CRIMSON CIRCLE MATERIALET

The Discovery Series

SHOUD 3: “Oppdagelse 3”
av ADAMUS, kanalisert av Geoffrey Hoppe

Presentert i Crimson Circle                                                                                                                                          2. November 2013
www.crimsoncircle.com

Jeg Er den Jeg Er, Adamus av Fritt og Suverent Domene.

Ah! Det er noen få her i dag. Velkommen. Vær hilset.

Å ha en kropp

Det er flott å se så mange av dere her. Dere har flotte kropper, hm. (litt latter) Ja, det er sant. Det er sant. Kan dere forestille dere gleden ved å ha en kropp og være i den? Åh! Jeg kan vagt huske den tiden da jeg hadde en fysiske kropp. Åh, jeg vet at dere noen ganger forbanner den. Dere banner over den. Noen ganger er den full av smerter. Noen ganger blir den gammel, får kanskje noen rynker her og der, men det er en slik glede å ha en fysisk kropp.

Jeg okkuperer Cauldre sin kropp noen minutter nå, og det er greit, men mine kjære venner, å ha denne kroppen!  Trekk pusten dypt inn i den. Åh! Det er ikke dette som gjør dere til et menneske. Nei, det er ikke kroppen som gjør deg til et menneske. Nei. Det er bevisstheten – eller la oss kalle det den begrensede bevisstheten – det er den oppfatningen som dere opererer ut fra. Det er det som gjør dere menneskelige. Dere er ikke mennesker bare fordi dere har denne fysiske kroppen. Ikke bare det. Dere kan dra ut i kosmos og ta med dere kroppen. Det er ikke den de ser på. De ser på det perspektivet som dere har, nivået av bevissthet. Men å ha en kropp – så fantastisk. Dere kan være sensuelle, og til og med seksuelle, Edith.

EDITH: Ja, det kan du vedde på.

ADAMUS: Ja. Takk, jada. Vi har snakket sammen. Fint å se deg igjen, min kjære. (han kysser henne)

EDITH: Takk. Takk.

ADAMUS: Å ha dette som kalles kroppen. Bare pust inn i den en liten stund. Åhh! Spis inn i den. Elsk inn i den, denne kroppen, ja, for, vel, dere kommer til å trenge den. Dere har mange år foran dere på denne planeten. Det er gode nyheter, er det ikke Larry? Du smiler Larry. Hvordan går det med overfloden Larry?

LARRY: Bra.

ADAMUS: Fint. Bare fortsett å synes det. Den kommer til deg.

Så pust inn i den. Dere har mange år igjen på denne planeten. Nei, dere skal ikke dra snart. Selv om dere av og til lurer på det, tenker på det – «Å, for en lettelse å komme seg ut av denne menneskelige bevisstheten.» Nei. Dere vil bare gå ut av kroppen, og så ta med dere denne menneskelige bevisstheten.

Åh, og det er forresten en ære. Dere drar til de andre rikene, faen, dere drar til de Nære Jordrikene og sier; «Jeg kom akkurat gjennom enda en menneskelig biologisk opplevelse» - å, de heier på dere. Ja. Dere drar til disse andre dimensjonene med noen av de utenomjordiske vesenene – å det er en slik ære å ha vært et legemliggjort menneske. Så pust inn i kroppen din, elsk den og sett pris på den.

Adamus

Denne fasetten av St. Germain (fransk uttalelse) kalles Adamus eller Adamus (uttalt Ah-de-mus), jeg elsker det. Jeg elsker det. Det er en form for samskapelse mellom dere, Shaumbra, og meg. Jeg ønsket å gjøre det, men jeg hadde ikke akkurat noen gruppe å gjøre det sammen med før dere kom, og så skapte vi Adamus. Ganske fantastisk, ikke sant? (noen få sier “joda») Joda. Joda. (Adamus humrer) Jada, to av… (latter) tre, hvis Linda på en måte tenker over det. Hun blir kanskje påvirket.

Nei, jeg elsker Adamus personligheten, denne fasetten av St. Germain, for dere vet, det er en masse budbærere for St. Germain der ute. Noen av dem har en kontrakt, en avtale med meg. Andre føler inn i meg og føler inn i denne essensen, men St. Germain er litt kjedelig. Litt kjedelig. Hvis dere har lest… (noen nikker, Adamus ler) Ja, du har lest noen av bøkene! (noen sier «ja») Åhhh! Og jeg må si – jeg prøver ikke å snike meg unna ansvaret mitt, men jeg må si at det ikke nødvendigvis bare var St. Germain som var litt kjedelig.

Dere vet, til tider er det en slik tetthet på denne spirituelle reisen, en slik andektighet, som en falsk andektighet. Så det å være i stand til å komme bort fra denne formen for kjedelig St. Germain, er en stor lettelse for meg. Jeg kan komme hit. Jeg kan hoppe inn i kroppen til Cauldre. Jeg kan samtidig også være i kroppene til mange av dere. Jeg kan være en glede. Jeg kan være latter. Jeg kan være irriterende. Jeg kan være ubehagelig, og bare vente… (latter)

LINDA: Alt det der… Jada, alt det der. 

ADAMUS: … vi har mye tid igjen.

LINDA: Mm hmm.

SART: Skitt!

ADAMUS: Adamus er samskapelsen, dere og jeg. Det er den delen av dere som virkelig har lyst til å bryte ut og være uærbødige og udisiplinerte og gjør slike ting som dere vanligvis ikke ville forbinde med det å være spirituell. Men det er dette perspektivet, dette overlegget om hvordan spiritualitet skal være. Jeg forteller det til dere, og vi skal gå inn på det i dag. Dere kommer ikke til himmelen i den bilen, i den spirituelle bilen. (litt latter) Ikke i det hele tatt. Jeg skal vise dere hvorfor og hvorfor ikke.

Så det er fint å være her sammen med dere og ha det litt moro. Når det gjelder dere som tuner dere inn for første gang; i dag skal jeg være litt humoristisk (applaus), for Adamus er dere og meg, ikke sant? I dag skal jeg være provokativ, ofte kalt… (noen sier «ja» litt applaus)… litt mindre latter for den. Ofte kalt irriterende. Irriterende. Åh, hvorfor? Fordi dere vil det – vi vil det – fordi vi må finne veien ut. Vi må finne veien ut, og i dag skal vi endelig se på det.

Noen av dere som tuner dere inn tror dere skal få et fint spirituelt budskap, nei. Vi skal være rustne. Vi skal til tider være grove. Vi skal gjøre ting dere aldri ville forventet fra en spirituell gruppe, bortsett fra en orgie. (latter) Men bortsett fra det – bortsett fra det, mine kjære venner – skal vi gå utenfor den spirituelle boksen i dag.

Så jeg spør dere som ser på for første gang, eller til og med andre gang – hvis du ser på og tenker for deg selv; “Hva er det jeg er med på, og hva er det de gjør her?” – vær så snill og prøv å se på helt til slutt, for det er deres historie; fra kjedsomhet til opplysthet. Mmm. Ja, det er sant. (litt klapp og plystring)

Vi gjør det litt annerledes her fordi dere tillater det. Noen av dere tillater det. Jeg legger merke til at det ikke er så mange her i dag. En skulle tro, med den dype visdommen som har kommet gjennom disse Shoudene opp gjennom tidene – deres, og jeg bare bringer det tilbake til dere – med denne dype visdommen som er her skulle en tro at det ville gi glede i dette livet, at det ville redde dere fra å måtte ta på dere flere liv - 30, 40 eller 50 ganger til. Med den humoren vi gjør det med, med den fantastiske visdommen – helt gratis på de månedlige Shoudene – skulle en tro at det var en kø ut den døra der og helt ned i dalen og til Denver og til Kansas med folk som bare ventet på å få høre, skulle en ikke det? Skulle en ikke det? (en person sier «ja») Jeg mener, en skulle tro at det statlige Tv-selskapet hadde vært her med satelittbilene sine og kamera og filmet dette på grunn av den dype enkelheten som dere oppdager.

LINDA: Nei. Men NSA (overvåking i USA) er her. (litt latter)

ADAMUS: De ville kanskje lært noe. (mer latter) En skulle tro at det ville kostet minst 1200 dollar å delta på denne samlingen og ha mulighet til å berøre hånden til – kom igjen, i dag er det gratis (latter fordi har byr fram handa si til noen) – ha mulighet til å berøre Admaus’ hånd, som egentlig er dere. En skulle tro det, men nei. Jeg ser utover publikum, og selvfølgelig, sist var det – forrige måned – utstoppede dyr.

Kan dere forestille dere hvordan det er for meg å dra tilbake til Klubben for Oppstegne Mestere og de sier; “Adamus, hvordan var møtet I dag?” Fint. Fint. (litt latter) “Åh, sier du det? Var det fullt hus?” Å, jada. Å, jada, jada.

“Hvordan hadde alle det, disse menneskene?» Ummm, de var litt stille i dag. (litt mer latter) Ja, men de satte virkelig pris på budskapet, ja, til en forandring. (mer latter, og Adamus humrer)

En skulle tro at rommet var fullt i dag. Så det tar 42 minutter ekstra å kjøre hit opp til Coal Creek Canyon, 42 minutter ekstra for opplystheten deres. En skulle tro det. Men neida, noen mennesker vil ikke en gang ta 10 minutter ekstra av timeplanen sin – timeplanen for kaos, timeplanen for drama, timeplanen for hva det måtte være. De vil ikke en gang bruke tre minutter ekstra for å kjøre hit opp.

Så da jeg akkurat åpnet øynene mine og så at halve rommet er fullt av tøffe pirater – aargh, aargh, aargh, aargh! (publikum sier også «Aargh!») aargh! – sa jeg til meg selv, jeg sa; «Adamus, St. Germain, Shakespear», alle de andre navnene mine, jeg sa til meg selv – det er forresten veldig forvirrende – jeg sa til meg selv; «Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre med en liten men tøff gruppe som er her i dag?» Vi har et par timer til å snakke om opplysthet, så hva skal vi gjøre?

Og jeg tenkte på det en liten stund og sa; “Hva vil du gjøre Adamus? Hva vil dere gjøre, dere Shaumbra som er her, hva vil dere gjøre som mennesker når det ikke er andre her? Hva gjør dere i dagliglivene deres når det ikke er andre der? Hva gjør dere når dere kanskje er der sammen med noen få andre mennesker, og det er andre… Hva gjør dere når dere er sammen med familien deres og noen av familiemedlemmene ikke er der? Hva gjør dere? (noen sier; «vi snakker om dem») Dere snakker om dem! Og det er det vi skal gjøre her i dag! (latter og applaus)

Shaumbra sladder

Vi skal sladre. (litt latter) Det er ingenting galt med det. En kan være opplyst og sladre. Faktisk, jo mer opplyst, jo mer sladder. Til morsommere blir det. Hvorfor? Fordi da er det ikke ondskapsfullt. Det er morsomme historier. Det er veldig morsomme historier. Så lat oss sladre om de som ikke er her i dag. (litt latter)

Trekk nå pusten dypt. Gå ut av denne spirituelle tettheten dere kanskje har rundt dette. Linda, kjære Linda, kan du reise deg litt? Linda prøver veldig hardt å ikke sladre. (noen ler når hun rister på hodet)

LINDA: Jeg er ganske flink til det.

ADAMUS: Hun prøver veldig hardt å ikke sladre, men noen ganger krever det all hennes styrke å holde kjeft, selv om sinnet ikke holder så godt på det. Hun prøver veldig hardt, men i dag har du lov til å sladre. Du Linda, dere Shaumbra som er her, og de veldig få som lytter online i dag. Jeg ser at det er noen få av dere, men ikke like mange. Har dere som ikke er her det så travelt at dere ikke kan tune dere inn på opplystheten deres i dag? Dere som er her, vær så snill å vær med på sladderen vår i dag. Vi skal snakke om Shaumbra. Ja.

Vel Linda, du trenger mikrofonen. Jeg trenger ei tavle slik at vi kan fange all denne essensen. (Han rydder området og gir en krakk til David) Vær så god. (Adamus ler)

LINDA: Hva?!

ADAMUS: Essensen i Shaumbra. Så bruk en liten stund til å føle inn når det gjelder Shaumbra. Vi skal lage en blanding – en Shaumbra-blanding her i dag – med en nydelig… (Adamus tegner en menneskefigur) Jeg er ikke sikker på om dette er et smil eller en latter. Så hva er det med Shaumbra? Det er bare vi som er her.

Så Linda, kan du være snill og ta mikrofonen ut til publikum, ut til de tøffe piratene som er her? La oss snakke om egenskapene til Shaumbra når det gjelder ting som… (han prøver å heve side armene på stativet) ting som… englevinger. Å, jada. Hvis vi kan få litt tape takk. Ja, veldig smart. Ut fra hva de vil ha – hva vil Shaumbra ha? Ikke enda (til Linda) Ikke enda. Ut fra hva de tror – hva tror de? Ut fra sannheten deres – hva er sannheten deres? Med andre ord, hva er egentlig sant for dem?

