CRIMSON CIRCLE MATERIALET
Serien om Oppdagelse


SHOUD 11: “Oppdagelse 11”
av Adamus Saint-Germain, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle
5. juli 2014
www.crimsoncircle.com

Oversettelse: Gunn Remø
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
                                                                                                                                                                                                         

VIKTIG MEDDELELSE: Denne informasjonen er sannsynligvis ikke noe for deg med mindre du tar fullt og helt ansvar for ditt eget liv og dine egne skapelser.

*  *  *

Jeg Er den Jeg Er, den lidenskapelige Adamus av Suverent Domene.

 

Velkommen. Velkommen kjære venner. Velkommen til Shaumbra øya der du kan slappe av inn i opplystheten din.

 

En dag kommer dere til å snakke til meg. Dere kommer til å si «Adamus, hvorfor sa du det ikke til meg den gangen, rett etter at Tobias hadde dratt, hvorfor sa du ikke bare til meg at jeg kunne slappe av inn i opplystheten min? Hvorfor lot du meg gå gjennom hele dette helvete, hele dette helvete?» Jeg kommer til å si; «Kjære venn, jeg sa det om og om igjen, slapp av inn i opplystheten.»

 

Det er naturlig. Det er faktisk… vel, lett er ikke det riktige ordet. Det er naturlig. (Adamus humrer) Det vil skje. Det skjer akkurat nå mens vi snakker. Dere slapper av inn i opplystheten.

 

Vel, i dag vil jeg snakke om noen ting som kanskje virker som motsetninger, men som ikke er det. Alt er i veldig overensstemmelse. Så ta et dypt pust og slapp av inn i opplystheten. Ah.

 

Tillate lyskroppen

Forrige måned snakket vi om lyskroppen. Det er essensielt for enhver Mester å ha denne kroppen å oppleve dette strålende som kalles legemliggjort mesterskap i. Har dere lagt merke til, i denne siste måneden eller så som har gått, eller, jeg antar det har vært uker, at det er akkurat som om dere har trengt en ekstra dusj? At dere har følt dere litt mer skitne enn vanlig? Dere har følt at selv om dere tok på dere helt nye klær, så føltes det bare som om dere ikke var rene, hm? Jada.

 

Prøv å dra av sted for å kjøpe nye klær, slik kjære Linda gjør hele tiden, og dere står der i denne prøveromsopplevelsen. Jeg er på en måte sammen med dere. Jeg kikker ikke, men jeg er sammen med dere. (latter) Og dere tar av dere de vanlige klærne som dere hadde på dere til butikken, og dere prøver på dere disse nye klærne, men det føles ikke helt greit. De føles for rene, og du føler deg ikke ren nok. Vel, det er bare en del av integrasjonene av lyskroppen, for den gamle fysiske kroppen forløser utrolige mengder av gammel energi akkurat nå. Det kommer ut gjennom porene deres, huden deres, gjennom alle deler av deres. Hvis dere har lagt merke til det, så føles kanskje håret litt annerledes, eller synet, eller slike ting. Dette er bare noen av tingene ved å gå inn i lyskroppen.

 

Det er ikke noe galt med deg. Det er det ikke. Det handler bare om å forløse liv med gammel, gammel energi som du er klar til å forløse. Du er klar til å gi slipp på det. Så ta denne ekstra dusjen hvis du vil, men mer enn noe annet, trekk denne dype pusten, og tillat lyskroppen.

Og ja, vi skal snakke og snakke om… Sandra? Sover du? Har du glemt Adamus? Kaffe? Med fløte? (litt latter) Jeg vet at du er veldig engasjert i samtalen vår, men…

 



En Mesters memoarer

Så, mine kjære venner, jeg skriver på noen nye bøker akkurat nå, og den jeg gleder meg mest over, for den er løselig basert på deres opplevelser – mine opplevelser med dere – er kalt en Mesters memoarer. Ja, interessant. Den blir lett å lese for mange folk. Det blir ingen veldig lang bok, men den kommer til å bli fylt av interessante og veldig dype historier om det vi holder på med.

 

Så la meg fortelle dere en av historiene i dag. Det hender jeg gjør dette under Shoudene våre og samlingene våre. Så hvis jeg kan få dempet lysene litt, slik at vi får god stemning her. Å ja, det var mye bedre.

 

Så, en Mesters memoarer, historier om Mesteren og studenten.

 

Så den nye studenten som bare hadde vært på Mysterieskolen i noen få måneder, hadde endelig fått en avtale om å få tre fram for Mesteren. Den nye studenten hadde hørt historier om hvordan det var å stå framfor Mesteren og være full av uro, men også iver, og visste at når avtalen med Mesteren kom, så betydde det at studenten hadde nådd et visst nivå eller en grad av opplysthet, hadde lyktes kan en kanskje si.

 

Så den nye studenten som het Henry – Henry Smith – det var hans dag. En ung mann, veldig opptatt av spiritualitet og opplysthet, men på en måte veldig uskyldig, veldig naiv. Så det var tid for at Henry trådte fram for Mesteren. Og Mesteren satt selvfølgelig i stolen sin med en kopp kaffe. (latter fordi Adamus lager en grimase fordi kaffen hans ikke har kommet enda)

 

Og Henry trådde fram for Mesteren, var selvfølgelig litt nervøs, men mer enn noe annet var han spent, for, vel, dette var som å få karakterboka den gangen dere gikk på skole. Få en vurdering, få en oversikt sammen med Mesteren. (Linda kommer med kaffen hans, men stopper opp på scenen) Tre fram. (Linda gir han kaffen, og bøyer seg ved føttene hans. Mye latter og litt applaus. Han drikker litt) Passende. Passende.

 

Så… (ler) Henry trådte fram for Mesteren som nå satt i stolen og drakk kaffen sin, og Henry sa til Mesteren; «Mester, hvordan gjør jeg det? Nå har det gått noen måneder, og jeg har jobbet veldig hardt og prøvd, vært veldig grundig med alt her på denne Mysterieskolen. Mester, hvordan gjør jeg det?» Og Mesteren lente seg tilbake på sin mesterlige måte, med lukkede øyne, og sa; «Student» – for Mesteren bruker aldri studentens virkelige navn – «Student, det er ikke noe jeg kan måle eller bedømme.»

 

Henry var selvfølgelig litt skuffet, for han ville virkelig ha en evaluering fra Mesteren. Så Henry trakk pusten dypt, samlet energien sin, og tenkte på en ny innfallsvinkel, og sa; «Mester, Mester, kan du sjekke med åndeguidene mine og spørre dem hvordan jeg gjør det?»

 

Og Mesteren trakk pusten dypt og skar litt tenner og sa; «Student, du har ingen åndeguider. (litt latter) Du hadde åndeguider, og de var sammen med deg i mange, mange, mange liv. Men Student, de kjedet seg og dro.» Jeg trodde det var morsomt. (latter) Boken min blir kanskje ingen bestselger. (mer latter) Vel, Henry ble veldig nedslått og veldig skuffet, men Henry var bestemt, slik alle studenter er. Alle studentene er veldig bestemte, men av og til veldig naive, får det bare ikke med seg. Så Henry samlet seg igjen, trakk pusten veldig dypt og sa; «Ah, Mester, hvordan føler erkeenglene at jeg gjør det?» (litt latter) Og Mesteren satt lenge med lukkede øyne, ristet bare litt på hodet sitt, trakk pusten dypt, og sa; «Student, alle erkeenglene har det travelt, for nå er det veldig mange mennesker som kanaliserer erkeenglene. (latter) Bortsett fra Raphael. Vi forstår ikke hvorfor ingen vil kanalisere Raphael.»

 

LINDA: Awww.

 

ADAMUS: «Men det er ingen tilbakemelding fra noen av erkeenglene.» Vel, nå ble Henry veldig, veldig skuffet, mismodig og fortvilet. Han følte at det foregikk en lek, og at han ble lekt med. Men studenten var veldig bestemt, på en måte så sta at han trakk pusten veldig dypt og sa til seg selv; «Det er bare en lek som Mesteren leker med meg. Han prøver å se hvor bestemt jeg er. Jeg prøver en gang til.» og studenten sa; «Mester, hvordan føler gud at jeg gjør det? Kan du være så snill å sjekke med gud?» Mesteren trakk pusten dypt og sa; «Et lite øyeblikk», og så gikk han inn i en transelignende tilstand. Etter noen få minutter kom han tilbake og sa; «Hva var navnet ditt?» (litt latter) Og studenten sa; «Det er Henry. Det er meg, Henry.» Mesteren sa; «Gi meg et øyeblikk.»

 

Og Mesteren, som selvfølgelig bare spilte, ventet litt, og så kom han plutselig tilbake, åpnet øynene sine, så direkte på studenten og sa; «gud vet ikke at du eksisterer.» (det er stille, så mimer Adamus «Morsomt», litt latter) Studenten gikk mismodig ut, stresset og nedslått. Neste morgen pakket han alle tingene sine og forlot Mysterieskolen. Han driver nå et kollektiv der de jobber med stemmen, og selvfølgelig forbindelsen til Ånden. (litt latter)

 

Så om kvelden, etter dette møtet med studenten, var Mesteren i Klubben for Legemliggjorte Mestere, og noen av de andre Mestrene sa; «så, hvordan gikk det med studenten Henry?» Og Mesteren sa; «Ikke så bra, i hvert fall ikke for øyeblikket. Ikke bra i det hele tatt. Studenten forstår fortsatt ikke en av de mest grunnleggende prinsippene for opplysthet.» Og de andre Mestrene sa; «Vel, hva er det? Hva mener du med det?» Og den veldig vise senior Mesteren sa til de andre; «Når en ikke anerkjenner seg selv, anerkjenner heller ikke Ånden dem.»

 

Dette er den aller største gaven av medfølelse som Ånden kan tilby. Hmmm. Hmmm. Hmmm. Når du ikke anerkjenner din egen eksistens, når du stoler på at andre skal vurdere, måle, for å vite om du gjør riktig eller galt, når du ikke ser deg selv gjennom dine egne øyne og hører deg selv gjennom dine egne ører, anerkjenner ikke Ånden deg heller. Ånden vet ikke at du eksisterer før i det øyeblikket du vet at du eksisterer, forstår dere.

 

Så det var et av kapitlene fra en Mesters memoarer – ganske sanne historier, løselig basert på mine opplevelser med Shaumbra.

 

LINDA: Ahhh! (litt latter og applaus)

 

ADAMUS: Dette er ikke slike historier som nødvendigvis får folk til å heie og applaudere mens den fortelles. Men poenget mitt er å ta disse historiene og få dette «Hmmmm. Hmmmm, nå forstår jeg.» Ok, vi vet ikke når boken kommer ut, men jeg er sikker på at den gjør det, hmm, interessant.

 

 Pop Quiz

Det er tid for pop quiz. En pop quiz er noe vi gjør på sparket med Linda som løper til publikum med mikrofonen. Det er for å sjekke, for å vurdere, for å se hvor dere befinner dere, for å se hvilke svar dere kommer med.

 

Så dagens tema for pop quizen vår, for vår ”i-øyeblikket-quiz” her, har å gjøre med virkelighet kontra oppfattelse.

 

LINDA: Ohhh!

 

~ 1st Spørsmål – virkelighet kontra oppfattelse

ADAMUS: Åhh, åh. Interessant, virkelighet kontra oppfattelse. Så Linda, være klar med mikrofonen. Du kan gå mens jeg stiller spørsmålet. (litt latter) Er det virkelighet eller oppfattelse at mindre enn fem prosent av menneskene på planeten kontrollerer 95 prosent av all rikdommen? Er det virkelighet eller oppfattelse? Fem prosent kontrollerer majoriteten, den store majoriteten av rikdom på planeten, ja eller nei, virkelighet eller oppfattelse.

 

KAREN (kvinne): Virkelighet.

 

ADAMUS: Kan du reise deg? Ja.

 

KAREN: Virkelighet.

 

ADAMUS: Virkelighet. Hvorfor sier du det? Basert på…

 

KAREN: Min egen opplevelse.

 

ADAMUS: Din egen opplevelse. Greit. Fint. Godt svar. Og Linda indikerer til alle at dere skal holde mikrofonene opp til ansiktet. Jada.

 

KAREN: Ok.

