Crimson Circle

CRIMSON CIRCLE MATERIALET   

Serien om Frihet  SHOUD 10: “Forventninger til Opplysthet”

av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe   

Presentert i Crimson Circle 3 august 2013  

www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Fritt og Suverent Domene.

 Ahh! Trekk pusten godt og dypt. La alle disse energiene få jorde seg. Det tar en liten stund for oss å foreta denne siste overgangen inn i deres riker for å være her direkte sammen med dere.

Trekk pusten godt og dypt. Følter dere hvordan energien vakkert og fort forandret seg da vi gikk inn i denne Shouden? Mm, endelig litt halvveis anstendig musikk. (latter) (musikken som ble spilt før kanaliseringen var «She’s Real» av Nick Urata)

En advarsel før vi går videre med dagens samtale og videre transformasjon av energi. Når det gjelder de av dere som ser på live, som er her for første gang, dere som er her av nysgjerrighet; Dere vil kanskje ha lyst til å koble dere fra internett nå. Hvorfor? Hvorfor? Fordi dette er en veldig spesiell samling. Dette er ikke typisk new age. Dette er ikke spirituell tåplasking. Dette er en gruppe mennesker her i Colorado, overalt i verden, som er dediserte til opplystheten sin i dette livet, mens de blir værende i kroppen.

 Det vi går gjennom er livsforandrende, og ikke alltid lett. Det vi går gjennom i denne gruppen som kalles Shaumbra er ekte. Det vil ta dere til sannheten deres. Er ikke det riktig Pete? Det vil få dere på kne hvis det trengs. Det vil ta dere til dypet i helvete og til den høyeste himmel, men det er transformerende.

Det er ikke for alle, overhodet ikke. Nei, overhodet ikke.

Så hvis du bare er nysgjerrig, hvis du bare er ute etter å stjele litt energi, hvis du bare er her for å gå ut i sonen, hvis du er her for å suge til deg kanaliseringsenergien, så gå ut nå, for det kan gjøre vondt senere. (Adamus humrer)

Velkommen Shaumbra. Velkommen til denne siste Shouden i Serien om Frihet. Ah, siste Shoud i Serien om Frihet.

Frihet

Frihet. Hva er det de sier? Frihet er bare et annet ord for at en ikke har noe mer å miste? ER du der? (litt latter når han ser inn i kamera) Har du noe mer å miste som vi kan rense ut i dag? (latter)

Her er vi i Serien om Frihet, og egentlig betyr dette ordet «opplysthet» bare frihet. Frihet til å være deg selv, til å være det fullstendige uttrykket ditt, fri for de tingene som holder deg tilbake, som holder deg i ditt eget krystallfengsel. Fri til å være Jeg Er, ikke forbundet til noen – ingen, ikke en gang en eller annen gud.

Er det ikke fantastisk? Dere tenker alltid; «Vel, jeg kan gi slipp på disse foreldregreiene eller lærergreiene eller englegreiene eller alle disse andre nivåene, men er jeg ikke alltid knyttet til denne guden?» Ikke i Gud’s egentlige betydning. Nei, for Ånden, den Evige Ene, ga dere Seg Selv uten noen regler eller reguleringer. Ingen innsjekking, ingen portforbud eller noe annet. Den sa; «Dra og bli slik du vil bli. Bli Jeg Er.»

Det er et stort ansvar. Som vi har snakket om, begynte vi med det for flere år siden, det er faktisk mange mennesker som egentlig ikke vil ha friheten sin. De vil ha et enklere liv, men ikke nødvendigvis ekte frihet. Men jeg tror at dere har valgt det. Dere har tatt det ansvaret, og dette som kalles opplysthet er ikke alltid lett. Og det er sannsynligvis mye vanskeligere enn dere noensinne trodde det ville være, mye vanskeligere.

Det er veldig mange forventninger, og det er det vi skal snakke om i dag i denne siste Shouden i Serien om Frihet – forventningene, disse få virkelig vanskelige og utfordrende tingene som fremdeles gjenstår, noen få vanskeligheter, veisperringer. Vi skal ha noen samtaler, vil skal trekke pusten dypt noen ganger, og forhåpentligvis bevege oss utover disse.

Dette som kalles opplysthet – det er overhodet ikke så lett. Jeg tror det på det menneskelige nivået var en oppfatning om hvordan dette ville bli, og så ble det ikke slik i det hele tatt, og det er bra. For det siste du og Jeg Er på noen måte vil, er at det menneskelige aspektet skal designe opplystheten din. (latter) Tankene går fort gjennom sinnet når det gjelder hvilken klossete skapelse det ville ha vært! Full av usannheter, full av ubalanser, full av, vel, noen ting som vi skal snakke om i dag.

Men ja, hvis det ble overlatt til mennesket å designe og tillate dette som kalles opplysthet, tror jeg egentlig ikke at det til syvende og sist ville handlet om opplysthet, for det ville være begrensninger. Hvis dere satte dere ned og sa; «Slik skal jeg få opplysthet, og slike er opplysthet,» ville det ha vært veldig mange begrensninger og veldig mange fordommer og ubalanser. Og mennesket ville ha fortsatt å nære seg på energi. Mennesket vill ha fortsatt med å glorifisere den menneskelige identiteten sin og ikke Jeg Er identiteten. Mennesket ville ha blitt veldig sårbart i forhold til alle de andre elementene rundt seg – massebevisstheten, sin egen fortid, sinnet, det analytiske kontra den kreative tenkemåten. Så det er bra at det ikke var det menneskelige designet.

Det menneskelige aspektet, og del av det sitter her i dag, det menneskelige aspektet som du er, har heldigvis tillatt dette som kalles opplysthet – det er veldig annerledes, veldig, veldig annerledes enn å designe det eller tenke det – bare tillate det. Denne tillatelsen dette «forutsette» som vi snakket om i siste Shoud, krever utrolig mye tillit, og det er veldig, veldig få mennesker som noensinne vil komme til det nivået av tillit.

Jeg vet at det til tider er vanskelig. Jeg er ofte i nærheten om kvelden når dere går gjennom noe av det verste, når dere går gjennom denne indre pinene som dere går gjennom. Men jeg er stolt av hver og en av dere, av dere midt oppe i disse stormene kan trekke denne dype pusten, og fra den reneste delen av dere trekke pusten dypt og si; «Jeg Er den Jeg Er.»

Ikke lenger prøve å kjempe disse indre kampene eller bekjempe de indre demonene. Ikke lenger prøve å finne ut av hva det er meningen at dere skal gjøre. Ikke lenge prøve å designe deres egen opplysthet, men trekke pusten dypt – trekke pusten godt og dypt – og si; «Jeg Er den Jeg Er.»

Veldig lite veiledning

Noe av det vanskelige ved å være der dere er i forhold til virkeliggjøringen av opplystheten deres – og jeg sier virkeliggjøringen, for opplystheten er der allerede, og det vet dere. Det er virkeliggjøringen eller bevisstheten om opplystheten deres. Det er tillatelsen av det som allerede er i dere.

Noe av det vanskelige ved å være i, en kan kalle det dette stadiet eller denne opplevelsen av virkeliggjøringen, er at det er veldig, veldig lite veiledning akkurat nå. Veldig lite veiledning, og det er fint.

Dere har fått litt veiledning – men kanskje mer provokasjoner – fra meg og fra noen av de andre englevesenene, men vær så snill å forstå at det ikke er så mange mennesker eller englevesener som har virkeliggjort og akseptert sin sanne suverenitet – dere kaller det for Oppstegne Mestere – det er veldig, veldig få, litt over 9000, og flere er på vei. Ja, selvfølgelig, gjennom dere, er det flere på vei, men det er veldig, veldig få. Så hvordan kan noen av de vesenene som er i tjeneste for menneskeheten – og noen som sier at de er i tjeneste for menneskeheten, men er mer i tjeneste for seg selv – hvordan kan de på noen måte jobbe som guider for dere akkurat nå? For de vet ikke.

Hvis jeg forteller dere at det er mange … (pause) en liten intern dialog her. Vi går bare videre. (litt latter) Det er mange kanaliserte entiteter – fantastiske, vakre entiteter – som blir kanalisert gjennom mennesker i denne tiden, men de har ikke kommet dit dere er når det gjelder sin egen frihet, sin egen suverenitet. De leter fremdeles, slik dere gjør. Det at de kommer fra en annen dimensjon eller et eller annet moderskip, eller hadde et strålende tidligere liv, betyr ikke at de forstår mer enn dere gjør.

 Dere befinner dere ved et punkt i opplevelsen av virkeliggjøringen, enda så tøft det til tider kan være, så befinner dere dere ved dette punktet da det er veldig lite veiledning, for det er faktisk veldig få som kan veilede dere ved dette punktet, som faktisk forstår hva dere går gjennom og hvorfor dere går gjennom det. Det er veldig, veldig få vesener, enten det er engler eller andre, som virkelig forstår. Og dessuten, de som forstår, vet at det er tid for å ta noen skritt tilbake og la dere gå gjennom oppdagelsen selv.

Vel, det virker som en ganske dårlig avtale å gå gjennom opplysthet, som til tider er torturerende, og til tider vakkert, og så får dere plutselig høre at dere har veldig, veldig lite veiledning. Vi møtes en gang i måneden. Jeg kommer og snakker til dere noen få dager, avhengig av ditt nivå av nød og drama og hvor mye du bruker store bokstaver i din kommunikasjon med meg. (latter når han refererer til en tidligere kommentar fra Geoff om å ikke skrive med store bokstaver.) Hvilket jeg selvfølgelig ikke har noe imot, men jeg var ikke en Jomfru. Faktumet er, at jeg vil holde dagens sesjon litt kortere enn vanlig – ja – så sier han - fordi i dag er min bursdag.

LINDA: Åh! Sier du det?! (noen få “gratulerer med dagen” og applaus

ADAMUS: I livet mitt som St. Germain var dette fødselsdagen min. Så jeg vil gjøre dette …

LINDA: En løve

ADAMUS: … fordi feiring- … løve selvfølgelig. (Linda fniser) Jeg feirer dette som fødselsdagen min. Så vi har litt underholdning, et lite party i Klubben for Oppstegne Mestere i kveld. Ikke for å avvise dere, men det er fødselsdagen min. (forskjellige kommentarer, noen spør «kan vi komme?») Nei, jeg vil ikke at du skal si det! (Adamus ler)

LINDA: (synger) Hvor gammel er du? Hvor gammel er du? Hvor …

ADAMUS: Det var ikke noe fint spørsmål. (latter) Hvor gammel er du? Jeg skal vise deg min hvis du viser meg din.

LINDA: Femtiåtte. La, la, la.

ADAMUS: Vel, jeg er ca. 308.