Ut fra… hvis du kan lime det opp – her oppe. Alt det du må gjøre.

LINDA: Veldig komplisert. (Linda henger opp tegningen)

ADAMUS: Ut fra virkeligheten deres… virkeligheten deres. Hva er det med Shaumbra? Hm. Han skriver.

Shaumbra-sammensetning. Dere vet, som noen ganger lager de en blanding av mennesker og legger alle karakteristika inn i det. Er det noen som føler seg ukomfortable med sladder? Vi kan skru av kamera og mikrofoner og alt. En eller annen… skru av lysene. Jada, jada, jada. (Adamus humrer) Dere vil ha poser over hodene deres. (litt latter) Jeg følte plutselig et energy-krasj i rommet, som “ugghhh!” Nei, nei. Det er greit. De bryr seg ikke. De er ikke her. Så vi kan snakke om dem.

Så Linda, hvis du kan være snill å ta mikrofonen. La oss begynne. Tenk på det som hva de vil. La oss begynne der. Hva er det Shaumbra vil?

PAUL: Jeg vil si at de fleste Shaumbra føler at de endelig får svarene.

ADAMUS: Får svarene. Fint.

PAUL: Ja.

ADAMUS: Ok. Får endelig svarene. Den er bra. Gjør du det Paul?

PAUL: Det skal være sikkert.

ADAMUS: Det skal være sikkert.

PAUL: Mm hmm.

ADAMUS: Hva er det beste svaret du har fått?

PAUL: Ja.

ADAMUS: Fint. Og hva var spørsmålet?

PAUL: Spiller ingen rolle. (Adamus humrer)

LINDA: Oooh!

PAUL: Spiller ingen rolle.

ADAMUS: Å, klokt!

LINDA: Ooooh!

ADAMUS: Åh gresshoppe. Fint! Fint. (Adamus ler, litt applaus)

SART: Han får en Adamus Pris.

ADAMUS: Utmerket. Utmerket. Fint. Ok.

PAUL: Takk.

ADAMUS: Shaumbra.

LARRY: (flytter stativet) Du sperrer for de vi sladrer om.

ADAMUS: Å, greit. Shaumbra. Hva vil de ha? Hva er virkeligheten deres? Hva er sannhetene deres? Hva er de spirituelle sannhetene deres? A, fint, fint. Kan du reise deg? Kom hit fram. Jeg har ikke sett deg på en stund.

KERRI: Jeg føler meg veldig spesiell. (Adamus humrer, hun kommer halvveis fram) Er dette greit, eller helt fram?

ADAMUS: Nei, nei, nei. Kom helt fram. Kom helt fram. Hvis vi skal sladre, kan like gjerne alle se hvem det er som står for snakkingen. Så si meg…

KERRI: Hva var spørsmålet?

ADAMUS: Spørsmålet er; fortell meg om Shaumbra.

KERRI: Shaumbra vil – de enslige kvinnene vil ha noen å ligge med.

ADAMUS: Å, vent litt.

KERRI: Jeg skal fortelle deg sannheten.

ADAMUS: La meg… jeg må skrive det ned.

KERRI: Jeg hører det hele tiden.

ADAMUS: Um, vel, jeg bare skriver det som det er.

KERRI: Det er sannheten, jeg mener…

ADAMUS: Åh. Bare enslige kvinner, eller også gifte?

KERRI: Jeg snakker ikke med karene. Å, de vil det sannsynligvis også. Kanskje de får det. Jeg vet ikke. (litt latter)

ADAMUS: Greit. Så det du sier her, er at det bare er kvinnene som vil ha noen å ligge med, ikke mennene?

KERRI: Jeg snakker ikke med karene, og de er i parforhold. De er ikke enslige her. De er alle sammen med noen. Ser du noen enslig… åh Sart, jeg beklager. (Adamus ler) Åh, åh, vent. Beklager. Men nei, jeg hører det fra kvinnene, jentene, og…

ADAMUS: Jenter, greit.

KERRI: … de vil gjerne ha seg litt av og til.

ADAMUS: Jenter. De vil ha seg litt av hva?

KERRI: Og jeg ber dem om å komme seg ut av sinnet.

ADAMUS: Få seg litt… jeg forstår ikke alltid disse moderne frasene.

KERRI: Joda, det gjør du.

ADAMUS: Få seg litt… (han skriver) Greit. Hvorfor bare litt? Hvorfor ikke…

KERRI: Det er helt sant.

ADAMUS: Jeg antar at du snakker om overflod? Hvorfor ikke masse?

KERRI: Fordi de går inn i sinnet, og de sier; “jeg trenger sjelevennen min. Han må være perfekt og spirituell.

ADAMUS: Åh, Trenger sjelevenn”. Greit. Hva har det å gjøre med å få seg litt?

KERRI: Det er det jeg sier. (litt latter)

ADAMUS: Greit. (Kerri ler) Trenger en sjelevenn. (han skriver det ned) Greit, og… fint. Så få seg litt. Og du?

KERRI: Du har ikke kommet innom. Adamus og publikum ler) Jeg har ventet.

ADAMUS: Det har jeg, men du har sovet.

KERRI: Du har ikke kommet og danset foran døra mi.

ADAMUS: Du sov og snorket.

KERRI: Det samme kan det være.

ADAMUS: Det er ikke så tiltrekkende – snorkingen. Søvnen var fin. Og hva mer? Hva mer er det ved Shaumbra?

KERRI: Hva mer det er ved Shaumbra?

ADAMUS: Hva mer er det ved Shaumbra, for jeg har hørt deg…

KERRI: De tenker for mye.

ADAMUS: De tenker for mye.

KERRI: Tenker for mye, alt for mye.

ADAMUS: Tenker for mye. Greit. Og hva tenker de på?

KERRI: Og jeg pakker det ikke inn, for hvis du spør meg, sier jeg det.

ADAMUS: Nei. I dag sladrer vi. Tenker for mye. Hva tenker de for mye på?

KERRI: Opplystheten sin.

ADAMUS: Få seg noen å ligge med. (Adamus humrer)

KERRI: Å jada, jada. Men det innrømmer de ikke.

ADAMUS: Akkurat, akkurat.

KERRI: De har sagt det i all hemmelighet, for jeg kan se det over hele dem.

ADAMUS: Akkurat, akkurat. 

KERRI: Og jeg får det ut av dem.

ADAMUS: Akkurat.

KERRI: De virkelige ønskene.

ADAMUS: Jada.

KERRI: Men så sier de; “Hvorfor kan jeg ikke få denne overfloden?”

ADAMUS: Hva sier du til dem når de sier, du vet; “Kjære Mester Kerri, jeg er bare på jakt etter flere fysiske, sensuelle opplevelser.”

KERRI: Jeg sier, du vet, for det første; ta deg noen få drinker.

ADAMUS: Riktig.

KERRI: Få deg en mann med vinger slik som meg. 

ADAMUS: Riktig, riktig.

KERRI: Ta meg med ut, så skal jeg finne noen til deg.

ADAMUS: Sier du det?

KERRI: Jada, jada.

ADAMUS: Å, greit. Fint.

KERRI: Jeg er sikker på at du ikke trenger slik hjelp. Men…

ADAMUS: Jeg går ikke ut.

KERRI: Å, greit…

ADAMUS: Fint. Så… vi går ikke inn på det. Så de tenker for mye, og hva tenker de på?

KERRI: Utover sex, på opplystheten sin og hvorfor de ikke har overflod.

ADAMUS: Ingen overflod. Greit.

KERRI: Jeg kaller det den stinkende tenkingen deres, Larry.

ADAMUS: (skriver på tavla) Ingen overflod.

KERRI: Stinkende tenking.

ADAMUS: Og hva tenker de om opplystheten sin?

KERRI: De sier; “Hva faen! Jeg har tatt alle disse workshopene alle disse årene, og jeg er fremdeles blakk.”

ADAMUS: Duh!

KERRI: Duh!

ADAMUS: Fint. Og hvorfor tror du at de vil ha opplysthet? Hva tror de opplysthet er?

KERRI: Vel, de gikk på dette toget for lenge siden, og de vil at det skal dra i vei på skinnene, og de bare – jeg tror ikke de tenker dypt nok inn i det.

ADAMUS: (skriver på tavle) Ikke dypt nok… har du noe imot at jeg skriver ned noe av dette? Ikke for å… de tenker for mye, men ikke…

KERRI: Jeg kommer til å sende deg en regning.

ADAMUS: … dypt nok. Utmerket. Takk. Vi er i gang med ei god liste her. Fint. Takk. Takk.

KERRI: Det er greit.

ADAMUS: Linda?

LINDA: Jeg var klar.

ADAMUS: Fint. Takk Kerri.

KERRI: Det er i orden.

ADAMUS: Du har på en måte åpnet opp dette. Nå blir det litt mer saftig. Flott, flott, flott. (litt applaus) Vi visste vi kunne regne med deg. Greit, hva mer? Kom igjen Shaumbra, vi har noe bra som pågår her. Vi begynte med litt makyo, men nå kommer vi til de gode greiene. Greit. Hva mer?

LINDA: Jeg gir mikrofonen til den veldig, veldig berømte og spesielle gjesten vår her i dag – Patricia Aburdene, forfatter av “Bevisste Penger”.

ADAMUS: Åh!

LINDA: Med alle disse overflodsproblemene, har denne kvinnen…

ADAMUS: Får du betalt for denne produktreklamen?

LINDA: Denne damen har svarene.

ADAMUS: Får du betaling, du vet provisjon?

LINDA: Ja, det gjør jeg. Hun sender meg velsignelser.

ADAMUS: Flott.

LINDA: Det pågår en utveksling av velsignelser.

ADAMUS: Flott. Har du med deg en kopi av boken i dag? Vi kunne holdt den opp foran kamera. (Patricia rister på hodet) Greit.

LINDA: Den heter Bevisste Penger, Patricia Aburdene.

ADAMUS: Fint. Så, kjære Patricia, hva er det med Shaumbra i vår lille…

PATRICIA: (hun roper) De vil bli berømte! (Linda ler)

ADAMUS: Å ja! De vil bli berømte. Det vil de faktisk. Det er de, og det er de ikke. Greit. Så de vil bli berømte, og er de det?

PATRICIA: Nei. Det er derfor de må dra meg opp. (de ler begge)

ADAMUS: Og hva er det…

PATRICIA: Og jeg er ikke en gang berømt!

ADAMUS: Hvorfor vil de bli berømte?

PATRICIA: Vel, det er en validering. Det betyr at en er elsket. En er…

LINDA: Åhh.

PATRICIA: En er…

ADAMUS: Den liker jeg.

PATRICIA: Se på Kim Kardashian. Hvordan kan du stille spørsmålet? Hvorfor spør du?

ADAMUS: En veldig god rollemodell.

PATRICIA: Hvorfor?

ADAMUS: Ja. Så, validering. Utmerket. Validering på hvilket nivå?

PATRICIA: Vel, det avhenger av gruppen. (hun ler)

ADAMUS: Ja, ja. Jada.

PATRICIA: Det avhenger av hvem som tror du er berømt.

ADAMUS: Ja. Vel, valideringen er på en måte dette menneskelige selvet, det jeg kaller det lille menneskelige selvet, som prøver å føle seg som et stort menneskelig selv. Og det vil ha validering fra andre. Det vil ha… den delen vil gå inn i et rom og alle sier «Åååååh. Ahhh.»

PATRICIA: “Der går …” hvem det nå måtte være.

ADAMUS: Og så selvfølgelig valideringen fra dem selv. Valideringen “Ah, jeg klarte det. Jeg er berømt fordi jeg gjorde noe stort som virkelig blir lagt merke til. Jeg er berømt, så jeg må på en måte være opplyst. På en måte. Og fordi jeg er berømt kommer jeg sannsynligvis til å få litt penger og lykke og fred.» Ja.

PATRICIA: Javisst.

LINDA: Sannsynligvis sex også.

ADAMUS: Ja. Hvordan fungerer det?

PATRICIA: Joda.

ADAMUS: Og sex, ja. Hvordan fungerer det?

PATRICIA: Vel, noen ganger fungerer det. For noen mennesker fungerer det av og til.

ADAMUS: Ja. Ja.

PATRICIA: Og etter en stund blir det kanskje et lite kræsj.

ADAMUS: Ja, ja. (litt latter) Jeg antar det. Jeg antar det. (Adamus humrer) Ja, Det låser seg på en måte.

PATRICIA: Vel, en bli… det blir en avhengighet.

ADAMUS: Ja, det skaper avhengighet.