 

ADAMUS: Fint. Greit. Og det er ikke noe riktig eller galt her. Poenget er virkelighet eller oppfattelse. Det er faktisk oppfattelse. Oppfattelse. Faktum er så visst at det er en veldig liten gruppe mennesker eller familier eller myndigheter – eller i grunnen forretningsvirksomheter – som kontrollerer majoriteten av finansene på planeten. Men… likevel, er det en oppfattelse. Det er også en oppfattelse, for selv om hun kanskje har en masse penger – la oss si at hun har 20% av all rikdommen i verden – betyr ikke det at ikke du også kan ha rikdom, eller du ikke kan ha rikdom eller du ikke kan ha rikdom. Det er ingen grense eller tak på mengden av rikdom som kan være på denne planeten, enten det gjelder finansielle apparater, naturressurser eller ren energi. Det er intet tak på det.

 

Det er en oppfattelse om at visse folk kontrollerer det, og at andre folk ikke kan få det. Det er en oppfattelse om at det er en begrenset mengde finansiell overflod på planeten, og den oppfattelsen får folk til å bli sittende fast – jeg bruker med hensikt ordet «kontroll – at disse fem prosentene eller mindre kontroller.

 

De kontrollerer på ingen måte. De har. De har. De har det, andre har det ikke. Det er ingenting som tilsier at du ikke kan få det, at du ikke kan få det, at du ikke kan få det. Overhodet ikke, og uansett hvor mye de vil kontrollere antallet på sine personlige prosenter, prosentantallet dollar eller euro i banken, så kan de ikke. De kan det ikke.

 

Så, mine kjære venner, ja, virkeligheten er, ja, det er på en måte slik det er akkurat nå, det er noen få som har mer enn andre. Men det er ingenting som tilsier at ikke hver og en av dere kan få akkurat det dere velger og enda mer, det dere tilalter. Så, virkelighet versus oppfattelse, ah. Fint.

 

Neste. Neste spørsmål. Det er nå mer forurensing i Nord-Amerika og Europa enn det var for 15 år siden – virkelighet eller oppfattelse?

 

DAVE (Crash): Ja.

 

ADAMUS: Ja. Basert på?

 

DAVE: Basert på vitenskapelige data.

 

ADAMUS: Fint. Basert på oppfattelse. Det har så absolutt vært mindre forurensing de siste 15 årene enn det noensinne har vært før, jeg sa, i Nord-Amerika og Europa. Det er en masse ny teknologi som reduserer utslippsmengden. Det er mye mer bekymring for miljøet når det gjelder vann og luft. Selv om det er flere mennesker, flere kjøretøyer, flere maskiner enn noensinne før, går forurensingsnivået ned. Vel, ikke nødvendigvis på global basis, for det er…

 

DAVE: Som Kina, India.

 

ADAMUS: … andre land som har mye. Men jeg sa spesielt Nord-Amerika og Europa.

Så det er faktisk ikke virkelighet, men når jeg stiller dette spørsmålet, er oppfattelsen vanligvis, folk sier; «Å ja, det er blitt verre.» Jeg peker på dette på grunn av denne oppfattelsen, at en uttaler seg uten faktisk å egentlig vite fakta, beklager å si det, men også troen på all denne ondskapen, alle disse fryktelige tingene som blir gjort, uten å faktisk se på hva som blir gjort.

 

Vel, samtidig, selv om det er stor interesse for miljøet, så er dere alle klar over at denne planeten med seks milliarder mennesker egentlig bare kan håndtere ca. ti, og at dere hurtig nærmer dere dette tallet. Så det må være mer omtanke for jorden, lufta, vannet, dyreriket. Men, det er også gjenstand for en masse kontroll og manipulering.

 

Det er frodig næringsmark for de som kontrollerer, og ofte uten å egentlig vite noe om temaet – jeg mener selvfølgelig ikke deg Dave, men andre som er miljøfanatikere – og som bruker tall, som bruker informasjon som faktisk ikke er riktig. Det er en form for kontroll. Det er bare enda noe som jeg legger til på listen min over hypnose og massekontroll.

 

Det har faktisk blitt bedre mange steder, andre steder har de en lang vei å gå. De skader seg selv, sitt eget folk, og det er egentlig ingen bevissthet om det. Men særlig i Europa og Nord-Amerika, er det en bevissthet, og dette forandrer ting. Kanskje ikke fort nok, slik dere vil ha det. Det er kanskje fremdeles de som ikke har bevisstheten for denne planeten, denne kroppen som dere bor på, men det kommer. Men vær samtidig bevisste på deres egne oppfatninger – hva som er virkelig og hva som ikke er det, hva som er kontroll og hva som er hypnose og hva som ikke er det. Fint.

 

Neste spørsmål rundt samme tema; er det mer eller mindre kriminalitet nå enn det var for 15 år siden – store forbrytelser – mer eller mindre?

 

DAVID McMaster: (nøler litt) Vel, jeg har ikke lyst til å bli sendt på toalettet. (latter)

 

ADAMUS: Bare kom igjen. (Adamus ler)

 

DAVID: Og følelsen min er at det er mindre.

 

ADAMUS: Mindre. Noen spesiell grunn til at du sier det?

 

DAVID: Ja. Det har blitt økt bevissthet i verden, særlig siden Shaumbra kom på scenen de siste 15 årene.

 

ADAMUS: Sånn ja. Sånn ja. Jada. Takk (applaus) Det er noen ganger en følelse av at det er mer på grunn av ting som internett, nyheter, blogger og veldig, veldig hurtig kommunikasjon, men i det dere kaller de mer utviklede landene, er det faktisk mindre kriminalitet. Du har rett. Men igjen, andre steder stiger kriminaliteten fremdeles, men bevissthet – bevissthet vil være det som får dette i bedre balanse. Vel, når det er sagt, er det likevel mindre statistisk kriminalitet de fleste av disse stedene enn det var for 15 år siden. Men samtidig er det større potensiale for det en kan kalle katastrofal kriminalitet, terrorlignende angrep. Og med rafinementet til det dere kaller terrorister, de som ikke bryr seg om andre menneskers liv, de som dreper store mengder mennesker av sine egne, personlige grunner, er det et større potensiale enn noensinne for at dette skal skje på grunn av teknologi og på grunn av den bestemtheten som de har.

 

Så det henger på en måte en kontinuerlig sky av frykt der, særlig når det gjelder dere og dere som lytter online, for dere kan føle dette. Dere kan sanse det. Det er nesten som «Hva er det neste som skjer? Når faller bunnen ut?» Dere føler det i magen, noen ganger i hjertet eller i halsen – «Hva er det neste?»

 

Det er vanskelig å leve på den måten, alltid bekymre seg for hva som er det neste, og jeg ber dere om å simpelthen trekke pusten dypt og leve deres egne liv så godt dere på noen måte kan, så bevisst som dere kan. Ikke en gang prøve å stoppe de som har sine politiske, religiøse eller finansielle agendaer, men leve deres egne liv i den høyeste formen for legemliggjort mesterskap. Det er det som vil utgjøre den største forskjellen på denne planeten. Det er det som vil legge til elementet som mangler i bevissthet mange steder. Som jeg har sagt om og om igjen; det største du kan gjøre for denne planeten, faktisk for dette universet, faktisk for hele skapelsen, er å være den Mesteren som du virkelig, virkelig er.

 

Så la oss trekke pusten dypt på det.

 

Vi kunne ha fortsatt og fortsatt, men poenget mitt med dette er virkelighet og oppfattelse. Det er så mange oppfattelser. Når en virkelig begynner å se inn i det, passer ikke nødvendigvis oppfattelsen med virkeligheten. Men jeg antar en kan si at alt, uansett hva det er, er oppfattelse.

 

Så jeg ber dere om å se på deres egne oppfatninger – oppfatningen om verden, oppfatningen av stedet deres i verden, oppfatningen om opplysthet, oppfatningen om hva som skal til for å tillate opplysthet, den legemliggjorte opplystheten. Akkurat nå er det fremdeles en masse oppfatninger om at en må jobbe hardt eller lide som er inngrodd i dette lille rommet, nesten som et lite skap i huset til menneskelig bevissthet. Et bittelite skap som er stuet til side, og ordet «opplysthet» på døra er knapt nok lesbart. Og det er i dette lille lagringsrommet basisen for opplysthet eller bevissthet befinner seg. Det ligger også veldig nært opp til et mye, mye større rom som kalles religion, og enda et større rom som kalles filosofi. Men i dette lille skapet som er stuet vekk, er det en bevissthet om opplysthet, om hva dette er.

 

Vel, tidligere på samlingene og workshopene våre lekte vi en lek der jeg sa; «Hva er opplysthet?» Etter å ha gjort det i noen år, sluttet jeg å stille spørsmålet, for det var egentlig ingen gode svar. Nei… vel, det var noen dårlige svar, men veldig få gode svar. Og til syvende og sist er det virkelige svaret at det er en følelse. Opplysthet kan egentlig ikke defineres. Jeg antar at en kan definere nettoresultatet av opplysthet, det en får som den menneskelige parten – en bedre liv, en sunnere kropp, mer lykke, selv om lykke er en virkelig dårlig oppfattelse. Jeg kunne sagt noen morsomme ting om lykke.

 

Men alt dette med opplysthet handler også om oppfattelse, en oppfattelse om hva dere må gjøre. I dette lille skapet som er bortgjemt er noen få av de kjente Mestrene som har opplevd opplysthet, men som vi har snakket om, er ikke historiene deres så bra. De er fulle av lidelse. De er fulle av kriser, masse ensomhet, masse angst og til slutt kanskje det en kan kalle et totalt sammenbrudd eller død. Det er ingen god oppfattelse å ha.

 

Jeg ber dere om å se på virkeligheten og oppfattelsen om opplysthet. Jeg ber dere om å se på den følelsen dere har om opplysthet. Det er dette som står over alt annet i livene til de fleste av dere. Det aller viktigste, grunnen til at dere kom hit til denne planeten. Men det er likevel en merkelig oppfattelse om det – en oppfattelse om hvor hardt dere må jobbe og alle de filosofiske, religiøse og spirituelle studiene dere må gå gjennom for å komme dere dit, og en slik følelse, veldig ofte en følelse av å være ufullstendige, uoppfylte, utilfredse, eller bare ikke vite svaret. Oppfattelsen om at det er noe galt, at det er noe dere ikke har funnet ut av.

 

Mange av dere går til sengs om kvelden og sier; «Det er fremdeles noe jeg ikke får med meg,» som om dette er en test eller en form for labyrint dere må komme dere gjennom. Dere sier fremdeles til dere selv; «Hva er det? Hva er det? Jeg er bare ikke helt der.» Det er dager da dere føler at dere gjør litt fremgang, for å si det slik, men dere sier veldig ofte; «Hva er det jeg ikke gjør riktig?»

 

Det dere ikke gjør riktig, er at dere tenker på opplysthet – oppfattelsen av opplysthet, oppfattelsen av hva dere må gjøre og hvordan det blir i opplysthet.

 

Mine kjære venner, det er egentlig ingenting dere behøver å gjøre bortsett fra å tillate. Men det er kanskje noe av det vanskeligste et menneske vil gjøre, for det er en stor tendens til å si; «Jeg må jobbe med noe. Jeg må gjøre noe, som å meditere eller chante eller dynke meg med oljer, eller det ene etter det andre. Det er en del av den menneskelige bevissthet som bare ikke kan akseptere det faktum at en bare kan tillate opplysthet. En behøver ikke å tvinge det. En behøver ikke å jobbe med det. Det er overhodet ikke noe maktspill.

 

Dere behøver ikke å pushe det. Dere behøver ikke å slåss med det. Det er ikke noe som demoner, ikke en gang mørket eller Satan prøver å hindre dere i. Mørket, mørket ditt håper faktisk at du vil tillate det, for det vil sette fri dette mørket. Det vil sette fri denne lidelsen og dette dype indre såret.

 

Så oppfattelse, virkelighet, oppfattelse og virkeligheten i opplysthet. Som de Oppstegne Mestrene ville sagt; oppfattelsen om opplysthet er veldig langt fra hva det egentlig er, opplysthetens virkelighet er veldig nær, som akkurat her inne, akkurat nå.

Greit, la oss trekke pusten dypt. Bevege oss videre.

 

~ 2dre Spørsmål – Hva har du oppdaget?

Det er siste kanalisering, samling i Serien om Oppdagelse. Så i dag er spørsmålet – med Linda med mikrofonene igjen – spørsmålet er: Hva har du oppdaget i denne serien, disse siste elleve samlingene? Og jeg vil trenge en tavle her oppe, hvis det er greit. Hva har du oppdaget? Og Linda, en eller annen. Vi har hatt denne Serien om Oppdagelse. Det er på en måte dere som har valgt tittelen, ikke jeg. Hva har du oppdaget? Og det kan være et eller annet som en kan si er trist eller lykkelig, bra eller dårlig, det spiller ingen rolle. Hva har du oppdaget om deg selv? Takk mine herrer (til Larry og Sart som bar fram tavla) Caroll Merrill (en show-vert) og hans assistent. Flott. Ja. Hva har du oppdaget Edith?

