langfingeren. (mer latter) Dere vil ikke en gang gi dem så mye, men dere vil holde opp den fingeren. (mer latter)

 

Partnere er – og jeg håper ikke dere har noe imot at jeg sier dette – men stort sett, det gjelder ikke dere alle, men partnerne deres er for de fleste mennesker utrygge sikkerhetstepper. De tror de må ha en partner, dere vet, for alle har en partner, og de vil virke merkelige, latterlige, dere vet, gå ut til middag og spise for dere selv, eller dere holder ikke ut å være alene. Så hvis du har en partner, selv om du er utrygg i forhold til denne partneren – jeg snakker om emosjonelt utrygg, ikke nødvendigvis fysisk – så har du i hvert fall en partner, ikke sant? Og du behøver i hvert fall ikke å være alene, for det er sannsynligvis noe av den største frykten mennesker har – «å, jøss» - være alene.

 

Så det er en iboende, emosjonell utrygghet i partnerskap. Selv de beste forhold har sin mangel på trygghet.

 

Det er en veldig merkelig dynamikk. Dere vet, dere vil heller ha en partner i huset slik at dere ikke behøver å være der alene, særlig om kvelden. Men de er i huset, og det er som… ehh… når vil de gi dere et helvete når det gjelder det ene eller det andre, dere vet, plukke på dere og fornedre dere og være nedlatende og ha det moro med denne kulten som dere er i og alt annet. Det er ikke nødvendigvis trygt.

 

Så vi har en virkelig divergens her. Det handler enten om en ener eller en toer, eller det er en tier. Så jeg vet ikke. (noen sier; «Det er derfor en ikke har partner») Akkurat. Ja, akkurat. (Adamus humrer) så det er en skala. Så jeg vil si fra en til ti. (litt latter)

 

Jeg elsker partnerskap…

 

VILI: Er det Shaumbra som har fra en til ti, eller er det dine poeng?

 

ADAMUS: Shaumbra har fra en til ti. De klarer ikke å bestemme seg.

 

Sett fra mitt synspunkt, vil jeg generelt gi partnerskap ca. en femmer, ca. fem når det gjelder trygghet. Jeg har hatt mange. Det er ikke slik at jeg bare snakker som en eller annen rom-ånd eller hva det måtte være… dere vet, snakker om disse greiene uten å ha vært der. Jeg elsker partnerskap, forhold, så lenge de er korte. Huh. ( litt latter) Vel, det kan vare i åtte liv. Det kan var i mange liv David, men… åh, du ler. Du ler… (Adamus humrer)

 

LINDA: Adamus!

 

ADAMUS: Ja, Linda. Åh, hei. (Linda ler og holder opp langfingeren) Hei Linda. Vil du komme og sitte her framme?

 

Nei, nei. Folk blir fanget i forhold-fengselet. La oss være ærlige når det gjelder alt dette. Forhold kan være vakre, men til døden skiller oss ad? Jeg tror ikke det, for da ville jeg dø ung. (latter)

 

LINDA: Åhhhh!

 

ADAMUS: Det er meningen at et forhold skal være en opplevelse sammen med et annet sjelevesen, og forhåpentligvis, når det gjelder alle dere, en annen Mester. Ikke plukk opp noen bare for å fylle et rom, med mindre dere er veldig, veldig bevisste på hvorfor dere gjør det.

 

Forhold er vakre, men de kan også virkelig hemme dere når det gjelder forholdet til dere selv. Når dere har et forhold til dere selv, elsker dere selv, jøss, da er forholdet til andre fantastisk. Men akkurat nå er forhold en veldig gammel vane, og jeg sier ikke at dere skal forlate partneren deres. Jeg sier ikke at forhold er ille. Jeg sier bare at dere skal se på det. Er det trygt for dere? Fremmer det dere? Gir det og… er du I stand til å gi og ta imot, og er de i stand til å gi og ta imot? Men vanligvis er heller ikke partnerskap det tryggeste heller.