LINDA: Åååååh. (noen sier “du holder deg godt!”; latter)

ADAMUS: Jeg tar meg faktisk bedre ut. Dette er Cauldre! (publikum sier “Owww” og mer latter)

LINDA: Owww! Oooooh!

ADAMUS: Så hvor var vi? Vi snakket om veldig – åh, jeg snakket om seriøse ting – det er veldig lite veiledning ved dette punktet, og det er bra.

Enda så vanskelig det til tider er, og enda så ofte dere roper ut til vesener at de må komme og hjelpe dere, merker dere at det ikke er så mange som kommer. Det er som å rope ut i mørket. Det er ikke det at dere ikke blir hørt, men de forstår at dere må gå gjennom det på egen hånd. Det er vanskelig, ikke sant? Vanskelig.

Sammen med Tobias ga dere slipp på de vanlige guidene deres for mange år siden. Dere har gitt slipp på veldig mange av de vesenene dere har vært forbundet med, og skjønnheten i det er at dere får gjøre deres egne valg, noen ganger i mørke. Dere får gjøre deres egne valg. Og da er det virkelig deres valg – det er ikke påvirket av englevesener, ikke påvirket av en eller annen form for store mestere, ikke påvirket av noe annet, ikke en gang andre mennesker – når dere gjør deres egne valg, føler dere inn i dybden og sannheten i disse valgene.

Det tar dere til større dybder. Det tar dere utover de vanlige dramaanalysene som dere ofte brukte når dere sto overfor en situasjon og prøvde å gjøre valg, og ut fra et dramaståsted følte inn i utkommet for de bestemte potensialene eller scenariene. Det er en intellektuell emosjon som dere legger inn i det å foreta disse valgene, og så føler dere utkommet.

Når dere er uten veiledning, slik dere er nå, må dere gå dypere. Dere må gå utover dramaet eller frykten. Ofte blir valg simpelthen foretatt i frykt, simpelthen ut fra hva som er minst å frykte av alle scenarioene foran dere.

Ved dette punktet i opplevelsen deres skjer det også noe interessant. Frykt for døden var det dere mest løp fra. Dere unngikk det. Når dere foretok disse drama eller emosjonelle beslutningene, så dere på det og sa; «Vil dette ene potensialet føre til døde, og spesielt en smertefull død?» Og i så fall, unngikk dere det potensialet.

Det er interessant å merke seg at døden nå for mange av dere ikke en gang er en faktor. Ikke en gang en faktor. Det er på en måte fordi dere har gått gjennom sjelens mørkeste natt. Og noen av dere er ikke en gang sikre på at dere vil være her lenger. Noen av dere tror til og med at døden er en løsning, og det er den ikke. Det er den ikke. Dere blir ikke plutselig veldig innsiktsfulle og problemene deres forsvinner. Det betyr bare at dere er døde. (litt latter) Døde. Alt annet er der fremdeles. Så dere kan like godt finne ut av det eller tillate det her.

Men dere gjorde valg basert på disse emosjonelle faktorene – fryktfaktorer. Dere gikk for det dere fryktet minst, men nå går dere utover dette. Dere tar et dypere dykk inn i deres egen sannhet.

Dere gjør det ut fra perspektivet i dette som dere kaller opplysthet eller frihet. Hva vil befri dere? Hva vil tillate det høyeste bevissthetsnivået? Hva vil tillate integrasjonen av Jeg Er inn i livene deres?

Dere har hatt masse veiledning, og noen av dere roper fremdeles på det nå og da, men hvis dere hadde hatt en masse veiledning i forhold til problemene i livene deres, ville dere fremdeles ha overgitt dere til andre, og det er veldig, veldig få – du kan gjemme deg, men du kan ikke løpe (til Linda) – det er veldig, veldig få som virkelig forstår.

Så dette er bra, og jeg vet at det til tider føles ensomt. Til tider føler dere at det er ingen som lytter. For det første, det gjør jeg, men jeg responderer nødvendigvis ikke, bortsett fra å provosere litt av og til, og av og til hviske; «Jeg Er. Husk det, Jeg Er,» bare denne lille hviskingen.

Har dere lagt merke til hvor utholdende dere er? Veldig utholdende. Dere går gjennom noe av det verste. Det er det som er det fantastiske ved noen som har vært i menneskelig form, det er noe som de andre vesenene egentlig ikke forstår – menneskets utholdenhet. En kan også kalle det stahet. (Adamus ler litt)

LINDA: (klapper) Hurra for oss!

ADAMUS: Eller bestemthet.

LINDA: Hurra for oss!

ADAMUS: Hurra for oss. Men utholdenheten, evnen til å gjennom vanskelige situasjoner – livs … kanskje livsviktige situasjoner, situasjoner med andre mennesker som har det dere føler er enorme påvirkninger, livstruende situasjoner – og dere er i stand til å tillate vei gjennom dem. Tillate med Jeg Er inne i dere selv og sprette tilbake, og på toppen av det hele smile.

Ja, det har vært vanskelig. Ja, jeg vet det. Jeg forstår at det er tider da dere bare vil gi opp. Men på en eller annen måte er dere selv i disse mørkeste øyeblikkene i stand til å huske å trekke pusten dypt. Dere er i stand til å huske «Jeg Er. Jeg eksisterer! Ja! Jeg eksisterer, så derfor er alt mulig.»

Ettersom dere, ettersom vi beveger oss framover, vil dere oppdage at der er enda mindre veiledning fra utsiden. Dette vil dere virkelig komme til å sette pris på. Dere vil virkelig komme til å sette pris på dere selv.

Vi vil selvfølgelig fortsette å møtes slik som dette, men noen av de andre vesenene som dere har stolt på, og noen av dem er virkelige, noen av dem er deres egne skapelser, hvis dere forstår hva jeg mener – ahem, du vet hva jeg mener (snakker til Norma, Adamus humrer) – aspekter som dere skaper som vesener på utsiden og som egentlig ikke er vesener på utsiden, de er egentlig vesener på innsiden. Det er bra. Men det kommer til å bli mindre av det og mer oppdagelse av sannheten deres. Og det er veldig, veldig, veldig bra.

Spørsmålet

Opplysthet. Frihet. Dere er mange forventninger når det gjelder dette som kalles opplysthet. Dere gikk om bord i denne opplysthetsbåten for er par tusen år siden … det syns jeg var morsomt. (bare litt latter) Og vi har ikke sluttet å padle. (Adamus humrer)

Dere har av forskjellige grunner vært på denne opplysthetsveien en stund. Hvis dere føler inn i det, går to tusen år tilbake, noen av dere mye lenger enn det. Hvorfor? Hvorfor? Dere har hatt en masse menneskelige inkarnasjoner. Dere gikk gjennom noen av de store æraene i menneskeheten. Dere har hatt liv da dere var … la oss kalle det berømte eller rike, andre liv da dere var i rennesteinen, liv da dere døde som veldig, veldig, veldig unge, liv da dere ble drept eller drepte andre – alt dette.

Men hvorfor? Hva var det som startet alt dette? Det kom ikke der oppe fra. Det er ikke noe kontrollpanel i himmelen som sier; «Greit, nå er det din tur til opplysthet.» Det var du. Det var Jeg Er gjennom sine aspekter, sine inkarnasjoner som en eller annen gang sa; «Det er tid for det.»

Føl inn i dette en liten stund, ikke detaljene, men essensen i dette – dette som sendte dere på en vei i tusener av år, og mange, mange liv.

Kjedsomhet i et vanlig, menneskelig liv, for etter en stund, jeg vil si etter et par hundre liv, er de alle nesten like. De er virkelig det.

Var det kjedsomhet? Eller var det at det var veldig vanskelig, veldig forbannet vanskelig å gå gjennom den menneskelige opplevelsen? Skremmende? Smertefullt? Dere greide det bare ikke lenger? Det er ingen dårlig grunn. Hva var det som førte dere til dette? Som etter hvert førte dere til noen liv i kirkene eller religiøse ordener? Liv for ikke så lenge siden da du kastet det ut, sa; «Ingen flere grupper, ingen flere organisasjoner, ikke mer retorikk, ingen flere bøker, hellige tekster eller slike ting.» Dere gikk bort fra alt dette. Og så dette livet da dere kommer tilbake til denne veldig løst organiserte, men herlige gruppen som kalles Shaumbra.

Hva var det som fikk dere til dette?

Dere vet, dette er noe dere tar for gitt, men de fleste andre mennesker har ikke en gang kommet til det punktet. De fleste andre mennesker tenker aldri over hvorfor, de har ingen peiling på hva Jeg Er egentlig betyr. De fleste mennesker fordøyer litt av retorikken fra kirkene – «Det er en gud i himmelen, en lever, en dør, en håper at en består eksamen» - men det er få som virkelig dykker dypt inn i seg selv slik dere har gjort.

Noen vil kalle dere egoistiske. Noen vil si «Se på all oppmerksomheten du gir deg selv. Se på hvordan du nyter deg selv.» Jeg vil si at alle mennesker før eller senere vil gjøre det, den indre bevisstheten. Dere kan ikke noe for det. Det er naturlig. Før eller senere vil dette indre Selvet, dette Jeg Er komme fram, det vil si; «La oss gjøre det. La oss gjøre det.»

Gå tilbake et par tusen år, hva var det, hva førte til det for deg?

Bare føl inn i det en liten stund, og jeg ber dere ikke om å være synske eller huske detaljene. Men det er noe veldig viktig i de personlige Akashiske Arkivene deres. Det finnes intet globalt, universalt Akashisk arkiv, det er helt personlig. Det er noe der. Hva var det?

(pause)

Og hvis dere ikke er i stand til å føle inn i det akkurat nå, så gjør det senere når dere legger dere i kveld, eller en eller annen gang neste uke når dere tar en spasertur. Hva var det?

Vel, det var faktisk en rekke ting som førte til et veldig definert punkt, et veldig definitivt punkt. Og når vi når avslutter denne Serien om Frihet, er spørsmålet; hva var det som motiverte sjelen din, deg, til å begynne på denne vakre reisen inn i oppdagelsen av Jeg Er? Spørsmålet er, er det oppfylt? Jeg mener ikke nødvendigvis virkeliggjøringen av Jeg Er, men grunnen. Var det fordi du kjedet deg? Var det fordi der var frykt? Var det kanskje fordi du så eller møtte et vesen som Yeshua som inspirerte deg veldig, som påvirket deg veldig? Husk at Yeshua selfølgelig er, var, dere. Det var nesten som å se en del av det fremtidige selvet ditt.

Spørsmålet er, nå som vi er her i denne nye æraen, er det besvart? Er dette innledende spørsmålet, motivasjonen – det som fikk dere inn på denne veien – er det oppfyllt?