 

EDITH: Jeg har fått en masse utmerkede påminnelser om at Jeg Er den Jeg Er, og at jeg Eksisterer, og at jeg er en strålende og kreativ Mester.

 

ADAMUS: Det høres bra ut. Hva betyr det? (litt latter) La oss trekke det litt sammen. La oss destillere det, og si det til meg med mindre enn ti ord. Hva har du oppdaget?

 

EDITH: Jeg Er den Jeg Er.

 

ADAMUS: Fint. Og det har du oppdaget.

 

EDITH: Vel, jeg har fått påminnelser. Vi har jobbet med det i evigheter. 

 

ADAMUS: Ja. Ja, det har vi! (latter) Å ja. Hvor kom påminnelsene fra?

 

EDITH: Deg. (mer latter)

 

ADAMUS: Kom det fra deg?

 

EDITH: Ja.

 

ADAMUS: Våknet du noen ganger opp midt på natta og sa; «Ja! Endelig forsto jeg det.»?

 

EDITH: Nei, jeg sover veldig godt om natta.

 

ADAMUS: Greit. (litt latter) La oss prøve fra en annen vinkel. Har du noen gang kjørt nedover gata, nedover gata midt på dagen og plutselig; « Jeg forstår det! Jeg Er den Jeg Er.»

 

EDITH: Vel, det visste jeg allerede.

 

ADAMUS: Åh. Greit. Bra. Og hva oppdaget du om det å leve dette året?

 

EDITH: (sukker) Det er for mye å snakke om her.

 

ADAMUS: Greit. (Adamus humrer) En ting?

 

EDITH: Vel, eh… (hun nøler)

 

ADAMUS: Vær forsiktig. Du kommer i boka mi «En Mesters memoarer.» (Adamus humrer) Edith, du er et ikon.

 

EDITH: Det er med meg som med David, jeg har ikke lyst å gå på toalettet.

 

ADAMUS: Ja. Vi kan gå sammen hvis du vil. (Adamus humrer, litt latter) Edith, du er et ikon. Ja.

 

EDITH: Jeg hadde bare gode påminnelser. Jeg… um… for jeg vet ikke hva jeg skal si… jeg mener, jeg kan ikke si at jeg ikke vet. La oss se, um… jeg bare…

 

ADAMUS: Vi balanserer helt på kanten her. (latter)

 

EDITH: Det får…

 

ADAMUS: Vi nærmer oss.

 

EDITH: Glede.

 

ADAMUS: Glede. Takk. Jeg skulle akkurat til å si; «si et eller annet!» (mer latter) Det er en veldig, veldig sann uttalelse. Mesteren – når Mesteren er i tvil, når Mesteren ikke klarer å tenke lenger – så bare lat som. Finn på hva som helst. Si hva som helst. Glede. Det liker jeg. Takk. Nå, føles det godt å si glede?

 

EDITH: Ja. Ja!

 

ADAMUS: Og opplevde du noe glede dette året?

 

EDITH: Mye glede.

 

ADAMUS: Takk! Ser du hvor enkelt det er? To ord. Mye glede. Greit. (han sukker og skriver på tavla) «Mye glede (mye snakking).» Greit. (litt latter) Fint. Du er med i boka mi. Ja, jeg forandrer navnene. Jada, men ikke ditt. (Adamus humrer)

 

Fint. Neste. Hva oppdaget du dette året?

 

SHAUMBRA 1 (kvinne): Hei, jeg oppdaget sjelen min.

 

ADAMUS: Ååh. Hvor var den?

 

SHAUMBRA 1: Ah, ha, ha. Jeg begynte liksom å forbinde meg med den, og plutselig en dag bare oppdaget jeg at jeg følte det som om jeg hadde sovet hele livet mitt…

 

ADAMUS: Ah ja, ja.

 

SHAUMBRA 1: … og det føltes som om jeg våknet opp.

 

ADAMUS: Ja. Begge deler er sant. Ja. Ja.

 

SHAUMBRA 1: Du vet, og begynte å sanse livet.

 

ADAMUS: På hvilket språk snakker sjelen din til deg? Spansk eller fransk? (hun ler)

 

SHAUMBRA 1: Nei.

 

ADAMUS: Du vet, de fleste sjeler snakker fransk. Du vet, jeg er litt forutinntatt.

 

SHAUMBRA 1: Det er mer som en følelse.

 

ADAMUS: En følelse.

 

SHAUMBRA 1: Det er mer som en fornemmelse.

 

ADAMUS: Ok. Ja.

 

SHAUMBRA 1: Det er mer som en viten vet du.

 

ADAMUS: Ja. Ja.

 

SHAUMBRA 1: Og så har jeg på en måte pustet sjelen inn i kroppen min mer og mer og mer, og jeg føler at jeg begynner å integrere, og jeg – jeg er veldig ivrig. Det er som om jeg plutselig kan se lys i enden av tunnelen, og at det er mulighet for at jeg vil bli opplyst i dette livet.

 

ADAMUS: Ja.

 

SHAUMBRA 1: Og vet du hva, jeg …

 

ADAMUS: Hva skulle hindre deg i det? Du sier lys i tunnelen, men vet du hva?

 

SHAUMBRA 1: Hva?

 

ADAMUS: Det er – vel, det er ikke et tog, men det er… det er kanskje enda en tunnel og enda et lys etter det. Dette lyset er kanskje bare, du vet, som en form for gatelys.

 

SHAUMBRA 1: Det tror jeg ikke.

 

ADAMUS: Er du sikker?

 

SHAUMBRA 1: Å, jeg er sikker. (hun ler)

 

ADAMUS: For… har vi ikke gått gjennom… vi. Har du ikke gått gjennom dette før? En masse lys i enden av tunnelen, være veldig nær, men…

 

SHAUMBRA 1: Jeg har aldri før gått gjennom dette.

 

ADAMUS: Ok. Jeg liker den måten du sier det på. Jeg liker den lidenskapen. Du – brrgg! – stoppet meg.

 

SHAUMBRA 1: Jada.

 

ADAMUS: Ja.

 

SHAUMBRA 1: Og du vet, jeg vil virkelig benytte anledningen til å takke deg, for du…

 

ADAMUS: Å, jeg har ikke gjort så mye.

 

SHAUMBRA 1: Jo, det har du! Det har du virkelig, du har veiledet meg gjennom dette, og takket være deg begynner jeg…

 

ADAMUS: Å, jøss! Det er bare alle dere som gjør det. (latter fordi han later som om han er beskjeden)

 

SHAUMBRA 1: Så, og det er ikke bare…

 

ADAMUS: Åh, det er alle dere!

 

SHAUMBRA 1: Ikke bare meg.

 

ADAMUS: Jeg kan ikke ta noe av æren.

 

SHAUMBRA 1: Men like mye Shaumbra.

 

ADAMUS: Pris! (Adamus later som om han gir seg selv en pris, latter)

 

SHAUMBRA 1: Så det er en hel gjeng av oss, og vi begynner å like…

 

ADAMUS: Å, det er i orden. Du behøver ikke å si mer. (mer latter)

 

SHAUMBRA 1: Uansett.

 

ADAMUS: Greit, «Adamus». (han skriver Adamus på tavla, applaus)

 

SHAUMBRA 1: (ler) Takk.

 

ADAMUS: Takk.

 

SHAUMBRA 1: Kan jeg få en klem av deg?

 

ADAMUS: Javisst! Noe mer?

 

SHAUMBRA 1: Å, ho, ho.

 

ADAMUS: Et kyss, et kyss. (de klemmer) Takk. Fint. Vi må… en Mester ler. Må le. Må le. Fint. Neste. Samme spørsmål. Hva har du oppdaget dette året? Godt, dårlig, stygt, hva som helst. Hva har du oppdaget?

 

SUE: Jeg vil fortelle historien om denne morgenen foran speilet, og en del av meg sa; «Jeg vil være rockestjerne, akkurat som Edith.»

 

ADAMUS: Ja!

 

SUE: Du vet. (latter og litt applaus) Og…

 

ADAMUS: Se hva du har skapt for deg selv Edith. Nå er det folk fra hele verden som ser på deg, og de elsker deg. Seriøst. De elsker deg Edith, for du representerer veldig mange, spørsmålene og utfordringene, men også gjennombruddene og den vakre uskylden når det gjelder denne oppvåkningen. De ser det du har gått gjennom, og de har sett den jorden du har ryddet. Så, javiss, du er et ikon og en rockestjerne. Ja. (mer applaus)

 

SUE: Så den responsen som kom var; Jeg Er.

 

ADAMUS: Jeg Er.

 

SUE: Jeg Er.

 

ADAMUS: Ja.

 

SUE: Jeg Er.

 

ADAMUS: Fint.

 

SUE: Og det er som om, åh, til min…

 

ADAMUS: Har du virkelig følt det dette året?

 

SUE: Ja, ja. Og jeg lo, og det var som om, ja, jeg forstår det.

 

ADAMUS: Ja. Godt.

 

SUE: Jeg forstår det.

 

ADAMUS: For det er Jeg Er den Jeg Er. (han sier det flatt)

 

SUE: Eh-eh. Nei.

 

ADAMUS: Og så er det Jeg Er!! Og så får du lyst til å si ordene, ikke fordi de er slemme, men det er som «F---« (latter) Gah! Hvorfor sa du det ikke til meg før? Jeg Er!» Og så er det plutselig som om hele dette opptaket spiller med supersonisk fart gjennom sinnet og inn i kroppen. Og du sier liksom; «Åh! Jeg husker den gangen Adamus var på meg om å snakke med min stemme, når det gjaldt å si «jeg befaler deg å tjene.» Den gangen syntes jeg det var veldig dumt, og nå forstår jeg det. Og jeg husker da Adamus sa «Jeg eksisterer», og jeg tenkte, vel, jeg syntes at det var det dummeste jeg hadde hørt. Hunden min eksisterer. Du vet, nå sier jeg «Jeg eksisterer». Nå forstår jeg det.»

 

SUE: Jeg Eksisterer.

 

ADAMUS: “Jeg forstår det!”

 

SUE: Jada.

 

ADAMUS: Ja.

 

SUE: Og det er fint å rope i bilen. (mer latter)

 

ADAMUS: Det er det. Det er det. Utmerket. Greit. To til. Hva oppdaget du dette året? Ja.

 

KERRI: Jeg oppdaget… jeg oppdaget at jeg betyr noe, at jeg elsker meg selv, og at jeg ikke trenger noe fra utsiden av meg selv.

 

ADAMUS: Maaakyo!

 

KERRI: Hva?!

 

ADAMUS: Makyo.

 

KERRI: Vel, det er bedre enn «jeg vet ikke!» (latter) Jeg fikk fram noe! (latter og litt applaus)

 

ADAMUS: Du oppdaget hvordan du skal komme deg gjennom spørsmålene mine. Det er bra.

 

KERRI: Jeg, jeg, åhh…

 

ADAMUS: Så (skriver på tavla) «Adamus for andre gang». For andre gang. Du har oppdaget. Strålende, og det er et resultat.

 

KERRI: Hva var resultatet?

 

ADAMUS: ”Å snakke rundt grøten.” I stedet for å si «jeg vet ikke», og måtte gå på toalettet.

 

KERRI: Det gjør jeg ikke igjen. Jeg fikk så mye dritt fra damene.

 

ADAMUS: Ja.

 

KERRI: De var skuffet over meg.

 

ADAMUS: Ja. Det er ikke meningen å drive med ordkløveri, men ja. (latter)

 

ADAMUS: Ja. Fint. Så du oppdaget i det minste hvordan…

 

KERRI: I det minste.

 

ADAMUS: … en opptrer foran en Mester. Du er også i boka mi.

 

KERRI: Åh, sier du det?

 

ADAMUS: Jada, jada.

 

KERRI: Favoritten din, huh?

 

ADAMUS: Ja. Å, jeg sa ikke… (mer latter)

 

KERRI: Det er en løgn. Ikke lyv.

 

ADAMUS: Det var du som fikk meg til å si det.

 

KERRI: Akkurat, akkurat.

 

ADAMUS: Du forsto hvordan du skal oppføre deg foran en Mester.

 

KERRI: Jøss, ja.

 

ADAMUS: Ja, og derfor…

 

KERRI: Jeg står foran deg.

 

ADAMUS: Og derfor står du foran deg selv.

 

KERRI: Ja.

 

ADAMUS: Ja. For å… kan jeg være veldig ærlig?