PATRICIA: Hvis en er litt mindre berømt, så…

ADAMUS: For det er vanligvis noen som er enda mer berømt…

PATRICIA: … “Jeg er en fiasko.”

ADAMUS: … med mindre en er Adolph Hitler eller Genghis Khan.

PATRICIA: Riktig.

ADAMUS: Vanligvis noen som er enda mer berømt. Og det er en avhengighet, men jeg har aldri hatt det problemet.

PATRICIA: Nei! (noen sier “Nei”)

ADAMUS: Men – men jeg var beryktet, og jeg vil si at det er forskjell mellom å være beryktet og berømt. Selv om det egentlig ikke er det. Det er bare en fin måte å si det på. Men det er avhengighet, de vil være berømte, og det er avhengig-… avhengig… (han staver det)

LINDA: Hva?

ADAMUS: … het. Og…

LINDA: Hvor sitter du fast i det der?

ADAMUS: Ehhh. Dere prøver å gjøre alt dette. Det er en form for avhengighet, og det er sprøtt, og så ser de seg i speilet og sier; «Jeg må ha gjort noe viktig i dette livet.» Så er det riktig å si at de fleste Shaumbra – er de berømte, eller er de ikke så berømte?

PATRICIA: Ikke så berømte.

ADAMUS: Ikke så berømte. Men tror du at de likevel er på jakt etter berømmelse?

PATRICIA: (hun sukker, noen sier “nei”) Noen sa nei. Greit.

ADAMUS: Fint. Ikke så berømte. Hvor mange her – dere kan bare svare for dere selv – hvor mange av dere her har på en måte drømt om, eller ønsket å være litt berømte? Bare litt. Jada, jeg mener, det er naturlig. Det er naturlig. Hvis dere ser på det fra et annet perspektiv, er det også å være stolt over det dere har gjort, og anerkjenne at andre mennesker anerkjenner det dere har gjort. Men det kan være en felle.

Hvor mange her – og dere behøver ikke rekke handa i været, for vi bare sladrer med hverandre – hvor mange av dere her har en eller annen gang i fortiden tenkt «Åh, du vet, jeg skal bli opplyst. Jeg skal være der oppe sammen med Yeshua og Buddha og Kuthumi. Ikke St. Germain, for det er ingen som kan sette seg så høye mål. (latter), men jeg skal være der oppe, og jada, jeg skal være Mester, lærer, healer. Piffff! Helbredet. Knips! Jøss! Overalt der jeg går sier folk: “Å, kan du være så snill å helbrede meg?”

Dere vet, det er på en måte interessant, for det kan sies noe om å hjelpe de som virkelig er klare for å hjelpes. Men det er en form for, det er, jeg vil si det slik, sette en merkelapp på det; det er makt. Det er makt, og jeg har nettopp vært i Colombia og snakket om makt og bedt Shaumbra som var der om å trekke maktteppet bort under beina sine, om å leve uten makt, uten makt. Det er en fantastisk måte å leve på. Dere begynner å oppdage hvor mange av konfliktene og problemene som er der på grunn av makt. Utmerket. Takk.

PATRICIA: Takk.

ADAMUS: La oss fortsette sladderen. Hva mer er det ved Shaumbra? Tenk på det som hva det er de vil. Hva er virkeligheten deres? Hva er de spirituelle sannhetene deres? Hva er det med Shaumbra?

LINDA: Jeg går til en annen ekspert her.

ADAMUS: Å, ja.

MARTY (“MOFO”): Vi er verdens beste pustere (breathers).

ADAMUS: Oppdrettere (breeders). Gode oppdrettere. Åh. (latter)

MARTY: Nei, nei, nei. (noen roper “pust”) Pust.

ADAMUS: Pustere. De beste pusterne.

.

MARTY: Pustere.

ADAMUS: Beste pustere. Flott. Flott.

MARTY: Pust med meg. Ikke…

ADAMUS: Pustere. Fint. Hvorfor det Mofo? Beste pustere, hvorfor det?

MARTY: Masse praksis.

ADAMUS: Masse praksis.

MARTY: Jada.

ADAMUS: Jada, jada.

MARTY: Jada.

ADAMUS: Hva tror du skjer når de fleste Shaumbra – når de blir bedt om å puste i en gruppe som dette – hva skjer?

MARTY: Det er bare en naturlig åpning. Det kommer bare naturlig.

ADAMUS: Jada, jada.

MARTY: Alle de andre rådene…

ADAMUS: Hvor tror du de går?

MARTY: Um, nærmere sitt sanne selv.

ADAMUS: Egentlig, jeg mener, egentlig?

MARTY: Ha, ha. (Adamus humrer) Det er den enkleste måten for å komme seg til senteret, på grunn av alle de rådene du gir oss, og som vi gir oss selv, er det veldig enkelt. Det fungerer hver gang. Det er bankers.

ADAMUS: Riktig. Det er enkelt, ja. Det er enkelt.

MARTY: Jepp. Mm hmm.

ADAMUS: Dere vet, i stedet for alle mantraene og chantingen og, du vet, huske visse sitater og fraser eller hva det måtte være, er det ganske enkelt. Dessverre – bare sagt mellom oss gutta – må jeg si at det meste av tiden når Shaumbra blir bedt om å puste, går de rett ut av kroppen. De puster ikke bevisst. Pusten gir dem adgang til å dra en liten stund. De går inn i la-la land.

MARTY: Sjekker ut.

ADAMUS: Bare en fin – svisj! Wow. Ikke en gang… de puster ikke bevisst, den virkelige, bevisste pusten som får fram følelsen – ikke tanken, men følelsen – «Jeg eksisterer». Trekk pusten på det. Wow. Ja. Mange av dem går ut, men det er greit. Det er i hvert fall et pusterom. De blir i hvert fall ikke skikkelig mentale. De slapper i det minste bare av. Det er i det minste en biologisk forandring som skjer når vi sier ordet «pust». Det er som en hypnotisk «pust» - «Haah, greit.» Fint. Fint. Greit, beste pusterne.

MARTY: Mm hmm.

ADAMUS: Ja, og hva mer? Hva mer er det ved Shaumbra?

MARTY: Um. Vi tror vi er bedre enn alle andre. (latter)

ADAMUS: Ah. Den likte jeg. Den likte jeg.

MARTY: Jeg mener, ikke på noen ekkel måte.

ADAMUS: Nei. 

MARTY: Jeg…

ADAMUS: Neeeei. 

MARTY: Nei! Nei! (mer latter) 

ADAMUS: Nei! (Adamus ler) 

MARTY: Vi er noen rå engler. Jeg mener…

ADAMUS: Hvem tror du de er…

MARTY: Det er ikke skryt hvis det er sant.

ADAMUS: Neivisst, neivisst. Neida. Nei. Nei, du vet, det har en interessant dynamikk i seg – “bedre enn andre” – og det er bra. Vel, mange mennesker ville sagt; «Åh! Skam deg over å tro at du er bedre.» Det er som; hvorfor det? Hvorfor ikke? Jeg mener…

MARTY: Akkurat.

ADAMUS: Jeg Er den Jeg Er. Jeg kan ikke noe for det!

MARTY: Ja! (latter)

ADAMUS: Beklager skjebnen din.

MARTY: Jeg kan ikke noe for at jeg er så forbannet bra!

ADAMUS: Jeg Er den Jeg Er. Så ja, jada. Og spørsmålet jeg har til dere… de tror mange ganger at de er bedre enn andre, og jeg går med hensikt rett inn i det. Jeg elsker det. Og jeg elsker å fortelle Shaumbra at jeg elsker å jobbe sammen med dem, for det gjør jeg. Det hadde virkelig vært kjedelig å jobbe sammen med en av disse andre gruppene. Det er helt sant.

Men det spørsmålet jeg av og til lurer på er; er det bare godterier? Er det bare litt dop, litt kokain for dagen? Er det bare en god følelse, bare for å stappe i dem litt slik at de kan gå ut døra og forholde seg til livet?

Jeg vet ikke. Jeg har ingen bedømmelse. (litt latter) Men… men… og er det slemt å tro at jeg er bedre enn andre? Annerledes på en måte som jeg liker og setter pris på selv om de ikke…

MARTY: Akkurat.

ADAMUS: … og ja, jeg er bedre. Så det så. Jada. Det er en veldig interessant observasjon. Hva føler du?

MARTY: Um…

ADAMUS: La oss si at du i morgen gikk i kirken, noe som ikke vil skje, men la oss si at du gjorde det. Du gikk inn kirkedøra, og presten er der oppe og gjør disse prestetingene sine. Vil du tenke; « Jøss, jeg er bedre enn det der?»

MARTY: Det er veldig interessant at du sier det.

ADAMUS: Det vet jeg at det er. (en kan høre Linda le) Alt jeg sier er på en måte interessant.

MARTY: Vel, for det første, så hadde jeg ikke kommet meg gjennom døra, for jeg hadde blitt truffet av lynet når jeg gikk inn, men… jeg var faktisk i en begravelse i går, og da presten holdt på med sine, dere vet «Vi er guds barn og han ga dere liv» og alt dette, så bare… det var veldig interessant hva som gikk gjennom meg, for det var ikke pfft, psst, cchhhtt. Men det var. (han ler)

ADAMUS: Det der fikk jeg ikke helt med meg.

MARTY: Jeg mener, du vet… (latter)

ADAMUS: Hva var det? Hva var det?

MARTY: Det var pffft, psssft, cchhhhtt. 

ADAMUS: Åh! Jada, jada.

MARTY: Jada.

ADAMUS: Det er på en måte som WTF(?), du vet, men jeg liker din bedre. Kan du gjøre det en gang til slik at vi får det på video neste måned?

MARTY: Javisst!

ADAMUS: Greit.

MARTY: Javisst. Pffft, psssft, cchhhhtt. (latter og litt applaus)

ADAMUS: Så enkelt er det!

MARTY: Like enkelt som å puste. 

ADAMUS: Jeg ser at Vicky, eller hvem det nå er som redigerer, bare kjører det igjen og igjen og igjen.

MARTY: Vi kunne laget en sang av det.

ADAMUS: Jada. Åhhh. Jada. Fint. Fint. Og hva skjedde i begravelsen, etter pfft, che, pfft?

MARTY: Det samme som alltid. Alle var, du vet…

ADAMUS: Ute av kroppen sin.

MARTY: Jada.

ADAMUS: Det er de alltid i begravelser.

MARTY: Uh huh.

ADAMUS: Jada, veldig ofte ute av kroppen. Jada, jada.

MARTY: Og etterpå faller bare alle inn i det same gamle som de vanligvis befinner seg i.

ADAMUS: Jada. Det er interessant. Jeg stikker av og til innom noen begravelser bare for å le litt.

MARTY: For å le.

ADAMUS: Oppstegne Mestere er litt treige. Og jeg stikker innom, og det er veldig interessant, for i begravelser er det en slags oppfattelse, en form for fasade av tristhet, og av og til er det faktisk det. Men vær med meg en gang – vi burde gjøre en drømmevandring til en eller annens begravelse (litt latter) – men vær med meg en gang, og de tenker på hva de skal ha til middag. De tenker på ferien sin. De tenker på sex. De tenker… ja, i en begravelse i en kirke.

De tenker på alt dette, og det er masse skyldfølelse. Masse skyldfølelse, deres skyldfølelse. De tenker egentlig ikke på «Hallo, hvordan går det med Bob? Hvordan går det med Bob på den andre siden?» De er redde for å vite at Bob sitter der sammen med dem, og at Bob ikke er lykkelig (litt latter). Bra. Bra.

Noe mer? Noe mer på sladderlista vår?

MARTY: Det er i grunnen det hele. Jeg har sannsynligvis fornærmet mange.

ADAMUS: Å, det er greit. Det er greit.

MARTY: De er ikke her. De er ikke her.

ADAMUS: De er ikke her.

LINDA: Hvem sin begravelse var det?

ADAMUS: Dere vet, grunnen til at jeg gjør dette er kanskje…

MARTY: En resepsjonist.

ADAMUS: … er bare for at de faen meg må komme hit fra nå av, hvis ikke kommer vi til å snakke om dem.

MARTY: Det vil vise dem.

ADAMUS: Det vil vise dem, men fint. Fint. Takk. Vi tar noen få til. Fint.

LINDA: Greit.

ADAMUS: Ingenting er som litt Shaumbra sladder. Hva er det ved Shaumbra som virkelig irriterer deres?

LINDA: Det var ikke det som var det opprinnelige spørsmålet. (latter)

MICHELLE: Joda!  

LINDA: (ler) Det var ikke det opprinnelige spørsmålet! (mer latter)

ADAMUS: Jeg utviklet meg. Jeg utviklet meg. Men hva er det ved Shaumbra, punktum.

