Crimson Circle

CRIMSON CIRCLE MATERIALET

“Gå videre – Livet uten makt” Serien

SHOUD 3 – ”Gå videre 3” av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
7. november 2015
www.crimsoncircle.com

(Dedikert til Pete Gibbons, fast deltaker på Shoudene, som gikk over 29. oktober 2015.)

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Suverent Domene. Velkommen kjære Shaumbra. (Sandra gir ham kaffe.) Ah! Som på bestilling – magisk, intuitivt. Gracias (publikum sier «Jess!», litt applaus). Takk. Mm. Kan jeg kanskje få litt vanilje i?

SANDRA: Litt hva for noe?

ADAMUS: Vanilje.

SANDRA: Fra hvor? (Latter)

ADAMUS: Ehh, baklomma di? Nærbutikken? Det … vær så snill, nei (mer latter).

Mine venner, dere kan i alle fall smile og le. Vel – jeg forteller dere slutten her på begynnelsen – men når dere ikke kan le av det lenger, når dere ikke kan smile av det, er det forgjeves. Det er virkelig det. Når alt dette med å være midt oppe i en ekte psykose (latter) er … plutselig er dere fanget i virkeligheten. Det er ikke lenger bare en lek.

Åh, og hvor mange av dere kjenner folk som ikke kan le av livet? De kan ikke det. De tar det så forbannet alvorlig. De kan ikke smile og le og la øynene skinne. Ikke dere. Ikke noen av dere, men hvor mange folk kjenner dere – venner og slektninger – å, de er så fanget i denne psykosen av livet, og livet har virkelig blitt en psykose for veldig mange mennesker.

Jeg skal gå inn på dette senere, men for nå: velkommen til den hellige samlingen vår. Og jeg må spørre hvorfor dette ordet «sacred» (hellig) ligner slik på ordet «scared» (skremmende). (Latter.) Bytt om på to bokstaver, og vi har scared (skremmende). Hvorfor er det slik at det er like skremmende som det er hellig? Mm. Det er skremmende, for dere går utenfor normen.

Dere går utenfor opplæringen, utenfor alle reglene. Dere går utenfor alt det dere har blitt fortalt er normalt, og dere greier rett og slett ikke å tolerere normalt lenger. Dere klarer det ikke. Dere vet at det er noe mer, og det er det, men hvordan komme dit? Hvordan komme dit er det store spørsmålet. Dere vet at dere har fått nok av det i dagliglivene deres. Dere er ferdige med det. Dere vet at det er noe mer. Dere er veldig lidenskapsløse, veldig utslitt, nedkjørt – jeg føler bare energiene deres – drittlei av hele greia. Dere vil ikke dø, men dere vil egentlig ikke leve lenger, ikke slik.

Det er faktisk derfor dere fremdeles kan le. Dere vet at det finnes mer. Dere kan spøke om det, for dere vet at det er en stor, psykotisk illusjon. Og det er det. Åh Jeg kommer til å gjøre noen folk forbannet i dag. Det kan være dere (latter). Ja, med hensikt. Planlagt å irritere. «PPP» - planlagt (pissing off) å gjøre forbannet.

LINDA: Hva er nytt med det? (Mer latter)

ADAMUS: Jeg skal gjøre det litt bedre i dag enn jeg har gjort tidligere. Jeg skal gjøre det litt mer. Planlagt å gjøre forbannet, fordi (a) det er det dere trenger (b) det er det dere vil ha, og (c) det er det jeg liker (latter). Så der er vi.

Jeg kommer til å si noen ting som ikke vil bli godt oppfattet utenfor Shaumbra familien rundt om i verden.

LINDA: Awww.

ADAMUS: Og det kommer til å bli tatt ut av kontekst, forvrenges og forvris og alt annet. Men, når det gjelder alle som kommer til å sende inn e-mailer senere; dere vet allerede at det kommer til å være litt sannhet i det jeg sier. Det er derfor … (Linda sukker høyt) derfor det kommer … (Adamus ler) Jeg tror vi trenger å kjøre litt opptak av applaus, latter, alt annet. Det sukkes der borte. «Åhh! Uro, angst – hva skal han gjøre i dag?” Jeg skal gjøre det dere vil jeg skal gjøre og det dere vil gjøre. (Linda sukker igjen) – bryte gjennom (applaus og litt tilrop «wooo»).

LINDA: Dere klapper nå. Dere klapper nå!

ADAMUS: Så jeg sier dere her og nå at jeg kommer til å si noen ting som kommer til å bli tatt ut av kontekst. Men mine venner, det er litt, Åh, det er mye sannhet i alt dette. I alt dette.

Pete

Før vi går videre vil jeg også gjerne – Pete vil det – snakke litt om hans overgang, for det skjedde flere ting. Og Pete er her. Jeg snakker ikke bak hans døde kropp (Adamus humrer, litt latter fra publikum). Det er morsomt – greit, få forbannet nummer en. «Åhh! Han snakker om døde folk”. Dere kommer alle til å dø. Le av det. Det gjorde Pete da han gikk over.

Han tok en halvt bevisst beslutning for en tid tilbake der han sa at han gjerne ville jobbe med hver og en av dere, dere alle. Hvordan kunne han best være i tjeneste? Han så på livet sitt, han så på alderen sin, han så på kroppen sin – den nedarvede kroppen sin – og han sa «Jeg kan best jobbe med og hjelpe Shaumbra fra den andre siden.» Han sa det, til tross for alt dette snakket om legemliggjort opplysthet, følte han ikke at det var for ham. Og det er helt greit. Dere behøver ikke å velge det. Det er faktisk ikke et mål.

Han sa; «Det er ikke for meg. Jeg er klar.» Og Pete var ikke redd for å dø. Han var i stand til å gå utover den lille frykten som var der. Og så, veldig stille, gikk han over.

Og det viktige er at den virkelige overgangen skjedde fire dager før den fysiske kroppen hans døde. Det er ikke når den fysiske kroppen dør at dere er døde, at dere har gått over. Overgangen skjer før det. Det er til og med tilfellet i nesten alle katastrofale ulykker, selv når det gjelder vold, krig, slike ting. Det er en viten fra sjelen om at dens menneskelige omstendigheter vil komme til å avslutte dette uttrykket før det skjer.

Mange folk drømmer om sin egen død før de dør. Jeg snakker ikke om disse drømmene der dere faller, faller, faller mot bakken. Men på en måte øver de på døden før de dør. Ja, det gir dem på en måte en slags viten, en trygghet når de til slutt går over. Ikke alle detaljene, men bare overgangen. Så Pete dro fire dager før kroppen hans døde.

Forstill dere hvordan det var for Pete, som hadde et stort smil om munnen, så ned på kroppen og sa; «Dra Dra! Gjør deg ferdig med det! Ut! Dratt!” Og der, til hans frustrasjon, prøvde legene å gjenopplive kroppen. Legene prøve å finne ut hva som var galt, og det klarte de selvfølgelig ikke, for det var egentlig ikke noe galt sånn sett, det var bare tid for Pete.

Familien samlet seg rundt og felte noen vage og uekte tårer, noe som … (litt latter). Gjøre-forbannet dag! (Mer latter.) Greit (Adamus humrer), da er vi i gang. Greit? Tid for litt ærlighet her.

LINDA: Åhh!

ADAMUS: Hvor mange av dere har vært i en begravelse og felt krokodilletårer som ikke var så veldig oppriktige? Hvor mange av dere kjenner andre folk som har gått i begravelse, og som bare en uke eller to før personens død har snakket om for en drittsekk de er? (Linda gisper), og de går i begravelsen,» Åh, åh, åh!» (Later som om han gråter).

Så det opprørte ikke Pete noe særlig. Det var ikke så viktig. Han hadde allerede gått utover veldig mange av familieforbindelsene. Allerede gått utover. Men det er merkelig å se på, og jeg sier dere dette, det er på en måte surrealistisk, for noen av dere har på en måte allerede hatt opplevelser med dette. Men det er merkelig å se på seg selv – jeg vil ikke si at en ser ned, det er en slags menneskelig oppfatning – men på en måte er en der, og på en måte ikke. En er på en måte i rommet, men på en måte ikke. På en måte slik Pete er her i dag, men han er også sammen med meg på den andre siden, på en måte begge deler. Og legene – boom, boom, boom, slår på brystet og stikker nåler i dere – og dere sier «bare la meg dra».

Og familien samlet seg rundt og gråt, men egentlig – la oss være ærlige, lurte de på hva som sto i testamentet (Adamus humrer litt). Det er sant Edith. Det kommer til å skje. Dere vet, det er det mennesker gjør. «Uhuuu – men hva med testamentet?» Så …

LINDA: Hmmm, (Adamus humrer).

ADAMUS: Ah! Fint. Så Pete så ned, egentlig nesten utålmodig, ventet på at kroppen skulle forløse, og selv før den gjorde det, kom han til den andre siden og forsto; “Dette er mer virkelig enn det på den andre siden.” Jeg var der selvfølgelig. Selvfølgelig, andre Shaumbra som har dratt før, særlig disse siste åtte til ti årene, har dratt før for å gjøre akkurat det samme – være der, være der for andre Shaumbra som skal gå inn i sin legemliggjorte opplysthet, være der, for det er vanskelig å bli værende her. Pete kan fortelle dere det. Det er veldig vanskelig. Og det er på ingen måte noen skam å dra til den andre siden. Det er ingen virkelig smerte i døden, hvis noen av dere har vært redde for det. Det er ikke ille. Det er ikke slik at Pete på noen måte føler seg ufullstendig. Han føler seg veldig, veldig fullstendig.

Og han forstår at der han er nå, ikke handler om oppstigning. Han vil kanskje aldri komme tilbake til enda et liv. Det behøver han ikke. Det handler ikke om oppstigning. Det handler faktisk egentlig ikke om opplysthet, på en måte ikke. Det handler bare om å være i Jeg Er. Og Pete er utrolig lykkelig på begge sider av sløret akkurat nå, han er her for hver og en av dere som velger å bli værende. Og hvis dere ikke vil, er det ingen skam i det.