 

KERRI: Å, fint, ja, det er greit.

 

ADAMUS: Å, fint. Du burde ha sagt nei. Du har lært – og lærer fremdeles, øver deg fremdeles, men du har lært – å stå imot denne uskikkelige lille jenta…

 

KERRI: Å, faen ta deg. Greit, men ja, takk.

 

ADAMUS: … inne i deg. Og du har lært å ikke la det aspektet styre deg…

 

KERRI: Jeg ba det om å holde – holde kjeft – på vei hit. Jeg sa det.

 

ADAMUS: Du kan si det høyt.

 

KERRI: Hold opp for helvete.

 

ADAMUS: Takk.

 

KERRI: Det er ikke mitt.

 

ADAMUS: Nei, men…

 

KERRI: Riktig?

 

ADAMUS: Men det var det som skulle til slik at du endelig kunne si; «Aldri mer, Jeg Er», og ikke la denne lille bortskjemte, veldig sårede drittungen fortsette å styre livet ditt.

 

KERRI: Ok. Takk.

 

ADAMUS: Takk. (litt applaus) men føles det ikke bra…

 

KERRI: Jo!

 

ADAMUS: … å si…

 

KERRI: Jeg visste at jeg var drittunge og bortskjemt. Jeg…

 

ADAMUS: Nei, nei, nei, nei. Stopp. Det er du ikke.

 

KERRI: Jeg er ikke det lenger.

 

ADAMUS: Det er riktig.

 

KERRI: Jeg visste at…

 

ADAMUS: Det var det aspektet som styrte livet ditt. Det var faktisk – denne bortskjemte lille drittungen – var faktisk livredd for livet, livredd for hva det neste øyeblikket ville bringe. Redd for å være alene, men likevel alltid ulykkelig sammen med mange andre…

 

KERRI: Jesus Kristus, bare la det komme. Du vet, bare slipp ut alt. (latter)

 

ADAMUS: Jesus er et annet sted i dag. Han holder på med andre ting. Det er bare deg og meg. Men det er en slik oppdagelse å endelig si; «Jeg trenger det ikke lenger.» Og, mine venner, det er ikke andre folk i livene deres som driver dere til vanvidd, det er dere selv. Det er ikke familiemedlemmer eller venner. Det er du og du som driver dere selv til vanvidd.

 

Og mest av alt kreves det en viss klarhet for å forstå at «du» er mange, mange ting. Det er mange, mange aspekter. Dette «du» er ikke bare en slags tåkete rot med alle disse forskjellige emosjonene og følelsene og tankene og retningene, dette du har mange forskjellige fasetter eller stråler av deg selv, men ikke la fasetten eller strålen, særlig hvis det er en dysfunksjonell stråle av deg selv som kjører showet. Det er bare når du oppdager at du vil kjøre showet uansett.

 

Vel, du er utrolig bestemt, du har en utrolig driv og stahet, og endelig bruker du det i stedet for at du lar det bli brukt av dette aspektet. Og det er da ting i livet ditt vil forandre seg min kjære venn. Du kan kanskje snakke om å ikke gjøre det som er lidenskapen din i livet, det du egentlig har lyst til å gjøre sammen med de folkene du vil gjøre det med, når det gjelder nivået av overflod, for du har latt denne lille drittungen styre ting. Aldri mer.

 

KERRI: Vet du hvor mange kvinner her inne som sier; «Endelig fortalte han den heksa det jeg har hatt lyst til å si!»

 

ADAMUS: (ler) Vel, menn også. (latter)

 

KERRI: Ja, akkurat! Endelig!

 

ADAMUS: Men enda mer mennene tror jeg.

 

KERRI: Åh, vel, de…

 

ADAMUS: Slutt å nikke mine herrer. (mer latter) Fint. Utmerket. Takk. Å, noen gjennombrudd her.

 

KERRI: Takk.

 

ADAMUS: Ja. siste. Hva oppdaget du?

 

CAROL: Sammenfallet.

 

ADAMUS: Sammenfall. Fint. Det liker jeg. Og hva oppdaget du om det? Hvilket sammenfall?

 

CAROL: Så, for å beskrive det, hvis det er to veier, og de kommer sammen, så er mennesket den ene og resten av meg den andre. Men veiene kommer sammen. Det første er at en blir oppmerksom på at det finnes en annen vei, og så blir en klar over at de løper sammen. Og en behøver ikke å løpe over for å komme seg på den veien, eller at det… de vil komme sammen. Nå er de veldig nær, nær nok til at du kan holde i hendene til den andre veien.

 

ADAMUS: Ja!

 

CAROL: Det er veldig stort!

 

ADAMUS: Ja!

 

CAROL: Og til å begynne med var det slik at du holdt i hendene i det riket. Men nå, nå går du rundt som et menneske. Det er som «Hold handa mi når jeg går her på Jorden.»Så nær er det. Så punktet for å være ett er der, så når du sier slapp av, så er det ikke som «greit, jeg må gjøre noe, bah, bah, bah…»

 

ADAMUS: Riktig. Åh, det er en tendens til å tro det.

 

CAROL: Åhh!

 

ADAMUS: Jada, jada.

 

CAROL: En har veldig mye stress. Men en sier bare; nei, det er naturlig. Det løper sammen. Dere holder til og med hender. Så hva er problemet? Dere kommer sammen til dette punktet.

 

ADAMUS: Ja. Spørsmål. Når skal du slutte å holde hender og begynne å elske?

 

CAROL: Ja! Det er det jeg vil vite. Men så er det sinnet! Sinnet! (Adamus humrer) Hvis jeg begynner med det og ikke slapper av, sier sinnet: «Hva må jeg gjøre? Hvordan skal jeg gjøre det? Hvorfor elsker jeg ikke meg selv? Hvorfor er jeg ikke allerede opplyst?»Og så; «Du er allerede opplyst.» Og jeg sier; riktig, riktig. Så, men når blir det realisert her på Jorden? Men ikke push. Så.

 

ADAMUS: Jeg tror det blir enda et kapittel i mine Memoarer fra en Mester.

 

CAROL: Kapittel? Det er en hel bok!

 

ADAMUS: Du vet, “Fra å holde hender til å elske.”

 

CAROL: Ja!

 

ADAMUS: Og gjøre det, tillate det store steget.

 

CAROL: Ja.

 

ADAMUS: Jeg snakker selvfølgelig om å elske deg selv.

 

CAROL: Meg selv. Akkurat.

 

ADAMUS: Og en kan holde hender lenge, men etter en stund er det liksom; kom igjen, du vet.

 

CAROL: Ja. Det er – du vet, kom igjen!

 

ADAMUS: Bare snakk uten handling. Jada.

 

CAROL: Ok! (de ler)

 

ADAMUS: Bare tenking, ingen integrasjon.

 

CAROL: Hva med å kysse i hvert fall?!

 

ADAMUS: Ja, ja.

 

CAROL: Noe slikt!

 

ADAMUS: Fint.

 

CAROL: Ja.

 

ADAMUS: Utmerket. Det likte jeg. Jeg liker den historien. Bra.

 

~ 3dje Spørsmål – hva skulle du ønske du hadde oppdaget?

Greit, neste spørsmål, og dette er et ledende spørsmål – leder dere, og leder inn i det neste segmentet. Hva skulle du ønske du hadde oppdaget, men ikke gjorde? Hva skulle du ønske du hadde oppdaget, men gjorde det ikke? Hm. Ah

 

JANE: Ahhh.

 

ADAMUS: (hvisker) Finn på noe. Lat som. (litt latter)

 

JANE: Jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget det jeg oppdaget før.

 

ADAMUS: Ja. Det likte jeg. Det likte jeg. Ja. På en måte litt Zen-aktig. Ja. Ja. Skulle ønske du hadde… hvor mye før?

 

JANE: Flere liv. (Adamus humrer)

 

ADAMUS: Hvorfor?

 

JANE: Fordi jeg ville ha nytt livet mer.

 

ADAMUS: Ahhh! Det liker jeg. Det liker jeg. Du varmet Cauldres hjerte. Men han har en stor vorte over det. (litt latter) Ja. Ikke fordi det er noe kappløp, ikke fordi du prøver å slå andre i opplysthet eller noe slikt, men du kunne bare ha nytt livet litt mer. Vel, du ser deg faktisk tilbake og sier; «Vel, det var på en måte moro, alle disse sprø tingene og rare øyeblikkene og alt stresset og frykten.» Men det var liksom på en merkelig måte, det var på en måte moro, hvis ikke ville du ikke gjort det. Ja.

 

JANE: Riktig.

 

ADAMUS: Riktig. Og, men ja, ved et visst punkt blir det bare avleggs. Det blir bare kjedelig.

En del av… det menneskelige livet har mye å by på, men en del av utfordringen er at det har en tendens til å komme inn i mønstre, inn i ruter og gjenta seg selv om og om igjen. Og så sier folk; «Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut. Jeg vet ikke.» Og så venter de bare og det skjer ingenting annet enn at en bygger en enda større rute. Og det kreves et veldig modig, vågalt, opprørende og djervt menneske å si; «Aldri mer. Aldri mer. Jeg er ferdig med det.»

 

Vel, det som skjer er at en sier «aldri mer», men så skjer det noe snodig i det menneskelige selvet, det lille selvet slår inn og sier; «Vel, nå må jeg gjøre noe.» Nei, det har du allerede gjort ved å si «aldri mer». Når du virkelig mener det, når du virkelig, virkelig mener det – «Aldri mer» - så forandres hele… en kan kalle det kvotienten deres, eller bevissthetsforholdet, den mengden av bevissthet som du er i stand til å koble deg inn på og bruke i dagliglivet ditt. Det er som en enormt stor magnet som tiltrekker seg energi. Det bringer inn energi som automatisk forandrer alle disse tingene i livet ditt.

 

Vel, mange ganger sier det lille mennesket; «Ja, men det skjedde ikke – knips- bare slik.» Vel, nei. Noen ganger gjør det det på en yndefull måte. Noen ganger må mange andre energier i mange andre dimensjoner, og også mange andre folk gjenoppstille seg. Men den sanne Mesteren trekker pusten dypt og sier; «Jobben min er gjort. Jeg har forpliktet meg dypt. Jeg sa aldri mer, og derfor forventer jeg at alt vil forandre seg, og jeg behøver ikke å gjøre noe annet enn å nyte livet mitt.»

 

JANE: Ja.

 

ADAMUS: Så, strålende. Så ja, bare nyt livet ditt.

 

JANE: Ja. Takk.

 

ADAMUS: Så absolutt. Takk. (applaus)

 

Hva ville du gjerne ha oppdaget i denne Serien om Oppdagelse? For du har fremdeles muligheten. Vi har ca. 47 minutter igjen til å oppdage det. Hva skulle du ønske du hadde oppdaget? (neste person lager en grimase når Linda gir henne mikrofonen) Hun er bare budbæreren med mikrofonen. Jeg stopper deg litt, for du ville tenke alt for mye. Kan du bare føle energien en liten stund? Den dirrer nesten. Den er veldig vakker, veldig virkelig her inne, og forhåpentligvis også for alle som ser på. Ja. Greit.

 

SUSAN: Jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget friheten min før.

 

ADAMUS: Frihet. Hm. Og hva ville du ha gjort hvis du hadde oppdaget den?

 

SUSAN: Hva som helst og alt mulig. (de ler)

 

ADAMUS: Fint. Er det noen grunn til at det tok så lang tid?

 

SUSAN: Gamle historier, gamle mønstre, gamle vaner, gammel…

 

ADAMUS: Gammel dritt.

 

SUSAN: … lenker som jeg fremdeles kjøpte meg inn i.

 

ADAMUS: Også det å ta deg av en masse andre folk.

 

SUSAN: Ja.

 

ADAMUS: Ja, ja, ja. Det er tøft, å ta vare på mange andre. Det kalles forsinket opplysthet. «jeg venter til alle andre er tatt vare på.» Vel, alt som skjer men en slik oppfattelse, er at dere tiltrekker dere flere trengende folk i livene dere. Og dere vil komme til å ta dere av en mengde folk, og egentlig forsinke, utsette eller hva det nå er, deres egen frihet. Og til syvende og sist er det det opplysthet er – frihet. Jeg refererer til det høyere selvet eller den gylne engelen, eller hva det måtte være. Det er egentlig bare det Frie Selvet, og mennesket er på en måte det lille selvet, det fangede selvet. Og det morsomme er at dere kan være ett bare ved å trekke pusten dypt og velge.