 

 

~ Jobb

 

Jobben din. Trygg eller utrygg? Trygg eller utrygg? Jobben din, karrieren din. La oss vise hender. Trygg eller utrygg? Jobb og karriere. Vel, dette er… det kommer seg. For noen, beklager. Så her har vi 6,7. Få dette på kamera, slik at det ikke er noen som tror at jeg egentlig bare gjør en undersøkelse slik: vips! Seks komma sju, med noen få unntak.

 

Jobber. Å ja, det kommer seg litt, men jobber er… det er ikke… jeg ville ikke kalle det trygt. Jobber er på en måte trivielle. Dere vet, de er selvtilfredsstillende. Og bedriftene er – de har tatt alt ned til en vitenskap og oppførsel og antall kvadratmeter per person og mellomleder avlukker. Og dere vet, det er ikke så mye… en trenger ikke å anstrenge seg så mye, bortsett fra folkene der. Og dere kan få sparken i morgen på grunn av nedbemanning og fordi de har blitt oppkjøpt av en annen bedrift eller fordi teknologien deres ikke fungerer lenger. Men bortsett fra det, jøss, jobber er skikkelig trygge. Dere stoler på dem når det gjelder lønningsposen, og uten denne lønningsposen vil dere sannsynligvis sulte og dø.

 

Er jobben din trygg? Egentlig? Jeg tror ikke det. Jeg tror kanskje dere er selvtilfredse når det gjelder jobben. Det beste er… her er jeg… først måtte jeg slåss med Linda. Nå slåss jeg med Cauldre.

 

Se litt på jobben, gjør det. Med mindre dere elsker den og har så mye lidenskap at dere våkner om morgenen og er så lykkelige over å komme tidlig dit og treffe kollegaene dine, og «Åh, det er sjefen som kommer inn døra! Jeg er veldig glad for å se deg! Og hva kan jeg gjøre i dag?” Jeg tror ikke det er mange Shaumbra som egentlig har det slik. Noen få. Ja.

 

Jeg sier ikke at dere skal slutte i jobben, men nå snakket vi om trygghet. Er du trygg når du drar til kontoret eller på jobben eller arbeidet ditt? Jeg snakker ikke om at lyset ramler ned fra taket og treffer deg i hodet. Jeg snakker om emosjonell trygghet. Jeg snakker om overflodstrygghet. Jeg snakker om; kan du gå inn på kontoret ditt som en Mester, som en David McMaster i ditt tilfelle. Kan du gå inn på kontoret som en Mester og tillate deg å være den du er? Det betyr ikke å stige opp på en bruskasse og snakke om det du har lært, dere vet, på et eller annet seminar som nettopp har vært. Jeg snakker om å være i mesterskapet ditt. Eller suger du det inn, holder du det inne fordi andre kanskje ikke forstår deg?

 

Kontor er ikke så veldig sikkert. Hvis du har ditt eget firma skaper du i det minste din egen skjebne. Det er i det minste litt spenning i det, og du kan kontrollere, du kan lede eller manifestere skjebnen din. Det er fremdeles ikke så veldig trygt, men det er på en måte spennende. Det er som å sette seg i en racerbil i stedet for å bli stående i trafikkø. De fleste jobber er som å sitte i trafikkø. En kommer seg egentlig ikke noe sted, men tror at en gjør det. Å ha din egen jobb som du elsker, er som å kjøre en racerbil.

 

Hm. Så neste. Neste.

 

VILI: Hva er din rangering?

 

ADAMUS:

Åh, min rangering. Jobber. Åh, jeg vil gi det ca. to. Veldig utrygt. Men dere blir ledet til å tro at det er trygt. Det er greit. Og så kan dere dra dit uten å få noe virus eller sykdom. Å ja? (litt latter) Det er det beste stedet for å få det.

 

 

~ Foreldre

 

Så la oss se. Hva mer har vi? La oss snakke om foreldrene deres. Var dere trygge sammen med foreldrene deres? Var du trygg sammen med foreldrene dine? Og dette går helt tilbake til den gang du ble født, og la oss si frem til i dag. (Adamus humrer) Jeg syntes det var moro. Er du trygg sammen med foreldrene dine? Var du trygg – la oss definere det – var du trygg da du vokste opp? Så, hender.