Pete var utrolig lettet over å forlate kroppen. Kroppen hans var et åk for ham, slik den er for veldig mange av dere. Men mer enn noe annet, ble Pete forløst fra veldig mange av begrensningene i det menneskelige sinnet. Vel, det menneskelige sinnet dør ikke, eller forlater ikke når et vesen drar. Og faktisk, selv når kroppen dør, når den fysiske kroppen stopper, så faktisk – den menneskelige delen av bevisstheten, det menneskelige sinnet – fortsetter faktisk en stund. Det integreres ikke med det samme, med mindre en person er ganske bevisst. Det tar en liten stund. Pete ble overrasket over at sinnet fremdeles var der og skravlet i vei, selv etter at kroppen døde, og han sa liksom; «Vel, kroppen er død. Burde ikke sinnet, burde ikke tankene stoppe?» Nei, de kan fortsette. For Pete tok det bare noen få dager, for andre kan det ta år – mange år – etterpå. For alle dere, for alle dere, kommer det til å være lett. Sinnsgreiene vil slutte med det samme, for dere er i ferd med å forstå noe som kalles bevissthet.

Noe av – Pete hadde flere interessante ting å si, og han vil faktisk gjerne komme innom Shoudene ganske ofte – men noe av det han forsto, og som var veldig viktig … hans sa; «Lev livet fullstendig, eller dra. Lev så absolutt livet fullstendig,» og da han gikk over, forsto han at noe av det han gjorde i livet sitt var å holde tilbake. Det gjør alle mennesker i ulik grad.

Lev det fullstendig. Lev det uten å holde tilbake. Lev det slik dere så på denne vakre videoen.* Det er livet. Det er livet. *Refererer til «Viva la Vida» med David Garrett som ble spilt like før kanaliseringen.

Ikke hold tilbake. «Det spiller ingen rolle», sa Pete til meg. “Det spiller ingen rolle hva andre folk tenker om deg. Det gjør virkelig ikke det, for bedømmelsene deres er meningsløse. Og alt det de tenker om deg er basert på deres definisjon av hvordan de tror de burde være og hvordan du burde være. Lev livet til det aller mest fullstendige. Sprøtt, hvis det er det andre kaller det. Det spiller ingen rolle. Uansvarlig – betyr uansvarlig for andre folk. Ansvarlig overfor seg selv, men uansvarlig for andre folk. Lev det fullstendig, eller dra.”

Og han ba meg om å understreke dette i dag, for han dro. Han visste at han ikke levde fullstendig, og han følte ikke at han kunne det fysisk eller finansielt. Så han dro, og han var glad for at han gjorde det, glad for at han ikke dro det ut i enda fem, ti, tjue år til.

Lev livet fullstendig eller dra

Lev livene deres til det aller mest fullstendige, eller dra. Den er tøff, for folk flest kommer til å si; «Vel, jeg skal prøve. Jeg skal bare prøve og jeg skal fortsette.» Som Pete observerte med det samme, er det patetisk. Det er patetisk når en fortsetter med de samme gamle måtene selv om en vet bedre. Det er patetisk når en er redd for å leve fullstendig. Det er patetisk når en lever smått, når en lever lite. Lev fullstendig, eller dra, akkurat slik han gjorde – eller dra – for til syvende og sist frustrerer du bare deg selv. Til syvende og sist dømmer dere egentlig på en måte dere selv når dere lever falskt, når dere lever smått.

Det er da det skremmende og hellige kommer inn. Det dere gjør er hellig. Det er virkelig det. Men det er skremmende, og det var kanskje det dere ikke forventet da dere gikk inn i alt dette. Det er skremmende fordi kroppen til tider føles annerledes. Dere lurer på hva som skjer med den, og særlig når det gjelder Shaumbra, er ca. 99 prosent av det som skjer med kroppen justeringer inn i en høyere bevissthetstilstand. Det er ikke det at dere er syke. Dere blir syke, men det er en form for forløsning og utrensing. Og jeg vet at det føles fryktelig. Noen ganger føles det som om dere kommer til å dø. Dere går inn i sinnet; «Hva er galt med meg? Hva galt har jeg gjort?» Ingenting. Det er bare en justering. Og hvis dere drar, hvis kroppen gir opp, er det eneste som skjer at dere dør, og dere kommer til å dø uansett. Så la oss le av det. (Adamus humrer, men det er det ingen andre som gjør.) Eh, tøff gruppe. (Adamus humrer igjen.) Ah! Når dere kan le av døden, er problemene deres egentlig over.

Men det er skremmende, fordi, selv utover den fysiske døden, er det mer skremmende det som foregår her oppe (peker på sinnet). Det er faktisk enklere å forholde seg til kroppen enn til det som foregår her oppe. Og ting begynner å forandre seg, og de blir merkelige, og det er desorienterende og det er skremmende, og dere lurer på om dere gjør det som er riktig. Det føles faktisk som om dere blir paranoide. Det blir dere egentlig ikke, men det føles slik, og det føles som om tankene deres er sprø. Ingenting av organiseringen i sinnet, kontrollen, ingen av de gamle triksene fungerer lenger. Og da føles det desperat. Det føles veldig desperat. Hva skal du gjøre?

Det dere selvfølgelig prøver å gjøre, er å gå tilbake, gå bakover, gå tilbake til det dere gjorde før, og dere vet at det ikke fungerer. Dere vet at det ikke fungerer.

Så føler dere det som om dere er i denne mørke avgrunnen, et tomrom med ingenting, og det er dere. Det er et tøft sted å være. Det er et virkelig tøft sted, men det er da dere blir best kjent med Selvet deres. Ikke dere selv som den menneskelige personen, men det er da dere blir kjent med Jeg Er. Det er da dere, slik Pete gjorde, oppdager «Jeg Eksisterer. Selv i denne ingenting heten, Eksisterer Jeg.» Det er det hele.

Veldig hellig, ja; skremmende, veldig. Veldig. Og det interessante er at dere er en tøff gruppe, for dere fortsetter å be om mer (litt latter). Og dere fortsetter å le. To av dere lo. Dere fortsetter å be om mer. Den er tøff mine venner, men vi skal ha en liten prat om et par måneder. Jeg tror jeg for noen få Shouder siden sa at vi skulle snakkes den 14. februar og si; «Hvor er vi? Hvordan ligger dere an når det gjelder å tillate realiseringen av opplysthet?» Og jeg bruker ordene veldig omhyggelig – tillate realisering. Det handler ikke om å jobbe med det. Det er overhodet ingen jobbing.

Det menneskelige selvet kan ikke og burde ikke prøve å gjøre det. Det handler om å tillate. Og slik som dere strever med det, slik som dere jobber med det, slik som dere sliter med det, og så frustrerte dere blir. Det handler om å tillate det. Det høres enkelt ut, men det er vrient, for det krever tillit, gi slipp, tillate. Tillate hva? Det finner dere ut. Det finner dere ut. Så la oss trekke pusten godt og dypt på det.

Et spørsmål

Jeg har et spørsmål. Vi trenger ei tavle her oppe. Linda ved mikrofonen. Dette er min beste tid ….

LINDA: Oh-oh!

ADAMUS: … når vi har spørsmål og svar med Shaumbra.

LINDA: Oh-oh!

ADAMUS: Ja. Jeg vet at dere liker å bare sitte og høre på meg, men jeg vil ha input fra dere.

Så, pust godt og dypt. Spørsmålet er, mens Linda gjør seg klar med mikrofonen – og jeg ber om å ikke få makyo-svarene her. Det var forresten en av de tingene Pete nevnte så snart han gikk over, det var «Åhhh! Jeg hadde masse makyo.» Og det er liksom, Pete? Sier du det? Jada. Og han sa faktisk at noe av det beste en kan gjøre, er å være klar over sin egen makyo og le av den. Bli klar over sin egen makyo.

Greit, spørsmål; Hva bekymrer du deg mest for i dagliglivet som menneske? Den største bekymringen i – kan du skrive? (Til Tad) – i det menneskelige livet, bekymringen som opptar veldig mye av tiden og tankene i det daglige, menneskelige livet?

LINDA: Og gratulerer med dagen, Andy.

ADAMUS: Gratulerer med dagen, Andy (litt applaus). Gratulerer med dagen, og mange flere som kommer.

ANDY: Hva var spørsmålet? (Latter)

ADAMUS: Kanaliserer du Pete?! (Mer latter) Hva bekymrer du deg mest for? Som det menneskelige selvet, i dagliglivet, hva bekymrer du deg mest for?

ANDY: Jeg bekymrer meg dessverre for andres velvære. Og jeg er i ferd med å forstå at jeg må konsentrere meg om meg selv.

ADAMUS: Ok. Bekymrer deg for andre. Og hvor mye tid bruker du på å bekymre deg for andre?

ANDY: Halvparten eller mer.

ADAMUS: Ooh! Uff! Der gikk enda et godt liv. Bekymringer for andre.

ANDY: Jada!

ADAMUS: Jada! (De ler.) Mm. Houston, vi har et problem. Ok, fint. Bare gi meg magefølelsen din, hvorfor gjør du det?

ANDY: Jeg følte at jeg måtte redde verden.

ADAMUS: Fra hva?

ANDY: Det har vist seg at det er fra meg (latter).

ADAMUS: Fint. Jeg skal hjelpe deg litt med dette. Mye tid brukt til å bekymre deg for andre – en stor distraksjon fra deg selv. «Jeg skal bekymre meg for verden» -pffft, jeg vet ikke for hva – «jeg skal bekymre meg for verden slik at jeg kan distrahere meg fra meg selv.» Å, det er faktisk en briljant, kreativ distraksjon. Hvor mye har du hjulpet verden med all denne bekymringen?

ANDY: Ikke i det hele tatt.

ADAMUS: (ler) Hvor mye har du hemmet den?

ANDY: Uh, jeg tror kanskje jeg har gjort det noen ganger …

ADAMUS: Nehei! Ikke i det hele tatt. Ikke i det hele tatt. Nei.