 

Men de fleste mennesker vil ikke. De vil ikke trekke denne dype pusten. De tenker på det. De tenker, og så vil de vurdere; «Vel, la meg se. Det lille menneskelige selvet mitt, det Frie Sel-…» De går inn i denne mentale hengemyra, og de gjør det aldri. De tror de har gjort det.

 

Jeg har hatt folk som har kommet til noen av shaumbra-samlingene våre i dette livet som trodde de gjorde et valg i tidligere liv. Og så er de sinte på meg, for de sier; «Vel, det skjedde ikke. Det fungerte ikke.» Og – enda et kapittel i En mesters memoarer – men, vel, dere gjorde faktisk aldri det valget. «Åh», sier de, «Jo, det gjorde de. Jeg gjorde et valg. Jeg gjorde et valg om overflod.» Det er som, nei. Du tenkte på overflod, og du drømte kanskje litt om overflod. Men oppfattelsen din var at alle andre hadde pengene, men ikke dere, og dere var ikke fri, og de brukte dere. Så dere gjorde egentlig aldri et valg. Dere tenkte på det, og dere tenkte på en måte på hvor fint det ville vært, men så gikk dere ut døra på Mysterieskolen, forlot kurset eller hva det nå var, og gikk tilbake til de gamle måtene.

Så, frihet. Den kommer ved å ta dette valget.

 

SUSAN: Mm hmm.

 

ADAMUS: Ja.

 

SUSAN: Ja.

 

ADAMUS: Så jeg er glad for at du har… det er vanskelig å gi slipp på andre folk. Det er virkelig vanskelig, og jeg forstår det virkelig. Få dem til å ta ansvar for sine egne liv. Og du har vært – du, alle dere – har vært veldig programmert til å måtte ta dere av andre, og selvfølgelig først se etter alle andre. Det er en veldig, veldig gammel og veldig sterk dynamikk på denne planeten. Og det er en følelse av skyld når en sier; «Nei. Ta vare på deg selv. Bruk pengene på deg. Bruk tid på deg. Elsk deg.» Og så kommer disse umiddelbare tankene inn; «Jada, jeg skal gjøre litt mer av det enn jeg har gjort.» Det er som, nei, gjør det fullt og helt, eller glem det. For hvis ikke blir dere ulykkelige. Dere kommer til å prøve å ta dere av andre. Dere kommer til å prøve å ta dere av dere selv, og så mislykkes dere med begge deler. Gjør det fullt og helt. Takk.

 

SUSAN: Ja. Og nå… det er en mengde ting som begynner å åpne seg for meg etter at jeg gjorde det valget og forlot det gamle livet. Nye lidenskaper bobler opp inne i meg, og nye muligheter, nye dører åpner seg, overflod. Du vet, jeg… du vet, jeg fikk det til.

 

ADAMUS: Og så er tankene; «hvorfor gjorde jeg ikke dette før?»

 

SUSAN: Mm hmm.

 

ADAMUS: «Hvorfor gjorde jeg det ikke?» Jada. Og det tøffe er, den andre delen av dette er at du begynner å gjøre det, overflod kommer inn, muligheter og alt annet. Men det kan bli litt ensomt, for de fleste mennesker dere har forbindelse med befinner seg fremdeles i denne andre dimensjonen, denne andre bevisstheten. Det er litt ensomt, men det vil forandre seg ettersom flere og flere folk oppdager sin egen makyo og forstår når det er virkelige distraksjoner, og til slutt bare tillater friheten sin. Så absolutt.

 

Frihet er fremdeles det største problemet denne planeten står overfor. Det største problemet, og folk sier ordet frihet, men det er veldig få som forstår hva det er. De tror at frihet er muligheten til å handle på den ene butikken fremfor den andre, eller ha den eller den jobben. Det er ikke frihet. Det er ikke frihet. Frihet er å elske deg, ta ansvar for deg, og bare tillate. Jada. Fint. En til.

 

Hva skulle du ønske du hadde oppdaget dette året, men gjorde det ikke.

 

KATHLEEN: (venter litt) Jeg oppdaget at fullstendigheten min er jordet her, elsker meg selv fullt og helt, og er i stand til å skinne.

 

ADAMUS: Fint. Så hva oppdaget du ikke?

 

KATHLEEN: Så jeg…

 

ADAMUS: Hva skulle du ønske at du…

 

KATHLEEN: en tantra partner.

 

ADAMUS: Tantra. Å, det er bra. Ja, tantra partner.

 

KATHLEEN: Noen å dele med energetisk.

 

ADAMUS: Ja. Noen frivillige? (litt latter) De er alle for sjenerte. (Adamus humrer) Ja, det er faktisk veldig, veldig bra. Du vet, dette handlet om oppdagelse, og det var… vi snakket om kroppen og biologien, det å ha en partner å dele det med – fantastisk. Så en del av problemet jeg nettopp snakket om her, er ensomheten, litt ensomhet, for det er fremdeles ikke så mange vesener som er klare. Veldig mye handler om energiubalanser når det gjelder sex. Jeg beklager å måtte si det, eller utilstrekkelighet. Men det er veldig ofte ingen fri deling. Det er veldig mye skyld forbundet med det. Veldig mye opphengthet.

Så, men jeg har en partner til deg. Jeg…

 

KATHLEEN: Hvor?

 

ADAMUS: Hun holder mikrofonen. (Adamus humrer)

 

KATHLEEN: Det vet jeg. Det eier jeg, for meg selv.

 

ADAMUS: Fint.

 

KATHLEEN: Men, ja, å likevel ha noen å dele med som er fysisk tilstede, som er nær.

 

ADAMUS: Ja. Det kan også skje.

 

KATHLEEN: Jeg elsker meg selv fullt og helt.

 

ADAMUS: Ja. Det er veldig viktig. Veldig viktig. Og gjennombruddet her, oppdagelsen der, er at en bare virkelig kan engasjere seg i å dele åpent og fritt fysisk og spirituelt, på det nivået, når en elsker seg selv fritt og åpent. Fint.

 

LINDA: Så Kathleen sier at hun er enslig og tilgjengelig, Og hun er for øvrig på Facebook med Crimson Circle. (litt humring)

 

ADAMUS: (ler) Ja, noen kommer sannsynligvis til å starte et Shaumbra tantra. Ja. Så, takk. La oss ta en dyp pust når vi nå beveger oss inn i den virkelige kjernen, den virkelige…

 

LINDA: Oooh.

 

ADAMUS: Linda trodde vi var ferdige. Nei, nei, nei. Vi varmer bare opp. La oss gå inn i den virkelige kjernen av det vi er her for i dag.

 

Kaiko

Dette var en Serie om Oppdagelse, og mange av dere oppdaget forskjellige ting, mye av det er fremdeles mentalt. Det flyter fremdeles rundt her oppe – «Jeg Er, Jeg eksisterer» - men dere har ikke følt det. Dere har egentlig ikke opplevd det til det punktet da det er som å elske med dere selv. Det er som en stor fysisk, spirituell og mental orgasme. Og hvis dere ikke oppdaget det dette året, så, vel, dere har ca. 36 minutter igjen å oppdage det på.

 

En del av problemet, utfordringen kanskje, er middelmådighet, selvtilfredshet, tenke på opplysthet i stedet for å være i lidenskapen av det. Jeg vil legge inn et ord i Shaumbra-ordboka, et ord som kanskje høres litt kjent ut. Ordet er Kaiko, også stavet eller uttalt Kaiho (ka-ho) Men jeg foretrekker Kaiko, for noen vil ta ordet Kaiho og lage moro av det og gjøre det til et eller annet. Jada, du. (Linda ler, publikum ler) Jeg behøver ikke å være synsk for å vite at hun snart vil si; «Høres det ikke litt snodig ut?» (mer latter) Så bare for deg må jeg skape et nytt ord, Kaiko.

 

LINDA: Okay-ho. Okay-ho. (hun ler)

 

ADAMUS: Kaiko. Kaiko er lidenskap. Kaiko er dypt og meningsfullt. Kaiko er nesten eksplosivt. Og det mange av dere ikke oppdaget dette året, til tross for alle de fantastiske tingene dere kanskje oppdaget, er Kaiko. Kaiko er denne lidenskapen som er inne i deg, men som dere har lagt sement over. Dere har forseglet den. Dere har lagt ståldører på den. Dere har gjemt den. Dere har undertrykt den. Dere la den ned, og så tenkte dere for mye slik at det virket som om den forsvant.

 

Kaiko er denne dype, underliggende lidenskapen som går så veldig dypt at dere er redde for å slippe den ut. (snakker veldig lidenskapelig) Kaiko – dyp, indre sannhet. Det er en løve som brøler, men dere har lært hvordan dere skal undertrykke den. Dere har lært hvordan dere skal legge den ned, i beste fall gjøre den til en kattunge. Og så si at dere er spirituelle, si at dere vil ha opplysthet, når dere hele tiden – fordi dere har undertrykt Kaiko – ender opp med å fokusere på ting som overflod og partnere og den forbannede helsen og alt annet.

 

Dere har gjemt dette Kaiko, denne dype følelsen, for hvis dere ikke hadde gjort det, hadde dere ikke sittet her. Dere hadde vært ute på parkeringsplassen og danset mye mens resten av alle de andre satt her inne. Dere ville hatt så mye ild og lidenskap og entusiasme at dere ikke kunne holde på det, knapt nok holde det i denne kroppen. Kaiko ville ha drevet disse demonene ut av sinnet, disse aspektene langt bort fra dere, denne dype lidenskapen. Men i stedet har dere slått dere til ro med selvtilfredshet, middelmådighet i opplysthet.

 

«Vi tar noen få steg etter veien hver måned. Vi lærer litt mer. Vi oppdager litt mer,» og jeg sier; nei, ikke faen heller. Det handler om å slippe ut denne lidenskapen, la den komme fram.

 

Det burde ikke være noe som helst annet i livene deres som er viktigere enn friheten og opplystheten deres. Ikke jobben, ikke familien, ikke barna deres, ikke helsa deres, ikke statusen deres, ingen utmerkelser på brystet. Ingenting er viktigere, til det punktet da jeg sier at det er som da jeg bokstavelig talt tok tak i studentene på noen av Mysterieskolene, grep tak i håret deres – noe jeg ikke skal gjøre her – grep dem i håret og trykket dem ned, presset hodet deres under vann til de var i ferd med å trekke sin siste pust i dette livet. Da dro jeg hodet opp av vannet… dere pleide å gjøre dette foran advokater. (latter) Jeg dro hodet deres opp av vannet, og jeg sa; «Hvordan var det å så desperat ville puste, gå utover sinnet for å prøve å finne ut hva som foregikk, hvilken leksjon jeg prøve å lære deg? Hvordan var det å være så desperat, så bestemt på å få puste? Det var det eneste som betydde noe.» Og de sa; «Ja, det er alt som betyr noe. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet. Bare puste slik at jeg kunne leve.» Og jeg sa; «Vel, du begynner, du er helt i begynnelsen av å forstå Kaiko.» Denne lidenskapet, denne brølende lidenskapen som er så dypt inn i hver og en av dere, men som dere på en eller annen måte har klart å gjemme.

 

Jeg må gi dere kredit for å ha gjemt den så godt. Noe som er så omsluttende, som er så stort og så brølende. Jeg gir dere kredit for å på et eller annet vis har klart å undertrykke dette. Men vet dere hva? Den er der fremdeles. Den er der fremdeles. Og det var det dere burde ha oppdaget dette året. Denne brølende, skrikende lidenskap for deres egen frihet. Gudene må vite hvor lenge det er siden dere har hatt den friheten. Hvor lenge det er siden dere var fornøyd med dere selv, tilfredse med dere selv. Hvor lenge det er siden alt bare skjedde synkront i livene deres, med letthet og ynde. Men likevel fortsetter dere måned etter måned, år etter år og liv etter liv i en form for spirituell selvtilfredshet.

 

Jeg lurer ofte på om denne selvtilfredsheten med dere selv, denne middelmådigheten ikke er verre enn ikke å ha noen bevissthet i det hele tatt. Jeg lurer noen ganger på om det ikke er bedre å bevisst forbli sovende helt til dere faktisk er klare for å våkne, for hvilke steg er vel mer miserabel enn de små inn i opplysthet. Det er de små stegene som gjør vondt, som er smertefulle, som fører til alle disse emosjonene og følelsene og forvirringen. Denne middelmådigheten, dette med å satse på noe som er mindre enn fullstendig frihet og opplysthet, det er det som gjør veien og reisen så vanskelig.