 

(pause mens publikum responderer)

 

Å, noen… vi har en skala her. Vi har virkelig en skala. Vi har… noe valgte godt, valgte foreldrene sine godt. Jeg vil si at gjennomsnittet er på ca. 3,8, 3… eh, nei, la oss – det gikk bare opp litt, de som er online kommer inn. Det er en firer. Det er en firer. Jada. Trygg sammen med foreldrene deres.

 

Dette var ikke en spesielt – for de fleste av dere – strålende tid. Dere stolte selvfølgelig på at foreldrene deres tok seg av dere. Noen ganger gjorde de det, noen ganger ikke. Dere stolte på dem når det gjaldt emosjonell støtte, oppmuntring, og mange ganger fikk dere ikke det. Ikke fordi de var dårlige foreldre, de var opptatt med seg selv, med andre ting, eller det var fordi de likte broren eller søsteren din bedre enn de likte deg. (Adamus humrer) Så ikke spesielt trygt. Så dere lærte – dere utviklet overlevelses- og trygghetsferdigheter.

 

Vel, hva var det? Vel, det var vegger og barrierer. Det var tilbaketrekning. Det var begrensninger, og da dere til å begynne med begynte å oppføre dere som Jeg Er, som Mesteren i veldig tidlig alder og helvete brøt løs på grunn av det, da trakk dere dere tilbake. Faktisk delvis fordi dere ikke ville at de skulle føle seg utrygge med det de følte var merkelig eller uvanlig oppførsel. Evnen til å se andre ting – englevesener og naturelementer – og være i stand til å kommunisere med dem og være i stand til å se hva som ville skje, hva som potensielt ville skje på denne planeten. Da dere uttrykte det, var det ikke så veldig trygt.

 

Vel, mange av dere sier; “Vel, jeg husker ikke at det skjedde.” Det er helt riktig. Dere husker det ikke, men det skjedde. Det skjedde. Dere stengte slik ned at dere ikke en gang nødvendigvis husker en hendelse eller hendelser som skjedde, men jeg var der. Jeg så nedstengingen som fant sted.

 

Så, trygghet i forhold til foreldrene deres. Det er noen unntak, og det er noen unntak når det gjelder alt dette, men jeg vil gi det ca. en treer. Ca. en treer. Ikke spesielt trygt. Noen av dere hadde hastverk med å finne den første og beste familien, eller fulgte en karmisk familie inn. Karmiske familier er egentlig ikke trygge familier. Det er enda en flott T-skjorte. De er ikke det. Dere utagerer en masse gamle, gamle ting.

 

 

~ Bilen

 

Så vi kan gå nedover på lista. Vi kan snakke om trygghet i bilen din? La oss prøve det, trygghet i bilen din. Du kjører. Du kjører, er du trygg i bilen din? Trekk pusten godt og dypt, og Shaumbra sier; er du trygg i bilen din? (noen sier «ja»)

 

(pause)

 

Greit, det er nesten det høyeste av alle. Vi har ca. 7,2-7,3. Greit. Trygghet i bilen din. Trygghet i bilen din.

 

Vel, faktisk, faktisk, på en merkelig måte, selv om dere er der ute på veien og det også er tusenvis av andre mennesker der, og noen som kjører i motsatt retning kan i hvert øyeblikk få et hjerteinfarkt, eller noen kan gå på stoff eller hvilken grunn det nå enn måtte være, og – puff! – alt er over. Men dere føler dere faktisk ganske trygge i bilen når dere kjører, for det er du som kjører. Det ville sannsynligvis forsvinne hvis noen andre kjørte. Sannsynligvis gå helt ned.

 

Men du kjører. Det er du. Du manøvrerer i alt dette kaoset. Men, dere vet, det skjer noe morsomt når intuisjonen slår inn. Ja. Den slår veldig godt inn. Og også når dere kjører. Dere holder det forbannede sinnet opptatt av, dere vet, gjør de tingene som skjer… følger med på signalene og de andre… men intuisjonene er der. Noen av de beste ideene deres, de største innsiktene, kommer når dere kjører bil. Jada.