ANDY: Ikke i det hele tatt?

ADAMUS: Det har overhodet ingen effekt.

ANDY: Takk.

ADAMUS: Ja, ja.

ANDY: I det minste blir kvitt skyldfølelsen, ikke sant?

ADAMUS: Jada. Jada. Vel, skyld, eller en kan si; «Jøss! Det var mange ganger, men det førte ikke til noe.» Så det kan vær skyldfølelse i det. Jada. Greit.

ANDY: Jada.

ADAMUS: Flott. Men la oss si; hva er den lille tingen du tillater deg å være besatt av når det gjelder deg selv? Hva bekymrer du deg for – når du tar deg litt tid til å bekymre deg for deg selv – hva bekymrer du deg for?

ANDY: Den fremtidige gleden min.

ADAMUS: Ok.

ANDY: Og når jeg gjør det, eliminerer jeg selvfølgelig den nåværende.

ADAMUS: Duh! Flott.

ANDY: Jeg lærer! Jeg lærer! (Litt latter.)

ADAMUS: Men det er litt morsomt når en skjønner det. Du vet, når du kan le av det, så er det på en måte moro. «Å, jøss! Se på hva jeg gjør – bekymrer meg for den fremtidige gleden slik at jeg ikke kan ha noen nå. Fremtiden kommer aldri. Jeg har ingen glede. Jeg bekymrer meg for andre folk i stedet for.” (Litt latter.)

ANDY: Javisst. Jada.

ADAMUS: Jada! Nei, og når du forstår det, er det faktisk veldig moro, for plutselig er du ikke fanget i det lenger. Jada. Da er det bare en lek.

ANDY: Og da begynner ting å skje ...

ADAMUS: Det gjør de. Fint. Gratulerer med dagen.

ANDY: Takk.

ADAMUS: Jada. Fint. Neste. Hva bekymrer du deg mest for i det menneskelige dagliglivet ditt? Hva bekymrer du deg mest for? Og vi skal forresten avslutte med Pete. Han vil dele innsiktene sine. Dere vet, en dør, og plutselig er en filosof. (Latter.) Han ler. Kom igjen. Hva bekymrer du deg mest for?

JANE: Kan jeg ha to svar?

ADAMUS: (Ler). Du kan ha åtte hvis du vil, og det er knapt nok dekkende.

JANE: Helse og penger.

ADAMUS: Helse og penger. Åh, fint, fint. Hvor mye tid bruker du på å bekymre deg for helsa?

JANE: Ganske mye.

ADAMUS: Hvor mye penger bruker du på ting …

JANE: Masse!

ADAMUS: (ler.) Og nå har vi et pengeproblem! Ha! Det er rart hvordan dette fungerer – helse og penger. Hva er det som egentlig foregår her?

JANE: Jeg distraherer meg selv.

ADAMUS: Jada. Jada. Hvorfor det?

JANE: Fordi det er skremmende.

ADAMUS: Helsa eller distraksjonen?

JANE: Å leve.

ADAMUS: Ja, det er det.

JANE: Å gå gjennom denne prosessen.

ADAMUS: Javisst. Jeg må spørre deg, hva er det du bekymrer deg for når det gjelder helsa? Jeg mener, hva er det med helsa di som gir grunn til bekymring. Er du syk?

JANE: Ingenting (de ler).

ADAMUS: Ser du hvor mye mening dette gir?

JANE: Vel, jeg har en masse …

ADAMUS: Har du noensinne vært virkelig, virkelig, virkelig syk? Jeg mener, syk som om du skulle dø i morgen?

JANE: Nei.

ADAMUS: Influensa, forkjølelse?

JANE: Av og til.

ADAMUS: Jada, jada. Av og til.

JANE: Ja.

ADAMUS: Vannkopper, meslinger?

JANE: Sannsynligvis.

ADAMUS: Jada. Noen seksuelle … nei, det lar jeg være (latter). Nei. Så du forteller meg at du egentlig aldri har hatt større helsemessige problemer. Hva med familien din – er det mange helseproblemer i familien din?

JANE: Noen av dem har det. Jada.

ADAMUS: Ikke mentale. Fysiske.

JANE: Ja.

ADAMUS: Javel, greit. Men noe som virkelig utmerker seg …

JANE: M.S. (multiple sclerose).

ADAMUS: … mer enn noe annet? M.S. Greit. Har du M.S.?

JANE: Nei.

ADAMUS: Greit, fint. Så du bruker alle denne tiden til å være besatt av dette, og det koster deg en masse penger. Og så må du fortsette å jobbe med noe du egentlig ikke vil for å tjene penger til å betale for helse-besettelsen, slik at du ikke blir blakk.

JANE: Ja.

ADAMUS: Forstår du at dette ikke gir mening?

JANE: Vel, jeg har hatt en masse kropps-ting de siste fem årene. Masse nervesmerter og slike ting. Men det er ikke som om jeg har hatt kreft …

ADAMUS: Og hva sier legene om nervesmertene dine?

JANE: De vet aldri hva som er galt.

ADAMUS: Oh! Jøss! Jeg er synsk! Ah! Hva er det som skjer, Jane?

JANE: Oppstigningssymptomer?

ADAMUS: (Adamus ler), javisst. Jada …

JANE: Du vet, sånn som foten min. Det siste to årene har foten min gjort vondt.

ADAMUS: Ja.

JANE: Og uansett hva jeg gjør, fortsetter den å gjøre vondt.

ADAMUS: Bare, uten å tenke deg om, hva relaterer foten til symbolsk?

JANE: Bevege seg framover. Ja, jeg vet.

ADAMUS: Gjøre hva?

JANE: Bevege meg framover.

ADAMUS: Bevege … bare være på Jorden, være jordet!

JANE: Ja, det er sant.

ADAMUS: Ja, stabilisert.

JANE: Fotsålen, ja.

ADAMUS: Så du har alt dette som foregår. Det er en interessant lek, hvis det er greit at jeg sier det – jeg gjør deg kanskje forbannet.

JANE: Ikke i det hele tatt.

ADAMUS: Det er en interessant lek. Du vil ut av det.

JANE: Ja.

ADAMUS: Det vet jeg.

JANE: Ja.

ADAMUS: Vi snakker.

JANE: Ja.

ADAMUS: Men du vet ikke hvordan du skal gjøre det.

JANE: Ja.

ADAMUS: Greit. I dag skal vi gå inn på det, men dere kommer ikke til å tro det. I dag skal vi alle oppleve hvordan vi kommer oss ut. Vi skal gå inn i dette timespace bon utover. Dere kommer ikke til å tro det til å begynne med.

JANE: Greit.

ADAMUS: Og de fleste av dere vil ikke det. Men så vil dere begynne å forstå; «Å, skitt Hvis det er den eneste døra, skal jeg bruke den. Hvis det er den eneste veien utover, vil jeg bruke den veien,» selv om det kan virke som en enveisgate som går i feil retning, selv om det kan virke som om dere går gjennom den døra og det bare får dere til å bli sprø. Men hva er sprø? Hva er sprø? Jeg skal komme til det om en liten stund, og det vil virkelig gjøre folk forbannet.

Greit. Jeg kan fortelle deg dette her og nå. Jeg skal se deg inn i øynene – det er mørkt der borte, så få på litt lys – det er ingenting fysisk galt med deg. Det er noen mindre merkelige ubalanser, men det er den sorten som justerer seg selv. Det er ingenting …

JANE: Hvordan?

ADAMUS: Unnskyld?

JANE: Hvordan justerer de seg selv?

ADAMUS: Du lar deg gjøre det. Du tillater kroppen å justere seg. Det gjør den. Kroppen er smartere enn sinnet. Kroppen er smartere enn sinnet. Så du bare tillater. Det er alltid noe som går galt med kroppen fra den dagen en blir født til den dagen en dør. Det er noe i justeringsprosessen. Der er kjemiske nivåer, elektromagnetiske nivåer. Det er ubalanser mellom organene. Du holder opp, du lar dem komme tilbake til balanse, og det gjør de. Det gjør de automatisk. Det er skjønnheten ved kroppen. Men du må være i stand til å tillate, og det er skremmende, for det er som om, vel, hvis du ikke, dere vet, følger med på alt dette, hva kan gå galt?

JANE: Mm hmm. Det kan bli verre.

ADAMUS: Vel, faktisk så er det bare når du følger med at ting går galt og du blir blakk og du tar alle disse … hver gang – en av disse irriterende uttalelsene – hver gang du tar tilskudd, hver gang du blir besatt av en ekstern terapi bortsett fra litt kroppsarbeid, som dere alle trenger – massasje, slikt som du gjør (til Lara) – bortsett fra det, hver gang du gjør dette – tar piller, går til disse merkelige terapiene, drikker krystallvann og all denne andre dritten – sier du til kroppen din at du ikke stoler på den. (Linda lager en grimase for avsky) Og kroppen er så god, så smart at den sier; «Greit, jeg skal spille med deg, og jeg skal gå ut av balanse fordi jeg elsker deg og det virker som om det er dette du vil.» Så da er det alltid eiendommeligheter og merkelige ting som skjer. Og du går til legen, og de sier; «Det er ingenting galt med deg». Og du går til en annen lege, helt til du finner en som er villig til å si; «Det er noe galt med deg,» men det er det egentlig ikke. Det er merkelig. Kan jeg stille deg et spørsmål Jane?

JANE: Ja.

ADAMUS: Er du klar – jeg mener, virkelig klar, som helt sprøtt klar, som sint klar – til å komme deg ut av dette?

JANE: Ja!

ADAMUS: Eller er det greit?

JANE: Nei, det er ikke greit.

ADAMUS: Ok. Og er du klar, som uansett hva – Pete ler og ser på deg akkurat nå – er du klar til å leve eller dra? Leve eller … (Linda reagerer) Hva? Leve eller dra. Jeg mener, bare forlate bygningen, forlate Crimson Circle (litt latter). Jeg må spørre om det – eller du klar til å leve eller forlate? Er du kommet dit?