Det hadde vært interessant, og jeg ber særlig de av dere som er Keahakere og som fører journal, og alle andre som fører journal, om å skrive ned dette denne neste måneden. Ja, det er hjemmelekse, hvis dere velger det. Skriv det ned. Dere kommer til å bli forbauset, kanskje til og med overveldet over svaret. Og svaret vil ikke komme fra meg eller Aandrah eller andre vesener, så ikke se etter svaret der, Det vil komme herfra. Det vil være en fantasisk åpenbaring. Det vil bli en oppdagelse.

Forventninger

Neste. Opplysthet. En masse forventninger til … (han drar fram talerstolen) når denne kommer fram er vi seriøse. Dere sier «Åhhhh!» Alle sier «Uhu!» Forventninger til opplysthet.

Veien begynte, enten det var for et par tusen år siden, eller et par hundre. Dere kommer inn i dette livet, det på en måte som et indre valg, et høyt potensiale for at du ville virkeliggjøre opplysthet i dette livet. På en måte følger det menneskelige selvet med på dette. Det er på en måte som i det spirituelle DNA-et ditt. «Greit – opplysthet, virkeliggjøring i dette livet.»

Javisst, alt fra det øyeblikket du ble født … eller, jeg burde si, fra det øyeblikket du tilførte energien din inn i denne fysiske kroppen, for det er stor forskjell mellom fødselsøyeblikket, den fysiske fødselen, og øyeblikket for … den egentlige integrasjonen, det kan være måneder etter den fysiske kroppen er født. Jeg er forbauset over alle disse diskusjonene og før-livet og før-valget, og det er – spytt! – det spiller ingen rolle. Det spiller ingen rolle. Men det er bra drama, og det er strålende skyldfølelse. Å, det er noe av den beste skyldfølelsen. Det er en av de største knappene som noen mennesker bruker for å trykke på andre menneskers knapper. Men jeg er uenig. Hva var poenget mitt?

Her er vi i opplysthet. Helt siden dere ble tilført, helt siden dere integrerte essensen deres inn i denne fysiske kroppen i dette livet, har det handler om opplysthet. Alt. Dere kan se dere tilbake, dere kan skrive ned historien om dette livet – alt har handlet om opplysthet.

Og det morsomme er – morsomt for meg, men ikke for dere – det morsomme er at det ikke var noen feiltakelser. Ja. Det morsomme er at dere ikke kunne ha gjort noen feilgrep selv om dere prøvde. Det morsomme er at dere later som om dere kan gjøre feil, og at dere fremdeles kan. Dere later som om disse valgene er der ute, og dør nummer en er noe skikkelig dritt, dør nummer to er på en måte ikke så bra, men relativt trygg, dør nummer tre kunne gitt fantastiske innsikter, men dere kunne også ha falt ned i helvetes evige avgrunn, for alltid, for evig. (litt latter) Så dere later som om dere har akseptert litt messebevissthets programmering om at dere kan gjøre feil. Vet dere hva? Det kan dere ikke. Dere kan virkelig ikke det. Dere kan ikke.

Dere kan faktisk – og dette har jeg sagt tidligere – dere kan faktisk sette kursen i en retning dere vet ikke er riktig, som dere vet ikke er i samsvar med vesenet deres, med hensikt, og vet dere hva? Det blir bare omdirigert til den egentlige veien.

Den sanne veien er forresten ikke snill gutt/snill jente veien. Og dere har på en måte blitt lurt inn i at dere må gjøre valg som er pene – være snill jente eller gutt. Men slik er det ikke. Noen ganger er det ikke bare pent i opplysthet. Det er ikke pent. Det er … det er … til tider vil ikke andre like dere, men det er det riktige valget for dere selv.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik? Vel, det skal jeg fortelle dere, fordi massebevisstheten vil ha en viss konformitet, den vil at dere skal gjøre ting på en viss måte. Mange av foreldrene deres ville at dere bare skulle være et greit barn, og så ta vare på dem når de ble gamle. Lærerne deres ville at dere skulle være snille. Hvorfor det? Vel, det gjør det lettere for dem. Så det ble gjort en masse valg ut fra denne basisen om å være snill, gjøre det som var riktig – det snille.

Tilbake til poenget – en masse forventninger i forhold til opplysthet.

Det spørsmålet jeg stiller i dag er … la oss bruke et perspektiv. La oss bruke det perspektivet at dere er på den Nye Jorda, en av de Nye Jordene, og dere underviser englevesenene som er i ferd med å komme inn til Jorda i en fysisk kropp for første gang noensinne, noe dere faktisk virkelig, virkelig gjør. Nå snakker dere til dem om opplysthet. Dere er i en avansert klasse. Dere er avanserte lærere, professorer. Dere snakker om opplysthet og ut fra deres perspektiv, det dere har gått gjennom, snakker dere om forventningene som dere, mennesket, har til opplysthet, kontra virkeligheten.

Så her er du og underviser. La oss si at du har en klasse på, åh, la oss si 144. Du underviser klassen. Du har en fint designet talerstol – (han pirker på den) det er en skrape her – dere underviser klassen med disse nye. De vil komme til Jorda, gå inn i en fysisk kropp i løpet av de neste seks månedene. Så det er en viktig tid. Og nå snakker du til dem. Klassen din heter «De menneskelige forventningene til opplysthet.» Hva vil du fortelle dem at de menneskelige forventningene var? Linda tar mikrofonen og spør dere.

Hva var de menneskelige forventningene til opplysthet?GARRET: At alle ville like meg.

ADAMUS: At alle ville like deg. Og?

GARRET: Det gjør de ikke. Noen gjør det virkelig ikke. (latter)

ADAMUS: Den må jeg kysse deg for! (Adamus kysser Garret) Det er strålende! Det er strålende. Du behøver ikke å rekke armen i været, men du kan gjøre det hvis du vil. Hvor mange av dere trodde at dere ville bli dette glødende, spirituelle vesenet når dere ble opplyst, og at alle ville like dere? Åhhh. Jeg ser noen som er veldig ærlige der bak. Noen, dere vet … ja.

Ja. Den er bra. Å, hvordan skal vi gjøre dette? Linda, vil du helst skrive eller løpe? Mikrofon eller tavle.

LINDA: Jeg vil helst løpe ...

ADAMUS: Løpe. Greit, så Vili, vil du skrive? Bare store bokstaver i dag, bare for å irritere Cauldre. (latter)

LINDA: Hvorfor bare store bokstaver?

ADAMUS: For å irritere herr Jomfru.

Så, la oss se, det første er «Alle…» - «Forventninger til opplysthet» er overskriften, bare store bokstaver – «Alle vil like deg.» Og faktum er at dere kommer til å gå gjennom en periode – noen av dere har gjort det, noen av dere befinner dere fremdeles midt oppe i det – da de ikke liker dere i det hele tatt. Hva snakket vi om forrige måned? Om å være bitchy, være irritabel, ikke ha noen toleranse, eller ingen tålmodighet med det dere helt klart vet er dritt og drama lenger. Og de vil ikke like dere. «Hva er galt med deg? Når satte du deg på denne høye tronen?» (litt latter) Høye troner er skikkelig bra. (Adamus humrer)

Fint. Hva mer? Den er fin å starte med.

LINDA: Da setter vi i gang.

ADAMUS: Ja, hva mer?

LINDA: Vær så snill å reis deg.

DIANE (kvinne): At alt skulle være enkelt.

ADAMUS: Enkelt! Sier du det. Hvorfor trodde du at alt ville bli enkelt? Hvem fortalte deg det? Hvilken bok leste du det i? (hun ler) Alt ville bli enkelt.

DIANE: Hvorfor ikke? Jeg er opplyst. Det burde komme til meg uten problemer.

ADAMUS: Ja. Fint. Og gjør det det?

DIANE: Ikke så langt! (latter)

ADAMUS: Ikke så … (Adamus ler) Jeg skal vente til senere med å fortelle deg, fortelle dere alle, hvorfor ikke. Ja. Men fint. Trodde det ville bli enkelt. Hvilken del av deg? Den menneskelige delen trodde det ville bli enkelt. Faktisk så, det morsomme er at – dere ler når jeg sier dette – men det er det faktisk.

LINDA: Ha, ha, ha, ha, ha. (Adamus ler)

ADAMUS: Faktisk …

LINDA: Det er så morsomt at jeg glemte å le.

ADAMUS: … det vil komme en dag veldig snart da dere sier til meg; «Det var så utrolig enkelt. Jeg skulle ønske jeg hadde visst det den gangen.» (litt latter) Det var to som forsto det. Ja.

LINDA: Lover du det?

ADAMUS: Vel, det er enkelt for Ånden. Det er virkelig enkelt. Det er ikke enkelt for mennesket. Hvorfor det?

DIANE: Vel, jeg antar at jeg ikke er opplyst enda.

ADAMUS: Kan du reise deg? (hun ler; Edith kommer med en kommentar) Edith, du er den neste. (latter)

LINDA: Du leser tankene mine!

DIANE: greit, det er på grunn av tvil og …

ADAMUS: På grunn av tvil, javisst, javisst.

DIANE: Ja, og men-ene.

ADAMUS: Ja, og men-ene. Og mennesket vil beskytte mennesket, for på en morsom måte er det egentlig en parallell mellom det dere kaller Ånden eller Jeg Er og mennesket. De begynner på en måte på denne opplysthetsveien sammen, i takt med hverandre, men plutselig begynner det å gå i forskjellige retninger, for mennesket vil ha populæritet, og som vi vil oppdage om en liten stund, masse penger. Det ville bygge en helligdom for seg selv. Det ville ikke dø. Det ville fortsette for evig og alltid. Det ville være det mest strålende av alle mennesker.

 Så mennesket når et platå i virkeliggjøringen av opplysthet. Med andre ord, når dere går inn i dette til å begynne med, da dere leste denne boken eller tok et kurs eller kom inn i det til å begynne med, var det veldig stort for mennesket – «Åhh! Endelig frelse, og jeg har funnet noe! Jøss, dette kommer til å gjøre ting enkelt! Og jøss, jeg skal bruke de magiske kreftene mine til å forsikre meg om at ingen kødder med meg mer.» Men mennesket når sitt nivå, sin grense i opplysthet. Ånden fortsetter. Dette indre Jeg Er fortsetter. Og så utvikles denne kampen og krigen mellom disse to. Vel, det er faktisk ikke mellom disse to. Det er bare mennesket som kjemper. Ånden bryr seg ikke.