 

Så, biler. Så jeg antar at det er svaret, at det er løsningen på problemene deres. Biler (latter) Kjør mer. Kjør mer, tenk mindre. Bare sett i gang Sart. Kjør mer. Tenk mindre – en strålende T-skjorte.

 

Vel, til poenget her. Vi kunne ha fortsatt på lista, og vi kunne ha snakket om den maten dere spiser. Er den trygg? (noen sier «nei» og «hva») Eh, maten. Maten dere spiser. De tingene dere… jada. Er det trygt`?

 

Myndigheter. Er det trygt? Regjeringen? Er det trygt? Det morsomme er faktisk – vel, jeg er ikke noen stor tilhenger av myndigheter, for de er et sammendrag av massebevisstheten. Jeg mener, det er det hele. De representerer bevisstheten i den byen, landet, hva det nå enn er, enten det er diktatur eller et sammensurium. De representerer bevissthet, og det er derfor de er det de er.

 

Så på en morsom måte er faktisk ikke myndigheter – fordi de representerer bevissthet – er de ikke smarte nok til å drive med konspirasjoner. Myndigheter er ikke smarte nok til å gjøre noe som egentlig ville gjøre dere utrygge. Så lenge dere anerkjenner at de er myndighetene, holder avstand på en måte, men de er faktisk ikke – de er ikke raske nok. De er som denne enormt store dvale-tingen. Det holder seg i bevegelse. Det kan ikke stoppe. Alt dere gjør, er at dere går ut av veien for det, og så bare fortsetter det å bevege seg.

 

Myndigheter fungerer på energien av makt. Det er det hele. Alt handler om makt. Det er ikke nødvendigvis dårlig, men det er slik de holder seg i gang. Makt. De snakker. De snakker om å tjene konstitusjonen. Det er ikke sant i det hele tatt. Det handler om å tjene de som har makt. Men det de ikke er klar over, og grunnen til at jeg aldri ville anbefale at en av dere går inn i politikken, at dere går opp i suppegryta i politikken, selv om intensjonene deres er gode og dere sier; «Jeg vil tjene folket»; For det første; de fleste mennesker vet ikke at de vil tjenes. For det andre, dere går inn i det, og plutselig befinner dere dere i maktbuljongen. Dere blir mikset rett inn i den, og selv om dere sier;» jeg skal aldri gå inn i makt», er dere midt oppe i det. Det er nesten – ikke umulig – men veldig vanskelig å komme seg ut av det.

 

Så la oss trekke pusten dypt.

 

 

Finne Trygghet

 

Her er dere Mestere, og det er faktisk veldig lite trygghet. Veldig, veldig lite. Det har vært en av utfordringene, klagene til Mestere i æoner av tid. Det er derfor mange av dem har dratt. «Hvordan skal jeg føle meg trygg her i denne virkeligheten med andre folk der ute, med kroppen min?» Den kommer til å svikte dere før eller senere. Med sinnet og alle dritt-tankene og all mangelen på klarhet, hvordan skal en Mester kunne føle seg trygg

 

Og noen av dere sier; “Vel, jeg må bare være for meg selv.” Det er faktisk tøffere på en måte, for med andre mennesker rundt seg er det i det minste hyggelige distraksjoner. For de av dere som begynner å ta de tre dagene for månedene helt for dere selv – wow – det er ikke nødvendigvis enkelt, for plutselig står dere overfor dere selv, utryggheten i deres eget vesen.

 

Men det kommer til å være viktig å ha dette trygge stedet for dere selv, et indre sted. Det er ikke et sted for tanker. Med andre ord, det er ikke – «jeg skal skape et trygt sted der borte og dra dit.» Sinnet ville faktisk aldri… det er ikke programmert til det, for det vil til og med gjennomtrenge trygt rom. Dere har prøvd å gjøre det i drømmetilstanden, dra til et trygt sted, men du har funnet deg der. Heh. Aspektene dine. Aspektene dine har funnet deg. Du prøver å ha det på et fjernt, gjemt sted. De har funnet deg. De banker på døra. Selv om du ikke slipper dem inn, vet de akkurat hvor det er. Det er ikke lenger et trygt sted.