 

Ingen av dere behøver å tolerere det. Det er ingen som kontrollerer dere. Og hvis dere tror at det er det, så se litt på ditt eget perspektiv. Det er ingen som hindrer deg i å få opplysthet. Det er ingen som holder deg tilbake. Ikke en gang massebevisstheten, overhodet ikke. Det er selvtilfredshet. Det er villigheten til å bare labbe av sted. Mine kjære venner, det gjør vondt. Det er smertefullt. Det er smertefullt å se på for meg. Det er smertefullt for meg å måtte finne på nye skøyerstreker hver måned for å distrahere dere, for å prøve å få i gang noe.

 

Kaiko er en lidenskap som ikke vil ha noe annet enn sin egen fullstendighet.

Jeg ber dere om å trekke pusten godt og dypt og føle inn i dette. La det komme fram.

 

(pause)

 

Vel, det var ganske miserabelt. (litt latter) La oss prøve igjen. Kaiko eller Kaiho betyr dyp lengsel – dyp lengsel, sjelefull lengsel – en veldig dyp og sterk lengsel. Det er ønske og lidenskap. Det er ikke grådigheten i den menneskelige natur. Det er ikke å simpelthen ville ha et bedre liv. Det er å ville ha denne friheten, eller ikke leve i det hele tatt. Ikke leve.

 

Og hvor mange av dere har vært så modige at dere har sagt; «Jeg bryr meg ikke om å leve et eneste øyeblikk til hvis det ikke er i frihet. Det spiller ingen rolle om jeg dør.» Og det burde det ikke. Friheten burde være viktigere enn alle disse reglene og reguleringene og selvtilfredsheten og tenkingen på «hva om». «Jeg vil heller dø i dette øyeblikk enn å leve et eneste øyeblikk til i begrensning.» Det er slik det skal være, men jeg kan ikke se at noen av dere er der enda. Dere tenker på det. Dere tror at dere har tatt en beslutning og gjort et valg om opplysthet og frihet, og mine kjære venner, det er veldig tynt. Det er så lidenskapsløst. Det er så inn i tanker og tenking, inn i fundering over ting, inn i tålmodig slit, inn i kompromittering og inn i selvtilfredshet.

 

Det er mye enklere for meg å se utover gjerningene til mennesker som ikke er våkne, som ikke har fått en smak av Ånden og av frihet. Det er mye lettere for meg å overse ubalansene deres, svakhetene deres enn det er å se inn i øynene til noen av dere som burde vite bedre, som har sittet på disse kursene evighet etter evighet, som kaller dere lærere, som tror at dere er spirituelle, men likevel, hvor er Kaiko? Hvor er den dype, brølende ilden fra det indre, der ingenting annet spiller noen rolle? Ingenting. Og det er bare når dere kommer dit dere vil forstå opplysthet og frihet.

 

Alt annet enn det er en lek. Det er en lek som dere kan leke veldig lenge. Tro at dere har gjort et valg, tro at dere har gjort noen oppdagelser, når dere egentlig bare har gravd et dypere hull for dere selv. Dere har bare glattet over, malt over, lakket over denne sanne, sanne indre lidenskapen som kalles Kaiko. Ingenting annet enn den spiller noen rolle. Ikke familie, ikke selve livet, ikke helse. Ingenting. Det er da dere begynner å bli virkelige overfor dere selv.

 

Det er da vi ikke hører en masse makyo i dette rommet. Det er da det ikke er en masse ord uten… føler dere av og til at ordene er uten følelser? At ordene er uten mening? Det er som miming og etteraping, si noe fordi, vel, dere vet, dere tror at det er det som er riktig å si.

Med Kaiko – hvis jeg utfordrer dere – kommer dere opp og sier; «Faen ta deg Adamus,» og jeg ville føle det, og da ville jeg slutte å plage dere. Med sann Kaiko ville dere danset. Dere ville skinne. Dere ville skinne. Dere ville brøle. Dere ville stå her rett foran meg og si; «Adamus, la oss bevege oss framover. Jeg er lei av denne snakkingen. Jeg er lei…»

 

LINDA: Adamus! La oss bevege oss framover! (bifall og applaus)

 

ADAMUS: Takk! Takk! Frihet. (han sier det likegyldig, så humrer han) Frihet. (igjen, likegyldig) Nei, det er FRIHET! Sagt på DEN MÅTEN!!!! (publikum roper «Frihet!»)

Nå hører jeg det, og jeg hører de store ordene deres, men når vil dere virkelig mene det? Jeg hører, «Åh ja, frihet. Faen ta deg Adamus.» Men når vil dere virkelig si det? Og når vil dere si det til dere selv? Ah, en ting er å be meg om å holde kjeft, men å si det til dere selv? (litt latter) Å si til dere selv…

 

KERRI: Jeg gjorde det.

 

ADAMUS: … med lidenskap. Litt, men egentlig ikke.

 

KERRI: Jo, det var det.

 

ADAMUS: Nei, egentlig ikke så mye.

 

KERRI: Jo det var det!

 

ADAMUS: Det var undertrykt. Det var gjemt. Det var, det var…

 

KERRI: Faen ta deg! Jeg sa det! Greit? Jeg sa det.

 

ADAMUS: Det er den lille jenta som skriker til meg. Jeg vil høre deg skrike til meg.

 

KERRI: Hva vil du ha meg til å si nå? (Adamus sukker) Bare hold kjeft!

 

ADAMUS: Det liker jeg. Det liker jeg! Og føltes det ikke bra?

 

KERRI: Det føltes strålende. Jeg elsker å si H.K.F.F. (hold kjeft for faen) (Adamus humrer) Jeg liker virkelig å si det når jeg drikker og røyker på samme tid. Det er å leve.

 

ADAMUS: Greit, gi henne en øl og en sigar en eller annen. (latter) Opp hit. (han ber henne komme til scenen)

 

KERRI: Åh!

 

ADAMUS: Kom igjen. Kom igjen. Kom igjen! (noen roper «woo!», og applaus)

 

KERRI: Du liker virkelig å…

 

ADAMUS: Jada. Ok. Og nå – Kaiko.

 

KERRI: Kaikoooo!! Kaikoooo!! Det må være som et karate-rop.. Kaikooo!

 

ADAMUS: Det er det på en måte.

 

KERRI: Jeg så for meg at jeg gjorde det som haiyahhh!!!! Chakaaa!

 

ADAMUS: Jada, jada. Sett i gang. Bare virkelig…

 

KERRI: Jeg gjorde det nettopp.

 

ADAMUS: Nei, gjør det skikkelig!

.

KERRI: (hun sparker opp beinet) Kaikooo! Kaikooo! Haiyah! (litt latter og applaus)

 

ADAMUS: Det var litt lidenskap i det.

 

KERRI: Det har jeg manglet. Jeg vet at jeg har manglet det.

 

ADAMUS: Jeg vet!

 

KERRI: Det er som, hvor i… er den?

 

ADAMUS: Kan jeg…

 

KERRI: Jeg liker denne lille flammen.

 

ADAMUS: Kan jeg være ærlig mot deg igjen?

 

KERRI: Åh, herregud, jada.

 

ADAMUS: Du er liksom på en måte… jeg går ned fra denne scenen slik at du ikke sparker meg. (litt latter) På en måte er du som en reklame for…

 

KERRI: Åh.

 

ADAMUS: Nei, for…

 

KERRI: Å være fullstendig dysfunksjonell og tilrotet? Eller… (litt latter)

 

ADAMUS: Jøss. Det var ikke det jeg hadde tenkt å si, men når jeg nå tenker på det… (mer latter)

 

KERRI: Jeg aksepterer det!

 

ADAMUS: Vel, ja! Sånn er det! På en måte eksempelet på en som tidligere har fått til masse – i tidligere liv – til og med litt i dette livet. Et eksempel på en som svikter seg selv. Svikter seg selv ved å spre deg selv tynt utover, slik at det ikke er noen substans. Det er ingen dybde. Du har fantastiske evner. Du har en fantastisk evne til å fokusere.

 

Fokus er en av englesansene. Hun kan være reklame for fokus. Men hva gjør hun? Av-fokuserer, vanner ut, søler ut over alt. Så det er ingen fokus. Og du…

 

KERRI: (snakker til noen blant publikum) Du er fornøyd. Du er glad for at det er meg, ikke sant? Jeg ser det på deg. Du sier liksom; «Å, skitt! Jeg er glad for at det er hun.»

 

ADAMUS: Ja, du er nestemann. Du er den neste. (litt latter) Så du av-fokuserer, og så sier du til deg selv at du har for mange problemer og at livet har vært tøft for deg og at du ikke vet hva du skal gjøre. Du sier hele tiden til deg selv «Jeg vet ikke.»

 

KERRI: Jeg vet. Jeg gjør det.

 

ADAMUS: Og så håper du at jeg ikke hører det. Det gjør jeg. Jeg følger med. Du kommer i boka mi. Det du mangler min kjære, er en ting – litt lidenskap.

 

KERRI: Ja! Vi trenger en balje. Jeg er klar. Bare hold hodet mitt! Jeg er lei av denne dritten! Jeg vil ikke gjøre dette i to år til!

 

ADAMUS: Vi kan bare gå på…

 

KERRI: Få tak i en balje!

 

ADAMUS: Ja, takk. Vi bare…

 

KERRI: Jeg bryr meg ikke om makeupen. La oss bare…

 

ADAMUS: Vi kan jo bare gå på dametoalettet…

 

KERRI: Ok. (Linda og Sandra leter etter en bøtte) Den er ikke tett. Den vil ikke holde på vannet.

 

ADAMUS: Vi går på dametoalettet.

 

KERRI: Linda er så klar til å få det på video. (latter)

 

ADAMUS: Dametoalettet.

 

KERRI: Ikke toalettet, Linda! Ikke toalettet! (mer latter) Jeg går ikke dit.

 

ADAMUS: Vi trenger et kamera som kan følge oss inn på toalettet når jeg dypper hodet hennes.

 

KERRI: Nei, nei – ikke toalettet. Vi kan bryte håndbak.

 

ADAMUS: Vel, la meg spørre deg.

 

KERRI: Huh.

 

ADAMUS: Da jeg begynte å snakke om Kaiko, kunne du da føle at det var noe inne i deg som begynte å rasle?

 

KERRI: Ja, ja, ja. Det var som om jeg hørte dette “Kaikooo!” (med høy og tynn stemme) skikkelig dypt inne i meg.

 

ADAMUS: Jeg sa ikke Kaikooo! (etteraper henne)

 

KERRI: Vel, du vet, det reiser…

 

ADAMUS: Kaiko!!

 

KERRI: Jada.

 

ADAMUS: Slik.

 

KERRI: Javel, javel.

 

ADAMUS: Åh! Og for øvrig så er det ikke… det er faktisk et gammelt uttrykk fra Lemuria. Det er ikke nødvendigvis noe asiatisk eller japansk uttrykk.

 

KERRI: Men det høres bedre ut.

 

ADAMUS: Det gjør det. Vet du hvor det kommer fra? Hvilken land det kom fra?

 

KERRI: Åh, Romania?

 

ADAMUS: I den nyere historie.

 

KERRI: Jeg vet ikke. Romania?

 

ADAMUS: Finnland.

 

KERRI: Åh.

 

ADAMUS: Finsk, som… jada, jada. Så, så finsk – dyp lengsel. De fyller bøtta. (latter fordi Linda fyller en bøtte)

 

SART: Vi kan jo bare finne toalettet! (latter)

 

KERRI: Hun, å herregud… Nei. Nei. Som om hun virkelig vil hjelpe meg med dette.

 

ADAMUS: Javisst, javisst, jada.

 

KERRI: Nå er jeg redd.

 

ADAMUS: Hvor langt kan vi gå her? (mer latter, noen sier “ganske langt”)

 

KERRI: Som om hun…

 

ADAMUS: Kan vi få kamera på når vi… (Linda kommer med en bøtte vann)

 

KERRI: Å, herregud. Du kan ikke ødelegge teppet. Hvordan skal jeg få hodet mitt ned i den der? Har du gått fra forstanden?

 

LINDA: (viser bøtta til Adamus) Er det nok, eller vil du ha mer?

 

KERRI: Å herregud! Hva i helvete?!

 

ADAMUS: Tror du jeg får dette store hodet oppi denne? (latter) Nei, stort som i, du vet, som…

 

KERRI: Det er så skittent! Er du helt gal? Nei, for faen! Toalettet er bedre enn det der. (mer latter)

 

ADAMUS: Ok. Kom igjen.

 

KERRI: Du vil måtte holde – du vil måtte slåss med meg. Det blir moro. (mer latter)

 

ADAMUS: Vel, du forstår…

 

KERRI: Men jeg mener alvor. Vi finner et stort kar.