Sjeleselvet bryr seg egentlig ikke, men mennesket vil prøve å dra Jeg Er, sannheten og essensen tilbake til sitt nivå, og det vil ikke skje. Mennesket befinner seg i utrolig elendighet, drama, forvirring, er blakk, har dårlig helse, helt til det endelig sier; «Vet du hva? Jeg er egentlig ikke så flink til disse opplysthetsgreiene, og jeg antar at agendaen min var på avveier helt fra begynnelsen av. Jeg antar at da jeg begynte – Jeg, som menneske – virkelig begynte å gå inn i dette, brukte jeg faktisk alt dette spirituelle for å glorifisere selvet, bare for å gjøre meg selv litt smartere, litt yngre, litt rikere.» Og så sier endelig mennesker; «Du vet, jeg vil bare tillate det. Det er det største av alt.»

Heh, her er jeg og underviser klassen min … (han rygger tilbake til podiet som velter, og drikken hans renner ut)

LINDA: Ohh! Boom, ba-boom‼

ADAMUS: Å, jeg blir så ivrig!

LINDA: Edith, du er den neste.

ADAMUS: Ja! Ja!

LINDA: Og jeg vil hente tørkepapir.

ADAMUS: Ja. Åh …

EDITH: Jeg fikk akkurat et kaffebad.

ADAMUS: Jeg tror ikke det var kaffe, men du fikk et bad. Du ble døpt. Ja. (Adamus humrer)

EDITH: En opplysthetsdåp. (noen sier «herren være lovet») Herren være lovet!

ADAMUS: Så – fint.

EDITH: Send ammunisjonen! (litt latter)

ADAMUS: Neste. Hva var forventningene dine til opplysthet?

EDITH: Jeg vet egentlig ikke om jeg hadde noen. Jeg ville bare finne ut hvem jeg egentlig var og hvem jeg er og …

ADAMUS: Fint. La oss stoppe der.

EDITH: … hvorfor i helvete jeg ikke er rik og …

ADAMUS: Nei, nei! La oss stoppe opp ved det første … den likte jeg! Vi skriver det ned – «Oppdage hvem jeg er» - så absolutt. Så absolutt, for dette spørsmålet har du forresten stilt deg selv Edith i mange liv, på vakre måter; «Hvem er jeg?» Ikke dette hvem er jeg, men «Hvem er jeg? Hvem kan jeg være?» Så det er et veldig vakkert spørsmål. Og, ja, vel, har du svaret på det?

(hun nøler, en kan høre at noen hvisker «Jeg Er den Jeg Er»)

EDITH: Jeg Er den Jeg Er.

ADAMUS: Hvem hvisket det til henne?

EDITH: Jeg vet hvem jeg er! Jeg er et vesen, og fordi Jeg Er den Jeg Er, mottar jeg.

ADAMUS: Ja. Jøss, det hørtes ut som om det var klippet rett ut av læreboka mi,

EDITH: Ja, det har du rett i. Det er det.

ADAMUS: Jeg følte ikke noe hjerte i det min kjære.

EDITH: Jeg Er den Jeg Er.

ADAMUS: Det kommer seg. Jeg Er den Jeg Er.

EDITH: Og jeg til og med elsker deg det meste av tiden. (latter)

ADAMUS: Hva med de andre gangene?

EDITH: Da er jeg sint på deg.

ADAMUS: Moi?!

EDITH: Moi.

ADAMUS: Da gjør jeg jobben min. Takk.

EDITH: Ja, det gjør du. (de ler begge)

ADAMUS: Fint. Så, oppdagelsen av Jeg Er. Og Edith, til tross for alle utfordringene og vanskeligheten, har det vært en vakker opplevelse?

EDITH: Ja. Ja.

ADAMUS: Ja. Ja. Ville du gått tilbake?

EDITH: Nei.

ADAMUS: Nei. Og hvordan vil du gå fremover?

EDITH: Vel, du vet, bursdagen min – jeg er også Løve – og bursdagen min er om noen få dager, og jeg kommer i en nydelig alder, og du vet, jeg vil kanskje bare gå over og komme å besøke deg.

ADAMUS: Ja, og så drar du tilbake til deg.

EDITH: Mm hmm.

ADAMUS: Ja, eller vi kan møtes på midten.

EDITH: Eller jeg treffer deg på den Nye Jorda eller på månen, du vet, der vi underviser.

ADAMUS: Ja, fint. Det er klart, du har enda 30, 40, 60 år igjen.

EDITH: Å, herregud! (latter og Adamus humrer)

ADAMUS: Her er du, underviser på den Nye Jorda, underviser disse nye, og du lærer at du … (Linda sprayer vaskemiddel på gulvet rett foran ham, litt latter) Må vi gjøre dette nå?

EDITH: Hun vil ikke ødelegge teppet.

ADAMUS: Nei. Nei.

LINDA: Det er bare del av opplysthet. (latter)

ADAMUS: Men du traff Cauldre’s føtter!

LINDA: Å, tror du det var tilfeldig?! (mer latter)

ADAMUS: Og mens du er der bak …

LINDA: Hva vil du ha?

ADAMUS: Med fløte – kaffe.

LINDA: Med?

ADAMUS: Med fløte. Eller chai. (noen sier “Chai?”)

LINDA: Ja, akkurat! (hun ler)

ADAMUS: Jeg trodde dette var en new age gruppe. (latter) Kaffe er bra! Organisk chai. Ja.

LINDA: Ja, akkurat!

ADAMUS: Å hvor var vi? Å ja. Så ville du ikke likt gaven med enda 60 år på denne planeten?

EDITH: Vel, hvis jeg kunne …

ADAMUS: Vær forsiktig med hva du velger.

EDITH: Jeg trenger kanskje å bli ferdig med å fornye meg selv, og bringe inn all overfloden min og den nye bilen min.

ADAMUS: Problemet ditt med overflod, huh?

EDITH: Ja, overfloden min har hengt seg opp…

ADAMUS: Tsk, tsk, tsk, tsk, tsk, tsk, tsk.

EDITH: Tydeligvis.

ADAMUS: Det er beklagelig, for …

EDITH: Ja.

ADAMUS: … det er så lite sammenlignet med det egentlige problemet.

EDITH: Åh.

ADAMUS: De egentlige problemene, ja. Så vi skal snakke om det om en liten stund.

Neste. Takk. Takk, kjære.

EDITH: Det er i orden. En glede for meg.

ADAMUS: Det er alltid en glede å være sammen med deg.

LINDA: Edith, kan du gi den til Joann.

ADAMUS: Alltid.

EDITH: Ditto.

ADAMUS: Kommer du i bursdagsselskapet mitt i kveld?

EDITH: Ja.

ADAMUS: Fint. Fint. Vet du hvor det er?

EDITH: Skal vi også feire?

ADAMUS: Ja.

EDITH: Det er hos Crimson Council, uh … ikke helt. (Linda ler, og litt latter)

ADAMUS: Har du fått invitasjon?

EDITH: Jeg tror ikke det. Den var sannsynligvis bare med store bokstaver. (latter og litt applaus)

ADAMUS: Vi flytter denne ut av veien slik at vi ikke søler mer. (han flytter talerstolen) fint. Takk Edith. Takk.

Dere er selvfølgelig alle invitert, ja, og det er i Klubben for Oppstegne Mestere, #1, Suverenitetsveien, Himmelen. Ja. Det begynner ved midnatt. Ja.

EDITH: Ved midnatt!

ADAMUS: Ved midnatt. Vel, selvfølgelig. Selvfølgelig. Ja.

Fint. Neste. Forventninger til opplysthet. Ja? Å, mikrofon.

JOANN: Hei. Jeg trodde bare at jeg ville bli et større menneske vet du.

ADAMUS: Så rett deg opp.

JOANN: Mer profesjonell, og du vet.

ADAMUS: Å, sier du det?!

JOANN: Du vet, bare, du vet, bare et større menneske.

ADAMUS: Sier du det? Som det å lede et større selskap og …

JOANN: Vel, det gjør jeg … jeg har en ganske bra jobb.

ADAMUS: Ja, ja. Ja.

JOANN: Den er perfekt.

ADAMUS: Men …

JOANN: Jeg elsker den.

ADAMUS: Hvilken tittel har du?

JOANN: Helsekoordinator, leder, legens assistent. Så jeg har flere titler.

ADAMUS: Har du en tittel som assistent?

JOANN: Ja, vel, jeg assisterer henne. Når ikke hun er der, representerer jeg henne.

ADAMUS: Assisterer du?

JOANN: På en måte. Ja.

ADAMUS: Gjør du det egentlig ikke?

JOANN: Joda! Greit, det gjør jeg! (hun ler)

ADAMUS: Akkurat. Så når det gjelder alle dere som har titler, visitkort som sier «assistent», «koordinator», eller «mellomleder» - nei, det er ikke akseptabelt. (Linda gir ham kaffen)Takk.

LINDA: Vi trenger ikke flere ansatte som slutter. Kan du holde opp?

ADAMUS: Gi dem en bedre tittel!

LINDA: Greit! (litt latter)

JOANN: Jeg bruker bare den tittelen når noen spør.

ADAMUS: Alle skal være visepresident – utøvende visepresident. Så absolutt.

LINDA: En kan bare ha en.

ADAMUS: Så du trodde du ville være større.

JOANN: Ja!

ADAMUS: Du trodde du ville bli større.

JOANN: Større, ja. Og jeg er fremdeles meg …

ADAMUS: Bo på rivieraen.

JOANN: … men det har blåst i stykker. Ja! Slike ting.

ADAMUS: Ja. Din egen lystbåt.

JOANN: Ja!

ADAMUS: Å ja? Hvorfor har du ikke manifestert disse tingene?

JOANN: Jeg vet ikke, for jeg liker på en måte det jeg gjør. Så.

ADAMUS: Ehh, gå på toalettet. (hun ler)

LINDA: Åhhhh!

ADAMUS: Gi meg mikrofonen.

LINDA: Åhhhh!

ADAMUS: Jeg hørte dette skitne ordet, så du går til det skitne stedet. Gå dit bak.

LINDA: Åhhhh! Bare si nei!

ADAMUS: Hun sa, “Jeg vet ikke.”

LINDA: Åhhhh!

ADAMUS: Det er do-snakk. (latter)

LINDA: Åhhhh!

ADAMUS: Metafysisk dritt.

JOANN: Jeg sendte akkurat Ånden min dit bak, så …

ADAMUS: Å, den var god. Den likte jeg. Fint. Dyktig gjort. Dyktig gjort. (de ler begge) Så, hvorfor har du ikke manifestert det?

JOANN: Fordi jeg tror at jeg ombestemte meg.

ADAMUS: Pfff. Det er et godt svar, men et påskudd.

JOANN: Å ja?

ADAMUS: En distraksjon. En distraksjon.

JOANN: Det kan være en distraksjon.

ADAMUS: Så absolutt.

JOANN: Greit.

ADAMUS: Vel, det behøver det ikke å være, men for mange er det det. Det kreves en masse arbeid å drive et stort imperium, så du ville ha tid til å fokusere mest på deg. Og det var også noen få distraksjoner i dette, og det vil jeg snakke om om en liten stund.