JANE: Ja! Jeg spør meg selv om det hele tiden.

ADAMUS: Ok.

JANE: Og jeg er klar til å leve.

ADAMUS: Ja.

JANE: Jeg vet bare ikke hvordan.

ADAMUS: Greit. Vi skal komme til det. Vi skal komme til det. Og du kommer til å si; «Å, dette – nei. Det kommer ikke til å fungere», og så forstår du at det gjør det. Jada. Det kommer til å føles litt merkelig til å begynne med. Det kommer til å få kroppen din til å føles skikkelig merkelig.

JANE: Strålende (latter).

ADAMUS: Vel, så ler du av kroppen din. Ha, ha, ha, ha, ha! Du vet, det er virkelig veldig viktig å le når disse fysiske tingene pågår. Når du er kommet dit, når du kan le av deg selv, til og med fysisk, da er du der. Du er klar for legemliggjort opplysthet. Men når denne kroppen er det store monsteret som alltid gir deg uro og distraherer deg, da er du ikke klar for legemliggjort opplysthet. Fint, et par til her. Ja. David?

DAVID: Ja.

ADAMUS: Hva bekymrer du deg for på det menneskelige, dagligdagse nivået?

DAVID: Livskraftenergien min.

ADAMUS: Livskraft en- … åh, hvordan er den?

DAVID: Vel, den suger, og ærlig talt så har jeg ikke levd. Jeg har … ja.

ADAMUS: Livskraft, du mener ingen energi?

DAVID: Ja.

ADAMUS: Slentrer rundt hele dagen lang?

DAVID: Ja.

ADAMUS: Jada. Har knapt nok energi til å komme deg til en Shoud?

DAVID: Nei, det er …

ADAMUS: Det går greit.

DAVID: Det går greit.

ADAMUS: Ok, fint.

DAVID: Ja.

ADAMUS: Vanskelig å bare komme deg ut for å handle?

DAVID: Faktisk så liker jeg å handle.

ADAMUS: Ok. Vanskelig å komme deg ut for å spise et godt måltid på en restaurant?

DAVID: Jeg liker å gå ut.

ADAMUS: Vel, jøss! Så hva er problemet her?! (Mye latter.)

DAVID: Du vet, jeg … Men nei, jeg gjør det ikke så ofte. (Adamus ler.) Og …

ADAMUS: Hvorfor gjør du det ikke så ofte?

DAVID: Vel, det har å gjøre med penger.

ADAMUS: Ok. Dette er merkelig.

DAVID: Og jeg vet at det bare er tull.

ADAMUS: Ja, det er det. Du vet, du kunne faktisk få et godt måltid på … Taco Bell sier Cauldre (publikum sier «Åhhh»). Ikke det? Alle andre steder enn der, men, greit.

Det jeg hører David – og dette gjelder dere alle, og Pete er veldig mye del av alt dette – når du gjør noe du liker å gjøre, er energien der. Men mange ganger vet du ikke hva du egentlig vil gjøre. Mange ganger begrenser du deg selv, for du sier at det handler om penger, og det gjør det ikke.

DAVID: Riktig.

ADAMUS: Og det er på en måte som Jane sitt problem – helse og penger. Det går hånd i hånd. Du bruker en masse på helse slik at der ikke er penger, for alt … og så må hun jobbe og gjøre alt dette. Dette er sprøtt. Jeg mener, dette er virkelig sprøtt, men vet du hva? Hver dag er det milliarder av mennesker – som ca. seks milliarder – rundt om i verden som står opp og gjør akkurat det vi snakker om. Men de kan ikke snakke om det, for de forstår ikke, og de ler ikke av det fordi de er så fanget i det. Men vi er der vi kan snakke om det og le av det. Jeg har sjekket deg, håper det er greit for deg, jeg foretok en liten undersøkelse mens vi snakket.

DAVID: Takk.

ADAMUS: Jada. Og …

LINDA: Åhhh! (Latter.) Hva?!

ADAMUS: Det var en energiundersøkelse.

LINDA: Hva?!

ADAMUS: Og det var … (latter).

LINDA: Jøss‼

ADAMUS: Du har ikke noe imot det. En liten …

DAVID: Nei, faktisk så …

ADAMUS: … ikke-påtrengende undersøkelse. Energinivået ditt er fint. Det er fint. Det er egentlig ingenting galt med det. Det er – å, og Linda tar notater – det er lidenskapen. Det er lidenskapen. Og, for veldig mange av dere, er det som om dere er fanget i denne midtsonen, dere vet, lever et liv som på en måte suger, lever et inhumant liv, og lurer på hvorfor kroppen gjør vondt, hvor energien deres er, og hvorfor dere er blakk. Mine venner, dette gir ikke mening, overhodet ikke, og det vet dere.

DAVID: Jeg vet det.

ADAMUS: Og dere kan le av det, og det er på en måte …

DAVID: Ha, ha, ha‼ Aldri mer!

ADAMUS: Og det er på en måte morsomt. Og li- … jeg vil gjør om igjen vår Passion. Jeg vet, Passion kurset ble opprinnelig gjort av Tobias. Vi kan gjøre Passion på to, kanskje tre sesjoner.

LINDA: Du har en lidenskap for å gjøre om igjen alt det Tobias gjorde.

ADAMUS: Javissst. (Linda ler.) Men det er et av problemene akkurat nå, lidenskapen. Når dere strever dere gjennom at liv som dere vet er psykotisk – ikke deres, men verden er psykotisk – når det ikke er riktig, men dere vet ikke hvordan dere skal komme dere ut, tørker det ut pengene deres, energien deres, lidenskapen deres, gleden deres og alt det andre. Så la oss gjøre det om igjen. Jada. Greit.

DAVID: Takk.

ADAMUS: For Shaumbra. Jada.

DAVID: Takk.

ADAMUS: Og nå skal jeg virkelig gjøre noen her forbannet – Linda.

LINDA: Haaah! Hvorfor peker du ut meg?!

ADAMUS: Fordi det skal være et gratis kurs.

LINDA: (Hyler) Åhhhh!

DAVID: Yayyy! (Publikum applauderer og bifaller, Linda ler høyt.) Jada!! Helt greit!

ADAMUS: Ok.

LINDA: Åh! Vi har ikke noe annet å gjøre! La oss gjøre det!

ADAMUS: Har ikke noe bedre å gjøre.

LINDA: La oss gjøre det! (Hun fortsetter å le.)

ADAMUS: Det er et stort poeng. Det er noe som er del av dere alle. Jeg ser meg rundt i rommet. Jeg prøver å ikke peke på noen spesiell, men alt dette med – Jane, du uttrykte det så godt – du vet, «jeg bekymrer meg for helsa, og jeg bekymrer meg for penger», men så må du jobbe, og det tar bort gleden og lidenskapen. Dette er på mange måter Pete sin Shoud. Lev vel eller dra. Slik er det. Slik er det. Og vi er ved dette punktet, og det er bra – for meg. For dere suger det. Det er tøft. (Latter.) Lev eller dra. Lev strålende, lev stort, lev vel. Lev med stil, eller dra. Det har kokt ned til det, for denne andre måten fungerer ikke så godt.

Greit, to til. Raskt, raskt, vi har veldig mye å gjøre i dag. Ja. Ahhh!

TIFFANY: Oooh.

ADAMUS: Der tok vi deg, ikke sant?

TIFFANY: Jepp.

ADAMUS: Du trodde du kunne gjemme deg der bak.

TIFFANY: Riktig, på en måte.

ADAMUS: Jada, jada, jada.

TIFFANY: Jeg har ikke lov til å bruke makyoen min, ikke sant?

ADAMUS: Joda. Nei, nei.

TIFFANY: Ok. Um …

ADAMUS: Men du kan gjøre som du vil.

TIFFANY: Du vet, det er Shoud-dag. Jeg kommer hit, og jeg bekymrer meg ikke for noe. Jeg sitter her, og alle mine … alt fungerer veldig bra.

ADAMUS: Akkurat.

TIFFANY: Jeg mener, skikkelig, skikkelig bra.

ADAMUS: Ja.

TIFFANY: Så, men så …

ADAMUS: Som før du kommer hit, eller når du har kommet hit?

TIFFANY: Nei. Nei, på shoud-dagen forstår jeg hvor strålende alt er.

ADAMUS: Da burde vi ha gjort det oftere.

TIFFANY: Ja, hver dag. (Adamus humrer) hver eneste dag. Nei, jeg mener det oppriktig, for jeg sitter her og du stiller spørsmålet. Det er som om jeg ikke bekymrer meg for noe som helst. Alt er helt fantastisk. Og likevel …

ADAMUS: Likevel.

TIFFANY: Og likevel …

ADAMUS: Likevel.

TIFFANY: … er ikke det alltid sant.

ADAMUS: Ok. Så fortell meg om det …

TIFFANY: Men det er på en måte pinlig, og jeg har ikke lyst til å snakke om det.

ADAMUS: Å, jada, jada. Så hvordan kan noen bli flau selv om Shaumbra fra hele verden ser på? (Litt latter.)

TIFFANY: Det er litt flaut.

ADAMUS: La meg si det på en annen måte; Når noen virkelig er åpne og sannferdige, føler alle det, og det hjelper alle.

TIFFANY: Det er sant.

ADAMUS: Så se hva du gjør for å redde verden.

TIFFANY: Det er en sann historie. Greit.

ADAMUS: Oh! Det gjaldt noen andre, ikke deg (litt latter).

TIFFANY: Så sannheten er at når jeg går inn i denne besettende bekymringen, så handler det om aldring.

ADAMUS: Hva er galt med det?

TIFFANY: Jeg vil være evig ung og vakker.

ADAMUS: Greit, men det er ikke, jeg mener, hvorfor er det … jeg trodde du skulle fortelle oss noe …

TIFFANY: Jeg aner ikke hvorfor.

ADAMUS: … skikkelig saftig.

TIFFANY: Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig.

ADAMUS: Jeg mener, bare aldring?

TIFFANY: Ja!

ADAMUS: Så hva gjør du med denne aldringen?