 

ADAMUS: Det er noe inne i henne som våkner opp, og det er underholdende. Det er morsomt – til en viss grad, til en viss grad. Kan du tenke deg å drukne i den der?

 

KERRI: Nei, ikke faen.

 

ADAMUS: Hvordan skulle de forklare det?

 

KERRI: Jeg vet ikke, kanskje hvis du holder meg nede. Det er en del av utfordringen.

 

ADAMUS: Å ja. (Adamus ler)

 

KERRI: Som om det hadde vært morsomt å se på. (latter)

 

ADAMUS: Å, jada!

 

KERRI: Hele dagen.

 

ADAMUS: Men, men – dette kommer til å bli enda en av Mester-historiene mine – jeg skal ikke holde deg nede. Jeg skal be deg om å gjøre det selv.

 

KERRI: Nei, vet du hva! Å, ikke i helvete. Det gjør jeg ikke. Nei! Linda, mener du det? I en skitten bøtte? Ødelegge alt dette?

 

LINDA: Den er nesten helt ny. (latter)

 

ADAMUS: Det er ikke så ille. Kuthumi kunne fortalt deg at det er mye verre i India.

 

KERRI: Å, jada. Der pisser og driter de på samme sted som, du vet, der de går for å vaske seg.

 

ADAMUS: Sier du det? Er det oppfattelse eller virkelighet?

 

KERRI: Uh, virkelighet.

 

ADAMUS: Ok. (Adamus ler)

 

KERRI: Og det vet du. Ok.

 

ADAMUS: Så, kjære Kerri, kjære Shaumbra, kjære Shaumbra, denne lidenskapen. Vel, vi var litt inne på det her, men det er en sjanse for, det er en mulighet for at når vi er ferdig med dagen, vil du gå ut den døra og tenne en sigarett og ta deg en øl. Du vil gå ut døra og si; «Vel, jøss, det var veldig moro i dag. Jeg gleder meg veldig til neste måned.» Og så går du tilbake til de gamle måtene og gjøre ting på. Går tilbake til middelmådigheten, selvtilfredsheten, unnskyldningene og tillater at denne lille drittungen styrer livet ditt.

 

KERRI: Du fortalte meg nettopp at jeg er ferdig med det. Nå er det bare så avleggs. Jeg…

 

ADAMUS: Ja, men…

 

KERRI: Fem minutter igjen av Serien om Oppdagelse.

 

ADAMUS: Men etter at du hadde sittet i den stolen en liten stund, kom det tilbake.

 

KERRI: Drittprat.

 

ADAMUS: Men, nei, nei. Si drittprat! Som om du virkelig mener det

 

KERRI: Drittprat!!

 

ADAMUS: Som om du mener det. Fint.

 

KERRI: Drittprat.

 

ADAMUS: Greit, og takk til deg.

 

KERRI: Den jenta er død.

 

ADAMUS: Takk. Ja.

 

KERRI: Ingen skitten bøtte! (litt applaus)

 

ADAMUS: Ah. Spørsmål. Spørsmålet er om det betyr at det bare er meningen at du skal skjelle ut folk når du føler det slik? (noen sier ja, noen sier nei) Hvor mange sier ja? Bare la det fly. Ah! Takk. Hvor mange rakte handa i været? Ok. Så vi har ikke nok Adamus-priser, du skulle tatt med deg flere. Så vi har noen – alle rekker handa i været, vil ha en Adamus-pris fra Linda. Ja!

 

LINDA: Å, dere tre. Det er akkurat like mange som jeg har.

 

ADAMUS: Nei, nei. Det er ca. – nei, nei. Det er 12, 15, til. (Adamus humrer når flere rekker handa i været) La oss trekke pusten dypt. Spørsmålet er – og det er et veldig godt spørsmål; «mener du at jeg bare skal si til folk hvordan jeg føler det? Om å dra til helvete? Om å bite meg?» I teorien, i teorien, ja. Hvis ikke har dere denne regulatoren, denne undertrykkeren som dere har på dere. Hvis ikke er det ingen Kaiko. Det er en masse unnskyldninger, og det er en masse tilbakeholdelse.

 

Så du kan gi deg selv tillatelse til å si det du vil. Vel, det får fram noen problemer – «Åh, herregud» - fordi dere for lenge siden sa til dere selv; «Jeg gjør det aldri mer. Jeg sier aldri mer noe slemt. Jeg skal aldri mer såre noen. Jeg skal alltid bare prøve å passe inn. Jeg skal ikke lage bølger. Jeg skal ikke bli sint når jeg snakker med servicefolk på telefonen. Jeg skal ikke fortelle folk akkurat hva jeg mener.» (litt latter)

 

Nå er virkeligheten – ja, jeg vil gjerne at dere gir dere selv tillatelse til å gjøre det. Jeg – dere åpner egentlig bare dere selv opp. Og dere har faktisk litt sinne… dere vet, alle studenter som kommer til opplysthet prøver å undertrykke sinnet sitt, men lærer at de bare skal bli sinte. Bare slippe det ut. Vel, igjen, dere sier med det samme; «Vel, hva om jeg drar av sted og dreper alle disse menneskene?» Vel, det kommer dere ikke til å gjøre. Det kommer dere ikke til å gjøre. Til det har dere for mye bevissthet. Men dere sier; «Ja, men Adamus ser ikke de tankene jeg har i sinnet mitt.» Å joda, det gjør jeg. (litt latter) Jada. Det er derfor jeg har på meg skuddsikker vest i dag. (mer latter)

 

Men det er forhandlinger dere har med dere selv. «Vel, jeg kan ikke bli sint» og «opplyste folk blir ikke sinte.» Jeg er helt uenig med dere. Alle Mestre som har vært før dere har gått gjennom intenst sinne. Det er et av de fem stadiene i opplysthet. Sinne. Sinne, og så…

 

CAROL: Så, banker de opp seg selv etterpå? Nei.

 

ADAMUS: Er seg selv etterpå?

 

CAROL: Ja. Etter at de har gjort lidenskapen sin og sagt hva de mente.

 

ADAMUS: Spørsmålet er om de banker opp seg selv etterpå? Har de skyldfølelse? Nei! Vet dere hvorfor? Fordi de ikke ender opp med å gjøre det. De setter fri en masse energi når de går inn i Kaiko, når de sier; «Jeg gir meg selv tillatelse til å si akkurat hva jeg mener, og være akkurat den jeg er. Jeg gir meg selv tillatelse til å gjøre det uten all denne undertrykkelsen og all denne kontrollen av meg selv, uten hele denne oppfattelsen om å måtte ha kontroll.» Og så gir de seg selv friheten, og så ler de. De ler, for en forstår at en har friheten til å gjøre det, til å skrike til månen for fulle lunger, til å be gud om å dra til helvete. Dere har tillatelse til å gjøre det, og bare det å vite at du har den tillatelsen føles godt. Når dere forstår det, vil dere sannsynligvis aldri måtte gjøre det eller ha lyst til å gjøre det. Men det å bare vite det.

 

Begynn å være virkelige. Begynn å være fri. Få litt Kaiko inn i livene deres. Nei, det er ikke noe tilskudd som dere tar. (latter) Jøss! Jeg hørte nettopp fire folk som lyttet på internett; «Å, det må jeg skrive ned. (mer latter) Jada! Kaiko, laget av naturlig sjømat. Åhh!» Nei, nei, nei.

 

EDITH: Kan jeg stille deg et spørsmål?

 

ADAMUS: Men mikrofon fra Linda, kan du så absolutt stille et spørsmål.

 

EDITH: Hvorfor…

 

ADAMUS: Føles det ikke godt? Og neste gang spør du ikke om tillatelse. Bare si; «Linda, gi meg den forbannede mikrofonen.» (latter)

 

LINDA: Du vil ikke ha svaret mitt.

 

EDITH: Du kommer ikke til å like spørsmålet mitt. Jeg spør om du tror at frihet behøver å være vulgær?

 

ADAMUS: Det behøver den ikke. Det behøver den ikke. Og i deres natur er dere ikke det. Jeg er ikke det. Men noen ganger har dere veldig mye oppdemmet i dere. La meg ikke plukke på deg, for du har en masse undertrykt energi i deg. Prøver å gjøre det som er riktig, prøver å – som vi snakket om forrige måned – prøver å gjøre andre folk lykkelige, og det er bare noe skitt.

 

EDITH: Nei, bare å være levende.

 

ADAMUS: Vulgær. Du vet, for det første, så betyr det ingenting. I Kaiko kan en si «faen» åtte tusen ganger etter hverandre, og det spiller ingen rolle. Det spiller ingen rolle.

 

EDITH: Det gjør det for meg. Det gjør vondt i ørene mine.

 

ADAMUS: Hvorfor det?

 

EDITH:  Det gjør bare vondt i ørene mine. Jeg liker ikke å høre det.

 

ADAMUS: Vel, faen! Hva er viktigst, opplysthet, eller noen småting som gjør vondt i ørene dine? (litt applaus)

 

EDITH: Jeg liker lidenskapen. Og folk kan være lidenskapelige på den måten de vil.

 

ADAMUS: Kontrollert lidenskap.

 

EDITH: Nei!

 

ADAMUS: Herregud! Det er det vi snakker om her! (han vil slå til scenebakgrunnen i frustrasjon, men stopper opp) Åh! (latter) Jeg så det. (til mannskapet) Gahh! Jeg kan ikke for det! (han slår vannet i bøtta utover teppet, publikum skriker litt) slik som dette, Edith!!!! Slik som dette!!! (mer latter) Edith, Edith…

 

EDITH: Lidenskap kan være vakker og fantastisk. Den behøver ikke å være…

 

ADAMUS: Ja lidenskap kan være vakker.

 

EDITH: … uanstendig og støtende og ødelegger tepper. Det behøver ikke å være noe dritt!

 

ADAMUS: Teppet ble ikke ødelagt Edith, jeg er glad du blir sint på meg. Endelig! Herregud! Få det ut! Men det krever at jeg blir sint på deg. Det er ikke min naturlige tilstand å krangle med deg. (hun ler) Men spiller det noen rolle? Hvor mye vil du kontroller dette med å gå inn i opplysthet?

 

EDITH: Jeg er i det. Jeg bekymrer meg ikke for om jeg kontrollerer det. Jeg nyter det. Det er fantastisk. Jeg vet at Jeg Er den Jeg Er.

 

ADAMUS: Ja. Vel, tilbake til poenget mitt. Jeg blir fullstendig. Jeg begynte dagen med å be dere om å slappe av inn i opplystheten deres. Og jeg har sagt at jeg vil komme til å motsi meg selv senere, for nå snakker jeg om lidenskap. Jeg snakker om Kaiko. Jeg snakker om denne dype lengselen.

 

EDITH: Det er storartet. Det er storartet!

 

ADAMUS: Ja. Og nå kommer jeg tilbake og sier at når dere føler det, er det ønsket så dypt Edith, at ingenting annet spiller noen rolle. Det er ingen kompromisser. Det spiller ingen rolle hvor mange stygge ord eller bøtter vann eller hvor mange kilo en legger på seg eller hvor mange år en er, eller dårlige forhold eller pengemangel. Ingenting annet enn frihet spiller noen rolle.

 

Denne lidenskapen! Denne følelsen. Og jeg bryr meg ikke om dere må bli sinte for å oppdage den. Jeg bryr meg ikke om dere hyler og skriker. Jeg bryr meg ikke om hva som kreves, inkludert døden, for å oppdage det. Når dere kommer tilbake til dette stedet, denne Kaikoen, da er dere fri. Da kan dere virkelig slappe av, trekke pusten dypt og komme tilbake til akkurat det som fikk dere på den spirituelle veien, denne vitenen som vi har snakket om før, og som kom for noen liv siden, dette som sa; «Det må være noe mer enn det jeg tilalter meg å oppleve. Det må være mer ved livet.»

 

Og dette førte dere inn på en vei med å utforske dimensjoner, utforske alternative metoder, utforske en annen versjon av gud. Men underveis ble den likevel utvannet, og det har fortsatt mistet lidenskapen sin. Og hvis det er noe dere ikke oppdaget dette året, så var det lidenskapen. Jeg snakker ikke bare til deg. Jeg snakker til alle.

 

Hvem bryr seg om en bøtte med faktisk ikke så veldig skittent vann? Det var ikke så ille. Hvem bryr seg? Vet dere hva det ville kostet å erstatte dette teppet hvis det gikk galt – noe det ikke kommer til å gjøre? Det er som hellig vann, (latter) en masse av det. Det er bare en bagatell. Selv om det hadde kostet tusen eller fem tusen dollar, selv om dere sier; «Adamus, det var veldig støtende at du slo vann utover denne – scenen min – over den nye scenen din, det var veldig støtende at du gjorde det». Noen ganger må jeg få min egen lidenskap i gang slik at jeg kan tenne deres.