JOANN: Greit.

ADAMUS: Men du har gjort det tidligere. Du har gjort det. Du har hatt armeer, skitt. Jeg mener, du har virkelig hatt imperier. Og jeg mener deg.

JOANN: Å, jeg … ja.

ADAMUS: Ja. Så vil du virkelig gjøre det igjen?

JOANN: Det vil jeg ikke.

ADAMUS: Ja. Larry som sniker seg rundt der bak, dere vet, på samme måte. Kjære Larry har hatt liv som en strålende hærleder, militærleder, liv der han har drevet enorme mengder land, alt det der. Så han kommer tilbake i dette livet og har – (Larry brisker seg) ja, som dere kan se, er han litt av en kar – og han sa; «Nei, jeg har dyktigheten og talentet for å gjøre det, men jeg vil ikke gjøre det igjen. La noen andre leke den leken.»

Hver og en av dere har tillat dere det rommet – et trygt og godt rom – til å være sammen med dere selv. Ja. Vel, av og til prøver dere fremdeles å komme dere dit ut og fremdeles gjøre for mye, og noen ganger gjør dere litt for lite, men dere tillater dere dette rommet. Ja. Fint. Takk.

LINDA: Neste?

ADAMUS: Noen få til før vi kommer til det store poenget.

EDITH: Toalettet har sine grenser. (litt latter)

ADAMUS: Hvorfor? Toalettet er et fint sted for refleksjon.

ANDY: Hva var spørsmålet?

LINDA: Hva er spørsmålet?

ADAMUS: Forventninger til opplysthet. Du underviser på den Nye Jorda. Du underviser alle disse englevesene som setter på giret, gjør seg klare til å dra ned til Jorda, og du fniser litt for deg selv, for du vet hvordan det egentlig er. Og alle er selvfølgelig spente, og du holder på med noen av de siste forberedelsen, og underviser dem om forventninger til opplysthet. De er i en avansert klasse. Du har fortalt alle om de menneskelige måtene – de merkelige og interessante menneskelige måtene – men nå sier du; «Når det er tid for dere, etter noen få liv, og dere går gjennom disse forskjellige inkarnasjonene, og begynner å våkne opp som de kaller det, og bli opplyste.» Og så forteller du dem om noen av dine opplevelser – dine menneskelige opplevelser – når det gjelder forventninger til hvordan opplysthet ville være.

Så du forteller dem …

ANDY: At jeg ikke hadde særlig peiling. (latter)

ADAMUS: Den er veldig bra!

ANDY: Jeg visste ærlig talt ikke hva jeg forventet, men jeg visste at det å være menneske føltes ganske fremmed.

ADAMUS: Ja.

ANDY: Denne følelsen som barn med «hvorfor kan jeg ikke fly? Jeg vet at jeg kan, men nå kan jeg ikke. Hva er galt med meg?»

ADAMUS: Ja.

ANDY: Og jeg antar at opplysthet på en måte fortalte meg at jeg kunne bli normal igjen, noe som ville være et unormalt menneske. Gir det mening?

ADAMUS: Så absolutt. Så absolutt. Tilbake til en naturlig tilstand.

ANDY: Ja.

ADAMUS: Dette er unaturlig. Dette er veldig unaturlig.

ANDY: Det er jeg enig i.

ADAMUS: For det er begrenset.

ANDY: Ja.

ADAMUS: Så det er å gå tilbake til den naturlige tilstanden. Så, visste du det til å begynne med da du gikk inn i disse oppvåkningsgreiene?

ANDY: Jeg … umm … det var mer som en følelse enn en viten.

ADAMUS: Riktig.

ANDY: For det føltes riktig å ikke være så menneskelig.

ADAMUS: Riktig. Fint. Ja. Fint. Så hvordan skal vi definere dette; «Vende tilbake til den naturlige tilstanden?»

ANDY: Det er veldig bra. Ja, det liker jeg.

ADAMUS: Javisst. Jeg fant på det.

ANDY: Ja. (latter) Ja.

ADAMUS: Det er fødselsdagen min. Lyv til meg. (mer latter, og Adamus humrer) Så da er spørsmålet, har du kommet tilbake til denne naturlige tilstanden.

ANDY: Det virker som om det er litt programmering som står i veien og som … det virker som om det tar tid å håndtere det.

ADAMUS: Ja.

ANDY: Hvorfor – samfunnet, forpliktelser.

ADAMUS: Riktig.

ANDY: Materielle greier.

ADAMUS: Jada, jada.

ANDY: Det virker som om det til tider kommer i veien.

ADAMUS: Og kan jeg føye til noe annet også?

ANDY: Å, vær så god.

ADAMUS: Kanskje det bare er det at du har det litt for gøy med dette?

ANDY: Vel, det kan være.

ADAMUS: Det kan være.

ANDY: Det kan være.

ADAMUS: Du vet, for …

ANDY: Det er veldig moro å bare være her vet du, her og alt mulig.

ADAMUS: For når du er opplyst, så er det klart at det forsvinner. (latter)

ANDY: Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig i det.

ADAMUS: Fint. Fint. Jeg er ikke sikker på om jeg mente det som en sannhet heller. (mer latter)

ANDY: Greit. Ja, ja, for det er i grunnen ganske morsomt å snuble og falle på trynet og være menneske.

ADAMUS: Det er på en måte det. Det er på en måte det.

ANDY: Men en blir på en måte lei av det også.

ADAMUS: En blir på en måte det.

ANDY: Ja.

ADAMUS: Så bare av nysgjerrighet, det har vært noen veldig få Legemliggjorte Mestere. De fleste av dem – knips – drar med det samme. Så la oss si at du kommer til å bli opplyst og alt dette.

ANDY: Det blir jeg.

ADAMUS: Ja. Å, ja. Og kommer du ikke til å snuble mer?

ANDY: Ehh, du vet …

ADAMUS: Tror du ikke at Jesus noen gang snubler i en stein om kvelden og slo seg i ansiktet?

ANDY: Vel, jeg kan jo bli den første.

ADAMUS: Ja, ja.

ANDY: Jeg, du vet. Jeg har alltid hatt en tendens til å være litt klossete.

ADAMUS: Tror du ikke at Jesus av og til fikk noen brødsmuler i skjegget som han gikk rundt med hele dagen, og kanskje noen få busemenn der inne, og …

ANDY: Å joda …

ADAMUS: … og hadde litt dryppende nese og … (latter) Joda.

ANDY: Jo, jeg … du vet, du har sikkert rett. Han hadde sikkert det. Ja.

ADAMUS: Du vet, jeg tror at den Legemliggjorte Mesteren egentlig ikke bryr seg. Han har noen smuler i skjegget – spiller ingen rolle. Faktisk, så vedder jeg nesten på at mange av dere faktisk gjør ting med overlegg, som det å ha en flekk her og der, og så vil folk, dere vet, hele dagen vil det på en måte være … (later som om de peker på flekken) og så blir dere liksom … (han lager en latterlig grimase, latter) dere vet. Og slike ting som, dere vet, ha på seg sokker i to forskjellige farger. Stor sak! Eller gjøre ting som dere vanligvis ikke ville gjøre, og vanligvis ble litt flau over.

Faktisk så tror jeg at dere kommer dere av veien for å gjøre litt primitive og avskyelige ting bare fordi dere endelig kan, og dere ikke behøver å bry dere lenger, for dere er en Legemliggjort Mester, så det så! Så det så. Har dere spinat mellom tennene? I stedet for å prøve å få det ut, putter dere litt mellom de andre tennene. (latter) Og dere går rundt og smiler til folk hele dagen, og så ler dere for dere selv, når de liksom … (han gestikulerer, mer latter) Og så vil noen få prøve å, dere vet, gjøre mine til dere og … (mer gestikulering og latter)

Ja, vi ler av det, men det vil komme til et punkt da dere vil prøve å … for dere har vært undertrykt veldig lenge og fulgt reglene og ikke hatt spinat i tennene, at dere endelig kan gjøre det, og dere bryr dere ikke. Dere gjør egentlig ikke det. Dere lar det bare være slik. Ja. Fint. Faktisk så bruker dere på måte dette som en leksjon overfor andre for at de skal komme seg ut av rutinen. Så hva om dere glemmer å ta på dere skjorta om morgenen. (latter)

Neste. Forventninger til opplysthet. Ja, Noen få til og vi vil komme til poenget.

LINDA: Betyr det at jeg kan ha på meg puter på rompa hvis jeg har lyst? (litt latter) (tidligere på dagen hadde hun på seg noen som en spøk for å gjøre bakdelen større)

ADAMUS: Har du tatt dem av?

LINDA: Ja! Nei, jeg har dem på! (mer latter)

ADAMUS: Ja, Kathleen. Forventninger. Hva – du hadde en masse forventninger til opplysthet. Vi har snakket om mange av dem. Hva var de? Ja, vær så god.

KATHLEEN: Vel, dette handler mer om det å ha en sjelevenn.

ADAMUS: Ja, ja.

KATHLEEN: Det var en forventning som jeg kan gi slipp på.

ADAMUS: Ja.

KATHLEEN: Ja.

ADAMUS: Hvorfor hadde du forventninger om en sjelevenn?

KATHLEEN: (synger) Jeg vet ikke. (publikum sier “Ohhh”)

ADAMUS: Egh, egh, ohhhhh! Oh, oh, ohhhhh!

KATHLEEN: Det var ikke meg. (mye latter og applaus)

ADAMUS: Å, det er – den likte jeg! Der ser dere Shaumbra, dere kommer dere! Dere blir veldig, veldig, veldig raske. Greit. Åh! Jeg er veldig stolt av dere. Ja. Fint. Du dykket inn i det mens du både skalv og var varm …

KATHLEEN: Sjelevennen min er meg.

ADAMUS: Ja, men … ja, så absolutt.

KATHLEEN: Ja.

ADAMUS: Ja.

KATHLEEN: Det er meg.

ADAMUS: Men det visste du ikke til å begynne med, og lette desperat etter Steve, lette etter denne sjelevennen, og så ble det en masse skuffelser min kjære, en masse knust hjerte og en masse pine.

KATHLEEN: Jeg trodde jeg fant det.

ADAMUS: Ja.

KATHLEEN: Det var en forventning om at de skulle være perfekt. Det var ikke perfekt, for jeg lette alltid etter meg.