 

Så det fører til hele denne dynamikken med å være trygg. Det er veldig vanskelig å være en Mester og føle seg så utrygg.

 

Jeg vil hevde at dere ikke en gang er klar over nivået av følelsen av utrygghet som dere har, selv ikke i kroppen. Kroppen blir holdt tett. Når det er fullstendig trygghet i denne kroppen. Og en av de beste måtene å oppleve det på er sannsynligvis et bad, et godt, varmt bad, men selv da er dere tette, og selv da kan dere drukne. He. (litt latter) Eller noen vil kanskje miste en brødrister i badekaret! (publikum sier «åhh») «Åh, wops! Beklager! Jeg vet ikke hva den brødristeren gjorde på badet, men… god tur.”

 

Så hvis dere var… dere er ikke helt klar over det nivået av usikkerhet som dere opererer på. Og dere har klart dere. Dere har utviklet overlevelsesferdigheter. Dere har funnet måter for å holde alle disse usikre tingene unna. Men dere vet, og jeg vet at de er rett utenfor døra. De er rett utenfor døra, så dere har mer og mer begrenset dere selv.

 

Og selv sinnet – sinnet – dere prøver å roe ned sinnet. Vel, det er på en måte en øvelse i unyttighet. Dere kan bruke triks på sinnet for å få dere til å tro at dere virkelig roer sinnet ned, men alt det er en sinnslek. «Jeg roer ned sinnet mitt. Jeg roer ned sinnet mitt. Jeg roer ned sinnet mitt. Roer ned sinnet. Roer ned sinnet”, og dere tror at dere roer ned sinnet, og dets skitt-tanker. Men det gjør dere ikke. Det dere gjør, er at dere leker; gjemme og lete, og dere løper bort og gjemmer dere, og så finner skitt-tankene dere igjen og sier; «Du er slem» Åh! Du må løpe og gjemme deg igjen.

 

Det er nesten ingen fred. Det er nesten ingen hvile i dette. Så hvordan finner dere denne tryggheten? Hvordan finner dere den? Dere kan ikke tenke på det. Dere kan ikke si; «Åh, jeg skal finne det, jeg skal tenke på det trygge stedet mitt. Jeg er trygg. Jeg er trygg.» Det fungerer ikke. Tryggheten må være reell. Den må være reell.

 

For å åpne deg selv, Timothy, og la deg selv være denne legemliggjorte Mesteren, kan du ikke gjemme deg. Du kan ikke holde tilbake, for det sanne mesterskapet, kreativiteten, gleden, vil bare komme ut. Men hvis du ikke føler deg trygg, Jane, vil det ikke fungere så godt. Og du vil kontinuerlig være frustrert i forhold til deg selv, kontinuerlig lure på hvorfor det tar så lang tid for denne opplystheten, kontinuerlig lure på når jeg vil gi deg det store svaret som vil løse alle problemene. Det handler om å føle seg trygg i en utrygg virkelighet.

 

Denne virkeligheten – fantastisk, sensuell, men veldig utrygg. Det fortalte de dere ikke før dere kom hit, gjorde de vel? Veldig utrygt.

 

 

En Merabh for sikkerhet

 

Så la oss trekke pusten dypt, og la oss utforske sikkerhet. Demp lysene en stund, og la oss få litt fin og trygg musikk. Ikke den sorten som ble spilt på siste samling og som jeg hadde det moro med. Jeg likte den, men noen folk følte seg ikke så trygge.

 

La oss trekke pusten dypt.

 

(musikken begynner; “Faith” fra Premium Beat)

 

Og mellom nå og neste samling, vil jeg be dere om å være bevisste når det gjelder trygghet. Ikke prøve på å gjøre ting trygge, for, vel, det kan dere egentlig ikke. Dere kan ikke gjøre verden rundt dere trygg. Men jeg vil at dere skal begynne å se på de tingene som har fått dere til å sette opp veggene, skape barrierer, selv om det er i et forhold. Jeg vet det er meningen at forhold bare skal være kjærlighet og lykke, men det er en masse usikkerhet der, og dere vet akkurat hva jeg snakker om.