MICHELLE: Vi venter alle på opplystheten vår. Hver eneste måned.

ADAMUS: Åh!

MICHELLE: Vi venter og vi venter og vi venter.

ADAMUS: Jada, jada.

MICHELLE: Og så blir vi lett distraherte.

ADAMUS: Ja.

MICHELLE: Men jeg tror vi er veldig dedikerte.

ADAMUS: (skriver på tavla) Venter på opplysthet.

MICHELLE: Som “Hvor er den? Når?!” (noen roper “Når?!”)

ADAMUS: Opplyst-… venter på opplysthet.

MICHELLE: Ja. I 2012, 2013…

ADAMUS: Men du vet, det står øverst på lista mi.

MICHELLE: … 2020.

ADAMUS: Hva er det med Shaumbra. De venter alle. Jeg mener, de venter virkelig. Jeg kan danse her oppe en stund, ikke for alltid, men en stund. Jeg kan distrahere, for det er forresten jobben min. Jeg kan distrahere en stund, men de venter alle. Jeg drar tilbake fra masse møter, jeg drar til slottet mitt, et av de mange, mange slottene mine, og jeg… (noen ler) Og jeg ser at alle venter. Så jeg bryr meg ikke – om ikke annet så underholder jeg meg selv – men de venter alle. Jada. Hvorfor?

MICHELLE: Fordi det er det som er det aller viktigste for oss?

ADAMUS: Nei, hvorfor venter dere? Hvorfor gjør dere det bare ikke?

MICHELLE: Å, hvorfor vi ikke gjør det?

ADAMUS: Ja, ja.

EDITH: Fordi han er en slik god elsker!

ADAMUS: Ahh, takk. Hysj! Ikke si det til dem Edith. Edith vil ikke ha opplystheten sin fordi hun tror at jeg ikke vil komme og besøke henne om natta, og…

EDITH: Du vet ikke hva jeg vil.

ADAMUS: Du visket det i øret mitt her om dagen.

EDITH: Kanskje jeg løy.

ADAMUS: (humrer) Fint. Så hvorfor vente? Hvorfor vente?

MICHELLE: Jeg vet ikke. Jeg tror vi kanskje venter på et eller annet magisk øyeblikk da ting bare forandrer seg øyeblikkelig.

ADAMUS: Ja, ja. Peowww!

MICHELLE: En våkner og føler seg annerledes. En føler seg forbundet. En elsker seg selv.

ADAMUS: Ja.

MICHELLE: En bryr seg ikke om å være berømt. En bryr seg ikke om noe, for en er bare så… jeg vet ikke.

ADAMUS: Å, la oss stoppe litt der – en bryr seg ikke om noe.

MICHELLE: Vel…

ADAMUS: Vel, det er sant.

MICHELLE: Ja, jeg bare…

ADAMUS: Nei, nei, det er sant. Jeg mener, virkelig. En bryr seg ikke om noe. Puktum. Det er kanskje et lite hemmelig poeng i denne sladreleken vår. En bryr seg bare ikke om noe.

Vel, de fleste mennesker ville si “Vel, det høres fryktelig ut. Det høres kjedelig ut. Det er meningen at en skal bry seg med ting.» Å ja? Jeg mener, bare forestill dere en stund at makt ble trukket ut av livene deres, at dere sluttet å leke maktleken. Det er makt overalt. Den er i politikken. Den er i penger, forretningsvirksomhet, forholdet til andre, alle andre steder. Alle leker makt. Makt ble til fordi det var en tro om at det var en begrenset energimengde, og en måtte stjele fra andre, for dere ville så visst ikke bry dere med å se etter energi eller bevissthet eller svarene inne i dere selv. Så det påbegynte hele denne maktleken, og den har egentlig aldri stoppet. Men det er bare en illusjon.

Makt er fullt og helt en illusjon, for alt finnes på innsiden, og det som er på innsiden tiltrekker seg all den energien dere noensinne vil trenge, og dere vil aldri ha behov for å stjele fra andre. Men alle lever i denne illusjonen om makt, lever i illusjonen om at dere må gjøre noe og at dere må bry dere om noe.

Jeg hevder at dere ikke behøver å bry dere om en eneste forbannet ting. Da er dere fri til å faktisk nyte alt. Maktløse. Uten å måtte leke lekene. Dere kan faktisk endelig begynne å sette pris på det å ha en fysisk kropp uten å bekymre dere for å eldes eller bli syke. Dere kan faktisk nyte det å være sammen med andre mennesker uten å bekymre dere for at de stjeler energien deres, forvrenger dere, lyver til dere, bedrar dere og alt dette andre. Å, det er veldig enkelt.

Så jeg likte det du sa om å ikke bry seg om noe som helst – punktum. Mm. Men Shaumbra fyller ut resten.

Det er alltid – jeg skal sette opp min her – det er alltid dette som jeg kaller det beryktede «Shaumbra-men». En n. Det er dette Shaumbra men-et. Så vi skal snakke om det på en workshop, eller snakke om det i drømmetilstanden deres, og dere kommer rett… ikke dere, de. De kommer rett til denne terskelen for opplysthet – «men»…

Åh! Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? Bare ta fram trillebåra, fylle den med alle men-ene, og kjør den til side en stund. Det er disse men-ene – «Men!» Jada. Som det. La oss prøve igjen.

Det er alltid inspirasjoner, alt annet, og de kommer til øyeblikket for opplysthet – “men”. (Adamus humrer) Fint. Hva mer? Hva mer? Jeg har det moro.

LINDA: Vent, jeg fikk et “men”. Men jeg forstår ikke Sart sine ting her.

ADAMUS: Jeg vil ikke se Sart sine ting, jeg vil virkelig ikke det.

LINDA: Han har på seg Palfinger. (Sart har på seg en nøkkelsnor der det står Palfinger) Hva er en Palfinger?

SART: Å, det er en stor kran.

LINDA: Javisst. (Adamus gjør en bevegelse til ham)

SART: Å, må jeg reise meg og snakke?

ADAMUS: Kan du reise deg Sart? Ja. Og jeg vil forsikre meg om at kamera ser deg. Kom hit.

SART: Å, nei!

ADAMUS: Å jo. Joda. (Sart ler) Fader Sart. Ja. Fint. Så hva sa Linda om tingen din?

SART: Jeg vet ikke hva det var.

ADAMUS: Hvilken ting?

LINDA: Han har en Palfinger. Hva i helvete er en Palfinger? Høres skremmende ut.

SART: Å, det er bare tungt utstyr, en liten truck. (latter)

ADAMUS: Jeg vil ikke høre om det. Jeg vil virkelig ikke… Jeg vil ikke høre om – hva var det du kalte det? En palfinger?

SART: Hvem vil høre?

ADAMUS: Ja. Ja, det er bare… åhh. Så Sart, mens du er her opp, la oss bevege dette videre. Ja. (Sart setter seg i Adamus’ stol.) Ganske bra, ikke sant?

SART: Den er fin!

ADAMUS: Ja. Jeg vil bytte plass med deg. Unnskyld meg Linda. (latter når Adamus setter seg i Sart sin stol) Ja, og…

SART: Dagens leksjon er at alle må ha på seg slike skjorter, da vet vi hvor alle står. (litt latter)

ADAMUS: Så Sart, hva er det med Shaumbra?

SART: Jeg liker dette med å føle seg bedre enn andre folk. I mitt liv akkurat nå, mener jeg det fremdeles handler om regler.

ADAMUS: Nei, ved andre Shaumbra. La oss snakke om dem.

SART: Jeg tror Shaumbra er lei av reglene.

ADAMUS: Men de har dem fremdeles.

SART: Ja, vi lever fremdeles etter dem, men jeg tror vi er lei av dem.

ADAMUS: Lei av regler.

SART: Lei av regler, vil ha frihet.

ADAMUS: Regler. Fremdeles… fremdeles fanget i dem. (Adamus skriver)

SART: Jeg mener, de gamle røde lysene og grønne lysene – det er ganske bra, vi må ha det – men noen av disse andre reglene som vi har… (litt latter)

ADAMUS: Bra. Bra. Ja. Gi oss et eksempel på en Shaumbra-regel.

SART: Umm, at vi må passé inn.

ADAMUS: Ja, ja. Kommer ikke til å skje.

SART: Og det er vi ferdige med.

ADAMUS: Kommer ikke til å skje.

SART: Vi behøver ikke å passé inn lenger.

ADAMUS: Eh, passé inn. Ok. Den er bra.

SART: Vi var vant til å få hodene kappet av for det i gamle dager, men jeg tror at det også har forandret seg.

ADAMUS: Ja. Bra.

SART: Vi kan gjøre mer opplysthet. Og på restauranter og slike ting, har jeg lagt merke til at folk på en måte kryper sammen når jeg forteller dem at jeg kanskje har hatt 1400 liv, og…

ADAMUS: Ja, ja.

SART: Men jeg kan ikke bevise det for dere.

ADAMUS: Riktig, riktig.

SART: Men dere kan ikke bevise for meg at dette er det første livet deres.

ADAMUS: Javisst. Så du har disse samtalene når du drar på restaurant. (litt latter)

SART: Ja, og det er…

ADAMUS: Ja, ja. Ja. Ja.

SART: Folk lytter mer, i hvert fall ut fra mitt perspektiv.

ADAMUS: Ja, ja.

SART: Ja.

ADAMUS: Bra. Noe annet ved Shaumbra?

SART: Å, vi er en sprø gjeng.

ADAMUS: Sprø gjeng. Greit. Fint. Takk Sart. Du kan ta med deg utstyret tilbake til stolen.

SART: Er du sikker? Jeg var akkurat kommet i gang. (latter)

ADAMUS: Det er derfor… ja. Jeg vet. Jeg fant det ut. Greit Linda, noen få til. Noen få til før vi beveger oss videre.

Shaumbra sladder. Hva er det med Shaumbra, huh? Snakk ut fra sinnet, ut fra hjertet. Ikke hold tilbake.

JOYCE: Vel, jeg synes de er greie.

ADAMUS: Unnskyld?

JOYCE: De er ok.

ADAMUS: De er ok.

JOYCE: Ja.

ADAMUS: Ok.

JOYCE: Ja.

ADAMUS: Men hva med… hva med… hva er det de vil?

JOYCE: Oppysthet, og de tror at de får overflod gjennom opplysthet.

ADAMUS: Åh, greit. Gjennom opplysthet… E=dollartegnet. Opplysthet er overflod. Det er en interessant tilnærming til overflod. (Adamus humrer) Greit. Hva med den andre veien, overflod=opplysthet.

JOYCE: Vel, det hadde fungert. (litt latter)

ADAMUS: (humrer) Det hadde fungert veldig bra!

JOYCE: Hvis overfloden var der i utgangspunktet.

ADAMUS: Ja. Hvorfor er det slik at mange Shaumbra er blakke, helt på kanten? Kanskje ikke så mye mer enn andre folk generelt sett – vel, kanskje litt mer – men tror du, føler du – at hvis Shaumbra visste alt om energi og bevissthet og kjente til den fysikken som vi alle kommer fram med her i dette klasserommet, at de da ville ha en slik vill overflod at de ikke en gang ville vite hva de skulle gjøre med alle pengene? De ville bare ta dem med hit og brenne dem i peisen for å holde varmen – så mye ville de ha? Jeg ser ikke en gang fyr i peisen i dag, enda mindre ved, og så visst ikke penger. Tror du det?

Hva mer ved Shaumbra? Jeg kan se at du tikker i vei her. Hva mer ved Shaumbra?

JOYCE: Vel, vi liker på en måte å gjøre ting på vårt vis, og vi liker ikke at folk forteller oss hva vi skal gjøre. (hun ler)

ADAMUS: På en måte… greit. “Vår måte.”

JOYCE: Så det er kanskje derfor vi ikke har overflod, fordi vi alltid er der ute og bruker pengene.

ADAMUS: Ja, ja, eller ikke vil ta noen jobb.

JOYCE: Eller prøve på en ny måte.

ADAMUS: Ikke villige til å ta en jobb.

JOYCE: Vel, det er meg.

ADAMUS: Ikke villige til å ta en jobb. (hun ler litt) Ingen vilje til å ta en jobb.

JOYCE: Høres ut som meg.

ADAMUS: Hvis det høres ut som hakk i plata, er det fordi det er slik for mange Shaumbra. Åh, eh… men så er det denne mentaliteten, «Jøss, jeg må ha en jobb for å få penger.» Hvem fant på det? Det er det største tøvet jeg har hørt i hele mitt liv. Faktisk så vil det å ha en jobb begrense overfloden deres. Ja. Jeg sier ikke at dere skal parkere Shaumbra-rompa på sofaen, men dere behøver ikke å jobbe for andre. Jeg tror faktisk det var Tobias som sa at dere trenger å jobbe for dere selv.