ADAMUS: Ja. Masse knust hjerte – og det skal vi faktisk gå inn på om en liten stund – men noe så dypt som det å lete etter sjelevennen din. Og dere tror – du, mennesket – tror at dere har så rett. Er så fulle av sannhet, at dette er alt som betyr noe, dette er alt – hvis bare Ånden ville skjenke dere dette – og så går dere faktisk ut og projiserer dette, går ut og leter etter det. Dere finner til og med noen som egentlig på en måte er hundekjøtt (latter), og i fantasien prøver dere å skape ham om til denne sjelevennen. Dere prøver å finne unnskyldninger. Dere begynner til og med å dele historier om tidligere liv som dere hadde sammen, som dere egentlig ikke hadde sammen, og prøver å produsere dette. Det er noe av det dypeste, virkelig noe av det dypeste, og så kommer skuffelsen. Skuffelsen over at han ikke – eller at hun ikke – var det dere trodde. Og han eller hun prøvde bare å stjele litt energi eller litt intimitet – litt, um, eh …

EDITH: Sex.

ADAMUS: … sex?

LINDA: Åh!

ADAMUS: Ja. Nei, du har rett, litt sex. Jeg skulle til å si «litt midnatt ved oasen». Jeg prøver å være litt mer … (latter) Men sex. Sex. Hva det nå enn var. Eller, det hadde litt sannhet i øyeblikket. Dere var kanskje sammen tidligere. Dere hadde kanskje vært sammen siden lenge, lenge, lenge før Jorda, men dette mellomspillet var bare del av opplysthet, forutsett at det var en del av å komme tilbake til dere selv. Men det fører til noen dype og mørke skuffelser i dere selv – «Hvorfor hadde jeg disse tankene? Hva tenkte jeg på? Jeg tar helt feil.» Dere forstår, dere begynner å bedømme dette, og det gjorde dere ikke. Dere gjorde ikke det.

Så absolutt, ja, finne en sjelevenn, og til slutt oppdage at a) du trenger ingen, b) du er sjelevennen.

Vel, jeg kan fortelle dere dette. Det som skjer er at når dere kommer til denne kjærligheten til dere selv, da finner dere noen. De er ikke lenger noen sjelevenn lenger, men det er noen som dere kan nyte livet sammen med på en fri og åpen måte, uten alle forpliktelsene, da er det bare ren moro. Ja. Det vil komme. Det vil det.

LINDA: En til?

ADAMUS: Javisst. Forventninger til opplysthet. Joshua, hva var dine?

JOSHUA: Jeg forventet å bli litt visere og ha større oppfatningsevne.

ADAMUS: Ja. Definer vis. Hva mener du med det?

JOSHUA: Vite hvorfor, hvorfor-ene og hvordan-ene når det gjelder det som skjer i livet mitt, eller ikke skjer i livet mitt.

ADAMUS: Ja, så være vis, og oppfattelsesevne. Interessant. Interessant. Du er en som har studert mye – mye, mye mer enn nesten alle som er her eller ser på online. Du har en utrolig intelligens, en veldig inntunet hjerne. Du var på denne veien med studier av fysikk, kosmos, religioner, metafysikk, alt annet. Hva skjedde?

JOSHUA: Vel, jeg forsto visse spesifikke ting, men ikke så mye mer enn det, og det ble stort sett mindre og mindre interessant.

ADAMUS: Ja. Og det skjedde andre ting som, du vet, fikk deg til å si «Det handler ikke om å bare studere det.» Dere vil aldri – dere vil aldri – finne ut av Gud eller dere selv i sinnet. Det er ikke mulig. Det er simpelthen ikke det. Dere kan studere. Dere kan lære fra Mestrene. Dere kan lære av dere selv, av de tidligere livene deres, til et visst punkt. Men da handler det om det som dere kaller hjertet. Det handler om å tillate. Det handler om å gå til et helt annet nivå som er uten begrensninger eller forventninger. Det kommer til et visst punkt i alt dette da det ikke kan og ikke bør forklares. Det blir følt og opplevd.

Så boom – du hadde dette fantastiske sinnet, et kraftfullt sinn, og du var faktisk lei av å bruke sinnet ditt til energetisk manipulering – du kom til et punkt, du traff denne barrieren, og det fungerer i grunnen ikke lenger. For sinnet er det fryktelig – ikke for ånden – fryktelig å oppdage at det ikke vet en døyt. (litt latter) Det gjør det ikke.

SART: skitt. (latter)

ADAMUS: En blir desperat. Det fører til depresjon – mental depresjon – for sinnet trodde at det var gud, trodde det var det høyeste av ting, og så oppdager det at det er det ikke. Overhodet ikke. Det er veldig begrenset.

Den sanne visdommen, mine venner, den sanne visdommen og oppfattelsen er enkelhet, det å destillere alt ned til sin essens. Den kan ikke omsettes til matematikk. Det kan faktisk ikke en gang omsettes til ord eller formler eller noe som helst. Destiller det ned til enkelhet.

Enkelheten, hvis dere går inn i hodet når det gjelder dette, er simpelthen «Jeg eksisterer. Jeg Er den Jeg Er.» Da er det alt du vil.

Dere begynner å tenke på det, dere begynner å prøve å analysere det – «Hva er Jeg Er den Jeg er? Hvor mange stavelser er der?» Dere vet. «Hva er den beste tiden for å si ordene på fullmåne?» - da er dere bortreist. Dere kan bare være i opplevelsen. «Jeg Er den Jeg Er.»

Så du ga deg selv den vakre opplevelsen med å gå ut av sinnet. Ødeleggende til å begynne med, nå er det vakkert. Husk enkelheten. Ah. Fint. Takk

Greit. En til. Du er på den Nye Jorda, du underviser. Jeg har det moro. Fint. Ja?

SUSAN: Jeg trodde jeg ville bli mer som alle disse Oppstegne Mestrene jeg har lest om.

ADAMUS: Ah, ja. ( Adamus later som om han hoster, lager en lyd for å markere avsky, litt latter)

SUSAN: Og … og … og … hvor er alle kvinnene?

ADAMUS: Det er det beste spørsmålet jeg har hørt i dag. Kvinnene! Vel, det er to ting her. Du sier at du trodde du ville bli som fortidens Mestere, forventninger om fortidens Mestere.

SUSAN: Ja.

ADAMUS: Ja. Det er ikke sant.

ADAMUS: Ikke sant!

SUSAN: Mm-mm.

ADAMUS: De er gamle og sprø. (latter) Det er skrevet veldig mye drittprat om dem.

SUSAN: Det har jeg oppdaget.

ADAMUS: Det er ikke sant i det hele tatt.

SUSAN: Mm hmm.

ADAMUS: Og dere har blitt forledet til å få skyldfølelse hvis dere sier at Jesus hadde sex eller … han var ikke en gang en Oppsteget Mester. Han var bare et kollektiv. Han var ikke like bra som en Oppsteget Mester, bare et kollektiv. Han var bare potensialet deres. Han var ikke noe virkelig vesen.

Det kan bli sett på som vanhelligende å si det – og forresten, så vil jeg fortelle noe, han er ikke den Oppstegne Mesteren som noen tror at han er – Muhammad, han klødde seg i armhulene og i skrittet. (Linda gisper) Og det var som, hah, dere vet. Og han hadde virkelig dårlige dager. Jeg bryr meg ikke. Og noen av mine beste venner er muslimer. (litt latter) Det var morsomt. De kommer i selskapet mitt i kveld ... De drikker selvfølgelig ikke, eller har sex, men de kommer i selskapet mitt. (mer latter) Jeg liker å ha dem i selskaper, for jeg behøver ikke å gi dem så mye vin. Det er helt greit å le! Faen ta!

LINDA: Ha, ha, ha!

ADAMUS: Det er helt greit å le. (Adamus ler)

Så de gamle Mestrene, åh, de gjorde det veldig vanskelig. Og et av mine største ønsker er å få all denne dritten om Buddha og de andre ut av sinnene deres. Dere har alterene. Åh! Altere! Altere. Jeg skulle ønske noen ville forandre altrene. Brenne dem opp! Dere glorifiserer noe som a) ikke er sant, og b) er virkelig, virkelig gammelt.

SUSAN: Ja.

ADAMUS: Bare brenn dem opp. Hvis dere skal ha et alter, så sett deres eget bilde der.

SUSAN: Et speil.

LINDA: Ohhh!

ADAMUS: Det vil kanskje virke litt merkelig til å begynne med, andre folk kommer inn i husene deres og – «Sto det ikke en statue av Maria der oppe? (latter) Og når er det et bilde av deg?» Men det er bra. Dere forstår, dere bryr dere ikke, og dere bryr dere ikke om at dere har spinat mellom tennene heller. «Jepp! Jeg er en Oppsteget Mester. Det er meg!» (mer latter når han kysser et fantasispeil)

Og ingen kvinner. Hva handler det om?

SUSAN: Hva handler det om?

ADAMUS: Kan ikke kvinner bli oppstegne? (noen roper «jo») Vel, hvorfor er det ingen … kvinner, dere har fulgt med på historier om Mestere som er menn. Hva er galt med det? (noen sier «historien») Historien. Ja, historien. Quan Yin, var hun oppsteget? (noen sier «ja») Var hun kvinne? (noen sier «ja») Brydde hun seg? Nei. (Adamus humrer)

Det er flere. Merkelig nok var det flere kvinner enn menn på de gamle Mysterie skolene. Det er flere Oppstegne Mestere som kom fra sitt siste liv i feminin kropp. Hvorfor er det slik?

De kunne gjør det i stillhet, for alle mennene løp rundt og holdt på med kriger eller slo seg på brystet om Jesus. (litt latter) Og kvinnene kunne bare være hjemme og, dere vet, ta seg av huset, men egentlig ta seg av seg selv.

Det er flere, en kan si kvinner – men de er ikke kvinner – i Klubben for Oppstegne Mestere.

SUSAN: Akkurat, akkurat.

ADAMUS: Selv om jeg på en måte liker det. Jeg var mann, så … men det er flere som kom fra feminine inkarnasjoner, fordi de kunne det. De hadde ikke disse kravene og dette presset på seg.

SUSAN: Mmm.

ADAMUS: Ja.

SUSAN: Greit.

ADAMUS: Så det er faktisk litt lettere for kvinner. Det er lettere for den feminine energien. Ja, litt mer intuitiv og mindre streng. Ja. Men de er litt mer bitchy når de går gjennom opplysthet. (en liten pause) Det var morsomt. (latter) Er det riktig eller er det ikke riktig? Ja. Takk. Fint.

Greit, da er vi ferdige med forventningene.

Dropp forventningene

Dere hadde en masse forventninger til opplysthet, og hvis vi oppsummerer alle disse, de fleste av dem står på tavle her, da hadde dere vært perfekte. Alt hadde vært strålende. Dere hadde hatt en masse penger. Alle hadde likt dere. Men det viser seg at dere ikke har penger, at ingen egentlig liker dere, at dere ikke er perfekte, og at dere ikke kommer til å bli som fortidens Mestere – gudskjelov. Gudskjelov.