 

Se på ting som jobb, kroppen din, ettersom du blir mer og mer bevisst på hvordan du på en måte stengte ned og skapte kunstige løsninger for trygghet. Åh, overflod. Vi snakket ikke en gang om overflod.

 

Øynene dine åpnet seg Kerri. Hm. Tatt på fersken. Skikkelig tatt på fersken.

 

KERRI: Du ødelegger det trygge rommet mitt.

 

ADAMUS: (ler) Jeg er det trygge rommet ditt kjæreste.

 

Så vi snakket ikke en gang om overflod. Trygghet.

 

Her er dere Mestrene, sanne Mestre, en velsignelse, men i en verden som er ganske utrygg. For ikke å snakke om deres egne aspekter, de tidligere livene deres.

 

Trekk pusten dypt.

 

(pause)

 

Vel, dette handler ikke om å prøve å dra avsted og skape et lite makyo sted dit du kan skynde deg hver gang du har problemer. Overhodet ikke, for det ville vært mentalt, og ganske snart ville det også bli utrygt. Hvis du prøver å skape dette fine lille stedet i sinnet ditt, en fin liten hytte midt ute i en skog, og alt er trygghets-ønsker, vil det ganske snart bli hull i taket, bli invadert av termitter, kakerlakker og rotter, og nedbrent. Så vi skal ikke gjøre det. Overhodet ikke.

 

Vi skal se på, bevisst se på trygghet, bare for å anerkjenne og forstå at her er du, et guddommelig vesen omgitt av ting som på en måte er utrygge – kroppen din, sinnet ditt. Ditt eget sinn – utrygt.

 

Det begynner å få klarhet i ting, og du begynner å forstå, åh, leker som har blitt lekt for å prøve å gjøre virkeligheten trygg.

 

Teoretisk kan en si at en Mester er trygg hvor han enn er. Vel, det er på en måte skittprat. Det er virkelig det. En Mester er klar over at han kan være utrygg. En Mester er klar over at det er en masse utrygge ting i denne ekstreme virkeligheten som kalles Jorda. Et fly kan fall på denne bygningen akkurat nå. He, det kan det. Ja, takk. «Takk for den trygge tanken Adamus.» Jada. (litt latter)

 

Men det gjør det sannsynligvis ikke, ikke fordi vi skal tenke positivt, ikke fordi vi skal tenke at vi befinner oss i en eller annen perfekt liten boble, overhodet ikke. Og vi skal ikke prøve å tenke oss til det. Men faktum er at det sannsynligvis ikke vil skje. Statistisk sett vil det sannsynligvis ikke skje. Det er veldig få fly som faller ned på bygninger, så det vil sannsynligvis ikke skje.

 

Det handler om å erkjenne det du har gjort for å prøve å være trygg. Det kan være huset ditt, at du har gjort det til en form for trygt rom. I undersøkelsen glemte jeg å spørre om det på denne lista med mat og myndigheter og bil og partner, jeg glemte å spørre om gamle Adamus. Ikke svar. Hold det for deg selv. (Adamus humrer)

 

Trekk pusten godt og dypt.

 

Vi skal ikke prøve å få utryggheten din til å forsvinne. Vi skal ikke prøve å skape en falsk trygghet.

 

Så lenge du lever her i denne kroppen, i denne virkeligheten, vil det være ting. Det vil være faktorer. Faktum er at du sannsynligvis ikke vil møte på 99,999 prosent av de utrygge tingene. Du vil kanskje bekymre deg for dem, men du vil faktisk ikke møte på dem. Det vil sannsynligvis aldri skje. Kanskje noen få ting. En stein kan falle fra toppen av åsen og knuse bilen din, eller kanskje bare vinduet. Hehh. Hehh.

 

Men la oss snakke om den virkelige tryggheten. Ikke verden utenfor. La oss snakke om deg, deg selv. Du er ikke virkelig trygg der inne. Jeg antar at det ikke er så mye selvtillit. Du bærer fremdeles rundt på en masse gamle løfter, gammel skyld, gamle problemer. De har på en måte stivnet inne i deg, som pilarene i et tempel. De har på en måte bare blitt strukturen i bevisstheten.