TIFFANY: Vel, jeg prøver bare å holde meg ung på alle de måter jeg kan.

ADAMUS: Hvordan gjør du det?

TIFFANY: Jeg føler meg ung.

ADAMUS: Hvordan gjør du det?

TIFFANY: Umm …

ADAMUS: “Jeg er ung, jeg er ung, jeg er ung.” (Adamus humrer.)

TIFFANY: Jeg tar vare på huden min, og jeg gjør yoga.

ADAMUS: Ok.

TIFFANY: Og jeg leker.

ADAMUS: Jada.

TIFFANY: Så jeg føler meg ung. Det er latterlig.

ADAMUS: Kan jeg være veldig åpen med deg?

TIFFANY: Kom igjen.

ADAMUS: Ikke, (Adamus humrer).

TIFFANY: Vær så snill.

ADAMUS: Men du misbruker deg selv.

TIFFANY: Uh huh.

ADAMUS: Hvorfor det? (Hun stopper opp.) Jeg mener, til og med mentalt …

TIFFANY: Av en eller annen grunn så …

ADAMUS: Det selv-mentale misbruker, det er det største.

TIFFANY: Ja.

ADAMUS: Og av og til gjør du det på andre måter, men hvorfor?! Boom! Boom! Boom! Boom!

TIFFANY: Jeg tror det bare er en vane. Jeg er enig med deg, det er misbruk.

ADAMUS: Ok. Men jeg vil peke på …

TIFFANY: Jeg finner det i alle fall mer og mer latterlig.

ADAMUS: Fint. Fint. Le i alle fall av det …

TIFFANY: Ja, det gjør jeg.

ADAMUS: … før du banker deg selv (Adamus humrer).

TIFFANY: Det gjør jeg. Det gjør jeg. Og som jeg sa, på Shoud-dagen kommer jeg hit, og jeg bare – alt er strålende, jeg mener, jeg ser på alt, og jeg skaper penger. Jeg har det moro. Jeg jobber bare med det jeg vil jobbe med. Jeg har alle disse vakre vennene.

ADAMUS: Ja.

TIFFANY: Jeg mener, alt er strålende.

ADAMUS: Men hva med uroen, til tider nær depresjon? Hvor kommer det fra? Hvorfor er det der? Hvorfor er misbruket der.

TIFFANY: Jeg tror det er fordi jeg må forholde meg til andre folk (latter, særlig fra Linda). Hvis det bare var meg og vennene mine, hadde det vært enkelt.

ADAMUS: Ja.

TIFFANY: Men andre folk sier ting og gjør ting, og jeg blir litt, jeg blir litt …

ADAMUS: Det svaret kjøper jeg ikke, hvis det er greit.

TIFFANY: Ok.

ADAMUS: Det er en god unnskyldning, men – jeg mener, det er delvis sant, andre folk kan virkelig ta energien din – men jeg ser at dine mørkeste øyeblikk er når du er for deg selv. Og som …

TIFFANY: Ok, hvordan stopper jeg det?

ADAMUS: Godt spørsmål (hun ler).

TIFFANY: Jeg er klar.

ADAMUS: Å, du vil at jeg skal svare!

TIFFANY: Ja.

ADAMUS: Ah, ok.

TIFFANY: Ja, jeg vil at du skal …

ADAMUS: Jeg skal komme inn på det om litt, men jeg vil du skal forstå at du, slik så mange, tar dette ene steget framover, og så banker du opp deg selv, og du føler skyld fordi du tar et steg framover. Det gir ingen mening. Greit? Det er psykotisk.

TIFFANY: Mm hmm.

ADAMUS: Takk. Takk. Og takk for at du er åpen.

TIFFANY: Takk.

ADAMUS: En til, og så Pete.

LINDA: En til.

ADAMUS: Ja.

LINDA: Ok.

ADAMUS: Vi får alt dette med aldring. Så det handler egentlig ikke om aldring. Det er mange andre ting. Ja.

SAMUEL: Ja. Hva bekymrer jeg meg for?

ADAMUS: Ja.

SAMUEL: Eh. Hvordan jeg tar imot og hvordan jeg blir tatt imot, mye.

ADAMUS: Veldig bra. Utmerket.

SAMUEL: Og …

ADAMUS: Og … kom igjen.

SAMUEL: Vel, jeg relaterer til dette med å ta et skritt framover og bli urolig av det, og så banke opp meg selv litt.

ADAMUS: Ja. Og til syvende og sist handler det egentlig på en måte om hvordan du tar imot deg selv …

SAMUEL: Ja.

ADAMUS: … og sett gjennom andres øyne.

SAMUEL: Ja, ja.

ADAMUS: Ja. Og hvordan går det med det?

SAMUEL: Ikke så bra i det siste.

ADAMUS: (Ler.) Fint. Det mener jeg. Hvorfor? Hvorfor fungerer det ikke så bra?

SAMUEL: Umm …

ADAMUS: Hvis du skulle fortelle hvordan andre folk definerer deg, hvilke ord ville du bruke?

SAMUEL: Hvordan andre folk definerer meg?

ADAMUS: Ja, ja.

SAMUEL: Uavhengig.

ADAMUS: Ja. Den er slem. “Å, denne forbannet uavhengige fyren.” (Litt latter.) Hva mer?

SAMUEL: Intelligent.

ADAMUS: “Ughh! Fyren tror han er så smart.”

SAMUEL: Jada. Jeg mener, du etteraper den prosessen og hvordan jeg bruker den mot meg selv.

ADAMUS: Oh, så absolutt. Jada.

SAMUEL: Jada.

ADAMUS: Og hva mer?

SAMUEL: Morsom.

ADAMUS: Morsom. Bruker de det negativt?

SAMUEL: Nei. Jeg sier ikke at det er negative ting.

ADAMUS: Ok. Slik de oppfatter deg, ok.

SAMUEL: Ja. Det var det som var spørsmålet, ikke sant?

ADAMUS: Er du morsom?

SAMUEL: Jeg ler av og til av meg selv (latter).

ADAMUS: Fint.

SAMUEL: Ja, ja.

ADAMUS: Hva mer? Det er noe til når det gjelder hvordan folk oppfatter deg.

SAMUEL: Kanskje litt latterlig.

ADAMUS: Latterlig.

SAMUEL: Ja, eller ufølsom.

ADAMUS: Ja.

SAMUEL: Ja.

ADAMUS: Ufølsom eller kanskje realistisk.

SAMUEL: Ja, ja.

ADAMUS: Ja, urealistisk. Og hva slags jobb har du min venn?

SAMUEL: Akkurat nå er jeg på rådgivning, salg, jobber med klienter om drømmene deres.

ADAMUS: Akkurat. Takk.

SAMUEL: Du vet.

ADAMUS: Så, men dette henger perfekt sammen. Så den måten du oppfatter at de oppfatter deg, er intelligent, som de ville kalle arrogant, morsom, som de ville kalle en forvrengt form for humor, på en måte sprø. Uavhengig betyr …

SAMUEL: Jeg bryr meg ikke en døyt.

ADAMUS: Ja, ja, ja.

SAMUEL: Ja.

ADAMUS: Jada. Det handler bare om deg og ingenting annet.

SAMUEL: “Hva gjør denne fyren for meg?” Jada.

ADAMUS: Jada, jada. Og her er du og gjør veldig kreativt arbeid når det gjelder andre folks drømmer, noe som egentlig … det arbeidet du gjør handler til syvende og sist om dine drømmer.

SAMUEL: Ja.

ADAMUS: Men du bruker denne plattformen, arbeidet med veiledning når det gjelder de potensielle patentene og rettighetene deres, fordi du bruker andre til å oppfatte deg selv.

SAMUEL: Ja.

ADAMUS: Og du kan se dine egne drømmer gjennom deres drømmer.

SAMUEL: Ja.

ADAMUS: Det er et vakkert oppsett.

SAMUEL: Uh huh.

ADAMUS: Men hva skjer hvis du slutter å bruke andre folk til å oppfatte deg?

SAMUEL: Det er en skremmende tanke. Jeg går ikke så veldig langt inn i den.

ADAMUS: Ja, ja. Okay.

SAMUEL: Eller jeg gjør det, og det blir fort veldig stort. Det blir på en måte utenfor min rekkevidde akkurat nå.

ADAMUS: Riktig, det er lettere å se deg selv gjennom andres øyne.

SAMUEL: Ja.

ADAMUS: Andre mennesker er strålende speil for deg selv, for du ser med det samme om de er, du vet, som om du lukter dårlig, eller om de ler av deg? Blir de trukket mot deg eller bort fra deg? Og det gir deg på enn måte en slags måling, «burde jeg være tiltrukket av meg selv, eller fornærmer jeg meg selv?»

SAMUEL: Ja.

ADAMUS: Det er veldig vanlig. Takk. Takk.

Og Pete, endelig. Kan du gi mikrofonen til Pete? Pete, svaret ditt på dette. Hva bekymret du deg mest for? (Linda retter mikrofonene mot Pete’s tomme stol. Greit, takk. Det var et godt svar. Og kan du være snill å skrive det på tavla? Så … (latter, Tad skriver «ingenting») Åh! Pete sier at jeg kanskje ikke burde si dette høyt. Hørte dere ikke Pete? (None sier «nei») Litt høyere Pete. (Liten pause.)

Nei, det fungerer ikke Pete. Pete’s svar er at han bekymret som mest for om han gjorde det riktig. Det var hans største bekymring. «Gjør jeg det riktig?» - I andres folks øyne, eller hvordan du ser deg selv gjennom andre folk. «Gjør jeg det riktig» når det gjelder «kontrollerer jeg meg selv nok til å beholde helsa og finansene? Når det gjelder «gjør jeg det riktig», eller også «Hva gjør jeg galt? Energinivået mitt er lavt. Hva galt gjør jeg?» Og så prøver dere å tenke dere til alt dette, og det fungerer ikke. Det fungerer ikke. Og det er det Pete mener når han sier; «Lev vel eller dra.» Det er det.