Hver og en av dem vil fortelle dere – spør hvilken som helst Mester hvis dere treffer en – de vil fortelle dere at «Ikke gjør slik jeg gjorde.» Det er det de kommer til å si. De vil ikke at dere skal gå gjennom dette tøffe. Og det var en helt annen æra. Tid var bokstavleig talt annerledes den gangen. Jeg mener, tid var annerledes den gang. Energi var annerledes. Bevissthet var annerledes. Alt. De kommer til å oppmuntre dere til å gjøre det på en annen måte, forhåpentligvis uten den graden av lidelse og angst som de gikk gjennom.

Så vær så snill, dropp forventningene til opplysthet i dette øyeblikk. Dropp dem. Gi slipp på dem. Gi slipp på dem. Når dere gjør det, kan dere la den virkelige dynamikken i opplysthet begynne å komme inn, og også noen av gledene ved opplysthet.

To dynamikker

Så dere sier, så hvorfor har jeg ikke virkeliggjort opplystheten min enda? Eh, av en masse grunner, men jeg vil si at det er to som jeg ber dere om å virkelig føle inn i mellom nå og når vi samles til den nye serien vår neste måned. Og jeg vil forresten kalle den Serien om Oppdagelse. Dere vil begynne å oppdage hvor opplyste dere egentlig er.

LINDA: Hmm. (applaus)

ADAMUS: Ja. Takk. Ja. Med andre ord, igjen, mindre snakk, mer moro. Ja, så definitivt.

Det er to hovedynamikker i sving akkurat nå - og dere leker med dem begge – som fører til litt av denne engstelsen og uroen og følelsen av å sitte fast. Det er to viktige. Vi har snakket om forventninger – kan du skrive det, «forventninger» på toppen av neste ark? (til vili) Forventninger.

~ Aspektasjoner til Opplysthet

Det neste jeg vil be dere om å se på mellom nå og den neste samlingen vår, er de aspektene dere har skapt, sendt ut for å lete etter opplysthet. Dere skapte dem for lenge siden, i tidligere liv, men mange av dem er egentlig brakt inn i dette livet. Dere har ikke bare skapt ett, ikke bare to, men dusinvis av opplysthetsaspekter. Så jeg vil kalle disse aspektene som er forventningene i forhold til å være spirituell, være opplyst, være en Mester, jeg vil kalle dem aspektasjoner. (noen sier litt sarkastisk; «Ha ha ha» og det blir litt latter) Det vil hjelpe dere til å huske. Det er bursdagen min i dag, så vær så snill, kom med litt applaus. (publikum responderer med «Woo woo!», og applaus) Jeg får stønn og sukk.

Dere har forventninger, dere har aspektasjoner til opplysthet. Mange av disse er bokstavelig talt aspekter, og det interessant er at de ikke er unisone i det hele tatt. De er ikke i harmoni med hverandre i det hele tatt.

Dere har mange forskjellige aspekter, og jeg vil gjerne at dere virkelig skal utforske disse, for dere har et aspekt som fremdeles –åh! Dette driver meg til vannvidd i forhold til dere – som fremdeles ser dere selv som et fatteslig vesen, Mesteren som et fatteslig vesen i grove klær og uten sko på beina, som går rundt fra dør til dør med et lite blekk-krus og tigger, og dere tenker «Vel, dette er Mesteren, det ekte, opplyste vesenet er fattig.» Det er disse nåløye greiene. Et eller annet sted underveis har dere akseptert dette, litt programmering som gikk inn. Dere har akseptert det som deres eget, og dere har båret rundt på det.

Dere har et annet aspekt for opplysthet som har hørt noen av Tobias’ og mine ord, og som sier; «Vel, nei, en må være velstående, ha overflod.» Og hva skjer med disse to aspektene? Puff! Puff! (slåss) slik som det. Og det ene sier; «Ja, men vi burde ha overflod,» og så favoriserer dere på en måte dette, men det andre som er gammelt og dypt innfiltret sier; «Nei, men vi må være fattige. Vi må være der for å tjene alle andre. Vi må ta oss av verden.» Og disse er i konflikt.

Dere har opplysthetsaspektene som sier; «Jeg må studere. Jeg må vite alt. Jeg må kjenne alle filosofene. Jeg må vite absolutt alt som Jesus sa. Jeg må kjenne alle verdensreligionene. Jeg må…» Og så har dere de andre aspektene som sier; «Ingenting av dette spiller noen rolle. Ingenting av det spiller egentlig noen rolle,» og de har denne – noen ganger er det en kamp, og noen ganger vil det intellektuelle opplysthetsaspektet begynne å spy ut alle sine mentale ting – fakta og tall og datoer – det prøver å være nedlatende overfor dette aspektet som ser etter forenkling. Og det vil overvelde dette enkel aspektet med alt intellektet sitt og hvor smart det er, og få dette andre aspektet til å føle seg dum, som; «Å, jeg går ut fra at jeg ikke vet noe om livet. Jeg er ikke verdig til opplysthet.» Dere forstår, de kjemper fram og tilbake.

Dere har dette aspektet som sier; «Opplysthet – da har jeg selvfølgelig denne perfekte kroppen med en glorie rundt, den aldres aldri, og lukter som sjokoladekake.» (litt latter) Og så har dere opplysthetsaspektet som sier; «Den fysiske kroppen er veldig midlertidig, og har egentlig vært en begrensning for opplystheten min. Det er det fysiske ved meg som har hindret meg.» Og så er det et annet aspekt som sier; «men i opplysthet tar jeg med meg den fysiske kroppen min til den Tredje Sirkelen min, og til Klubben for Oppstegne Mestere og Adamus’ party», og disse tre slåss og kjemper med hverandre. Dere har disse aspektasjonene til opplysthet. Jeg vil gjerne at dere skal bli oppmerksomme på dem.

Vel, faren med det, eller vanskelighetene med det, er at dere kommer til å dykke inn i det, dykke inn i disse aspektene, og føle dem. Og Aandrah vet akkurat hva som skjer. De kommer inn, og de prøver å dra dere inn i seg, få dere til å tro at dere er dem. Så observer på avstand. Observer i en tilstand av nøytralitet. Ikke bli involvert i greiene deres. Ikke bli involvert i det hele tatt. Bare observer hvordan de jobber.

Ja, de er så absolutt del av dere. Men dere kan observere dem og se hvordan alle disse aspektasjonene – forventningene deres til opplysthet – henger rundt der ute.

Vel, det vi skal gjøre, det dere skal gjøre, er å integrere dem alle. Dere skal integrere dem alle, ikke ved tvang, ikke intellektuelt. Dere skal integrere dem ved å trekke denne gode og dype pusten inn i Jeg Er. Du trekker pusten godt og dypt inn deg, inn i sannheten din, inn i kjærligheten til deg selv.

Den måten dere integrerer aspekter på, er ved å elske dere selv. Dere har ikke gjort noe feil underveis, overhodet ikke. En dag kommer dere til å le av det. Dere har ikke gjort noen feil. Dere har ikke gjort noe galt. Dere har ikke hatt noe dårlig karma, ingenting av dette. Så dere er frie til å elske dere selv. Det burde ikke være noen skyldfølelse, ingen anger. Dere er frie til å elske dere selv.

Så dette er aspektasjoner – eller forventninger – til opplysthet.

Jeg tar opp dette nå, for særlig når vi går framover og inn i Serien om Oppdagelse, vil vi ikke ha alt dette hengende rundt. Vi vil at dere skal være i stand til å a)identifisere dem, forstå hvordan de jobber med dere, b) integrere dem ved å elske dere selv, og c) bruke dynamikken i alle disse aspektene, for de har tjent dere. De har lett etter variasjoner av sannheten. De har lett inn i forskjellige potensialer for dere, og all denne energien kommer og tjener dere.

~ Kastspektasjoner

Så neste, og det som er mer vanskelig å snakke om, er andre mennesker.

LINDA: Mm.

ADAMUS: Mmm. Mmmm. Å, må vi snakke om det? (Kerri reiser seg for å hente noe å drikke) Du kan ikke gå nå Kerri. (latter)

KERRI: Jeg er ikke redd.

ADAMUS: Andre mennesker, og det gjør meg ikke populær å snakke om dette, men jeg bryr meg ikke.

Den største barrieren i forhold til opplystheten deres er kanskje andre mennesker. Og selv om andre synes at det er en ganske tøff uttalelse, egoistisk, å prøve å bryte opp familier og alt dette … familier bryter seg selv opp, uavhengig av opplysthet. Det var morsomt. (litt latter) Det har ingenting med opplysthet å gjøre. Det handler om andre mennesker. Og mer spesifikt, handler det om folkene som står dere nærmest – partnere og ektefeller, barna deres, foreldrene deres, barna deres, foreldrene deres, barna deres, foreldrene deres (humrer), de andre som betyr mye for dere, de dere ligger sammen med, sengekameratene dine Edith. Det er de som er mest …

EDITH: Jeg skulle ønske jeg hadde noen sengekamerater. (latter)

ADAMUS: Dette er noen av de største gledene i livene deres, men også de tingene som virkelig hindrer dere i å virkeliggjøre opplysthet.

Så hva gjør dere? Pakker kofferten? Går ut? Drar av sted for å leve for dere selv i skogen? Ikke nødvendigvis. Ikke nødvendigvis.

Men fra dette øyeblikket, begynn å forstå at disse menneskene som står dere nærmest, disse menneskene som er de aller, aller nærmeste, er de dere kaster ubalansene deres på, kaster frykten deres på, kaster tomheten deres på, dere kaster knappene deres på dem. Dere projiserer dere selv, ubalansene deres rett på dem, og fordi de elsker dere, aksepterer de det. Og dere gjør det forresten for dem også. Det er som om de er speilene deres, og omvendt.

De har tillat dere å kaste tingene deres på dem, og fått dem til å spille det tilbake til dere. De er noen av de aller mest storartede lærerne, men det kommer til et punkt da dere ikke burde kaste dere selv på andre. Så når jeg sier at det er andre mennesker – de dere er glade i, de som står dere nærmest – det er faktisk dere som gjør det mot dem, dere legger tingene deres på dem slik at de kan spille det tilbake.

De trykker på knappene deres, for dere ga dem knapper å trykke på. De fører til den største hjerteverken, for dere ga dem hjertene deres slik at de skulle spille dem tilbake til dere. Det er ikke det at de er dårlige mennesker. De er faktisk fantastiske mennesker, og de elsker dere, og de har funnet seg i mye, akkurat som dere har funnet dere i mye fra dem. Men hele denne praksisen med å bruke andre mennesker for å oppdage selvet har kommet til en ende. (noen roper «amen») Amen. Det er et vekkelsesmøte! Å, amen! Amen! (noen plystrer og applauderer)

Alle gjør det mot alle andre. Og det er forresten grunnen til at mange forhold ikke fungerer, eller ikke varer så lenge, for ved et visst punkt takler dere ikke å se dere selv gjennom denne andre personen lenger. Dere skylder selvfølgelig på dem, men dere klarer bare ikke å se dere selv gjennom dem. Eller, ved et visst punkt forstår dere at dere ikke behøver å gjøre dette mot hverandre mer.