JOYCE: Vel, det gjør jeg.

ADAMUS: Ja, ja. Du vet, jeg snakker ikke… vi snakker om Shaumbra.

JOYCE: Vel, greit.

ADAMUS: Vi bare sladrer om de som ikke er her. Ja, fint. Hva mer ved Shaumbra?

JOYCE: Mmm, noen ganger kan de slite en ut.

ADAMUS: Kan de slite en ut?

JOYCE: Ja, de kan være slitsomme.

ADAMUS: Og det sier du til meg? (latter) Å, jeg beklager. (Adamus humrer)

JOYCE: Jeg løper til bilen og drar hjem.

ADAMUS: Ja, ja. Er det det vi kaller for makyo faktor?

JOYCE: Ja.

ADAMUS: Ja, ja. Greit. Hvis du lurer på hvor jeg vil med dette, så har jeg ingen anelse. Men vi gjør det likevel. Det er det som er viktig. Vi gjør det. Vi gjør det. Greit, takk.

JOYCE: Gleden er på min side.

ADAMUS: Mange takk. Jeg sier to til. Raskt. Hva er det – å ja. Hva er det ved Shaumbra? Dere har bare – mm mm – tenkt i vei her. Hva er det ved Shaumbra.

KATHLEEN: Fastlåst…

ADAMUS: Fastlåst. Takk.

KATHLEEN: … i… fastlåst i integrasjonen. “Jeg må integrere. Jeg må gå gjennom historien.” Fastlåst i historien.

ADAMUS: Ah, vel la oss…

KATHLEEN: I sinnet.

ADAMUS: … fastlåst og litt prosessering. (han skriver)

KATHLEEN: Gjentagende gjenbruk.

ADAMUS: Gjen… den liker jeg. Fint, fint, fint. Gjenbruk. Ja, faktisk, før neste møte kan vi sette opp et skilt på døra “Ingen gjenbruk”, det er morsomt, for det er skilt om gjenbruk overalt – gjenbruk av kanner og bøtter. Men, ja, gjenbruk. Bra. Bra. Og tilbake og så om igjen. Det same. Fint. Og hva mer ved Shaumbra?

KATHLEEN: Vel, vi er forbannet spesielle. (Linda gisper)

ADAMUS: Ja, ja. Jeg ville ikke brukt det ordet, men… ”vi er spesielle.”

KATHLEEN: Hvorfor ikke? (Adamus humrer)

ADAMUS: Nei, dette er…

KATHLEEN: Hvorfor ikke? Det er en god forløsning.

ADAMUS: Kan jeg skrive det på tavla?

KATHLEEN: Vær så god. (Linda gisper igjen)

ADAMUS: Vi sier bare “Spesielle; veldig spesielle.” (skriver)

KATHLEEN: Vel, det er en sang om det.

ADAMUS: Spesiell.

KATHLEEN: Det er en sang.

ADAMUS: Ja. Fint, fint.

KATHLEEN: Jeg siterer bare en sang, og jeg kan den ikke så godt.

ADAMUS: Ja. Fint. Vil du synge noen strofer?

KATHLEEN: Nei, takk.

ADAMUS: Hva mer ved Shaumbra? Hva med helse? Hva med helsen deres?

KATHLEEN: Vel, jeg er frisk.

ADAMUS: Nei, nå sladrer vi om alle andre.

KATHLEEN: Åh.

ADAMUS: Ja, ja.

KATHLEEN: De bruker ting fra utsiden av seg selv for å prøve å balansere i stedet for å eie det selv.

ADAMUS: Ja. Jepp. De ser alltid eller healing et eller annet sted, når den enkleste healingen – chh! Chh! – kommer rett herfra. Ja. Ja. Fint. Fint. Hvilke ting bruker de? For jeg prøver å late som om jeg ikke ser det. Hva bruker de til denne healingen?

KATHLEEN: Den medisinen som er der i øyeblikket.

ADAMUS: (skriver på tavla) Healing fra utsiden. Gi meg noen få eksempler.

KATHLEEN: Vel, en har akupunktur. Så har en Bach’s blomstermedisin. Så er det oljer. Det er alle slags former for medisin.

ADAMUS: Ja. Og healere.

KATHLEEN: I alle former.

ADAMUS: Og en masse healere som kan hjelpe dem.

KATHLEEN: Og healere.

ADAMUS: Så absolutt.

KATHLEEN: Ja.

ADAMUS: Fint. Takk. En siste. Hva er det ved Shaumbra?

EDITH: Hva er galt med litt god sladder?

ADAMUS: Jeg sa bare sladder. Jeg definerte det ikke som godt eller dårlig.

EDITH: Vel, alle sette opp dritt her.

ADAMUS: Er det ikke bra? Fantastisk, ikke sant? Ja. Vel, du kan være den siste, og så kan du fortelle oss.

LINDA: Et sekund til den siste.

ADAMUS: Sett i gang.

ANDY: Jeg synes at Shaumbra generelt er “å være litt bedre”. Vi kom alle hit til dette stedet for å få ære i universet, og så kommer vi hit, og det er ganske bedritent.

ADAMUS: Ja.

ANDY: Så vi kommer til folk som deg som sier; “Det finnes noe bedre, og det er opplysthet” eller hva nå dagens uttrykk måtte være, og jeg tror det er det som er vanlig blant Shaumbra…

ADAMUS: Den likte jeg.

ANDY: … det er at vi leter etter noe bedre.

ADAMUS: På en måte en familie, en fin form for familiebånd. Så absolutt.

ANDY: Ja.

ADAMUS: Ja. Fint. Ser du? Den der var fin, Edith.

EDITH: Bedre.

ADAMUS: Felles.

ANDY: Nå er det Edith sin tur.

ADAMUS: Likesinnet syndromet. Ja. (noen ler) Og, og…

ANDY: (gir mikrofonen til Edith) Kom igjen!

ADAMUS: Nå er det din tur Edith. Sladder. Sladder behøver ikke å være det en kaller negativt.

EDITH: Jeg føler at Shaumbra tenker på hvor stort og strålende det er å være Oppstegne mestere, å være strålende skapere, og det å elske seg selv.

ADAMUS: Å, fint, fint. Den liker jeg Edith. (litt applaus) Kan du gjenta den talen? Oppsteget Mester, og hva mer?

EDITH: At de er store skapere.

ADAMUS: Store – å ja, de er veldig flinke til det – store skapere.

EDITH: Og at de elsker seg selv.

ADAMUS: Og de er virkelig flinke til å elske seg selv. Greit, fint. Dette liker jeg. Takk!

EDITH: Den er grei.

ADAMUS: Det var jaggu meg på tide at noen fikk opp noe fint på tavla.

EDITH: Det er jeg helt enig i.

ADAMUS: Ja, noen må ta på seg å forsvare Shaumbra sin ære. Vær så god (gir mikrofonen til Linda etter å nesten ha kastet den) så, fint.

LINDA: Jeg er ganske flink til å ta imot.

ADAMUS: Vel, vi har fått en masse ting på tavla her. La oss… nå avlutter vi dette. La oss trekke pusten dypt.

Hva skal vi gjøre i dag? Vel, vi skal et sted med dette. Vi skal lage en Shaumbra sammensetning, og faktum er at selv om vi sladrer om alle andre, så er det egentlig alle oss. Vel, alle dere. Det er alle, det er alle.

Og poenget mitt med denne blandingen i dag er; jeg vet ikke hvordan dere kommer dere gjennom dagene. Jeg gjør virkelig ikke det. Jeg gjør virkelig ikke det. Hvis dere ser på denne tavla – og dette er svarene deres, har vi noe som en kan kalle bra ting, ikke så bra ting – men vi har ting som er i fullstendig disharmoni, fullstendig i uoverensstemmelse med andre ting.

Det er et sett med tro… vi begynner med ønskene der ute. Et ønske om å være Oppsteget Mester, et ønske om å elske, et ønske om å helbrede, et ønske om å leve lenge, et ønske om å være lykkelig. Jeg er overrasket over at vi ikke fikk fred, kjærlighet og glede på tavla, for slike ting kommer vanligvis fram – fred, kjærlighet, glede og lykke. Så alle disse ønskene.

Så har vi virkeligheten – “Jeg er blakk, jeg er syk, ingen elsker meg, og jeg liker ikke en gang meg selv” – som er direkte motsatte, og i konflikt med dette. Det er en massiv u-forbindelse, og likevel går Shaumbra gjennom det dag etter dag etter dag.

For et rot!

Vel, vi skal leke en liten lek her mens vi går gjennom det, jeg håper dere ikke har noe imot det. Og nå er det tid Suzy. Vi skal leke en lek, og den kalles «for et rot!» (litt latter) For et rot! Og jeg har bedt Suzy om å forberede en spesiell drink til alle, og hver gang jeg går gjennom her og viser dere hvorfor ting er i uorden og sier; «For et rot!», eller dere spontant sier «For et rot», må dere ta en liten sup av min egen St.Germain likør (bifall og applaus), laget av ekte hyllebær. Ja.

LINDA: Forstår. Hyllebær. Ha, ha.

ADAMUS: Hyllebær. Ja. Og der er også… og der er også litt Tequilla. (Adamus humrer, det blir utlevert små kopper med drikke)

Så temaet her er selvfølgelig å feire livet. Men temaet… jeg tar St. Germain sin. Ja. Så nå kommer ingen til å bli fulle. Ja. Å, det er en nydelig likør. Og hvis du kjører, så vær så snill å ta to. (latter)

LINDA: Slemt!

ADAMUS: Og finn så noen annen som kan kjøre, eller ring etter drosje. Ja, hit opp til Coal Creek Canyon.

(folk begynner å skravle mens drinkene blir utlevert)

Ah, ahem. ( Adamus renser strupen flere ganger for å få oppmerksomhet fordi han ikke har fått noen kopp)

LINDA: (roper) For et rot!

ADAMUS: For et rot! Jeg får ikke en gang en drink i denne forbannede baren. For et rot. (Joanne gir Adamus koppen sin) Å, men du må ha en.

JOANNE: Vi laget nok til deg.

ADAMUS: Ahh…

EDITH:  Det er hun som kjører. Det er hun som kjører.

ADAMUS: Ahh! Nei. Dere forstår, jeg sa “for et rot”, og da er det meningen at dere skal ta en drink. (Adamus tar en sup) Ahhh! Og det gir litt lettelse. Ja, det er sant. Å, den er dei… åh, deilig.

Det er tider mine kjære venner, da det er en veldig dissonans i det som foregår i livene deres – alle dere, alle Shaumbra. Av og til er det fantastisk å følge med på. Det er fantastisk at dere kan holde dere legemliggjort. Det er fantastisk at dere har nok mat til dere selv. Og mer enn noe annet; det er fantastisk at dere ikke går fullstendig ut av sinnet, bryter sammen.

Vi snakker om ting som opplysthet, men jeg lurer likevel på om dere vet hva opplysthet er. Faktisk så vil jeg si at Shaumbra ikke vet hva opplysthet er. Dere hører ordet, og det er akkurat som å trekke pusten – «Ah, opplysthet» - whoosj! Ut av kroppen, dra et annet sted.

På noen av de tidligere samlingene våre har jeg fått Linda til å sende rundt mikrofonen, og jeg har sagt; “Hva er opplysthet?” Og det er ganske meningsløst. Det er ganske meningsløst. Jeg sier; «Hva er opplysthet», og det begynner å komme svar som fyller opp søppelbøtta for makyo med alle slags svar – fred, kjærlighet og glede. Men hva er kjærlighet? Hva er fred? Hva er glede?

Så det skaper denne mentale spinningen som foregår hele tiden. «Jeg leter etter opplysthet. Jeg leter etter opplysthet, men jeg vet ikke hva det er.» Hadde ikke det vært en strålende barnebok, en barnebok? Lete etter noe og ikke vite hva i all verden det er. Men komme seg opp hver eneste morgen, ha den fikse ideen om å gjøre det om og om igjen, lete etter opplysthet. Og de fleste Shaumbra – jeg beklager å måtte si det her i sladdersesjonen vår – har ikke peiling.

De gode nyhetene er at det egentlig ikke er meningen at dere skal ha peiling. Det kreves ikke at dere skal vite hva opplysthet er. Men for et rot! (publikum er enige) Greit. Bra. Bra. Ja, dere tar en liten sup. Ah, ah. Det hjelper til med å løse opp spenningen. Dette hjelper til med å løse opp spenningen.

Så Shaumbra er der ute, og føler seg kanskje litt bedre, men likevel… Shaumbra sitt sexliv – la oss være veldig åpenhjertige her – er ikke så bra. Ikke så bra. (noen sier «for et rot», mye latter) Han sa det, dere drikker det. For et rot! Vel, det gjelder ikke alle, men det er nesten som om sex er en synd, og igjen, dere har disse motsetningene som pågår på innsiden.