 

Mine venner, dere sier at dere er lei av de gamle måtene. Dere er lei av denne lange og veldig svingete spirituelle veien. Jeg sier; få fram Kaiko. Få opp denne lidenskapen, men den kommer til å få fram problemene deres. Og jeg sier dere her og nå at dere kommer til å forhandle, dere kommer til å kompromisse, dere kommer til å si; «Greit, jeg går ut døra og får litt mer lidenskap», og i morgen tidlig har dere glemt det vi snakket om i dag.

 

EDITH: Å nei.

 

ADAMUS: Jo!

 

EDITH: Nei.

 

ADAMUS: Jo. Mønstre. Mønstre og sannsynligheter. Mønstre.

 

EDITH: Nei.

 

ADAMUS: Nei? Så fortell meg da, hva vil forandre dette Edith?

 

EDITH: Hvorfor skulle jeg glemme det? Jeg hører på det hver kveld når jeg legger meg. Jeg glemmer det aldri.

 

ADAMUS: Ja. Fint. Du glemmer aldri noe av det?

 

EDITH: Vanligvis ikke.

 

ADAMUS: Vanligvis ikke. Og du kompromisser ikke i forhold til det?

 

EDITH: Jeg må be deg om å definere hva du mener med å kompromisse. Jeg…

 

ADAMUS: Sprer det ut. Vanner det ut. Ja. Det er som…

 

EDITH: Vi er på denne veien. Det har vi vært lenge. Vi elsker det. Vi velger det. Vi…

 

ADAMUS: Hva er jeg, Moses?

 

EDITH: Vi elsker oss selv. (latter) Ja, du er Moses. Vi elsker oss selv. Jeg mener…

 

ADAMUS: Og det har vært mer… du vet, Moses og jødene, det var bare 40 år. Vi har gjort dette i mange liv.

 

EDITH: Det vet jeg.

 

ADAMUS: La oss slutte å vandre rundt i ørkenen. Det er tid for å fortsette.

 

EDITH: Det gjør jeg ikke. Jeg vet at jeg også er Gud, og jeg elsker meg selv. Så bare vær stille.

 

ADAMUS: (humrer) Fint. Du kommer deg. Det var ca. to på en skala på 100. Det er som «Hold kjeft Adamus!» Greit. Og så kan vi le. Og så kan vi slappe av inn i opplystheten.

 

Mine kjære venner. Jeg vil at dere skal bryte gjennom, for jeg kan føle at dere vil bryte gjennom. Det er en slik lengsel etter å bryte gjennom, slik en lengsel etter forståelse og enkelhet. Men så løper dere i sirkler. Dere tenker på det. Dere tynner det ut. Dere vanner det ut. Dere kompromitterer. Så blir dere redde for ting som det at dere blir eldre. Kommer dere til å dø? Kommer dere til å bli fattige? Det spiller ingen rolle! Det spiller ingen rolle. Og la meg si det på en annen måte.

 

Dere kommer til å miste alt på vei til opplysthet. Og dere trodde at dere hadde mistet masse. Dere kommer til å miste alt, med mindre dere trekker pusten dypt og lar denne rasende stormen som er inni dere få komme fram. Dere behøver ikke å bekymre dere for at dere kommer til å hogge av folks hoder. Det kommer dere ikke til å gjøre. Men gi dere selv tillatelse til at dere kan hvis dere vil. (Adamus humrer, litt latter) Jeg mener det metaforisk. Med andre ord; hvis noen herser med dere, så slutt å være denne snille, luftige spirituelle new age makyo personen. Si; «Til helvete med deg! Jeg er en Mester. Jeg vil ha bedre service nå!» (applaus) I stedet for; «Åh! Jeg skal spre litt lys på deg.» Det er som «hold kjeft!» (mer latter)

 

Dere vet, det er en masse folk som er fornøyd med å bare fuske litt med spiritualitet. Det er ikke derfor dere er her. Det er det ikke. Jeg er ikke det. Jeg har luket ut de folkene for lenge siden. (Adamus humrer) Men ikke dere. Dere er her for det nå. Men da jeg så på Serien om Oppdagelse – vi gikk gjennom en rekke ting – vi gjorde en masse fantastiske ting – sa jeg; «Adamus…» Få den skitne bøtta bort herfra, ned av scenen min. (noen ler) Jeg sa; «Adamus», jeg sa til meg selv;» Adamus, hva var det som glapp for oss? Hva var det vi ikke gjorde? Det er noe…» Har dere noen gang følt det? Dere bare vet at det er noe, men dere vet ikke hva det er? Vel, jeg visste hva det var. Så jeg sa; «Det er lidenskapen. Jeg føler bare ikke noen lidenskap. Jeg føler ikke at denne ilden kommer fram. Jeg vet at den er der. Jeg føler ikke at den kommer fram.»

 

Vel, de siste 28 og et halvt minuttene har jeg snakket og laget et nummer om Kaiko for å demonstrere litt, for hvis jeg bare hadde sagt; greit, det er et fint uttrykk kalt Kaiko, mmmmmm. ( litt latter) Jeg vil dere skal forstå. Jeg vil dere skal føle det i dere selv. Det er der. Dere behøver ikke å gå så langt for å finne det. Dere behøver bare å gi dere selv tillatelse til at det kommer fram.

 

Glem det at dere kommer til å bli sinte. Det spiller ingen rolle. Og hva så, hvis dere blir sinte? Glem det at dere mister alt. Hva så? Det er Kaiko. Hva så hvis dere mister alt? Noen få av dere er faktisk kanskje klare for det. Og vet dere hva? Det behøver dere ikke. Dere behøver bare å være villige til det. Det betyr ikke at det skjer. Dere behøver bare å være villige til det.

Når den lidenskapen kommer fram, vil den sette dere fri.

 

Kaiko Merabh

Så jeg vil be dere om å føle inn i det. Vi skal gjøre en liten merabh. Vi skal spille litt musikk i fjorten og et halvt minutt, og jeg skal nesten ikke snakke i det hele tatt. Så John kan faktisk skru litt opp musikken. Dette er ikke typisk merabh musikk. Med andre ord, så er det ikke bare litt klimpring. (noen reiser seg) Jeg beklager, toalettet er stengt. Nei, nei, nei. Vær så snill og sett deg, for det er Kaiko. Du er veldig nødt til å tisse. Veldig, ja.

 

HEATHER: Det regner ute!

 

ADAMUS: Så, så, bare – men kom tilbake og sett deg. Du kommer til å gå glipp av denne fantastiske merabhen. Hva er viktigst?

 

HEATHER: Jeg kommer tilbake.

 

ADAMUS: Hva er viktigst, tørre bukser eller opplystheten din? (latter) Trekk pusten godt og dypt, og la oss ta helt ned lysene. Trekk pusten godt og dypt. Så den musikken jeg valgte er ikke typisk merabh-musikk, men den behøver heller ikke å være høy og hektisk. Den har litt sensualitet i seg. (musikken begynner; «Liquid Groove» fra PremiumBeat.com)

 

Jeg vil be dere om å føle inn i denne ilden, Kaiko-ilden. Dypt i dere. Den er der. Det er den tingen som sier, ”bare frihet, ingenting annet betyr noe.” Ingen unnskyldninger. Ingen kompromisser. Ingen holder tilbake. Kaiko.

 

(lang pause)

 

Dere behøver ikke å være sinte for at denne Kaiko skal komme gjennom. Noen ganger hjelper det. Dere må bare være virkelige.

 

Følelser. Klarhet.

 

Mens musikken spiller, vil jeg at dere bare skal føle hvor mye dere har dekket til dette en liten stund. Denne ilden. Denne lidenskapen. Og så, i stedet for å bare tenke på det, ber jeg dere om å ta et valg, en bestemmelse, en klar, fokusert bestemmelse.

 

Er du klar for å la denne dype, indre lengselen, denne Kaiko, dette ønsket om frihet, komme inn i livet ditt? Og så la deg selv føle det?

 

(lang pause)

 

Kaiko. Det er en brennende, indre ild, en brennende, dyp, indre lidenskap, en lengsel, en uslukkelig, indre tørste. Det er en lidenskap.

 

Men det kan være en ild som ikke brenner, en ild som ikke ødelegger, en ild av forvandling av selvtilfredshet og inn i lidenskap, en ild som beveger energien som har vært fastlåst så veldig lenge. En ild som brenner gjennom sinnet, men uten å brenne opp sinnet, en ild som åpner ting som har vært stengt lenge. En ild som er kjølig når det er behov for at den er kjølig, en varm ild når det er behov for at den er varm.

 

Kaiko kan være lidenskap. Den kan til tider føles som sinne. Men det er fokus. Det er virkelig.

Kaiko kan til tider virke som en rasende stor, men i virkeligheten er den også en varsom, lett regnskur. Det kan virke som om det er veldig mye lidenskap i Kaiko, men uten behov for makt, veldig mye energi, veldig mye ønske, men ingen grådighet. Simpelthen ønsket om å leve og føle og være fri.

 

For en som går på den spirituelle veien er det lett å bli full av selvtilfredshet. For en som går på veien til opplysthet er det lett å bli distrahert, tynne ut seg selv, bedra seg selv, glemme denne ilden som er dypt der inne, denne lengselen. Lengselen, som noen av dere vil kalle lengselen Hjem igjen, men som egentlig er lengselen etter å være Hjemme – være Hjemme ditt. Det er så lett å bli helt dekket til av alle reglene og kontrollen og oppfattelsene om livet.

Det er så lett å forhandle seg selv bort fra opplysthet.

 

Mestrene, de få Mestrene som har gått før dere, har alle gått gjennom denne opplevelsen, tenkt, trodd, oppfattet det slik at de var på veien, og javisst, til en grad var de det. Men underveis gjorde de denne vakre, spirituelle veien om til en veldig menneskelig vei. De trodde hele tiden at de fremdeles reiste på en spirituell vei, helt til noe veldig drastisk, noe enormt måtte komme inn i livene deres.

 

Og det var ikke en hånd fra utsiden, eller entiteter som kom inn og fullstendig snudde opp ned på livene deres. Det var deres egen Kaiko, dette indre begjæret. Den måtte rive dem – rive dem bort fra selvtilfredsheten deres, bort fra utvanningen, bort fra det en kan kalle en latskap.

 

Dette Kaiko. Kaiko bryr seg ikke. Bryr seg ikke om du fremdeles er inkarnert i en fysisk kropp. Den bryr seg ikke om hvor mange penger eller problemer du har. Den bryr seg ikke om all hylingen og skrikingen til mennesket.

 

Kaiko er denne lidenskapen – sjelens lidenskap for å føle og oppleve seg selv. Ikke for å bli sammenblandet med denne lille, menneskelige drittungen. Ikke for å bli kontrollert av disse aspektene som egentlig ikke vet hva de vil.

 

Kaiko er en evig ild. Dere har gjort en strålende jobb med å undertrykke den, ignorere den, snu ryggen til den, men den er der fremdeles. Akkurat som den kan være denne veldig varme flammen, veldig kaotisk, kan den også være den kjølige flammen. Den kan også være sin egen vennlighet. Den kan også være sin egen gave.

 

Akkurat nå spør din Kaiko deg, denne dype, indre lengselen spør deg om du nå er klar til å bevege deg framover, klar for å bevege deg framover til og med utover virkelighet og oppfattelser, klar til å bevege deg inn i din dype sannhet.

 

Bruk en liten stund til å føle. Den er der. Er du klar for å gjøre hva som enn – hva som enn måtte kreves?

 

(lang pause til musikken stopper)

 

Det er den varme flammen eller den kjølige flammen – ta på lysene igjen – varm flamme eller kjølig flamme. Den bryr seg ikke. Hva som enn kreves. Det er bare spørsmål om at du gjør et valg. Du gjør et valg. Om at du er klar for å ta tilbake denne lidenskapen. Klar til å åpne den opp.

 

Hvis du gjør valget ditt, så er det det hele. Men vær så snill, gjør et valg. Ikke bare tenk på det. Vi behøver ikke å komme tilbake i neste liv og gjøre dette igjen.

Og uansett hvilket valg du gjør, enten du er klar eller ei, så bekymrer du deg ikke for det, for alt er vel, alt er vel i hele skapelsen.

 

Takk. Takk. (applaus)

 

--------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.

Korrektur: Evy Finjord Heggelund

--------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må̊ betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt.

Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado.

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes). Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.