Han brukte, slik mange av dere gjør, mye tid til å bekymre seg for «gjør jeg det riktig», enten det gjaldt spiritualitet, jobb, helse, aldring eller hva som helst annet. «Gjør jeg det riktig?» Det er ingenting som er riktig, Det er ikke det lenger, ikke for dere. Det er kanskje riktig eller galt for folk der ute, men dere kommer til dette punktet, og det er ikke lenger noe som er riktig eller galt. Det er veldig vanskelig, for sinnet vil skrike ut. Sinnet vil nesten insistere, for det er vant til et bedømmelses-basert liv, riktig og galt.

Dere kommer til dette punktet, og det er veldig frustrerende. Dere har lyst til å gjøre det riktig, Dere har lyst til å gjøre så mange ting akkurat nå. Dere vil ha dette som kalle opplysthet, eller legemliggjort realisering, for dere vet at det er der. Men dere vet ikke om dere gjør det riktig eller ei. Og så er det dette desperate forsøket fra mennesket om å prøve å gjøre det riktig. Det kan det ikke, og jeg vil dere skal huske dette poenget til det er veldig forstått inne i dere. Det kan ikke. Dette mennesket kan overhodet ikke. Folk flest bruker hele livet sitt til å prøve å gjøre det lille menneskelige livet sitt bedre, De ber til guder om å få et litt lettere liv. De ber til gud, ikke om å få opplysthet, ikke for å få realisering, overhodet ikke for å få klarhet, de bare ber om litt penger til som de kan bruke til å gå til noen flere leger. De ber om at litt flere folk vil like dem litt bedre. De ber om et lettere liv. Og, mine kjære venner, det kommer ikke til å skje. Det kommer ikke til å skje, og det sier jeg med et stort smil.

Det menneskelige livet

Livet er virkelig noe dritt (litt latter). Menneskelig liv er virkelig noe dritt, og det er nå jeg går inn i min «jeg kommer til å gjøre mange folk forbannet» tirade.

Menneskelig liv er inhumant. Det er det. Livet og menneskene har kommet til et patetisk punkt. Patetisk, virkelig trist, og Pete, om noen, nikker med hodet sitt og sier; «Ja», for han forstår det. Han er fersk, han gikk nettopp over (litt latter), og han er klar over alt dette snakket – «Å, vi burde elske livet. Vi burde elske andre folk.» Drit i det. Jeg mener, virkelig drit i det, for det jeg ser, er at folk kontinuerlig prøver hardere og hardere og mer og mer desperat å gjøre det lille selviske, menneskelige livet bedre. Og dere vet at det ikke fungerer.

Dere har gått utover det punktet da dere sa; «Jeg skal bare rense opp i den lille boksen jeg bor i. Jeg skal prøve å gjøre den mer velstelt. Jeg skal gjøre meg selv lykkeligere. Jeg skal fortsette å ta lykke-kurs og lykkepiller.» Det fungerer ikke. Det kommer til et punkt da dere skjønner at livet er virkelig patetisk.

Livet burde være en opplevelse, men det er borte for lenge siden, javisst, livet for mennesker på denne planeten. Livet kan være en fantastisk vakker opplevelse, men det er lenge siden på denne planeten. Mennesker lider. Mennesker blir sprø, og det kommer til å fortsette. Jeg mener, i disse kommende årene kommer dere til å se mer og mer av det. De kommer til å bli sprø, for livet har blitt inhumant. Livet har blitt – vel, forestill dere dette:

Dere drar til dyreparken for en dag, og dere tenker; «Det kommer til å bli en strålende opplevelse å være i dyreparken, og jeg kommer til å se forskjellige dyr. Jeg skal kjøpe noen utstoppede dyr og ta med meg hjem, og jeg skal spise dyrepark-mat og sukkerspinn og popcorn og brus og alt dette.» Det er en morsom dag. Du drar til dyreparken, og du begynner å gå rundt. Du drar til apehuset, og du drar til løveburene, og du ser elefantene. Du blir så opphengt i dette at du glemmer at du er i dyreparken. Du glemmer at du kom hit for å få en opplevelse, på besøk. Og ganske snart blekner verden utenfor, virkeligheten bort. Du glemmer. Nå er du fanget i dyreparken, og ganske snart befinner du deg i et av disse burene. Og ganske snart sitter du fast. Du er fanget. Ganske snart sitter du i buret og legger merke til folk som kommer forbi og som spotter deg, ser på deg, og ganske snart knurrer du til dem (litt latter).

Du er veldig fanget i buret ditt i dyreparken, og det du gjør, er at prøver å vaske buret, og du ber om litt bedre mat. Du ber om litt mer varme i kalde netter. Du ber om litt mer vennskap fra andre som er innelåst sammen med deg. Du har glemt at dette ikke er virkelighet. Du har glemt at dette ikke er virkelighet. Du har glemt at dette ikke er virkelig. Men du insisterer på det. Du jobber med det. Du prøver å være et bedre dyr i bur. Du prøver å være litt smartere enn noen av de andre dyrene. Du prøver å hindre at du eldes i dyreparken. Du prøver å være en pent utseende ape i dyrehagen. Du har glemt at du ikke hører hjemme her. Og enda verre, alle andre rundt deg har også glemt det.

Det er psykotisk. Jeg mener, det er skikkelig psykotisk. Den virkelige psykosen er ikke de folkene som prøver å være uavhengige, ikke dere, ikke de som sier; «Dette er ikke riktig.» De som er psykotiske, er de som prøver å gjøre buret sitt i dyrehagen litt bedre, og det er ikke dere.

Så dere befinner dere i dette dilemmaet mine venner, og dilemmaet er på en måte fastlåst på midten. Livet, livet på den gamle måten, som var psykotisk, er psykotisk. Det er en inhuman verden akkurat nå. Kantene poleres bare – later som om vi alle er lykkelige, later som om livet kommer til å bli bedre i morgen – det suger. Det fungerer ikke, og det vet dere. Dere er ved det punktet.

Dere er ved dette punktet da – det er ikke noe dårlig punkt heller – ved punktet av nesten et sammenbrudd. «Hva er det neste? Hvor går vi herfra i denne sprø, psykotiske, patetiske verden?»

Det vil være de som sier; «Å, Adamus snakker stygt om mennesker. Vi elsker mennesker. Vi skal lage en bønnesirkel med stearinlys i kveld, og vi skal shante.» Dere gjør det fra inne i burene deres. Dere gjør det inne i dyreparken, og den er ikke virkelig. Og dere kan gjøre det. Dere føler dere bedre til i morgen eller kanskje neste dag, så går dere rett tilbake til der dere var.

Dere kommer til å si; «Adamus liker ikke mennesker. Adamus er veldig arrogant.» nei. Jeg vet, jeg føler smerten deres. Jeg føler følelsene deres av at dere kommer til å eksplodere, følelsen av at dere ikke vet om dere vil bli værende eller om dere vil dra. Som Pete kan fortelle dere, er det det verste.

Lev vel eller dra, hvis ikke kommer dere til å drive dere selv til vanvidd. Ikke bare mentalt, menneskelig sprø, det forsvinner etter hvert, men sjele-sprø. Jeg mener dypt sprø. Det vil dere ikke, som det jeg liker å referere til som Red Lion sprø, og det er det overhodet ikke noe behov for.

Verden er psykotisk. Jeg snakker ikke stygt om mennesker, folk. Mennesker er helt greie, men de tror på disse greiene. De tror på kjærlighet. De snakker om kjærlighet, og det jeg ser fra veldig mange, er behov. De snakker om veldedighet, og det jeg ser fra veldig mange er skyldfølelse. De snakker om lykke, og alt jeg ser er gulrota foran hesten som får dem gjennom enda en dag. De snakker om religionene og gudene sine, men alt jeg ser er kontroll. De snakker om fremgang, og alt jeg ser er distraksjoner. De snakker om å gjøre det som er riktig for alles beste, og alt jeg ser er at de prøver å få mer til seg selv.

Er jeg litt oppgitt over mennesker? Nei, jeg elsker mennesker. Jeg er, jeg var et. Jeg sier ‘jeg er’, jeg var, for jeg har vært der, og det er jeg fremdeles. Jeg relaterer fremdeles til det. Jeg skinner fremdeles menneskeligheten min der jeg går, men jeg har også kommet meg ut av dyreparken. Det tok meg 100.000 år. Har jeg fortalt dere den historien? (Latter, noen sier «den har jeg ikke hørt» og «fortell oss») Bare fortell. En av disse dagene kommer filmen, den filmen som David alltid har hatt lyst til å lage. Filmen «St. Germain og hans 100.000-årige krystall.» Å, det hadde vært en flott film. Og hvem skal være stjerna i den? En eller annen – Cauldre sier Robert Downey jr. Ja.

Så 100.000 år med å bare sitte i en krystall. Det er filmen. Og så en dag; «Å, jeg fikk meg selv inn hit, jeg kan komme meg ut.» Og det er filmen. Det tar ca. fem minutter å lage den. Dere vet, det er det hele (Adamus humrer). Ja, jeg er litt oppgitt over menneskeheten akkurat nå, for den har blitt så fastlåst. Kommunikasjon har på en måte hjulpet når det gjelder folks frihet og uavhengighet, men vet dere hva som skjedde? Med all denne strålende teknologien, kommunikasjonen, globale forbindelser og alt dette andre, nøt menneskene et kort øyeblikk med litt mer frihet, og tok så denne teknologien og kommunikasjonen og alt annet og dykket enda dypere inn i burene sine i dyreparken. De brukte dette som kunne ha gitt befrielse og mer frihet for denne verden, de har nå brukt det til enda mer psykose, fastlåsing.

Dere befinner dere på et morsomt sted – ha, ha, ha – morsomt, og dere er midt oppe i det. Dere har denne gravitasjon som drar i dere hver eneste dag og hvert eneste øyeblikk, og dere vet likevel at det ikke er virkelig. Dere vet at det finnes mer. Dere er interessant, for enda så tøft som det har vært, vil dere likevel ha mer. Og dere kommer til å insistere på det, og det er derfor jeg elsker dere. Dere kommer til å insistere på det til dere er ute av det, til dere har gått ut av buret og dyreparken, og kan le av det.