Noen ganger sier Shaumbra; “Ja, vi er her som legemliggjorte Mestere. Vi er her for å være i den fysiske virkeligheten. Fortidens Oppstegne Mestere har forlatt den fysiske kroppen, men vi er her for å være i kroppen vår.», men er likevel ikke villige til å berøre seg selv – noe jeg ikke skal gjøre foran kamera her – ikke villige til å berøre hverandre, de har alle slags forutinntatte meninger om at det er mann og mann, kvinnekvinne, mannkvinne, en gruppe eller noe annet. Alle disse merkelige, merkelige bedømmelsene, mentale tankene og alt dette andre som gjelder sex. Sex er strålende. Det har dessverre blitt forvrengt opp gjennom tidene. Men mine kjære venner, sex er fantastisk.

Så, dere har denne dissonante energien som pågår. Jeg er virkelig overrasket over at dere noen dager kan klare dere gjennom dagen. Dere er der ute og leter etter sjelevenner – ikke alle, men mange er der ute og leter etter sjelevenner – men gjør det de kan for å gjøre det umulig. Og hva er en sjelevenn? Det er deg selv. Det er ikke et annet vesen.

Et forhold, fint. Men mange Shaumbra der ute gjør akkurat nå alt de kan for å skyve bort forhold, selv om de setter det blant topp 10 på ønskelista si. «Jeg vil ha et forhold». Og jeg ser og sier; «Men du skyver alle bort, inkludert deg selv.» For et rot! (Adamus humrer, og publikum sier det sammen med ham)

Og for de som fremdeles er nye og ser på online; jeg sa det ville bli litt annerledes her.

Så er det hele dette problemet med overflod. Noe av det tristeste ved det er at dere har et slikt ønske om å få overflod, et slikt ønske om å ha penger i lomma. Hvorfor har dere ikke det? To grunner; a) det er fremdeles – jeg snakker ikke til dere, vi snakker om de vi sladrer om a) fordi mange av dere ikke er sikre på om dere vil være her på denne planeten. Dere er fremdeles ikke sikre på om dere vil leve. Dere venter fremdeles på at noen eller noe skal si; «her er svaret. Derfor bør du leve. Men bortsett fra det er det en masse spørsmål. Og det er interessant at enda så mye vi har snakket om DrømmeVandrer Skolen om Livet og om legemliggjorte Mestere, så sier Shaumbra ofte; «jeg vet egentlig ikke om jeg vil være her.» Vel, da får du ikke overflod. Punktum. På grunn av det grunnleggende i energi, fysikk, kommer dere ikke til å tiltrekke dere energi.

Det er også en annen interessant dynamikk som foregår, til tross for alle de strålende følelsene og tankene og (synger på en måte) “Vi er på veien vår til opplysthet”, det er også dette “Hvis jeg får penger, kommer jeg til å gjøre de samme stygge tingene som før. Hvis jeg får penger, kommer jeg til å lage flere problemer enn noen gang før.» Så det dere gjør, er at dere går på en finansiell diett, for dere tror at da dere tidligere hadde penger, så brukte dere dem til makt og manipulering. Dere tok stoff. Dere ble fulle. Dere misbrukte både dere selv og andre mennesker med dem. Så noe i dere gikk inn på denne dietten med ingen overflod. Og dere føler dere mer kom-… du (til kamera) jeg snakker ikke til dere (publikum) men dere der ute. Shaumbra føler seg mer komfortable med å være sultne enn de gjør ved å ha overflod. Det er et rent faktum, for hvem som helst – ahem – hvem som helst kunne hatt penger akkurat nå. Men dere er redde. «Hvis jeg hadde hatt penger, hadde jeg bare vært dette dårlige mennesket som jeg var før.»

For et rot! (publikum sier det sammen med Adamus) Utrolig. Utrolig. Dere ser hvordan dere har disse motsetningene som er i funksjon. Og noen ganger kan jeg knapt nok forstå hvordan dere kommer dere gjennom dagene.

Og jeg vet hvordan dere av og til kommer dere gjennom dagene. Dere fyller dere med litt mer spirituell dritt. Dere lytter til litt mer spirituell informasjon. Dere propper opp dere selv litt. Dere får noen fine fraser, og så føler dere dere plutselig virkelig bra en liten stund. Dere tar inn dette spirituelle sukkeret. Dere kommer fram med litt fin validering, og tenker; «Vel, i morgen blir det bedre. Jeg vet at det blir bedre i morgen. Egentlig ikke. Egentlig ikke. Morgendagen vil på en måte bli som i dag. Og hva er i dag? For et rot! (publikum sier det igjen sammen med Adamus, fulgt av litt latter.)

JOANNE: Jeg trodde vi klarte oss ved å spise sjokolade.

ADAMUS: Spise sjokolade og gjøre alt dette andre.

Det jeg ber dere om i dag, er å se litt på dissonansen, den fullstendige konflikten som skjer i det menneskelige selvet deres, det åndelige selvet. Dere har denne åndelige personligheten – den spirituelle personen som er på veien til opplysthet – og den sitter på en måte her oppe. På en måte skyver dere den bort ved dette; « Det er dette som vil redde meg, det er dette som er det strålende vesenet,» og det samler en masse skrot. Det samler en masse søtsaker, og det smaler en masse makyo, som så på en måte når mennesket som er her i virkeligheten sin. Virkeligheten er vanligvis, ikke alltid, men ofte ganske blakk, har ikke så mange penger, har egentlig ikke noen virkelige forhold, knapt nok en grad av egenkjærlighet og helseproblemer. Dette er det grunnleggende.

Vel, det er faktisk ikke så ille hvis en er et vanlig, ubevisst menneske, hvis en sover. Ikke så ille, for da går en bare gjennom dagene, og dere vet, hvis dere ikke har penger, så skylder dere på mannen. Hvis dere ikke får sex, så skylder dere på kvinnen. Dere får ikke… (latter, og Linda sier åhhh!) Dere får ikke… ting går ikke… men dere er ubevisste, og dere sier bare; «Vel, slik er det bare. Slik er det bare.»

Dere tenker egentlig ikke på døden. Noe inne i dere sier at det kommer til å skje, for dere har sett andre falle om, men dere sover bare på en måte i forhold til det. Dere tenker egentlig ikke på gud, for, vel, det er ikke opp til dere å tenke på gud. Det er det en har prester og geistlige og slike folk til. Det er meningen at de skal tenke på gud. Og svarene til gud er bare for store til at de fleste mennesker kan håndtere dem. De sier; «Å, det er ikke min jobb. Det er bare meningen at jeg skal leve og prøve å gjøre en god jobb.» Det er slik de fleste mennesker er.

Dere er annerledes. Dere våkner på en måte opp. Dere er på en måte bevisste. Det gjør det virkelig tøft, for nå har dere fremdeles noen av problemene – dere, Shaumbra – har noen av problemene, men nå er dere plutselig bevisste. Det er som om dere har et ladet våpen, mens andres våpen ikke er ladet. De har bare et våpen.

Nå har dere et ladet våpen, så dere har denne bevisstheten. Men det som skjer her, er dette utrolige klasket som skjer hver eneste dag, og det dere gjør, er at dere finner på unnskyldninger for det. Og dere glatter over det. Dere kommer fram med nye slagord eller fraser. Dere tar nye kurs. Dere gjør alt mulig, bortsett fra å forholde dere til det som egentlig skjer på innsiden. Men det dere egentlig har, er dette enormt store «For et rot!» Fint. Og det er forresten mer der det kommer fra.

Så hva gjør dere? Dere tar en drink! Dere tar en drink. Jada. (Adamus humrer) Vi skal ikke snakke om det. Vi skal ikke behandle det. Dere tar en drink.

Så, venter på opplysthet. Venter på opplysthet. Det er et av de største problemene mine, for det er et av deres – a) vet ikke hva opplysthet egentlig er. b) Hva venter dere på? Å finne ut av det? Det vil aldri, aldri skje. Beklager å måtte komme med den nyheten. Dere finner aldri ut av det. Virkelig.

Venter dere på at noen skal komme og fortelle dere hvordan dere skal få opplysthet? Intet annet menneske kommer til å gjøre det. Dere venter på, jeg vet ikke, den riktige oppstillingen på skyer og stjerner og jord og kaniner og alt annet som kan stille seg opp, og plutselig får dere opplysthet? Det kommer ikke til å skje.

Så det dere gjør, er at dere knapt nok kommer dere gjennom dagene, og av og til når dere legger dere om kvelden, lurer dere på hvordan dere kom dere gjennom dagen, for disse utrolige konfliktkreftene var i sving. Og de er tøffere når en er på veien til opplysthet. Det blir verre, for makyoen bygger seg opp, og manipuleringen til det begrensede vesenet, den begrensede bevisstheten som prøver å manipulere noe som kalles spiritualitet får det til å føle seg bra, får det på en måte til å føle seg spesielt. Det er på en måte som dop. Det er en stor distraksjon på veien. Men Shaumbra gjør det. Shaumbra drar inn søppelet, og de legger seg på slutten av dagen og tror at de vil få litt pusterom når de sovner.

Men hva skjer når dere begynner å våkne? Drømmene deres er ikke lenger slik de pleide å være. Drømmene – plutselig er dere klar over hva som skjer. Faktisk så er en av grunnene til at dere våkner klokka to eller tre på morgenen, at dere trenger et pusterom fra drømmene deres, som var et pusterom fra den virkelige verdenen deres. (litt latter, og alle sier sammen…) For et rot! For et rot! Jeg mener, hvordan kommer dere dere gjennom dagen?

Mine kjære venner, alle disse kollisjonene skjer der ute hele tiden nå, og særlig når dere går inn i ting som opplysthet, gjør det faktisk dette mye mer komplekst. Som dere sannsynligvis har oppdaget, begynner sinnet å jobbe mer enn noensinne før, og nå har dere åndesinn – jeg vil kalle det for det – også et åndesinn som er i funksjon. Dere pleide å ha bare et menneskelig sinn, og nå har dere fått åndesinn, noe som betyr en begrenset form for spiritualitet, og alt er faktisk bare en masse dritt. Det er virkelig det. Det er virkelig det, for nå begynner sinnet å prøve å omfavne og eie en masse spirituelle konsepter. Og det spirituelle konseptet «Helbred deg selv. Jeg har fred, kjærlighet og glede. Jeg skal ohme og meditere.» Det er den største skitthaugen.

Opplysthet er forresten ikke slik at en plutselig blir fylt av fred. En blir ikke plutselig – «mmmm» - ohming. Det er den største desillusjonen som finnes. Eh… det skjer ikke. Ikke på den måten. Faktisk så forsvinner ordet fred ut gjennom døra i opplysthet. Det er ikke en gang et ord lenger. Det er ikke en gang i vokabularet deres.

Dere vet, fred – det fred vanligvis betyr for mange mennesker er “Gi meg femten minutter, kanskje tretti minutter til å bare roe ned ting en liten stund” – det er fred. «Jeg trenger bare å tre litt tilbake. Jeg trenger å komme vekk fra meg selv» - det er fred. Det finnes ingen fred. Men plutselig er den en samklang. Det er harmoni i ting. Plutselig trenger en ikke å måtte finne ut av alt mulig. Plutselig har en ikke disse konfliktene som pågår. Plutselig er det en slik ynde, en naturlig ynde som skjer, og dere bare bryter ut i latter. Dere bryter bare sammen og ler, for det er…

PATRICIA: For et rot! (Adamus humrer)

ADAMUS: Ja. Ja. Det er bare det. Og vi kommer dit om en liten stund. Men akkurat nå befinner vi oss fremdeles i, For et Rot. (noen sier «For et rot») For et rot. For et rot. For et rot.

Og hva gjør dere? Dere tar en drink. For et rot.

Dere har alle disse ønskene og sannhetene som er i konflikt – det dere tror er sannheten – tro om ting, og alt er i konflikt. De er alle i konflikt.

Veien til opplysthet

Det ville være som… forestill dere å sette dere inn i en bil – bilen er symbolet på den spirituelle reisen til opplystheten deres – men dere har ikke peiling på hvor dere skal. Dere setter dere inn…

EDITH: Det er som å komme hit i dag.

ADAMUS: (humrer) Som å komme hit. (litt latter) Ja. Utagerer det forstår du. Dere har ikke peiling på hvor dere skal. Dere bare setter dere i denne bilen på veien til opplysthet, og dere begynner å kjøre. Vel, hva er det første dere blir klar over? «Jeg vet ikke hvor jeg skal.» Men dere sier til dere selv, «Vel, det vil skje noe underveis. Noen vil fortelle meg hvordan jeg skal komme meg dit. Jeg får på en eller annen måte et kart slik at jeg vet hvordan jeg skal komme meg til opplysthet.» Det kommer ikke til å skje. Det kommer ikke til å skje, beklager å måtte si det.