Så spørsmålet kommer fram, er det håp om ekte, genuine og rene forhold? Det er opp til dere. Det er opp til dere. Men de fleste forhold til andre mennesker er i denne leken om projeksjon – dere kaster dere selv inn i dem, ikke som fiskere, men dere kaster dere selv inn i dem.

Så, ettersom vi befinner oss i denne samtalen om forventninger, vil jeg kalle dette for kastspektasjoner. (publikum responderer med stønn og latter) kan du skrive det? (til Vili) For de er også medvirkende, som medvirkende rollefigurer i et spill eller et TV show. De er medvirkende. De er karakterene deres. Men det kommer til en tid da det blir et en-kvinne show eller et en-manns show. Dere er på egenhånd. Scenen er dere. Dere bruker ikke lenger andre. Det er du som står for deg selv, i dine egen Jeg Er Tilstedeværelse.

Når dere kommer til det punktet, når dere kan være ærlige om dette, når det bare er Jeg Er som er på scenen, ikke disse andre medspillerne som dere har omgitt dere med, da oppdager dere noe vakkert: At du er medspiller for deg selv og alle de fantastiske aspektene som du noensinne har hatt, alle de veldig integrerte aspektene, og at du egentlig ikke trenger de andre. Dere trenger dem ikke på den måten dere har brukt dem tidligere.

Så her er dilemmaet; Dere er sammen med noen, dere har barn, dere har partnere, til og med foreldre, og hele denne leken har blitt lekt – dere oppdager dere selv gjennom dem – og ved et visst punkt i opplysthet eller bevissthet må dette avsluttes.

Vel, det vil være mennesker som tar dette ut av sin sammenheng, og de kommer til å si; «Adamus sier at dere skal forlate familiene dere. Forlate barna deres. Forlate foreldrene dere. Ikke ta dere av dem.» Det er ikke det jeg sier. Jeg vil være veldig klar på dette. Det er ikke det jeg sier.

Jeg sier; avslutt leken. Slutt med hvordan dere bruker andre for å se dere selv. Slutt med hvordan dere bruker andre, enten det er guider eller engler eller andre mennesker for å hjelpe deg til å oppdage deg. Fra og med nå, er det du som oppdager deg. Dere kan ikke gjøre det gjennom ektemannen eller kona eller barna deres eller noen andre.

Når dere foretar dette valget i dere om at dere vil forløse denne formen for forhold, vil det da forandre seg? Vil det forandre det fysiske forholdet dere har til dem? Det energetiske? Karmiske? Vil de dra sin vei? Hvem vet. Det spiller ingen rolle.

Jeg kan si dere dette: Dere behøver ikke å gjøre noe som helst. Dere behøver ikke å dra hjem og si; «Å, Adamus presset oss i dag. Nå må jeg ta en beslutning. Skal jeg forlate denne undermåleren av en ektemann som jeg har?» Det er overhodet ikke det jeg sier.

Det handler bare om at du foretar valget om å forandre dynamikken, kastspektasjonene til opplysthet. Det vil i seg selv forandre dynamikken i de andre forholdene. Dere behøver ikke å gjøre noe. Dere behøver ikke å ringe til skilsmisseadvokaten i morgen. Det vil balansere seg naturlig.

Vel, det betyr ikke at det ikke kommer til å bli litt drama og uro, for mennesker er mennesker, og i det øyeblikk noen føler at klørne deres blir fjernet fra dere og deres klør blir fjernet fra dem, blir de urolige. De blir urolige. «Hva er galt med meg? Hva er det du gjør på disse kultmøtene? Hva er det de sier til deg?» Dere vet, alt dette. Det er da dere trekker pusten dypt. Det kan hende at det skjer litt energidynamiske forandringer.

På den andre side sett, kan det være det aller vakreste, den aller vakreste gaven dere har gitt til denne andre personen eller dere selv. Det er en forløsning. Det er en forløsning fra noen veldig gamle bånd.

Så jeg vil si at «ti på topp problemene», det som holder tilbake, bekymringer rundt opplysthet, handler om disse andre folkene. Det handler om disse andre folkene. Dere vil ikke gjøre det fordi dere er redde for at det kan såre dem. Dere vil ikke gjøre det fordi dere har hatt en slik dynamikk mellom hverandre i veldig mange år. Dere tror kanskje at dere ikke er klare for det.

Men mine kjære venner, som jeg sa i begynnelsen, det kommer til et punkt i virkeligjøringen av opplysthet da det ikke er så mange guider lenger. Det kommer til et punkt da det ikke er så mange venner slik dere hadde før. Det kommer til et punkt da der ikke er så mange andre mennesker, forhold, slik dere har hatt forhold. Det betyr ikke at de er borte, det betyr bare at det forandres.

Jeg kan ikke fortelle dere om de kommer til å dra eller ei. Jeg kan ikke si dere hva som kommer til å skje, men dette er det punktet da dere trekker pusten dypt, og forutsetter at det handler om opplysthet. Og dere forutsetter at dere gjør det i den største kjærlighet, først og fremst for dere selv, og så for de andre som dere har delt kjærlighet med. Dette er det punktet da dere forutsetter og stoler på at det er Jeg Er sin glede.

La oss trekke pusten dypt på det.

Merabh for Frihet

Når vi nå kommer til slutten av Serien om Frihet, la oss gjøre en kort merabh for frihet. La oss dempe lysene, få litt merabh-isk musikk i bakgrunnen, hvis du kan finne det John.

(musikken begynner)

Mearbh, det er en slik vakker tid. Vi har på en måte bygd opp energiene i dag, det er en slik følelse i rommet. Nå kan vi bare trekke pusten dypt. Nå behøver du ikke å streve med noe. Du behøver ikke en gang å tenke på det vi snakket om i dag. De behøver ikke å jobbe med det. Du behøver ikke å studere det.

Du behøver ikke å tigge om det.

En merabh er et vakkert øyeblikk der du bare tillater.

Ingen manipulering av energier.

Det er bare å trekke pusten dypt.

Vi har snakket om frihet disse siste ti Shoudene. Faktisk så har vi snakket om begrensninger. I de siste ti Shoudene har vi elskelig førløst begrensningene, en etter en.

Å, det kan så absolutt til tider være veldig skremmende. Men også befriende, veldig befriende.

Vi har snakket om å befri oss selv fra begrensningene i det menneskelige sinnet, det menneskelige aspektet. Dette menneskelige aspektet er et slikt elskelig vesen, veldig utholdende. Åh! Det vil så gjerne gjøre det som er riktig, men føler hva det riktige er i mørket.

Hva gjør vi? Vi befrir oss selv fra dette menneskelige aspektet eller dets begrensninger, tillater den genuine kjærligheten som mennesket har for og integrerer tilbake til Jeg Er.

Jeg vet ikke om noen vesener noe sted i skapelsen som har mer kjærlighet enn det menneskene har, men som likevel har flere konflikter i forhold til kjærlighet, flere utfordringer. Sannsynligvis fordi det menneskelige vesenet, som så elskelig, som så gjerne vil gjøre det som er riktig, egentlig dømmer seg selv så veldig hardt, setter standarden veldig høyt, blir veldig påvirket av feilgrep – det de kaller feilgrep – i kjærlighet. Likevel lærer de hele tiden mer og mer om kjærlighet, mer og mer om kjærlighet enn noe vesen noe sted.

Her er vi, har kommet gjennom Serien om Frihet.

Den ga dere en mulighet til å se på de tingene i livene deres som har holdt dere begrensede. Noen av dem har vært morsomme. Noen av dem har bare vært veldig begrensende, hindret dere i å føle og oppleve det sanne Jeg Er her i denne legemliggjøringen. Det er veldig frustrerende å ha disse begrensningene, det føles som om noen av disse begrensningene henger ved dere permanent.

Så trekk pusten dypt inn i den sanne friheten.

Frihet, opplysthet – de kan brukes om hverandre.

(pause)

Bare føl inn i det en liten stund. Jeg spurte dere tidligere om når alt dette begynte, denne spirituelle veien, denne oppvåkningen, kanskje for 2000 år siden, for 800 år siden – det spiller ingen rolle – hvordan var det?

Hva skjedde?

Hva fikk deg til å spørre om hva og hvordan? Noe det ikke er så mange mennesker som spør seg selv om, men det fikk dere til å spørre hvorfor. Hvordan?

Det fikk dere til å spørre «Hvem er Jeg?

(pause)

Det mine kjære venner, det var et aspekt. Å, det var ekte. Det var et veldig gyldige spørsmål, men det skapte et aspekt.

Hvor er dette aspektet nå? Hvor er denne delen av deg som dro ut for å lete?

Kan det komme hjem nå?

Kan det komme til deg nå?

Kan det komme inn i oppdagelsen?

Det er ikke lenger behov for å være der ute, vandre rundt i englekorridorene, men kan det komme hjem nå, til deg akkurat nå, til denne kroppen og begynne oppdagelsen?

På en måte som å bare gå rett inn i deg …

Bare si; «La oss oppleve sammen, La oss være sammen. La oss oppdage sammen.»

Ingen mer endeløs søken og vandring. La oss bare være i opplevelsen av Jeg Er.»

«Frie vesener, Opplyste vesener.»

Opplysthet betyr forresten ikke slutten på reisen. Opplysthet er bare bevissthet rundt reisen, opplevelsen.

Opplysthet betyr ikke at det ender. Det betyr faktisk at moroa begynner. Og det skal vi gjøre når vi går inn i Serien om Oppdagelse.

La oss trekke pusten godt og dypt. Ahh! Pust godt og dypt.

Alle disse forventningene til opplysthet, alle disse folkene i livene deres som virker å holde opplystheten tilbake, det er i alle fall en fin unnskyldning. Det er tid for at vi beveger oss utover dette, at vi befrir oss for det.

Trekk pusten godt og dypt.

Mine kjære venner, Aandrah vil puste med dere om en liten stund. Jeg har et bursdagsselskap jeg skal være med i. Dere er alle invitert. Dere finner veien dit selv. Det er i Klubben for Oppstegne Mestere. Navnet ditt står på lista.

Og husk, når dere finner veien dit gjennom de kosmiske sideveiene, husk at alt er vel i hele skapelsen

Og slik er det. Takk. (noen få sier «Gratulerer med dagen») Og gratulerer med dagen til meg.

----------------------------------------------------------------------------------------------- 

Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø. 

Korrektur: Evy Finjord Heggelund 

-----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt.

Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.