Og så, når dette skjer mine venner, når dere går utover, når dere går ut av dyreparken, står dere utenfor portene og ler av det dere bekymret dere for der, dere forstår at det bare var en opplevelse. Dere kommer dere ut, og da, da kan dere dra tilbake når som helst, og dere blir aldri mer fastlåst. Dere blir aldri dratt inn i det av gravitasjon i dyreparken og buret og alt annet igjen. Aldri.

Det er da mine venner at aldringen på en måte stopper, for da er dere tidløse. Men dere kan ikke tenke dere gjennom det fra det patetiske – beklager – patetiske, menneskelige ståstedet, det selviske mennesket. Dere kan ikke overkomme helsa eller de finansielle problemene fra der inne. Dere kan ikke det, og det er poenget mitt i dag. Jeg har sagt det før, hvis du hører på for å prøve å få noe nytt. Jeg skal fortsette å si det på forskjellige måter til dere får denne store «aha»en.

Helseproblemene, fokuset på helsa er i seg selv psykotisk – nevrotisk, begge deler – og det ligger på ingen måte noen bebreidelse i det. Og dere kommer ikke til å fikse det. Da blir det verre. Det blir verre, som med alle andre ting, for dere synker dypere og dypere inn i det. Gravitasjon har tatt dere i beinene, og den drar dere inn. Dere kommer dere ikke dit gjennom menneskeligheten deres. Så når dere forstår det, når dere er klare til å gi slipp, forstår dere at dette er en stor, sprø verden som dere ikke kommer til å passe inn i, at dere ikke kommer til å stoppe aldringen deres eller helseproblemene deres eller stoppe noen av disse andre tingene fra inne i buret i dyreparken. Det gjør dere ikke. Når dere forstår det, klarner plutselig disse tingen opp på egenhånd. Ikke fordi dere jobber med helsa, eller fordi dere jobber med aldringen deres eller pengene eller andre ting, men fordi dere har gått utover. Dere har gått utover alt dette.

Da balanseres de. Dere bekymrer dere aldri mer for helsa igjen, og hvis dere gjør det, gjør dere det på en morsom måte. På en måte da dette nå er en lek, men så blir dere lei av leken, og dere beveger dere over til noe annet.

Jeg er opprørt over verden akkurat nå, for jeg vet hva den kan være. Jeg vet hvilken opplevelse det kan være. Jeg er opprørt fordi jeg ser at gravitasjonen, jeg ser at massebevisstheten drar folk dypere og dypere inn. Og hva gjør de? De tar piller. De tar alle slags terapier. De dreper hverandre. De kriger. Dette er en planet som fortsetter å være i krig. De er tyver. De er ranere. De er krigere. Og jeg vet at noen av dere allerede skriver emailene deres – “Adamus sier alt dette stygge om mennesker.” Lyver jeg? Finner jeg på det? (Publikum sier “nei”.) Jeg tror ikke det. Jeg synes det er psykotisk å late som om det ikke er der. Og poenget er at det blir tykkere.

Men når det gjelder dere mine venner, så befinner dere dere på et morsomt, merkelig, uvanlig, ukomfortabelt sted. Dere er i verden, og dere er ikke i den. Dere prøver å gjøre det menneskelige livet deres bedre fra inne i menneskeligheten deres. Jeg snakker spesielt om dette i Keahak, det selviske mennesket som prøver å fikse ting, prøver å gjøre ting bedre. Dere bare rydder litt opp i buret deres i dyreparken. Det er det hele. Så hva kan en gjøre? Hva kan en gjøre? Hm.

Det er å først og fremst forstå – forstå sinnet og kroppen, forstå bevisstheten, noe vi har snakket om veldig ofte – og så er det å bli sprø, og det er der vi befinner oss.

Sprø er noe som er definert som å være utenfor normen. Så sprø er helt greit. Psykotisk er definert av … det betyr at den psykotiske personen ikke har noen orientering eller jording eller forbindelse til virkeligheten lenger. Men når definisjonen av psykotisk blir skrevet fra inne i dyreparken, av en av beboerne som selv bruker dyreparken som definisjonen på å være jordet, er det noe galt. Og det er derfor jeg sier dette; mennesker er psykotiske, og de er inhumane, u-humane.

Menneskeheten, den grunnleggende menneskeheten, er fantastisk. Men å være i menneskeheten er ment å være en opplevelse. Det er ingen straff. Det er ment å være en opplevelse. Det er det hele. Det er ikke ment å være det endelige. Dere kan aldri, aldri, aldri, aldri perfeksjonere menneskeligheten deres. Det er ikke ment å være slik. Det er bare ment å bli opplevd, og alle beboerne i dyreparken prøver å perfeksjonere det.

Fantasi

Hva gjør vi? Vi går inn i noe veldig enkelt. Det er en masse forskjellige måter for å definer dette. Jeg gjør det så enkelt som mulig, for til syvende og sist handler det om å gå utover sinnet. Det falles fantasi. Fantasi er det jeg liker å kalle det.

Fantasi betyr å ikke måtte tenke på, gjøre det til logikk. Når dere tenker på fantasi, er det en viss lykke. «Å, fantasi, fantasiverdenen!» Og så sier de til dere, «Det er bare fantasi.» Hvem er det som er gal her? De som kjøper seg inn i den inhumane bevisstheten om livet? Eller de som sier «Aldri mer, aldri mer.»

Fantasi – enkel, ren fantasi. Dere opplever mye av det når dere drømmer. Drømmer er på en måte en interessant tilstand, for drømmer kommer ikke fra et sted av tid og rom. Drømmer har ikke den vanlige gravitasjonen som det menneskelige livet har, det normale draget som mennesket har.

Når dere drømmer, særlig de av dere som husker drømmene deres, skjønner dere «Sinnet mitt, det menneskelige sinnet mitt, kunne ikke ha funnet på dette.» Hvor kommer det fra? For sinnet kunne ikke ha funnet på det. Det er på en måte halv-fantasi, men sinnet oppfatter det på sitt eget nivå som det kan forstå, symbolene sine som det kan forstå. Men når dere drømmer, gir dere på en måte slipp. Ikke fullstendig, men nesten.

Så drømmer er på en måte som en fantasi, men det finnes enda mer strålende fantasi, en mer strålende forløsning, og det er det jeg gjerne vil gjøre i dag. Vi har musikken klar om en liten stund.

Fantasier er interessante. Barn elsker dem, for barn er fremdeles ganske … å, det pleide å være slik barn holdt seg åpne til de var åtte, ni år gamle, nå er det to eller tre. De blir inntunet på dyreparken. De blir veldig mentale. De blir veldig programmerte.

Her er dere, så visst ikke små barn lenger, og går inn i fantasien. Og når dere tillater dere å gjøre dette, kommer sinnet til å si til dere; «Å, jeg finner på dette», eller, «dette er bare fantasi», eller «jeg har ingen kontroll», eller «dette vil ikke føre til noen forskjell i livet mitt.» Det er overhodet ikke sant

Fantasi er å gå utover logikk, gå utover den vanlige sinnskontrollen. Fantasi er ikke ting som er funnet opp. Dere kan ikke finne på noe, for alt det dere er bevisste på er virkelig. Alt det dere er bevisste på. Dere kan ikke finne på noe. Det kan dere ikke. Dere kan mentalt guide og dirigere tankene deres og slikt, men alt det som kommer er ikke funnet på. Det er veldig, veldig virkelig.

Så dette har veldig lenge vært et spørsmål; «Hvordan går vi utover? Hvordan går vi videre?» Vi begynner med fantasi. Vel, det kommer til å være en utfordring – vi spiller litt musikk om en liten stund – sinnet kommer til å skravle, og det er greit. Ikke prøv å stoppe det. Dere kommer til å lure på om dere gjør det riktig. Dere kan ikke gjøre det galt. Dere kan lure på om dere er flinke til å fantasere. Det er ikke noe godt eller dårlig. Dere lurer på deres egen definisjon av fantasi. Det er ingen. Fantasi betyr bare å gå utover. Vi eliminerer ikke sinnet eller vanlig tanker. Vi opplever bare å gå utover. Det er så opplevelsesrikt at dere ikke vil ønske å prøve å tvinge noe. Ingenting. Det vil føles ukomfortabelt.

Vi skal jobbe med fantasi. Vi skal jobbe med denne åpenheten, og dere kommer til å føle dere sprø. Som jeg sa tidligere, er hellig og redd veldig nært relatert. Dere kommer til å føle dere ukomfortable. Det kommer til å føles som om «Å, dette er ikke noe for meg. Dette er barneleker. Vi finner på dette.» Jeg vil dere skal trekke pusten dypt. Jeg vil at dere skal stoppe opp en liten stund. Hvilken annen dør har dere? Hvilken annen dør har dere for å komme dere utover en veldig begrenset verden som nå blir inhuman? Hvilken annen dør har dere for å gå utover?

Fantasien er der. Den er tilgjengelig. Og det er denne portalen, denne portalen ut av dyreparken. Det vil få dere til å lure på; «Hva vil skje? Det var på en måte tryggere i dyreparken, for alle dyrene var i bur. Hva skjer der ute?» Jeg skal gi dere et lite hint. Dere har vært der før. Det er faktisk det egentlige hjemmet deres som er der ute, og ikke i dyreparken. Det er egentlig ingen ukjent verden. Den har bare ikke vært så veldig bevisst i det siste, og i det siste betyr de siste fem millioner årene (litt latter). Dere har bare ikke vært så veldig kjent med den.

Så la oss trekke pusten godt og dypt. La oss dempe lysene. Fantasi. Skru varmen en grad opp. Vi fryser ut deltagerne våre i dag. Vi får dem til å dra før det er ferdig.