 

Du har så klart gjort en masse feil ting, det er det du tror. En masse av dette «Jeg vil aldri mer gjøre sånn og slik». Men du vet, de blir faktisk på en måte mørtel og mursteiner i bevisstheten din. Fastlåst der inne. Det har kanskje tjent deg en gang, men det er lenge siden.

 

Hvordan kan du føle deg trygg når du fremdeles bærer rundt på fortiden? Hvordan kan du føle deg trygg når du fremdeles tar fram ting som skjedde for 10 år siden, for 50 år siden, for 5000 år siden? Hvordan kan du føle deg trygg når du fortsetter med å gå tilbake til fortidens minner? Hvordan kan du føle deg trygg med disse kontinuerlige påminnelsene om hva galt du har gjort - enten det kommer fra aspektene dine, fra sinnet, eller til og med fra hjertet – feil, det å såre andre, bedømmelse når det gjelder hvordan du oppdro barna dine, løgner du har fortalt til andre fordi det var mer behagelig enn å fortelle sannheten. Hvordan kan du føle deg trygg når du fremdeles bærer rundt på disse tingene? Hvis en sammenligner med verden utenfor, kan den faktisk virke ganske trygg.

 

Hvordan kan du føle deg trygg når du egentlig har opptak av disse feilgrepene? Det er de opptakene som spilles av når du prøver å gjøre noe nytt, kreativt, morsomt. Men du lar disse opptakene fra fortiden spilles av – «Der gjorde jeg feil.»

 

Det er ikke trygt der inne. Det er ikke trygt i mørtelen og alle mursteinene av ting som skyld og skam, avsky, bedømmelse i bevisstheten din.

 

Og det holder sammen et veldig falskt bevissthetshus. Og du sier; « Men hvis jeg tar bort mørtelen, vil alle veggene rase ned. Og det kan vi ikke la skje, kan vi vel? Hva vil da skje med meg?» Pluss, du har investert i alle mursteinene og mørtelen i den menneskelige bevisstheten din. Så du fortsetter bare å legge til flere mursteiner og mer mørtel, og håper at denne galskapen en dag vil ta slutt.

 

Og det kan den. Det vil føre til en stor omorganisering av ting. Det vil føre til at disse veggene raser ned.

 

Men, mine kjære venner, hva om disse veggene raser ned? Og selv om de raser ned med voldsom kraft og det blir støv og ruiner overalt. Når dette støvet og resten klarner, så er det ikke vegger lenger, intet fengsel mer, ikke mer frykt, ikke mer følelse av utrygghet. Hva om den sanne friheten til Jeg Er finnes utover disse gamle veggene og mursteinene av bevissthet, selv i en utrygg verden, men ikke lenger utrygg inne i deg selv.

 

Trygghet i Selvet kommer når en tilgir seg selv.

 

Trygghet i deg selv kommer når en tilgir seg selv.

 

Tilgivelse er kanskje ikke det du tror det er. Tilgivelse er ikke å si; «Åh, jeg gjorde disse slemme tingene. Nå gir jeg slipp på alt.» Nei, punkter kan ikke forbindes på den måten.

 

Det tilgivelse er i mesterskap, er visdom forstår du. Visdom.

 

Når det er en slik visdom i deg, først og fremst visdom om at du aldri mer vil gjøre disse tingene som du gjorde før, du vil ikke gjenta det, visdom om at du lærte av hver og en opplevelse, visdom om at du ikke vil gå tilbake til lav bevissthet, tett bevissthet, visdom om du er guddommelig, visdom om at du eksisterer. Det er kjernevisdommen som all visdom kommer fra – «Jeg eksisterer.»

 

Du forstår, selv det enkle “Jeg eksisterer, Jeg Er,” er et uttrykk for tilgivelse.

 

“Jeg eksisterer. Jeg ER den Jeg Er.” Det er tilgivelse.

 

Det er å befri deg selv fra skyld, skam, bedømmelse, kritikk.

 

“Jeg eksisterer.” Det er tilgivelsen.

 

“Jeg eksisterer.”