Så kjører dere langsetter veien til opplysthet, og det er en fin dag, og dere ser ut vinduet. Dere sier; «Å ja. Dette er greit», men dere er litt prøvende. Dere sier liksom «Jeg håper at det går greit. Jeg får meg selv til å tro at det går greit. Jeg får meg selv til å tenke «Å, for en vakker himmel, og så fuglene.» Ååh! Jeg traff akkurat et rådyr.» (latter) Og men, men… men… (Adamus humrer) Fremste rekke ler. (mer latter) For et rot! For et rot! Ja.

Og så skjønner dere “å, denne bilen lager en merkelig lyd. Å søren, jeg skal bare overse denne lyden.» Har dere gjort det? «Jeg skal bare overse lyden. Jeg hører den, men det kan ikke være slik, for dette er bilen min til opplysthet. Så jeg skal overse den lyden.» Og dere vet hva som skjer. To miles lenger, så pssst! Kan du lage lyden for oss Mofo?

MARTY: Ppsssss!

ADAMUS: Å ja. Så… kan du gi ham mikrofonen Linda, slik at vi kan få en skikkelig lyd her? På veien til opplysthet hører dere denne skrangelyden. Dere overser den, for dere er på veien til opplysthet. Alt vil fungere, og så plutselig…

MARTY: Pffft, psssft, cchhhhtt … bbpprrtt. (prompelyd; masse latter) Var det bra?

ADAMUS: Fint. Fint. Og bilen dør. Hva gjør dere?

EDITH: For et rot.

ADAMUS: Ja, ja. (latter) Der er vi igjen. Vi trenger sannsynligvis fire flasker i dag med alle disse «for et rot».

Bilen dør. Det skjer en masse ting. Dere går igjen inn i denne dissonansen med å si; “Det er meningen at jeg skal være på veien til opplysthet, men bilen min døde nettopp. Kanskje Ånden prøver å fortelle meg noe.» Nei. Kanskje du glemte å få bilen sjekket før du reise. Kanskje du glemte å sjekke oljen – det var litt lite – eller forsikre deg om at det var noe på radiatoren. Ånden prøver ikke å fortelle deg en forbannet ting. Ånden er allerede opplyst, og bryr seg egentlig ikke om reisen deres forstår dere. (en kvinne ler)

Det var morsomt, ikke sant? Ja. (hun ler alene igjen) Hus får en Adamus Pris bare for å le. Vær så snill Linda. (noen sier «gi henne en drink») Ja, hun trenger en drink til. Jada. Ja. Hvor er forresten disse Adamus Prisene? Linda? Hvor er Linda forresten? En Adamus Pris for latteren.

LINDA: Jeg har dem ikke med meg i dag. Du gir dem aldri ut. Du er så gjerrig at jeg har glemt dem.

ADAMUS: For et roooot! Åh! Denne ene dagen. Så du får alle pengene… jeg har ingen anelse om hva som er der. (han gir henne kontantene i Cauldre sin lomme)

MARTY: Ååååh! To dollar! (masse latter)

ADAMUS: Så hvor var vi? Å, dere er på reisen.

Så plutselig må dere bruke de siste sparepengene deres for å få reparert opplysthets-bilen, og dere begynner igjen å kjøre langsetter veien som går dit dere ikke vet. Og dere kjører på veien til opplysthet, og en dag på denne lange, lange, lange, lange reisen som varer i mange liv, en dag kjører dere så fort som det er mulig å kjøre, og alt dere har gjort er å ikke komme raskere noe sted. (litt latter) Og den neste dagen sier det spirituelle sinnet deres; «Å, jeg skulle ha senket farta og luktet på blomstene slik Mesterne gjorde.» Dere vet, «De reiste sakte på veien til opplysthet», så dere går veldig sakte. Så dere alternerer mellom – på denne reisen til opplysthet – å reise veldig fort, og så veldig sakte. Tråkker på gassen, setter på bremsa. Tråkker på gassen, setter på bremsa. Ser dere konflikten som pågår her?

Dere fortsetterr på denne reisen til opplysthet, og kommer nå til et nivå av frustrasjon og angst som simpelthen ville fått meg til å forlate kroppen. Jeg hadde bare ikke håndtert det dere går gjennom. Dere fortsetter nå, dere har vært på denne reisen i årevis, kjørt av gårde. Det er den samme veien. Det er de samme problemene. Det er de samme billige hotellene hver eneste kveld underveis på reisen, og de samme folkene som prøve å stjele fra dere.

Men dere fortsetter, for dere er bestemte, og dere tror det er en egenskap. Dere tror det er noe av det positive på lista – «Jeg er bestemt. Jeg har sterk vilje. Faen ta, jeg skal ha opplystheten min uansett hva som skjer. Jeg gir aldri opp.» Og når jeg hører dere si det, tenker jeg; “Å herregud, jeg håper, jeg håper at noen kommer og hjelper meg, for dette blir vanskelig.” (litt latter) Når jeg hører dere si «jeg gir aldri opp. Det er dette jeg skal gjøre», tenker jeg for meg selv; «Houston, her har vi et skikkelig problem, for de har bestemt seg for å dra ingensteds!» Hva gjør en Oppsteget Mester da?

Dere blir sta. Dere blir brutalt og grovt sta på veien til opplysthet. Men faen ta, dere kommer til å gjøre det, for dere har forpliktet dere overfor dere selv. Og hvis dere ikke gjør det, kommer det virkelig til å bli pinlig i forhold til venner og familie, for alle vet om denne lille opplysthetsreisen deres, og de ler alle av den. (latter) Og hvis dere kommer tilbake og sier; «bilen min brøt sammen, og jeg ble blakk underveis, jeg er sulten, jeg har ingenting, alt er borte,» så vil de le av dere.

Så det er denne stoltheten ved opplysthet. Det spirituelle sinnets stolthet om at det er jaggu best at dere fullfører denne reisen, eller så vil dere se ut som idioter.

Og det er også denne faktoren at dere vil se ut som store idioter overfor dere selv, og det er sannsynligvis like ille eller verre enn det å føle seg som en idiot foran andre. Dere er så dedikerte til reisen deres til opplysthet i dere selv. Det betyr alt. Det betyr alt. Og hvis ikke dette fungerer, hvis ikke denne magien er virkelig og dere må gå tilbake til det gamle selvet… (noen sier “for et rot”, Adamus ler) For et rot!

Og det morsomme er at dere egentlig ikke kan gå tilbake. Og det morsomme er at dere ikke kan går fremover. Og det morsomme er at det ikke er noe annet sted å dra. Det er virkelig et rot. For et stort rot. Er det mer alkohol igjen Suzy? ( noen sier “ja”) Ja. Fint, fint. For et rot.

Jeg håper at dere nå begynner å forstå konflikten, dissonansen i alt dette, og jeg håper dere begynner å forstå at dette er som en stor tog kollisjon som er på vei til å skje.

Så dere kjører langs denne veien til opplysthet, og det fortsetter og fortsetter og fortsetter, og hver dag er den samme som den neste, og dere fortsetter å håpe på opplysthet. Dere fortsetter å håpe på at jeg plutselig skal opplyse dere. Dere fortsetter å håpe på at hvis det ikke er meg, så vil dere forlate meg, dere vil dra et annet sted for å få opplysthet. Dere fortsetter å håpe på at der er noe.

EDITH: Send et forslag mot tog kollisjoner til kongressen.

ADAMUS: (humrer) Dere håper på å distrahere meg med noe annet. Men jeg fortsetter med å komme til poenget. Det er et rot der inne. Det er et virkelig rot. Det er et opplysthetsrot.

Og de gode nyhetene er at på denne veien til ingensteds, er dere akkurat der dere skal være. Det er… (uhørbar kommentar) Å nei! Nei. Og la meg nå omformulere det for dere.

Jeg sa at på denne veien til ingensteds, på veien til opplysthet, med alle konfliktene og all dissonansen, er dere så absolutt akkurat der dere bør være, for – for… (Adamus skriver på tavla)

Hva? Et rot? Nei!

Den kan dere drikke på. Nei. Det er faktisk perfekt. Det er perfekt. Og en av de tingene jeg har sagt frem til nå, er… vi trenger litt mer drikke der ute. Litt mer saft eller hva det nå er folk drikker.

Hva? Et rot? Nei, egentlig ikke. Det er helt perfekt.

Viten

Og det jeg vil gjøre nå, særlig ettersom dere er litt mer avslappet enn dere var for en time siden, er at jeg vil dere skal bruke en liten stund til å huske alt dette med opplysthet. Det begynte ikke med en tanke. Det begynte ikke med at dere plutselig en dag var så lei av det gamle livet deres at dere bestemte dere for å få opplysthet. Det begynte ikke en gang da noen tok dere med på et kurs eller dere leste en bok. Nei mine venner, det gjorde ikke det. Det begynte med en dyp viten, en veldig, dyptgående viten. Det var ingen tanke. Det var ingen handling. Det var ingen reise. Det var en viten som kom dypt innenfra.

Den har blitt misbrukt. Den har blitt forvrengt. Den har blitt veldig, veldig utvannet underveis. Men denne vitenen har alltid vært der. Dere vet ikke hva opplysthet er, og det bør dere ikke vite, for det begrensede sinnet har ingen måte for å vite. Det vil prøve å late som. Det vil prøve å forestille seg – en veldig billig form for forestilling – som det å være rik og berømt og sexy og ha alle slags forhold og være en stor guru og en Mester. Det er det sinnet gjør. Det er en distraksjon. Det er ikke virkelig.

Hvem vet hva som vil skje, og det spiller ingen rolle. Punktum. Det spiller ingen rolle. Så jeg ber dere om å bruke en liten stund til å komme tilbake til vitenen, vitenen som ikke var en tanke. Det var aldri noen bil. Det var aldri noen reise. Det handlet aldri om å prøve å være et perfekt menneske. Det handlet aldri om noe annet enn å komme tilbake til dere selv. Det var ikke makyo. Det var ikke fraser og ord. Det var ikke det å sitte her blant Shaumbra publikum, og det var ingen anstrengelser. Det handlet ikke om makt. Det handlet ikke en gang om visdom. Det handlet ikke om å få noe.

Det var en viten – en dyp, kjærlig viten, en viten som ikke var noen engel eller Oppsteget Mester som kom til dere, en viten som ikke ble gitt av andre, som ikke ble påmint av en annen, satt i funksjon av en annen. Det kom fra deg.

Det var ikke den gylne engelen din, det høyere selvet ditt eller noen av disse andre ordene. Det var deg. Det var hele deg. Ikke bare mennesket, ikke det dere kaller det guddommelige. Det var Jeg Er, det sanne Jeg Er, som er tilstede her slik mennesket er. Det er akkurat her.

Føle Vitenen

Så jeg vil gjerne gjøre en følelse – jeg vil ikke en gang kalle det en merabh, bare en følelse – tilbake til denne vitenen. Hvis vi kan ta ned lysene takk.

Etter alt dette rotet og kaoset og forvirringen, etter all denne usikkerheten i dere selv – for jeg har sett, og jeg har hørt det når dere lurer på om dette bare er et stort feilgrep. Dere har lurt på om den spirituelle reisen deres var en illusjon. Vel, ja, det var den, men den begynte med noe veldig rent, veldig virkelig og veldig dypt.

Vel… hvis vi kan få litt musikk i bakgrunnen.

(musikken begynner; “The Enchanted Path” fra albumet “Day of Life” av Bernward Koch)

Jeg ber dere ikke om å gå tilbake og tenke på dette, på hvor denne vitenen kom fra. Det spiller ingen rolle. Den er uten noen dato. Den er uten en handling. Den er uten noe forhold. Dere forstår, en del av problemet på den spirituelle reisen er at sinnet fremdeles prøver å relatere alt til alt annet. Når vi sier ordet «spirituell» eller «opplysthet», prøver det å relatere til noe. I sin rasjonelle natur griper det fatt i det som det kan.

Men vitenen, denne dype vitenen dere hadde trenger ikke å relateres til noe som helst. Den bare vet. Den er der bare.

Sinnet prøver å finne ut veien til opplysthet. Det prøver bare å tjene dere. Det prøver å gjøre det for dere. Men det kan ikke vite. Sinnet vil prøve og relater til noe. Det vil skape en visuell bil som kjører langs motorveien, som bryter sammen. Det vil visuelt skape deg i bestemtheten din og staheten i forhold til opplysthet. Men virkeligheten er at det ikke er noen bil. Virkeligheten er at det ikke er noe sted å dra, ingenting som må gjøres. Det er så visst ingenting som må fikses. Så absolutt ikke. Det er et av knepene eller illusjonene om opplysthet – at det er noe som må fikses før opplysthet kan skje. Og det er det ikke. Det er ingenting som trenger å fikses i det hele tatt. Det er ingenting som trenger å fikses. Ikke en eneste ting. Jeg bryr meg ikke om dere er alkoholikere eller idioter. Det trenger ikke å fikses. Noen av dere relaterte til det, gjorde dere ikke? (litt latter) Det er ingenting som må fikses.