La oss trekke pusten godt og dypt og slappe av. Ja, ta på dere jakkene. Ok. Har vi skrudd opp varmen? Joe? La oss skru av viftene. Vi liker ikke støyen. Ok. Vi må ha det behagelig for å kunne være i fantasien. Og forresten, når det gjelder noen få av dere, jeg sa ikke seksuelle fantasier. Jeg sa bare fantasi (latter). Fint. Det er alltid et par stykker, alltid et par stykker. Beklager Sart.

SART: Ja!

ADAMUS: Beklager (Adamus ler).

Inn i fantasi

La oss trekke pusten godt og dypt, og la oss få litt musikk og bare slappe av. Slapp av.

Dere vet, det er en verden der ute – den har alltid vært der ute …

(Musikken begynner)

… som er utover bare tanker, som er utover rutinene og livets bekymringer. Det er det de kaller fantasi, men det er faktisk virkelighet. Jeg liker å si fantasi, for det gir dere tillatelse til å gå ut av sinnet. Og for dere betyr kanskje fantasi enhjørninger og alver, gnomer. Det er del av det. De er virkelige. De er faktisk veldig, veldig virkelige. Fantasi kan være vitenskapelig fantasi, på en måte som Sciences fiksjon … Vitenskapelig fantasi når vi snakker om timespace som beveger seg gjennom deg. Folk vil si «Det er fantasi. Det er bare å finne på det,» men det er det ikke. Og det jeg elsker, er at dere vet, intuitivt vet, at det er virkelig.

Fantasi er når du kan ekspandere deg selv. Ikke deg selv som det menneskelige selvet, men Jeg Er selvet. Forstår du hvor vanskelig det har vært for Jeg Er bevisstheten din å ha vært innelåst i dette buret i dyreparken så lenge? Det klarer det ikke lenger. Det gjør bare ikke det. Og all denne gnagingen på deg, all denne irritasjonen, all denne utålmodigheten og angsten, det var bra. Det var bra, tro det eller ei – alle helseproblemene og pengeproblemene og alt annet – for det hindret deg i å dykke enda dypere inn i dette stinkende buret i dyreparken.

Det var deg. Det var Jeg Er som sa; «dette er ikke riktig. Det er ikke riktig. Det er mer.» Det hindret deg fra å gå inn i flere og flere og flere liv med begrensninger, med massebevissthet, med å være et dyr i bur, med å være i en inhuman verden. På en måte var alt dette en velsignelse. Det er andre som er veldig sovende, veldig tilfredse med å være i buret sitt, men ikke du. Du sier; «Det finnes mer. Det må finnes mer.» Og det gjør det. Du kan ikke komme dit ved å tenke deg dit. Du kan ikke komme deg dit fra inne i der. Så du kommer endelig til det punktet da du bare tillater. Du kommer til punktet av fantasi.

Jeg kan allerede høre ordene, folk utenfor Shaumbra, Crimson Circle, som sier; «Å, se på dem. Fantasi. De kommer til å finne på ting.» Nei. Nei. Du kommer bare tilbake til deg. Kommer bare tilbake til deg. Du forstår, fordi denne fantasien ikke trekker inn noe annet. Vi bringer ikke inn krefter utenfra og hellige krystaller og erkeengler og alt dette andre. Dette handler bare om deg, komme tilbake til deg. Du har dratt ut for å lete, og det du fant var deg Selv.

Du har dratt ut på en lang søken for å prøve å finne svar på meningen med livet, svar på skapelsen, svar på problemene, og det du fant var deg Selv. Ikke det selviske menneskelige selvet, dette lille menneskelige selvet som tror det burde kunne gå gjennom vegger. Nei. Det lille menneskelige selvet som tror det vil kunne teleportere seg til den andre siden av verden med kroppen og sinnet. Nei. Nei. Det lille menneskelige selvet som vil gni seg i hendene og si noen magiske ord og så vil det plutselig komme gull. Nei. Det er bare å polere gitrene i dyrehagen og buret. Nei.

Det som er der ute, det som ligger utover, det som er i fantasi – og som bare betyr mer, ikke mer av det samme, men mer, det som ligger der ute er ikke bare et opprenset menneske, et menneske som ikke aldres, eller at mennesker aldri blir syke. Nei. Det som ligger der ute er Deg utover menneskeligheten. Du kan fremdeles være menneske. Det er «og». Men det som ligger der ute, er at du ikke behøver å tenke. Du behøver ikke å tenke lenger.

Vel, noen folk vil bli veldig skremt av dette. Men du drar dit ut i fantasien, og forstår at du ikke behøver å planlegge og jobbe så hardt og anstrenge deg og bruke makt.

Her ute er det bare. Det er ingen kamper. Det er ingen slåssing. Det er ingen puslespill. Det er ingen hemmeligheter. Det er ikke noe av sinnets kompleksitet.

Ute, utover, på dette stedet av fantasi, forstår du at det ikke er noe riktig eller galt. Det er selvfølgelig opplevelse, Men ikke å gjøre det riktig eller galt.

Her ute er det ingen kropp å bekymre seg for, ingen fysisk kropp å bekymre seg for.

Her ute er det veldig kreativt, så briljant kreativt, at hva som enn kommer fra hjertet ditt, så blir det slik. Det er kreativitet – bevissthet som skinner på skjermen til bon, kaller fram alle energiene slik at du kan oppleve Selvet ditt.

Du kommer ikke dit ved å tenke deg til det, ved å avdekke noen store hemmeligheter eller mysterier eller resten av alt dette. Det handler bare om fantasi.

Du kommer til å bli utfordret av tankene – «vel, finner jeg bare på dette? Er dette bare en avledning eller en distraksjon? Gjør dette egentlig noe som helst?»

Det er fullt og helt opp til deg. Min jobb er bare å vise deg døra, vise deg at det finnes en helt annen verden, en helt annen bevissthet, en helt annen væren. Og alt du behøvet å gjøre er å la deg selv oppleve det. Fantasi. Mennesket vil si; «Vel, hva betyr det? Hvordan gjør jeg det?” Shh! Fantasi.

(Pause)

Jeg måtte bruke litt tid til å finne ut hva som er det beste ordet, hva som var denne døra. Og jeg følte inn i dere alle, og følte inn i Shaumbra rundt om i verden, og det var på en måte det ene felles ordet, et ord som får dere til å smile, et ord som på en måte bringer dere tilbake til mange barndomsminner. Åh! Noen av de største fantasiene hadde dere som barn, og de var virkelige.

Jeg antar en kan si at sirkelen på en måte er sluttet. En barndomsfantasi, åpenhet – som barn tenkte du ikke gjennom alt, du engstet deg ikke for alt mulig, du gikk bare ut og opplevde det – og vi kommer på en måte tilbake til det, men på en annen måte.

Så vi kommer til et punkt her der vi sier, er du villig til å gi deg selv tillatelse til å være i en verden av fantasi? Det betyr ikke at du blir kvitt den gamle verdenen. Du kommer fremdeles til å ha de menneskelige greiene dine, men gir du deg selv tillatelse? Åh! Noen av dere tenker veldig hardt akkurat nå.

Vil du gi deg selv tillatelse til å også være utenfor dyreparken, til å også være i fantasien?

Dere sier; «Vel, hva kan det gjøre? Hva kan det gjøre med tankene mine? Hva vil andre tenke om meg? Vil det påvirke helsa min? Vil jeg bli sittende fast der ute? Vil jeg elske denne fantasiverdenen så mye at jeg ikke kommer tilbake? Vil jeg bli villedet? Vil jeg hoppe fra klippen i mine små fantasier?»

Mine venner, alternativet er å bare gå tilbake til dyreparken, få dem til å lukke porten bak dere, gå inn i det lille buret – dette råtne lille buret – få dem til å kaste litt matrester til dere hver dag, låse døra. Det er alternativet. Jeg tror ikke noen av dere er klare for det. I så fall hadde dere ikke vært her.

Fantasi er å tillate, men tillate utenfor begrensningene til dette begrensede mennesket.

(Pause)

Dere har blitt veldig flinke i denne leken med å leve i dyreparken, veldig flinke til det. Så nå kommer dere til å bli utfordret når det gjelder dette å gå inn i fantasien. Det er litt utfordrende. Hva skal du gjøre? Dere kommer til å prøve å gjøre begge deler. Ikke på en “og” måte, men dere kommer til å fantasere av og til, og så bli trukket rett tilbake. Det vakre ved Shaumbra fantasi, ved denne døra, er at når dere virkelig lar dere selv oppleve det, forstår dere hvor befriende det er.

Dere forstår virkelig hvor psykotiske de som lever i dyreparken og aldri prøver å komme seg ut er. Det er psykotisk. Så dette er en strålende tid og et strålende sted hvis du velger å gi deg selv tillatelse til å være i fantasi, og også den vanlige verden, men også ha fantasi utover. Og det vakre ved dette, er at du ikke behøver å gjøre noe som helst. Det kommer til deg.

Husker dere hva vi snakket om forrige måned? Det kommer til deg.

Dere behøver ikke å sitte her og jobbe med det. Det kommer til deg.

Så, er du klar?

La oss trekke pusten godt og dypt, pust godt og dypt.

God og dyp pust. Åh!

Jeg vil gi en spesiell takk til Pete for at han var her. Han sier at han vil komme tilbake på shoudene – dere behøver ikke å holde av sitteplass til ham, han henger – en veldig spesiell takk til ham, og for det arbeidet han kommer til å gjøre med å hjelpe, assistere, på en måte være der.

En av de største utfordringene i alt dette, er at gravitasjonen, dette suget som er skapt, holder dere inne, men likevel ønsket om å komme ut, og så være fanget i midten, føle det som om dere blir sprø. Det blir dere ikke. Overhodet ikke, så absolutt ikke.

Så la oss trekke pusten godt og dypt Shaumbra. Føl dagens energier. Ooooof! Og med det, la oss si disse siste ordene sammen. Som alltid …

ADAMUS OG PUBLIKUM: Alt er vel i hele skapelsen.

ADAMUS: Takk. Takk, (Applaus).

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

***

----------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø. Korrektur: Evy Finjord Heggelund
----------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt. Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.