 

Dette er ikke noe mentalt. Det er ikke en seremoni du må gjøre, spre vann over hodet ditt for å tilgi. Tilgivelse er egentlig visdommen. Det er det som setter deg fri, og visdommen er «Jeg eksisterer.»

 

Det er det som er det trygge rommet. Det er ikke et lite rom i et stort hus. Det er ikke en liten tanke som du kan løpe tilbake og prøve å gjenta for deg selv. Det er en følelse. Det er en virkelighet. Det er en viten. Det er tryggheten.

 

Trekk pusten godt og dypt.

 

En kan ikke føle seg trygg når en ikke tilgir seg selv.

 

Nei. Du vil fremdeles ha løpt og gjemt deg uten denne tilgivelsen. Du ville fremdeles funnet på mer og mer makyo, holdt deg selv veldig opptatt slik at du ikke måtte forholde deg til dette dypt, dypt der inne – tilgivelsen, visdommen, forløsningen.

 

Trekk pusten godt og dypt. Pust godt og dypt inn i dette øyeblikket.

 

 

Avslutning

 

Så tidligere spurte jeg hvorfor vi ikke bare knipser med fingrene og får disse mestertingene til å skje øyeblikkelig. Det er på grunn av opplevelsen, på grunn av den opplevelsen dere nettopp gikk gjennom, denne dype forståelsen for tilgivelse. Det er ikke en kirkelig, religiøs tilgivelse. Det er visdommen. Det er faktisk det å koble deg inn på din egen visdom. Det er det hele. Koble dere inn på «Jeg eksisterer». Det er det hele.

 

Jeg spurte dere tidligere om hvorfor vi ikke bare knipser med fingrene og får alt dette til å skje – kan vi få opp lysene igjen takk – få alt dette til å skje.

 

Vel, jeg forlater med denne analogien; Larven går gjennom en slik opplevelse med å være larve, men vet at den egentlig ikke er larve. Den går gjennom dager og uker og måneder som larve, og til slutt er det noe på innsiden, noe utover larvesinnet som sier; «Det er tid. Jeg må komme meg ut herfra. Dette er ikke meg. Dette er virkelig ikke meg. Det har vært en opplevelse. Jeg elsker dere andre larver. Det er tid for å dra. Jeg er ute herfra. Dere kan prøve å holde meg tilbake, men jeg vil heller dø enn å ikke oppnå storheten min.»

 

Så går den gjennom transformasjonene i kokongen, og den er bevisst. Den er bevisst på at noe forandrer seg. Og dere vet, det er en del av den som forbanner disse forandringene, det å være fanget i denne kokongen. Men en del av den sier; «Dette er fantastisk. Jøss! Her er jeg, kvitter meg med alle disse beina og alt dette grønne. Men her er jeg. Jeg er faktisk klar over at jeg forandrer meg slik at jeg blir hva det nå er jeg blir. Jeg vet akkurat hvordan jeg kom hit.»

 

Larven sier til seg selv; “Ja, det er del av meg som sier « å, jøss, hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort? Jeg kunne bare ha vært en av larvene.» En del av larven sier; «Søren! Jeg trodde det var utrygt. Dette er virkelig utrygt. For det er ingen som har noen manual for hvordan en skal gjøre det, og jeg hørte noen si at det finnes en rød larve som heter Satan-larve som vil ta meg fordi jeg har latt meg… men jeg bryr meg ikke! Jeg bryr meg ikke, for jeg kan ikke være slik jeg var. Jeg vet at det finnes noe mer, og jeg har ikke greid å definere det. Jeg har ikke greid å artikulere det, men gud-… eh, du også gud! Larve-gud! Dere er en gjeng med dritt!» (latter) Det finnes noe utover gud, og jeg vet det, og jeg skal uansett finne det.”

 

Og i denne vitenen vet jeg også i vesenet mitt at til tross for det faktum at dette er en utrygg larveverden, er alt vel i hele skapelsen.

 

Takk kjære Shaumbra. Vær trygg. Vær trygg. Takk. Takk. (applaus)

 

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.

Korrektur: Evy Finjord Heggelund
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Tobias fra Crimson-ra
̊det blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt.
Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg. Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.