Så jeg ber dere om å trekke pusten dypt, og bli værende i kroppen denne gangen. Kom tilbake til denne vitenen. Du skapte den. Ikke en eller annen stor og gyllen engel. Ikke et eller annet høyere selv. Det var du, vitenen til Jeg Er.

(pause)

Etter denne vitenen kom det tanker og drømmer og fantasier om oppvåkning og opplysthet.

Etter denne vitenen kom det en forandring i energidynamikken i livene deres, i forhold, i den måten dere samhandlet med dere selv og med andre. Men selv ikke noe av dette er så viktig. Ingenting av det. Det er ikke de tingene som bringer opplysthet.

Det er den enkle vitenen. Veldig enkel, det er ingen definisjon, så enkel at sinnet ikke kan relater det til noe, så enkelt at dere ikke kan gjenskape det. Dere kan ikke gjenskape det, for det er der fremdeles mine venner. Det dro aldri.

Denne vitenen til Jeg Er ble aldri utslettet.

Dere har plassert en masse andre ting foran denne flammen av viten – strålende, interessante opplevelser inn i oppvåkningen deres – men denne flammen var der alltid. Jeg vet at dere til tider har prøvd å gjenskape den – «Hvor er denne følelsen?» Den er der fremdeles. Det er faktisk den som egentlig guider dere.

Noen ganger når dere lurer på hvorfor visse ting skjer i livene deres, hvorfor visse hendelser og situasjoner oppstår, så er det fordi denne vitenen fremdeles er der. Til tross for staheten og bestemtheten deres vet den sannheten. Den vet at det er veien. Den vet at det er oppvåkningen. Det er det eneste – det eneste mine venner – som vil forbli sant og virkelig.

Når jeg sier at jeg kryper sammen når jeg hører Shaumbra si; “Jeg skal fortsette uansett hva som skjer,” skulle jeg virkelig ønske at de bare ville stoppe. Kvitte seg med denne bilen. Kvitte seg med reisen sin. Kvitte seg med all makyoen, og makyoen er bensinen på turen. Fyll aldri opp den tanken igjen. Kvitt dere med alt dette. Bare kom tilbake til vitenen. Ingenting annet spiller noen rolle. Ingenting annet er viktig. Ingenting annet bringer bevisstheten om opplysthet.

Ingenting.

Vitenen er veldig finurlig. Den kan ikke en gang defineres. Sinnet har intet konsept. Sinnet har ingen måte å relatere det på.

Trekk pusten dypt, og la dere selv falle rett inn i deres egen viten.

Vær i denne vakre omfavnelsen av vitenen.

Vitenen var aldri et direktiv. Det var ikke et direktiv som sa; «Nå må du våkne.» Den hadde ingenting å gjøre med skjebne eller timing. Dere fikk et glimt av den, et glimt av den, bare en smak av den da dere la ned forsvaret deres, da dere ga dere over til Jeg Er, til dere selv et øyeblikk. Dette glimtet av den skapte en masse sinnstanker, en masse makyo, en masse bestemthet. Jeg elsker dere for bestemtheten deres Shaumbra. Men bestemte på hva?

Kom nå, og la alt strevet, bestemtheten, viljen, driven, pushet, kraften og makten – legg alt dette fra dere. Og det fantastiske er at dere vil bli ok. Faktisk bedre enn noensinne før.

Dere kan slutte å prøve så hardt. Dere kan slutte å være redde. Det er helt greit der i dere – ikke i meg, i deg – vitenen, Jeg Er. Vitenen om at det er tid for å komme hjem. Tid for å komme hjem til Jeg Er, til bevisstheten. Tid for å integrere, tid for å komme hjem.

Er det ikke morsom at dere har hatt vitenen om at det var tid for å komme hjem til Jeg Er, men satte dere inn i bilen og la ut på en lang reise? Å, hjemme var akkurat der, akkurat der. Jeg antar at det er derfor jeg på en måte sier at det var helt perfekt. Akkurat der dere bør være.

Eh, dere måtte på en måte gå gjennom alle prøvelsene og motgangen før dere bare slet ut dere selv og sa; «Å, her er jeg.» Så dere sluttet å lete. Det burde være en lov mot spirituell søken. Det burde være en lov mot lover, så… (litt latter)

Åh, dere vet, spirituell søken er en industri. Det er en distraksjon. Jeg antar det er en opplevelse. Det er frustrerende, for det er greit hvis dere gjør den spirituelle søken og er klar over at dere bare søker for å søke. Det blir litt trist når dere søker og tror at det er virkelig og tror at det faktisk bringer dere noe sted.

Nei, hjemme – hjemme kaller på dere. Hjemme er på innsiden. Det er intet sted å dra. Ingen ord å gjemme seg bak. Ingenting å gjøre. Ingenting å fikse. Bare komme hjem igjen.

Uten men, uten men-ene – “Men hva skal jeg gjøre når jeg går ut døra?” Ikke en forbannet ting. Dere kan fortsette å sladre hvis dere vil, drikke, rangle, søke, tenke, slåss. Når dere går ut døra i dag, er dere i det minste bevisste på at dere gjør det, i det minste bevisste på at dere ikke behøver å gjøre det, i det minste bevisste på at det var denne vitenen som kalte på dere, at den fremdeles kaller. Den er der fremdeles, og dere behøver ikke å gjøre en forbannet ting.

Ingenting.

Trekk pusten godt og dypt. Prøv å bli værende i kroppen.

Gi slip på noe av denne spenningen. Å, gode gud, spenningen ved oppvåkning og opplysthet. Stresset. Det ville vært en fin sang – Opplysthetens Stress.

Hvis jeg, hvis Tobias for tolv år siden hadde fortalt dere at dere ikke behøver å gjøre noe som helst, ville dere fremdeles dratt ut for å lete. Dere ville enda vært blakke, hatt helseproblemer og alt dette andre. Så jeg antar at dere er akkurat der dere bør være akkurat nå. Akkurat nå.

Hjemme kaller hele tiden.

Pust godt og dypt.

Så mine kjære venner… å dere kan skru ned musikken litt. Vi blir bare værende i dette hyggelige, beroligende lyset en liten stund.

Se framover

Husk, det er vitenen din. Hvis dere får problemer når dere er der ute og gjør de daglige, menneskelige tingene deres, så bare huske et par ting fra i dag.

Jeg er forbauset over at dere kom dere gjennom det. Det var et stort rot, stor, stor dissonans. Og dere fortsatte å prøve å fikse dissonansen. Det er det som er det interessante, og det førte til mer dissonans. Dere fortsatte med å prøve å fikse ting som aldri noensinne kunne fikses. Men det fikk dere til å føle dere vel. Som om dere i hvert fall fikset noe, jobbet med noe. Og til mer dere prøvde å fikse, til mer ødelagt ble det.

Det var det. Det handler bare om å huske igjen. Hjemme kaller. Det gjør det alltid. Det er det hele. Det er alt dere behøver å gjøre.

Jeg tar opp dette nå, for 2014 kommer til å bli et interessant år for verden, for denne planeten. Jeg vil kalle det året for tøff kjærlighet for planeten. Tøff kjærlighet. Og jeg snakker ikke om Shaumbra, om dere, for dere vil være i stand til å bare observere. Dere vil være i stand til å tre tilbake. Dere vil faktisk være i stand til å identifisere dere med planeten, det menneskene går gjennom, for dere har sett – dere gikk gjennom det – dere har sett galskapen, konfliktene, dissonansen, kampene. Dere har sett det absurde i alt.

Dere vil være i stand til å tre tilbake og trekke pusten dypt noen ganger, og si «Åh, de går bare gjennom opplevelsen sin.»

Det kommer til å bli et sprøtt år for systemer og land og egentlig alle former for strukturer eller metoder, alt som er rigid. Det kommer til å bli et år med tøff kjærlighet. Det vil få sine opp- og nedturer. Jeg vil at det energetisk blir mer vanskelig enn de fleste andre år, for nå er det mer energi enn noensinne. Og ettersom bevisstheten deres stiger og bringer inn mer energi til planeten, vil det føre til mer bevissthet om uenighet, og flere konflikter og kamper. Dere kommer til å se folk og institusjonen med sin bestemthet – «Jeg gir aldri opp. Jeg lar aldri noen ta jorda mi eller landet mitt eller forandre synspunktet mitt,» Så dere kommer til å se en masse stahet og bestemthet. Dere kommer til å se bisarre og sprø ting som kommer fra sinnet. Dere ser mer og mer av det hver eneste dag.

Jeg vil komme med en liten bemerkning her. Ettersom det blir flere og flere av disse mentale medisinene der ute, vil dere se sprøere ting skje, for dere kan legge et kloakklokk over det her, men det kommer til å eksplodere der borte. Og det blir ikke vakkert når det eksploderer der borte. Så dere kommer til å se mer og mer av den ubalansen. Dere behøver ikke å tro på det eller hvis dere er klar over at det bare er en lek, kan dere gå ut av det når som helst. Men det vil bli et vilt år. En vill kjøretur.

Det betyr ikke at dere skal få panikk, det betyr faktisk at dere skal le. Det betyr ikke at dere skal trekke dere tilbake, det betyr at dere skal bringe mer energi til dere selv. Det betyr ikke at dere kommer til å bli blakke, det kan faktisk bli et år med stor overflod for dere. Det er mer energi enn noensinne før.

Vi skal snakke mer om det i de kommende Shoudene, alle vi. Men for nå mine kjære venner, handler det egentlig om å trekke pusten dypt, og huske at hjemme kaller. Det er der. Det er der.

Hva? Et rot? Neida.

Med det, husk også at til tross for hvordan ting kan virke; alt er vel i hele skapelsen.

Takk. Takk. (applaus)

Vidunderlig sladder i dag. Fantastisk sladder. Takk.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Denne oversettelsen er utført av: Gunn Remø.
Korrektur: Evy Finjord Heggelund
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tobias fra Crimson-rådet blir presentert av Geoffrey Hoppe, også kjent som "Cauldre", Golden, Colorado, USA. Historien om Tobias, som stammer fra "Tobits bok" i Bibelen (finnes i eldre utgaver av bibelen), er gjengitt på Crimson Circle's engelskspråklige internettside: www.crimsoncircle.com. Tobias-materialet har vært tilgjengelig uten kostnader for lysarbeidere og Shaumbra verden rundt siden august 1999 på det tidspunktet da Tobias sa at menneskeheten beveget seg forbi potensialet av destruksjon og inn i Den Nye Energien.

Crimson Circle er et verdensomspennende nettverk av menneskelige engler som er blant de første til å gå over i Den Nye Energien. Når de opplever gledene og utfordringene som tilstanden av oppstigning medfører, hjelper de andre mennesker på deres reise gjennom hvor Tobias tar et steg til siden og energien til menneskene blir kanalisert direkte av Geoffrey Hoppe.

Samlingene i Crimson Circle er åpen for alle, men forhåndspåmelding foretrekkes. Det kreves ikke noe medlemskap og det er ingen avgifter som må betales. Crimson Circle mottar sine midler gjennom fri kjærlighet og gaver fra Shaumbra verden rundt.

Hensikten med Crimson Circle, er å tjene som menneskelige veiledere og lærere for de som går stien til indre åndelig oppvåkning. Dette er ikke et evangelistisk oppdrag. Det indre lyset vil snarere hjelpe folk til å finne din kjærlige aksept, forståelse og omsorg. I det øyeblikket, da det unike og verdifulle mennesket som er i ferd med å ta fatt på reisen over "Broen av Sverd" kommer til deg, vil du vite hva du skal gjøre.

Hvis du leser dette og føler en anelse av sannhet og forbindelse, er du uten tvil Shaumbra. Du er en lærer og en menneskelig guide. Tillat frøet av guddommelighet å blomstre inne i deg i dette øyeblikket og for all fremtid. Du er aldri alene, for det er familie rundt om i hele verden og engler i rikene omkring deg.

Denne teksten kan fritt distribueres på en ikke-kommersiellbasis og skal være gratis. Vennligst ta med informasjonen i sin helhet, også disse fotnotene. All annen bruk må godkjennes skriftlig av Geoffrey Hoppe, Golden, Colorado. 

© Copyright 2007 Geoffrey Hoppe, Golden, CO 80403. Med enerett (Alle rettigheter forbeholdes).

Besøk gjerne vår norske internettside www.crimsoncircle.com/no for ytterligere informasjon.